NOU 1995: 11

Statsbankene under endrede rammevilkår

Til innholdsfortegnelse

4 Om kreditt- og kapitalmarkeder

4.1 BESKRIVELSE AV FINANSMARKEDENE OG AKTØRENE I DE ULIKE MARKEDENE

Avsnittet inneholder en kort beskrivelse av ulike delmarkeder med hovedvekt på utlånsmarkedene, som er de markedene der statsbankene først og fremst er aktive.

4.1.1 Penge- og valutamarkedet

Pengemarkedet er et marked for kortsiktige fordringer på store beløp. Bare fordringer med løpetid inntil ett år regnes med. Disse kan vanligvis omsettes raskt uten fare for betydelige kurstap og brukes til å finansiere løpende betalinger.

De viktigste aktørene i pengemarkedet er de ulike finansinstitusjonene, og særlig bankene er aktive. De har behov for å plassere en del midler likvid for å kunne dekke store uttak. Bankene vil også i perioder motta store innskudd som det kan være hensiktsmessig å plassere kortsiktig, blant annet ut fra at innskuddene viser et klart sesongmønster og ofte kan ventes å bli tatt ut igjen.

Også andre finansinstitusjoner opererer i pengemarkedet. Staten og Kommunalbanken opererer i pengemarkedet som låntakere. Den svekkelse av statsbudsjettet som har funnet sted gjennom første del av 1990-tallet, har gjort at staten må foreta en betydelig opplåning for å finansiere sin virksomhet. En del av denne opplåningen har staten foretatt i det innenlandske pengemarkedet. Folketrygdfondet deltar i pengemarkedet som investor, idet fondet plasserer en del av sine midler kortsiktig.

Private foretak deltar i pengemarkedet både som långivere og låntakere. Særlig større bedrifter kan ha korte perioder hvor de har god likviditet og dermed behov for å foreta kortsiktige plasseringer. Tilsvarende kan de ha behov for å foreta kortsiktige låneopptak. Kommuner og fylkeskommuner deltar i pengemarkedet særlig gjennom plassering av overskuddslikviditet.

De senere år er det blitt etablert ulike fond som investerer direkte i pengemarkedsinstrumenter. Disse fondene finansierer seg ved at andelshaverne skyter inn midler. Dermed blir det mulig å plassere i pengemarkedsinstrumenter også om man disponerer mindre beløp.

Av kredittinstitusjonene er særlig bankene aktive i valutamarkedet. Tilbud og etterspørsel etter valuta er knyttet til transaksjoner i forbindelse med internasjonal handel, renter og stønader og kapitalbevegelser mellom land.

4.1.2 Obligasjonsmarkedet

Obligasjonsmarkedet er et organisert marked for standardiserte, omsettelige lån med lang løpetid. Løpetiden kan være opp mot 30 år, og skal minimum være ett år. Sertifikatmarkedet, som er løpetid opp til ett år, utgjør den korte delen av dette markedet, og er en integrert del av pengemarkedet. Aktørene i obligasjonsmarkedet er i hovedsak finansinstitusjoner, staten og private foretak. I dag opptrer de fleste aktørene som både låntakere og investorer. På låntakersiden er staten, private banker og kredittforetakene dominerende, mens livselskapene og pensjonskassene er dominerende på investorsiden.

De største norske obligasjonslånene utstedes av staten, og en betydelig del av statens opplåning skjer på vegne av statsbankene, i hovedsak Husbanken, Lånekassen for utdanning og SND. De siste årene har statens låneopptak skjedd i form av åpne lån. At et lån er åpent betyr at det kan utvides ved nye emisjoner. Ved utleggelse av åpne lån økes den gjennomsnittlige størrelsen på obligasjonslånet slik at likviditeten i lånet bedres. Videre effektiviseres emisjonsprosessen, og kostnadene ved emisjonene reduseres. Staten er i ferd med å etablere et låneprogram med få og store lån med standardiserte kjennetegn og varierende løpetider. Statslånene kan dermed få status som toneangivende lån. Dette øker likviditeten i lånene og kan bidra til et bedre fungerende verdipapirmarked.

Kommunalbanken, og av og til også statlige foretak, utsteder statsgaranterte obligasjoner. Også disse lånene er ofte åpne. Lånene er vanligvis betydelig mindre enn lån til statskassen, og dette medfører at de blir mindre likvide. Kommunalbankens kunder er i første rekke mindre kommuner og kommuneforetak.

Inntil 1987 var kredittforetakene de eneste private finansinstitusjonene som hadde lov til å utstede obligasjoner. Kredittforetakenes andel av samlet emisjonsvolum har gradvis blitt redusert fra over 75 prosent i 1987-88 til 23 prosent i 1994. En årsak til den reduserte andelen de siste årene er at et stort kredittforetak, Bolig- og Næringskreditt, ble omdannet til bank i september 1992. Kredittforetakene er fortsatt en betydningsfull utsteder i den private delen av obligasjonsmarkedet. Sammen med statspapirene er kredittforetaksobligasjonene de mest likvide papirene.

Tradisjonelt har kredittforetakene også foretatt opplåning i obligasjonsmarkedet på vegne av mindre foretak og kommuner som også selv ville hatt adgang til markedet. Dette skyldes dels kredittforetakenes spesialkompetanse ved utleggelse av obligasjonslån, og dels at investorene ville kreve høyere avkastning på obligasjoner utstedt av små og ukjente bedrifter og kommuner.

Banker og finansieringsselskaper fikk fra juli 1990 adgang til å utstede obligasjoner uten løpetidsbegrensninger. De siste årene har bankenes opplåning i obligasjonsmarkedet økt betydelig, og i 1994 utgjorde bankenes andel av samlet emisjonsvolum om lag 27 prosent. En av årsakene til dette er som nevnt at et stort kredittforetak ble omdannet til bank i 1992. Finansieringsselskapene er ubetydelige aktører i markedet.

Større kommuner og foretak legger ofte ut obligasjoner i eget navn. Kommuner og kommuneforetak utsteder gjennomgående mange små lån med relativt lang løpetid. Videre er lånene generelt mindre standardiserte enn andre obligasjonslån. Lånene er derfor ofte lite likvide.

