2 En vurdering av enkelte premisser for en ny straffeprosesslov

Gert Johan Kjelby og Lisbeth Fullu Skyberg1

2.1 Bakgrunn og mandat

2.1.1 Straffeprosessutvalgets mandat

Straffeprosessutvalget, som ble oppnevnt i juni 2014, er bedt om å se på forhold som kan bidra til å effektivisere strafferettspleien, herunder vurdere behovet for bruk av informasjonsteknologi og sterkere dommerstyring. I mandatet fremheves det at en «god straffeprosess må bidra til kvalitet, effektivitet og rettssikkerhet i strafferettspleien, og den må åpne for rasjonell bruk av moderne informasjonsteknologi». Straffeprosessutvalget skal

«utrede en ny straffeprosesslov som er bedre tilpasset vår tid, og som legger til rette for å avvikle straffesaker rettssikkert og effektivt (…). Forslaget til ny straffeprosesslov skal utarbeides på grunnlag av en overordnet målsetting om en effektiv, rettssikker og tillitvekkende behandling av straffesaker. Forslaget bør reflektere en balansert avveining mellom effektivitet og rettssikkerhet.»2

I tillegg til disse generelle rettslige krav og føringer er det antatte revisjonsbehovet også forankret i noen sentrale faktiske premisser:

«Kriminalitetsbildet er i endring og kjennetegnes av økt profesjonalisering, organisering og internasjonalisering. Stadig mer komplekse saker med en stadig mer omfattende bevisførsel reiser spørsmålet om mer organisert saksforberedelse og sterkere dommerstyring. Det er mange forhold som tyder på at straffeprosessloven av 1981 ikke er rustet til å møte disse utfordringene.»3

Reformbehovet begrunnes altså i oppfatninger om generelle utviklingstrekk som antas å ha betydning for gjennomføringen av straffeforfølgningen. Hva det ellers siktes til med formuleringen i siste setning om «mange forhold som tyder på (…)», er ikke utdypet i mandatteksten. De to sentrale premisser er at kriminalitetsbildet har endret seg siden gjeldende straffeprosesslov ble utformet, og at det i dag er flere komplekse saker med mer omfattende bevisførsel enn da gjeldende lov ble utformet (eller sist endret). I det siste ligger implisitt at straffesakene tar lengre tid å behandle i rettsapparatet, særlig i domstolene, og/eller er mer ressurskrevende, og at en ny lov skal legge til rette for blant annet begrensinger i bevisførsel og kortere saksbehandlings- og iretteføringstid.

2.1.2 Vårt oppdrag og mandat

Straffeprosessutvalget har bedt oss om å

1. undersøke hvorvidt og i tilfelle i hvilken grad ovennevnte premisser er holdbare og

2. foreta en rettsdogmatisk/rettssosiologisk undersøkelse som tematiserer generelt hvilke forhold eller mekanismer som har betydning for straffesaksbehandlingens effektivitet, og hvordan disse forholdene påvirkes av den «nye» kriminaliteten.

Undersøkelsen ble forutsatt gjennomført som en begrenset teoretisk studie av strafferettspleien.

Straffeprosessutvalget har videre gitt uttrykk for at konklusjonene og hypotesene som fremkommer, burde følges opp av en spørreundersøkelse rettet mot prosessens aktører (gjennomført med bruk av Questback eller annet verktøy som er lett å administrere), men innenfor rammen for dette arbeidet, har ikke vi hatt anledning til å foreta en slik undersøkelse.

Mandatet vårt omfatter hele «straffesaksbehandlingen», det vil si både etterforskingsfasen, påtalestadiet og domstolsbehandlingen (iretteføringsfasen). Straffeprosessutvalgets mandat legger på de siterte punkt særlig vekt på domstolsbehandlingen, og hovedtyngden i denne fremstilling ligger også på vurdering av premissene for domstolsbehandlingen.

Virkelighetsbeskrivelsen og premissene i Straffeprosessutvalgets mandat – og i det utvalg av andre kilder det vises til nedenfor – kan problematiseres (se særlig pkt. 2.1–2.4). Holdbarheten kan også etterprøves, blant annet gjennom tallmateriale (se pkt. 4 og 5). Men hva virkelighetsbeskrivelsen i mandatet – om den viser seg treffende – aktualiserer av behov for rettslig regulering og eventuell rettsendring, er en omfattende oppgave som Straffeprosessutvalget skal vurdere.4

2.1.3 En oversikt over tidligere og pågående arbeid av betydning

Ulike utvalg og arbeidsgrupper har allerede gjort mye utredningsarbeid omkring disse spørsmål, men implementering i lovverket av konklusjoner og anbefalinger fra tidligere utredninger har tatt tid, vært begrenset, blitt stykkevis fulgt opp eller ikke blitt fulgt opp overhodet.5

Våre vurderinger vil derfor i noen grad begynne med å «børste støv» av tidligere arbeider og bygge videre på funn og konklusjoner fra allerede foreliggende undersøkelser. Det er her særlig grunn til å nevne følgende:

• Prosjekt hurtigere straffesaksbehandling – Arbeidsgruppe II, sluttrapport 26. juni 2000 om effektiviseringstiltak i perioden mellom påtalevedtak og fullbyrdelse, og sluttrapporten fra samme prosjekts Arbeidsgruppe I for etterforskings- og påtalestadiet. Flere lovendringer har fulgt i kjølvannet av disse rapportene, men uten at vi ser noen endring i den nokså alminnelige oppfatning av at straffesakene behandles for langsomt og tar for langt tid i retten.

• Rapporten Ressurs- og tidsbruk i omfattende straffesaker, avgitt til Domstoladministrasjonen 23. desember 2011.6 Arbeidsgruppens anbefalinger (se pkt. 2.2.3) er hittil ikke fulgt opp. En eventuell implementering av disse hører nå naturlig under Straffeprosessutvalgets mandat.

• Uttalelsen «Dommerstyring av straffesaker – God praksis for rask avklaring» fra Den norske dommerforening, avgitt i januar 2005.7 Uttalelsen retter seg først og fremst til dommere. Den legger vekt på en aktiv dommerstyring for raskere fremdrift og gjennomføring innenfor gjeldende regelverk, men inneholder en rekke anbefalinger av betydning for utformingen av nye straffeprosesslov, jf. utvalgets mandat pkt. 6.

I tillegg er det nylig tatt flere initiativ til å utrede «hurtigspor i de alminnelige domstolene for enkelte sakstyper innenfor straffesakskjeden». Oppdragene synes særlig å være innrettet mot behandlingen av saker mot utenlandske statsborgere, jf. mandatet «[for] å kunne forhindre at personer kan unndra seg straffeansvar (…)».8 Også et «hurtigsporprosjekt» for Oslo, rettet mot saker mot utenlandske statsborgere, er under behandling.9 Arbeidet med disse sakene skal formentlig skje parallelt med og uavhengig av Straffeprosessutvalgets arbeid og dets tidsfrist.

I slike hurtigsporprosjekt ligger det et klart premiss om at det forhold at vitner og/eller tiltalte er utenlandske statsborgere, og/eller at saken har forgreninger til annet land, er sentrale faktorer som påvirker tidsbruk og kostnader i alle ledd av straffesaksbehandlingen. Disse faktorer fremheves som «trend»/«tendenser» (pkt. 2.1), og de viser seg også i det materialet vi har gjennomgått (pkt. 5).

Tiltak av typen «hurtigsporprosjekt» rettet mot utlendinger har særlig betydning for tidsbruken under etterforskings- og påtalefasen og for inndriving av bøter. For iretteføring er stevning av tiltalte og tiltaltes tilstedeværelse nødvendig under hovedforhandling eller rettsmøte for tilståelsesdom. Lykkes det, kan likevel den senere forkynning av dom for å sikre rettskraft og fullbyrding være en utfordring, særlig i de større byer, hvor andelen pågrepne utenlandske statsborgere er høyt. I Oslo statsadvokatembeters uttalelse i forkant av ovennevnte «hurtigsporprosjekt», fremgår det blant annet at ca. 60 prosent av de pågrepne i Grønland krets er utenlandske statsborgere, at ca. 33 prosent av begjæringer om tilståelsesdom returneres fordi stevning ikke har lyktes, og at «et stort antall» hovedforhandlinger utsettes av samme grunn (jf. Brev til riksadvokaten datert 22. mars 2013 – ref. 2013/00123-2).

En rekke delprosjekt av betydning er pågående eller gjennomført, for eksempel Videokonferanseprosjektet i justissektoren (Evalueringsrapport, Domstoladministrasjonen november 2007) og pilotprosjektet i det såkalte MERVERDI-programmet, om forberedelser og gjennomføringen av en digital straffesak. Disse er forutsatt å være premissleverandører for utvalget, jf. mandatets pkt. 6.

En rekke revisjonsbehov, revisjonsforslag og analyser av gjeldende lov og praksis er også drøftet av erfarne aktører i et temanummer av Tidsskrift for Strafferett (TfS) nr. 4 2013.10 Det er her særlig verd å merke seg at flere av forfatterne etterlyser en oppfølgning av forslagene i rapporten Ressurs- og tidsbruk i omfattende straffesaker.11

Vi har også valgt å følge den nevnte Arbeidsgruppens metodologiske tilnærming idet vi har innhentet opplysninger for å kartlegge antall store og omfangsrike straffesaker for perioden 2005–2014 for å etterprøve premissene i utvalgets mandat (se pkt. 5).

2.2 Undersøkelsens utgangspunkt og begrensinger

2.2.1 Henvisninger til kriminalitetsbildet som premiss for lovendringer

Henvisninger til «kriminalitetsbildet» som premiss for lovendringer som tar sikte på å effektivisere straffesaksbehandlingen – slik som i Straffeprosessutvalgets mandat –, er velkjent i lovgivningsprosesser. Kriminalitetsbildet (eller trekk ved det) trekkes særlig frem som argument for å innføre nye straffebestemmelser for å bekjempe «nye» eller mer dagsaktuelle kriminalitetsformer (for eksempel strafferettslig vern for aktører i rettsvesenet for å møte et antatt «hardere klima») og for å innføre nye etterforskingsmetoder som tar sikte på å avdekke og oppklare flere saker på etterforskings- og påtalestadiet.

I det følgende gis eksempler på slik argumentasjon fra et utvalg sentrale kilder.

Metodeutvalgets (1997) beskrivelse av kriminalitetsutviklingen og den metode den baseres på ble møtt med kritikk fra flere høringsinstanser, særlig fra kriminologien. Advokatforeningen etterspurte en mer fullstendig gjennomgang av kriminalitetsutviklingen og behovet for nye etterforskingsmetoder og anførte at Metodeutvalgets beskrivelse av kriminalitetsutviklingen i liten grad var etterprøvbar. Norsk forening for kriminalreform (KROM) kritiserte metodebruken, særlig det at økningen i antall registrerte lovbrudd ble brukt som indikator på økt kriminalitet. Institutt for kriminologi fremhevet blant annet at kriminalitetsøkningen hovedsakelig gjaldt mindre alvorlig vinningskriminalitet, og at det var «meget uheldig» at det ikke ble fremhevet at de kriminalitetsformene som utvalget mente krevde nye metoder, utgjorde «en svært liten del av totalbildet».12 Departementet la større vekt på kvalitative enn kvantitative endringer i kriminalitetsbildet og konkluderte med at det ikke er

«avgjørende hvor stor økningen i kriminaliteten har vært. Vel så viktig er det at kriminaliteten har endret karakter. Særlig er det av betydning at alvorlig kriminalitet i større grad enn tidligere skjerorganisert, innenfor lukkede kriminelle miljøer som til dels har internasjonal tilknytning.»13

Fokuset i sitatet er primært kriminalitetsbildet og kriminalitetsutviklingens betydning for atferd som negativt påvirker politiets mulighet til å etterforske og avdekke kriminalitet, og som derfor aktualiserer behovet for nye eller andre etterforskingsmetoder.

Men forhold ved kriminalitetsbildet påvirker også aktørenes opptreden og sakens behandling under iretteføringeni domstolene, for eksempel i form av hvilke prosessuelle valg partene foretar eller avstår fra. Partenes konkrete prosesshandlinger og samlede prosessatferd i en sak er, ved siden av dommerens saksstyring, av betydning for hvor omfattende straffesakens forberedelse og gjennomføring blir i domstolene.14 Henvisninger til (sider ved) kriminalitetsbildet preger derfor også flere lovendringer av betydning for iretteføringen, særlig reguleringen av ulike bevisrettslige spørsmål, først og fremst for å gi domstolene hjemmel til å begrense partenes bevisføringsrett.15

Ved en lovendring i 2002 ble behovet for utvidet adgang til bevisavskjæring vurdert, og strpl. § 292 endret. Et lignende lovforslag var fremsatt allerede i 1988–1989 og i 1994–1995 med lignende begrunnelse, men ble da ikke vedtatt. Justiskomiteen var den gang ikke uenig i at det kunne være grunnlag for å gi retten muligheter til å avskjære bevis «av uvesentlig betydning for avgjørelsen», og hadde «forståelse for de tidsbesparende fordelene en mer omfattende adgang til bevisavskjæring vil ha», men uttalte at «forslaget vil kunne bidra til å svekke rettssikkerheten». Komiteen la vekt på at det er «viktig at forsvareren har et rimelig vidt spillerom for måten forsvaret legges opp på, slik at tiltalte føler at han eller hun har kommet til orde, og at saken har fått en grundig og objektiv behandling.»16

Ved endringen i 2002 var situasjonen og vurderingen en noe annen. Endringen var blant annet basert på en arbeidsgruppe som uttalte at

«[e]n del straffesaker har et omfang som legger beslag på store ressurser over lang tid. Det er arbeidsgruppens inntrykk at straffesaker har blitt langt mer omfattende hva angår tidsforbruk enn tidligere. Det er ikke helt sjelden at straffesaker berammes over mange uker og måneder, jf for eksempel meget omtalte saker som AUF-saken, Rasool-saken, Skriksaken og ikke minst en rekke økonomiske straffesaker. Også narkotikasaker blir ofte meget omfattende.»17

De premisser som Arbeidsgruppen fremhevet, bygger et stykke på vei på statistikk og tall, supplert av prognoser for fremtiden og med referanser til (medie)omtalte saker. Men langt på vei dreier det seg om synspunkter på kriminalitetsutviklingen og dens betydning for domstolsbehandlingen av sakene, i form av «inntrykk» og/eller «antakelser» fra ulike premissleverandører, for eksempel utvalgsmedlemmer og særorgan. Et annet forhold er at synspunktene er svært generelle og unnlater å påpeke at de sakene det refereres til, utgjør «en svært liten del av totalbildet».18 Den enkeltes fokus og ståsted i straffesakssystemet kan ha nokså stor betydning for hvilket inntrykk man har, og hvordan tilgjengelige tall tolkes.

Disse forhold, som har betydning blant annet for premissholdbarhet og metode, ble påpekt av Metodekontrollutvalget i 2009:

«Det har vist seg at hoveddelen av de eksisterende, tilgjengelige kildene om dagens kriminalitetsbilde i Norge i all hovedsak stammer fra politiet. Dette er en svakhet, særlig i forhold til de kildene som består av mer subjektive analyser. Det illustrerer imidlertid en svakhet ved det generelle tilfanget av kilder om kriminalitetsbildet i Norge, nemlig at få andre foretar omfattende innsamling av data eller analyser av kriminalitetsbildet av større format.»19

Det dreier seg her om nokså etablerte oppfatninger, som fremføres i ulike fora og i offentlige dokument, slik mandatet til Straffeprosessutvalget er et eksempel på.20 Sentrale aktører med et bredt overblikk har for eksempel uttalt:

«I vårt land tar domstolsbehandlingen stadig lenger tid, utvilsomt et sammensatt og komplisert spørsmål hvor årsakene krever mer analyse enn plassen her tillater. Etter min oppfatning kan det vanskelig dokumenteres at det økte tidsforbruk fører til bedre rettssikkerhet, herunder riktigere avgjørelser.»21

Nils Erik Lie, mangeårig førstelagmann i Borgarting, peker på noen lange linjer i kriminalitetsbildet, med en utvikling fra ca. 90 000 straffereaksjoner i 1970 til 336 000 i 2010, mer organisert kriminalitet og nye sakstyper som for eksempel miljøkriminalitet, menneskehandel og terror. Det er verd å merke at Lie deretter inntar et tjueårsperspektiv, og uttaler:

«Samtidig ser vi en klar tendens til at flere saker i domstolene blir mer og mer omfattende. Ingen offisiell statistikk viser gjennomsnittlig varighet av sakene i retten. Min erfaring fra mange år i gamle Eidsivating og Borgarting lagmannsrett er at varigheten av ankesakene hadde en klar økende tendens. Lagrettesaker som tok fire–fem dager eller mer, var etter hvert heller regelen enn unntaket, mens de for 20 år siden gjerne ble avviklet på to, maksimum tre dager.»22

Også utvalg som har vurdert situasjonen for enkelte domstoler, konkluderer på samme måte. I en undersøkelse fra Oslo heter det:

«Antallet anmeldte forbrytelser og forseelser i Oslo har vært relativt konstant siden 1996. Det har imidlertid i samme periode vært en markert økning i antallet hovedforhandlinger og rettsdager for Oslo tingrett. Årsaken til dette ligger dels i restanseavvikling, dels i en økning i politiets oppklaringsprosent og dels i endringer i hovedstadens kriminalitetsbilde. Tendensen går i retning av mer omfattende og komplekse saker og en større del av kriminaliteten har grenseoverskridende karakter eller bedrives av personer som samarbeider i nettverk. Økonomisk kriminalitet har videre vært et satsingsområde, hvilket har ført til en rekke store straffesaker i den senere tid.»23

Uttalelsen ovenfor angir at kriminalitetsbildet og politiets satsinger på enkelte kriminalitetsområder er faktorer som påvirker og forlenger behandlingstidene i domstolene.

Tilsvarende koblinger og uttalelser om «utviklingstendenser» er gjort av andre utvalg. Om sammenhengen mellom kriminalitetsbildet/-utviklingen og straffesaksbehandlingen heter det i Politianalysen fra 2013:

«Kriminalitetsbildet blir også mer komplekst og sammenvevd, bl.a. gjennom mer grenseoverskridende og organisert kriminalitet. Etterforskningen og iretteføringen av saker blir mer ressurskrevende. Dette utfordrer politiets kapasitet, kompetanse og organisering på nye måter.»24

Tilgjengelige tall fra politiet om ressursbruken, gir en viss støtte for dette. I Driftsanalysen for politi- og lensmannsetaten for perioden 2002–2008 heter det at

«Vårt klare inntrykk er at kostnadsdriverne for straffesaksutgiftene ligger i de store og komplekse sakene på disse områdene [voldskriminalitet og alvorlige narkotikasaker, vår anm.]. Sakene (…) er i dag både mer omfattende og med mer komplekse sammenhenger enn tidligere. Vi ser også at flere av de store sakene involverer personer med utenlandsk bakgrunn, noe som innebærer utstrakt bruk av tolker og større utgifter knyttet til dette. (…) Vi ser også en klar tendens til at hver enkelt sak tar lengre tid i retten, noe som også er et uttrykk for kompleksiteten i sakene. I en oversikt fra høyere påtalemyndighet sine aktorater og rettsdager kan man finne støtte for antagelsen om at straffesakene har blitt mer komplekse og omfattende.»25

Konklusjonen om at det er «en klar tendens» til at sakene tar lengre tid i retten enn tidligere – i tillegg til henvisninger til kriminalitetsendringer – begrunnes i at antall rettsdager er uforandret selv om antall saker går ned – en utvikling som også ses for perioden 2001–2004.26 Aktoratene «antas» å være mer ressurskrevende enn tidligere, de tar lengre tid å gjennomføre, og de krever gjerne to statsadvokater, fordi det iretteføres stadig mer omfattende og komplekse saker knyttet til kriminelle nettverk og organisert kriminalitet, ofte med mange tiltalte og behov for tolking. Tilsvarende ligger til grunn også for Domstoladministrasjonens rapport Aktiv saksstyring og saksavvikling i straffesaker.27

Utviklingen med en nedgang i antall aktorater, men en økning i antall rettsdager, er imidlertid ikke entydig, men kan påvises i ulike perioder fra 2001 og frem til 2014.28 Det er årsvariasjoner,29 men tallene gir en viss indikasjon på at sakene krever – eller i det minste blir vurdert å kreve – mer tid under iretteføring for enkelte år. Riksadvokatens tall for perioden 2009–2014 viser likevel at gjennomsnittlig antall rettsdager pr. statsadvokataktorat (primært saker med strafferamme over seks års fengsel) varierer nokså lite i perioden. Gjennomsnittet ligger jevnt mellom 2,66 (2009–2010), 2,8 (2011 og 2013) og ca. 3 dager (2012 og 2014).30

2.2.2 Særlig om rapporten Ressurs- og tidsbruk i omfattende straffesaker fra 2011

2.2.2.1 Arbeidsgruppens tallmateriale

Vi har som nevnt i pkt. 1.3 valgt å følge Arbeidsgruppens metodologiske tilnærming i vår undersøkelse og redegjør derfor i det følgende for hovedinnholdet i Arbeidsgruppens rapport.

Arbeidsgruppen definerte «store, omfangsrike straffesaker», som «saker hvor hoved- eller ankeforhandlingen varer mer enn 10 rettsdager».31 Tallmaterialet presenteres nærmere i pkt. 3.2 nedenfor, men som det vil fremgå der, er gjennomsnittsandelen av det man kan karakterisere som omfattende straffesaker, svært liten i forhold til det totale antall saker som ble behandlet i domstolene i 2005, 2009 og 2010. I prosent dreier det seg om mellom 0,43 og 0,6 prosent av sakene i tingrettene og mellom 1,5 og 1,9 prosent av sakene i lagmannsrettene.32

2.2.2.2 Type saker og faktorer som påvirker tids- og ressursbruk

Et kjennetegn ved de omfattende straffesakene som Arbeidsgruppen gjennomgikk, var at det i stor grad gjaldt straffesaker med flere tiltalte. I tingretten var det et snitt på henholdsvis 5,1 (2005), 4,4 (2009) og 3,5 (2010) tiltalte.33 I lagmannsrettene var snittet henholdsvis 4, 3,6 og 3,4 tiltalte for samme år.

