NOU 2017: 6

Offentlig støtte til barnefamiliene

Til innholdsfortegnelse

1 Alternativ familiepolitikk. Hvordan virker den?

Leif Andreassen, Bård Lian, Thor Olav Thoresen og Trine E. Vattø, Statistisk sentralbyrå

1.1 Innledning

Barnefamilieutvalget har hatt som oppgave å vurdere endringer i en hel rekke overføringer til barnefamilier, som foreldrepenger, kontantstøtte og barnetrygd. Vi påtok oss et oppdrag for å bistå utvalget i deres arbeid med å utforme forslag til alternativ politikk på dette området. Denne rapporten dokumenterer dette arbeidet.

Rapporten er primært rettet mot å gi beskrivelser av hvordan alternativ familiepolitikk virker på inntektsfordelingen blant barnefamiliene, hvordan arbeidstilbudet påvirkes, og hvilke konsekvenser den har for inntektsulikhet og barnefattigdom. For å sette disse endringene inn i kontekst, starter vi med en generell gjennomgang av grunnlaget for familiepolitikken. Vi viser til generelle samfunnsøkonomiske begrunnelser for familiepolitikk, som markedsimperfeksjoner og omfordeling. Det kan for eksempel argumenteres for å gjøre endringer i familiepolitikken med henvisning til effekter på antall fødte barn, foreldres arbeidstilbud og barns utvikling. Det vises til resultater fra litteraturen som diskuterer hvordan familiepolitikken virker på disse målsettingene.

I mange tilfeller er det målkonflikter, og det vises blant annet at når barnetrygden målrettes mot familier med lav inntekt, går det på bekostning av svekkede arbeidsinsentiver. For å beskrive hvordan familiepolitikken og endringer i denne virker på fordelingen av inntekt i husholdningene, benytter vi såkalte mikrosimuleringsmodeller. Begrepet mikrosimuleringsmodeller viser til at det er effekter på mikroaktører, dvs. personer og husholdninger, som beskrives. Alle simuleringsmodellene som anvendes her er utviklet i Forskningsavdelingen i SSB og tilhører det såkalte LOTTE-systemet av modeller (Aasness, Dagsvik og Thoresen, 2007). For eksempel anvendes simuleringsmodellen LOTTE-Skatt (Hansen mfl, 2008) til å beskrive de direkte effektene på inntektsulikhet og andel barn i fattigdom av endringer i barnetrygden. Med direkte effekter menes effekter som ikke inkluderer familienes endrede atferd som følge av politikkendringene. Informasjon om hvordan arbeidstilbudet påvirkes av den endrede politikken fås ved hjelp av modellen LOTTE-Arbeid (Dagsvik mfl, 2008). LOTTE-Arbeid er basert på en atferdsmodell for hvordan personer bestemmer sin tilknytning til arbeidslivet, gitt skattesystemet og andre økonomiske rammebetingelser, og gitt diverse kjennetegn ved personene. Som allerede nevnt, kan for eksempel behovsprøving av barnetrygden svekke arbeidsinsentivene, og vi anvender LOTTE-Arbeid for å gi anslag på hvordan dette påvirker foreldrenes arbeidstilbud.1

Grunnlaget for å gjøre endringer i familiepolitikken avhenger av hvordan familiepolitikken virker innenfor dagens system, og denne rapporten gir en relativt detaljert oversikt over hvordan de forskjellige støtteordningene virker på fordelingen av inntekt med utgangspunkt i det nåværende regelverket. Fordelingseffekter av dagens overføringsordninger (og endringer i dem) avhenger av hvordan inntektene er fordelt blant barnefamiliene. Det er derfor satt av mye plass til beskrivelser av inntektsforholdene blant barnefamiliene.

Rapporten er organisert som følger. I avsnitt 2 klargjøres det økonomiske perspektivet på intervensjon ved hjelp av av familiepolitikk, samt at vi ser nærmere på hva den empiriske litteraturen sier om hvordan familiepolitikken virker på ulike målsettinger, som arbeidstilbud, fødselstall og barns utvikling. Simuleringsmodellene som anvendes beskrives nærmere i avsnitt 3, mens vi i avsnitt 4 presenterer det økonomiske bakteppet for beskrivelsen av endringer i familiepolitikken. Det betyr at vi beskriver hvordan inntektene er fordelt blant barnefamiliene etter ulike kjennetegn ved dem. Videre, i avsnitt 5, går vi nærmere inn på fordelingsvirkninger av støtteordningene, slik de er utformet i dag. Fordelingseffekter av en rekke overføringer beskrives, som barnetrygd, kontantstøtte, foreldrebetaling i barnehage og foreldrepenger. Som allerede poengtert, er hovedmålsettingen med denne rapporten å dokumentere arbeidet som er gjort for å bistå Barnefamilieutvalget i deres arbeid med å utforme alternativ politikk på feltet. I avsnitt 6 i denne rapporten beskrives det hvordan endringer i overføringsordningene virker på inntektsfordelingen og arbeidstilbudet. Blant annet gis det relativt utførlige beskrivelser av hvordan ulike alternativer for behovsprøving av barnetrygden virker. I avsnitt 7 oppsummeres de viktigste resultatene.

1.2 Om grunnlaget for familiepolitikk

1.2.1 Samfunnsøkonomiske begrunnelser og bruk av virkemidler

Samfunnsøkonomiske begrunnelser for familiepolitikk kan grupperes i to kategorier − markedsimperfeksjoner og omfordeling. Markedsimperfeksjoner kan igjen deles inn i eksterne effekter og imperfekt informasjon. Eksterne effekter viser til at individene ikke inkluderer alle relevante kostnader eller gevinster når de fatter beslutninger. For eksempel kan familier hver for seg legge for liten vekt på gunstige effekter for samfunnet av at barn oppholder seg og omgås hverandre i barnehagen. I tillegg kan foreldrene ha imperfekt informasjon om kvalitet av barneomsorg. Det følger av dette at det kan være argumenter for at det offentlige griper inn i økonomien ved å subsidiere barnehagetjenester. Tilsvarende kan det av hensyn til barns oppvekst være argumenter for å øke inntektene til barnefamiliene, ved å omfordele inntekt fra andre livsfaser eller ved å overføre fra andre familietyper.

Virkemidlene i familiepolitikken kan grovt sett deles inn i kontantoverføringer, støtte via skattesystemet og subsidier av tjenester. I figur 1.1 vises det hvordan disse tre hovedkategorier av støtteordninger ble brukt i ulike land i 2013. Norge plasserer seg noe over OECD-gjennomsnittet i bruk av overføringer til barnefamilier, med omtrent 3,2 prosent av BNP, men ligger lavere enn de andre nordiske landene. En ser fra dekomponeringen at særskilt behandling (av barnefamiliene) via skattesystemet har liten betydning i samtlige land, men at fordelingene mellom tjenester og kontantoverføringer varierer. I likhet med de andre nordiske landene, er andel av støtten som går gjennom tjenester relativt høy i Norge.

I dette avsnittet skal vi se nærmere på hva litteraturen sier om effekter av ulike former for familiepolitikk med hensyn til noen sentrale utfall. Vi skal særlig se på hvordan det argumenteres i forhold til avveiningen mellom omfordeling og økonomisk effektivitet (avsnitt 2.2), subsidiering av barnepass (avsnitt 2.3), hvordan familiepolitikken virker på arbeidstilbudet (avsnitt 2.4) og barns utvikling (avsnitt 2.5) og på sammenhengen mellom familiepolitikk og fødsler (avsnitt 2.6).

Figur 1.1 Overføringer til barnefamilier i OECD-land, som andel av BNP, 2013

Figur 1.1 Overføringer til barnefamilier i OECD-land, som andel av BNP, 2013

Kilde: OECD

1.2.2 Nærmere om avveiningen mellom fordeling og effektivitet

Etter finanskrisen har en registrert en fornyet interesse om betydningen av økonomiske ulikhet og hvordan sammenhengen er mellom ulikhet og vekst, se for eksempel Piketty (2013), Stiglitz (2015) og Atkinson (2015). Det ser ut til å være en økende erkjennelse av at lav ulikhet, for et gitt nivå på omfordelingen, er vekstfremmende. Men det er en vanlig antakelse at omfordeling, isolert sett, har kostnader i form av at aktørenes valg påvirkes. Et eksempel er at arbeidsinsentivene svekkes ved omfordelende politikk.2 Okun (1975) illustrerer dette med henvisning til en «leaky bucket», dvs. at noe lekker ut i prosessen når det hentes inntekt fra en person og gis til en annen. Dette kan sies å representere effektivitetstapet ved omfordeling.

Størrelsen på effektivitetstapet har vært gjenstand for mye oppmerksomhet, og det eksisterer en omfattende litteratur som diskuterer hvor mye folk responderer på progressivitet i skattesystemet. En ser typisk på hvordan kvinner og menn reagerer på endringer i skatt og lønn. Holmøy og Thoresen (2013) gir en gjennomgang av hva denne litteraturen viser. De fremhever blant annet at avveiningen mellom omfordeling og økonomisk effektivitet ikke er statiske størrelser. For eksempel vises det til at den økte kvinnelige sysselsettingen de siste ti-årene gir grunnlag for å forvente synkende atferdsresponser for norske kvinner. De konkluderer med at menn er lite responsive, og at kvinner responderer mer, særlig gifte kvinner på lavere inntektsnivåer. Men, som allerede nevnt, det synes som at atferdsmønsteret til kvinner nærmer seg det en ser for menn. Vi kommer tilbake til hva empiriske studier viser om hvordan familiepolitikken påvirker arbeidstilbudet i avsnitt 2.4.

1.2.3 Argumenter for subsidiering av barnepass

Et hovedargument fra et samfunnsøkonomisk «optimal-skatt perspektiv» er at siden arbeidsinntekt er skattlagt, mens «fritid» ikke er det, er det ikke sterke nok insentiver til å søke arbeid. For barnefamiliene representerer kostnader til barnepass en ytterligere forsterking av disinsentivene som følger av beskatningen. En annen måte å si dette på er at for barnefamiliene vil den sosiale verdsettelsen av en ekstra time i arbeid avvike spesielt mye fra den private avkastningen. Dette tilsier at utgiftene til barnepass bør subsidieres. I litteraturen som diskuterer dette antas det ofte at barneomsorg av en av foreldrene og barneomsorg i barnehager er perfekte substitutter, dvs. de oppfattes som like gode for barna og foreldrene.3

Blomquist og Christiansen (1995) tar utgangspunkt i en standard modell for optimal beskatning, der skatteinntekter genereres ved å anvende omfordelende inntektsskatt. Innenfor et slikt rammeverk vil en prisreduksjon på barnehagetjenester redusere informasjonsproblemet, som legger begrensninger på hvor mye omfordeling som kan oppnås via skattesystemet. Det følger av dette at styrken i argumentet avhenger av i hvor stor grad arbeidstilbudet til mødre og fedre påvirkes av endringer i prisene på barnepass. Det skal vi komme tilbake til når vi diskuterer arbeidstilbudsresponsene til norske mødre og fedre i avsnitt 2.4.

Innenfor en beslektet livsløpsmodell (Ramsey-type) argumenterer Domeij og Klein (2012) for at det er optimalt med barnehagesubsidier. Argumentet er simpelthen at i familier med barn, med tilhørende behov for barnepass, er den effektive beskatningen av inntekt (inkludert utgifter til barnepass) høyere enn i andre familier. Siden det er et mål å jevne ut konsumet over livsløpet, eller å fjerne årsaker til at det ikke oppnås, er det viktig at skattevridningene holdes konstant. Når modellen kalibreres med hensyn til Tyskland, finner de at om lag halvparten av kostnadene til barnepass bør subsidieres.

