Meld. St. 20 (2019–2020)

Helhetlige forvaltningsplaner for de norske havområdene — Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten, Norskehavet, og Nordsjøen og Skagerrak

Til innholdsfortegnelse

8 Internasjonalt samarbeid om havforvaltning

Meld. St. 22 (2016–2017) Hav i utenriks- og utviklingspolitikken slo fast at regjeringen fortsetter å arbeide for bred oppslutning om havretten og intensiverer arbeidet for å fremme norske havinteresser. Med meldingen staket regjeringen ut kursen for en norsk lederrolle i internasjonale havspørsmål, ikke minst i arbeidet med å nå FNs bærekraftsmål.

Mange av de negative påvirkningene på marine økosystemer må løses gjennom felles internasjonal innsats. Grenseoverskridende forurensning, global oppvarming og havforsuring, så vel som spredning av plastforsøpling er alle problemstillinger hvor styrket internasjonalt samarbeid er nødvendig.

Oppslutning om internasjonale miljøavtaler, en ambisiøs gjennomføring av Parisavtalen, og videreutvikling av internasjonalt samarbeid for å sikre sunne og produktive hav i fremtiden er derfor høyt prioritert. Dette følges opp gjennom ulike internasjonale og regionale miljøavtaler og forvaltningsmekanismer, forvaltningssamarbeid med våre naboland, og bistand til god havforvaltning i utviklingsland.

8.1 Institusjoner og arenaer for internasjonalt samarbeid om havforvaltning

Havrettskonvensjonen pålegger statene en generell plikt til å samarbeide globalt og regionalt om vern og bevaring av det marine miljø. Vi deler økosystemer og viktige marine ressurser med andre land, og det bilaterale og regionale samarbeidet for å sikre god havforvaltning er derfor vesentlig. Norge har spilt en sentral rolle i å utvikle regionale fiskeri- og havmiljøorganisasjoner som er viktige for å fremme norsk politikk og havinteresser. Vi har også bidratt i utviklingen av tilsvarende organisasjoner i andre deler av verden.

Norge deltar aktivt under Konvensjonen om beskyttelse av det marine miljø i det nordøstlige Atlanterhav (OSPAR-konvensjonen). Neste ministermøtet i OSPAR er lagt til Lisboa, og er utsatt fra juli 2020 til 2021. Møtet har som hovedtema å vedta strategi for OSPARs arbeid frem mot 2030.

Den nordøstatlantiske fiskerikommisjonen (NEAFC) har stor betydning for fiskerisamarbeidet mellom Norge og nærstående land. Norge deltar aktivt også i NEAFC og har vært pådriver for tett samarbeid mellom OSPAR og NEAFC. Hensikten med samarbeidet er å sikre god koordinering i organisasjonenes arbeid, for eksempel for å forhindre ulovlig fiske og beskytte sårbare områder.

Gjennom den blandete norsk-russiske fiskerikommisjonen har Norge og Russland samarbeidet om felles forvaltning av de rike fiskeriressursene i Barentshavet, i snart 50 år. Dette har utviklet seg til et bredt og omfattende bilateralt samarbeid som omfatter ressurskontroll, kystvaktsamarbeid og søk og redning, teknisk regulering og felles norsk-russisk forskningssamarbeid. Til sammen har dette samarbeidet medført at den nord-østatlantiske torskebestanden er verdens best forvaltede fiskebestand, og av stor betydning for norske kystsamfunn.

Under den norsk-russiske miljøkommisjonen har havmiljøsamarbeidet høy prioritet. Et sentralt formål er å fremskaffe et best mulig faglig grunnlag for økosystembasert forvaltning av hele Barentshavet, og bidra med norske erfaringer til utviklingen av en helhetlig forvaltningsplan også på russisk side. Et samordnet system for miljøovervåking i hele Barentshavet, og et samarbeid om marin forsøpling er under utvikling. Kunnskap generert gjennom det norsk-russiske fiskerisamarbeidet gir viktige bidrag til arbeidet under miljøkommisjonen.