Et annet vesentlig trekk både i tingrett og lagmannsrett var at det var en høy andel saker hvor det ble anvendt tolk (grovt sett i 50 prosent eller mer av sakene). Det var også oppnevnt flere bistandsadvokater i hver sak.34

De store og omfattende sakene i Arbeidsgruppens materiale hørte særlig til kategoriene økonomiske straffesaker, narkotikasaker og omfattende sedelighetssaker.35 Det påpekes at det fra 2005 har vært en «klar utvikling» mot flere store økonomisaker og «en økning» av omfangsrike sedelighetssaker i begge instanser, men at tallene er «svært lave og at det er begrenset hva som kan tolkes ut av årvisse endringer».36

Arbeidsgruppens rapport går ikke i detalj inn i hver sak og på hvilke forhold ved den enkelte sak som påvirket tids- og ressursbruken. I oppsummeringen påpekes imidlertid noen generelle trekk, men uten at det spesifiserer om – og i så fall i hvilken grad – disse forhold konkret gjorde seg gjeldende i det undersøkte materialet:

«Generelt kan det pekes på flere utviklingstrekk de senere årene som kan føre til mer omfattende hovedforhandlinger. For eksempel har den teknologiske utviklingen og ny straffeprosesslovgivning medført muligheter for å skaffe og å føre, bevis som tidligere ikke var mulig, for eksempel teletrafikk- og posisjoneringsdata, kommunikasjonskontrollmateriale, databeslag og andre elektroniske spor. Ellers kan nevnes økt fokus på straffebud som tar sikte på å ramme handlinger som i sin natur er skjulte og derved vanskelig å bevise uten å presentere et omfattende ‘puslespill’ som bevis. Eksempler på dette er korrupsjon, innsidehandel og konkurranselovbrudd. Nye inndragningsregler og økt bruk av inndragning reiser nye og komplekse problemstillinger. Fornærmede og etterlatte er gitt styrkede rettigheter, og flere erstatningskrav behandles i forbindelse med straffesakene. De nevnte faktorene er langt på vei knyttet til lovgivningstiltak som er villet, og ressursbehovet knyttet til iretteføringen forutsettes vurdert i forbindelse med de enkelte lovendringene.»37

Arbeidsgruppen er forbeholden med å antyde årsak–virkning og angir at det dreier seg om utviklingstrekk som «kan» føre til mer omfattende hovedforhandlinger i fremtiden.38 Flere av de faktorer som angis her, gjenfinnes, som vi vil se, i de øvrige kilder i pkt. 2.1.

Arbeidsgruppen ga i første rekke en generell prognose for fremtidig utvikling, men prognosen er usikker. Det ser i vårt materiale ikke ut til at de utviklingstrekk Arbeidsgruppen angir, har slått til eller vist seg i årene etter Arbeidsgruppens rapport, i hvert fall ikke i form av en økning i antall og/eller lengde på store saker. Tall vi har innhentet fra 2011– 2014 (pkt. 5), gir ikke grunn til å konkludere med at det faktisk er blitt særlig flere saker og/eller «mer omfattende hovedforhandlinger» enn det Arbeidsgruppen la til grunn for 2005 og 2009–2010.

2.2.2.3 Arbeidsgruppens anbefalinger

Basert på de generelle utviklingstrekk foreslår Arbeidsgruppen ulike tiltak, både i form av administrative tiltak (endring i rutiner, økt samhandling, effektivisering av tolketjenester, kompetanseheving mv.), meraktiv bruk av gjeldende lovregulering og lovendringer. Flere av forslagene samsvarer med anbefalingen i Domstoladministrasjonens tidligere nevnte rapport Aktiv saksstyring og saksavvikling i straffesaker. Arbeidsgruppens forslag illustrerer ulike faktorer/forhold ved en sak som antas å påvirke tids- og ressursbruk, og gjengis derfor her.

Arbeidsgruppen vurderte lovfesting av en generell plikt til forhåndsberamming av saker. Dette ble ikke anbefalt. Arbeidsgruppen mente at behovet måtte vurderes for hver sak, at den foreliggende praksis om forhåndsberamming fungerte og at økt samhandling (blant annet med varsel til retten om kommende saker) ville ivareta behovet.39

Anbefalingene om mer aktiv bruk av gjeldende lovregulering kan sammenfattes slik:

• skriftlig saksforberedelse for avklaring, konsentrasjon og et best mulig avgjørelsesgrunnlag:

  • økt bruk av redegjørelse fra påtalemyndigheten, jf. strpl. § 262 tredje ledd, og forberedende møter, jf. strpl. § 272

  • en omforent faktumbeskrivelse som tiltalte gis anledning til å tiltre, og som skal inngå i rettens avgjørelsesgrunnlag

  • krav om at partene i komplekse bevisanker angir hvilke bevisvurderinger i tingrettens dom som angripes, slik at bevisvurderingene ellers kan legges uprøvd til grunn, jf. strpl. § 331 tredje ledd

• innledningsforedrag gjennomføres etter sivilprosessuell modell. Dokumentbevis fremlegges i sammenheng med redegjørelsen for saksforholdet, og begge parter presenterer rettslige og faktiske anførsler

• oppdeling av rettsforhandlingene bør oftere vurderes, jf. strpl. § 288 (særlig erstatningskrav og inndragningskrav)

• tiltak som kan bidra til å øke antallet tilståelsessaker:

  • hyppigere oppnevning av forsvarer i tilståelsessaker

  • økt bruk av saksomkostninger i saker uten tilståelse

Arbeidsgruppens forslag til lovendringer omfatter følgende punkt:

• lovendring for mer effektiv saksforberedelse:

  • planmøter etter tvistelovens mønster i komplekse straffesaker

  • endring i strpl. § 262: angivelse av bevis og pålegg om skriftlig redegjørelse

  • innledningsforedrag etter tvistelovens mønster, jf. strpl. § 289

  • ny bestemmelse om partenes felles utkast til beskrivelse av uomtvistet saksforhold til bruk i rettens avgjørelsesgrunnlag

  • krav til skriftlig redegjørelse fra ankende part om hvilke feil som påstås å foreligge i den påankede dom

  • retten kan pålegge partene å angi konkret hvilke deler av det faktiske forhold i den påankede dom som bestrides

  • adgang til bevisavskjæring under saksforberedelsen, uten muntlige forhandlinger. Dagens ordning er for omstendelig, og «frykt» for opphevelse ved avskjæring er til stede

• adgang til å fremme en begrenset anke og stille en bevisanke i bero

• adgang til å oppnevne koordinerende bistandsadvokat(er) i saker med flere fornærmede/etterlatte og andre med bistandsadvokat (er nå lovfestet i strpl. § 107 h)

• begrensning i ankeadgangen for saker som etter loven kan medføre fengsel i mer enn seks år (suppleres med også «idømt eller påstått mer enn to år (…)»)

Arbeidsgruppen anbefaler også en nærmere utredning av:

• strpl. § 99, slik at straffens lengde som vilkår for offentlig oppnevnt forsvarer reduseres eller faller bort (for å øke antallet tilståelsesaker)

• utvidet adgang til å oppnevne annen bistandsadvokat enn den fornærmede ønsker, og adgang for retten til å begrense antallet bistandsadvokater i en sak

Vi utreder ikke videre de siste to punktene.40

2.2.3 Noen foreløpige vurderinger og presiseringer

Det er en nær sammenheng mellom de siterte premissene i Straffeprosessutvalgets mandat. At kriminalitetsbildet (og endringer i det) og politiets satsinger på enkelte kriminalitetsområder er faktorer som påvirker og forlenger behandlingstidene i domstolene, er isolert sett rimelige hypoteser. De er lagt til grunn for mandatet, i flere av de uttalelser som er gjengitt i pkt. 2.1, og i Arbeidsgruppens rapport fra 2011.

Men hvilke konklusjoner som kan trekkes fra det ovennevnte utvalg kilder, er likevel usikkert, av flere grunner. Som det fremgår i de nevnte referanser, er begrep som «tendens», «antakelse»/«anta» og «inntrykk» sterkt representert, uttalelsene er generelle, tallgrunnlaget er noe begrenset, tallene er ikke entydige, og antall kilder for tallmateriale er begrenset.

Sentrale aktørers inntrykk og antakelser, basert på egen kjennskap til det praktiske rettsliv, er det verd å legge vekt på, men særlig tidsperspektivet som inntrykket er basert på, må klarlegges, blant annet for å ta høyde for endringer som ikke først og fremst kan knyttes til kriminalitetsbildet.

Endringer i den samlede straffeprosessuelle regulering over tid som påvirker tidsbruk uavhengig av forhold ved «kriminalitetsbildet», må det tas hensyn til. Her nevnes kort at nye og skjerpede rettslige krav og føringer, særlig skjerpede krav til (doms)begrunnelser og andre saksbehandlingskrav, påvirker tidsbruk og hva som kreves av det bevismessige grunnlaget som dommen skal bygge på. Også ny erkjennelse av skadevirkninger av ulike typer lovbrudd og/eller endringer i syn på straffverdighet og håndhevelsesintensitet spiller inn, for eksempel i voldssaker (særlig vold i nære relasjoner), ved seksuallovbrudd og ved korrupsjon og annen økonomisk kriminalitet.

Strukturelle endringer, som for eksempel innføring av toinstansbehandling, trekker også tid og ressurser, men heller ikke disse (menneskerettslig forankrede) endringer er i første rekke knyttet til endringer i kriminalitetsbildet. Dette er endringer i rettslig regulering og rettslige strukturer, basert på endret syn på rettslige krav til en rettferdig rettergang, både i de små og i de store sakene.

Videre må elementer av medieskapte inntrykk av kriminalitetsbildet og et økende antall «store saker» i domstolene tas bort for å få et riktigere bilde. Mediedekning av enkelte store straffesaker kan utvilsomt skape et feilaktig inntrykk av hva som er vanlig, og/eller danne grunnlag for oppfatninger om «en tendens», selv om den aktuelle sak er langt fra representativ for det samlede antall saker som behandles.41 Fokus i enkeltsaker på element fra kriminalitetsbildet/-utviklingen (som for eksempel «organisert kriminalitet» og «internasjonale forgreninger») kan på samme måte bidra til å tilsløre det store antall saker hvor slike element ikke er til stede.

2.2.4 Om mandatets begrepsbruk: effektiv, rettssikker og tillitvekkende

Vi er bedt om å undersøke «generelt hvilke forhold eller mekanismer som har betydning for straffesaksbehandlingens effektivitet», jf. pkt. 1.2. I Straffeprosessutvalgets mandat heter det at utvalget skal foreslå regler basert på «en overordnet målsetting om en effektiv, rettssikker og tillitvekkende behandling av straffesaker».

Formuleringene rører ved et grunnleggende problem knyttet til bruk av begrepet effektivitet.42 Det er ikke uvanlig at dette anvendes upresist; at det ikke presiseres hva som legges i begrepet når ulike former for «effektivitetsargumenter» anføres som (del av) premissene for lovendringer. Til mandatets «målsetting» kan det for eksempel reises spørsmål om hvorvidt «effektiv, rettssikker og tillitvekkende» og «kvalitet, effektivitet og rettssikkerhet» angir selvstendige målsettinger ved eller kun ulike element i det som samlet sett kan betegnes som «effektiv» behandling av straffesaker eller – mer overordnet – «effektiv kriminalitetsbekjempelse».

Utvalgets mandat benytter formuleringen «en overordnet målsetting», men slik mandatet ellers er formulert, legger vi til grunn at det er sistnevnte betydning det siktes til. I mandatets pkt. 1 heter det at den gjeldende lovens «(…) system bygger likevel på en forutsetning om at hensynet til effektivitet ikke skal gå på bekostning av hensynet til mistenktes grunnleggende rettssikkerhet. I tillegg skal loven på forsvarlig vis ivareta hensynet til fornærmede». Utvalgets oppgave er å fremme et forslag til lov som «bør reflektere en balansert avveining mellom effektivitet og rettssikkerhet.»

Effektiv(t) og effektivitet betyr «virke»/«virksom», det vil si noe som virker eller har virkning. Begrepet gir visse assosiasjoner, men det gir liten selvstendig mening med mindre det relateres til hva det er eller skal være effektivt i forhold til,og på hvilken måte det eventuelt er effektivt.43 Begrepet benyttes derfor ofte i sammensatt form (for eksempel «tidseffektiv» eller «kostnadseffektiv») eller i sammenkoblet form (for eksempel «effektiv etterforsking», «effektiv kontradiksjon», «effektivt forsvar», «effektiv ressursutnyttelse» og – som i vårt mandat – «straffesaksbehandlingens effektivitet»).

Effektivitet kan i grove trekk sies å omfatte både formålseffektivitet (hvor godt virksomheten [her: straffesaksbehandlingen og dens aktører] innretter seg i forhold til de grunnleggende formål og målsettinger), kostnadseffektivitet (hvor godt virksomheten bruker ressursene som stilles til rådighet for å fremme disse)44 og tidseffektivitet (hvor hurtig virksomheten utfører sine oppgaver).

I argumentasjon og drøftelser om effektivitet må det rimeligvis presiseres hva som er målsettingen, i det minste ved å angi én eller flere primærmålsettinger, og om det er rom for en gradering av målrealisering ved den aktuelle virksomhet. En moderne straffeprosesslov bør formentlig angi det i en formålsparagraf. Men også i tilfeller hvor lovens formål – og virkemidler for å oppnå disse formålene – angis, benyttes vide begreper med delvis overlappende innhold. Slik også i tvistelovens formålsbestemmelse (§ 1–1), hvor det heter at loven «skal legge til rette for en rettferdig, forsvarlig, rask, effektiv og tillitskapende behandling av rettstvister». Uttrykket «effektiv» i formålsbestemmelsen var ikke med i Tvistelovutvalgets forslag.45 Det ble tilføyet av departementet, men uten noen nærmere begrunnelse eller presisering av hva det tilførte lovens formål, eller hva «effektiv» her sto i forhold til.46 I kommentarutgaven er tids- og kostnadsbruk særlig fremhevet i forklaringen av dette begrepet i lovens formålsbestemmelse.47

Et annet problem ved effektivitetsspørsmålet er mulighetene for å måle om målsettinger eller formål oppnås. I forvaltningsprosessen fremheves det at «effektivitetsidealet» går ut på å «oppnå så meget som mulig med minst mulig innsats.»48 Det er en realitet at tidsbruk og kostnader er og blir en åpenbar «prestasjonsindikator» og ofte de vanligste kriterier for å måle «effektivitet». Straffesaksbehandlingens effektivitet måles derfor oftest i slike ytre faktiske kjennemerker, som tidsbruk (samlet og/eller på aktørnivå), antall oppklarte saker, økonomiske omkostninger og personellbruk. Det er også på kvantitative punkt det produseres resultatmål og måloppnåelse rapporteres og evalueres.49 Det er derfor en fare for at effektivitetsspørsmål reduseres til et spørsmål om anvendt tid og ressurser, eller at det blir et for ensidig fokus på det.50 Enkelte forskningsresultater tyder også på at slike kriterier er mindre egnet til å vurdere og sammenligne effektivitet og som grunnlag for styring av virksomheten.51

Men sentrale mål ved straffesaksbehandlingen er (også) å fremme et riktig resultat, høy kvalitet samt forholdsmessighet mellom krav og prosessbruk og reaksjon. Med hensyn til å måle straffesaksbehandlingens effektivitet er slik «indre» ideelle og kvalitative formål av en annen karakter enn spørsmålet om tidsbruk og kostnader. De kvalitative krav er spørsmål om straffeprosessen gir siktede et effektivt rettsvern, den fornærmede og andre en effektiv rettsbeskyttelse («rettsikkerhet»), og – ikke minst – om prosessen sikrer domstolene et materielt riktig avgjørelsesgrunnlag.

Hvorvidt reglene for straffesaksbehandlingen effektivt fremmer disse målsettinger, verdier og hensyn, kan vanskelig telles eller måles. Om behandlingen av en konkret sak tilfredsstiller disse krav, viser seg gjerne først når saksbehandlingen overprøves i en høyere rettsinstans eller etterfølgende vurderes av EMD etter rettighetsvernet i EMK. At en dom ikke ankes, kan – i hvert fall i en viss utstrekning – være en indikator på at behandlingen av saken er tilfredsstillende.

Det er etter vårt syn opplagt at en straffesaksbehandling som med rette kan kalles «effektiv», må fremme begge de nevnte dimensjoner, det vil si både de ytre faktiske kjennemerker og de «indre» ideelle og rettslige hensyn og formål.

Men hvilke økonomiske og personellmessige ressurser som samfunnet kan og bør benytte for å fremme disse, oppnås det neppe rettslig eller politisk enighet om. Kriminalpolitikken begrenses her av rettslige krav. I noen grad vil de grunnleggende forfatnings- og menneskerettslige føringene for prosessen gi lite handlingsrom både for utøvende, lovgivende og dømmende myndigheter.

Heller ikke spørsmålet om hvilke prinsipp og virkemidler som prosesslovgivningen skal eller bør knesette for å oppnå disse mål, er uomtvistet. Er prinsippene (f.eks. straffeprosesslovens sterke fokus på muntlighet og bevisumiddelbarhet) og de øvrige regler i strpl. de beste sannhetssøkende mekanismer, og gir lovens saksbehandlingsregler de beste eller mest effektive midler for å oppnå rettssikkerhet og materielt riktige avgjørelser?

Denne fremstillingen gir begrenset anledning til å forfølge disse spørsmålene videre, men i pkt. 8 nedenfor vurderes noen premisser for muntlighet- og bevisumiddelbarhetsprinsippene i straffeprosessen. Vi vil imidlertid sterkt understreke at lett tilgjengelige målekriterier som tidsbruk og omkostninger lett kan overskygge de(t) viktige spørsmål; «Var tidsbruken og kostnadene nødvendig for å sikre den aktuelle saken en forsvarlig, tillitvekkende og rettssikker saksbehandling og nødvendig for å gi domstolene et tilstrekkelig grunnlag for å avsi den aktuelle dom på et materielt riktig faktum?»

Løftes perspektivet ytterligere, bør det også påpekes at selv om straffeforfølgningens og straffereaksjonenes preventive virkninger regelmessig best ivaretas når de iverksettes og ilegges kort etter lovbruddet, ligger det svært viktige preventive signaler i at rettsapparatet er i stand til å håndtere, oppklare og sanksjonere også de mer komplekse sakene, selv om saksbehandlingstiden i de sakene som tas til behandling, i alle ledd blir lang.

2.3 Tyngdepunkter i straffesakskjeden og antallet «store og omfangsrike» saker

2.3.1 De fleste reaksjoner ilegges uten domstolsbehandling

I den gjeldende straffeprosesslovens bestemmelser er tyngdepunktet knyttet til regler for domstolsprosessen og forberedelsene til den. Men et domstolsperspektiv, med hovedfokus på domstolsbehandlingen, blir noe misvisende og snevert, fordi de fleste straffesaker ikke avgjøres av domstolene, og de fleste straffereaksjoner ilegges uten domstolsbehandling.

Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at det i 2013 ble registrert 309 376 straffereaksjoner i Norge.52 Av disse var 34 800 straffereaksjoner i forbrytelsessaker, de øvrige forseelser.

Hvilken aktør i strafferettssystemet ila disse reaksjonene? Tallene fordeler seg slik:

Domstolene:

• 21 900 av straffereaksjonene ble ilagt av domstolene, derav53

  • 20 600 av tingrett (dvs. at 94 % avgjøres i førsteinstans)54

  • 1250 av lagmannsrett

  • 41 av Høyesterett

Politi/påtalemyndighet (og Tollvesen):

• 228 723 av straffereaksjonene er reaksjoner ilagt som forenklede forelegg av politiet eller tollvesenet (90 % av disse gjelder veitrafikkovertredelser).

• 58 653 av straffereaksjonene er reaksjoner ilagt av påtalemyndigheten (som forelegg og påtaleunnlatelser).

Tallene viser altså at hele 92,9 prosent av de registrerte straffereaksjoner ble ilagt av påtalemyndigheten (forenklede forelegg medregnet). Ser man kun på de ordinære forelegg og påtaleunnlatelser, utgjør andelen likevel så mye som 72,8 prosent.

Målt etter antall straffereaksjoner ligger altså «tyngdepunktet» i straffeprosessen utenfor domstolene – i politi- og påtalemyndighet.55 Disse sakene er naturligvis de enkle og mest kurante saker, hvor siktede har full anledning til å kreve domstolsprøving. Effektivitetsbestrebelser og balansering av rettssikkerhetshensyn i en ny lov for disse sentrale avgjørelsene i strafferettspleien, vil formentlig dreie seg om regulering som bidrar til

• hurtigere behandling og avgjørelse i politi- og påtalemyndighet, herunder regler om krav, eventuelt forenklede krav, til avgjørelsesgrunnlaget (se f.eks. påtaleinstruksen § 7-5 fjerde og femte ledd)

• større adgang til å ilegge forenklet forelegg og ordinære forelegg, både hva angår personellkompetanse, sakstyper og krav (sml. ny strpl. § 255 og ny strpl. § 214 a og § 214 b ved ikrafttredelsen av strl. 2005)56

• forenklinger ved en eventuell domstolsprøving/-behandling av slike saker (jf. f.eks. strpl. § 276 første ledd om enedommer, utvidet adgang til skriftlig og middelbar bevisførsel, jf. strpl. § 297 første ledd siste pkt. og krav om særskilt samtykke for anke til lagmannsrett, jf. strpl. § 321 første ledd)

2.3.2 Antallet «store og omfangsrike» saker for domstolene er samlet sett svært lavt

Mindre enn 7–8 prosent av alle straffereaksjoner ilegges altså etter domstolsbehandling, og de aller fleste av disse blir endelig idømt etter førsteinstansbehandling.57 I domstolene ligger som nevnt tyngdepunktet i tingrettene, som avgjør 94 prosent av sakene. Omkring 45 prosent av disse avgjøres som tilståelsessak, og de fleste av de øvrige straffesakene er rimelig oversiktlige både når det gjelder faktiske og rettslige spørsmål. Tidsbruk til rettsbehandlingen overskrider normalt ikke 1 – én– rettsdag.58

Når det henvises til kriminalitetsutviklingens betydning for iretteføringen, er fokuset i utvalgets mandat – som vi har sett – på langvarige ogkomplekse saker med omfattende bevisførsel. Hvor mange saker kan da karakteriseres som dette?

I rapporten Ressurs- og tidsbruk i omfattende straffesaker fra 2011 definerer Arbeidsgruppen de «store, omfangsrike straffesaker» som «saker hvor hoved- eller ankeforhandlingen varer mer enn 10 rettsdager.»59 Dette er etter vår oppfatning et rimelig avgrensingskriterium.60 En varighet på 60 rettstimer antas å tilsvare ti rettsdager (det vil si to arbeidsuker).

Basert på tall fra alle lagmannsretter og de største tingretter (Oslo, Bergen, Stavanger, Kristiansand, Sør-Trøndelag/Trondheim, Salten og Nord-Troms) for årene 2005, 2009 og 2010 konkluderte Arbeidsgruppen med at «andelen store, omfattende straffesaker er svært lav sett i forhold til alle hoved- og ankeforhandlinger (…)».61

I prosent utgjorde disse 0,1–0,6 prosent i tingrettene (snitt 0,4 %) og 0–3,9 prosent i lagmannsrettene (snitt 1,7 %). I tingrettene var det kun mindre variasjoner, men Oslo lå rimeligvis høyest (henholdsvis 0,5, 0,7 og 0,6 prosent i år 2005, 2009 og 2010). Både i 2009 og i 2010 lå Borgarting høyest (3,9 %), etterfulgt av Gulating i 2009 (3,2 %). Det var ingen slike saker i Frostating og Agder i 2009–2010.

For tingretten var gjennomsnittlig tidsbruk i disse sakene 125 (2005), 108 (2009) og 95 (2010) rettstimer. I lagmannsrettene var gjennomsnittet henholdsvis 122, 108 og 104. Det vil si at de store/langvarige sakene grovt sett tar 3–4 arbeidsuker i snitt, for begge instanser.

