Artikkel 9 - Innføring av et nasjonalt forbud mot ansiktsdekkende plagg i utdanningsinstitusjoner – menneskerettslige spørsmål

Brevdato: 18.01.2017

Innføring av et nasjonalt forbud mot ansiktsdekkende plagg i utdanningsinstitusjoner – menneskerettslige spørsmål


1. Innledning

1.1 Henvendelsen hit

Vi viser til brev 21. oktober 2016, der Kunnskapsdepartementet ber Lovavdelingen om en vurdering av et mulig nasjonalt forbud mot bruk av ansiktsdekkende plagg i utdanningsinstitusjoner. Kunnskapsdepartementet opplyser at et eventuelt forbud vil rette seg både mot personer som bruker plaggene nikab og burka og mot personer som dekker ansiktet tilnærmet helt på annen måte. Om det mulige virkeområdet for et slikt forbud heter det i brevet:

«Med utdanningsinstitusjoner mener vi barnehage, grunnskole og videregående opplæring inkludert voksenopplæring, og universiteter og høyskoler. Et ev. forbud vil rette seg mot både ansatte i institusjonen og barn/elever/deltakere/studenter, og er tenkt utformet som lovbestemmelser i henholdsvis barnehageloven, opplæringsloven og universitets- og høyskoleloven, ev. i egen lov.»

Hvis forbudet skal omfatte frittstående grunnskoler og videregående skoler, må det også tas inn et forbud i friskolelova, med mindre man går inn for en felles regulering av spørsmålet i egen lov. Det samme gjelder fagskoleloven og voksenopplæringsloven og eventuelt folkehøyskoleloven, dersom folkehøyskoler skal være omfattet av forbudet. Vi går ikke nærmere inn på spørsmålet om hvor i lovverket et eventuelt forbud bør plasseres, men legger til grunn at den reguleringsmåten som velges, vil tilfredsstille de krav til hjemmel som følger av legalitetsprinsippet (jf. Grunnloven § 113) og de relevante menneskerettskonvensjonene.

I brevet 21. oktober ber Kunnskapsdepartementet oss også om å vurdere «mulige avgrensninger» av et forbud mot ansiktsdekkende plagg, særlig knyttet til «på hvilken måte kravet til at forbudet skal være saklig/nødvendig/forholdsmessig vil slå ut». Vi oppfatter dette som en henvisning til de menneskerettslige og konstitusjonelle rammene for et forbud mot ansiktsdekkende plagg i utdanningsinstitusjoner, og da særlig til de menneskerettslige krav om at et forbud må være forholdsmessig. Den nærmere utformingen og avgrensningen av et forbud vil være av betydning for forholdsmessigheten. Samtidig vil det ofte være rom for slike tilnærminger og hensiktsmessighetsbetraktninger innenfor de rammene som følger av overordnede rettslige normer som Grunnloven og internasjonale menneskerettskonvensjoner.

1.2 Lovavdelingens uttalelse fra 2007 om forbud mot ansiktsdekkende plagg i skolen

Lovavdelingen har i en tidligere uttalelse 21. august 2007 (JDLOV-2006-7530) vurdert om religionsfriheten er til hinder for å forby bruk av ansiktsdekkende plagg i skolen, jf. den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 9, den internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 18, barnekonvensjonen artikkel 14 og daværende § 2 (nå § 16) i Grunnloven. Foranledningen for uttalelsen var et forslag om å ta inn et forbud mot bruk av ansiktsdekkende plagg i ordensreglementet for skolene og voksenopplæringssentrene i Oslo kommune. Lovavdelingen var av den oppfatning at et forbud mot plagg som helt eller delvis dekker elevenes ansikt i undervisningssituasjonen, ikke ville være i strid med religionsfriheten etter de nevnte bestemmelsene.

I uttalelsen fra 2007 la vi blant annet vekt på at et forbud mot ansiktsdekkende plagg i undervisningssituasjonen er egnet til å ivareta legitime formål etter EMK og andre aktuelle menneskerettslige bestemmelser. Hensynet til kommunikasjon og læringsutbytte i forbindelse med undervisningen kan falle inn under «andres rettigheter eller friheter», jf. blant annet EMK artikkel 9. Forbud mot bruk av ansiktsdekkende plagg i undervisningssituasjonen kunne anses som forholdsmessig, fordi det knytter seg stor samfunnsmessig interesse til elevenes utbytte av undervisningen, både i skolene og i voksenopplæringen.

Vi var noe mer i tvil om det kunne anses som forholdsmessig å forby ansiktsdekkende plagg utenfor selve undervisningssituasjonen, men kom til at det trolig heller ikke ville være i strid med religionsfriheten å forby ansiktsdekkende plagg på skolens område i pauser og liknende utenfor undervisningssituasjonen, se side 9 i uttalelsen, konklusjonen i punkt 5.2.1.

1.3 Lovavdelingens uttalelse fra 2010 om forbud mot hijab i skolen

I Lovavdelingens uttalelse om ansiktsdekkende plagg fra 2007 ble det uttrykkelig avgrenset mot hijab, som ikke medfører tildekking av ansiktet. Lovavdelingen avga 19. mars 2010 (JDLOV-2010-3839) en ny uttalelse, som gjaldt forbud mot hijab i skolen, men som også inneholder noen synspunkter av interesse for det spørsmålet som foreligger her. Der kom vi til at det måtte betraktes som usikkert om et eventuelt forbud mot bruk av hijab i norske skoler ville være i strid med EMK artikkel 9 og andre bestemmelser i internasjonale menneskerettskonvensjoner.

1.4 Forholdet mellom Lovavdelingens uttalelse fra 2007 og den aktuelle saken

De synspunktene vi ga uttrykk for i uttalelsen om ansiktsdekkende plagg fra 2007, gir etter vårt syn i all hovedsak fortsatt et dekkende bilde av rettstilstanden. Uttalelsen gjaldt «skolene og voksenopplæringssentrene i Oslo kommune», også videregående skoler, se side 3 og annet avsnitt på side 9. Når det gjelder forbud mot ansiktsdekkende plagg i forbindelse med undervisning i offentlige skoler og ved voksenopplæringssentre, viser vi derfor til vurderingen i uttalelsen fra 2007, som vi i utgangspunktet anser som tilstrekkelig på disse punktene.

