4 Et hav i endring

Norges store havområder er spesielt produktive og ressursrike, men også sårbare og i rask endring. Det er en hovedutfordring for Norges havforvaltning å bevare havets økologi og evne til langsiktig verdiskaping og velferd i en tid med raske endringer i klima, miljø og aktiviteter til havs.

Norske havområder er en del av et sammenhengende havsystem, og det som skjer i andre deler av verdenshavene påvirker også norske havområder. Hele dette systemet er utsatt for klimaendringer og andre storskala påvirkninger. Den videre utviklingen av norsk havforvaltning må bygge på en forståelse av hvordan klimaendringer og andre storskala endringer påvirker og vil forandre verdens havområder, og hvordan vi bruker havene.

I dette kapittelet beskrives noen av de viktigste funnene i tre sentrale, vitenskapelige rapporter om dette emnet fra 2019: FNs klimapanels spesialrapport om hav og is (Special Report on the Ocean and Cryosphere in a Changing Climate), FNs naturpanels (IPBES) rapport om tilstanden i verdens økosystemer, IPBES Global Assessment of Biodiversity and Ecosystem Services, og klimarapporten The Ocean as a Solution to Climate Change under høynivåpanelet for en bærekraftig havøkonomi. Konklusjoner som har relevans for norske havområder, og hvilken betydning de kan få for forvaltningen, er vektlagt spesielt.

Kilde: Miljødirektoratet

Verdens hav bidrar til menneskelig velferd gjennom ressurser som mat, mineraler og energi, som transportåre, og som grunnlag for rekreasjon og turisme. Havet bidrar også til å dempe den globale oppvarmingen gjennom opptak av varme og CO₂, og fungerer som endestasjon for forurensning og avfall fra en raskt voksende befolkning og økonomi. Dette betyr samtidig at verdens havområder, fra kyst til dyphav, er under et stort og økende press fra menneskelig aktivitet.

Befolkningsvekst og økende velstand skaper også større behov for mat, energi og andre ressurser fra havet. Målet om raske reduksjoner i klimagassutslippene forsterker dette behovet, blant annet når det gjelder produksjon av fornybar energi til havs.

Det er vanskelig å forutsi alle konsekvensene for havet som følge av klima- og miljøendringer og økt aktivitet til havs. Derfor øker både usikkerheten om fremtidige miljøforhold og grunnlaget for næringer som er avhengige av de marine økosystemene. Dette vil stille den nasjonale havforvaltningen og det internasjonale havsamarbeidet overfor nye utfordringer.

Den negative utviklingen i havets miljøtilstand undergraver også havøkonomien. OECD har beskrevet ødeleggelse av havmiljøet som følge av klimaendringer, havforsuring, overfiske, arealbruk og tilførsler av forurensning og plastavfall som en alvorlig trussel som begrenser mulighetene for videre utvikling og vekst.

4.1 Verdens havområder i endring – påvirkning og effekter

FNs naturpanel har anslått at over 40 prosent av verdenshavene allerede er sterkt påvirket av menneskelig aktivitet, og at den samlede påvirkningen øker i to tredeler av verdens havområder. Det er store variasjoner mellom ulike havområder. Kystnære marine økosystemer i tett befolkede områder og i tropiske farvann er under sterkest press. Men også de polare havområdene er sterkt påvirket som en følge av klimaendringene.

I følge naturpanelet er det globalt fire hovedpåvirkninger på de marine økosystemene. Den viktigste påvirkningen i global sammenheng er fiskeriene og annen høsting av marine organismer. Dernest kommer endringer i arealbruken på land og i havet, inkludert utvikling av infrastruktur og akvakultur i kystsonen. Så kommer klimaendringer, og deretter tilførsel av forurensning og avfall. Forholdet mellom disse påvirkningsfaktorene varierer mellom ulike deler av verdenshavene. I norske havområder er klimaendringer den viktigste påvirkningsfaktoren.

Klimaendringene er også den påvirkningen som øker raskest globalt. Det er i følge naturpanelet sannsynlig at de samlede effektene av klimaendringer i kombinasjon med arealbruk i havet og kystsonen, overutnyttelse av levende ressurser, forurensning og fremmede arter vil forsterke de negative effektene på økosystemene. Arktis fremheves som et av områdene der dette allerede kan observeres.

