Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Meld. St. 24 (2015–2016)

Familien – ansvar, frihet og valgmuligheter

Til innholdsfortegnelse

5 Trygge familier og godt foreldreskap

Figur 5.1 

Figur 5.1

Foto: Monica Strømdahl

Regjeringen bygger sin familiepolitikk på at foreldrene er de viktigste omsorgspersonene for barna. Det er først og fremst foreldrene og familien som har ansvar for å gi barn trygghet, omsorg og kjærlighet. Begge foreldrene er viktige og likeverdige omsorgspersoner for barnet. Besteforeldre, øvrige familiemedlemmer og andre foresatte er også viktige ressurser for barn, sammen med nærmiljø og lokalsamfunn.

Barn trenger kjærlige og tydelige foreldre som viser aksept, oppfordrer til medansvar, støtter barna i deres utvikling og valg, og fungerer som gode og trygge rollemodeller. Foreldreskapet er ikke tidsbegrenset; det å få og følge opp barn er et livslangt prosjekt. Barns behov for omsorg og beskyttelse starter i fosterlivet og varer til langt ut i voksenlivet.

Norske myndigheter har over lang tid satset på å utvikle gode og kunnskapsbaserte tiltak for å styrke foreldreferdigheter, familiers omsorgsmuligheter og samliv. Tilskuddsordninger, kurs, programmer, rådgivning, familieterapi og opplæring har bred forankring og aksept i velferds- og familiepolitikken. Barne- og ungdomstiltak har lenge hatt en sentral plass i offentlig politikk. Familieverntjenesten med gratis lavterskeltilbud uten henvisning fra lege og med spesialiserte terapeuter, er bortimot unikt. Norge er et av få land med krav om lovpålagt mekling ved samlivsbrudd. Barneverntjenesten har et bredt tilbud om hjelp og bistand til utsatte familier. Et viktig norsk bidrag i internasjonal sammenheng, har vært utviklingen av International Child Development Programme (ICDP) med stor utbredelse i Norge og andre land.1 ICDP er et helsefremmende og forebyggende program som styrker omsorgen for og oppveksten til barn og unge. Det er målrettet mot foreldre og foresatte for å forsterke deres omsorgskompetanse. Se kap. 5.2.2 for en nærmere omtale av ICDP og andre sentrale omsorgsstøttende programmer som brukes i Norge.

Tidlige oppvekstbetingelser herunder sosioøkonomiske ulikheter, er mer bestemmende for fysisk og psykisk helse i et livsløpsperspektiv enn det man visste for bare ti år siden. Nasjonale og internasjonale studier på ulike fagfelt peker i samme retning.2 Tidlig stress har effekter på foster, sped- og småbarn og seinere mental og fysisk helse. Økt emosjonelt stress under svangerskapet kan påvirke utviklingen av fosterets hjerne. Mye og hyppig stress i den første levetiden kan føre til at en person seinere i livet er mindre i stand til å takle vanskelige situasjoner. Tilknytningsadferd er det emosjonelle båndet mellom barn og omsorgsgivere. Et lite barn har nesten alltid en omsorgsperson det foretrekker framfor en annen, uavhengig av kjønn og mating. Et barns tilknytningsstil er etablert innen det er 12 måneder og er utviklet på bakgrunn av erfaringer med første omsorgsgiver(e). En persons tilknytningsstrategi fra 2-årsalder, vil gjerne være den samme som hos den unge voksne. Trygg eller utrygg tilknytning mildner eller forsterker effekten av uheldige miljøfaktorer på barnets utvikling og voksnes mestring. National Institute of Mental Health i USA konkluderte allerede for 16 år siden med at et godt foreldre-barn samspill er den viktigste psykososiale beskyttelsesfaktor for barn og unges psykiske helse.3 Spedbarns-, barne- og ungdomspolitikken må vektlegge denne forskningen.

I dette kapitlet omtales pågående og nye tiltak for å sikre at familienære tjenester ivaretar foreldre og barn, både under svangerskapet og seinere. Foreldrestøttende tiltak, kurs og programmer gjennomgås.

Det kan være krevende å være foreldre i dagens samfunn. Det er legitimt å være rådvill i enkelte situasjoner. Lett tilgjengelige forskningsbaserte råd og veiledning kan være en viktig støtte for foreldrene. Foreldre med særskilte utfordringer skal få tilpasset hjelp og støtte. Det er viktig med et tydelig, felles verdigrunnlag og en familiepolitikk som gir rom for forskjellighet, men som samtidig setter klare grenser for hva som står i motstrid til grunnleggende verdier i samfunnet. Dette har betydning for hvilke råd myndighetene bør formidle og hvilken informasjon foreldreveiledningsprogrammer skal inneholde.

5.1 Investeringer i familiene er samfunnsøkonomisk lønnsomt

Gode nære relasjoner påvirker psykisk og fysisk helse i sterkere grad enn tidligere antatt. Oppvekst med alvorlig stress gir økt risiko for sykdom i voksen alder.4 Relasjonsskader har en tendens til å bli overført mellom generasjoner. Kvaliteten i samlivet påvirker foreldreskapet, og kvaliteten i foreldreskapet påvirker barna. Det er viktig med gode og lett tilgjengelige tjenester for å styrke kvaliteten i samliv, samt forebygge samlivskonflikter og samlivsbrudd. Om foreldre er usikre eller har ekstra utfordringer i foreldreutøvelsen, så skal foreldrestøttende tiltak være lett tilgjengelig.

Råd og veiledning gis i form av programmer, kurs og som nettbaserte tjenester. Mange programmer og kurs er internasjonalt anerkjent, evaluert og tilpasset norsk virkelighet, se kap. 5.2.2. I de nordiske land legges gjerne et folkehelse- og forebyggingsperspektiv til grunn for foreldrestøttene arbeid. Det foreligger dokumentasjon om at foreldrestøtte også gir samfunnsøkonomisk gevinst.

Bufdir arbeider med å følge opp en samfunnsøkonomisk analyse om tidlig innsats for utsatte sped- og småbarn.5 Analysen vektlegger behov for kompetanseheving når det gjelder det å oppdage risiko. Bufdir har samarbeidet med Helsedirektoratet i fem år om det kompetansehevende tilbudet Tidlig Inn.

Det er grunn til å tro at den norske befolkning har mye å vinne på at den universelle foreldrestøtten styrkes, et resonnement som gjerne kalles forebyggingsparadokset. Forebyggingsparadokset går ut på at et tiltak med beskjeden virkning som rettes mot mange, totalt sett vil kunne ha langt større effekt enn tiltak som har stor og målbar virkning på noen få.6

Boks 5.1 Tidlig inn

Tidlig inn er et godt eksempel på opplæringstilbud for tidlig intervensjon rettet mot familier og barn. Målgruppen er kommunalt ansatte som i det daglige møter småbarnsforeldre, gravide og deres partnere. Det gis opplæring i konkrete metoder og samtaleteknikk, og anbefalinger om tverrsektoriell samhandling i oppfølging av brukerne. Bufdir og Helsedirektoratet er ansvarlige for tilbudet. De ansatte skal ha mot og ferdigheter til å spørre om alkohol, psykisk helse og vold, og ferdigheter til å følge opp svarene fra den enkelte, familien og barna. Tilbudet er under evaluering og rapport vil foreligge våren 2016.

Det forebyggende arbeidet starter allerede i svangerskapet hvor grunnmuren for foreldrenes tilknytning og omsorg for barnet bygges. Helsestasjonene kan tidlig oppdage familier med behov for særskilt oppfølging.7 Ansatte som møter familier under svangerskapet og i småbarnsfasen får opplæring i å spørre om vanskelige forhold som rusbruk, psykiske vansker eller lidelser, vold og sammensatte problemer. De ansatte skal også utvikle kompetanse i konkret oppfølging tilpasset den enkelte familien eller personen, i et tverrsektorielt samarbeid i kommunen. Koordinert og forpliktende samarbeid mellom hjem, helsestasjon, barnehage, skole, NAV-kontor, familievern, barnevern, Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) og politi er viktig for å avdekke vold og overgrep så tidlig som mulig, og forhindre at barn og foreldre blir kasteballer mellom etater og ulike tilbud, se kap. 9.

Programmet Nurse-Family Partnership legger vekt på å følge opp familier som trenger ekstra støtte fra tidlig i svangerskapet, se boks 5.8. Målet er å gi ekstra støtte til unge foreldre med særskilte utfordringer som får sitt første barn.8

Nordisk samarbeid har i noen grad tatt opp spørsmålet om familie- og foreldrepolitikk. Studien Robuste samliv fra 2013, utført av Rambøll AS på oppdrag fra Bufdir, har presentert en kunnskapsstudie av foreldrestøttende tiltak i de fem nordiske land. Studien går grundig gjennom funn knyttet til i alt 37 ulike programmer og vurderer holdbarheten i forskningen.

I Danmark har Rambøll AS levert en rapport om de økonomiske konsekvensene på området «udsatte børn og unge» ( i alderen 0–18 år) med særlig behov for støtte og oppfølging på bakgrunn av atferds- og tilpasningsproblemer, skolefrafall, disharmoniske familier, omsorgssvikt og foreldre med problematisk bruk av rusmidler.9 Rapporten viser at livsforløpene til utsatte barn og unge skiller seg markant fra ikke-utsatte, både hva gjelder utdanning og yrkesmessige forhold samt for rusmisbruk og kriminalitet. Det er store fordeler ved å legge om innsatsen til forebyggende tiltak. Rambølls kalkyle viser at den danske stat ville kunne spare 29,5 milliarder kr årlig dersom utsatte barn og unge raskt hjelpes tilbake til et normalt livsløp med støtte til å gjennomføre skolegang o.a.

Den danske Socialstyrelsen tok i 2010 initiativ til å utvikle en «oppsporingsmodell» med en idékatalog til kommunene for å kunne oppdage utsatte barn på et tidlig tidspunkt. Arbeidet foregikk i et samarbeid mellom Det nationale Institut for Kommuners og Regioners Analyse og Forskning (KORA), Udviklingsforum og en rekke utvalgte kommuner. Danmarks Evalueringsinstitut har vært tilknyttet for å støtte kommunenes løpende egenevaulering. En forutsetning for å oppdage problemer tidlig, er å lære voksne som omgås barn å se selv små signaler om at de ikke trives. En tidlig innsats kan bety å unngå at utsatte barn tas ut av hjemmet. Prosjektet viser også til at omsorgovertakelser fører til svært store utgifter for kommunene.10

Sverige har et politisk overordnet mål om at alle foreldre skal tilbys både universell og særskilt innrettet støtte til foreldreskapet. Foreldrestøtte defineres som en aktivitet som gir foreldre kunnskap om barns helse, emosjonelle-, kognitive- og sosiale utvikling, styrker foreldres sosiale nettverk og relasjonene mellom foreldrene. I en rapport fra den svenske Folkhälsomyndigheten undersøkes den økonomiske gevinsten av satsingen på ulike kurs og programmer i Sverige ut i fra et kommunalt perspektiv.11 En konklusjon er at bruken av selektive foreldrestøtteprogrammer (rettet mot sårbare grupper barn og familier som står i fare for alvorlig problemutvikling) reduserer kommunens kostnader til behandling av familier med samspillsproblemer. Rapporten sier at man får i gjennomsnitt to kroner tilbake av hver investerte krone sett på ett- til toårsbasis.

