NOU 1995: 11

Statsbankene under endrede rammevilkår

Til innholdsfortegnelse

5 Statens fiskarbank

5.1 Historikk

Den Norske Stats Fiskeribank ble opprettet ved lov av 1919. Driften av banken startet i 1921. Ved revisjon av loven i 1948 fikk banken sitt nåværende navn; Statens Fiskarbank.

Opprettelsen av banken var resultatet av en utredning fremmet av Fiskeribankkomiteen nedsatt i 1915. I komiteens mandat het det blant annet at komiteen skulle utrede:

spørsmålet med mulig forslag til opprettelse av en bank som i det vesentlige kunde overta den samme lånevirksomhet som hittil i begrenset maalestok har været drevet med de eksisterende 3 havfiskefond, dog således at virksomheten muligens burde utvides f eks til å omfatte ogsaa store reparationer av farkoster og anskaffelse av fiskefarkoster etc.

Komiteen la i sin utredning vekt på fiskerienes betydning for landets økonomi, og mente at det var nødvendig å stimulere kystbefolkningen til investeringer i fiskefartøy, redskap, foredling og omsetning. Komiteen la også vekt på distriktspolitiske hensyn, og mente at det var nødvendig med statlig finansiering av fiskefartøy for å motvirke avfolkning av distriktene. Komiteen pekte videre på at tilgangen på kapital til fiskerinæringen var mangelfull. Kapitaltilbudet var svært varierende fra distrikt til distrikt, og det var begrenset på grunn av den høye risiko som var forbundet med fiskerivirksomhet.

På bakgrunn av komiteens innstilling ble Den Norske Stats Fiskeribank opprettet ved Lov av 1. august 1919. Banken skulle i følge loven gi lån til:

  • Anskaffelse, ombygning eller hovedreparasjon av fiskefarkoster,

  • skipshypotekforeninger for fiskefartøyer,

  • oppførelse/ombygging av ishus, fryserier, tørkerier eller lignende til oppbevaring/foredling av fiskeprodukter, og til

  • sammenslutninger av fiskere til anskaffelse av fiskeredskaper og utrustning mv.

Banken fikk et grunnfond på fem millioner kroner og et reservefond på 750 000 kroner, der fondenes renteavkastning skulle brukes til å dekke inn bankens administrasjonsutgifter, negativ rentemargin og tap. Staten garanterte for de lån banken opptok. Ved finansieringen av fartøyprosjekter kunne banken yte første prioritetslån med inntil 80 prosent av panteverdien for mindre fartøyer, synkende til to tredjedeler av panteverdi for større fartøyer. Det var ikke anledning til å yte toppfinansiering.

Stortinget vedtok en ny lov om Statens Fiskarbank i 1948. Bakgrunnen for den nye loven var dels et ønske om å samle eksisterende offentlige finansieringsordninger til fiskerinæringen. Disse ordningene ble administrert av Fiskeribanken, Fiskeridirektøren, Norges Bank og Lånekassen for fiskere. Det var også et ønske om å utvide det samlede omfang av de offentlige finansieringsordningene for fiskerinæringen.

I loven av 1948 ble Fiskarbankens virksomhetsområde utvidet til å omfatte driftskreditter i tillegg til pantelån. Banken fikk også anledning til å yte lån til opphalingsslipper samt annen prioritetslån med midler fra et særskilt fond som Stortinget bevilget midler til. Bankens utlånsrammer ble betydelig utvidet. Bankens innlån var som før garantert av staten, og innlånene kunne utgjøre inntil ti ganger grunnfondets størrelse.

På 1940-tallet var det byggestopp for nye fiskefartøyer. Etter 1950 endret dette seg og banken bidro stadig sterkere i oppbyggingen av en moderne fiskeflåte, gjennom finansiering av et stort antall nybygg, og gjennom ombygging av den eksisterende flåten. I denne perioden ble banken sterkere engasjert ved at det ble gitt adgang til å gi annen- og tredjeprioritetslån, og senere stønadslån til toppfinansiering.

Revisjonen av bankens virksomhet i 1948 innebar et utvidet virksomhetsområde og en aksept av høyere risiko i bankens engasjementer.

Stortinget vedtok 4. april 1972 ny lov om Statens Fiskarbank. Loven ble utformet på bakgrunn av Bertnes-utvalgets innstilling angående organiseringen av offentlig finansiering av fiske og fiskeforedling. Utvalget skulle i utgangspunktet vurdere spørsmål om koordineringen av lån fra Fiskarbanken og Distriktenes Utbyggingsfond (DU) til fiskefartøyer.