Tabell  Tabell 4.1. Brutto emisjoner av obligasjoner i norske kroner. Sektorfordelt etter utsteder. Milliarder kroner1)

1984 1985 1986 1987 1988 1989 1990 1991 1992 1993 19942)
Statsforvaltningen3) 13,8 19,9 34,5 0 0 10,9 0 12,0 14,0 42,0 16,0
Statsbanker 1,7 1,7 2,5 2,5 3,1 4,6 6,0 1,8 8,6 9,2 2,9
Kredittforetak 7,4 8,8 12,5 23,7 27,7 45,9 38,7 25,7 13,8 20,6 13,3
Private banker - - - - 0,3 2,5 3,6 2,6 9,2 25,2 16,0
Komm/komm.foretak 3,7 2,8 2,5 3,3 3,4 7,4 4,3 6,1 4,5 10,5 6,2
Statlig eide foretak 0,8 0,6 0 0,3 0,4 1,2 3,0 1,4 1,3 1,9 0,6
Andre 1,2 1,2 0,9 1,0 0,6 3,9 3,7 3,2 1,9 6,1 3,5
I alt 28,6 35,0 52,9 30,8 35,5 76,4 59,3 52,8 53,3 115,4 58,5

1) Brutto emisjonsvolum for et år inkluderer emisjoner i åpne serier fra lån som er emittert i tidligere år.

2) Foreløpige tall

3) Ikke medregnet spareobligasjonslån

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Norges Bank

Mye av variasjonen i emisjonsvolum kan forklares ved endringer i statens finansielle stilling. Fra 1986 til 1987 ble samlet emisjonsvolum kraftig redusert fordi staten ikke lånte i det innenlandske markedet.

Det norske obligasjonsmarkedet er preget av store og institusjonelle eiere. De største investorene er livselskaper og stats- og trygdeforvaltningen (Folketrygdfondet). Bankene og kredittforetakene har imidlertid også store eierbeholdninger. Banklovens likviditetskrav er utformet slik at bankene må holde en del av sine fordringer i statspapirer, noe som er med på å forklare deres beholdninger av statsobligasjoner. Den høye eierandelen til kredittforetakene skyldes at de er registrert som eiere av betydelige beholdninger av egne obligasjoner. Norges Bank kjøper obligasjoner i nye statslån til bruk ved senere kjøp og salg i annenhåndsmarkedet. Private foretaks eierbeholdninger har økt sterkt de siste årene, særlig i løpet av 1993. Både foretak og husholdninger er blant investorene i obligasjonsmarkedet, men transaksjonskostnader mv. gjør at disse gruppene ofte foretrekker å plassere via verdipapirfond.

Markedsverdien av total obligasjonsgjeld i norske kroner var i overkant av 314 milliarder kroner ved utgangen av 1994, mot i overkant av 340 milliarder kroner ved utgangen av 1993. Tabell 4.2 viser utviklingen i markedsverdien av obligasjonsgjelden fra 1990 til 1994 fordelt på eiersektor.

Tabell  Tabell 4.2 Beholdning av obligasjoner i NOK registrert i VPS fordelt på eiersektorer. Markedsverdier pr 31. desember. Milliarder kroner

Eiersektor 1990 1991 1992 1993 1994
Stats- og trygdeforvaltningen og Norges Bank 57,2 52,5 56,9 50,5 50,3
Postgiro og Norges Postbank 5,8 5,3 6,1 14,7 15,4
Statsbanker 0,4 0,1 0,8 4,9 4,5
Private banker 59,3 46,8 45,4 56,3 47,3
Forsikringsselskaper m.v. 85,8 86,3 87,8 116,0 119,4
Øvrige finansinstitusjoner 28,1 27,0 18,1 28,0 19,2
Kommuneforvaltning og -foretak 2,5 3,2 4,5 5,8 6,2
Statlig eide foretak m.v. 2,7 0,9 0,9 3,3 2,4
Verdipapirfond m.v. 3,6 5,2 5,7 16,3 11,5
Øvrige, ikke-finansielle foretak 20,4 18,5 19,4 27,1 21,8
Husholdninger 9,2 9,3 8,5 7,8 8,1
Utlandet 21,5 24,0 12,9 10,6 8,6
Ufordelt 0 0,1 0 0 0,5
I alt 296,5 279,2 267,0 341,3 314,5

Kilde: Verdipapirsentralen og Norges Bank

Tabellen viser at forsikringsselskapene og verdipapirfondene har økt sin andel av obligasjonsgjelden, mens utlendinger, innenlandske finansinstitusjoner og husholdninger har redusert sin andel.

Pålydende verdi av total obligasjonsgjeld i norske kroner var i underkant av 305 milliarder kroner ved utgangen av 1993, mot i underkant av 266 milliarder kroner ved utgangen av 1992. Tabell 4.3 viser hvordan obligasjonsbeholdningen var fordelt på eier- og utstedersektorer ved utgangen av 1993.

Tabell  Tabell 4.3 Beholdning av obligasjoner registrert i VPS pr 31.12.1993, kryssfordelt etter eier- og utstedersektor. Pålydende verdi. Milliarder kroner

Eiersektorer
Sentral- Private Forsikr- Øvrige Komm. Hus-
myndig- banker/ ingsels. Finans- forv. og Øvrige hold- Utlan
Utstedersektorer hetene sikr.f. mv. inst. -foretak foretak ninger det I alt
Stats-/trygde forv. 32,5 15,4 32,4 2,4 0,4 10,3 1,5 3,3 98,1
Statsbanker 6,6 8,7 4,8 0,2 0,1 1,2 0,1 0,3 21,9
Private banker 6,9 16,3 12,5 2,0 1,3 8,9 1,7 1,6 51,2
Kredittforetak 5,1 6,4 16,5 19,6 0,8 8,6 2,7 2,4 62,1
Øvrige finansinstitusjoner 0 0,1 0,4 0,3 0 0,8 0,2 0,3 2,1
Komm.forv./foretak 7,1 2,8 26,0 0,3 2,5 5,0 0,7 0,4 44,8
Statl. eide foretak 1,2 0,7 2,6 0,2 0,1 2,1 0,7 0,3 7,9
Øvrige foretak 1,2 1,3 5,9 0,3 0,2 5,3 0,9 0,5 15,6
Husholdninger 0 0,1 0,2 0 0 0 0 0 0,3
Utlandet 0 0 0 0 0 0 0,1 0,4 0,5
Ufordelt 0 0,1 0,1 0 0 0 0 0 0,2
I alt 60,6 51,7 101,4 25,3 5,4 42,3 8,6 9,5 304,8

Kilde: Verdipapirsentralen og Norges Bank

4.1.3 Utlånsmarkedet

Kredittmarkedets oppgave er å formidle kapital fra aktører som sparer til aktører som ønsker å ta opp lån. Betegnelsen omfatter dermed både pengemarkedet, obligasjonsmarkedet og lånemarkedet. Eksistensen av et slikt marked gir hver enkelt aktør muligheten for å velge et forløp på forbruk og investering som avviker fra den løpende inntekt.

