Norsk Vågehvalfangst. Kystnæring og ressursforvaltning

Norsk Vågehvalfangst

Kystnæring og ressursforvaltning

Fangst av hval og sel har siden de tidligste tider utgjort en viktig del av grunnlaget for bosetningen på norskekysten. Etter et opphold på fem år da bestandsgrunnlaget ble nøye undersøkt, vedtok den norske regjering i 1992 at fangsten på vågehval, den minste av bardehvalene, skulle gjenopptas i 1993. Vedtaket bygget på arbeid utført av Den internasjonale hvalfangstkommisjonens vitenskapskomité, som anslår bestanden i Nordøst-Atlanteren til ca 112.000 individer og i Sentral-Atlanteren til ca. 72.000 individer. I tråd med internasjonalt anerkjente prinsipper for forvaltning av fornybare ressurser, er dette en bestand som gir grunnlag for bærekraftig høsting.

Fangst av hval og sel har alltid inngått som en del av grunnlaget for bosettingen langs norskekysten. Vågehvalfangsten utøves av fiskere og inngår i deres sesongtilpasning, for fangsten finner sted i sommerhalvåret, som er lavsesong for fiske. En hvalskute er en vanlig fiskeskøyte på 50-80 fot rigget for hvalfangst, og er en typisk familiebedrift med en besetning på 3-8 mann, inklusive eieren.

Vågehvalkjøtt og spekk går til menneskeføde. Bare kjøttet omsettes i Norge, hvor det har lang tradisjon som en del av kostholdet. Hvalkjøtt og spekk utgjør en del av et tradisjonelt kosthold også i andre deler av verden.

Vågehvalfangsten er således vesensforskjellig fra fortidens kapitalintensive industrielle fangst av storhval, hvor hvalolje var det viktigste produktet. Denne fangsten er et avsluttet kapitel. Norge har intet ønske om å få denne fangsten gjenopptatt.

Inntektene av den norske vågehvalfangsten kan virke forholdsvis små i et nasjonaløkonomisk perspektiv, men næringen er av stor betydning for de familier og lokalsamfunn det gjelder. Fangsten har tradisjonelt utgjort om lag halvparten av inntektsgrunnlaget for den enkelte båt, og er en viktig del av foredlingsbedriftenes virksomhet i sommerhalvåret.

Norge har lykkes i å opprettholde en svært desentralisert bosetning med små samfunn spredt langs kysten; dette er resultatet av en bevisst politikk som samler bred støtte. Fiske og fangst utgjør den overveiende del av næringsgrunnlaget for kystbosetningen, særlig i de nordligste delene av landet. For at disse kystsamfunnene skal ha en fremtid, er de avhengige av sin hevdvunnede rett til å utnytte havets levende og fornybare ressurser samtidig som disse bestandene vernes mot overfiske og forurensning.

En «grønn» næring

Fangst av fisk og pattedyr i havet med selektive redskaper, er i dag kanskje den aller mest miljøvennlige måten å produsere mat til menneskeheten på: uten inngrep i naturen, med lavt forbruk av energi i forhold til utbytte, og uten forurensende bruk av gjødsel, pesticider og andre kjemikalier. En selvsagt forutsetning for all fangst er at den skjer i forsvarlig omfang, slik at bestander ikke utryddes. Vågehvalen er ikke en truet dyreart. Norske myndigheter har lang erfaring i forvaltning av havressurser, og fører i dag en restriktiv og bevaringsorientert ressurspolitikk.

Forskning

I midten av 1980-årene hersket det usikkerhet om størrelsen på den nordøst-atlantiske vågehvalbestanden. Det var årsaken til at regjeringen innførte en midlertidig stans i fangsten fra 1987. Den internasjonale hvalfangstkommisjon, IWC, hadde imidlertid allerede i 1982 vedtatt å gi den nordøst-atlantiske vågehvalen status som fredet bestand fra 1985, en avgjørelse som norske myndigheter mente det ikke var grunnlag for, og reserverte seg mot.

Bestandsanslagene ble den gang beregnet ut fra innsats pr. fanget dyr, en metode som er svært upresis. For å få bedre kjennskap til bestanden, iverksatte norske myndigheter et eget forskningsprogram, som bl.a. omfattet telletokter gjennom tre år. Telletoktene ble fra 1989 inkorporert i et større, 5-års forskningsprogram som omfattet sel i tillegg til hval, og som i tillegg til å gi bedre oversikt over de forskjellige sjøpattedyrbestandene, hadde til formål å fremskaffe kunnskaper om deres rolle i de marine økosystemene og samspillet mellom dem og de forskjellige fiskebestandene, som grunnlag for en helhetlig ressursforvaltning i norsk økonomisk sone.

