NOU 1998: 13

Etter inntektsoppgjørene 1998

Til innholdsfortegnelse

6 Sammenlikning av nivåer på arbeidskraftkostnader i industrien i Norge og andre land

Tabell 6.1 viser lønnskostnader per time for industriarbeidere i forhold til tilsvarende arbeidstakere for konkurrentlandene, målt i felles valuta. De faktiske valutakursene er lagt til grunn sammen med konkurransevektene som er brukt i kapittel 5.

Tabell  Totale lønnskostnader for voksne industriarbeidere i norske kroner. Indeks Norge=100.1)

Landene:19801985199019921994199519961997
Tyskland-vest10793103111130132128118
Sveits969397101119120114102
Norge100100100100100100100100
Belgia11387899611010910497
Sverige108939810790899895
Østerrike7773828810310410093
Danmark9479848897999793
Finland7179988791999490
Nederland10485848799989387
Japan48616071102978481
Frankrike2)7773758189878581
USA85126707080717177
Italia7074818475667070
Canada75106747476676770
Storbritannia6560596261565766
Irland5157545759565858
Spania5145535955535450
Hellas-35323337383939
Portugal1815182222222221
Norge i forhold til sine handelspartnere112119120115108110110113
(Handelsp.=100)

Kilde: Bureau of Labor Statistics, USA, OECD og lokale anslag.

Lønnskostnadene består av lønn per faktisk arbeidet time, lønn for ikke-arbeidet tid (f eks lønn under sykdom, feriepenger etc.) og andre indirekte personalkostnader som arbeidsgiveravgifter, pensjonsutgifter osv. og som knytter seg til bruken av arbeidskraft.

Lønnskostnadstallene er i hovedsak sammenstilt av BLS (Bureau of Labor Statistics) i USA, men 1997-tall er i tillegg til dels også bygd på veksttall fra OECD og lokale anslag. Innholdet i lønnsbegrepene kan være ulikt mellom land og man må være oppmerksom på usikkerheten for enkeltland. Beregningsutvalget mener likevel at de relative lønnskostnadstallene grovt sett vil gi relevante indikasjoner på lønnsforskjellene landene imellom.

Lønnsbegrepene som brukes av BLS i sammenligningen, faller ikke helt sammen med ILOs definisjon av totale lønnskostnader. Noen elementer av indirekte lønnskostnader er ikke med. Blant annet er rekrutteringskostnader, opplæringskostnader, arbeidsklær og bedriftsfasiliteter som f eks kafeteria og helsetjenestekostnader ikke med i sammenligningen. Grunnen til dette er at det ikke finnes data over slike kostnader i alle landene, og at det derfor gir en bedre sammenligning mellom landene å ikke ta disse med for noen av landene. I noen land, særlig i Norden, er noen av disse kostnader påbudt ved lov eller avtale (f eks bedriftshelsetjenesten i Norge) og påløper automatisk ved ansettelse, mens slike kostnader for andre land er frivillig og driftskostnad, ikke knyttet til lønn.

I takt med utviklingen av pensjonsordninger for ansatte betalt av bedriften, ved blant annet oppbygging av fond som skal sikre utbetalinger fra pensjonsalder, er en del av kostnadene for bedriften relatert til et lønnsbegrep som inneholder påløpte, men ikke realiserte lønnskostnadselementer. Et annet viktig element er bonusutbetalinger. Slike forhold skaper stadig større usikkerhet i sammenligningen mellom land.

Noen av komponentene i lønnskostnadstallene er nokså løst anslått. Statistikken må derfor ikke sees på som et presist uttrykk for kostnadsforholdene mellom land. Nivåsammenligningen er basert på gjennomsnitt for industriarbeidere og er ikke representativ for alle deler av industrien. F eks kan lønnsforskjellene mellom bransjer i f eks Japan og USA være svært store, mens f eks Tyskland og de nordiske landene har langt mindre forskjeller mellom bransjegrupper.

I forhold til tidligere materiale ( NOU 1998:2), viser tallene spesielt store endringer for Frankrike. Dette skyldes ny informasjon om bonusutbetalinger, basert på tall fra kostnadsundersøkelse for 1992. Dessuten har det vært en endring i innsamlingsprosedyrene som gir en annen struktur i lønnsstatistikkene i forhold til tidligere. For Frankrike er tallene revidert tilbake til 1990. I forhold til tallene før 1990, representerer dette et skift oppover i nivåtallene for Frankrike på omlag 6-7 prosentpoeng utover i 90-årene, i forhold til tallene i NOU 1998:2.

Ny informasjon om indirekte personalkostnader i Finland representerer ellers den største endringen i de reviderte tallene. Ellers har BLS gjennomført revideringer av tall bakover i mindre omfang for de fleste land.

Strukturen på lønnskostnadene varierer sterkt fra land til land. Noen land har forholdsvis høye faktiske lønninger per arbeidet time og lavere indirekte personalkostnader, mens andre land har lave faktiske lønninger per arbeidet time og høyere indirekte personalkostnader.

Det er fortsatt bare for arbeidere i norsk industri, at det kan foretas internasjonale sammenligninger av totale lønnskostnader per time av tilstrekkelig kvalitet, basert på harmonisert statistikk mellom landene.

Funksjonærene (i hovedsak månedslønte), slik de defineres i statistikken, har fått stadig større betydning for lønnssummen både i Norge og i de fleste andre land. Omlag 45 prosent av lønnssummen i norsk industri tilfaller de som i lønnsstatistikken defineres som funksjonærer.

Arbeidstid og de indirekte personalkostnader er forskjellige for arbeidere og funksjonærer i de ulike landene. I tillegg kan fordelingen av antall funksjonærere og arbeidere være svært forskjellig. Tallmessige indikasjoner for enkelte land innenfor EU-området peker fortsatt i retning av at lønnskostnadene i Norge i 1997 ville ligget langt nærmere våre handelspartnere, dersom funksjonærene hadde vært med i sammenligningene for industrien.

I Norge arbeides det med et opplegg for statistikk i privat sektor, som i særlig grad skal ta hensyn til de nasjonale behov som kan komme til nytte ved tarifforhandlingene, samtidig som man må kunne tilpasse det innsamlede materialet slik at man kan sammenligne hovedgrupper internasjonalt.

Til forsiden