Formannskapet for Arktisk råd for 2019–2021 ivaretas av Island, som har hav og blå økonomi blant hovedsatsningene for sin formannskapsperiode. Arktisk råds marine arbeid vil bli styrket når det kommer på plass en egen mekanisme for dette fra høsten 2020. I tillegg finnes det en egen arbeidsgruppe, PAME, under Arktisk råd for beskyttelse av det marine miljø.

Ikke alt kan løses regionalt. På enkelte områder er det behov for å samarbeide globalt. Gjennomføringen av Havrettskonvensjonen av 1982 og FN-avtalen om fiske på det åpne hav av 1995 følges blant annet opp gjennom statspartsmøter, uformelle konsultasjoner og to årlige resolusjoner som debatteres og vedtas i FNs generalforsamling. Norge deltar aktivt i forhandlingene som gjelder blant annet miljøspørsmål, maritim sikkerhet, fiskerispørsmål og kontinentalsokkelspørsmål. Fra 2006 har Generalforsamlingen for eksempel utviklet bestemmelser for hvordan fiske skal foregå for å unngå skader på koraller og andre sårbare bunnhabitater. FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) utviklet retningslinjer for hvordan fiske ved sårbare områder skal foregå. Bestemmelsene er senere gjennomført i regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner som NEAFC og i norsk regelverk. FAO har også utviklet retningslinjer og handlingsplaner som er viktige for å styrke global bærekraftig forvaltning av fiskeriressursene. Etter norsk initiativ utviklet FAO en avtale om bekjempelse av UUU-fiske (havnestatsavtalen).

Konvensjonen om biologisk mangfold er den globale avtalen for å bevare biologisk mangfold og økosystemer. I 2021 skal det fremforhandles et nytt rammeverk for naturen under Biomangfoldkonvensjonen. En effektiv oppfølgning av Naturpanelets konklusjoner, en styrket gjennomføringsmekanisme, og naturbaserte løsninger er sentrale norske prioriteringer. Nasjonal oppfølging av konvensjonen innebærer blant annet å utvikle mer konkrete mål og virkemidler i arbeidet for å bevare mangfold og produktivitet i marine økosystemer.

FNs miljøprogram (UNEP) arbeider med å skape globalt samarbeid om bevaring av miljøet. Norge har arbeidet for å få hav, og ikke minst marin forsøpling, høyere på agendaen i UNEP. I perioden 2019–2021 er den norske klima- og miljøministeren president for FNs miljøforsamling, som er det styrende organet for UNEP. Norge er en pådriver for en global avtale mot marin plastforsøpling, og har i flere år arbeidet for å løfte dette under FNs miljøforsamling.

Norge er en pådriver for sikker og miljøvennlig skipsfart. FNs sjøfartsorganisasjon (IMO) er den viktigste arenaen for å oppnå dette. IMO har vedtatt flere konvensjoner som bidrar til å beskytte havmiljøet mot utslipp av olje, kjemikalier, avfall fra skip og spredning av fremmede arter. IMO har videre vedtatt et mål om å halvere klimagassutslipp fra skip innen 2050, og det jobbes nå med å konkretisere hvordan dette målet skal nås. Norges ambisjoner for en grønn skipsfart, og en avansert maritim næring, er med på å drive frem grønn skipsfart også internasjonalt.

Boks 8.1 Bistandsprogram – grønn skipsfart (Green Voyage)

Norge har gitt støtte til et stort internasjonalt prosjekt som er en del av IMOs strategi for å redusere klimagassutslipp fra skip. Prosjektet vil fremme globale tiltak for å redusere slike utslipp, samt teste nye teknologiske løsninger som kan gi utslippsreduksjoner. Prosjektet skal bidra til kapasitetsbygging i utviklingsland for å sette dem i stand til å møte sine forpliktelser knyttet til reduksjon i utslipp av klimagasser og bidra til energieffektivisering. I startfasen av prosjektet skal åtte land i Afrika, Asia, Karibia, Latin-Amerika og Stillehavet ta på seg rollen som pilotland for siden å ta lederroller for utvikling av grønn skipsfart i sine regioner.

