M-56/1994 - Skogbrukets sektoransvar for miljøverdier i skog - bruk av virkemidler i områder med spesielle miljøverdier

Publisert under: Regjeringen Brundtland III

Utgiver: Landbruksdepartementet

(20.07.1994)

Rundskriv
M-56/1994

Før utskrift:
Klikk på "Utskriftsvisning" i høyre bildekant

Saksnr. 1994/07187

20.07.1994

Til

Fylkesmennene, Fylkeslandbruksstyrene, Fylkeskommunenes kulturetat, Kommunene

Skogbrukets sektoransvar for miljøverdier i skog - bruk av virkemidler i områder med spesielle miljøverdier

Landbruksdepartementet peker i dette rundskriv, som er utformet i samråd med Miljøverndepartementet, på at:

  • miljømålene for skogbruket, slik de er nedfelt i skogbruksloven og skogpolitikken, inne­bærer at skogbruksmyndighetene har et selvstendig ansvar for at hensyn til miljøverdier i skog blir ivaretatt når skogbrukstiltak gjennomføres
  • de muligheter som ligger i juridiske og økonomiske virkemidler skal brukes aktivt for å løse miljøoppgavene
  • det i områder med spesielle miljøverdier i større grad er grunn til å bruke de fullmakter skogbruksloven og det øvrige regelverket gir.

1. Skogbrukets sektoransvar for miljø

St. prp. nr. 8 (1992-93) gjør det klart at hovedutfordringen i skogpolitikken og gjennomføring av denne er å balansere økonomiske og økologiske hensyn ved forvaltning av ressursene. Skogpolitikken skal legge til rette for at næringen kan utnytte markedene for skogprodukter, samtidig som skogens flersidige funksjoner og skogens miljøverdier ivaretas og utvikles.

Miljøvernmyndighetene har et generelt ansvar for miljøvernpolitikken i Norge. Sektorene har imidlertid ansvaret for å integrere hensyn til miljøet i sin sektorpolitikk. For skogbrukets vedkommende er miljømålene fastlagt gjennom skogbruksloven, skogpolitikken og det øvrige regelverket. Miljømålene innebærer at skogbruksmyndighetene har selvstendige miljøoppgaver og et selvstendig ansvar for å sikre at hensyn til miljøverdier knyttet til skog blir ivaretatt når skogbrukstiltak gjennomføres. Miljøverdiene omfatter både naturverdier, verdier for friluftslivet og kulturminneverdier.

Oppgavene må løses innenfor de rammebetingelser skogbruksloven og det øvrige regelverket gir. Gjennom juridiske virkemidler kan skogbruksmyndighetene sikre at tiltak med klare nega­tive miljøeffekter unngås. Gjennom forsvarlig bruk av økonomiske virkemidler kan det legges til rette for at investeringer og aktivitet i skogbruket både tar vare på miljøverdier og bidrar aktivt til å videreutvikle disse.

2. Virkemiddelbruk i områder med spesielle miljøverdier

På bakgrunn av forskning, natur- og kulturminnefaglige registreringer, verneplaner m. v. blir det i flere områder påvist spesielle miljøverdier. Områder som er registrert som verneverdig i arbeidet med verneplan barskog, men som ikke fremmes i den endelige planen kan være eksempler på dette. I de fleste tilfeller har disse områdene vært gjenstand for omfattende naturfaglige registreringer og vurderinger, og miljøverdiene er godt dokumentert av miljøvernmyndighetene. Også i en rekke andre områder foreligger det utfyllende opplysninger om spesielle miljøverdier. Dette kan dreie seg om offentlige og private registreringer av naturverdier, kulturminner, friluftslivsverdier m. v.