De vesentligste endringer i den nye loven var at finansiering av fiskerivirksomhet i hovedsak ble samlet i Fiskarbanken, ved at DUs investeringskreditter til flåten og industrien ble overtatt av Fiskarbanken. Likeledes ble virksomhetsområdet omfattet til å gjelde administrasjon av ordninger som Stortinget bevilget penger til. Omfanget av slike ekstraordinære ordninger har variert i takt med svingningene i fiskeriene og kapasiteten i fiskeflåten. Bankens adgang til å oppta lån ble også utvidet. For utlån til fartøy skulle banken ha pant med 1. prioritet i fartøyet. Som sikkerhet for driftskreditt skulle banken ha pant i all fiskeredskapen lånesøker eide da lånet ble gitt.

I tillegg til ordinær grunnfinansiering, som fram til 1972 var Fiskarbankens primære virksomhet, har man i perioden etter 1972 opprettet ulike ordninger med toppfinansiering for fiskefartøyfinansiering. I 1975 ble det opprettet en ordning med rentefrie stønadslån til bygging, ombygging og kjøp av brukte fartøy. En fiskebåtfinansieringsordning fra 1986 innebar lån med rentestøtte ved nybygg og større ombygginger av fiskefartøy, og fra 1988 ble det innført en ordning med investeringstilskudd til fiskefartøyer som hadde fått rentesubsidier og 1. prioritetslån i Fiskarbanken. Tilskuddet kunne utgjøre inntil 15 prosent av kontraktssummen og fungerte som toppfinansiering. I tillegg ble det opprettet en investeringstilskuddsordning for Finnmark og Nord-Troms.

Som et resultat av Bertnes-utvalgets arbeid, ble store deler av offentlig finansiering av fiskerier og fiskerirelatert virksomhet samlet i Statens Fiskarbank. Mot slutten av 1980-tallet ble imidlertid deler av disse finansieringsordningene overført til andre institusjoner. Fra 1988 ble finansieringen av fiskeindustrianlegg og havbruk overført til Industribanken (nå SND), og finansieringen av føringsbåter ble overført til skipsfinansieringsordningen i 1989.

5.2 Formål og rammebetingelser

Lov om Statens Fiskarbank ble sist revidert i 1972. Det er senere gjort mindre endringer. I lovens kapittel I heter det: Statens Fiskarbank har til føremål å hjelpe fram norsk fiskerinæring og kan: Gje lån til fiske og fangstfarkoster, fiskerireidskap og serviceforetak som er viktig for fiskeflåten. Banken kan og gje lån, garanti, stønadslån og tilskott av penger som Stortinget set til rådvelde og som banken vert pålagt å administrere.

Til utfylling av loven er det gitt egne forskrifter for driften av banken, sist revidert 14. juli 1989. I følge forskriftene skal banken gjennom sin utlånsvirksomhet søke å fremme en hensiktsmessig utvikling av norsk fiskerinæring i samsvar med de politiske retningslinjene Fiskeridepartementet gir hvert år, herunder medvirke til en best mulig koordinering av utlånsvirksomheten gjennom ulike offentlige låneinstitutter.

En av hovedmålsettingene med rammestyringen av utlånsvirksomheten har vært å unngå store svingninger i investeringer som følge av endringer i ressursutsiktene, og å legge føringer med hensyn til en nasjonal flåtepolitikk og en distriktsmessig fordeling av de årlige rammene. I de årlige retninglinjene fra Fiskeridepartementet har de distriktspolitiske retninglinjene for bankens virksomhet vært formulert slik: Fiskarbanken bør søke å stimulere utbyggingen av en moderne fiskeflåte i strøk hvor næringslivet er ensidig avhengig av fiskeriene, og prioritere utskiftinger i distrikter hvor det er spesielt behov for en fornying av flåten.

Fra og med 1973 er bankens innlån opptatt gjennom statskassen, og fra og med 1983 er bankens utlånsrenter fastsatt som en del av regjeringens årlige kredittopplegg. Over statsbudsjettet bevilges midler til rentestøtte som dekker inn differansen mellom bankens gjennomsnittlige utlånsrenter og innlånsrenter.

5.3 Organisasjon og saksbehandlingsprosedyrer

Fiskarbanken kan i dag karakteriseres som et statlig forvaltningsorgan. Banken hadde 44 stillingshjemler ved utgangen av 1994.