Sverige har siden 2009 hatt en nasjonal strategi om utvikling av foreldrestøttende tiltak: «En vinst för alla».12 Strategien fastlegger et overordnet politisk mål om foreldrestøtte til alle med barn under 18 år. Hovedvekten er lagt på universell primærforebyggende foreldrestøtte, i tråd med et helseforebyggende perspektiv. Det er lensstyrelser, landsting og kommuner som skal tilrettelegge og tilby råd, veiledning, programmer og kurs. De fleste kommuner i Sverige tilbyr nå foreldrestøttende kurs innenfor egne økonomiske rammer. Kommunene trekker med barnehager, skoler, studieforbund, familiesentraler, Svenska Kyrkan, frivillige organisasjoner, introduksjonsenheten (for nyankomne asylsøkere og flyktninger) samt SFI (svenskundervisning for innvandrere) i arbeidet. Noe av rådgivningen er web-basert. I følge det svenske Socialdepartementet er det fortsatt (2015) en utfordring å nå ut til både fedre og mødre, utenlandskfødte foreldre, og familier i alle økonomiske sjikt.

Boks 5.2 Et eksempel på foreldreveiledning fra Stockholm kommune

Stockholm kommune har utviklet det som kalles en Plus Trappstegsmodell.1 Første trappetrinn er et universelt forebyggende kurstilbud og gis til alle foreldre med barn i førskole og skolealder, samtidig som barn og foreldre med særlige utfordringer kan fanges opp. Trinn to er mer selektivt orienterte tilbud, for å kunne gi tidlig innsats i skole og førskole for barn og foreldre som trenger det. Trinn tre er indikert (rettet mot grupper med høy risiko for problemutvikling) behandling gjennom ulike programmer.

Siden 2012 har 6 000 foreldre gjennomgått Alla Barn i Centrum (ABC) (3–12 år) etter at innbydelse gikk ut til 115 000 familier. Stockholm kommune deler kunnskap og erfaringer med 70 andre kommuner som også tilbyr ABC og trappetrinnsmodeller. 96 prosent av foreldrene som deltok i Stockholm sier at programmene har hatt en positiv påvirkning på relasjonene mellom barn og foreldre og 97 prosent sier at de vil anbefale kursene til andre foreldre.2

1 Modellen bygger på en helseøkonomisk analyse av det universelle ABC- programmet (Alla Barn i Centrum) og det selektive foreldrestøtteprogrammet Komet (KOmmunikationsMETod).

2 Kilde: Stockholms Stad, Mia Lissvik/Christina Sallkvist i et møte med Barne,- likestillings- og inkluderingsdepartementet 11.november 2015.

5.1.1 God familiepolitikk er god folkehelsepolitikk

Folkehelsearbeidet har som mål å påvirke samfunnsutviklingen i helsevennlig retning i alle livets faser. Det innebærer at en god familiepolitikk også er god folkehelsepolitikk. I tillegg til den generelle familiepolitikken skal det legges vekt på målrettet forebyggende tverrfaglig arbeid rettet mot utsatte familier med utgangspunkt i barnet og den enkelte families behov. Barn og familier som trenger det, skal få rask og tilpasset hjelp. Forebyggende og foreldrestøttende tiltak skal ha plass i arbeidet.

Regjeringen vil utvikle en folkehelsepolitikk som skaper muligheter og forutsetninger for at hver enkelt skal kunne mestre sitt eget liv. Psykisk helse skal integreres som en likeverdig del av folkehelsearbeidet. Flere skal oppleve god psykisk helse og de sosiale forskjellene i psykisk helse skal reduseres. Det skal legges mer vekt på forhold i omgivelsene som fremmer mestring, tilhørighet og opplevelse av mening.

Kommunene har etter folkehelseloven ansvar for å fremme befolkningens helse, trivsel, gode sosiale og miljømessige forhold og bidra til å forebygge psykisk og somatisk sykdom, skade eller lidelse. Kommunale myndigheter skal sørge for utjevning av sosiale helseforskjeller og bidra til å beskytte befolkningen mot faktorer som kan ha negativ innvirkning på helsen. Kommuner som har deltatt i opplæringsprogrammet Tidlig inn søker om midler gjennom tilskuddsordningen Foreldrestøttende tiltak i kommunene til å styrke sitt tilbud til foreldre som trenger oppfølging.

I Meld. St. 19 (2014–2015) Folkehelsemeldingen. Mestring og muligheter har regjeringen varslet at det skal settes i gang et utviklingsarbeid med sikte på å etablere et program for folkehelsearbeid i kommunene. Formålet er å bidra til en langsiktig styrking av kommunenes arbeid med å fremme befolkningens helse. Programmet skal rettes inn mot psykisk helse og rusforebygging. Barn og unge skal være en prioritert målgruppe. Programmet vil være et viktig virkemiddel for å integrere psykisk helse i det lokale folkehelsearbeidet.13

Foreldres levevaner er et viktig premiss når barn og unge orienterer seg mot egen bruk av rusmidler og tobakk, og danner levevaner knyttet til kosthold og fysisk aktivitet, søvn og stress.

God og trygg omsorg for barn innebærer at foreldre er trygge i foreldrerollen og har kunnskap og kompetanse om gode levevaner. Regjeringen vil gjennom folkehelsepolitikken skape muligheter og forutsetninger for at det skal bli enklere å velge sunt. Som oppfølging av Meld. St. 19 (2014–2015) er det satt i gang arbeid med en tverrdepartemental handlingsplan om kosthold rettet mot familiene. Begrunnelsen er at mat- og måltidsvaner etableres tidlig. Planen ferdigstilles tidlig i 2017.

Ulykker inntreffer der mennesker oppholder seg og ferdes. Hjemmet og i familien er det vanligste skadestedet, spesielt for de yngste barna og de eldste i befolkningen. Rundt 30 prosent av alle ulykker med personskader skjer i hjemmet.14 Helsedirektoratet har utviklet informasjon om å forebygge ulykker. Sikkerhet i hjemmet inngår i helsestasjonens oppfølging av familien.

Dødsfall som følge av ulykker blant barn (0–17 år) har blitt betydelig redusert i perioden fra rundt 1950 til i dag, både blant jenter og gutter.15 Det er imidlertid en bekymring at smart-telefoner øker muligheten for voksne til å bli uoppmerksomme når de passer barn. Data fra USA viser en økning i barneulykker på 5 prosent fra 2007–2010 for barn fra 5–9 år, men det er for tidlig å si om dette er en vedvarende trend.16

Psykisk helse og forebyggende arbeid skal prioriteres sterkere i helsetjenesten. Psykologkompetansen i kommunene skal styrkes og helsestasjons- og skolehelsetjenesten videreutvikles.

Det skal rekrutteres flere psykologer til kommunene gjennom å lovfeste kommunens plikt til å ha psykologkompetanse, tidligst fra 2020. Regjeringen har innført en ny finansieringsordning for psykologer i kommunen, og legger til rette for 150 nye psykologårsverk i 2016.

Begge foreldre skal få dekket reiseutgifter når barnet deres legges inn på institusjon. Dette gjelder selv om foreldrene ikke bor sammen. Dette er en av endringene i de nye reglene for pasientreiser som er vedtatt, med sikte på ikrafttreden i 2016.

5.1.2 Primærhelsetjenestenes betydning for familiene

Primærhelsetjenesten møter alle familier i ulike livsfaser. Primærhelsetjenesten omfatter forebyggende, behandlende, lindrende og rehabiliterende tjenester. Familiene møter i særlig grad de forebyggende tjenestene gjennom helsestasjons- og skolehelsetjenesten og tannhelsetjenesten. Et viktig formål for disse tjenestene er å veilede og trygge familiene.17

Målet er å sikre at enhver skal ha trygghet for at gode helsetjenester er tilgjengelige når det trengs. Gjennom mer målrettet forebyggende arbeid i primærhelsetjenesten og styrket tverrfaglig arbeid, vil familiene være i bedre stand til å ta gode valg.18

Enkelte tjenester, som fylkeskommunenes tannhelsetjeneste og helsestasjonstjenesten, har et oppsøkende ansvar som sikrer at det tas kontakt med alle familier og gis tilbud om møte med tjenesten. I helsestasjonstjenesten tas førstegangskontakt rett etter fødsel, i tillegg ytes tjenester overfor gravide som selv oppsøker helsestasjonen. Tannhelsetjenesten tar førstegangskontakt når barn er ca. tre år gamle, deretter innkalles barnet jevnlig til undersøkelse og behandling. Begge tjenester arbeider med risikovurderinger, og følger særlig opp barn og unge som trenger omfattende innsats. Begge tjenester har også et samarbeid med barnevernet.

Det er urovekkende mange unge som rapporterer om psykiske plager.19 Den nasjonale ungdatarapporten fra 2015 sammenstiller svar fra 156 000 ungdommer i alderen 13 til 19 år, i perioden 2012–2014.20 Undersøkelsen viser samme hovedtendens som tidligere år: ungdom i Norge har det stort sett veldig bra, men det er mange som bekymrer seg mye og opplever stress og plager i hverdagen, se kap. 2.1.6.

En del barn vokser opp i familier preget av rusmiddelproblemer, omsorgssvikt, vold i familien, overgrep, alvorlig psykisk sykdom og skilsmisser med høyt konfliktnivå. Slike omstendigheter avdekkes ofte sent, og mange barn og familier får ikke den hjelpen de har behov for. For å avdekke problemer, hjelpe barna, ungdommene og deres familier raskt, må mange aktører samarbeide og opptre koordinert.

Folkehelseinstituttet har anslått at 450 000 barns påvirkes av foreldrenes psykiske vansker eller rusmiddelbruk. Tallet kan være noe høyere når barn som er utsatt for vold i nære relasjoner tas med, se kap. 9. Det har i lengre tid vært betydelig interesse for barn som pårørende, og det er foretatt endringer i Helsepersonelloven og spesialisthelsetjenesteloven. Pårørende og frivillige bør få en større og tydeligere plass i helse- og omsorgstjenesten.21 Det er et mål å videreføre arbeidet med en aktiv og framtidsrettet pårørendepolitikk.

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten har stor oppslutning i befolkningen, og når flere i målgruppen enn andre helsetjenester. Det er bred politisk enighet om tjenestenes viktighet og regjeringen har gjennom flere år styrket denne.22 Samarbeidet med foreldre og foresatte om barns beste er grunnleggende og avgjørende. Samarbeidet starter for mange allerede under svangerskapet og gjennom svangerskapsoppfølgingen. Folkehelseinstituttet (FHI) undersøkte risikofaktorer for angst og depresjon hos gravide (et utvalg på 50 000) og deres partnere.23 Blant de 37 faktorene FHI undersøkte, utgjorde lav tilfredshet med parforholdet den viktigste risikoen for å bli engstelig eller deprimert under graviditeten. Tilfredshet med parforholdet virket som en «buffer» mot belastninger som bl.a. somatisk sykdom, lav inntekt og vanskelige arbeidsforhold. Kvinner som opplever et godt parforhold takler mer belastning på andre områder uten å bli engstelige og deprimerte.24

Regjeringen vil i 2016 legge fram en samlet strategi for seksuell helse der bl.a. tiltak for å forebygge seksuelt overførbare infeksjoner og uønskede svangerskap vil inngå.25 Norge har en lav andel tenåringssvangerskap sammenliknet med andre land. God og omsorgsfull veiledning fra helsesøster/helsestasjonen i kombinasjon med lett tilgjengelig prevensjon, har gitt gode resultater. Antall svangerskapsavbrudd er halvert i aldersgruppen 15–19 år fra 1990 til 2014. I internasjonal målestokk har norske kvinner god reproduktiv helse. Dette har sammenheng med høyt utdanningsnivå og kvinners status og selvbestemmelse i helsespørsmål. Mødredødeligheten i Norge er svært lav, og det finnes nasjonale retningslinjer for svangerskap-, fødsels- og barselomsorg. Norske menn har også god reproduktiv helse.

