Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Meld. St. 24 (2015–2016)

Familien – ansvar, frihet og valgmuligheter

Til innholdsfortegnelse

6 Under og etter samliv – begge foreldre er likeverdige omsorgspersoner

Figur 6.1 

Figur 6.1

Foto: Monica Strømdahl

Foreldrene er de viktigste omsorgspersonene i barnas liv. Familiepolitikken legger til rette for likestilling mellom foreldrene, både hjemme og i arbeidslivet. Barna skal oppleve foreldrene som likeverdige, både når familien bor sammen og etter et samlivsbrudd. Foreldre er viktige rollemodeller. Trygge foreldre som mestrer egne liv, skaper trygge barn.

Foreldrenes ansvar opphører ikke selv om samlivet mellom foreldrene tar slutt. For å sikre barna god kontakt med begge foreldrene, og dempe konflikter mellom foreldrene, vil regjeringen likestille foreldrene som omsorgspersoner. De skal ha samme rettigheter, men det skal sikres at hensynet til barnets beste alltid veier tyngst i foreldretvister og saker om samvær.

Begge foreldre bør ha en likeverdig plass i barnets oppvekst. Målet om likestilt foreldreskap innebærer at foreldrene skal ha like muligheter, uavhengig av om de er mødre eller fedre. Den enkelte familie skal kunne velge de løsninger som passer best for dem. Loven bør derfor legge til rette for gode løsninger som oppfyller de ulike familienes og barnas varierende behov. Hvert enkelt barn har individuelle behov i ulike aldre (faser), og familiene må derfor kunne velge ulike løsninger basert på barnets beste.

Det er opp til foreldrene å ta valg om forhold som berører familien og barna. Avtalefriheten og barneloven legger til rette for gode avtalebaserte løsninger for foreldre som ikke bor sammen. Barnets beste er et grunnleggende hensyn i lovgivningen, og skal vektlegges i konkrete foreldretvister.

6.1 Barneloven regulerer forholdet mellom barn og foreldre

Barneloven regulerer forholdet mellom barn og foreldre og mellom foreldre. Barns rettsstilling i samfunnet generelt reguleres av andre lover, som f.eks. barnehageloven, barnevernloven, opplæringsloven mv. Gjeldende barnelov ble vedtatt i 1981 og bygger på NOU 1977: 35 Lov om barn og foreldre (barneloven). Loven avløste lov om born i ekteskap og lov om born utenom ekteskap fra 1956. Før dette hadde de Castbergske barnelover fra 1915 særlig bedret rettsstillingen til barn født av ugifte mødre, ved regler om fastsettelse av farskap og offentlig innkreving av barnebidrag. Barna fikk arverett etter faren og farsslekten.1 Dagens barnelov er endret ved mer enn 40 endringslover, den siste i 2014. I 2010 ble det presisert i loven at all vold mot barn – også i oppdragelsesøyemed – er forbudt. Barns medvirkning i saker som berører dem ble styrket i 2004 og 2014.

Boks 6.1 Noen sentrale begreper i barneloven

Foreldreskap (morskap, farskap og medmorskap)

Kvinnen som føder barnet regnes som barnets mor. Morens ektemann regnes som far. Hvis foreldrene ikke er gift, kan farskap fastsettes ved erklæring dersom de er enige. Er de ikke enige, må farskapet fastsettes ved dom.

Barn som er født etter assistert befruktning kan ha en mor og en medmor. Alle regler som gjelder for en far skal gjelde tilsvarende for en medmor.

Foreldreansvar

Foreldreansvar innebærer rett og plikt til å treffe avgjørelser for barnet i personlige forhold. Når foreldrene har felles foreldreansvar, tar de avgjørelsene i fellesskap.

Gifte og samboende foreldre har felles foreldreansvar for felles barn. Foreldrene fortsetter med felles foreldreansvar etter separasjon, skilsmisse eller samlivsbrudd, med mindre de avtaler at en av dem skal ha det alene.

Foreldre som ikke bor sammen ved barnets fødsel, må sende melding til Folkeregisteret om at de skal ha felles foreldreansvar. Blir de ikke enige, har mor foreldreansvaret alene. Far kan da reise sak for retten og begjære felles foreldreansvar.