Bankens hovedkontor har siden etableringen ligget i Bergen. Banken har i tillegg avdelingskontorer i Tromsø, Bodø og Ålesund.

Bankens styrende organer består av et hovedstyre samt avdelingsstyrer i hver av distriktsavdelingene. Fiskerinemnder og takstnemnder i kommunene samt fiskerisjefene i fylkene/regionene har også oppgaver i forbindelse med bankens virksomhet.

Bankens hovedstyre består av syv medlemmer, der formann og varaformann oppnevnes av Stortinget. De øvrige medlemmer oppnevnes av Kongen i Statsråd. Hovedstyret er ansvarlig for at banken drives i henhold til lov og forskrifter. Hovedstyret fastsetter arbeidsdelingen mellom seg og avdelingsstyrene etter nærmere regler og fullmakter. I henhold til loven skal hovedstyret også fastsette nærmere regler for lånevilkår, for henstand med rente- og avdragsbetaling og for gjeldsavskrivning.

Avdelingsstyrene har fem medlemmer hver. Formannen velges av Stortinget, mens de øvrige velges av Kongen i Statsråd. For styremedlemmene velges personlige varamedlemmer. Styrene velges for fire år. Administrerende direktør møter i hovedstyret og i avdelingsstyrene. Avdelingsdirektørene møter i avdelingsstyrene.

Fiskerinemnda i den enkelte kommune står til bankens disposisjon etter retningslinjer og pålegg fra hovedstyret. Alle søknader til banken skal stiles gjennom fiskerinemndene. Nemndene foretar nødvendig besiktigelse av panteobjektene og gir råd i enkeltsaker.

Banken skal også ha en takstnemnd i hver fiskerikommune bestående av tre medlemmer med like mange varamedlemmer. Ofte vil de samme personene som er valgt inn i fiskerinemnda også fungere som takstnemnd.

Søknader om lån og tilskudd går via et landsdekkende lokalnett av fiskerirettledere og i noen tilfeller via fiskerisjefkontoret i fylket, som uttaler seg om prosjektene. Banken har systematiserte opplysninger om økonomi, flåtestruktur, regional fordeling og teknisk beskaffenhet i den helårsdrevne fiskeflåten. Til å ivareta den tekniske verdivurderingen av pantet, samt fartøyets beskaffenhet i fiske, har banken egne inspektører ved hver avdeling. De siste årene har banken lagt vekt på å utarbeide opplegg for økonomiske analyser i vurderingen av det enkelte prosjekt. Banken legger i tillegg vekt på å vurdere enkeltprosjekt i forhold til virkningen på flåtestruktur og regional fordeling.

5.4 Virksomhetsområde

5.4.1 Innledning

Virksomhetsområdet for Statens Fiskarbank er nedfelt i Lov om Statens Fiskarbank, og omfatter i dag følgende områder:

  • fiskefartøyer

  • redskaper

  • mindre serviceforetak og slipper med nær tilknytning til fiskeriene

Fiskefartøyer omfatter nybygg av alle størrelser, ombygging, reparasjon og vedlikehold av fartøyer. Redskaper omfatter alle typer av fiskeredskaper som benyttes i dag.

Fiskarbanken forvalter følgende tilskudds- og låneordninger:

  • kontraheringstilskudd

  • lån til prosjekter som mottar kontraheringstilskudd

  • lån til andre formål

  • investeringstilskudd

I statsbudsjettet blir det hvert år fastlagt kontrakts- og lånerammer for Statens Fiskarbanks virksomhet. Fram til 1986 omfattet de årlige lånerammene alle formål som banken ytet lån til. Lån ble gitt på første og annen prioritetsvilkår og som stønadslån til toppfinansiering. Innføringen av fiskebåtordningen har medført en oppsplitting av utlånsvirksomheten i nybygg/større ombygging og øvrige formål, med egne årlige rammer. I tillegg til de ovenfor nevnte finansieringsordninger administrerer Fiskarbanken ordninger som Stortinget har bevilget midler til. Disse blir beskrevet i avsnitt 4.3.

Tabell  Tabell 1 Statens Fiskarbank - Utlån og tilskudd. Millioner kroner

198819901992199319941995
Lånerammer:425335250265270300
- Lån til nybygg og større ombygginger325145125140135150
- Lån til andre formål100190125125135150
Innvilgninger425312250234291-
Utestående lån pr 31.12.27602812256421671735-
Tilskudd:2819155334
- Investeringstilskudd2875---
- Investeringstilskudd Finmark (og Nord-Troms)-1210533
- Tilskudd til fiskebåtkontrakter1)-----31
Memo: Kontraheringsramme1000500350350450450

1) Over Fiskeridepartementets budsjett.