I Håkonsen (2003) prøver en å tallfeste et optimalt subsidienivå for Norge, gitt at en ønsker å få foreldre til å arbeide mer. Det foreslås et relativt høyt subsidienivå, på om lag 60 prosent av bruttokostnadene.4

I Rosen (1996), med henvisning til Sverige, advares det mot det som Rosen karakteriserer som et «simultanitetsproblem» i offentlig tjenesteproduksjonen. Rosen peker på at sysselsettingsveksten i Sverige fra 60-tallet kom i offentlig (kommunal) sektor, og mener at det (for eksempel) skyldes at person 1 er sysselsatt for å ta seg av person 2’s gamle foreldre, mens person 2 passer person 1’s barn. Når disse tjenestene er finansiert av vridende skatter, innebærer det at de sosiale kostnadene ved denne organiseringen kan være store. Flere arbeider har imidlertid fremhevet at resten av befolkningen kan være villig til å være med på å betale for barnehager dersom skattegrunnlagene øker, se Bergström og Blomquist (1996) og Lundholm og Ohlsson (1998).

I Graafland (2000) anvendes en generell likevektsmodell for Nederland (MIMIC) for å systematisere de ulike effektene av å subsidiere barnepass. Nærmere bestemt tas det hensyn til hvordan barnehagesubsidiene virker gjennom effekter på lønnsfastsettelse og utdannelse. Barnehagesubsidier øker arbeidstilbudet til familier med førskolebarn direkte, men fører til at lønningene reduseres og at det investeres mer i utdanningen til omsorgspersonen. Det siste følger av at barnehagesubsidier innebærer at foreldre tar mindre permisjon, som innebærer at både personen og bedriften investerer mindre i utdannelse. Totalt sett innebærer det at barnehagesubsidiene i stor grad er «selvfinansierte» i analysen til Graafland, dvs. at statens initiale utgifter blir dekket ved økte skatteinntekter og reduserte andre utgifter.

Et noe annet argument for subsidiering fremholdes av Jaumotte (2003). I økonomier hvor lønnsspredningen er liten, som i Norge,5 og det dermed er liten forskjell mellom lønningene til dem som ivaretar passet og dem som betaler for det, kan barnehagesubsidier være et godt virkemiddel for å dempe effektene av liten lønnsspredning på arbeidstilbudet til høytlønte.

1.2.4 Effekter av familiepolitikk på arbeidstilbud

Det har vært mye forskning på effekter av familiepolitikk basert på norske data de siste ti-årene. Både tilgang til gode datakilder og reformiveren blant norske politikere har bidratt til dette. Gitt et formål om å si noe om hva en kan forvente når en gjør endringer i dagens familiepolitikk, er det en utfordring at mange av analysene som diskuterer effekter av familiepolitikk går et godt stykke tilbake i tid.

Eksempler på dette er analyser av kontantstøttens virkning på arbeidstilbudet. Naz (2004), Schøne (2004), Rønsen (2009) og Hardoy og Schøne (2010) diskuterer arbeidstilbudseffekter av kontantstøtten. Flere av dem er basert på analyser av data før og etter reformen.6 Alle viser en klar reduksjon i arbeidstilbudet, noe som skyldes den dramatiske endringen i familienes budsjettbetingelse, men som trolig også skyldes at det var vanskelig å få barnehageplass til 1- og 2-åringer i perioden etter reformen. Med andre ord, dersom kontantstøtten var innført i dag, ville ventelig arbeidstilbudseffektene ha vært forskjellige fra hva en så på slutten av 90-tallet og tidlig på 2000-tallet.

Det har vist seg vanskelig å etablere klare resultater om sammenhengen mellom norske foreldres arbeidstilbud og foreldrebetaling i barnehager. Et åpenbart kompliserende element i empiriske undersøkelser er at tilgangen til tjenesten har vært under utvikling, samtidig som det har vært endringer i foreldrebetalingen. Havnes og Mogstad (2011a) viser at i det sterkt rasjonerte barnehagemarkedet på 70-tallet er det neglisjerbare effekter av prisendringer på foreldres arbeidstilbud, sannsynligvis fordi yrkesaktive foreldre bytter ut dagmammaer med barnehageplass. Små effekter på arbeidstilbudet ser en også når det anvendes nyere norske data fra 90-tallet, se Black mfl (2014). I en analyse som anvender data fra 2000-tallet, se Hardoy og Schøne (2015), finner en klarere effekter av prisendringer, og det vises til en priselastisitet på -0,25. Men samtidig fremheves det at det kan være uklart hva som er effekter av pris og økt tilgang, gitt at dataene er fra perioden etter barnehagekompromisset. Når det gjelder redusert rasjonering, finner Andresen og Havnes (2016) klare effekter av økt tilgang på tjenesten på mødres arbeidstilbud. Kornstad og Thoresen (2006, 2007) diskuterer distinksjonen mellom effekter fra rasjonering og pris mer eksplisitt, i en strukturell arbeidstilbudsmodell. Resultatene deres gir ikke nødvendigvis støtte til at fjerning av rasjoneringen i barnehagemarkedet øker foreldrenes prisfølsomhet. Det kan argumenteres for at når alle har tilgang til det foretrukne passalternativet (barnehage), er foreldrenes arbeidstilbud lite påvirket av endringer i foreldrebetalingen. En rimelig tolkning av disse resultatene er at tilgang til barnehagetjenesten betyr mer for arbeidstilbudet enn pris. At det er liten sammenheng mellom prisendringer og arbeidstilbudsresponser, samsvarer med oppsummeringen av nord-amerikanske studier i Blau (2003) og Blau og Currie (2006).

Et annet kompliserende element når en skal se på sammenhengen mellom foreldrebetaling i barnehager og arbeidstilbud er at det avhenger av det eksisterende sysselsettingsnivået. For eksempel finner Lundin, Mörk og Öckert (2008), på svenske data, at foreldre responderer lite på en prisreduksjon når sysselsettingen både blant kvinner og menn er høy.

I avsnitt 6 diskuteres det hvordan behovsprøving av barnetrygd virker på arbeidstilbudet. Tidligere har Kornstad og Thoresen (2004) diskutert dette ved å anvende en diskret-valg arbeidstilbudsmodell. De argumenterer for at ulike former for behovsprøving av barnetrygden gir relativt sterke effekter på mødrenes arbeidstilbud.

Når det gjelder foreldrepenger (tidligere fødselspenger), oppsummerer Johnsen og Løken (2015) at denne delen av familiepolitikken ikke har hatt noen særlig effekt på arbeidstilbudet. Fra et teoretisk ståsted er det ikke åpenbart hvordan den skulle virke heller, siden ordningen både gir insentiver til yrkesaktivitet gjennom opptjening, men samtidig vil lang tid utenfor yrkeslivet (lang permisjon) svekke tilknytningen. Dahl mfl (2017) er en av studiene (med norske data) som ikke viser noen effekter på sysselsettingen av utvidelser i foreldrepengeordningen, verken på kort eller lang sikt. Rege and Solli (2013) diskuterer den isolerte effekten av fedrekvoten og finner at fire uker med fedrekvote reduserer menns inntekter i hele observasjonsperioden (opptil barnet er 5 år gammel). Det er også verdt å merke seg at Cools, Fiva og Kirkebøen (2015) ikke finner noen effekt av fedrekvoten på likestilling, målt som effekter på arbeidstid og lønn, når de bruker data fra perioden da fedrekvoten første gang ble innført i Norge, rundt 1993.

Som allerede nevnt, er det et gjennomgående trekk i arbeidstilbudslitteraturen at mødre er mer responsive til endringer i skatte- og overføringspolitikken enn fedre. Ofte er familiepolitikken kun diskutert med hensyn til mødres arbeidstilbud, som i Kornstad og Thoresen (2004). Mange av studiene, som det er vist til ovenfor, beskriver effekter kort tid etter at politikken er endret. Men det er selvfølgelig like viktig å bringe klarhet i hvor lenge effektene vedvarer. Drange og Rege (2013) diskuterer hvordan mødres tilknytning til arbeidsmarkedet endret seg på lengre sikt, i perioden etter kontantstøtten, og finner at for mødre med lav utdannelse og inntekt under medianen, er effektene på lønn og deltakelse synlige når barna er fire og fem år gamle, mens de er borte etter det.

I avsnitt 6 i denne rapporten kommer vi tilbake til arbeidstilbudseffekter og endringer i familiepolitikken.

1.2.5 Effekter av familiepolitikk på barns utvikling

Som vi allerede har vært innom, er positive effekter på barns utvikling av barnehage, som foreldrene ikke tar tilstrekkelig hensyn til når de beslutter omsorgsform for sine barn, en ytterligere grunn til at det offentlige bør subsidiere barnehagetjenester.7 Både internasjonalt og nasjonalt har det i det siste vært rettet betydelig innsats mot å identifisere effekter av ulike former for barnepass på barns kognitive og ikke-kognitive utvikling. I USA har fokuset vært på hvordan tidlig intervensjon kan hjelpe sosialt vanskeligstilte, ikke minst siden barn og familiekarakteristikker målt ved skolestart synes å forklare mye av det som skjer senere i livsløpet (Almond og Currie, 2011, Huggett, Ventura og Yaron, 2011).8 For eksempel viser Heckman, Pinto og Savelyev (2013) at et program rettet mot spesielt vanskeligstilte førskolebarn i USA førte til positive effekter på helse, deltakelse i arbeid og kriminalitet på lang sikt, mens de finner ingen effekter på IQ. Dette funnet synes å være representativt med hensyn til det en finner med data fra USA, når en «intervenerer tidlig» ved å la barn gå i barnehage (Blau og Currie, 2006) − en ser effekter på skoledeltakelse, kriminalitet og tenåringssvangerskap, men finner ikke positive effekter på kognitive testresultater. Bernal og Keane (2010) og Herbst og Tekin (2010) finner derimot negative kognitive effekter av å være i barnehage fremfor å bli passet hjemme.

I en studie basert på danske data diskuterer også Datta Gupta og Simonsen (2011) effekter av barnepass med hensyn til ikke-kognitive mål, som emosjonelle symptomer, hyperaktivitet, sosiale problemer, etc. Effektene er målt i 7-årsalderen, etter at barna er delt inn i hvorvidt de er i barnehage eller hjemme hos en av foreldrene ved 3-års alder. I gjennomsnitt finner de ingen forskjeller mellom de to formene for barnepass, men de viser til en forskjell med hensyn til type barnehage. Når passet utenfor hjemmet foregår i en form som trolig er nær de norske familiebarnehagene, er resultatene for pass utenfor hjemmet dårligere. Datta Gupta og Simonsen relaterer dette til «kvaliteten» på omsorgspersonene.

De mange reformene i den norske familiepolitikken har gitt flere bidrag på dette feltet basert på norske data. Havnes og Mogstad (2011b) anvender ulik innfasing av barnehagetilbudet på 70-tallet i deler av landet til å se på langtidseffekter, og finner klare positive effekter av barnehager på skoleresultater og arbeidsmarkedstilknytning, samt mindre bruk av sosiale ytelser. De finner også sterke effekter på utdanning for barn av mødre med lav utdanning, og jenters inntekter er særlig påvirket. Havnes og Mogstad tolker resultatene som at innfasingen av pass i barnehage medfører en flytting fra uformelt pass (dagmammaer) til barnehager, og at effektene dermed ikke skyldes flytting av barnepasset ut av hjemmet.

Likeledes finner Zachrisson og Dearing (2015), med nyere norske data, at barnehager motvirker ugunstige effekter på barns oppvekst av inntektsvariasjon og medfølgende perioder med lav inntekt.

Andresen (2016) bruker variasjon i innfasingen av nye barnehageplasser som følge av barnehagekompromisset (2002) til å se på skoleresultatene i engelsk, norsk og matematikk ved 10-årsalderen, for barn som kom inn i barnehagene som 1- og 2-åringer. Han finner ingen effekter på resultatene i engelsk og norsk, men finner noe effekt i matematikk, som det spekuleres i skyldes uobserverte preferanser for barnehage for foreldre som forventer å dra nytte av barnehager. Bettinger, Hægeland og Rege (2014) viser derimot at kontantstøtten, dvs. at mor er hjemme med kontantstøtte, hadde en gunstig effekt på skoleresultatene til eldre søsken.