Arbeidsgruppens funn står i kontrast til premisset i Straffeprosessutvalgets mandat og «den alminnelige» oppfatning som er påpekt ovenfor, om «stadig mer komplekse saker med en stadig mer omfattende bevisførsel». Situasjonen er, som det vil fremgå senere, den samme i dag som for de årene Arbeidsgruppen undersøkte. Vi har innhentet oppdaterte tall fra DA for å foreta en tilsvarende kvantifisering av antall store og omfattende saker, se konklusjonene i pkt. 5.

Arbeidsgruppens tall – og de tilsvarende tall som presenteres i pkt. 5 – er viktige som premisser for behovet for en ly lov, og utformingen av den. Når antall «store saker» er så beskjedent, er det grunn til å stille spørsmål om ikke en ny straffeprosesslov først og fremst må utformes med sikte på å gi saksbehandlingsregler for «normaltilfellene» og «allmennprosessen», men med særlige bestemmelser i begge retninger, det vil si både for behandling av de enkle saker (tilståelsesdom, foreleggsaker) og for behandling av de kompliserte og omfattende saker.

2.4 Relevante sakstall og saksbehandlingstid – perioden 2006–2014

2.4.1 Innledning og avgrensninger

For videre å undersøke og vurdere om premisset om at det er flere komplekse saker i domstolene med mer omfattende bevisførsel, stemmer, tar vi først utgangspunkt i tilgjengelige tall for saksmengde og saksbehandlingstid i tingrett og lagmannsrett (pkt. 4-5) for å se om tallene støtter en slik konklusjon.

Det er etter vårt syn de senere års utvikling som er særlig relevant. Tingrettene ble ordinær førsteinstans i alle straffesaker ved to-instansreformen i 1995, og det er straffeprosessloven slik den har virket etter dette tidspunkt, som bør ha særlig interesse ved den nåværende reformutredning. Det er videre på det rene at tallmateriale av betydning for straffesakenes omfang fra før 2000 i svært begrenset grad er tilgjengelig, blant annet fordi domstolenes straffesakssystem LOVISA først var tilgjengelig fra 2005.62

Undersøkelsen her begrenses derfor til utviklingen i domstolene fra 2005–2006, men med noen sammenlignende referanser til tilgjengelig tall også for årene forut.

Først gis en oversikt over kriminalitetsbildet og kriminalitetsutviklingen slik den er fremstilt og vurdert i Politianalysen fra 2013.63Politianalysens primærfokus var kriminalitetsutviklingens betydning for politiets rolle og organisering. Men anvendt som et grunnlag for å peke på «forhold eller mekanismer som har betydning for straffesaksbehandlingens effektivitet» er det nærliggende å peke på noen hovedkonklusjoner derfra.

2.4.2 Politianalysens vurdering av kriminalitetsbildet og kriminalitetsutviklingen

Tall fra Politianalysen viser at det ikke har vært noen økning i anmeldt kriminalitet i perioden 2003–2013. Tvert imot har det – i motsetning til årene 1993–2001 – vært en nedgang på mellom 10 og 24 prosent for henholdsvis forseelser og forbrytelser:

«Målt i antall anmeldte lovbrudd har kriminaliteten gått ned de siste ti årene. Dette til tross for at det i samme periode har vært en sterk befolkningsvekst, som ventelig kunne ført til flere anmeldte lovbrudd.»64

Levekårsundersøkelsene fra Statistisk sentralbyrå (SSB), som i noen grad kan gi holdepunkt for eventuelle mørketall (det vil si ikke anmeldt/registrert kriminalitet), viser også en tilsvarende utvikling.

Politianalysen påpeker likevel – til tross for nedgangen – på «noen negative utviklingstrekk» i kriminalitetsbildet, i form av «en økning innenfor noen alvorlige kriminalitetstyper» og et mer «komplekst og sammenvevd» kriminalitetsbilde, blant annet «gjennom et større innslag av grenseoverskridende kriminalitet».

Politianalysens konklusjoner om at kriminaliteten endres, kan oppsummeres slik:65

• I perioden 2005–2011 var det flere anmeldelser for seksualkriminalitet, narkotikakriminalitet, voldskriminalitet og miljøkriminalitet, enn for de tidligere år.

• Omfanget av anmeldelser innenfor saker med de strengeste strafferammene og de laveste strafferammene, øker.

• Et stigende antall anmeldte seksualforbrytelser forklarer størstedelen av økningen i kategorien med høyest strafferamme.

• Ny teknologi har gitt nye muligheter til å utføre kriminelle handlinger og til å unndra seg kontroll og straffeforfølgelse.

• IKT-kriminalitet – det vil si kriminalitet rettet mot IKT-systemer og bruk av IKT som redskap for å gjennomføre kriminalitet – har fått stor utbredelse og de to formene henger ofte sammen. IKT-kriminaliteten antas å være økende, den gir høy profitt, og det er lav oppdagelsesrisiko.

Politianalysens konklusjoner om at kriminaliteten flyttes, kan oppsummeres slik:66

• Det er relativt sett mer kriminalitet i områder med høy befolkningstetthet, illustrert med at det er tre ganger så mange anmeldelser pr. innbygger i Oslo som i Sogn og Fjordane.

• Forskjellen er størst for vinningskriminalitet, illustrert ved at denne sakstype utgjorde 60 prosent av anmeldelsene i Oslo, 44 prosent i Østfold og 26 prosent i Sogn og Fjordane (2011). Den er ellers nokså jevnt fordelt på andre kriminalitetsområder.

• Basert på forventet befolkningsutvikling og sentralisering forventes det at kriminaliteten vil konsentreres ytterligere i byer og tettbebygde strøk.

Det Politianalysen her poengterer, er vel først og fremst at kriminaliteten «fortettes» rundt de større befolkningsområder mer enn at den «flyttes».

Politianalysens konklusjoner om mer organisert kriminalitet og flere utenlandske kriminelle kan oppsummeres slik:67

• 82 prosent av de ca. 40 000 vinningslovbruddene i 2011 med kjent gjerningsperson ble begått av norske statsborgere. For den resterende del utgjør lovbrytere fra Litauen, Polen og Romania den største andelen.68

• Det er ukjent gjerningsperson (og ukjent statsborgerskap) i 70 prosent av den registrerte vinningskriminaliteten.

• Kriminalitet som begås av utenlandske statsborgere, har økt, noe som underbygges med at antallet innsatte i perioden 2006–2012 var nokså stabilt, mens andelen utenlandske statsborgere i fengsel nestenble fordoblet i samme tidsrom.

• Organisert kriminalitet, og utviklingen av den, omtales av utvalget som «i økende grad» bestående av «nettverk som samarbeider på tvers av nasjonalitet, etnisitet og annen kulturell tilhørighet.»69 Begrepet organisert kriminalitet favner om flere kriminalitetsområder. Politianalysen peker særlig på narkotikakriminalitet, menneskehandel og menneskesmugling, IKT-kriminalitet, økonomisk kriminalitet, korrupsjon, hvitvasking og mobil vinningskriminalitet. Utvalget konkluderer samme sted med at det er vanskelig å dokumentere utviklingen i den organiserte kriminalitet og å identifisere hvilke kriminalitetstyper som er knyttet til organiserte kriminelle, gjennom kriminalitetsstatistikken.

Som en del av Politianalysens fremstilling av «kriminalitetsutvikling» inngår også et punkt om «Nye verktøy i kriminalitetsbekjempelsen». Utvalget fremhever at «ny teknologi og nye metoder gir større muligheter for å kunne fange opp, etterforske og oppklare kriminelle forhold», selv om de krever økte ressurser og økt kompetanse. Ny teknologi gir ressursbesparelser ved bevissikring og bevisbearbeiding.

Økt bevistilgang påvirker rimeligvis også bevisførselen i retten. I en vurdering av straffesakers kompleksitet og behovet for bevisføring kan det være grunn til å fremheve følgende:

• «Økt mulighet for bevissikring, bl.a av biologiske og elektroniske spor, medfører at politiet håndterer langt større mengder bevismateriale nå enn tidligere. Dette materialet skal gjøres tilgjengelig for andre aktører i saken på en hensiktsmessig måte, uavhengig av om det vil bli påberopt som bevis eller ikke. Politiet opplever ofte at dette fører til begjæringer om etterforskingsskritt utover det politiet anser som nødvendig og gir mer arbeid med den enkelte saken både under etterforsking og iretteføring.

• Det kreves mer ressurser for å gå gjennom resultatene av etterforskningen, og rettsakene tar lengre tid. Antallet rettsdager per aktorat har økt med 10 % fra 2004 til 2009. I sum gir dette en økt arbeidsbelastning for politiet.»70

De trekk ved kriminalitetsbildet som her påpekes, og den antatte virkningen av dem for etterforsking og iretteføring, kan sammenfattes slik:

• Bevissikring (særlig beslag og avhør) må i større grad skje også i utlandet, med behov for rettslig samarbeid og bistand fra andre lands myndigheter.

• Mer bruk av ulike typer bevis som krever mer grundig og inngående bevisførsel i retten.

• Flere utenlandske statsborgere medfører kostnader og tidsbruk (særlig tolking) og flere «sideprosesser» (fengslinger på grunn av unndragelsesfare, flere siktede i samme sak medfører fengslinger på bevisforspillelsesfare, med økt ressursbruk på rettsmøter til fengsling, innsynsbegjæringer mv.).71

Kripos’ nylig publiserte Trendrapport 2016 – organisert og annen alvorlig kriminalitet i Norge, fokuserer også i stor grad på at kriminaliteten har et sterkt innslag av aktører med utenlandsk bakgrunn, er grenseoverskridende og av mer organisert karakter og skjer under dekke av annen lovlig virksomhet. Disse forhold – i tillegg til økt mobilitet, økt brutalitet og selvjustis fra og i kriminelle miljø og bruk av avansert teknologi – fremheves også av riksadvokaten som «tydelige innslag» det siste tiåret.72

Et forhold knyttet til beskrivelsene ovenfor (i likhet med beskrivelser gjengitt under pkt. 2.1) er at det også her angis generelle trekk, tendenser ved straffesaker eller faktorer som en ser innslag av i straffesaksbehandlingen. I hvor stor andel av sakene de er til stede, hvor sterkt de eventuelt gjør seg gjeldende, mv., berøres ikke.

Dersom en legger til grunn at nevnte forhold er kompliserende og tidkrevende forhold av betydning for straffesaksbehandlingen som i sterkere grad gjør seg gjeldende nå enn tidligere, er det rimelig å anta at det gjenspeiles i domstolenes tall for saksbehandlingstid og antall store, kompliserte og omfattende saker. En økning i antall saker og/eller iretteføringstid kan indikere et årsaksforhold. Stabile tall eller nedgang kan derimot indikere at det ikke er et årsaksforhold, eller at det er et årsaksforhold, men at påvirkningen av de nevnte forhold og fenomener lar seg håndtere av aktørene innenfor dagens rammer for strafferettspleien.

Disse hypotesene testes ut i det følgende, basert på tilgjengelige og oppdaterte tall.

2.4.3 Straffesaksbehandlingen i domstolene – oversiktstall for perioden 2009–2014

2.4.3.1 Oversikt

Det foreligger tall fra flere kilder. En mangel med det tilgjengelige tallmaterialet som kort fremstilles i pkt. 4.3.2–4.3.4, er at de ikke angir lengden (dvs. antall rettsdager) på hovedforhandling og ankeforhandling, antall av større/omfattende saker i den samlede saksmengde og opplysninger om kompleksitet (antall tiltalte, aktører, tolkebehov mv.).

Straffeprosessutvalgets sekretariat har derfor på vår oppfordring innhentet supplerende tall og opplysninger fra DA, se gjennomgangen i pkt. 5.73

2.4.3.2 Lagmannsrettene – oversiktstall fra Juryutvalget (NOU 2011: 13)

I meddomsrettssaker (som inkluderer bevisanker for lagmannsrettene) var det fra 2006 til 2010 en økning i antall innkomne saker med ca. 40 saker, og 50 flere behandlede saker. Endringen var størst i Agder (25 flere saker) og i Gulating (37 flere saker, en økning på 23 fra 2009–2010). Det var en nedgang på 15 saker i Frostating.

Gjennomsnittlig saksbehandlingstid økte også i denne perioden, fra 5,6 til 6,4 mnd. I Gulating økte saksbehandlingstiden med 2,1 mnd. fra 2006 til 2010 og 1,6 mnd. i Frostating.74

I jurysaker var det fra 2006 til 2010 en økning på 50 innkomne saker, men en nedgang på 19 behandlede saker. Størst forholdsmessig nedgang finner vi i Frostating (fra 25 til 17), ellers er det små variasjoner. Gjennomsnittlig var saksbehandlingstid 5,6 mnd., noe som er en nedgang fra 2006, men en mindre økning i forhold til årene 2007–2009.75

2.4.3.3 Tall fra DAs årsmelding 2013 og 2014

Om situasjonen i lagmannsrettene («utvikling hovedtall 2009–2013») heter det:

«Lagmannsrettene hadde i 2013 en svak økning i innkomne sivile anker over dom, mens det kom innfærre straffeanker. I lagmannsrettene økte gjennomsnittlig saksbehandlingstid for anker over dom i sivile saker, mens saksbehandlingstiden gikk ned i straffesakene. Samlet klarte ikke lagmannsrettene i 2013 å nå målet for saksbehandlingstider, verken i de sivile sakene (seks måneder) eller i straffesakene (tre måneder).» (uthevet her)

Den samlede saksbehandlingstiden for straffesakene har altså gått ned i 2013. Det er også færre innkomne straffesaker. For bevisanker i både meddomsrett og jurysaker var det en nedgang på 30 innkomne saker fra 2010 til 2013.

Tallene for perioden 2011–2013 viser at det kun er mindre endring/variasjoner i saksbehandlingstiden for bevisanker for meddomsrett og i jurysaker i forhold til tallene fra Juryutvalget for 2006–2010.

For de 66 tingrettene («utvikling hovedtall 2009–2013») heter det:

«I straffesakene var saksbehandlingstiden svakt økende både i enedommersaker og i meddomsrettssaker. I 2013 var gjennomsnittlig saksbehandlingstid på hhv 0,5 og 2,9 mnd. Et økende antall tingretter er nå utenfor målsetningene om saksbehandlingstid på tre måneder i meddomsrettssakene i 2013, sammenlignet med 2012.» (uthevet her)

Det dreier seg her om en økning av innkomne meddomsrettssaker på 1,7 prosent (totalt 15 303 saker). Det var 1,5 prosent færre straffesaker behandlet (14 879) og en økning på 9,8 prosent i saker i beholdning (3870).

For enedommersaker (som også inkluderer fengslinger) er økningen på innkomne saker 6,1 prosent (50 772) og 5,8 prosent for behandlede saker (50 461). Saksbehandlingstiden er 0,5 mnd. for 2013.

2.4.3.4 Tall fra Domstolene i Norge – 2013 og Domstolene i Norge – 2014

Antall tilståelsessaker ligger fast fra 2012 til 2013. I 2012 og 2013 ble 46 prosent av alle straffedommer avsagt som tilståelsesdom. Tilsvarende er andelen i 2014.76

For ankesakene i lagmannsrettene oppsummeres det slik i årsmelding for 2013:

• «For straffesakene er det behandlet noen flere begrensede anker i meddomsrett i 2013 enn i 2012. Antallet behandlede fagdommersaker, bevisanker i meddomsrett og lagrettesaker har gått noe ned.

• (…) For alle typer straffesaker gikk saksbehandlingstiden ned i 2013, sammenlignet med 2012, men ingen av lagmannsrettene har en gjennomsnittlig saksbehandlingstid innenfor målet på tre måneder.» (uthevet her)

2.4.4 Forholdet til tall fra Prosjekt hurtigere straffesaksbehandling fra 2000

De ovennevnte tall for perioden 2006–2013 viser små endringer for saksbehandlingstid dersom en sammenligner tallene med tilgjengelige tall fra 1999.77

Gjennomsnittstall i 1999 for jurysaker oppgis til 6,9 mnd., og 5,9 mnd. oppgis for bevisanker i meddomsrett. Gjennomsnittet for perioden 2006–2010 var likt eller noe lavere, henholdsvis 5,4 (jurysaker) og 5,6 (meddomsrett). For perioden 2011–2013 var gjennomsnittet henholdsvis 5,7 (jurysaker) og 6,9 mnd. (meddomsrett).

2.4.5 Sammenfatning og konklusjon

Oversiktstallene gjengitt ovenfor gir ikke dekning for en generell påstand om at domstolenes saksportefølje har endret seg mot mer komplekse saker med mer omfattende bevisførsel, og som resulterer i lengre saksbehandlingstider. Tallene er ganske stabile over tid, og det ses snarere en viss nedgang både i antall saker og i saksbehandlingstid.

En nærmere undersøkelse av andelen langvarige saker krever mer detaljerte tall og bakgrunnsmateriale, jf. pkt. 5 og 6.

2.5 Antall «store og omfangsrike» saker – innhentede tall for perioden 2005–2014

2.5.1 Bakgrunn og tilgjengelige opplysninger

2.5.1.1 Bakgrunn

Straffeprosessutvalget har ved sekretariatsleders brev av 13. mai 2015 innhentet tilgjengelige tall fra DA over årlig antall «store og omfangsrike» straffesaker for lagmannsrettene og tingrettene.

Kategorien «store og omfangsrike saker» avgrenser vi som nevnt til saker med varighet på mer enn 60 rettstimer eller mer enn 10 rettsdager.78 En slik tidsbruksavgrensing kan riktignok innebære at vi ikke fanger opp om det er blitt flere saker, og/eller om det brukes lengre tid i straffesaker som tar mindre enn 60 rettstimer. De tall vi har mottatt, tyder imidlertid ikke på det. Som nevnt ses det ikke noen vesentlige endringer i samlet rettsmøtetid for meddomsrettsaker avgjort ved dom i tingrettene, se ovenfor pkt. 3.2 (note 58) og nedenfor i pkt. 5.2.5.

Vår bestilling gjaldt perioden 2011–2014, det vil si årene etter Arbeidsgruppens undersøkelse. Vi har mottatt lister med saksnummer for slike saker i alle tingrettene og lagmannsrettene for hele perioden 2005–2014 og har valgt å gjennomgå hele materialet.

Vi anmodet videre om at det for hver sak også ble gitt opplysninger om

• type sak

• total tidsbruk (rettstimer og/eller rettsdager) for hovedforhandling

• antall tiltalte, fornærmede, bistandsadvokater, tolker og parter (dvs. én eller flere forsvarere og/eller aktorer)

• hvorvidt saksforberedende rettsmøter er avholdt

Det mottatte materialet inneholdt ikke svar på alle etterspurte punkter (se pkt. 5.1.2 og 5.1.3), fordi slike forhold ikke registreres.

Det bemerkes at vi ikke har hatt mulighet til å foreta en kvalitetssikring av de oversendte tall. Vi må derfor ta visse forbehold om at det kan forekomme unøyaktigheter i materialet og/eller i rapporteringsgrunnlaget for dem.79

2.5.1.2 Foreliggende opplysninger fra tingrettene

DA har oversendt følgende:

• en oversikt over meddomsrettsaker (angitt med den aktuelle domstols saksnummer) hvor antall rettsmøtetimer overstiger 60, for årene 2005–2014. Det er i materialet kun angitt antall tiltalte i hver sak (ikke øvrige aktører eller type sak)

• en liste over totalt antall behandlede meddomsrettsaker og saksbehandlingstiden i tingrettene for perioden 2010–2014

• antall og rettsmøtetid i saker avgjort ved dom i meddomsrett i 2005–2014

• aktører i meddomsrettsaker 2006–2013 (vitneoppmøter, tolker, sakkyndige, forsvarere og bistandsadvokater – inkludert antall rettstimer for de to sistnevnte)

2.5.1.3 Foreliggende opplysninger fra lagmannsrettene

DA har oversendt følgende:

• en oversikt over alle (begrensede og fullstendige) ankesaker for lagmannsrettene for årene 2005–2014, hvor antall rettsmøtetimer overstiger 60. Det er i dette materialet ikke opplyst om antall tiltalte

• tall for samlet antall rettsmøtetimer for årene 2010–2014 (fagdommersaker, meddomsrett i begrenset ankesak og bevisanker og lagrettsakene)

• antall lagrettesaker og meddomsrettsaker (bevisanker) og gjennomsnittlig saksbehandlingstid for perioden 2010–2014 (sortert etter innkomne saker, behandlede saker og saker i beholdning)

2.5.2 Tall og utviklingstrekk i tingrettene

2.5.2.1 Oversikt antall saker, tidsbruk og antall tiltalte

Tabell 2.1 viser fordeling av meddomsrettsaker i tingrettene hvor det har medgått mer enn 60 rettstimer, for de enkelte år i perioden 2005–2014. Oslo tingrett ligger (naturlig nok) høyest, og antall saker alene for denne domstol angis derfor særskilt i kursiv. De to nederste kolonner angir henholdsvis gjennomsnittet på anvendte rettstimer og gjennomsnittlig antall tiltalte. I kursiv i nederste kolonne angis antall saker med flere enn ti tiltalte det aktuelle år.

2.5.2.2 Antall saker

Ser man bort fra år 2008 og 2011 (henholdsvis 43 og 46 saker), ligger saksantallet for «store og omfangsrike» straffesaker, stabilt på 30–38 saker pr. år. Oslo tingrett dominerer, og behandler omtrent halvparten av sakene for hvert år, men også her er årlig antall nokså stabilt i hele perioden.

Tallene gir etter vår oppfatning ikke grunnlag for å konkludere med at antall store saker, slik de her defineres, har vært økende i perioden 2005–2014.

2.5.2.3 Antall «store og omfangsrike saker» i forhold til det samlede antall behandlede saker

Som påpekt ovenfor konkluderte Arbeidsgruppen i 2011 med at andelen store og omfattende straffesaker (i 2005, 2009–2010) var «svært lav sett i forhold til det samlede antall […]» saker. I prosent utgjorde disse sakene 0,1–0,6 prosent i tingrettene (snitt 0,4 %).80 De tall som fremgår like ovenfor, gir grunnlag for samme konklusjon. Dette kan illustreres ytterligere med tall for 2010–2014, det vil si for årene etter Arbeidsgruppens rapport.

I 2010 behandlet tingrettene til sammen 15 243 meddomsrettssaker. Av disse var altså 34 saker å anse som «store og omfangsrike», hvilket utgjør beskjedne 0,22 % av det samlede antall saker. Tilsvarende er situasjonene for perioden 2011–2014: I 2011 var tallet 46 av 15 735 (0,29 %), i 2012 30 av 15 095 (0,20 %), i 2013 33 av 14 879 (0,22 %) og i 2014 35 av 14 629 (0,24 %).

Dersom tallene brytes ned til den enkelte domstol, er også forholdstallet under 1 prosent. Oslo tingrett (som altså har det største saksantallet) behandlet i perioden 2011–2014 henholdsvis 3010, 3063, 3047 og 2406 meddomsrettsaker. Prosentandelen store saker blir da henholdsvis 0,73 % (2011), 0,45 % (2012), 0,52 % (2013) og 0,79 % (2014).81 For Oslo tingretts andel av store saker må det imidlertid bemerkes at gjennomsnittlig antall rettstimer gjennomgående er høyere her enn for andre domstoler. Gjennomsnittlig saksbehandlingstid i Oslo for 2011–2104 ligger likevel stabilt mellom 2,7 og 3,1 måneder i perioden.