I den grad ivaretakelse av slike verdier krever at områdene holdes urørte, er det naturvernloven og kulturminneloven som gir det lovmessige grunnlaget for å sikre miljøverdiene. I områder der miljøverdiene kan ivaretas samtidig som det utøves et økonomisk skogbruk, må skogbruksloven og de øvrige skogpolitiske virkemidlene legges til grunn. Det er et klart skogpolitisk mål å bidra til å sikre at miljøverdiene i disse spesielle områdene ikke ødelegges. Det må derfor utvises særlig aktsomhet ved gjennomføring av skogbrukstiltak. Det vil være behov for å legge større vekt på miljømessige tilpasninger enn i ordinære skogområder, og det kan være nødvendig å bruke de fullmakter skogbruksloven gir til å kontrollere eller legge restriksjoner på skogsdriften.

Departementet vil i denne forbindelse peke på følgende forhold:

  • forvaltning av de områder som er registrert, men ikke fremmet i den endelige verneplan barskog, samt andre skogområder hvor det er framkommet opplysninger om spesielle miljøverdier, skal skje i henhold til skogbrukslovens bestemmelser
  • de fleste skogområder vil inneholde kulturminner som er automatisk fredet i henhold til kulturminneloven, hvorav mange vil være skjult under markoverflaten og/eller ennå ikke er registrert
  • skogeiere har rett til å utnytte skogområdene, men samtidig plikt til å ta hensyn til konkrete miljøverdier
  • skogoppsynet skal ta i bruk de virkemidler og muligheter regelverket gir anledning til for å forebygge miljømessig uheldige inngrep i områdene
  • skogeiere har krav på å få avgjort eventuelle planlagte vegprosjekter
  • miljøverdier gir i seg selv grunnlag for å stille vilkår om på hvilken måte et område skal løses ut, om bruk av vinterbilveger som alternativ til permanente helårsveger, om linjeføring og spesielle tilpasninger av veganlegget m. v., jfr. også Forskrift om planlegging og godkjenning av skogsveger
  • klar samfunnsmessig nytteverdi er en forutsetning for bruk av statlige tilskuddsmidler
  • det bør ikke gis tilskudd til f.eks. grøfting, gjødsling vegbygging og drift i vanskelig terreng innenfor disse områdene, dersom disse tiltakene er til særlig skade for miljøverdiene
  • tillatelse til skogsvegbygging innebærer ikke nødvendigvis at det bør gis statlig tilskudd til skogbrukstiltak
  • tiltak som er til vesentlig skade for miljøverdiene kan gi grunnlag for straffereaksjoner, jfr. skogbrukslovens § 52.

Departementet vil spesielt peke på at skogbrukslovens §§ 16, 17 og 19 gir skogbruksmyndighetene fullmakter som kan være egnet til å styre utviklingen i områder med spesielle miljøverdier. Departementet ber om at underliggende skogoppsynsorganer tar disse fullmaktene i bruk, der dette er nødvendig.

§ 16 gir departementet anledning til å nedlegge forbud mot eller begrense adgangen til foryngelseshogst dersom planlagt, påbegynt eller foretatt foryngelseshogst, herunder flatehogst, kan antas å medføre vesentlig skade for friluftslivet eller naturmiljøet. I henhold til delegasjonsforskriftens § 2 er denne myndigheten delegert fra Landbruksdepartementet til fylkeslandbruksstyret, og det er kommunen som avgir innstilling i første instans (§ 4)

I henhold til skogbrukslovens § 17 kan departementet etter innstilling fra fylkeslandbruksstyret nekte eller stille vilkår for tilplanting av skogløse områder og skifte av treslag, grøfting, gjødsling og bruk av plantevernmidler i den utstrekning det finner det nødvendig for å hindre vesentlig skade eller ulempe for friluftslivet eller vesentlig skade på naturmiljøet. I delegasjonsforskriftens § 2 er denne myndigheten delegert fra departementet til fylkeslandbruksstyret, og kommunen avgir innstilling i første instans (§ 4).

§ 19 gir skogoppsynet anledning til å pålegge skogeiere å gi skriftlig melding om planlagt avvirkning. grøfting. tilplanting på skogløse områder og skifte av treslag. gjødsling eller bruk av plantevernmidler dersom dette er nødvendig for kontroll med overholdelse av loven. Alle ledd i skogoppsynet kan pålegge meldeplikt i henhold til bestemmelsen.

