Sosialtjenesteloven kapittel 5

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg I

Utgiver: Sosial- og helsedepartementet

Rundskriv I-34/2001 - Rundskrivet er ersattet av Arbeids- og velferdsdirektoratets Rundskriv Hovednr. 35 - Lov om sosiale tjenester i NAV

Innholdsfortegnelse

§ 5-1 Stønad til livsopphold
   5.1.1 Generelt om bestemmelsen
   5.1.2 Vurdering av søkers inntekter
   5.1.3 Grupper under særlige ordninger
   5.1.4 Vurdering av søkers utgifter
   5.1.5 Utmåling av stønad til livsopphold

§ 5-2 Stønad i særlige tilfeller
   5.2.1 Formålet med bestemmelsen 
   5.2.2 Nærmere om bestemmelsen

§ 5-3 Bruk av vilkår
   5.3.1 Generelt om bestemmelsen
   5.3.2 Bruk av vilkår som ledd i kommunens arbeid med rehabilitering og hjelp til selvhjelp
   5.3.3 Nærmere om bestemmelsen 5.3.3 Nærmere om bestemmelsen
   5.3.4 Særlig om vilkåret om å utføre arbeidsoppgaver i kommunen så lenge stønaden oppebæres
   5.3.5 Krav til vilkårssetting
   5.3.6 Etterfølgende endring eller fastsettelse av vilkår
   5.3.7 Konsekvenser av at vilkår brytes

§ 5-4 Stønadsformer
   5.4.1 Nærmere om bestemmelsen
   5.4.2 Lån og garanti for lån
   5.4.3 Varer og tjenester

§ 5-5 Utbetaling av stønad
   5.5.1 Nærmere om bestemmelsens innhold
   5.5.2 Utbetaling av økonomisk stønad- gebyrbelastning

§ 5-6 Følgen av at det er gitt uriktige opplysninger
   5.6.1 Generelt om bestemmelsen
   5.6.2 Nærmere om bestemmelsens innhold

§ 5-7 Inndrivelse av lån og andre former for dekning
   5.7.1 Generelt om bestemmelsens innhold
   5.7.2 Nærmere om kravet
   5.7.3 Inndrivelse av kravet
   5.7.4 Endring i stønadsmottakers økonomiske forhold
   5.7.5 Foreldelse

§ 5-8 Refusjon i underholdsbidrag
   5.8.1 Generelt om bestemmelsens innhold
   5.8.2 Vilkår for refusjon i underholdsbidrag
   5.8.3 Sosialtjenestens vurdering av om refusjon skal kreves

§ 5-9 Refusjon i ytelser fra folketrygden med mer
   5.9.1 Generelt om bestemmelsens innhold
   5.9.2 Vilkår for refusjon i etterbetalte trygdeytelser
   5.9.3 Sosialtjenestens vurdering av om refusjon skal kreves
   5.9.4 Trygdeytelser til ektefelle
   5.9.5 Foreldelse av kravet

 

Forord

Den generelle samfunnsutviklingen det siste tiåret har ført til økt levestandard for folk flest. Enkelte har likevel blitt hengende etter i velstandsutviklingen, til tross for godt utbygde velferdsordninger som omfatter hele befolkningen. Dårlige levekår gjelder således ikke lenger for hele, lett identifiserbare sosiale grupper, men for et lite mindretall innenfor de ulike gruppene. Derfor er det viktig at virkemidlene i velferdspolitikken innrettes slik at en fanger opp de individuelle og ofte sammensatte behovene som den enkelte har. Gjennom Handlingsplan for sosial og økonomisk trygghet (2002 - 2005) vil regjeringen gi de vanskeligst stilte i samfunnet et løft, og ønsker særlig å bedre situasjonen for grupper som har lav inntekt og levekårsproblemer over tid.

Selv om lov om sosiale tjenester ikke er endret, må samfunnsendringene også gjenspeile seg i hvordan loven praktiseres.

Økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven er en skjønnsmessig ytelse, og loven har ingen bestemmelser om stønadsnivået. Kommunene skal anvende skjønn, og alle søkere har krav på en individuell vurdering av sitt behov for hjelp. Hvor stønadsbehovet er ulikt, må også ytelsene være forskjellige. På den annen side bør søkere med tilnærmet like behov også få like ytelser. Erfaringene viser at det er svært ulik praksis mellom kommuner, og også innenfor samme kommune når det gjelder utmåling av økonomisk stønad. Ikke alle ulikheter kan begrunnes i ulike behov hos stønadsmottakerne. I dette rundskrivet blir det redegjort for hvilke typer utgifter som anses å være nødvendige for den enkeltes livsopphold. I tillegg er enkelte av disse utgiftene beløpsfestet gjennom statlige veiledende retningslinjer for utmåling av stønad til livsopphold. Det er departementets håp at dette vil bidra til å redusere ubegrunnete forskjeller i stønadsnivået, det være seg mellom kommunene og innenfor den enkelte kommune.

Sosiale forskjeller er mer enn noe annet knyttet til manglende tilknytning til arbeidslivet. Derfor er målet at alle skal være i stand til å forsørge seg på andre måter enn gjennom sosialhjelp. For mange vil eget arbeid være den mest aktuelle inntektskilden, bare de får den nødvendige hjelp og støtte til å komme i gang. Regjeringens satsing på å få arbeidsføre personer ut i arbeid viser seg også i forhold til sosialhjelpsmottakere. Det er lite tilfredsstillende å være passiv mottaker av ytelser. Regjeringen oppfordrer derfor til økt bruk av vilkår i forbindelse med økonomisk sosialhjelp, med det mål at den enkelte skal bli mest mulig selvhjulpen og i stand til å sørge for seg selv ved eget arbeid.

Det er mitt håp at dette rundskrivet kan bli et nyttig verktøy for kommunene i det daglig arbeidet til beste for de som trenger økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven.

Jeg ønsker dere lykke til i dette viktige arbeidet!

Oslo, 2. juli 2001

Guri Ingebrigtsen
Sosialminister

 

Innledning

Sosialtjenestelovens kapittel 5 inneholder bestemmelser om økonomisk stønad. Kapittelet omhandler betingelsene for tildeling av økonomisk stønad, retningslinjer for utmåling av stønaden, bestemmelser om kommunens adgang til å knytte vilkår til stønaden, hvilke stønadsformer som kan benyttes mv.

 

Formålet
Økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven skal sikre at alle har tilstrekkelige midler til livsopphold.

Økonomisk stønad skal være en subsidiær ytelse. Dette er fastslått i § 5-1 første ledd, og innebærer at den enkelte først skal utnytte alle muligheter til å forsørge seg selv, ved arbeid, trygderettigheter osv.

Økonomisk stønad bør dessuten ta sikte på å gjøre den enkelte selvhjulpen. Dette fremgår av § 5-1 annet ledd, og må trekkes inn blant annet ved vurdering av stønadsform (§ 5-4) og vilkår (§ 5-3). Hva som ligger i “selvhjulpen” avhenger av hvilke problemer den enkelte har, og hva som er årsakene til disse.

Sosialtjenesten skal utrede hjelpebehovet i nært samarbeid med søker (§ 8-4). For noen er det for eksempel mulig å komme i arbeid, eventuelt etter en kortere tid i et arbeidsmarkedstiltak. Andre trenger lengre tid i et kvalifiserings- eller rehabiliteringstiltak før de kan komme i arbeid. Derfor bør kommunene i egen regi eller i samarbeid med andre etater ha virkemidler til rådighet i form av aktive, arbeidsrettede tiltak, som bidrar til kvalifisering, attføring eller rehabilitering av den enkelte. Også tiltak der den enkelte arbeider og mottar stønad til livsopphold som godtgjøring, kan være et nyttig supplement til ulike arbeidsmarkedstiltak. Bruk av vilkår (§ 5-3) kan være en god måte å få tiltakene satt i system, sikre oppfølging fra sosialtjenestens side, og samtidig ivareta den enkeltes rettssikkerhet i forbindelse med tiltakene.

Selv om økonomisk stønad er en selvstendig ytelse, er økonomiske vanskeligheter ofte bare en del av et større problemkompleks. Det kan derfor være aktuelt å sette inn andre hjelpetiltak enn økonomisk støtte for å nå lovens formål i den enkelte saken. Sosialtjenesten har plikt til å gi opplysninger, råd og veiledning som kan bidra til å løse eller forebygge sosiale problemer, eller sørge for kontakt med andre som kan gi råd i den aktuelle saken (§ 4-1).

Rådgivning i økonomi vil ofte være av stor betydning der søkeren tross rimelige inntekter har alvorlige økonomiske problemer. Slik rådgivning gir muligheter for å komme fram til budsjettforslag som er realistiske i forhold til den enkeltes inntekter. En gjennomgang som avklarer søkerens muligheter til å øke inntektene, utnytte reserver og redusere forbruket er ofte hensiktsmessig. Det kan her være aktuelt å fokusere både på muligheter for bedre avtaler med kreditorer, forsikringsselskaper og skattemyndighetene mfl., og på hvilke prioriteringer som er nødvendige å gjøre innenfor de inntekter den enkelte har. Det er derfor viktig at ansatte i sosialtjenesten har den nødvendige kompetanse til å gi kvalifiserte råd og veiledning i slike saker.

 

Individuell behovsprøvingog veiledende retningslinjer
Økonomisk stønad skal gis med tanke på at søkeren skal bli i stand til å sørge for seg selv. Dette medfører at søknader skal avgjøres etter en konkret og individuell vurdering. Derfor kan det være nødvendig å foreta en helhetsvurdering av søkerens totale økonomiske, sosiale og helsemessige situasjon. Økonomisk stønad er videre en skjønnsmessig ytelse. Sosialtjenesten har både rett og plikt til å utøve skjønn når det vurderes om det skal ytes stønad, og ved utmåling av stønaden. Samtidig er det viktig at grunnlaget for vurderingen, altså hva det kan gis stønad til i henhold til § 5-1, er den samme. Bruk av skjønn vil føre til ulikheter i stønadsnivået. Så lenge dette er begrunnet i ulike behov er det i samsvar med loven. Det er likevel viktig å unngå forskjeller som ikke er saklig begrunnet i ulike individuelle behov.

Loven har ingen bestemmelser om selve stønadsnivået. I utgangspunktet står kommunene fritt til å fastsette nivået på sine sosialhjelpsytelser. Det er imidlertid et krav at stønaden i den enkelte saken sikrer søkeren et forsvarlig livsopphold. På den annen side bør ytelsene ikke være slik at klienten ikke motiveres til å skaffe seg arbeid, delta i arbeidsmarkedstiltak eller andre aktiviteter som kan bidra til formidling til arbeid, eller på annen måte hindrer vedkommende i å ta ansvar for sin egen situasjon. Sosialhjelpens legitimitet er avhengig av at ordningen oppleves som rettferdig i den forstand at kun de som har et reelt behov for hjelp får slik støtte. Samtidig er det enighet om at samfunnet har et ansvar for å bidra til å gi dem som faller utenfor de alminnelige inntektsordningene mulighet til trygghet og forsvarlig levestandard. Hensynet til at det skal lønne seg å arbeide, eller delta i arbeidsmarkedstiltak, og hensynet til dem som ikke har alternativ til sosialhjelp som viktig inntektskilde trekker i ulik retning, og sosialtjenesten må foreta en avveining mellom disse hensynene. Sosialtjenesten må legge vekt på hvilke reelle muligheter den enkelte har til å forbedre sin situasjon.

De fleste kommuner har utarbeidet egne satser eller normer for økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven. Disse er kun veiledende, og kan ikke erstatte den individuelle vurdering. Normer er et praktisk og nyttig redskap som utgangspunkt for beregninger, og kan bidra til å sikre lik behandling i den enkelte kommune. Sosial- og helsedepartementet har gitt veiledende retningslinjer for utmålingen av stønad til livsopphold. Heller ikke disse kan erstatte det konkrete skjønn. Statlige retningslinjer kan bidra til å redusere forskjeller i stønadsnivået mellom kommuner, når forskjellene ikke har sammenheng med den enkelte søkers individuelle behov, eller reelle kostnadsforskjeller mellom kommunene. Rundskrivet inneholder en redegjørelse for hvilke utgiftstyper som alltid inngår i begrepet livsopphold.

Sosialtjenesten må gjøre det klart for søkerne hvilke utgifter som ikke er medregnet i en norm, eller i en tildelt stønad til “livsopphold”, og som det eventuelt må søkes særskilt om. Normer eller retningslinjer skal ikke hindre at den enkelte får det vedkommende faktisk har behov for. Søknader kan ikke avslås bare med henvisning til at søker har inntekt over kommunens eller statens satser for tilsvarende husholdningstype, og stønadsbeløp kan heller ikke fastsettes i henhold til satser alene.

Det er lagt særlig vekt på hensynet til barn. Barn skal ha en trygg oppvekst og kunne delta i alminnelige aktiviteter, selv om foreldrene har vanskelig økonomi. Dette innebærer at en del utgifter til barn bør anses å være en del av livsoppholdet, mens tilsvarende utgifter for voksne ikke gjør det.

 

Hvem kan ha rett til økonomisk stønad
Lov om sosiale tjenester omfatter alle som har lovlig opphold i Norge. Det må imidlertid skilles mellom det å ha opphold og det å ha bopel når det gjelder omfanget av de ytelser som gis med hjemmel i loven. Sosialtjenesteloven setter ingen klar grense for når en person er å anse som bosatt i landet. Folkeregisterets opplysninger, samt hvorvidt vedkommende anses som bosatt av skatteetaten og trygdeetaten kan gi veiledning i den enkelte sak.

Personer som kun oppholder seg i Norge i kort tid, for eksempel turister, er i prinsippet omfattet av loven, men deres rett til hjelp er begrenset, jf. § 1-3 i forskrift av 04.12.92 gitt med hjemmel i lovens § 1-2. Utenlandske turister skal i utgangspunktet henvende seg til sitt lands ambassade dersom de trenger hjelp. Det kan likevel tenkes situasjoner der sosialtjenesten må yte stønad til helt nødvendige utgifter inntil vedkommende kan forlate landet.

Utenlandske statsborgeres rett til ytelser etter kapittel 5 er nærmere kommentert i kapittel 1 i del IV i rundskriv I-1/93, kapittel 1 i del IV i rundskriv I-1/94, samt i kap 1 i forskrift til sosialtjenesteloven av 04.12.1992.

EØS-avtalen gir borgere av EØS-land rett til å oppholde seg i Norge i inntil seks måneder for å søke arbeid her. Arbeidssøkere fra EØS-land, uten annet oppholdsgrunnlag enn den rett EØS-avtalen gir til å søke arbeid, vil ikke ha rett til ytelser fra sosialtjenesten for å finansiere oppholdet i Norge. EØS-borgere som ikke er arbeidstakere har også rett til å oppholde seg i Norge, forutsatt at vedkommende kan forsørge seg selv.

Personer som ikke har lovlig opphold i Norge har ikke krav på økonomisk stønad etter kap 5. Dette gjelder personer som har unndratt seg effektuering av et bortvisningsvedtak, og for eksempel oppholder seg i kirkeasyl. Videre gjelder det personer som har hatt en tidsbegrenset oppholdstillatelse som er utløpt, og ikke fornyet, for eksempel studenter som er ferdige med studietiden i Norge. Det gjelder også turister som blir værende etter at visumet er utløpt. Opplistingen er ikke uttømmende.

Dette rundskrivet erstatter rundskriv I-27/95, I-45/98, I-13/2001, samt omtalen av kapittel 5 i rundskriv I-1/93 og I-1/94.

 

§ 5-1 Stønad til livsopphold

§ 5-1 Stønad til livsopphold.
De som ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter, har krav på økonomisk stønad.

Stønaden bør ta sikte på å gjøre vedkommende selvhjulpen.

Departementet kan gi veiledende retningslinjer om stønadsnivået.

  

5.1.1 Generelt om bestemmelsen

Sosialtjenesteloven § 5-1 gir bestemmelser om betingelsene for stønad til livsopphold. Det følger av bestemmelsen at den som ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomisk rettigheter, har krav på økonomisk stønad. Bestemmelsens primære mål er å sikre alle som oppholder seg i Norge forsvarlig livsopphold. Utgangspunktet er imidlertid at hver enkelt først skal utnytte egne muligheter eller hjelpeordninger for å kunne forsørge seg selv. Når alle aktuelle muligheter er utnyttet fullt ut, men ikke strekker til, har den som ikke kan sørge for sitt livsopphold krav på økonomisk stønad til livsopphold uansett årsaken til hjelpebehovet.

“Livsopphold” er ikke et entydig begrep. Det er ikke nærmere presisert i loven hvilke utgifter som omfattes av begrepet. Loven gir heller ingen veiledning om nivået på den økonomiske hjelpen som gis, men det er forutsatt at alle skal sikres et forsvarlig livsopphold. Flere hensyn må balanseres ved vurdering av søknader om økonomisk stønad til livsopphold: For det første hensynet til at stønad skal utmåles etter en konkret vurdering av den enkeltes faktiske behov, for det andre hensynet til likebehandling i den forstand at grunnlaget for vurderingen bør være det samme uavhengig av hvor i landet søknaden behandles, slik at tilfeldige forskjeller i stønadsnivået unngås, for det tredje skal sosialtjenesten bidra til at den enkelte blir uavhengig av økonomisk stønad.

 

5.1.1.1 Individuell behovsprøving

Økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven er en skjønnsmessig ytelse. Sosialtjenesten har både rett og plikt til å utøve skjønn ved vurderingen av om det skal ytes stønad, og ved utmåling av stønaden. Stønaden skal utmåles på grunnlag av en konkret vurdering av den enkeltes faktiske behov. Som et ledd i vurderingen av stønadsbehovet, skal det foretas en konkret vurdering av hvilke utgifter som er nødvendig for å sikre søkeren et forsvarlig livsopphold. Det vises til punkt 5.1.4 om vurdering av søkers utgifter. Da stønaden er subsidiær, skal det også foretas en konkret vurdering av vedkommendes inntekter og inntektsmuligheter. Det ligger i dette at enhver har ansvar for å søke å øke sine inntekter eller redusere sine utgifter. Det vises til punkt 5.1.2 om vurdering av søkers inntekter og 5.1.3 om grupper under særlige ordninger. Stønadsbehovet vil være bestemt av søkerens utgifter sett i sammenheng med vedkommendes inntekter.

 

5.1.1.2 Hjelp til selvhjelp

Hovedformålet med lovens bestemmelser om økonomisk stønad er som nevnt å sikre at den som ikke selv kan sørge for sitt livsopphold likevel har trygghet for et forsvarlig livsopphold. Økonomisk stønad er således en selvstendig ytelse, men har etter § 5-1 annet ledd også det siktemål å gjøre søkeren selvhjulpen og etter hvert uavhengig av stønad.

Økonomisk stønad er en midlertidig ytelse. Det kan være nødvendig å foreta en helhetsvurdering av søkerens totale økonomiske, sosiale og helsemessige situasjon i forbindelse med tildeling og utmåling av stønad. Det kan være aktuelt, i samråd med stønadsmottakeren, å sette inn andre hjelpetiltak enn økonomisk støtte, for å nå lovens formål. Bruk av vilkår i forbindelse med tildeling av økonomisk stønad (§5-3) må særlig vurderes i denne sammenheng, se punkt 5.3 om bruk av vilkår.