Rapportene fra FNs klimapanel viser at klimaendringene vil få store konsekvenser både for havet og for vår bruk av det. Havet har tatt opp mer enn 90 prosent av overskuddsvarmen fra den menneskeskapte globale oppvarmingen siden 1970, og 20–30 prosent av de menneskeskapte CO₂-utslippene siden 1980. Havet varmes opp dobbelt så raskt som for 25 år siden. Ifølge klimapanelet er havet på vei inn i en ny tilstand med stigende temperaturer, surere havvann, mindre oksygen, redusert biologisk produksjon og endringer i havsirkulasjonen. Samtidig vil vi se en rask økning i det globale havnivået.

Klimapanelets rapport viser at det er hav- og kystområdene på lavere breddegrader som rammes hardest. Men også viktige marine økosystemer som finnes i norske farvann er sårbare for temperaturøkning og havforsuring. Dette gjelder blant annet tareskoger, sjøgressenger, kaldtvannskoraller og økosystemer knyttet til havisen i Arktis. Figur 4.4 viser sårbarheten til ulike kystnære marine økosystemer for klimaendringer.

Foto: Erling Svensen

Globalt forventes det at den biologiske produksjonen i verdenshavene vil synke etterhvert som havet blir varmere: Nedgangen vil være størst i tropiske havområder (figur 4.3). Samtidig vil artenes leveområder forskyves mot polene. Havvannet vil bli stadig surere etter hvert som det tar opp mer CO₂. Dette vil føre til store endringer i de marine økosystemene. Klimapanelet har beregnet at det globale fangstpotensialet for fisk kan bli redusert med opptil 25 prosent i 2100, hvis utslippene av klimagasser ikke reduseres. Også denne nedgangen vil bli størst i tropene. For polare havområder forventes det at endringene i fangstpotensial vil variere, og for enkelte områder kan endringene bli positive, (figur 4.3).

Kilde: FNs Klimapanel

Den utviklingen vi har sett så langt i Nordsjøen og Barentshavet, der den biologiske produksjonen har gått ned i sør og opp i nord som respons på varmere havvann, samsvarer med de storskala endringene klimapanelet beskriver.

Når havet varmes opp, øker også hyppigheten av episoder med ekstremt høye havtemperaturer, såkalte marine hetebølger. Hyppigheten har allerede økt betydelig, og mot slutten av dette århundre forventes marine hetebølger å komme 20–50 ganger så ofte. Tropiske og arktiske havområder er spesielt utsatte for slike hendelser. Økningen i marine hetebølger har allerede ført til store skader på tropiske korallrev.

På høyere breddegrader blir blant annet tareskogene påvirket, særlig i de sørlige delene av utbredelsesområdene. Dette ser vi allerede tydelig i Skagerrak, der episoder med svært varmt sjøvann de siste tiårene har vært en medvirkende årsak til den store nedgangen i utbredelsen av sukkertare. Samtidig som tareskogene kan forsvinne i sør, kan utbredelsen øke i Arktis. Dette stemmer også godt med den gjenveksten av tareskog man har sett utenfor kysten av Trøndelag og Nordland. Tareskog er viktige oppvekstområder for fisk og et viktig leveområde for et stort antall marine arter. Endringer i utbredelsen av tareskog kan derfor føre til store endringer i økosystemene både i sør og i arktiske havområder.

Kilde: FNs Klimapanel

I de arktiske havområdene ser vi allerede store endringer som følge av varmere havvann og mindre havis. Siden 1979 har det blitt mindre havis til alle årstider. I september er havisdekket i perioden 1979–2018 blitt redusert med 12,8 prosent i tiåret. Dette er den raskeste reduksjonen på minst 1000 år.