Helse- og omsorgsdepartementet skal i 2016 legge fram en ungdomshelsestrategi der målgruppen er ungdom og unge voksne mellom 13–25 år. Den skal bl.a. belyse hvordan man sikrer tilgjengelighet, kapasitet og godt koordinerte tjenester, herunder også nettbaserte tjenester til ungdom. Barn og unges egne erfaringer og synspunkter skal stå sentralt i utarbeidelsen av strategien.

I Oslo finnes også en byomfattende helsestasjon for LHBT-ungdom som kan gi råd og veiledning og er en trygg samtaleplass.

Boks 5.3 Seksuell og reproduktiv helse

Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer seksuell og reproduktiv helse slik: A state of physical mental, and social well-beeing in relation to sexuality. God seksuell og reproduktiv helse forutsetter en positiv og respektfull tilnærming til seksualitet. Seksuell autonomi og mestring er nødvendig for å gi unge seksuell handlingskompetanse, og mulighet til å ha gode og sikre seksuelle opplevelser og relasjoner uten å oppleve tvang, diskriminering eller vold. WHO lanserte i 2015 en helsestrategi for Europas barn og unge (2015–2020) som indikerer at 25 prosent av 15 åringene har hatt samleie, og i noen land mer enn 30 prosent uten å bruke noen for prevensjon. I tillegg rapporterte the European Centre for Disease Prevention and Control (ECDC) at klamydia ble funnet hos mer enn to tredjedeler (68 prosent) av unge mellom 15 og 24 år. Høyest var tallet blant unge kvinner. WHO sier at foreldres involvering med de unges helse må bli sterkere, i et samspill med særskilte helsetjenester for ungdom. Skolene og sosiale medier må brukes mer og bedre.

Regjeringen understreker i Meld. St. 26 (2014–2015) Fremtidens primærhelsetjeneste betydningen av gode, samlokaliserte tjenester. Samkjørt personell bidrar til å utforme tjenestene mer helhetlige til beste for brukerne. En fragmentert organisering av helse- og omsorgstjenester rammer de mest utsatte brukerne og deres familier. Mange foreldre og foresatte får et stort koordineringsansvar og en vedvarende omsorgsfunksjon når de får et barn med spesielle behov. Pårørende representerer kontinuitet og stabilitet der fagpersoner kommer og går gjennom et helt liv.

Boks 5.4 To gode eksempler på samordning av tjenester

Sunnfjord medisinske senter er et relevant eksempel på samordning der mange ulike tjenester er lokalisert under samme tak. Når tredje byggetrinn er ferdig, vil de kommunale helsetjenestene i Florø, dvs. helsestasjon, fastleger, fysio- og ergoterapitjenester, samt NAV bli samlokalisert med spesialisthelsetjenester, poliklinikker og ambulansesentral. Senteret har også et godt samspill med hjemmesykepleien.

Et annet eksempel på en felles organisering, er Barne- og familieenheten i Asker kommune (BFE) som har ansvaret for barn og unge i alderen 0–24 år, og deres familier. BFE ble etablert i 2011, der 15 ulike tjenester fra sju virksomheter og to sektorer ble organisert i en enhet for å styrke samhandlingen og det tverrfaglige samarbeidet og bedre koordinering i kommunen. Det er etablerert et mottak åpent for målgruppen fem dager i uken.

For å imøtekomme familiers behov for mer sømløse oppfølgingsforløp, samordnete tjenester og økt tilgjengelighet, har mange kommuner samlokalisert typisk familienære tjenester i familiesentre eller Familiens hus.

De kommunene som har organisert samarbeidet om barn og familier i familiesentre eller Familiens hus, har bedre forutsetninger for å møte behovet for helhetlige og koordinerte tiltak for barn og familier. Målet er at familiene skal møte en samlet og familiestøttende tjeneste i ett og samme hus. Sentrene fungerer også som døråpnere til øvrige deler av hjelpetjenestene. Den samlokaliserte enheten omfatter ofte den lokale helsestasjonen, inkludert svangerskapsomsorg, åpen barnehage, forebyggende pedagogisk-psykologisk tjeneste og gjerne det kommunale barnevernet. Noen steder inngår også familievernkontoret i dette samarbeidet. Andre tjenester kan inkluderes ut fra brukernes behov, kommunens prioriteringer og tilgjengelige ressurser. På landsbasis er det organisert familiesentre i om lag 133 kommuner. Det pågår et forskningsprosjekt ved Universitetet i Tromsø, som bl.a. ser på hvordan ansatte i familiens hus opplever arbeidet sitt, samhandling, ledelse og kvalitet på tjenestene som leveres. Prosjektet ser på hvorvidt det er en sammenheng mellom de ansattes og brukernes vurdering av tjenestetilbudet. Forskningsprosjektet går over fire år, fra 2014 til 2018.

Modellkommuneforsøket (2007–2014) er et eksempel på samordnet forebyggende arbeid for barn til psykisk syke og barn av foreldre som har rusmiddelproblemer. Erfaringene fra forsøket viser at gode kommunale modeller bidrar til mer systematisk og kunnskapsbasert identifikasjon og oppfølgning. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har gitt Bufdir ansvar for å følge opp modellkommuneforsøket gjennom tilskuddsordningen: Utvikling av modeller for identifikasjon og oppfølging av psykisk syke og barn av foreldre som misbruker rusmidler. Kommuner kan søke om midler for å utvikle systematiske modeller.

Bedre tverrfaglig innsats (BTI) er en samarbeidsmodell hentet fra Socialstyrelsen i Danmark, som er prøvd ut i Norge fra 2011–2014. Modellens mål samsvarer med modellkommuneforsøkets mål om å få til bedre koordinering av arbeidet rettet mot målgruppen: barn som vekker bekymring. BTI skal forhindre oppfølgingsbrudd og styrke de ulike etatenes koordinering av hjelpetiltak for barn, unge og foreldre som trenger bistand og oppfølging. Den danske modellen ble utviklet for barn og unge i familier med rus og/eller psykiske helseproblemer, men viser seg å være hensiktsmessig for en bredere målgruppe. Helsedirektoratet har etablert en tilskuddsordning kommuner kan søke midler fra for å videreutvikle denne samarbeidsmodellen i norsk sammenheng.

Norge er preget av en desentralisert oppgaveløsning som skal møte brukerne lokalt. Kommunene spiller en helt avgjørende rolle i offentlig forvaltning og gjennomføring av velferdspolitikken. Familierettet forebyggingsarbeid må foregå så nær målgruppene som mulig, der folk bor og lever. De fleste velferdstilbud organiseres i et samarbeid mellom kommunale myndigheter, staten og frivillig sektor. NAV-kontoret er en sentral velferdsaktør i kommunen fordi folketrygdens basisytelser forvaltes her, se kap. 7. og 8.

5.1.3 Barneverntjenesten

Barneverntjenestens hovedoppgave er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, og å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstkår. Barnevernets ansvar og arbeidsoppgaver er regulert i barnevernloven. Når familieomsorgen ikke strekker til, kan foreldrene og barna motta hjelpetiltak i familiens eget hjem for kortere og lengre perioder. Hensikten er å bidra til en positiv utvikling i familien.

Barneverntjenesten skal sørge for at barn og unge får medvirke i alle forhold som berører dem. Barn og unges rett til deltakelse og medvirkning er regulert og lovfestet i både barnelov og barnevernlov. Det skal tilrettelegges for samtaler med barn. Barnesamtalen er en kjent metode for å snakke med barn (se også kap. 4.4.2 om barns deltakelse i mekling ved samlivsbrudd). BLD har støttet arbeidet med å implementere barnesamtalen i Aust- og Vest-Agder i 30 kommuner. Fylkesmannsembetene har i tre år fått støtte for å tilby kommunale faggrupper kurs i å samtale med barn om vold og overgrep.

Samarbeidet med øvrige familienære tjenester i kommunene er viktig. Bufdir arbeider aktivt for å legge til rette for et godt samarbeid mellom den regionalt organiserte familieverntjenesten, statlig og kommunalt barnevern og andre tjenester.26

Lokalt barnevern samarbeider med familievernkontorene. Dels gjelder dette i saker der begge instanser er involvert i samme familie, og dels for å gi veiledning og drive kompetanseutveksling. En uttalt mål i samarbeidet mellom familievern og barnevern er å øke kvaliteten for brukerne innenfor begge tjenestene. Familieverntjenesten har metoder og kompetanse som er til nytte for barn og familier i krise.27 En videreutvikling av samarbeidet mellom de to tjenesteområdene vil være forebyggende for familier i risikosonen og kan forhindre omsorgsovertakelse. Stortinget har bedt om at samarbeidet mellom familievernet og øvrige kommunale tjenester, blir forpliktende og mer systematisk organisert. Regjeringen vil følge opp dette på egnet måte, se kap 4.6.

Tidlig hjelp og støtte til foreldre og barn

Risikofaktorer som kan føre til en uheldig utvikling hos et barn må oppdages og kartlegges så tidlig som mulig, og følges opp med gode tiltak av barnevernet og andre tjenester. Små barn er mer påvirkelige og mottakelige for hjelp enn eldre barn. Jo tidligere hjelpetiltak settes inn, desto bedre er prognosen for en positiv utvikling for familien og barnet, slik at omsorgsovertakelse kan unngås. Dette krever et godt samarbeid mellom alle kommunale tjenesteytere som er i kontakt med barnet og foreldrene: helsestasjoner, barneverntjeneste, barnehage, skole, regional familieverntjeneste, fylkeskommunens tannhelsetjeneste og andre aktuelle etater. Regionsenter for barn og unges psykiske helse (RBUP) Øst og Sør har fått i oppdrag å kartlegge og gi anbefalinger for virksomme og kvalitetssikrede utredningsmetoder. En kunnskapsoversikt over virksomme intervensjonsmetoder for utsatte sped- og småbarn skal være ferdig våren 2016.

Barneverntjenesten i en kommune har plikt til å gi opplysninger til barneverntjenesten i andre kommuner dersom en familie flytter, når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for omsorgssvikt. Familienes nye kommune skal også varsles dersom barnet har behov for videre oppfølging fra barnevernet, og familien allerede mottar tiltak.

Barneverntjenesten har et særlig ansvar for å sikre at barn som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. For å ivareta denne oppgaven er barneverntjenesten avhengig av at de som er bekymret for barn melder fra om dette. Alle offentlige tjenester og instanser, og en rekke profesjonsutøvere har en lovpålagt plikt til å gi opplysninger til barnevernet ved alvorlig bekymring for et barn. Opplysningsplikten gjelder når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet, ved andre former for alvorlig omsorgssvikt og når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker.