Sosialtjenesten har plikt til å gi opplysninger, råd og veiledning som kan bidra til å løse eller forebygge sosiale problemer, eller sørge for kontakt med andre instanser som kan gi råd i den aktuelle saken, jf. lovens § 4-1. I forbindelse med søknad om økonomisk stønad, og særlig ved avslag på slik søknad, kan søkeren ha behov for økonomisk rådgivning.

Økonomisk rådgivning vil ofte være av stor betydning der søkeren tross rimelige inntekter har alvorlige økonomiske problemer. Slik rådgivning kan gi muligheter for å komme fram til et budsjett som er realistisk i forhold til den enkeltes inntekter. En gjennomgang som avklarer søkerens muligheter til å øke inntektene, utnytte reserver og redusere forbruket er ofte hensiktsmessig. Det kan her være aktuelt å fokusere både på muligheter for bedre avtaler med kreditorer, forsikringsselskaper og skattemyndighetene mfl., og på hvilke prioriteringer som er nødvendige å gjøre innenfor de inntekter den enkelte har.

Bestemmelsen om at stønaden bør ta sikte på å gjøre den enkelte selvhjulpen kan dessuten ha betydning for stønadsnivået. Det er en forutsetning at søkeren skal sikres et forsvarlig livsopphold. På den annen side bør ytelsen ikke være så høy at klienten ikke motiveres til å skaffe seg arbeid, delta i arbeidsmarkedstiltak eller andre aktiviteter som kan bidra til formidling til arbeid, eller på annen måte ta ansvar for sin egen situasjon.

 

5.1.1.3 Stønadsnivå

Loven selv gir ingen veiledning om det konkrete stønadsnivået. I utgangspunktet står kommunene fritt til å fastsette nivået på sine sosialhjelpsytelser. Det forutsettes imidlertid at stønaden som gis sikrer søkeren et forsvarlig, men nøkternt levesett. I livsoppholdsbegrepet, som omtales nærmere under punkt 5.1.4, inngår både helt grunnleggende behov som mat, klær, bolig og oppvarming, og andre sider av dagliglivet, som fritid og sosiale behov. Den enkeltes behov må alltid vurderes konkret. Stønadsnivået vil variere med familiesituasjon, husholdningens størrelse, bosted, boligforhold, alder, hjelpebehovets varighet mv.

De fleste kommuner har utarbeidet egne satser eller normer for stønadsnivået. Med hjemmel i § 5-1 tredje ledd ga Sosial- og helsedepartementet 13. februar 2001 veiledende retningslinjer for utmåling av stønad til livsopphold. Både statlige og kommunale retningslinjer er likevel kun veiledende, og et hjelpemiddel for det konkrete skjønnet ved vurderingen av hva den enkelte trenger for å få dekket sine nødvendige behov. Ved utmåling av økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven er kommunen heller ikke bundet av andre etaters (for eksempel trygdeetatens eller namsmyndighetenes) satser. Se punkt 5.1.5.2 om forholdet mellom individuell behovsprøving, kommunale normer og statlige veiledende retningslinjer.

 

5.1.2 Vurdering av søkers inntekter

Den enkelte har i utgangspunktet ansvar for å sørge for eget underhold ved å utnytte aktuelle muligheter til forsørgelse. Inntektsgivende arbeid er nevnt spesielt i bestemmelsens første ledd. Videre forutsettes at andre inntekter, som trygd, pensjon og underhold etter familielovgivningen skal utnyttes fullt ut, likeså innestående i bank mv., og at det kan legges til grunn at midlene brukes til livsopphold ved vurdering av behov for, og ved beregning av økonomisk stønad.

 

5.1.2.1 Inntektsgivende arbeid

Plikten til å sørge for seg selv gjennom inntektsgivende arbeid er spesielt understreket i § 5-1, og all arbeidsinntekt skal tas med ved beregning av stønad. Kravet om å sørge for seg selv ved inntektsgivende arbeid gjelder i utgangspunktet alle arbeidsføre personer. Arbeidsføre uten arbeid plikter å ha jevnlig kontakt med Aetat, og ellers aktivt forsøke å skaffe seg arbeid. Også selvstendig næringsdrivende, oppdragstakere og andre som får sine inntekter på annen måte enn gjennom ordinært ansettelsesforhold, plikter å skaffe seg inntektsgivende arbeid dersom virksomheten de driver ikke gir tilstrekkelig inntekt. Hvorvidt personer som driver en næringsvirksomhet eller lignende som ikke gir tilstrekkelig inntekt, skal pålegges å søke ordinært arbeid må vurderes konkret, blant annet i forhold til om det kan forventes at virksomheten vil gi bedre lønnsomhet innen rimelig tid.

Kravet om å skaffe arbeid både gjennom Aetat og på egen hånd, gjelder uavhengig av om vedkommende har rett til dagpenger under arbeidsløshet. Den som søker arbeid kan heller ikke velge å bare ta spesielle typer arbeid, men må ta det arbeidet som finnes, og som vedkommende er kvalifisert for. Situasjonen kan også være slik at stønadsmottakeren må ta arbeid vedkommende er, eller mener seg overkvalifisert for, dersom det er eneste mulighet på det aktuelle tidspunkt.

Krav om å ta arbeid må vurderes konkret, og begrunnes i hensynet bak målet om at enhver skal sørge for seg selv. Et slikt krav kan og bør derfor ikke stilles absolutt. I enkelte tilfeller gir det liten mening å kreve at søkeren skal ta inntektsgivende arbeid. Dette gjelder i første rekke personer som mottar ytelser fra folketrygden på grunn av manglende arbeidsevne, personer som er i et attføringsopplegg eller lignende i regi av trygdeetaten eller Aetat, og personer som har søknad om slike ytelser til behandling.

En del personer kan være uten arbeidsevne uten at de er inkludert i trygdesystemet. Også overfor disse kan det, etter omstendighetene, være lite hensiktsmessig å stille krav om å ta arbeid. Se for øvrig rundskriv H-28/97 om opprettelse av samarbeidsforum og samarbeid om personer med behov for bistand fra flere instanser for å kunne komme i arbeid eller utdanning.

 

5.1.2.2 Stønadsbehov under arbeidskonflikter

I forbindelse med arbeidskonflikter kan enkelte komme i en vanskelig økonomisk situasjon, særlig hvis konflikten blir langvarig. Mange fagforeninger har ordninger for sine medlemmer, og disse skal være forsøkt før økonomisk stønad ytes. Det kan også kreves at søkeren tærer på eventuelle oppsparte midler, og om nødvendig utsetter alle utgifter som kan utsettes. Sosialtjenesten kan videre gi eventuell stønad i form av lån, se punkt 5.4.2 om lån og garanti for lån.

 

Trygdeytelser og pensjoner

En del offentlige og private trygdeytelser og pensjoner erstatter inntekt av arbeid eller næring når visse vilkår er oppfylt, eller de er ment å dekke utgifter til livsopphold i bestemte situasjoner. Dette gjelder blant annet sykepenger, attføringspenger, rehabiliteringspenger, alderspensjon, uførepensjon, etterlattepensjon, barnepensjon, fødselspenger, dagpenger under arbeidsløshet og overgangsstønad. Den som mottar løpende trygdeytelser til livsopphold har, så langt disse rekker, ikke krav på sosialhjelp til samme formål, og slike ytelser kan medregnes fullt ut ved vurdering av behovet for og ved utmåling av økonomisk stønad. Personer i denne gruppen kan likevel ha behov for supplerende sosialhjelp dersom trygdeytelsen ikke strekker til. Funksjonshemmede for eksempel, vil ofte ha trygdeytelser som dekker livsopphold og/eller særlige kostnader knyttet til den aktuelle funksjonshemmingen. Den konkrete situasjonen kan likevel være slik at trygdens ytelser ikke strekker til, og vedkommende kan ha behov for økonomisk sosialhjelp. Søkerens behov skal på vanlig måte vurderes individuelt.

Engangsstønad ved fødsel gis til mødre som ikke har opptjent rett til fødselspenger, og er ment å være stønad til spesielle utgifter i forbindelse med fødselen, for eksempel utgifter til klær, seng, barnevogn, barnestol, bleier og annet utstyr til barnet, samt nødvendige ting til hjemmet som følge av at det nå kommer barn i familien. Ytelsen er i prinsippet en inntekt som sosialtjenesten kan ta hensyn til ved vurdering av behov for stønad til livsopphold. Ytelsen er ment å kompensere særlige utgifter i en bestemt situasjon. Tas det hensyn til stønaden som inntekt må det derfor også tas hensyn til alle tilsvarende utgifter.

Barnetrygd gis uavhengig av inntektsforhold. Den er ikke øremerket bestemte formål. Kontantstøtte ytes til foreldre med barn mellom ett og tre år dersom barnet ikke har fulltidsplass (dvs. ingen plass, eller kun deltidsplass) i barnehage med statsstøtte. Selv om ytelsen er knyttet til bruk av barnehage, er støtten ikke øremerket kostnader knyttet til barnepass. Barnetrygd og kontantstøtte kan medregnes på linje med andre inntekter ved vurdering av søkerens behov. Tilsvarende skal utgifter knyttet til barnets livsopphold tas inn i vurderingen.

 

5.1.2.4 Krav på underhold etter ekteskapsloven

Ektefeller har gjensidig underholdsplikt, jf. ekteskapsloven § 38, og ektefellens inntekt kan medregnes ved vurdering av en gift søkers behov for økonomisk stønad. Det samme gjelder fastsatt bidrag fra tidligere ektefelle.

Krav på underhold kan med andre ord medregnes ved vurdering av behov for, og ved utmåling av stønad. For eksempel kan det kreves at ektefellens inntekt og forsørgerevne er utnyttet fullt ut, før en person har rett til økonomisk stønad.

Bidrag fra forsørger som ikke bor sammen med den som har krav på underhold, medregnes som hovedregel også fullt ut som inntekt for den bidragsberettigede.

Forholdene kan imidlertid i enkelte tilfeller være slik at en ektefelle faktisk ikke blir forsørget av den andre, selv om denne har tilstrekkelige inntekter til felles underhold. I særlige tilfeller, for eksempel der kvinner oppholder seg i krisesenter, når en person lever i skjul for en voldelig ektefelle (enten under kode 6 eller 7, jf. folkeregisterforskriften § 37, eller uten særlig beskyttelse), eller søker å komme seg bort fra tvangsekteskap, kan det imidlertid ikke kreves at hun/han utnytter ektefellens eventuelle underholdsplikt før det blir aktuelt å yte økonomisk stønad. Det vil da være nødvendig å se bort fra ektefellens underholdsplikt, og vurdere personens økonomiske situasjon på selvstendig grunnlag i en periode.

Samboere har ikke gjensidig underholdsplikt. Samboers inntekt kan ikke trekkes inn ved vurderingen av en søkers økonomi. Her er det med andre ord forskjell mellom ektefeller og samboere. Dersom samboeren rent faktisk forsørger søker, kan dette legges til grunn ved vurdering av søkers behov for økonomisk stønad, forutsatt at slik forsørgelse ikke er et resultat av at søknad om økonomisk stønad er blitt avslått tidligere.

 

5.1.2.5 Krav på underhold etter barneloven

I henhold til barneloven § 51, jf. § 52 har foreldre plikt til å forsørge mindreårige barn, også om de ikke bor sammen med barnet. Dersom foreldrenes økonomi tilsier det, kan de også pålegges å forsørge barn over 18 år som er i slik skolegang som må regnes som vanlig, jf. § 53. Dette vil som regel ikke være aktuelt i familier hvor foreldrene mottar økonomisk sosialhjelp. Personer over 18 år skal normalt vurderes selvstendig ved søknad om økonomisk stønad, også om de bor sammen med foreldrene. Se punkt 5.1.4.5.1 om enslige og punkt 5.1.3.1 om studenter.

Bidrag fra forsørger som ikke bor sammen med barnet, eventuelt bidragsforskott, medregnes som hovedregel fullt ut som inntekt for mottaker. Fastsatt barnebidrag kan trekkes inn i en totalvurdering av økonomien til den av foreldrene som barnet bor sammen med. Bidraget kan med andre ord medregnes ved vurdering av søknad om stønad til utgifter som normalt skal dekkes av søkeren. Det kan på den annen side, ikke uten videre, legges til grunn at underholdsbidrag til barn dekker alle utgifter til underhold av barnet. Dette må vurderes konkret ut fra bidragets størrelse og familiens totale økonomiske situasjon. Se også punkt 5.1.4.5.4 om barnefamilier.

 

5.1.2.6 Krav på underhold i henhold til utlendingsforvaltningens vedtak

Utenlandsk statsborger kan få opphold i Norge på grunnlag av familieforhold, og som utgangspunkt under forutsetning av at familiemedlemmer er i stand til å forsørge vedkommende. I enkelte tilfelle gjelder ikke forsørgelsesplikten for å få opphold, og det kan også dispenseres fra kravet om forsørgelse. Det kan kreves at plikten til forsørgelse utnyttes før det er aktuelt å yte økonomisk stønad. Manglende vilje til underhold fra den pliktige, gir ikke rett til økonomisk stønad, annet enn eventuelt stønad til det aller nødvendigste inntil situasjonen er avklart. Dersom det familiemedlemmet som har påtatt seg å underholde vedkommende ikke evner å oppfylle underholdsplikten, er det den underholdspliktige selv som i tilfelle må søke om økonomisk stønad.

 

5.1.2.7 Arv og bankinnskudd med videre

Sosialtjenesten kan legge til grunn at utbetalt arv og innestående midler i bank eller andre finansieringsinstitusjoner og lignende brukes til livsopphold. Det kan gjøres unntak for midler som allerede er bundet i samsvar med regler om skattefradrag, dersom det vil være urimelig i forhold til mottakerens økonomiske situasjon, på kort eller lang sikt, å kreve at kontrakten brytes. Dersom det er kort tid til bindingstiden utløper, kan det være aktuelt å yte hele eller deler av stønaden som lån med avtale om tilbakebetaling når sparetiden er slutt. Se punkt 5.4.2 om lån og garanti for lån. Spareordninger knyttet til livsforsikringer og lignende anses på linje med andre oppsparte midler. Dersom vedkommende allerede har inngått avtale om slike ordninger, må det imidlertid foretas en konkret vurdering av avtalen, stønadsperiodens varighet og gjenkjøpsverdien før det eventuelt kreves at forsikringen realiseres.

Det er i samsvar med lovens formål at stønadsmottakere disponerer og prioriterer innenfor de rammene vedkommendes økonomi setter. Innestående beløp på konto kan være et resultat av god økonomiforvaltning med sikte på fremtidige utgifter, for eksempel regninger som forfaller terminvis, fødselsdager og andre høytider.

Ved utmåling av ytelser bør sosialtjenesten vurdere utbetalingsmåten til personer som mottar stønad til livsopphold over lang tid. Personer som er i stand til fornuftig økonomiforvaltning bør få stønaden utbetalt slik at de selv er ansvarlig for å dekke kommende utgifter innenfor kortere perioder. Det bør være mulig å spare mindre beløp med tanke på kommende utgifter, uten at dette fører til at stønaden reduseres.

 

5.1.2.8 Leieinntekter, inntekter av salg av eiendeler og lignende

Eiendeler som søkeren ikke trenger for sitt livsopphold, og som kan selges for beløp av noe størrelse, kan kreves realisert før det er aktuelt å gi stønad etter § 5-1. Eksempler her er hytte, bil, båt, campingvogn, motorsykkel og andre gjenstander med omsetningsverdi. Det må skje en totalvurdering av om det er rimelig å kreve realisering i det enkelte tilfellet, der det tas hensyn til hva vedkommende trenger, stønadsbehovets antatte varighet og gevinsten ved salg i forhold til stønadsbehovet. Gevinsten ved salg må også avveies mot det tap salget er for søker og dennes husstand. Utleie kan i enkelte tilfeller være et alternativ til salg.

Lov om fordringshaveres dekningsrett § 2-3 setter grenser for hva det kan tas utlegg i. Dette gjelder personlige eiendeler som for eksempel klær og andre ting av vanlig standard til personlig bruk og alminnelig innbo av vanlig standard. Slike gjenstander kan da heller ikke kreves solgt med hjemmel i sosialtjenesteloven.

Inntekter fra utleie av hybel og lignende, samt inntekter av fast eiendom eller andre eiendeler som realiseres, kan medregnes fullt ut på inntektssiden, med fradrag for eventuell gjeld knyttet til eiendelen.

 

5.1.2.9 Bostøtte

Se avsnittet om boutgifter under punkt 5.1.4.1 om kjerneområdet i livsoppholdsbegrepet.

 

5.1.2.10 Tilbakebetalt skatt

Tilbakebetalt skatt kan tas i betraktning som inntekt ved vurdering av behovet for økonomisk stønad på utbetalingstidspunktet og fremover.

 

5.1.2.11 Erstatningsutbetalinger

I utgangspunktet kan et erstatningsbeløp medregnes fullt ut som mottakerens midler som kan benyttes til livsopphold. En erstatning for tapt inntekt vurderes på linje med inntekten den erstatter. Ved vurdering av andre typer erstatninger, som for eksempel erstatning for ikke-økonomisk tap og billighetserstatninger, bør sosialtjenesten imidlertid ta hensyn til grunnlaget for erstatningen, om den er bundet opp til særskilt bruk, samt størrelsen på beløpet. Sosialtjenesten må ha for øye om det kan virke urimelig eller støtende dersom sosialhjelp nektes eller reduseres på bakgrunn av erstatningsutbetalinger til dekning av ikke-økonomisk tap. Dersom sosialtjenesten på et slikt grunnlag velger å se bort fra økonomiske midler søker faktisk har, kan riktig hjemmel for stønad være § 5-2.

 

5.1.2.12 ”Økonomiske rettigheter”

Det går fram av lovteksten at andre økonomiske rettigheter (enn arbeidsinntekt) må være utnyttet før man har krav på økonomisk stønad. Med “økonomisk rettighet” menes de inntektsmulighetene vedkommende har rett til eller anledning til å søke om, og som det er alminnelig å benytte seg av i den livssituasjon vedkommende er. De vanligste økonomiske rettighetene er nevnt ovenfor. Andre økonomiske rettigheter kan for eksempel være støtteordninger ved etablering, kommunale bostøtteordninger, stipender, ytelser etter utlendingsmyndighetens pengereglement mv.

 

5.1.3 Grupper under særlige ordninger

5.1.3.1 Studenter

Lov om sosiale tjenester gjelder for elever og studenter på lik linje med andre som er bosatt eller oppholder seg i Norge, og uavhengig av statsborgerskap. Loven skal imidlertid ikke bidra til å finansiere høyere utdanning. Både norske og utenlandske studenter forutsettes å søke lån og stipend i Statens lånekasse for utdanning. Dette skal i utgangspunktet sikre studentens inntektsgrunnlag under studiet. I samsvar med sosialhjelpens subsidiære karakter kan sosialtjenesten derfor henvise studenter som søker økonomisk stønad til å søke lån i Lånekassen. Studielånet er vanligvis ikke beregnet å dekke feriemånedene mellom hvert studieår. Selv om studiefinansieringen er lagt opp på denne måten, gir dette ikke studenter uten videre krav på økonomisk stønad i feriemånedene. Sosialtjenesten må vurdere søknaden på vanlig måte, og kan i slike tilfeller henvise studenten til å ta lønnet arbeid osv.