Bergen tingrett ligger nest høyest i antall behandlede saker, i 2011–2014 henholdsvis 830, 798, 785 og 718. Andelen store saker i disse årene var henholdsvis 5, 2, 2 og 1. Prosentandelen blir da henholdsvis 0,6 (2011), 0,25 (2012–2013) og 0,13 (2014).82 Gjennomsnittlig saksbehandlingstid i Bergen tingrett for perioden 2011–2104 ligger nokså stabilt på mellom 3,8 og 4,2 måned.

Å vurdere hva som er et «riktig» forholdstall basert på formålet om en «effektiv, rettssikker og tillitvekkende» straffesaksbehandling, er etter vårt syn ikke mulig. Prosentantallet saker er svært beskjedent og i liten grad endret i løpet av perioden. Legger en til grunn kriminalitetsbildet og tendenser til endringer i kriminalitetsbildet, slik det er redegjort for ovenfor, må det nødvendigvis være et visst antall slike saker til behandling årlig. Tallene viser kanskje nettopp det «mangfoldet av saker som skal håndteres» (jf. utvalgets mandat pkt. 3) i straffesaksystemet.

2.5.2.4 Tidsbruken i de store sakene i tingrettene

Det er nokså store variasjoner i antall rettstimer i det totale antall på 354 store tingrettssaker i perioden 2005–2014. Hovedtyngden – det vil si i over 60 prosent av sakene – ligger på mellom 60 og 100 rettstimer. Den prosentvise fordeling er slik:

• I 26 prosent av sakene er tidsbruk 60–70 rettstimer.

• I 37 prosent er tidsbruk 70–100 rettstimer.

• I 27,7 prosent er tidsbruken 100–200 rettstimer.

• I 6,5 prosent er tidsbruken 200–300 rettstimer.

• I 2,8 prosent av sakene er tidsbruken over 300 rettstimer (som tilsvarer 10 uker à 5 rettsdager), hvorav flere over 500 timer.83

Over 60 prosent av det ellers lave antall store saker avvikles altså på 2–4 uker (tilsvarende 60–120 rettstimer) – med forbehold om at det i større saker gjerne berammes noen «rettsfrie dager». Variasjonene til tross ses det i perioden ingen vesentlig endring i gjennomsnittlig tidsbruk for saker over 60 rettstimer, med et mindre unntak for 2012, hvor antall saker er lavest (30 saker), men tidsbruken høyest (141,8 timer). I 2012 var det kun én sak med 10 eller flere tiltalte (Asker og Bærum tingrett), men én langvarig sak i Bergen tingrett (én tiltalt) på 578,5 timer, trekker opp snittet for tidsbruk i 2012.

Også Økokrims statistikk over egne saker viser store variasjoner i antall rettsdager i perioden 2010–2014 og en markert nedgang i antall rettsdager fra 2013 til 2014. (http://www.okokrim.no/om-okokrim-statistikk). Tallene er henholdsvis 544 (2010), 441 (2011), 739 (2012), 677 (2013) og 260 (2014). Det er også en nedgang i rettskraftige avgjørelser fra 48 (2013) til 31 (2014).

2.5.2.5 Samlet tidsbruk i alle saker avgjort med dom i tingretten i perioden 2005–2014

I materialet vi har mottatt, er det også opplysninger om «rettsmøtetimer i saker avgjort ved dom i tingrettene» for perioden 2005–2014. Heller ikke disse samlede tall viser noen økning i tidsbruken. Det ses heller en jevn nedgang.

I 2005 ble det brukt 67 201 timer på til sammen 11 828 saker, i 2010 ble det brukt 61 849 timer på 11 062 saker og i 2014 58 312 rettstimer på 10 476 saker. Basert på disse tallene er snitt pr. sak henholdsvis ca. 5,7 timer, 5,6 timer og 5,56 timer.

2.5.2.6 Antall tiltalte

Gjennomsnittlig antall tiltalte i de store og omfangsrike sakene ligger også nokså stabilt, men er svakt økende fra 2013 til 2014. Sett i forhold til tidligere år synes det likevel ikke å være noen påfallende variasjoner. Snarere er det en nedgang i perioden 2009–2014 sammenlignet med 2005–2008. Det bemerkes at gjennomsnittet for 2014 trekkes opp særlig av to saker (Oslo tingrett) med henholdsvis 15 og 17 tiltalte. Enkeltsaker med tilsvarende antall (det vil si med 14–16 tiltalte) finnes også i 2007, 2008 og 2011 (alle for Oslo tingrett).

74 prosent av de store sakene i perioden er saker med én til fem tiltalte. Saker med én tiltalt utgjør 31 prosent (110 saker), og saker med to til fem tiltalte utgjør 43 %.

I merknadene ovenfor fremgår det at det er variasjoner mellom de ulike år. Antall saker med flere enn ti tiltalte varierer for eksempel fra null til fire pr. år, men utgjør kun svært beskjedne 5 prosent av det eller lave antall saker.84

Det er uansett ikke grunnlag for å konkludere med at det har skjedd en økning i antall saker med flere tiltalte.

2.5.2.7 Andre utviklingstrekk i tingrettenes saksportefølje

Totalantallet straffesaker behandlet i meddomsrett har ligget nokså stabilt i perioden 2010–2014, med en nedgang fra 15 735 i 2010 til 14 629 i 2014.

Noen tall og endringer på aktørsiden i straffesakene er relevante å påpeke.

I perioden 2006–2013 var antall saker med forsvarer stabilt og forsvarernes registrerte rettstimer likeså. Antall saker med sakkyndige ligger også nokså stabilt mellom 300–370 saker i perioden.

Fra 2006 til 2013 er det derimot en dobling i antall saker med bistandsadvokat (fra ca. 780 til over 1400 i 2011–2013).85 Det er også en dobling av antall rettstimer for bistandsadvokater (fra 8612 i 2006, over 18 000 timer i 2010–2013, med 29 058 timer i 2012 som høyeste tall).86

Også antallet saker med bruk av tolk er doblet fra 2006 til 2013 (fra 1158 til 2318 saker i 2013).87 Tallene for tolk og tolkeutgifter underbygger konklusjonen ovenfor om en økning i antall utenlandske parter i straffesakene.

Som tidligere påpekt er disse forhold vesentlige kostnadsdrivere i straffeprosessen. Til tross for denne markante utvikling er gjennomsnittlig rettstimer i store saker og den generelle saksbehandlingstid for alle saker (pkt. 4.3), likevel nokså stabilt.88 Men det kan selvsagt ikke utelukkes at antallet langvarige saker og/eller tidsbruken i enkelte saker ville vært lavere enn det er, dersom denne utviklingen ikke hadde funnet sted i samme periode.

DA har oversendt tall for antall vitneoppmøter i meddomsrettssaker for 2008–2013. Tallene kan si noe om omfanget og eventuelle endringer i bevisførselens omfang, men gir etter vårt syn et usikkert grunnlag for bastante konklusjoner. Tallene sier intet om hvor lang tid som brukes på hvert vitne eller vitnets relevans for sakens bevistema(er). Det bemerkes kort her at antall vitneoppmøter for 2008 og 2013 var henholdsvis 35 560 og 36 882, og 37 792 for 2009. Årene 2010–2012 ligger høyest, med henholdsvis 39 200, 39 500 og 38 600. Det er altså i 2013 en nedgang fra stabile 2010–2012, men en nokså liten forskjell fra 2008 og 2009. Det er derfor, basert på disse tall, ikke grunnlag for å si at omfanget av antall vitner har endret seg i særlig grad.

Tall vi har mottatt om «rettsmøtetimer i tingrettene i meddomsrettssaker avgjort ved dom», viser for øvrig en nedgang i samlet tidsbruk i perioden 2005–2014, fra ca. 67 000 timer (2005) til ca. 58 300 (2014). Disse tall underbygger heller ikke en påstand om at det stadig brukes mer tid til rettsforhandlingen.

2.5.2.8 Utviklingstrekk i sakstypene i meddomsrett i perioden 2005–2014

Sammensetningen av «kriminalitetstyper» avgjort ved dom i meddomsrett har endret seg i perioden. Her angis kun noen grove hovedtrekk basert på saksantall i det materiale vi har mottatt («Ulike områder i MED-saker avgjort ved dom»).

• Tingrettene behandler og pådømmer langt færre saker som omfatter overtredelser av vegtrafikklovgivningen. Det gjelder de aller fleste typer overtredelser. For eksempel er antall saker for hastighet og kjøring uten førerkort redusert med 50 prosent fra 2005 til 2014. For ATK-saker (automatisk trafikk-kontroll) er nedgangen på over 70 prosent og for etterfølgende alkoholnytelse over 80 prosent. Promillesakene ligger derimot nokså jevnt fordelt mellom 1503 (i 2005) og 1213 (i 2014).

• Forsikringsbedrageri har gått jevnt ned fra 86 (2005) til 31 saker (2014). Det samme gjelder alminnelig bedrageri (strl. 1902 § 270) – fra 317 (2005) til 76 (2014). Antall grove bedragerier ligger derimot stabilt mellom 40-60 saker i perioden. Trygdebedrageriene er et unntak. Her er det en jevn økning fra 232 (2005) til 388 (2014).

• Antall ordinære helerisaker har falt betydelig, samtidig som de grove helerier ligger stabilt på ca. 30 saker pr. år.

• Det er en dobling i antall saker som omfatter simple og grove narkotikaovertredelser (strl. 1902 § 162 første og annet ledd) i perioden 2005–2014 (fra ca. 600 til 1400). Tallene for tredje ledd-sakene er derimot stabile (mellom 20 og 30 pr. år).

• Det er en betydelig økning i saker registrert som mishandling i familieforhold (strl. 1902 § 219), fra 15 (2007) til 372 (2014). Endringen skyldes nok både lovendringer (skjerpelser) og intensivert håndheving.89 Toppåret var 2011, med 397 saker. Økningen av saker som omfatter brudd på besøksforbud, har sammenheng med dette og økte fra 18 (2005) til 58 (2014).

• Tall for voldtekter (strl. 1902 § 192 første og annet ledd) varierer fra 90 til 138 pr. år i perioden, men med en nedgang fra 129 (2013) til 101 (2014). Det er nedgang i forsøk på voldtekt.

• Det er nokså stabile tall for antall seksualforbrytelser mot barn (strl. 1902 §§ 195–196). En tendens er at det er en liten nedgang i saker med fornærmede under ti år, ellers omkring 90–100 de siste fire år (fornærmede under 14 år) og en nedgang fra 133 (2011) til 105 (2014) for fornærmede under 16 år.

Tallmaterialets treffsikkerhet er usikkert, og det viser uansett ikke annet enn grove hovedtrekk. Det illustrerer likevel det nokså opplagte: at politi- og påtalemyndighetens aktivitet, kompetanse og ressurssituasjon er avgjørende for hva som forfølges og iretteføres. Økningen, særlig innen familievold, narkotika og trygdebedrageri, har naturlig sammenheng med en intensivert håndheving, basert på endring i syn på grovhet og samfunnsskadelighet. Nedgangen i veitrafikkforhold og mer ordinære bedrageri- og helerisaker kan ha sammenheng med økt bruk av forelegg i slike saker samt lav grad av håndhevingsintensitet, herunder ressurser til håndheving.90

2.5.3 Lagmannsrettene – tall og utviklingstrekk

2.5.3.1 Antall saker over 60 rettstimer

Antall saker i lagmannsrettene i perioden 2005–2014 hvor det har medgått mer enn 60 rettstimer, fordeler seg som vist i øverste kolonne i tabell 2.2 nedenfor. Tallene omfatter både fullstendige anker og begrensede ankesaker.

Gjennomsnittlig antall timer angis i nederste kolonne. Det foreligger ikke tall fra DA om antall tiltalte i hver sak i lagmannsrettene. For de lengste sakene er dette søkt klarlagt ved søk på saksnummer i Lovdata (se saksopplysninger i noter).

Også i lagmannsrettene viser tallene et forholdsvis stabilt antall saker, med en topp i 2010 (29 saker) og en beskjeden nedgang i perioden 2012–2014. Gjennomsnittlig tidsbruk ligger også nokså stabilt omkring 100 (med en topp i 2011 på ca. 122 timer).

Med utgangspunkt i lagmannsrettenes samlede antall straffesaker behandlet i årene 2010–2014 (fagdommersaker, begrensede anker, bevisanke i meddomsrett og lagrettesaker) ligger andelen store saker mellom 1,45 og 1,5 prosent (2013 og 2014) og ca. 1,9–2 prosent (2010 og 2012). Det er en nedgang i antallet fra toppåret 2010 til 2013–2014. Arbeidsgruppens funn viser til sammenligning et snitt på henholdsvis 1,5 (2005), 1,9 (2009) og 1,7 prosent (2010).91 Dette må betraktes som nokså stabilt.

Ser en særskilt på antall saker pr. år med varighet over 100 timer, ser bildet slik ut, se tabell 2.3.

Tendensen er isolert sett stigende for 2006–2008, men det flater ut igjen om en sammenligner antallet pr. år i hele perioden og særlig for 2008–2014.

Antallet saker over 200 timer er likevel noe økende i perioden fra 2010–2012, men med en nedgang igjen i 2013–2014.

Som det ses, er både antall saker og gjennomsnittlig tidsbruk i store saker – slik det her defineres – nokså stabilt.

2.5.3.2 Samlet antall rettstimer brukt i lagmannsretten

I tallmaterialet vi har mottatt, er det opplysninger om «rettsmøtetimer i lagmannsrettene for 2010–2014», fordelt på henholdsvis fagdommersaker, begrensede anker, bevisanker i meddomsrett og lagrettsaker. De to siste er særlig relevant her.

For bevisanker i meddomsrett er timeantallet fordelt som vist i tabell 2.4. Antall behandlede saker angis i parentes.

Det er variasjoner mellom de ulike år. Hovedtrekkene er en viss økning i antall rettstimer for saker i Agder (670–702) og Frostating (326–426). Det er en økning i Eidsivating fra ca. 390 timer i 2013 til 737 timer i 2014.92 Det er en nedgang i Borgarting, Gulating og Hålogaland.

Gjennomsnittet i rettstimer ligger samlet for alle lagmannsrettene mellom 7,5–18,8 timer for bevisanker i meddomsrett i perioden 2010–2014. Det er fra 2010 til 2014 en nedgang i Borgarting, jevnt i Gulating og 1–2 timers oppgang i de øvrige (med unntak for Eidsivating).

For tidsbruken i lagrettesakene er timetallet som vist i tabell 2.5. Antall behandlede saker angis i parentes.

Det er også her variasjoner mellom de ulike år. Hovedtrekkene er en økning i antall rettstimer i Agder fra 2010–2011, deretter en utflating, tross økt antall saker. Det er en nokså tilsvarende utvikling i Frostating. Det er stabilt i Gulating og en viss nedgang i Borgarting, Eidsivating og Hålogaland.

Gjennomsnittet i rettstimer ligger samlet for alle lagmannsrettene mellom 13,5 og 27,4 timer pr. lagrettesak i perioden 2010–2014. Det er nedgang i Agder og Hålogaland, jevnt i Borgarting og Gulating og – sett under ett – også i Eidsivating.

Som det vil ses, er det heller ikke basert på disse tall grunnlag for å si annet enn at antall saker og tidsbruk pr. sak i grove trekk er stabilt.

2.6 Vurdering av behovet for ytterligere og saksspesifikke undersøkelser

Vi har – i likhet med Arbeidsgruppen – ikke gjennomgått rettsbok og dom i sakene med varighet over 60 rettstimer. En slik gjennomgang kunne ha avdekket om det har vært spesielle forhold ved saken eller forhold under iretteføringen som har medført utsettelser/forsinkelser (f.eks. avgjørelser om bevis, nye etterforskingsskritt mv). Konklusjonene basert på de tall vi har mottatt, er etter vårt syn så entydige at vi ikke har funnet det formålstjenlig å foreta en slik saksspesifikk gjennomgang innenfor rammen av denne undersøkelsen. Noen generelle trekk ved sakene er fremhevet i notene ovenfor og beskrives i tillegg noe mer i detalj i pkt. 7.2.1.

2.7 Vurdering og anbefalinger

2.7.1 Holdbarheten av premissene i Straffeprosessutvalgets mandat

Vi er bedt om å undersøke om – og i tilfelle i hvilken grad – premissene om at «kriminalitetsbildet er i endring og kjennetegnes av økt profesjonalisering, organisering og internasjonalisering» og at det er «stadig mer komplekse saker med en stadig mer omfattende bevisførsel», er holdbare.

Vi viser her til de fortløpende konklusjoner og vurderingen ovenfor under pkt. 5.

Gjennomgangen av kildematerialet og det tallmaterialet vi har mottatt, og som er gjengitt ovenfor, gir grunnlag for følgende hovedkonklusjoner:

• Premissene om at kriminalitetsbildet er i endring og kjennetegnes av økt profesjonalisering, organisering og internasjonalisering, er det en viss dekning for. Men kildegrunnlaget er begrenset (først og fremst forankret i politiets analyser), uttalelser om dette er inntrykksbasert og generelle (angitt som «trender» eller at det er «innslag av» slike forhold), og i hvilken grad og – ikke minst – i hvor mange saker disse forholdene er til stede, er usikkert.

• Økningen i antall siktede og tiltaler mot personer med utenlandsk statsborgerskap synes å være en entydig endring i kriminalitetsbildet i de større byer.

• Endringer i kriminalitetsbildet har ført til flere aktører i rettsprosessene (jf. tall for meddomsrettsaker i tingretten), først og fremst tolker og bistandsadvokater, men uten at det ses at dette har gitt målbare utslag (jf. neste pkt.).

• Dersom det legges til grunn at disse endringer har vært virksomme i perioden 2005–2014, er det vanskelig å finne statistisk belegg for at de faktisk har medført vesentlige endringer i antall store og omfattende saker og for tidsbruken i domstolene.

• Premisset om at det er «stadig mer komplekse saker med en stadig mer omfattende bevisførsel», har ikkegenerell gyldighet. Straffesaker med tidsbruk over 60 rettstimer har over år vært stabilt både i antall, tidsbruk og i antall tiltalte i hver sak.

• Basert på det samlede antall saker som hvert år behandles i domstolene, er det kun et svært begrenset antall saker som kan karakteriseres som «komplekse med (…) omfattende bevisførsel».

Konklusjonene innebærer at de faktiske premissene som ligger til grunn for behovet for en reform og en ny lov, er svekket. Behovet må følgelig begrunnes på en annen måte eller presiseres nærmere.

2.7.2 Forhold eller mekanismer av betydning for straffesaksbehandlingens effektivitet

Vi er også blitt bedt om å foreta en rettsdogmatisk/rettssosiologisk undersøkelse som mer generelt tematiserer «hvilke forhold eller mekanismer som har betydning for straffesaksbehandlingens effektivitet» og «hvordan disse forholdene påvirkes av den 'nye' kriminaliteten».

Med effektivitet legger vi til grunn den forståelse av begrepet som vi har gjort rede for i pkt. 2.4 ovenfor, med det forbehold at kvalitative vurderinger i mer begrenset grad enn kvantitative lar seg måle.

2.7.2.1 Faktorer som fremgår av vårt materiale

2.7.2.1.1 Antall aktører

Det er særlig tre forhold som kjennetegner de «omfattende» sakene som inngår i vårt materiale (og i materialet fra Arbeidsgruppens rapport fra 2011):

• behov for tolk

• flere bistandsadvokater og/eller

• flere tiltalte i samme sak

Også i vårt materiale dreier det seg særlig om saker i kategoriene økonomiskestraffesaker, større narkotikasaker og «omfattende» sedelighetssaker. De aller lengste sakene finnes i kategorien økonomiske straffesaker.

Det er derfor nærliggende å anta at disse faktorer og kjennetegn påvirker tidsbruk og kostnader under iretteføringen. Rett til bistandsadvokat og tolk er velkjente kostnadsdrivende faktorer som ligger nokså fast. De i stor grad forankret i lov og prosessuelle rettigheter, blant annet basert på de minimumskrav til en «rettferdig rettergang» som følger av EMK. Som allerede sitert fra Arbeidsgruppen, er de «(…) knyttet til lovgivningstiltak som er villet, og ressursbehovet knyttet til iretteføringen forutsettes vurdert i forbindelse med de enkelte lovendringene».

I hvilken grad de også er tidsdrivende for selve iretteføringen, er det vanskeligere å måle, men materialet vårt viser altså ingen tydelige sammenhenger her, jf. pkt. 5.2.7 og 7.1. For berammingstidens lengde er derimot antall aktører av betydning, se pkt. 7.2.1.3.

Betydningen av flere tiltalte i samme sak, det vil si forening av flere saker slik strpl. § 13 gir hjemmel for, er vanskeligere å vurdere, både når det gjelder hva det har å si for tidsbruk og kompleksitet. Flere tiltalte vil i praksis medføre behov for flere rettstimer til behandling av den aktuelle sak. I slike saker er ofte bevistema og bevisførselen noenlunde felles for alle, og forening er derfor prosessøkonomisk velbegrunnet. Alternativet – en særskilt iretteføring mot hver enkelt tiltalt – ville neppe medført noen større tids- eller ressursmessige gevinster.93

2.7.2.1.2 «Prosessuelle sidespor»

Et forhold som i tillegg viser seg i flere av de saker vi har sett på, er det man kan kalle prosessuelle sidespor, det vil si begjæringer og rettsmidler særlig knyttet til bevisførselen, dokumentinnsyn og/eller beslag i saken. Slike parallelle prosesser forsinker rettsforhandlingene (og etterforskingen) og virker i tillegg «ankedrivende» – om enn i varierende grad.94

Et nokså markant eksempel fra vårt materiale er Oslo tingretts dom 1. november 2012 (sak 10-113392MED-OTIR/04), se pkt. 5.2.3. Det dreier seg om en Økokrim-sak mot tre personer tiltalt for omfattende bedragerier mot finansinstitusjoner. Det ble 7. desember samme år avsagt tilleggsdom og kjennelse vedrørende erstatningskrav i saken. Det er registrert brukt til sammen 428,5 timer i tingretten. I tingrettens dom heter det:

«Saka kom inn til tingretten i juli 2010. Hovudforhandlinga skulle ha begynte 18. mai 2011, men den blei utsett etter at Borgarting lagmannsrett i ein orskurd av 4. mai 2011 [LB-2011-67542] kom at dei tiltalte hadde rett til innsyn i fleire dokument enn det dei hadde fått innsyn i. Sidan det var ikkje mogleg å finne eit nytt tidspunkt som høvde for alle forsvararane, begynte hovudforhandlinga fyrst måndag 23. april 2012 i rettslokala i Oslo tinghus. Den pågjekk i 56 rettsdagar til og med fredag 13. juli 2012, og dessutan torsdag 14. og fredag 15. august 2012.»