Vurderingen som Kunnskapsdepartementet nå har bedt om, er imidlertid mer omfattende. Som nevnt innledningsvis er det spørsmål om et nasjonalt forbud mot bruk av ansiktsdekkende plagg ved utdanningsinstitusjoner. Forbudet er ment å skulle gjelde ikke bare ved skolene og voksenopplæringssentrene, men også i barnehager og på universiteter, høyskoler og fagskoler, og ikke bare ved offentlige utdanningsinstitusjoner, men også ved private. Kunnskapsdepartementet tar sikte på at de ansatte ved institusjonene skal være omfattet av forbudet. Det oppstår også spørsmål knyttet til hvor langt et forbud mot ansiktsdekkende plagg kan rekke utenfor undervisningssituasjonen.

Siden Lovavdelingens uttalelse i 2007 har det skjedd en viss rettsutvikling, som både styrker konklusjonen om at ansiktsdekkende plagg kan forbys i skolen uten å komme i konflikt med menneskerettighetene, og åpner for at forbud mot slike plagg kan ha større rekkevidde enn vi la til grunn i uttalelsen. Samtidig er utviklingen ikke helt entydig. Det ser blant annet ut til å være forskjeller i EMDs og FNs menneskerettskomités tilnærming til forbud mot religiøse plagg og symboler, se avsnitt 3.2 nedenfor.

2. Rettslige utgangspunkter

2.1 Innledning

Religionsfriheten er vernet av Grunnloven § 16, som i bokmålsversjonen lyder:

«Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Nærmere bestemmelser om Kirkens ordning fastsettes ved Lov. Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.»

I tillegg er det bestemmelser om religionsfrihet i EMK artikkel 9, SP artikkel 18 og barnekonvensjonen artikkel 14.

EMK artikkel 9 lyder i norsk oversettelse:

«1. Enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet; denne rett omfatter frihet til å skifte sin religion eller overbevisning, og frihet til enten alene eller sammen med andre og såvel offentlig som privat å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning, ved tilbedelse, undervisning, praksis og etterlevelse.

2. Frihet til å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning skal bare bli undergitt slike begrensninger som er foreskrevet ved lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den offentlige trygghet, for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.»

SP artikkel 18 lyder i den norske oversettelsen hos Lovdata:

«1. Enhver skal ha rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å bekjenne seg til eller anta en religion eller tro etter eget valg, og frihet til alene eller sammen med andre, offentlige eller private, å utøve sin religion eller tro gjennom gudstjeneste, iakttagelse av religiøse skikker, andaktsøvelser og undervisning.

2. Ingen må utsettes for tvang som vil kunne innskrenke hans frihet til å bekjenne seg til eller å anta en religion eller tro etter eget valg.

3. Friheten til å utøve en religion eller tro skal ikke være gjenstand for andre begrensninger enn slike som er foreskrevet i lov og som er nødvendig for å beskytte den offentlige sikkerhet, orden, helse eller moral, eller andres grunnleggende rettigheter og friheter.

4. Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres, og i tilfelle vergers, frihet til å sørge for sine barns religiøse og moralske oppdragelse i samsvar med deres egen overbevisning.»

I den norske oversettelsen av SP artikkel 18 nr. 1 har det engelske «in public or private» blitt til «offentlige eller private». Den engelske teksten er den autentiske versjonen. Den enkeltes rett til å utøve sin religion gjelder altså, som utgangspunkt, både i den private sfære og i det offentlige rom.

Barnekonvensjonen artikkel 14 lyder i norsk oversettelse:

«1. Partene skal respektere barnets rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet.

2. Partene skal respektere foreldrenes, eventuelt vergenes, rett til å veilede barnet om utøvelsen av hans eller hennes rettigheter på en måte som er i samsvar med barnets gradvise utvikling.

3. Frihet til å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning kan bare undergis de begrensninger som er fastsatt ved lov og som er nødvendige for å beskytte offentlig trygghet, orden, helse eller moral eller andres grunnleggende rettigheter og friheter.»

Alle de nevnte konvensjonene er gjennomført i norsk rett i menneskerettsloven § 2. I menneskerettsloven § 3 heter det at bestemmelser i de inkorporerte konvensjonene «ved motstrid [skal] gå foran bestemmelser i annen lovgivning». Eventuelle begrensninger i religionsfriheten må med andre ord holde seg innenfor rammene i Grunnloven § 16, EMK artikkel 9, SP artikkel 18 og barnekonvensjonen artikkel 14.

Forbud mot bruk av ansiktsdekkende plagg kan også reise spørsmål knyttet til retten til privatliv, jf. Grunnloven § 102, EMK artikkel 8, SP artikkel 17 og barnekonvensjonen artikkel 16, og ytringsfriheten, jf. Grunnloven § 100, EMK artikkel 10, SP artikkel 19 og barnekonvensjonen artikkel 13. Når det gjelder et nasjonalt forbud mot bruk av ansiktsdekkende plagg i utdanningsinstitusjoner, kan hensynet til konvensjonsbestemmelsene om ytringsfrihet og rett til privatliv som utgangspunkt ivaretas ved den vurderingen som skal foretas etter EMK artikkel 9, SP artikkel 18 og barnekonvensjonen artikkel 14 om religionsfrihet. Elementene i vurderingene vil i stor grad være de samme.

Ingen av de ovennevnte grunnlovsbestemmelsene inneholder noen uttrykkelig hjemmel til å begrense rettighetene, og Grunnloven inneholder heller ikke noen generell begrensningshjemmel. I Dokument 12:31 (2011–2012) ble det framsatt to forslag til generell begrensningshjemmel i Grunnloven § 115. Ved behandlingen av ulike forslag til menneskerettsbestemmelser i Grunnloven våren 2014 besluttet Kontroll- og konstitusjonskomiteen å utsette behandlingen av en generell begrensningshjemmel for å sikre en så grundig og opplyst behandling som mulig (Innst. 187 S (2013–2014) side 26). I Innst. 165 S (2015–2016) ble det foreslått ikke å bifalle forslaget til begrensningshjemmel, med henvisning blant annet til at unntaksregelen gir Grunnloven et utilsiktet relativistisk preg, og at det innholdsmessig ikke kan utelukkes at en generell unntaksbestemmelse kan svekke borgernes rettigheter der Grunnlovens idé er å gi dem konstitusjonelt vern (s. 6). Det fremgår imidlertid klart at Grunnlovens rettighetsbestemmelser ikke kan leses uten visse begrensninger, og at man ikke ved dette har ment at det ikke er adgang til å gi lovregler som griper inn i de grunnlovfestede rettighetene, så fremt det er saklig og forholdsmessig. Innstillingen ble bifalt ved stortingsvedtak nr. 555 31. mars 2016.