Kilde: Miljødirektoratet

Barentshavet er blant de havområdene som mister havisen raskest, og her har trenden vært rask nedgang også om vinteren. Oppvarmingen har ført til at tempererte arter har fått utvidet sine leveområder, mens arktiske fiskearter og isavhengige arter har fått redusert sin utbredelse, jf. kapittel 3. Arter som torsk, hyse og makrell har utvidet sine leveområder mot nord med mange hundre kilometer. Den raske reduksjonen i havis i Barentshavet siden satelittmålingene startet i 1979, antas å skyldes en kombinasjon av global oppvarming og naturlige klimavariasjoner, siden slutten av 1970-tallet var en kald periode.

Ifølge klimapanelet vil leveområdene til polare arter fortsette å krympe som følge av klimaendringene, mens tempererte arter vil fortsette å utvide sine mulige leveområder mot nord. At det blir mindre flerårsis vil også påvirke primærproduksjon og biologisk mangfold. Dette får konsekvenser for økosystemene både i iskantsonen, på havbunnen og i åpent hav.

Endringene i de marine økosystemene forsterkes av havforsuring, som skyldes at havet blir surere når det tar opp deler av den økte mengden CO₂ som slippes ut til atmosfæren. Både risikoen for økosystemene og usikkerheten om fremtidig utvikling øker når man tar havforsuring med i betraktning. Kaldere havvann kan ta opp mer CO₂ enn varmere vann. Arktiske havområder er derfor særlig sårbare, og havforsuringen er utbredt og skjer raskt. Området i Polhavet med havvann som er så surt og har så lav kalkmetning at kalk løses opp, har økt i omfang ifølge klimapanelet. Dette kan blant annet få konsekvenser for kalkskallsdannende organismer. I norske farvann ser vi en forsuring i Norskehavet, mens en slik trend ennå ikke er observert i Barentshavet.

Det regnes som svært sannsynlig at marine økosystemer i Arktis vil gjennomgå betydelige endringer som følge av havforsuring, med både direkte og indirekte virkninger på livet i havet. Nye modellberegninger kan tyde på at forsuringen vil bli mangedoblet i løpet av dette århundret, og det er anslått at det vil skje brå endringer i surhetsgrad i de nordiske havområdene og i Arktis frem til 2065. Dette kan potensielt påvirke både konkurransen mellom arter og sammenhengene mellom nivåer i næringskjedene.

Kilde: FNs Klimapanel

Økende utslipp av CO₂ er den viktigste årsaken til både global oppvarming og havforsuring. Både havforsuring og oppvarming av havet vil derfor forsterkes etter hvert som konsentrasjonen av CO₂ i atmosfæren øker. Hvordan havforsuring og oppvarming av havvannet virker sammen, er således av stor betydning for det fremtidige havmiljøet. Dette gjelder ikke minst i Arktis, der både oppvarmingen og havforsuringen skjer raskest. Selv om vi med stor grad av sikkerhet vet at nordlige havområder vil bli både varmere og surere som følge av klimagassutslippene, er det fortsatt store usikkerheter knyttet til de fremtidige effektene på livet i havet og de samfunnsmessige konsekvensene av dette.

I følge en rapport fra Arktisk råd i 2018, tilsier dagens kunnskap at havforsuringen vil føre til endringer for arktiske arter og økosytemer som vil få samfunnsmessige konsekvenser. Rapporten presenterer fem studier av fremtidige sosio-økonomiske konsekvenser av havforsuring og varmere havvann for fiskerier på Grønland, i Canada og i Alaska, og konkluderer med at risikoen er betydelig samtidig som nye muligheter kan oppstå. For norske havområder er det gjort en modellberegning av hvordan kombinasjonen av klimaendringer og havforsuring vil kunne påvirke torskefisket i Barentshavet. Disse beregningene indikerer at fangstpotensialet kan reduseres med 80 prosent frem mot 2100, hvis CO₂-utslippene fortsetter å øke. Disse resultatene er basert på laboratorieforsøk, og er så langt ikke bekreftet av dokumenterte effekter på livet i havet. Alle de fem studiene i rapporten er beheftet med store usikkerheter. De gir likevel et bilde av mulige konsekvenser, og hvilken risiko og potensielle nye muligheter klimaendringer og havforsuring representerer i nordlige havområder.

