Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Meld. St. 6 (2016–2017)

Verdier i vekst — Konkurransedyktig skog- og trenæring

Til innholdsfortegnelse

3 Bærekraftig skogbruk

3.1 Internasjonale skogpolitiske prosesser

Bærekraftig skogforvaltning er en helhet av økonomi, miljø og sosiale og kulturelle forhold, og er avgjørende for å nå målene om å redusere og stanse avskoging, tap av biologisk mangfold og landforringelse globalt. Bærekraftig skogbruk er også avgjørende for å kunne ivareta og utvikle ressursgrunnlaget og verdiskapingen på lang sikt. En felles forståelse av bærekraftig skogforvaltning internasjonalt er dessuten viktig i arbeidet for å fremme like konkurransevilkår.

Boks 3.1 Verdens skogressurser

Den andelen av verdens landareal som er skog ble redusert med én prosent i perioden fra 1990 til 2015, til om lag 31 prosent (Forest Resource Assessment 2015). Avskoging og etablering av ny skog pågår hele tiden og i sterkt varierende omfang i ulike land og i ulike skogtyper. Avskoging er størst i tropiske strøk, spesielt Sør-Amerika og Afrika. Omfanget av plantet skog har økt med 110 millioner hektar siden 1990, og utgjør i 2015 om lag sju prosent av verdens skogareal.

Selv om utbredelsen av skog i verden fortsetter å gå ned, har det vært en rekke positive trekk i utviklingen de siste årene. Eksempelvis har avskogingen avtatt betydelig de siste fem årene. Oppmerksomheten omkring bærekraftig skogbruk har aldri vært større. Det har de senere årene skjedd betydelige forbedringer i kartlegging, overvåking og planlegging av hvordan skog bør forvaltes. 112 land, som forvalter i underkant av 80 prosent av skogen, har nå nasjonale programmer for skogkartlegging. Det er dessuten knyttet forvaltningsplaner til over 50 prosent av skogarealet.

Forvaltning av verdens skoger er tema i mange internasjonale avtaler, institusjoner og prosesser. FNs skogforum og en rekke regionale skogpolitiske prosesser favner hovedelementene i bærekraftig skogforvaltning. Globale miljøavtaler av betydning for forvaltning av skog er først og fremst Rio-konvensjonene, FNs rammekonvensjon for klima (UNFCCC) og Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD), som også dekker tema knyttet til bærekraftig skogforvaltning.

Det har i lang tid vært arbeidet i FN og andre fora for en felles forståelse av hva som er bærekraftig skogforvaltning. Så langt har dette resultert i ikke-bindende avtaler og målsettinger, hvorav den mest omfattende ble forhandlet fram gjennom FNs skogforum. Bærekraftig skogforvaltning og verdiskaping basert på skog, er en viktig del av strategien for å opprettholde skogområder. Utviklingen av strategisk plan 2017–2020 i dette forum må bygge på samspillet mellom partnere i Collaborative Partnership on Forests, som består av en bred gruppe aktører, herunder UNFCCC og CBD.

Boks 3.2 Konvensjonen om biologisk mangfold

Konvensjonen om biologisk mangfold omfatter mangfoldet av arter, økosystemer og tilhørende genressurser. Konvensjonens strategiske plan med 20 Aichimål er tatt opp i Meld. St. 14 (2015–2016) Natur for livet. Det er en klar sammenheng mellom de internasjonale biomangfoldmålene og målformuleringer i internasjonale skogprosesser. Samarbeid gjennom Collaborative Partnership on Forest er sentralt for å legge grunnlag for best mulig internasjonal samhandling mellom organisasjoner som jobber med skogspørsmål.

Boks 3.3 Norges klima- og skoginitiativ

Norge samarbeider med en rekke utviklingsland og donorer om å stanse ødeleggelsen av verdens regnskoger, og etablerte våren 2008 en klima- og skogsatsing som skal bidra til å redusere utslipp av klimagasser fra avskoging og skogdegradering i utviklingsland. Norge samarbeider bilateralt med blant annet Brasil og Indonesia, og gjennom multilaterale kanaler som FN og Verdensbanken. Norge har lovet å bidra med inntil tre milliarder kroner årlig. Stortinget vedtok i 2013 å videreføre satsingen fram til 2020. I sluttspurten av forhandlingene om en ny global klimaavtale i Paris i 2015 kunngjorde Norge at betingelsene var på plass for ytterligere forlenging av satsingen til 2030. Norge har i perioden 2008 til 2015 utbetalt om lag 16,9 milliarder kroner til tiltak som skal redusere utslipp fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland. Satsingen anses å være av avgjørende betydning for at det globale arbeidet med klima og skog har kommet så langt som det har gjort.

Under klimaforhandlingene i Paris i slutten av 2015, ble partene enige om de siste elementene i regelsettet for samarbeid om å redusere utslipp fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland, samlet kalt REDD+-rammeverket. REDD+-rammeverket omfatter politikktilnærminger og positive incitamenter for reduksjon av utslipp fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland, og herunder rollen til bevaring, bærekraftig skogforvaltning, og styrking av karbonlagrene i skog. Rammeverket inkluderer blant annet føringer for overvåking, rapportering og verifisering av reduserte utslipp, samt sosiale og miljømessige sikringsmekanismer. REDD+-rammeverket ble i Paris tydelig forankret i den nye klimaavtalen i tråd med Stortingets målsetting for arbeidet.

Skogsamarbeid i Europa

EU har ingen felles skogpolitikk, men har et økende engasjement på områder som har betydning for forvaltningen av skog. Det gjelder blant annet på områder som energi, handel, miljø, bygdeutvikling, industripolitikk og bistand.

Norge har siden 1990-tallet vært aktivt med i det europeiske skogsamarbeidet som nå kalles FOREST EUROPE. Dette er en pan-europeisk samarbeidsprosess utenfor EU-systemet. 46 europeiske land samt Europakommisjonen deltar i arbeidet. I tillegg har noen land utenfor Europa status som observatører sammen med en rekke organisasjoner. Samarbeidet har gitt gode resultater. Det er utarbeidet kriterier og indikatorer for bærekraftig skogforvaltning som har gitt et felles rammeverk for forståelsen og gjennomføringen av bærekraftig skogforvaltning. Kriteriene og indikatorene har dannet grunnlag for endringer av nasjonal skoglovgivning i flere land og vært basis for utformingen av enkelte markedsbaserte sertifiseringsordninger i regionen. Det er også utarbeidet retningslinjer for skogreising og gjenplanting som er aktuelle som ramme for hvordan skogen best mulig kan bidra i arbeidet for å redusere utslipp av klimagasser til atmosfæren. FOREST EUROPE har også utviklet retningslinjer for nasjonale skogprogram, som nesten alle europeiske land nå har implementert.

Bærekraftig skogforvaltning internasjonalt

Det er etablert en rekke markedsbaserte sertifiseringsordninger, hvorav de største er Forest Stewardship Council (FSC) og Programme for the Endorsement of Forest Certification shemes (PEFC). Sertifiseringsordningene er svært viktige for markedsaktørene.

Videre reguleres handel med tømmer og treprodukter i EØS-området nå gjennom EUs tømmerforordning, som trådte i kraft i Norge 1.5.2015. EUs tømmerforordning innebærer forbud mot omsetning av ulovlig hogd virke. Regelverket retter seg mot lovgivning direkte relatert til hogst i tømmerets opprinnelsesland. Aktører som omsetter tømmer og treprodukter skal utvise tilbørlig aktsomhet for å begrense risikoen for at ulovlig hogd tømmer omsettes. Med «ulovlig hogd tømmer» menes tømmer som er hogd i strid med relevant lovgivning relatert til hogst i tømmerets opprinnelsesland.

Det er internasjonalt økende oppmerksomhet omkring avskoging i forsyningskjedene til internasjonal handel og vareproduksjon. Norge har, i likhet med en rekke andre land, representanter for urfolk, organisasjoner og bedrifter, sluttet seg til New York-erklæringen om skog, som er retningsgivende på disse områdene. I New York-erklæringen om skog, som ble lansert i forbindelse med klimatoppmøtet i FN i september 2014, forplikter partene seg til å bidra til å halvere avskogingen av tropisk naturskog innen 2020 og stanse den innen 2030. Ifølge New York-erklæringen vil tiltakene som skisseres kunne bidra til å spare atmosfæren for mellom 4,5 og 8,8 milliarder tonn CO2 årlig innen 2030. EU er også i økende grad opptatt av å hindre avskoging som kan knyttes til internasjonal handel og vareproduksjon.

Det pågår for tiden en rekke prosesser i blant annet EU og FAO som skal utvikle og videreutvikle kriterier og indikatorer for produkter basert på råstoff fra skog. Det mest omfattende settet av kriterier og indikatorer for bærekraftig skogforvaltning er utviklet gjennom FOREST EUROPE. Dette er lagt til grunn for skogpolitikken i mange land i Europa, også i Norge, og utgjør en viktig rammebetingelse for skognæringen. Skogen gir grunnlag for en rekke produkter. Vurderinger av hvorvidt produkter basert på råstoff fra skog er bærekraftige, må gjøres på bakgrunn av et sett kriterier og indikatorer som er uavhengig av produkt.

Regjeringen vil arbeide for en felles forståelse av bærekraftig skogforvaltning internasjonalt, gjennom aktiv deltagelse i relevant internasjonalt skog- og miljøsamarbeid, og for at kriterier for bærekraftig skogforvaltning skal ligge til grunn ved vurderinger av bærekraft, uavhengig av sluttprodukt.

3.2 Skogen i Norge

Betydelige skogressurser

Norge har betydelige skogressurser. Skog og annet trebevokst areal utgjør om lag 14 millioner hektar eller rundt 43 prosent av landarealet. Beregninger fra Landsskogtakseringen viser at av dette er om lag 8,3 millioner hektar produktivt skogareal, det vil si skogareal som kan produsere mer enn én kubikkmeter trevirke per hektar per år. Skogarealet er økende, først og fremst på grunn av gjengroing av tidligere dyrka mark, gjengroing etter seterdrift i høyereliggende strøk og klimaendringer.

Siden oppstart med systematisk taksering av skogen i 1919 har tilveksten økt med om lag 150 prosent, fra drøyt 10 millioner kubikkmeter per år i 1925 til over 25 millioner kubikkmeter i 2015, jf. Figur 3.1. Hogsten til industriformål, husbehovsvirke og ved har vært ganske stabil siden 1920-tallet. Skogeierne solgte i alt 10,2 millioner kubikkmeter tømmer til industriformål i 2015. Dette er det høyeste nivået siden 1990, og rundt 400 000 kubikkmeter mer enn året før. I tillegg hogges årlig om lag 2–3 millioner kubikkmeter ved. Samlet avvirkning var da i 2015 på 12–13 millioner kubikkmeter, tilsvarende om lag 50 prosent av tilveksten. Som en følge av at avvirkningen over tid har vært lavere enn tilveksten, har volumet i norske skoger blitt tredoblet, fra om lag 300 millioner kubikkmeter i 1925 til over 900 millioner kubikkmeter i 2015.

Figur 3.1 Stående volum, tilvekst og avvirkning.

Figur 3.1 Stående volum, tilvekst og avvirkning.

Basert på tall fra Landsskogtakseringen. Årstall refererer seg til midterste år i femårige takstomdrev.

Kilde: Norsk institutt for bioøkonomi.

Det er store forskjeller mellom ulike regioner i Norge med hensyn til stående volum, tilvekst og avvirkning. I denne meldingen deles landet inn i regionene Østlandet (Østfold, Oslo/Akershus, Hedmark og Oppland), Sør-Østlandet (Buskerud, Vestfold, Telemark og Aust-Agder), Vestlandet (Vest-Agder, Rogaland, Hordaland, Sogn- og Fjordane og Møre og Romsdal), Midt-Norge (Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag) og Nord-Norge (Nordland, Troms og Finnmark). Inndelingen er basert på geografiske hovedtrekk i dagens tømmeromsetning og -transport.

Figur 3.2 Regional fordeling av tilvekst (2015).

Figur 3.2 Regional fordeling av tilvekst (2015).

Kilde: Utarbeidet av Landbruksdirektoratet med bakgrunn i tall fra Landsskogtakseringen.

Figur 3.3 Regional fordeling av avvirkning (2015).

Figur 3.3 Regional fordeling av avvirkning (2015).

Kilde: Utarbeidet av Landbruksdirektoratet med bakgrunn i tall fra skogfondsregnskapet.

Østlandet er en dominerende skogregion, og utgjør sammen med Sør-Østlandet og Midt-Norge de tradisjonelle skogstrøkene. Vestlandet har ganske jevn fordeling av stående volum fordelt på gran, furu og lauv og har betydelige tømmervolumer på vei til å bli hogstmoden skog som følge av tidligere tiders skogreisingsinnsats. Likevel er gran desidert viktigst med hensyn på tilvekst og avvirkning. I Nord-Norge utgjør lauvskog over halvparten av stående volum. Gran utgjør rundt 25 prosent av stående volum og bidrar med rundt 40 prosent av samlet tilvekst.

Figur 3.4 Regional fordeling av stående volum (2015).

Figur 3.4 Regional fordeling av stående volum (2015).

Kilde: Utarbeidet av Landbruksdirektoratet med bakgrunn i tall fra Landsskogtakseringen.

Skogen i Norge blir stadig eldre og andelen gammel skog øker. Andelen eldre produksjonsskog (h.kl. IV) og hogstmoden skog (h.kl. V) utgjør nå om lag 40 prosent av det produktive skogarealet. Som følge av at mer av skogen er i de eldste aldersklassene med lavere tilvekst, har den samlede årlige tilveksten avtatt noe de senere årene. Dette har også sammenheng med redusert innsats for å bygge opp ny skog etter hogst de siste tiårene. Den årlige tilveksten overstiger likevel langt den årlige avvirkningen.

Norsk institutt for skog og landskap vurderte i 2015 tilgangen på hogstmoden skog fram mot år 2045. Det går fram av rapporten at hogstmoden skog vil øke framover og at granandelen vil øke som følge av skogskjøtsel og skogplanting. Brutto volum av eldre skog er på vel 400 millioner kubikkmeter. Halvparten av tilgangen av hogstmoden skog de neste 30 år vil komme på det sentrale Østlandet. En stor del av dagens hogstmodne skogressurser står i vanskelig tilgjengelige områder, enten langt fra veg eller i bratt terreng. Dette påvirker økonomien for skogsdrift i slike områder fordi driftskostnadene blir større. Den arealmessige fordelingen i forhold til driftsveglengde og terrengbratthet er mer gunstig for den skogen som blir hogstmoden de kommende tiårene. Gitt at det relative forholdet mellom driftskostnader og tømmerpriser ikke endres vesentlig, vil denne «forskyvingen» gi en økt andel av skogarealet som kan drives lønnsomt i årene framover. Ifølge Norsk institutt for skog og landskap (Rapport 03/14) er det ut fra ressursgrunnlaget, etter fradrag for vernet areal, miljøhensyn og øvre tak for driftskostnader, mulig å øke årlig hogstkvantum til om lag 15 millioner kubikkmeter tømmer innenfor miljømessig forsvarlige rammer.