Organisering av kredittyting i form av et marked bidrar til å effektivisere kredittformidlingen. Dette er tilfelle både fordi den enkelte aktør slipper å lete etter én eller flere motparter, og fordi et organisert marked sørger for standardisering av kontrakter, noe som letter både långivernes og låntakernes oversikt over de vilkår som gjelder. Informasjonsinnsamlingen vil dermed kunne utføres av én eller noen få aktører, i stedet for at hver enkelt långiver skal innhente informasjon om låntakers evne og vilje til å betale tilbake. Et fungerende kredittmarked bidrar dessuten til å øke likviditeten av plasserte midler.

I et kredittmarked som fungerer tilfredsstillende, vil finansinstitusjonenes vurdering av de enkelte investeringsprosjekter bidra til at kreditt kanaliseres til de prosjekter hvor forventet avkastning er høy. En slik form for kredittyting bidrar også til at risikoen fordeles på mange aktører. Kredittmarkedene gjør det derfor mulig å finansiere store prosjekter med relativt stor risiko, og tilsvarende høy forventet avkastning.

Den delen av kredittmarkedet som omfatter lån gitt av en finansinstitusjon til husholdninger, bedrifter eller kommuner, betegnes ofte lånemarkedet. Lånene kan være av både kort- og langsiktig karakter, men skiller seg fra obligasjons- og sertifikatlån ved at det ikke utstedes standardiserte omsettelige ihendehaverbeviser i forbindelse med låneopptak. Lånemarkedet skiller seg fra penge- og obligasjonsmarkedet ved at finansinstitusjonene inngår som et mellomledd mellom långivere og låntakere.

Det særpregede ved kredittmarkeder i forhold til svært mange andre markeder, er at den ene av partene leverer produktet i dag, mot et løfte om å få betaling på et senere tidspunkt. Følgelig vil innsamling av informasjon vedrørende låntakers evne og vilje til å betale tilbake være en vesentlig del av forberedelsene i forbindelse med en avtale om kreditt. Det at långiver og låntaker ikke har samme informasjon om låntakers planlagte bruk av midlene, og følgelig heller ikke om mulighetene for tilbakebetaling, går under betegnelsen asymmetrisk informasjon.17) 1 Problemene knyttet til asymmetrisk informasjon er en viktig årsak til at banker og andre finansinstitusjoner har en så betydningsfull rolle i kredittmarkedet. For husholdninger, små bedrifter og små kommuner vil det normalt ikke være mulig å fremskaffe kapital direkte fra sertifikat- eller obligasjonsmarkedene. Dette skyldes i noen grad at lånebeløpene er så små at det ville være uhensiktsmessig å benytte verdipapirmarkedet. En annen vesentlig årsak er at det i liten grad finnes investorer som vil låne ut penger til små ukjente låntakere. Dette er nærmere diskutert i kapittel 3.

Blant annet for å håndtere denne type markedsimperfeksjoner har en i Norge etablert statsbanker, som yter kreditt etter andre kriterier enn det private finansinstitusjoner normalt ville gjøre. Lån til utdanningformål er et godt eksempel. Hvis studielån ble finansiert gjennom det private kredittsystemet, kunne en hatt en situasjon der de personer som kunne stille tilstrekkelige garantier, fikk studielån, mens de som ikke kunne stille garantier, ikke fikk lån. Statens lånekasse for utdanning er opprettet med det formål å yte lån til videreutdanning, og det stilles ingen krav til sikkerhet. Deler av utlånsaktiviteten til SND er tilsvarende rettet inn mot foretak som ikke ville fått lån innenfor det ordinære kredittsystemet.

I løpet av de siste årene har det skjedd store forandringer i kredittmarkedets funksjonsmåte. Dereguleringen i 1980-årene og utviklingen av nye finansielle instrumenter har økt markedets evne til en effektiv kredittformidling og dets evne til å fordele risiko. Etter hvert som de finansielle markedene er liberalisert, har også skillelinjene mellom de ulike typer finansinstitusjoner blitt stadig mindre markert. Blant annet har det funnet sted fusjoner mellom banker, kredittforetak er omdannet til banker og forskjellen mellom bank- og forsikringsvirksomhet er redusert. Det er likevel fortsatt visse forskjeller mellom de produkter som de ulike institusjonene tilbyr.

De offentlige kredittinstitusjonene omfatter Norges Bank, Postbanken og statsbankene. De private finansinstitusjonene omfatter forretnings- og sparebanker, kredittforetak, finansieringsselskaper, forsikringsselskaper og private og kommunale pensjonskasser og pensjonsfond.

Tabell 4.4 viser finansinstitusjonenes markedsandeler for utlån til publikumssektoren. Av oppstillingen fremgår det klart at de private bankene har en dominerende rolle i det norske lånemarkedet, med vel 50 prosent av utlånene. Statsbankene har også en betydelig rolle med en markedsandel på over 20 prosent. Statsbankenes andel har imidlertid falt fra nær 40 prosent i 1980, som bare var svakt lavere markedsandel enn bankene da hadde. Den sterke tilbakegangen for kredittforetakene på 1990-tallet kan blant annet tilskrives omdanning av kredittforetak til banker.

