1 Utvikling av institusjonsstrukturen i norsk høyere utdanning

1.1 Utgangspunkt: et binært system

Ved inngangen til 1960-tallet besto norsk høyere utdanning av to universiteter og seks høyskoler, alle statlige og etablert gjennom vedtak i Stortinget.4 I tillegg kom Det teologiske menighetsfakultet, som fikk eksamensrett ved stortingsvedtak i 1913. Universitetet i Oslo kunne feire 150-årsjubileum i 1961. Universitetet i Bergen, etablert i 1946, hadde nettopp passert 1000 studenter. I femårsperioden 1960–64 ble det avlagt 192 doktorgrader i Norge, de fleste ved Universitetet i Oslo. Høyskolene var det vi i dag kaller vitenskapelige høyskoler, med undervisning og forskning på samme faglige nivå som universitetene innenfor sine spesialområder.

I løpet av de neste ti-tolv årene ble det etablert ytterligere to universiteter og tre vitenskapelige høyskoler.5 Samtidig var det klart at det var behov for å øke kapasiteten mer, og at det ville bli for dyrt å la hele utbyggingen skje ved de eksisterende institusjonene. Ottosen-komiteen (1966–70) fikk i oppdrag å finne en løsning på dette dilemmaet og foreslo etablering av en ny type institusjoner, distriktshøyskoler, bygd opp rundt korte, yrkesrettede utdanninger med toårig studium i økonomisk-administrative fag som en bærebjelke. De første ble etablert i Kristiansand, Molde og Stavanger med prøvedrift fra 1969, igjen ved stortingsvedtak.

De store utdanningene som senere skulle danne grunnstammen i høyskolesektoren, hadde på dette tidspunktet ikke status som høyere utdanning. Disse var bygget ut over mange år gjennom en blanding av statlige og private initiativ, særlig innenfor lærer- og sykepleierutdanning, men etter hvert hadde staten gradvis overtatt ansvaret. Lærerutdanningene fikk status som høyere utdanning gjennom lærerutdanningsloven av 1973, og ingeniørutdanningene i 1977, da examen artium ble obligatorisk opptaksgrunnlag. Fra 1981 ble de regionale høyskoleutdanningene gradvis ført inn under eksamensloven, og høyskolene fikk rett til å tildele cand.mag.-graden.

Dermed var det etablert to klart definerte sektorer: universitetssektoren, bestående av universitetene og de vitenskapelige høyskolene, og høyskolesektoren, bestående hovedsakelig av kortere yrkesrettede utdanninger.

1.2 Akademisk drift og regionale ambisjoner

De nye høyskoleutdanningene hadde behov for å legitimere sin status som høyere utdanning, og det skjedde i praksis på universitetenes premisser, det vil si gjennom forskning. Dette førte til en debatt om akademisering av fagene som fortsatt pågår. Distriktshøyskolene ble dessuten bygget ut fra starten med universitetsparallelle fag som f.eks. engelsk og historie opp til et visst nivå, med personale som var ansatt etter samme kriterier og prosedyrer som ved universitetene, og som var utdannet der. Disse var del av et faglig fellesskap der forskning var en naturlig forventning. Distriktshøyskolenes rolle som del av forskningssystemet ble formelt fastslått ved behandlingen av St.meld. nr. 35 (1975–76) Om forskningens organisering og finansiering.

Det hadde lenge eksistert et press fra enkelte regioner om å få lokalisert et universitet dit. Stavanger kommune nedsatte en universitetskomité, kjøpte Ullandhaug-området og døpte det «Universitetsområdet» allerede på 1960-tallet, men tapte konkurransen om å få Norges fjerde universitet da det ble vedtatt å etablere et universitet i Tromsø i 1968. Også i Agder og Bodø syslet man med universitetsplaner.

1.3 Hernes-utvalget og styrt arbeidsdeling

Hernes-utvalgets NOU 1988: 28 Med viten og vilje lanserte ideen om «Norgesnettet», der norsk høyere utdanning ble betraktet som ett integrert system der de samlede ressursene skulle utnyttes best mulig gjennom samarbeid og arbeidsdeling. Departementet skulle styre det hele gjennom blant annet godkjenning av nye studietilbud (også ved universitetene), fastsetting av opptakskvoter og tildeling av såkalte «knutepunktfunksjoner», det vil si et nasjonalt ansvar på definerte fagområder, til visse høyskoler. Da institusjonene ble invitert til faglig profilering, kom det imidlertid inn et stort antall forslag om nye studietilbud og få forslag om nedleggelser.