I Black mfl (2014) diskuteres en annen mekanisme ved den norske barnehagepolitikken, nemlig hvordan økte subsidier, eller reduksjon i barnehageprisene i femårsalderen, virker på resultater i ungdomsskolen ved at inntektene i familiene øker. Ved å benytte en «regression-discontinuity-tilnærming», basert på forskjellig innfasing mellom kommuner, finner de at økt disponibel inntekt gir økte skoleprestasjoner. Black mfl viser til at den økte inntekten ser ut til å gi permanent høyere inntekt i familien, som trolig er med på å gi så vidt klare effekter på skoleresultatene. At høyere inntekt i familiene fører til bedrede skoleresultater, samsvarer med resultatene i Milligan og Stabile (2011) og Dahl og Lochner (2012), basert på nord-amerikanske data.

Videre er effekter av prøveordningen med gratis barnehage for 4- og 5-åringer i utvalgte bydeler med mange innvandrere i Oslo evaluert i Drange og Telle (2015). Formålet med tiltaket er å trekke innvandrerfamilier til barnehagene og på den måten gi dem språklig utvikling. Basert på testresultater i første og andre klasse i bydeler med og uten tiltaket, finner de støtte for at gratis kjernetid er med på å redusere forskjeller mellom barn fra innvandrerfamilier og andre familier. Barn med innvandrerbakgrunn, som bor i bydeler med tilbud om gratis kjernetid, gjør det bedre enn barn som bor i andre bydeler, målt ved prestasjoner på kartleggingsprøver i lesing og regning på første og andre trinn. Ingen slike forskjeller observeres for barn uten innvandrerbakgrunn (Bråten mfl, 2014).

Utvidelsene i fødselspengeordningen i Norge representerer en annen kilde til informasjon om effekter av barnepass på barns utvikling, som er anvendt i Carneiro, Løken og Salvanes (2015), men fra et litt annet ståsted enn mye av den andre litteraturen. Nå er det den ekstra tiden sammen med mor (eller far), som følge av utvidelser i permisjonsordningen, som antas å gi effekter på skoleresultater på lang sikt. Det anvendes en «regression-discontinuity-tilnærming», basert på en utvidelse i foreldrepermisjonen i 1977. Før reformen hadde foreldrene rett på 12 uker med ubetalt permisjon, mens de etter reformen fikk 4 måneder betalt permisjon og 12 måneder med ubetalt permisjon. Carneiro mfl finner klare effekter av dette på frafall i skolen og på inntekt. Frafallet i skolen reduseres med 2 prosentpoeng, mens inntekten øker med 5 prosent ved 30 års alder. Dahl mfl (2016) finner imidlertid at de senere utvidelsene i fødselspengeordningen har ingen effekt på barns skoleresultater. Disse (tilsynelatende) motstridende resultatene kan skyldes at effektene er ikke-lineære, dvs. at ordningen virker ulikt med hensyn til hvilket tidspunkt politikken innfases.

Som for effekter på arbeidstilbudet, illustrerer gjennomgangen med hensyn til kognitiv og ikke-kognitiv utvikling at effektene er til dels situasjonsbestemte. Det betyr at en ikke nødvendigvis kan anvende og overføre resultater basert på forskning fra flere tiår siden til dagens politikk. Positive effekter av å flytte barnepasset fra dagmammaer til barnehager sier noe om betydningen av kvalitet i barnepasset, som det er viktig å merke seg. Videre indikerer forskningen at skoleresultater er lite påvirket av om barnet er hjemme med foreldre eller i barnehage, men i ressurssvake grupper (som innvandrerfamilier) kan det oppnås noe ved å la barna gå i barnehage, i hvert fall på kort sikt.

1.2.6 Effekter på fødsler

Tilsvarende som for barns utvikling, kan det være effektivitetsargumenter for å gi overføringer til barnefamiliene (gjelder både kontantoverføringer og subsidierte tjenester) dersom det er gode grunner for å oppnå høyere fødselstall, enn det som følger av foreldrenes egne preferanser isolert sett (uten effekt fra støtteordninger). I følge Keilman (2016) er det imidlertid svært vanskelig (empirisk) å finne eksempler på at fruktbarhetsnivået påvirkes av overføringer til barnefamiliene.

Keilman (2016) viser til at oppsummeringen i Leridon (2015) konkluderer likeens. For eksempel, finner Dahl mfl (2016) at de mange utvidelsene i foreldrepengeordningen i Norge ikke påvirker fødselstallet. I oversikten i Gauthier (2007) konkluderes det med at politikken ikke har så stor effekt på fødselstallet, men snarere på timingen av fødsler. Det fremgår av litteraturen på dette feltet at de metodiske utfordringene er store, for eksempel i analyser som anvender ulikheter mellom land for å identifisere effekter (Rindfuss mfl, 2010, Laroque og Salanié, 2014).

Det er allikevel studier som finner at familiepolitikk påvirker barnefødsler. Rindfuss mfl (2007) og Rindfuss mfl (2010) finner effekter av norsk barnehagepolitikk både på «timing» av fødsler og på fødselstall. Sistnevnte analyse sier at når barnehagedekningen går fra 0 til 60 prosent, øker barnetallet med mellom 0,5 og 0,7. Forfatterne er forsiktige med hensyn til eksakte implikasjoner av disse resultatene for andre land, fordi den norske politikken går sammen med andre forhold. Også Kravdal (2016) argumenterer for at det eksisterer effekter av familiepolitikk på fødselstall.

Duvander, Lappegård og Andersson (2010) undersøker sammenhengen mellom mødres og fedres bruk av foreldrepermisjon og fortsatte (nye) barnefødsler, i Norge og Sverige, og viser i hovedsak at det er en positiv sammenheng mellom fedres permisjon og fortsatte barnefødsler. Fars deltakelse i barneomsorg er dermed knyttet til høyere sannsynlighet for å få flere barn.

Kontantstøtte og fertilitet er diskutert i Aassve og Lappegård (2009) og i Aassve og Lappegård (2010). I førstnevnte artikkel diskuteres det hvorvidt de som mottar kontantstøtte får et nytt barn raskere enn andre, mens 2010-artikkelen diskuterer sammenhengen mellom ulik bruk av kontantstøtte og fortsatte barnefødsler. Det er en positiv sammenheng mellom bruk av kontantstøtte og fortsatte barnefødsler. De som mottar kontantstøtte får neste barn raskere enn de som ikke mottar kontantstøtte. Videre er det et hovedpoeng at kontantstøtten brukes ulikt av mødre, avhengig av utdanning og tilknytning til yrkeslivet.

For å konkludere med hensyn til familiepolitikk og fødsler, er det rimelig å anta at familiepolitikken påvirker fødselsratene også, selv om det har vist seg vanskelig å identifisere dette empirisk. Samtidig er det grunn til å merke seg at det er kostbart å anvende familiepolitikk til å oppnå klare effekter på fødselstallene. Trolig må det tas i bruk kraftige virkemidler for å oppnå signifikante utslag på fødselstallene.

1.3 Bruk av simuleringsmodeller og metodiske avklaringer

I dette avsnittet beskriver vi hvordan mikrosimuleringsmodeller, utviklet i Forskningsavdelingen i SSB, brukes til å analysere hvordan familiepolitikken påvirker fordelingen av inntekt og på arbeidstilbudet. Videre klargjør vi valg av inntektsbegrep, bruk av ekvivalensskala, populasjon, analyseenhet og ulikhetsmål. Dette avsnittet er derfor ment som en generell beskrivelse av metodevalgene som er benyttet i de tre neste avsnittene: Om barnefamilienes økonomi, beskrivelser av fordelingseffekter av dagens familiepolitikk og effekter av endringer i støtten.

1.3.1 Bruk av simuleringsmodeller

For å analysere hvordan inntektsfordelingen påvirkes av endringer i familiepolitikken, anvender vi såkalte mikrosimuleringsmodeller. Det er modeller som er utviklet av Forskningsavdelingen i SSB for å kunne vise effekter av alternativ politikk. Alle simuleringsmodellene som anvendes tilhører det såkalte LOTTE-systemet av modeller (Aasness, Dagsvik og Thoresen, 2007).

LOTTE-Skatt er den mest brukte modellen i LOTTE-systemet og beregner effekter på proveny og inntektsfordeling av endringer i skattesatser og overføringsregler for personer og husholdninger (Hansen mfl, 2008). Det viktigste datagrunnlag i modellen er Inntektsstatistikken for husholdninger. Husholdningspopulasjonen defineres med data fra det sentrale folkeregister som viktigste kilde. Inntektsopplysninger og ulike andre opplysninger om hver enkelt person i befolkningen er fremkommet ved å koble administrative registre og statistiske datakilder for hele befolkningen. Modellen brukes både for å bistå Finansdepartementet i deres budsjettarbeid, samt at partiene på Stortinget anvender resultater fra modellen når de utarbeider sine alternative statsbudsjett.

Det følger av slike modellkonsepter at når overføringene bestemmes av et regelverk som er klart definert, i form av observerbare kjennetegn ved familiene, beregnes støtten til familiene med stor presisjon. Et eksempel på dette er barnetrygden, som avhenger av alder på barna og av om mottaker er enslig forsørger eller ikke. Disse kjennetegnene er observert i modellens datagrunnlag og modellen tilordner dermed barnetrygd som i stor grad er i overensstemmelse med hva familiene faktisk mottar.9 Økonomisk sosialhjelp er et eksempel på en støtteordning som det ikke lar seg gjøre å beregne på denne måten. Det er i stor grad en skjønnsbasert ordning, som ikke lar seg enkelt simulere, gitt modellkonseptet. Vi har imidlertid informasjon om hvem som er mottakere i datagrunnlaget og det kan nyttiggjøres til å se på hvor stor betydning ordningen har i dagens system, selv om vi ikke kan simulere effekten av et endret regelverk.10

I det følgende anvendes LOTTE-Skatt til å beregne effekter på proveny og inntektsfordeling av endringer i barnetrygd, kontantstøtte, foreldrefradrag, mm. Vi benytter også datagrunnlaget i LOTTE-Skatt til å gi en generell beskrivelse av barnefamilienes økonomi (i avsnitt 4), og til å beskrive hvordan dagens overføringer til barnefamiliene påvirker inntektsfordelingen (i avsnitt 5).

En kan ikke anvende LOTTE-Skatt til å simulere effekter av endringer i foreldrebetalingen i barnehager. Det har derfor blitt utviklet egne modeller for dette. Lian, Midttømme og Thoresen (2012) dokumenterer en simuleringsmodul for å beregne proveny- og fordelingseffekter av endringer i systemet for foreldrebetaling i barnehage og skolefritidsordning. Modulen ble utviklet med basis i Barnetilsynsundersøkelsen 2010. I tiden etter etableringen av modulen har det vist seg som et praktisk problem at datagrunnlaget må fremføres over en stadig lengre periode, i tillegg til at datagrunnlaget er lite. Vi har derfor valgt å etablere en ny barnetilsynsmodul basert på registerdata fra Inntekts- og formuesstatistikken for husholdninger, LOTTE-Barn, som er dokumentert i Lian, Vattø og Thoresen (2017).

Simuleringsmodulen som anvendes for å beskrive effekter av endringer i foreldrepenger tilhører et annet modellkonsept innenfor LOTTE-systemet, nemlig LOTTE-Trygd. LOTTE-Trygd knytter LOTTE-Skatt opp mot trygdeberegninger fra mikrosimuleringsmodellen MOSART, som simulerer den langsiktige utviklingen i befolkningen med hensyn til utdanning, arbeidstilbud og en rekke trygdeordninger.

