3 Miljøtilstanden – status og utvikling

Miljøtilstanden i Nordsjøen og Skagerrak er bedret over de siste tiårene, men er fortsatt bekymringsfull og på mange områder utilfredsstillende. Havområdet er i utgangspunktet rikt og produktivt, men har betydelige utfordringer knyttet til ulike typer påvirkninger på miljøet.

Havområdet skiller seg fra Norskehavet og Barentshavet ved at området i mye større grad enn disse er påvirket av menneskelig aktivitet.

Klimaendring og havforsuring forventes å medføre store endringer i økosystemet og kan forsterke effekten av andre påvirkninger. Temperaturøkning har allerede ført til endringer i artssammensetning og utbredelse av dyreplankton. Dette kan påvirke næringsgrunnlaget og dermed bestandene av fisk, sjøfugl og sjøpattedyr. Økt havtemperatur har også ført til at nye fiskearter er kommet inn sydfra.

Utslipp av miljøgifter fra punktkilder er redusert, men det er fremdeles omfattende tilførsler av miljøfarlige stoffer til havområdet, først og fremst fra kilder utenfor forvaltningsplanområdet. Videre har nordsjøområdet blant de høyeste nivåene av marint søppel i Nordøst-Atlanteren.

Nivåene av miljøgifter i sjømat fra Nordsjøen og Skagerrak er generelt lave, men likevel noe høyere enn i Norskehavet og Barentshavet. Innholdet av enkelte stoffer i noen arter kan gi grunn til bekymring.

Tidligere har beskatningen på flere bestander i Nordsjøen vært for stor. Dette, sammen med naturlige svingninger og klimaendringer, har ført til at enkelte bestander enten har kritisk lav gytebestand eller risiko for at bestandene ikke høstes bærekraftig. Havbunnen er mange steder påvirket av bunntråling. Særlig langs kanten av Norskerenna, der samme område kan tråles opptil 20 ganger i året, er sammensetningen av bunnfaunaen endret.

Flere sjøfuglbestander er i nedgang, som fiskemåke, krykkje, makrellterne, lunde og lomvi. Sjøfugl er utsatt for påvirkning fra klimaendringer, endringer i næringstilgang og menneskelig aktivitet. Storskarv har vist oppgang langs Skagerrakkysten.

Vannkvaliteten i kyststrømmen er god, men overgjødsling og nedslamming kan ha betydning for vannkvaliteten i noen kyst- og fjordområder.

Dette kapittelet gjør rede for miljøtilstanden i økosystemene, herunder forurensningssituasjon og tilstand for arter og naturtyper. Det beskriver også de særlig verdifulle områdene, identifisert i det faglige grunnlaget og som er spesielt viktige for biologisk mangfold og produksjon. Miljøpåvirkninger på disse fra sektorene og samlet belastning på økosystemene omtales i kapittel 6 og 7.

3.1 Fysisk/kjemisk miljø og klimaendringer

3.1.1 Oseanografiske forhold

Forvaltningsplanområdet for Nordsjøen og Skagerrak omfatter et areal på ca 142 100 km² og er geografisk betydelig mindre enn forvaltningsplanområdene for Norskehavet (1,17 millioner km²) og Barentshavet – Lofoten (961 000 km²). Forvaltningsplanområdet er avgrenset av andre lands territorialfarvann og økonomiske soner.

Nordsjøen er stort sett et grunt havområde med største dyp i den nordlige delen av Nordsjøen på noe over 100 meter. Norskerenna skiller vår kyst fra de grunnere partiene mot vest og syd. Norskerenna er formet med en bratt skråning til de dypeste partiene rett utfor kysten, for deretter å ha en svak stigning opp til Nordsjøplatået i vest og syd. Norskerenna har sitt dypeste område på over 700 meter i Skagerrak syd for Arendal. Et grunnere område utenfor Jæren avgrenser de dypere partiene i Skagerrak fra den nordlige delen av Norskerenna.

Kilde: a) Norges Geologiske undersøkelse og Statens kartverk, b) Havforskningsinstituttet.

Denne topografien styrer i stor grad vannsirkulasjonen i området, der salt, næringsrikt Atlanterhavsvann strømmer inn fra nord og følger vestskråningen av Norskerenna inn i Skagerrak. Sammen med vannmasser fra nordlige Nordsjøen danner dette dypvannet. I overflaten blandes utstrømmende relativt ferskt Østersjøvann og vann fra sydlig del av Nordsjøen. Sammen med avrenning fra land danner dette en overflatestrøm som ligger som en kile ut fra kysten og strømmer sydvestover forbi Lindesnes og videre nordover langs norskekysten. Dette strømsystemet kalles Den norske kyststrøm. Kyststrømmens hastighet, utbredelse og dyp varierer med årstidene. Om sommeren kan kystvannet bre seg langt inn på Nordsjøplatået i vest mens det om vinteren er samlet i en relativ smal kile utfor norskekysten. Mengden vann i Kyststrømmen varierer også, men gjennomsnittstransporten utenfor Vestlandet er i størrelsesorden 1 million kubikkmeter per sekund. Vannmassene i Nordsjøen påvirkes i betydelig grad av vinden. For eksempel vil kraftig nordavind fra Jæren og østover skyve overflatevannet ut fra kysten, dermed løftes kaldere næringsrikt vann opp i de produktive overflatelagene og kan gi ny gjødsling til planteplanktonvekst. Vannsirkulasjonen i Skagerrak fører til at næringsrikt dypvann løftes mot overflaten i de midtre partier av Skagerrak. Dette er en vesentlig årsak til at Skagerrak har slik høy biologisk produksjon.

Skagerrakkysten preges av relativt varme somre og kalde vintre, og er den regionen som er mest preget av ferskvannstilførsler. Det meste kommer fra Østersjøen, men de største norske elvene munner også ut i Skagerrak og tilfører mye ferskvann.

Kyststrekningen fra Lindesnes og nordover til Stad har flere av Norges største og dypeste fjorder. Her er også åpen kyst, som langs Jæren, og en stor skjærgård. Gjennom året svinger temperaturen mindre enn på Skagerrakkysten, men tidevannsforskjellene er større og økende nordover. Inne i en del fjorder er ferskvannstilførselen lokalt stor, men selve kyststrømmen er mindre preget av ferskvann her enn langs Skagerrakkysten, og den er ikke i samme grad påvirket av langtransporterte næringssalter. I store trekk er påvirkningene fra land, befolkning og industri noe mindre enn i Skagerrak-området.

3.1.2 Sedimenter og landformer

Marine sedimenter dannes når løsmateriale som grus, sand, mudder og leire avsettes på havbunnen. Norskerenna er det viktigste sedimentasjonsområdet i Nordsjøen. Spesielt i Skagerrak og sør for Lindesnes avsettes det store mengder finkornet materiale (mudder) som fraktes med havstrømmer fra sørlige deler av Nordsjøen, samt noe materiale fra kystsonen. I den nordlige delen av Norskerenna er sedimentasjonen mer begrenset. På grunnere vann i skråningen opp mot Nordsjøplatået blir bunnsedimentene gradvis grovere. Sedimentene som er avsatt i en overgangssone til Nordsjøplatået kan karakteriseres som mudderholdig sand. Den øvre delen av skråningen har helt klart vært påvirket av sterkere bunnstrømmer, men dette området har også fanget opp fin sand transportert fra platået.

På Nordsjøplatået sør for Vikingbanken (60°45’N) dominerer sandige sedimenter. På Nordsjøplatået nord for Vikingbanken er bunntopografien mer variert, med morenerygger og forsenkninger. Her er sedimentene også mer varierte, og veksler fra mudder via sand til grus, og lokalt stein og blokker.

Kilde: Statens kartverk og Norges geologiske undersøkelser.

3.1.3 Naturforhold i Nordsjøen og Skagerrak

Sedimentsammensetning og dybde er viktige parametere som påvirker utbredelse av marine naturtyper og bunnsamfunn. Avhengig av bunnsubstrat (sand, leire etc.) vil man finne forskjellige bløtbunnssamfunn bestående av krepsdyr, muslinger, pigghuder og børstemark. Enkelte sandbunnområder er viktig gyte- og leveområde for tobis. Noen steder kommer morenemasser eller hard leire ut på bunnen, eventuelt med et topplag av grus og/eller sand.

