Veileder om konsekvensutredning for planer etter plan- og bygningsloven

Til innholdsfortegnelse

7 Omtale av andre bestemmelser i forskriften

7.1 Forholdet mellom tidligere og ny forskrift

Overgangsbestemmelsen i § 39 regulerer forholdet mellom tidligere og ny KU-forskrift.

I de tilfeller der en plan ikke var omfattet av tidligere forskrift, og saksbehandlingen av planen var startet opp før ikrafttredelse av 2017-forskriften (20. juni 2017), vil ikke planen være omfattet av 2017-forskriften. Med passusen «saksbehandlingen av planen ble startet», menes at planen er behandlet etter pbl. §§ 8-3, 11-2 eller 12-8 (kunngjøring av oppstart).

I de tilfeller der en plan var omfattet av tidligere forskrift, men ikke er omfattet av gjeldende forskrift (2017), vil krav til behandling etter forskriften om konsekvensutredninger falle bort. Det følger av at tidligere forskrift er opphevet.

For planer som ble tatt opp til behandling etter tidligere forskrift, og planprosessen har gått over flere år, skal 2017-forskriften legges til grunn for den videre behandling av planen. Dette betyr for eksempel at man ved behandling av konsekvensutredningen må ta hensyn til ny bestemmelse om oppdatert kunnskap (§ 28) og nye elementer i § 29 om sluttbehandling av saken, samt de nye bestemmelsene om overtredelsesgebyr (§ 36) og straff (§ 37), selv om planen var omfattet av tidligere forskrift ved planoppstart.

7.2 Forholdet til annet regelverk

I § 3 sies det at «… saksbehandlingen etter forskriften skal oppfylle de krav til utredning og vurderinger som etter andre lover er nødvendig for den beslutningen som konsekvensutredningen skal ligge til grunn for.» Gjennomføring av KU-pliktige tiltak krever ofte godkjenning etter flere ulike lovverk, eksempelvis: forurensningsloven , mineralloven , naturmangfoldloven , kulturminneloven , jordlova , akvakulturloven og kommunehelseloven . Bestemmelsen i § 3 innebærer at det så langt som det er mulig skal tilstrebes å samordne utredningskrav og dokumentasjon som følger av sektorlover, med kravene etter forskrift om konsekvensutredninger. Det må derfor, når plan- og utredningsprogram fastsettes, tas høyde for at kravene etter andre lover også blir dekket.

7.3 Forslagsstiller

Etter KU-forskriften § 4 skal forslagsstiller vurdere om planer etter plan- og bygningsloven omfattes av §§ 6 eller 8 i KU-forskriften. Forslagsstiller, det vil si den som fremmer forslag om en plan eller et tiltak, har ansvar for at opplysningene som gis til myndighetene er riktige og etterprøvbare, og at de oppfyller kravene i forskriften. Dette omfatter både de opplysninger som forslagsstiller skal legge fram for vurdering av planens vesentlige virkninger, opplysninger i forslag til planprogram, og innholdet i selve konsekvensutredningen.

At opplysningene skal være riktige innebærer at de ikke skal inneholde feil, være tendensiøse, utelate viktige deler eller på annen måte gi et uriktig bilde av situasjonen, jf. også sanksjonsbestemmelsene i §§ 36 og 37.

At opplysningene skal være etterprøvbare innebærer at det skal gå fram hvor opplysningene kommer fra, hvordan de er framkommet (metode), hvilke usikkerhetsmomenter som er knyttet til opplysningene og om det mangler opplysninger, jf. § 22 i forskriften. Det skal også være tydelig hvilke vurderinger som ligger bak verdisetting og vurdering av virkning og konsekvens.

Forslagsstiller har også ansvar for at konsulenter som benyttes til utredninger og eventuelle feltundersøkelser følger anerkjent metodikk, og at det utføres av personer med relevant fagkompetanse. Forslagsstilleren skal bære kostnadene med utredningsarbeidet.