Kilde: Statens Fiskarbank

Utlånsrammene ble økt i tiden fram til 1988. I årene fra 1988 til 1991 ble rammene betydelig redusert. De senere år er rammene igjen økt noe. Rammene for konverteringstilskudd er trappet ned fra 1 milliard kroner i 1988 til 450 millioner kroner for 1995.

Reduksjonen i låne- og tilskuddsrammene må ses på bakgrunn av den lave etterspørsel etter nye lån og tilskudd i denne perioden. De siste årene har rammene for kontraheringstilskudd ikke blitt disponert fullt ut på grunn av lav etterspørsel. Låne- og investeringstilskuddsrammene er stort sett anvendt.

Bankens utlånsmasse er blitt sterkt redusert de siste årene. Nedgangen kan forklares med tre forhold. For det første har banken avskrevet 245 millioner kroner i tap på utlån i perioden 1989 til 1994. For det andre har etterspørselen etter lån vært lav i perioden 1990 til i dag. Nedbetaling av gjeld i flåten har oversteget nye lån med 260 millioner kroner etter 1989. For det tredje har en del låntakere valgt å flytte sine låneengasjement over i private banker. Totalt er bankens utlånsmasse redusert fra 2,8 milliarder kroner ved utgangen av 1989 til 1,8 milliarder kroner ved utgangen av 1994.

5.4.2 Kontraheringstilskuddsordningen

Kontraheringstilskudd er en generell ordning som gis ved nybygg og større ombygginger som prioriteres innenfor en årlig ramme. Tilskudd kan gis separat, uavhengig av finansieringskilde. Støtten er generell, uavhengig av fartøystørrelse, distrikt etc. Tilskuddet er et engangstilskudd og utbetales etter at prosjektet er ferdigstilt.

Ordningen er fra 1. januar 1995 overført til Fiskeridepartementet, og det er for 1995 avsatt en bevilgning på 30,5 millioner kroner. I retningslinjene for ordningen er støttesatsene fastlagt til inntil ni prosent av kontraheringssummen for nybygg og inntil 4,5 prosent for vesentlige ombygginger. I henhold til dette har Statens Fiskarbank fastsatt følgende satser for 1995:

Tilskudd
Nybygg > 30 meter8,0 prosent
Nybygg < 30 meter9,0 prosent
Vesentlige ombygginger4,5 prosent

For spesielt store ombygginger er støttesatsen fastlagt til åtte prosent.

Fiskarbanken kan gi første prioritetslån til prosjekter som er innvilget kontraheringstilskudd. Renten på lånene reguleres årlig som en del av kredittpolitikken. Renten er fastsatt til åtte prosent for 1995.

5.4.3 Lån til andre utlånsformål

Det kan ytes første og annen prioritetslån til:

  • nybygg, kjøp, ombygging og reparasjon av fartøy,

  • redskaper, og til

  • mindre serviceforetak.

Fordelingen av lån på de ulike prioriteter er et resultat av styrebehandlingen i banken. Tradisjonelt har hoveddelen av midlene gått til fartøyformål med første prioritetspant i driftsmiddelet. Renten er for 1995 fastsatt til åtte prosent.

Omfanget av lån til redskaper og mindre servicebedrifter har de senere år vært relativt beskjedent.

5.4.4 Utviklingstiltak i fiskerinæringen i Finnmark

I tillegg til disse virkemidlene ble det i 1989 opprettet en særskilt ordning med investeringstilskudd for Nord-Troms og Finnmark. Ordningens virkeområde er senere avgrenset til Finnmark. Tilskudd kan gis til nybygg og kjøp av fartøyer til regionen. Dersom tilskudd blir gitt til nybygg kommer dette i tillegg til det generelle kontraheringstilskuddet. Nybygg til denne regionen kan således oppnå inntil 24 prosent i investeringstilskudd gjennom Statens Fiskarbank. Det er fylkeskommunen som er beslutningsmyndighet for dette tilskuddet, mens banken forestår administrasjonen av ordningen.