Det finnes egne ordninger for studenter fra utviklingsland. Opplysninger om disse ordningene fås ved henvendelse til Lånekassen, NORAD eller Utlendingsdirektoratet. I noen tilfeller kan det dessuten være mulig for en utenlandsk student å få overført midler gjennom egen ambassade. Dette er særlig aktuelt dersom studiet i utgangspunktet var basert på finansiering ved egne eller familiens midler. I påvente av slik overføring kan det være aktuelt å gi kortvarig hjelp, eventuelt som lån. Ved søknader fra utenlandske studenter bør det undersøkes om vedkommendes oppholdstillatelse er basert på garanti fra tredjemann. Hvis det er tilfellet, kan studenten henvises til garantisten, jf. punkt 5.1.2.6 “Krav på underhold i henhold til utlendingsforvaltningens vedtak”.

Personer som har hatt så lang studietid at Lånekassen ikke lenger gir lån/stipend kan på vanlig måte henvises til å ta lønnet arbeid. Som nevnt foran har sosialtjenesten ikke plikt til å finansiere studier. Men det kan likevel i enkelte tilfeller være rimelig å bidra: For eksempel mot slutten av studiet for å gjøre det mulig for vedkommende å avlegge avsluttende eksamen, eller ved semesterstart i påvente av utbetaling av innvilget studielån/stipend. Låneformen kan være særlig aktuell i slike tilfeller, se punkt 4.5.

Dersom studenten faktisk forsørges av foreldrene, kan sosialtjenesten legge dette til grunn ved vurdering av behov for stønad, men det kan ikke kreves at foreldre forsørger myndige barn ut over underholdsplikten etter barneloven. Studenter kan få lån/stipend fra Lånekassen samtidig som foreldrene har underholdsplikt etter barneloven. Støtten fra Lånekassen er i slike tilfeller ment å dekke de særlige utgiftene i forbindelse med skolegangen.

Studenter har som hovedregel ikke rett til sykepenger etter folketrygden, da de ikke har noe inntektstap i folketrygdlovens forstand ved sykdom. Lånekassen har egne bestemmelser om mulighet for omgjøring av lån til stipend ved egen eller barns sykdom. Hvorvidt studenten som følge av sykdom har behov for økonomisk stønad, må vurderes på vanlig måte.

 

5.1.3.2 Personer under gjeldsordning

Sosialtjenesteloven gjelder for personer under gjeldsordning på vanlig måte, og avgjørende her som ellers er om vedkommende har tilstrekkelige midler til livsopphold. Ved behandling av søknad om gjeldsordning etter gjeldsordningsloven, har skyldneren rett til å beholde så mye av sin inntekt (arbeidsinntekt, trygd mv.) at det dekker det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren selv og dennes husstand. Likeså kan skyldneren etter gjeldsordningen beholde en bolig han eier hvis denne er av rimelig standard, eller sette av midler til husleie/boutgifter dersom disse ikke overstiger det som må regnes som nødvendig. Eventuelle overskytende inntekter som skyldneren etter dette sitter igjen med, går til dekning av kreditorenes fordringer.

Satsen for underhold etter gjeldsordningsloven er vanligvis høyere enn det sosialtjenesten anser å være nødvendig for husstandens livsopphold, men enkelte vil ha lavere inntekter enn satsene. Det faktum at skyldneren er under gjeldsordning er ikke i seg selv grunnlag for å tilstå eller avslå ytelser.

Dersom vedkommendes økonomiske situasjon forverres etter at avtale om gjeldsordning ble inngått, kan ordningen endres, jf. gjeldsordningsloven § 6-1. Ved søknader om økonomisk stønad fra personer under gjeldsordning, vil den mest aktuelle hjelpen fra sosialtjenesten ofte være hjelp til å søke om endret gjeldsordning. Søknad om endring av gjeldsordning rettes til namsretten.

 

5.1.3.3 Personer i institusjon

Under opphold i ulike typer institusjoner er beboerne sikret kost, losji med videre. I de fleste tilfeller må beboeren på sin side betale for oppholdet i institusjonen. Goder som ligger utenfor det som institusjonen har ansvar for å yte, må den enkelte dekke selv av egne midler. I forskrift om vederlag for opphold i institusjon mv. av 26.04.1995 §§ 3 og 4 er det gitt bestemmelser om hvor mye den enkelte skal beholde av egen inntekt. Dette beløpet antas normalt å dekke beboerens behov i forhold til mindre, løpende utgifter. Dersom en person som oppholder seg i institusjon søker om stønad til utgifter til livsopphold, må sosialtjenesten vurdere søknaden på vanlig måte med sikte på hvilke utgifter vedkommende eventuelt må ha hjelp til å dekke.

Ved opphold i institusjon for rusmiddelmisbrukere, skal den kommunen som søker en person inn i en institusjon påse at vedkommende under oppholdet er utstyrt med klær og annet som inngår i livsoppholdsbegrepet. Kommunens økonomiske ansvar vil for øvrig være regulert i sosialtjenesteloven § 11-4 og forskrifter av 4.12.1992, gitt med hjemmel i denne. Særskilt utstyr som eventuelt kreves for behandlingsopplegget, og som ikke må anses som vanlig utstyr, må dekkes innenfor det beløp fylkeskommunen kan kreve refundert av kommunen for opphold i slik institusjon.

Psykiatriske institusjoner har ikke ansvar for livsoppholdet til personer som blir undergitt eller overført til tvungent psykisk helsevern utenfor institusjon, selv om institusjonen har ansvar for det tvungne helsevernet. Dersom vedkommende ikke er i stand til å dekke utgifter til livsopphold, kan han/hun søke om økonomisk stønad på vanlig måte. Det må tas hensyn til at det ofte vil være særlige utgifter forbundet med utflytting fra institusjon. Det kan dreie seg om etablering i bolig, behov for klær og så videre.

 

5.1.3.4 Domfelte og varetektsinnsatte under kriminalomsorgen

Lov om sosiale tjenester gjelder for domfelte og varetektsinnsatte under kriminalomsorgen på lik linje med andre. Økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven er et nedre sikkerhetsnett også for disse gruppene, og de vanlige fortolkningsprinsippene skal legges til grunn ved praktiseringen av loven. Også her gjelder prinsippet om at stønad etter sosialtjenesteloven er en subsidiær ytelse. Dette innebærer både at det skal tas hensyn til søkers egne midler, og til andre instansers eventuelle ansvar for den aktuelle utgiften.

Fengselsvesenet har det økonomiske ansvaret for en stor del av den innsattes alminnelige behov, mens en del utgifter forutsettes dekket av den innsatte selv. Disse utgiftene kan den innsatte på vanlig måte søke sosialtjenesten om stønad til å dekke. Sosialtjenestens vurdering av en søknad om økonomisk stønad fra innsatte skal bygge på de samme prinsipper som ellers, og avgjørelsen skal på vanlig måte være konkret og individuelt fundert. Det kan være nødvendig for sosialtjenesten å ta kontakt med den aktuelle anstalten, eller andre ansvarlige i kriminalomsorgen, for å bringe klarhet i hvorvidt utgiftene dekkes gjennom kriminalomsorgens ordninger. Det presiseres imidlertid at søknader fra innsatte ikke kan avvises, selv om ansvaret for ytelsen viser seg å ligge hos kriminalomsorgen. Søknaden kan derimot avslås med den begrunnelse at en annen etat er ansvarlig for å dekke utgiften.

Personer som har rømt fra soning eller varetekt har ikke krav på økonomisk stønad til livsopphold. Ved å gi stønad i slike tilfeller vil sosialtjenesten være med på å gjøre unndragelse av straff og straffeforfølging mulig. Sosialtjenesten kan med andre ord avslå en slik søknad.

Kriminalomsorgens og sosialtjenestens ansvar for sosiale tjenester og økonomisk stønad til innsatte i fengselsvesenets anstalter mv. er for øvrig omtalt i rundskriv I-11/2000.

 

Innsattes familie
Den innsattes ektefelle og barn har på vanlig måte rett til råd og veiledning, og kan etter omstendighetene ha krav på stønad til livsopphold fra ansvarlig kommune. Også i slike tilfeller må sosialtjenesten vurdere konkret hva familien har behov for. Dersom det er behov for stønad over lengre tid, og det er barn i familien, kan situasjonen sammenlignes med enslige forsørgere.

Innsatte som har rett til, og skal ha samvær med sine barn, kan ha behov som etter en alminnelig vurdering hører inn under vedkommendes nødvendige livsoppholdsutgifter. Se avsnittet om utgifter knyttet til samvær med barn under punkt 5.1.4.2.

 

5.1.4 Vurdering av søkers utgifter

Sosialtjenesten kan ha plikt til å yte stønad til utgifter til søkerens livsopphold. Livsopphold er som nevnt foran ikke et entydig begrep, og det er ikke nærmere presisert i loven hvilke utgifter som omfattes av begrepet. Loven gir heller ingen veiledning om nivået på den økonomiske hjelpen som gis, men det er forutsatt at alle skal sikres et forsvarlig livsopphold. Under punkt 5.1.4.1 nedenfor gis en oversikt over utgifter som ligger i kjerneområdet av livsoppholdsbegrepet. Dette er utgifter som sosialtjenesten alltid har plikt til å ta med ved vurdering av stønadsbehov og ved utmåling av stønad. Under punkt 5.1.4.2 nevnes utgifter som, avhengig av den konkrete situasjonen, kan være en del av livsoppholdet. Denne sondringen mellom utgifter som alltid er en del av livsoppholdet og utgifter som kan være en del av livsoppholdet skal, sammen med departementets veiledende retningslinjer for utmåling, bidra til en mer ensartet behandling av søknader om økonomisk stønad. Den enkeltes behov må alltid vurderes konkret i forhold til de utgifter vedkommende opplyser å ha. Hvilket stønadsnivå som er nødvendig for å opprettholde et forsvarlig livsopphold vil variere blant annet med familiesituasjon, husholdningens størrelse, bosted, boligforhold, alder, hjelpebehovets varighet mv.

 

5.1.4.1 Kjerneområdet i livsoppholdsbegrepet

I dette punktet omtales utgifter som sosialtjenesten har plikt til å ta med i utgiftsgrunnlaget ved vurdering av stønadsbehov og ved utmåling av stønad. Kjerneområdet omfatter de helt grunnleggende behov, som mat, klær, bolig og oppvarming, og tar også hensyn til andre sider av dagliglivet, som fritid og sosiale behov. Det tas dessuten særlig hensyn til barns behov.

Mat og drikke
Mat og drikke er en selvsagt del av kjerneområdet. Utgiftene vil variere blant annet med husholdningens størrelse, sammensetning og eventuelle barns alder. Nivået ved beregning av utgifter til mat baseres på et nøkternt, ernæringsmessig fornuftig kosthold, og skal gi rom for et varmt måltid hjemme per dag. Personer som av medisinske grunner er avhengig av spesielle dietter, vil som regel motta trygdeytelser til dekning av ekstrakostnadene dette innebærer. I enkelte tilfeller kan vedkommende likevel ha behov for ekstra ytelser til mat.

Klær og sko
Klær og sko av alminnelig god kvalitet til hverdagsbruk, fritid og andre anledninger (pentøy) er en del av livsoppholdet. Den enkeltes behov her vil variere, avhengig av alder og arbeidsforhold mv. Det kan legges til grunn at klær i en viss utstrekning kjøpes på salg, men det bør ikke forutsettes at klær skal kjøpes brukt.

Husholdningsartikler og hygiene med mer
Utgifter som er nødvendig for personlig hygiene, for eksempel alminnelige toalettartikler, såpe, hårklipp, barbersaker mv. inngår i livsoppholdet. Likeså alminnelige husholdningsartikler, som rengjøringsartikler, papirvarer mv.

TV-lisens, avis og telefon
TV-lisens og abonnement på en avis er en del av livsoppholdet. Det samme er utgifter til abonnementsavgift på telefon og et rimelig antall tellerskritt.

Fritidsaktiviteter
Kostnader knyttet til alminnelige fritidsaktiviteter skal legges til grunn ved vurdering av stønadsbehovet. Særlig når det gjelder barn og unge er det viktig at de har anledning til å delta i den type aktiviteter som er vanlig for barn og unge på stedet. Se punkt 5.1.4.5.4 om barnefamilier. Også for voksne kan det etter en konkret vurdering være rimelig å yte stønad til fritidsaktiviteter og for eksempel deltakelse på kurs, i organisasjonsvirksomhet og lignende.

Fritidsutstyr til barn
Hensynet til at barn skal ha en normal oppvekst til tross for familiens dårlige økonomi innebærer bl.a. at de får mulighet til å delta i fritidsaktiviteter. I den grad dette krever særlig utstyr, er slikt utstyr en del av livsoppholdet. Se også punkt 5.1.4.5.4 om barnefamilier.

Reiseutgifter
Bruk av offentlig kommunikasjon i forbindelse med nødvendige daglige gjøremål, arbeid og fritid er en del av livsoppholdet. Behovet for å bruke slik kommunikasjon vil imidlertid avhenge av vedkommendes alder og helsetilstand, samt avstanden mellom bosted og jobb, skole og aktivitetstilbud mv.

Boutgifter
Boutgifter er den største enkeltutgiften for mange husholdninger. Løpende utgifter til bolig, så som husleie, faste utgifter i borettslag, sameie og lignende er en del av livsoppholdet. Hjelp til betaling av renter på boliglån må som regel vurderes på samme måte. Boligen bør være i god stand og ha en nøktern standard som er tilpasset husholdningens størrelse og sammensetning.

Husbankens bostøtteordning er øremerket boutgifter. Den utbetales etterskuddsvis. Dersom sosialtjenesten innvilger stønad til forskottering av boutgifter, kan kommunen i sitt vedtak ta forbehold om at eventuell bostøtte fra Husbanken skal transporteres til kommunen. Kommunens krav er da begrenset til stønadsbeløpet gitt for samme tidsrom som bostøtten fra Husbanken. Eventuelle krav Husbanken har mot stønadsmottaker, for eksempel forfalte avdrag og renter på lån, vil ha prioritet foran overføring til sosialtjenesten.

Dersom boutgiftene er så høye at søkeren ikke vil være i stand til å betjene disse med de inntekter vedkommende har, eller kan forventes å få, kan sosialtjenesten stille vilkår om at boutgiftene reduseres. Dette kan innebære at vedkommende må bytte bolig. Bytte av bolig er særlig aktuelt i tilfeller der lavere boutgifter er av betydning for vedkommendes mulighet til selvforsørgelse. Det må i denne sammenheng tas hensyn til boligens standard og søkerens behov. Det må vurderes hvilke praktiske og økonomiske konsekvenser et eventuelt boligbytte vil få. Det må blant annet tas hensyn til den pris som realistisk kan oppnås ved salg. Flytting kan være en belastning i seg selv, og også dette moment må tillegges vekt. Det må vurderes om salg eller bytte av bolig påfører søkeren eller dennes familie alvorlige sosiale problemer. Det kan i enkelte situasjoner være åpenbart urimelig å kreve bytte av bolig.

Det generelle kostnadsnivået i kommunen kan være så høyt at søkeren ikke har mulighet til å finne en bolig innenfor en kostnadsramme vedkommende kan klare selv, på kort eller noe lengre sikt. Også dette moment må tillegges vekt.

Strøm og oppvarming
Løpende utgifter til strøm og oppvarming inngår som del av kjerneområdet.

Utgifter til strøm er todelt, og består av betaling til en netteier (nettleie) og en kraftleverandør (strømforbruket). Ved søknad om hjelp til å betale strømutgifter, bør sosialtjenesten bidra til at søker får orden på forholdet til både netteier og kraftleverandør.

Dersom søker er skyldig beløp til netteier eller kraftleverandør, bør sosialtjenesten bistå vedkommende med å inngå en avtale om nedbetaling, samtidig som løpende utgifter vurderes dekket som livsopphold.

Bolig- og innboforsikring
Kostnader knyttet til bolig- og innboforsikring er en nødvendig del av livsoppholdet.

Innbo og utstyr
Søkeren har krav på stønad til innbo ved etablering i bolig dersom søkerens økonomi er slik at vedkommende ikke kan finansiere dette på andre måter. Med innbo og utstyr menes møbler, nødvendige hvitevarer, TV, radio, samt bruksgjenstander som sengetøy, håndklær, kjøkkenutstyr og lignende. Stønaden skal sikre en nøktern og rimelig boligstandard. Søkerens individuelle behov må legges til grunn ved vurderingen av hvilket innbo det er rimelig at vedkommende har. Behovet vil variere blant annet med søkerens alder, husstandens størrelse og om det er barn i familien. Det er vanlig å skaffe seg innbo etter hvert som økonomien gir rom for det. Kostnader knyttet til vedlikehold og fornyelse vil ofte innebære behov for en tilleggsytelse til eventuell løpende ytelse. Hvilken standard som kan kreves må, på samme måte som ved etablering, ses i sammenheng med hva som er vanlig for personer i samme livsfase som søkeren. Sosialtjenesten har kun plikt til å gi stønad til rimelige løsninger. Hvis det er vanlig å kjøpe brukt, vil også sosialtjenesten kunne forutsette en slik løsning.

 

5.1.4.2 Spesielle utgifter

Under dette punktet omtales utgifter som, avhengig av den konkrete situasjon, kan være en del av livsoppholdet. Dersom utgiften ikke anses å være nødvendig for søkerens livsopphold, må sosialtjenesten vurdere om det skal ytes stønad etter § 5-2.

Høytids- og merkedager
Utgifter knyttet til spesielle begivenheter (julefeiring, fødselsdager, dåp, konfirmasjon, høytids- og merkedager knyttet til andre kulturer osv.) er isolert sett ikke nødvendige for den enkeltes livsopphold. Etter en helhetsvurdering av søkerens situasjon kan det likevel være åpenbart urimelig ikke å innvilge hjelp til denne type utgifter. Også her må det tas særlig hensyn til barns behov.

Fritidsutstyr
Vanlig utstyr til noen fritidsaktiviteter bør medregnes i utgiftsgrunnlaget ved vurdering av søknad om økonomisk stønad. Utgifter til kostbart utstyr ligger utenfor det som kan anses som livsopphold. Se under punkt 5.1.4.1 og 5.1.4.5.4 om fritidsutstyr til barn og unge.

Spebarnsutstyr
I forbindelse med fødsel oppstår det behov for spebarnsutstyr. Slike utgifter til nødvendig utstyr er en del av livsoppholdet, og søknad om stønad til dette må vurderes på vanlig måte. Dersom kvinnen ikke har vært i arbeid før fødselen, vil hun motta engangsstønad ved fødsel. Denne ytelsen er i utgangspunktet ment å dekke utgiftene til anskaffelse av nødvendig barneutstyr, samt andre utgifter i forbindelse med fødselen.

Barnepass
Stønad til dekning av utgifter til barnetilsyn (barnehage, dagmamma og skolefritidsordning) kan i utgangspunktet ikke kreves etter § 5-1. Det finnes egne ordninger som er spesielt rettet mot behov for barnepass og kostnader i forbindelse med dette, for eksempel kommunale stønader, friplass, stønad til barnetilsyn mv. Sosialtjenesten bør bistå med informasjon og søknader knyttet til slike ordninger.

Det kan likevel tenkes tilfeller hvor stønad til barnepass er nødvendig for søkerens mulighet til å komme ut av en vanskelig situasjon, for eksempel der dette er en forutsetning for deltakelse i utdanning eller arbeidsliv, og hvor det vil være åpenbart urimelig ikke å yte stønad.

Skolestart
Ved skolestart vil foreldre kunne ha en del ekstra utgifter til ransel og annet utstyr som barnet ikke får på skolen. Slike utgifter er nødvendige i forbindelse med skolestart, og skal som hovedregel legges til grunn ved vurdering av stønadsbehovet.