Det viktigste som kan gjøres for å begrense klimaendringenes negative konsekvenser for havet, er å redusere de globale CO2-utslippene. Parisavtalens overordnete mål om å holde global oppvarming godt under to grader celsius, og tilstrebe en temperaturøkning som ikke overstiger 1,5 grader, har avgjørende betydning for marine økosystemer. Avtalen inneholder bestemmelser om utslippsreduksjoner, klimatilpasning og støtte til utviklingsland for omstilling til lavutslipp og bred tilslutning til og gjennomføring av Paris-avtalen, er avgjørende. Hav får økende oppmerksomhet i klimaforhandlingene, både på grunn av de raske endringene i havet og fordi noen av klimaløsningene finnes i havet. Norge tar til orde for en helhetlig tilnærming til hav og klima, der gode tiltak både fremmer klimatilpasning og styrker naturlige karbonlagre. Norge sluttet seg i desember 2019 til initiativet Ocean Acidification Alliance, som er et nettverk som skal fremme oppmerksomhet om, og løsninger for å begrense havforsuring.

8.2 Særlige innsatser for å fremme helhetlig havforvaltning internasjonalt

Regjeringen har tatt en rekke initiativer internasjonalt som følger opp målsetningen fra stortingsmeldingen om hav i utenriks- og utviklingspolitikken om at Norge skal ta en internasjonal lederrolle på hav. Noen av de viktigste er omtalt nedenfor.

Høynivåpanelet for en bærekraftig havøkonomi

Den økende erkjennelsen av at havmiljøet og havøkosystemene blir overbelastet av klimaendringer, forurensning og overutnyttelse lå bak initiativet til statsminister Erna Solberg i 2018, om å etablere Høynivåpanelet for en bærekraftig havøkonomi (havpanelet). Panelet består av sittende statsledere og regjeringssjefer fra Australia, Canada, Chile, Fiji, Ghana, Indonesia, Jamaica, Japan, Kenya, Mexico, Namibia, Palau og Portugal i tillegg til Norge. FNs generalsekretærs spesialutsending for hav, Peter Thomson, er også tilknyttet panelet.

Formålet med havpanelet er å skape internasjonal forståelse for havets økonomiske betydning og at bærekraftig bruk av havets ressurser og det å sikre god miljøtilstand, fører til økt verdiskaping. Rene og rike hav er ikke bare nødvendig for å nå bærekraftsmål 14, men en forutsetning for en rekke andre bærekraftsmål, herunder målene om fattigdom, sult, helse, energi og klima.

Havpanelets hovedrapport og politiske anbefalinger var tiltenkt fremlagt i forkant av FNs andre havkonferanse i juni 2020. I lys av korona-krisen er det besluttet å utsette konferansen. Foreløpig er man ikke blitt enige om noen ny dato, men mest sannsynlig vil konferansen bli utsatt med ett år. Det er dermed også besluttet å lansere havpanelets rapport og anbefalinger på et senere tidspunkt (ultimo 2020/primo 2021). Hovedrapporten vil blant annet være basert på 16 såkalte «Blue Papers» bestilt av havpanelet og skrevet av en internasjonal ekspertgruppe. Hvert «Blue Paper» sammenfatter eksisterende forskning og innovative løsninger, og gir råd om hva verden må gjøre for å oppnå en bærekraftig havøkonomi, innenfor havrelaterte tema som klima, ulovlig fiske og forurensning. Basert på dette kunnskapsgrunnlaget vil panelet legge frem sine anbefalinger, med ledsagende handlingskoalisjoner for å sikre gjennomføring av anbefalingene. Bærekraftig havforvaltning vil være et vesentlig verktøy for å nå bærekraftsmålene.