Som resultat av Hernes-utvalgets innstilling ble 98 regionale høyskoler slått sammen til 26 statlige gjennom Høgskolereformen i 1994. Dette styrket dem som forskningsinstitusjoner og gjorde dem mer attraktive som partnere for andre institusjoner og for samfunnet omkring, og la på den måten grunnlag for sterkere akademisk utvikling.

1.4 Lov om universiteter og høgskoler 1995

Universitetene (unntatt Universitetet i Tromsø) og noen av de vitenskapelige høyskolene var opprinnelig regulert av egne særlover. Disse ble samlet i lov om universiteter og vitenskapelige høgskoler i 1989. De regionale høyskolene hadde ingen egen lov, men mange av dem var som nevnt underlagt eksamensloven fra 1981 og eventuelt også lærerutdanningsloven. Fra 1989 ble de ført inn under kapittel 4 om eksamener og grader i lov om universiteter og vitenskapelige høgskoler (sykepleierutdanning og maritime utdanninger fra 1991). For private høyskoler gjaldt privathøyskoleloven, innført i 1986.

I 1995 ble de statlige universitetene og høyskolene for første gang underlagt en felles lov. I lovproposisjonen fastslo departementet at det lenge hadde pågått en utvikling mot en mer enhetlig sektor, men at selv om det «ikke vil være skarpe funksjonelle skiller mellom institusjonstypene, vil det likevel være hensiktsmessig å omtale institusjonene som universiteter, vitenskapelige høgskoler og statlige høgskoler».6 Loven listet derfor opp institusjonene ved navn innenfor hver kategori. Det vil si at endring av institusjonskategori bare kunne skje ved stortingsvedtak.

Loven ga universitetene og de vitenskapelige høyskolene et særlig ansvar for grunnforskning og forskerutdanning, men fastslo samtidig at «[a]ndre institusjoner kan tillegges et nasjonalt ansvar for grunnforskning og forskerutdanning på enkeltområder». Dermed åpnet den også for at høyskoler kunne få selvstendig rett til å tildele doktorgrad.

Loven ble ikke gjort gjeldende for private høyskoler, med den begrunnelse at konsekvensene av dette ikke var utredet. Det teologiske menighetsfakultet (MF) hadde imidlertid fått rett til å tildele doktorgraden i 1990 og ønsket å søke om akkreditering som vitenskapelig høyskole. I 1997 vedtok Stortinget å be om forslag til endringer i privathøyskoleloven «hvor det fremgår at adgang til bruk av betegnelsen universitet og vitenskapelig høgskole reguleres som for statlige høgskoler under lov om universiteter og høgskoler.» Dette omfattet spørsmålet om de skulle få de samme fullmaktene som statlige institusjoner i samme kategori. Dermed oppsto behovet for kriterier for akkreditering.

1.5 Kravet om fire doktorgrader

Kravet om at en høyere utdanningsinstitusjon må ha rett til å tildele doktorgrad på fire fagområder for å kunne bli universitet, ble foreslått i Mjøs-utvalgets NOU 2000: 14 Frihet med ansvar. Utvalget fastslo at det ikke fantes noe internasjonalt omforent universitetsbegrep, men mente at et universitet må ha «en tilstrekkelig størrelse og faglig bredde og dybde i sine utdanningstilbud». Uten noen nærmere begrunnelse eller forklaring ble dette operasjonalisert som doktorgradsrett på minst fire områder og utdanningstilbud på masternivå på minst fem områder. Disse kravene ble listet opp under overskriften «Spesielle krav for at et lærested kan betegnes som universitet i Norge» [uthevet her], i motsetning til «Generelle krav for at et lærested kan betegnes som universitet». Blant de generelle kravene var at institusjonen må ha «stabil forskningsvirksomhet».

Utvalget uttrykte som sin «klare oppfatning» at «Norge ikke bør ha flere ‘klassiske’ universiteter». Minst to av doktorgradene skulle derfor være på fagområder som var «sentrale i forhold til regionale virksomheters verdiskapning samtidig som fagområdene har nasjonal betydning». Da Høgskolen i Agder som en av de første statlige høyskolene fikk rett til å tildele doktorgraden, var det imidlertid i matematikkdidaktikk og nordisk språk og litteratur.