Departementet minner om at det også i det øvrige regelverket finnes en rekke bestemmelser som kan anvendes til å fremme et miljøriktig skogbruk både i og utenfor områder med spesielle miljøverdier. Dette omfatter anledning til å nekte tilskudd til ulike skogbrukstiltak, anledning til å stille betingelser m. v. Departementet viser i denne forbindelse til at det skjer en omfattende revisjon av forskrifter og regelverk i forbindelse med omorganiseringen av landbruksetatene. Fra 1993 er det dessuten gitt anledning til å gi tilskudd til biotopskjøtselstiltak som kan bidra til å legge forholdene til rette for at truede og sårbare arters leveområder bevares og utvikles.

Departementet vil også peke på skogbruksplanleggingens sentrale rolle i arbeidet med å oppnå de ønskelige miljøtilpasninger. I områder med spesielle miljøverdier, må det ved utforming av takstopplegg, og i planleggingsarbeidet, legges vekt på å fange opp de særskilte utfordringer som finnes. Det er en forutsetning at den skogbehandling som det legges opp til i planene, ivaretar verdiene på en tilfredsstillende måte.

Selv om departementet vektlegger skogbruksplanleggingen som et positivt frivillig virkemiddel, kan det i denne sammenheng likevel være grunn til å peke på at det i særskilte tilfeller kan gis påbud om opprettelse av skogbruksplan som skogeier må legge til grunn for skogbehandlingen, jfr. § 30 i skogbruksloven.

Avveiningene mellom næringsmessige og miljømessige hensyn i områder med spesielle miljøverdier, og virkemiddelbruken i den forbindelse, må vurderes lokalt og ta utgangspunkt i rekkevidden av skogbrukets sektoransvar og de interessekonflikter som eventuelt oppstår. Normalt vil det være mulig å ta vare på miljøverdiene innenfor de rammer regelverket gir. I noen tilfeller kan det være hensiktsmessig å oppfordre til utarbeidelse av frivillige flerbruksplaner. I den grad det ikke er mulig å løse miljøoppgavene eller konfliktene på annen måte vil bruk av skogbrukslovens § 17 b kunne vurderes.

3. Avslutning

Departementet vil avslutningsvis peke på at skogbruket stadig blir stilt overfor nye og utvidede oppgaver i forhold til miljø og utvikling, knyttet til det totale innhold av natur- og kulturbaserte miljøverdier i våre omgivelser.

Norges oppfølging av verdenskonferansen i Rio i 1992 innebærer f. eks. økt vekt på bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold. Med biologisk mangfold menes i denne forbindelse både genetisk mangfold, artsmangfold, og økosystem-mangfold.

Både ivaretakelse biologisk mangfold og andre miljøverdier er en kunnskapskrevende oppgave som ikke kan løses uten kompetanseoppbygging, rådgivning og utstrakt kontakt og samarbeid mellom forvaltningsorganer i ulike sektorer. Skogeierne har et primæransvar for å sikre at miljøverdiene blir ivaretatt. I forvaltningens kontakt med skogeierne og gjennom praktisering av regelverket må det derfor legges vekt på å videreformidle kunnskap om ivaretakelse av mangfold m. v, og hvilke plikter skogeierne har etter skogbruksloven. Dette er et grunnleggende virkemiddel ved gjennomføring av skogpolitikken.

I forvaltningens kontakt med skogeierne kan det være grunn til å peke på at når det gjelder biologisk mangfold er det kjent at enkelte lokaliteter, slik som bekkekløfter, rasmarker, bergskrenter, raviner, fuktskog m.v. av særlig stor betydning for artsmangfoldet, og at skogeierne på slike steder plikter å avstå fra, eller begrense hogst.

Departementet ber om at fylkesmennene forestår utsendelse av rundskrivet til kommunene.

Med hilsen

Ivar Ekanger

Steinar Bø




Ønsker du å bestille, send oss en mail eller fax.
Du kan også bestille pr. telefon.
E-post: postmottak@lmd.dep.no
Telf: 22 24 91 61
Faxnr: 22 24 95 55