Opplysningsplikten til barnevernet skal forenkles og klargjøres, se tiltak 15 i tiltaksplanen En god barndom varer livet ut. Formålet med dette er å øke ulike myndigheters og yrkesutøveres oppmerksomhet om, forståelse og etterlevelse av opplysningsplikten til barnevernet. Arbeidet skal også omfatte spørsmål om formidling av opplysninger fra personell som yter helse- og omsorgstjenester til barneverntjenesten ved bekymring for gravide som har en livsførsel som kan skade ufødte barn. Personell som yter helse- og omsorgstjenester har i dag ingen plikt til å melde fra til barneverntjenesten ved bekymring for ufødt liv. De kan imidlertid gi opplysninger dersom den gravide kvinnen samtykker til dette.

Helsekortet følger barnet fra en kommune til en annen. Dette er en pliktbestemmelse om pålegg for helsepersonell til å gi helseopplysninger om en pasient til annet helsepersonell som skal yte helsehjelp til pasienten. Selv om foreldre eller pasient motsetter seg utlevering av helseopplysninger, er det adgang til utlevering dersom tungtveiende grunner taler for det (hvis fare for liv og helse).

Hjelpetiltak i familienes hjem kan settes inn for kortere og lengre perioder, og har som mål å bidra til positiv endring i familien. Hjelpetiltak som ofte brukes av barnevernet er foreldrerådgivning, veiledning, støttekontakt, barnehageplass og avlastningshjem. I noen tilfeller kan det være aktuelt med parallelle innsatser fra familieverntjenesten.

Eksempler på slike hjelpetiltak er foreldre- og samspillsveiledning. Ved behov kan det også gis opphold i et senter for foreldre og barn. Mange av familiene som gis bistand i hjemmet, trenger hjelp til å gjenopprette gode relasjoner slik at familielivet fungerer bedre. Tiltak som har vist resultater er bl.a. Familieråd, Parental Management Training Oregon (PMTO), Multisystemisk Terapi (MST), Funksjonell familieterapi (FFT) og MultiFunC, se kap. 5.2.2.

Boks 5.5 Parenting Young Children (PYC)

Parenting Young Children (PYC) er et program som er tilpasset foreldre med utviklingshemming. Barnevernstjenestene møter foreldre med utviklingshemming og kan være bekymret for foreldrenes evne til å ha tilstrekkelig omsorg for sine barn. Høgskolen i Telemark har, sammen med det kommunale barnevernet, utprøvd en norsk versjon av foreldreveiledningsprogrammet og testet det i 4–6 aktuelle familier. PYC er organisert rundt ukentlige møter/trening i familiens hjem, og er gjennomført i 2014 og 2015.

Erfaringer viser at offentlige tjenester ofte kommer seint inn med hjelp til foreldre med utviklingshemming. Det er viktig at disse foreldrene får bistand i tide og hjelp til å mestre familiesituasjonen. Tjenestenes utgangspunkt er barnets omsorgssituasjon og ikke arten av vansker hos foreldrene. Forskning viser imidlertid at selv om foreldrene har samarbeidsvilje, kan de ha problemer med å forstå.28 Dermed kan det oppstå vansker med å foreta endringer i familien. Foreldrene kan ha utfordringer med å forstå behovet for omsorgsovertakelse og at barna ikke kan bo hjemme lenger. Samlet sett erfarer barneverntjenestene at familier der en eller begge foreldre har utviklingshemming, har omfattende og komplekse hjelpebehov. Dette betyr at tjenestene er avhengige av å samarbeide med ulike andre aktører, både i undersøkelsesfasen og rundt konkrete tiltak rettet inn mot hjemmet. Helsestasjonene og helsesøstrene er i denne sammenheng sentrale og viktige samarbeidspartnere.

Boks 5.6 Evaluering av fylkesnemndene for barnevern og sosial saker

En nylig gjennomført evaluering viser at fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker i hovedsak fungerer etter intensjonen.1 Effektiviteten er økt, men antall saker har økt i samme periode (økningen var på 58 prosent i perioden fra 2007–2014). Evalueringen viser at saksbehandlingstiden er for lang i for mange av sakene. Nesten en av tre av ordinære saker hadde en saksbehandlingstid på over fire måneder i 2014.

Kilde: Viblemo, T. E. et al. (2015): Organisering, effektivitet og rettssikkerhet, Oxford Research/AFI/Proba Samfunnsanalyse.

Omsorgsovertakelse og fosterhjem

Noen ganger er ikke hjelpetiltak i hjemmet nok til å bedre barnets og familiens situasjon, og det er nødvendig med en omsorgsovertakelse. I slike tilfeller kan Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker treffe tvangsvedtak som kan omfatte omsorgsovertakelse eller fratakelse av foreldreansvar. Foreldrene kan også frivillig gå med på at barnet flytter inn i et fosterhjem eller på institusjon.

Omsorgsovertakelse innebærer at barneverntjenesten flytter barnet ut av hjemmet og overtar omsorgen. Barnevernloven hjemler omsorgsovertakelse både i situasjoner med alvorlig omsorgssvikt som er skadelig for barnet, og der det på sikt foreligger risiko for alvorlig skade hos barnet. Når det fattes vedtak om omsorgsovertakelse kan barnet flyttes i fosterhjem eller institusjon. Ved en omsorgsovertakelse kan det oppstå situasjoner hvor barn skilles fra sine søsken. I slike tilfeller skal barneverntjenesten legge til rette for samvær med søsken dersom dette er til det beste for barnet under omsorg.

Barneverntjenesten har et ansvar for å følge opp foreldrene etter en omsorgsovertakelse. Kort tid etter en omsorgsovertakelse skal foreldrene kontaktes og tilbys veiledning og oppfølgning. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har gitt ut en veileder med praktiske og konkrete retningslinjer for oppfølging av foreldre etter en omsorgsovertakelsen, se kap. 4.7.5.29 Familievernet har de siste årene fått bevilget midler for å styrke kompetanse og kapasitet i arbeidet med å følge opp barnas foreldre etter omsorgsovertakelse. Tjenesten skal utvikle et tilbud om foreldreveiledning med tanke på mulig framtidig omsorgsrolle, og gi bedre støtte til foreldrene ved samvær med barna. Barnevernet og familievernet samarbeider på dette området, se kap. 4.7.5.

Departementet vil gå gjennom et utvalg barnevernsaker som omfatter omsorgsovertakelser og akuttvedtak. Formålet er å få et bilde av hvordan systemet virker og avdekke hva som eventuelt svikter og hvorfor svikt oppstår. Gjennomgangen skal gi kunnskap som kan brukes til å videreutvikle barnevernet.

I Norge er det lange tradisjoner for å ta vare på barn i egen familie når barna i kortere eller i lengre perioder ikke kan bo hos sine foreldre. Barneverntjenesten skal alltid vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem. De siste årene har stadig flere barn flyttet i slektsfosterhjem. Hele 44 prosent av barna som flyttet i fosterhjem for første gang i løpet av 2014, flyttet inn i et slektsfosterhjem. Til sammen bor en av fire fosterhjemsbarn hos familie. Dette underbygger familiens og slektens betydning.

Familieråd blir brukt som metode i fosterhjemsarbeid. Antall familieråd har økt og er en metode som bør benyttes mer, se kap. 5.2.2.30

Regjeringen la våren 2016 fram Meld. St. 17 Trygghet og omsorg – fosterhjem til barns beste. Stortingsmeldingen skal bidra til en bedre og mer stabil hverdag for fosterbarna, deres foreldre og fosterfamiliene. Temaer som berøres er rekruttering, veiledning, oppfølging, rammebetingelsene til fosterforeldrene, og andre aktuelle spørsmål i fosterhjemsomsorgen.

Det tas også sikte på å framlegge en lovproposisjon for Stortinget i 2017 om ansvars- og oppgavefordelingen mellom statlig og kommunalt barnevern.

Familier med innvandrerbakgrunn i barnevernet

Barnevernloven gjelder for alle barn som oppholder seg i Norge, uavhengig av barnets statsborgerskap, oppholdsstatus eller bakgrunn. Rundt 80 prosent av tiltak som settes inn for å hjelpe barn er frivillige hjelpetiltak. Ved omsorgsplasseringer skal det tas hensyn til barnets bakgrunn, språk og kultur.

Manglende tillit til barnevernet har lenge vært et tema. Regjeringen har satt inn enn rekke tiltak for å bedre situasjonen. Kultursensitiviteten hos barnevernsansatte skal økes og forståelsen om barnevernets mandat og rolle hos familier med innvandrerbakgrunn skal heves.

Barnevernet hjelper stadig flere. Vel 5 100 norskfødte barn og unge med innvandrerforeldre og drøyt 7 300 innvandrere mottok tiltak fra barnevernet i 2012. Råd og veiledning er det vanligste tiltaket. SSB skiller mellom de som selv har innvandret og norskfødte med innvandrete foreldre. I løpet av 2012 var det 53 198 barn og unge i aldersgruppen 0-22 år som mottok tiltak fra barnevernet. Det vil si at 3,7 prosent av alle barn og unge fikk tiltak fra barnevernet dette året. Av disse 7 331 var innvandrere (7,6 prosent) og 5 136 norskfødte barn og unge med innvandrerforeldre (5,0 prosent). Andelen barn uten innvandrerbakgrunn var 40 244 (3,2 prosent). Siden 2009 har antallet barn med tiltak økt i alle kategorier. I den første kategorien inngår enslige mindreårige flyktninger, som etter bosetting i en kommune, svært ofte gis tiltak etter barnevernloven. Barnas landbakgrunn gjenspeiler dette: Afghanistan ligger høyest, etterfulgt av Somalia og Irak.31

Gjennomgang og forenkling av barnevernloven

Regjeringen nedsatte i november 2014 et lovutvalg som skal gjennomgå barnevernloven. Utvalget skal se på hvordan barnevernloven kan forenkles og gjøre den mer tidsriktig. Målet er å bedre rettssikkerheten for barna og skape et mer forståelig regelverk. Utvalget skal særlig vurdere hvordan barnevernloven kan tilpasses ulike familiemønstre, herunder om det bør innføres hjemmel til å fastsette tvangstiltak overfor samværsforelder alene. Problemstillinger i skjæringspunktet mellom barneloven og barnevernloven skal identifiseres og utredes, og eventuelle lovendringer vurderes. Utvalget skal videre vurdere hvilken rolle barneverntjenesten bør ha i foreldretvister etter barneloven, og vurdere lovendringer hva gjelder samvær. Spørsmål av betydning for en eventuell rett til samvær med søsken og besteforeldre skal vurderes særskilt. Utvalget skal levere sin utredning i 2016.

Barnevernloven ble endret våren 2015 for å gi barneverntjenesten større adgang til å gi nødvendige hjelpetiltak til barn og foreldre, også uten foreldrenes samtykke, jf. Prop 72 L (2014–2015). Formålet med lovendringen er å bedre situasjonen til barnet og forebygge mer inngripende tiltak som omsorgsovertakelse. En utvidelse av adgangen til å pålegge hjelpetiltak kan bidra til at flere barn får rett hjelp til rett tid. Hensynet til barna må veie tyngst, og derfor skal ikke foreldre kunne avvise nødvendig hjelp. Lovendringen trådte i kraft 1. april 2016.

5.2 Samliv og foreldreskap

Regjeringen prioriterer å legge til rette for at flere barn og foreldre skal ha et stabilt og godt familieliv. Mødre og fedre skal kunne styrke foreldreskapet sitt gjennom informasjon, råd og veiledning. De som trenger det skal få tidlig hjelp til å forebygge samlivskonflikter.

Regjeringen har styrket de forebyggende familieverntilbudene. Det er et mål å videreutvikle kapasiteten i samlivskurstilbud og foreldrestøttende tiltak.