Our Ocean-konferansene – Norsk vertskap i 2019

Our Ocean-konferansene samler myndigheter, organisasjoner, fagmiljøer og næringsliv til diskusjon, oppmerksomhet og utvikling av partnerskap for å beskytte havene og sikre bærekraftig forvaltning.

Den første Our Ocean-konferansen fant sted i 2014 etter et initiativ av USAs tidligere utenriksminister John Kerry. Konferansen i Oslo 23.–24. oktober 2019 var den sjette i rekken og samlet 600 ledere fra myndigheter, næringsliv, sivilt samfunn og kunnskapsmiljø, fra til sammen 100 land. Et gjennomgående tema for konferansen var behov for kunnskapsbasert og helhetlig havforvaltning. Konferansen hadde seks hovedbolker: Klimaendringer, havforsøpling, bærekraftig fiske, mat og levebrød fra havet, bærekraftig havøkonomi, samt vern og fremme av sunne hav. Stater, bedrifter og organisasjoner meldte inn 374 frivillige forpliktelser som skal bidra til sunne, rene og produktive hav, med en total verdi på minst 583 milliarder kroner. Our Ocean ga mulighet til å forsterke samarbeid med andre land og organisasjoner for en bedre havforvaltning, og for særlig innsats på enkelte felt, som å stanse marin forsøpling, styrke innsatsen mot fiskerikriminalitet, og sette søkelys på former for fiskerisubsidier som bidrar til overfiske. Norge annonserte bidrag på over tre milliarder kroner til en rekke tiltak for bærekraftig havforvaltning i perioden 2020–2024.

Figur 8.1 Høynivådeltakere på Our Ocean-konferansen 2019.

Figur 8.1 Høynivådeltakere på Our Ocean-konferansen 2019.

Foto: Stine Østby/Medvind

Havsatsningen i Norges internasjonale relasjoner

Hav står sentralt i Norges samarbeid med de fleste land, regionale og internasjonale organisasjoner. Samarbeidet vil variere fra land til land, men vil kunne omfatte næringsfremme av norske havnæringer, havrelatert bistandssamarbeid, forskningssamarbeid samt samarbeid om å fremme den internasjonale havagendaen. Med noen land er det satt i gang mer strategiske havdialoger for å dele erfaringer og kompetanse, og samarbeide om mulige tiltak for rene og sunne hav, bærekraftig bruk av havets ressurser og vekst i den blå økonomien. Ved å ha en bred tilnærming gir havdialogene mulighet til en strategisk dialog og påvirkning om havforvaltning. I tillegg til representanter for relevante myndigheter kan dialogene omfatte deltakere fra akademia, næringsliv og sivilt samfunn. Havdialoger er gjennomført med Australia i 2018 og ble etablert med India i 2019. Det tas sikte på etablering av tilsvarende med Indonesia og Kina i løpet av 2020. Det arbeides også med å styrke dialogen om hav med sentrale europeiske land samt med organisasjoner som den Afrikanske Union og ASEAN.

Marin forsøpling og spredning av mikroplast

Norge har jobbet over flere år for å styrke det internasjonale samarbeidet mot marin forsøpling og plast i havet. I 2017 ble det, etter initiativ fra Norge, enighet i FNs miljøforsamling om et langsiktig mål for å stoppe utslipp av plast og mikroplast til hav (nullvisjon). Norge er en pådriver for en sterkere internasjonal innsats for å nå dette målet. Det viktigste vil etter norsk syn være å få på plass en ny global avtale som forplikter alle land til å stanse tilførsler av plast og mikroplast til havet og naturen. En slik avtale må omfatte utslipp fra alle sjø- og landbaserte kilder, og bidra til styrking og målretting av tiltak og mer effektiv ressursbruk.