Tabell  Tabell 4.4 Finansinstitusjonenes markedsandeler for utlån til husholdninger, foretak og kommuner. Pr. 31. desember

1980 1985 1990 1991 1992 1993 19941)
Norges Bank 0,1 0,1 0,1 0,1 0,1 0,1 0,1
Postbanken 1,3 1,0 1,2 1,6 1,9 2,2 3,0
Statsbanker 37,3 25,6 19,1 21,0 22,7 22,5 21,9
Forretnings- og sparebanker 40,0 49,4 52,1 51,0 52,4 53,9 54,8
Kredittforetak 9,9 11,4 16,9 14,6 10,2 9,1 8,1
Finansieringsselskap 2,1 3,4 2,4 2,3 2,1 2,4 2,8
Forsikringsselskap 9,3 9,0 8,3 9,4 10,7 9,8 9,4
I alt 100,0 100,0 100,0 100,0 100,0 100,0 100,0

1) Tall pr. 30. september.

Kilde: Norges Bank

Norges Bank har ingen ordinære oppgaver innenfor låneformidling til publikumssektoren. Sentralbanken har likevel en beskjeden utlånsportefølje, blant annet i form av statsgaranterte lån til fiskeribedrifter.

Postbanken, etablert med virkning fra 1. januar 1995, er en videreføring av Norges Postbank og Postgiro.18) 2 Banken er organisert ved egen lov, og den nye særloven har gitt banken en vesentlig mer selvstendig stilling enn Postgiro og Norges Postbank hadde, ved at den ikke lenger er en del av Postverket. Det er imidlertid fortsatt Postverket som forvalter statens eierinteresser i banken.

Formålet med Postbankens virksomhet er å fremme sparing og å bidra til effektiv kredittyting og betalingsformidling. Postbanken skal konkurrere på linje med forretnings- og sparebankene, og bestemmelsene i banklovgivningen og i finansinstitusjonsloven er gjort gjeldende på de aller fleste områder.

Staten står som garantist for innskudd i Postbanken, noe banken betaler en garantiavgift for. Postbanken fastsetter selv omfanget og arten av sine engasjementer og bestemmer sine avtalevilkår, herunder utlåns- og innskuddsrenter. Postbankens utlånsvirksomhet er i hovedsak orientert mot personkundemarkedet, men det er tatt sikte på at banken gradvis skal innrette seg mer mot bedriftskundemarkedet.

Statsbankene har i hele etterkrigstiden vært et sentralt verktøy i kredittpolitikken. Deres rolle i kredittmarkedet behandles i kapittel 5.

Som spesialinstitusjoner for kredittyting, er forretnings- og sparebankene de viktigste kredittkildene for de låntakere som ikke er store nok til å innhente kapital direkte i verdipapirmarkedene. Bankene har enerett til å ta imot innskudd fra en ubestemt krets av innskytere. Forretnings- og sparebankene har tradisjonelt betjent hver sine kundegrupper. Skillet mellom bankgruppene er nå i stor grad i ferd med å bli visket ut, i hvert fall for de større sparebankene. De viktigste tradisjonelle banktjenester er innskuddsvirksomhet og utlånsvirksomhet, men også betalingsformidling, valutaomsetning, meglervirksomhet og garantiyting er viktige banktjenester.

Finansieringsforetak er en fellesbetegnelse for kredittforetak, som finansierer seg i obligasjonsmarkedet, og finansieringsselskaper, som finansierer seg på annen måte. Kredittforetakene yter langsiktige og mellomlangsiktige lån mot pantesikkerhet i fast eiendom og produksjonsmidler. Hovedtyngden av selskapenes utlån består i kreditter til næringslivets investeringer i bygninger, maskiner og utstyr, og til privatpersoners investeringer i bolig. Noen selskaper yter også langsiktige lån til kommuner, fylkeskommuner og kommunale foretak. Finansieringsselskapene omfatter selskaper med svært forskjellige aktiviteter, og deres kredittyting kan deles inn i tre hovedgrupper. Leasing er en prosjektorientert finansieringsform primært rettet mot næringslivet, factoring er en kredittytelse knyttet til inndriving av kundefordringer, mens gruppen andre utlån omfatter gjeldsbrevlån, avbetalingskontrakter og kreditter ved kjøpe- og kredittkort.

Det er fastsatt regler for livsforsikringsselskapenes kapitalforvaltning. Selskapene plasserer i hovedsak forsikringsmidlene i aksje- og obligasjonsmarkedet, men yter også boliglån til private og pantelån til næringslivet. Om lag halvparten av selskapenes utlån går til husholdninger i form av pantelån.

4.1.4 Markedet for risikokapital

Begrepene risikokapital og egenkapital kan stort sett sies å være sammenfallende, og brukes gjerne om hverandre. I begrepet risikokapital ligger at slik kapital ved konkurs har prioritet etter fremmedkapitalen. Den høyere risikoen vil normalt innebære at egenkapitalinstrumenter over tid gir en høyere avkastning enn fremmedkapitalinstrumenter. For den enkelte bedrift representerer egenkapitalen en buffer mot fremtidige underskudd på driften. En høy egenkapitalandel øker et foretaks sjanse for å overleve perioder med underskudd, og vil gjøre det lettere å tiltrekke seg ny fremmedkapital. Imidlertid er avkastningskravet på egenkapitalen høyere enn på fremmedkapitalen. En høy egenkapitalandel stiller derfor større krav til inntjening og lønnsomhet i bedriften.

Det viktigste risikokapitalinstrumentet i Norge er aksjer. Andre instrumenter er kommandittandeler, andeler i ansvarlige selskaper og grunnfondsbevis. Aksjemarkedet skal formidle risikovillig kapital mellom investorer og bedrifter. Ved utgangen av juni 1994 var det registert 132 selskaper på Oslo Børs med en markedsverdi på 214,6 milliarder kroner. Det organiserte aksjemarkedet tjener først og fremst større bedrifter. For de fleste små og mellomstore bedrifter er det ikke aktuelt å tiltrekke seg ny egenkapital over børsen, selv om det finnes en egen liste ved Oslo Børs for små og mellomstore bedrifter. Et alternativ for visse typer små og mellomstore bedrifter med godt lønnsomhetspotensiale, kan være markedet for såkalt venturekapital. Det finnes 20-25 venturekapitalselskaper i Norge, hvorav de fleste er relativt små. Den største kapitalmengden finnes i SND, som har 2,5 millliarder kroner tilgjengelig for investeringer i eierandeler i SMB.