Forut for oppstart var det behandlet et krav om tilbakelevering av databeslag (TOSLO-2010-113392-1). Lagmannsrettens kjennelse (LB-2011-67542), som forsinket sakens oppstart i mai 2011, ble senere opphevet av Høyesterett, se Rt. 2011 s. 1188. Høyesterett la her til grunn en mer begrenset rett for tiltalte til innsyn i speilkopier som politiet hadde tatt av beslaglagte harddisker og andre elektroniske lagringsmedier.

Tingrettsdommens videre skjebne? Borgarting (LB-2012-199711) opphevet alle sakens avgjørelser på grunn av den ene fagkyndige meddommers inhabiliserende uttalelser rettet mot to av de tiltalte. Uttalelsene var fremsatt i et politiavhør meddommeren avga under tingrettens behandling av saken. Avhøret ble foretatt i anledning et innbrudd hos hans nabo. Avgjørelse ble opprettholdt av Høyesterett, se Rt. 2014 s. 59.

2.7.2.1.3 Tidsbruk utenfor rettsforhandlingen – berammingstid

Fokuset i mandatet og i fremstillingen ovenfor har vært sakens omfang og tidsbruken til selve iretteføringen av straffesaken. Men også tiden som går og ressurser som benyttes mellom tiltale, iretteføring og rettskraftig dom, kan bidra til å forsterke et inntrykk av at flere saker er mer omfattende og tar lengre tid. For de sakstyper som her er aktuelle, konkluderte Stene i 2002, med at

«[d]omstidens [tiden fra påtalemessig avgjørelse og frem til endelig dom i domstolene] for bedragerier og skattesvik er lang, sammenliknet med de fleste andre type lovbrudd. (…) Med unntak av de nevnte typene økonomiske forbrytelsene er det, i stigende rekkefølge, seksuell omgang med barn, incest, voldtekt, grove narkotikaforbrytelser og drap som tar lengst tid å behandle i domstolsapparatet (…) For mange typer lovbrudd går det gjennomsnittlig lengre tid å få en avgjørelse i domstolene enn det gjør å få en avgjørelse av påtalemyndigheten. Dette er blant annet tilfellet for de groveste volds- og seksualforbrytelsene.»95

Tidsforløpet forut for hovedforhandlingen – tid det tar åberamme saken og ventetid frem til hovedforhandling starter – er ofte vesentlig lengre enn irettføringstiden i flere saker i vårt materiale, se blant annet ovennevnte sak og begrunnelsen for fristoversittelsen i strpl. § 275.96 Et annet eksempel er Fredrikstad tingretts dom 18. februar 2013 (11-147123MED), som gjaldt en straffesak mot seks personer, tiltalt for omfattende bankbedragerier. Det medgikk til sammen 463,5 rettstimer. I dommen heter det:

«Saken innkom til tingretten den 14. september 2011. Hovedforhandling ble avholdt den 13. august 2012 og avsluttet 17. januar 2013. Hovedforhandlingen ble ikke avholdt innen den frist som er satt i straffeprosessloven § 275 annet ledd bokstav b [varetekt]. Saken er meget omfattende og de [sic] var ikke mulig for samtlige forsvarere å avsette så lang tid tidligere.»

Det er ovenfor påpekt at det er blitt flere aktører i straffesakene. Berammingstidspunktet skal da passe for alle, både forsvarerne, tolker, bistandsadvokater og aktoratet. Retten til tolk ligger fast, men tilgangen på kvalifiserte tolker kan påvirkes gjennom andre tiltak enn lovgivning. Slik rettstilstanden er pr. i dag, står det frie forsvarervalg og det frie bistandsadvokatvalg (jf. Rt. 2012 s. 1679) meget sterkt i norsk rett. Det er – særlig i ankeinstansen – begrenset rom for omberamming og «tvangsberamminger»97 som griper inn i disse rettighetene, med mindre det er tale om lengre forsinkelser i fremdrift, som etter praksis ligger mellom seks uker og to måneder.98

Berammingstider på nærmere ett år – slik de ovennevnte saker er eksempel på – er uheldig. Det har gjennomgående vært oppmerksomhet rettet mot å redusere «liggetid» – det vil si den tid hvor det ikke gjøres noe i saken – på etterforskings- og påtalestadiet. Her ligger åpenbare effektiviseringsgevinster, men også på domstolstadiet må «ligge- og ventetiden» kunne reduseres. Påtalemyndigheten og domstolenes frister har begrenset virkning i møte med de øvrige aktørenes rettskrav på forsvar, tolk og bistand. Visse innskrenkinger i det frie forsvarervalg kan være virksomt.99 Men det må erkjennes at handlingsrommet både for lovgiver og domstolene p.t. er noe begrenset. Nærmere vurderinger av dette ligger under utvalgets mandat pkt. 4/8.

2.7.2.2 Andre forhold – en kort oversikt

Som tidligere nevnt er vi er enig i de generelle forhold som er påpekt og de anbefalinger som er gitt i Arbeidsgruppens rapport fra 2011 (se pkt. 2.2.3).

I innledningen til Straffeprosessutvalget mandat heter det: «Det er mange forhold som tyder på at straffeprosessloven av 1981 ikke er rustet til å møte disse utfordringene [økt profesjonalisering, organisering og internasjonalisering og stadig mer komplekse saker med en stadig mer omfattende bevisførsel]». Det er på ingen måte klart hva det konkret siktes til med dette, og premissene for mandatet er som nevnt ikke ubetinget holdbare.

Flere mulige forhold kan likevel trekkes frem.

Som fremhevet tidligere er partenes prosesshandlinger og samlede prosessatferd i en sak – ved siden av dommerens saksstyring – etter vår oppfatning sentrale faktorer for hvor omfattende straffesakens forberedelse og gjennomføring blir i domstolene.100 Partenes prosessatferd og -valg styres både av prosesslovgivningen og av aktørenes «vante sakstilnærming» – prosesskulturen.101

Straffeprosessutvalget skal blant annet se på tvistelovens løsninger som en mulig modell for en ny straffeprosesslov. Et virkemiddel for å oppfylle tvistelovens effektiviseringsmål var nettopp å påvirke/endre alle aktørenes atferd i prosessen, blant annet gjennom lovregler om aktiv dommerstyring. I forarbeidene fremhevet departementet:

«Lovforslaget legger grunnlaget for en kulturendring blant dommere, advokater og parter når det gjelder behandlingen av sivile tvister. Det legger opp til en aktiv saksstyring fra dommerens side, med større vekt på saksforberedelsen og kortere hovedforhandling enn i dag. Håndteringen av den enkelte sak skal gjennomsyres av et proporsjonalitetsprinsipp, slik at saksbehandlingens omfang står i forhold til tvistens betydning.»102

Sammenlignende undersøkelser av lignende straffesaker iretteført i Norge og Sverige fremhever nokså sterkt slike forhold. I Torolv Groseth og Tor Langbachs rapport En sammenlignende gjennomgang av «Fadime»-saken og «Anooshe»-saken påpeker de følgende:

«En påfallende forskjell mellom de to sakene vi undersøkte, var den tid det tok å behandle dem i retten. Fadimesaken tok 3 dager i tingsrätten og 3 dager i hovrätten. Anooshesaken tok 12 rettsdager i tingretten og 3 uker i lagmannsretten. Som nevnt innledningsvis er det vel få som vil hevde at svenskene setter rettssikkerheten i fare.

(…)

Det kan reises spørsmål om det trengs en ytterligere lovregulering av domstolenes arbeid med slike saker. Vi ser det ikke slik. Retten er, særlig med de seneste lovendringene med hensyn til frister, avskjæring av bevis mv utstyrt med det nødvendige lovmessige grunnlag for å effektivisere behandlingen av sakene. Problemet ligger mer i retning av elementer i den kulturen som særlig de senere år har utviklet seg i rettsvesenet, både når det gjelder dommere, aktorer og forsvarere. Dels gjelder dette som nevnt ‘ting tar tid’-syndromet.»103

Tilsvarende funn er gjort av Kallerud i hans spørreundersøkelse gjennomført i Sverige, Danmark, Finland og Norge, basert på to fiktive saker. Når det gjelder angivelse av behovet for antall vitner og tidsbruk, er «ulikhetene betydelige (…), og mer enn det er naturlig å forvente i land med så like rettstradisjoner».104 Han fremhever at det for Norges del også er «tankevekkende at det kan se ut til at praksis varierer i betydelig grad mellom statsadvokatregionene».105

Hvorvidt dette er en «særnorsk» prosesskultur, som det antydes, er det ikke mulig å fastslå her, men noen rettskulturelle dimensjoner utdypes nærmere i pkt. 8 nedenfor. Her fremheves kort noen rettslige forhold av betydning.

De element av kritikk som ligger i de ovennevnte undersøkelser, er også med varierende styrke fremhevet i den juridiske teori.106 Den knytter seg dels til straffeprosesslovens (manglende) regulering, men rammer kanskje først og fremst partenes og dommernes atferd innenfor de gjeldende rettslige rammer, og kan sammenfattes slik: Partene fører flere og mer bevis enn hva den konkrete sakens bevistema krever og utover den frie bevisføringsrettens krav til «relevans»; uomtvistede faktiske forhold blir ikke avklart mellom partene i forkant; dommerne får ikke tilstrekkelig kjennskap om saken (og sakens dokumenter) under saksforberedelsen til å gripe inn, de tar i for liten grad selv initiativ til å skaffe en slik oversikt (ved innhenting av dokument, krav om begrunnelser fra partene, saksforberedende møter mv.), og de er under rettsforhandlingene for passive overfor partenes bevisførsel.

Hva som eventuelt er årsakene til at det er slik, er et sammensatt og komplisert spørsmål. Når det gjelder passivitet og manglende inngripen fra dommerne, pekes det gjerne mot forhold som rettstilstandens kompleksitet, rettsuklarhet og manglende forutberegnelighet, særlig på grunn av praksis fra EMD, og «frykt» for opphevelser ved anke over saksbehandlingsfeil som følge av det.107 Rapporten Snubletråder i straffeprosessen – Kartlegging av opphevede straffedommer viser likevel at opphevelsesprosenten er lav. Av ca. 85 000 straffesaker behandlet i perioden 2011–2013 fant Arbeidsgruppen kun 256 opphevelser på grunn av feil saksbehandling eller lovanvendelse (hvilket tilsvarte ca. 0,3 %). Mangelfulle/utilstrekkelige domsgrunner utgjorde grunnlaget for opphevelse i noe over halvparten av sakene i materialet.108 Som påpekt ovenfor i pkt. 2.1 har dette først og fremst sammenheng med den rettslige utvikling mot skjerpede krav til domsgrunner. Denne utvikling kan nok også ha en viss betydning for rettens aksept av bevisførsel: Det godtas mer – for å få et mer robust avgjørelsesgrunnlag.

Høyesterett har gitt uttrykk for tilbakeholdenhet med å overprøve lagmannsrettens vurderinger av om det er behov for ytterligere bevis, i saker hvor bevisbildet og den samlede bevisbedømmelsen er sammensatt, se Rt. 2008 s. 1350 (pkt. 16). I senere års høyesterettspraksis finnes det kun noen få eksempel på at Høyesterett har kommet til at retten har beskåret partenes bevisførsel for mye, eller ikke besørget saken fullstendig opplyst.109 Et eksempel på at lagmannsretten urettmessig har tillatt «forenklinger» i bevisførselen, er Rt. 2014 s. 1292.110

Om manglende saksstyring – herunder passivitet i forhold til partenes bevisførsel – fremheves det gjerne at dommerne ikke har tilstrekkelig grunnlag for slik styring, blant annet fordi de ikke bruker adgangen til å få en redegjørelse for saken og/eller innhente sakens dokumenter, alene eller i forbindelse med rettsmøte under saksforberedelsen.111 Straffeprosesslovens regler er neppe til hinder for det, se strpl. § 272, jf. § 274 og § 262 første ledd siste pkt. og tredje ledd,112 og forbedringer kan oppnås med utgangspunkt i loven slik den er i dag.113

Når det gjelder spørsmålet om at uomtvistede faktiske forhold bør avklares mellom partene i forkant, vises det til at Arbeidsgruppen (pkt. 2.2.3) blant annet foreslo at det bør åpnes opp for at det kan utarbeides en omforent faktumbeskrivelse som tiltalte kan tiltre, og som skal inngå i rettens avgjørelsesgrunnlag. Dersom uomtvistede faktiske forhold blir avklart mellom partene i forkant, kan bevisførselen konsentreres. «Unødvendige» hovedforhandlinger kan også unngås om saken på denne måten kan avgjøres som tilståelsessak. Tillit og gode relasjoner er en forutsetning for slik samhandling og kommunikasjon mellom partene. I tillegg må det være forutberegnelighet om virkningen av omforente standpunkt til faktum. Men lovregler som er ment å fremme eller skape et klima for slik samhandling/kommunikasjon, kan utfordre partenes rolleforståelse, og er møtt med skepsis tidligere.114

Gjeldende regler åpner til en viss grad for avtale- og samtykkebaserte «partsløsninger», gjennom «påstandstilsagn» ved tilståelse, jf. strl. 2005 § 78 bokstav f. Tross økt fokus på disse reglene konstateres det likevel en jevn nedgang i antall tilståelsesdommer.115 En nærmere vurdering av disse spørsmålene ligger under utvalgets mandat i pkt. 4/6.116

Sentral er også strpl. § 331 tredje og fjerde ledd, som gir adgang til å begrense/avgrense bevistema i lagmannsretten basert på hva som bestrides / ikke bestrides, gjenbruk av protokollerte forklaringer opptatt i førsteinstans eller avspilling av lyd- og billedopptak fra førsteinstansbehandlingen. En tilsvarende bestemmelse kan med fordel vurderes også for tingrettsbehandlingen, med tilsvarende adgang til bruk av politiforklaringer avgitt under etterforskingen.

Inntrykket fra rettspraksis er likevel at gjeldende regler benyttes i nokså begrenset grad. Domstolene er også her tilbakeholdne, forsvarerne kan ikke eller vil ikke «binde» opp prosedyregrunnlaget for sine klienter, og påtalemyndigheten tilrettelegger som regel saken i ankeinstansen som for førsteinstans – uten å utfordre den tradisjonelle fremgangsmåte eller grunnlaget for den.

2.8 Rettskultur og prosessatferd – særlig med tanke på praktisering av muntlighets- og umiddelbarhetsprinsippene

2.8.1 Innledning og utgangspunkt

I Straffeprosessutvalgets mandat om å utrede en ny straffeprosesslov som er bedre tilpasset vår tid, inngår oppgaven å vurdere muntlighets- og bevisumiddelbarhetsprinsippet.117 Utvalget er særlig bedt om å vurdere prinsippene i henhold til «muligheter og gevinster som ligger i tilpasning til og rasjonell utnyttelse av moderne teknologi, herunder bruk av lyd-/bildeopptak ved bevisopptak/etterforskning og i domstolen».118 Utvalget er videre bedt om å vurdere «hvilke konsekvenser eventuelle opptak under bevisførselen bør få for gjennomføringen av for eksempel hovedforhandlingen».119 Det påpekes videre at det er grunn til å vurdere om straffeprosessloven bør bringes mer i samsvar med sivilprosessen, da denne representerte en oppmykning av prinsippenes innvirkning på rettergangen.120

Utvalget har bedt oss om å foreta en rettsdogmatisk/rettssosiologisk undersøkelse som tematiserer forhold og mekanismer som har betydning for straffesaksbehandlingens effektivitet.121 Prinsippene om bevisførselen, både hvordan de er gjennomført i loven og praktiseringen av dem, er viktige mekanismer av betydning for en effektiv straffesaksbehandling, både kvalitativt og kvantitativt. Spørsmålet om hvilken presentasjonsform som både kvalitativt og kvantitativt gir mest effektiv behandling, dreier seg mye om rettskultur og prosessatferd. Prinsippene om muntlighet og bevisumiddelbarhet står historisk sterkt i nyere norsk rett og rettstradisjon. Med utgangspunkt i presiseringen av effektivitetsbegrepet som ble gjort i pkt. 2.4, vil vi i det følgende undersøke hvordan muntlighets- og bevisumiddelbarhetsprinsippet er knyttet til rettskulturelle oppfatninger om kvalitativ og kvantitativ effektivitet i rettergangen.122

Vi definerer prosesskultur som dommeres og parters vante sakstilnærming.123 Den amerikanske rettsteoretikeren William Ewald har sagt at det å forstå et rettssystem innebærer at man innenfor en bestemt rettskultur må kunne beskrive hva det innebærer «to think like a lawyer».124 En slik forståelse kan ifølge Ewald verken reduseres til et tekstualistisk («rules in books-») eller et kontekstualistisk («rules in action»-) perspektiv. Begge tilnærmingene kommer ifølge Ewald til kort, fordi de betrakter rettssystemer som en ytre ting – objektive fakta som skal forstås gjennom å samle en tilstrekkelig mengde fakta, enten om systemets regler eller systemets kontekst. Ewald vil imidlertid flytte oppmerksomheten over til juridisk praksis. For å forstå et rettssystem må man forstå hvordan «judges and lawyers and scholars think about their jobs and how they go about their business». Den institusjonelle kulturen som juristene er del av, blir derfor helt sentral.125 Kanskje kan begrepet om en slik institusjonell kultur bidra til å forklare at forholdet mellom lovregler og faktisk prosesskultur ikke er entydig. På den ene siden finnes det flere eksempler på at lovendringer ikke alene er nok til å endre en rettskultur, og på den andre siden finnes det flere eksempler på at man har forsøkt å endre rettskulturen innenfor et eksisterende regelsett.

I sin sammenlignende studie av «Fadime-» og «Anooshe-saken» uttaler Langbach og Groseth, som nevnt ovenfor, at de ikke anser det nødvendig med ytterligere lovreguleringer av domstolens arbeid med slike saker: «Problemet ligger mer i retning av elementer i den kulturen som særlig i de senere årene har utviklet seg i rettsvesenet».126 Det er også flere eksempler på at systemendringer alene ikke nødvendigvis er nok til å endre aktørers «tilvente måte å gjøre ting på», i hvert fall ikke på kort sikt. Se for eksempel Gamst om uteblitt endring av praksis tross endrede regler for saksomkostninger.127 I evalueringen av tvisteloven pekes det tilsvarende på at «de nye reglene om hoved- og ankebehandling representerer en kulturendring som krever ytterligere tid».128 Tilsvarende viser en rapport fra Svea hovrätt fra 2015 at En modernare rättegång (EMR-reformen) fra 2008 ikke har bidratt til ønsket effektivitetsgevinst, og at det finnes eksempler på at retten ikke utnytter mulighetene som ligger i lovverket.129 Tilsvarende hevdet allerede Jurykommisjonen i 1885 at endringer i prosessreglene alene ikke var nok til å endre praksis, og at også den sosiale rammen som prosessreglene skulle utøves innenfor, måtte endres for å gi regelendringene realitet. Jurykommisjonen brukte dette som et tilleggsargument for lekfolks deltakelse i prosessen.130

Etter 2004 har det også foregått et omfattende kvalitets- og reformarbeid i domstolen. Langbach skriver at «ønsket om en mer effektiv straffesaksbehandling har vært fremhevet i mange sammenhenger de senere årene», og at det heller ikke har «skortet på utredningsviljen», men at vi i dag likevel står i en situasjon «hvor disse gode tankene bare i begrenset grad har ført til større effektivitet». Ifølge Langbach kan dette belyse «hvor vanskelig det er å endre arbeidsmåter og kultur i slike 'klassiske' organisasjoner som politi, påtalemyndighet og domstoler».131

2.8.2 Norsk straffeprosessretts utgangspunkt og premissene for det

Utgangspunktet for den norske straffeprosess i dag er at det muntlige og umiddelbart førte beviset anses som bedre enn det middelbare.132 Dette gjenspeiles, som vi vil komme til, også i rettsteoretiske og rettspolitiske drøftelser av prinsippene. I forbindelse med iverksettelsen av strpl. 1887 fremhevet Francis Hagerup nettopp muntlighetsprinsippets prosesskulturelle betydning. Hagerup uttaler at:

«I virkeligheden kan det uden overdrivelse siges, at der – bortseet fra statsforfatningens omraade – ei nogensinde her i landet er udkommen nogen lov, af saa indgribende art, – nogen lov, der paa sit omraade betegner et saa bestemt brud med den ældre ret og i en saa fremtrædende grad berører (…) de praktiske juristers indøvede, fagmæssige rutine. Selv Kristian den femtes norske lov av 1687 – den mest omfattende av alle vore love – betegner intetsteds et saadant brud, men slutter sig paa alle hovedomraader til det bestaaende (…)».133

Selv om loven, ifølge Hagerup, utvilsomt måtte ses som et resultat av kampen for juryordningen, med innføring av juryordningen som en prosessuell reform, var ikke juryen «den eneste eller engang den mest gjennemgribende i den række forandringer af principiel betydning som loven vil medføre».134 Den prinsipielle endring som, ifølge Hagerup «giver berettigelsen til at betegne den nye lov som den mest gjennembribende reform vor private ret har gjennemgaaet og, man kan tilføie, vil gjennemgaa», var ikke innføringen av juryen, men innføringen av muntlighets- og bevisumiddelbarhetsprinsippet.135 Innføringen av disse prinsippene utløste, i motsetning til juryspørsmålet, ingen politisk strid da loven ble vedtatt. Tvert imot. Fem år etter lovvedtaket uttalte Hagerup at selv om det ikke kan være noen tvil «om den store vinding» som bevismuntligheten har medført for straffeprosessen, er man «nu kommen bort fra den overdrevne ’mundtlighedsfanatisme’» som hadde rådet i forkant av loven.136

Allerede i 1849 skrev Emil Aubert at stemningen for en muntlig og bevisumiddelbar prosess hadde «formeret sig i det Utrolige», og at «de Stemmer, der forsvare det gamle skriftlige System blive derfor stedse færre og svagere, og Spørgsmaalet maa derfor fra den videnskabelige Discussions Side ansees fuldkommen uddebbateret og uryggelig afgjort».137 Den klare rangordningen mellom tale og skrift som Aubert i sitatet over gjør seg til talsmann for, ser i hovedsak ut til å ligge fast også i dag, og kommer for eksempel til uttrykk i diskusjonen av hvordan bevisførselen bør dokumenteres om den ikke skal skje umiddelbart.138

Den store forskjellen mellom debatten om bevisenes presentasjonsform i retten i dag og på slutten av 1800-tallet er at den teknologiske utviklingen har muliggjort at bevis presenteres via andre presentasjonsformer enn skrift og tale, og det er hvilke konsekvenser dette bør få for rettergangsordningen, i form av «muligheter og gevinster» og «rasjonell utnyttelse», Straffeprosessutvalget er bedt om å vurdere.139

Før vi går over til å drøfte hvordan nye presentasjonsformer kan påvirke praktiseringen av prinsippet om direkte bevisførsel i rettergangen, vil vi kort drøfte to kritikker som er reist mot prinsippet. Den ene kritikken ble tematisert i forkant av innføringen av prinsippene om muntlighet og bevisumiddelbarhet i 1887, men har blitt reaktualisert, blant annet av den svenske reformen En modernare rättegång (EMR-reformen) fra 2008 (se punkt 8.3.1). Den andre kritikken er vokst frem med utgangspunkt i forskning innen psykologien om at vurdering av troverdighet influeres av bevisenes presentasjonsform (se punkt 8.3.2–8.3.4).