Kysten har en variert og komplisert topografi og et stort mangfold av undersjøiske naturtyper. Her er beskyttede fjorder, skjærgård og åpen kyst, dype og grunnere områder, og områder med sterke og svake strømforhold. Bunnforholdene kan grovt deles i hardbunn, som fjell og stein, og bløtbunn, som sand og mudder. Kysten har et rikt plante- og dyreliv, som består av både fastsittende og bevegelige organismer. De kan være fra mikroskopisk små til veldig store, som sel og hval. Mange organismer er stedegne, og lever hele livet på kysten. Andre organismer bruker kysten til gyte-, oppvekst og beiteområde, og oppholder seg ellers mye langt til havs. Makroalgene er kystens trær, busker og blomster under vann, og utgjør viktige oppvekstområder for mange organismer. De utgjøres av tre grupper; grønnalger, rødalger og brunalger. Tang og tare hører til de sistnevnte. Makroalgene produserer mat og danner gode skjulesteder for små organismer som er utsatt for beiting av større. De mikroskopiske algene, som kalles planteplankton, svever fritt i vannet og bidrar i enda større grad til matproduksjonen langs kysten. Ikke minst er de mat for det nye dyrelivet som vokser opp hvert år. De senere år er det blitt en økende bevissthet om å ta vare på de biologiske verdiene langs kysten og sørge for at de har gode livsvilkår og ikke utsettes for overbeskatning eller skadelig forurensning.

Kilde: Havforskningsinstituttet.

3.1.4 Klimaendringer og havforsuring

Klimaendring og havforsuring kan medføre storskala endringer i marine økosystemer. Havets evne til å absorbere varme og ta opp karbondioksid (CO₂) er viktig for klimagassreguleringen. I dag har vi kommet i en situasjon der havet har absorbert så mye varme at gjennomsnittstemperaturen i overflaten og på litt dypere vann har hatt en økning som skaper merkbare effekter. Heller ikke evnen til å ta opp CO₂ er ubegrenset. Økt havtemperatur har de siste tiårene medvirket til store endringer i både mengde og artssammensetning av dyreplankton i Nordsjøen, med en særlig betydelig reduksjon i mengden av raudåte.

Boks 3.1 Raudåte og økt havtemperatur

Økt havtemperatur har de siste tiårene medvirket til store endringer i både mengde og artssammensetning av dyreplankton i Nordsjøen, med en særlig betydelig reduksjon i mengden av raudåte (Calanus finmarchicus). Dette er en særlig viktig dyreplanktonart i sentrale og nordlige deler av Nordsjøen; raudåte er et betydelig næringsemne for flere fiskearter og for larvestadiene av de viktigste byttedyrene for sjøfugl.

Mengden raudåte i Nordsjøen har gått kraftig tilbake i løpet av de siste 10–20 årene, og er redusert med 70 % siden 1960-tallet. Samtidig har det vært en økning av den nærstående, mer varmekjære, artsfrenden Calanus helgolandicus, som har utvidet sin nordlige grense helt inn i Norskehavet. C. helgolandicus gyter seinere på året og er mindre næringsrik mat for fisk og sjøfugl.

Endringer i artssammensetning, størrelsesfordeling og produksjonssykluser i dyreplanktonet vil ha betydning for høyere ledd i næringskjeden. For eksempel gyter raudåta tidlig om våren og maksimumsmengden av de første utviklingsstadiene faller sammen med forekomst av fiskelarver til viktige fiskearter som gyter om våren. Fiskelarvene er avhengig av å finne rett mat til rett tid for å overleve, slik at en nedgang i forekomst av raudåte og en økning i dyreplanktonarter med senere gytetidspunkt som C. helgolandicus kan gi misforhold mellom fiskelarver av vårgytende fisk og deres byttedyr med direkte virkning på rekrutteringen til de aktuelle vårgytende fiskeartene.

I Nordsjøen lever raudåta og C. helgolandicus i utkanten av sine utbredelsesområder. Disse artene er derfor spesielt følsomme for temperaturendringer og kan brukes som indikatorer på klimaendringer.

Kilde: Havforskningsinstituttet

Klimaendringer kan påvirke marine økosystemer på mange ulike nivåer, og på mange ulike måter på samme tid. Direkte og indirekte kan enkeltarter eller nivåer i næringskjeden påvirkes, men endringene kan også medføre at større økosystemer kan vippe over fra en tilstand til en annen.

Menneskeskapte utslipp har økt mengden CO₂ i atmosfæren og i havet. CO₂ reagerer med vann og danner karbonsyre og dermed endres surhetsgraden, pH, i vannet (havforsuring). I dag er gjennomsnittlig pH i havoverflaten globalt ca. 0,1 pH-enhet lavere enn estimert verdi i før-industriell tid. Beregninger for den sørlige delen av Nordsjøen tyder på at pH kan reduseres med 0,35 enheter frem mot 2100. Havforsuring vil kunne gi store effekter på økosystemene i forvaltningsplanområdet i fremtiden (jf. kapittel 7.3.8).

Nordsjøen har en komplisert hydrografi og innslag av flere forskjellige vannmasser med ulik temperatur og saltholdighet. Det gir store geografiske variasjoner når det gjelder pH-nivåer. pH varierer også med dypet. I dypere vannlag fører nedbrytning av organisk materiale til økt innhold av CO₂ som gir redusert pH i disse vannlagene. Det er også stor naturlig variasjon i pH i løpet av året som følge av blant annet sesongmessig plantevekst og nedbryting av organisk materiale. Det må derfor mange år med måling til for å klare å skille ut en langsiktig trend i pH-utviklingen. Slike lange måleserier eksisterer ikke i forvaltningsplanområdet, men målinger i Kattegat siden 1993 viser nedgang i pH i overflatevann. Dette indikerer at havforsuring allerede er en pågående prosess. I 2010 ble det startet overvåking av havforsuring i norske havområder, blant annet i østlige deler av Skagerrak.

3.2 Forurensning påvirker alle deler av økosystemet

Forurensningsproblemene i Nordsjøen og Skagerrak har endret karakter de siste tiårene. Tidligere var det en hovedutfordring å redusere de til dels store punktutslippene, spesielt fra landbasert industri. Disse utslippene er nå betydelig redusert og diffuse kilder fra land, slik som avrenning fra jordbruksområder og av overflatevann, og tilførsler via luft- og havstrømmer bidrar relativt mer til den totale forurensningsbelastningen i dette havområdet.

Nordsjøsamarbeidet og OSPARs oppfølging av målsettinger for havmiljø har bidratt til omfattende reduksjoner i tilførslene og nivåene i miljøet av olje, næringssalter og tungmetaller. Også tilførslene av mange miljøgifter er redusert. Til tross for dette mottar Nordsjøen og Skagerrak fremdeles langtransportert forurensning. Dette er stoffer som kan fraktes over store avstander og som i stor grad har sin opprinnelse utenfor Norges grenser. I tillegg bidrar de nasjonale diffuse kildene til forurensningsbelastningen. Miljøgifter gjenfinnes i marine organismer, inkludert sjøfugl og sjøpattedyr. Miljøtilstanden i havområdet kan ikke erklæres som tilfredsstillende. I tillegg til effekten på marine arter, vil forurensningen kunne ha negative effekter på næringsvirksomhet som baseres på marine ressurser og rent miljø, slik som fiske og fangst, oppdrettsvirksomhet og turisme.

3.2.1 Miljøgifter

Miljøgifter er stoffer eller stoffgrupper som er giftige, som brytes langsomt ned og oppkonsentreres i organismer og i næringskjeden, eller andre stoffer som gir tilsvarende grunn til bekymring. Enkelte stoffer oppfyller ikke alle disse egenskapene, men regnes allikevel som miljøgifter fordi de har egenskaper som gir tilsvarende grunn til bekymring, som for eksempel hormonforstyrrende stoffer.

For tungt nedbrytbare miljøgifter tar det lang tid før utslippsreduksjoner gir lavere nivåer i miljøet. For andre miljøgifter er hovedproblemet at bruken og utslippene av dem er så stort at nivåene i miljøet øker selv om stoffene ikke er like tungt nedbrytbare.

Nivåer av miljøgifter i forvaltningsplanområdet varierer mellom stoffer, geografiske områder og prøvetakingsmedium (vann, dyr, alger og sediment). Miljøgifter som oppkonsentreres i næringskjedene har størst effekt på arter som står høyt oppe i næringskjeden, som sel og sjøfugl. Enkelte arter er så sterkt belastet at det kan oppstå skader på nervesystemet og forplantningsevnen.

Beregninger viser at langtransportert forurensning via luft- eller havstrømmer er den viktigste kilden til miljøgifter i norsk del av Nordsjøen og Skagerrak. Nordsjøen og Skagerrak er «nedstrømsområde» som mottar forurensede vannmasser fra andre havområder. Den norske delen av Nordsjøen og Skagerrak påvirkes derfor av aktiviteter og tilførsler fra andre land. Miljøgiftene spres med havstrømmene og det måles derfor relativt lave nivåer i åpne havområder. Unntaket er sedimentasjonsområder i Norskerenna, hvor det er målt forhøyede nivåer av miljøgiften PAH (polyaromatiske hydrokarboner). Modellberegninger indikerer at miljøgiftnivåene i vann er høyest kystnært i Skagerrak og i områder øst i Skagerrak, og sør i Nordsjøen på grunn av tilførsler fra elver og kystsonen i andre land rundt Nordsjøen.

Det er lite kunnskap om den videre skjebnen til miljøgiftene når de kommer ut i kyststrømmen og de åpne havområdene, men fordi stoffenes egenskaper er kjent og det er kjent at de er til stede i vannmassene, er det grunn til å gå ut i fra at de kan ha negativ innvirkning på miljøtilstanden i havområdet.