Videregående skole
Elever kan få lån og/eller stipend fra Statens lånekasse for utdanning i forbindelse med videregående skole. For elever under 19 år vil retten til lån/stipend som hovedregel være avhengig av foreldrenes inntekt. Det er som utgangspunkt rimelig å kreve at elever utnytter muligheten for lån og stipend i Lånekassen til dekning av ekstrautgifter, før sosialtjenesten vurderer å yte stønad til dette. Men sosialtjenesten bør her utvise et visst skjønn. Se også punkt 5.1.3.1 om studenter.

Stipend fra Lånekassen til hjemmeboende elever i videregående skole er ment å dekke de særlige utgiftene eleven har i forbindelse med skolegangen. Stipendet bør derfor ikke medregnes som inntekt ved vurdering av behov for og ved beregning av stønad til livsopphold til familien.

Utgifter knyttet til samvær med barn
Selv om foreldre ikke har den daglige omsorgen for egne barn, har de som regel utgifter i forbindelse med samvær med barnet, for eksempel til ekstra mat, barneklær, leker, utstyr og transport/reiseutgifter. Ved vurderingen av en søkers stønadsbehov må det tas hensyn til at vedkommende har forpliktelser overfor barn i forbindelse med samvær. Sosialtjenesten kan imidlertid legge vekt på om det er muligheter for at samværet kan gjennomføres på en rimeligere måte.

Lege, psykolog mv.
Utgifter til lege, psykolog mv. dekkes langt på vei av folketrygden. Sosialtjenesten må imidlertid inkludere utgifter til egenandel ved vurdering ev stønadsbehovet etter sosialtjenesteloven. Utgifter til behandlingssteder eller behandlingstyper som ligger utenfor folketrygdens system, ligger vanligvis også utenfor det sosialtjenesten har plikt til å dekke i henhold til § 5-1.

Legemidler
Rikstrygdeverkets forskrifter om godtgjørelse av utgifter til viktige legemidler (blå resept) er i utgangspunktet ment å dekke medisiner som er nødvendige for den enkelte. Sosialtjenesten må imidlertid inkludere utgifter til egenandel på slike medisiner ved vurdering av stønadsbehovet. Sosialtjenesten bør dessuten, i særlige tilfeller, vurdere utgifter til medisiner og behandlingsformer som ikke er omfattet av ordningen med blå resept (hvit resept, reseptfrie).

Tannbehandling
Sosialtjenesten har normalt plikt til å inkludere utgifter til nødvendig konserverende eller kurativ tannbehandling ved vurdering av stønadsbehovet. Særlig kostbar behandling ligger i utgangspunktet utenfor det loven er ment å dekke. Foreligger det et rimeligere alternativ som er faglig forsvarlig, kan stønaden begrenses til en slik løsning. Når vedkommendes tannstatus ikke er ødelagt, er det ikke tilstrekkelig bare å dekke behandling i form av proteser. Sosialtjenesten kan ikke pålegge søkeren å benytte bestemte tannleger, men dersom det i kommunen er store prisforskjeller for samme behandling, kan stønaden begrenses til å dekke et rimelig alternativ. Kosmetisk behandling anses i utgangspunktet ikke som nødvendig for livsoppholdet, men det kan etter omstendighetene være åpenbart urimelig å anse en behandling som rent kosmetisk.

Syns- og hørselshjelpemidler mv.
Utgifter til nødvendige syns- og hørselshjelpemidler mv. kan bli omfattende. En del av disse utgiftene dekkes av folketrygden, og vil derfor normalt falle utenfor det sosialtjenesten plikter å yte stønad til. Søknader om stønad til utgifter som ikke dekkes av folketrygden må vurderes konkret, og det kan etter forholdene være åpenbart urimelig ikke å yte stønad.

Flytteutgifter
Dersom stønadsmottakeren flytter som følge av at sosialtjenesten har pålagt vedkommende å redusere boutgiftene, må det vurderes om sosialtjenesten skal dekke nødvendige flytteutgifter. Også ved flytting av andre årsaker må det vurderes konkret om utgiftene kan regnes som utgifter til livsopphold etter § 5-1.

Vedlikehold av egen bolig
Utgifter til vedlikehold av egen bolig ligger normalt utenfor det sosialtjenesten skal medregne på utgiftssiden ved vurdering av stønadsbehovet. Dersom vedlikehold er nødvendig, og søker ikke får lån, eller ikke har økonomi til å ta opp lån til utbedring i bank eller annen finansieringsinstitusjon, kan det være rimelig å yte stønad. Dette kan for eksempel være tilfelle for personer som over lang tid har hatt sosialhjelp som sin viktigste inntektskilde, slik at de ikke har hatt mulighet til å sette av midler til denne type utgifter.

Bilhold
Utgifter til bilhold ligger normalt utenfor det sosialtjenesten plikter å medregne på utgiftssiden ved vurdering av søkerens stønadsbehov. Folketrygden har egne stønadsordninger knyttet til nødvendig bilhold, eller annen transport. Situasjonen kan imidlertid være at vedkommende ikke har rett til stønad fra folketrygden, men likevel er avhengig av å bruke bil, eller at tilgang til bil er av særlig stor betydning for vedkommendes mulighet til å være eller bli selvhjulpen. Bil kan for eksempel være helt nødvendig fordi søker eller noen i husholdningen er bevegelseshemmet, fordi det er eneste mulighet for å kunne frakte barn til og fra skole/barnehage, komme seg til arbeids- eller utdanningssted, eller i forbindelse med daglige gjøremål. Dersom søkeren i slike tilfeller eier en bil av nøktern standard, kan det være rimelig å yte stønad til driftsutgifter. Her vil det også være store geografiske forskjeller.

Skatt/Restskatt
Krav om innbetaling av forskuddsskatt eller restskatt kan ikke kreves dekket av sosialtjenesten. Dersom høyt skattetrekk eller restskatt skaper problemer for søkeren, bør sosialtjenesten bistå vedkommende med å søke om justert forskuddsskatt eller nedsettelse eller ettergivelse av restskatt. Sosialtjenesten må vurdere om søker har tilstrekkelig til livsopphold inntil skattekravet eventuelt er redusert.

Underholdsbidrag til barn og bidragsgjeld
Sosialtjenesten har i utgangspunktet ikke plikt til å yte stønad til betaling av løpende underholdsbidrag eller dekning av bidragsgjeld. Dersom søkerens inntekt etter sosialtjenestens mening tilsier et lavere bidrag enn det som er fastsatt, må vedkommende henvende seg til bidragsfogden for å få vurdert endring av bidraget. Etter barneloven § 57 er det opp til den bidragspliktige selv å fremme et slikt krav, sosialtjenesten kan eventuelt bistå vedkommende. Sosialtjenesten må for øvrig vurdere om søker har tilstrekkelig til livsopphold inntil bidraget eventuelt er redusert. I denne forbindelse må allerede foretatte påleggstrekk og innbetalinger tas hensyn til.

Særlige behov
Enkelte utgifter er spesielt vanskelige å vurdere, i den forstand at de kan oppleves som nødvendige av enkelte, samtidig som de åpenbart ikke er livsnødvendige. Eksempel på dette er utgifter til tobakk, kosmetikk, lotterier, uteliv og ulike typer fornøyelser. Som regel vil stønad til livsopphold bli utmålt og utbetalt som én kontantytelse slik at det er opp til mottaker selv å disponere midlene.

 

5.1.4.3 Særskilt om gjeld

Sosialtjenesten har som hovedregel ikke plikt til å yte stønad til dekning av gjeld. Økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven skal ikke tilgodese kreditorene, men dekke søkerens behov for hjelp til livsopphold. Det kan likevel i konkrete tilfeller være åpenbart urimelig ikke å yte hjelp til dekning av gjeld etter § 5-2.

Gjeld som ikke betjenes, kan lett føre låntakeren inn i en ond sirkel. Søknad om stønad til å betjene gjeld vil derfor ofte være grunnlag for økonomisk rådgivning fra sosialtjenestens side. Som et ledd i arbeidet med å forebygge sosiale problemer bør sosialtjenesten, i samarbeid med søkeren, andre kommunale instanser, namsmann og kreditorer, søke å finne løsninger på søkerens gjeldsproblemer. Sosialtjenesten kan kreve at søkeren forsøker å endre lånevilkår og betalingsavtaler med bank eller andre finansinstitusjoner. Dersom søkeren ønsker det, kan sosialtjenesten bistå vedkommende med kontakt til långiverne med sikte på å oppnå bedre betalingsvilkår.

Gjeldsrådgivning
Lov om frivillig og tvungen gjeldsordning for privatpersoner (gjeldsordningsloven) har som formål å gi personer med varige gjeldsproblemer mulighet til å få kontroll over sin egen økonomi. Saksbehandlingen etter loven er lagt til namsmannen.

Rådgivningsansvaret overfor personer med gjeldsproblemer er lagt til kommunen som står fritt i måten å organisere denne tjenesten på. Det bør imidlertid etableres et nært samarbeid mellom kommunale instanser, namsmann og kreditorer for å finne løsninger i disse sakene.

Sosialtjenesten skal gi opplysninger og veiledning om aktuelle lover og hjelpeordninger. Der det foreligger alvorlige gjeldsproblemer, må sosialtjenesten informere om gjeldsordning etter gjeldsordningsloven. Sosialtjenestens ansvar for gjeldsrådgivning utover dette er avhengig av den lokale organiseringen av denne tjenesten.

Gjeld knyttet til varer og tjenester som omfattes av § 5-1
Gjeldsutgifter som skyldes innkjøp av gjenstander eller tjenester som kommer inn under livsoppholdsbegrepet, for eksempel avdrag på kjøp av kjøleskap, må det imidlertid tas hensyn til som løpende utgifter når hjelpebehovet vurderes.

Særlige problemer kan oppstå når unnlatelse av å betale regninger for livsnødvendige tjenester, har ført til opphopning av gjeld og trussel om avstengning av tjenesten. I de tilfellene den manglende betalingen skyldes manglende evne, må sosialtjenesten aktivt medvirke til å hindre avstenging. Se avsnitt om strøm og oppvarming under punkt 5.1.4.1.

Særlig om fare for tap av bolig
Misligholdte lån kan, dersom lån er gitt med pant i bolig, føre til at kreditor begjærer tvangsauksjon for å få dekket kravet sitt. Dersom beboeren oppsøker sosialtjenesten i en slik situasjon, må søknaden i utgangspunktet vurderes på vanlig måte. Det samme vil gjelde leietakere som står i fare for å miste boligen.

Det er verdt å merke seg at dekningsloven § 2-10 gir debitor et visst vern ved tvangsauksjon av bolig ved at den i noen tilfeller sikrer debitor en erstatningsbolig av rimelig standard etter en eventuell tvangsauksjon.

Erstatningsbolig kan ikke kreves dersom debitor må fravike boligen fordi vedkommende ikke har betalt husleie eller på annen måte har brutt leieavtalen. Det er viktig at sosialtjenesten bidrar med råd og støttetiltak for å hindre at beboere som har behov for bistand for å mestre en selvstendig tilværelse, mister boligen. Det kan også være aktuelt å opprette et samarbeid med namsmannen som har ansvaret for gjennomføringen av tvangsavståelsen av boligen. Sosialtjenesten bør derfor innarbeide faste rutiner, for å sikre en rask oppfølgning av personer som er begjært utkastet og som er avhengig av et samarbeid med hjelpeapparatet for å unngå dette.

 

5.1.4.4 Langtids- og korttidsytelser

Økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven skal være en midlertidig ytelse. Utgangspunktet er at man skal sikre sin forsørgelse på andre måter. Økonomisk stønad skal i prinsippet være en korttidsytelse. I praksis er det likevel store variasjoner med hensyn til hvor lenge den enkelte faktisk er avhengig av økonomisk hjelp fra sosialtjenesten, og enkelte vil være avhengig av økonomisk stønad som inntektskilde i lang tid.

En persons stønadsbehov vil ikke være det samme for den som trenger økonomisk stønad i en kort periode, som for den som er avhengig av sosialhjelp over lang tid. Ved korttidsytelser kan det legges til grunn at stønaden kun dekker helt nødvendige løpende utgifter. Er vedkommende avhengig av sosialhjelp over lengre tid, vil behovet for hjelp til klær, terminvise utgifter, innkjøp av innbo mv. være større. Det må da også tas hensyn til slitasje og eventuelt behov for fornyelse.

Det er ikke mulig å trekke en klar grense mellom en kort og en lang stønadsperiode. Når sosialtjenesten mottar en søknad må det foretas en konkret vurdering av situasjonen, og hjelpebehovets varighet. Hjelpebehovets omfang og varighet har blant annet sammenheng med årsaken til problemene, søkerens utsikter til inntekter framover og hvordan situasjonen har vært forut for søknadstidspunktet. I noen tilfeller vil søkeren ha ventet i det lengste med å søke hjelp, slik at en del nødvendige utgifter allerede er utsatt så langt det er mulig. I andre tilfeller forutser vedkommende en vanskelig situasjon, og søker hjelp for å forebygge en akutt krise.

 

5.1.4.4.1 Akutt hjelp og nødrett

Dersom situasjonen er akutt, og det samtidig er grunn til å tro at søkeren om kort tid vil få midler til å forsørge seg selv, kan stønaden begrenses til et minimum. Dette innebærer at det gis stønad til livsnødvendigheter som mat og helt nødvendige artikler til personlig bruk, og til regninger som må betales for å hindre avstengning av nødvendige tjenester som strøm eller lignende.

En søknad om akutt hjelp må vurderes raskt, ofte samme dag som den er mottatt. Dette innebærer at sosialtjenesten ikke kan undersøke saken like grundig som ved ordinære søknader. Dersom søknaden for eksempel mottas like før en helg, og søkeren hevder å stå helt uten midler til mat, eller ikke har et sted å sove, må søknaden vurderes med dette utgangspunkt. Søknader som mottas i forbindelse med akutte situasjoner kan ikke avslås, eller nektes behandlet med den begrunnelse at søkeren for eksempel kan henvende seg til veldedighetstilbud eller lignende.

Alminnelige nødrettsbetraktninger tilsier dessuten at en person kan ha krav på hjelp til dekning av utgifter i spesielle, akutte situasjoner uavhengig av om vedkommende har krav på hjelp etter § 5-1. Det vil her være snakk om svært begrenset hjelp, for eksempel som følge av at personen er borte fra hjemstedet og ikke kan benytte seg av de muligheter han ellers har. Denne rettigheten tilkommer alle, uavhengig av bosted og økonomiske forhold slik som inntekt og formue.

 

5.1.4.5 Husholdningstyper

Hva som er nødvendig for å opprettholde et forsvarlig livsopphold, og som dermed skal legges til grunn for beregning av økonomisk stønad, vil variere med blant annet familiesituasjon og husholdningens størrelse.

 

5.1.4.5.1 Enslige

Ved vurdering av ensliges behov, må det tas hensyn til at vedkommende er alene om alle utgifter, som for eksempel til husleie, strøm, kommunale avgifter, avisabonnement og TV-lisens. Slike utgifter er knyttet til boenheten som sådan, og derfor uavhengig av hvor mange medlemmer husholdningen har.

Personer som leier hybel vurderes som hovedregel som selvstendige sosialhjelpssøkere. Dette gjelder selv om utleier er foreldre eller andre slektninger. Det er kun reelle utgifter som skal legges til grunn ved beregning av stønad. I andre tilfeller kan vedkommende bo hos slektninger i bofellesskap som en av familien, og ha felles husholdning med dem. I en slik situasjon må det vurderes konkret hva det er rimelig at vedkommende bidrar med. I forhold til unge, hjemmeboende som søker sosialhjelp vil det ofte i tillegg være aktuelt for sosialtjenesten å stille vilkår om skolegang, arbeid eller annet knyttet til stønaden. For voksne som har felles husholdning (samboere/bofellesskap) vises for øvrig til punkt 5.1.4.5.3.

 

5.1.4.5.2 Ektepar og registrerte partnere

Ektefeller har gjensidig underholdsplikt, jf. ekteskapsloven § 38. Registrerte partnere har samme rettsstilling som ektefeller, jf. § 3 i lov om registrert partnerskap. Dette innebærer at ved søknad om økonomisk stønad må begges økonomi vurderes samlet. Tildeling og utmåling av økonomisk stønad skal som hovedregel skje på grunnlag av begges økonomiske forhold. Når fordelen ved felles hushold beregnes, må det tas hensyn til at enkelte utgifter er knyttet til husholdningen som sådan, for eksempel husleie, strøm, TV-lisens. Andre utgifter, som mat, artikler til personlig hygiene mv. varierer med antall personer i husholdningen.

Forsørgelse fra ektefellen må være en reell mulighet, ikke bare en formell rett. Ved søknad om sosialhjelp fra gifte kvinner som oppholder seg i krisesenter, fra personer som lever i skjul for voldelige ektefeller (enten under kode 6 eller 7, jf. folkeregisterforskriften § 37, eller uten særlig beskyttelse) og personer som søker å komme seg bort fra tvangsekteskap, vil sosialtjenesten ikke kunne henvise til ektefellens forsørgelsesplikt.

Når et ektepar er separert, legalt eller faktisk, tilsier samme hensyn at søkeren vurderes selvstendig. Underholdsplikten faller imidlertid ikke uten videre bort, og i tråd med sosialhjelpens subsidiære karakter kan sosialtjenesten i slike tilfeller kreve at retten til underholdsbidrag og overgangsstønad er utnyttet fullt ut.

Det er som regel hensiktsmessig at begge ektefellene står ansvarlig dersom stønaden ytes i form av lån eller garanti for lån. Refusjonsadgangen i trygdeytelser etter § 5-9 likestiller etterbetaling til ektefellen med etterbetaling til stønadsmottakeren. For å unngå senere misforståelser er det likevel en fordel at begge er informert om dette.

 

5.1.4.5.3 Samboende/bofellesskap

Samboere og andre som lever i ulike former for bofellesskap har ikke plikt til å forsørge hverandre, og kan heller ikke pålegges en slik plikt. Hver av dem er i utgangspunktet enslige i rettslig forstand. Samboere eller beboere i bofellesskap som søker økonomisk stønad skal derfor vurderes selvstendig. Dette innebærer blant annet at en søknad ikke kan avslås med den begrunnelse at den vedkommende deler bolig/husholdning med har tilstrekkelige midler til å forsørge begge. Det kan likevel tas hensyn til at faste, felles utgifter som husleie, strøm, kommunale avgifter mv. forventes å bli delt mellom samboerne. Dersom en av dem søker stønad, blir bare dennes del av slike kostnader ansett som vedkommendes utgift. Det er kun søkerens faktiske utgifter som skal dekkes, altså ikke nødvendigvis halvdelen av de samboendes felles utgifter.

Om samboere med felles barn, se punkt 5.1.4.5.4 om barnefamilier.

Dersom begge samboerne søker om økonomisk stønad, må det beregnes en andel av de felles utgiftene på hver av dem. Det presiseres at refusjonskrav ved etterbetalte trygdeytelser, kun kan kreves for den stønaden som er gitt den parten som mottar etterbetalingen. Se kommentarer til § 5-9.

Selv om den ene samboeren har inntekt og eier den felles boligen, kan den andre samboeren ha krav på stønad til å dekke en viss andel av boutgiftene. Forutsetningen er at vedkommende fyller betingelsene for hjelp, og faktisk avkreves husleie. Dersom søkers bokostnader er høyere enn det som anses nødvendig for en husholdning av den størrelsen det gjelder, og det antas å være mulig å skaffe rimeligere bolig, kan det gis stønad til en redusert del av bokostnadene.