Skogsråstoff er den viktigste råstoffkilden for bioenergi. I 2014 lå forbruket av bioenergi på 14 TWh. Det er et stort potensial for økt utnytting av skogressursene til bioenergi først og fremst fra hogstavfall, herunder greiner og topper (GROT). I dag blir omtrent halvparten av biomassen fra et tre som avvirkes, liggende igjen i skogen. Med bakgrunn i dagens avvirkningsnivå, bruk av tømmeret og priser på både tømmer og energi, er potensialet for økt bruk av skogsråstoff til bioenergi estimert til om lag 6–7 TWh. GROT utgjør hovedtyngden av dette potensialet, men fyring med GROT krever spesielle brenselskjeler og brukes i dag kun som råstoffinnblanding i et fåtall eksisterende anlegg. Beregninger utført ved NMBU viser et potensial for økt uttak av biomasse til energiformål tilsvarende 16 TWh under de samme forutsetninger, dersom avvirkningen økes til 15 millioner kubikkmeter. En sentral forutsetning er at sagtømmeret som avvirkes har avsetning til om lag dagens priser.

Store klimagevinster

I 2014 hadde norske skoger et nettoopptak på 30,8 millioner tonn CO2. Når andre arealer enn skog inkluderes, blir nettoopptaket 25,4 millioner tonn, fordi det er et netto utslipp fra jordbruksarealene. Nettoopptaket i skog og andre arealer tilsvarer om lag halvparten av Norges samlede utslipp av klimagasser.

Størrelsen på opptaket er først og fremst påvirket av skogens alderssammensetning, hogstnivået og naturlig avgang som for eksempel brann, insekter og storm. Mens vi har hatt en økende årlig tilvekst, har den årlige avvirkningen vært på et relativt stabilt lavere nivå enn tilveksten. Det høye nettoopptaket er et resultat av det lave avvirkningsnivået og aktiv skogplanting i gjenoppbyggingsårene etter andre verdenskrig. Nettoopptaket forventes å avta fram mot 2100, men vil likevel være positivt og bidra til å øke skogens karbonlager.

Den forventede framtidige nedgangen i skogens CO2-opptak skyldes en kombinasjonen av økende avvirkning på grunn av at mer skog blir hogstmoden, avtakende tilvekst på grunn av skogens alderssammensetning, samt lave investeringer i skogproduksjon de siste tiårene. Den nedadgående trenden kan begrenses på lengre sikt ved gjennomføring av nye skogskjøtseltiltak som kan styrke skogens tilvekst og dermed karbonlager. Erstatning av mer utslippsintensive materialer med trevirke og erstatning av fossil energi med fornybar bioenergi, kan bidra til overgangen til lavutslippssamfunnet.

I 2013 konkluderte Miljødirektoratet, Statens landbruksforvaltning og Norsk institutt for skog og landskap i en etatsrapport med at minst en million dekar kan tilplantes med akseptable konsekvenser for naturmangfold, friluftsliv og kulturlandskap. Tilplanting av et areal i dette omfanget vil kunne gi et opptak tilsvarende om lag 80 millioner tonn CO2-ekvivalenter over trærnes levetid (70 år).

I 2016 bevilget Stortinget 15 millioner kroner over Klima- og miljødepartementets budsjett til andre året av en treårig pilotordning for planting av skog på nye arealer. Videre bevilget Stortinget 33 millioner kroner til klimatiltak i skog i Norge over Landbruks- og matdepartementets budsjett i 2016. Klimamidlene skal gå til skogplanteforedling, skoggjødsling og tettere planting etter hogst, og understøtte de næringsrettede virkemidlene på skogområdet slik at en i større grad utnytter klimapotensialet i skogen. Klima- og næringsrettede virkemidler vil i kombinasjon med den eksisterende skogfondsordningen, gi insentiver til å styrke framtidig skogproduksjon og derved også skogens betydning i klimasammenheng.

Figur 3.5 Erosjon på skogsveg.

Figur 3.5 Erosjon på skogsveg.

Foto: Norges vassdrags- og energidirektorat.

Skogens evne til å ta opp CO2 fra atmosfæren er sterkest fra ungskogstadiet og framover mot hogstmoden alder. Dette medfører at hogst av skog som er på vei inn i sin kraftigste vekstfase ikke er mest hensiktsmessig, vurdert ut fra CO2-opptak og skogproduksjon. På denne bakgrunn varslet regjeringen i Meld. St. 9 (2011–2012) Landbruks- og matpolitikken – Velkommen til bords å vurdere gjeninnføring av forbudet mot hogst av ungskog, men fortsatt på en slik måte at dette ikke hindrer tynningshogster. I Meld. St. 21 (2011–2012) Norsk klimapolitikk varslet regjeringen gjeninnføring av forbud mot hogst av ungskog. Under Stortingets behandling sluttet flertallet seg til dette, men la til «at det bør vurderes et unntak for hurtigvoksende energiskog, slik som for eksempel bjørkeskog». Tiltaket med å gjeninnføre forbud mot hogst av ungskog inngår også i klimaforliket, som regjeringen følger opp.

Norge har også gode forutsetninger for å kunne lykkes med håndtering av CO2 fra biomasse. Dette dreier seg om enkelte store industrielle punktutslipp, teknologisk spisskompetanse, erfaring med CO2-håndtering fra prosjektene ved Sleipner og Snøhvit på norsk kontinentalsokkel og teknologisenteret på Mongstad, egnede geologiske lagringsplasser på norsk sokkel og betydelige biomasseressurser. Regjeringens strategi for arbeidet med CO2-håndtering omfatter et bredt spekter av tiltak og er nærmere omtalt i Olje- og energidepartementets Prop. 1 S (2014–2015).

Boks 3.4 Klimatilpasning

Klimaendringene ventes å endre temperaturforholdene og årsnedbøren og forlenge vekstsesongen i deler Norge, særlig langs kysten. Dette vil kunne gi økt skogareal, økt skogproduksjon og muligheter for økt avvirkning over tid. Skogbruket må samtidig tilpasse seg endrede klimaforhold for å unngå eller minimere uønskede hendelser forårsaket av skogbruksaktivitet, som for eksempel erosjon, løsmasseskred eller brann.

Utsiktene til klimaendringer gir grunn til å arbeide videre med målrettet skogplanteforedling, som kan fremme bedre overlevelse og vekst ved foryngelse av skogen. I skogbehandlingen må det legges økt vekt på å redusere risikoen for stormskader, blant annet gjennom valg og sammensetning av treslag, ved stell av skogen og ved avvirkning. Gjennom god skjøtsel av den nye skogen er det mulig å skape stabile og stormsterke bestand. Ungskogpleie er derfor helt sentralt for å følge opp investeringene i ny skog.

Flere og intense regnperioder i framtiden kan lokalt skape stor vannføring i små, bratte elver og bekker, og medføre økt flom- og erosjonsfare. Nedbørsmønsteret vil blant annet kunne føre til store ødeleggelser på skogsvegnettet, og gi økt risiko for jordskred. Grøfter og stikkrenner må derfor vedlikeholdes og dimensjoneres ut fra forventningene om mer intensiv nedbør. Forskrift om planlegging og godkjenning av landbruksveger ble revidert i mai 2015 og gjort gjeldende fra 1.7.2015. Den stiller nå tydeligere krav enn før til at faren for flom, erosjon og løsmasseskred ved vegtiltak blir vurdert og tatt hensyn til i planleggingen og saksbehandlingen.

En rapport fra Meteorologiske institutt indikerer at store deler av Sørøst-Norge kan få en markert økning i skogbrannrisiko som følge av lengre varighet av tørkeperioder. Skogbranner kan indirekte også øke skred- og erosjonsfaren dersom arealer blottlegges over bebyggelse og infrastruktur.

Skogen påvirkes i seg selv av klimaendringer som omtalt over, men i tillegg har skog flere viktige reguleringsfunksjoner som har betydning for områder utenfor skogen, og der skogens nytteverdi kan bli viktigere i et endret klima. Skog verner for vind og nedbør. Spesielt i bratt terreng, er skogen avgjørende for risiko for ras, flom og skred. Skogbruksloven har egne bestemmelser om skogens vernfunksjoner og en hjemmel til å legge ut skog med slike funksjoner som vernskog. Skogbruket må benytte den offentlig tilgjengelige informasjonen som finnes om skredfare når skogsdrift planlegges, og ta særlige hensyn i skog utlagt som vernskog.

Det vises for øvrig til Meld. St. 33 (2012–2013) Klimatilpasning i Norge og Stortingets behandling av denne.

3.3 Mål og virkemidler for bærekraftig skogbruk

Hovedmålene i skogpolitikken er økt verdiskaping, bærekraftig skogbruk og konkurransedyktige skog- og trebaserte verdikjeder.

Skogpolitikken bygger på et bredt sett av virkemidler som omfatter lovverk, økonomiske virkemidler i form av tilskudd og skatteordninger, kompetanseoppbygging, informasjon, veiledning, forskning og utviklingstiltak, samt opplegg for overvåking og resultatkontroll.

Bærekraftig skogbruk gir grunnlag for verdiskaping basert på fornybare ressurser. Samtidig er skogen leveområde for et stort naturmangfold og inneholder andre miljøverdier som kulturminner. Skogen er også en viktig kilde til friluftsliv, naturopplevelse og næringsvirksomhet basert på naturverdier og -ressurser.

Det skal alltid legges til rette for at det kommer opp ny skog etter hogst slik at skogarealets produksjonsevne kan utnyttes i et langsiktig perspektiv.

Skogbruksloven

De juridiske rammene for skogpolitikken er i hovedsak gitt gjennom skogbruksloven. Skogbrukslovens formålsparagraf reflekterer skogens mangesidige betydning. Loven har som formål å sikre bærekraftig forvaltning av skogressursene i landet, med sikte på aktiv lokal og nasjonal verdiskaping, og å sikre det biologiske mangfoldet, hensynet til landskapet, friluftslivsverdiene og kulturverdiene i skogen.

Skogbruksloven regulerer skogbruksvirksomhet på all skogmark. Det er gitt en rekke forskrifter til loven, blant annet om bærekraftig skogbruk, skogfond, skogfrøforsyning og tilskudd til skogbruk. Også naturmangfoldloven har regler som legger rammer for skogpolitikken. Dette gjelder blant annet generelle miljøprinsipper, forskrift om utsetting av utenlandske treslag og virkemidler som prioriterte arter og utvalgte naturtyper, samt regler for områdevern.

Landbruksdirektoratet er nasjonal fagmyndighet på skogområdet og har ansvar for forvaltning av økonomiske og juridiske virkemidler, samt kontroll og dokumentasjon. Utover dette forvalter Innovasjon Norge verdiskapingsprogrammene Trebasert Innovasjonsprogram, jf. kapittel 5.4 og Bioenergiprogrammet, jf. kapittel 5.6.

Fylkesmennene er regional skogbruksmyndighet. Kommunene er førstelinje som skogbruksmyndighet og treffer vedtak både etter skogbruksloven, lovforskrifter og tilskuddsforskrifter. Kommunene kan også gi råd og veiledning til skogeierne om regelverk med videre.

Eiendomsstrukturen

Tall fra SSB viser at det i 2015 var nær 128 100 skogeiendommer med minst 25 dekar produktivt skogareal. Det produktive skogarealet til disse eiendommene var om lag 70,1 millioner dekar. Det er stor overvekt av mindre eiendommer, og der ni av ti er under 1 000 dekar. I 2015 ble om lag 33 500 skogeiendommer drevet i kombinasjon med aktiv jordbruksdrift. Gjennomsnittseiendommen består av 550 dekar produktiv skog. Enkeltpersoner eier 94 prosent av eiendommene.

Tabell 3.1 Skogeiendommer og skogareal (2015).

Skogeiendommer

Produktivt skogareal (dekar)

Uproduktivt skogareal (dekar)

Total

128 099

70 082 861

36 235 844

Enkeltpersoner

120 782

55 013 970

22 001 367

Privat eier utenom enkeltpersoner

1 679

3 994 553

6 891 107

Statlig eie

899

6 142 168

5 874 061

Kommunalt- og fylkeskommunalt eie

568

2 046 550

539 097

Bygdeallmenning

63

1 817 945

354 293

Dødsbo

3 179

858 043

459 041

Annet/uoppgitt

929

209 632

116 877

En skogeiendom er i denne statistikken definert som en eiendom med minst 25 dekar produktivt skogareal som eies av en og samme eier i en kommune.

Kilde: SSB.

Eiendomsstrukturen er et resultat av en utvikling over lang tid. Relativt små skogeiendommer som før kunne være viktige for den enkelte eiers økonomi, har med tiden fått mindre økonomisk betydning for mange eiere. Med tiden har også bedre infrastruktur og den teknologiske utviklingen endret tilgjengeligheten til skogarealene og ressursene, modernisert skogbruket og ført til at skogeiendommene i dag forvaltes på en annen måte enn før. Sett i lys disse utviklingstrekkene, er mange skogeiendommer små og lite rasjonelle driftsenheter. Selv om felles driftsløsninger og samordning av drift lokalt kan kompensere for dette, mener regjeringen at en utvikling i retning av større skogeiendommer vil understøtte økt aktivitet i skogbruket og gi grunnlag for større verdiskaping.

Boks 3.5 Statskog SF

Statskog SF forvalter om lag 60 000 km2, i overkant av en femtedel av landarealet i Norge. Dette er i all hovedsak fjell- og utmarksareal. Selskapet er landets største skogeier og har om lag 6 prosent av det samlede produktive skogarealet i landet. Selskapet har sin forretningsmessige virksomhet innenfor skogbruk, utmarksforvaltning og annen areal- og eiendomsforvaltning. Selskapet skal legge til rette for allmennhetens tilgang til jakt, fiske og annet friluftsliv. Øvrig forvaltning og utvikling av foretakets eiendommer tar utgangspunkt i foretakets hovedmål om å bidra til å oppfylle nasjonale mål for bruk og vern av skog- og utmarksområdene, samt øke egen og andres verdiskaping i tilknytning til eiendommene. Ut over den forretningsmessige virksomheten utfører selskapet forvaltningsoppgaver for staten. Disse oppgavene består av offentligrettslig myndighetsutøvelse, eiendoms- og allmenningstilsyn, forvaltning av jakt og fiske på statsgrunn med videre. Statskog SF har hovedkontor i Namsos.

Målet med statens eierskap i Statskog SF er å sikre effektiv ressursforvaltning til det beste for samfunnet. Dette gjøres blant annet gjennom å legge til rette for allmennhetens tilgang til jakt-, fiske- og friluftstilbud. En stor del av selskapets arealer er statsallmenninger der de bruksberettigede i vedkommende allmenning har omfattende rettigheter regulert gjennom fjelloven, statsallmenningsloven og bygdeallmenningsloven. Gjennom statlig eierskap har staten mulighet til å nå ulike politiske mål knyttet til forvaltningen av skog og utmarksarealer. Virksomheten skal drives på bedriftsøkonomisk grunnlag.