3.2.2 Miljøgifter i sjømat og sjømattrygghet

Miljøgifter kan utgjøre en risiko for mennesker gjennom konsum av sjømat. Nivåene av miljøgifter i sjømat fra Nordsjøen og Skagerrak er generelt lave, men likevel noe høyere enn i Norskehavet og Barentshavet. Innholdet av enkelte stoffer i noen få arter gir likevel grunn til bekymring. En relativt høy andel av torsken i forvaltningsplanområdet har nivåer i lever som overskrider den øvre grenseverdien for summen av dioksiner og dioksinlignende PCB (polyklorerte bifenyler) i lever. Også nivåene av ikke-dioksinlignende PCB-forbindelser i torskelever overskrider den øvre grenseverdien for mattrygghet i en god del av torsken fra Nordsjøen og Skagerrak. Nivåene ser ut til å være høyere i Skagerrak enn i Nordsjøen.

Torskelever med innhold av dioksiner og PCB over grenseverdiene for humant konsum er ikke tillatt å omsette for salg, og for å beskytte de mest sårbare gruppene i befolkningen har Mattilsynet gitt en generell advarsel om at barn, kvinner i fruktbar alder og gravide ikke bør spise fiskelever. Nivået av dioksiner og dioksinlignende PCB i torskelever fra fjorder og havner er svært høyt og betydelig høyere enn i åpent hav. Mattilsynet har derfor også gitt kostholdsråd/advarsel som fraråder hele befolkningen å spise lever fra selvfanget fisk innenfor grunnlinjen, det vil si i kystnære områder. I tillegg til advarslene som gjelder fiskelever, er det i dag kostholdsråd for 16 fjorder og havner i Nordsjøen og Skagerrak knyttet til inntak av fisk og skalldyr. Miljøgiftene som har ført til kostholdsråd er bly, kadmium, kvikksølv, dioksiner og furaner, PCB og PAH.

Det er også målt nivåer av kvikksølv i brosmefilet i Skagerrak som ligger like under den øvre grenseverdien for sjømattrygghet. I Nordsjøen var kvikksølvnivåene i brosmefilet lavere enn i Skagerrak og klart lavere enn grenseverdien, men likevel høyere enn nivåene som ble funnet i Norskehavet og Barentshavet.

Kilde: Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning.

Mennesker og dyr har ofte ulik toleranse og eksponeres ulikt for miljøgifter. Vi har derfor ulike systemer for å beskytte mennesker og dyr mot fare for effekter av miljøgifter (se boks 3.2).

3.2.3 Radioaktive stoffer

Nivåene av radioaktiv forurensning i Nordsjøen og Skagerrak er generelt lave, men noe høyere enn i våre andre havområder. Tilførsler fra Tsjernobyl-ulykken i 1986 er fortsatt en stor kilde til radioaktiv forurensning i norske kyst- og havområder. Tilførslene av cesium-137 kommer først og fremst gjennom forurenset vann fra Østersjøen, og de høyeste konsentrasjonene finner man derfor i Skagerrak (figur 3.6). Det er sporadisk analysert for radioaktive isotoper av radium og thorium i bunnsedimentene og vannmassene rundt utvalgte petroleumsinnretninger og det er observert forhøyede nivåer enkelte steder.

Kilde: Statens strålevern

3.2.4 Overgjødsling (eutrofiering) og nedslamming

Stor tilførsel av næringssalter til kyst- og fjordområder fører til overgjødsling, eutrofiering, som gir uønsket produksjon av organisk materiale. Nedbryting av organisk materiale kan gi dårligere oksygenforhold i dypvannet. Dødt organisk materiale synker til bunns og sammen med partikler i avrenning fra land kan dette føre til nedslamming av sjøbunnen i skjermede områder. Overgjødsling og nedslamming på grunn av næringssalter og organiske stoffer kan først og fremst være en utfordring i kyst- og fjordområder. I 2007 ble det gjennomført en helhetlig vurdering av eutrofisituasjonen langs Skagerrakkysten i henhold til OSPARs felles prosedyre og klassifiseringssystem, basert på data fra 2001–2005. Hele indre kyst i Skagerrak ble da klassifisert som problemområde for eutrofiering. Kunnskapen om miljøtilstanden langs kysten på Vestlandet er mangelfull, men nye beregninger indikerer at utslipp av næringssalter og organisk materiale ikke har regionale effekter. Undersøkelser har påvist effekter lokalt. Eutrofitilstanden ved ytre kyst og i åpne havområder er vurdert som meget god.

Lokale og regionale endringer i kyst- og fjordområder kan medføre endringer i viktige oppvekstområder for fisk og andre marine dyr som lever deler av livet i eller i tilknytning til havområdet. Økende sjøtemperatur i kombinasjon med tilførsler av næringssalter og nedslamming er sannsynlige årsaker til at sukkertare har forsvunnet fra store deler av indre deler av Skagerrakkysten (jf. kap. 3.3.3).

3.2.5 Marint søppel – et globalt miljøproblem

Store mengder søppel tilføres havområdene hvert år og føres med havstrømmene over større områder og på tvers av landegrensene. Gjenstander av plast, glass, gummi og andre «langlevde» materialer kan bli værende i miljøet i svært mange år. Det er mange ulike kilder til forsøplingen og den har ulike effekter på miljøet.

OSPAR har gjennomført strandsøppelundersøkelser for å vurdere forsøplingssituasjonen i Nordøst-Atlanteren. Hovedbildet fra disse undersøkelsene var at det, til tross for årsvariasjoner, ble registrert gjennomgående høye nivåer av søppel. Nordsjøområdet har blant de høyeste nivåene av marint søppel i Nordøst-Atlanteren.

Plast representerer kun 10 % av den årlige genererte avfallsmengden på verdensbasis, men utgjør på grunn av sine egenskaper og lange nedbrytningstid hovedandelen av den akkumulerte mengden søppel som finnes i havet. Slik er det også i norske farvann (figur 3.7). Plast fragmenteres til stadig mindre biter som til slutt vil danne en meget bestandig mikroplast. Det er vist at mikroplast kan forekomme i høye konsentrasjoner i sjøvann.

Kilde: Hold Norge rent. Foto: Oslofjordens friluftsråd.

I Norge er det kun gjort en pilotstudie av mikropartikler, hvor det ble tatt prøver på stasjoner mellom Arendal og Hirtshals. Det ble funnet lave konsentrasjoner av mikropartikler i åpne havområder, men det kan ikke utelukkes at dette kan være et større problem i mer kystnære områder og lukkede fjordsystemer.

Mye av kunnskapen om marin forsøpling har sin opprinnelse fra strandsøppelundersøkelser, undersøkelser av innholdet i sjøfuglmager og videobilder fra overvåkingen av rørledninger på havbunnen. Selv om marin forsøpling lenge har vært et synlig problem, er våre kunnskaper om miljøkonsekvensene likevel svært begrensete. I 2011 etablerte Direktoratet for naturforvaltning et nettverk av totalt syv lokaliteter for overvåking av strandsøppel. To av disse ligger i tilknytning til forvaltningsplanområdet (Kviljo ved Lista og Akerøya i Ytre Hvaler). Overvåkingen på disse lokalitetene er en del av et internasjonalt samarbeid om marin forsøpling og dataene rapporteres til OSPAR. Dataene vil fremover, sammen med tilsvarende overvåking i andre land, bidra med konkret kunnskap om omfanget av og kilder til forsøplingen i havområdet.

3.3 De enkelte delene av økosystemet

3.3.1 Plante- og dyreplankton

Planteplankton

Planteplankton er mikroskopiske, encellede organismer som svever fritt i vannmassene. Som andre planter trenger de lys og næringssalter for å vokse, det vil si for planteplanktonet å dele seg til nye celler. På våre breddegrader er det kun i de øvre 50 meter av vannsøylen det er nok lys for plantevekst. Når våren kommer med større avrenning av ferskvann, som er lettere enn det salte sjøvannet, og temperaturen i overflatelagene stiger, dannes det et relativt stabilt overflatelag som er ideelt for planteplanktonvekst. Store blomstringer gir farge på sjøen og fargen er bestemt av den aktuelle arten som blomstrer. Våroppblomstringen domineres av kiselalger, arter som er avhengig av silikat i tillegg til nitrat og fosfat som næringsstoffer. Vi mennesker kan merke kraftige planktonblomstringer for eksempel sommerstid når badevannet noen ganger kan synes misfarget og nærmest ugjennomsiktig. Men alle organismene som beiter på og livnærer seg av dette første trinnet i de marine næringskjedene, profiterer på stor planteplanktonvekst. Tilførsler av næringssalter bidrar til å øke planteplanktonproduksjonen og kan føre til uønskede tilstander med oksygensvinn i dypere vannlag når overskuddet av planteplankton synker og forbruker oksygen når det brytes ned. Indre deler av terskelfjorder er særlig sårbare, på grunn av sen utskifting av bunnvannet.