7.4 Ansvarlig myndighet

KU-forskriften § 5 stiller krav om at ansvarlig myndighet skal opptre objektivt og ha tilstrekkelig fagkunnskap. Med fagkunnskap siktes det her til kunnskap om de miljø- og samfunnstema som omfattes av KU-forskriften. God kunnskap om disse temaene er bl.a. viktig for å sikre at det utarbeides gode og presise planprogram, og for å vurdere om beslutningsgrunnlaget er godt nok.

Hva som er tilstrekkelig fagkunnskap er vanskelig å definere og må vurderes konkret i den enkelte sak. Bestemmelsen er en påminnelse om at ansvarlig myndighet må ta regelverket og de oppgavene de er tillagt etter dette på alvor. Dersom ansvarlig myndighet vurderer at de ikke har tilstrekkelig fagkunnskap til å utøve rollen etter forskriften, kan det være aktuelt å innhente ekstern bistand.

Forskriften sier at dersom ansvarlig myndighet også er forslagsstiller, skal de to rollene så langt det er mulig holdes administrativt adskilt. I plansaker kan kommunen være både forslagsstiller og ansvarlig myndighet. Dersom det ikke er mulig å holde rollene administrativt adskilt, gjelder objektivitetskravet like fullt. Det er derfor viktig at kommunen har gode rutiner for å behandle slike saker. Ofte vil det også være hensiktsmessig å bruke uavhengige konsulenter til å utarbeide selve konsekvensutredningen.

7.5 Rollen som ansvarlig myndighet for plantiltak når det ikke utarbeides plan etter pbl.

I vedlegg I og II i forskriften er det angitt hvilke lover behandlingen av konsekvensutredningen for konkrete utbyggingstiltak etter forskriften skal knyttes opp til, og hvem som er ansvarlig myndighet.

For de fleste utbyggingstiltakene som er listet opp i vedleggene skal det utarbeides en reguleringsplan med konsekvensutredning etter plan- og bygningsloven, hvor kommunen som planmyndighet, også er ansvarlig myndighet for å behandle konsekvensutredningen etter forskriften.

Men for andre tiltak opplistet i vedleggene, er behandlingen av KU etter forskriften knyttet opp til søknad om tillatelse etter andre lover – såkalte sektorlover (f.eks. energiloven , vassdragsreguleringsloven , akvakulturloven osv.). Det framgår av kolonne B i vedleggene hvem som da skal være ansvarlig myndighet ved behandling av konsekvensutredning for et tiltak etter sektorlov.

I noen tilfeller kan tiltak som i vedlegg I eller II defineres som plantiltak, gjennomføres uten at det er behov for en ny reguleringsplan. Dette kan for eksempel gjelde ved etablering av nærings- eller industritiltak på områder som allerede er regulert til dette arealformålet. Hvis det konkrete tiltaket omfattes av vedlegg I eller II til forskriften, vil tiltaket likefullt være konsekvensutredningspliktig. I KU-forskriften §§ 6 og 8 er det gitt en bestemmelse om at forurensningsmyndigheten i slike tilfeller er ansvarlig myndighet dersom tiltaket krever tillatelse etter forurensningsloven. Rollen som ansvarlig myndighet gjelder da kun behandlingen av saken etter KU-forskriften.

7.6 Endringer etter varsel om planoppstart

Dersom det er varslet oppstart av reguleringsplanarbeid uten KU, eller uten at spørsmålet om utredningsplikt etter KU-forskriften er vurdert, og berørte myndigheter eller parter mener planen er KU-pliktig, må kommunen varsles om dette gjennom innspill til oppstartsvarselet. Som omtalt i punkt 7.13 over, vil berørte myndigheters grunnlag for å fremme innsigelse til reguleringsplan på bakgrunn av manglende konsekvensutredning, svekkes dersom myndigheten ikke fremmet spørsmålet ved kunngjøring av planoppstart.

Kravet om konsekvensutredning begrunnes med å henvise til de relevante bestemmelsene i forskriften. Det vil si enten ved å påpeke den aktuelle bestemmelsen i vedlegg I eller den aktuelle bestemmelsen i vedlegg II. Det må også henvises til hvilket bokstavpunkt i KU-forskriften § 10 som man mener planen kommer i konflikt med.