Det er ikke hjemmel for å stipulere lønn for hjemmearbeid utført av samboer. Kravet om at arbeidsføre skal skaffe seg inntektsgivende arbeid gjelder imidlertid også samboere. Se om plikt til å skaffe inntektsgivende arbeid i punkt 5.1.2.1.

 

5.1.4.5.4 Barnefamilier

Barnefamilier er husholdninger der den ene eller begge foreldrene lever sammen med egne barn.

Oversikten over hva som inngår i livsoppholdsbegrepet gjelder i utgangspunktet både barn og voksne. Barnefamilier kan imidlertid ha særlige behov, da hensynet til at barna skal ha en så normal oppvekst som mulig, må tillegges vekt. Når barnefamilier lever under svært vanskelige økonomiske forhold, preger dette barnas oppvekstvilkår, og det kan bidra til å gjøre oppveksten vanskelig. Det kan være godt forebyggende arbeid for barn å sørge for at disse familiene er i stand til å gi barna tryggere materielle kår. Også for barn skal saken vurderes i forhold til det konkrete behovet, og behovet vil i særlig grad variere med barnets alder. Den individuelle vurderingen kan ikke fullt ut erstattes med en kommunal norm eller statlige retningslinjer for barns livsopphold. Det er ikke uten videre adgang til å sette utgiftene lik folketrygdens barnetillegg, barnetrygden, bidragsforskott eller lignende.

Som “barn” regnes i tillegg til mindreårige også barn over 18 år, som fortsetter med slik skolegang som må regnes som vanlig, og som foreldrene derfor fortsatt har plikt til å forsørge i henhold til barneloven § 53. For barn over 18 år er imidlertid foreldrenes forsørgelsesplikt avhengig av deres økonomi, og det vil sjelden være aktuelt å pålegge personer som mottar økonomisk stønad å forsørge barn over 18 år.

Barnefamilier er ikke en ensartet gruppe. I utgangspunktet vurderes barnefamilien som en samlet økonomisk enhet. I familier med samboere eller særkullsbarn vil situasjonen ofte være at deler av familien må vurderes for seg. I samboerforhold med felles barn må det tas hensyn til at begge foreldrene har plikt til å forsørge barna, og at denne plikten gjelder etter den enkeltes evne, altså ikke nødvendigvis med en halvdel på hver. Dette innebærer at det normalt ikke kan kreves sosialhjelp til underhold av felles barn hvis en av samboerne har tilstrekkelige inntekter til å forsørge barna alene. Foreldre har uansett plikt til å forsørge egne barn, uavhengig av om foreldrene er gift, samboende eller lever hver for seg.

En barnefamilies utgifter vil variere blant annet med bosted, antall barn, barnas alder, helse og andre forhold. En familie med småbarn har for eksempel andre behov enn en familie med tenåringsbarn. Eldre barn har som regel større krav til klær, ferier, fritidsaktiviteter og -utstyr og klasseturer. Særlige forhold kan også gjøre seg gjeldende i familier med barn som har funksjonshemming, sykdom eller lignende. Barn bør få mulighet til å delta i de aktiviteter som er vanlige for jevnaldrende barn på stedet, for eksempel idrettslag, skolekorps, kor mv. Det må samtidig tas i betraktning at ikke alle kan være med på alt, og at det kan være et uheldig signal dersom sosialtjenesten gir stønad til kostbare aktiviteter som andre barn ikke kan være med på.

I tilfeller hvor foreldrene ikke lever sammen, er det normalt den av foreldrene som barnet bor fast sammen med, som har de fleste og største utgiftene, og som i det daglige er ansvarlig for barnets livsopphold. Den av foreldrene som barnet ikke bor fast sammen med vil som regel betale underholdsbidrag, og ha utgifter i forbindelse med samvær med barnet. Dersom barnet har delt bosted, blir det avgjørende ved søknad om økonomisk stønad hvem som faktisk dekker de konkrete utgiftene. Det må tas hensyn til at omsorg for og samvær med barn normalt stiller noe større krav til boareal, og dermed fører til økte boutgifter for begge foreldrene.

Foreldrenes underholdsplikt består selv om barnet flytter hjemmefra før det er 18 år. Når mindreårige søker sosialhjelp tilsier sosialhjelpens subsidiære karakter at sosialtjenesten først henviser til foreldrenes forsørgelsesplikt. Dersom ungdommen er skoleelev kan det kreves at eventuelle muligheter for stipend i Statens lånekasse for utdanning utnyttes. I andre tilfeller kan det kreves at vedkommende forsøker å skaffe seg inntekt ved eget arbeid. Foreldrene kan ha krav på økonomisk stønad dersom de ikke evner å forsørge barnet. I situasjoner der foreldrene ikke vil yte økonomisk bidrag, må det vurderes om den unge har krav på sosialhjelp. Ut fra kravet om at alle økonomiske rettigheter skal være forsøkt, kan det kreves at ungdommen fremsetter krav om underholdsbidrag. Se punkt 5.1.2.5 om krav på underhold etter barneloven. Avhengig av barnets alder og øvrige situasjon, kan det dessuten i slike saker være aktuelt å melde saken til barnevernet for nærmere undersøkelse, jf. § 8-8a og lov om barneverntjenester § 4-2.

I tilfeller hvor barnet har egne midler, kan sosialtjenesten avslå å gi økonomisk hjelp til dekning av barnets underhold. Dette følger av prinsippet om sosialhjelpen som en subsidiær ytelse. Det må her som ellers foretas en rimelighetsvurdering, der det blant annet legges vekt på barnets alder, hvor mye midler det dreier seg om, og hvor midlene kommer fra. For eksempel kan det være urimelig å kreve at penger barnet har tjent ved eget arbeid ved siden av skolegang, har fått i konfirmasjonsgave mv. skal gå til underhold. Dersom plasseringen av midler i barnets navn er et rent proforma arrangement fra foreldrenes side, kan midlene anses som familiens felles midler.

 

5.1.5 Utmåling av stønad til livsopphold

5.1.5.1 Statlige veiledende retningslinjer for utmåling av stønad til livsopphold

Departementet har 13. februar 2001, med hjemmel i § 5-1 tredje ledd, gitt veiledende retningslinjer for utmåling av stønad til livsopphold. De veiledende retningslinjene omfatter utgifter til det løpende, daglige livsoppholdet: mat og drikke, klær og sko, husholdningsartikler og hygiene med mer, TV-lisens, avis og telefon, fritidsaktiviteter, fritidsutstyr til barn og reiseutgifter (bruk av offentlig kommunikasjon i forbindelse med daglige gjøremål). Det vises til punkt 5.1.4.1 om kjerneområdet i livsoppholdsbegrepet, med kommentarer til de ulike utgiftstypene.

De veiledende retningslinjene er fastsatt med følgende satser per måned:

Enslige kr 3 880

Ektepar kr 6 460

Samboende - en person kr 3 230

Barn 0-5 år kr 1 250

Barn 6-10 år kr 1 720

Barn 11-17 år kr 2 240

For stønadsmottakere med forsørgeransvar for barn, kan summen av enkeltsatser gi veiledning om stønadsnivået for familien. Det vises til punkt 5.1.4.5.4 om forhold som sosialtjenesten bør ta i betraktning i forbindelse med vurdering av hjelpebehovet til barnefamilier.

Satsen for samboende – en person, er ment å gi veiledning om utmåling av stønad til personer i samboerskap, i bofellesskap og hjemmeboende barn over 18 år. Det vises til punkt 5.1.4.5.3 om forhold som sosialtjenesten bør ta i betraktning i forbindelse med vurdering av hjelpebehovet til samboere eller personer i bofellesskap, samt punkt 5.1.4.5.1 om hjemmeboende voksne barn.

Når det gjelder enslige og ektepar, vises det til henholdsvis punkt 5.1.4.5.1 og 5.1.4.5.2.

Det er ved utarbeidelse av de veiledende retningslinjene tatt hensyn til at det i husholdninger med flere personer (ektepar og samboende personer, samt barn) er flere som deler utgifter som knytter seg til husholdningen (husholdningsartikler og hygiene mv. og TV-lisens, avis og telefon). Denne fordelen er innarbeidet i de enkelte satsene. Ved utmåling av stønad til familier med mange barn, vil det være naturlig å se hen til stordriftsfordeler disse faktisk har for de utgiftstypene som er omfattet av retningslinjene (for eksempel på grunn av gjenbruk/arv av klær og sko).

De veiledende retningslinjene omfatter utgifter til det løpende daglige livsoppholdet og er ikke tidsavgrenset i forhold til lengden på stønadsperioden. Ved langvarig mottak av stønad kan det i tillegg til løpende utgifter være behov for stønad til for eksempel fornyelse av innbo og hvitevarer. Retningslinjene gir heller ikke veiledning om beregning av stønad i akutte situasjoner. Det vises til punkt 5.1.4.4 om langtids- og korttidsytelser.

Boutgifter, strøm og oppvarming, bolig- og innboforsikring og innbo og utstyr inngår i kjerneområdet i livsoppholdet, jf. punkt 5.1.4.1, men er ikke inkludert i beregningsgrunnlaget for de veiledende retningslinjene. Spørsmålet om stønad til dekning av denne typen utgifter må vurderes særskilt i hvert enkelt tilfelle. Dette gjelder også dersom stønad utmåles på grunnlag av de veiledende retningslinjene.

Utgifter som i punkt 5.1.4.2 er definert som spesielle utgifter er ikke inkludert i beregningsgrunnlaget for de veiledende retningslinjene. Dette gjelder utgifter i forbindelse med høytids- og merkedager, fritidsutstyr, spebarnsutstyr, barnepass, skolestart, videregående skole, utgifter knyttet til samvær med barn, lege, psykolog mv., legemidler, tannbehandling, syns- og hørselshjelpemidler mv., flytteutgifter, vedlikehold av egen bolig, bilhold og særlige behov for øvrig. Dette er utgifter som avhengig av den konkrete situasjonen kan være nødvendige for livsoppholdet, og således skal inngå i grunnlaget for utmåling av stønad. Det vises til punkt 5.1.4.2 med kommentarer til de ulike utgiftstypene.

 

5.1.5.2 Individuell behovsprøving, kommunale normer og statlige veiledende retningslinjer

Stønad til livsopphold etter sosialtjenesteloven er en skjønnsmessig ytelse. Sosialtjenesten har både rett og plikt til å utøve skjønn når den vurderer om det skal ytes stønad, og ved utmåling av stønaden. Stønaden skal utmåles på grunnlag av en konkret vurdering av den enkeltes faktiske behov. Søkerens utgifter skal sees i sammenheng med vedkommendes inntekter og inntektsmuligheter. Dette følger av lovens § 5-1 første ledd. Verken kommunale normer eller statlige veiledende retningslinjer endrer dette.

Lovens forutsetning om en individuell behovsprøving er med andre ord overordnet lokalt fastsatte normer og de statlige veiledende retningslinjene. Kommunale normer og statlige retningslinjer er kun veiledende for sosialtjenesten. Normer/retningslinjer er et praktisk og nyttig redskap som utgangspunkt for beregninger, og kan bidra til å sikre lik behandling av ellers like tilfeller. Slike normer/retningslinjer er et hjelpemiddel for det konkrete skjønnet ved vurderingen av hva den enkelte trenger for å få dekket sine nødvendige behov. Kommunale normer eller statlige veiledende retningslinjer gir ikke en konkret anvisning på stønadsnivået i det enkelte tilfellet. Det er ikke uten videre adgang til å sette en søkers utgifter lik satsen for en kommunal norm eller de statlige veiledende retningslinjene. På den annen side gir verken kommunale normer eller statlige retningslinjer den enkelte søkeren en rett til å få et stønadsbeløp tilsvarende disse satsene.

Dersom kommunale normer eller de statlige veiledende retningslinjene benyttes som utgangspunkt for vurderingen av en stønadssak, må sosialtjenesten i tillegg vurdere om det er utgifter til livsoppholdet som ikke omfattes av normene/retningslinjene som det skal gis stønad til. Dersom en utgift ikke anses å være nødvendig for søkerens livsopphold etter lovens § 5-1, må sosialtjenesten vurdere om det kan ytes stønad etter § 5-2 (stønad i særlige tilfeller). Tilsvarende gjelder størrelsen på stønadsbeløpet for utgifter som er omfattet av normene/retningslinjene. Den enkelte søkers hjelpebehov kan etter en konkret vurdering vise seg å være større enn nivået på den kommunale normen eller de statlige veiledende retningslinjene. Det kan også tenkes tilfeller der søkerens hjelpebehov ligger under nivået for den kommunale normen eller de statlige veiledende retningslinjene.

Søknader kan ikke avslås kun med henvisning til at søker har inntekt over nivået for den kommunale normen eller de statlige veiledende retningslinjene.

 

§ 5-2 Stønad i særlige tilfeller

§ 5-2 Stønad i særlige tilfeller.

Sosialtjenesten kan i særlige tilfeller, selv om vilkårene i § 5-1 ikke er til stede, yte økonomisk hjelp til personer som trenger det for å kunne overvinne eller tilpasse seg en vanskelig livssituasjon.

 

5.2.1 Formålet med bestemmelsen

Sosialtjenesteloven § 5-2 skal fange opp ulike behov for hjelp som ikke dekkes gjennom stønad til livsopphold etter § 5-1. Bestemmelsen skal bidra til å øke muligheten for å realisere lovens målsetting om at alle skal være i stand til å sørge for seg selv. § 5-2 er en utpreget skjønnsmessig bestemmelse. Den gir vide rammer for når hjelp kan gis, men ingen nærmere veiledning for når hjelp skal gis. Selv om hjelp etter § 5-2 ikke er en pliktmessig ytelse, kan det i det konkrete tilfellet være åpenbart urimelig ikke å yte hjelp, slik at vedtaket kan omgjøres av klageinstansen i medhold av § 8-7.

 

5.2.2 Nærmere om bestemmelsen

§ 5-2 gir hjemmel for å yte stønad i tilfeller der betingelsene etter § 5-1 ikke er oppfylt. Det kan for det første gjelde utgifter som i det konkrete tilfellet faller utenfor rammen for § 5-1, og med andre ord ikke er nødvendige for søkerens livsopphold. For det andre kan situasjonen være at ikke alle andre muligheter til selvforsørgelse er forsøkt.

Bestemmelsen åpner for å yte stønad til utgifter som ikke anses som nødvendige for livsoppholdet. Under punkt 5.1.4.2 om spesielle utgifter er nevnt utgifter som sosialtjenesten, etter omstendighetene, kan ha plikt til å yte stønad til som en del av søkerens livsopphold. Dersom utgiftene ikke anses å være nødvendige for søkerens livsopphold, enten fordi selve utgiftsposten faller utenfor søkers livsopphold eller fordi den konkrete utgiften går ut over nødvendig livsopphold, må sosialtjenesten vurdere om det kan ytes stønad med hjemmel i § 5-2. Den enkeltes behov må vurderes konkret i forhold til den totale livssituasjonen og behovet det søkes om støtte til å dekke.

Enkelte utgifter ligger åpenbart utenfor det som er nødvendig for den enkeltes livsopphold. Søknaden avslås da etter § 5-1, men må vurderes i forhold til § 5-2.

Bestemmelsen åpner også for at det kan være aktuelt å yte stønad selv om kravet om at alle inntektsmuligheter skal være forsøkt ikke er oppfylt, dersom situasjonen og hjelpebehovet er slik at det vil være en stor belastning å kreve dette. Dette kan være tilfellet når det kan få negative konsekvenser på lang sikt å utnytte den aktuelle inntektsmuligheten, mens problemene må antas å være av kort varighet. Et eksempel på dette er at søkeren har høyere boligstandard og høyere boutgifter enn det som anses nødvendig, men må antas å kunne dekke boutgiftene og ellers sørge for seg selv innen kort tid.

Hjelp etter § 5-2 vil kunne gis i svært forskjellige situasjoner, og til ulike persongrupper. Bestemmelsen er særlig aktuell i situasjoner der søkerens livssituasjon er blitt, eller står i fare for å bli, så vanskelig at vedkommende ikke kommer videre uten hjelp. Ved å yte målrettet støtte på et tidlig tidspunkt, kan man bidra til at søkeren ikke kommer i en så vanskelig økonomisk situasjon at vedkommende blir avhengig av økonomisk stønad for framtiden.

Bestemmelsen gir videre sosialtjenesten mulighet til å gi økonomisk stønad dersom det er særlig ønskelig å stimulere visse tiltak, eller å komme i gang med bestemte aktiviteter. Sosialtjenesten kan for eksempel med hjemmel i § 5-2 yte stønad til deltakelse på ulike typer kurs og fritidsaktiviteter.

Ved vurderinger etter denne bestemmelsen kan sosialtjenesten legge mindre vekt på de økonomiske forholdene, og mer på andre hensyn, enn ved en vurdering etter § 5-1. Eksempelvis kan hensynet til barn, søkerens fysiske og psykiske helse, muligheten for å få en meningsfylt hverdag og lignende tillegges avgjørende vekt. § 5-2 kan for eksempel være hjemmel for å yte stønad til at nødvendig ledsager kan være med en funksjonshemmet på ferie. Bestemmelsen vil også være hjemmel for å yte stønad til ferie- og fritidsaktiviteter for barn, som ferieleir, besøk hos besteforeldre og lignende. Dersom barnevernet har satt i verk hjelpetiltak overfor barnet og familien, bør det først undersøkes om barnevernet yter støtte til formålet.

I særlige tilfeller kan § 5-2 også være hjemmel for å yte stønad til en student som har svært kort tid igjen til avsluttende eksamen, og som uten sosialhjelp ville måtte avbryte studiene. Videre kan det med hjemmel i § 5-2 også ytes stønad til dekning av gjeld. Selv om sosialtjenesten normalt ikke har plikt til å yte stønad til dekning av gjeld, kan det i enkelte konkrete tilfeller være åpenbart urimelig ikke å gi slik støtte. Ved vurdering av denne typen søknader må det legges vekt på hvilke muligheter søkeren har, og hva som må antas å bli konsekvensene av å gi eller ikke gi hjelp.

Eksemplene ovenfor er ikke uttømmende.

 

§ 5-3 Bruk av vilkår

§ 5‑3 Bruk av vilkår.

Det kan settes vilkår for tildeling av økonomisk stønad, se også § 5‑4 tredje ledd og § 5‑8. Vilkårene må ha nær sammenheng med vedtaket, og ikke urimelig begrense stønadsmottakerens handle‑ eller valgfrihet. Vilkårene må heller ikke være i strid med andre bestemmelser i denne loven eller i andre lover.

Det kan stilles vilkår om at mottakeren skal utføre passende arbeidsoppgaver i bostedskommunen så lenge stønaden oppebæres.

 

5.3.1 Generelt om bestemmelsen

§ 5-3 gir kommunen adgang til å sette vilkår for tildeling av økonomisk stønad. Dersom det settes vilkår, må det gå uttrykkelig fram av vedtaket at det er satt vilkår, og hva vilkåret går ut på. Vilkårssetting må ses i sammenheng med formålet om hjelp til selvhjelp i den forstand at bruken av vilkår bør bidra til å gjøre stønadsmottakeren i stand til å sørge for sitt livsopphold på annen måte enn ved økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven.