Barnets faste bosted

Dersom foreldrene ikke bor sammen, avtaler de selv hvor barnet skal bo fast. Den av foreldrene som barnet bor fast sammen med kan ta avgjørelser som gjelder den daglige omsorgen for barnet, dvs. om barnet skal gå i barnehage, flytting innenlands og andre større avgjørelser om dagliglivet.

Hvis en av foreldrene ønsker å flytte innenfor landets grenser, må vedkommende varsle den andre av foreldrene seks uker før flytting. Hvis foreldrene ikke blir enige, er det bostedsforelderen som kan bestemme at barnet skal flytte. Samværsforelderen kan reise sak for domstolene for å hindre flytting, og få en midlertidig avgjørelse.

Delt bosted

Foreldrene kan fritt avtale at barnet skal ha delt bosted. Mange har en ordning der barnet bor annenhver uke hos hver av foreldrene, men det er ikke noe krav til at barnet skal bo akkurat like mye hos begge foreldrene. Hvis barnet har delt bosted tas avgjørelsene som ligger under bostedsmyndigheten av foreldrene i fellesskap. Det må foreligge særlige grunner for at domstolene skal kunne idømme delt bosted.

Samvær

Barneloven gir barn rett til samvær med begge foreldrene, også når foreldrene ikke bor sammen. Når foreldrene avtaler samvær, skal de legge vekt på hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt, barnets alder, barnets tilknytning til nærmiljøet, reiseavstanden mellom foreldrene og hensynet til barnets beste ellers.

Det må foreligge avtale om «vanlig samværsrett» for at en samværsordning med dette omfanget skal inntre. Etter barneloven innebærer «vanlig samvær» én ettermiddag i uken med overnatting, annenhver helg, til sammen tre uker i sommerferien, og annenhver høst-, jule-, vinter-, og påskeferie. «Vanlig samvær» representerer ikke et minimumssamvær som den ene av foreldrene automatisk har rett til.

Barns medvirkning

Barn som har fylt syv år og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter på det saken gjelder, skal gis informasjon og få anledning til å uttale seg før det treffes avgjørelser om personlige forhold for barnet. Når barnet har fylt 12 år, skal det legges stor vekt på barnets mening.

Forsørgeransvar/-plikt

Foreldre har plikt til å forsørge barna sine og dekke utgiftene til utdanning, uavhengig av om de bor sammen med dem eller ikke. Den av foreldrene som ikke bor sammen med barnet, oppfyller forsørgerplikten sin ved å betale faste pengetilskudd (barnebidrag) til barnet.

Foreldrene kan avtale bidraget seg imellom uten innblanding fra det offentlige. Dersom de ikke blir enige, kan de be NAV om å fastsette og innkreve barnebidraget. Formålet med bidragsreglene er å sikre barnet forsørgelse fra foreldrene sine, og de kan ikke gi avkall på barnets rett til forsørgelse. Barnets behov for forsørgelse skal deles mellom foreldrene etter økonomisk evne.

6.2 Familiene gjør de beste valgene selv

Familier har ulike behov. De er selv nærmest til å avtale hvordan de vil organisere familielivet sitt. Når foreldrene bor sammen er de fleste enige om hvordan de skal fordele lønnsarbeid, omsorgsarbeid og andre fellesoppgaver. Etter et samlivsbrudd er det behov for å organisere forholdet mellom foreldre og barn på en ny måte. De fleste foreldre lager avtaler om samvær og bostedsordninger som fungerer godt for deres familie.2 Likevel er det behov for å styrke foreldreansvaret i barneloven og sikre barns kontakt med begge foreldre etter samlivsbrudd.

Noen par avtaler at den ene forelderen skal arbeide hjemme, eller ha lønnet deltidsarbeid, mens den andre er hovedforsørger. Andre foreldre fordeler omsorgsarbeid og lønnsarbeid likere mellom seg. Slike valg er ofte knyttet til barnas livsfaser og foreldres opplevelse av «tidsklemme» i småbarnsfasen. Familienes valg har effekt for inntektsutvikling, karrieremuligheter og pensjonsopptjening for begge seinere i livet.