Kommunen skal, dersom et slikt krav fremsettes, gjøre en ny vurdering av spørsmålet om planen er KU-pliktig eller ikke.

I § 6 tredje ledd er det gitt en bestemmelse om endring i planarbeidet mellom varsel om planoppstart og utleggelse av planen til offentlig ettersyn. Denne sier at dersom endringen gjør at planen faller innenfor bestemmelsen i § 6 første ledd bokstav a eller b, så skal det utarbeides en konsekvensutredning.

Etter § 8 tredje ledd skal det gis en særskilt redegjørelse for planens virkninger dersom det framkommer nye opplysninger, eller skjer endringer i faktiske forhold mellom oppstart av planarbeidet og utleggelse av planforslag til offentlig ettersyn, og dette medfører at planen likevel kan få vesentlige virkninger for miljø eller samfunn. Bestemmelsen innebærer ikke krav til konsekvensutredning eller tilleggsutredninger, men at det i planbeskrivelsen gis en særskilt redegjørelse for de tema som er aktuelle. Det er en forutsetning at forholdene ikke var eller burde vært kjent ved oppstart, jf. forslagsstillers ansvar etter § 4 for at opplysningene som gis til myndighetene er riktige, og bestemmelsen i §§ 36 og 37 i forskriften om overtredelsesgebyr og straff.

7.7 Endringer av tiltaket etter fastsatt planprogram

I enkelte saker kan det være behov for å justere planene etter at planprogrammet er fastsatt. Det kan være endring av plassering av bygninger eller omfang av utbygging innenfor varslet planområde, mindre justeringer av planområdet osv. Normalt vil slike endringer ikke medføre behov for å justere det fastsatte planprogrammet. I forbindelse med større infrastrukturtiltak (veg, jernbane, kraftledninger) kan det dukke opp forslag til endringer underveis i prosjektutviklingen. Dersom nye alternativ reiser nye problemstillinger og utredningstema, eller dersom nye parter blir vesentlig berørt, bør man gjennomføre ny varsling for å informere om endringene og be om eventuelle innspill, med sikte på å oppdatere det fastsatte planprogrammet.

7.8 Forholdet til naturmangfoldloven og ROS-analyse

De miljørettslige prinsippene i naturmangfoldloven (nml.) retter seg i hovedsak mot offentlige myndigheter, mens utredningsplikten etter regelverket om konsekvensutredninger retter seg mot private eller offentlige tiltakshavere eller forslagsstillere. Der det foreligger en konsekvensutredning, skal denne være grunnlaget når myndighetene foretar vurderinger etter naturmangfoldloven.

En konsekvensutredning skal alltid legge grunnlaget for at vurderinger av prinsippene i naturmangfoldloven §§ 8 til 12 kan oppfylles.

I KU-forskriften § 17 andre ledd stilles det krav til å innhente ny kunnskap hvis det mangler informasjon om viktige forhold. I saker der det er KU-plikt, vil det derfor være mer naturlig å kreve innhenting av ny kunnskap med hjemmel i KU-forskriften enn å bruke nml. § 8, da sistnevnte bestemmelse ikke stiller dette kravet. I saker med KU-plikt er hjemmelen for krav om innhenting av ny kunnskap i § 17, fulgt opp i § 27 om vurdering av tilleggsutredninger.

§ 27 fastsetter at ansvarlig myndighet skal, på bakgrunn av høringen og egne vurderinger, ta stilling til om konsekvensutredningen tilfredsstiller kravene i kapittel 5 i forskriften, eller om det er behov for tilleggsutredninger eller ytterligere dokumentasjon.

I følge plan- og bygningsloven § 4-3 er det krav om at det gjennomføres en risiko- og sårbarhetsanalyse dersom planen tilrettelegger for utbyggingsformål. Dette gjelder alle planer for utbygging, uavhengig av om de er KU-pliktige eller ikke. Dersom en plan er KU-pliktig kan resultatene fra ROS-analysen innarbeides i konsekvensutredningen. Selve ROS-analysen kan ligge ved som et vedlegg til planbeskrivelsen eller konsekvensutredningen.