 

5.3.1.1 Forskjellen mellom vilkår etter § 5-3 og behovsprøving etter § 5-1

Bestemmelsen i § 5-3 har nær sammenheng med § 5-1. Prinsippet om at økonomisk stønad er subsidiær, innebærer at klienten må utnytte alle andre muligheter til forsørgelse før vedkommende har krav på økonomisk stønad. Også mens man mottar stønad, er det i henhold til det samme prinsippet en kontinuerlig plikt til å gjøre alt man kan for igjen å bli selvhjulpen.

Dersom en klient ikke har utnyttet alle muligheter til å forsørge seg selv, og for eksempel ikke ønsker å fremme krav om trygderettigheter, underholdsbidrag eller ikke ønsker å bruke egenkapital eller å realisere formuesgjenstander, vil vedkommende av denne grunn kunne få avslag på søknad om økonomisk stønad. Dette hører i så fall inn under behovsvurderingen etter lovens § 5-1.

I § 5-3 benyttes begrepet vilkår i den betydningen at det i vedtaket knyttes en plikt, et pålegg eller en begrensning til et vedtak om økonomisk stønad. Vilkår etter § 5-3 er med andre ord noe annet enn den behovsprøving som finner sted etter § 5-1.

 

5.3.1.2 Klientens og kommunens plikter

De fleste har et ønske om å leve et aktivt liv, og å sørge for seg selv. Dette gjelder også sosialhjelpsmottakere. Det er viktig at det sosiale arbeidet tar utgangspunkt i dette ønsket, og at kommunen legger til rette for at klienten skal bli selvhjulpen. Sosialtjenesteloven § 8-4 pålegger også sosialtjenesten en plikt til å samarbeide med klienten ”så langt som mulig” når tjenestetilbudet skal utformes. Resultater nås best dersom sosialtjenesten og stønadsmottakeren samarbeider. Dette gjelder også når det stilles vilkår for tildeling av økonomisk sosialhjelp. Likevel må sosialtjenesten være seg bevisst at selv om vilkåret er fastsatt i samarbeid med klienten, dreier det seg ikke om en avtale mellom likeverdige parter. Sosialtjenesten utøver myndighet når den stiller vilkår i forbindelse med tildeling av økonomisk stønad.

Kommunens ansvar for sosialtjenesten og for å bidra til å forebygge og løse sosiale problemer, følger blant annet av §§ 2-1, 3-1, 3-2 og 4-1. Kommunen har således blant annet et ansvar for å finne gode og relevante tiltak, og bør i denne sammenheng etablere interne samarbeidsrutiner, og samarbeide med andre kommuner og ikke-kommunale organer. Se punkt 5.3.2.2 om kartlegging og samarbeid, og rundskriv H-28/97 om opprettelse av samarbeidsforum og samarbeid om personer med behov for bistand fra flere instanser for å kunne komme i arbeid eller utdanning.

 

5.3.2 Bruk av vilkår som ledd i kommunens arbeid med rehabilitering

5.3.2.1 Formål

Sosialtjenesten skal arbeide for at den enkelte stønadsmottaker så langt som mulig skal bli i stand til å sørge for seg selv. Herunder skal den søke å motivere den enkelte til å mestre, endre eller komme ut av en vanskelig livssituasjon. I dette arbeidet er det nødvendig å stille krav om at stønadsmottakeren selv bidrar for å bedre sin livssituasjon.

Det vil ofte være behov for å knytte vilkår til vedtak om økonomisk stønad, med sikte på å gjøre stønadsmottakeren i stand til å ta ansvar for sin egen livssituasjon. Klienten skal også gjøre sitt for å komme ut av avhengighetsforholdet til hjelpeapparatet. Det er imidlertid grunn til å understreke at bruk av vilkår ikke bare er et uttrykk for, eller nødvendig på grunn av, manglende vilje hos klienten til å gjøre noe med sin situasjon. Det er ofte i klientens interesse at vilkårsformen benyttes, og av hensyn til klientens rettssikkerhet vil det være riktig å sette vilkår selv om klienten samarbeider og er villig til å oppfylle dem, se punkt 5.3.2.5 om rettssikkerhet.

 

5.3.2.2 Kartlegging og samarbeid

Klienter har egne ønsker og tanker om mulighetene for å bli selvhjulpen, og sosialtjenesteloven § 8-4 pålegger sosialtjenesten en plikt til å samarbeide med klienten ”så langt som mulig” når tjenestetilbudet skal utformes. Dette samarbeidet bør skje på alle stadier i prosessen, fra kartleggingen av klientens problemer og behov – og hans/hennes evner, ønsker og ressurser, til beslutningen om at vilkår skal stilles, og hva de i tilfelle skal gå ut på.

Det er en forutsetning for å nå sosialtjenestelovens intensjon om hjelp til selvhjelp, rehabilitering og kvalifisering, at sosialtjenesten utreder den enkeltes muligheter til å bli selvhjulpen gjennom jobb, trygd, bostøtte, å realisere formue og å søke andre støtteordninger. Av hensyn til klienten kan det være en fordel at ulike alternativer, for eksempel muligheter til jobb og utredning for uføretrygd foregår parallelt. Ofte vil deltakelse i et tiltak kunne være en del av en slik utredning.

Gode resultater oppnås lettest dersom sosialtjenesten og den enkelte klient samarbeider. Mulighetene for å finne egnede tiltak – og at klienten gjennomfører et tiltak - er mye større dersom det tas utgangspunkt i klientens egne ønsker, og dersom vedkommende selv deltar i utformingen.

Selv om fastsettelse av vilkår skjer i en prosess hvor sosialtjenesten og klienten har godt samarbeid, er vilkåret formelt og reelt noe som sosialtjenesten pålegger stønadsmottakeren. Samarbeid og enighet erstatter ikke det formelle vedtaket om at det settes vilkår, og hva vilkårene går ut på.

 

5.3.2.3 Helhet og planmessighet

For personer med sammensatte problemer vil effekten av tiltakene i stor grad avhenge av at tiltaket er en del av en større helhet, som til sammen virker rehabiliterende og kvalifiserende for klienten. Dels kan det være aktuelt å sette sammen ulike tiltak som til sammen vil fungere tilfredsstillende, for eksempel botrening kombinert med aktivisering eller arbeidstrening og nødvendig helsehjelp. Dels vil det for mange være avgjørende at et tiltak naturlig fører over i et annet, og danner en kjede som til sammen virker kvalifiserende og kan bidra til å føre personen ut i arbeidslivet. I denne sammenheng er det viktig at tiltakene er tilpasset de krav klientene vil møte i arbeidslivet. Tiltakene skal bidra til å hindre at klienter forblir sosialhjelpsmottakere over lang tid. Bruk av individuelle planer er et egnet arbeidsredskap som kan sikre at vilkårene ikke er enkeltstående og tilfeldige tiltak.

 

5.3.2.4 Individualitet og mangfold

Klienter har ulike muligheter og behov. Noen vil ha behov for tiltak som er direkte kompetansegivende for arbeidslivet. Andre har behov for en lengre periode med rehabilitering, sosial integrering og kvalifisering til ordinært arbeid. Det endelige mål er at alle skal ha annen inntekt enn økonomisk stønad. For noen vil det imidlertid ta lengre tid enn for andre å kvalifisere seg for arbeidslivet. Sosialtjenesten bør i slike tilfeller – i samarbeid med klienten – sette realistiske delmål på veien mot selvstendighet og selvforsørgelse. Ulike aktiviseringstiltak, sosial trening, opplæring på grunn- og videregående skolenivå og grunnleggende norskopplæring er eksempler på tiltak. Tiltak skal være individuelt tilpasset, noe som også øker mulighetene for et godt resultat. Det er derfor viktig at kommunen har et spekter av tiltak, slik at det kan tilbys relevante tiltak til den enkelte klient. Her er også samarbeidet med Aetat viktig.

Mange mottar økonomisk stønad som tillegg til annen inntekt, for eksempel trygdeytelser. Andre er avhengig av økonomisk stønad mens de venter på vedtak i saker som gjelder slike ytelser, for eksempel uførepensjon. Slike forhold må det tas hensyn til ved vurdering av om det skal settes vilkår for stønaden, og hva vilkåret i tilfelle skal gå ut på.

 

5.3.2.5 Rettssikkerhet

Vilkårssetting ved tildeling av økonomisk stønad er utøvelse av offentlig myndighet på et område som er grunnleggende og av vesentlig betydning for den enkelte – det dreier seg om vedkommendes livsopphold. Derfor er det viktig at myndighetene går korrekt fram, og fatter et skriftlig, begrunnet vedtak, og opplyser om adgangen til å klage på vilkåret. Begrunnelsen for det vedtaket som fattes er en viktig rettssikkerhetsgaranti. Det samme er adgangen til å påklage vedtaket. Det er nær sammenheng mellom disse garantiene. En begrunnelse sier hvilke vurderinger som ligger til grunn for vedtaket. Begrunnelsen viser at sosialtjenesten har utredet saken, og har gitt den en konkret og individuell behandling. Begrunnelsen er videre viktig som grunnlag for klienten dersom vedkommende vil klage på vedtaket, og den er av vesentlig betydning for fylkesmannen i en eventuell klagebehandling.

 

5.3.3 Nærmere om bestemmelsen

5.3.3.1 Eksempler på vilkår

Sosialtjenesten kan med hjemmel i § 5-3 stille en rekke vilkår for stønad, så lenge vilkårene har nær sammenheng med vedtaket, og ikke urimelig begrenser stønadsmottakerens handle‑ eller valgfrihet, samt ikke er i strid med andre lovbestemmelser. Som eksempler på vilkår, kan nevnes:

  • Vilkår som pålegger klienten å være tilmeldt Aetat lokal eller ta i mot tilvist arbeid
  • Vilkår som pålegger klienten å delta i kvalifiserings- eller kompetansegivende tiltak
  • Vilkår som pålegger klienten arbeidsplikt (§ 5-3 andre ledd)
  • Vilkår som pålegger klienten å bytte til en rimeligere bolig
  • Vilkår som pålegger klienten å møte til veiledningssamtaler
  • Vilkår som pålegger klienten å la seg vurdere av en yrkesveileder
  • Vilkår som pålegger klienten å disponere stønaden på bestemte måter
  • Vilkår som pålegger klienten å vise ulike typer dokumentasjon, for eksempel gyldig kvittering for betalte utgifter, husleiekontrakt, legeerklæring, søknader om arbeid eller trygdeytelser med mer
  • Vilkår som pålegger klienten å innlede forhandlinger med fordringshavere for å oppnå gunstigere nedbetalingsordninger

Opplistingen er ikke uttømmende. Noen typer vilkår har nær sammenheng med ulike stønadsformer i henhold til § 5-4, se merknader til denne bestemmelsen.

 

5.3.3.2 Nærmere om den praktiske utformingen av vilkår

Ved vurdering av om det skal stilles vilkår for sosialhjelp, er det viktig at sosialtjenesten legger vekt på blant annet følgende:

 

Utredning
Sosialtjenesten har plikt til å utrede saken etter forvaltningsloven § 17. Plikten til å utrede saken gjelder så langt det er nødvendig for å avgjøre saken på en forsvarlig måte. Dette innebærer at klientens kvalifikasjoner, behov og problemer – samt hvilke tiltak som kan tenkes å være relevante - må utredes.

  • Er det tatt utgangspunkt i klientens ressurser, behov og problemer?
  • Har dette skjedd i samarbeid med klienten, jf. sosialtjenesteloven § 8-4?

 

Individuell vurdering
Etter at saken er utredet, skal sosialtjenesten foreta en individuell og konkret vurdering av hvilke tiltak klienten kan gjennomføre, og om klienten skal pålegges å gjennomføre tiltaket ved bruk av vilkår. Sosialtjenesten må vurdere om det vilkåret den ønsker å stille er egnet til å motivere og påvirke den enkelte stønadsmottaker til å gjennomføre tiltaket.

  • Er de positive og negative konsekvensene ved å stille vilkåret utredet?
  • Er det vurdert om klienten kan gjennomføre tiltaket/oppfylle vilkåret?

 

Begrunnelse
Det følger av forvaltningsloven § 24 at sosialtjenesten har plikt til å begrunne vedtakene. Begrunnelsen skal gi klienten grunnlag for å forstå vedtaket. Begrunnelsen er særlig viktig i forbindelse med vedtak som påklages. Plikten til å begrunne vedtaket er videre et incitament til ryddig saksbehandling.

  • Er vedtaket begrunnet på en slik måte at klienten kan forstå begrunnelsen?
  • Og slik at fylkesmannen ved en eventuell klage kan se at saken er utredet?

 

5.3.3.3 Særlige typer vilkår

Vilkår om refusjon i underholdsbidrag eller etterbetalte trygdeytelser er nærmere omtalt i merknader til de respektive lovbestemmelsene, §§ 5‑8 og 5‑9. Lånevilkår i de tilfeller der stønad ytes som lån, omtales nærmere i merknader til § 5‑4.

 

5.3.4 Særlig om vikåret om å utføre arbeidsoppgaver i kommunen så lenge stønaden oppebæres

5.3.4.1 Innledning

Ett av vilkårene som sosialtjenesten kan pålegge stønadsmottakeren, og som er uttrykkelig hjemlet i sosialtjenesteloven § 5-3 annet ledd, er å utføre arbeidsoppgaver i bostedskommunen. Det fremgår av forarbeidene at bestemmelsen særlig tar sikte på unge sosialhjelpsmottakere som ikke har noe tilbud fra Aetat. Flertallet i Sosialkomiteen (Innst. O. nr. 9 (1991‑92))uttalte: ”Spesielt for denne gruppen er det […] viktig at kommunen etter individuell vurdering får anledning til å sette dem i arbeid som ikke fortrenger det ordinære arbeidsmarkedet, når attføring eller andre tiltak fra arbeidsmarkedsetaten slår feil …” Komiteen uttalte videre at ”slike arbeidsoppgaver kan f.eks. være rydding i parker, maling av hus eller hjelp til eldre/funksjonshemmede.”

Ordinært arbeid går foran arbeid for sosialhjelp. Dersom Aetat lokal kan tilby plasser i relevante tiltak, skal disse foretrekkes. Sosialtjenesten kan imidlertid sette som vilkår for stønaden at klienten faktisk deltar i Aetats opplegg. Det er hvor ordinært arbeid eller opplegg i regi av Aetat ikke er aktuelt, at tiltak i kommunens regi kan vurderes.

 

5.3.4.2 Nærmere om begrepet ”i bostedskommunen”

Det følger av § 5-3 annet ledd at sosialtjenesten kan sette som vilkår at klienten utfører passende arbeidsoppgaver ”i bostedskommunen”.

Etter sin ordlyd regulerer bestemmelsen arbeidsoppgaver i og for bostedskommunen. Det er oppholdskommunen sitt ansvar å gi hjelp etter loven, jf. § 10-1 første ledd. Vanligvis vil dette også være vedkommendes bostedskommune, og departementet legger til grunn at lovgiver i denne bestemmelsen sikter til den kommunen som etter loven har ansvar for å gi hjelp.

En naturlig fortolkning av bestemmelsen er at det er bostedskommunens ansvar å finne egnete tiltak for klienten, og formulere de vilkår som er aktuelle. Hvor arbeidsoppgavene skal utføres, må derimot kunne vurderes konkret, ut fra hva som passer for den enkelte klient. Det ville gi liten mening å tolke bestemmelsen så bokstavelig at den ikke skulle kunne åpne for å benytte en ellers velegnet arbeidsoppgave i en privat bedrift i eller utenfor kommunen. Man må også hvor det er naturlig, for eksempel ved interkommunalt samarbeid, kunne godta at arbeidsoppgaven utføres i en annen kommune enn bostedskommunen. Etter departementets syn bør det ikke være avgjørende om arbeidsplassen fysisk befinner seg i en privat bedrift eller i en annen kommune, det avgjørende er at det fortsatt er bostedskommunen som har ansvaret.

Dersom klienten pålegges å utføre arbeidsoppgaver for private, eller for annen kommune, må klientens arbeidsrettslige stilling vurderes. Ansvar for eventuell avklaring av tvilsspørsmål påhviler bostedskommunen som ansvarlig for tiltaket etter sosialtjenesteloven. Se mer om dette under punkt 5.3.4.4 nedenfor.

 

5.3.4.3 Individuell vurdering

I forbindelse med vurderingen av om det skal stilles vilkår om arbeid, må sosialtjenesten klargjøre hvilke muligheter den enkelte har for å delta i tiltaket. Det må tas stilling til om vilkår om arbeid i den konkrete situasjonen er hensiktsmessig som et skritt på veien til selvforsørgelse. Dersom ordinært arbeid ikke er et realistisk mål på kort sikt, må det vurderes om det er hensiktsmessig å stille vilkår om arbeid for økonomisk stønad i første omgang. For noen kan det være en lang prosess å kvalifisere for arbeidslivet. Det må da skilles mellom hovedmålet om at klienten skal sørge for seg selv uten økonomisk sosialhjelp, og delmålene fram mot dette. Delmålene kan være alt fra helsekontroll, kompetanseheving på ulike områder, trene på å stå opp om morgenen og møte presis på arbeid – til etter hvert å kunne mestre en arbeidssituasjon.

Hvor mye og hva slags type arbeid det er aktuelt å pålegge den enkelte, vil avhenge av en individuell vurdering hvor blant annet alder, helsetilstand, familiesituasjon og situasjon for øvrig, har betydning. Unge mennesker som faller ut av skolen eller arbeidslivet på et tidlig stadium kan pålegges et vidt spekter av tiltak, herunder rydding av parker og maling av hus. Det er en forutsetning at arbeidet kan bidra til å heve stønadsmottakerens kompetanse og muligheter for alminnelig deltakelse i arbeidslivet.

Det er viktig at arbeidstiltakene er planmessige og rehabiliterende, og at de vurderes hyppig. I tilfeller hvor klienten i realiteten utfører arbeid for kommunen på ordinært vis, bør kommunen vurdere regulær ansettelse.

 

5.3.4.4 Arbeidsgiveransvar og arbeidsrettslige problemstillinger

En stønadsmottaker som utfører arbeid som vilkår for økonomisk stønad er i utgangspunktet ikke arbeidstaker, og den stønaden vedkommende mottar er ikke lønn.

Dersom kommunen pålegger en stønadsmottaker å utføre arbeid i kommunens regi vil kommunen likevel, som arbeidsgiver, svare for skade som voldes forsettlig eller uaktsomt under utføring av arbeid etter skadeserstatningsloven § 2‑1. Videre vil kommunen være forpliktet til å tegne yrkesskadeforsikring, jf. lov om yrkesskade­forsikring.

 

5.3.4.5 Skatt

Det skal ikke betales skatt av utbetalt stønad til livsopphold etter sosialtjenesteloven § 5-1, jf. skatteloven § 5-43 første ledd bokstav c. Dette gjelder også i de tilfeller der det stilles som vilkår for stønaden at stønadsmottakeren skal utføre arbeid. Kommunen skal heller ikke betale arbeidsgiveravgift i disse tilfellene.

 

5.3.5 Krav til vilkårsetting

§ 5-3 første ledd stiller krav om at vilkårene:

  • må ha nær sammenheng med vedtaket
  • ikke urimelig begrenser stønadsmottakerens handle‑ eller valgfrihet
  • ikke er i strid med andre bestemmelser i denne loven eller i andre lover

Disse kravene sier noe om grensen for hva slags vilkår sosialtjenesten kan pålegge klientene. I tillegg kommer alminnelige krav om at vedtaket ikke skal forskjellsbehandle på en urimelig måte, og at saksbehandlingen skal være forsvarlig. Nedenfor kommenteres kravene nærmere.