Barneloven tar utgangspunkt i foreldrenes avtalefrihet. Når et flertall av barn bor fast sammen med mor etter et samlivsbrudd, skyldes det at foreldrene selv avtaler dette. Slike avtaler henger gjerne sammen med hvordan foreldrene delte omsorgen før bruddet. Nyere forskning viser at det er stor økning av foreldre som avtaler at barn skal bo halve tiden hos hver av dem, såkalt delt bosted.3Dette må bl.a. ses som et resultat av et mer likestilt foreldreskap før samlivsbrudd. Noen foreldre har høyt konfliktnivå, og uenighet om bosted eller samvær bringes inn for retten. I mange av disse sakene inngår foreldrene forlik før det blir avsagt dom. Når domstolen behandler foreldretvister, ser det ut til at kvinner og menn har omtrent like store muligheter til å få medhold.4 Barnets mening skal alltid tas i betraktning. Foreldrene eller dommeren kan imidlertid komme til at andre hensyn veier tyngre.

I en gjennomgang av saker om foreldretvister om bosted og samvær i lagmannsretten, der én eller begge foreldrene hadde en annen landbakgrunn enn norsk, viser det seg at om lag halvparten av sakene skiller seg ut ved at kulturelle hensyn blir løftet fram.5 Forskere reiser spørsmål om rettens vektlegging av barns kulturelle identitet kan komme i konflikt med en vurdering av barnets beste, og om domstolene heller burde foreta en drøfting i hvert enkelt tilfelle av hvor mye kulturell tilhørighet betyr.

Aldersgrensen for når barn skal høres i saker som angår dem, ble endret fra tolv til sju år i 2004. Lavere aldersgrense i barneloven for å bli hørt, har satt tydelige spor i domstolenes behandling av foreldretvister.6 Mens bare halvparten av barn over sju år ble hørt i disse sakene før lovendringen, er det nå sjelden at barn i denne aldersgruppen ikke høres. Endringene i barneloven har ført til at barna som tvistene gjelder, trer tydeligere fram i de skriftlige begrunnelsene. I dommernes vurdering av barnets beste, blir barnets mening vurdert sammen med de andre momentene i saken. I tilfeller hvor en dom går i disfavør av barnets mening, er det blitt mer vanlig å tydeliggjøre i domsgrunnene hvilke momenter som er tillagt større vekt. Etter lovendring i 2014 er det presisert at også barn som er yngre enn sju år og som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal få informasjon og gis anledning til å uttale seg.

6.2.1 Likere fordeling av omsorgsarbeid

Hvert enkelt barn har individuelle behov og trenger en tilpasset omsorgsløsning. Når foreldre oppfatter seg som likestilte i foreldrerollen og deler på omsorg og husarbeid, vil det kunne være med på å redusere eventuelle konflikter i familien.

SSB har i sine analyser av tidsbruksundersøkelsene funnet store endringer i kvinners og menns tidsbruk til hhv. inntektsgivende arbeid og husholdningsarbeid i perioden 2000–2010.7 Nyere forskning viser at holdningene til lik deling av husarbeid har endret seg sterkt de siste 30 årene. I dag er det få som mener at kvinner skal være hjemme og ta ansvar for hjemmet og barna. I 1985 var bildet annerledes. I 1985 mente 20 prosent at kvinner burde være hjemmeværende.8 Det har skjedd tilsvarende endringer i synet på far som omsorgsperson. Mødre har økt tiden til inntektsgivende arbeid, mens fedre har redusert den. Slik har mødre og fedre gradvis nærmet seg hverandre hva gjelder tid brukt til inntektsgivende arbeid. Tilsvarende gjelder for husholdningsarbeid. Forskning viser at småbarnsfedre med barn mellom 0–6 år bruker mer tid i hjemmet.9 Det er likevel fortsatt slik at fedre bruker mer tid i arbeidslivet enn mødre. Fedrekvoten i foreldrepengeordningen har spilt en rolle i denne utviklingen, se kap. 7.1.10

6.2.2 Flere barn har delt bosted etter samlivsbrudd

SSB gjennomførte i 2012 en undersøkelse om bosted og samvær etter samlivsbrudd. Undersøkelsen fulgte opp tilsvarende undersøkelser i 2002 og 2004, og resulterte i flere vitenskapelige artikler.11 Funnene viser at andelen barn med delt bosted har økt fra 8 prosent i 2002 til 25 prosent i 2012. Andelen som bor fast hos mor har gått ned fra 84 prosent til 66 prosent i samme periode, mens andelen som bor fast hos far er stabilt på om lag 7–8 prosent.