7.9 Tiltakshierarkiet og kompensasjonstiltak

Med utgangspunkt i det reviderte EIA-direktivet , ble bestemmelser om tiltak for om mulig å kompensere for negative virkninger for miljø, tatt inn i gjeldende KU-forskrift. Bestemmelsen ble tatt inn i KU-forskriften samtidig som begrepene i det såkalte tiltakshierarkiet ble noe endret i forhold til tidligere nasjonal begrepsbruk.

§ 23 i forskriften om forebygging av virkninger, sier at konsekvensutredningen skal beskrive de tiltakene som er planlagt for å unngå, begrense, istandsette og om mulig kompensere vesentlig negative virkningen for miljø og samfunn, både i bygge- og driftsfasen. Tilsvarende sies det i § 29 andre ledd i forskriften at det ved sluttbehandling av planen «skal stilles vilkår for å unngå, begrense, istandsette og om mulig kompensere vesentlige virkninger for miljø og samfunn».

I forbindelse med planlegging av utbyggingstiltak står prinsippet om i størst mulig grad å unngå negative virkninger for miljø og samfunn sentralt. Framgangsmåten beskrives gjennom tiltakshierarkiet eller avbøtingshierarkiet, der det viktigste er å unngå negative virkninger, deretter begrense virkningene gjennom avbøtende tiltak. Om det ikke er mulig å unngå eller begrense virkningene, skal tiltak gjennomføres for å istandsette eller restaurere. Dersom det fremdeles er negative virkninger av betydning, skal tiltak for om mulig å kompensere for disse vurderes.

Figuren viser en hierarkisk fremstilling av hvordan man helst skal gå fram for å forebygge negative virkninger av et tiltak. Dette er det såkalte tiltakshierarkiet og er vist med en trekant som peker med spissen ned. Ved siden av trekanten vises en pil som peker opp, og som indikerer hva slags prioritering man skal tillegge de ulike fremgangsmåtene i hierarkiet. 

Nederst i trekanten, og således med lavest prioritering er kompenserende tiltak. Over der igjen er det restaurerende tiltak, så begrensende tiltak, og øverst i hierarkiet med høyest prioritet står det unngå. 

På siden av figuren utdypes hva man mener med begrepene i trekanten:

Man skal først prioritere å unngå potensiell negativ virkning. 

Dernest skal man søke å begrense og redusere negative virkninger av tiltaket som ikke kan unngås. 

Dersom man hverken kan unngå eller begrense de negative virkningene, må man forsøke å istandsette eller restaurere i etterkant av inngrepet. 

Å kompensere skal ha lavest prioritet og er derfor nederst i tiltakshierarkiet. Da skal man kompensere for negative virkninger som hverken kan unngås, begrenses eller istandsettes.

Figur 7.1 Hierarkisk framstilling av tiltak for å unngå negativ påvirkning ved utbyggingsprosjekter

(ref: rapporten « Fysisk kompensasjon for jordbruks- og naturområder ved samferdselsutbygging », Samferdselsdepartementet 2013). Figuren illustrerer at størst gevinst oppnås ved å unngå, deretter begrense eller istandsette – og kompensasjon som siste utvei.

Bestemmelsen i § 29 om å pålegge kompensasjonstiltak dersom skader på miljø eller samfunn ikke kan unngås, begrenses eller istandsettes, omfatter ikke økonomisk kompensasjon. Den er knyttet til gjennomføring av konkrete kompensasjonstiltak av fysisk karakter.

Det vil også være et krav om forholdsmessighet mellom den skaden som påføres og de kompensasjonstiltak som pålegges. Imidlertid vil de fleste former for kompensasjon være et forhandlingsspørsmål, og forslagstiller vil normalt ha egeninteresse av å bidra med tiltak som kan redusere uønskede virkninger av planforslaget.