Resultatene fra det første forskningsprogrammet ble fremlagt for IWCs Vitenskapskomité i 1990. Denne godtok metodene og de fremlagte data, men anmodet om supplerende undersøkelser og beregninger. Disse ble fremlagt og diskutert i 1991 og 1992. I tråd med Revised Management Procedure (RMP) ble det sommeren 1995 gjennomført nye telletokt. Disse var langt mer omfattende og grundige enn tidligere gjennomførte tokt. På grunnlag av 1995-toktene beregnet IWCs vitenskapskomité den nordøst-atlantiske bestanden til ca 112.000 dyr og den sentralatlantiske til ca. 72.000 dyr. Disse bestandsestimatene vant full tilslutning under IWC-årsmøtet i Aberdeen i 1996.

Norske myndigheter fastsetter en årlig kvote basert på kriteriene i RMP med strengeste beskyttelsesnivå. Den norske kvoten for 2001 er på 549 dyr.

Norge i IWC

Da IWC i 1982 vedtok moratoriet for kommersiell fangst på alle hvalarter med virkning fra 1985, forutsatte vedtaket at Kommisjonen senest innen 1990 skulle «foreta en omfattende vurdering av virkningene av dette vedtaket på hvalbestandene og vurdere å modifisere [moratoriet] og fastsettelse av nye fangstkvoter». Innen den tid skulle det foreligge nye og sikrere bestandsanslag for de bestandene det var aktuelt å drive fangst på, og en revidert prosedyre for forvaltning av disse bestandene. Begge disse forutsetningene ble oppfylt av Vitenskapskomiteen, men likevel har Kommisjonen, på sine årsmøter siden 1990, ikke vært villig til å ta moratoriet og fangstkvotene opp til ny vurdering. I stedet har den lagt til nye forutsetninger som skulle oppfylles før fangstkvoter kunne diskuteres.

Da det allerede under forberedelsene til Kommisjonens årsmøte i 1992 ble klart at det ikke ville bli mulig å få årsmøtet til å diskutere kvotetildelinger, var det vanskelig for fangstnasjonene å oppfatte dette som annet enn uthalingstaktikk.

Dette er bakgrunnen for at den norske regjering på selvstendig grunnlag besluttet å gjenoppta fangsten i 1993.

Norges juridiske rett til å drive vågehvalfangsten er ikke omstridt, for Norge har i sin tid reservert seg mot IWCs fangststopp. Denne reservasjonen ble foretatt med hjemmel i Artikkel V i Hvalfangstkonvensjonen, som er den avtale som ligger til grunn for IWCs opprettelse og virksomhet.

Det uttrykte formål for denne konvensjonen er «å øke det antall hvaler som kan bli fanget uten å sette disse fornybare ressursene i fare». Konvensjonen fastslår videre at høstningsnivået skal «baseres på vitenskapelige data», skal ivareta «vern, utvikling og optimal utnytting av hvalressursene (...) og skal ta i betraktning interessene til forbrukerne av hvalprodukter».

Konvensjonens formål er m.a.o. ikke å verne hvalen for dens egen skyld, men å regulere fangsten av den på en slik måte at menneskenes interesser ivaretas, i dag og i fremtiden.

Når en rekke av IWCs medlemsland har erklært seg som prinsipielle motstandere av hvalfangst uansett bestadsstørrelse, kan dette hevdes å være i strid med Kommisjonens eget formål.

Norge har vært aktivt medlem av IWC siden organisasjonen ble grunnlagt i 1946.

Miljøvern og ressursforvaltning Norge har påtatt seg en ledende rolle i arbeidet med å utforme fremtidens internasjonale miljøpolitikk. Sentralt i en slik politikk står samarbeid om vern og rasjonell forvaltning av fornybare naturressurser og deres miljø. Den norske Regjerings vedtak om å gjenoppta den tradisjonelle vågehvalfangsten strider derfor ikke mot ønsket om å yte et positivt bidrag til vernet av miljøet på jorden.

De alvorligste truslene mot sjøpattedyrene kommer i dag ikke fra kontrollert fangst, men fra andre farer som kjemisk forurensning, drivgarn, havarerte fangstredskaper, oljeutslipp og andre habitatødeleggelser. Siden begynnelsen av 1970-årene har Norge gått i bresjen for forpliktende internasjonalt samarbeid for å få kontroll over forurensning fra industri og skipsfart, utslipp av kloakk og dumping av radioaktivt og kjemisk avfall. Norge har således tatt initiativet til flere internasjonale avtaler om vern av havmiljøet og deltatt aktivt i utarbeidelsen av andre avtaler.

Eksempler på slike avtaler er Konvensjonen om beskyttelse av det maritime miljø i det nordøstlige Atlanterhav (OSPAR-konvensjonen), Den internasjonale konvensjonen om hindring av forurensing fra skip (MARPOL-konvensjonen) og Overenskomsten om samarbeid vedrørende olje- og kjemikalieforurensning i Nordsjøen (Bonn-avtalen).