Boks 3.3 Algeoppblomstringen i 1988

Noen planteplanktonarter kan være giftige og forekomme i slike konsentrasjoner at det blir omfattende dødelighet av fisk og bunndyr. Dette skjedde i uvanlig stort omfang sommeren 1988, hvor en kraftig oppblomstring av den encellede algen Chrysochromulina polylepis (Prymnesium polylepis) førte til omfattende fiskedød langs norskekysten. Oppblomstringen startet i Kattegat og algen ble fraktet med kyststrømmen mot Vestlandet. Den drepte og skadet både alger og dyr i et område fra den svenske vestkyst og opp til Bømlo på vestlandskysten. Lakseoppdretterne hadde store tap, men også villfisk og bunndyr døde.

Hovedårsaken til denne spesielle algeoppblomstringen er ikke fastslått. Det ble observert stor ubalanse mellom næringssaltene fosfat og nitrat i tiden rett før oppblomstring startet. Videre var det lite silisium i vannet før oppblomstringen skjedde, noe som forhindret «ufarlige» diatomeer (kiselalger) i å blomstre. Sammen med ekstraordinære tilførsler av næringssalter til Nordsjøen fra de store elvene på kontinentet og tilførsler gjennom kyststrømmen fra Østersjøen, kan dette ha bidratt til at blomstringen fikk et så stort omfang

I kjølvannet av «algekatastrofen» ble det iverksatt en rekke tiltak for å redusere tilførsler av næringssalter til sjø.

Kilde: Pedersen, Walday, Oug. Statlig program for forurensningsovervåking. Overvåkingsrapport 475/91.

Dyreplankton

I løpet av de siste 25 årene er det observert en rekke endringer både i mengde og artssammensetning av dyreplankton i Nordsjøen. Som følge av stigende havtemperatur har varmtvannsarter utvidet sitt leveområde nordover med mer enn 1000 km de siste 50 årene, mens mengden kaldtvannsarter er redusert. Et tydelig eksempel på dette er raudåta (Calanus finmarchicus), som er redusert med 70 % i Nordsjøen siden 1960-tallet. Samtidig har mengden av den varmekjære søskenarten Calanus helgolandicus økt (se boks 3.1).

Endringer i artssammensetning, størrelsesfordeling og produksjonssykluser i dyreplanktonet vil ha betydning for høyere ledd i næringskjeden.

Fordi om lag 70 % av vannmassene i Nordsjøen strømmer innom Skagerrak og ut av Nordsjøen som en del av Kyststrømmen, kan overvåking i Skagerrak gi et godt bilde av forhold og endringer i Nordsjøen. Havforskningsinstituttet har siden 1994 hver fjortende dag tatt prøver av dyreplankton ved Skagerrakkysten i regi av Klifs Kystovervåkningsprogram. Resultatene viser at det har vært en kraftig nedgang (80 %) i biomasse siden 2003 av de små artene i planktonet. Dyreplanktonsamfunnet består av en lang rekke forskjellige arter der hoppekrepsene Pseudocalanus regnes for å være den viktigste arten i næringskjeden i Nordsjøen etter Calanus-artene. På grunn av liten størrelse, 1.0–1.5 mm, utgjør imidlertid Pseudocalanus mindre biomasse enn Calanus.

3.3.2 Havbunn og bunndyr

Nordsjøen, Skagerrak og tilgrensende kystnære områder har et rikt dyre- og planteliv også ved bunnen. Bunndyrenes utbredelse er avhengig av sedimenttype og vanndybde.

Sammensetningen av bunndyr viser at det er et skille mellom sørlige arter, dominert av frittlevende organismer som sjøstjerner og krepsdyr, og nordlige arter som er mer dominert av fastsittende organismer som sjøroser og svamp. Grensen mellom de to sammensetningene går midt gjennom Nordsjøen ved 50 meters dyp. Antallet arter er høyere i nord enn i syd og biomassen er større nær kysten enn lenger ute. Også temperaturvariasjoner og strømforhold virker inn på artsmangfold og -tetthet, fordi de fleste bunnlevende artene har larver som transporteres med vannmassene. Bunnfaunaen er viktig føde for fisk som torsk, hyse og flyndre, i tillegg til at de selv spiser organisk materiale som synker ned på bunnen.

I Nordsjøen vet vi mye om bunntypene, mens vi vet lite om dyresamfunnene på og over bunnen. Det er særlig de største artene, som svamper, sjøfjær og koraller som vi vet minst om. Disse står opp fra bunnen og er derfor mest følsomme i forhold til bunntråling og annen fysisk påvirkning. I Hvaler/Koster nasjonalpark i den indre delen av Skagerrak, er det funnet korallrev, korallskog og svampsamfunn. Dette revet strekker seg inn i Sverige og er også identifisert som et særlig verdifullt område (se kapittel 3.4). Korallskogen i dette området utgjøres hovedsakelig av risengrynskorall (Primnoa resedaeformis), men flere andre hornkoraller forekommer også. Korallforekomster er også påvist langs kysten av Vestlandet, i vestskråningen av Norskerenna ved Tampen, men det er ukjent hvor stort revet er. Utover dette er det ikke rapporterte forekomster av koraller i Nordsjøen og Skagerrak. Det er imidlertid tett kobling mellom vannmassene i Nordsjøen og revstrukturene nordover i Norskehavet.

Dyresamfunnene nede i sedimentene er bedre undersøkt og det finnes lange dataserier fra undersøkelsene i kystovervåkingsprogrammet og offshoreovervåkingen. Det mangler imidlertid kunnskap om koblingen mellom bunnsamfunnenes struktur og deres funksjon for omsetting av organisk materiale, næringsstoffer og produksjon.

Bunndyrene lever både på stein og grus, som gjerne kalles hardbunn, og på eller i bløt leire/mudderbunn, som kalles bløtbunn. Gjennom Kystovervåkingsprogrammet er det vist at tilstanden på både hard- og bløtbunn langs ytre kyst i Skagerrak og på Vestlandet, generelt er god. Bunnsamfunnene i østlige Skagerrak (Ytre Oslofjord) har vært i en positiv utvikling. Dette avspeiler at de langtransporterte vannmassene fra blant annet Tyskebukta, nå inneholder mindre næringsstoffer enn før. Innenfor kyststrømmen er forholdene sterkt varierende pga. næringstilførsler fra land. Vi har imidlertid lite kunnskap om bunnsamfunn i forvaltningsplanområdet utenom kystnære områder og rundt offshore-installasjonene. I områder som utsettes for gjentatt påvirkning, slik som nær skråningen av Norskerenna, vil kortlevde, opportunistiske arter dominere på bekostning av arter som trenger tid til å etablere seg og formere seg.

Lenger sør i Nordsjøen er det vist at saktevoksende, fastsittende og langsomme arter som skjell, har gått kraftig tilbake, mens raske og hurtigvoksende arter, ofte krepsdyr, nå dominerer.

3.3.3 Tareskog

Tareskogen er leveområde med høyt biologisk mangfold og produksjon, og kalles ofte havets regnskoger. Dyrelivet domineres av krepsdyr og snegler som beveger seg på og mellom plantene på jakt etter mat og skjulesteder. Tareskoger er viktig gyte- oppvekst- og næringsområde for krepsdyr, yngel og fisk, og fiskespisende sjøfugler finner ofte sin næring her. Kysttorsken lever i disse strandnære områdene gjennom sin første vinter, og trenger både mat og skjul. Tareskogenes rikdom kan illustreres ved et dyreliv i tettheter på mer enn 100 000 individer pr kvadratmeter. Disse dyrene har en sentral rolle i næringsomsetningen siden de lever av tareproduksjonen og blir igjen spist av fisk. Tareskogene binder samtidig store mengder CO₂.

Tarevegetasjonen i de ytre kystområder domineres av stortare (Laminaria hyperborea) som danner et vegetasjonsbelte på hardbunn fra ca 1–20 meters dyp, mens enkeltplanter kan vokse ned til mer enn 30 meters dyp. I mer beskyttede kystområder og fjorder domineres tarevegetasjonen ofte av sukkertare (Saccharina latissima). Stortare høstes i industriell målestokk fra Rogaland til Trøndelag. Tilstanden i stortaresamfunnene og effekter av tarehøsting overvåkes årlig. Resultatene fra overvåkingen tyder på at tilstanden i taresamfunnene langs den ytre kyst er både god og stabil. Gjenveksten av tare etter høsting virker generelt god fra år til år, og aktiviteten vurderes som bærekraftig.