Bestemmelsen i § 29 kan ikke brukes som en selvstendig hjemmel til å sette vilkår i vedtak etter sektorlover. Slike vilkår må ha hjemmel i den loven som vedtaket om vilkår treffes etter, og KU-forskriften § 29 utvider ikke disse hjemmelsgrunnlagene.

7.10 Særskilte bestemmelser for planer etter plan- og bygningsloven

I kapittel 7 i forskriften er det stilt opp noe særskilte bestemmelser som gjelder for planleggingen etter plan- og bygningsloven. Bestemmelsene i § 31 annet ledd om endring av rollen som ansvarlig myndighet og bestemmelsen i § 32 om særskilt bruk av planprogram, er gitt med utgangspunkt i Ot. prp. nr. 32 (2007-2008) (plandelen til pbl.), merknader til pbl. § 4-1 (side 186). Hensikten med bestemmelsen er å tilrettelegge for alternative framgangsmåter (vist under) enn det som følger av hovedreglene i plan- og bygningsloven og KU-forskriften, for å fremme fleksible og effektive plan- og utredningsprosesser i visse situasjoner.

7.10.1 Endring av rollen som ansvarlig myndighet

Andre ledd i § 31 gir Kommunal- og moderniseringsdepartementet myndighet til å bestemme at en annen myndighet enn den som framgår av KU-forskriften, skal være ansvarlig myndighet i en konkret sak.

Den som kan utpekes er en annen offentlig myndighet. For eksempel kan myndighet overføres fra en kommune til et departement eller et direktorat. Det er viktig å understreke at det kun er rollen som ansvarlig myndighet etter KU-bestemmelsene som kan endres ved bruk av denne bestemmelsen. Kommunen vil fortsatt være planmyndighet for kommunale planer og fylkeskommunen for regionale planer om ikke annet er avtalt eller følger av bestemmelser i plan- og bygningsloven.

Grunnlaget for å endre rollen som ansvarlig myndighet etter KU-forskriften, er nasjonale eller viktige regionale hensyn, eller at planen omfatter flere kommuner eller fylker. Dette for å fremme effektive planprosesser. Et grunnlag for å endre rollen som ansvarlig KU-myndighet, kan også være å sikre tilstrekkelig faglig kvalitet i kompliserte saker hvor kommunene mangler kompetanse, jf. den særegne bestemmelsen knyttet til større mineraltiltak i vedlegg I nr. 19.

7.10.2 Særskilte regler om bruk av planprogram

§ 32 i KU-forskriften har bestemmelser som gir muligheter for alternative planprosesser. Bestemmelsen gjelder bruk av planprogram (ev. planprogram og konsekvensutredning) til å klargjøre enkelte forhold, alternativer eller strategier, uten å gå vegen om formelle planprosesser. Dette kan for eksempel komme til anvendelse ved en rullering av kommuneplanens arealdel eller kommunedelplaner.

Første punktum sier at «et planprogram kan brukes til å avklare og fastsette overordnede rammer for arbeidet med senere reguleringsplaner for et område og for flere pågående reguleringsplanprosesser innenfor et større område.» I slike saker kan utarbeiding, høring og politisk fastsatt planprogram gi styrende rammer for hvilken utvikling en ønsker innenfor det aktuelle området. Prinsippene som fastlegges gjennom et slikt planprogram vil ikke være juridisk bindende, men vil være førende for kommunens vurdering av påfølgende reguleringsplanforslag.

Bestemmelsen om at «Et planprogram, og eventuelt konsekvensutredning, kan også brukes til å ta stilling til hvilke alternative lokaliteter man skal gjennomføre et reguleringsplanarbeid for», er myntet på situasjoner der det er ønskelig å få vurdert ulike lokaliseringsalternativer (i en eller flere kommuner) eller alternative traséer for samferdselstiltak, uten å gå veien om en fullstendig KU- eller planprosess.

Planprogrammet og/eller konsekvensutredning, brukes da til å velge hvilke alternativer en skal gå videre med i neste planfase. Bruk av denne bestemmelsen vil normalt kombineres med at ansvarlig myndighet flyttes til et direktorat eller departement, slik det er gjort i forbindelse med flere store samferdselsprosjekter.