2.8.3 Drøftelser av prinsippene om muntlighet og bevisumiddelbarhet

2.8.3.1 Kritikk 1: Muntlig bevisførsel er «ferskvare»

I 2008 innførte Sverige som nevnt en stor rettergangsreform (EMR-reformen) som innebærer at det gjøres lyd-/bildeopptak av bevisførselen i tingsrätten, og at dette opptaket avspilles og trer i stedet for direkte bevisførsel i ankeforhandlingen i hovrätten. Den svenske rettsviteren Peter Fitger uttaler at EMR-reformen står frem som «ett tredje system när det gäller förhållandet i utredningshänseende mellan underrätts- och hovrättsprocess».140 I artikkelen fremstiller han muntlighetsprinsippet som ankedomstolens akilleshæl,141 fordi muntlig bevisførsel er «ferskvare», og en prosessordning som baserer seg på at ankebehandlingen foregår via omforhør, fører til at ankeinstansens utredning må bli «av sämre kvalitet än den som tingsrätten haft til sitt förfogande».142 Fitger påpeker i artikkelen at daværende justisminister Natanael Gärde tok opp dette for Sveriges del «redan i 1931».143

«Ferskvare»-problematikken var imidlertid både påpekt og hensyntatt av Jurykommisjonen i deres innstilling i 1885. Håndteringen av problemet kan i ettertid fremstå som et av de klareste uttrykk for den optimisme som var knyttet til kombinasjonen av en muntlig og bevisumiddelbar presentasjonsform og lekmannsdeltakelse i retten på slutten av 1800-tallet.144 Ifølge Jurykommisjonen hadde innføringen av en prosessordning basert på muntlig og umiddelbar bevisførsel den konsekvens at det som til da hadde vært det eneste rettsmiddel – appellen – forsvant. Dette skyldtes at i en skriftlig prosess kunne bevisene forelegges appellinstansen i samme form som i den først behandlende rett. I en muntlig prosess måtte bevisene derimot presenteres på nytt. Dersom en muntlig bevisførsel skulle gjentas for en appellinstans, ville det ikke lenger være snakk om noen appell, men om en ny førstegangsbehandling for en annen domstol. «Og om at tilstaa en Part ubetinget Adgang hertil kan der selvfølgelig ikke være Tale.»145 Ikke bare ville en slik ordning være for kostbar. Det var også grunn til å tro at bevisene ville forringes mellom første og annen gangs behandling. Forårsaket av tiden som måtte gå mellom rettsbehandlingene, ville både vitnemålene måtte bli mer usikre, og risikoen øke for at vitner falt bort. Det ville derfor være «al Sandsynlighed for, at Resultatet maatte blive mindre paalideligt», mente Jurykommisjonen, og tilføyde (samme sted), at «[n]aar Mundtligheden saaledes nødvendiggjør Appellens Afskaffelse, saa kræver den til Gjengjæld et desto paalideligere Grundlag for Afgjørelsen i første Instans og en desto fuldkommere Organisation af denne Domstol».146

Lovens løsning ble et system hvor de alvorligste sakene ble brakt inn til lagmannsretten som førsteinstans. Lagmannsrettens dom kunne ankes til Høyesterett på grunn av feil ved saksbehandling, lovanvendelse og straffeutmåling. Bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet ble endelig avgjort i lagmannsretten. Mindre alvorlige saker, som startet i by-/herredsrett som første instans, kunne imidlertid også når det gjaldt bevisbedømmelsen få to vurderinger ved kjæremålsutvalgets samtykke til fornyet behandling ved lagmannsrett. Straffeprosesslovkomiteen påpeker at vi slik hadde et rettsmiddelsystem som var «eiendommelig for Norge», og som måtte forstås på bakgrunn av historiske forhold.147 Denne ordningen hadde vi i Norge frem til to-instansordningen i 1995.148

Hagerup påpeker at domstolen med denne ordningen hadde begrensede muligheter til å omgjøre feilaktige frifinnelser. En frifinnende kjennelse fra juryen ville nemlig bare være «angribelig, naar den hviler paa en feilagtig retsbelærelse eller, naar de snevre vilkaar for gjenoptagelse efter § 415 er tilstede – hvad der faar en saa meget større vægt, naar altsaa 4 frifindende stemmer mod 6 fældende efter regelen i § 351 frembringer et frifindende resultat».149 Det kan likevel fremstå som et enda klarere uttrykk for den historiske og kulturelle optimisme knyttet til lekmannsdeltakelse og direkte bevisførsel på slutten av 1800-tallet at for de alvorligste straffesaker var hovedregelen at det ble vurdert som tilstrekkelig for å ivareta tiltaltes rettssikkerhet at bevisene under skyldspørsmålet bare ble ført én gang og underkastet én vurdering.150

2.8.3.2 Kritikk 2: Troen på at det muntlige og bevisumiddelbare bevis er det beste bevis, er utslag av en juridisk «overtro»

Da prinsippene om muntlig og umiddelbar bevisførsel ble innført i 1887 var forhåpningene til hva prinsippene kunne bidra til for rettergangen både store og bredt anlagt, og favnet hensyn som gikk både under begrepet om kvalitativ og kvantitativ effektivitet.151 Størst vekt ble likevel lagt på hvordan prinsippene bidro til å sikre en effektiv oppnåelse av kvalitative hensyn ved rettergangen. Jurykommisjonen uttalte i sin innstilling at det vesentlige i en straffesak er bevisførselen, og at «denne ved at foregaa umiddelbart for den, der har at træffe Afgjørelsen, har størst Udsigt til at løse den stillede Opgave: Sandhedens Opklarelse».152 Hovedbegrunnelsen for muntlighetsprinsippet da det ble innført, var at det sikret bevisumiddelbarhet, og at det slik bidro til å sikre at fellende straffesaker var i overensstemmelse med den materielle sannhet. Muntlighetsprinsippet ble slik fremmet som det rettsepistemologen Larry Laudan kaller et feilreduserende prinsipp, eller det Anders Løvlie kaller en sannhetsfremmende mekanisme i straffeprosessen.153 Grunnene til dette var flere. Muntlighet fremmet kontradiksjon og ga dommerne et bredere og mer treffsikkert grunnlag for bevisbedømmelsen. Paul Feuerbach begrunnet dette med at muntlig presenterte bevis inneholdt en rekke overbevisningsmidler (Mitteln der Überzeugung) som ville gå tapt i en skriftlig presentasjon.154 Hagerup fulgte opp dette i sin lærebok i straffeprosess fra 1892 ved å si at «en hel række bevismomenter unddrager sig muligheden af gjengivelse ved protokollasjon (…). Det er således klart, at der til bedømmelsen af et vidnes vægt, vil kunde hentes væsentlig veiledning fra iagttagelsen af vidnes personlighed og fremtræden saavel fra den form hvori forklaringen gives».155

Direkte bevisførsel blir også i dag begrunnet med at det gir domstolen det beste grunnlag for bevisbedømmelsen.156 Juryutvalget uttaler for eksempel i sin innstilling fra 2011 at det til grunn for vår prosessordning ligger en premiss om at muntlig og direkte (umiddelbar) bevisførsel er

«viktige mekanismer for at saken skal bli korrekt opplyst. På tross av at vi mangler empirisk dokumentasjon for dette, velger utvalget som et utgangspunkt å slutte seg til denne antakelsen, og viser til at det heller ikke finnes dokumentasjon som trekker i motsatt retning».157

Utvalget presiserer at det er kjent med, og har tiltro til, vitenskapelige tilnærminger til hva som gir de beste vilkår for sannhetssøken, men at de samtidig erkjenner at «disse i mange tilfeller antyder mulige forbindelser og betingelser som det hefter usikkerhet ved».158

Det finnes altså en kobling mellom umiddelbarhetsprinsippet og synssansen som henger sammen med ønsket om å sikre dommerne et bredere informasjonsgrunnlag enn det som kan gjøres gjennom skrift eller tale. En praktisk konsekvens av dette synet er at mens det fremstilles som et ideologisk poeng at rettferdighetsgudinnen er blind, er det i vår ordning bokstavelig tatt ansett som en forutsetning for en dommers personlige egnethet at vedkommende kan se. Oslo tingrett kom i 2014 frem til at en blind person ikke oppfyller de kravene som domstolloven stiller til dommeres personlige egnethet, og at en blind meddommer derfor måtte strykes fra meddommerlisten. Retten begrunnet dette med at en blind person ikke kan vurdere visuelle bevis og «vil ha begrenset mulighet for å få med seg nonverbal kommunikasjon».159 Retten mente at det kan forekomme «enkelte saker» hvor det ikke vil være «nonverbal kommunikasjon av betydning» eller andre visuelle bevismidler som en blind dommer vil måtte ha behov for at andre tolker for seg.160 Selv om retten oppgir at den ikke har noen oversikt over hvor mange saker det finnes av denne typen, anslår den at det kun vil gjelde «et fåtall av saker», fordi «[e]rfaringsmessig er bildebevis, tegninger, kart, gjenstander og nonverbal kommunikasjon av betydning som bevis i svært mange straffesaker».161 Retten kom derfor til at det ikke var i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven å utestenge en synshemmet person fra å virke som dommer, fordi utestengningen har det saklige formål å realisere hensynet til en «forsvarlig, rettferdig og tillitvekkende rettergang».162

2.8.3.3 Psykologisk forskning om presentasjonsformens betydning for bevisvurderingen

Oppfatningene om det direkte førte bevisets betydning for bevisvurderingen har imidlertid blitt utfordret, og kritikken ble blant annet brukt til å begrunne de endringer av prosessmåten som ble innført i Sverige ved EMR-reformen. I SOU 2001:103 heter det at «[u]ppspelningen av ett förhör som spelats in på video ger ju rätten helt andra möjligheter att tillgodogöra sig förhöret än om det endast finns i skriftlig form eller på ljudband».163 Videre vises det at psykologisk forskning ikke gir støtte til den oppfatning som ifølge utredningen holdes av en majoritet av fagdommerne i svenske domstoler, nemlig at det er lettere å oppdage om noen lyver om man avhører vedkommende, eller ser vedkommende live, enn om man vurderer et videoopptak av det samme avhøret.164 Dette er gjentatt i den svenske regjeringens proposisjon fra 2004/2005, hvor det uttales at når det gjelder avspilling av tingrettens opptak i ankedomstolen gir «videoupptagning ett generelt lika gott underlag för bevisvärderingen som ett omforhör», og at «enligt nyare vittnespsyklogisk forskning tendarer domare i allmänhet att sätta en övertro till betydelsen av att vittnen hörs omdelbart inför rätten jämfört med att vittnesuppgifterna presenteras genom en videoupptagning».165 Den siste anførselen er altså knyttet til hvordan bevisenes presentasjonsformat i retten influerer på vurderingen av bevisene.

Rekkevidden av kritikken er imidlertid begrenset. Til grunn for den svenske ordningen ligger en eksplisitt formålsbetraktning om at «tyngdpunkten i rättskipningen bör ligga i första instans».166 I første instans er bevisførselen, også i Sverige, som hovedregel muntlig og umiddelbar. Dersom man var av den oppfatning at det forelå vitenskapelig støtte for at direkte bevisførsel gir et dårligere utgangspunkt for bevisbedømmelsen enn en bevisbedømmelse som er basert på lyd-/bildeopptak, ville det antakelig være grunn til å revurdere presentasjonsformen også i første instans. Det ser slik ut til at «ferskvare»-kritikken er en mer prinsipiell innvending mot muntlighets- og bevisumiddelbarhetsprinsippet enn innvendinger som er basert på den psykologiske forskningens kritikk av presumsjonen om at troverdighetsvurderinger basert på umiddelbart nærvær er mer treffsikre. Det kan likevel være grunn til å gå noe nærmere inn på den psykologiske kritikken, idet den kan ha betydning for vurderingen av hvordan rettergangen best kan utnytte de muligheter nyere teknologi gir.

Fra psykologisk hold har det blitt advart mot den tradisjonelle og rettskulturelt forankrede koblingen mellom direkte bevisførsel og kvaliteten på rettens vurderinger av troverdighet, og det finnes forskningsmessig støtte for at valg av presentasjonsform påvirker både bedømmelse, opplevelse og hvor godt man mener å huske en vitneforklaring.167 De svenske psykologene Granhag og Landström uttaler at det er en utbredt forestilling at det er lettere å avsløre løgn om man avhører noen ansikt til ansikt, men at forskningen ikke gir noen støtte til dette synet.168 Det forskningen imidlertid har vist, og som kan være av betydning for spørsmålet om gjenbruk av bevisførsel, er at valg av bevisenes presentasjonsform på en systematisk måte influerer på troverdighetsvurderinger.

«För at summera så ger forskningen inte stöd för uppfatningen att det skulle vara lättare att bedöma personers trovärdighet och utsagors tillförlitelighet om man får ta del av ett vittne 'live', jämfört med att ta del av samma vittne via video. Vad forskningen istället visat är att de som tar del av ett vittne 'live' har en tendens att bedöma honom eller henne mer välvilligt, jamfört med dem som får se en videoinnspelning av exakt samma förhör.»169

Enkelte psykologiske studier viser tvert imot at vurderinger av forklaringers pålitelighet blir dårligere når man avhører et vitne live.170 Samtidig viser undersøkelser at den som ser en vitneforklaring live, lettere vurderer vitnet som troverdig enn den som vurderer et opptak av den samme forklaringen. Et vitne som forklarer seg direkte, oppfattes også som mer sympatisk og uttrykksfullt.171 Det finnes slik en rangordning som angir tendensen til å vurdere et vitnemål som mer troverdig og korrekt, som går i synkende rekkefølge fra direkte bevisførsel via video til lydopptak til utskrift av forklaring.172

Oppfatningen i praksis om at direkte bevisførsel gir det beste grunnlag for bevisbedømmelsen bekreftes av Sara Landström, Rebecca Willén og Eric Bylander.173 Her oppgir informantene (dommere, politi, nemndmenn og påtalemyndighet) at de mente at videoteknikk og gjenbruk av bevisførsel kan bidra til en mer effektiv prosess. Samtidig mente en høy andel av informantene, blant annet 47 prosent av dommerne, at rettssikkerheten gjennom en slik ordning ble skadelidende, uten at det presiseres i artikkelen akkurat hva som ligger til grunn for denne vurderingen fra dommernes side.174

Forfatterne påpeker videre at de finner støtte for synspunktet om at presentasjonsformatet kan påvirke troverdighetsvurderingene i retten: «våra resultat tyder på att utsagor i svenska domstolar kan komma att bedömas olika beroende på om utsagorna presenteras i tingsrätt (live) eller i hovrätt (video).175 Ifølge forfatterne var det forventet at EMR-reformen skulle føre til at «andelen mål som ändrades i hovrätten skulle minka», men at dette ikke har skjedd.176 Forfatterne viser her til Levén og Wersäll, som påpeker at den høye endringsfrekvensen av tingrettens dommer i hovrätten er overraskende.177Levén og Wersäll uttaler at «[v]i var nog månge som antog at EMR skulle leda till at andelen mål som ändrades av hovrätt skulle gå ner. Så förefaller det inte ha blivit. Även om jämförelser bakåt saknas har ändringsfrekvensen varit hög».178 På bakgrunn av dette fremsetter Landström mfl. følgende mulige forklaring og prediksjon:

«Det kan i dag inte uteslutas att de olika presentationsformaten utgör åtminstone en del av förklaringen när det gäller s.k. trovärdighetsmål. Psykologisk vetenskaplig empiri och teori predicerar ju att videoinspelade utsagor uppfattas som mindre trovärdiga än utsagor som presenterats på plats i rättssalen. Således predicerar detta i sin tur ändrade domar mellan tingrätt och hovrätt i trovärdighetsmål».179

På bakgrunn av to rapporter fra Svea hovrätt fra henholdsvis 2011 og 2015 om endringsfrekvens mellom tingrett og hovrätt i Sverige finnes det et visst grunnlag for å gi en empirisk fundert drøfting av prediksjonen som Landström mfl. fremsetter. Vi vil undersøke prediksjonen i lys av tallene som den siste rapporten presenterer.180

2.8.3.4 Psykologisk forskning om presentasjonsformens betydning sett i lys av en rapport om endringsfrekvensen i Svea hovrätt

2015-rapporten fra Svea hovrätt viser at av 932 undersøkte straffesaker ble resultatet fra førsteinstans endret i 410 saker, noe som tilsvarer en endringsprosent på nesten 44 prosent.181 Straffereaksjonen i et flertall av disse sakene (61 prosent), ble endret i «lindrigare riktning».182 Umiddelbart peker dette i motsatt retning av Landström, Willén og Bylanders prediksjon. Ser man nærmere på tallene, finnes det likevel også støtte for den.

I totalt 143 av de 410 sakene hvor endring forekom (35 prosent), ble det gjort endringer i skyldspørsmålet.183 I 110 av de 410 sakene hvor endring ble gjort (27 prosent), ble skyldspørsmålet helt endret. I 42 av de 143 saker hvor det ble gjort endringer i skyldspørsmålet (29 prosent), skjedde endringen slik at den som var blitt domfelt i første instans, ble frifunnet i ankedomstolen. I 68 av de 143 sakene hvor det ble gjort endringer i skyldspørsmålet (48 prosent), ble skyldvurderingen imidlertid endret slik at den som var blitt frifunnet i første instans, ble domfelt av ankedomstolen.

I de sakene hvor skyldvurderingen ble endret fullstendig, var det altså vanligere at endringen skjedde i skjerpende retning. I 94 av de 143 sakene hvor det gjøres endringer av skyldspørsmålet (66 prosent) oppgis det i rapporten at «annan bevisvärdering» alene er årsak til endringen.184 Dette er et funn som riktignok ikke kan bekrefte Landström, Willén og Bylanders prediksjon, men som likevel kan tolkes til støtte for den. Selv om «annen bevisvurdering» oppgis som eneste grunn til endring i et flertall av sakene, vet vi altså ikke sikkert om den endrede bevisvurderingen kan forklares med at troverdighetsvurderingene har blitt strengere fra første til annen instans på grunn av endret presentasjonsform, eller om endringen skyldes andre forhold. En alternativ forklaring kan være at førsteinstans anvender et strengere beviskrav enn anneninstans, men dette, eller mulige andre forklaringer, har vi på bakgrunn av rapporten ikke grunnlag for å si noe sikkert om.

I tillegg utjevnes effekten dersom saker med delvis endring i skyldvurderingen inkluderes, slik at henholdsvis kategoriene «helt endret fra frifunnet til domfelt» slås sammen med «delvis endret fra frifunnet til domfelt», og tilsvarende «helt endret fra domfelt til frifunnet» og «delvis endret fra domfelt til frifunnet» slås sammen. De sammenslåtte kategoriene viser at endringer fra frifunnet til domfelt gjøres i 76 saker (68 + 8), tilsvarende 53 prosent.185Endringer fra domfelt til frifunnet gjøres i 67 saker (42 + 25), tilsvarende 47 prosent.186 Tallene i rapporten fra Svea hovrätt er ikke forsøkt tolket i henhold til en slik prediksjon som den Landström mfl. fremsetter i sin artikkel, og hva som kan være årsaken til at tendensen utjevnes når også delvis endring av skyldvurderingen inkluderes, er ukjent.

For de totalt 410 sakene hvor endringer er gjort, redegjør imidlertid rapporten også for årsaker til endring.187Annen bevisvurdering av samme bevisunderlag føres opp som den viktigste grunnen til endring i 26 prosent av sakene. Annen rettslig vurdering oppgis som endring for 14 prosent av sakene.188 Kategorien «annen bevisvurdering» rommer også tilfellene der ny bevisførsel har blitt påberopt, men uten at det kommer frem av domsgrunnene om denne har hatt betydning. «Ny bevisning» anføres interessant nok bare som årsak til endret resultat i 2 prosent av sakene,189 hvilket kan ha betydning for drøftelsene om behovet for ny bevisførsel i ankeinstansen. Samtidig er partenes ønske og behov for at ny bevisførsel tillates, som vi vil komme til, også begrunnet med andre hensyn.

Ifølge rapporten ble 108 av de i alt 410 endrede dommer endret på grunn av annen bevisvurdering av samme bevisgrunnlag (26 prosent). I 77 tilfelle skjedde endringene «enbart på grund av annen bedömning av den muntliga bevisningen», noe som tilsvarer 19 prosent av det totale antallet endrede saker.190 I 26 tilfelle skjedde endring basert på annen vurdering av muntlige og skriftlige bevis, og i fem tilfelle skjedde endringen på bakgrunn av annen vurdering av kun skriftlig bevis.191 Dersom kategorien «flera angivna skäl» inkluderes, inngår endret bevisvurdering i ytterligere 29 saker.192 Sammenlagt vil altså endret bevisvurdering ha hatt betydning for ankeinstansens endring av utfallet i 137 av 410 saker, tilsvarende 33 prosent.

På bakgrunn av rapporten er det vanskelig å si noe sikkert om presentasjonsformatets betydning for vurderingen av skyldspørsmålet. Rapporten ser ut til å kunne gi en viss støtte til funnet fra psykologisk forskning om at presentasjonsformatet kan påvirke rettens vurderinger av troverdighet. Rapporten gir imidlertid ikke grunnlag for å si noe annet enn at det foreligger et visst sprik mellom førsteinstansens og ankeinstansens vurdering av skyld, og kan derfor ikke tjene som utgangspunkt for å avklare spørsmålet om hvilken presentasjonsform (live/opptak) som faktisk gir dommerne «det beste bevis».

Det kan generelt være vanskelig å vite nøyaktig hvilken overføringsverdi vitenskapelige undersøkelser av troverdighetsvurderinger har for reelle rettssaker, fordi de vitenskapelige undersøkelsene er forbundet med en rekke metodeutfordringer som kan svekke undersøkelsenes validitet. Den amerikanske rettsteoretikeren James Whitman trekker for eksempel frem at

«(…) I think the danger of taking exclusively the ‘inner’ point of view is clear. (…) Legal systems are normative systems and any person involved in a given system is always likely to give an account whose aim is to justify its practices. (…) Indeed, as Ronald Dworkin has argued, what jurists typically do can be described as striving to construct the most normative attractive account of their system that they can offer».193

Dette er for så vidt en metodologisk utfordring som knytter seg til all informantinformasjon. Som Max Weber sier: «all makt, ja, selv enhver livsjanse overhodet, har behov for å rettferdiggjøre seg selv».194 På bakgrunn av denne logikken kan det likevel være grunn til å legge større vekt på egenrapporterte feil og tilkortkommenheter enn på informantenes tilbakemeldinger om at egen praksis utøves i henhold til de normerte føringer. Metodeutfordringene går likevel utover det faktum at informantinformasjon fra rettens aktører kan være normativt justert. I en rapport fra 2015 som har undersøkt i hvilken grad psykologiske studier lar seg reprodusere, kommer det frem at mens originalstudiene hadde signifikante resultater i 97 prosent av studiene, var tallet for replikasjonene bare 36 prosent.195 Det kan altså være vanskelig å vite hvilken relevans funn fra psykologiske studier har for vurderingen av autentiske rettsbehandlinger, noe som også ser ut til å ligge til grunn for Juryutvalgets drøfting av direkte bevisførsel som det beste bevis. 196

Til tross for manglende sikkerhet om presentasjonsformenes virkningsmekanismer har ny teknologi bidratt til at begrunnelsene for, og rekkevidden av, prinsippet om direkte bevisførsel reises på ny. I det følgende gjøres det rede for synspunkter knyttet til teknologisering av direkte bevisførsel gjennom lyd-/bildeopptak av bevisførselen i retten. Argumentene for lyd-/bildeopptak i retten kan oppsummeres ved at det gir mulighet for notoritet av bevisførselen, påvirkning av prosessatferd og gjenbruk av bevisførsel. Lyd-/bildeopptak kan altså potensielt spille en rolle for rettergangen både i førsteinstans, mellom instansene og i ankeinstansen.