Sentrale prinsipper

I forvaltningen av fornybare ressurser står visse prinsipper sentralt:

Bærekraft ‹ høsting må skje av bestandenes produksjonsoverskudd, slik at bestandene ikke desimeres; Biodiversitet ‹ alle arter må sikres mot utryddelse eller kraftig desimering, slik at jordens artsrikdom kan opprettholdes; Helhet ‹ alle arter i ett og samme økosystem inngår i et helhetlig samspill og bør derfor forvaltes under ett; Rett til utnyttelse ‹ nasjoner og lokalbefolkninger har rett til å utnytte de naturressurser som er naturlig tilgjengelige for dem innen rammen av de ovennevnte prinsipper.

Betingelsene for at disse prinsipper skal kunne etterleves er:

  • ­ at forvaltningen av ressursene bygger på vitenskapelige tilrådinger som avgis på et best mulig kunnskapsgrunnlag,
  • ­ at føre-var regelen legges til grunn, dvs. at usikkerhet omkring biologiske data må føre til forsiktighet i uttak og at all utnytting skjer innen rimelige sikkerhetsmarginer,
  • ­ at all høsting må følges opp med overvåkning, og
  • ­ at effektive kontrollordninger iverksettes for å se til at reguleringsvedtak blir etterlevd.

De fornybare ressurser danner grunnlaget for vårt liv på jorden. Miljøvern er derfor først og fremst et vern av artenes mangfold og produksjonsevne for at menneskene skal kunne høste av dem i dag og i fremtiden.

Formålet til Den internasjonale hvalfangstkommisjonen er å regulere hvalfangsten i tråd med prinsippene for bærekraftig utnyttelse. Det er da også disse retningslinjene som ligger til grunn for Norges deltagelse i IWC. Norge har deltatt aktivt i utviklingen av en ny og sikrere forvaltningsprosedyre, og har gjennomført en omfattende forskningsinnsats for å skaffe til veie de nødvendige data om vågehvalbestanden i Nordøst-Atlanteren.

En korrekt regulert vågehvalfangst er en miljøvennlig måte å produsere mat på. Ropet om stans i all hvalfangst er i dag med på å overdøve de virkelige miljøpolitiske utfordringer menneskeheten står overfor.

Vågehvalen

­ én av mange hvalarter

Vågehval (Balaenoptera acutorostrata) er én av de 75-80 hvalarter som finnes i havet. Den er den minste av bardehvalene, og finnes i alle verdenshav. Vågehvalen kan bli opptil ca 10 meter lang og får i gjennomsnitt én unge i året. Den spiser både plankton og fisk. I områdene rundt Antarktis har IWC anslått bestandene til minst 750.000 dyr, og i Nordøst-Atlanteren og Sentral -Atlanteren hvor Norge fangster, har IWC anslått bestanden til ca henholdsvis 112.000 og 72.000 dyr. Om våren trekker denne stammen nordover langs norskekysten til Barentshavet og Nordishavet for å beite på de rike fiske- og planktonforekomstene inntil de trekker sørover igjen om høsten. Imidlertid kan det observeres vågehval langs norskekysten gjennom hele vinterhalvåret.

IWCs vitenskapskomité

Vitenskapskomiteen er et underorgan av Den internasjonale hvalfangstkommisjonen opprettet i kraft av artikkel III pkt. 4 i Hvalfangstkonvensjonen av 1946 og Kommisjonens forretningsorden.

Medlemmene av Vitenskapskomiteen oppnevnes av medlemsstatenes kommisjonærer for ett år av gangen. Komitéens formann kan også invitere andre vitenskapsmenn til å delta i møtene, men uten stemmerett. Der er ingen grense på antall medlemmer, og i dag teller komitéen rundt 90 vitenskapsmenn.

Komiteens oppgave er å gi IWC sakkyndig råd i de spørsmål Kommisjonen forelegger den. Slike råd avgis i form av rapporter fra Vitenskapskomiteen til Kommisjonen.

Det var således etter oppdrag fra Hvalfangstkommisjonen at Vitenskapskomiteen i 1992 fremla sin anbefaling om en revidert forvaltningsprosedyre (Revised Management Procedure - RMP), som ville gi rom for ordinær fangst i avgrensede områder i Nordøst-Atlanteren og på den sydlige halvkule. I stedet for å følge disse anbefalingene, valgte Kommisjonen å utsette vedtak som kunne gi fangstkvoter inntil et revidert forvaltningssystem (Revised Management System ­ RMS) var utarbeidet. Heller ikke på IWC-møtet i 1996 fikk man et slikt vedtak, til tross for at det forelå et anbefalt estimat fra Vitenskapskomiteen. RMS skal omfatte RMP samt enkelte andre elementer, bl.a. en inspeksjonsordning. Arbeidet med RMS er ennå ikke avsluttet.