Som et alternativ til Mjøs-utvalgets forslag foreslo Norgesnettrådet, et kortlivet rådgivende organ for høyere utdanning, at alle institusjoner som ville, skulle kunne kalle seg universitet. Det samme ble foreslått i en felles kronikk av de daværende lederne for Det norske universitetsråd og Det norske høgskolerådet. Argumentasjonen var at dette ville fremme mangfold ved at høyskolene ikke trengte å etterligne universitetene for å kunne bruke navnet, at institusjonene dermed kunne fortsette å utvikle seg på egne premisser, og at en slik kunne unngå uønsket akademisk drift.

I St. meld. 27 (2000–2001) Gjør din plikt – Krev din rett: Kvalitetsreform av høyere utdanning foreslo regjeringen at det skulle være tilstrekkelig med doktorgradsrett på ett fagområde for å kunne kalle seg universitet. Samtidig foreslo den at det skulle være et skille mellom de fire eksisterende universitetene og eventuelle nye med hensyn til finansiering, begrunnet med at det gjaldt å ikke spre begrensede ressurser for mye. I behandlingen av Innst. S. nr. 337 (2000–2001) gjorde imidlertid Stortinget følgende vedtak:

«Stortinget ber Regjeringen legge til grunn de kriterier, forutsetninger og prosedyrer som enstemmig er trukket opp av Mjøs-utvalget i NOU 2000:14, for at en institusjon skal kunne tilkjennes universitetsstatus.»

Den faglige vurderingen av om en institusjon oppfylte kravene til universitetsstatus, skulle foretas av NOKUT som et faglig uavhengig organ. Deretter skulle det være opp til Kongen å bestemme hvilken kategori hver institusjon skulle tilhøre. Kravene ble nedfelt i forskrift med hjemmel i revidert lov om universiteter og høyskoler i 2002. Fra 2005 ble loven også gjort gjeldende for private høyskoler.

1.6 Nye universiteter

Det ble understreket at eventuelle nye universiteter måtte regne med å drive innenfor de rammene de hadde når det gjaldt statlige bevilgninger. Det var særlig to forhold som likevel gjorde det attraktivt å bli universitet: faglige fullmakter og den tyngden som universitetsnavnet gir overfor studenter, faglig personale og potensielle samarbeidspartnere i inn- og utland. Mens høyskoler, også de vitenskapelige, måtte søke NOKUT om akkreditering for studietilbud utenom fagområder der de allerede hadde rett til å tildele doktorgrad, var universitetene selvakkrediterende, det vil si at de fritt kan opprette tilbud på alle nivåer innenfor alle fag. Disse fullmaktene ble nedfelt i selve loven.

Mjøs-utvalget argumenterte i tillegg med at et system der politiske myndigheter bestemmer arbeidsdelingen, gjør at institusjonene i for stor grad har oppmerksomheten vendt mot departementet og i for liten grad mot de samfunnsoppgavene de skal løse. Det ble dessuten raskt tydelig at departementet ikke hadde tilstrekkelig styringsinformasjon til å spille den koordinerende rollen Hernes hadde sett for seg. For eksempel skulle forslag om nye studietilbud høres i lokale og regionale politiske organer, men disse var uten unntak positive og mente at det var stort behov for tilbudet. På 1990-tallet begynte derfor en prosess med delegering av myndighet til institusjonene som kulminerte med Kvalitetsreformen i 2003.

I NOU 2008: 3 Sett under ett foreslo Stjernø-utvalget at kriteriene for å kunne kalle seg universitet burde være doktorgradsrett på ett område og minst 5000 studenter. Forslaget ble ikke tatt til følge. Utvalgets forslag om å skjerpe kravene for rett til å tildele master- og doktorgrad og en strengere tolkning av begrepet «stabil forskerutdanning» ble derimot tatt opp igjen av departementet i Meld. St. 18 (2014–2015) Konsentrasjon for kvalitet – Strukturreform i universitets- og høyskolesektoren. Meldingen opprettholder kravet om fire doktorgrader, men hever terskelen ved å kreve at programmene skal ha hatt studenter og uteksaminert kandidater over tid, før universitetssøknaden vurderes.