2.8.4 Argumenter for lyd-/bildeopptak av rettsforhandlinger i første instans

2.8.4.1 Oversikt

Tvisteloven fra 2005 innførte i § 13-7 og § 13-9 (1) nye regler om lyd-/bildeopptak i retten.197 Foreløpig har det likevel ikke blitt avsatt midler til å realisere ordningen. Ifølge Ørnulf Øyen gir vedtakelsen av tvistelovens bestemmelser allerede svar på spørsmålet som er blitt stilt til Straffeprosessutvalget om hvorvidt det bør innføres lyd-/bildeopptak også i straffesaker.198 Behovet for å ta opptak av forklaringer i straffesaker er, som Øyen påpeker «iallfall ikke markert mindre enn for sivile saker».199

I materialet vi har gjennomgått, er den samstemte konklusjonen at lyd-/bildeopptak i retten børskje.200 I nyere tid anføres kun ett argument mot at en slik opptaksordning innføres: kostnadene som vil følge av investering, betjening og vedlikehold av opptaksutstyr.201 Gevinstene som lyd-/bildeopptak i retten vil kunne bidra til, anses likevel som så grunnleggende, og enigheten om dem som så stor, at det kan være vanskelig å se hvordan en ny prosessordning som skal realisere gevinster tilknyttet en «rasjonell utnytting av moderne teknologi», kan komme utenom denne kostnadsøkningen.202

Det norske systemet, som i dag ikke er basert på at slik opptak skjer, beskrives som «enestående mangelfullt i internasjonal sammenheng».203 Det er også påpekt som et begynnende problem for domstolene at fordi teknologien for opptak i dag finnes og er lett tilgjengelig, men ikke benyttes av domstolen selv, skjer det «i økende grad (…) at aktørene selv tar med seg eget opptaksutstyr i retten, både i straffesaker og sivile saker», noe som både kan gi en uheldig skjevhet og mangel på kontroll.204 I rapporten Opptak i retten pekes det også på at det foreligger «et tverrpolitisk ønske» om å innføre lyd-/bildeopptak, og dessuten at de estimerte kostnader som ordningen er antatt å medføre, er stipulert lavere i 2015 enn i 2009.205 «Er det behov for ytterligere å utrede om det skal innføres lyd- og bildeopptak av rettsmøtene i straffesaker?», spør Øyen, og besvarer selv spørsmålet med et «nei».206 Det interessante spørsmålet i dag er, ifølge Øyen, bare om «opptak skal gjøres i større grad enn i sivile saker, og hvordan opptakene kan og bør benyttes for å sikre en rettssikker overprøving av dommer og kjennelser og en hurtig og kostnadseffektiv saksbehandling i ankeinstansen».207

2.8.4.2 Notoritet, bredt informasjonsgrunnlag og prosessatferd

Lyd-/bildeopptak av forhandlingene i førsteinstans er vurdert å ha en rekke positive virkninger. Hovedargumentet er at lyd-/bildeopptak sikrer best notoritet for bevisførselen. To-instansutvalget begrunnet behovet for protokollering av bevisførselen med at det kunne fastslås «på autoritativ måte hva som ble forklart» i retten.208 Advokatforeningens leder Erik Keiserud uttaler at det verken er «særlig effektivt eller betryggende at det stadig oppstår diskusjon om hva som egentlig ble sagt i tingretten».209 At det kan dokumenteres hva som har blitt forklart i retten, er, som vi straks skal komme tilbake til, knyttet til en rekke positive virkninger både for kvalitativ og kvantitativ effektivitet i domstolenes saksbehandling.

Drøftelsene av ulike protokollerings- og opptaksordninger viser imidlertid at det er antatt å spille en rolle hvordan forklaringene dokumenteres, og begrunnelsene som allerede Jurykommisjonen i 1885 ga for hvorfor det muntlige, umiddelbart førte bevis var det beste bevis, gjenspeiles langt på vei i disse. I Domstoladministrasjonens rapport Forstudie: Lyd-/bildeopptak fra parts- og vitneforklaringer heter det for eksempel at opptak, i stedet for protokollering, vil medføre at bevisopptakene kan avvikles vesentlig raskere og rimeligere, og i tillegg dokumentere innholdet i en forklaring på en vesentlig bedre måte: «Avspilling av opptak i stedet for opplesing av en protokollert forklaring [vil] være vesentlig for å sikre at den dømmende rett får et riktig og fullstendig bilde av den avgitte forklaringen.»210 Juryutvalget skriver tilsvarende at:

«Utvalget mener at sammenlignet med alternativene opplesning av protokollat og avspilling av lydopptak, er lyd- og bildeopptak det beste middel for autentisk gjengivelse av tidligere avgitte forklaringer. Dette fordi særpreget ved direkte bevisføring ivaretas ved at fakter og ansiktsuttrykk kommer frem. Utvalget antar også at lyd- og bildeopptak i større grad enn opplesning eller lydopptak vil sikre lytterens oppmerksomhet.»211

Lyd-/bildeopptak i retten kan altså dokumentere bevisførsel på en måte som i størst mulig grad tilfredsstiller begrunnelsene for en direkte bevisførsel.

2.8.5 Vurderingene avhenger av hva opptaket skal brukes til

2.8.5.1 Allment

De konkrete fordeler som følger av en ordning med lyd-/bildeopptak, vil avhenge av hva opptaket skal brukes til. At opptak overhodet gjøres, er antatt å påvirke partenes prosessatferd, fordi vissheten om at opptak foreligger reduserer forekomsten av tilpassede/strategiske forklaringer for ankeinstansen, hindrer vidløftighet i ankeinstansen, samt motvirker trusler mot vitner som skal forklare seg på nytt. En ordning som sikrer notoritet for hva som har blitt forklart i retten, er altså antatt å ha en preventiv effekt mot uønsket prosessatferd.212

Lyd-/bildeopptak kan også være nyttig med tanke på domskriving.213 Dommerne vil kunne samle oppmerksomhet om det som skjer i retten, og vite at de under rådslagning eller domskriving vil kunne avklare eventuelle usikre punkter når det gjelder hva som har blitt forklart.

Mellom rettsinstansene kan lyd-/bildeopptak være nyttig på tre måter. For det første vil det kunne gi partene et bedre grunnlag for å vurdere hensiktsmessigheten av å anke saken. For det andre vil det kunne gjøre det lettere for nye aktører å sette seg inn i saken. Gjenbruk av bevisførsel har slik blitt sett i sammenheng med prinsippet om fritt forsvarervalg og de rettssikkerhetshensyn som er koblet til denne rettigheten.214 Samtidig vil en ny forsvarer i en ordning med gjenbruk av bevisførselen fra første instans i annen instansen, i alle fall med den restriktive adgangen til å stille supplerende spørsmål som har blitt praktisert i Sverige, være bundet av den første forsvarerens spørsmålsstilling. Dette kan på sin side uthule noe av gevinsten med forsvarerbyttet.215 Samtidig vil en mindre restriktiv adgang kunne uthule gevinstene som begrunner gjenbruksordningen. For det tredje vil lyd-/bildeopptak av bevisførselen i første instans kunne gi ankedomstolen et bedre grunnlag for silingsavgjørelsene.216

Lyd-/bildeopptak vil også kunne gi et sikrere grunnlag for å vurdere kritikk som rettes mot saksbehandlingen. I saker med bruk av tolk kan usikkerhet knyttet til språklige og kulturelle forhold avklares.217 Ved døvetolkning er det da særlig vesentlig at opptaket også inkluderer bildeopptak. Ikke minst vil også lydopptak / lyd-/bildeopptak være nyttig i gjenåpningssaker for å få sikker kunnskap om bevisførselen som ledet til domfellelse.218 Dette forutsetter imidlertid at opptakene lagres. I Sverige tas det ikke opptak under ankeforhandlingene, og opptakene fra tingsrätten lagres i mange tilfelle ikke lenge nok til å være til hjelp i gjenopptakelsessaker. I rapporten Forstudie: Lyd-/bilde-opptak, vektlegges at det bør gjøres opptak også av forklaringer som avgis for lagmannsretten, både med tanke på spørsmål som kan reises i forbindelse med senere gjenåpningssaker, og ved videre anke til Høyesterett.219

2.8.5.2 Gjenbruk i ankeinstansen

Lyd-/bildeopptak av forklaringene fra tingretten kan gjenbrukes i ankeinstansen. Flere gjenbruksordninger er aktuelle: Opptak av forklaringer avgitt for førsteinstansen kan erstatte nye forklaringer for ankedomstolen, slik løsningen er i Sverige. Det kan også etableres unntaksordninger fra en hovedregel om direkte bevisførsel når det foreligger særskilte grunner. Tilgang til lyd-/bildeopptak fra første instans kan også påberopes av ankeinstansen for å avklare usikkerheter omkring hva som ble forklart i forrige instans, eller for å konfrontere vitner som endrer forklaring, en ordning som allerede har hjemmel i gjeldende lov, jf. strpl. § 300.220 Dokumentasjon av vitneforklaringer som ligger nærmest mulig i tid til den aktuelle hendelsen som vitnet forklarer seg om, vil også kunne hindre uheldige effekter av hukommelsessvikt.

Det foreligger altså en bredt begrunnet enighet om at lyd-/bildeopptak av bevisførselen, i alle fall i første instans, bør skje. Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt avspilling av opptak av bevisførselen fra førsteinstans bør tre i stedet for direkte bevisførsel i ankeinstansen, er imidlertid oppfatningene mindre samstemt. Tidligere førstelagmann i Borgarting Nils Erik Lie uttaler for eksempel at ordningen med manglende dokumentasjon, det være seg gjennom protokollering, stenografisk referat, lydopptak eller lyd-/bildeopptak, gjør at vår rettsordning fraviker fra alle andre «rettssystem det er grunn til å sammenligne seg med». Uten å begrunne det nærmere uttaler imidlertid Lie også at «en ankeordning etter mønster av den svenske (…) har jeg imidlertid liten sans for».221

Mens lyd-/bildeopptak i første instans unisont knyttes til rettens sannhetssøken, partenes rettssikkerhet og befolkningens tillit til domstolen, finnes det ingen tilsvarende enighet for spørsmålene om hvorvidt, under hvilke betingelser og i hvilket omfang det samme opptaket bør spilles av for ankedomstolen. Juryutvalget uttaler i sin innstilling at lyd-/bildeopptak er det beste middel for autentisk gjengivelse av tidligere avgitte forklaringer.222 Samtidig sier utvalget at «[h]ensynene til sakens opplysning og arbeidsforholdene i retten tilsier at bevisførselen bør være direkte», (…)», men åpner likevel for at det kan finnes tilfeller hvor det bør gis adgang til å erstatte direkte bevisførsel med avspilling av opptak, for eksempel i særtilfeller hvor det vil være en uforholdsmessig tung byrde for fornærmede å forklare seg på nytt.223

I det følgende drøftes noen av de mest sentrale argumenter som en anført for og mot gjenbruk av førsteinstansens bevisførsel for ankedomstolen.

2.8.6 Synspunkter på gjenbruk av førsteinstansens bevisførsel

2.8.6.1 Sakens opplysning

Kritikken mot at opptak av førsteinstansens bevisførsel trer i stedet for direkte bevisførsel for ankeinstansen må ses i lys av de argumentene som har blitt gitt for direkte bevisførsel over. Kritikken baseres dels på at det er viktig at dommerne får ta del i bevisene direkte, ved «selvsyn».224 Kritikken går imidlertid ut over det som er tematisert om troverdighetsvurderinger basert på psykologisk forskning. Mer vesentlig er argumentet om at dommerne ved direkte bevisførsel får anledning til å stille egne supplerende spørsmål til parter og vitner, slik at uklarhet kan avklares direkte. Direkte bevisførsel er slik nær knyttet til at den er antatt å gi de beste betingelser for kontradiksjon. Juryutvalget synes å legge stor vekt på dette, og uttaler at:

«Det må antas at det virker positivt inn på saksopplysningen om det legges til rette for at det kan stilles supplerende spørsmål til vitner så lenge bevisspørsmål er under behandling, uavhengig av om domfellelsen bare eller i avgjørende grad vil baseres på forklaringen.»225

Utvalget uttaler samme sted at betydningen og viktigheten av kontradiksjon ved direkte bevisførsel i særlig grad har blitt fremhevet av lagdommerne i landets lagmannsretter i løpet av utvalgets arbeid med utredningen.

Utvalget peker også på risikoen for at dersom lagmannsretten skulle legge en annen lovforståelse til grunn enn tingretten gjorde, vil det kunne innebære at retten må ta stilling til nye bevistemaer.226 Om disse bevistemaene ikke er tilstrekkelig belyst, må vitner innkalles på nytt. Dersom opptak er tilgjengelig, mener imidlertid utvalget at det «kan tenkes at effektivitetsbetraktninger vil øve press på hensynet til sakens opplysning ved at saken likevel baseres på en planlagt avspilling av et opptak.»227 Det er altså en bekymring for at forhold som fremstår som uklare etter førsteinstans behandling, forblir uklare. Den svenske intervjuundersøkelsen om virkningene av EMR-reformen i Sverige, gir også støtte for dette.228

Av forhold som er påpekt, men tillagt mindre vekt, er at lyd-/bildeopptak kun synliggjør vitnets fakter og ikke viser andre aktørers reaksjon på det som fremkommer.229 I rapporten nevnt over, om hva de svenske hovrättsaktørene mener om EMR-reformen, nevnes imidlertid dette argumentet som ett av flere. En representant for påtalemyndigheten sier at innrykket fra avhørene «försvagas något genom bild- och ljudöverföringarna».230 I tillegg nevnes det (samme sted) at det kan fremkomme informasjon mellom forklaringene som ikke blir dokumentert, «t.ex. knepiga uppträdanden som utbrott, reaktioner eller konstiga påståanden». En advokat påpeker at ved avspilling av bevisopptak får man ikke tilgang til «stämningen i salen i övrigt».231 I rapporten fremkommer det også at blant advokater som var negative til gjenbruksordningen, mente mange at det var viktig å se hvordan en forklaring for retten kom i stand. En ordning med gjenbruk av bevisene gjennom avspilling førte imidlertid til at ankeinstansens aktører bare ble kjent med bevissituasjonen stykkevis og delt, noe de oppfattet som uheldig.232

Med en viss parallellitet uttaler Juryutvalget at nyere psykologisk forskning viser at «anvendelse av rettsregler og bedømmelse av bevis, er en fortellingsprosess (narrativ prosess) hvor det å etablere endelige fortellinger inngår som en sentral komponent i slutningsgrunnlaget».233 En ankeprosess som skal effektiviseres gjennom at det fokuseres på avgrensede tema, vil derfor muligens ikke gi det beste grunnlaget for bevisbedømmelsen. Utvalget skriver videre at bevisførsel rettet inn mot enkelte bevistema vil kunne gå på bekostning av en helhetlig forståelse og bevisvurdering.234

2.8.6.2 Presentasjonsform, sakens opplysning og fornærmedes ulike interesser

Flere rapporter og utredninger har begrunnet gjenbruk av bevisførsel mellom første- og anneninstans med at avspilling av opptak i ankeinstansen vil kunne skåne fornærmede fra belastningen ved å forklare seg flere ganger. Fornærmedeutvalget gir, med henvisning til internasjonale anbefalinger, uttrykk for bekymring over de påkjenninger som fornærmede og vitner utsettes for ved å forklare seg for retten flere ganger, og mener det vil lette byrden for en fornærmet vesentlig om det ble tatt opptak av tingrettsforklaringen, slik at dette kunne spilles av under en eventuell ankeforhandling. Mer generelt gir utvalget uttrykk for at «ny prøving av bevisene ikke nødvendigvis forutsetter ny bevisførsel», og «etter utvalgets syn er tiden moden for en ny vurdering av hvordan skyldspørsmålet best kan overprøves i ankeinstansen».235

Som vist i pkt. 8.6.1 konkluderer Juryutvalget med at direkte bevisførsel som hovedregel er best, fordi det er viktig for sakens opplysning at dommerne selv kan se og stille spørsmål til vitnene som forklarer seg.236 Men også Juryutvalget stiller spørsmålet om det kan være slik at hensynet til fornærmede «i en særlig sårbar situasjon tilsier at man bør åpne for unntak fra prinsippet om direkte bevisførsel». Utvalget påpeker imidlertid at man bør være varsom med å etablere unntaksordninger, og begrunner dette med at det ikke foreligger undersøkelser som dokumenterer at det å møte til ankeforhandling medfører ytterligere traumatisering eller psykiske skadevirkninger.237

Juryutvalget legger også vekt på at det er vanskelig å fremme som en generell påstand at det er best for den fornærmede å ikke delta under ankeforhandlingen, fordi de fornærmede ikke utgjør noen ensartet gruppe. Utvalget peker videre på at det er avgjørende for fornærmede å bli trodd på sin versjon av hendelsesforløpet, og at dette peker i retning av at saksopplysning også er i fornærmedes interesse, og at det er uheldig om fornærmedes fravær fra ankeforhandlingen muliggjør at tiltalte tilpasser sin forklaring på en måte som skaper en bevismessig ubalanse.238

I rapporten Vad tycker hovrättsaktörerna om EMR-reformen? gis disse synspunktene en viss empirisk støtte, selv om det også vises til at mange fornærmede synes det er en lettelse å bare forklare seg i én instans.239 Rapporten viser for eksempel til at «målsägandena kan känna sig åsidosatta när de inte får en kallelse direkt från hovrätten».240 Juryutvalget ser altså ut til å ha rett i at fornærmede kan ha flere og ulikeartede interesser, og at det kan være vanskelig å betrakte de fornærmede som en enhetlig gruppe. Utvalget går likevel inn for at det i særtilfeller skal gis adgang til at fornærmede slipper å forklare seg på nytt, og at lyd-/bildeopptak av fornærmedes forklaring fra førsteinstans kan tre i stedet for fornærmedes direkte forklaring for ankeinstansen, men presiserer at en forutsetning for en slik avspilling må være at avspillingen ikke går på bekostning av sakens opplysning. Utvalget mener også at fornærmede må møte til ankebehandlingen for kunne svare på eventuelle supplerende spørsmål.241 Muligheten for avspilling av fornærmedes forklaring begrunnes også av Juryutvalget særlig med at det vil dempe de følelsesmessige belastninger for fornærmede. Men effektiviseringshensyn og kostnadsspørsmål anføres også som mulige positive virkninger: «En åpenbar økonomisk gevinst med omfattende bruk av lyd- og bildeopptak fra førsteinstansbehandlingen ligger i at fornærmede og vitner slipper å møte under ankeforhandling, noe som formodentlig er positivt samfunnsøkonomisk som følge av at arbeidsinnsats kan utøves annetsteds.»242 I den modellen som Juryutvalget faller ned på, hvor fornærmede må møte til ankeforhandling for eventuelt å svare på supplerende spørsmål, er det likevel grunn til å anta at disse effektene mister noe av sin betydning når det gjelder fornærmede.

Problemstillingen har paralleller til hensynene bak reglene for bruk av opptak av dommeravhør (tilrettelagte avhør, jf. strpl. § 239 flg.) og premissene for disse, noe som også drøftes av Fornærmede-utvalget.243 De psykologiske funnene om at presentasjonsformatet i retten kan påvirke troverdighetsvurderingene, kan isolert sett peke i retning av at det kan være i fornærmedes interesse å forklare seg i samme presentasjonsform som den tiltalte. Dette understøttes av forskning som viser at barn som forklarer seg via videoavhør, opplever situasjonen som mindre stressende, men at de på grunn av avhørsformen vurderes som mindre troverdige.244 Det finnes også støtte for at barn som forklarer seg på video, har mindre gjennomslagskraft enn barn som forklarer seg direkte.245 Dette ser imidlertid ikke ut til å ha fått betydning for skyldvurderingen.246 Goodman mfl. skriver for eksempel at for den tiltalte har det ingen negativ effekt for skyldvurderingen at barnet ikke er umiddelbart til stede i retten.247 Tilsvarende hevdes det i en nyere undersøkelse fra New Zealand at det å fjerne barnet fra rettssalen tvert imot kan være i tiltaltes interesse, fordi barnets manglende nærvær i retten kan influere negativt på vurderingen av barnets vitnemål.248 Spørsmålet er da om dette gir seg utslag i skyldvurderingen. Goodman mfl. skriver at «fortunately, our results indicate that after deliberations, the actual guilt of the defendant was the primary basis in which the verdicts were reached».249 Dette forklares med at innflytelsen som presentasjonsformatet i utgangspunktet har for bevisbedømmernes vurdering av troverdighet, justeres av den påfølgende rådslagningen. «In the end, for better or worse, jurors seemed disinclined to convict a defendant based solely on the word of a child.»250 Hanna mfl. skriver tilsvarende at det også er bekreftet gjennom flere studier at fjernavhør / avspilling av opptak ikke har gitt signifikante utslag på vurderingen av skyld når vurderingen skjer i etterkant av rådslagningen.251 I undersøkelsen fra New Zealand konkluderes det derfor med at barn og sårbare vitner bør kunne få avgi forklaring via andre presentasjonsformat enn direkte bevisførsel, fordi:

«There is no evidence that such provision prejudices the case against the defendant; there is no evidence that such provision results in less accurate or more untruthful testimony; there is no evidence that such provision inhibits jurors’ ability to detect lies; there is no evidence that such provision impacts on convictions rates.»252

Til tross for disse funnene viser forfatterne at ordningen praktiseres ulikt, ikke på bakgrunn av vitnenes sårbarhet, men på grunnlag av deres geografiske tilhørighet, noe forfatterne knytter til rettsaktørenes ulike kulturelle forestillinger om presentasjonsformatets betydning for rettergangen.253 Det må presiseres at det først og fremst er betydningen av presentasjonsformatets innvirkning på skyldspørsmålet via en generell troverdighetsvurdering som er undersøkt. Hensynet til sakens opplysning basert på effektiv kontradiksjon og muligheten for dommerne til å stille egne, utdypende spørsmål, kan likevel trekke i retning av at direkte bevisførsel anses best.