Det ble opprettet et eget utviklingsprogram for å bekjempe marin plastforsøpling i 2018. Bistandsprogrammet skal bidra til å nå FNs bærekraftsmål 14.1, som er at verden innen 2025 skal forhindre, og i betydelig grad redusere, alle former for havforurensning. Det er satt av 1,6 milliarder kroner til programmet i perioden 2019–2022. Kunnskaps- og kompetanseoverføring knyttet til marin forsøpling og mikroplast vil også være en del av programmet Hav for utvikling.

Norge har en sentral og aktiv rolle i gjennomføring av handlingsplanen mot plastforsøpling fra skipsfart og fiskerier under IMO. Norge inngikk i 2019 en avtale med IMO som i samarbeid med FAO skal opprette prosjektet Glo-Litter. Formålet med prosjektet er å bistå utviklingsland til å gjennomføre IMOs handlingsplan mot marin forsøpling. Nordisk samarbeid har også høy prioritet, og under det norske formannskapet i 2017 ble de mangeårige nasjonale erfaringene med sokning etter tapte fiskegarn utvidet til et nordisk prosjekt (Clean Nordic Oceans). Norge følger også opp handlingsplanen mot marin forsøpling under det regionale havmiljøsamarbeidet under OSPAR, og arbeidet med en arktisk handlingsplan mot marin forsøpling under Arktisk råd. Når det gjelder «spøkelsesfiske» som følge av tapte fiskeredskaper, ble Norge i 2019 også medlem i Global Ghost Gear Initiative, og tar sikte på å støtte konkrete prosjekt under dette. Norge har også tatt initiativ til et bilateralt samarbeid om marin forsøpling under det norsk-russiske miljøsamarbeidet og med en rekke andre stater.

Bistandsprogrammer for styrket havforvaltning

Norges nasjonale arbeid med helhetlig havforvaltning trekkes ofte frem internasjonalt som et eksempel til etterfølgelse. God havforvaltning henger sammen med godt styresett generelt, og bistand på dette området er derfor en langsiktig innsats. Felles for bistandsprogrammene er at de er etterspørselsdrevet, benytter norsk erfaring og ekspertise fra offentlige myndigheter, og baseres på faglig samarbeid og kunnskapsdeling. Målet er å styrke kompetansen og kapasiteten i offentlige forvaltningsinstitusjoner i samarbeidslandene, blant annet gjennom institusjonssamarbeid og støtte til aktører i det sivile samfunn, utdanning/forskning og næringsutvikling. Følgende bistandsprogram som administreres av Norad, er spesielt relevante for Norges bistand til bærekraftig havforvaltning:

  • Olje for utvikling ble etablert i 2005, og skal bidra til en økonomisk, sosial og miljømessig forsvarlig forvaltning av petroleumsressursene i samarbeidsland. Programmet har tre delmål: 1) å etablere lovverk og rammebetingelser for petroleumssektoren, 2) bygge kapasitet hos myndighetene, 3) økt åpenhet i forvaltingen slik at myndighetene holdes ansvarlig. Programmet samarbeider med myndighetsinstitusjoner og sivilt samfunn.

  • Fisk for utvikling ble etablert i 2016 og skal arbeide for at fiskeri og oppdrettssektoren bidrar til samfunnsøkonomisk utvikling i samarbeidslandene, som økt sysselsetting og bedre mat- og ernæringssikkerhet for befolkningen. Programmet inkluderer innsats for å styrke myndighetenes evne til bærekraftig forvaltning, at forskning- og utdanningsinstitusjoner bistår myndigheter og næringsaktører med relevant kunnskap og råd, samt at næringsaktørene utnytter fiskeriressursene og driver akvakulturproduksjon på en bærekraftig måte. Det største enkelttiltaket under fisk for utvikling er Nansen-programmet, som er et samarbeid mellom Norad, FAO, Havforskningsinstituttet (HI) og Fiskeridirektoratet.