Høyesterett har forutsatt at det er adgang til å gjøre inngrep i menneskerettigheter som følger av Grunnloven, dersom inngrepet har hjemmel i lov, ivaretar et legitimt formål og er forholdsmessig, se blant annet Høyesteretts dom 27. september 2016 (HR-2016-2017-A) avsnitt 57 med videre henvisninger (flertallet) og avsnitt 78 (mindretallet), samt Høyesteretts plenumsdom 16. desember 2016 (HR-2016-2554-P) avsnitt 81 til 82 (flertallet) og avsnitt 140 (mindretallet). Der forholdet til grunnlovsfestede menneskerettigheter vurderes i den videre fremstillingen, vil vi på denne bakgrunn bygge på en forutsetning om at det er en adgang til å gjøre inngrep i rettighetene som i hovedsak sammenfaller med adgangen til å gjøre inngrep i de tilsvarende rettighetene etter EMK, SP og barnekonvensjonen.

2. 2 Spørsmålet om bruk av ansiktsdekkende plagg er omfattet av religionsfriheten

Forbudet som Kunnskapsdepartementet vurderer om bør innføres, omfatter nikab, burka, og andre plagg som dekker ansiktet tilnærmet helt. Hijab, som dekker håret og halsen, men ikke ansiktet, vil ikke være omfattet av forbudet. Nikab er en kombinasjon av hode- og ansiktsplagg som kan brukes på flere måter, men som vanligvis dekker hele ansiktet bortsett fra øynene. Burka er et plagg som dekker hele kroppen og har et tøygitter foran øynene. Ettersom forbudet skal være generelt utformet, vil det også omfatte plagg som finlandshetter, skjerf trukket opp over nesen og lignende. Plagg som ikke er religiøst betinget, reiser imidlertid ikke i seg selv spørsmål knyttet til religionsfriheten. Drøftelsen nedenfor tar derfor utgangspunkt i plaggene nikab og burka.

En første forutsetning for å vurdere et forbud mot bruk av ansiktsdekkende plagg i utdanningsinstitusjoner opp mot religionsfriheten, er at bruken av plaggene kan anses som utøvelse av religion. Bestemmelsene om religionsfrihet i Grunnloven § 16, EMK artikkel 9, SP artikkel 18 og barnekonvensjonen artikkel 14 har ulik utforming, og hva slags praksiser som er beskyttet av religionsfriheten etter bestemmelsene, kan variere noe.

2.3 Religionsfriheten etter Grunnloven § 16

Grunnloven § 16 beskytter religionsfriheten (retten til «fri religionsutøvelse»). Bestemmelsen bygger på, og viderefører deler av, den tidligere Grunnloven § 2. Det finnes lite rettspraksis knyttet til bestemmelsen om religionsfrihet i Grunnloven, både hva gjelder den tidligere § 2 og den nåværende § 16. Forhistorien til Grunnloven § 2 tilsier at uttrykket «fri religionsutøvelse» i Grunnloven har vært mindre omfattende enn begrepet religionsfrihet slik det er brukt i internasjonale menneskerettskonvensjoner. Det vises til Lovavdelingens uttalelse fra 2007 side 4–5, der det er redegjort i detalj for forhistorien til den tidligere Grunnloven § 2, og det konkluderes slik:

«På denne bakgrunn kan man ikke si at Grunnloven § 2 første ledd verner alle uttrykk for eller ytre manifestasjoner av religion eller alle religiøst motiverte handlinger mot begrensninger ved lov. Det er derfor neppe tilstrekkelig grunnlag for å anta at bruken av niqab og burka er vernet av religionsfriheten i Grunnloven § 2. Under enhver omstendighet må bruken kunne reguleres ved lovbestemmelser som er motivert i andre forhold enn å begrense vedkommende religion. Lovavdelingen legger til grunn at Grunnloven § 2 første ledd har en større rekkevidde som tolkingsprinsipp enn som skranke for lovgiverne, jf. vår uttalelse 5. juni 2000 til det daværende Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (snr. 00/5826 E), særlig s. 11-12.»  

Grunnloven § 16 fikk dagens innhold da den ble vedtatt av Stortinget 21. mai 2012 som et ledd i kirkeforliket. Det ble samtidig gjort endringer i Grunnloven § 2, som nå viser til vår «humanistiske og kristne arv» og til at Grunnloven skal sikre «demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene».  Det ble gjort noen språklige endringer i § 16 i forbindelse med grunnlovsreformen i 2014. Vedtakelsen av § 16 om religionsfrihet i 2012 innebar på flere måter en modernisering, med sikte på å «bringe grunnlovsbestemmelsen bedre i overensstemmelse med de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene», jf. Dokument 16 (2011-2012) side 158. Det heter samme sted at moderniseringen ikke vil «medføre noen endringer i dagens rettstilstand, annet enn at Grunnloven da vil gi tanke- og samvittighetsfriheten et formelt bedre vern mot eventuelle fremtidige endringer i rettstilstanden». På side 153 heter det, riktignok i en litt annen sammenheng, at også den tidligere Grunnloven § 2 måtte «forstås og anvendes i lys av EMK artikkel 9 og SP artikkel 18, som begge tillater nødvendige innskrenkninger i retten til religionsutøvelse».

Det må på denne bakgrunn antagelig legges til grunn at Grunnlovens vern av religionsfriheten, etter de endringer som ble foretatt i 2012, går lenger enn vi la til grunn i vår tolkningsuttalelse om ansiktsdekkende plagg i 2007.

I Rt. 2015 s. 93 heter det i avsnitt 57 følgende om tolkningen av bestemmelsen i Grunnloven § 102 om retten til privatliv:

«Bestemmelsen kom inn ved grunnlovsreformen i mai 2014, og bygger blant annet på FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 17 og EMK artikkel 8. Likhetstrekkene med EMK er store. Jeg legger til grunn at § 102 skal tolkes i lys av de folkerettslige forbildene, men likevel slik at fremtidig praksis fra de internasjonale håndhevingsorganene ikke har samme prejudikatsvirkning ved grunnlovstolkningen som ved tolkningen av de parallelle konvensjonsbestemmelsene: Det er etter vår forfatning Høyesterett - ikke de internasjonale håndhevingsorganene - som har ansvaret for å tolke, avklare og utvikle Grunnlovens menneskerettsbestemmelser.»