Med en årlig avvirkning på om lag 400 000 kubikkmeter tømmer, er Statskog SF en betydelig aktør i norsk skogbruk. Statskog SF følger Norsk PEFC skogstandard for et bærekraftig skogbruk, og enkelte av eiendommene er også sertifisert etter FSC-standarden. Planlegging og drift gjennomføres ut fra et bredt kunnskapsgrunnlag og gjennom bruk av Geoskog, et digitalt system som sikrer løpende oppdateringer av skog- og miljødata. Systemet er utviklet for Statskog SF av det norske utviklingsselskapet Geodata, og er tilgjengelig for andre aktører i skogbruket ved kjøp av lisens. Alt arbeid med avvirkning i Statskog utføres av innleide entreprenører, og oppdragene konkurranseutsettes hvert femte år. Statskog har en posisjon som en sentral, forutsigbar og langsiktig leverandør av virke til trebasert industri.

Eiendomslovgivningen

Regjeringen mener eiendomsretten er en grunnleggende rett som bør styrkes, slik at grunneier i større grad kan disponere over egen eiendom i tråd med egne valg og prioriteringer. Andre viktige mål for regjeringen er enklere regler, mindre byråkrati og en effektiv og moderne forvaltning.

For å styrke den private eiendomsretten og å forenkle eiendomslovgivningen i landbruket har regjeringen lagt fram forslag for Stortinget om oppheving av regelen i konsesjonsloven om priskontroll, jf. Prop. 124 L (2013–2014) Endringer i konsesjonsloven og tvangsfullbyrdelsesloven. Stortinget vedtok i forbindelse med behandlingen av forslaget en rekke anmodningsvedtak til regjeringen, jf. Innst. 153 L (2015–2016).

Næringskomiteens flertall uttalte i forbindelse med behandling av forslag om opphevelse av priskontrollen i konsesjonsloven følgende i Innst. 153 L (2015–2016), s. 9:

«Flertallet mener at for å øke utnyttelsen av den viktige ressursen skogsråstoffet representerer, både til karbonbinding og som fornybart råstoff, er det viktig at skognæringen har rammebetingelser som gjør næringen konkurransedyktig. Flertallet ser at dagens konsesjonslovgivning legger begrensninger på en naturlig omsetning av skogeiendommer i Norge.
Flertallet mener derfor at problemstillingen ikke bare har en rent eiendomsrettslig side, men har konsekvenser for hele verdikjeden i form av lav avvirkning og manglende satsing på utvikling av «grønn industri» og bruk av biomasse.
Flertallet vil også minne om at skogbruket, til forskjell fra jordbruket, konkurrerer fritt i det internasjonale markedet med produktene sine. Mange av rammebetingelsene som skognæringen må forholde seg til, er imidlertid tilpasset jordbruket og virker dessverre mot økt aktivitet i skogbruket.
Flertallet mener på denne bakgrunn at priskontrollen kan oppheves for rene skogeiendommer, men spørsmålet om priskontroll for kombinerte jord- og skogeiendommer er mer komplisert på grunn av hensynet til matproduksjon, og at driften på eiendommen skal kunne forsvare prisnivået.»

Som oppfølging av anmodningsvedtakene, har departementet bestemt at det ikke skal være priskontroll ved overtakelse av landbrukseiendommer med bolighus når kjøpesummen er under 3,5 mill. kroner. Videre har forslagene til endringer i konsesjonsloven, jordloven og odelsloven som Stortinget har bedt regjeringen komme tilbake til Stortinget med, vært på høring. I tillegg til disse forslagene har forslag om endringer i jordlovens drivepliktsbestemmelse og delingsbestemmelse vært på høring.

Lovforslagene vil bidra til forenkling i regelverket, redusert byråkrati og at den enkelte grunneier vil få større råderett over egen eiendom. Forslagene fører til færre konsesjonssøknader og delingssøknader. Det fører også til at færre erverv enn i dag skal underlegges priskontroll, og færre vil få boplikt ved erverv av landbrukseiendom. Det innebærer i sum at private parter vil bruke mindre tid på søknader, og at det frigjøres ressurser i offentlig forvaltning.

Forslagene innebærer at:

  • Arealgrensene for konsesjon, boplikt og odel heves fra 25 dekar fulldyrka og overflatedyrka jord til 35 dekar

  • Det innføres en hjemmel for forskrift om beløpsgrense ved priskontroll

  • Priskontrollen oppheves på rene skogeiendommer

  • For bebygde eiendommer som består av både jord og skog, skal det bare være priskontroll hvis eiendommen har mer enn 35 dekar fulldyrka eller overflatedyrka jord

  • Det fastsettes på bestemte vilkår et unntak fra plikten til å søke delingssamtykke etter jordloven og plikten til å søke konsesjon hvis ervervet gjelder jord eller skog som skal legges til en annen landbrukseiendom for å styrke driften av den

  • Det fastsettes på bestemte vilkår unntak fra plikten til å søke delingssamtykke etter jordloven og plikten til å søke konsesjon hvis ervervet gjelder tomt til bolighus, fritidshus eller naust

  • En rekke vilkår for å oppfylle driveplikten ved bortleie oppheves, blant annet kravet om at leieavtalene må vare i minst 10 år

Regjeringen tar sikte på å fremme forslag om endringer i konsesjonsloven, jordloven og odelsloven våren 2017.

Bruk av jordskifteinstituttet

Regjeringen vil stimulere til effektiv bruk av jordskifteinstituttet i arbeidet med å utvikle en mer rasjonell eiendomsstruktur. Ny jordskiftelov trådte i kraft 1.1.2016. Loven er tilpasset de behovene eiere, rettighetshavere og samfunnet har for å løse utfordringer ved utnyttelsen av fast eiendom og rettigheter. Loven har enkle saksbehandlingsregler, og legger opp til en effektiv saksgang.

Mange skogeiendommer i Norge består ofte av flere teiger. En slik teigblanding vil i mange tilfeller være et hinder for en effektiv utnytting av skogressursene. Regjeringen mener virkemidlene som finnes i jordskifteinstituttet bør utnyttes i større grad enn tidligere. Den nye loven legger til rette for effektive løsninger både når det gjelder spørsmål om grensefastsetting og bruksretter. Landbruks- og matdepartementet vil legge vekt på at mer og bedre tilrettelagt informasjon bidrar til bedre kjennskap til jordskiftelovens virkemidler. Dette kan bidra til at jordskifte brukes i større omfang enn tidligere, som igjen vil kunne legge til rette for både bedre eiendomsstruktur og økt aktivitet i skogbruket, jf. Figur 3.6.

Figur 3.6 Jordskiftekart Messelt skog, Stor-Elvdal kommune, før og etter jordskifte.

Figur 3.6 Jordskiftekart Messelt skog, Stor-Elvdal kommune, før og etter jordskifte.

Kilde: Nord-Østerdal Jordskifterett.

Tilskudd til skogbruk

Tilskuddsordningene til henholdsvis nærings- og miljøtiltak i skogbruket og til skogbruksplanlegging med miljøregistreringer, skogfondsordningen og verdiskapingsprogrammene for tre og bioenergi er sentrale økonomiske virkemidler.

Det gis tilskudd til skogsvegbygging og drift i bratt terreng. Dette er en viktig tilskuddsordning for å utvikle en hensiktsmessig infrastruktur i skogbruket, jf. kapittel 3.6. Departementet innførte i 2012 tilskudd til utbygging av tømmerkaier, jf. kapittel 4.3.

Det gis også tilskudd til skogkultur, hovedsakelig til planting og ungskogpleie. Dette er en viktig tilskuddsordning for å stimulere skogeierne til å forynge skogen etter hogst og skjøtte ungskogen for framtiden. Fra 2016 gis det også tilskudd til tettere planting og gjødsling av skog. Dette er nye klimapolitiske virkemidler som skal bidra til å øke karbonopptaket i skogen.

Fylkesmannen forvalter tilskudd til vegbygging, drift i bratt terreng og skogbruksplanlegging med miljøregistreringer. Kommunene forvalter tilskudd til skogkultur og andre miljøtiltak.

Fra 2008 har Kystskogbruket hatt en egen bevilgning over jordbruksavtalen, med bakgrunn i kystskogregionens særskilte utfordringer. Denne bevilgningen fordeles av Landbruksdirektoratet til Fylkesmannen med prioritet på regionale og mer fylkesovergripende aktiviteter. Dette omfatter blant annet midler til veiledning for utarbeiding av kommunale hovedplaner for skogsveger og tilrettelegging for utbygging av tømmerkaier. Tiltakene som stimuleres varierer mye i omfang mellom år i kommuner og forutsetter ofte omfattende koordinering. Skogfondsordningen er nærmere omtalt nedenfor i avsnittet om skatteordninger i skogbruket.

Skattereform for økonomisk vekst og arbeidsplasser

For mange skogeiere er inntektene fra skogbruket relativt små, og kommer gjerne som tillegg til lønnsinntekt. Tall fra SSB viser at i 2014 hadde skogeiere med positiv skoginntekt og mindre enn 1000 dekar skog en gjennomsnittlig skattbar næringsinntekt fra skogen på knapt 28 000 kroner. Skattbar skogbruksinntekt reduseres gjennom skogfondsordningen og kan også bli redusert gjennom gjennomsnittsligningen. Tallene indikerer likevel at for skogeierne med relativt små skogeiendommer utgjør inntekten fra skog en begrenset del av den totale årsinntekten. Dette illustrerer at utnytting av skogressursene for mange skogeiere er av mindre økonomisk betydning.

Sikker og konkurransedyktig leveranse av råstoff fra skogen kan bidra til å videreutvikle og omstille norsk skogindustri. Det krever at skogeiere finner tilstrekkelig økonomisk motivasjon i å drive et aktivt skogbruk, slik at potensielt lønnsomme skogressurser tas i bruk.

Regjeringen ønsker å legge til rette for lønnsom næringsvirksomhet generelt i Norge, inkludert skognæringen. Regjeringen har derfor startet en skattereform som vil fremme økonomisk vekst og arbeidsplasser. Reformen vil gi betydelige lettelser i de generelle reglene for inntekts- og formuesbeskatning. Skattesatsen på alminnelig inntekt er redusert fra 28 til 25 prosent. I forbindelse med Stortingets behandling av regjeringens forslag til skattereform ble det inngått et bredt forlik som blant annet innebærer at skattesatsen på alminnelig inntekt skal videre ned til 23 prosent innen 2018. Ytterligere reduksjoner skal vurderes i lys av utviklingen internasjonalt, og spesielt i våre naboland.

Regjeringen foreslår å redusere skattesatsen på alminnelig inntekt til 24 prosent i 2017. Trinnskatten foreslås økt, men ikke mer enn at maksimal effektiv marginal skattesats på næringsinntekt reduseres med 0,2 prosentenheter. Skjermingsrenten foreslås økt med 0,5 prosentenheter før skatt i aksjonær-, deltaker- og foretaksmodellene. Regjeringen foreslår også å innføre 10 prosent verdsettingsrabatt for aksjer og driftsmidler og tilordnet gjeld og en ordning med utsatt betaling av formuesskatt for eiere av virksomheter som går med underskudd.

Skatteordninger i skogbruket

Skogbruket har lenge hatt flere ordninger som har til hensikt å nå politiske mål for bærekraftig skogbruk. Den viktigste av disse er skogfondsordningen, som i sin tid ble opprettet for å sikre kapital til langsiktige investeringer i skogen som virket ble høstet fra. Skogfondsmidlene kan blant annet brukes til skogkultur, bygging og ombygging av skogsveger, skogbruksplanlegging med miljøregistrering og til dekning av utgifter til miljøtiltak. Det er viktig at skogfondsordningen forbeholdes investeringer i skogen, slik at ordningen forblir et målrettet virkemiddel for økt skogproduksjon og avvirkning.

Ordningen med å avsette midler til skogfond er hjemlet i skogbruksloven, og bruk av skogfondsmidler er regulert i egen forskrift. Ut over en minstesats på fire prosent, står skogeier ved salg fritt til å sette av opp til 40 prosent av bruttoverdien til skogsvirket til skogfond. Det er knyttet skattefordeler til bruk av skogfond. Avsetning til skogfond utgiftsføres i sin helhet, mens bare 15 prosent av midlene inntektsføres når midler fra skogfond benyttes til godkjente formål. Kostnader dekket av skogfondsmidler er 100 prosent fradragsberettigede. Tilskudd til bærekraftig skogbruk utbetales også gjennom skogfondskontoen. Disse er fullt skattepliktige.

For mange skogeiere vil det være naturlig med årlige variasjoner i avvirkningen. På mindre eiendommer kan det gå mange år mellom hver avvirkning for å oppnå rasjonelle driftsvolum.

Sterkt skiftende inntekter fra skogen kan føre til høy skatt i enkelte år på grunn av progressiviteten i skattesystemet. Gjennomsnittsligningen for skogbruksinntekter har hatt som formål å motvirke at uregelmessige inntekter ilegges en høy progressiv beskatning som følge av store svingninger i inntektene.

Forenklinger, harmonisering og lettelser i skogbruksbeskatningen

Regjeringen varslet en gjennomgang av landbruksbeskatningen i Revidert nasjonalbudsjett 2014, jf. Meld. St. 2 (2013–2014). Dette er fulgt opp dels gjennom endringer i det særskilte skatteregelverket for landbruket i 2016, dels gjennom forslag i Meld. St. 4 (2015–2016) Bedre Skatt – en skattereform for omstilling og vekst og dels gjennom forslag til endringer i landbruksbeskatningen i budsjettet for 2017.

Flere av skatteordningene i skogbruket kan være unødvendig kompliserte for skogeiere, og det har også åpnet for uheldige skattetilpasninger. Gjennomgangen av landbruksbeskatningen som nå gjennomføres, har blant annet til hensikt å gjøre skattesystemet enklere og mer oversiktlig.

Fram til nylig har inntekter fra skogeiendommer med en årlig tilvekst helt ned til 3–5 kubikkmeter vært regnet som næringsvirksomhet i skattemessig forstand. Fra 2016 vil de alminnelige prinsippene for skattemessig virksomhetsklassifisering bli lagt til grunn for skogbruket. Sentrale vilkår ved vurderingen vil være om aktiviteten tar sikte på å ha en viss varighet, har et visst omfang, er egnet til å gi overskudd og drives for skattyterens regning og risiko. Skattedirektoratet har kommet med retningslinjer for hvordan avgrensningen skal gjøres i praksis. Det er anslått at endringen vil omfatte om lag 20 000 skogeiere. Disse vil kunne få vesentlig forenklet rapportering til skatteetaten, og derved reduserte regnskapskostnader. I tillegg vil inntekten fra skog som ikke drives som næringsaktivitet, beskattes som kapitalinntekt. Dette gir en lavere og mer forutsigbar skattesats på skoginntekten, og kan motivere til økt hogst for de minste skogeierne.

Endringene i virksomhetsklassifisering for skogbruket skal ikke påvirke muligheten til å benytte skogfondsordningen med skattefordel eller berettigelsen til å motta tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket. Disse ordningene skal fortsatt gjelde for alle som driver skogbruk, uavhengig av virksomhetsklassifisering.