  • Kunnskapsprogrammet Hav for utvikling ble lansert under Our Ocean-konferansen i oktober 2019 i Oslo og er nå under etablering. Programmet skal supplere eksisterende bistand til hav, og bidra til å se havrelaterte tiltak innen utviklingssamarbeid i sammenheng. I tillegg vil Hav for utvikling være et selvstendig kunnskapsprogram med vekt på helhetlig havforvaltning, sektorkoordinering og rammer for bærekraftig næringsaktivitet. Regionalt samarbeid vil også være sentralt.

Norge har også vært pådriver for opprettelsen av flergiverfondet PROBLUE i Verdensbanken. PROBLUE har som overordnet mål å oppnå integrert og bærekraftig økonomisk utvikling og rene og sunne hav. PROBLUE skal fremskaffe analyser, spre informasjon og legge til rette for innovative løsninger, støtte policy-reformer og bidra til private og offentlige investeringer for å støtte havøkonomien. De tematiske satsingsområdene omfatter bærekraftige fiskerier, marin forsøpling, grønn omstilling i sentrale havsektorer, samt helhetlig og integrert kyst- og havforvaltning. Fondet ble opprettet i 2019. Andre givere omfatter Canada, Danmark, EU, Island, Frankrike, Tyskland og Sverige. Norge fungerer sammen med Verdensbanken som leder av givergruppen i 2020 (co-chair for Partnerskapsrådet).

Samarbeid om å bekjempe kriminalitet til havs

En stor utfordring for bekjempelsen av fiskeri- og miljøkriminalitet, samt annen kriminalitet til havs, er lav kapasitet og kunnskap på tvers av myndighetsgrenser som inkluderer politi, kystvakt og kontrollmyndigheter.

Norge tok i 2018 initiativ til en internasjonal erklæring mot grensekryssende organisert fiskerikriminalitet. Erklæringen støttes av 27 land har som mål å legge de politiske rammene for et internasjonalt samarbeid for å bekjempe grensekryssende organisert fiskerikriminalitet. Norge jobber for ytterligere å styrke den politiske oppslutningen mot grensekryssende organisert fiskerikriminalitet gjennom en resolusjon i FNs kriminalitetskommisjon.

Moderne teknologi og satellittovervåking gir mulighet til å innhente data fra store områder og er nyttig i kampen mot fiskeri- og miljøkriminalitet. Dette er særlig viktig i områder som ellers kan være vanskelig å få god oversikt over, som våre nordligste farvann. Dette er nærmere beskrevet i Meld. St. 10 (2019–2020).

8.3 FNs havforskningstiår for bærekraftig utvikling (2021–2030)

FNs generalforsamling har besluttet at tiåret fra 2021 til 2030 skal være FNs havforskningstiår for bærekraftig utvikling, som skal gi et globalt løft for å heve kunnskapen om havene. Tiåret skal stimulere og koordinere forskningsinnsatsen nasjonalt og globalt, slik at bærekraftsmålene, spesielt mål 14 om liv under vann, kan nås. Målet er ikke bare å utvikle kunnskap, men sørge for at kunnskapen bidrar til politikkutforming og bærekraftig bruk av havet.

De to overordnede målene for tiåret er; 1) å utvikle forskningsbasert kunnskap, som sammen med infrastruktur og globalt samarbeid, er nødvendig for å oppnå bærekraftig utvikling av havet, og 2) å sørge for at havforskning og havdata bidrar til kunnskapsbasert politikkutforming som støtter bærekraftsmålene.

UNESCOs havkommisjon IOC, (Intergovernmental Oceanographic Commission) har mandat fra FN til å fremme og koordinere havforskning på globalt nivå og har fått i oppgave å planlegge tiåret. En internasjonal ekspertgruppe bistår IOC i planleggingen. Det er utarbeidet et «veikart» og i 2020 skal en iverksettingsplan for tiåret være klar. I planleggingsfasen legges det opp til stor grad av involvering og innspill fra både forskningsmiljøer, næringsliv og andre. Det gjennomføres globale planleggingsmøter, og gjennom 2019 og 2020 arrangeres en rekke regionale innspillsmøter, blant annet for Nord-Atlanteren og for hav i Arktis. Norge deltar aktivt i planleggingsprosessen for havforskningstiåret.