Statistikk fra Statistisk sentralbyrå viser at pålydende verdi av alle selskaper, både børsnoterte og andre, var 174,2 milliarder kroner ved utgangen av 1992. Markedsverdien var på samme tidspunkt 334,6 milliarder kroner. Tabell 4.5 viser beholdningen av aksjer kryssfordelt etter eier- og utstedersektorer.

Tabell  Tabell 4.5 Beholdning av aksjer og eierandeler pr. 31.12.92, kryssfordelt etter eier- og utstedersektor. Markedsverdier. Milliarder kroner

Utstedersektor:
Totalt Komm. Statlig Private Finans. Fors. Øvr. Utlan-
forv. og eide fore- banker foretak selskap ikke-fin. det
Eiersektor: -foretak tak mv. mv. foretak
Stats- og trygdeforvaltning 30,7 0 24,6 3,5 0,2 0,2 2,2 0
Komm.forvaltn./-foretak 14,3 5,5 0 0 0 0 8,8 0
Statsforetak 42,2 0 14,4 0 0 0,1 9,8 17,9
Private banker 13,7 0 0 0,5 1,9 0,2 8,1 3,0
Forsikringsselskaper 19,7 0 0,6 0,6 0,6 0,9 10,2 6,8
Øvrige finansinst. 0,8 0 0 0,1 0,3 0 0,3 0,1
Øvr. ikke-fin. foretak 75,1 0,9 1,3 2,1 1,5 1,9 50,0 17,7
Husholdninger 81,4 1,8 1,9 0,8 0,9 3,4 71,4 0,9
Utlandet 56,7 0 4,1 0,8 0,3 0,4 51,1 0
I alt 334,6 8,2 46,9 8,4 5,7 7,1 211,9 46,4

Kilde: SSB

Det er i første rekke private, ikke-finansielle foretak som benytter aksjemarkedet som finansieringskilde, med en markedsverdi på over 211 milliarder kroner ved utgangen av 1992. Statlig eide foretak, inklusive Statoil og Norsk Hydro, utgjør dessuten en betydelig andel av aksjene utstedt av innlendinger. Aksjene eies i første rekke av private bedrifter, husholdninger og stats- og trygdeforvaltningen.

4.2 UTVIKLINGEN OG KAPASITETEN I LÅNEMARKEDENE

Det norske kredittmarkedet hadde en betydelig vekst de to siste tiårene fram til begynnelsen av 1990-årene. Veksten var spesielt kraftig i 1980-årene, med en utestående lånemasse som ble mer enn tredoblet. I den samme perioden var det også betydelige strukturendringer i det norske lånemarkedet.

Tabell 4.6 viser den årlige kredittilførsel over lånemarkedet for perioden 1980-1993, fordelt på kredittkilde. Tabellen viser den formidable veksten i gjeldsoppbygging som fant sted i årene fram til 1987, før kredittveksten avtok, og ble negativ i 1993.

Tabell  Tabell 4.6 Registrert kredittilførsel over lånemarkedet1), fordelt på kredittkilde. Milliarder kroner

1980 1985 1986 1987 1988 1989 1990 1991 1992 1993
Statsbanker2) 10.7 7.2 8.3 10.5 10.1 11.2 11.5 15.9 13.9 -1.7
Private banker 9.2 58.5 69.0 77.7 33.8 45.1 27.9 -1.6 7.5 7.7
Kredittforetak 2.3 7.6 15.9 33.4 28.3 13.3 4.6 -21.9 -39.4 -9.7
Finansieringsselskap 0.7 3.0 4.4 2.5 11.1 -5.5 -3.4 -0.2 -2.0 2.0
Forsikring3) 0.9 7.1 10.3 9.4 5.0 -0.1 3.3 8.6 8.8 -8.2
Andre innenlandske kilder 7.0 1.5 1.2 4.1 2.9 1.0 2.1 -0.3 5.5 0.0
Kreditt fra utlandet 4.0 -6.3 7.5 0.7 7.5 6.9 11.2 8.9 18.4 2.8
Total kredittilførsel over lånemarkedet 34.9 78.8 116.6 138.3 98.6 71.8 57.4 9.3 12.7 6.9

1) Inkluderer ikke markedslån.

2) Inklusive Norges Bank og Postbanken.

3) Inklusive private og kommunale pensjonskasser og - fond.

Kilde: Norges Bank

De private bankene var dominerende långivere fram til utgangen av 1980-årene. Bankenes kraftige utlånsvekst startet i 1984 og fortsatte fram til utgangen av 1987. I løpet av fireårsperioden ble bankenes utlånsvolum mer enn fordoblet. Også kredittforetak hadde sterk utlånsvekst midt på 1980-tallet. I 1987 økte kredittforetakenes utlån med nesten 65 prosent.

Etter den finanspolitiske innstrammingen i årene 1986-88 ble økningen i innenlandsk kredittetterspørsel langt svakere enn den hadde vært. Tabell 4.6 viser at kredittilførselen over lånemarkedet falt fra nær 140 milliarder kroner i 1987 til under 10 milliarder kroner i 1991. Fra 1991 begynte privat sektor å bygge ned sin lånegjeld til de private finansinstitusjonene. Dette medførte at statsbankene i en periode ved inngangen til 1990-årene igjen var viktigste kilde til kreditt.

Den finansielle sektor spiller en nøkkelrolle i en moderne økonomi gjennom betalingsformidling, kanalisering av sparing og fordeling av risiko. Bankene utgjør normalt ryggraden i et slikt system, fordi størstedelen av betalinger og kreditter kanaliseres gjennom bankene. De landsomfattende bankene bygget ut et omfattende filialnett på 1960- og 1970-tallet, blant annet gjennom fusjoner. Under arbeidet med ny finansinstitusjonslovgivning mot slutten av 1980-tallet ble fusjonene viet spesiell oppmerksomhet. Fusjonene og det synkende antallet uavhengige finansinstitusjoner ble i noen grad oppfattet som en trussel mot konkurransen på finansmarkedet, og den nye lovgivningen var derfor blant annet innrettet mot å hindre en uønsket konsentrasjon.19) 3

På 1980-tallet var det en svak økning i antall forretningsbanker. Dette hang sammen med at det ble etablert enkelte nye banker. Blant annet fikk en del utenlandsk eide banker tillatelse til å opprette datterbanker. Banksektoren består i dag av noen få landsdekkende forretningsbanker og relativt store regionale sparebanker i tillegg til en relativt stor gruppe av små lokale banker. EØS-avtalen har åpnet for en økning i konkurransen, ved at utenlandske banker fra 1994 kunne etablere filial i Norge.