 

5.3.5.1 Vilkåret må ha nær sammenheng med vedtaket

Vilkåret må ha en nær og saklig sammenheng med vedtaket om økonomisk stønad.

På bakgrunn av dette, vil vilkår som fremmer rehabilitering for den enkelte, eller er egnet til å gjøre stønadsmottakeren mindre avhengig av sosiale ytelser i framtida, være aktuelle. Vilkår om å delta i et arbeidstiltak vil for eksempel normalt ha som mål å fremme stønadsmottakerens evne til å sørge for seg selv, men vilkåret vil ikke kunne godtas dersom det ikke er begrunnet ut fra klientens behov.

Hva som har nær sammenheng med vedtaket, vil selvsagt avhenge av de individuelle omstendighetene. Noen typetilfeller:

  • Overfor arbeidsledige kan det være aktuelt å stille vilkår om et forpliktende samarbeid med Aetat om deltagelse i arbeidstrenings‑, omskolerings‑ eller jobbsøkerkurs, eller om å søke trygd.
  • Overfor søkere som har tilstrekkelig inntekt, men som ikke er i stand til å styre sin økonomi, kan det være aktuelt å stille vilkår om økonomisk veiledning, for eksempel i form av hjelp til å sette opp et budsjett.
  • Skyldes søkerens/familiens økonomiske problemer i alt vesentlig uforholdsmessig store boutgifter, og ingenting tyder på at de økonomiske forholdene vil bedre seg, kan det normalt settes som vilkår for økonomisk stønad at vedkommende bytter til en rimeligere bolig. Et alternativ kan være at vedkommende leier ut en del av boligen. Vilkår om å flytte og lignende må utformes med hensyntagen til hele familiens – og da særlig eventuelle barns - situasjon.
  • Overfor innvandrere som ikke kan norsk, vil det være aktuelt å stille krav om deltagelse i norskundervisning. Norskkunnskaper vil styrke deres sjanser på arbeidsmarkedet, og dermed bidra til at de på sikt kan bli selvhjulpne.

 

5.3.5.2 Vilkåret må ikke begrense stønadsmottakerens handle- eller valgfrihet på en urimelig måte

Selv om vilkåret har nær sammenheng med vedtaket, er det ikke adgang til å sette vilkåret dersom det på en urimelig måte begrenser stønadsmottakerens handle‑ eller valgfrihet. Dette kravet har sammenheng med det alminnelige kravet om at vilkår ikke må være uforholdsmessig tyngende i forhold til det som søkes oppnådd med det. Et i og for seg lovlig vilkår kan i den konkrete situasjonen være så tyngende at det må oppfattes som en integritetskrenkelse. Sosialtjenesten må i denne sammenhengen vurdere vilkårets tyngende karakter på den ene side, opp mot de hensynene som taler for å benytte vilkåret på den annen.

Det vil for eksempel ikke være adgang til å stille som vilkår at stønadsmottakeren legger seg inn på institusjon for observasjon eller behandling, selv om dette anbefales av sakkyndige. Sosialtjenesten skal bidra til at en person som trenger det, får plass i institusjon for rusmiddelmisbrukere, men kan ikke stille som vilkår for økonomisk stønad at klienten tar opphold i slik institusjon, eller gjennomgår bestemte typer behandling utenfor institusjon.

Sosialtjenesten kan ikke stille vilkår som er svært vanskelige, eller i praksis umulige å oppfylle. Vilkår som ikke kan oppfylles med en gang, er ikke nødvendigvis urimelige. Men sosialtjenesten må da gi vedkommende rimelig frist til å oppfylle vilkåret.

 

5.3.5.3 Vilkåret må ikke være i strid med sosialtjenestelovens egne bestemmelser eller med andre lover

Det sier seg selv at et vilkår ikke må være lovstridig. Det vern lovgivningen gir den enkelte på ulike områder, gjelder også i forhold til vilkårssetting.

Et vilkår kan være lovstridig fordi det strider mot en konkret bestemmelse. Som eksempel kan nevnes at det ikke er adgang til å stille vilkår om å disponere over framtidig lønn. Det framgår av folketrygdlovens § 22-1 at trygden skal utbetales til den trygdede. Folketrygdloven § 22-6 åpner for at trygden i visse særlige tilfeller utbetales for eksempel til sosialkontoret. Det er trygdekontoret, fylkestrygdekontoret og Aetat som kan fatte vedtak om dette. Sosialtjenesten kan derfor ikke stille vilkår om å disponere klientens trygd.

Men også andre vilkår, som ikke direkte strider mot en konkret bestemmelse, kan være rettsstridige. Dette gjelder vilkår som er så inngripende at det er nødvendig med en særlig hjemmel i tillegg til den generelle hjemmelen § 5-3 gir til å stille vilkår. Eksempel på dette er vilkår om at det skal tas refusjon i andre enn de lovfestede tilfellene (§§ 5-8 og 5-9), eller vilkår om at klienten skal avlegge blodprøve eller urinprøve.

 

5.3.5.4 Vilkåret må ikke være et utslag av myndighetsmisbruk på annen måte

Vilkårssetting må ikke skje vilkårlig, men etter en individuell utredning av den enkelte sak. Det må vurderes om det vilkåret som ønskes satt er hensiktsmessig og relevant for nettopp denne stønadsmottakeren.

Vilkårssetting må ikke innebære usaklig forskjellsbehandling. Det vil imidlertid sjelden være usaklig forskjellsbehandling, dersom vilkårssettingen er et resultat av konkrete vurderinger i sakene.

 

5.3.5.5 Betydningen av at stønadsmottakeren samtykker

Vilkår må alltid fastsettes i et skriftlig, begrunnet vedtak. Dette gjelder selv om klienten har samtykket i vilkåret.

Selv om stønadsmottakeren samtykker, kan ikke sosialtjenesten pålegge ham eller henne vilkår som ellers ville være ulovlige.

 

5.3.6 Etterfølgende endringer eller fastsettelse av vilkår

Vilkåret skal fastsettes i det vedtaket hvor det innvilges økonomisk stønad.

En eventuelt senere endring eller etterfølgende fastsettelse av vilkår vil være begrenset av rammene i forvaltningsloven § 35. Som hovedregel har sosialtjenesten bare adgang til å lempe på vilkårene i ettertid.

I forbindelse med at det fattes nytt vedtak om tildeling av økonomisk stønad, står sosialtjenesten imidlertid fritt til å vurdere også vilkårssettingen.

 

5.3.7 Konsekvenser av at vilkår brytes

Knyttes det vilkår til vedtak om tildeling av økonomisk stønad, er det - ut fra lovens system - en klar forutsetning at vilkårene skal overholdes. Loven gir imidlertid ingen direkte veiledning om hvordan sosialtjenesten skal forholde seg dersom en stønadsmottaker nekter å oppfylle vilkår. Det klare utgangspunkt er likevel at stønaden helt eller delvis faller bort dersom vilkåret ikke oppfylles. For at det skal ha noen mening å stille vilkår, må klienten vite at det har konsekvenser å ikke oppfylle vilkåret.

Et vedtak om tildeling av økonomisk stønad faller ikke automatisk bort som følge av at vilkår brytes. Sosialtjenesten må vurdere konkret hvilke konsekvenser bruddet skal få. Det må, ved vurderingen av hvilke konsekvenser bruddet skal få, tas særlig hensyn til om stønadsmottakeren har ektefelle og barn. Det kan være åpenbart urimelig å stanse eller redusere stønad til en families livsopphold som følge av forsørgerens manglende vilje til å oppfylle vilkår. I slike tilfeller kan sosialtjenesten for eksempel vurdere å utbetale stønaden til ektefellen, eller yte hjelp i form av varer og tjenester.

Dersom kommunen knytter goder til oppfylling av vilkåret, i form av høyere stønad eller lignende, vil en logisk konsekvens av brudd på vilkår være at godet opphører.

Ut fra alminnelige nødrettsbetraktninger kan dessuten en søker som befinner seg i en nødsituasjon ha krav på hjelp selv om lovlige vilkår brytes uten rimelig grunn. I slike tilfeller vil det imidlertid dreie seg om ren nødhjelp, se punkt 5.2.4.4.1.

En beslutning om reduksjon eller stansing av stønaden må fattes i form av enkeltvedtak som kan påklages etter sosialtjenesteloven § 8-6.

 

§ 5-4 Stønadsformer

§ 5-4 Stønadsformer.

Økonomisk stønad gis som bidrag, lån, garanti for lån, eller varer og tjenester.

Økonomisk stønad i form av lån bør vurderes i forhold til om stønadsmottakeren vil bli i stand til å tilbakebetale lånet.

Er stønaden gitt som lån eller garanti for lån, skal vedtaket inneholde bestemmelser om lånevilkårene.

Hvis det på grunn av særlige forhold må antas at stønadsmottakeren ikke vil bruke stønaden i samsvar med vilkår som er fastsatt (jf. § 5-3), kan det vedtas at stønaden helt eller delvis skal gis i form av varer og tjenester.

 

5.4.1 Nærmere om bestemmelsen

Bestemmelsen regulerer hvilke stønadsformer som kan benyttes ved tildeling av økonomisk stønad. Den angir at hjelpen kan gis som bidrag, som lån eller garanti for lån, eller i form av varer og tjenester.

Det går ikke uttrykkelig fram av § 5-4 hvilke alternativ som skal være hovedregelen. Men ettersom låneformen skal vurderes i forhold til stønadsmottakers mulighet til å tilbakebetale et lån, vil bidrag være den vanligste hjelpeformen, se nedenfor under punkt 5.4.2 om lån. Hjelp i form av varer og tjenester er bare unntaksvis en aktuell hjelpeform. Se nærmere om dette nedenfor under punkt 5.4.3 om varer og tjenester.

Henvendelser til departementet tyder på at begrepet bidrag brukes i ulike betydninger. Dels brukes det om hjelpeformen, og da i motsetning til de andre former for hjelp som er nevnt overfor. Men dels brukes begrepet også om utbetalingsmåten, og da i betydningen kontant utbetaling av penger.

Lovteksten må forstås slik at begrepet bidrag her betyr hjelpeformen. Lovteksten sier derimot ikke noe uttrykkelig om hvordan tilstått bidrag skal utbetales, eller stilles til disposisjon for søker. I lovens forarbeider og kommentarer er uttrykket kontantprinsippet brukt. Dette uttrykket henspeiler da på selve hjelpeformen, dvs. at hjelpen skal gis i form av kontanter som motsetning til varer og tjenester.

Departementet finner det lite naturlig om man i dagens situasjon skulle legge til grunn en helt bokstavtro tolkning av begrepene bidrag/kontantprinsippet. Overføring via bankgiro, postgiro, postanvisninger mv. må sidestilles med kontanter i mer tradisjonell forstand. Avgjørende er at beløpet stilles til søkers disposisjon på slik måte at hjelpen rent faktisk kan nyttes til formålet. Hvilken utbetalingsform som er aktuell må vurderes konkret og i samarbeid med søker.

Vi finner det naturlig i denne sammenheng også å kommentere utbetaling av bidrag. Sosialtjenesteloven regulerer ikke direkte hvor ofte innvilget økonomisk stønad skal utbetales. Dette må avgjøres etter en konkret vurdering. I enkelte tilfeller kan sosialtjenesten sikre søker et forsvarlig livsopphold ved å utbetale innvilget stønad til livsopphold for kortere perioder av gangen.

 

5.4.2 Lån og garanti for lån

Økonomisk stønad kan gis som lån eller garanti for lån. Låneformen skal vurderes i forhold til stønadsmottakerens mulighet til å tilbakebetale lånet. Med andre ord: Økonomisk stønad i form av lån er først og fremst aktuelt dersom sosialtjenesten antar at mottaker vil bli i stand til å tilbakebetale lånet.

Det kan være aktuelt å yte stønad i form av lån i situasjoner der sosialtjenesten, etter en konkret vurdering, mener søkers økonomiske situasjon vil bedre seg innen kort tid, f.eks. der vedkommende er i ferd med å selge sin bolig, eller der vedkommende forventes å få nødvendige midler på annen måte.

Ved vurdering av søkers tilbakebetalingsevne er tidsaspektet viktig. Desto lengre frem i tid, jo større er usikkerhetsmomentet. Et annet viktig vurderingstema er hvor god søkers økonomi må være før han kan begynne å tilbakebetale lånet, herunder hvorvidt det skal legges vekt på at søker har andre låneforpliktelser. Igjen må det foretas en konkret vurdering av søkers totale situasjon. Stønadsmottakers økonomiske situasjon kan ha endret seg når lånet skal tilbakebetales. Dersom stønadsmottakeren søker om å få endret lånevilkårene, eller få omgjort lånet til bidrag, må søknaden behandles selv om fristen for å klage på vedtaket er gått ut.

Gis stønaden som lån eller garanti for lån skal vedtaket, etter bestemmelsens tredje ledd, inneholde de nærmere vilkårene for lånet/garantien, for eksempel rentesats, forfallsdato for avdrag mv. Dersom stønaden er gitt i form av garanti bør det fremgå av vedtaket hva konsekvensen blir dersom garantien må innfris.

I de tilfellene hvor en familie innvilges lån til livsopphold, og det bare er en av ektefellene som oppsøker sosialkontoret for å søke stønad må man være oppmerksom på følgene: I medhold av § 41 i lov om ekteskap, kan en ektefelle under samlivet blant annet ”med ansvar for begge ektefellene inngå vanlige avtaler om det daglige husholdet og oppfostringen av barna og vanlige avtaler for å dekke den enkelte ektefelles nødvendige behov”. Justisdepartementet tolker bestemmelsen slik at den enkelte ikke kan oppta sosiallån til dekning av utgifter til familiens daglige underhold med den følge at begge ektefeller blir ansvarlig for lånet. Bare ektefellen som formelt får innvilget lånet blir ansvarlig for tilbakebetalingen. Dersom lånet ikke blir innfridd ved forfall og besluttes inndrevet etter reglene i sosialtjenesteloven § 5-7, kan det bare tas utpanting hos den ektefellen som er ansvarlig for lånet. Sosialtjenesten må derfor sørge for at begge ektefeller undertegner søknad om stønad, og andre dokumenter i forbindelse med at det ytes stønad i form av lån, dersom det er hensiktsmessig å forplikte begge.

Ungdom under 18 år blir vanligvis ikke ansvarlig for lån uten vergens eller overformynderiets samtykke, jf. lov om vergemål for umyndige § 55. Dette gjelder også sosiallån.

Bestemmelsen åpner for at økonomisk stønad kan gis i form av garanti for lån. Garanti for lån kan være praktisk dersom søker har behov for et større beløp. Stønadsmottaker kan henvises til selv å ta opp lånet i en låneinstitusjon med kommunen som garantist.

 

5.4.3 Varer og tjenester

Hovedregelen er at stønad skal gis som bidrag. I fjerde ledd er det satt betingelser for når stønaden kan gis i form av varer og tjenester. Likt med varer og tjenester anses rekvisisjon på varer og tjenester. Loven stiller strenge krav til når stønad kan gis i form av varer og tjenester. Det må fattes særlig vedtak om at stønaden ytes i form av varer eller tjenester. Vedtaket må begrunnes.

For at stønaden helt eller delvis skal kunne gis i form av varer og tjenester må sosialtjenesten ha konkrete holdepunkter for å anta at stønadsmottakeren ikke vil bruke stønaden i henhold til forutsetningene eller i samsvar med fastsatte vilkår. Det kan for eksempel være tilfelle når vedkommende gjentatte ganger har brukt stønaden til innkjøp av alkohol i steden for til matvarer, og av den grunn har måttet søke om tilleggsytelser. I slike og lignende tilfeller, kan hjelpen gis i form av matrekvisisjon, eller ved at husleie eller strømregninger betales direkte til kreditor, for på den måten å bidra til å sikre søker et forsvarlig livsopphold.

Det gjelder generelt ved bruk av stønadsformen varer og tjenester, at kommunen bør utforme ordninger som gjør det minst mulig byrdefullt og stigmatiserende for stønadsmottaker å motta stønaden i denne formen.

 

§ 5-5 Utbetaling av stønad

§ 5-5 Utbetaling av stønad.

Når det ikke er truffet vedtak som nevnt i § 5-4 fjerde ledd, skal stønaden utbetales til den som har søkt om stønad. Dersom stønaden skal komme flere til gode, kan det bestemmes at den skal deles mellom dem.

 

5.5.1 Nærmere om bestemmelsens innhold

Med unntak av vedtak fattet i medhold av § 5-4 fjerde ledd, som er omtalt under punkt 5.4.3, er hovedregelen at stønaden skal utbetales til søkeren. Det åpnes likevel for at stønad som skal komme flere personer til gode, skal kunne deles mellom disse. Dette kan for eksempel være aktuelt overfor ektefeller og samboere. Dersom samboeres søknad om økonomisk stønad behandles under ett, kan hver av partene kreve å få utbetalt sin andel.

 

5.5.2 Utbetaling av økonomisk stønad- begyrbelastning

Spørsmålet om gebyrbelastning ved utbetaling av økonomisk stønad har vært framme i media den seneste tiden. Sosial- og helsedepartementet finner det derfor nødvendig å presisere følgende: Loven har ingen bestemmelser som regulerer selve utbetalingsmåten. I dagens samfunn må en godta at tilstått sosialhjelp overføres stønadsberettigede via ordinære systemer som post, bank osv. Se også punkt 5.4.1. Det er opp til kommunen å organisere sin virksomhet, herunder hvordan tilstått stønad skal stilles til mottakers disposisjon. En overføringsform som innebærer gebyrbelastning må også godtas i dagens samfunn.

I medias omtale av spørsmålet er det forutsatt at gebyret belastes stønadsmottaker. En slik problemstilling gir liten mening når det gjelder sosialhjelp. Denne stønaden tilstås og utmåles ut fra søkers behov. Tilstått stønad kan gjelde kortere eller lengre perioder. Men uansett periodens lengde må utgifter til gebyr eller lignende legges inn i søkers totale behov. Belastningen ved gebyrordninger blir med andre ord kommunens utgift når det kommer til stykket.

 

§ 5-6 Følgen av at det er gitt uriktige opplysninger

§ 5-6 Følgen av at det er gitt uriktige opplysninger.

Har noen fått utbetalt stønad fordi vedkommende, eller noen som har handlet på vedkommendes vegne, forsettlig eller grovt uaktsomt har gitt uriktige opplysninger eller har fortiet opplysninger, kan det vedtas at bidraget skal betales tilbake, eller at en avtale om lån eller garanti for lån skal falle bort.

 

5.6.1 Generelt om bestemmelsen

Bestemmelsen åpner for at stønad utbetalt urettmessig på grunnlag av uriktige opplysninger, eller ved å fortie opplysninger av betydning kan kreves tilbakebetalt, og inndrevet etter reglene i § 5-7. På samme vilkår kan det vedtas at en avtale om lån eller garanti for lån skal falle bort.

Sosialtjenesten kan også vurdere om forholdet skal anmeldes til politiet.

Bestemmelsen regulerer ikke søkers medvirkning og opplysningsplikt under saksforberedelsen mv. Plikten til å legge frem opplysninger antas å følge av alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper. Om søkeren ikke vil gi opplysninger som er nødvendige for å ta stilling til søknaden, må denne kunne avslås. Se også § 8-5.

 

5.6.2 Nærmere om bestemmelsens innhold

For at sosialtjenesten i medhold av denne bestemmelsen skal kunne vedta at økonomisk stønad skal tilbakebetales, eller avtale om lån/garanti for lån falle bort, må flere betingelser være oppfylt.