Høgskolen i Stavanger og Norges landbrukshøgskole ble universitet i 2005, fulgt av Høgskolen i Agder i 2007. Så fulgte Universitetet i Nordland i 2011 og OsloMet og Universitetet i Sørøst-Norge i 2018. Det er fortsatt høyskoler som arbeider for å bli akkreditert som universitet etter gjeldende kriterier.

1.7 Arven etter Mjøs

Det finnes et rikt tilfang av data om utviklingen i universitets- og høyskolesektoren i Norge etter at de nåværende kravene for akkreditering som universitet ble fastsatt: i Database for statistikk om høyere utdanning, hos SSB, Norges forskningsråd, NIFU osv. Hvilke av disse dataene er relevante i forhold til spørsmålet om framtidige akkrediteringskrav? For å svare på dette har ekspertgruppen sett på utviklingen fra to perspektiver:

• Hvilken umiddelbar effekt fikk innføringen av de nåværende kriteriene for akkreditering som universitet? Med andre ord: Hvilke endringer skjedde de første årene etter at de ble innført som kan tilbakeføres direkte til dem?
• Hvordan har kriteriene påvirket oppnåelsen av de politisk fastsatte målene for norsk høyere utdanning og forskning? Hva er situasjonen i dag?

I det følgende ser vi på kunnskapsgrunnlaget på to områder: institusjonelt mangfold og utviklingen for det som tidligere var sentrale profesjonsutdanninger i høyskolesektoren: sykepleier- og andre helse- og sosialfaglige utdanninger, lærerutdanning og ingeniørutdanning. Mangfold eller diversitet er et mål ut fra en tankegang om at vi trenger institusjoner med ulik profil for å ivareta ulike formål: forskning på høyt internasjonalt nivå, regional utvikling, å utdanne yrkesutøvere til f.eks. helse- og sosialtjenestene i nær kontakt med praksisfeltet osv. Arbeidsdeling har derfor vært et mantra i hvert fall siden oppnevningen av Ottosen-komiteen på 1960-tallet. Når det gjelder profesjonsutdanningene, fryktet mange at høyskoler med universitetsambisjoner ville kanalisere alle ledige ressurser til etablering av doktorgrader slik at profesjonsutdanningene ble skadelidende. Har profesjonsutdanningene vært en melkeku som har skaffet inntekter til universitetssatsingen? Det har også vært en debatt om i hvilken grad overgangen fra høyskole til universitet har ført til akademisering, i så fall i hvilken forstand, og om det har vært positivt eller negativt.

1.7.1 Mangfold/diversitet

Da de nåværende kriteriene ble innført, hevdet mange at de ville føre til en ensretting i sektoren ved at høyskoler med universitetsambisjoner ville legge sin faglige profil nærmere opp til de tradisjonelle breddeuniversitetene. Siden forskning var gullstandarden, kunne dette i sin tur resultere i uønsket akademisering av profesjonsutdanningene, neglisjering av det regionale oppdraget mv. En annen måte å se det på var at høyskoler med universitetsambisjoner ville bli likere fordi de måtte oppfylle de samme kravene.

Få av høyskolene som eksisterte i 2003, hadde mulighet til å oppfylle kravene for akkreditering som universitet på egen hånd. Serien med fusjoner som fulgte, er kanskje den mest åpenbare konsekvensen av Mjøs-utvalgets universitetskriterer, etter hvert støttet opp av analysene og anbefalingene fra Stjernø-utvalget (2008) og aktivt tilskyndet av departementet.

Som følge av akkrediteringskravene både for studietilbud og på institusjonsnivå – til en viss grad kan det også betraktes som en naturlig utvikling – har det skjedd en omfattende kompetanseheving i det faglige personalet, som har vært en viktig forutsetning for at alle de statlige universitetene og høyskolene nå har rett til å tildele doktorgraden. Departementet har også stilt større krav til forskningsvirksomheten ved institusjonene. I løpet av perioden etter Kvalitetsreformen har de nye universitetene nærmet seg de gamle når det gjelder kompetansenivået i det faglige personalet, jf. Tabell 1 i Vedlegg 1. Det var et gap i kompetansenivå mellom det som nå er de nye universitetene og Universitetet i Oslo i 2005, med i gjennomsnitt 39,8 % førstekompetente mot 86,7 %. I 2021 hadde UiO økt sin andel til 90,7 %, mens snittet for de nye universitetene var 69,2 %. Høyest lå Universitetet i Stavanger med 77,9 %.