Det nyeste tilgjengelig materialet om kapasitet og konkurranse i det norske utlånsmarkedet, er Davis-rapporten fra 1993.20) 4 Rapporten undersøker kapasiteten i to segmenter; storkunde- og småkundemarkedet. Småkundemarkedet omfatter både personkundemarkedet og markedet for små bedrifter som etterspør relativt enkle tjenester.

4.2.1 Kapasiteten i personkundemarkedet

Aktørene i personkundemarkedet er først og fremst bankene. Det finnes to landsdekkende forretningsbanker, flere regionale forretnings- og sparebanker og Postbanken. Utlån til boligformål står for den største delen av utlån til husholdninger, og utgjør om lag 80 prosent av forretnings- og sparebankenes utlån til husholdninger. Boliglån ytes også av kredittforetakene og livselskapene. I tillegg til de private aktørene yter Husbanken boliglån til nybygging og til enkelte særskilte grupper ved kjøp av bolig. Totale utlån til boligformål utgjør omtrent 387 milliarder kroner. Tabell 4.7 viser utlån til boligformål fordelt på långiversektorer.

Tabell  Tabell 4.7 Utlån til boligformål fordelt etter kreditorsektor, 1990 - 1994. Milliarder kroner

1990 1991 1992 1993 19941)
Statsbanker (inkl. Postbanken og Postgiro) 95,1 105,4 112,7 107,3 103,4
Forretningsbanker 72,6 75,2 80,9 84,5 94,5
Sparebanker 102,0 106,2 106,8 116,3 126,8
Kredittforetak 43,2 32,3 20,7 16,5 16,3
Livselskaper mv. 45,6 47,6 50,2 45,5 42,2
Andre 4,1 5,0 4,1 4,5 3,7
I alt 362,6 371,8 375,4 374,6 386,9

1) Foreløpige tall.

Kilde: Bank- og kredittstatistikk, SSB

Kredittforetakenes utlån til boligformål er kraftig redusert, mens forretningsbankenes utlån har økt. Dette skyldes i første rekke omdanning av kredittforetak til bank. Utviklingen i markedsandeler er vist i figur 4.1.

Figur 4.1 Markedsandeler for utlån til boligformål.

Figur 4.1 Markedsandeler for utlån til boligformål.

Kilde: Bank- og kredittstatistikk, SSB

Markedsandelene har vært relativt stabile, bortsett fra tilbakegangen for kredittforetak og økningen for banker.

Forretnings- og sparebankene og Postbanken tilbyr omtrent de samme tjenestene på boliglånsmarkedet. Disse tilbyr for det meste boliglån med flytende rente og løpetider på 10-20 år. Livselskapene og kredittforetakene tilbyr i større grad fastrentelån, gjerne med rentebinding på fra tre til fem år. Dersom fastrentelånene sies opp før forfall, og markedsrenten er lavere enn pålydende rente, må låntaker vanligvis betale en overkurs. Dette har sammenheng med at långiver ofte har tilsvarende rentebinding på sine innlån.

Kapasiteten i personkundemarkedet er undersøkt i Davis-rapporten. Tabell 4.8 viser fordelingen av bankfilialer og postkontorer i store byer, små byer og tettsteder i Norge og enkelte andre land i 1991.

Tabell  Tabell 4.8 Lokal kapasitet i småkundemarkedet, bankfilialer og postkontorer

Store byer1) Små byer2) Tettsteder3)
Inst. Filialer Inst. Filialer Inst. Filialer
Norge 8,0 48,5 5,0 9,5 1,5 1,5
Sverige 7,0 51,5 5,0 6,0 1,5 1,5
Danmark 17,0 67,5 5,0 8,5 2,0 2,0
Nederland 6,0 41,0 4,0 9,5 1,0 1,0
Tyskland 11,5 38,0 9,0 20,0 2,0 2,0
Storbritannia 30,0 64,0 8,5 9,5 1,0 1,0

1) Byer med om lag 200 000 innbyggere.

2) Byer med om lag 20 000 innbyggere.

3) Tettsteder med om lag 2000 innbyggere.

Kilde: Capacity in Norwegian Banks, Davis International Banking Consultants, 1993. Rapport avlevert Finansdepartementet.

Oversikten viser at tilgjengeligheten av bankfilialer og postkontorer er omtrent den samme i Norge som i Sverige, Danmark, Nederland, Tyskland og Storbritannia. I Tyskland og Storbritannia er antall institusjoner i små byer noe høyere, og antall filialer er jevnt over høyere i Tyskland.

Oversikten gir en indikasjon på at markedet for personkunder og små bedrifter som etterspør omtrent de samme tjenestene som personkunder, er godt dekket over hele landet. Spesielt i markedet for boliglån er kapasiteten god. Oversikten omfatter kun etablerte banker og postkontorer. I tillegg tilbyr enkelte kredittforetak og livselskaper lån over hele landet.

4.2.2 Kapasiteten i bedriftskundemarkedet

Totale utlån fra finansinstitusjoner til ikke-finansielle foretak og personlig næringsdrivende utgjør omtrent 350 milliarder kroner ved utgangen av 1993. Tabell 4.9 viser utlån til næringsformål.