Delt bosted er blitt vanligere blant de fleste grupper av foreldre uavhengig av inntekt, utdanning og samlivsform før bruddet. Helsetilstanden hos en av foreldrene og foreldrenes arbeidstilknytning har innvirkning på hvor barnet bor. Økonomiske spørsmål har liten betydning. Fedre med lang utdanning har oftere delt bosted for barna enn fedre med kort utdanning (målt både i 2002 og 2012).

SSBs undersøkelser viser at samværet har økt. Det gjennomsnittlige månedlige samværet med samværsforelder har økt fra 6,5 dager i 2002 til 8, 6 dager i 2012. Over halvparten av samværsfedrene er sammen med barna sine ti dager eller mer per måned. Der barna bor hos far, har mødrene mye samvær. Bare én av ti har ikke samvær per måned.

Noen fedre har lite samvær og dette er særlig der far og barn bor langt fra hverandre. Foreldrerelasjonen kan være preget av konflikt og/eller at far aldri har bodd sammen med mor. Blant foreldre som bor nær hverandre og som har bodd sammen tidligere, er sjansen for lite samvær størst blant foreldre med lav utdanning, dårlig helse, høy grad av konflikt og der mor tok hovedomsorgen for barnet da foreldrene bodde sammen.

SSB har sett på forskjeller i foreldresamarbeidet mellom de av foreldrene som praktiserte delt bosted og mellom foreldrene hvor barna hovedsakelig bodde hos mor eller far.12 Studien viste at foreldresamarbeidet fungerte bedre når barna hadde delt bosted enn når de bodde mesteparten av tiden hos en forelder. Foreldrene med delt bosted rapporterte sjeldnere om konflikter med den andre forelderen, de var jevnt over mer enige om den daglige oppdragelsen av barna og oppfølging av fritidsaktiviteter.13

Nyere forskning viser at foreldre med delt bosted bodde lenger sammen før bruddet og at de delte barneomsorgen likere, mens de bodde sammen enn andre foreldre (se note 11 og 12). Forskjellene i foreldresamarbeidet kan skyldes disse og andre kjennetegn ved foreldrene og ikke nødvendigvis boordningen i seg selv.

Foreldresamarbeidet er preget av mer konflikt når foreldrene aldri har bodd sammen, har kun ett felles barn, har små barn eller har lav utdanning.14

Basert på datagrunnlag fra SSBs samværsundersøkelse i 2012 har forskningsstiftelsen SINTEF undersøkt barns påvirkning på egen bosteds- og samværsordning når foreldrene ikke bor sammen.15 Barn har liten påvirkning på foreldrenes samværsavtaler, noe større påvirkning på bostedsordninger, og relativt stor påvirkning på det faktiske samværet i hverdagen. I tråd med gjeldende lovgiving har barnet mer påvirkning jo eldre det blir. Bostedsforeldre oppgir, i motsetning til samværsforeldre, at barnet har større påvirkning på egen situasjon. Barnets påvirkning er større når barnet bor hos far enn hos mor. Foreldre som er misfornøyde med samværsavtalen, og foreldre som har konflikter, oppgir mindre påvirkning fra barna enn fornøyde og samarbeidende foreldre.

Ved årsskiftet 2013/2014 var det 1,1 mill. barn under 18 år i Norge. Tre av fire bodde i husstand med begge foreldrene, mens en fjerdedel hadde foreldre som ikke bodde sammen. Andelen barn som bor med begge foreldrene, synker etter hvert som barna blir eldre. Nesten ni av ti barn under ett år, har foreldre som bor sammen. Ved 17-års alder er det bare seks av ti som bor med begge foreldrene.16

6.2.3 Foreldre deler på å forsørge barna

Barnelovens regler om barnebidrag er et privatrettslig anliggende, og foreldrene kan avtale barnebidraget seg imellom uten innblanding fra det offentlige. Dersom foreldrene ikke blir enige, kan de be det offentlige ved Arbeids- og velferdsetaten (NAV) fastsette og innkreve barnebidraget.