Kilde: Foto: Erling Svendsen

Tidlig på 2000-tallet ble det observert reduserte forekomster av sukkertare (Saccharina latissima) langs indre kystområder i Skagerrak og på Sør-Vestlandet, sammenlignet med situasjonen på midten av 1990-tallet. I perioden 2005–2008 ble det gjennomført undersøkelser for å kartlegge omfanget av og årsakene til sukkertarens tilbakegang langs kysten av Sør-Norge. Prosjektet konkluderte med at sukkertaren hadde forsvunnet fra store deler av Skagerrakkysten (80 % av kysten var uten tare) og utbredelsen på Vestlandet var redusert med 40 % flere steder. Den var erstattet av mindre, trådformete alger som vokste på en nedslammet havbunn der sukkertaren ikke greide å få feste og spire. I områder der sukkertareskogene blir borte forsvinner også mange dyr på sjøbunnen og i vannet. Større fisk og sjøfugl får redusert tilgang på mat, og mange arter som kysttorsk og krepsdyr mister sine skjulesteder. Årsaken til reduksjon av sukkertare i Skagerrak siden 1990-tallet antas å være sammensatt av flere faktorer, som økte tilførsler av næringssalter, nedslamming og temperaturøkning. Dette er antagelig det første tydelige eksempelet i Norge på hvordan mange miljøbelastninger virker sammen og dramatisk endrer et økosystem.

I Norsk rødliste for naturtyper 2011 er sukkertareskog i Skagerrak vurdert som «sterkt truet» (EN), sukkertareskog i Nordsjøen er plassert i kategorien «sårbar» (VU), mens «tareskogbunn» er plassert i kategorien «nær truet» (NT).

Det er tegn på at tilstanden for sukkertare er i ferd med å bli bedre på Vestlandet og til dels også langs Skagerrakkysten. Det er likevel for tidlig å konkludere med at dette er en vedvarende trend.

3.3.4 Fiskebestander

Nordsjøen kan grovt sett deles i fire områder, hver med sin karakteristiske økologiske profil. I nord, med dybder på 100–200 meter, finner vi de viktigste områdene for norske fiskerier i Nordsjøen. Her fiskes blant annet voksen torsk, sei, sild, makrell, taggmakrell, hyse og øyepål. I de sentrale delene av Nordsjøen tas brisling, hvitting og hyse. I øst, med dybder på 50–100 meter er det oppvekstområde for sild og torsk. Her er det også viktige tobisområder og det er viktige leveområder for flatfisk

Fiskebestander har store naturlige variasjoner. Klimatiske svingninger påvirker spesielt grunne områder som Nordsjøen. Slike svingninger har større eller mindre innflytelse på fiskenes vandrings- og fordelingsmønster. Temperaturendringer kan påvirke rekruttering, individuell vekst og fordeling i havet. Det internasjonale rådet for havforskning (ICES) kommer hvert år med oppdaterte råd for de ulike fiskebestandene. De viktigste artene i Nordsjøen er sei, makrell, sild, brisling, kolmule, øyepål, tobis, reker og torsk. Tobis, sild og brisling er viktige byttedyr for sjøpattedyr, fisk og sjøfugl mens øyepål er viktig føde for fisk.

Torsk

Torsken i Nordsjøen er ganske stedbunden og man regner med at det finnes flere gytestammer. Det er ingen klare grenser mellom disse stammene og gyting kan forekomme over hele Nordsjøen. Disse stammene forvaltes derfor som en bestand.

Torsken i Nordsjøen har vært hardt beskattet over lang tid og gytebestanden er sterkt redusert. Både på grunn av lav gytebestand og temperaturøkning i Nordsjøen har rekrutteringen vært lav. Gytebestanden av torsk ble redusert fra rundt 250 000 tonn i 1970 til langt under kritisk nivå, 70 000 tonn, i 1999 og nedgangen fortsatte på 2000-tallet. Nå er det imidlertid på plass en gjenoppbyggingsplan som er vurdert og godkjent av ICES, og totalkvotene som nå settes er vurdert som bærekraftige Bestanden har hatt forbedring de siste årene. I 2013 er det forventet at gytebestanden passerer kritisk nivå for første gang siden 1990-tallet. Norge disponerer 17 % av totalkvoten for EU og Norge.

Kilde: Havforskningsinstituttet

Sei

Den første tiden etter klekking lever seien tett langs kysten og når den er tre til fire år vandrer den ut i Nordsjøen.

Gjennom 1970- og 1980-tallet ble gytebestanden redusert og nådde et minimum i 1991 på 100 000 tonn. Etter det har beskatningen vært lavere og gytebestanden har økt og har ligget over føre-var-nivået siden 1997. Beregnet gytebestand i 2013 er 235 000 tonn. Bestanden er klassifisert som bærekraftig høstet og å ha full reproduksjonskapasitet.

Kolmule

Kolmule er en liten torskefisk som holder til over hele Nordøst-Atlanteren og er en av de mest tallrike fiskeartene i de midterste vannlagene. Kolmule spiser for det meste krepsdyr som krill og tanglopper og er selv viktig føde for sei, blåkveite og grindhval. Bestanden ble redusert fra vel 7 mill tonn i 2003 til 2,8 mill tonn i 2011. I 2012 økte bestanden igjen til 3,8 mill. tonn. I 2008 ble kyststatene enige om en ny forvaltningsplan for å sikre bærekraftig høsting, og det er forventet en gytebestand på 5,1 mill tonn i 2013. I følge ICES høstes bestanden bærekraftig.

Øyepål

Arten har vid utbredelse i østre deler av Nord-Atlanteren, men er mest tallrik i Nordsjøens nordlige deler, øst for Shetland og langs vestkanten av Norskerenna. Øyepål er en liten torskefisk som hovedsakelig spiser krill og raudåte. Bestanden har stor rekrutteringsvariasjon og blir selv føde for en rekke andre større fisk og sjøpattedyr. Både siden den er en kortlivet art og at den har stor betydning for økosystemet som mat for ulike arter, er det relativt store variasjoner i bestandsstørrelsen fra år til år.

Tobis

Tobis er et samlebegrep for flere arter innen silfamilien, men det er havsil som dominerer fangstene. Tobis holder til på sandbunn, og er flekkvis fordelt i åpne havområder og langs kysten. Den tilbringer en stor del av tiden nedgravd i sanden. Tobis i Nordsjøen består sannsynligvis av en rekke distinkte og geografisk atskilte komponenter, noe som må tas hensyn til i forvaltningen. Tobis utgjør viktig føde for annen fisk, sjøpattedyr og sjøfugl, og spiller således en nøkkelrolle i økosystemet. Fisket etter tobis var tidligere helt uregulert, noe som har ført til meget høy beskatning og dermed negative konsekvenser for gytebestandene. Som følge av denne utviklingen er fisket nå svært begrenset sammenlignet med tidligere. Danmark og Norge dominerer i tobisfiskeriet, som foregår på Vikingbanken og i sentrale deler av Nordsjøen. Mellom 1990 og 2002 varierte landingene rundt et gjennomsnitt på 815 000 tonn, men har siden vært betydelig lavere. I norsk sone har nedgangen vært særdeles stor, med reduksjoner på 88–94 % i perioden 2003–2005 sammenlignet med perioden 1994–2002. I EUs økonomiske sone var nedgangen i samme periode på 44–74 %. Først i seinere år er det satt kvoter for tobisfisket i Nordsjøen. I norsk sone ble det iverksatt en ny områdebasert forvaltningsmodell i 2010. Hovedmålet med denne modellen er å bygge opp og sikre bærekraftige gytebestander på alle historisk viktige tobisområder (se boks 4.1), og Havforskningsinstituttet har som oppgave å kartlegge utbredelse og mengde av tobis med årlige akustiske tokt. En sterk 2009-årsklasse, som også har god individuell vekt, ga tobisbestanden i norsk økonomisk sone en betydelig økning i mengde og utbredelse fra 2009 til 2010. Rekrutteringen varierer imidlertid også av naturlige årsaker og de to siste årene har den vært svak. Bestanden består nå hovedsakelig av 2009-årsklassen og en del eldre fisk.

Kilde: Havforskningsinstituttet

Reker

Dypvannsreke trives best på dypt vann, vanligvis dypere enn 70 meter, men den kan forekomme også på så grunt vann som 15–20 meter. Reken er en kaldtvannsart som er utbredt på begge sider av Nord-Atlanteren, og den forekommer fra Skagerrak og nordover langs hele norskekysten til nord for Svalbard. Den lever på leire- eller mudderholdig bunn, der den spiser små krepsdyr og børstemark samt næringsrikt mudder. Om natten stiger reken opp i vannsøylen for å beite på dyreplankton. Selv er den et viktig byttedyr for mange arter av bunnfisk, særlig torsk.

Danske fangstrater (som utgjør en lengre tidsserie enn den norske) viser at rekebestanden minket fra 2007 til 2010. Lav rekruttering i 2008–2011 sammenlignet med årene 2006 og 2007 indikerer at bestanden fortsatt vil ligge på et lavt nivå. Rekrutteringen økte i 2011 og 2012.

Rekene fanges med enkel- eller dobbelttrål. Et økende antall båter bruker skillerist i nettene. Der disse ikke brukes, tas det bifangster dominert av sei og torsk samt også en del dypvannsfisk og haier i de dypere delene av Skagerrak og i Norskerenna. Denne bifangsten, som kan utgjøre opptil 30 % av fangsten, er underlagt reguleringer.