5.4.5 Ordninger som Stortinget bevilger midler til

I Lov om Statens Fiskarbank av 1972 er bankens formål ved siden av den ordinære virksomheten, å gi lån og tilskudd av penger som Stortinget bevilger, samt å administrere disse. Slike ekstraordinære ordninger har kommet og gått i takt med svingningene i fiskeriene. Ordningene er enten kommet i stand via de årlige fiskeriavtalene, eller er iverksatt etter direkte bevilgninger fra Stortinget. Omfanget av ordningene har avtatt på 1990-tallet. Ordningene som har vært aktive de siste årene, beskrives nedenfor.

Strukturtiltak består av ordninger rettet mot kondemnering av eldre fartøy samt salgstilskudd ved salg av fartøy som trekkes ut av norsk fiske.

Strukturtiltakene går tilbake til 1960-tallet. Ordningene var generelle og rettet seg mot alle fartøygrupper. Totalt ble det kondemnert 2485 fartøyer i perioden 1960-72. Etter 1978 er det etablert nye årlige ordninger fram til i dag. Disse ordningene har vært rettet mot spesielle flåtegrupper. De siste årene er de igjen blitt generelle. Salgstilskuddsordningene har vært avgrenset mot konsesjonspliktige fartøyer, mens kondemnering også har omfattet de ikke-konsesjonspliktige flåtegruppene. Totalt er det kondemnert eller gitt salgstilskudd til 1035 fartøyer etter 1978, hvorav om lag 280 havgående fartøyer. For å sikre en reell kapasitetsreduksjon i flåten, er det i ordningene etter 1978 stilt strenge krav til aktivitet og fangstinntekt for å komme med i ordningene. Videre bortfaller alle konsesjoner et fartøy måtte ha ved aksept av tilsagn.

Totalt er det etter 1978 bevilget 890 millioner kroner i kondemneringstilskudd fordelt på 1035 enkeltsaker. Det er i samme tidsrom bevilget 164 millioner kroner i salgstilskudd fordelt på 39 enkeltsaker. For 1995 er det ikke bevilget midler til strukturtiltak.

Omstillingstiltak omfatter ordninger rettet mot arbeidsmiljø, energiøkonomisering, samarbeidsselskaper, hvalfangsttilskudd og andre ordninger. Ordningene har vært spesielt innrettet mot arbeidsmiljø og energiøkonomisering. Disse ordningene er videreført også i 1994. Av andre slike ordninger kan nevnes omstillingsstøtte til kvalfangstfartøyer som en følge av forbudet mot kvalfangst, og støtte til samarbeidsselskap. Dette er ordninger som er opprettet for et spesielt formål med begrenset målgruppe og varighet. I perioden 1985 til 1994 er det innvilget 65 millioner kroner i tilskudd, fordelt på 1224 enkeltsaker, under de ulike omstillingsordningene.

Gjeldsreduserende tiltak har vært innrettet mot spesielle fartøygrupper, som ringnot/ferskfisktrålerne i Nord-Norge, eller mot store flåtegrupper på grunn av spesielle hendelser, som for eksempel selinvasjon og svikten i torskeressursene. Slike ordninger krever et nært samarbeid med de private bankene, der en i fellesskap søker å finne fram til løsninger som alle parter er tjent med. Innen de ordninger som har vært aktive de siste tre årene, er det bevilget i alt 210 millioner kroner. Det er ikke bevilget midler til denne type tiltak i 1994 eller 1995.

Forutsetning for at fartøy ble gitt tilskudd under de ulike ordningene for gjeldssanering var at øvrige kreditorer avskrev minst et beløp tilsvarende tilskuddet.

Likviditetsfremmende tiltak. Tiltak består av likviditetslån og refinansieringsordninger. Lånene er opprinnelig gitt med fire års løpetid, og belastes med åtte prosent rente fra 1. januar 1995. Fram til 1993 ble det bevilget midler til å dekke renter på enkelte ordninger over de årlige fiskeriavtalene.

Likviditetslåneordningene er blitt etablert for å avhjelpe midlertidige likviditetsvansker i flåten. Sist dette var aktuelt var i forbindelse med problemene i torskefiskeriene ved inngangen til dette tiåret. Det ble utbetalt betydelige midler i likviditetslån i perioden 1988-91. Mye av dette er senere tapsavskrevet som en følge av at krisen ble mer langvarig og var av et større omfang en det myndighetene først antok.

For tiden administrerer banken en rekke tidligere iverksatte likviditetsordninger. Disse er dels generelle og dels rettet inn mot kystflåten spesielt. Utestående lån var 31 millioner kroner ved utgangen av 1994.