Tabell  Tabell 4.9 Utlån fra finansinstitusjoner til ikke-finansielle foretak og personlig næringsdrivende fordelt etter långiversektor. Milliarder kroner

1986 1988 1990 1992 1993 19941)
Postgiro og Postbanken 1,3 1,3 1,5 1,7 5,4 8,8
Statsbanker 56,3 59,8 62,5 66,5 59,6 55,4
Forretningsbanker 95,8 121,2 140,1 139,2 133,4 132,7
Sparebanker 45,3 62,2 64,8 66,2 66,2 71,9
Andre kredittinstitusjoner2) 68,7 105,4 111,2 73 ,2 66,5 60,7
Forsikring mv.3) 16,3 17,4 15,5 21,1 18,4 17,5
I alt 283,7 367,3 395,6 367,9 349,5 346,9

1) Foreløpige tall

2) Omfatter private kredittforetak, private finansieringsselskaper og Norges Bank

3) Omfatter livsforsikring, skadeforsikring, private og kommunale pensjonskasser og -fond samt FTP

Kilde: Statistisk Sentralbyrå (Kredittmarkedsstatistikk, Statistisk Årbok og Bankog kredittstatistikk)

Forretningsbankene står for de største utlånene til næringsformål, med totale utlån på 133 milliarder kroner. Dette utgjør nær 40 prosent av totale utlån til næringsformål. Sparebankene har utlån på om lag 70 milliarder kroner, eller nær 20 prosent av utlånene. Dernest følger statsbankene, med utlån på 55 milliarder kroner, som tilsvarer en andel på om lag 16 prosent. Forretningsbankenes andel av utlånene har steget, mens andre kredittinstitusjoners andel har sunket, slik som vist i figur 4.2.

Figur 4.2 Markedsandeler for finansinstitusjonenes utlån til ikke-finansielle
 foretak og personlig næringsdrivende.

Figur 4.2 Markedsandeler for finansinstitusjonenes utlån til ikke-finansielle foretak og personlig næringsdrivende.

Kilde: Bank- og kredittstatistikk, SSB

Denne endringen skyldes blant annet omdanningen av kredittforetaket Bolig- og Næringskreditt til bank. Statsbankenes andel av kreditten økte fra 1990 og fram til 1992. Andelen har variert mellom 16 og 20 prosent siden 1986. Postgiro og Postbanken har hatt en markert økning i sine utlån til næringsformål i 1993, men utgangsnivået er meget beskjedent.

Bedriftskundemarkedet kan deles i to, der det ene er markedet for store kunder og det andre er markedet for små kunder. Store foretak etterspør en rekke komplekse tjenester som kun de største norske bankene har kompetanse til å tilby. I tillegg er flere utenlandske banker aktive i denne delen av markedet. Låneetterspørselen fra store foretak dekkes både gjennom de største bankene og direkte i obligasjonsmarkedet. Det er derfor god kapasitet i dette markedssegmentet.

I markedet for mellomstore og små bedrifter opererer et større antall forretningsbanker, sparebanker, kredittforetak og enkelte utenlandske banker. Også enkelte forsikringsselskaper yter lån mot sikkerhet i dette markedet, og Postbanken planlegger å bygge opp en næringslivsdivisjon. I tillegg yter SND lån til næringslivet, både gjennom fylkeskommunene og sentralt.

Bankenes filialnett, som ble omtalt i forrige avsnitt, betjener bedriftskunder i tillegg til personkunder. Næringslivsfinansiering er imidlertid mer risikofylt og krever en annen kompetanse enn personkundefinansiering. En oversikt over alle filialer gir derfor ikke noe godt bilde av kapasiteten i bedriftskundemarkedet. Det finnes færre lokale tilbydere fordi sparebankene tradisjonelt har vært tilbakeholdne med å finansiere risikofylt næringsvirksomhet. Det vil sannsynligvis ta tid før kompetansen i Postbankens næringsdivisjon er bygget opp, slik at Postbanken kan være en aktiv tilbyder av risikofylt næringsfinansiering. Konkurransen i markedet for små bedrifter er sannsynligvis svakere enn i personkundemarkedet som følge av informasjonsproblemer i kredittmarkedet. På grunn av slike problemer kan det være vanskeligere for små bedrifter å skifte bankforbindelse. Konkurransen i småkundemarkedet generelt kan også være relativt lav, fordi disse kundene er lojale mot sin lokale bank og har dårligere muligheter til å bytte bank for å utnytte rentedifferanser.

Bankene har i forskjellig grad sentralisert beslutninger om distribusjon av kreditt. Lokale sparebanker treffer alle beslutninger lokalt, og legger stor vekt på nærhet til kundene. De landsdekkende forretningsbankene fatter mange kredittbeslutninger på et regionalt eller nasjonalt nivå. Enkelte forretningsbanker, som Svenska Handelsbanken, legger vekt på å beholde beslutningsmyndigheten på et lokalt nivå. Hvorvidt beslutningsmyndigheten (og kompetansen) ligger lokalt/regionalt eller nasjonalt kan ha stor betydning for den service banken kan gi kunden, og dermed for kapasiteten i bedriftskundemarkedet.

Betydningen av lokal eller regional næringslivskompetanse i bankene er studert i en rapport fra Møreforskning.21) 5 Rapporten er basert på intervjuer av ledere i små og mellomstore bedrifter. Formålet med undersøkelsen er blant annet å belyse hvorvidt sentralisering av beslutninger kan redusere næringslivets utvikling og vekst i en region. Et stort flertall av de spurte bedriftslederne mente bankvirksomhet lokalt har stor betydning for næringslivets utvikling, og mange småbedrifter ønsker tettere samarbeid med bankene.

Kapasiteten i bedriftskundemarkedet er vurdert i Davis-rapporten, som konkluderer med at kapasiteten i de fleste delene av bedriftskundemarkedet er tilfredsstillende. I de innenlandske penge- og valutamarkedene, der to store innenlandske aktører dominerer, er konkurransen begrenset. Tilbudet til store bedrifter er likevel godt fordi de kan gå direkte i kapitalmarkedene både innen- og utenlands. Tjenestetilbudet til små og mellomstore bedrifter kan muligens være begrenset i enkelte regioner, blant annet som følge av at bankenes kompetanse kan være for dårlig. Davis-rapporten ser i første rekke på bankenes kapasitet, og ikke på tjenestetilbudet fra kredittforetak, finansieringsselskaper og forsikringsselskaper.

I de aller fleste regioner er det likevel grunn til å anta at kapasiteten er god. Det er i gjennomsnitt fem tilbydere i byer med om lag 20 000 innbyggere, og selv på tettsteder med omtrent 2000 innbyggere er det i gjennomsnitt mer enn én tilbyder. Mellomstore byer finnes i alle regioner. I de regionene i landet som tradisjonelt har den mest aktive nyetableringsfrekvensen, er det et større antall tilbydere enn gjennomsnittet.