Bufdir har faglig ansvar for både samlivstiltak og det foreldrestøttende arbeidet. Direktoratet arbeider med å styrke og oppdatere kunnskapsgrunnlaget på begge områder, og forvalter tilskuddsordningene som bl.a. går til samlivstiltak og foreldrestøttende tiltak.

Godt foreldreskap forutsetter bevisste foreldre og gode samliv. Velfungerende og stabile parforhold og trygge aleneforeldre gir de beste forutsetninger for å sikre barn omsorg og gode utviklingsmuligheter. Par- og samlivstiltak er viktige for å forebygge at barna må bære konsekvensene av konflikter mellom foreldre. Familievernkontoret er et sted å henvende seg for å få hjelp med samlivsvansker, se kap. 4. Samtidig kan foreldre som ønsker det, få hjelp til å fungere bedre som foreldre. Samlivskurs tilbys av ulike aktører, også frivillige organisasjoner. Det offentlige gir tilskudd til organisasjoner og institusjoner som tilbyr forebyggende samlivstiltak.

Det er dokumentert at foreldre som ikke mestrer foreldreoppgaven kan bli bedre gjennom opplæring og veiledning.32 Målet er å støtte og styrke foreldrene i deres rolle som oppdragere og omsorgspersoner med tanke på å forebygge psykososiale vansker og fastlåste negative samhandlingsmønstre. Det skilles mellom tre ulike typer foreldrestøttende tiltak: 1) Universell foreldrestøtte som omfatter rådgivning, veiledning og støtte rettet mot alle foreldre, 2) Selektert foreldrestøtte handler om å gi veiledning og støtte til foreldre med en eller flere belastninger som går ut over barn og familiesamspillet, og 3) Indikert foreldrestøtte handler om hjelpetiltak og støtte til individuelle foreldre og barn med etablerte problemer/diagnoser.

5.2.1 Samlivskurs

Det overordnede formålet med det samlivsfremmende og forebyggende familiearbeidet er å hjelpe familier til å leve bedre sammen, forbygge samlivskonflikter og hindre familieoppløsning. Velfungerende og stabile samliv er viktige i et folkehelseperspektiv. Samlivskonflikter og samlivsbrudd kan ha store negative helsemessige, psykologiske og sosiale konsekvenser.33 Et overordnet mål med tilskuddsordningen for samlivstiltak som administreres av Bufdir, er å støtte opp om samlivet i parforhold. Et viktig formål er å skape en trygg og stabil oppvekst for barna. Ordningen omfatter både lokale samlivskurs og utviklingstiltak på samlivsområdet. Ordningen er styrket i 2014, 2015 og 2016.

Organisasjoner og andre tilbydere av samlivsstyrkende tiltak benytter ulike modeller og programmer.34 Samlivskurs kan endre pars samhandlingsmønstre og skape moderate forbedringer og stabilitet i parforhold. Kursene kan være virksomme metoder for å endre negative kommunikasjonsmønstre og derigjennom gi økt tilfredshet med parforholdet.35 Effektene er avhengig av kvaliteten på samlivskursene, kjennetegn ved parene og når i egne prosesser parene deltar.36 Det er et mål å få mer kunnskap om effektene av samlivskursene.

Bufdir er fagansvarlig for innholdet i kurset Godt samliv – et gratis kurs for førstegangsforeldre. Formålet med tilbudet er å styrke samlivet i en krevende fase i parforholdet, og å redusere risikoen for samlivsbrudd. Kursene tilbys av helsestasjonene i en del kommuner, og arrangeres i samarbeid med nærmeste familievernkontor.37

Bufdir er også fagansvarlig for innholdet i kurset Hva med oss? et samlivskurs til foreldre som har barn med funksjonsnedsettelser. Familier med barn med funksjonsnedsettelser kan ofte oppleve store utfordringer knyttet til barnets mestring, forholdet til hjelpetjenesten, søsken, eget samliv, slekt, arbeidsliv og ikke minst egne reaksjoner og følelser.

5.2.2 Råd og veiledning til foreldre

Dagens foreldre har stor tilgang på kunnskap og informasjon og en rekke programmer er utviklet for å forebygge konflikter, bedre foreldreferdigheter og bistå familiene. Kvalitetssikrede kurs og programmer brukes både i barnevernet og familieverntjenesten. Disse tilbys også av en rekke andre aktører i arbeid rettet mot foreldre og familier.

Det må være legitimt og alminneliggjort å be om generelle foreldreråd. Derfor vil regjeringen legge til rette for at foreldrestøttende råd og veiledning er lett tilgjengelige og holder faglig høy standard. Bufdir har fått i oppdrag å utvikle et nettbasert, kvalitetssikret foreldrerådgivningstilbud. Tilbudet skal differensieres og rettes inn både mot småbarns- og storbarnsfamilier. En svensk evaluering viser at et flertall av intervjuede tenåringsforeldre etterspør råd og veiledning nettopp når barna er tenåringer, og svenske myndigheter har bedt om at landsting og kommuner tilrettelegger tilbud til alle tenåringsforeldre.38

Gjennom tilskuddsordningen Foreldrestøttende tiltak i kommunene skal kommuner stimuleres til å sette i verk tiltak for utsatte barn så tidlig som mulig. Målet er å ha et likeverdig foreldrestøttetilbud til foreldre og barn over hele landet. Ordningen ble styrket i 2016.

Det finnes et bredt spekter av ulike foreldreveiledningsprogrammer. Generelt vil foreldre som mestrer foreldrerollen uten større utfordringer, i liten grad etterspørre råd. Dette kan tolkes som om universelle program har mindre effekt. I et samfunnsperspektiv er det likevel god grunn til å gi alle foreldre et tilbud, for å oppdage nettopp dem som trenger mer spesifikk hjelp. Det å trygge og støtte foreldre i deres omsorgsrolle er et mål i seg selv.

I det følgende beskrives et utvalg av programmer som er i bruk i Norge. Noen av programmene retter seg inn mot barns atferd, mens andre har fokus på foreldrenes utfordringer i foreldrerollen. Oversikten er ikke uttømmende, og rangeres ikke etter grad av dokumentasjon, men viser bredden i de foreldrestøttende tilbudene.39

Flere av programmene brukes også av barneverntjenesten, bl.a. Parent Management Training Oregon (PMTO), Multisystemisk Terapi, Funksjonell familieterapi (FFT) og Multifunksjonell behandling i institusjon og i nærmiljø (MultifunC), se kap. 5.1.3.

Program for foreldreveiledning (The International Child Development Programme, ICDP) er et program som har som mål å bedre oppvekstvilkårene for barn og unge gjennom å styrke omsorgsgivernes ferdigheter og trygghet. Programmet benyttes primært for foreldre med barn i alderen 0–18 år med vanlige utfordringer. Det er utarbeidet en tilpasset modell for nyankomne innvandrere. Programmet utvikles stadig for nye målgrupper. Bufdir har ansvaret for opplæring av ansatte i statlig og kommunal sektor. ICDPs grunnidé er at den beste måten å hjelpe et barn på, er å støtte og bevisstgjøre barnets omsorgsperson(er) og omsorgsnettverk. ICDP tilbys i nesten 200 kommuner og benyttes bl.a. i helsestasjoner, barnehager og skoler, i forebyggende barneverntiltak i asylmottak og i introduksjonsprogrammet for nyankomne (flyktninger) innvandrere, og dels blant omsorgsgivere i barne- ungdomsinstitusjoner. Bufdir samarbeider med stiftelsen ICDP Norge, og er ansvarlig for administrasjon og programinnhold. ICDP er evaluert med godt resultat.40

Boks 5.7 Råd for godt samspill og kommunikasjon – ICDP

ICDP har utviklet åtte temaer som utgangspunkt for hvordan utvikle godt samspill og kommunikasjon mellom foreldre og barn:

  1. Vis positive følelser – vis at du er glad i barnet.

  2. Juster deg til barnet og følg dets initiativ.

  3. Snakk med barnet om ting det er opptatt av, ut i fra en følelsesmessig tilnærming.

  4. Gi ros og anerkjennelse for det barnet klarer å gjøre.

  5. Hjelp barnet til å samle oppmerksomheten sin, slik at dere har felles opplevelse av det som omgir dere.

  6. Gi mening til det barnet opplever ved å sette ord på det, med følelser og entusiasme.

  7. Utdyp og gi forklaringer til det du opplever sammen med barnet.

  8. Hjelp barnet til å kontrollere seg selv ved å planlegge sammen og ved å sette grenser på en positiv måte.

Temaene bygger på hverandre og er ment som utgangspunkt for refleksjon over foreldrerollen. Materiell finnes på flere språk, og kan bestilles her: Bufdir.no

Mamma Mia er et web-basert selvhjelpsprogram for å øke kunnskap og styrke tryggheten hos nybakte mødre. Dette er det første nettbaserte, universalforebyggende tiltaket i sitt slag i Norge. Det er et lett tilgjengelig program som gir råd og veiledning om svangerskap og barsel til førstegangsfødende. Mamma Mia er basert på forskning fra klinisk erfaring om spedbarns fysiske- og psykiske helse, og tilbyr kvalitetssikret informasjon. Tilbakemeldinger fra gravide og nybakte mødre har stått sentralt i utviklingen av programmet. Et av målene er å bidra til å hindre barseldepresjon. Programmet er laget av norske fagfolk og eksperter, bl.a. av Changetech i samarbeid med Regionsenter for barn og unges psykiske helse (RBUP).41 Utviklingen av programmet er støttet av Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS). NKS tilbyr programmet gratis til alle som skal føde.

Newborn Behavioral Observation (NBO) er en metode for å observere spedbarn mellom 0–3 måneder. I tett samarbeid med foreldrene løftes spedbarnets unike responsmønster og sosiale natur fram. Hensikten er å øke foreldres sensitivitet overfor spedbarnets mange signaler. NBO gir hjelp til å strukturere og systematisere spedbarnsobservasjoner, og det legges stor vekt på å styrke relasjonen mellom foreldre og barn. Regionsenter for barn og unges psykiske helse (RBUP) har ansvar for opplæringen som tilbys til personale i føde- og barselavdelinger, til helsesøstre, pediatere, psykologer, fysioterapeuter, personale i barne- og familiesentre og personale på nyfødt/intensivavdelinger.

Circle of Security (COS), eller trygghetssirkelen på norsk, er en modell for å analysere og tolke barns atferd, følelser og behov for å kunne veilede foreldre i utviklingsstøttende omsorg. Modellen har som mål at barnet utvikler en trygg tilknytning til sine foreldre. Trygghetssirkelen er basert på omfattende forskning og er utviklet i USA. Modellen er brukt over hele verden for å hjelpe barn i å bli tryggere, utvikle god selvregulering og sosial kompetanse. Familieverntjenesten tilbyr foreldreveiledningskurset COS til foreldre med barn mellom 0–12 år. Bufdir er fagansvarlig for tilbudet.

De Utrolige Årene (DUÅ) er et godt dokumentert program for å hjelpe barn med atferds- og sosiale vansker og deres familier. Kursenes mål er at deltakerne gjennom konkrete øvelser skal opparbeide nye ferdigheter og økt trygghet. Familier og fagfolk skal få hjelp til å forebygge vansker eller å bryte mønstre som har gått seg fast og er krevende å leve i eller direkte skadelig over tid. Tilbudet er statlig finansiert og er gratis for kommunale tjenester, BUP-klinikker, skoler og barnehager. DUÅ tilbys i et bredt spekter av ulike typer veiledningskurs for foreldre med barn fra 0–12 år, målrettede barnegrupper og universalforebyggende samt målrettede tiltak i skole, SFO/AKS og barnehage. Programmene finansieres av Helsedirektoratet. Implementeringen ledes fra Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU).