Stor forskjell i gevinstbeskatning ved salg innad i og ut av familien har gjort det mindre lønnsomt å selge landbrukseiendom ut av familien. Ved salg innad i familien er det skattefritak for gevinst. Fra 2016 er gevinstbeskatningen ved salg av landbrukseiendom ut av familien redusert. Endringen stimulerer til økt omsetning av landbrukseiendommer, og er ett av tiltakene for å slippe til nye krefter i næringen, samt å bidra til en bedre eiendomsstruktur på lang sikt.

Gjennomsnittsligningen for skogbruket har hatt som formål å skjerme skogbruket fra uforholdsmessig høy skatt på grunn av store svingninger i skoginntekt kombinert med progressiviteten i skattesystemet. Ordningen har samtidig åpnet for skattetilpasninger som kan ha medført at tidspunkt for avvirkning styres mer av skattemessige enn andre hensyn. Regjeringen har derfor foreslått å erstatte gjennomsnittsligning for skogbruk med en ordning med tømmerkonto, tilsvarende en gevinst- og tapskonto, jf. Prop. 1 LS (2016–2017). Ordningen utjevner skoginntektene over langt flere år enn gjennomsnittsligningen, og vil dermed også gi skogeierne større skattekreditt. Utjevning av skoginntektene og større frihet med hensyn til tidspunkt for inntektsføring vil kunne bidra til lavere beskatning av skoginntektene ved at de i mindre grad blir gjenstand for progressive skattesatser. Endringen har til hensikt å bidra til forenkling samt å begrense skattemotiverte tilpasninger i skogsdriften.

Regjeringen foreslår videre at den særskilte skatteregelen for bruk av skogfond til avskrivbare skogbruksplaner oppheves. Dette innebærer at skogfondsmidler til avskrivbare skogbruksplaner får lik skattemessig behandling som skogfondsmidler til øvrige formål som er godkjent under ordningen. Endringen innebærer en forenkling.

I budsjettet for 2017 foreslår regjeringen også et skattefritak for visse utdelinger fra selskap med deltakerfastsetting (deltakerlignet selskap). Dette gjelder utdelinger som skriver seg fra gevinst ved erstatning som følge av skogvern etter naturmangfoldloven. Bakgrunnen for forslaget er å sikre ønsket frivillig vern av verneverdig skog.

Skogplanteforedling for økte nærings- og klimabidrag

Målrettet skogplanteforedling er et grunnleggende og viktig ledd i verdikjeden fra skog til marked. Hensikten er blant annet bedre utnytting av produksjonspotensialet og bedre virkeskvalitet. Dette vil øke verdien av tømmeret i skogbruket og samtidig øke CO2-opptaket og forsterke skogens rolle og funksjon i et framtidig lavutslippssamfunn. Målrettet planteforedling vil også bidra til å gjøre skogen mer motstandsdyktig ved klimaendringer. Frø- og planteforsyningen i skogbruket er regulert av skogbruksloven og forskrift om skogfrø og skogplanter hjemlet i skogbruksloven.

Norsk skogplanteforedling utnytter genetisk variasjon hos skogstrær for å avle fram skogfrø med forbedrede egenskaper for overlevelse, volumproduksjon og virkeskvalitet. Foredlingen i Norge legger vekt på å opprettholde eller øke den genetiske variasjonen i framtidsskogen. I tillegg bidrar foredlingen til kunnskaper om frøet som kan brukes for å tilpasse skogen til endringer i klimaet.

Med grunnlag i fotosyntesen gir økt vekst en direkte virkning for opptaket av karbon i skog. Fotosyntesen er den eneste naturlige prosessen som i stort omfang kan fange opp CO2 fra atmosfæren. Frø som gir bedre virkeskvalitet fører i tillegg til at en større andel av skogen kan erstatte materialer basert på fossile kilder. Skogplanteforedlingen øker derfor potensialet for opptak av CO2 i skog, gir grunnlag for økt verdiskaping i skogbruket og bidrar til planter som tåler et klima i endring bedre.

Figur 3.7 Granblomst.

Figur 3.7 Granblomst.

Foto: Steinar Johansen.

Om foredlingsarbeidet

I Norge startet skogplanteforedlingen på slutten av 1950-tallet, og det ble i perioden 1960–1970 anlagt mange frøplantasjer med utvalgte trær med gode egenskaper. Foredlingen fram til i dag har i hovedsak vært knyttet til gran, men det er også etablert enkelte plantasjer for furu, utenlandske treslag, lauvtrær og spesiell foredling for juletreproduksjon.

Samtidig som det i frøplantasjene siden 1980-tallet er produsert frø til skogbruket, har systematisk krysning og avkomtesting gitt utgangspunkt for utvalg til nye frøplantasjer med høyere foredlingsgevinst. Resultatene fra testingen av de første frøplantasjene viser at volumtilveksten av nyttbart trevirke bør kunne øke med 10–15 prosent. Foredlingsstrategien er å gi landsdekkende tilgang på frø fra nye frøplantasjer som gir planter med bedre egenskaper knyttet til klimatilpasning, kvalitet på trevirket og raskere vekst. Samtidig skal genetisk variasjon opprettholdes for langsiktig økning av foredlingsgevinsten. Foredlingsgevinsten beregnes ved å sammenligne produksjonen til avkom fra frøplantasjer med ikke-foredlet avkom fra vanlige skogbestand.

Skogplanteforedlingen i Norge står i dag overfor store utfordringer. For å opprettholde dagens produksjon av foredlet frø, må frøplantasjene som ble etablert på 1960–70-tallet fornyes de neste ti årene. Det er beregnet at etablering av 2. generasjons frøplantasjer kan gi ytterligere foredlingsgevinst med hensyn til volum og opptak av karbon i størrelsesorden 20 prosent eller mer. Dette er store foredlingsgevinster for trær tatt i betraktning at det tar mye lenger tid å få modent frø fra trær enn fra ettårige vekster i jordbruket. I Meld. St. 21 (2011–2012) Norsk klimapolitikk og i St.meld. nr. 39 (2008–2009) Klimautfordringene – landbruket en del av løsningen, går det fram at det gjennom skogplanteforedling er et potensial for et økt årlig opptak på 1,4 millioner tonn CO2 i et langsiktig perspektiv. Tiltakskostnaden for skogplanteforedling er anslått til 0–25 kroner pr. tonn CO2. Dette er således et billig klimatiltak.

Frø fra eksisterende frøplantasjer er bare egnet for bruk i deler av landet, i hovedsak på Østlandet og i lavlandet i Trøndelag. Foredlet frø er i dag basis for om lag 75 prosent av plantene som brukes ved foryngelse av gran i Norge. Det er derfor nødvendig å etablere nye frøplantasjer for å dekke de deler av landet hvor det ikke eksisterer foredlet materiale i dag. Etablering av frøplantasjer for nye områder kan øke karbonopptaket der med 20 prosent eller mer. Skogplanteforedling er et langsiktig arbeid og det foredlede frøet fra 2. generasjons frøplantasjer kan tidligst komme i bruk om 15–20 år.

Strategi for skogplanteforedling 2010–2040

Det er Stiftelsen Det norske Skogfrøverk og Norsk institutt for bioøkonomi som driver skogplanteforedlingen i Norge. Departementet gir årlige oppdrag til institusjonene innenfor dette feltet, og Skogfrøverket har også i samarbeid med skogforskningen og skognæringen utarbeidet «Strategi for skogplanteforedling 2010–2040». Strategien ble utviklet blant annet som følge av betydelig økt etterspørsel fra skognæringen etter foredlet frø. En bred høring bidro til innspill og en god forankring av strategien. Strategien underbygger potensialet for økt verdiskaping, økt opptak av karbon i skog, og mulighetene for klimatilpasning. Den tar videre stilling til hvilke ambisjoner som er realistisk ved ulik grad av finansiering.

Modernisering av skogplanteforedlingen

En effektiv og framtidsrettet foredling, blant annet for å forberede 3. generasjons frøplantasjer, krever nye metoder i foredlingen slik at foredlingstakten kan økes. Dette innebærer at foredlingspopulasjonen kan plasseres i veksthus med muligheter for å stimulere et optimalt klima, blant annet for å indusere frøår og for å foreta kontrollerte krysninger. Skogfrøverket har, i samarbeid med Norsk institutt for bioøkonomi, utviklet modeller for en slik effektiv foredling blant annet ved etablering av to nye foredlingssentre planlagt på Biri i Hedmark og Kvatningen i Nord-Trøndelag.

Med bakgrunn i den utarbeidede strategien, næringens satsing på full utnyttelse av foredlingspotensialet og regjeringens klimatiltak i skog fra 2016, vil departementet videreføre oppdragene til institusjonene som er involvert i modernisering av skogplanteforedlingen. Det omfatter også foredlingsmål knyttet til klimatilpasning. Av klimasatsingen på skogtiltak over Landbruks- og matdepartementets budsjett i 2016, totalt 33 millioner kroner, er 6 millioner kroner bevilget til skogplanteforedling. Det er Stiftelsen Det norske Skogfrøverk som står for den administrative gjennomføringen. Departementet er også i gang med en revisjon av forskrift om skogfrø og skogplanter.

Modernisering av skogplanteforedlingen stiller store krav til både nye frøplantasjer og forsterket og effektiv faglig innsats i Skogfrøverket og samarbeidende institusjoner. Dette må løses i et samarbeid mellom næringen, institusjonene og departementet som ansvarlig myndighet på området.

Planteproduksjon

Norske skogplanteskoler har hatt kapasitet til å levere opptil 100 millioner skogplanter. Blant annet som følge av reduserte plantetall fram mot 2005, har mye av den historiske produksjonskapasiteten til skogplanteskolene blitt redusert. Planteaktiviteten har imidlertid nesten doblet seg fra 2005 og fram til i dag. I 2015 ble det satt ut nesten 31 millioner planter. Dette er det høyeste nivået siden 2001. Med bakgrunn i klimapolitikken, må produksjonen av skogplanter øke i årene som kommer.

En regionalisert planteskolestruktur har så langt vært fordelaktig og bidratt til økt leveringssikkerhet når produksjonen år om annet har blitt rammet av ulike skadegjørere.

Framtidige kvalitets- og miljøkrav vil sannsynligvis øke behovet for investeringer i nye produksjonslinjer i skogplanteskolene. For eksempel er det mye som tyder på at dagens kjemiske behandling mot snutebiller, som blant annet skader barken på plantene, vil bli erstattet av mekanisk beskyttelse av planter ved påføring av voks eller tilsvarende preparater. Dette vil kreve betydelige investeringer og omlegging av produksjonen. Departementet legger til grunn at skognæringen og skogplanteskolene finner kostnadseffektive løsninger med en formålstjenlig planteskolestruktur og en produksjon av skogplanter med god kvalitet som dekker etterspørselen.

Figur 3.8 Skogplanter.

Figur 3.8 Skogplanter.

Foto: Norsk Skogbruk.

Aktiv skogskjøtsel bidrar til verdifull og robust framtidsskog

Hensikten med ungskogpleie er å ta vare på og utvikle produksjonsmulighetene som bestandet har, slik at de framtidige inntektene optimaliseres. Dersom nødvendig ungskogpleie ikke utføres, vil skogproduksjonen hemmes og kvaliteten forringes.

Aktiviteten innenfor ungskogpleie har, i liket med andre skogkulturtiltak, hatt en nedadgående trend, og det er et betydelig etterslep av arealer som skulle vært regulert.

Mens det årlig ble drevet ungskogpleie på om lag 400 000 dekar på slutten av nittitallet, ligger nivået nå på rundt 270 000 dekar, jf. Figur 3.9.

Figur 3.9 Ungskogpleieareal i dekar i perioden 1995 til 2015.

Figur 3.9 Ungskogpleieareal i dekar i perioden 1995 til 2015.

Lav aktivitet i 2003 skyldes i hovedsak at tilskudd ikke ble prioritert til formålet dette året. Tilskuddet ble gjeninnført påfølgende år.

Kilde: SSB.

Korrekt utført ungskogpleie er også en viktig forutsetning for lønnsomheten ved senere tynninger og foryngelseshogster. Når trærne ved ungskopleie blir fristilt jevnt over arealene, bidrar dette til at trærne får symmetrisk utvikling av rotsystem og krone. Dette bidrar til at trærne utvikler rette stammer av høy kvalitet som gir det beste grunnlag for verdiskaping i skogindustrien. Samtidig bidrar ungskopleie til å styrke framtidsskogens stabilitet mot klimapåkjenning. Ved korrekt utført ungskogpleie blir skogen mindre utsatt for vindfellinger og snøbrekkskader. Ungskogpleie er således et viktig klimatilpasningstiltak i skogbruket. Tynning av bestand som ikke tidligere er regulert ved ungskogpleie, gir fare for at skogen blir svært sårbar for vindskader. Fravær av ungskogpleie kan føre til at bestand heller ikke kan tynnes uten betydelig skaderisiko. Dette får stor betydning for skogens framtidige dimensjons- og kvalitetsutvikling. Det er derfor viktig å opprettholde innsatsen for å sikre mest mulig robust og verdifull framtidsskog.

Skogsentreprenørene

Hogst og framkjøring av tømmer er i dag for en stor del industrialisert og fullmekanisert. Det er skogsentreprenørene som utfører nesten 100 prosent av all tynning og over 95 prosent av all hogst i Norge. Skogsentreprenørene har derfor stor innflytelse på hvordan skogbruket praktiseres og hvordan skogbildet formes.

Skognæringen er avhengig av forutsigbarhet for avvirkningskapasitet og leveringsdyktighet. Dette forutsetter at bedriftene til skogsentreprenørene og tømmertransportørene er velfungerende, stabile, har god kompetanse og ledes på en profesjonell måte. Jevn tilgang på hogstoppdrag året igjennom er viktig for lønnsomheten til skogsentreprenørene.

En kartlegging gjennomført av Skogbrukets Kursinstitutt (Skogkurs) i 2011 viser at det er om lag 250 profesjonelle skogsmaskinentreprenører i Norge. Svært mange av disse har en til fem ansatte. Bransjen har et årlig behov for nyrekruttering på om lag 30–40 operatører til skogsmaskinene. Det er behov for å legge til rette for å sikre rekruttering til bransjen over tid, jf. kapittel 6.3.

Figur 3.10 Lastetraktor i bratt terreng.

Figur 3.10 Lastetraktor i bratt terreng.

Foto: Eva Skagestad.

Det er et viktig og stort ansvar for skogsentreprenører å avklare miljøhensyn ved skogsdrift. Utviklingen av Skogportalen som del av innsynsløsningen Kilden hos Norsk institutt for bioøkonomi, er en viktig satsing for å samle miljøinformasjon rundt skog og utmark, jf. Boks 3.6. En samlet informasjonskanal for miljø- og ressursinformasjon vil danne grunnlag for bedre planlegging av skogsdrifter, både for skogeier, skogsentreprenør og industri.

Det ligger muligheter for effektivisering i næringen ved å koble ressursinformasjon fra skogen med informasjon rundt miljø, klima, topografi, jordsmonn, bæreevne, vann og vassdrag med videre. En slik felles ressursdatabase gir muligheter for å optimalisere valg av teknologi i det utøvende skogbruket.