Vi viser også til Høyesteretts plenumsdom 16. desember 2016 (HR-2016-2554-P) avsnitt 81, jf. avsnitt 140, hvor synspunktene i Rt. 2015 s. 93 er fulgt opp.

Grunnloven § 16 om religionsfrihet kan neppe sies å bygge på «de folkerettslige forbildene» i samme grad og på samme måte som Grunnloven § 102. Det fremstår likevel som sannsynlig at Høyesterett i en eventuell fremtidig sak om religionsfrihet vil se hen til EMK artikkel 9 og SP artikkel 18 ved tolkningen av i det minste deler av Grunnloven § 16. I alle tilfeller foreligger det ingen rettskilder som tilsier at vernet av religionsfriheten i Grunnloven § 16 går lenger enn vernet etter EMK artikkel 9 og SP artikkel 18.

2.4 Religionsfriheten etter EMK artikkel 9, SP artikkel 8 og barnekonvensjonen artikkel 14

Det må anses klart at det å bruke ansiktsdekkende plagg til å markere sin religiøse tro kan falle inn under retten til å gi uttrykk for sin religion ved «praksis og etterlevelse» etter EMK artikkel 9 nr. 1, jf. EMDs storkammerdom i S.A.S. mot Frankrike, saksnr. 43835/11, 1. juli 2014, avsnitt 56:

“[T]here is no doubt that this is, for certain Muslim women, a form of practical observance of their religion and can be seen as a “practice” within the meaning of Article 9 § 1 of the Convention. The fact that it is a minority practice […] is without effect on its legal characterisation.” 

EMD har i noen saker uttalt at det må stilles enkelte minimumskrav til religionsutøvelsens «cogency, seriousness, cohesion and importance», jf. blant annet Leela Förderkreis e.V. mfl. mot Tyskland, saksnr. 58911/00, dom 6. november 2008, avsnitt 80. Samtidig er utgangspunktet etter EMK at de kravene konvensjonen stiller til statens nøytralitet og upartiskhet ikke er forenlig med at staten skal vurdere legitimiteten til religiøse overbevisninger, jf. Leyla Şahin mot Tyrkia, saksnr. 44774/98, storkammerdom 10. november 2005, avsnitt 107. Det er tilstrekkelig at et plagg, for den som bruker det, er knyttet til et ønske om å gi uttrykk for religiøs tilhørighet. Det kan ikke stilles krav om at vedkommende anser seg religiøst forpliktet til å bruke plagget, jf. S.A.S. mot Frankrike, avsnitt 55 med videre henvisninger.

Tilsvarende må det antas at bruk av burka og nikab faller inn under alternativet «iakttagelse av religiøse skikker» i SP artikkel 18 nr. 1. I FNs menneskerettskomités generelle kommentar nr. 22 punkt 4 heter det at «the wearing of distinctive clothing or head-coverings» er omfattet av bestemmelsen.

I barnekonvensjonen artikkel 14 er det, i motsetning til i EMK art. 9 nr. 1 og SP artikkel 18, ikke nærmere presisert hva som ligger i uttrykket «religionsfrihet». Sett i sammenheng med at artikkel 14 nr. 3 oppstiller rammer for adgangen til å gjøre inngrep i friheten til å «gi uttrykk for sin religion eller overbevisning», fremstår det likevel som klart at bruk av ansiktsdekkende plagg kan være omfattet, på samme måte som når det gjelder EMK artikkel 9 og SP artikkel 18.

3. Vil et nasjonalt forbud mot ansiktsdekkende plagg i utdanningsinstitusjoner innebære en krenkelse av bestemmelsene om religionsfrihet?

3.1 EMK artikkel 9 nr. 2

3.1.1 Innledning

For at et inngrep i religionsfriheten skal være tillatt etter EMK, kreves det at inngrepet har hjemmel i nasjonal rett og er egnet til å ivareta et legitimt formål etter artikkel 9 nr. 2. I tillegg må inngrepet være nødvendig i et demokratisk samfunn («necessary in a democratic society»). Etter praksis fra EMD kreves det blant annet at inngrepet er egnet til å ivareta formålet med tiltaket, og at formålet ikke kan nås med et mindre inngripende tiltak. Bestemmelsen gir videre anvisning på en forholdsmessighetsvurdering, der de samfunnsmessige hensyn inngrepet skal ivareta, må veies mot konsekvensene av inngrepet for den enkelte som rammes.

Det foreligger bare én avgjørelse fra EMD som gjelder bruk av plagg som skjuler ansiktet, slik som burka og nikab. I S.A.S. mot Frankrike, saksnr. 43835/11, dom i storkammer 1. juli 2014, kom EMD til at det franske forbudet mot bruk av ansiktsdekkende plagg på offentlig sted ikke er i strid med EMK. Det franske forbudet gjelder alle steder som er åpne for allmennheten, jf. avsnitt 31. Avgjørelsen er dermed ikke begrenset til å gjelde utdanningsinstitusjoner. Privatskoler og andre private institusjoner som ikke er åpne for allmennheten, er imidlertid ikke omfattet. Resonnementet i dommen har en nokså generell rekkevidde, og det er ikke spesifikt knyttet til situasjonen i Frankrike eller landets sekulære tradisjon.

3.1.2. Offentlige utdanningsinstitusjoner

EMD har ikke behandlet noen sak som gjelder forbud mot bruk av ansiktsdekkende plagg som burka og nikab særlig i utdanningsinstitusjoner. Det foreligger derimot flere avgjørelser som gjelder forbud mot bruk av religiøst betingede hodeplagg som hijab og turban i offentlige skoler og ved offentlige universiteter.  Ikke i noen av disse tilfellene har EMD kommet til at religionsfriheten var krenket.
Avvisningsavgjørelsene Dahlab mot Sveits, saksnr. 42393/98 og Kurtulmuşmot Tyrkia, saksnr. 65500/01, gjaldt undervisningspersonell som ble nektet å bruke hijab. Tilsvarende gjaldt storkammerdommen Leyla Şahin mot Tyrkia, saksnr.44774/98, forbud mot bruk av hijab, hvor klageren var en student ved et offentlig universitet. Det kan videre vises til avvisningsavgjørelsene Köse og andre mot Tyrkia, saksnr. 26625/02, Dogru mot Frankrike, saksnr. 27058/05, og Kervanci mot Frankrike, saksnr. 31645/04. Sakene Aktas mot Frankrike, saksnr. 43563/08, Bayrak mot Frankrike, saksnr. 14308/08, Gamaleddyn mot Frankrike, saksnr. 18527/08, Ghazal mot Frankrike, saksnr. 29134/08, J. Singh mot Frankrike, saksnr. 25463/08, og R. Singh mot Frankrike, saksnr. 27561/08 (alle avsagt samme dag i 2009) gjaldt det generelle forbudet mot bruk av religiøse plagg og symboler i offentlige skoler som ble innført i Frankrike i 2004. Klagerne var muslimer og sikher som var blitt utvist fra skolen på grunn av bruk av hijab og turban eller turbanliknende plagg. EMD avviste klagene som åpenbart grunnløse («manifestly ill-founded»), med henvisning til tidligere praksis.