Kaldtvannskoraller (figur 4.7) er særlig sårbare når havet blir surere, og kan i verste fall dø ut eller bli utkonkurrert av andre arter som tåler forsuringen bedre. Kaldtvannskorallrev er viktige økosystemer i norske havområder, og sørger for mat og levested for mange arter, som brosme, sei og uer.

Foto: Erling Svensen

Rapporten fra klimapanelet viser at klimaendringer, spesielt i kombinasjon med tilførsel av næringssalter, kan være årsak til økningen av giftige algeoppblomstringer man ser i mange havområder, blant annet i Nord-Atlanteren. Dette kan få betydning for norsk oppdrettnæring i fremtiden. Klimaendringene kan også føre til økt opphopning av miljøgifter i marine planter og dyr, blant annet i Arktis.

Når havet blir varmere, forskyves de områdene som er best egnet for lakseoppdrett mot nord, og de sørligste områdene blir dårligere egnet. Forskningsinstituttet Nofima har analysert temperaturutviklingen i oppdrettsregionene i Norge frem mot 2070, og har funnet at oppdrettslaksen sør i landet kan få problemer som følge av varmere vann selv ved et lavt utslippsscenario.

Klimaendringene har konsekvenser for de store havstrømmene og deres påvirkning på klimaet. Den store havsirkulasjonen i Atlanterhavet, som Golfstrømmen og Den norske atlanterhavsstrømmen er en del av, er allerede svekket. Denne svekkelsen forventes å fortsette. Enhver vesentlig svekkelse av denne havsirkulasjonen vil i følge de modellberegningene IPCC viser til gi redusert biologisk produksjon i Nord-Atlanteren, og flere stormer i Europa.

Klimapanelets fremskrivninger av klima- og miljøendringer stemmer godt overens med den utviklingen i klima- og miljøforhold vi kan observere og måle i dag, i norske havområder og andre steder i verden. Både fremskrivningene og det vi allerede kan observere viser at klimaendringene er en betydelig risiko for økosystemene i norske havområder, og for norsk sjømatproduksjon. Denne risikoen vil bli langt større på sikt hvis utslippene fortsetter å øke, enn om de globale utslippene reduseres raskt.

4.2 Klimatiltak vil også påvirke havet

Mens klimaendringer og havforsuring endrer de økologiske forutsetningene for å utnytte havet, vil tiltak som skal gi nødvendige utslippsreduksjoner øke behovet for å utnytte havområdene, blant annet til økt produksjon av mat og fornybar energi. Dette vil påvirke arealbruken til havs, og kan forsterke presset på havmiljøet.

Mat fra havet kan produseres med et relativt lavt klima- og miljøfotavtrykk. Matproduksjon til havs kan økes betydelig dersom man tar vare på de marine økosystemene som danner grunnlaget for denne produksjonen. Det største potensialet for økt bærekraftig matproduksjon fra havet ligger i en utvidelse av havbruk. Også når det gjelder energi og mineraler ligger det et stort og lite utnyttet potensial i havet. Skal verden nå målene i Parisavtalen om å begrense den globale oppvarmingen til godt under to grader, er fornybar energi fra havet og karbonlagring under havbunnen viktige deler av løsningen.

Under klimatoppmøtet knyttet til FNs generalforsamling høsten 2019 la Høynivåpanelet for en bærekraftig havøkonomi frem en oppfordring til å fremskynde havbaserte klimatiltak for å støtte gjennomføring av Parisavtalen og FNs bærekraftsmål. Oppropet fremhever at havet og havøkonomien kan bidra med opptil en femdel av utslippskuttene som trengs for å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader. Grunnlaget for oppropet er en ekspertrapport som er lagt frem for havpanelet. Det er stor usikkerhet i dette anslaget og mye forskning gjenstår for å bekrefte potensialet, men rapporten synliggjør at havøkonomien og havforvaltningen kan få en viktig rolle for å redusere klimagassutslipp og gjennomføre Parisavtalen.

Dette potensialet er fordelt på fem hovedområder: fornybar havenergi, reduserte utslipp fra sjøtransport, havbasert matproduksjon, bevaring og restaurering av karbonlagre i marine økosystemer, og karbonfangst og -lagring i havbunnen.