Forskning og utvikling innenfor skogbrukets driftsteknikk vil være viktig for å legge til rette for teknologiutvikling og økt produktivitet i skogbruket.

Figur 3.11 Effektiv avvirkning.

Figur 3.11 Effektiv avvirkning.

Foto: Anders Hals.

Riksrevisjonens gjennomgang av skogpolitikken

Riksrevisjonen gjennomførte i 2012 en forvaltningsrevisjon av skogpolitikken, presentert i dokument 3:17 (2011–2012) Riksrevisjonens undersøkelse av bærekraftig forvaltning av norske skogressurser. Riksrevisjonens hovedmerknader var:

  • Kravet i skogbruksloven om tilfredsstillende foryngelse etter hogst etterleves ikke fullt ut

  • Det er mangelfull kontroll og oppfølging av miljøkrav i lov og forskrift

  • Skogeier har behov for mer informasjon og veiledning

  • Utviklingen i avvirkningsnivå er ikke i samsvar med Stortingets mål om økt avvirkning

  • Det er vanskelig å gi en samlet vurdering av hvordan viktige miljømål er ivaretatt i skogbruket i perioden 2001–2012

På bakgrunn av disse merknadene kom Riksrevisjonen med anbefalinger til mulige tiltak departementet kunne vurdere. Riksrevisjonens undersøkelse ble behandlet i Stortinget i 2013. Stortinget ba departementet om å vurdere hvordan innsatsen i informasjonsarbeidet kan økes, i et samarbeid med aktørene i skogsektoren, slik at skogeierne blir kjent med eksisterende virkemidler og sitt ansvar på miljøområdet, jf. Innst. 102 S (2012–2013). Stortinget ba også om at departementet iverksetter tiltak for å bedre tilgjengeligheten til skogressursene, blant annet gjennom bedre infrastruktur.

Departementet har i løpet av de siste tre årene arbeidet med å følge opp hovedmerknadene fra Riksrevisjonen og forslagene fra Stortinget. Departementet har lagt stor vekt på styrket kontrollinnsats i styringsdialogen med Landbruksdirektoratet og fylkesmennene, og Landbruksdirektoratet vektlegger styrket og systematisert kontroll knyttet til alle virkemidler i landbrukspolitikken, herunder også de skogpolitiske virkemidlene. Departementet varslet i Meld. St. 9 (2011–2012) Landbruks- og matpolitikken – Velkommen til bords en mulig forskrift etter skogbruksloven for å regulere kommunenes kontrollvirksomhet. Behovet for en slik forskrift vil bli vurdert i sammenheng med øvrige kontrolltiltak.

Departementet ga i 2012 Norsk institutt for skog og landskap i oppdrag å utarbeide en rapport om bærekraftig skogbruk. Den første rapporten ble publisert i 2014. Rapporten gir en helhetlig beskrivelse av tilstand og utviklingstrekk for skogen i Norge, der både økonomiske, sosiale og miljømessige sider ved forvaltningen av skogressursene belyses.

Det er også gjort forbedringer i tilgjengeligheten av informasjon om skogressursene, gjennom innsynsløsningen Kilden, som forvaltes av Norsk institutt for bioøkonomi. Kilden gir samlet informasjon om miljøverdier i skog og utmark, jf. kapittel 3.4.

Utviklingen i avvirkningsnivå er, i tillegg til etterspørselen i markedet, avhengig av at skogbruket har en hensiktsmessig infrastruktur. Dette la også Stortinget til grunn i sin behandling av Innst. 102 S (2012–2013) fra Kontroll- og konstitusjonskomiteen. Departementet har som en følge av dette iverksatt tiltak som skal bedre tilgjengeligheten til skogressursene gjennom satsing på skogsveger, jf. kapittel 3.6. De ordinære, årlige bevilgningene til skogsveger er økt fra 69 millioner kroner i 2013 til 124 millioner kroner i 2016. Videre, er det også bevilget til sammen 99 millioner kroner i tilskudd til tømmerkaier og -terminaler langs kysten i perioden 2012 til 2015. For 2016 er det bevilget totalt 46 millioner kroner til videre utvikling av tømmerkaier langs kysten. Dette er nesten en dobling sammenlignet med bevilgningen i 2015, jf. kapittel 4.3.

3.4 Nærmere om skogbruk og miljøverdier

I dagens skogbruk skal det alltid legges til rette for at det kommer opp ny skog etter hogst slik at skogarealets produksjonsevne kan utnyttes i et langsiktig perspektiv. Fordi skogbrukstiltak kan påvirke miljøverdier, har både myndighetene og næringen lagt stor vekt på å utvikle løsninger og systemer som skal sikre at viktige miljøverdier ikke går tapt. Med grunnlag i skogbruksloven med tilhørende bærekraftforskrift og skogbrukets miljøsertifisering gjennom Norsk PEFC Skogstandard er det etablert et helhetlig system for miljøhensyn i skogbruket som blant annet omfatter følgende elementer:

  • Ressurs- og miljøovervåking gjennom Landsskogtakseringen (fra 1919) som gir en unik oversikt over de norske skogenes tilstand og utvikling

  • Skogbruksplanlegging med miljøregistreringer for bærekraftig bruk av skogressursene på den enkelte eiendom

  • Forskrift om bærekraftig skogbruk som gir retningslinjer for ressurs- og miljøforvaltningen der det skal drives et næringsrettet skogbruk

  • Forskrifter om skogbrukets vegbygging og skogbrukets foryngelsestiltak med videre, der hensynet til miljøverdier er en grunnleggende premiss

  • Tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket, der det stilles ulike miljøkrav som vilkår for tilskudd til investeringer i oppbygging og stell av skog med videre

  • Oppdaterte ressurs- og miljødata fra skogbruksplanleggingen som blir forvaltet av Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) på oppdrag fra Landbruksdirektoratet. I karttjenesten Kilden hos NIBIO blir slik relevant miljøinformasjon sammenstilt og tilpasset behovene til næring og offentlig forvaltning i en egen Skogportal, jf. Boks 3.6

  • Bevisst satsing på å framskaffe relevant kunnskap om skogressurser, miljøhensyn og verdiskapingsmuligheter gjennom forskning

I tillegg er miljøinformasjon blant annet fra Norsk rødliste for arter viktig for helheten i dette systemet for bærekraftig skogbruk. Riksantikvarens kulturminnebase Askeladden gir informasjon om kulturminner i skog, og informasjon herfra er tilgjengelig i Skogportalen.

Boks 3.6 Skogportalen

Skogportalen i Kilden (NIBIO) er et nytt og viktig verktøy for skogbruket, der relevant miljøinformasjon er tilpasset behovene til både næring og offentlig forvaltning.

Skogportalen sammenstiller og presenterer stedfestet informasjon som lover, forskrifter og skogsertifisering krever ved planlegging og gjennomføring av skogbrukstiltak der det må tas hensyn til miljøverdier. Dette gjelder for eksempel ved hogst og bygging av skogsbilveger. Dette gjør at alle får tilgang på samme informasjon, og dermed har et felles grunnlag for vurderinger og beslutninger. Skogportalen driftes og videreutvikles av NIBIO etter oppdrag fra Landbruksdirektoratet.

Figur 3.12 
Skjermbilde – Skogportalen.

Figur 3.12 Skjermbilde – Skogportalen.

Skogportalen er utviklet i samarbeid mellom Landbruks- og matdepartementet, Landbruksdirektoratet og PEFC Norge. Artsdatabanken og Miljødirektoratet har bidratt med tilrettelegging og leveranse av data fra sine databaser.

Kvalitetssikring av ressursforvaltning og miljøinnsats er viktig, og staten gjør dette blant annet gjennom regelverk og resultatkontroll, mens valg av sertifiseringssystem er markedsaktørenes ansvar. På verdensbasis er det to systemer for sertifisering av skog som dominerer; The Programme for the Endorsement of Forest Certification (PEFC) og Forest Stewardship Council (FSC). Praktisk talt hele skogbruket i Norge er sertifisert etter Norsk PEFC Skogstandard. Enkelte eiendommer er også sertifisert etter FSC. Norsk PEFC Skogstandard konkretiserer og forsterker lovverkets krav til miljøhensyn og ressursforvaltning. Det norske skogbruket har først og fremst valgt PEFC som sertifiseringsløsning ut fra den vurdering at det er denne sertifiseringsordningen som egner seg for et skogbruk med mange små eiendommer, mens FSC etter deres vurdering er mer tilpasset et storskala skogbruk.

Skogbruket i Norge var blant de første som fikk sitt nasjonale sertifiseringssystem godkjent av PEFC i år 2000. Det er krav om at de nasjonale systemene skal revideres hvert femte år. Norsk PEFC Skogstandard er nylig revidert, og ny standard trådte i kraft 1.2.2016.

Samhandlingen mellom offentlige virkemidler og private miljøhensyn skal videreføres med sikte på bedre kunnskap og styrkede miljøhensyn i et bærekraftig skogbruk.

Miljøtilstanden i norske skoger

Skog- og miljøressursene er overvåket og taksert i om lag hundre år gjennom Landsskogtakseringen. I tillegg er det de siste tiårene gjennomført andre kunnskapstiltak som for eksempel Miljøregistrering i skog, naturtypekartlegging, Norsk rødliste for arter, forbedring og kvalitetssikring av Askeladden (Riksantikvarens kulturminneregister), som også er med og danner grunnlag for skogpolitikken.

For å drive en kunnskapsbasert forvaltning, er arealrepresentativ, objektiv og systematisk innsamlet informasjon vesentlig. Det er et mål å ta tilstrekkelige og riktige miljøhensyn og tilrettelegge for et kostnadseffektivt og konkurransedyktig skogbruk. Landsskogtakseringen er et viktig og unikt kunnskapsgrunnlag, og viser utviklingen av både tømmerressurser og miljøverdier.

Tilstand og utvikling av død ved

Mange av de truete artene på rødlista (se nærmere omtale av rødlista nedenfor) er knyttet til død ved. Landsskogtakseringen startet derfor overvåking av død ved tidlig på 1990-tallet, og viste da at mengden død ved var snaut 60 millioner kubikkmeter. Mengden død ved øker sterkt – rundt tre prosent årlig – fordi avvirkningen er lavere enn tilveksten. Mengden død ved øker i alle regioner for gran, furu og på lauvdominerte arealer. Total mengde død ved er nå beregnet til å være rundt 93 millioner kubikkmeter, noe som utgjør i gjennomsnitt rundt 12 kubikkmeter per hektar. Det er beregnet at norske skoger i gjennomsnitt har om lag 20 prosent mer død ved per hektar enn skogene i Sverige, og om lag 65 prosent mer enn skogene i Finland.

Figur 3.13 Utviklingen av mengde død ved, 1996 til 2012, mill. m3.

Figur 3.13 Utviklingen av mengde død ved, 1996 til 2012, mill. m3.

Kilde: Norsk institutt for skog og landskap (Oppdragsrapport 06/15).

Norsk rødliste for arter 2015 viser at det har vært en reell nedgang i andel truete arter i skog. Dette skyldes blant annet mer kunnskap om artene, og en økning i mengden død ved.

Selv om mengden gamle trær og død ved i dag er lav sammenliknet med urørt skog, vil den utviklingstrenden vi nå ser, med økt tilgang av død ved, forsterke den positive utviklingen for truete arter i skog. Det vil også føre til at nye arter kan etablere seg i Norge. Skog- og klimapolitisk hadde det vært ønskelig å kunne utnytte tømmerressursene økonomisk i stedet for at de råtner i skogen, men samtidig har denne utviklingen positiv effekt for det biologiske mangfoldet.

Figur 3.14 Utviklingen av nedbrytingsstadier for død ved, 1996 til 2012, mill. m3.

Figur 3.14 Utviklingen av nedbrytingsstadier for død ved, 1996 til 2012, mill. m3.

Kilde: Norsk institutt for skog og landskap (Oppdragsrapport 06/15). Nedbrytingsklasser: 1 = Nylig dødt, 5 = Helt nedbrutt.

Tilstand og utvikling av gammelskog

På fastlandet er skogen den naturtypen som rommer flest arter, og mange av de rødlistede artene i skog er knyttet til gammel skog.

I Norge har vi utnyttet skogressursene i uminnelige tider. De siste hundreårenes industrielle utnyttelse av skogressursene har betydning for den gamle skogen vi har i dag. Tidligere var det vanlig å hogge de beste og ofte største trærne, såkalt «plukkhogst», med det resultat at skogen for hundre år siden var relativt glissen og uthogd. Dette er i stor grad opphavet til den eldste skogen vi har i dag, og er det som ofte betegnes som «naturskog» med en viss grad av sjikting, gamle trær og død ved. Dagens skog har også betydelig grad av naturlige strukturer og sammensetninger, og arealer uten spor av skogbruk. Store deler av arealet er likevel plantet kulturskog eller skog med spor av skogbruk der skogen har forynget seg naturlig. Det er således glidende overganger mellom aktivt skjøttet kulturskog og skog som er mer dominert av naturlige prosesser og med små eller ingen spor etter menneskelig aktivitet.

Utover skogbrukets inndeling i aldersklasser, som har betydning for forvaltningen av skog fram mot foryngelseshogst, eksisterer det også et begrep «gammelskog» som er basert på en klassifisering av gjennomsnittlig totalalder for bestand, som har en bestandsalder som minst ligger i aldersspennet 90–130 år for lauv, 120–160 år for gran og 140–180 år for furu. Totalalder er alder i brysthøyde, som er 1,5 meter over midlere marknivå, pluss antall år treet har brukt opp til brysthøyde.

I 1996 var arealet med gammelskog om lag 385 000 hektar. Ved siste måleperiode for Landsskogtakseringen (2010–2014) var arealet rett over 900 000 hektar, noe som utgjør om lag 10 prosent av totalt produktivt areal. Dette er mer enn en dobling av arealet siden 1996, og skyldes at det har vært store arealer som har ligget nært opp til gammelskogdefinisjonen, samt at det årlig hogges mye mindre enn den årlige tilveksten. En liten del av økningen skyldes også at Landsskogtakseringen har innlemmet Finnmark i overvåkingsopplegget etter 1996.

Av den skogen som var gammelskog i 1996, er drøyt 30 prosent av arealet gått ut. Omtrent halvparten av dette skyldes avvirkning, mens det øvrige har andre årsaker som stormfelling, tørke og annet.

Gammelskog har en relativt jevn utbredelse i de tradisjonelle skogstrøkene. På Vestlandet og nordover er andelen av gammelskog lavere, og dette skyldes i hovedsak treslagsfordelingen. I Sørøst-Norge og i Trøndelag er gran- og furuskog dominerende, mens på Vestlandet og nordover er bjørk det dominerende treslaget. Bjørk har langt lavere levealder enn gran og furu, og det er en mindre andel av bjørkeskog som når minstealderen for å kunne klassifiseres som gammelskog.