Boks 6.2 Fastsettelse av barnebidrag

Ved offentlig fastsettelse av barnebidrag tas det utgangspunkt i barnets behov for forsørgelse, og hva dette underholdet koster (underholdskostnaden). Underholdskostnaden til barnet fordeles mellom foreldrene etter inntektene deres, og innebærer at den av foreldrene som har best økonomisk evne skal dekke den største andelen av utgiftene til barnets forsørgelse. Det tas hensyn til den bidragspliktiges bidragsevne, og regelverket prioriterer samvær mellom den bidragspliktige og barnet ved at det gis et fradrag for samvær i barnebidraget.

Dagens regler for fastsettelse og endring av barnebidrag ble innført i 2003. Tidligere regler tok i stor grad utgangspunkt i at far ble sett på som hovedforsørger og samværsforelder, og mor som bostedsforelder og omsorgsperson. Bidragsreformen av 2003 innebar en endring av dette. Begge foreldrene anerkjennes nå både som omsorgspersoner og forsørgere, og er likestilte i disse rollene. Regelverket ble evaluert i 2006 og viser at bidragsreformen virker godt.17

Ved utformingen av regelverket ble det lagt vekt på at dagens samlivsmønstre stiller andre krav til et godt bidragsregelverk enn de krav det var rimelig å stille for noen tiår siden. Det har skjedd store endringer i samfunnet når det gjelder samlivsmønstre, familieliv og omsorg for barn. I dag bidrar gjerne begge foreldrene til familiens forsørgelse gjennom lønnet arbeid, og deler i større grad enn tidligere på omsorgsarbeidet. En videreføring av en mer likestilt arbeidsdeling mellom foreldrene i hverdagen betyr mer vekt på samvær og deling av omsorg og felles forsørgelsesansvar for barna også etter et samlivsbrudd. Også når foreldrene aldri har bodd sammen, legges det i dag større vekt på betydningen av å ha to foreldre, i første rekke med henvisning til barnets beste. Etter bidragsreformen har antall private avtaler økt betraktelig. Det er nå om lag 55 prosent av alle delte familier som avtaler og betaler barnebidraget privat, mot rundt 10 prosent noen år før reformen. De som benytter seg av det offentlige tilbudet, omfatter i hovedsak foreldrepar der en eller begge foreldre har svak økonomi, der foreldrene har store konflikter eller der foreldrene har liten kontakt.

Barnebidragenes størrelse er i samsvar med hva det koster å forsørge barn i ulike aldre. Bidragene er høyere der bidragspliktige har høy inntekt sammenliknet med bidragsmottaker, og lavere der begge foreldrene har tilnærmet samme inntekt. Hvis den bidragspliktige har mye samvær, og dermed høyere forsørgelsesutgifter i det daglige, er barnebidragene lavere. Det samme gjelder når barnet har delt bosted. Størrelsen på det gjennomsnittlige offentlig fastsatte barnebidraget har de siste årene i stor grad fulgt lønnsutviklingen.

6.2.4 Samvær mellom barnebarn og besteforeldre

Vanskelige samlivsbrudd med vedvarende høye konflikter, kan føre til at kontakten mellom barnebarn og besteforeldre faller bort. Besteforeldre som ikke får samvær med barnebarna stiller tidvis spørsmål om ikke besteforeldres rett til samvær burde være lovbeskyttet. Det har så langt vært lagt til grunn av lovgiver at det bør utvises varsomhet med å gi andre personer rettigheter som gjør dem til foreldrenes «konkurrenter» om barnet. Det er barnets foreldre som har rett til samvær, så langt dette er forenlig med barnets beste. Foreldrene har myndighet til å bestemme hvem barnet skal være sammen med. Eldre barn vil i større grad avgjøre dette selv.

Barnelovens § 45 gir en begrenset mulighet for å fastsette samvær for andre enn foreldrene. Der den ene eller begge foreldrene til barnet er døde, kan slektninger eller andre som er nært knyttet til barnet kreve at domstolen skal fastsette om de skal ha rett til samvær med barnet, og hvilket omfang en eventuell samværsordning skal ha. I saker om samværsrett mellom foreldrene, kan en forelder som blir nektet samvær med barnet sitt, be om at retten fastsetter samvær direkte med besteforeldrene. Samvær med besteforeldrene kan bare fastsettes på vilkår om at den som er nektet samvær ikke får møte barnet.

Besteforeldre kan være en viktig ressurs dersom foreldre i en periode ikke makter å ta seg av barnet eller det foreligger et vedtak om fosterhjemsplassering, se kap. 5.1.3 om plassering hos slekt.