Norge har sterke forsknings- og forvaltningsmiljøer og et næringsliv som ligger langt fremme på disse områdene, og dermed gode muligheter til å lede an. Økt matproduksjon fra havet og fornybar energi fra havet som havvind kan samtidig få et betydelig miljøfotavtrykk og legge beslag på store arealer.

I utredningen Klimakur 2030 har Miljødirektoratet, Statens vegvesen, Kystverket, Landbruksdirektoratet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Enova analysert potensialet for å redusere ikke-kvotepliktige utslipp av klimagasser frem til 2030. I rapporten er det identifisert muligheter til å redusere utslippene fra sjøfart, fiske og havbruk tilsvarende 6,6 millioner tonn CO₂ frem til 2030. Klimakur 2030 fremhever at rask og styrket innsats for omstilling til lav- og nullutslippsløsninger i disse næringene er viktig for å nå Norges klimamål til 2030. Økt produksjon av mat fra havet kan også bidra til å redusere klimagassutslipp. Kostholds- og matsvinntiltak, som inkluderer økt sjømatkonsum, er beregnet å kunne gi utslippsreduksjoner tilsvarende henholdsvis 2,9 og 1,5 millioner tonn CO₂.

Kilde: Miljødirektoratet (figur A.41 fra rapporten Klimakur 2030)

Økonomisk vekst og nye teknologier som skal bidra til å redusere utslipp av klimagasser vil kreve mer tilgang på mineraler. Batteriproduksjon og kraftoverføring over lange strekninger er eksempler på dette. Selv med økt resirkulering og en mer sirkulær økonomi vil dette kreve økt mineralutvinning. Det er derfor stigende interesse for utnyttelse av mineralforekomster på havbunnen, og det er nylig vedtatt et nytt nasjonalt regelverk for dette. Dette er nok en ny aktivitet som kan påvirke havmiljøet.

Disse utviklingstrekkene understreker både potensialet og utfordringene knyttet til arealbruk og mulige miljøeffekter når havet i økende grad tas i bruk for å redusere de globale utslippene av klimagasser.

4.3 Betydning for forvaltningen

Både FNs klimapanel og FNs naturpanel konkluderer med at forvaltningen må tilpasses de akselererende endringene i klima og miljøforhold. Forvaltningen må ta høyde for konsekvensene av klimaendringer i kombinasjon med andre påvirkningsfaktorer, og ha evne til å tilpasse seg raskt når endringer oppstår. Etter hvert som klimaendringene og havforsuringen øker, vil det også bli mer krevende for forvaltningen å sikre at samlet bruk og ressursutnyttelse er bærekraftig, og å håndtere nye og kryssende arealbruksinteresser og mulige konflikter knyttet til endring i utbredelse av de levende ressursene. Ikke minst vil det bli en økende utfordring å forstå og begrense den samlede påvirkningen fra ulike aktiviteter på en måte som gjør at miljøtilstanden forblir god. Det er derfor en viktig oppgave fremover å sikre at norsk havforvaltning har evne og tilstrekkelig fleksibilitet til å håndtere de stadig raskere endringene.

Et viktig budskap fra klimapanelet er at utfordringene øker og mulighetene for vellykket tilpasning blir mindre jo raskere klimaendringene skjer, og jo senere man kommer i gang med tilpasningsarbeidet. To viktige forutsetninger for vellykket havforvaltning og tilpasning på lengre sikt er derfor at man lykkes med å redusere de globale klimagassutslippene raskt, og at man iverksetter klimatilpasning tidlig. Sånn sett er det viktige koblinger mellom klimapolitikken, tiltak for å redusere klimagassutslipp, og arbeidet med å sikre en helhetlig forvaltning av norske havområder.