Med noen mindre unntak er det derimot vanskelig å finne belegg for påstanden om ensretting. Både institusjonenes egne strategier og innspill til departementet i ulike prosesser, forskningsrapporter og nøkkeldata tyder snarere på at det har skjedd – og fortsatt skjer – en faglig og strategisk profilering.

1.7.2 Strategier

Forskere har i flere sammenhenger tatt for seg institusjonenes strategiske utvikling etter fusjonene. En rapport fra 2021 fant for eksempel at de fusjonerte institusjonene hadde tydeligere fagprofiler enn forløperne hadde hver for seg, mens en artikkel samme år konkluderte med at mangfoldet på systemnivå ikke er redusert som følge av fusjonsprosessene.7 Allerede i 2015 konkluderte en NIFU-rapport med at de nye universitetene fortsatt lignet mest på høyskoler.8 Det kan også argumenteres for at strukturen med fusjonerte institusjoner legger til rette for større diversitet internt ved hver institusjon.

Temakapitlet fra Tilstandsrapporten for høyere utdanning 2022 går gjennom institusjonenes strategidokumenter samt innspill til langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Et hovedfunn er at vi fortsatt har en todelt sektor der de nye universitetene og de gjenværende høyskolene legger klart større vekt på den regionale tilknytningen enn de tradisjonelle breddeuniversitetene. Rapporten finner at det er en forskjell på de tidlige og de senere «nye» universitetene:

«OsloMet og institusjonene som senere har søkt, eller arbeider med søknad om universitetsstatus, har i stor grad vektlagt sin profesjonsprofil, lokal eller regional tilhørighet og ambisjonene om å samarbeide med offentlig og privat arbeidsliv og samfunnsliv ellers om utvikling, formidling og spredning og implementering av kunnskap. Doktorgradene har i stor grad blitt bygd opp om profesjonene og alt dette har bidratt til å gi disse institusjonene en distinkt profil sammenliknet med de første høyskolene som ble universiteter (Loge 2020).»9

Målene som universitetene og høyskolene har spilt inn i prosessen rundt utviklingsavtalene bekrefter inntrykket av variasjon i strategiene. Overgangen fra sektorvise mål og nasjonale styringsparametre til individuelle mål og indikatorer har gitt større rom for fleksibilitet og institusjonelle initiativer.

Tilstandsrapporten inneholder også en klyngeanalyse som igjen grupperer de nye universitetene med høyskoler, men plasserer UiA og UiS nærmere breddeuniversitetene med hensyn til fagprofil og forskningsvirksomhet.

1.7.3 Forskning og utviklingsarbeid

Ulike indikatorer viser at breddeuniversitetene fortsatt er dominerende innenfor forskning, og særlig langsiktig grunnleggende forskning. For eksempel mottok universitetene i Oslo, Bergen, Tromsø, NTNU og NMBU om lag 85 % av Forskningsrådets bevilgninger til statlige universiteter og høyskoler i 2021. NMBU og Universitetet i Oslo hadde de høyeste tildelingene per faglig årsverk.

Ser vi på tiltak for å støtte fremragende forskning, er bildet enda tydeligere. Av til sammen 44 SFFer som er tildelt så langt, har 17 gått til Universitetet i Oslo alene og ingen til de nye universitetene. UiO dominerer også tildelingene fra det europeiske forskningsrådet ERC, med 70 av i alt 148 innvilgede norske prosjekter i programperioden for Horisont 2020.10 Til sammen har UiO, NTNU og UiB hentet inn 80 % av alle midlene til norske universiteter og høyskoler under Horisont 2020.

Forskjellen er mindre når det gjelder andre BOA-inntekter, som er inntekter fra både forskning og utdanning og kan ses som et uttrykk for samarbeid med lokalt og regionalt nærings- og samfunnsliv. Det bekrefter inntrykket av at de nye universitetene har dette som strategi og satsingsområde. De har en faglig profil med større vekt på utviklingsarbeid, og etableringen av mastergrader knyttet til profesjonsutdanningene koblet med kompetanseheving har bygget opp under dette.