Barnets slektninger, eller andre som barnet har en nær tilknytning til, kan kreve at fylkesnemnda for barnevern- og sosialsaker tar stilling til om de skal ha rett til samvær med barnet, herunder samværsrettens omfang. Dette gjelder når den ene eller begge foreldrene er døde eller fylkesnemnda har bestemt at den ene eller begge foreldrene ikke skal ha rett til samvær med barnet eller at foreldrenes rett til samvær skal være svært begrenset.18

6.3 Pågående lovgivnings- og utredningsarbeid

6.3.1 Endringer i barneloven for å fremme likestilt foreldreskap

For å sikre barna samvær med begge foreldrene, og dempe konflikter mellom foreldrene som rammer barna, ønsker regjeringen å likestille foreldrene som omsorgspersoner.

Regjeringsplattformen slår fast at regjeringen vil likestille foreldrene som omsorgspersoner, med samme rettigheter, men sikre at hensynet til barnet alltid veier tyngst i saker om foreldretvister og samvær. Forslagene til endringer i barneloven tar sikte på å fremme likestilt foreldreskap og dempe konflikter som rammer barna, har vært på høring i 2015. Formålet er å styrke foreldreansvaret, samvær med begge foreldrene og hindre samværssabotasje. Begge foreldre bør ha likeverdig plass i barnets oppvekst, og sammen ta avgjørelser om viktige spørsmål som angår barna.19 En lovproposisjon skal legges fram for Stortinget.

6.3.2 Utredning av særdomstol for familiesaker mv.

Regjeringen vil vurdere spørsmålet om særdomstol for familiesaker, og oppnevnte 7. mai 2015 et offentlig utvalg som skal utrede særdomstoler for barne- og familiesaker og forvaltningsdomstol for utlendingssaker. Utvalget skal også se på hurtigspor i de alminnelige domstolene for enkelte sakstyper innenfor straffesakskjeden. På familiefeltet er det i dag utfordringer særlig knyttet til saker som ligger i grenselandet mellom barneloven og barnevernloven. Barnelovsakene behandles av tingrettene, mens barnevernlovsaker behandles av fylkesnemndene. Noen familier har en foreldretvist etter barneloven og samtidig en barnevernssak for fylkesnemnden. Flere parallelle saker som tar tid kan innebære en belastning for barnet og foreldrene. Utvalget skal vurdere ulike alternative løsninger, herunder vurdere om det bør opprettes særdomstoler for barne- og familiesaker, om barnevernssaker bør flyttes til tingretten, om foreldretvister skal flyttes til fylkesnemndene eller om dagens system bør opprettholdes og styrkes. Utvalget skal levere sin utredning tidlig i 2017.

6.3.3 Utredning av tap av foreldreansvar mv. etter dom for vold og overgrep

Det følger av regjeringsplattformen at regjeringen vil utrede en lovendring med sikte på endring av foreldreretten og samværsretten til barn der far/stefar eller mor/stemor har blitt dømt for alvorlige overgrep mot egne barn/stebarn. Departementet vil utrede endringer i barneloven for å forbedre og forenkle domstolsbehandlingen av spørsmål om samværsrett mv. når en forelder eller steforelder er domfelt for alvorlig vold eller overgrep mot egne barn eller stebarn. For å styrke barns rettsvern, er det også ønskelig å utrede endringer i strafferetten, om det bør innføres en lovfestet plikt for dommeren til å vurdere kontaktforbud i disse sakene. Hovedformålet med utredningen vil være å foreslå endringer i regelverket for å sikre bedre beskyttelse av barn som opplever alvorlig vold eller overgrep.

6.3.4 Høringsnotat om endringer i reglene om barnebidrag

Det følger av regjeringsplattformen at regjeringen vil gjennomgå bidrags- og støtteordninger knyttet til omsorg for barn for å utvikle et enklere og mer rettferdig regelverk.

Barne-, likestillings og inkluderingsdepartementet har med utgangspunkt i Dokument 8:125 S (2010–2011)20foretatt en gjennomgang av reglene for fastsettelse av bidrag etter fylte 18 år. Gjennomgangen konkluderer med at ordningen med bidrag etter fylte 18 år bør beholdes. Det er et viktig prinsipp at foreldre har plikt til å forsørge barna sine under vanlig skolegang. Samtidig foreslår departementet endringer i barneloven med forskrifter om barnebidrag, herunder reglene om bidrag etter fylte 18 år.