Makrell

Makrell er utbredt fra Nordvest-Afrika til Barentshavet. Den forvaltes som én bestand, nordøstatlantisk makrell, som består av tre gytekomponenter. Nordsjømakrell som gyter sentralt i Nordsjøen og i Skagerrak, vestlig makrell som gyter vest av Irland og sørlig makrell som gyter i spanske og portugisiske farvann. Nordsjømakrellen er den minste bestanden. Den ble nedfisket på 1970-tallet og har siden holdt seg på et svært lavt nivå. Reguleringstiltak med forbudssoner hindrer nå fiske på Nordsjømakrellen. Makrellen er en typisk planktonspiser, også som voksen, men spiser også fiskelarver og småfisk. Gytebestanden har historisk ligget på et stabilt nivå men økte fra 2002 fra 1,7 millioner tonn til 3 millioner tonn i 2009.

Årsklassene fra 2005 og 2006 er de største i hele tidsserien tett fulgt av 2002-årsklassen som er den tredje største som er målt. 2007 og 2008- årsklassene er også over gjennomsnittet, mens økt fiskedødelighet innebærer økt risiko for at beskatningen ikke er bærekraftig. Siden 2010 har det ikke vært på plass en internasjonal kyststatsavtale for makrell, noe som er årsaken til det relativt høye høstingsuttaket. Bakgrunnen for dette er at Island og Færøyene har iverksatt et omfattende fiskeri i egne økonomiske soner, og til tross for en rekke forhandlingsrunder er det ikke oppnådd enighet om fordelingen av makrellkvoten. Makrellbestanden som helhet er for tiden i meget god forfatning, til tross for at høstingen i flere år har ligger vesentlig over ICES’ anbefaling.

Nordsjøsild

Nordsjøsild er en pelagisk stimfisk som finnes i Nordsjøen, Skagerrak og Kattegat. Det er både høst-, vinter- og vårgytende sild i området, men det er den høstgytende nordsjøsilda som dominerer. Silda er planktoneter og en nøkkelart i området som predator og bytte for andre fiskebestander, sjøfugl og sjøpattedyr. Høy beskatning og lav rekruttering gjennom flere år førte til at gytebestanden nådde et lavmål i 1978. Innføring av strengere reguleringer førte igjen til en økning i bestanden. Selv om bestanden ikke har hatt god rekruttering siden 2001, har nordsjøsilda likevel fortsatt full reproduksjonsevne.

Kilde: Havforskningsinstituttet

Brisling

Brisling er en liten pelagisk sildeart som har sin hovedutbredelse i sentrale og sørøstlige deler av Nordsjøen. I Skagerrak finnes brislingen stort sett nær land og i norske og svenske fjorder. Tilgjengelig informasjon gir ikke grunnlag for å evaluere status for brislingbestanden i Nordsjøen og Skagerrak. ICES konkluderer med at utbredelsen øker mens fangstene er noenlunde konstante. Derfor anses det nåværende fisketrykket å være bærekraftig.

Pigghå og makrellstørje

Pigghå og makrellstørje utgjorde tidligere relativt store fiskerier i Nordsjøen. Pigghå var den vanligste haiarten i Nordøst-Atlanteren, men bestanden har hatt betydelig reduksjon. Det finnes imidlertid ingen gode estimater på bestandsstørrelsen. Arten er oppført som kritisk truet på Norsk rødliste for arter 2010. Makrellstørjebestanden, som gyter i Middelhavet, er også sterkt redusert og bruker ikke lenger norske havområder som beiteområde. Forskerne mener imidlertid nå at bestanden er økende, og det er observert flere makrellstørjer lenger nord i Atlanterhavet de siste årene. Det er innført flere tiltak i Norge for å styrke beskyttelsen av disse artene, blant annet er det innført et totalforbud mot direktefiske både etter pigghå og makrellstørje.

3.3.5 Sjøpattedyr

Det er fem arter sjøpattedyr som tallmessig dominerer i Nordsjøen. Det er hvalartene nise, vågehval og kvitnos; og selartene havert og steinkobbe. Mens vågehvalen kommer på næringssøk i sommerhalvåret, er nise, kvitnos, havert og steinkobbe stedegne i Nordsjøen. I tillegg er det en liten, men stedegen bestand av delfinarten tumler ved kysten av Skottland. Også andre arter av både hval og sel kan være på kortere besøk i Nordsjøen.

Det foreligger ikke lange tidsserier for tallrikhet av hval i Nordsjøen. Men to store, internasjonale hvaltellinger, henholdsvis i 1994 og 2005, viste at bestanden av nise var stabil (ca. 1/3 million) i denne perioden, men det var en forskyvning mot syd i fordelingen. Også antallet vågehval og kvitnos (ca. 10 000 for begge artene) var stabilt over denne perioden. Antallet vågehval som oppholder seg i Nordsjøen om sommeren kan imidlertid variere fra år til år.

Vi har noe lengre tidsserier for sel, og disse viser betydelige endringer over de siste femti årene. For havert er det ungeproduksjonen som telles, mens for steinkobbe telles totalbestanden i hårfellingstiden.

Haverten har hovedsakelig tilhold ved De britiske øyer, og her har ungeproduksjonen øket fra ca. 5 000 i 1960 til nærmere 40 000 i 2010. Til sammenligning er produksjonen langs den norske nordsjøkysten bare ca. 45 unger årlig, men økende. Etter fredning har havertene rekolonisert tidligere utbredelsesområder i danske, tyske og nederlandske farvann.

Etter at nordsjølandene innførte fredninger har også steinkobbene øket i antall i siste halvdel av forrige århundre (i Sør-Norge ble steinkobbene fredet i 1973, men det er siden åpnet for regulert jakt i noen områder). To sykdomsutbrudd (i 1988 og 2002) satte bestandene vesentlig tilbake langs den europeiske fastlandskysten og i England, men bestandene viste evne til rask gjenvekst. Rundt 2010 var de norske nordsjøbestandene på vel 1 000 individer fra Lista til Stad i tillegg til ca. 300 i Skagerrak. Bestandene i Skottland og langs norskekysten fra Rogaland og nordover ble i liten grad påvirket av sykdomsutbruddene i 1988 og 2002. I løpet av de siste årene har de store bestandene i Skottland gått dramatisk tilbake (50 % reduksjon ved Shetland og 68 % ved Orknøyene). Årsaken til dette er ikke kjent, men det settes ikke i forbindelse med de tidligere sykdomsutbruddene. Også i Norge ser det ut til å være en svak tilbakegang de senere årene. På Norsk rødliste for arter 2010 er steinkobbe listet som sårbar.

Gulflankedelfin og stripedelfin er svært tallrike i Atlanteren sør for De britiske øyer. Dersom klimaendringer fører til høyere sjøtemperaturer i Nordsjøen vil disse artene kunne etablere seg her i stort antall. Det kan medføre endrede konkurranseforhold for de tradisjonelle nordsjøartene.

3.3.6 Sjøfuglbestander

Nordsjøen og Skagerrak et viktig område for mange sjøfuglbestander. Sjøfuglene i området hekker i hovedsak i Sør-Norge og nordøstlige deler av Storbritannia. Utenfor hekkesesongen er Nordsjøen og Skagerrak et viktig område for mange sjøfuglbestander som er hjemmehørende i nordøstlige deler av Storbritannia og som trekker over Nordsjøen etter endt hekking. Området tiltrekker seg også store antall sjøfugler fra både Norskehavet og Barentshavet. Mange sjøfuglarter har derfor viktige trekk-, raste- og overvintringsområder her. Sjøfuglbestandene i norsk del av Nordsjøen og Skagerrak er anslått til henholdsvis 133 000 og 101 000 hekkende par. Tolv prosent av alle norske sjøfugler hekker i området, dominert av de kystbundne sjøfuglartene (måker, terner, skarver og ærfugl). Det er hekkebestandene av ærfugl, fiskemåke, sildemåke og gråmåke som er de mest tallrike i området, etterfulgt av lunde, svartbak, makrellterne, rødnebbterne og krykkje.

Det er mange sjøfuglkolonier på norskekysten i Nordsjøen og Skagerrak, men ikke store fuglefjell som lenger nord. Sjøfugler fra fuglefjellet på Runde (sør i Norskehavet) beiter i nordlige deler av Nordsjøen. Einevarden er et av de få fuglefjellene sør for Runde med hekkende alkefugl, krykkje og havhest. I Nordsjøen og Skagerrak opptrer også arter som Norge har et spesielt ansvar fordi minimum 25 % av den europeiske bestanden hekker her. Dette gjelder arter som fiskemåke, sildemåke (underarten intermedius) og gråmåke.

Sjøfugl er en viktig komponent i kyst- og havmiljøet, blant annet som et svært synlig ledd på toppen av lange næringskjeder. Bestandsutvikling, overlevelse og reproduksjon hos sjøfugl er gode indikatorer på tilstanden i marine økosystemer.