Den aller eldste skogen er viktig for truet naturmangfold. Ifølge Landsskogtakseringen er om lag 2,4 prosent av den produktive skogen eldre enn 160 år. Gjennom skogbruksplantakstene kartlegges bestandsalder som ett av utgangspunktene for behandlingsforslag for det enkelte bestand. Dette gir mulighet for å identifisere deler av den eldste skogen, men ikke all. Regjeringen vil kartlegge hvor den eldste skogen finnes, for å sikre god forvaltning av denne. Departementet vil derfor gi i oppdrag til Landbruksdirektoratet og NIBIO å utvikle en kostnadseffektiv og presis metodikk for mer fullstendig kartlegging av den eldste skogen. Miljødirektoratet og Norsk institutt for naturforskning (NINA) skal også trekkes inn i arbeidet. Stortinget vedtok, ved behandlingen av Meld. St. 14 (2015–2016) Natur for livet, økt vern av skog, og i den sammenheng er det viktig å ha best mulig kunnskap om hvor den eldste skogen er. Også for skog som ikke skal vernes er det viktig å ha god kunnskap om hvor den eldste skogen finnes, for å sikre god forvaltning av disse arealene.

Status og utvikling for store trær

Store og gamle trær er viktige leveområder for mange arter av moser, lav, sopp og insekter. Siden tidlig på 1900-tallet har det vært en sterk økning i antall store trær i Norge. Ifølge Landsskogtakseringens materiale er det nå nesten ni milliarder trær i produktiv skog. Det er flest store trær av furu, og furutrær over 30 cm i brysthøyde utgjør om lag to prosent av alle trærne. Figur 3.15 viser at det i perioden 1996 til 2012 er eik og osp som har hatt størst prosentvis økning i antall store trær. Dette er treslag som det er tatt spesielle miljøhensyn til i mange år på grunn av deres verdi for biologisk mangfold, og som følge av dette har blitt vektlagt i miljøregistreringene i skog. Det er en økning i antallet store trær for alle treslag, bortsett fra alm som har hatt en reduksjon på grunn av sykdom.

Figur 3.15 Prosentvis økning i antall trær av gran, furu, bjørk, osp og eik i ulike diameterklasser, 1996 til 2012.

Figur 3.15 Prosentvis økning i antall trær av gran, furu, bjørk, osp og eik i ulike diameterklasser, 1996 til 2012.

Kilde: Landsskogtakseringen.

Siden overvåkingen startet i 1919, er stående kubikkmasse omtrent tredoblet og den årlige tilveksten er økt med rundt 130 prosent. Det er ikke bare stående volum og tilvekst som har en positiv utvikling. Også en rekke faktorer som er vurdert som viktige for det biologiske mangfoldet utvikler seg positivt – mengden død ved øker, og det blir mer lauvskog og flere gamle og store trær.

Utenlandske treslag

Utenlandske treslag er brukt i noen grad i kyst- og fjellstrøk fordi disse har tålt klimaet bedre enn norske treslag. Utenlandske treslag sprer seg i varierende grad og kan ha uheldige effekter på stedegent biologisk mangfold. Utsetting av utenlandske treslag til skogbruksformål er regulert i egen forskrift etter naturmangfoldloven, som krever at konsekvenser for naturmangfoldet, herunder risiko for spredning, blir vektlagt ved vurderingen av om tillatelse skal gis.

Forskriften regulerer ikke spredning fra eldre utplantinger av utenlandske treslag. Departementet vil derfor, etter samråd med Klima- og miljødepartementet, vurdere hvordan behovet for å fjerne uønsket spredning av utenlandske treslag, med høy eller svært høy risiko for spredning, kan vektlegges ved behandling av søknader om tilskudd til vegbygging og drift i vanskelig terreng.

Miljøregistreringer i skog og nøkkelbiotoper

Miljøarbeidet i skogbruket er basert på en livsmiljøtilnærming. Utgangspunktet er at det er skogen som helhet som skal gi grunnlag for levedyktige populasjoner av artene, og forekomsten av egnete livsmiljøer er avgjørende for artsmangfoldet.

På bakgrunn av forskning på rødlistearter i prosjektet Miljøregistrering i skog (MiS) ble 29 ulike livsmiljøer identifisert som viktige for de arter som er avhengig av at det tas spesielle hensyn i skogbruket. Slike livsmiljøer bevares og utvikles ved å etablere dem som nøkkelbiotoper.

Det er til nå satt til side opp mot 70 000 nøkkelbiotoper som skal tas vare på, noe som utgjør om lag 750 000 dekar, jf. Tabell 3.2. Dette er områder som er viktige for rødlistearter, og de registreres primært når det takseres for å lage skogbruksplan for driften av den enkelte eiendom. Livsmiljøer er det som registreres etter en definert instruks, mens nøkkelbiotoper utgjør det forvaltningsarealet som totalt sett settes til side i forbindelse med livsmiljøet, ofte med et sikringsareal i form av en buffersone rundt livsmiljøet. Skogeier velger ut hvilke registrerte livsmiljøer som skal inngå i nøkkelbiotopene.

I tillegg til nøkkelbiotopene sikres viktige livsmiljøer ved gjensetting av livsløpstrær, bevaring av kantsoner og spesiell behandling av sumpskoger, edellauvskoger, fjellskog med mer.

Med en videreføring av miljøregistreringer i skog og stadig utvikling av miljøhensynene, er skogbruket godt rustet for framtiden, der det kan bli viktigere enn noensinne å ta i bruk den fornybare ressursen skog, samtidig som det gjøres på en bærekraftig måte. En kunnskapsbasert forvaltning innebærer at kunnskapen er vitenskapelig fundert og har en metodisk tilnærming og systematikk som gjør den etterprøvbar.

Tabell 3.2 Antall og arealer av livsmiljøer og nøkkelbiotoper.

Status 2015

Antall

Areal (dekar)

Registrerte livsmiljøer

119 000

950 000

Utvalgte livsmiljøer

87 000

700 000

Nøkkelbiotoper

70 000

750 000

Viktige livsmiljøer for rødlistede arter i skog er kartlagt gjennom skogbruksplanleggingen siden 2001. Miljøregistreringene i skogbruksplanleggingen er ett av de viktigste grunnlagene for de miljøhensyn skogeier tar ved hogst og andre skogbrukstiltak. For å overvåke utviklingen av livsmiljøer over tid på nasjonalt plan kartlegges også slike livsmiljøer gjennom utvalgskartleggingen Landsskogtakseringen. MiS-prosjektet ved Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) har i 2015 gjennomgått temaer med relevans for miljøregistreringene og har gitt anbefalinger for revisjon og videreføring. Videre samarbeider nå MiS-prosjektet, Landbruksdirektoratet og Artsdatabanken om en oversettelse av opplegget for MiS-registreringene, slik at de passer inn i Natur i Norge (NiN) sitt rammeverk. NiN er et system for inndeling og systematisering av naturen i regi av Artsdatabanken.

I Meld. St. 14 (2015–2016) Natur for livet varslet regjeringen at et eventuelt intensivert skogbruk med blant annet økt hogst, skal kombineres med styrket ivaretakelse av miljøhensyn i skogbruket.

Nøkkelbiotoper er et viktig virkemiddel for å ivareta truet naturmangfold. Skogeierne har siden 1998 satt av 750 000 dekar med nøkkelbiotoper som ikke skal hogges, tilsvarende 0,9 prosent av totalt produktivt skogareal.

Departementet vil, sammen med Klima- og miljødepartementet og skogeiernes organisasjoner, utrede hvilke tiltak som er mest hensiktsmessige for økt ivaretakelse av nøkkelbiotoper. Utredningen må omfatte innholdet i og omfanget av nøkkelbiotoper. Prosjektet Miljøregistrering i Skog (MiS) ved NIBIO trekkes inn som faglig sekretariat for utredningen.

I tillegg til skogbrukslovens bestemmelser om hensyn til andre verdier er vern av skog etter naturmangfoldloven også et viktig element i den samlede skogforvaltningen. Det har gjennom de siste årene utviklet seg et godt samarbeid mellom skognæringen og miljøvernmyndighetene når det gjelder frivillig vern av verdifulle skogområder.

Om lag 17 prosent av Norges landareal er vernet etter naturmangfoldloven. Mesteparten av arealet er vernet som nasjonalparker, dernest landskapsvernområder og til sist naturreservater. I Norge er 4,2 prosent av det totale skogarealet og nær 3 prosent av det produktive skogarealet vernet etter naturmangfoldloven. Under behandlingen av Meld. St. 14 (2015–2016) Natur for livet, sluttet Stortinget seg til regjeringens konklusjon om at også nøkkelbiotoper i skog kan regnes med i den langsiktige beskyttelsen av norsk natur og inngå i Norges internasjonale rapportering om representativ og langsiktig bevaring i skog.

Når en regner med nøkkelbiotoper, der verdiene ivaretas langsiktig, er 3,5 prosent av det produktive skogarealet langsiktig bevart eller vernet. Som det framgår ovenfor vil omfanget av biologisk viktige områder som forvaltes som nøkkelbiotoper stadig øke som følge av at det hele tiden gjennomføres miljøregistreringer i tilknytning til skogbruksplanleggingen.

Under behandlingen av Meld. St. 14 (2015–2016) Natur for livet, ba Stortinget regjeringen sette et mål om vern av både offentlig eid skog og frivillig vern av privateid skog til 10 prosent av skogarealet.

Norsk rødliste 2015

Skogen er den naturtypen i Norge med flest arter, og det er derfor ikke overraskende at mange rødlistearter finnes her. Av totalt 2355 truete arter på rødlista lever 1122 arter (48 prosent) utelukkende eller delvis i skog. Mange av disse artene er spesialister knyttet til bestemte livsmiljø. Norsk rødliste for arter 2015 viser at det har vært en reell nedgang i andel truete arter i skog. Dette skyldes blant annet mer kunnskap om artene, og en økning i mengden død ved.

Figur 3.16 Lappkjuke.

Figur 3.16 Lappkjuke.

Lappkjuke (Amylocystis lapponica) er en sjelden sopp med ettårige fruktlegemer som vokser på middels nedbrutte barkløse granlæger i fuktige miljøer. Arten har en veldig flekkvis forekomst, og kan i enkelte år finnes med mange fruktlegemer innenfor avgrensede områder med mye død ved. Forekommer ofte sammen med andre sjeldne vedlevende sopper. Arten er rødlistet som sterkt truet etter C2a(i) kriteriet på grunn av liten populasjon og antatt bestandsnedgang.

Foto: Erlend Rolstad.

Det blir brukt et internasjonalt sett av kriterier fra Den internasjonale naturvernunionen (IUCN) for å vurdere artenes antatte risiko for å dø ut på kort eller lengre sikt. Det kan være flere årsaker til at arter regnes som truet i Norge. Det kan skyldes at arten eller leveområdet er i tilbakegang, eller at de har svært liten populasjon eller leveområde igjen. Arter kan være fåtallige fordi Norge er i randsonen av deres naturlige leveområde.

Det er risiko for utdøing som er vurdert i rødlista, uansett hva årsaken måtte være. Ved prioritering av forvaltningsinnsatsen må det derfor vurderes om det faktisk finnes tiltak som vil bedre bestanden av de aktuelle artene. Vi kjenner til anslagsvis 44 000 arter i dag. Det finnes trolig rundt 60 000 arter totalt i Norge. Rødlista omfatter en vurdering av 21 402 av disse artene. Av de vurderte artene, står 21 prosent på rødlista. De øvrige 79 prosent er vurdert å være livskraftige. Ved en gjennomgang av norske rødlister de siste om lag 20 år ser det ut til at andelen arter som rødlistes av de vurderte artene hver gang har ligget stabilt på om lag 20 prosent.

Figur 3.17 Rosenkjuke.

Figur 3.17 Rosenkjuke.

Rosenkjuke (Fomitopsis rosea) er en sopp med flerårige fruktlegemer som lever i lite til middels nedbrutte granlæger av litt større dimensjoner, gjerne i sørvendte lisider i litt tørre skogmiljøer. Lokalt, særlig i Buskerud og Telemark, kan den være ganske vanlig i granskoger rike på død ved. Den er rødlistet som nær truet etter A2c kriteriet på grunn av antatt bestandsnedgang. Forekommer også som skadegjører på gamle bygningsmaterialer med store dimensjoner. Soppen har evne til å overleve langvarige tørkeperioder for så å fortsette veksten ved ny fukttilgang.

Foto: Erlend Rolstad.

Sjeldne arter, enten de er naturlig svært sjeldne eller sjeldne på grunn av menneskelig påvirkning, kan havne på rødlista fordi små bestander generelt har forhøyet risiko for å dø ut. Dette skyldes at små bestander er mindre motstandsdyktige mot ulike hendelser, enten de skyldes menneskelig påvirkning, naturlig variasjon eller tilfeldigheter. I rødlista fra 2010 var 64 prosent av artene funnet under 10 ganger.

De fleste artene i skog som har endret rødlistekategori fra gammel til ny rødliste, gjør dette grunnet oppdatert kunnskap om forekomster av artene. Antall rødlistearter kan imidlertid ikke brukes som en indikator på utviklingen fordi antallet arter på rødlista øker etter hvert som nye artsgrupper vurderes.

I tillegg kan forbedrede miljøforhold, for eksempel økning i mengder og kvaliteter av død ved, føre til nye etableringer og reetableringer av arter. Slike arter kan oppfylle kriteriene for å havne på rødlista utelukkende fordi de er sjeldne. Om lag 52 prosent av alle truete arter i skog (Norsk rødliste 2015) har ti eller færre dokumenterte funn i artskart. Det kan derfor være vanskelig å vite om slike arter er i tilbakegang, er nyetablerte, eller om de er allerede etablerte arter som er naturlig sjeldne.

Figur 3.18 De fleste arter er naturlig sjeldne.

Figur 3.18 De fleste arter er naturlig sjeldne.

Figuren viser hvor stor andel av prøveflater ulike arter ble registrert på, rangert med de vanligste artene til venstre og de sjeldneste til høyre. Materialet omfatter 1 296 arters fordeling på 1 068 prøveflater i norsk skog. Data fra MiS-prosjektet.

Kilde: Norsk institutt for bioøkonomi.

For mange arter er det mangelfull kunnskap. Det er viktig at det i forvaltningen legges vekt på bruk av kunnskap som er vitenskapelig fundert og har en metodisk tilnærming og systematikk som gjør den etterprøvbar. Det er derfor viktig å vurdere hvordan artene som er vurdert i truethetskategoriene og nær truet skal ivaretas i skogbruket. Vitenskapelig kunnskap om truete arters livsmiljøer ligger til grunn for miljøregistreringer i skog og livsmiljøtilnærmingen, og hensikten er å ivareta mange av de truete artene i skog som er knyttet til disse livsmiljøene.

Naturindeksen viser positiv utvikling for skog

Naturindeksen for skog har hatt en oppgang fra 1990 til 2014 med om lag 9 prosent (fra 0,33 til 0,37). Indikatorene mengde død ved, hjortedyr og blåbær bidrar i stor grad til økende trend. Formålet med naturindeksen er å danne et bilde av status og utvikling av biologisk mangfold i de store økosystemene. Det at «urskogstilstand» (i praksis «gammel naturskog») er vurderingsgrunnlaget for fastsettelse av referansetilstanden for de fleste indikatorene, sammen med at skogbrann som naturlig forstyrrelsesfaktor ikke er vurdert, gjør at naturindeksen i skog forholder seg til en referansetilstand der hele skogarealet var naturskog i eldre suksesjonsstadier. Fordi referansetilstandene er definert på forskjellig måte for ulike indikatorer og økosystemer må det også utvises stor forsiktighet i sammenligninger mellom indikatorer og mellom indekser.