Alle de tre modellene beskrevet så langt, LOTTE-Skatt, LOTTE-Barn og LOTTE-Trygd beskriver ikke eventuelle atferdsendring når skattesatser, overføringer og subsidier endres. Parallelt med utviklingen av de «atferdsfrie modellene», har det i Statistisk sentralbyrå over mange år vært utført et omfattende arbeid omkring økonometrisk modellering av arbeidstilbud, nærmere beskrevet i Dagsvik mfl (2014). Å utvikle en mikrosimuleringsmodell som tar hensyn til arbeidstilbudseffekter er mer krevende enn etableringer av de atferdsfrie delmodulene i LOTTE-systemet, siden dette fordrer en god modell for hvordan personer bestemmer sin tilknytning til arbeidslivet, gitt skattesystemet og andre økonomiske rammebetingelser, og gitt diverse kjennetegn ved personene. Det er derfor større usikkerhet knyttet til beregninger av effekter på arbeidstilbudet, dvs. når vi benytter atferdsmodellen LOTTE-Arbeid (Dagsvik mfl, 2008). LOTTE-Arbeid beskriver hvordan lønnstakeres arbeidstilbud påvirkes av skatter og overføringer.11 I det følgende anvender vi derfor LOTTE-Arbeid til å simulere arbeidstilbudseffekter av behovsprøvd barnetrygd.

Oppsummeringsvis, vil de fleste beskrivelser av hvordan endringer i støtten til barnefamiliene påvirker proveny og inntektsfordeling være betinget på at effekter av personenes endrede atferd ikke inngår. Støtten til barnefamiliene analyseres hovedsakelig med LOTTE-Skatt, mens effekter av endringer i foreldrebetaling i barnehager beregnes ved hjelp av LOTTE-Barn. Foreldrepenger simuleres ved hjelp av LOTTE-Trygd. LOTTE-Arbeid anvendes til å beskrive atferdseffekter av endringer i barnetrygd.

1.3.2 Metodiske avklaringer

1.3.2.1 Inntektsdefinisjoner og sammenlikning av inntekt i familier med ulik størrelse

I de fleste analysene som følger i avsnittene 4, 5 og 6, tar vi utgangspunkt i datagrunnlaget i simuleringsmodellen LOTTE-Skatt, for året 2016. Dette datagrunnlaget er etablert ved at det siste datagrunnlaget som er tilgjengelig fra Inntektsstatistikken for husholdninger, datagrunnlaget for 2014, er fremført og liknet ved skattesystemet for 2016. Denne fremgangsmåten er hensiktsmessig siden vi ønsker å ta hensyn til oppdatert informasjon om skatte- og overføringssystemets innretting (her 2016).

I de følgende avsnittene beskriver vi hvordan barnefamilienes inntekt avhenger av en rekke kjennetegn ved familiene. En hoveddimensjon i fremstillingen er yngste barns alder. Mer presist beskriver vi økonomien til barnefamiliene som helhet, familier med barn 0–17 år, men vi fokuserer også på familier med yngste barn 0–5 år, siden en stor del av familiepolitikken er rettet mot familier med små barn.

Barnefamilienes økonomiske levestandard beskrives ved inntekt. Inntektsbegrepet som anvendes er «disponibel inntekt». Disponibel inntekt er bruttoinntekt minus skatt. I bruttoinntekten inngår en del skattefrie ytelser, som barnetrygd, kontantstøtte, engangsstønad ved fødsel, bostøtte, stipend, sosialhjelp og grunnstønad og hjelpestønad. Bruttoinntekten inkluderer blant annet ikke andelseiers inntekt i boligselskap, inntekt av fast eiendom, underskudd i næring, tap ved salg av bolig og aksjer, premie til offentlig pensjonsordning og innbetalt bidrag.

Det er verdt å merke seg at renteutgiftene ikke er trukket ifra inntektene. Hovedargumentasjonen er at inntekter fra egen bolig ikke inngår på inntektssiden, og siden en stor del av renteutgiftene er resultat av boliglån, er det ikke noen motpost på inntektssiden for disse utgiftene. I noen analyser, som i Thoresen mfl (2012), beskrives også inntektsfordelingen når «inntekt fra egen bolig» inngår, som gir grunnlag for at renteutgiftene trekkes ifra. Studien viser at fordelingen av inntekt, når inntekt av egen bolig inngår og når renteutgiftene trekkes ifra, er nær den som følger av et standard inntektsbegrep.

Et særskilt måleproblem skyldes at kun en andel av barnebidragene registreres i inntektene til enslige forsørgere. Barnebidrag som går gjennom de offentlige ordningene, dvs. registreres i NAV, inngår i inntektene til de enslige forsørgerne, mens overføringer som følger av private ordninger ikke registreres. Dette er en opplagt feilkilde når det gjelder målingen av inntektene til enslige forsørgere. I tillegg er det viktig å være klar over at barn med delt bosted kun vil være registrert i en av husholdningene (som oftest hos mor). Basert på kjennetegn ved enslige forsørgere med ulike ordninger, hentet fra Lyngstad, Kitterød og Nymoen, (2014), er det gjort et arbeid der vi beregner hvordan de private barnebidragene overføres mellom foreldrene. Dette kommer vi tilbake til i neste avsnitt.

Basert på individuell disponibel inntekt, som definert ovenfor, skal vi hovedsakelig anvende to mål på inntekt: Total disponibel inntekt i husholdningene og ekvivalensjustert disponibel inntekt. Ved det første inntektsbegrepet akkumuleres inntektene over husholdningsmedlemmene og vi får et mål på de faktiske inntektene i barnefamiliene. I sammenlikning av inntekt i et fordelingsperspektiv er det imidlertid grunn til å ta hensyn til at husholdninger har ulik størrelse og at det dermed er et ulikt antall personer som lever av disse inntektene i familiene. For å kunne sammenlikne inntektene i husholdninger av ulik type og størrelse, er det vanlig å justere inntekten ved hjelp av såkalte ekvivalensskalaer eller forbruksvekter. En ekvivalensskala gir utrykk for hvor stor inntekt en husholdning på for eksempel fire personer må ha for å ha samme levestandard eller økonomisk velferd som en enslig person. Ekvivalensskalaene tar hensyn til antall husholdningsmedlemmer, men også at det eksisterer stordriftsfordeler i husholdningene. Et eksempel på det siste er at for en del konsumgoder, som bil, oppvarming, etc., er bruken (til dels) uavhengig av familiestørrelse.

Det finnes mange forslag på hvordan disse ekvivalensskalaene skal konstrueres, og vi har valgt å bruke den såkalte EU-skalaen. I EU-skalaen regnes første voksne som en forbruksenhet, ytterligere voksne regnes som 0,5 forbruksenheter, mens hvert barn teller som 0,3 forbruksenheter. Videre er ekvivalent beløp fordelt ut på hvert enkelt husholdningsmedlem. Det siste innebærer at individet er den «økonomiske enheten» i fordelingsanalysene, som er i samsvar med standard metodepraksis.

Hvilken ekvivalensskala som anvendes kan til en viss grad påvirke resultatene. For å illustrere dette, viser vi i tabell 1.1 hvordan barnetrygden fordeler seg for ulike valg av ekvivalensskala. I tillegg til den valgte ekvivalensskalaen, den såkalte EU-skalaen, viser vi effekter for fire andre skalaer: Ingen justering, husholdningsinntekt per person, kvadratrot-skalaen og den såkalte OECD-skalaen. Kvadratrot-skalaen innebærer simpelthen at inntekten divideres med kvadratroten av antall husholdningsmedlemmer, mens OECD-skalaen i konstruksjon likner EU-skalaen, men vektene er noe annerledes: vekt 0,7 for neste voksne og 0,5 for barn.

Hver ekvivalensskala gir åpenbart ulike beløp for barnetrygden, men det er ikke viktig i denne sammenhengen. Det primære er i hvor stor grad beskrivelsen av fordelingen av barnetrygd påvirkes av valg av ekvivalensskala. Tabell 1.1 viser at dersom det ikke anvendes noen veiing, dvs. en måler barnetrygd per husholdning, varierer gjennomsnittlig barnetrygd lite over desilgruppene. Dette alternativet vises i første kolonne i tabell 1.1. For de andre skalaene reduseres barnetrygden når ekvivalensjustert inntekt øker.

Tabell 1.1 Fordelingen av ekvivalensjustert barnetrygd ved ulike ekvivalensskalaer

Desilgruppe

Per husholdning

Per person

Kvadratrot-skalaen

OECD-skala

EU-skala

1

23 500

6 900

14 000

10 200

13 000

2

24 900

6 800

13 600

10 100

13 100

3

22 800

6 400

12 600

9 500

12 100

4

22 700

6 100

11 800

8 900

11 400

5

23 200

5 800

11 400

8 500

10 700

6

23 600

5 600

11 000

8 200

10 300

7

23 400

5 400

10 600

7 800

9 900

8

23 200

5 100

10 100

7 500

9 600

9

23 000

4 900

9 900

7 200

9 400

10

23 200

4 800

9 800

7 200

9 500

En annen måte å vurdere betydningen av valg av ekvivalensskala på er å se på hvordan de enslige forsørgerne plasserer seg i inntektsfordelingen ved ulike valg. Tabell 1.2 viser at det er svært mange enslige forsørgere i nedre del av fordelingen når det rangeres etter uveid husholdningsinntekt. Vi ser også at den såkalte kvadratrotskalaen fører til at det er flere enslige forsørgere i desilgruppe 1 og desilgruppe 2 enn det som følger ved EU-skalaen og OECD-skalaen. Det er relativt liten forskjell mellom resultatene ved EU-skalaen og OECD-skalaen.

Tabell 1.2 Enslige forsørgeres plassering i fordelingen av ekvivalensjustert inntekt, avhengig av ekvivalensskala

Desilgruppe

1

2

3

4

5

6

7

8

9

10

Alle personer i husholdninger med barn

10

10

10

10

10

10

10

10

10

10

Personer i husholdninger med enslig forsørger

Husholdningsinntekt per husholdning

46,3

31,3

10,7

4,4

2,4

1,6

1,3

0,7

0,7

0,6

Husholdningsinntekt per person

20,5

17,7

12,9

10,6

8,2

7,8

7,5

5,7

5,0

4,3

Kvadratrot-skala

32,9

27,5

15,6

7,9

5,3

3,4

2,5

1,8

1,7

1,6

OECD-skala

21,7

20,3

14,8

10,5

8,2

7,0

5,6

4,6

3,8

3,5

EU-skala

24,6

23,4

16,0

10,6

7,3

5,3

4,2

3,2

2,8

2,7

Personer i husholdninger med enslig forsørger. Barnebidrag er inkludert i inntekten

EU-skala, inkl. barnebidrag

23,6

23,2

16,5

11,1

7,9

5,4

4,0

3,2

2,8

2,7

Personer som bor alene sammen med barn regnes som enslige forsørgere. Barn med delt bosted vil kun være registrert i en av husholdningene. Desilinndelingen er bestemt ved inntektene i husholdninger med barn 0–17 år.

1.3.2.2 Nærmere om betydningen av valg av inntektsbegrep

Som allerede nevnt inngår ikke alle barnebidragene i inntektsbegrepet som er anvendt her. Foreldre som har skilt lag og overfører barnebidrag seg imellom privat blir ikke registrert. I Lyngstad, Kitterød og Nymoen (2014) rapporteres det tall fra Undersøkelsen om samvær og bosted 2012, som er en utvalgsundersøkelse som gir opplysninger om alle barns bo-ordning etter at foreldrene har skilt lag. Basert på informasjonen fra denne undersøkelsen har det blitt gjort et arbeid for å beregne barnebidragene til enslige forsørgere der foreldrene overfører barnebidrag seg imellom privat uten at det er registrert.12 Disse barnebidragene beregnes og tilordnes de enslige forsørgerne ved hjelp av to regresjonsmodeller, en modell for tilfeller der mor er samværsforelder og en modell for far som samværsforelder. Til sammen er det i overkant av 2 mrd. kroner som skifter fra dem som antas å yte barnebidrag gjennom private ordninger til antatte mottakere. Imputering av private barnebidrag er gjort via en spesialundersøkelse, og siden disse tallene ikke lett kan overføres til dataene som anvendes her, vil inntektsbegrepet som anvendes i det følgende ikke være kontrollert for private ordninger.