Den EMD-praksis som foreligger om forbud mot bruk av religiøse plagg og symboler i utdanningsinstitusjoner, gjelder Frankrike, Sveits og Tyrkia, som er land der sekularisme er en grunnleggende verdi i staten og i det offentlige utdanningssystemet. EMD har lagt vekt på hensynet til sekularismen i avgjørelsene. Det kan derfor være noe usikkert hvilken overføringsverdi argumentasjonen i disse sakene har til Norge, hvor vi ikke har den samme sekulære tradisjonen, se Lovavdelingens uttalelse om hijab i skolen fra 2010, side 8. Det er likevel verdt å merke seg at EMD gjennomgående har gitt statene en vid skjønnsmargin når det gjelder forbud mot religiøse plagg i offentlige utdanningsinstitusjoner. Disse sakene gjelder dessuten plagg som ikke skjuler ansiktet eller hindrer kommunikasjon, og som dermed er forbudt kun fordi plaggene gir uttrykk for religiøs tilhørighet. Det må antas at spørsmålet om sekularisme spiller en mindre rolle når det gjelder adgangen til å forby plagg som skjuler ansiktet, der andre hensyn enn religiøs nøytralitet kommer inn.

Med hensyn til forbud mot ansiktsdekkende plagg i offentlige skoler og på voksenopplæringssentre viser vi til vurderingen i Lovavdelingens uttalelse fra 2007, se særlig argumentasjonen på side 8–9 og konklusjonen på side 9:

«Lovavdelingen er etter dette kommet til at et forbud mot plagg som helt eller delvis dekker elevenes ansikt i undervisningssituasjonen ikke vil være i strid med EMK artikkel 9. Det samme vil trolig gjelde for voksenopplæring og på skolens område i pauser og liknende utenfor undervisningssituasjonen. Et forbud som også skal gjelde på skoleveien, kan ikke godt begrunnes i undervisningsrelaterte hensyn og vil kunne stå i et tvilsomt forhold til EMK artikkel 9.»

Når det gjelder den tvil som Lovavdelingen uttrykte i 2007 med hensyn til adgangen til å forby bruk av ansiktsdekkende hodeplagg utenfor undervisningssituasjonen, har det skjedd en rettsutvikling med EMDs avgjørelse i S.A.S. mot Frankrike. I lys av denne avgjørelsen må det antas at det etter EMK artikkel 9 foreligger en vid adgang til å forby ansiktsdekkende plagg på offentlig sted, såfremt forbudet er begrunnet i hensyn som omfattes av «andres rettigheter og friheter», jf. EMK artikkel 9 nr. 2. Dette må også gjelde når forbudet er begrenset til visse offentlige institusjoner, for eksempel utdanningsinstitusjoner, og uten at det er begrenset til undervisningssituasjonen. Det må derfor antas at EMK ikke er til hinder for å forby ansiktsdekkende plagg ved noen slags offentlige utdanningsinstitusjoner, dersom forbudet er begrunnet med slike hensyn som EMD la vekt på i S.A.S. mot Frankrike. I avgjørelsen slo EMD fast at hensynet til sosial interaksjon og behovet for å kunne leve sammen i et samfunn faller inn under «andres rettigheter og friheter» etter EMK artikkel 9 nr. 2, jf. avsnitt 122, hvor det heter:

«The Court is […] able to accept that the barrier raised against others by a veil concealing the face is percieved by the respondent State as breaching the right of others to live in a space of socialisation which makes living together easier.»

EMD kom også, med henvisning til at statene hadde en vid skjønnsmargin på dette feltet, til at forbudet mot bruk av ansiktsdekkende plagg på offentlig sted var forholdsmessig og nødvendig i et demokratisk samfunn, jf. avsnitt 157 og 158 i dommen.

Det kan være verdt å merke seg at EMD i S.A.S. mot Frankrike var av den oppfatning at hensynet til offentlig sikkerhet («public safety»), jf. EMK artikkel 9 nr. 2, ikke kunne begrunne et generelt forbud mot bruk av ansiktsdekkende plagg på offentlig sted jf. avsnitt 115 og 139. Selv om hensynet til offentlig sikkerhet måtte anses som et legitimt formål, ville det ikke være forholdsmessig med et generelt forbud mot ansiktsdekkende plagg for å ivareta dette hensynet. Det vises til avsnitt 139 i dommen, hvor det heter:

«However, in view of its impact on the rights of women who wish to wear the full-face veil for religious reasons, a blanket ban on the wearing in public places of clothing designed to conceal the face can be regarded as proportionate only in a context where there is a general threat to public safety. […] the objective alluded to by the Government could be attained by a mere obligation to show their face and to identify themselves where a risk for the safety of persons or property has been established […]”

Hensynene som fremheves i S.A.S. mot Frankrike, vil også kunne begrunne et forbud mot ansiktsdekkende plagg som er begrenset til utdanningsinstitusjoner. Hensynet til sosial interaksjon og det som i S.A.S. mot Frankrike er omtalt som «living together», gjør seg enda sterkere gjeldende i utdanningsinstitusjoner enn i det offentlige rom og i samfunnet for øvrig. Utdanningsinstitusjoner av alle slag er arenaer for sosial interaksjon, læring og kommunikasjon. Plagg som dekker ansiktet, kan med rimelighet oppfattes å være til hinder for samhandling og kommunikasjon, både i og utenfor undervisningssituasjonen. Dette gjelder i enda større grad dersom lærere eller barnehageansatte benytter slike plagg.