Indeksen bygger på i alt 87 indikatorer (arter og livsmiljøer), herunder utvalgte miljøelementer i skog som er viktige for rødlistearter (Miljøregistreringer i Skog, MiS) basert på data fra Landsskogtakseringen. Landsskogtakseringen viser at forekomsten av død ved har økt med drøye 50 prosent i perioden 1996 til 2010, fra en total mengde på 61 millioner kubikkmeter til om lag 93 millioner kubikkmeter.

Problemstillinger knyttet til myr

I anmodningsvedtak fra Stortinget av 2.6.2015 til regjeringen, vedtak nr. 573 (2014–2015), anmodes regjeringen om å gjøre en vurdering av ulike problemstillinger knyttet til myr blant annet i denne meldingen om skog- og trenæringen. Spørsmål som er relevante for naturmangfold er behandlet i Meld. St. 14 (2015–2016) Natur for livet. Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet har på oppdrag fra Landbruks- og matdepartementet og Klima- og miljødepartementet utarbeidet en plan for restaurering av våtmark for perioden 2016–2020. Planen innrettes slik at den medvirker til å oppfylle regjeringens målsettinger om reduserte klimagassutslipp, tilpasning til klimaendringene og bedring i økologisk tilstand. Arbeidet har startet opp, og det blir en viktig oppgave å forsøke å bedre kunnskapsgrunnlaget for beregning av klimaeffekter og framskaffe ny kunnskap om effektene av restaurering av myr.

En sentral premiss for arbeidet, er at det ikke skal være i konflikt med jord- og skogbruksinteresser. Det vil trolig ikke være aktuelt å tilbakeføre omdisponerte myrarealer hvor det er produktiv skog, fordi dette vil kunne medføre et karbontap og dermed nettoutslipp. I verneområder kan restaurering for å oppnå bedring i økologisk tilstand innebære fjerning av skog. Drenerte myrer uten produktiv skog skal derimot prioriteres for restaurering. I den sammenheng vil regjeringen revidere forskrift om bærekraftig skogbruk slik at både nygrøfting og rensk av grøfter der det ikke er etablert produktiv skog, blir forbudt. Hvordan planen skal omfatte jordbruksarealer, vil bli omtalt i en egen melding til Stortinget om jordbruksnæringen.

Friluftsliv

Skogen har stor betydning for naturopplevelse og friluftsliv, og både skogbruksloven og Norsk PEFC Skogstandard har bestemmelser og retningslinjer om å ivareta skogens verdi i friluftslivssammenheng. Tydeligst kommer dette til uttrykk gjennom en egen forskrift for skogbrukstiltak i skogområdene rundt Oslo, men også i tilknytning til andre byer og tettsteder er det foretatt reguleringer eller inngått avtaler om hvordan skogtiltak skal utformes for å ivareta skogens flersidige verdier.

Prioriteringer

Statistikk fra Landsskogtakseringen viser økende volum av trær i alle dimensjoner og aldersklasser for både granskog, furuskog og lauvskog. Målinger de seneste årene viser også at mengden død ved øker i norsk skog. Selv om mengden gamle trær og død ved er lav sammenlignet med urørt skog, så legger økningen i død ved grunnlaget for en positiv utvikling for mange rødlistearter i skog. Verken Norsk rødliste eller naturindeksen gir inntrykk av at forholdene for naturmangfoldet blir dårligere i norske skoger.

Gode avveiinger mellom næringstiltak og miljøhensyn er viktig, og eventuell økt aktivitet i skogbruket skal kombineres med styrkede miljøhensyn i skogbruket ved aktiv bruk av virkemidlene i naturmangfoldloven og skogbrukets virkemidler; blant annet miljøregistreringer, kunnskapsutvikling og Norsk PEFC Skogstandard, slik at uttaket av biomasse fra skog kan økes samtidig som det biologiske mangfoldet ivaretas. Skogbrukstiltak må utformes slik at det har en positiv eller akseptabel effekt for biologisk mangfold, landskapsbilde, friluftsliv og kulturminner.

Aktiv virkemiddelbruk krever bedre kunnskap om miljøverdiene i skog gjennom fortsatte miljøregistreringer og løpende overvåking av utviklingen gjennom Landsskogtakseringen. Dette vil gi grunnlag for at skogbruket på et vitenskapelig og dokumenterbart grunnlag kan ta de miljøhensyn som er nødvendig for å bevare og utvikle miljøverdiene i skog.

Regjeringen vil videreutvikle miljøarbeidet i skogbruket gjennom styrket kvalitet og presisjon i de ulike kunnskapstiltakene som skogbruket benytter, og i samsvar med omtale i Meld. St. 14 (2015–2016) Natur for livet.

Regjeringen vil:

  • videreføre samhandlingen mellom offentlige virkemidler og private miljøhensyn med sikte på bedre kunnskap og styrkede miljøhensyn i et bærekraftig skogbruk

  • forbedre kvaliteten på informasjon i ulike miljødatabaser slik at informasjonen her kan tas rett inn i den løpende planlegging av enkeltdrifter

  • videreutvikle MiS-metodikken (Miljøregistreringer i skog) i tråd med tilrådinger fra MiS-prosjektet, og bruke kunnskapsgrunnlaget som ligger i Norsk rødliste for arter til målrettet artsbevaring

  • legge til rette for at Skogportalen kan gi oppdatert og relevant miljøinformasjon til skogbruket, herunder kvalitetssikret informasjon om naturtyper fra Naturbase, arter fra Artsdatabanken og informasjon fra kulturminnebasen Askeladden

  • legge til rette for at det gjennomføres skogbruksplanlegging med miljøregistreringer på stadig nye skogarealer

  • sammen med skognæringen utrede hvilke tiltak som er mest hensiktsmessige for økt ivaretakelse av nøkkelbiotoper

  • kartlegge hvor den eldste skogen finnes, for å sikre god forvaltning av denne

  • revidere forskrift om bærekraftig skogbruk slik at både nygrøfting og rensk av grøfter der det ikke er etablert produktiv skog blir forbudt, jf. anmodningsvedtak nr. 573 (2014–2015)

  • gjennomgå praktiseringen av forskrift om bruk av utenlandske treslag i skogbruket og vektlegge muligheter for å fjerne uønsket spredning av utenlandske treslag ved behandling av søknader om tillatelse eller tilskudd til vegbygging og drift i vanskelig terreng

  • videreføre arbeidet med vern av skog etter naturmangfoldloven, i hovedsak ved frivillig vern av privateid skog og ved vern av offentlig eid skog

  • bruke naturmangfoldlovens bestemmelser om utvalgte naturtyper eller prioriterte arter i skog der kunnskapsgrunnlaget tilsier at dette er riktige tiltak

  • videreføre løpende overvåking av ressurs- og miljøtilstanden gjennom Landsskogtakseringen og en videreutvikling av naturindeksen

3.5 Forbedring av infrastrukturen i skogen

Skogsvegene gir adkomst til skogen og reduserte kostnader for skogsdrift

Et rasjonelt skogsvegnett med tilfredsstillende vegtetthet og -standard er avgjørende for å kunne drive et lønnsomt skogbruk. Skogsvegene har stor verdi for alt transportarbeid i forbindelse med forvaltning av skogen, herunder etterarbeider og oppbygging av ny skog og videre skjøtsel. En samlet skog- og trenæring har ved flere anledninger pekt på behovet for å redusere transportkostnadene for å sikre konkurransekraften for trebaserte produkter. Dette er bakgrunnen for at regjeringen har styrket de ordinære bevilgningene til skogsveger betydelig, fra 69 millioner kroner i 2013 til 124 millioner kroner i 2016. Med skogsveger menes både skogsbilveger og traktorveger.

Hovedformålet med økt utbygging av skogsbilveger er å redusere driftsveglengden. Driftsveglengden er den avstanden tømmeret må transporteres med lastetraktor fra hogstfeltet og fram til en skogsbilveg som er godkjent for tømmerbil. Kostnadene ved terrengtransport av tømmer med lastetraktor er om lag 50 ganger høyere per kubikkmeter og kilometer enn ved bruk av tømmerbil på skogsbilveg. Driftsveglengden har derfor stor betydning for kostnadene knyttet til skogsdrift. Traktorvegene er tilførselsårer til skogsbilvegnettet. Traktorvegene bidrar til noe høyere kjørehastighet for lastetraktoren og mindre terrengtransport og sporskader.

Sammenlignet med terrengtransport gir helårs skogsbilveger bedre muligheter til å utnytte sesongvariasjoner i priser og avsetningsforhold for tømmer, herunder også for trevirke til biobrensel. Dette er viktig for industriens råstofftilgang og leveringssikkerhet. Rasjonell adkomst legger til rette for et mer stedstilpasset skogbruk med drifts- og foryngelsesmetoder som kan gi positive miljøgevinster, blant annet økt bruk av lukkede hogstformer, naturlig foryngelse og økt treslagsblanding der skogforholdene gjør dette mulig.

Skogsvegnettet er viktig for friluftslivet og til andre formål enn skogbruk

Skogsvegnettet er viktige ferdselsårer for friluftsliv, mosjon og rekreasjon for allmenheten i Norge. Det er særlig i bynære områder at skogsvegene brukes mest til andre formål enn næring. Som for skogbruket, gjør skogsvegene adkomsten til skogen og utmarka lettere for andre og større brukergrupper. Denne tilretteleggingen fører ofte til betydelig økt bruk og turaktivitet gjennom hele året. Dette gir viktige bidrag til folkehelsen. Nasjonale brukerundersøkelser fra begynnelsen på 2000-tallet har anslått at mellom 40 og 70 millioner skogbesøk i bynære områder foregikk på skogsvegene. Brukere av vegnettet i barmarkssesongen er typisk turgåere, mosjonister til fots og på sykkel og familier med barnevogn. Skogsvegene er også viktige ferdselsårer for høstingsbasert friluftsliv, folk som plukker bær eller sopp, samt jegere og sportsfiskere. Vegene gir også funksjonshemmede langt bedre vilkår for rekreasjon. På vinterstid blir mange skogsveger, særlig nær tettbygde strøk, benyttet til skiløyper til glede for svært mange. Det er derfor viktig at skogbruket så langt som mulig tar hensyn til dette. Det er potensial for gode flerbruksløsninger i et tettere samarbeid mellom skogbruket, kommunene og frivillige organisasjoner for å videreutvikle friluftslivstilbudet langs mange skogsveger. Merking, skilting og informasjon knyttet til utsiktspunkter, kulturminner, verneområder, fiskevann, skogen og skogbruksaktiviteter kan gi økt trygghet og innsikt blant brukere av skogsvegen. Samtidig er også områder uten tilrettelegging i form av veger, skilting med videre, viktige for noen brukergrupper. Skogsbilvegnettet er også betydningsfullt i beredskapssammenheng. Dette kan være i forbindelse med skogbrann, stormfellinger, insektangrep eller redningsaksjoner. Skogsvegene kan også i noen tilfeller brukes dersom det offentlige vegnettet må stenges, eller i krisesituasjoner.

Skogsvegnettet – antall kilometer og vegtetthet

Ifølge SSB er det om lag 94 500 km med offentlige veger i Norge, jf. kapittel 4.2. Skogsvegnettet bygd i perioden 1950 til 2015 utgjør om lag 104 000 km. Av dette er om lag 48 000 km skogsbilveger og om lag 56 000 km traktorveger/vinterbilveger. Det er stor forskjell i samlet veglengde og tetthet av skogsveger i ulike deler av landet. En stor andel av bilvegene er gamle og med en standard som ikke er tilpasset moderne tømmervogntog.

Tall fra SSB viser at det totalt ble det ferdigstilt skogsveier for 243 millioner kroner i 2015, en oppgang på 57 millioner kroner fra året før. Offentlige tilskudd dekket 89 millioner kroner av de totale byggekostnadene.

Skogsbilveger

Fram til 2015 er over tre firedeler (37 000 km) av skogsbilvegene bygd på Østlandet og Sør-Østlandet. Vegtettheten i disse to regionene er i gjennomsnitt på om lag 8,5 meter per hektar produktiv skog, jf. Figur 3.20. Hedmark er det klart største vegfylket med 24 prosent av skogsbilvegene, etterfulgt av Oppland (14 prosent), Buskerud (12 prosent) og Telemark (10 prosent). Midt-Norge har en vegtetthet på om lag fem meter skogsbilveg per hektar. Vestlandet og Nord-Norge har lavest vegtetthet på rundt tre meter per hektar eller lavere.

I europeisk målestokk, er tettheten av skogsbilveger lav i Norge. Lav tetthet av skogsbilveger medfører lengre driftsveglengde for større deler av skogarealet. Rundt 60 prosent av det produktive skogarealet på Østlandet ligger nærmere enn 500 meter fra skogsbilveg, jf. Figur 3.21.

Figur 3.19 Skogsbilveg, Bangdalen.

Figur 3.19 Skogsbilveg, Bangdalen.

Foto: Steinar Johansen.

Sverige, som er et viktig konkurrentland til Norge, har i gjennomsnitt om lag ni meter skogsbilveg per hektar, tross enklere forhold for terrengtransport enn i Norge. Også her er vegtettheten størst i sør og lavest i nord. I länene Värmland, Örebro og Västmanland, som er mest sammenlignbare med fylkene på Østlandet, ligger nesten 90 prosent av den produktive skogen nærmere enn 500 meter fra skogsbilveg.

Byggingen av nye skogsbilveger avtok betydelig på 1980- og begynnelsen av 1990-tallet. Aktiviteten for bygging og ombygging under Regjeringen Solberg, er på det høyeste nivået siden tidlig på 2000-tallet. I perioden 2006 til 2015 er det i gjennomsnitt blitt bygd rundt 80 km nye skogsbilveger og ombygd i underkant av 290 km per år i Norge. I 2015 var gjennomsnittlig byggekostnad for nybygging av skogsbilveger på 770 kroner per meter og 340 kroner per meter for ombygging. Det er store regionale forskjeller i byggekostnader for skogsveger. Mesteparten av skogsbilvegene de siste 10 årene er bygd med tilskudd. Det ble totalt investert over 200 millioner kroner i ferdigstilte skogsbilveger i 2015, inklusive tilskudd og skogeiernes bruk av skogfond og privat kapital.

Traktorveger

Traktorveger har en enklere standard og er normalt billigere å bygge enn skogsbilveger. Slike veger bygges typisk som forgreininger ut fra bilveger der terrenget og tømmervolum ikke forsvarer investering i bilveg. Traktorvegene øker tilgjengeligheten til skogarealene for traktorer eller andre skogsmaskiner. Kjørehastigheten og bæreevnen er normalt høyere på traktorveg sammenlignet med kjøring i terrenget. I tillegg reduseres omfanget av sporskader som en ellers ville fått ved terrengkjøring. Dette bidrar samlet til reduserte driftskostnader og økt produktivitet.