Fangst og avlivning

Fangst av vågehval i Norge foregår som regel i et rolig tempo ved at båten enten legger seg til ro og venter på at hvalen skal komme på skuddhold, eller manøvreres mot det stedet hvor den ventes å komme til overflaten neste gang. Trekker hvalen vekk, siger båten etter. Det brukes ikke instrumenter som f.eks. sonar, da dette skremmer hvalen. Vågehval har ingen markert blåst, og det skal et trenet blikk til for å få øye på den.

Foregangsland
Det ble i sin tid reist kritikk mot avlivingsmetodene i vågehvalfangsten, og arbeidet med å forbedre fangstmetodene slik at dyra dør raskest mulig, har vært viet stor oppmerksomhet bl.a.i IWC. I dette arbeidet har Norge hele tiden vært en drivkraft og foregangsland. Resultatene viser at de metodene som brukes i den norske vågehvalfangsten i dag, er fullt på høyde med, eller bedre enn de metodene som brukes i annen storviltjakt. Dette gjelder både m.h.t. hvor raskt avlivningen skjer og skadeskytingsprosenten.

Registreringene viser at de fleste dyrene normalt vil miste bevisstheten eller dø momentant eller meget raskt. I 1999 ble ca 72 prosent av dyrene registrert momentant døde, dvs. at de sluttet å bevege seg og sank. Imidlertid er bevegelse et dårlig kriterium for å bestemme når døden inntrer. Det pågår derfor et forskningsarbeid i Norge for å finne bedre kriterier for å fastslå dødstidspunktet mer nøyaktig. De foreløpige resultatene fra dette arbeide gir grunn til å anta at et langt større antall (trolig nærmere 75-80 prosent) mister bevisstheten eller dør momentant. Vel 10 prosent av dyrene overlever imidlertid det første skuddet og må avlives med omskudd eller med rifleskudd mot hjernen. Det arbeides for tiden med å redusere denne prosenten. Resultatene innebærer en klar forbedring fra fangsten med kaldharpun, der det var under 20 prosent av dyrene som døde raskt. En ny og bedre granatharpun er utviklet og ble brukt i jakten fra fangstsesongen 2000.

Inspektør ombord
Hvert år, før fangsten begynner, må alle skyttere gjennomgå obligatoriske kurs der skyting og avliving er sentrale tema. I tillegg må skytterne bestå obligatoriske skyteprøver både med kanon og rifle. Alle skuter har en inspektør om bord så lenge fangsten varer. De ser til at fangsten utøves i henhold til regelverket, som blant annet påbyr at fangsten skal utføres på en slik måte at dyra ikke kommer i fare for å lide i utrengsmål. Inspektørene er veterinærer som rapporterer direkte til fiskerimyndighetene.

Historikk

Vågehvalfangsten langs norskekysten er eldgammel. Hvalfangsten er nevnt i skriftlige kilder allerede på 800-tallet, og fangst av vågehval med harpuner var vanlig på 1200-tallet. En helt spesiell form for vågehvalfangst, som ikke synes å være beskrevet fra andre kanter av verden, foregikk enkelte steder på Vestlandet. Der ble våge-hval stengt inne i våger (viker) og drept ved hjelp av bakterieinfiserte piler. Denne fangsten foregikk helt fram til vårt århundre.

Motoriseringen av fiskeflåten på 1920-tallet ga støtet til den moderne vågehvalfangsten. Da ble små fiskebåter rigget med harpunkanon i baugen. Etter hvert rigget en også til utstyr slik at hvalen kunne trekkes inn på tvers av dekket og deles opp der. Kjøtt og spekk ble lagret på is i lasterommet.

Det ble innført krav til konsesjon i 1938, og på 50-tallet ble det innført andre restriksjoner, som maksimumsfangst per båt etc. Det kom også bestemmelser om at lisenshaverne skulle være fiskere som eide båtene, og selv deltok i fangsten. I 1976 ble det innført årlige maksimalkvoter.

Fram til 1984 ble det brukt harpuner uten sprengstoff (kaldharpun) i vågehvalfangsten. Men fra 1984 ble det innført sprengharpuner med pentritt. Disse var utviklet etter initiativ av norske myndigheter. Samtidig ble kaldharpunen forbudt. I årene som fulgte, ble det innført en rekke forbedringer på utstyr og fangstmetoder, og i dag er avlivingen i den norske vågehvalfangsten den mest kontrollerte og best registrerte avlivningsmetode for noe viltlevende dyr i verden.

UDA246NOR

Produsert av Nytt fra Norge for Utenriksdepartementet, som er ansvarlig for artikkelens innhold. Gjengivelse tillatt. Januar 2001