I § 32 er det også en bestemmelse om mulig kobling mellom konseptvalgutredningsprosessen (KVU) for statlige investeringsprosjekter og oppstart av planarbeidet etter plan- og bygningsloven. Bestemmelsen innebærer at et planprogram kan sendes på høring sammen med KVU-dokumentet. Og at det tas stilling til valg av konsept først etter at planprogrammet har vært på høring. En slik fremgangsmåte vil bidra til en bedre kobling mellom KVU-prosess og planleggingen etter plan- og bygningsloven, i saker der beslutninger på bakgrunn av KVU, i praksis innebærer at det gis føringer for framtidig arealbruk i form av valg av traseer eller lokalisering.

7.11 Planprogram for reguleringsplansaker som ikke omfattes av KU-forskriften

Planprogram kan også benyttes for planer der det ikke er krav om konsekvensutredning. Utgangspunktet er at planprogram kan være et nyttig arbeidsverktøy for en ryddig og god planprosess. Det bør imidlertid i slike tilfeller gå klart fram at planen ikke omfattes av KU-forskriften.

7.12 Planer med grenseoverskridende virkninger 

I følge Espoo-konvensjonen og Kiev-protokollen , om tiltak og planer med grenseoverskridende virkninger, skal saker som kan berøre naboland behandles på en slik måte at myndigheter og befolkning i et berørt land skal ha de samme muligheter til å medvirke i saken som parter i opphavslandet har.

Reglene i kapittel 8 i KU-forskriften er i samsvar med bestemmelsene i Espoo-konvensjonen og Kiev-protokollen. For planer i Norge som kan få vesentlige virkninger i andre land, og for planer i andre land som kan få vesentlige virkninger i Norge, er det krav om varsling av myndighetene i det berørte nabolandet, jf. §§ 33-35 i forskriften.

Ifølge § 33 er Miljødirektoratet nasjonalt kontaktpunkt for saker med grenseoverskridende virkninger for miljø eller samfunn. Dette betyr at all kontakt og saksbehandling mellom Norge og andre land som hovedregel skal gå via Miljødirektoratet . Dette gjelder både der Norge er opphavsland og der vi er berørt part.

7.12.1 Planer i Norge som kan påvirke miljø eller samfunn i naboland

Som regel vil det være planer nær landegrensen som må vurderes nærmere etter bestemmelsen om grenseoverskridende virkninger.

Espoo-konvensjonen eller Kiev-protokollen om varsling av andre land vil bare gjelde planer som kan medføre vesentlige virkninger i nabolandet.

Dersom planen eller tiltaket er omfattet av KU-plikt i Norge eller vurderes å medføre vesentlige virkninger etter kriteriene i § 10, må det vurderes om planen også kan få virkninger i nabolandet. Her må det tas hensyn til bl.a. sårbare eller verdifulle områder og objekter i det andre landet.

I saker som omhandler forurensning, stråling mv. vil influensområdet kunne være mye større og til dels uavhengig av lokalisering nær landegrensen. Planer i havområdene må vurderes særskilt med tanke på andre lands fiskerier, bestander av trekkende fugl som er felles for flere land, planer om infrastruktur, farleder osv. Planer som kan påvirke grensevassdrag må vurderes opp mot eksempelvis virkninger på felles fiskebestander.

Miljødirektoratet skal alltid underrettes om saker som faller inn under bestemmelsene om grenseoverskridende virkninger. Dersom det er uklart om planen eller tiltaket kan ha vesentlige virkninger i andre land, bør Miljødirektoratet også kontaktes for å avklare spørsmålet og for å få informasjon om eventuell videre behandling. Det er viktig at det tas kontakt så tidlig som mulig, da mulige berørte land skal ha like lang tid på medvirkning som man har i Norge. Det må ofte tas høyde for ekstra tidsbruk knyttet til behov for oversettelser til for eksempel finsk, samisk eller engelsk. 