Parent Management Training Oregon (PMTO) er et lavterskeltilbud til foreldre som har barn i alderen 3–12 år med atferdsproblemer. Målet er bl.a. å bryte negative samhandlingsmønstre mellom barn og foreldre og bygge positive relasjoner. Gruppebasert foreldretrening gjør at flere familier kan få et behandlingstilbud. Ferdigheter som oppmuntring, positiv involvering, grensesetting, tilsyn og problemløsning inngår. Norsk forskning har vist at PMTO gir gode resultater for barn og familier både på kort og lang sikt.42 Behandlingstilbudet drives av Bufetat og tilbys i statlige og kommunale tjenester for barn og unge over hele Norge.

Tidlig innsats for barn i risiko (TIBIR) er et norsk program utviklet for å forebygge, behandle og redusere atferdsproblemer blant barn (3–12 år), samt utvikle og styrke deres sosiale kompetanse. Programmet bygger på tidligere erfaringer med foreldretrening. Barn i risiko skal identifiseres så tidlig som mulig og tilbys individuelt tilpassede og virksomme intervensjoner i kommunale tjenestetilbud som helsetjeneste, barnevern og PP-tjenesten. En internasjonal studie viser at kort foreldrerådgivning gir god effekt på atferdsvansker.43 Fire forskningsbaserte evalueringer er gjennomført, bl.a. én blant pakistanske og somaliske familier med positive resultater i form av økt positiv involvering i barna og reduksjon i unødig streng grensesetting hos mødrene. Behandlingstilbudet drives av Bufetat og tilbys i statlige og kommunale tjenester for barn og unge over hele Norge.

Marte Meo/Løft Marte Meo-metoden er en kommunikasjons- og relasjonsorientert veilednings- og behandlingsmetode. Den benyttes i familier, barnehager, skoler og institusjoner ved bekymring rundt barns utvikling og atferd. Marte Meo-veiledning brukes forebyggende i helsestasjonssammenheng, og som tiltak/behandling innenfor barnevern, fosterhjem, barne- og ungdomspsykiatrien og habiliteringen (barn med spesielle behov). De seinere årene har metoden blitt videreutviklet og brukes nå også bl.a. innenfor familieterapifeltet, i barnehager og i eldreomsorgen. Behandlingstilbudet drives av Bufetat og tilbys av det kommunale barnevernet.

Nurse-Family Partnership (NFP) er internasjonalt forebyggende folkehelseprogram som er godt dokumentert. Programmet skal prøves ut i Norge fra 2016, i regi av Bufetat og Nasjonalt kompetansenettverk for sped- og småbarns psykiske helse ved RBUP Øst og Sør, se boks 5.8.

Boks 5.8 Nurse-Family Partnership

Nurse-Family Partnership gir tett oppfølging av førstegangsfamilier som trenger ekstra støtte. Programmet ble utviklet i USA på 1970-tallet, og har blitt videreutviklet og tilpasset for bruk i flere land. Resultatene er gode, og systematisk dokumentert.

Målgruppen er førstegangsforeldre som selv har hatt en vanskelig barndom og som fortsatt kan ha et krevende liv. Oppfølging får de gjennom hjemmebesøk fra tidlig graviditet og frem til barnet fyller to år. Målet er å forebygge omsorgssvikt, psykisk sykdom, og generelt bedre barns oppvekstvilkår gjennom tidlig innsats.

Sandnes, Stavanger og Time kommuner i Rogaland, er sammen med bydelene Gamle Oslo og Søndre Nordstrand i Oslo, valgt ut til å være med i utprøving av programmet Nurse-Family Partnership. Pilotområdene vil før sommeren 2016 rekruttere førstegangsfødende og familier til programmet. I alt er målet å hjelpe 150 familier i utprøvingsfasen, og det er frivillig å være med. Programmets sykepleiere følger de samme familiene gjennom hele løpet. Disse vil bli ansatt hos Regionssenter for barn og unges psykiske helse (RBUP) Øst og Sør, og samtidig være en integrert del av det kommunale tjenestetilbudet.

Multisystemisk Terapi er et behandlingstilbud for familier med ungdom med alvorlige atferdsvansker. Metoden legger vekt på å styrke samhold og omsorg i familien, bl.a. ved å forsterke foreldrenes oppdragelsespraksis. MST vektlegger også å gjenopprette ungdommens nettverk og å forbedre kontakten mellom familien og omgivelsene. Behandlingstilbudet drives av Bufetat og tilbys av det kommunale barnevernet. Atferdssenteret ved Universitet i Oslo har ansvar for opplæring av MST-team og kvalitetssikring av arbeidet.

Funksjonell familieterapi (FFT) er et behandlingstilbud for ungdom med atferdsproblemer og deres familier. Målgruppen er ungdom mellom 11 og 18 år med antisosial atferd som vold og kriminalitet eller er i risiko for å utvikle dette. I FFT ses ungdommens atferd i sammenheng med hvordan alle i familien gjensidig påvirker hverandre. Terapeuten møter familien samlet. Behandlingstilbudet drives av Bufetat og tilbys av det kommunale barnevernet.

Multifunksjonell behandling i institusjon og nærmiljø (MultifunC) retter seg mot ungdom i alderen 14 til 18 år med alvorlige atferdsvansker, og som har behov for institusjonsopphold før de kan ha nytte av hjemmebaserte tiltak. Barn og unge med atferdsvansker kan få hjelp og støtte gjennom effektive tiltak og behandlingsmetoder, både hjemme eller gjennom korte perioder på barneverninstitusjon etterfulgt av hjelp i hjemmet. Behandlingstilbudet drives av Bufetat og tilbys av det kommunale barnevernet.

Familieråd som metode tar utgangspunkt i de ressursene som finnes i familien og nettverket til barnet. Familieråd legger til rette for involvering og medvirkning av slekt, nettverk, familie og ikke minst barn. Totalt ble det gjennomført familieråd for ca. 900 nye barn i 2014. Av disse ble over 150 familieråd avholdt i forhold til akutt- og institusjonsarbeid, mens nærmere 200 familieråd omhandlet å se etter muligheter for å finne fosterhjem i slekt- og nettverk, se kap. 5.1.3. Ressurspersonene samles og blir enige om en plan som skal ivareta barnets interesser og bedre familiens situasjon. Intensjonen med familieråd er at beslutninger som angår barn og unge i vanskelige livssituasjoner skal skje gjennom familiebaserte prosesser. Den utvidete familien gis større handlingsrom og større ansvar for å finne gode løsninger for barnet enn det som kan være tilfelle i barnevernets beslutningsprosesser til vanlig. Familieråd utløser ressurser i familienettverket som ellers hadde vært uutnyttet. Det er gjennomført utprøving av familieråd i barnevernets akuttarbeid, fosterhjemsarbeid, institusjonsarbeid og i noen grad i familievernet. Bufdir er i gang med å utprøve familierådmetoden i familieverntjenesten.

Uni Research Helse (RKBU Vest) utførte i 2014 en Kunnskapsstatus om familieråd; erfaring og effekter, på oppdrag fra Bufdir. En hovedkonklusjon er at det trengs mer forskning for å kunne måle effekter. Det er mangel på vitenskapelige baserte studier; de fleste er fra USA og ikke umiddelbart overførbare til norske forhold. Imidlertid fins det forskningsstøtte for at familieråd øker sannsynligheten for omsorgsplasseringer av barn hos slekt, og øker mulighetene for tilbakeføring av barn til familie og slekt. Det er ingen entydige svar på om familieråd kan forebygge mishandling og overgrep.44

Home-Start Familiekontakten, se boks 5.9.

Boks 5.9 Home-Start Familiekontakten Norge

Home-Start Familiekontakten er en frivillig organisasjon som tilbyr hjelp i hverdagen til familier med barn under skolealder. Frivillige familiekontakter i Home-Start tilbyr gratis og regelmessig støtte, vennskap og praktisk hjelp til familiene ukentlig over en tidsavgrenset periode, som oftest et halvt år. Hensikten er på et tidlig stadium å redusere stress og forebygge psykiske vansker for å unngå kriser i familiene. Lokalt ansatte koordinatorer med god faglig kompetanse og et nasjonalt kontor veileder familiekontaktene og koordinerer virksomheten på landsbasis. Organisasjonen er en del av Home-Start International som består av et nettverk av 23 land som har arbeidet for å støtte sårbare familier siden 1973. I 2014 var det 31 Home-Start-avdelinger fordelt på 12 fylker, 46 koordinatorer og 709 familiekontakter (årsrapport 2014). Familiene som mottar hjelp har ofte et sparsomt nettverk (66 prosent), er alene om omsorgen (47 prosent), er minoritetsspråklige (37 prosent) eller har barn som er kronisk syke eller har nedsatt funksjonsevne (13 prosent).

Mange av familiene har en sammensatt problematikk. Å motta hjelp fra en familiekontakt kan, i tillegg til den praktiske støtten og avlastningen som gis, bidra til bedre mestring av foreldrerollen og øke inkluderingen og deltakelsen i eget nærmiljø. Tiltaket er et godt supplement til det offentlige hjelpetilbudet. Bufdir har gitt tilskudd til og fulgt opp Home-Start Familiekontakten siden 2012.

5.2.3 Styrket foreldresamarbeid og hjelp til barnet etter samlivsbrudd

Når foreldre har valgt å gå fra hverandre, er det viktig for barna at foreldrene fortsetter samarbeidet om å være foreldre. Det tilbys noen foreldrekurs etter samlivsbrudd, men disse er fortsatt lite utbredt. Fortsatt foreldre er et gruppeprogram for foreldre etter samlivsbrudd, utviklet ved Modum Bads Senter for Familie og Samliv. Programmet tilbyr kunnskap, kurs og veiledning til fagpersoner, foreldre og andre voksne. Målet er å styrke foreldres evne til samarbeid. Dette bidrar til å fremme en stabil oppvekst for barna. Foreldre skal kunne utvikle økt bevissthet om hvordan barnas situasjon påvirkes av de voksnes håndtering av eget liv.

Norge er et av få land med obligatorisk mekling for foreldre med felles barn under 16 år, se kap. 4.4.2. Forskning viser at mekling bidrar til at konfliktnivået mellom foreldre kan reduseres.45 Familievernet arbeider i økende grad med å bedre samarbeidet med foreldre som har skilt lag. Rapporten Samtaler med barn viser at det finnes mange modeller, protokoller og veiledere til barnesamtaler ved vitneavhør, kvalitativt intervju, familieterapi og mekling.46

Gjennom skolehelsetjenesten og i samarbeid med familievernet, gir noen kommuner tilbud om samtalegrupper for barn som har opplevd brudd og bor i to hjem. Modellen bygger på erfaringer fra prosjektet Ser du meg? (2010–2012).47

I tilfeller hvor foreldrene går fra hverandre, er det viktig å sikre et godt tilbud slik at barna ikke påvirkes langvarig på en negativ måte. Det må legges til rette for at barna blir sett og får den støtten de trenger i en vanskelig situasjon. Familieverntjenesten har mange tilbud om hjelp og støtte for barn etter samlivsbrudd og en rekke skoler og helsesøstre tilbyr samtalegrupper. Barn og unge kan få hjelp til å håndtere samlivsbruddet, og mestre hverdagen med foreldre som bor hver for seg.48

Det finnes ulike modeller for og organisering av samtalegrupper for barn og ungdom etter foreldrenes samlivsbrudd. I disse gruppene treffer barna andre som har opplevd det samme og deler tanker og erfaringer. Forskning viser at ungdommer med skilte foreldre som deltar i slike samtalegrupper, opplever økt sammenheng og mening i tilværelsen og dermed bedre sin egen helse.49 Samtalegrupper gir fellesskapsfølelse, identifisering med andre i samme situasjon, støtte og åpenhet. Ikke alle barn har mulighet til, eller ønsker å delta i samtalegrupper.