Norge har allerede et høyt nivå på havforskning, både nasjonalt og i internasjonalt samarbeid. Regjeringen vektlegger forskning og kunnskap i strategier om havet og legger til grunn at forvaltningen av havets ressurser og miljø, samt næringsvirksomhet på havet skal være kunnskapsbasert. Anbefalingene fra høynivåpanelet for bærekraftig havøkonomi vil legges frem idet vi går inn forskningstiåret. Det blir derfor viktig å sikre en god sammenheng mellom panelets politikkanbefalinger og de forskningsoppgaver som må løses i løpet av havforskningstiåret.

Forskningsrådets havsekretariat har fått i oppgave å ivareta den nasjonale koordineringen og oppfølgingen av havforskningstiåret, inkludert å organisere utarbeidelse av forslag til norske posisjoner knyttet til mål, prioritering av vitenskapelige spørsmål og ressursinnsats.

Det er viktig at sentrale norske miljøer knyttet til havforskning er involvert i prosessen, og det er etablert en ekspertgruppe for planlegging av norske bidrag, satsinger og prioriteringer knyttet til havforskningstiåret. Ekspertgruppen består av personer fra relevante forskningsmiljøer og representanter fra næringsliv og interesseorganisasjoner. I tillegg vil det bli arrangert dialogmøter flere steder i Norge. Til sammen er dette viktige tiltak for å ivareta nasjonal koordinering og oppfølging, og for å få innspill på hvordan norsk innsats best kan brukes i havforskningstiåret for å nå bærekraftsmålene.

8.4 FNs ernæringstiår (2016–2025)

Tiåret 2016–2025 er FNs ernæringstiår. Gjennom bærekraftsmål 2 har verden satt seg et mål om å utrydde sult og feilernæring. Skal vi få nok, trygg og sunn mat til en voksende befolkning bør vi produsere mer mat fra havet. Det er derfor naturlig å se de to FN-tiårene i sammenheng. Det eksisterer et potensiale for noe økt høsting og et betydelig potensiale for økt produksjon fra havbruk, slik det fremkommer av rapporten «The Future of Food from the Sea» fra ekspertgruppen til Høynivåpanelet for en bærekraftig havøkonomi. Under FNs ernæringstiår (UN Decade for Action on Nutrition) har Norge tatt initiativ til et globalt handlingsnettverk for mat fra havet for å fremme havets rolle for matsikkerhet. Mat fra havet bidrar med viktige næringsstoffer det ofte er lite av i annen mat, og produksjonen kan og må økes. Norske havområder gir oss muligheter til å bidra til dette, spesielt gjennom økt akvakulturproduksjon.

8.5 Videre utvikling i internasjonal havforvaltning

Havretten gir en fast og forutsigbar ramme for all bruk av havet. Samtidig er havretten under stadig utvikling for å tilpasses nye utfordringer. Pågående FN-forhandlinger om en ny havrettslig avtale om beskyttelse og bærekraftig bruk av naturmangfold utenfor nasjonal jurisdiksjon, er et eksempel på global vilje til å styrke rammeverket for internasjonal havforvaltning. Det samme gjelder pågående arbeid i Havbunnsmyndigheten for utarbeidelse av regler for utvinning av mineraler i det internasjonale havbunnsområdet, det vil si på de store havdyp utenfor nasjonal jurisdiksjon. Utgangspunktet for reguleringen er Havrettskonvensjonens bestemmelse om at forekomstene er menneskehetens fellesarv. Dette skal forhindre at bare de mest teknologisk avanserte statene skal kunne nyte godt av disse mineralressursene. Samtidig skal et regelverk sikre strenge miljøstandarder. For Norge er det også viktig å arbeide for et utvinningsregelverk som bidrar til gjennomføring av FNs bærekraftsmål.

Til forsiden