Det er ikke tilstrekkelig at søkeren selv, eller en person som handlet på vedkommendes vegne, har gitt uriktige opplysninger eller fortiet opplysninger av betydning for saken. Dette må ha skjedd forsettlig eller grovt uaktsomt. Det vil være grovt uaktsomt å gi uriktige opplysninger eller fortie opplysninger om forhold som søkeren, eller den som handlet på vegne av søkeren, burde ha forstått var av betydning for vurderingen av stønadsbehovet. Det er altså ikke meningen at unnskyldelig og ubevisst feilinformasjon og/eller fortielse skal rammes av bestemmelsen.

Det må være direkte sammenheng mellom de uriktige opplysningene/fortielsen og nivået på den hjelp vedkommende har fått. Uriktige opplysninger som ikke har betydning for saken gir ikke grunnlag for å fatte vedtak etter § 5-6.

I de tilfeller sosialtjenesten har garantert for lån overfor tredjemann, står garantien ved lag selv om det viser seg at garantien er gitt på grunnlag av feilaktige opplysninger eller fortielse av opplysninger fra låntakeren.

Merknad 25.08.2003:

Sivilombudsmannen har gjort Sosialdepartementet oppmerksom på at den formuleringen av aktsomhetskravet som står i tredje setning i annet avsnitt i dette punktet kan tolkes som at departementet mener simpel uaktsomhet fra søkers side er tilstrekkelig til at sosialtjenesten kan kreve at stønad tilbakebetales. Dette er ikke departementets mening. Lovteksten stiller som et av flere vilkår for krav om tilbakebetaling at uriktige opplysninger skal være gitt, eller at opplysninger skal være fortiet forsettlig eller grovt uaktsomt. Vedtak som legger et annet aktsomhetskrav til grunn enn det lovteksten hjemler kan være ugyldige. Vurderingstema i forhold til søkers aktsomhet vil etter § 5-6 være om søkeren, eller den som handlet på vegne av søkeren, ga uriktige opplysninger eller fortiet opplysninger om forhold som vedkommende måtte forstå var av betydning for vurderingen av søknaden.

 

§ 5-7 Inndrivelse av lån og andre former for dekning

§ 5-7 Inndrivelse av lån og andre former for dekning.

Krav på tilbakebetaling av lån er tvangsgrunnlag for utlegg. Det samme er krav som er oppstått fordi sosialtjenesten har innfridd et garantiansvar og tilbakebetalingskrav som bygger på § 5-6.

 

5.7.1 Generelt om bestemmelsens innhold

Kommunens krav om tilbakebetaling av lån etter sosialtjenesteloven er i seg selv tvangsgrunnlag. Det innebærer at kommunen kan inndrive sosiallån via namsmyndighetene uten først å gå veien om domstolene for å få tvangsgrunnlag. Bestemmelsen gjelder også for de krav som har oppstått der sosialtjenesten har innfridd et garantiansvar, eller der det er utbetalt sosialhjelp som bygger på feil opplysninger som kan lastes stønadsmottakeren. Se sosialtjenesteloven § 5-6, og kommentarer til denne under punkt 5.6 foran.

Utlegg gir kreditor, via namsmyndighetene, rett til å få en sikkerhet for sine krav gjennom pant i skyldnerens formuesgoder, eller en rett til trekk i framtidige løpende inntekter som for eksempel lønn. Bestemmelsen regulerer uttømmende hvilke krav som er tvangsgrunnlag for utlegg. Har det for eksempel oppstått et erstatningskrav mot en stønadsmottaker med bakgrunn i andre forhold, må kommunen sikre seg et alminnelig tvangsgrunnlag før de kan gå til namsmyndighetene for inndrivelse.

Formålet med bestemmelsen er å sikre en mest mulig effektiv innkrevingsprosedyre. På den annen side må effektivitetshensynet alltid avveies mot den enkelte stønadsmottakers rettigheter etter sosialtjenesteloven.

 

5.7.2 Nærmere om kravet

Dersom kravet gjelder sosiallån, er kravet begrenset av størrelsen på lånet som er ytt, eller den lånesum som er gitt med ev. renter hvis det er satt slike vilkår i forbindelse med lånet. Det er opp til kommunen å vurdere om de vil kreve utlegg for hele beløpet, eller finner det mest hensiktsmessig å omgjøre deler av det til bidrag. Det samme prinsipp gjelder også for andre krav etter denne bestemmelsen.

 

5.7.3 Inndrivelse av kravet

I de tilfellene lånet ikke betales ved forfall eller det ikke lykkes for sosialtjenesten å inndrive etter påkrav, kan det være aktuelt å gå til tvangsinndrivelse etter denne bestemmelsen.

Inndrivelse av kravet reguleres av tvangsfullbyrdelsesloven av 26. juli 1992 nr 86 (tvfl.). I samsvar med tvfl. § 7-2 bokstav e, er krav som nevnt i sosialtjenesteloven § 5-7 et tvangsgrunnlag som skal behandles etter reglene i tvfl. kap. 7. Tvfl. § 7-3 fastsetter at kravet skal rettes til namsmannen, og har også bestemmelser om til hvilket distrikt kravet skal sendes. Kommunens beslutning om å innkreve et lån etter sosialtjenesteloven § 5-4 anses ikke som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Tvfl. § 4-18 første ledd fastslår imidlertid at kreditor, her sosialtjenesten, ikke kan kreve tvangsfullbyrdelse før det har gått to uker etter at det er sendt skriftlig varsel til saksøkte. I varselet skal det opplyses om at tvangsfullbyrdelse vil bli begjært dersom kravet ikke oppfylles. I tilknytning til varslingsbrevet er det viktig at sosialtjenesten er klar over sitt ansvar utover sin rolle som kreditor, og vurderer om endrete økonomiske eller sosiale forhold tilsier at kravet bør frafalles.

 

5.7.4 Endring i stønadsmottakers økonomiske forhold

Sosialhjelpsmottakers økonomiske situasjon kan ha endret seg i perioden etter at kravet oppsto. Eksempelvis kan sosialhjelpsmottakers inntekter være redusert, utgiftene ha økt eller salg av formuesgoder ha gitt lavere inntekter enn forutsatt da lånet ble innvilget. Sosialtjenesten kan da frafalle kravet eller ev. endre lånebetingelsene til gunst for skyldneren. Det innebærer at sosialtjenesten fatter et nytt vedtak der det fremgår at vilkåret om lån helt eller delvis faller bort.

Der skyldneren henvender seg til sosialtjenesten og ber om at kravet blir frafalt helt eller delvis må sosialtjenesten vurdere om de forutsetninger det opprinnelige vedtaket bygger på har endret seg. Har den økonomiske situasjon endret seg, har sosialtjenesten plikt til å vurdere om vedkommende har tilstrekkelig til sitt livsopphold hvis kravet inndrives. Et ev. avslag på søknad om at kravet frafalles, vil være et enkeltvedtak som kan påklages. Gitt de samme forutsetninger, må søknad om endrete lånevilkår vurderes tilsvarende og følge vanlige saksbehandlingsregler for enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

 

5.7.5 Foreldelse

I henhold til lov om foreldelse av fordringer vil kravet falle bort hvis det ikke innkreves innen foreldelsesfristens utløp. Den alminnelig foreldelsesfrist for pengekrav er 3 år, jf. foreldelsesloven § 2. Er kravet sikret i et gjeldsbrev, vil foreldelsesfristen være 10 år, jf. foreldelsesloven § 5. Fristens utgangspunkt reguleres i foreldelsesloven § 3, og regnes fra den dag da fordringshaveren tidligst har rett til å kreve oppfyllelse. For krav som oppstår ved mislighold, regnes foreldelsesfristen fra den dag da misligholdet inntrer. For sosiallån vil det bety at foreldelsesfristen løper fra den dagen sosialtjenesten tidligst kunne kreve lånet tilbakebetalt. Følger det ikke av avtalevilkårene når lånet skal tilbakebetales, fastsetter gjeldsbrevloven § 5 at lånet forfaller ved påkrav.

 

§ 5-8 Refusjon av underholdningsbidrag

§ 5-8 Refusjon i underholdsbidrag.

Stønad som blir gitt i påvente av at søkeren får avgjort krav om underholdsbidrag, kan gis på vilkår av at retten til underholdsbidrag skal overtas av sosialtjenesten, som kan la kravet om underholdsbidrag inndrive etter de regler som ellers gjelder for slike krav. Det samme gjelder stønad som blir gitt fordi underholdsbidraget ikke betales.

Folketrygdens refusjonsrett etter lov av 17. februar 1989 nr. 2 om bidragsforskott § 10 og etter folketrygdloven § 15-10 har fortrinnsrett overfor sosialtjenestens refusjonsrett etter første ledd.

 

5.8.1 Generelt om bestemmelsens innhold

Bestemmelsen regulerer de tilfellene der den som kan ha et krav på underholdsbidrag etter ekteskapsloven eller barneloven, får innvilget økonomisk stønad til livsopphold før retten til bidrag er avgjort, og når sosialtjenesten innvilger stønad fordi den underholdspliktige unnlater å betale fastsatt underholdsbidrag. Hjelpen kan da gis på det vilkår at sosialtjenesten trer inn i retten til underholdsbidrag så langt underholdsplikten rekker. Sosialtjenesten kan begjære kravet inndrevet etter reglene i bidragsinnkrevingsloven av 9. desember 1955.

Refusjonsadgangen er ikke begrenset til stønad ytt som lån, men gjelder også når hjelpen er gitt som bidrag.

Bestemmelsen avspeiler prinsippet om at økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven skal være en subsidiær ytelse der andre inntektskilder skal nyttes først, og sikrer sosialtjenestens behov for å kunne få refundert utbetalt stønad.

Bestemmelsens andre ledd løser de tilfellene hvor stønadsmottaker i samme tidsrom har mottatt økonomisk sosialhjelp og overgangsstønad og/eller bidragsforskott i påvente av ordinært bidrag. Bestemmelsen skaper klarhet ved praktiseringen av de ulike lovverkene.

Barneloven gir foreldrene en underholdsplikt for barn uavhengig av om de bor sammen med barnet. Omfanget av forpliktelsen reguleres nærmere i barneloven kapittel 7. Underholdsplikten for ektefelle faller imidlertid bort ved samlivsbrudd med mindre det er fastsatt i avtale eller vedtak av offentlig organ. I samsvar med ekteskapsloven § 79 er hovedregelen at begge parter må sørge for sitt eget underhold etter et samlivsbrudd. Bidragsplikt er derfor mest aktuelt der den ene ektefelles evne og mulighet til å sørge for et passende underhold er blitt dårligere som følge av omsorgen for felles barn eller fordelingen av felles oppgaver under samlivet, se ekteskapsloven § 79 annet ledd . Sosialtjenestens eventuelle refusjonskrav for økonomisk stønad ytt til ektefelle etter samlivsbrudd, vil derfor avhenge av om det i avtale eller etter vedtak av offentlig organ fastsettes underholdsplikt.

Forutsetningen for å inndrive underholdsbidrag etter denne bestemmelsen, er at det er satt vilkår om refusjon i vedtaket om stønad til livsopphold.

 

5.8.2 Vilkår for refusjon i underholdsbidrag

Omfanget av kommunens refusjonskrav vil være begrenset til det beløpet som er ytt som stønad til livsopphold, og underholdspliktens omfang til de personer som har fått stønad.

Refusjon kan bare tas i den delen av underholdsbidraget som etterbetales for den samme perioden stønadsmottakeren mottok økonomisk stønad til livsopphold. Var mottakeren i en del av etterbetalingsperioden selvhjulpen, slik at det ikke ble utbetalt stønad, kan det ikke kreves refusjon i bidragsbeløp som refererer seg til denne perioden.

Refusjonskravet begrenses til stønad som er ytt til samme formål som underholdsbidraget er ment å dekke, dvs. bidrag til livsopphold etter sosialtjenesteloven § 5-1.

 

5.8.3 Sosialtjenestens vurdering av om refusjon skal kreves

Det er opp til sosialtjenesten om den vil benytte seg av retten til å ta refusjon i underholdsbidrag. Sosialhjelpsmottakers økonomiske situasjon kan ha endret seg i perioden etter at økonomisk stønad er innvilget og fram til ev. krav på underholdsbidrag blir avgjort og innkrevet. Eksempelvis kan sosialhjelpsmottakers samlede inntekter være redusert, utgiftene ha økt eller salg av bolig ha gitt lavere inntekter enn forutsatt. Sosialtjenesten vil da, om den finner det hensiktsmessig å frafalle vilkåret om refusjon, kunne fatte vedtak om at vilkåret om refusjon i underholdsbidraget helt eller delvis faller bort .

Inndrivelsen skjer gjennom innkrevingssentralen for bidrag, og inndrivelsesprosessen skjer etter bestemmelsene i bidragsinnkrevingsloven. For å sikre kravet bør kommunen varsle innkrevingssentralen så snart det er fattet vedtak etter sosialtjenesteloven om refusjon i underholdsbidraget.

 

§ 5-9 Refusjon i ytelser fra folketrygden med mer

§ 5-9 Refusjon i ytelser fra folketrygden m.m.

Dersom en stønadsmottaker med tilbakevirkning får innvilget ytelser etter lov om folketrygd eller lovene om krigspensjonering av 13. desember 1946 nr. 21 og 22, kan sosialtjenesten kreve hel eller delvis refusjon i det beløp som skal etterbetales, til dekning av sine utlegg til samme formål og for samme tidsrom. Er stønadsmottakeren gift, kan det kreves refusjon etter regelen i første punktum også hos ektefellen så fremt stønaden er kommet ektefellen til gode.

 

5.9.1 Generelt om bestemmelsens innhold

Avgjørelser av søknader om trygdeytelser tar i praksis ofte lang tid. Det gjelder ikke minst søknader om uføretrygd, hvor utfallet kan være nokså usikkert. I mellomtiden vil søkeren ofte være avhengig av sosial stønad til livsopphold. I medhold av denne bestemmelsen kan sosialtjenesten på visse vilkår kreve refusjon for sine sosialhjelpsutgifter i etterbetalte trygdeytelser. Det er ikke noe krav at ytelsene er gitt som lån i henhold til sosialtjenesteloven § 5-4 første ledd eller at refusjonsadgangen er satt som vilkår for stønaden fra sosialtjenesten. På den annen side følger det av god forvaltningskikk at søker informeres om refusjonsretten allerede i vedtaket.

Begrunnelsen for refusjonsadgangen er at det ikke anses rimelig at en person får dobbelt dekning – både trygdeytelser og økonomisk sosialhjelp. Regelen gir kun hjemmel for å kreve refusjon i slike ytelser som er direkte nevnt i lovens bestemmelser. Dette betyr at det ikke kan søkes refusjon i tilsvarende utenlandske trygdeytelser.

 

5.9.2 Vilkår for refusjon i etterbetalte trygdeytelser

For at refusjonsadgangen skal kunne nyttes, er det et vilkår at sosialhjelpen er gitt til samme formål som den etterbetalte trygdeytelsen. Sosialtjenesten må derfor avklare hvilke trygdeytelser som dekker samme formål som det er ytt økonomisk sosialhjelp til. Trygdeytelser som erstatter arbeidsinntekt skal i prinsippet brukes av mottakeren til å dekke alle typer utgifter. Sosialhjelp utbetalt til ”livsopphold” uten ytterligere presisering vil også være utbetalt til slike formål. Hvis etterbetalingen i trygden eller sosialhjelpen er gitt for bestemte typer kostnader/formål, må det vurderes konkret om disse er sammenfallende. Som eksempel kan nevnes yrkesskadeserstatning utbetalt etter folketrygdloven § 13-17. Dette er en ren medisinsk menerstatning som gis som kompensasjon for varig fysisk eller psykisk lidelse som følge av yrkesskade. Dette formålet dekkes ikke av den økonomiske sosialhjelpen, og vil falle utenfor refusjonsadgangen. Selv om skaden også er årsaken til sosialhjelpsbehovet er det ikke tilstrekkelig som grunnlag for refusjon.

Dersom stønaden er gitt som supplement til trygdeytelser, kan det ikke kreves refusjon for denne delen av stønaden.

Refusjonsadgangen er begrenset til å gjelde stønad som er ytt i samme tidsrom. Hva som er samme tidsrom må vurderes konkret. Samme tidsrom innebærer i utgangspunktet at det er samsvar mellom en sammenhengende periode med sosialhjelp og sammenhengende periode med etterbetalt trygd. Opphold i utbetaling av en eller begge ytelser vil være et brudd i perioden. Dersom trygdeytelsen i et tidsrom er høyere enn utbetalt sosialhjelp har ikke sosialtjenesten krav på hele beløpet, selv om trygden i et annet tidsrom utgjør et mindre beløp enn det som da er utbetalt i stønad fra sosialtjenesten.

 

5.9.3 Sosialtjenestens vurdering av om refusjon skal kreves

Sosialtjenesten har rett, men ikke plikt, til å kreve refusjon med hjemmel i § 5-9. Sosialtjenesten må, når vedtaket om etterbetaling foreligger, foreta en konkret vurdering av om, og ev. for hvilke beløp, vilkårene er oppfylt. Sosialtjenesten må vurdere klientens økonomiske situasjon dersom det kreves refusjon. Det er lite hensiktsmessig å kreve refusjon dersom det betyr at vedkommende også for framtiden vil være avhengig av økonomisk sosialhjelp.

Avgjørelsen er et enkeltvedtak, og må oppfylle de krav som stilles til enkeltvedtak, for eksempel krav om varsling, begrunnelse, opplysning om klageadgang mv. Der stønadsmottakerens økonomiske situasjon er vesentlig endret, må dette tas med i vurderingen. Eksempelvis kan sosialhjelpsmottakers samlete inntekter være redusert, utgiftene ha økt eller salg av bolig ha gitt lavere inntekter enn forutsatt.

Vedtaket må presisere refusjonsbeløpenes størrelse, formål og periode. Sosialhjelpsmottakers økonomiske situasjon kan ha endret seg i perioden etter at stønad er innvilget fram til ev. rett til trygdeytelser kan realiseres.

 

5.9.4 Trygdeytelser til ektefelle

Bestemmelsens annet punktum regulerer det tilfellet at det ikke er stønadsmottakeren selv, men vedkommendes ektefelle som får etterbetalt trygdeytelser. Også i disse tilfeller kan det kreves refusjon.

I tillegg til de generelle vilkårene som er omtalt i bestemmelsens første punktum, dvs. at sosialhjelpen og trygdeytelsen er gitt til samme formål og for samme periode, kreves det at den økonomiske sosialhjelpen er kommet ektefellen til gode. Det innebærer at hjelpen må være gitt og utmålt under forutsetning av at den skulle gå til begge ektefellene, selv om den ene av ektefellene har stått som formell søker og mottaker av sosialhjelpen. Er derimot sosialhjelpen gitt spesielt til dekning av den ene ektefelles behov, kan det ikke kreves refusjon i trygd etterbetalt til den andre.

Bestemmelsen gir ikke hjemmel for krav om refusjon i samboers etterbetalte trygdeytelser.

 

5.9.5 Foreldelse av kravet

Et refusjonskrav etter § 5-9 oppstår tidligst når det er vedtatt at en person får etterbetalt trygdeytelser for en periode der vedkommende har mottatt økonomisk stønad til livsopphold. Vedtakstidspunktet vil derfor normalt danne utgangspunkt for beregning av foreldelsesfristen etter foreldelsesloven.