I nederste linje i tabell 1.2 viser vi imidlertid betydningen av de private barnebidragene, ved å se på hvordan enslige forsørgere plasserer seg i inntektsfordelingen avhenger av hvilket inntektsbegrep som anvendes, dvs. om inntektsbegrepet inkluderer barnebidrag eller ikke. Betydningen av å kontrollere for private barnebidragsordninger fremkommer i tabellen ved å sammenlikne de to nederste linjene. Som forventet viser tabellen at andelen enslige forsørgere reduseres noe i de to nederste desilene når det tas hensyn til de private barnebidragene, men effektene må karakteriseres som moderate.

Tabell 1.3 gir ytterligere informasjon om størrelsen og fordelingen av barnebidrag, når personene er rangert etter ekvivalensjustert inntekt. I tillegg viser tabellen fordelingen av renteutgifter. På grunn av plasseringen til enslige forsørgere i inntektsfordelingen, som vil bli nærmere diskutert i avsnitt 4, ser vi at private bidragsordninger særlig innebærer at inntektene i de nederste desilgruppene er noe undervurdert. Når det gjelder renteutgiftene, ser vi at de øker med inntektene, og at økningen ikke er ikke så langt fra proporsjonal til økningen i inntekt over desilgruppene. Det vil derfor ventelig ikke ha stor betydning for resultatene, som i beskrivelsen av overføringsordningenes fordelingsmessige betydning, om renteutgiftene trekkes ifra eller ikke. Det må imidlertid tillegges at dersom renteutgiftene trekkes ifra, gir det, som allerede diskutert, grunnlag for å legge til «inntekt av egen bolig», som også påvirker inntektsfordelingen.

Tabell 1.3 Renteutgifter og barnebidrag i private ordninger i desiler, ekvivalensjusterte beløp. Personer i husholdninger med barn 0–17 år

Ekvivalensjustert inntekt

Desilgruppe

Disponibel inntekt

Renteutgifter

Barnebidrag, private ordn.1

1

161 900

10 600

1 100

2

250 900

18 100

1 600

3

298 200

24 300

1 300

4

336 300

28 800

1 000

5

368 900

31 400

800

6

401 400

34 200

700

7

437 300

36 800

600

8

482 600

39 100

500

9

551 100

43 700

500

10

827 800

56 100

300

1 Beløp innhentet fra spesialundersøkelse, basert på tall for 2014. Tallene fremkommer ved at totalt beløp i desilene er fordelt på antall personer.

1.3.2.3 Mål på ulikhet og fattigdom

Vi skal oppsummere fordelingseffektene av ulike endringer ved effekter på ulikhet og på fattigdom. I måling av inntektsulikhet er det vanlig å bruke Gini-koeffisienten, som er et statistisk mål på ulikhet, som varierer mellom 0 (ingen ulikhet) og 1 (maksimal ulikhet). Gini-koeffisienten er invariant med hensyn til skala, slik at den er uendret dersom inntekten til hvert individ reduseres eller økes med en lik prosentvis sats.

Når det gjelder mål på fattigdom, oppgir vi mål på såkalt «barnefattigdom». Det betyr at vi definerer personer i husholdningene til å tilhøre en lavinntektshusholdning avhengig av om inntekten er lavere enn 50 eller 60 prosent av medianinntekten i befolkningen. Deretter beregnes det hvor stor andel av barna (under 18 år) som tilhører en lavinntektshusholdningen etter disse definisjonene.13 På den måten måles barnefattigdom som andelen barn som lever i en lavinntektshusholdning, enten grensen for det siste settes ved 50 prosent eller 60 prosent av medianinntekten. Det er særlig det siste målet (60-prosent grensen) som det vises til i den norske debatten.

I vår 2016-referanse er barnefattigdommen målt til 11,3. Med henvisning til diskusjonen omkring betydningen av barnebidrag, kan det nevnes at det å inkludere barnebidrag reduserer barnefattigdommen med om lag 0,2 prosentpoeng, når dette måles med utgangspunkt i data for 2014. Et tentativt anslag på betydningen av dette er at barnefattigdommen (i referansesystemet) ville ha vært 11,1, i stedet for 11,3, dersom det tas hensyn til de private barnebidragsordningene.

1.4 Barnefamilienes økonomi

Før vi diskuterer fordelingseffekter av støtten til barnefamiliene og effekter av endringer i disse, er det grunn til å se nærmere på hvordan barnefamilienes økonomi er i utgangspunktet, i 2016. I det følgende beskrives barnefamilienes økonomiske forhold ved hjelp av datagrunnlaget i modellene (beskrevet i forrige avsnitt). Epland og Kirkeberg (2016) gir en mer detaljert oversikt over husholdningenes inntekt, og diskuterer også hvordan utviklingen har vært over tid.

1.4.1 Husholdninger med barn versus husholdninger uten barn

I det følgende sammenliknes inntektene til husholdninger med og uten barn. Som vi allerede har diskutert, når en sammenlikner familier med og uten barn, er det viktig å ta hensyn til at husholdninger har ulik størrelse. Det er derfor ofte mer informativt å sammenlikne ekvivalensjusterte disponible inntekter.

Epland og Kirkeberg (2016) viser til at husholdninger med barn har hatt en noe svakere utvikling i inntekt etter skatt på 2000-tallet enn husholdninger uten barn. Særlig gjelder dette husholdninger med små barn, enslige forsørgere, store familier og husholdninger hvor foreldrene har en svak tilknytning til arbeidsmarkedet.

I tabell 1.4 er det verdt å merke seg at den gjennomsnittlige disponible inntekten i husholdninger med barn er mer enn 780 000 kroner i 2016 (framført fra 2014). Husholdninger uten barn (0–17 år) har en klart lavere gjennomsnittlig faktisk inntekt, på om lag 480 000 kroner, men som forventet blir denne forskjellen atskillig mindre når inntektene ekvivalensjusteres (om lag 358 000 kroner og om lag 382 000 kroner). Når vi deler inn i enslige, par og flerfamiliehushold, med og uten barn, ser vi at par med barn har høyere faktiske inntekter, men lavere ekvivalensjustert inntekt, enn par uten barn. Blant husholdninger med barn er det enslige forsørgere som har den klart laveste ekvivalensjusterte inntekten.

Tabell 1.4 Gjennomsnittlig inntekt i husholdninger med og uten barn, 0–17 år. Husholdningsinntekt etter inntektskategori og ekvivalensjustert disponibel inntekt

Husholdningstype

Antall hushold (1 000)

Yrkesinntekt

Trygde-

ytelser

Skattefrie overføringer

Kapital-inntekter

Disponibel inntekt

Ekv.justert disponibel inntekt

Husholdninger uten barn

1 814

447 000

73 800

7 900

29 900

477 200

358 200

Aleneboende

1 025

263 100

54 900

8 200

15 300

294 600

294 600

Par

558

588 600

84 800

5 000

49 900

671 500

447 700

Flerfamilie

231

919 800

130 700

13 400

46 100

817 500

424 000

Husholdninger med barn

655

946 200

74 400

38 300

43 400

782 600

382 100

Enslig forsørger

123

433 500

87 700

51 900

12 600

433 000

293 100

Par

492

1 075 100

65 500

34 500

51 200

861 800

406 500

Flerfamilie

40

938 100

143 000

43 100

42 500

884 400

356 200

Flerfamiliehusholdninger er alle (privat)husholdninger der personer bor sammen uten å være ektefeller, registrerte partnere, samboere, og/eller som foreldre og barn (uansett barnets alder). Husholdninger med tre generasjoner regnes som flerfamiliehushold.

Personer som bor alene sammen med barn regnes som enslige forsørgere. Barn med delt bosted vil kun være registrert i en av husholdningene.

Tall for inntektskomponentene (før skatt) viser at til tross for forskjeller i skattefrie overføringer, er det primært høyere yrkesinntekt som forklarer at husholdninger med barn har høy disponibel inntekt etter skatt (før inntektene ekvivalensjusteres). Yrkesinntekten til enslige forsørgere utgjør, i gjennomsnitt, omlag 40 prosent av yrkesinntekten til parhusholdninger med barn.

Tabell 1.5 beskriver hvordan personer i husholdninger med og uten barn plasserer seg i fordelingen av ekvivalent disponibel inntekt. I tabellen er desilene definert via inntektsfordelingen i hele befolkningen, som indikert i øverste linje i tabellen. Det betyr at for hver enkelt undergruppe viser tallene i tabellen hvordan personene i de ulike husholdningstypene fordeler seg i inntektsfordelingen for hele befolkningen. For eksempel vises det at enslige forsørgere i stor grad befinner seg i den nedre del av fordelingen: 18 prosent av husholdningene med enslige forsørgere er i desilgruppe 1 og 23 prosent er i desilgruppe 2.

Fremfor alt viser tabell 1.5 at det er en klar forskjell mellom par med eller uten barn på den ene siden og enslige forsørgere eller aleneboende på den andre. Par og flerfamiliehushold, særlig de uten barn, er klart overrepresentert i den øvre delen av fordelingen, mens store deler av gruppene enslige forsørgere og aleneboende befinner seg i den nedre delen av inntektsfordelingen. 73 prosent av personene i husholdninger med enslige forsørgere, og 67 prosent av de aleneboende befinner seg i de fire nederste desilene.

Tabell 1.5 Fordeling av personer i husholdninger med og uten barn i desilgrupper. Rangering bestemt ved husholdningsinntekt

Desilgruppe

Antall, 1000 pers.

1

2

3

4

5

6

7

8

9

10

Alle personer

5 246

10,0

10,0

10,0

10,0

10,0

10,0

10,0

10,0

10,0

10,0

Husholdninger uten barn

Aleneboende

1 025

24,9

19,9

12,8

8,9

7,4

6,4

5,6

5,1

4,5

4,5

Par

1 116

3,8

5,2

8,9

10,1

9,7

9,7

10,3

11,5

14,0

16,9

Flerfamilie

645

5,5

5,4

6,8

7,8

9,1

10,1

11,6

14,0

15,6

14,2

Husholdninger med barn

Enslig forsørger

314

18,4

23,2

18,5

12,9

8,9

5,9

4,6

3,1

2,4

2,2

Par

1 968

6,1

7,1

9,0

10,7

11,9

12,4

12,2

11,4

10,2

9,2

Flerfamilie

178

7,9

8,9

9,4

11,8

11,9

12,8

12,4

11,1

8,2

5,7

Flerfamiliehusholdninger er alle (privat)husholdninger der personer bor sammen uten å være ektefeller, registrerte partnere, samboere, og/eller som foreldre og barn (uansett barnets alder). Husholdninger med tre generasjoner regnes som flerfamiliehushold.

Personer som bor alene sammen med barn regnes som enslige forsørgere. Barn med delt bosted vil kun være registrert i en av husholdningene.

1.4.2 Fordeling av inntekt blant husholdninger med barn

I dette avsnittet skal vi se nærmere på hvordan totalinntekt og ulike inntektskomponenter varierer med hensyn til ulike kjennetegn ved barnefamiliene. Vi skal også se på hvordan ulike typer barnefamilier plasserer seg i inntektsfordelingen.

Vi så i tabell 1.4 at disponibel inntekt etter skatt for enslige forsørgere (i gjennomsnitt) utgjør omtrent femti prosent av den tilsvarende totalinntekten for parhusholdninger. Enslige forsørgere har høyere trygdeytelser (f.eks. overgangsstønad), høyere skattefrie overføringer (blant annet på grunn av utvidet barnetrygd) og lavere gjennomsnittsskatt (bl.a. særfradrag), mens parhusholdningene har høyere kapitalinntekter. Sammenliknbar ekvivalensjustert disponibel inntekt i husholdninger med enslige forsørgere utgjør om lag 72 prosent av tilsvarende inntekt for parhusholdningene.

I tabell 1.6 kategoriseres barnefamiliene med hensyn til yngste barns alder og antall barn. Tall for inntektskomponentene viser til bruttostørrelser, dvs. før skatt. Yrkesinntekten for enslige forsørgere med de yngste barna (0–5 år) utgjør omtrent en tredjedel av yrkesinntekten for parhusholdningene. Som forventet ser en at både blant enslige forsørgere og blant par med barn er inntektene høyere for familier med de eldste barna. Videre ser en at inntekten øker noe med antall barn, men siden forskjellene er relativt små, innebærer det at når inntektene ekvivalensjusteres, blir mønsteret omvendt, dvs. de sammenliknbare inntektene faller med hensyn til antall barn.