2.8.6.3 Systematiske forskjeller på hvem som er positive/negative til gjenbruksordningen

I Sverige ser det ut til å være systematiske forskjeller når det gjelder hvilke brukergrupper som er henholdsvis positive og negative til gjenbruksordningen. Svært mange forsvarere har som nevnt vært negative, fordi de mener at ordningen har bidratt til at de tiltalte ikke kommer til orde på en tilfredsstillende måte, og at ordningen derfor kan gå ut over rettssikkerheten. Påtalemyndighetens representanter er gjennomgående mer positive.254 Men også flere av disse har påpekt at ordningen kan være betenkelig av rettssikkerhetsmessige grunner.255 En uttaler f.eks.:

«Jag tycker att den [EMR-reformen] är betänklig ur rättssäkerhetssynspunkt. Jag har stor förståelse för de tilltalade som tycker att de inte riktig får sin sak prövad, för alltså, tingsrätten har ju den situation som tingsrätten har vilket gör att förhandlingen där kan bli ganske kort! Och med vissa domare väldigt kort. Och man kanske känner att man inte fick komma til sin rätt der och så få man inte det alls sedan. Så all krut i tingsrätten har sina begränsningar.»256

Generalsekreterare for det svenske Advokatsamfundet har også uttalt til Dagens Juridik at «EMR-reformen var mycket åklagarvänlig».257

2.8.6.4 Bevisbedømmelse, presentasjonsform og tillit

Det svenske justisdepartementet hevdet før innføringen av EMR-reformen at bevisføring for ankeinstansen burde skje ved at førsteinstansens lyd-/bildeopptak spilles av i hovrätten, fordi en slik avspilling normalt gir et bedre uttrykk for vitnets iakttakelser enn om vitneforklaring må avgis på ny, gjennom direkte bevisførsel: «Den viktiga principen att den huvudsakliga prövningen ska ligga i tingsrätterna tydliggörs därmed eftersom hovrätten, i högre grad enn tidigare, kommer att grunda sin prövning på samma material som legat till grund för tingsrättens avgörande.»258

At en ny vurdering av det samme bevismaterialet oppgis som viktigste årsak til endret avgjørelse i ankeinstansen (jf. punkt 8.3.4), kan imidlertid bidra til å fremheve bevisbedømmelsens iboende usikkerhet, fordi hovrätten har vurdert det samme bevisgrunnlaget på en annen måte enn tingsrätten gjorde. Mer presist har hovrätten vurdert det som fremkom i det avspilte lyd-/bildeopptaket fra tingsrätten, annerledes enn tingsrätten vurderte den umiddelbare bevisførselen som det ble gjort opptak av. Dette kan ha betydning for domstolens tillit i befolkningen, og endringsfrekvensen i straffesaker har utløst en viss faglig og offentlig debatt i Sverige. I et avisoppslag fra 2015 om uriktige domfellelser uttaler rådmann Per Nordén ved Göteborg tingsrätt at han er forundret over den høye omgjøringsprosenten, men at han frykter at situasjonen formodentlig er enda verre.259

«-Det tror jag. Det finns troligtvis många felaktiga domar i arkivet, säger han. 11 procent av alla brottmålsdomar överklagas varje år, vilket motsvarer ungefär 9000 avgöranden. Att 36 procent av dessa endras innebär alltså att rundt 3240 personer får felaktiga domar varje år – och då är det bara de som har krävt att få sin sak prövad en gång till.»

Fordi 89 prosent av alle dommer ikke ankes, sier Nordén at han mistenker «at mörkertalet av felaktiga domar är stort».260Administrativkanslichef ved Svea hovrätt Camilla Olsson presenterer i samme artikkel en annen fortolkning av tallene. Hun påpeker at det er grunn til å tro at de som ikke anker, er fornøyd med førsteinstansens avgjørelse, og at endringsfrekvensen i sakene som ankes, må ses som et uttrykk for at systemet fungerer.261 «Det visar att vi har ett fungerande rättsystem där man kan få ett ändrat utfall. Det visar att man har möjlighet til att få en annan prövning och att det finnes en kontrollfunktion. Jag tycker inte att det säger något om tingsrätterna, det handlar bara om tio procent som överklagar.»262

Olsson kan ha rett i at tallene ikke nødvendigvis sier så mye hverken om tingsrätten, eller hovrätten. Endringsfrekvensen kan likevel sies å synliggjøre at bevisbedømmelse ikke er en eksakt vitenskap. Dersom ankeadgangen snevres inn, og adgangen til å føre supplerende bevis for ankeinstansen blir snever, kan partene og offentligheten oppfatte dette som et rettssikkerhetsproblem, som igjen kan danne grunnlag for at tilliten til domstolen reduseres.263

2.8.6.5 Umiddelbarhet, tilstedeværelse og tillit

Den britiske sosiologen Anthony Giddens har skrevet at moderne institusjoners beskaffenhet er nær forbundet med mekanismene for tillit til abstrakte systemer. For lekfolks tillit til ekspertsystemer påpeker Giddens at møtet med det han kaller de abstrakte systemenes adgangsporter er viktig, fordi de fungerer som et møtested for ansiktsforankrede og ansiktsløse forpliktelser.264 I EMDs avgjørelse S.A.S v. France fra 2014 trekkes, riktignok i en annen kontekst, nettopp de ansiktsforankrede forpliktelser frem som en viktig demokratisk verdi, begrunnet med at ansikt-til-ansikt-kommunikasjon har stor betydning for utvikling og opprettholdelse av tillit.265 Juryutvalget peker også på at nærvær og åpenhet i alle instanser er viktig for befolkningens tillit til domstolen. Utvalget peker slik på at det er viktig at domstolene nyter tillit, fordi det er avgjørende at borgerne respekterer og retter seg etter domsavgjørelser.266 Det er derfor avgjørende ikke bare at avgjørelsene fra retten er riktige, men at de også oppleves som riktige. Juryutvalget antar at det er fare for at en ankedomstol som ikke er i kontakt med vitner over tid, vil kunne få svekket legitimitet. Utvalget antar derfor at tilliten over tid best kan ivaretas dersom parter og vitner er i kontakt med domstolen «og gjennom dialog og prosesshandlinger kan formidle spørsmål og synspunkter på rettergangen».267

2.8.6.6 Aktørenes opplevelse av rettergangen og rettsprosessens høytid

I en norsk undersøkelse om bruk av videokonferanser i justissektoren fra 2008 oppga rettens profesjonelle aktører, og særlig dommere og forsvarere, at personlig oppmøte i retten var viktig av hensyn til rettens solennitet (høytidelighet).268 I flertallets votum i Rt. 2014 s. 1292 (pkt. 31) gis det også uttrykk for at direkte bevisførsel er å foretrekke fremfor telefonavhør, blant annet fordi det gir en «tydeligere påminnelse om ansvaret og alvoret forbundet med å forklare seg som vitne i en straffesak». I Sverige har det blitt hevdet at innføringen av EMR-reformen har bidratt til at rettergangen i mindre grad forbindes med høytid og alvor. Hovrättslagmannen Håkan Lavén har for eksempel uttalt at det «är inte ovanligt» at aktor har forlatt retten under avspilling av opptak for å gjøre andre ting, eller at vedkommende blir sittende, men med lukkede øyne, eller ansiktet vendt ned i en avis.269 I intervjuundersøkelsen om hva svenske hovrättsaktører mener om EMR-reformen, kommer det frem både at flere deler Lavéns synspunkt, og at forhandlingsformen ikke bare kan gå ut over påtalemyndighetens, men også rettens konsentrasjon. En forsvarer uttaler at: «Domerna är lite tröttara i hovrätten numera (…).»270 Også en representant for påtalemyndigheten deler dette synspunktet: «Jag har ju sett enskilda ledamöter som har suttit och somnat och det kan jag ju förstå. Det är ju nära att jag gör det sjålv».271 En forsvarer påpeker i tillegg effekten dette kan ha på klienten: «Möjligen kan en del ha svårt att hålla sig vakna. Det måste vara väldigt tråkigt att jobba i hovrätten. Jag har märkt att retten har svårt att hålla sig vakna. Senast var när klienten fått sex år i tingsretten. Klienten var urförbannad.»272

Sitatene over kan tyde på at det i alle fall finnes erfaringer som tyder på at forhandlingsformen har konsekvenser som går ut over hensynet til rettens høytidelighet.

Mer generelt har Juryutvalget i sin innstilling påpekt sammenhengen mellom forhandlingsform og dommertrivsel, og sier at en ordning med utstrakt bruk av opptak og påfølgende avspilling for lagmannsretten, med mindre adgang til å stille egne spørsmål, «vil endre domstolsbehandlingens karakter vesentlig og gi aktørene en ganske annen arbeidsdag». Utvalget antar at mange aktører vil finne en slik ordning «statisk og utilfredsstillende».273 Utvalget tror derfor at dette kan påvirke søkningen til dommeryrket. Den svenske rapporten om dommerrekruttering fra 2011 gir delvis støtte til dette. EMR-reformen ser, ifølge en rapport om dommerrekruttering, ut til å «ha haft en negativ effekt» på målsettingen om at de best egnede juristene søker dommerstillinger.274 Det argumenteres i rapporten for at grunnlaget for den negative innflytelsen delvis er basert på rykter. Hovrättsdommere som har erfaring med reformen, «verkar nämligen inte vara lika negative till reformen som andra assessorer».275 I Landström, Willén og Bylanders undersøkelse, hvor 101 fagdommere deltok, oppga imidlertid respondentene at en ulempe med videokonferanse og gjenbruk av bevisførsel var at en slik presentasjonsform for bevisene «är mindre levanda och direkt än liveforhör», og at man derfor ble mindre følelsesmessig engasjert i bevisførselen».276 Dommerne var dessuten mer negative til gjenbruk av bevisførsel mellom første- og anneninstans enn de øvrige respondentgrupper (nemndmenn, politi og påtalemyndighet), selv om alle grupper oppga at de foretrakk direkte bevisførsel fremfor opptak.277

I forkant av innføringen av muntlighets- og umiddelbarhetsprinsippet i 1887 ble det vektlagt som viktig at en prosessform med direkte bevisførsel bidro til at aktørene i retten tok del i samme sosiale situasjon.278 I undersøkelsen om hva hovrättsaktørene mener om EMR-reformen, er nettopp dette poenget viet oppmerksomhet. Når det gjelder de profesjonelle aktørenes tilstedeværelse, oppgir enkelte bistandsadvokater at de føler seg mindre delaktige under ankebehandlingen enn de gjorde før reformen.279 I rapporten konkluderes det derfor med at «[e]nligt vår mening har EMR-reformen medfört att frågan om närvaron under huvudförhandlingen i hovrätten behöver bli föremål för vidare analys (…)».280 Når det gjaldt bruk av deltakelse gjennom videokonferanse, var enkelte advokater negative til dette, fordi det gjorde at man mistet den menneskelige kontakten som man får ved å være umiddelbart nærværende i samme situasjon.281 Forsvarerne var også opptatt av at muligheten måtte sikres ikke bare for å være til stede, men for å kunne delta aktivt. Mange var derfor «mycket negativa» til at fornyede avhør etter EMR-reformen så sjelden forekommer, fordi de mente at de tiltalte slik «inte kommer til tals på ett godtagbart sätt».282 De var derfor, med henvisning til sakens opplysning, positive til at forklaringene fra tingretten ble dokumentert gjennom lyd-/bildeopptak, men negative til at ankebehandlingen ble for passiv.283 Dette ble knyttet til frustrasjon hos klientene over at de mente at de ikke fikk saken tilstrekkelig opplyst. Men det nevnes også at misnøyen kan gå ut over interessen for sakens utfall, og at det kan være vanskelig for de tiltalte å ikke få ytre seg eller bidra aktivt i ankeforhandlingen.284 I rapporten knyttes derfor spørsmålet om nærvær og deltakelse i rettsprosessen til både parters og offentlighetens tillit til domstolen.285

2.8.6.7 Presentasjonsform og effektivitet

Kvantitative effektivitetsmål har den fordel fremfor kvalitative mål at det her kan være lettere å oppstille operasjonaliserbare parametere for å undersøke om prosessuelle regelendringer virker etter hensikten. Det kan likevel være vanskelig å finne objektive mål for hva som er en passende effektivitet, fordi effektivisering av rettsprosessen påvirker andre viktige hensyn. Når det gjelder spørsmålet om presentasjonsform i retten, ser de kvalitative hensynene ut til å være viktigst.

Det var for eksempel antatt at EMR-reformens hovedregel om gjenbruk av bevisførsel mellom første- og anneninstans ville lede til både prosessøkonomiske og samfunnsøkonomiske gevinster. I en rapport fra det svenske Domstolsvärket pekes det imidlertid på at «[d]e flesta hovrätter har uppgett att reformen har lett til längre förhandlingar. Utvecklingen kopplas samman med att förhören tidigare var mer koncentrerade och att hovrätten i dag får ta del av flere uppgifter än vad som annars har varit fallet».286 Juryutvalget uttaler derfor at det ikke er grunn til å være «for optimistisk med hensyn til hvilke besparelser som kan oppnås» ved gjenbruk av bevisførsel.287

Wersäll og Levén påpeker imidlertid at gjenbruksordningen av bevisførsel har ført til at færre vitner må innkalles til ankeforhandling.288 Antall vitner som kalles inn til ankeforhandling i hovrätten, har sunket fra drøyt 5000 første halvår av 2008 (før reformen trådte i kraft) til drøyt 600 i samme tidsperiode i 2010. Med referanse til den svenske domstolsstatistikken heter det samme sted at innstilte straffesaksforhandlinger har sunket med knapt 20 prosent om man sammenligner tallene for 2008, 2009 og 2010.

At hensynet til kvantitativ og kvalitativ effektivitet i rettsprosessen kan komme i konflikt, og at avveiningen mellom hensynene kan vanskeliggjøres av at de ikke kan avveies gjennom sammenlignbare parametere, er velkjent. I enkelte sammenhenger ser det likevel ut til at hensynet til kvantitativ effektivisering med fordel kunne vært bedre kontekstualisert.

I 2011 publiserte det svenske domstolsverket en rapport om dommerrekruttering som tok utgangspunkt i undersøkelser som viste at «många av de skickligaste och för domaryrket mest lämpade externa juristerna inte söker lediga domaranställningar».289 Rapporten tilbakeviser det den refererer til som den utbredte antakelsen om at dommeryrket må gjøres mer attraktivt gjennom høyere lønninger.290 I stedet trekkes det frem som en viktig faktor at «domstolar har blivit stora och anonyma 'fabriker' där domare och andra personalkategorier ska fullgöra sina arbetsuppgiftar vid 'ett löpande band'», at dommeryrket har blitt mer bundet og vanskeligere å kombinere med et «bra privatliv» og «livet som småbarnsförälder».291 Blant samtlige respondentgrupper forekommer uttalelser som tyder på at forventninger om høy arbeidsbelastning avholder jurister fra å søke jobb som dommer, og «[e]n del av dem har också angett att det i dag finns för mycket fokus på kvantitet och för lite fokus på kvalitet».292

Svea hovrätts rapport fra 2015, En skräddarsydd rättegång – och vägen dit, om hvordan håndteringen av store og kompliserte straffesaker kan gjøres mer effektiv, anbefaler tiltak for effektivisering av rettsprosessen. Et av tiltakene som foreslås, er at «ställningar i processuella frågor och handläggningsfrågor» kan gjøres i forbindelse med rettens pauser eller ved forhandlingsdagens begynnelse eller slutt.293 Enkeltvis er kanskje ikke tiltakene så gjennomgripende, men det er likevel grunn til å tro at rettens aktører kan oppleve at summen av dem bidrar til økt arbeidsbelastning. Effektiviseringstiltakene kan i tråd med funnene fra rapporten referert ovenfor derfor potensielt ha konsekvenser for dommerrekruttering. Skräddarsydd-rapporten antyder imidlertid også en annen mulig virkning av effektivisering som antakelig burde hensynstas om det skal ha mening å forstå tiltakene som foreslås, i et kostnadsperspektiv: Høy arbeidsbelastning kan medføre arbeidsmiljøproblemer. I en arbeidsmiljøundersøkelse fra Oslo tingrett oppgir mer enn halvparten av dommerne at de opplever at tiden ikke strekker til, og de oppgir at de har stressrelaterte plager.294 Det ser ut til at også forfatterne av Skräddarsydd-rapporten forutser at effektiviseringstiltakene vil kunne bidra til stressproblemer for dommerne. Rapporten avsluttes med følgende setning:

«Långa och ansträngande förhandlingar och att ständigt 'vara uppe i varv' kan leda til stress, svårigheter att koppla av och sömnproblem. Tveka inte att söka kontakt med företagshälsovården om sådana problem känns svåra att hantera.»295

Hvis det overhodet antas å være behov for å skrive slike oppfordringer inn i rapporten, kan det også være grunn til å anta at det er et reelt behov for å drøfte effektiviseringstiltakene konkret opp mot andre forventede virkninger av de samme tiltakene, som for eksempel praktiske og økonomiske virkninger av økte sykemeldinger. I tillegg vil problemer av den typen som beskrives og forutses i disse rapportene, også kunne antas å virke uheldig inn på kvaliteten på domstolens arbeid, og dermed for rettssikkerheten.

2.8.7 Oppsummerende vurdering

Rettskulturelle oppfatninger har betydning for vurderingen av spørsmålet om hvilken presentasjonsform som kvalitativt og kvantitativt gir en mest effektiv saksbehandling. Psykologisk forskning og utviklingen av ny teknologi har bidratt til å utfordre de begrunnelsene knyttet til kvalitativ effektivitet som tradisjonelt har vært gitt for at bevisførselen bør foregå muntlig og umiddelbart for den dømmende rett.

Kritikken mot direkte bevisførsel har som det fremgår ovenfor særlig fulgt tre linjer:

For det første er det innvendt at en rettergangsordning basert på bevisumiddelbarhet kan bidra til at bevisverdien svekkesmellom første og annen gangs behandling, fordi vitner og parters hukommelse svekkes. Risikoen øker også for at vitner faller fra. Direkte bevisførsel i to instanser øker også muligheten for strategisk tilpasning av egen forklaring for ankeinstansen, og det øker risikoen for at det kan forekomme forsøk på påvirkning av andres vitneforklaringer. Denne kritikken kan langt på vei imøtegås dersom det innføres lyd-/bildeopptak av rettsforhandlingene i første instans.

For det andre er antakelser om at troverdighetsvurderinger er mest treffsikre når de er basert på ansikt-til-ansikt-kommunikasjon, utfordret og kritisert i psykologisk forskning. Denne kritikken må antakelig først og fremst forstås slik at bevisførsel via avspilling av opptak ikke gir dommerne noe dårligere grunnlag for vurderingene enn hva direkte bevisførsel gjør. Også en rettergangsmodell basert på at bevisføringen for ankeinstansen skjer ved at opptaket av førsteinstansens bevisførsel spilles av, er grunnleggende basert på at direkte bevisførsel er et gode. Dette demonstreres på to måter. For det første anses det som en fordel at vitneforklaringer dokumenteres gjennom lyd-/bildeopptak og ikke bare gjennom lydopptak eller skrift, fordi dette best ivaretar den direkte bevisførselens særpreg. For det andre er det blitt understreket i forbindelse med gjennomføringen av EMR-reformen at «tyngdpunkten i rättskipningen bör ligga i första instans», og bevisførselen er her som hovedregel basert på muntlighet og bevisumiddelbarhet.

For det tredje kan det å møte som vitne flere ganger være en urimelig stor belastning for sårbare vitner. Denne kritikken aksentuerer spørsmålet om hvordan direkte bevisførsel er knyttet til sakens opplysning, samt spørsmålet om hvorvidt presentasjonsformatet i retten har en systematisk betydning for troverdighetsvurderingene.

Uavhengig av spørsmålet om henholdsvis direkte bevisførsel eller avspilling av opptak sikrer dommerne det beste bevis, er det, basert på psykologisk forskning, hevdet at presentasjonsformatet kan påvirke vurderinger av troverdighet på en systematisk måte, slik at troverdighetsvurderinger med utgangspunkt i møter ansikt til ansikt tenderer mot å bli mildere. Dette har særlig betydning for to diskusjoner. For det første: Vil endring i presentasjonsformat mellom første og annen gangs behandling av en straffesak kunne påvirke endring av resultatet i annen instans på en systematisk måte? For det andre: Hvordan vil det påvirke bevisbedømmelsen dersom tiltalte og fornærmede forklarer seg i ulike presentasjonsformat? Det er på bakgrunn av forskning og foreliggende empirisk materiale vanskelig å trekke noen sikre konklusjoner her. Årsakene som oppgis som grunn til den svenske hovrättens høye endringsfrekvens, kan se ut til å gi en viss støtte til antakelsen om at presentasjonsformatet spiller inn, men materialet er for spinkelt til å si noe sikkert. En lignende problemstilling ligger som vist også til grunn for psykologisk forskning på effekten av at sårbare vitner/barn forklarer seg via videoopptak. Forskningen ser her ut til å støtte antakelsen om at troverdighetsvurderingene påvirkes, men samtidig peker forskningen i retning av at dette likevel ikke har betydning for avgjørelsen av skyldspørsmålet.

Gjenbruk av bevisførselen fra førsteinstansbehandling i ankeinstansen gjennom avspilling av lyd-/bildeopptak er imidlertid hevdet å være knyttet til kvalitativ effektivitet også på uheldige måter. Slik gjenbruk kan påvirke aktørenes opplevelse av saken negativt, virke systematisk negativt for bestemte brukergrupper og bidra uheldig til offentlighetens tillit.

De positive sidene ved lyd-/bildeopptak, knyttet til notoritet, påvirkning av prosessatferd og muligheten for kontroll av kritikk og gjenåpningsspørsmål, vil kunne sikres uten at lyd-/bildeopptak trer i stedet for en ordning med gjenbruk av bevisførselen. En slik ordning ville dermed ivareta fordelene som følger av at bevisførselen for førsteinstansen dokumenteres, samtidig som det vil kunne forhindre enkelte potensielt negative virkninger av at bevisførselen gjenbrukes i ankeinstansen. Det synes dermed uomtvistelig klart at lyd-/bildeopptak av rettsforhandlingene i første instans bør innføres.

Hvordan lyd-/bildeopptak bør benyttes senere i prosessen, vil bero på en avveining av ulike hensyn. Lyd-/bildeopptak av førsteinstansens rettsbehandling kan benyttes i første instans i forbindelse med domskriving og mellom instansene for å lette tilgang til saken for nye aktører, bedre mulighetene for partene for å vurdere anke og gi et bedre grunnlag for silingsavgjørelsene som skal tas. At rettsforhandlingene er dokumentert, vil også være en klar fordel for å vurdere grunnlaget for kritikk av avgjørelser, uklarheter om bevisene og spørsmål om gjenåpning.

Omfanget av adgangen for bruk av opptak for ankeinstansen reiser de vanskeligste avveiningene mellom ulike kvalitative effektivitetsvurderinger og også potensielt mellom kvalitative og kvantitative effektivitetsavveininger. At bevispresentasjonen foregår gjennom avspilling av opptak, reduserer risikoen for at saker må utsettes fordi vitner ikke kan møte til rettsforhandling. Det ser imidlertid ut til at presentasjonsformatet ikke spiller vesentlig inn når det gjelder rettergangens kvantitative effektivitet, i hvert fall ikke på kort sikt, jf. erfaringen fra tvisteloven, som viser at endring av rettskultur tar tid. Kvantitative effektivitetsforbedringer kan dermed først og fremst oppnås gjennom andre virkemidler.

Bergen/Oslo, 8. februar 2016