Kilde: OSPAR

Generelt viser utviklingen for sjøfugl i Nordsjøen og Skagerrak at bestanden hos arter som beiter i åpent hav (pelagisk) går tilbake. Det samme gjelder mange kystnære arter, men bildet er mer variert for denne gruppen. Nyetablerte arter som havsule og storskarv (underarten mellomskarv) øker, mens fiskemåke, krykkje, makrellterne, lunde og lomvi går tilbake. Havområdet er i endring, og dette gjenspeiler seg i artssammensetningen av sjøfugl. Elleve sjøfuglarter som forekommer i forvaltningsplanområdet er per i dag på Norsk rødliste, hvorav seks er kategorisert som truete.

3.3.7 Truete arter

Rødlister har blitt et viktig verktøy i nasjonalt og internasjonalt arbeid knyttet til forvaltning av biologisk mangfold. De utarbeides med utgangspunkt i Den internasjonale naturvernunionen (IUCN) sine retningslinjer. Kategoriene «kritisk truet (CR)», «sterkt truet (EN)», «sårbar (VU)» benevnes samlet som truete arter. Kriteriesettet, som brukes for å fastsette hvilken kategori en art tilhører, er bygd opp av fem kriterier basert på kunnskap om størrelsen på området arten finnes i, størrelsen på bestanden og endringer i bestanden.

For fisk og sjøpattedyr er kategorien i hovedsak vurdert ut fra bestandsreduksjoner. Mens kunnskapen om fisk i stor grad bygger på bestandsovervåking og overvåking av rekrutteringen av kommersielle fiskeressurser, består kunnskapen om tang og tare og virvelløse dyr i stor grad av registrerte funn og kjennskap til levested. I disse gruppene er derfor vurderingene for de fleste artene basert på forekomst og areal. De påvirkningene som har betydning for flest truete eller nær truete marine arter er arealendringer, overgjødsling og beskatning.

Rødlisten er et dynamisk verktøy som legger opp til jevnlig revisjon i lys av ny kunnskap om bestandssituasjonen for artene. Marine arter ble for første gang inkludert i rødlisten i 2006 og nye vurderinger i 2010 første til noen endringer; noen arter ble tatt ut av listen mens andre ble flyttet fra kategorien «datamangel» til en av kategoriene for truet.

I tillegg til artene listet i boks 3.4, er det noen virvelløse dyr som er klassifisert som truet. Dette gjelder særlig skjell (blant annet sandskjell og europeisk østers) og snegler (fem arter). Det gjelder også et par mindre krepsdyr, for eksempel brakkvannsreke. Felles for listing av virvelløse dyr er at svært mange arter kommer i kategorien «datamangel», det vil si at det er stor kunnskapsmangel knyttet til status og utvikling for disse artene.

Vurderingene som ligger til grunn for de marine artene på Rødlisten bygger på den vitenskapen som var tilgjengelig før tidspunktet for listingen. Datatilfanget for disse artene er i mange tilfeller begrenset, og bygger ofte på fangstrapporteringer. Fangstdata som kilde kan ha begrensninger, siden fiskeinnsatsen og reguleringene har variert over tid, og føre-var-hensyn legges til grunn ved usikkerhet om utviklingen. Fiskeriforvaltningen følger opp behovet for ekstraordinære tiltak eller overvåking i de årlige budsjettene, og prioriterer innsatsen for enkeltarter på bakgrunn av fersk informasjon om utviklingen og endringer i blant annet beskatningsmønster, tilstand og kunnskapsbehov. For de fleste av de rødlistede artene er det innført totalforbud mot målrettet fangst.

3.3.8 Fremmede arter

Fremmede arter er arter som ved hjelp av menneskelig aktivitet er introdusert, tilsiktet eller utilsiktet, til områder utenfor sitt nåværende eller historiske naturlige utbredelsesområde.

Kilde: Erling Svendsen

Mange av disse klarer ikke å overleve på grunn av dårlig samsvar med egne miljøkrav. Enkelte finner livsbetingelser som muliggjør både vekst og reproduksjon, og kan dermed etablere en lokal populasjon. Noen få av disse artene finner tilfredsstillende miljøforhold og kan mangle naturlige fiender (særlig i en koloniseringsfase). Slike arter kan etter en tid opptre i store tettheter, kan fortrenge stedlige arter og forstyrre lokale økosystemer. De blir det vi kaller invaderende arter.

Selv om sannsynligheten for at en fremmed art både skal overleve transporten, være tilpasset livsbetingelsene i sitt nye miljø og klare å etablere en reproduserende bestand, er liten, vil slike hendelser likevel inntreffe. Sannsynligheten vil øke med introduksjonstrykket. Introduksjonstrykket bestemmes først og fremst av antallet individer som ankommer, og hvor hyppig slike introduksjoner skjer.

Siden fremmede arter har utviklet seg i samspill med en rekke andre arter (i sitt opprinnelige økosystem) som ikke er til stede i det nye, er det ofte vanskelig å forutse hva slags effekter en fremmed art vil ha. I mangel av slik kunnskap er det vanlig å regne fremmede arter som skadelige inntil det er demonstrert at de ikke er det.

Flere fremmede arter har etablert seg i norske farvann. I forvaltningsplanområdet er de fleste fremmede artene bunndyr og -planter med kysttilknytning, som stillehavsøsters og japansk drivtang. Den amerikanske lobemaneten er et eksempel på en pelagisk art som har opptrådt i store tettheter langs kysten av Nordsjøen og Sør-Norge (figur 3.14).

«Norsk svarteliste 2007» ble gitt ut av Artsdatabanken som den første offisielle oversikten over fremmede arter i Norge. En oppdatert «Fremmede arter i Norge med norsk Svarteliste»- kom ut i 2012 (Artsdatabanken). Det er ikke systematisk kartlegging og overvåking av fremmede arter i alle norske havområder, men det er etablert ti faste overvåkingsstasjoner for fremmede arter langs norskekysten. Dette vil, sammen med annen overvåking, i noen grad gi en oversikt over utviklingen, men vil neppe være tilstrekkelig til å fange opp en ny introduksjon på et svært tidlig stadium. En rekke fremmede marine arter har etablert seg i andre deler av Europa, og en forventer at disse kan bre seg til Norge (dørstokkarter).

3.3.9 Naturindeks i Nordsjøen og Skagerrak

«Naturindeks for Norge» skal gi et overblikk over tilstanden og utviklingen av det biologiske mangfoldet i de store norske økosystemene over tid.

For hvert av økosystemene er det valgt ut et sett med indikatorer som representerer det biologiske mangfoldet. Indikatorene er arter eller indirekte indikatorer som sier noe om potensialet for biologisk mangfold. Til sammen består naturindeksen av over 300 indikatorer fordelt på ni økosystemer.

Det er beregnet indekser både for havbunn og for pelagisk miljø (vannmassene) i henholdsvis Nordsjøen og Skagerrak og i kystvann. Naturindeksen for Nordsjøen og Skagerrak falt kraftig mellom 1950 og 1990. Tilstanden i Nordsjøen viser utflating eller svak forbedring fra 1990 til 2010, mens for vannmassene i Skagerrak fortsetter nedgangen etter 1990 og frem til 2000 før en ser en positiv trend.

Selv om naturindeksen viser en positiv utvikling eller ingen endring i et økosystem, kan det være viktige endringer som ikke fanges opp i de aggregerte dataene.

Indikatorutvalget for indeksene er basert på ekspertvurderinger, overvåkingsdata og modellering. Indikatorene gir per i dag et ufullstendig bilde da det er få indikatorer for hvert økosystem (havbunn og pelagisk/vannmasser) og skjevheter knyttet til utvalget av indikatorer. For Skagerrak og Nordsjøen er det behov for å utvide antall og fordeling av indikatorene.

Det er også viktig å supplere kunnskap fra naturindeksen med detaljert informasjon om utviklingen for enkelte arter eller for sårbare områder. For mange av økosystemene har det vært en utfordring å samle tilstrekkelig data, noe som også øker usikkerheten i beregningene.

Naturindeksen peker på et stort kunnskapsbehov i flere økosystemer og artsgrupper. Mens kommersielle arter til havs har blitt overvåket og forvaltet i lang tid, er det stort behov for mer kunnskap knyttet til bunndyr og ikke-kommersielle fiskearter. Særlig viktig er det å etablere lange tidsserier. Aller størst er kunnskapsbehovet for hovedøkosystemet kyst. En bedre koordinering av arbeidet i overvåkingsgruppen for forvaltningsplanen og arbeidet med Naturindeks vil være viktig for å videreutvikle indeksen.

3.4 Særlig verdifulle og sårbare områder

Særlig verdifulle og sårbare områder er områder som ut fra naturfaglige vurderinger har vesentlig betydning for det biologiske mangfoldet og den biologiske produksjonen i havområdet, også utenfor områdene selv. Eksempler på miljøverdier i særlig verdifulle og sårbare områder er viktige leve- eller gyteområder for fisk, viktige leveområder for sjøfugl, eller korallforekomster. Områdene er valgt ut ved hjelp av forhåndsdefinerte kriterier, hvor betydning for biologisk mangfold og biologisk produksjon har vært de viktigste. I tillegg er en rekke utfyllende kriterier vurdert, for eksempel økonomisk, sosial og kulturell betydning og vitenskapelig verdi.