Tabell 1.6 Gjennomsnittlig inntekt i husholdninger med barn 0–17 år, etter yngste barns alder og antall barn. Husholdningsinntekt etter inntektskategori og ekvivalensjustert disponibel inntekt

Husholdningstype

Antall

hushold (1 000)

Yrkesinntekt

Trygde-

ytelser

Skattefrie overføringer

Kapital-inntekter

Disponibel inntekt

Ekv.justert disponibel inntekt

Par med barn

492

1 075 100

65 500

34 500

51 200

861 800

406 500

Alder yngste barn

0–5 år

237

961 500

49 400

37 600

36 000

783 100

376 700

6–17 år

255

1 180 400

80 400

31 600

65 300

934 700

434 000

Antall barn (0–17 år)

1 barn

191

1 035 600

75 900

24 300

45 000

826 000

423 100

2 barn

213

1 105 700

55 700

34 000

54 700

879 400

409 700

≥3 barn

88

1 086 600

66 700

57 900

56 300

896 600

362 200

Enslig forsørger

123

433 500

87 700

51 900

12 600

433 000

293 100

Alder yngste barn

0–5 år

32

314 700

103 300

69 000

8 500

362 800

244 600

6–17 år

91

474 800

82 200

46 000

14 000

457 400

309 900

Antall barn (0–17 år)

1 barn

84

449 800

84 900

40 900

12 300

426 800

308 700

2 barn

31

415 200

90 000

66 200

12 400

443 500

268 400

≥3 barn

8

335 500

107 000

110 800

16 000

456 700

225 300

Flerfamiliehushold med barn

40

938 100

143 000

43 100

42 500

884 400

356 200

Alder yngste barn

0–5 år

19

1 036 600

161 200

51 900

39 400

966 200

365 100

6–17 år

21

850 200

126 900

35 200

45 200

811 400

348 300

Antall barn (0–17 år)

1 barn

21

822 500

136 800

34 900

34 100

782 100

351 300

2 barn

12

1 086 000

153 400

42 500

55 900

1 003 300

379 500

≥3 barn

6

1 034 800

143 600

71 500

44 400

993 800

326 900

Flerfamiliehusholdninger er alle (privat)husholdninger der personer bor sammen uten å være ektefeller, registrerte partnere, samboere, og/eller som foreldre og barn (uansett barnets alder). Husholdninger med tre generasjoner regnes som flerfamiliehushold.

Personer som bor alene sammen med barn regnes som enslige forsørgere. Barn med delt bosted vil kun være registrert i en av husholdningene.

I tabell 1.7 ser vi nærmere på hvordan utdanningsnivå og landbakgrunn samvarierer med samlet disponibel inntekt og ulike inntektskomponenter. Kategoriseringen med hensyn til landbakgrunn og utdanning bestemmes ved hovedinntektstakers status. Landbakgrunn er delt inn i følgende fire kategorier: 1) Befolkning uten innvandrerbakgrunn; 2) EU15, Canada, USA, Australia, New Zealand; 3) Europa utenom EU-15 og 4) Øvrige land. Disse kategoriene er sammensatt og vi viser til Epland og Kirkeberg (2016) for ytterligere informasjon om variasjon innad i gruppene. Utdanningsnivået viser til høyeste fullførte utdanning, som kan være grunnskole, videregående skole eller universitet/høyskole. For en del observasjoner (omtrent 4,5 prosent av hovedinntektstakerne) er utdanning «uoppgitt», som særlig skyldes at opplysninger mangler for personer med innvandrerbakgrunn.

Tabell 1.7 Gjennomsnittlig inntekt i husholdninger med barn 0–17 år, etter utdanning og landbakgrunn. Husholdningsinntekt etter inntektskategori og ekvivalensjustert disponibel inntekt

Husholdningstype

Antall

Hushold

Yrkesinntekt

Trygde-

ytelser

Skattefrie over-føringer

Kapital-inntekter

Disponibel inntekt

Ekv.justert disponibel inntekt

Par med barn

492 200

1 075 100

65 500

34 500

51 200

861 800

406 500

Utdanningsnivå

Uoppgitt

15 900

602 400

49 400

43 400

6 000

532 000

259 800

Grunnskole

63 000

753 000

132 200

49 200

31 300

689 900

325 000

Videregående

174 600

979 600

73 600

33 000

42 600

806 900

379 900

Universitet/ Høyskole

238 700

1 261 300

43 000

31 100

65 700

969 200

457 100

Innvandrere, landbakgrunn

Befolkning uten innvandrerbakgrunn

404 900

1 143 600

61 800

31 700

57 700

904 500

426 100

EU15, Canada, USA, Australia, NZL

18 700

1 144 600

34 600

30 400

53 200

891 100

426 200

Europa utenom EU15

20 500

630 400

32 500

30 300

7 300

533 400

268 600

Øvrige land

48 000

659 500

123 100

61 300

14 500

630 200

291 600

Enslig forsørger

123 000

433 500

87 700

51 900

12 600

433 000

293 100

Utdanningsnivå

Uoppgitt

4 700

190 200

71 700

79 800

600

292 500

192 700

Grunnskole

30 000

270 300

149 700

73 500

3 000

360 400

239 100

Videregående

41 700

430 500

85 000

45 300

13 400

426 900

290 400

Universitet/ Høyskole

46 600

565 400

51 700

41 200

19 200

499 300

340 200

Innvandrere, landbakgrunn

Befolkning uten innvandrerbakgrunn

100 113

468 700

87 500

44 800

14 800

448 700

306 200

EU15, Canada, USA, Australia, NZL

3 300

461 800

65 200

43 600

5 000

424 100

287 200

Europa utenom EU15

2 900

319 900

48 200

44 200

1 800

319 800

225 900

Øvrige land

16 700

236 300

100 300

97 900

2 400

360 200

227 000

Flerfamiliehushold med barn

39 700

938 100

143 000

43 100

42 500

884 400

410 500

Utdanningsnivå

Uoppgitt

1 500

329 600

71 400

45 000

0

358 900

144 400

Grunnskole

9 600

652 400

188 100

53 800

18 200

678 500

281 300

Videregående

15 700

1 002 300

152 800

40 400

55 500

955 800

380 600

Universitet/ Høyskole

13 000

1 141 400

106 300

38 200

49 500

1 010 700

406 400

Innvandrere, landbakgrunn

Befolkning uten innvandrerbakgrunn

32 600

997 600

141 500

40 000

47 500

931 900

378 500

EU15, Canada, USA, Australia, NZL

1 000

923 700

57 900

30 300

17 700

799 700

326 300

Europa utenom EU15

800

625 500

58 500

26 700

1 100

551 200

244 800

Øvrige land

5 400

625 700

179 800

66 200

22 600

660 300

242 600

Flerfamiliehusholdninger er alle (privat)husholdninger der personer bor sammen uten å være ektefeller, registrerte partnere, samboere, og/eller som foreldre og barn (uansett barnets alder). Husholdninger med tre generasjoner regnes som flerfamiliehushold.

Personer som bor alene sammen med barn regnes som enslige forsørgere. Barn med delt bosted vil kun være registrert i en av husholdningene.

Utdanning og landbakgrunn er bestemt ved kjennetegn ved hovedinntektstaker, som er den i husholdningen med høyest inntekt.

Tabell 1.7 viser, som forventet, at inntektene øker med utdannelse og at en finner lavere inntekt i husholdninger der hovedinntektstaker kommer fra «øvrige land» og «Europa utenom EU-15». Den gjennomsnittlige yrkesinntekten for befolkningen med innvandrerbakgrunn fra disse landene er bare på litt over halvparten av yrkesinntekten for befolkningen uten innvandrerbakgrunn. Den ekvivalensjusterte disponible inntekten utgjør 67 prosent av den tilsvarende inntekten for befolkningen uten innvandrerbakgrunn. Yrkesinntekten til husholdninger der hovedinntektstaker kun har grunnskoleutdanning er til sammenlikning på rundt 60 prosent av inntekten til husholdninger der hovedinntektstaker har høyere utdanning. Med utgangspunkt i ekvivalensjustert disponibel inntekt er tilsvarende andel på 71 prosent.

I datagrunnlaget er det omlag 14 prosent av parhusholdningene der hovedinntektstaker har innvandrerbakgrunn, mens det tilsvarende tallet for enslige forsørgere er på omlag 16 prosent. For 16 prosent av parhusholdningene har hovedinntektstaker «uoppgitt» eller grunnskoleutdanning, mens det tilsvarende tallet for enslige forsørgere er på hele 28 prosent. Når vi betinger på utdanning (dvs. ser på ulike nivåer hver for seg), utgjør inntekten til enslige forsørgere likevel (i gjennomsnitt) bare fra 74 til 76 prosent av den ekvivalensjusterte inntekten i parhusholdningene.

Når vi i tabell 1.8 går over til å vise fordelinger av inntekt, inntektskomponenter og formue for henholdsvis familier med yngste barn 0–17 år og 0–5 år, er alle størrelser ekvivalensjusterte. Rangeringene er bestemt ved ekvivalensjustert disponibel husholdningsinntekt, og inndelingene i desiler er separate, i den forstand at i den øverste del av tabellen er populasjonen alle personer i husholdninger med barn 0–17 år, mens populasjonen i den nedre delen av tabellen er personer i husholdninger med barn 0–5 år.

Tabell 1.8 Gjennomsnittlig inntekt, renteutgifter og formue i desiler, ekvivalensjusterte beløp. Personer i husholdninger med barn 0–17 år og 0–5 år.

Ekvivalensjusterte størrelser i kroner

Desilgruppe

Disponibel inntekt

Yrkesinntekt

Trygde-

ytelser

Skattefrie overføringer

Kapitalinntekter

Sosialhjelp

Formue

Alle personer i husholdninger med barn 0–17 år

1

157 200

124 900

58 200

37 200

-2 300

10 200

1 090 300

2

242 100

233 100

71 300

27 500

800

3 800

492 900

3

283 600

304 800

55 600

21 700

1 900

1 600

593 500

4

316 200

361 100

42 700

18 200

3 200

800

694 100

5

345 100

411 600

33 200

16 600

3 400

400

704 600

6

374 000

459 400

28 100

15 200

4 700

300

819 000

7

405 800

512 200

23 400

14 200

6 800

200

904 100

8

446 000

576 800

19 500

13 700

10 600

100

1 091 400

9

508 700

676 000

15 800

13 100

20 300

0

1 406 600

10

767 500

990 800

11 800

13 400

165 900

0

3 276 000

Alle personer i husholdninger med barn 0–5 år

1

147 100

111 500

46 300

40 000

-600

11 300

747 100

2

225 400

209 200

61 200

32 500

600

5 500

348 500

3

266 900

277 400

50 200

25 300

1 300

2 600

334 100

4

299 900

336 300

38 700

19 700

2 300

900

456 600

5

328 500

385 300

27 800

17 800

3 200

600

467 100

6

355 700

431 000

22 100

16 200

4 300

400

526 200

7

385 600

480 100

18 200

14 900

4 700

300

590 600

8

423 100

539 600

15 100

13 900

8 500

200

669 900

9

480 400

632 100

11 500

13 400

15 900

0

929 900

10

697 900

908 000

8 700

12 700

121 500

0

2 370 300

Både blant familier med barn 0–17 år og 0–5 år ser vi et klart mønster. Personer i desiler med høy inntekt har høy yrkesinntekt og høy kapitalinntekt, mens trygdeinntekter og økonomisk sosialhjelp betyr mer på lave inntektsnivåer. Det er viktig å merke seg at desilgruppe 1 er sammensatt av litt ulike grupper, både av personer som har vedvarende lav inntekt og personer som har temporær lav inntekt. I den siste gruppen finner en for eksempel næringsdrivende som har hatt et «dårlig år». I tabell 1.8 vises det indikasjoner på dette ved at den gjennomsnittlige nettoformuen er relativt høy i desilgruppe 1, og klart høyere enn i de neste desilgruppene (desilgruppene 2–7). Selv om personene har lave yrkesinntekter, kan de ha høye eierandeler i virksomheter. Bak gjennomsnittsbeløpet for formue i tabell 1.8 er det med andre ord stor variasjon. Ved å kombinere dette med informasjon fra tabell 4.9 (se nedenfor), finner vi at om lag 24 prosent av personene i første desil har formue på over 1 million, mot 35 prosent i desilgruppe 2. Likevel har personene i desilgruppe 1 i gjennomsnitt over 2 ganger høyere formue enn i desilgruppe 2, som tilsier at det er en del husholdninger med svært høy formue i desilgruppe 1.