I et avsluttet prosjekt i fem kommuner (Ser du meg?) samarbeidet familievernkontorer med skolehelsetjenesten om et tilbud til familier med store samarbeidskonflikter etter samlivsbrudd. Barn fikk tilbud om samtalegrupper (Program for implementering av samtalegrupper for skilsmissebarn, kalt PIS-grupper), og foreldrene fikk tilbud om kurs for bedre foreldresamarbeid (Fortsatt Foreldre). Evalueringen av samtalegruppene for barn viser en tilfredshet med tilbudet. Helsesøstre og lærere gir positive tilbakemeldinger om effekten av samtalegruppene. Barna sier at det har blitt lettere å snakke med foreldrene om sin situasjon etter bruddet, og påvirke egen situasjon. Både samtalegruppene og foreldrekursene har gitt større forståelse for barnas behov og økt vilje til bedre samarbeid om felles barn. Det ble i 2015 gjennomført 40 samtalegrupper for barn i familievernet, og 14 familievernkontorer har samarbeidet med kommuner som driver samtalegrupper for barn (PIS-grupper).50

Erfaringene fra prosjektet gir støtte til planen om et tettere samarbeid mellom familievernkontorene og kommunale tjenester, se kap. 4.6.

I Meld. St. 26 (2014–2015) Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet varsler regjeringen at helsestasjons- og skolehelsetjenesten fortsatt skal styrkes gjennom en økning av kommunenes frie inntekter. Barn bør kunne ta kontakt med helsesøster for å få hjelp og veiledning.

Boks 5.10 Vanlig, men vondt

Vanlig, men vondt (VMV) er et gruppeopplegg for ungdom som har opplevd foreldres skilsmisse. VMV har som mål å ivareta de unges behov ved samlivsbrudd. Gruppeopplegget foregår i skoletiden over åtte samlinger på to timer. Opplegget består av samtaler og aktiviteter, og har en variert metodisk tilnærming. Ungdommene bestemmer selv om dette er noe de har behov for og ønsker å delta i. Minst en forelder må skrive under på at det er i orden. Noen av problemstillingene i gruppeopplegget er:

  • Hvor vanlig er det å snakke om skilsmissen?

  • Hvor lang tid tar det før «sorgen» går over?

  • Hvilke utfordringer kan jeg møte, både på kort og lang sikt?

  • Hvordan kan jeg leve best mulig med skilte foreldre?

Evalueringer viser at ungdommene opplever gruppesamlingene som verdifulle. De får bedre innsikt i egne sterke sider og muligheter, og styrket selvfølelse.

Boks 5.11 Bambi-prosjektet

Svært få norske barnehager har spesielle tiltak rettet mot barn som opplever samlivsbrudd. Bambi-prosjektet har utarbeidet materiell til bruk for barn med foreldre i en skilsmissesituasjon.1 Materialet er basert på tidligere forskning, egen forskning og litteratur samt dialog med barnehageansatte.2 Erfaringer fra barn og foreldre som opplever samlivsbrudd, samt fra barnehageansatte og familieterapeuter, er samlet i en veileder til barnehagene. Forskning tyder på at yngre barn reagerer mest med atferdsproblemer og emosjonelle problemer ved samlivsbrudd. Størksen (2012), Hansen (2009) har sammenliknet tiltak i norske barnehager med det internasjonale programmet CODIP ( Children of divorce intervention program).

1 Bambi-prosjektet ( www.uis.no/bambi) har som mål å dele kunnskap om hvordan barnehagetilbudet kan tilrettelegges for å ivareta særskilte behov hos barn og familier som opplever samlivsbrudd.

2 Hansen, M.W. (2009): Små barn og samlivsbrudd. En kvalitativ studie av aktive tiltak i barnehagen. Universitetet i Stavanger. Masteroppgave.

3 Størksen, I. (2012): Barn og samlivsbrudd: Veileder for ansatte i barnehagen. Pedlex Forlag.

Bufdir har i samarbeid med Foreldreutvalget for barnehager (FUB) og Foreldreutvalget for grunnopplæringen (FUG) utarbeidet en brosjyre basert på prosjektet Barn og brudd, om hvordan barnehageansatte kan møte foreldre i samlivsbrudd for å ivareta barna på best mulig måte.51

5.2.4 Effekter av samlivskurs og foreldrestøtte

Det finnes noe forskning i Norge om effektene av samlivskurs. Det trengs mer kunnskap om hvorvidt kurs fører til varig og positiv endring i familiene. Bufdir har ansvaret for å følge opp og dokumentere effektene av samlivstiltak.

Folkehelseinstituttet har på oppdrag fra Bufdir gjennomgått tilgjengelig forskning om i hvilken grad ulike tiltak for å dempe foreldrekonflikter har tilsiktede effekter.52 Flere av metodene som er vurdert har gode effekter. Organiserte foreldrekurs etter samlivsbrudd er lite utbredt i Norge, men studier fra andre land viser at disse kan ha god konfliktdempende effekt. Forskning om mekling viser at gode samværsavtaler har positive virkninger. Parterapi synes å virke best for par med relativt små problemer. Samlivskurs ser ut til å ha god effekt for par med stor risiko for avtakende kvalitet i samlivet. Folkehelseinstituttet påpeker i sin rapport at det er behov for mer kunnskap om effekter av kurstilbud til høykonfliktpar, og om risikofaktorer som utløser konflikt mellom foreldre. Når resultater av tiltak skal måles, er det viktig å legge vekt på barnets perspektiv.

Det Nationale Forskningscenter for Velfærd i Danmark laget i 2014 en systematisk forskningsoversikt over studier av lang- og korttidseffekter av samlivskurs i ulike land.53 Gjennomgangen viste at kursene har positive effekter, men for å oppnå god langtidseffekt må det legges vekt på hvordan tillærte ferdigheter kan implementeres i hverdagen.

Regjeringen vil evaluere samlivstiltak og samlivskurs som mottar offentlig finansiering. Brukerperspektiv er sentralt, og sammenlikning med andre lands erfaringer. Slik evaluering er tidligere ikke gjennomført.

Det foreligger en del forskning om erfaring med og effekter av foreldrestøttende tiltak. Imidlertid mangler en systematisk sammenstilling av denne kunnskapen. Heller ikke langsiktige effekter om hvordan foreldrestøttende tiltak virker for ulike målgrupper er tilstrekkelig belyst. Det er behov for mer kunnskap om familier med ulik sosioøkonomisk bakgrunn, familier med og uten innvandrerbakgrunn og familier med ulik grad av samspills- eller atferdsproblemer. Bufdir skal i 2016 legge fram en kunnskapsoppsummering om tidlig innsats med vekt på foreldrestøttende tiltak. Rapporten skal gi en oversikt over hvilke tiltak som er utprøvd og tilbys i de nordiske landene. Den vil danne grunnlag for å tilby kunnskapsbaserte foreldrestøttende tiltak over hele landet.

Det foreligger kunnskap om foreldrestøttende tiltak rettet mot foreldre til barn og unge med atferdsproblemer. Det er utført effektstudier av MST, PMTO, TIBIR og DUÅ. Det finnes også evalueringer om erfaringer fra brukernes nytte og fornøydhet. Alle nordiske land anvender foreldrestøttende tilbud og mange er effektevaluert. Evalueringene viser i stor grad positive effekter av tiltakene, uavhengig av land. I rapporten Robuste samliv sammenstiller Rambøll AS (2013) forskningen om foreldrestøttende tilbud i Norden, se kap. 5.1.

Norsk institutt for oppvekst, velferd og aldring ved Høgskolen i Oslo og Akershus (NOVA/HiOA) har utarbeidet et temanotat om forskning om foreldrestøttende tiltak.54 Notatet presenterer en oversikt over nyere nordisk og relevant internasjonal forskning om støttende tiltak for familier som befinner seg i høykonflikt. Notatet kan, sammen med Bufdirs rapport Foreldreskapsundersøkelsen 201555, gi perspektiver på hvordan offentlig støttede foreldreprogrammer best bør organiseres og finansieres. Direktoratet har laget en oversikt over effekter av tiltak rettet mot risikofamilier med små barn (0–6 år). En systematisk oversikt over effekten av tilpassede tiltak for helsestasjonstjenesten er laget av Helsedirektoratet som underlag for nye nasjonale faglige retningslinjer for denne.

Regjeringen vil foreta en gjennomgang av foreldrestøttende tiltak og programmer som mottar offentlig støtte. Kvalitet og utbytte for brukerne skal belyses samlet, og i forhold til internasjonale erfaringer.

Fotnoter

1.

ICDP-programmet ble utviklet av professor Karsten Hundeide og professor Henning Rye ved Universitetet i Oslo. ICDP-programmet er anerkjent og benyttet av bl.a. UNICEF og WHO.

2.

The Adverse Childhood Experience Study (ACE), hvor over 17 000 personer deltok i perioden 1995-1997. Studien dokumenterer sammenheng mellom negative erfaringer i barndommen og dårligere helse, både fysisk og psykisk seinere i livet. Se: http://www.cdc.gov/violenceprevention/acestudy/. Og Dahl, E., Bergsli, H. og van der Wel, K. A. (2014): Sosiale ulikheter i helse. En norsk kunnskapsoversikt. Høgskolen i Oslo og Akershus, Fakultet for samfunnsfag/sosialforskning. Rapport.

3.

Forskningsleder ved RBUP øst/Sør og professor ved NTNU, Turid Suzanne Berg-Nielsen i foredrag i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet 23.05.14: Utvikling av psykisk helse hos deminste barna. Innspill til arbeidet med stortingsmelding om familiepolitikk.

4.

Bioteknologirådet (2015): Vonde opplevelser kan arves, http://www.bioteknologiradet.no/2015/11/ vonde-opplevelser-kan-arves/. Se også: Røsand, G.M.B. (2016): «Parforholdets betydning for psykisk helse hos voksne og barn», i: Holme, H., Olavesen, E.S., Valla, L. og Hansen, M.B. (2016): Helsestasjonen – Barns psykiske helse og utvikling. Oslo, Gyldendal.

5.

Rambøll AS (2014) har gjennomført «Utredning av oppgave- og finansieringsansvaret for et samlet tilbud til utsatte sped- og småbarn og deres foreldre» på oppdrag av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet i perioden juni til november 2014. I denne rapporten presenteres resultatene fra oppdraget: http://www.Bufdir.no/global/ Oppgave_og_finansieringsansvaret_for_det_samlede_ tilbudet_til_utsatte_sped_og_smabarn_2014.pdf.

6.

https://helsedirektoratet.no/folkehelse/folkehelsearbeid- i-kommunen/veivisere-i-lokale-folkehelsetiltak/prinsipper- for-tiltaksutforming.

7.