Både i dagens skole og ved universiteter, høyskoler og andre utdanningsinstitusjoner benyttes det i utstrakt grad undervisningsformer som krever samhandling mellom deltakerne i undervisningen, slik som prosjektarbeid. At elever eller studenter benytter ansiktsdekkende plagg, vil dermed kunne ha en negativ påvirkning på andre deltakeres utbytte av undervisningen. Læring og sosial interaksjon er prosesser som foregår også utenfor undervisningssituasjonen, for eksempel i samspillet mellom elever og studenter i friminutter og pauser. Dermed vil bruk av ansiktsdekkende plagg, også utenfor undervisningen, kunne hindre prosesser som utdanningssystemet tar sikte på å fremme.

Det forekommer neppe at barnehagebarn iføres ansiktsdekkende plagg. Dersom dette likevel skulle skje, ville det åpenbart være til hinder for kommunikasjon, fysisk utfoldelse, lek og samhandling mellom barna i barnehagen, og også stå i veien for læring.

I vurderingen av om et forbud mot ansiktsdekkende plagg er forholdsmessig, spiller det en rolle hvilke sanksjoner et brudd på forbudet kan føre til. Vi viser her til S.A.S. mot Frankrike, avsnitt 152, hvor det er lagt vekt på at de strafferettslige sanksjonene ved brudd på det franske forbudet er milde. Det dreier seg om en mindre bot og eventuelt et pålegg om å følge et kurs i medborgerskap. Når det gjelder et forbud mot bruk av ansiktsdekkende plagg i norske utdanningsinstitusjoner, antar vi at det ikke er aktuelt med strafferettslige sanksjoner. Vi legger også til grunn at man ved brudd på forbudet vil forsøke dialog med personen det gjelder, før mer alvorlige sanksjoner, som langvarig utvisning av en elev eller oppsigelse av en ansatt, eventuelt blir benyttet.

Det spiller også en rolle at forbudet blir utformet generelt, slik at det omfatter enhver tildekning av ansiktet, selv om det i første rekke rammer muslimske jenter og kvinner som måtte ønske å bruke plagg som burka og nikab. Vi viser her til S.A.S. mot Frankrike, hvor det i avsnitt 152 heter:

“The Court is aware of the fact that the impugned ban mainly affects Muslim women who wish to wear the full-face veil. It nevertheless finds it to be of some significance that the ban is not expressly based on the religious connotation of the clothing in question but solely on the fact that it conceals the face.”

På bakgrunn av den praksis fra EMD som foreligger, fremstår det etter vår vurdering som klart at forbud mot ansiktsdekkende plagg i offentlige utdanningsinstitusjoner begrunnet i hensynet til å sikre for eksempel sosial interaksjon, læring og kommunikasjon, ikke er i strid med EMK artikkel 9. Så vidt vi kan se, gir EMK adgang til å forby bruk av ansiktsdekkende plagg for ansatte og barn/elever/ studenter/deltakere, både i forbindelse med undervisning og på utdanningsinstitusjonens område i pauser og liknende. Et slikt forbud må også kunne gjelde for ansatte og barn/elever/studenter/deltakere på turer, ekskursjoner og lignende i tilknytning til utdanningsinstitusjonens undervisning eller virksomhet.

Vi nevner for fullstendighetens skyld at EMD 10. januar 2017 avsa dom i saken Osmanoğlu og Kocabaş mot Sveits, saksnr. 29086/12, hvor domstolen kom til at retten til religionsfrihet ikke var krenket ved at to muslimske barneskoleelever ikke fikk fritak fra obligatorisk kjønnsblandet svømmeundervisning. EMD uttaler i avsnitt 95 at statene har en betydelig skjønnsmargin når det gjelder spørsmål knyttet til forholdet mellom staten og religion og betydningen religion skal tillegges i samfunnet, og at dette gjelder i enda større grad når disse spørsmålene angår offentlig opplæring og undervisning. Denne generelle uttalelsen bekrefter at skolene har et betydelig handlingsrom på dette feltet. I konklusjonen fremhever EMD at saken gjelder obligatorisk undervisning. I lys av EMDs praksis ellers kan vi imidlertid ikke se at spørsmålet om undervisningen er obligatorisk eller ikke, kan tillegges særlig vekt i vurderingen knyttet til forbud mot ansiktsdekkende plagg. Vi understreker at EMDs dom ikke er rettskraftig.

3.1.3 Forbud mot at undervisningspersonell og barnehageansatte bruker ansiktsdekkende plagg

Det finnes ingen rettspraksis fra EMD som gjelder bruk av ansiktsdekkende plagg blant lærere, men derimot to avvisningsavgjørelser som gjelder bruk av hijab. I Dahlab mot Sveits, saksnr. 42393/98, avviste EMD en klage fra en kvinnelig grunnskolelærer som var blitt nektet å bruke hijab. Klagen ble avvist som åpenbart grunnløs («manifestly ill-founded»). I Kurtulmuş mot Tyrkia, saksnr. 65500/01, ble en klage fra en førsteamanuensis ved et offentlig universitet avvist med samme begrunnelse. I begge disse avvisningsavgjørelsene viste EMD til at sekularismen er et grunnleggende prinsipp i de aktuelle statenes utdanningssystemer. Dette argumentet gjør seg ikke gjeldende på samme måte for det norske utdanningssystemet, se Lovavdelingens uttalelse fra 2010 om hijab i skolen, særlig side 8. I Dahlab mot Sveits la EMD også vekt på den innflytelsen og påvirkningen lærere har på elevene. Domstolen vurderte signaleffekten ved å bruke hijab, og fant at bruk av hijab hos lærere  kan være vanskelig å forene med prinsippet om likestilling mellom kvinner og menn.

De hensynene som tilsier at ansiktsdekkende plagg kan forbys i utdanningsinstitusjoner, gjør seg enda sterkere gjeldende for de ansatte i institusjonene enn for barn/elever/studenter/deltakere. Dersom barnehageansatte, lærere eller annet undervisningspersonell skulle dekke til ansiktet, vil dette i betydelig grad virke hemmende på kommunikasjon og læringsutbytte. Retten til utdanning er også vernet i første tilleggsprotokoll til EMK, artikkel 2. Et forbud mot at undervisningspersonell bruker ansiktsdekkende plagg, må anses som forholdsmessig etter EMK artikkel 9 nr. 2, ettersom et slikt forbud er nødvendig for å beskytte barnas/elevenes/studentenes/deltakernes rett til utdanning. Det fremstår på denne bakgrunn som klart at et forbud mot ansiktsdekkende plagg for lærere og andre ansatte som har nær kontakt med barn/elever/studenter/deltakere i utdanningsinstitusjoner, ikke vil være i strid med EMK artikkel 9.