Tabell 1.9 og 1.10 viser plasseringer i desilgrupper etter antall barn og alder på barna, henholdsvis når populasjonen er familier med barn 0–17 år og 0–5 år. Vi ser med andre ord på fordelingen innad i grupper med barnefamilier, til forskjell fra ovenfor, der vi så på desilfordelingen for hele befolkningen. Vi fokuserer også på gruppen med barn 0–5 år, som begrunnes med at store deler av støtten til barnefamiliene går til familier med de yngste barna.

Både for aldersgruppene 0–17 år og 0–5 år ser vi at de enslige forsørgerne særlig befinner seg i den nedre del av fordelingen, og dette forsterkes med antall barn og alderen på yngste barn. Når populasjonen er husholdninger med barn 0–17 år (tabell 1.9), er nesten 70 prosent av personene i husholdninger med enslig forsørger og yngste barn 0–5 år i de to nederste desilene. Internt blant husholdninger med små barn (tabell 1.10) ser en også at de enslige forsørgerne primært befinner seg i de to nederste desilene. Tabellene viser at mange barn i husholdningen (tre eller flere) gir større sannsynlighet for at husholdningen plasserer seg i de laveste inntektsdesilene.

Tabell 1.9 Fordeling av personer etter husholdningstype i desiler (husholdningsinntekt), husholdninger med barn 0–17 år. Yngste barns alder og antall barn

Desilgruppe

1

2

3

4

5

6

7

8

9

10

Alle personer i husholdninger med barn

10,0

10,0

10,0

10,0

10,0

10,0

10,0

10,0

10,0

10,0

Par med barn

7,7

7,9

9,1

9,9

10,4

10,6

10,9

11,0

11,2

11,4

Alder yngste barn

0–5 år

10,6

10,2

10,7

10,9

11,0

10,4

9,7

9,2

9,1

8,2

6–17 år

5,0

5,8

7,6

8,9

9,8

10,9

12,0

12,6

13,1

14,4

Antall barn (0–17 år)

1 barn

6,4

6,5

7,1

7,9

8,8

9,9

12,0

12,8

14,0

14,6

2 barn

5,9

6,7

8,5

9,8

11,4

11,7

11,4

11,8

11,4

11,4

≥3 barn

12,8

12,1

12,7

12,6

10,7

9,7

8,5

6,9

6,8

7,2

Enslig forsørger

24,6

23,4

16,0

10,6

7,3

5,3

4,2

3,2

2,8

2,7

Alder yngste barn

0–5 år

40,0

28,0

14,3

6,8

3,6

2,2

1,8

1,2

1,2

1,0

6–17 år

18,9

21,8

16,7

12,0

8,7

6,4

5,1

3,9

3,3

3,3

Antall barn (0–17 år)

1 barn

17,2

20,0

16,6

12,5

9,8

7,0

5,5

4,4

3,7

3,4

2 barn

28,3

28,5

17,3

9,8

4,8

3,2

2,6

1,8

1,8

1,9

≥3 barn

51,8

27,4

9,9

3,3

1,5

1,8

1,7

1,1

0,7

1,0

Flerfamiliehushold

9,9

9,5

9,9

10,6

10,3

11,3

10,4

11,4

9,8

7,0

Alder yngste barn

0–5 år

10,4

10,3

10,7

10,9

10,8

10,4

9,9

11,8

8,7

6,2

6–17 år

9,4

8,5

9,0

10,2

9,7

12,4

10,9

11,0

11,1

7,8

Antall barn (0–17 år)

1 barn

10,2

8,6

8,4

9,7

8,7

10,7

10,3

12,5

11,8

9,2

2 barn

6,3

8,9

9,0

10,9

11,1

12,2

11,5

12,8

10,6

6,8

≥3 barn

15,1

12,1

14,0

11,7

12,0

11,1

8,9

7,3

4,8

3,0

Flerfamiliehusholdninger er alle (privat)husholdninger der personer bor sammen uten å være ektefeller, registrerte partnere, samboere, og/eller som foreldre og barn (uansett barnets alder). Husholdninger med tre generasjoner regnes som flerfamiliehushold.

Personer som bor alene sammen med barn regnes som enslige forsørgere. Barn med delt bosted vil kun være registrert i en av husholdningene.

Desilinndelingen er bestemt ved inntektene i husholdninger med barn 0–17 år.

Tabell 1.10 Fordeling av personer etter husholdningstype i desiler (husholdningsinntekt), husholdninger med barn 0–5 år. Yngste barns alder og antall barn

Desilgruppe

1

2

3

4

5

6

7

8

9

10

Alle personer i husholdninger med barn

10,0

10,0

10,0

10,0

10,0

10,0

10,0

10,0

10,0

10,0

Par med barn

8,3

8,5

9,5

10,1

10,4

10,6

10,6

10,5

10,7

10,9

Alder yngste barn

0 år

9,1

9,3

10,7

9,7

10,2

9,7

10,4

10,3

10,5

10,2

1–2 år

8,6

9,2

9,8

10,5

10,5

10,7

10,3

10,2

10,1

10,0

3–5 år

7,5

7,4

8,5

10,0

10,4

11,0

11,1

10,8

11,3

12,0

Antall barn (0–5 år)

1 barn

7,9

7,9

8,9

9,8

10,1

10,5

10,6

11,1

11,4

11,8

≥2 barn

9,1

9,5

10,5

10,6

11,0

10,9

10,7

9,3

9,3

9,2

Antall barn (0–17 år)

1 barn

7,7

7,9

8,1

7,9

8,0

9,0

10,4

13,2

13,1

14,8

2 barn

6,2

7,0

8,4

9,3

11,1

12,1

12,3

10,8

11,5

11,4

≥3 barn

11,8

11,2

12,3

13,2

11,5

9,8

8,5

7,6

7,3

6,8

Enslig forsørger

31,3

27,9

17,0

9,3

5,0

3,1

1,9

1,7

1,4

1,3

Alder yngste barn

0 år

44,7

27,7

12,4

6,7

2,8

1,9

0,7

1,2

1,6

0,4

1–2 år

32,9

30,1

17,1

9,0

3,5

2,7

1,4

1,0

1,2

1,0

3–5 år

27,3

26,7

18,1

10,1

6,4

3,6

2,4

2,3

1,4

1,7

Antall barn (0–5 år)

1 barn

28,6

27,7

17,9

9,8

5,7

3,5

1,9

1,9

1,4

1,5

≥2 barn

42,4

28,8

13,5

7,3

2,1

1,5

1,5

1,0

1,0

0,8

Antall barn (0–17 år)

1 barn

24,4

24,5

18,4

11,9

8,3

4,8

2,5

2,0

1,9

1,4

2 barn

29,0

31,7

17,3

8,9

3,8

2,5

1,9

2,1

1,3

1,6

≥3 barn

48,8

28,5

14,0

5,0

0,7

0,9

0,5

0,5

0,5

0,8

Flerfamiliehushold

8,1

9,1

9,2

9,6

10,3

9,9

10,8

12,9

11,2

9,0

Alder yngste barn

0 år

9,3

8,3

13,5

8,3

10,2

10,5

8,5

10,9

10,9

9,5

1–2 år

8,0

10,5

8,3

9,0

8,8

8,8

12,0

13,6

12,2

8,9

3–5 år

7,2

8,3

7,1

11,2

12,1

10,5

11,3

13,6

10,2

8,6

Antall barn (0–5 år)

1 barn

6,9

7,8

8,7

10,0

10,9

9,6

10,4

14,2

11,5

9,8

≥2 barn

10,8

12,3

10,4

8,6

8,9

10,4

11,8

9,7

10,2

6,8

Antall barn (0–17 år)

1 barn

6,7

7,8

7,1

8,7

9,7

8,1

9,7

14,4

14,0

13,9

2 barn

4,9

7,7

9,6

9,5

10,8

10,3

12,7

12,7

12,9

9,0

≥3 barn

13,6

12,4

11,2

10,8

10,6

11,5

9,9

11,5

5,5

3,0

Flerfamiliehusholdninger er alle (privat)husholdninger der personer bor sammen uten å være ektefeller, registrerte partnere, samboere, og/eller som foreldre og barn (uansett barnets alder). Husholdninger med tre generasjoner regnes som flerfamiliehushold.

Personer som bor alene sammen med barn regnes som enslige forsørgere. Barn med delt bosted vil kun være registrert i en av husholdningene.

Desilinndelingen er bestemt ved inntektene i husholdninger med barn 0–5 år.

Tabell 1.11 beskriver nærmere hvordan utdanningsnivå og landbakgrunn henger sammen med plassering i inntektsfordelingen. Som ventet viser tabellen at økt utdannelse flytter familiene oppover i inntektsfordelingen. Både blant enslige forsørgere og par med barn flyttes tyngden i fordelingene betydelig oppover når utdanningen øker. Videre ser en at det å ha norsk bakgrunn reduserer sannsynligheten for å ha lav inntekt betydelig. Mønsteret i betydningen av å ha utenlandsk landbakgrunn er relativt likt for enslige forsørgere og par med barn, men fordelingene som danner utgangspunktene er forskjellige: Om lag en tredjedel av par med barn fra kategorien «øvrige land» befinner seg i desilgruppe 1, mens om lag halvparten av enslige forsørgere fra «øvrige land» er i nederste desil.

Tabell 1.11 Fordeling av personer (i prosent) etter ulike husholdningstyper i desiler (husholdningsinntekt), husholdninger med barn 0–17 år. Utdanning og landbakgrunn

Desilgruppe

1

2

3

4

5

6

7

8

9

10

Alle personer i husholdninger med barn

10,0

10,0

10,0

10,0

10,0

10,0

10,0

10,0

10,0

10,0

Par med barn

7,7

7,9

9,1

9,9

10,4

10,6

10,9

11,0

11,2

11,4

Utdanningsnivå

Uoppgitt

40,1

18,5

12,4

7,1

5,2

5,1

3,9

2,8

2,4

2,5

Grunnskole

19,9

15,6

13,7

10,7

9,7

8,5

7,4

6,4

4,4

3,8

Videregående

5,9

9,1

11,3

12,2

12,8

12,0

11,0

10,3

8,9

6,4

Universitet/høyskole

3,7

4,3

6,0

8,1

9,2

10,6

12,2

13,1

15,2

17,7

Innvandrere, landbakgrunn

Befolkning uten innvandrerbakgrunn

3,5

6,0

8,3

9,8

11,1

11,6

12,2

12,3

12,5

12,8

EU15, Canada, USA, Australia, NZL

8,4

8,7

9,5

10,6

7,7

9,0

8,8

10,4

11,6

15,6

Europa utenom EU15

32,3

19,9

14,5

11,6

7,6

5,0

3,4

2,4

1,9

1,5

Øvrige land

32,0

18,9

12,8

9,2

7,2

5,4

4,1

3,5

3,8

3,2

Enslig forsørger

24,6

23,4

16,0

10,6

7,3

5,3

4,2

3,2

2,8

2,7

Utdanningsnivå

Uoppgitt

60,9

21,6

6,6

5,6

2,0

1,1

0,7

0,9

0,5

0,2

Grunnskole

41,8

29,9

13,5

5,8

3,4

2,2

1,3

0,9

0,9

0,3

Videregående

21,2

26,1

18,3

11,3

7,5

5,1

3,9

2,8

2,0

1,8

Universitet/høyskole

12,1

16,9

16,8

13,8

10,3

7,9

6,8

5,3

4,9

5,3

Innvandrere, landbakgrunn

Befolkning uten innvandrerbakgrunn

19,0

23,1

17,2

11,7

8,4

6,0

4,8

3,5

3,1

3,1

EU15, Canada, USA, Australia, NZL

30,4

20,1

12,7

9,4

5,9

4,2

3,7

5,8

4,2

3,7

Europa utenom EU15

46,5

28,1

7,7

7,8

2,0

2,0

1,3

1,2

2,0

1,3

Øvrige land

49,0

25,4

11,8

5,6

2,7

1,8

1,6

1,2

0,6

0,3

Flerfamiliehushold med barn

9,9

9,5

9,9

10,6

10,3

11,3

10,4

11,4

9,8

7,0

Utdanningsnivå

Uoppgitt

49,9

15,9

10,5

5,8

4,2

3,4

8,3

1,0

1,0

.