Dersom man kommer til at planen eller tiltaket ikke vil ha vesentlige virkninger over grensen, og det ikke er nødvendig å gjennomføre saksbehandling etter Espoo-konvensjonen, kan det likevel være relevant for kommuner som grenser til Sverige eller Finland å involvere nabokommuner eller regionalt nivå over grensen i forbindelse med planer som omfatter arealer nær grensen. 

Det er ingenting i vegen for å ha parallell høring i Norge og i ett eller flere naboland. Dette forutsetter imidlertid at praktiske forhold som oversettelser, er på plass når dokumentene sendes på høring. Det anbefales at høring av naboland alltid skjer via Miljødirektoratet (men dette avtales for hver enkelt sak jf. bestemmelsen i §§ 33 og 34), og det må beregnes noe ekstra tid knyttet til høringen på grunn av dette. 

7.12.2 Planer i andre land som kan påvirke miljø eller samfunn i Norge (§ 35)

Normalt vil Miljødirektoratet, som norsk kontaktpunkt etter Espoo-konvensjonen og Kiev-protokollen, få tilsendt planer som kan påvirke norske parter, og sørge for høring av disse, herunder publisere saken på Miljødirektoratets høringssider og eventuelt kunngjøre i lokale aviser. Høringssvar fra norske berørte parter oversendes normalt via Miljødirektoratet.

Dersom lokale eller regionale myndigheter i Norge har fått planer fra andre land direkte til uttalelse, skal Miljødirektoratet varsles. Miljødirektoratet vil vurdere om det er behov for å behandle saken formelt som en sak etter konvensjon eller protokoll, og sørge for å involvere eventuelle andre berørte parter.

7.13 Dispensasjon, klage, innsigelse, saksbehandlingsfeil og sanksjoner

7.13.1 Dispensasjon

Kravene til konsekvensutredning må betraktes som saksbehandlingsregler. Det er da ikke adgang til å dispensere fra kravene, jf. pbl. § 19-2 andre ledd tredje punktum. Det kan heller ikke gis dispensasjon fra krav til reguleringsplan (plankravet), jf. § 12-1 andre og tredje ledd, dersom tiltaket det planlegges for er omfattet av krav til konsekvensutredning. En dispensasjon vil uansett ikke kunne frita fra kravet til konsekvensutredning.

Problemstillingen er først og fremst relevant for mindre tiltak nevnt i KU-forskriften vedlegg II. Her må det, dersom det anses relevant å gi dispensasjon fra krav til reguleringsplan, først foretas en vurdering av om tiltaket faller inn under kriteriene i KU-forskriften § 10. Dersom konklusjonen er at tiltaket kan få vesentlige virkninger for miljø eller samfunn, kan det ikke gis dispensasjon fra plankravet ettersom konsekvensutredningsplikten er knyttet til utarbeidelse av reguleringsplan for tiltaket.

7.13.2 Klage og innsigelse

Klage: Avgjørelser som ansvarlig myndighet treffer i medhold av forskriften, er prosessledende og ikke enkeltvedtak. Det betyr at kommunens beslutning om hvorvidt et planforslag faller inn under forskriften, ikke kan påklages etter reglene i forvaltningsloven da beslutningen er prosessledende. Det samme gjelder for fastsettelse av planprogram eller eventuelle krav om tilleggsutredninger. Altså er det ikke anledning til å klage på et kommunestyrevedtak om å fastsette et planprogram.

Dersom kommunen på en annen side ikke påser at et planforslag som er omfattet av forskriften, behandles i samsvar med kravene i forskriften, vil dette være en saksbehandlingsfeil som kan gi grunnlag for å klage på selve planvedtaket. Også mangelfull utredning eller dokumentasjon jf. kravene i forskriften til konsekvensutredning, kan gi grunnlag for å klage på planvedtaket.

Innsigelse:

Det vil være grunnlag for å fremme innsigelse dersom et planforslag som er omfattet av KU-forskriften sitt virkeområde, ikke er behandlet i tråd med bestemmelsene i forskriften. Dette vil være saksbehandlingsfeil. For å fremme innsigelse på grunn av manglende behandling etter forskriften, bør vedkommende myndighet ved varsel om oppstart av planarbeidet, ha informert kommunen om at planarbeidet kan falle inn under forskriften sitt virkeområde. Dette gjelder spesielt for reguleringsplaner for tiltak i vedlegg I.