5.4.6 Rådgivning

Fiskarbanken er et kompetanseorgan for Fiskeridepartementet i forbindelse med utfomingen av de ordninger som banken administrerer. Banken bidrar også med informasjon til Fiskeridepartementet om den økonomiske situasjonen i fiskeflåten basert på bankens kundemasse. I tillegg brukes banken som høringsinstans i andre relevante fiskeripolitiske saker.

5.5 Lån og kapitalgrunnlag

Utviklingen i ulike balanseposter for Statens Fiskarbank er vist i tabell 2.

Tabell  Tabell 2 Statens Fiskarbank - Hovedtall fra balansen. Tall pr utgangen av året. Millioner kroner

19801984198619881990199219931994
Kontanter, innskudd i Postgiro, Norges Bank1---1611-
Innskudd i banker8044477044675327
Kontolån statskassen--------
Plassering i verdipapirer2111----
Utlån til kunder18672185243727602809256421661735
Andre fordringer210288409484670533511462
Sum eiendeler21602518289433153539316527312224
Innlån fra staten17802101237027892892264122581775
Annen gjeld1497776151324824129
Grunnfond200200300300400400400400
Reservefond--------
Tapsfond3114014875-77423220
Sum gjeld og egenkapital21602518289433153539316527312224

Kilde: Statens Fiskarbank

Den samlede balanse økte fram til 1990, og utgjorde da 3,2 milliarder kroner. Som en følge av nedgangen i bankens utlån de senere år, er balansen redusert til 2,2 milliarder kroner ved utgangen av 1994.

Fra 1973 har banken alle sine innlån gjennom statskassen. Netto innlån fra staten var ved utgangen av 1994 1,7 milliarder kroner. Den gjennomsnittlige rente på bankens innlån var i 1994 på 11,73 prosent.

Fiskarbankens grunnfond og tapsfond utgjorde henholdvis 400 og 20 millioner kroner ved utgangen av 1994. Det bevilges årlig midler over statsbudsjettet til bankens tapsfond.

Fiskarbankens aktiva består hovedsakelig av utlån. Bankens innskudd i andre banker er et ledd i likviditetsstyringen.

5.6 Rentestøtte og tap

Fiskarbanken mottar midler bevilget over statsbudsjettet til dekning av administrasjonsutgifter og til tapsfondet. Det bevilges også rentestøtte som beregnes på grunnlag av forventet differanse mellom bankens renteutgifter og renteinntekter.

Tabell  Tabell 3 Statens Fiskarbank - Bevilgninger over statsbudsjettet. Millioner kroner1)

198819901992199319941995
Rentestøtte333354587956
Tilskudd til dekning av tap-9489211321
Administrasjon----1818
Sum331271437911095

1) Regnskapstall for 1988-94, budsjett for 1995.

Kilde: Statens Fiskarbank

Fra og med 1983 er bankens utlånsrenter fastsatt gjennom stats- og nasjonalbudsjettbehandlingen. Bankens første prioritetsordning var i utgangspunktet forutsatt å være selvfinansierende, og dessuten gi et overskudd til nødvendig fondsoppbygning. Ordningen ga en positiv rentenetto fram til 1992. Som en følge av innføring av innlånssystemet for statsbankene ble første prioritetsordningen avhengig av rentestøtte fra 1992. Fiskarbankens annen prioritetsordning og stønadslåneordning ble også tidligere dekket ved bevilgninger til dekning av tap, rentestøtte og administrasjon.

Fra 1991 er bevilgningene til Fiskarbankens ulike låneordninger sett under ett. Bevilgninger til rentestøtte, dekning av tap og administrasjonsutgifter er vist i tabell 3.

Tapspotensialet i Fiskarbanken blir vurdert i henhold til Kredittilsynets regler, og blir tatt inn som note til bankens regnskap. Regnskapet blir forøvrig gjort opp etter kontantprinsippet, det vil si at bare realiserte tap avskrives. Fiskarbankens realiserte tap på utlån lå i intervallet 1-3 millioner kroner i første halvdel av 1980-tallet. Tapene økte så gjennom siste del av 1980-tallet og nådde en topp i 1991 da tapene utgjorde 99 millioner kroner eller fire prosent av utestående lån. Tapene er i årene etter 1991 redusert og anslås for 1994 til 35 millioner kroner. For 1995 forventes tapene å bli i underkant av 20 millioner kroner.

Til forsiden