3.1.4 Private utdanningsinstitusjoner

Det foreligger ingen praksis fra EMD som gjelder forbud mot religiøse plagg eller symboler i private utdanningsinstitusjoner, slik som private barnehager, friskoler og private universiteter og høyskoler. Private institusjoner som ikke er åpne for allmennheten, er ikke omfattet av det franske forbudet mot bruk av ansiktsdekkende plagg på offentlig sted, som ble vurdert i S.A.S mot Frankrike. I mangel av rettspraksis må det derfor anses som noe mer usikkert om et forbud mot bruk av ansiktsdekkende plagg i private utdanningsinstitusjoner vil være i strid med EMK artikkel 9. Muligens vil ikke statenes skjønnsmargin til å regulere slike spørsmål overfor private utdanningsinstitusjoner være like vid som overfor offentlige utdanningsinstitusjoner, jf. EMDs uttalelser i Osmanoğlu og Kocabaş mot Sveits referert i siste avsnitt i punkt 3.1.2. Det må likevel legges til grunn at statens skjønnsmargin er betydelig, jf. samme sted.

De hensynene som kan begrunne et forbud mot ansiktsdekkende plagg i offentlige utdanningsinstitusjoner, gjør seg imidlertid gjeldende på lignende måte for private institusjoner. Staten har en klar interesse i å sikre at barna/elevene/studentene/deltakerne får et godt utbytte av virksomheten. I Norge kommer dette blant annet til uttrykk gjennom krav om offentlig godkjenning, ved at det stilles krav til opplæringen, og ved at det offentlige står for det vesentlige av institusjonens inntektsgrunnlag, jf. friskolelova §§ 2-1, 2-3 og 6-1. Lovavdelingen er av den oppfatning at et forbud mot bruk av ansiktsdekkende plagg vil være forholdsmessig etter EMK artikkel 9 nr. 2, også for ansatte og barn/elever/studenter/deltakere ved private utdanningsinstitusjoner. Et slikt forbud må også kunne anses som nødvendig av hensyn til barnas/elevenes/studentenes/deltakernes rett til utdanning, som faller inn under «andres rettigheter» etter EMK artikkel 9 nr. 2.

3.2 SP artikkel 18 nr. 3

Retten til religionsfrihet følger også av SP artikkel 18. Å bære ansiktsdekkende plagg som burka og nikab er en praksis som er omfattet av SP artikkel 18 nr. 1 («frihet til […] å utøve sin religion eller tro»). De formålene som kan begrunne innskrenkninger i denne rettigheten, er nokså likelydende som i EMK artikkel 9 nr. 2, jf. ordlyden i SP artikkel 18 nr. 3: «beskytte den offentlige sikkerhet, orden, helse eller moral, eller andres grunnleggende rettigheter og friheter».

Man kan likevel se forskjeller mellom EMDs og FNs menneskerettskomités praksis når det gjelder religiøst betingede hodeplagg. FNs menneskerettskomité har i noen tilfeller vist seg mindre tilbøyelig enn EMD til å godta inngrep i religionsfriheten på dette området. Komiteen har så langt ikke behandlet noen saker som gjelder ansiktsdekkende plagg. Det er ikke gitt at komiteen, i en eventuell fremtidig sak om forbud mot burka og nikab, vil resonnere langs de samme linjene som EMD gjorde i S.A.S. mot Frankrike. Til illustrasjon kan det nevnes at FNs menneskerettskomité og EMD med ett års mellomrom kom til motsatt resultat i to saker som begge gjaldt forbud mot bruk av hijab ved offentlige universiteter. I Hudoyberganova mot Usbekistan 5. november 2004, saksnr. 931/2000, kom menneskerettskomiteen til at et forbud mot å bære hijab ved offentlige universiteter i Usbekistan var i strid med religionsfriheten etter SP artikkel 18, mens EMD (storkammeret) i Leyla Şahin mot Tyrkia 10. november 2005, saksnr. 44774/98, konkluderte motsatt i sin vurdering av forholdet til EMK artikkel 9.

Også når det gjelder krav om å fjerne religiøse plagg på fotografier til identitetsbevis, er det et avvik mellom EMDs og FNs menneskerettskomités praksis. I Mann Singh mot Frankrike kom EMD, saksnr. 24479/07, 13. november 2008 og menneskerettskomiteen, saksnr. 1928/2010, uttalelse 19. juli 2013,til ulikt resultat i to saker som gjaldt den samme klageren og nesten det samme saksforholdet. Klageren var en mannlig sikh med fransk statsborgerskap som ikke ville akseptere franske regler om at han måtte ta av seg turbanen ved fotografering for å få utstedt førerkort og pass. Han klaget først til EMD på kravet om å opptre barhodet på bildet til førerkortet. EMD avviste klagen med henvisning til at den var åpenbart grunnløs («manifestly ill-founded»). Avvisningsavgjørelsen var kort begrunnet med at de franske reglene for bilder til førerkort hadde et legitimt formål og var nødvendige for å kunne identifisere bilførere. Mann Singh klaget så til FNs menneskerettskomité på franske myndigheters tilsvarende krav om at han måtte levere passbilde uten turban for å få utstedt pass. Menneskerettskomitéen kom til at kravet om å opptre barhodet på passbildet var i strid med religionsfriheten etter SP artikkel 18, fordi det ikke var nødvendig og forholdsmessig. Frankrike hadde ikke gitt noen overbevisende begrunnelse for at et passbilde med turban, hvor hele ansiktet unntatt pannen var synlig, ville gjøre det vanskeligere å identifisere klageren, som alltid har på seg turban når han beveger seg i det offentlige rom.

Det kan altså se ut som EMD og FNs menneskerettskomité har ulik tilnærming til statenes handlingsrom når det gjelder restriksjoner på bruk av religiøst begrunnede plagg. Menneskerettskomiteen har så langt ikke behandlet noen saker som gjelder forbud mot ansiktsdekkende plagg som burka og nikab. Utfallet av en eventuell slik klagesak i fremtiden vil kunne avhenge av en rekke faktorer, blant annet knyttet til utformingen av og begrunnelsen for det aktuelle forbudet.