4.3 RAMMEBETINGELSER OG INTERNASJONALE FORPLIKTELSER

Reguleringen av de private finansinstitusjonene er først og fremst rettet inn mot å sikre det finansielle systemets stabilitet og tillit, slik at det kan bidra til økt effektivitet i økonomien. Regelverket bidrar til at myndighetene kan håndtere eventuelle problemer i en enkelt institusjon på en slik måte at problemene ikke sprer seg til andre institusjoner, og dermed slik at tilliten til resten av systemet opprettholdes. Dette målet er ikke like aktuelt for statsbankene, ettersom deres innlån gis av eller garanteres av staten. Reguleringen skal også sikre en tilfredsstillende konkurranse i forskjellige delmarkeder.

4.3.1 Konsesjonsreglene og eierbegrensningsregler

Konsesjonsreglene for finansinstitusjonene er endret som følge av EØS-avtalen. Kredittinstitusjoner og forsikringsselskaper med hovedsete i en annen stat i EØS-området kan tilby tjenester i Norge, enten direkte gjennom grensekryssende virksomhet, eller via filial. Med kredittinstitusjoner forstås i første rekke banker og kredittforetak. Innen 1. januar 1996 vil Norge også ha åpnet for grensekryssende virksomhet og filialetablering for fondsmeglerforetak. De nye reglene vil kunne bidra til lavere etablerings- og kapitalkostnader for utenlandske kredittinstitusjoner, og kan dermed muliggjøre raskere vekst og sterkere konkurranse på det norske markedet.

Finansinstitusjonene er underlagt eierbegrensningsregler som ikke gjelder andre typer foretak. Som hovedregel kan ingen eie mer enn 10 prosent av aksjekapitalen i en finansinstitusjon. Det er gjort unntak fra denne hovedregelen som tillater finansinstitusjoner å være heleide datterforetak av enkelte andre finansinstitusjoner.

Utlendingers eierskap i norske banker har inntil 1. januar 1995 vært begrenset ved at disse samlet ikke kunne eie mer enn 33 1/3 prosent av aksjene i en norsk bank. Utenlandske banker kunne imidlertid etablere datterbank i Norge. Bestemmelsen om maksimalt eierskap fra utlendinger ble opphevet 1. januar 1995.

4.3.2 Krav til ansvarlig kapital i finansinstitusjoner

Alle finansinstitusjoner er underlagt et minstekrav til ansvarlig kapital på et beløp i norske kroner som tilsvarer 5 millioner ECU. Finansieringsselskaper med et begrenset virkeområde kan få tillatelse til å opprettes med en ansvarlig kapital som utgjør et beløp i norske kroner svarende til 1 million ECU.

I tillegg må alle finansinstitusjoner oppfylle kapitaldekningsreglene, som beregnes med utgangspunkt i den kredittrisiko institusjonen påtar seg. Alle plasseringer risikovektes for kredittrisiko, og et beregningsgrunnlag for kapitaldekningen fremkommer. Statspapirer uten kredittrisiko vektes 0 prosent, mens engasjementer med finansinstitusjoner og lokale myndigheter (kommuner og fylkeskommuner) vektes 20 prosent. Utlån til boligformål innenfor 80 prosent av forsvarlig takst vektes 50 prosent. Andre utlån samt aksjer og andeler vektes 100 prosent. Institusjonene skal til enhver tid ha en ansvarlig kapital lik 8 prosent av beregningsgrunnlaget.

I tillegg til kapitalkrav for kredittrisiko har EU vedtatt et direktiv22) 6 som pålegger kapitalkrav for markedsrisiko på gjelds- og egenkapitalinstrumenter som inngår i bankene og investeringsforetakenes verdipapirhandel (handelsporteføljen), og på samlet valutaposisjon. Markedsrisiko omfatter blant annet renterisiko, valutakursrisiko og aksjekursrisiko. Bestemmelsene vil bli innført i Norge fra 1. januar 1996.

Norge er også i ferd med å implementere et EU-direktiv23) 7 som legger begrensninger på største enkeltkundeengasjement. Formålet med bestemmelsen er å begrense institusjonenes kredittrisiko. Største engasjement med en enkelt kunde kan maksimalt utgjøre 25 prosent av institusjonens ansvarlige kapital. I tillegg er det en begrensning på samlet størrelse på store engasjementer.

4.3.3 Tilsynet med finansinstitusjonene

Det offentliges tilsyn med banker og andre kredittinstitusjoner samt verdipapirmarkedet føres av Kreditttilsynet. Kredittilsynet skal se til at de institusjoner de har tilsyn med virker på en hensiktsmessig og betryggende måte. Kredittilsynet kan gi pålegg til institusjonene og kan kalle sammen institusjonenes styrende organer. Kredittilsynet har ansvaret for tilsyn med alle finansinstitusjoner som har hovedkontor i Norge, inklusive deres filialer i andre EØS-land og datterbanker av utenlandske institusjoner i Norge. Hjemlandets myndigheter fører tilsyn med filialer av utenlandske kredittinstitusjoner, investeringsforetak og forsikringsselskaper etablert i Norge.

Fotnoter

1.

Problemstillinger knyttet til asymmetrisk informasjon er blant annet behandlet i Strand og Vale (1989), NOU 1989: 1, Penger og kreditt i en omstillingstid, vedlegg 4.

2.

Fusjonen mellom Postgiro og Norges Postbank er blant annet behandlet i St.prp nr 38 (1993-94) og Ot.prp nr 52 (1993-94).

3.

Se blant annet omtalen i St.meld nr 39 (1993-94).

4.

Capacity in Norwegian Banks, rapport skrevet av konsulentselskapet Davis International Banking Consultants, avlevert Finansdepartementet i april 1993. Rapporten omtales gjernes som Davis-rapporten.

5.

L. Bræin, A. Hervik og E. Nesset, 1994, Bankene som samarbeidspartnere for næringslivet. Om betydningen av regional næringslivskompetanse i bankene, Rapport nr 9407, Møreforskning Molde.

6.

Rådsdirektiv 93/6/EØF om investeringsforetak og kredittinstitusjoners kapitaldekningsgrad.

7.

Rådsdirektiv 92/121/EØF om tilsyn og kontroll med kredittinstitusjoners store engasjementer.

Til toppen
Til dokumentets forside