1.7.4 Doktorgrader

Fra opprettelsen i 2003 til utgangen av 2009 mottok og ferdigbehandlet NOKUT søknad om akkreditering av 11 doktorgradsprogrammer ved seks institusjoner. Erfaringene fra disse prosessene er oppsummert i en rapport fra 2010.11 Fem av førstegangssøknadene ble funnet tilfredsstillende, mens seks ble underkjent. Fem av de underkjente søknadene ble senere godkjent etter ny vurdering. Resultatet var etablering av 10 nye doktorgradsprogrammer.

Ett av kriteriene for akkreditering var at doktorgradsstudiet skulle ha en plan som «skal vise at studiet har tilstrekkelig faglig nivå, bredde og dybde og indre faglig sammenheng». Særlig punktet om indre faglig sammenheng viste seg vanskelig. Ifølge NOKUT framsto de enkelte forskergruppene og fagmiljøene i flere tilfeller som separate tilbydere av lite integrerte programelementer eller spesialiseringer. Dette skyldtes enten at søknaden omfattet for mange fagmiljøer som ble vurdert til å ikke ha direkte relevans for programmet, eller at fagmiljøene hadde ulike eller motstridende interesser og forståelse av hva det skulle inneholde. Manglende indre faglig sammenheng lå også til grunn for kritikk på flere andre kriterier.

I 2009 uteksaminerte de ti nye doktorgradsprogrammene bare noen få kandidater. I 2020 uteksaminerte de fem nye universitetene som bygger på høyskoler (UiA, UiS, USN, Nord og Oslomet) til sammen 203 doktorgradskandidater.12

1.7.5 Profesjonsutdanningene

I sin første akkrediteringsforskrift fastsatte NOKUT et generelt krav om at minimum 20 % av de faglig ansatte knyttet til en bachelorutdanning må ha førstestillingskompetanse. Dette fikk konsekvenser spesielt for sykepleierutdanningene, som hadde tradisjon for å ansette sykepleiere som lærere og der departementet så sent som på 1990-tallet hadde en støtteordning for å få flere opp på hovedfags-/masternivå. Ved NOKUTs reakkreditering av sykepleierutdanningene i Norge i 2005 var den private Diakonhjemmets høyskole (nå en del av VID) den eneste av 31 tilbydere som fikk utdanningen godkjent i første omgang, mye på grunn av kompetansekravet. Kravet ble langt på vei akseptert i sektoren, men høyskolene trengte tid på å oppfylle det.

Behovet for å styrke formalkompetansen i utdanningene ble forsterket av etableringen av en rekke nye mastergrader, der kravet til førstestillingskompetanse var 50 %. Dette inkluderte mastergrader bygget på de eksisterende videreutdanningene for sykepleiere (ABIOK-utdanningene), som i likhet med grunnutdanningen hadde stort innslag av praksis. De første årene etter Kvalitetsreformen ble det etablert et titalls nye masterutdanninger både innenfor helsefag og lærerutdanning. Flere høyskoler hadde allerede sivilingeniørutdanning.

Også ingeniør- og lærerutdanningene ble evaluert av NOKUT i 2006–2007. Endringer i utdanningene må ses i forhold til dette. I tillegg ble det iverksatt flere tiltak gjennom Norges forskningsråd for å styrke FoU-arbeidet ved høyskolene generelt og i profesjonsutdanningene spesielt. Det som kan se ut som akademisk drift i utdanningene kan dermed ikke nødvendigvis bare tilskrives universitetsambisjoner hos vertsinstitusjonene. Dette var også en ønsket og villet fagutvikling i de korte profesjonsutdanningene. Det ble vektlagt at disse profesjonene også kunne utvikle doktorgrader på fagenes egne premisser.

1.8 Tidslinje for utvikling av universitetene i Norge

1.9 Utviklingstrekk i tall

Vedlegg 1 viser utviklingstrekk siden 2005 ved de fem «nye» universitetene. NMBU er holdt utenfor siden det var en fusjon av to vitenskapelige høyskoler og dermed hadde rammebetingelser tilsvarende et universitet fra starten av. For oversiktens skyld er sammenslåingene gitt tilbakevirkende kraft, det vil si at tallene for f.eks. 2005 er summen av tallene for de enhetene som senere kom til å utgjøre det aktuelle universitetet. Tallene viser som nevnt at det har vært en jevn og sterk økning i andelen av de faglig ansatte som har førstestillingskompetanse. Andelen studenter på høyere grad har også økt. Det har altså skjedd en vesentlig nivå- og kompetanseheving i utdanningene