Dette aktualiserer behovet for å unytte det potensialet havet og havøkonomien gir når det gjelder å bidra til utslippsreduksjoner. I følge FNs klimapanel vil virkningene av klimaendringene på havet få et omfang og en hastighet som vil gjøre det vanskelig for mange samfunn å tilpasse seg, og for myndighetene å respondere på en måte som svarer til utfordringene. Særlig peker klimapanelet på at forvaltningssystemene ofte er for fragmenterte og for dårlig integrert på tvers av sektorer og administrative skillelinjer, til å respondere i tide på så omfattende og raske endringer som det her er snakk om. Her skiller de norske forvaltningsplanene seg positivt ut gjennom sin tverrsektorielle tilnærming. Også norsk fiskeriforvaltning peker seg ut ved at den stadig tilpasses den siste kunnskapen som foreligger om bestander og økosystemer, og som fremskaffes av havforskningsmiljøene og det internasjonale havforskningsrådet (ICES).

Naturpanelet har vurdert hva som skal til for å håndtere det samlede presset fra ulike påvirkninger på havet. I følge naturpanelet trengs det et knippe av virkemidler og tiltak på land, i ferskvann og i havet for å bevare fiskebestander og marine arter og økosystemer. Det er også nødvendig med koordinering på tvers av sektorer og brukerinteresser i åpent hav. Utvidelse og styrking av representative nettverk av verneområder er ett av virkemidlene som fremheves som effektive, forutsatt at disse blir godt forvaltet. Andre tiltak som fremheves er økosystembasert forvaltning, effektive fiskekvoter, marin arealplanlegging, beskyttelse av nøkkelområder for marint natur-mangfold, reduksjon av forurensning fra land og samarbeid med konsumenter og produsenter.

Klimapanelet understreker at klimatilpasning av forvaltningen i stor grad dreier seg om å redusere eller begrense andre typer påvirkning på det marine miljøet og miljøet i kystsonen, som arealbruk, forurensning og høsting. Beskyttelse av økosystemer gjennom arealbaserte tiltak, inkludert nettverk av verneområder på land og i havet, fremheves som spesielt viktig. Dette kan bidra til å redusere den samlede påvirkningen på de områdene og økosystemene som får særskilt beskyttelse, og til å beskytte områder som vil være viktige når arter og økosystemer endrer sin utbredelse i takt med klimaendringene.

Klimaendringene skjer raskest i polarområdene, og utgjør ifølge FNs klimapanel en risiko for kommersielle og tradisjonelle fiskerier i Arktis. Det kan få betydning både for økonomier og samfunn i regionen, og for den globale forsyningen av fisk og sjømat. Med fortsatt høye utslipp av klimagasser kan det forventes at nåværende forvaltningsstrategier ikke vil være i stand til å opprettholde fangstnivåer for enkelte kommersielt verdifulle bestander. Klimapanelet peker på at forvaltningssystemene både i Arktis og for mange andre havområder har styrket sin kapasitet. Men vurderingen er likevel at systemene ikke utvikles raskt nok til å håndtere de forventede endringene.

Både klimapanelet og naturpanelet peker på økosystembasert forvaltning av havet og de marine ressursene som en viktig tilnærming for å håndtere klimaendringene. Dette er også den grunnleggende tilnærmingen i de norske forvaltningsplanene, og i forvaltningen av de levende marine ressursene slik dette er nedfelt i havressursloven.

Systemet med helhetlige forvaltningsplaner på tvers av sektorene kombinert med en god sektorforvaltning gir Norge et godt utgangspunkt for å møte utfordringene knyttet til økt aktivitet og raske klima- og miljøendringer. Med en lang kystlinje fra nord til sør har Norge også et godt utgangspunkt for å tilpasse forvaltningen til den forflytningen av arter og økosystemer som klimaendringene driver frem.

Samtidig er det viktig at det norske forvaltningssystemet utvikles videre for å svare på disse utfordringene. Forvaltningen må også ta hensyn til at klimaendringer og havforsuring endrer de marine økosystemene og utbredelsen av arter, og kan gjøre mange arter og økosystemer mer sårbare for andre typer påvirkning. Dette forutsetter forskning for å forstå klimaendringene og hvordan de påvirker havområdene, overvåking som gjør at endringer fanges opp tidlig, og at forvaltningen har systemer som gjør det mulig å respondere raskt på ny kunnskap og iverksette nødvendige tiltak.