Det kan også være grunnlag for å fremme innsigelse til planforslaget dersom konsekvensutredningen åpenbart ikke er i samsvar med fastsatt planprogram, eller der konsekvensutredningen har for dårlig kvalitet til å være et tilfredsstillende beslutningsgrunnlag.

Hvis det fremmes innsigelse på et slikt grunnlag, må manglene ved konsekvensutredningene være påpekt i høringsuttalelsen, slik at kommunen har blitt gitt muligheten til å stille krav om tilleggsutredninger i samsvar med planprogrammet. Dette kan være aktuelt også i situasjoner hvor det gjennom planarbeidet har framkommet problemstillinger av vesentlig karakter som ikke var kjent ved tidspunktet for arbeidet med planprogrammet, men som likevel burde inngått i konsekvensutredningen.

7.13.3 Saksbehandlingsfeil og ugyldighet

Mangler ved konsekvensutredninger kan, i tillegg til å være saksbehandlingsfeil som gir grunnlag for klage og innsigelse, være så alvorlige at saksbehandlingsfeilen kan føre til at planvedtaket må anses ugyldig. Kommunen kan i forbindelse med en klage, innsigelse eller på eget initiativ, oppheve planvedtaket og sette i gang arbeid med en ny planprosess som skal sikre at kravene til konsekvensutredning blir oppfylt. Fylkesmannen vil også gjennom sin klagebehandling, eventuelt på eget initiativ gjennom en lovlighetskontroll 3 , kunne oppheve planvedtaket og sende saken tilbake til kommunen. Kommunen må da vurdere om planprosessen skal starte opp igjen eller om planen skrinlegges.

Videre kan domstolene vurdere om det er begått saksbehandlingsfeil eller ikke. Spørsmål om manglende overholdelse av forpliktelsene etter EU-direktivene om miljøkonsekvensutredninger ( SEA - og EIA-direktivet ), kan også rettes til ESA (Eftas overvåkningsorgan for ivaretakelse av EØS-forpliktelsene).

Etter forvaltningsloven § 41 , vil et vedtak likevel være gyldig når det er grunn til å regne med at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold.

7.13.4 Sanksjoner i form av overtredelsesgebyr eller straff

Det kan gis overtredelsesgebyr ved brudd på regelverket om konsekvensutredninger jf. plan- og bygningsloven § 32-8 første ledd bokstav a. Overtredelsesgebyr kan bare gis for reguleringsplaner.

Forskriften gir nærmere regler om overtredelsesgebyr og straff i §§ 36 og 37. Overtredelsesgebyr kan ilegges den som fremmer forslag til reguleringsplan etter plan- og bygningsloven, dersom man forsettlig eller uaktsomt:

  • § 36
  • a) unnlater å følge saksbehandlingsreglene for konsekvensutredninger der en plan eller et tiltak åpenbart faller inn under forskriften
  • b) unnlater å etterkomme pålegg fra ansvarlig myndighet når ansvarlig myndighet har gjort kjent med at overtredelsesgebyr kan ilegges hvis forholdet ikke blir brakt i orden innen en fastsatt frist, og denne fristen er oversittet eller
  • c) gir uriktige eller villedende opplysninger av betydning for vurdering av saken, herunder opplysninger av betydning for om forskriften får anvendelse eller ikke.

Ved vurdering av overtredelsesgebyrets størrelse kan det legges vekt på hvor alvorlig overtredelsen er, graden av skyld, skadepotensialet ved overtredelsen, og om overtrederen tidligere har vært ilagt overtredelsesgebyr. Overtredelsesgebyr kan ikke overstige kroner 400.000 for en plan eller et tiltak. Forsettlig eller grov uaktsomhet, som nevnt i § 37 første ledd, kan straffes med bøter eller fengsel.

Fotnoter

3.

Lovlighetskontroll kan gjøres etter regler i kommuneloven
Til dokumentets forside