Departementet foreslår i høringsnotatet at skoleelevens egen inntekt skal gis større betydning ved fastsettelsen av størrelsen på bidrag etter fylte 18 år. Dette vil kunne gjøre bidraget lavere. Videre foreslås det at det bør innføres en lovhjemmel som gir NAV adgang til å innhente informasjon fra utdanningsinstitusjoner. Departementet ber om høringsinstansenes syn på om det bør innføres et generelt fradrag på 10 prosent i alle saker ved offentlig fastsettelse av bidrag etter fylte 18 år.

Departementet foreslår også at det bør innføres en ny sjablong for boutgiftene som tar hensyn til stordriftsfordeler ved å ha flere barn i husstanden. Regelen om at bidraget ikke skal settes lavere enn utbetalt barnetillegg, ikke skal gis anvendelse ved delt bosted. Forslaget hindrer urimelige utslag for bidragspliktige med delt bosted. Departementet foreslår også at bidragsevnevurderingen skal tilpasses den nye trinnskatten trinn 3 og 4, som erstatter den tidligere toppskatten, at det bør innføres en adgang til å fastsette gebyr i enkelte utenlandssaker og at det bør gjøres unntak fra automatisk justering av barnebidrag i enkelte utenlandssaker.

6.3.5 Oppheving av tidsfrister i farskapssaker

Departementet foreslår å oppheve tidsfrister for å reise sak om endring av farskap. I tilfeller hvor det er tvil om det juridiske farskapet er i overensstemmelse med det biologiske, er det behov for regler som gir mulighet til å få prøvet dette spørsmålet. Dersom det er tvil om hvem som er far til et barn, vil det være til barnets beste å få dette spørsmålet avklart uavhengig av tiden som har gått. Forslaget til lovendringer vil reversere lovendringen fra 2013, og oppheve tidsfristene for å reise sak om endring av farskap som trådte i kraft 1. januar 2014. Lovendringsforslaget er sendt Stortinget våren 2016.

Fotnoter

1.

Jørn Øyrehagen Sunde skriver i Antologien De Castbergske Barnelover 1915–2015: «Dei Castbergske barnelovene var eit varsel om ei ny tid. Ikkje bare for mor og barn født utanfor ekteskap, men for alle svake samfunnsgrupper. For nettopp i skjeringspunktet mellom grunnleggjande mellommenneskelege verdiar, det rettstekniske og statlege løyvingar vaks velferdsstaten fram etter 1915.»

2.

Evaluering av mekling etter barnelov og ekteskapslov (2011) viser at avtale var oppnådd i 75 prosent av sakene ved avsluttet mekling. I nesten halvparten av disse hadde foreldrene kommet til enighet allerede før mekling. I sistnevnte saker svarer over 60 prosent av foreldrene at meklingen bidrog at avtalen ble mer gjennomtenkt/mer detaljert. Ådnanes, M., Haugen, G. M. D., Jensberg, H., Rantalaiho, M. og L. Husum T. L. (2011): Evaluering av mekling etter barnelov og ekteskapslov. Sintef-rapport A 20162 2011.

3.

Nymoen, E. H., Kitterød, R. H. og Lyngstad, J. (2014): Bosted og samvær 2002, 2004 og 2012, Endringer i ansvar og omsorg for barna når mor og far bor hver for seg. SSB Rapporter 2014/2.

4.

Sandberg, K. (1990): Barnets beste: om barnefordeling, rettspraksis og rettferdighet, Ad Notam 1990; Skjørten, K. (2005): Samlivsbrudd og barnefordeling, Gyldendal Akademisk.

5.

Skjørten, K. (2014a): «Betydningen av etnisitet og kultur i foreldretvister om bosted og samvær.» I: Hellum, A. og Köhler-Olsen, J. (red.), Like rettigheter - ulike liv: Rettslig kompleksitet i kvinne-, barne- og innvandrerperspektiv. Gyldendal Juridisk. Kapittel 7. s 173–193.

6.

Skjørten, K. (2014b): «Foreldretvister – økt vektlegging av barns synspunkter», Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål nr. 2/2014.

7.

SSB: (2013b) Småbarnsfedre og -mødre bruker omtrent like mye tid samlet på jobb og i hjemmet.