Vi antar likevel at et forbud mot bruk av ansiktsdekkende plagg som er begrenset til å gjelde i utdanningsinstitusjoner, ikke vil være i strid med SP artikkel 18 dersom forbudet er begrunnet i hensynet til sosial interaksjon, kommunikasjon og læringsutbytte for barna/elevene/studentene/deltakerne ved institusjonen. Retten til utdanning er vernet i flere menneskerettskonvensjoner, blant annet i FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter artikkel 13. Ansiktsdekkende plagg påvirker kommunikasjonen og kan ha en negativ virkning på utbyttet av undervisning. Mye taler derfor for at et forbud mot bruk av slike plagg i utdanningsinstitusjoner vil kunne aksepteres som nødvendig og forholdsmessig, også etter SP artikkel 18 nr. 3.

3.3 Barnekonvensjonen artikkel 14 nr. 3

Ordlyden i barnekonvensjonen artikkel 14 nr. 3 er svært lik ordlyden i SP artikkel 18 nr. 3. Det er få rettskilder å bygge på når det gjelder tolkningen av bestemmelsen. Barnekomiteen har ikke avgitt noen generell kommentar om religionsfriheten etter artikkel 14, og den har så langt ikke realitetsbehandlet noen individklager, verken om denne eller andre bestemmelser. Etter vårt syn er det ikke holdepunkter i rettskildene for å anta at et forbud mot ansiktsdekkende plagg som ikke er i strid med EMK artikkel 9 og SP artikkel 18, vil komme i konflikt med barnekonvensjonen artikkel 14.

Etter barnekonvensjonen artikkel 3 skal barnets beste være et grunnleggende hensyn i forbindelse med alle handlinger og beslutninger som gjelder barn. Vi kan ikke se at hensynet til barnets beste er til hinder for å forby bruk av ansiktsdekkende plagg blant undervisningspersonell og barn/elever/studenter/deltakere i utdanningsinstitusjoner.

3.4 Grunnloven § 16

På bakgrunn av vår vurdering i punkt 2.5 av at vernet av religionsfriheten etter Grunnloven § 16 ikke går lenger enn vernet etter EMK artikkel 9 og SP artikkel 18, legger vi til grunn at et forbud mot bruk at ansiktsdekkende plagg i undervisningsinstitusjoner heller ikke vil være i strid med Grunnloven § 16.

4. Retten til privatliv og ytringsfriheten

Forbud mot ansiktsdekkende plagg i undervisningsinstitusjoner kan også reise spørsmål knyttet til retten til privatliv, jf. Grunnloven § 102, EMK artikkel 8, SP artikkel 17 og barnekonvensjonen artikkel 16 og ytringsfriheten, jf. Grunnloven § 100, EMK artikkel 10, SP artikkel 19 og barnekonvensjonen artikkel 13. Spørsmålene som kan oppstå i tilknytning til retten til privatliv og ytringsfrihet, vil i de fleste tilfeller dekkes av den vurderingen som må foretas i tilknytning til retten til religionsfrihet. I S.A.S. mot Frankrike er for eksempel det franske forbudet mot bruk av ansiktsdekkende plagg i det offentlige rom primært vurdert etter retten til religionsfrihet i EMK artikkel 9. EMD konkluderer med at inngrepet kan anses som «nødvendig i et demokratisk samfunn». Det heter deretter (i avsnitt 158): «This conclusion holds true with respect both to Article 8 of the Convention and to Article 9”. EMD foretok altså ikke en selvstendig vurdering av forholdet til EMK artikkel 8 om rett til privatliv. Dette var antagelig ikke nødvendig, ettersom likhetstrekkene mellom EMK artikkel 8 og 9 er store. Med hensyn til artikkel 10 fant EMD at de spørsmål knyttet til ytringsfriheten som saken reiste, var dekket av vurderingen etter artikkel 8 og 9, jf. avsnitt 163.

Det er ikke holdepunkter for å anta at et forbud mot ansiktsdekkende plagg i utdanningsinstitusjoner som ikke er i strid med religionsfriheten, vil være i strid med retten til privatliv eller ytringsfriheten.

5. Forbud mot diskriminering

Forbud mot ansiktsdekkende plagg i utdanningsinstitusjoner kan reise spørsmål knyttet til menneskerettslige diskrimineringsforbud, jf. EMK artikkel 14, SP artikkel 26 og barnekonvensjonen artikkel 2.

EMK artikkel 14 lyder som følger i norsk oversettelse:

«Utøvelsen av de rettigheter og friheter som er fastlagt i denne konvensjon skal bli sikret uten diskriminering på noe grunnlag slik som kjønn, rase, farge, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, tilknytning til en nasjonal minoritet, eiendom, fødsel eller annen status.»

Selv om et forbud mot ansiktsdekkende plagg i utdanningsinstitusjoner er generelt utformet, kan det argumenteres for at et slikt forbud først og fremst vil ramme muslimske jenter og kvinner som ønsker å bruke plaggene burka og nikab. Ettersom det, også blant muslimer, kun er en svært liten gruppe som bruker disse plaggene, dreier det seg om en minoritet i minoriteten. I Lovavdelingens uttalelse om hijab i skolen fra 2010 fremhevet vi på side 8 at en forskjellsbehandling mellom hijab og andre religiøse plagg og symboler lett kunne støte an mot diskrimineringsforbudet i EMK artikkel 14. Det er imidlertid en saklig forskjell mellom ansiktsdekkende plagg og andre religiøse plagg og symboler, som ikke dekker til ansiktet, og dermed ikke påvirker kommunikasjonen på samme måte. Vi antar derfor at et forbud mot ansiktsdekkende plagg i utdanningsinstitusjoner, så lenge det er generelt uformet, ikke vil være i konflikt med EMK artikkel 14. I denne sammenheng viser vi også til S.A.S. mot Frankrike (avsnitt 160–161), der EMD kom til at det franske forbudet mot ansiktsdekkende plagg på offentlig sted ikke var i strid med diskrimineringsforbudet i EMK artikkel 14.

Av samme grunner antar vi at et forbud mot ansiktsdekkende plagg i utdanningsinstitusjoner ikke vil komme i konflikt med diskrimineringsforbudene i SP artikkel 26 og barnekonvensjonen artikkel 2.

6. Statens skjønnsmargin i fremtidig norsk rettspraksis

Avslutningsvis gjør vi oppmerksom på at dersom Høyesterett i fremtiden skulle vurdere et eventuelt forbud mot ansiktsdekkende plagg i utdanningsinstitusjoner, vil ikke Høyesteretts vurdering nødvendigvis sammenfalle fullstendig med EMDs når det gjelder spørsmålet om skjønnsmargin. Vi antar imidlertid at Høyesterett vil se hen til lovgivers avveining av hensynene som begrunner forbudet, og være tilbakeholden med å overprøve denne.

Til toppen