Gjennomsnittlig tetthet av traktorveger i Norge er på om lag åtte meter per hektar. I perioden 2006 til 2015 er det i gjennomsnitt blitt bygd 204 km nye traktorveger og ombygd 73 km per år i Norge. Aktivitetsnivået de siste tre årene er noe lavere enn i perioden angitt over, og viser nedadgående trend. I 2015 var gjennomsnittlige byggekostnader for nybygging og ombygging av traktorveger på 140 kroner per meter, med store regionale forskjeller. Om lag 60 prosent av traktorvegene de siste 10 årene er bygd uten tilskudd. Det ble totalt investert nesten 40 millioner kroner i ferdigstilte traktorveger i 2015. Dette omfatter tilskudd og skogeiernes bruk av skogfond og privat kapital.

Figur 3.20 Tetthet av skogsbilveger i meter per hektar produktivt skogareal.

Figur 3.20 Tetthet av skogsbilveger i meter per hektar produktivt skogareal.

Basert på produktivt skogareal fra kartbasen AR5 på totalt 73 185 667 dekar (2014).

Kilde: Landbruksdirektoratet.

Regionale forskjeller i behov for videreutvikling av skogsvegnettet

Videreutvikling av skogsvegnettet er langsiktige og sikre tiltak for å redusere driftskostnader og vil gjennom dette bidra til økt lønnsomhet i skogbruket. Investeringsbehovene varierer mellom ulike regioner i landet, blant annet avhengig av vegtetthet og standard på eksisterende veger i forhold til skogressursene, men også terrenget som skogen står i, jf. Figur 3.22.

Mye av skogsvegnettet i Norge er gammelt. Disse vegene er bygd for annet transportutstyr og etter andre krav enn det dagens transportbehov og -utstyr stiller. Regionene Vestlandet og Nord-Norge har størst behov for nybygging av skogsveger. Regionene Østlandet og Sør-Østlandet har størst behov for ombygging av eksisterende skogsvegnett. Midt-Norge trenger både flere nye skogsveger og modernisering av gamle veger.

Figur 3.21 Andel av totalt stående volum fordelt på driftsveglengde (prosent).

Figur 3.21 Andel av totalt stående volum fordelt på driftsveglengde (prosent).

Kilde: Landbruksdirektoratet.

Figur 3.22 Andel av totalt stående volum fordelt på terrenghelning (prosent).

Figur 3.22 Andel av totalt stående volum fordelt på terrenghelning (prosent).

Kilde: Landbruksdirektoratet.

Østlandet og Sør-Østlandet

Skogsvegnettet er generelt godt utbygd på Østlandet og Sør-Østlandet. Det er likevel behov for noe nybygging av veger også her. Dette går først og fremst ut på fortetting av vegnettet samt noe omlegging av eldre vegtraséer som passer til moderne tømmervogntog.

Hovedutfordringen for skogsvegnettet i disse regionene er at en stor andel ikke holder kravene til de tømmervogntogene som brukes i dag. Mange av disse vegene har begrensninger knyttet til blant annet rundkjøringer, snuplasser, vegbredde og bæreevne. To tredeler, eller om lag 33 000 km, av skogsbilvegene som er bygd i Norge i perioden 1950 til 2015, er bygd før 1980. Mesteparten av disse gamle vegene ligger på Østlandet og Sør-Østlandet.

Det har blitt lagt ned mye arbeid de siste årene i modernisering av dette vegnettet. Likevel er det bare rundt 15 prosent av skogsbilvegnettet i de tradisjonelle skogstrøkene som er bygd for, eller ombygd i samsvar med krav som stilles for å bruke moderne tømmervogntog på inntil 24 meter og 60 tonn totalvekt. Disse regionene har derfor størst behov for modernisering av gamle skogsveger. Investeringene vil ofte henge tett sammen med tiltak som både ivaretar transportbehovene, men som også innebærer en tilpasning av vegnettet til økt nedbør og kortere teleperioder.

Etter SKOG22 sine vurderinger er det et stort investeringsbehov for utvikling av et hensiktsmessig skogsbilvegnett i de tradisjonelle skogstrøkene i løpet av de neste 20 årene. Østlandet og Sør-Østlandet har fortsatt en betydelig andel av eksisterende skogindustri. Videreutvikling av skogsvegnettet her vil bidra til å sikre råstofftilgangen og styrke konkurranseevnen til disse bedriftene.

Midt-Norge

Trøndelagsfylkene har en gjennomsnittlig vegdekning av skogsbilveger på rundt fem meter per hektar produktiv skog. I tillegg kommer traktorvegene. I underkant av 50 prosent av det totale volumet står nærmere enn 500 meter fra skogsbilveg i denne regionen. Skogsbilvegdekningen er noe mindre i nord enn i sør, og vesentlig lavere enn på Østlandet og Sør-Østlandet. Driftsforholdene i regionen, med hensyn til blant annet bæreevne og terrenghelning, tilsier at vegdekningen burde vært minst like høy for å gi samme tilgjengelighet til skogressursene. Store deler av skogsvegnettet i regionen ble bygd i perioden 1960 til 1990. Mange av disse vegene har behov for punktutbedringer og ombygging for at større deler av tømmertransporten kan foregå med moderne tømmervogntog. Det er samtidig behov for å bygge nye veger slik at mer av det produktive skogarealet og skogressursene kan brukes lønnsomt.

Midt-Norge har industribedrifter som etterspør nesten dobbelt så mye tømmer som det som leveres i dag fra skogene i Trøndelagsfylkene. Dette råstoffet kommer blant annet fra Vestlandet, Østlandet og Nordland sør for Saltfjellet, samt noe import fra Sverige. Mer kortreist tømmer, gjennom økt utbygging av skogsvegnettet, vil bidra til lavere transportkostnader og bedre lønnsomhet for skogindustribedriftene i regionen. Tilsvarende som for Østlandet og Sør-Østlandet, vil videreutvikling av skogsvegnettet også i Midt-Norge være sentralt for å styrke konkurranseevnen til disse bedriftene.

Vestlandet og Nord-Norge

Skogsvegbyggingen kom senere i gang i mange kystfylker på Vestlandet og i Nord-Norge enn i de tradisjonelle skogstrøkene, men har økt som følge av at mer av skogen som ble plantet ut i etterkrigstida har blitt hogstmoden. Vestlandet og Nord-Norge har en mye lavere tetthet av skogsbilveger enn resten av landet. Investeringsbehovene i disse regionene er først og fremst knyttet til nybygging. Utfordringene knyttet til den videre utviklingen av infrastruktur i disse områdene er utredet i regi av Skognæringa Kyst gjennom en rapport fra Skogkurs, SINTEF og NIBIO (2015).

Skogen i kystskogfylkene vokser godt og det forventes at hogsten kan økes fra om lag to millioner kubikkmeter i 2014 til om lag fem millioner kubikkmeter per år om 20 til 30 år. En stor andel av dette volumet vil være gran fra skogreisingen.

Vestlandet og Nord-Norge har betydelige andeler av skogressursene som ligger langt fra skogsbilveg. Vestlandet skiller seg i tillegg ut ved at mye av skogressursene ligger i mellomvanskelig terreng og i terreng som kun egner seg for taubanedrift (over 50 prosent helning).

Boks 3.7 Groundeco – økt bæreevne på skogsveger

Mange eldre skogsbilveger har for lav bæreevne til dagens tømmertransport, som krever 10 tonns aksellast. Sviktende bæreevne i vegkroppen kan være kostbart å utbedre, og vil normalt innebære masseutskiftning kombinert med utbedring av grøfter og stikkrenner etter behov. Groundeco er en metode der en væske freses ned i vegen og der væskeblandingen fortrenger vannet fra vegkroppen. Målinger av testveger viser betydelig økt bæreevne, som overstiger 10 tonns aksellast. Den beste effekten oppnås i vegmasser med relativt høyt innhold av finstoff og med lavt innhold av organisk materiale. Metoden kan derfor vise seg å være nyttig for å sikre helårs bæreevne ved opprusting av gamle skogsveger. Groundeco Norge AS, som har patentrettighetene, er i gang med utvikling av forenklede metoder tilpasset skogsvegformål.

Vegplanlegging

Skogsvegene må bygges opp slik at de ikke bare tåler transportbelastningene, men også klimabelastningene i form av blant annet vann, frysing og tining. Bruk av større tømmervogntog, økt behov for helårs bæreevne og prognoser om økt nedbørintensitet og kortere teleperioder vil stille store krav til god planlegging og dimensjonering knyttet til både ombygging og nybygging av skogsvegene.

Den videre utviklingen av skogsvegnettet må baseres på god kunnskap. Regelverket stiller krav om at i tillegg til næringsmessige hensyn, skal det samtidig tas hensyn til miljøverdier og faren for flom og løsmasseskred både ved planlegging og bygging, ombygging og vedlikehold av vegen. Dette vil bidra til å minimere faren for at bygging og bruk av skogsveger utløser naturskader som følge av endret nedbørsmønster. God planlegging skal også sikre at skogsvegene legges slik at de medfører minst mulig negative konsekvenser for naturmangfold og så lite eksponert i terrenget som mulig, for å bevare områdenes landskaps- og opplevelsesverdier. Det er behov for mer og bedre kunnskap innenfor både organisering, planlegging, bygging og vedlikehold av skogsveger.

Vegplanleggere med særlig kompetanse innenfor planlegging og bygging av skogsveger vil være nøkkelpersoner for å ivareta disse hensynene i den videre utviklingen av skogsvegnettet. Kommunen kan sette vilkår om planleggerkompetanse ved godkjenning av skogsvegbygging.

Skogbruket har hatt egne vegplanleggere i lang tid. Rundt 15 personer arbeider helt eller delvis som skogsvegplanleggere i Norge i dag. Skogbrukets Kursinstitutt (Skogkurs) har kompetansehevingstilbud for vegplanleggere. Departementet ser det som viktig at Skogkurs viderefører dette arbeidet.

Regelverk og andre virkemidler for videreutvikling av skogsvegnettet

Landbruksvegforskriften, fastsatt med hjemmel i lov om skogbruk (skogbrukslova), er det viktigste juridiske virkemidlet for videreutvikling av skogsvegnettet. De viktigste økonomiske virkemidlene for videreutvikling av skogsvegnettet er tilskudd og skogfond. Disse virkemidlene er regulert i henholdsvis forskrift om tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket og forskrift om skogfond o.a., begge fastsatt med hjemmel i skogbruksloven.

Ny landbruksvegforskrift

Ny landbruksvegforskrift ble fastsatt 28.5.2015. Formålet med forskriften er å sikre at planlegging og bygging av landbruksveger skal gi gode landbruksfaglige helhetsløsninger. Samtidig skal det legges vekt på hensynet til miljøverdier, fare for erosjon, flom og løsmasseskred og andre interesser som blir berørt av vegframføringen. Den nye landbruksvegforskriften innebærer forenklinger. Forskriften åpner for raskere saksbehandling ved at kommunen kan sette kortere frist for uttalelser der sakens omfang tilsier dette. Forskriften åpner videre for at punktutbedringer eller enkel opprusting av eksisterende skogsveger, som ikke medfører heving av vegklasse etter gjeldende landbruksvegnormaler, kan utføres uten forutgående tillatelse fra kommunen. Departementet vil utarbeide rundskriv til forskriften. Landbruksdirektoratet har utarbeidet nytt søknadsskjema for bygging av landbruksveger og lagt til rette for at hyppig stilte spørsmål om vegsøknader blir besvart på direktoratets nettsider. Her kan søkere og saksbehandlere også finne hjelpemidler for å beregne nytte og lønnsomhet av planlagte landbruksveger.

Forskrift om tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket

Formålet med tilskuddsordningen er å stimulere til økt verdiskaping i skogbruket, samtidig som miljøverdier knyttet til biologisk mangfold, landskap, friluftsliv og kulturminner i skogen blir ivaretatt og videreutviklet. Forskriften inneholder blant annet bestemmelser om støtte til bygging av skogsveger som gir grunnlag for utnyttelse av skog- og utmarksressursene. Det kan gis tilskudd til både nybygging og ombygging av skogsveger. Det er bare veger som er godkjent etter landbruksvegforskriften eller plan- og bygningslovens bestemmelser som kan gis tilskudd. Videre krever forskriften at vegsøknader som gis tilsagn om tilskudd skal bygges etter visse minimumskrav og at det skal foreligge en godkjent byggeplan. Veger som gis tilskudd skal vedlikeholdes til den standarden som den opprinnelig ble bygd.

Samtidig med fastsetting av ny landbruksvegforskrift, ble forbudet mot tilskudd til bygging av permanente skogsveger som fører til reduksjon av såkalte «villmarkspregete områder» fjernet. Departementet legger til grunn at avveiing av nærings- og miljøhensyn skal foretas i forbindelse med godkjenningsvedtaket av omsøkte veger. Kommunen er i landbruksvegforskriften gitt oppgaver for oppfølging og kontroll av at godkjente vegtiltak utføres i samsvar med det som det er gitt tillatelse til. Videre skal kommunen, der Fylkesmannen er vedtaksmyndighet, forberede søknader om tilskudd til vegbygging. Retningslinjer for prioritering av tilskudd fastsettes av Fylkesmannen i samarbeid med kommunene og skognæringen. Det er kommunen som tar imot og forbereder tilskuddssøknadene og Fylkesmannen som gjør vedtak og utbetaler tilskuddet. Landbruksdirektoratet fordeler tilskuddsrammer til fylkene.

Skogfondsordningen

Skogfondsordningen, som er hjemlet i skogbruksloven, har stor økonomisk betydning for skogsveginvesteringer. Skogfond kan brukes til blant annet bygging og ombygging av skogsveger. Skogfond kan også brukes til vedlikehold av skogsbilveger, men ikke til vedlikehold av traktorveger. Bruk av skogfond til store investeringer, som bygging og ombygging av skogsveger, krever som oftest at skogeier planlegger både hogst og skogfondstrekk over flere år for å ha nok skogfondsmidler. I 2015 ble det samlet utbetalt i underkant av 125 millioner kroner av skogfond til skogsvegformål. Dette er rundt 14 millioner kroner mer enn i 2014.

Prioriteringer

Departementet vil arbeide for videreutvikling av et hensiktsmessig skogsvegnett slik at større deler av det produktive skogarealet kan tas i bruk for sysselsetting og verdiskaping i Norge. De viktigste virkemidlene i dette arbeidet vil være landbruksvegforskriften og planrutinene knyttet til skogsvegbyggingen, samt målrettet forvaltning av skogfond og tilskudd.

Regjeringen har økt de ordinære bevilgningene til skogsveger og drift i bratt terreng betydelig, fra 69 millioner kroner i 2013 til 124 millioner kroner i 2016. Mesteparten av bevilgningen går til skogsveger. Satsingen videreføres i statsbudsjettet for 2017.

Regjeringen vil videreutvikle skogsvegnettet gjennom målrettet bruk av tilskudd og skogfond, samtidig som hensynet til naturmangfold og opplevelsesverdier i friluftslivet ivaretas.

Til toppen
Til dokumentets forside