8.

Hansen, T. og Slagsvold, B. (2012a): Likestilling hjemme, Nova Rapport 8/12.

9.

SSB (2010): Analyse av tidsbruksundersøkelsen 2010. På oppdrag fra Barne-, likestillings og inkluderingsdepartementet.

10.

«Fedrekvoten har trolig bidratt til endringene i fedres tidsmønster, dels ved at den har gitt fedre mer erfaring med barneomsorg og husarbeid, og dels ved at den kan ha endret holdninger og forventninger til utforming av både fars- og morsrollen.» Kitterød, R. H., i Brandth, B. og Kvande, E. (red.) (2013): Fedrekvoten og den farsvennlige velferdsstaten, Universitetsforlaget,, side 58.

11.

Lyngstad, J. et al (2014): Bosted og samvær 2002, 2004 og 2012. SSB, rapporter 2014/2, Wiik, K. A. et al (2015) Samarbeid mellom foreldre som bor hver for seg. SSB, rapporter 2015/1, Lyngstad, J. et al (2015) Hvilke fedre har liten eller ingen kontakt med barna når foreldrene bor hver for seg? SSB, rapporter 2015/2 og Kitterød, R. H. et al (2015): Praktiseres delt bosted for barn av andre foreldregrupper enn før? SSB, rapporter 2015/3.

12.

Wiik, K. A, Kitterød, R. H, Lyngstad, J. og Lidén, (2015) H.: Samarbeid mellom foreldre som bor hver for seg. SSB rapport 2015/1.

13.

Bauserman, R. (2002): Child Adjustment in Joint-Custody Versus Sole-Custody Arrangement: A Meta-Analytic Review, Journal of Family Psychology, Vol 16, No.1. «Children in joint custody arrangements had less behavior and emotional problems, had higher self-esteem, better family relations and school performances than children in sole custody arrangements.(…)These findings indicate that children do not actually need to be in a joint physical custody to show better adjustment, but just need to spend substantial time with both parents, especially with their fathers».

Fransson E., Bergström M. og Hjern A. (2015): Barn i vaxëlvis boende – en forskningsöversikt, Elvis-prosjektet på CHESS vid Stockholms Universitet/Karolinska institutet, rapporterer om liknende funn fra en gjennomgang av ti svenske tverrsnittstudier av skolebarn fra ti års alder i store nasjonalt (eller regionalt) representative surveyundersøkelser. Flertallet av studiene viser at barn med delt bosted har mindre psykisk uhelse og bedre velbefinnende enn jevnaldrende som bor med bare en forelder. Forskerne advarer imidlertid mot å trekke alt for bastante konklusjoner, idet tverrsnittdesignet i samtlige studier ikke gjør det fullt ut mulig å ta hensyn til ulikheter i bakenforliggende faktorer som for eksempel foreldrenes helse, sosiale situasjon og kommunikasjonen mellom dem.

14.

Se note 12.

15.

Haugen G. M. D., Dyrstad, K. og Ådnanes, M. (2015): Barns innflytelse på samværsordninger og bosted. Barns samvær og bosted i familier der foreldrene ikke bor sammen. SINTEF rapport 2015-03-01.

16.

SSB (2014a): Familier og husholdninger, 1. januar 2014. Publisert 12.12.2014, oppdatert 1.10.2015.

17.

St.meld. nr. 19 (2006–2007) Evaluering av nytt regelverk for barnebidrag. (Barne- og likestillingsdepartementet 2006).

18.

Barnevernloven § 4-19. Bestemmelsen fastsetter ikke under hvilke omstendigheter samvær bør fastsettes, men er en prosessuell bestemmelse.

19.

2 oktober 2015 vedtok parlamentarikerforsamlingen i Europarådet resolusjon 2079: Equality and shared parental responsibility: the role of fathers. Statene bes om å ta i bruk «shared residence arrangements» oftere og legge til rette for at barnet opprettholder god kontakt med begge foreldre etter samlivsbrudd. Resolusjonen sier at barnets beste må være overordnet. Den slår videre fast at «enforcement of residence and access decisions must also be better ensured by the States».

20.

Fremmet av Arve Kambe, Linda C. Hofstad Helleland og Torbjørn Røe Isaksen, jf. Innst 357 S (2010–2011).

Til toppen
Til dokumentets forside