Områdenes sårbarhet for påvirkning er også identifisert på bakgrunn av forekomstene av arter og naturtyper som naturlig hører hjemme i områdene. De ulike naturtypene og artenes spesifikke sårbarhet for ulike typer påvirkning vil variere og er identifisert ut i fra hvilke effekter den enkelte påvirkning kan ha på artens og bestandens utvikling og overlevelse. Denne sårbarheten vil kunne variere i tid og rom. Sårbarhet vurderes som en egenskap ved naturverdiene uavhengig av om påvirkningene faktisk er til stede eller ikke.

Særlig verdifulle og sårbare områder gir ikke direkte virkninger i form av begrensninger for næringsaktivitet, men signaliserer viktigheten av å vise særlig aktsomhet i disse områdene. For å beskytte verdifulle og sårbare miljøverdier kan det, for eksempel med hjemmel i gjeldene regelverk, stilles særlige krav til aktivitet som utøves. Kravene kan gjelde hele eller deler av det aktuelle området, og må vurderes konkret.

I det faglige grunnlaget for forvaltningsplanen er tolv områder identifisert som særlig verdifulle områder. Av disse ligger åtte områder langs kysten og fire områder i åpent hav i Nordsjøen. Alle de identifiserte områdene er generelt sårbare, men sårbarheten varierer etter hvilke påvirkninger de utsettes for og tidspunktet dette skjer (se boks 3.5 om sårbarhet). I tillegg er kystsonen identifisert som et generelt verdifullt område.

Kilde: Direktoratet for naturforvaltning, Statens kartverk.

Nedenfor gis en kort omtale av de særlig verdifulle og sårbare områdene i Nordsjøen og Skagerrak:

1) Området Bremanger til Ytre Sula

Området er et viktig hekke-, fjærfellings-, trekk- og overvintringsområde for sjøfugl, og et viktig yngleområde for selarten steinkobbe.

2) Korsfjorden

Verdier som er vektlagt i området, er mangfold av natur- og landskapstyper, kulturhistorie, geologi, fugleliv og tare. Området har også uvanlig god forekomst av stortare og skjellsand. Området representerer den vestlandske skjærgården og er et variert kystområde med stort mangfold og betydelig variasjon i undersjøisk topografi.

3) Karmøyfeltet

Området har høy biologisk produksjon. Det er blant annet gyteområde for norsk vårgytende sild og fungerer som samleplass for drivende egg, larver og yngel. Dette gjør området attraktivt for rovdyr som sjøfugl og sjøpattedyr. Området er også viktig i økosystemsammenheng på grunn av store forekomster av reke – der reke er en nøkkelart i økosystemet.

4) Boknafjorden og Jærstrendene

Dette er et særegent område med store grunne partier med sand- og steinbunn. Det preges av stor fysisk dynamikk på grunn av bølger og strøm som fører til et krevende miljø med en spesialisert fauna. Området har stor variasjon i geologi og økologi – fra åpne sjøarealer i vest, via grunne tareskogsområder, tarerike strender og sanddynesystemer, til næringsrike innsjøer og myrer i øst. Sanddynene er av internasjonal verdi og er en samlingsplass for tusenvis av vadefugler som hviler og har matsøk langs strendene under trekkperioden. Området er også et fødested for selarten steinkobbe og har flere verneområder.

5) Listastrendene

Listastrendene er klassifisert som landskapsvernområde og er et svært viktig område for fugl. Det er typeområde for sanddynelandskap med interessant sanddynevegetasjon. Eldste kjente endemorene i Norge finnes her. Området har også strandvoller, rullesteinsflora og krevende sumpvegetasjon.

6) Siragrunnen

Området har gode gyte- og næringsforhold for flere arter fisk, gyteområde for norsk vårgytende sild, og en samlingsplass for drivende (pelagiske) egg, larver og yngel. Dette gjør det til et attraktivt område for rovdyr som sjøfugl og sjøpattedyr. Siragrunnen regnes også som et av de viktigste områdene for hummer i regionen.

7) Transekt Skagerrak

Området har et mangfold av natur- og landskapstyper, verdifull geologi, og er viktig på grunn av fugleliv og kulturhistorie. Transektet strekker seg fra kystlinjen utaskjærs – mellom nordspissen av Tromøya utenfor Arendal og Rauerkilen ved Fevik, til områder med dyp på ca. 600 meter i Norskerenna. Området omfatter tidevannssonen, endemorenen Raet, brakkvannsområder ved utløpet fra Nidelva, tangbeltet, ålegrasenger, bløtbunn og hardbunn med tare og koraller, og dessuten et bevaringsområde for hummer ved Flødevigen. Området er representativt for Skagerrak.

8) Ytre Oslofjord

Området omfatter områdene Ormø–Færder og Ytre Hvaler nasjonalpark. Ormø–Færder er levested for en rekke sjeldne og truede plante- og dyrearter, og har et rikt fugleliv og friluftsliv. Ytre Hvaler er et hekke-, trekk- og overvintringsområde for sjøfugl, og har verdens største registrerte innaskjærs korallrev. Området har også spesielle marine egenskaper på grunn av Glommas utløp og dessuten svært variert undersjøisk topografi og bunnforhold.

9 ) Skagerrak

Området er et fjærfellings- og overvintringsområde for sjøfugl. Området rommer blant annet en stor andel av den nasjonale bestanden av lomvi på sensommeren og vinteren. Lomvi er en kritisk truet art som i løpet av de siste årene har hatt dramatisk bestandsnedgang.

10–11) Vikingbanken, tobisfelt og makrellfelt

Vikingbanken (10) er et gyte- og leveområde for tobis, og et beiteområde for hval som blant annet lever av tobis. Tobis er en nøkkelart i økosystemet i Nordsjøen, og er svært stedbunden fordi arten har strenge krav til sjøbunnen (grov sand) som den graver seg ned i. Tobis er også viktig for kommersielt fiske.

Tobisfelt (11) omfatter feltene i det sentrale Nordsjøen der tobis lever og gyter.

12) Makrellfelt

Området omfatter de viktigste feltene der makrellen gyter. Makrell er en økologisk og kommersielt viktig fiskebestand i Nordsjøen.

Kystsonen

I tillegg til de ovennevnte særlig verdifulle områdene er kystsonen ut til 25 km fra grunnlinjen identifisert som et generelt verdifullt område. Kystsonen har en variert og komplisert topografi, stort mangfold av undersjøiske naturtyper og et rikt plante- og dyreliv. Området er viktig for sjøfugl, og har forekomster av sjøpattedyr (sel og hval). Blant viktige miljøverdier er også selve kystlinjen med strandhabitater. Miljøverdiene i kystsonen kan være sårbare for oljeforurensning, forsøpling, bifangst og økning i fritidsaktiviteter.

3.5 Viktige kunnskapsbehov

Kunnskapsgrunnlaget omkring økosystemene og miljøtilstanden i Nordsjøen og Skagerrak er omfattende og havområdet regnes som et av de best undersøkte havområder i verden. Likevel er det fortsatt nødvendig å styrke kunnskapen om hvordan økosystemene påvirkes av klimaendringer, gradvis forsuring og menneskelig aktiviteter og om konsekvensene av dette. Kunnskapsbehovene knytter seg til både kartlegging, overvåking og forskning.

For å kunne vurdere sannsynligheten for og konsekvenser av drastiske endringer i økosystemene (økologisk regimeskifte) er det behov for mer kunnskap omkring økosystemenes motstandsdyktighet mot klimaendringer, havforsuring og forurensninger. I denne sammenheng er økt kunnskap om arter, bunnhabitater og naturtyper som er sårbare for endring viktig. Det er videre behov for mer kunnskap omkring hvordan klimaendringer og havforsuring kan påvirke forurensningssituasjonen i havområdet fremover.

Det observeres stadig flere nye miljøgifter som vi ikke kjenner effekten av. Kartlegging av nye miljøgifter og utvikling av nye metoder for tidlig å oppdage de potensielt verste miljøgiftene er viktig. For både gamle og nye miljøgifter er det behov for mer kunnskap om effekter av langtidseksponering og samvirkende effekter som kan oppstå når organismer eksponeres for en blanding av miljøgifter.

Det er videre behov for mer data på miljøgifter i de åpne havområdene, og det er få undersøkelser som sier noe om miljøgiftsbelastningen hos marine organismer.

Det er behov for teknologi- og kunnskapsutvikling for å forhindre eller redusere menneskeskapt påvirkning. Det er videre behov for kunnskap om økosystemtjenester som ikke er knyttet til en bestemt næring eller marked, slik at vi får et helhetlig bilde av havområdets betydning for mennesker og samfunn.