I tiltaksplanen En god barndom varer livet ut fastslår regjeringen at det skal utvikles nasjonale faglige retningslinjer for helsestasjons- og skolehelsetjenesten (tiltak 1).

8.

Nasjonalt kompetansenettverk for sped- og småbarns psykiske helse ved RBUP Øst og Sør har fått oppdraget om å prøve ut programmet i Norge, se også http://www.nursefamilypartnership.org/

9.

Rambøll AS, (2012): Analyse af de økonomiske konsekvenser på området for udsatte børn og unge. Rapport til Social- og Integrationsministeriet, mars 2012.

10.

Tidlig opsporing af børn i en socialt utsat position (KORA 2013).

11.

Folkhälsomyndigheten (2014): Föräldrastöd – är det värt pengarna? Hälsoekonomiska analyser av föräldrastödsprogram. http://www.lansstyrelsen.se/vastragotaland/ SiteCollectionDocuments/Sv/manniska-och-samhalle/ folkhalsa/Rapport-Foraldrastod-en-lonsam-satsning.pdf.

12.

Socialdepartementet (2009): Nationell strategi för ett utvecklat föräldrastöd - En vinst för alla. http://www.regeringen.se/contentassets/65737a08c78f4c3cbc5818b2a4c29490/nationell-strategi-for- ett-for-ett-utvecklat-foraldrastod---en-vinst-for-alla-s2013.010.

13.

Helse- og omsorgsdepartementet (2015c): Opptrappingsplanen for rusfeltet (2016–2020) Prop. 15 S (2015–2016).

14.

Helsedirektoratet (2014): Personskadedata 2013. Norsk Pasientregister. Rapport 06/2014.

15.

Skadebildet i Norge. Folkehelseinstituttet. Rapport 2014: 2.

16.

Center for Disease Control and Prevention.

17.

Helse- og omsorgsdepartementet (2015b): Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet. Meld. St. 26 (2014–2015).

18.

I Innst. 380 S fra helse- og omsorgskomiteen om Folkehelsemeldingen –Mestring og muligheter, avgitt juni 2015, tar et flertall (AP, Krf, SP, V og SV) til orde for å utvikle lavterskel hjelpetilbud til barn og familier der de bor.

19.

Folkehelseinstituttet, nettpublisert artikkel, 22.februar 2015. http://www.fhi.no/artikler/?id=84062 Artikkelen inngår i. Folkehelseinstituttets rapport: Helse hos barn og unge – Folkehelserapporten 2014 publikasjonen og en rekke fagartikler kan hentes her: http://www.fhi.no/.

20.

Ungdata. Nasjonale resultater 2014, NOVA Rapport 7/15.

21.

Innst.380 S fra helse- og sosialkomiteen om Folkehelsemeldingen (2015), et flertall bestående av H, Frp, Krf, V.

22.

Helsedirektoratet arbeider med å utvikle nasjonale retningslinjer for skolehelsetjenesten og helsesøstrene.

23.

MOBA-Den norske mor og barn-undersøkelsen ble gjennomført i perioden 1999–2008 omfatter 100 000 gravide, inklusive fedre. Det ble samlet data i uke 17 i graviditeten, se http://www.fhi.no/studier/den-norske-mor-og-barn- undersokelsen.

24.

Røsand, G-M.B., Slinning, K., Eberhard-Gran, M. Røysamb, M.E. og Tambs, K. (2011): Partner relationship satisfaction and maternal emotional distress in early pregnancy. BMC Public Health 2011, 11:161.

25.

Likestilling i praksis. Like muligheter for kvinner og menn. Meld. St. 7 (2015–2016). Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (2015c).

26.

I rapporten Minst hjelp til dem som trenger det mest (Nordlandsforskning, 2015) har Willy Lichtwarck, Graham Clifford, Halvor Fauske m.fl., undersøkt familier i kontakt med barnevernet i 12 kommuner. Rapporten avslutter forsknings- og utviklingsprosjektet Det nye barnevernet. Et hovedfunn er at familiene med de vanskeligste problemene får minst hjelp. De utgjør om lag 45 prosent av alle familier kontakt med tjenesten. Forskerne kaller dem multiproblemfamilier: Ofte utenfor arbeidslivet, vanskelige materielle levekår, psykiatriproblematikk, foreldre har selv hatt en vanskelig oppvekst og mange er enslige mødre. De får ofte mindre oppfølging enn familier med ett definert problem og mottar få tiltak som kan bedre familiens omsorg for barna. Tiltaksrepertoaret barneverntjenesten rår over, passer ikke til familiens problemer. Et viktig funn er at tjenesten må ha et genuint familierettet perspektiv – så tidlig som mulig, og anerkjenne de komplekse problemene utsatte familier har. Rapporten viser også gjennomgående mer tillit til barneverntjenesten enn det som ofte gjengis i medier, og understreker et sosialt klasse-perspektiv.

27.

Se forøvrig pågående forskning: Innovative Approaches to Work with Neglected Families: Targeted Intervention and support for high-risk families in Child Welfare. Finansiert av Norges forskningsråd. Avsluttes 2017. Prosjektleder: Willy Lichtwarck.

28.

Tøssebro, J, Midjo, T., Paulsen, V. og Berg, B. (2014): Foreldre med kognitive vansker i møte med barnevernet. Rapport, NTNU.

29.

https://www.Regjeringen.no/no/aktuelt/ bedre-oppfolging-av-biologiske-foreldre-/id566696/ .

30.

Det har årlig vært en jevn økning i antall barn som inngår i familieråd fra ca. 250 i 2007 til ca. 900 i 2014. Bruk av familieråd varierer imidlertid mellom regionene og fra kommune til kommune. Antall barn som gjennomførte familieråd fordelt på de respektive regionene er: øst 277, vest 264, sør 150, Midt Norge 118, nord 18, i tillegg til familierådsaktiviteten i Oslo. Fra upublisert artikkel: Årsrapport familieråd 2014.

31.

Dyrhaug, Tone og Vibeke Sky: Barn og unge med innvandrerbakgrunn i barnevernet 2012 (SSB-rapport 2015/16)

32.

Kjøbli, J., og Ogden, T. (2012): «A randomized effectiveness trial of Brief Parent Training in primary care settings». Prevention Science, 13(6), 616-626.

33.

Størksen, I. (2006): Parental Divorce: Psychological Distress and adjustment in adolescent and adult offspring. Doktorgradsavhandling. Psykologisk Institutt, Universitetet i Oslo; Amato, P. R.(2008): Divorce and Children's Well-Being: What do we know? Foredrag, Institutt for Sosiologi og Samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo, 22.9.2008.

34.

De mest utbredte samlivstiltakene er «Prevention and Relationship Enhancement Program» (PREP), «Du og jeg og vi to», «Nyfamiliens muligheter», «Familiefokus», kurs i regi av «Navigatørene», «Godt samliv» og «Familieskolen», samt «Bufferkurs» ifølge Mortensen, Ø. og Thuen, F. (2007). Kunnskapsstatus om forskning på modeller for samlivskurs. Rapport til Barne-, Ungdoms- og Familiedirektoratet. Hemil-rapport nr. 1/07.

35.

Borren, I. og Helland, S. S. (2013): Intervensjoner for å dempe foreldrekonflikt – en kunnskapsoversikt. Folkehelseinstituttet, Rapport 2013:6.

36.

Et eksempel fra Damnark er «parsjekken» (Cordova J. (2009): The Marriage Checkup) som tilbys av Center for familieudvikling. Det tar sikte på å nå par tidlig i problemutviklingen. (Jf. professor Frode Thuen i innspill til BLD om familiemeldingen 23.05.2014).

37.

Bie, M., Holme, H. og Knatten, A-L. (2016): «Godt samliv – parkurs for førstegangsforeldre». i: Holme, H. et al. (2016): Helsestasjonstjenesten – Barns psykiske helse og utvikling. Oslo Gyldendal. Se også kap. 4.6.2.

38.

Alfredsson, E., Broberg, A. og Axberg, U. (2015): Foräldrästod & tonåringar. Rapport till Länsstyrelserna. Psykologiska institutionen, Göteborgs universitet.

39.

I tillegg finnes en rekke program som involverer tjenesteansatte eller foreldre i tidlig-innsats programmer for å forebygge rusmiddelbruk hos barn og unge som Sterk&Klar-programmet, Barn i rusfamilier, Kjærlighet og grense og Strengthening Families Program.

40.

Sherr, L., Skar, A-M. S., Clucas, C., von Tetzchner, S., og Hundeide, K. (2014): «Evaluation of the Parental guidance program». European Journal of Developmental Psychology, vol. 1. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/ PMC4095876/.

41.

Changetech er et selskap eiet av psykologer og forskere med bakgrunn fra Universitet i Oslo.

42.

Kjøbli, J., Hukkelberg, S., og Ogden, T. (2013): «A randomized trial of group parent training: reducing child conduct problems in real-world settings». i Behaviour Research and Therapy. 51(3), 113–121.

43.

Kjøbli, J., og Ogden, T. (2012): «A randomized effectiveness trial of Brief Parent Training in primary care settings». Prevention Science, 13(6), 616–626.

44.

Havnen, K. J. S og Christiansen, Ø. (2014): Kunnskapsstatus om familieråd – Erfaring og effekter, (2014) Uni Research Helse (RBKU Vest).

45.

Nilsen, W., Skipstein, A. og Gustavson, K. (2012): Foreldrekonflikt, samlivsbrudd og mekling: konsekvenser for barn og unge. Folkehelseinstituttet. Rapport 2012:2.

46.

Ask, H. og Kjeldsen, A. (2015): Samtaler med barn. Folkehelseinstituttet. Rapport 2015:4.

47.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet ga i 2010 Bufdir oppdraget med å utvikle et prosjekt om samtalegrupper for barn med skilte foreldre. Utvalgte kommuner ble trukket med.

48.

«Fra barnas ståsted betyr ikke bruddet og skilsmissen mellom foreldrene slutten på familieliv. Familielivet forsetter, men under nye strukturelle og juridiske rammer. Foreldre må bli enige om det praktiske, juridiske og økonomiske ansvaret for barna. Bare noe av dette formidles til barna (…) Det er først og fremst holdningen foreldrene har til hverandre, som barna oppfatter, om uvennskap og uenighet fortsetter, eller om de etter hvert viser hverandre gjensidig respekt». Skjørten, K., Barlinhaug, R. og Liden, H. (2007): Delt bosted for barn, Gyldendal Akademisk.

49.

Ask, H. og Kjeldsen, A. (2015): Samtaler med barn. Folkehelseinstituttet. Rapport 2015:4.

50.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (2016): Årsrapport 2015.

51.

http://www.fubhg.no/nytt-hefte-om-barn-og- brudd.5726848-173757.html.

52.

Borren, I. og Helland, S. S (2013): Intervensjoner for å dempe foreldrekonflikt – en kunnskapsoversikt. Folkehelseinstituttet, Rapport 2013:6.

53.

Andersen, C. I. (2014): Forebyggende kurser kan hjælpe skilsmissetruede. SFI, Det Nationale Forskningscenter for Velferd.

54.

Winsvold, A., Føleide, H. M. og Gundersen, T. (2016): Familiestøttende tiltak for barn og familier for å forhindre eller begrense konsekvensene av vedvarende familiekonflikt. Norges Forskningsråd. Temanotat.

55.

Foreldreskapsundersøkelsen 2015, TNS Gallup, på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, framlagt under Arendalsuka 2015.

Til toppen
Til dokumentets forside