Grunnskole

21,1

15,3

11,4

10,3

10,2

8,9

7,4

8,6

4,1

2,7

Videregående

5,4

8,8

10,8

11,8

11,3

12,5

10,5

12,7

9,8

6,5

Universitet/høyskole

4,9

6,0

7,9

9,7

9,6

12,0

12,3

12,6

14,1

10,8

Innvandrere, landbakgrunn

Befolkning uten innvandrerbakgrunn

6,3

7,4

8,8

10,8

11,1

11,9

11,4

13,1

11,3

7,9

EU15, Canada, USA, Australia, NZL

12,0

6,5

9,8

12,2

4,2

14,3

9,9

10,9

10,3

10,0

Europa utenom EU15

28,5

20,6

17,3

8,6

13,1

6,4

1,4

1,4

1,4

1,4

Øvrige land

28,3

20,9

15,8

9,2

6,1

8,2

5,7

2,7

1,7

1,4

Flerfamiliehusholdninger er alle (privat)husholdninger der personer bor sammen uten å være ektefeller, registrerte partnere, samboere, og/eller som foreldre og barn (uansett barnets alder). Husholdninger med tre generasjoner regnes som flerfamiliehushold.

Personer som bor alene sammen med barn regnes som enslige forsørgere. Barn med delt bosted vil kun være registrert i en av husholdningene.

Utdanning og landbakgrunn er bestemt ved kjennetegn ved hovedinntektstaker, som er den i husholdningen med høyest inntekt.

I tabell 1.12 ser vi nærmere på hvilke inntekter som kjennetegner ulike deler av inntektsfordelingen, samt viser hvordan høy formue (over 1 mill. kroner) samvarierer med plasseringen i inntektsfordelingen. For å sikre at de ulike inntektskomponentene har en viss størrelse, settes det minimumsgrenser. Yrkesinntekter (lønnsinntekt og næringsinntekt) må overstige 2 ganger grunnbeløpet (G), som fra 1. mai 2016 er 185 152 kroner, mens grensen for økonomisk sosialhjelp settes til 1 G (92 576 kroner). Som forventet viser tabellen at det primært er personer i nedre del av fordelingen som mottar økonomisk sosialhjelp. En ser også at omlag en av fem enslige forsørgere har årlig yrkesinntekt lavere enn 2 G. Blant enslige forsørgere i første inntektsdesil er det over 20 prosent som mottar sosialhjelp på mer enn 1 G.

Tabell 1.12 Fordeling av personer (i prosent) etter inntektstype og formue i inntektsdesilene, husholdninger med barn 0–17 år

Desilgruppe

Antall, 1000 pers

1

2

3

4

5

6

7

8

9

10

Alle personer i husholdninger med barn

2 460

10,0

10,0

10,0

10,0

10,0

10,0

10,0

10,0

10,0

10,0

Par med barn

1 968

7,7

7,9

9,1

9,9

10,4

10,6

10,9

11,0

11,2

11,4

Yrkesinntekt>2 G

1 911

5,6

7,8

9,2

10,1

10,7

10,9

11,2

11,3

11,5

11,8

Trygdeytelser>2 G

269

13,6

16,3

14,9

12,6

10,5

8,6

7,7

6,3

5,2

4,2

Sosialhjelp>1 G

22

70,9

15,4

7,1

2,6

2,8

0,3

0,1

0,9

0,0

0,0

Formue>1 mill.

1 098

3,5

5,1

7,3

8,6

9,8

10,8

11,7

12,6

14,2

16,5

Enslig forsørger

314

24,6

23,4

16,0

10,6

7,3

5,3

4,2

3,2

2,8

2,7

Yrkesinntekt>2 G

252

14,0

24,2

18,3

12,6

8,8

6,4

5,2

3,9

3,4

3,3

Trygdeytelser>2 G

69

35,5

35,5

14,7

6,4

3,5

1,9

1,4

0,5

0,5

0,2

Sosialhjelp>1 G

11

64,7

21,4

8,2

3,1

1,3

0,4

0,9

0,0

0,0

0,0

Formue>1 mill.

121

12,2

18,6

17,4

12,9

9,7

7,9

6,4

5,1

4,5

5,4

Flerfamiliehushold med barn

178

9,9

9,5

9,9

10,6

10,3

11,3

10,4

11,4

9,8

7,0

Yrkesinntekt>2 G

166

6,0

9,2

10,0

11,0

10,9

11,9

11,0

12,1

10,4

7,4

Trygdeytelser>2 G

56

9,2

13,7

12,9

11,6

12,4

11,1

9,9

8,7

6,7

3,7

Sosialhjelp>1 G

4

37,1

27,5

15,9

1,1

6,3

9,9

1,1

0,0

1,1

0,0

Formue>1 mill.

106

6,1

7,9

9,3

10,3

9,7

12,1

10,8

12,7

11,7

9,5

Personer som bor alene sammen med barn regnes som enslige forsørgere. Barn med delt bosted vil kun være registrert i en av husholdningene.

Desilinndelingen er bestemt ved inntektene i husholdninger med barn 0–5 år.

G er folketrygdens grunnbeløp, 92 576 kroner for 2016 (fra 1. mai, 2016).

Tilknytning til arbeidslivet kan også beskrives gjennom arbeidstid. I tabell 1.13 vises det tall for arbeidstid, gitt at en er sysselsatt, for ulike grupper av familier, mens tabell 1.14 viser arbeidstid med hensyn til inntektsdesiler. Informasjon om arbeidstid er koblet til modellgrunnlaget ved hjelp av Arbeidskraftsundersøkelsen (AKU). Siden AKU er en utvalgsundersøkelse og modellgrunnlaget består av et 10 prosent randomisert utvalg, er det et begrenset antall personer som vi har informasjon om arbeidstiden for, rundt 4 500 hovedinntektstakere og 2 200 sideinntektstakere.

Tabell 1.13 viser at blant dem som er sysselsatte (arbeidstid>0), arbeider de enslige forsørgerne i gjennomsnitt færre timer enn hovedinntektstakerne blant parhusholdningene, men flere timer enn sideinntektstakerne. Tabell 1.14 viser at det er relativt få observasjoner med positiv arbeidstid i desilgruppe 1 og desilgruppe 2, men blant dem som arbeider i desilgruppe 1, er arbeidstiden svært høy. En mulig årsak til det kan være at en her finner selvstendig næringsdrivende i en oppstartsfase, med lav eller ingen inntekt og høy arbeidstid, som trekker opp gjennomsnittet.14 Blant de andre desilgruppene øker arbeidstiden med inntekten, som forventet. Det gjelder både for hovedinntektstaker og for sideinntektstaker.

Tabell 1.13 Arbeidsmarkedstilknytning for personer i husholdninger med barn 0–17 år, fordelt etter husholdningstype. Personer i AKU 2014

Hovedinntektstaker i husholdningen

Sideinntektstaker i husholdningen2

Husholdningstype

Antall med arbeidstid>0

Avtalt arbeidstid1

Faktisk arbeidstid1

Antall med arbeidstid>0

Avtalt arbeidstid1

Faktisk arbeidstid1

Par med barn

3 553

38,8

35,7

2 124

32,9

27,2

Enslige forsørgere med barn

737

36,0

32,8

-

-

-

Flerfamiliehushold med barn

202

38,6

30,4

113

34,5

28,3

1 Ukentlig arbeidstid gitt at en er sysselsatt.

2 Dersom det er flere forsørgere i husholdningen.

Tabell 1.14 Arbeidsmarkedstilknytning for personer i husholdninger med barn 0–17 år, etter inntektsdesiler (ekvivalensjustert inntekt). Personer i AKU 2014

Hovedinntektstaker i husholdningen

Sideinntektstaker i husholdningen2

Desil-gruppe

Antall med arbeidstid>0

Avtalt arbeidstid1

Faktisk arbeidstid1

Antall med arbeidstid>0

Avtalt arbeidstid1

Faktisk arbeidstid1

1

705

40,7

36,5

181

39,5

47,5

2

1 500

36,2

23,6

861

28,3

26,9

3

2 086

38,2

31,5

1 052

28,1

21,8

4

1 925

37,1

31,0

907

29,0

21,8

5

1 767

38,7

36,4

695

38,1

26,2

6

1 935

37,3

33,0

1 109

35,1

24,3

7

1 535

39,2

37,9

769

30,0

27,4

8

1 653

37,5

38,9

1 119

31,8

28,1

9

2 076

39,7

38,3

1 260

34,3

31,5

10

1 959

41,2

38,9

1 734

35,4

31,7

1 Ukentlig arbeidstid gitt at en er sysselsatt.

2 Dersom det er flere forsørgere i husholdningen.

1.5 Fordelingseffekter av dagens familiepolitikk

1.5.1 Utvikling i støtten

I dette avsnittet diskuteres fordelingseffekter av dagens familiepolitikk, dvs. hvordan støtteordningene virker på inntektsfordelingen innenfor dagens system (2016). Som et utgangspunkt gis det imidlertid, i tabell 1.15 og figur 1.2, beskrivelser av utviklingen i overføringer til barnefamilier i perioden fra 1993 til 2015. Begge oversikter er fra Vike (2016), og det fokuseres på de mest sentrale ordningene som er rettet mot barnefamiliene − barnetrygd, kontantstøtte, foreldrepenger og tilskudd til barnehager. Vi ser også at forsørgerfradraget, som gikk ut av skattesystemet fra og med 2001, er med i oversikten.

Oversikten viser at det i 2015 ble utbetalt nærmere 80 mrd. i støtte til barnefamiliene. Over halvparten av dette (52 prosent) besto av subsidier til barnehagetjenesten. Kontantoverføringer gitt ved barnetrygd, kontantstøtte og foreldrepenger (inkluderer engangsstønad) utgjør henholdsvis 19 prosent, 2 prosent og 23 prosent av overføringene (samlet 45 prosent), mens støtte via redusert skatt (som følge av foreldrefradraget) utgjør knapt 3 prosent av overføringene.

Tabell 1.15 viser at overføringene, målt i konstante priser, har økt betydelig i perioden fra 1993 til 2015. Figur 1.2 viser imidlertid at målt som andel av bruttonasjonalproduktet er støtten til barnefamiliene (begrenset til ordningene som inngår i tabell 1.15) om lag uendret fra 1993 til 2015.

Tabell 1.15 Utgifter til overføringer til barnefamilier, 1993–2015, mrd. 2015-kroner

År

Barnetrygd

Kontant-støtte

Forsørger-fradrag

Driftstilskudd barnehager

Foreldre-penger

Foreldrefradrag

Totalt

1993

17,5

0,0

3,0

7,7

6,4

1,3

36,0

1994

17,5

0,0

3,0

8,3

8,2

1,3

38,2

1995

17,2

0,0

2,9

8,9

8,6

1,5

39,0

1996

18,0

0,0

2,9

9,5

9,1

1,7

41,1

1997

18,2

0,0

2,8

9,4

9,4

1,6

41,4

1998

18,1

1,1

2,7

9,5

9,5

1,4

42,3

1999

17,5

3,2

2,7

9,7

10,1

1,7

44,8

2000

16,4

4,0

2,6

10,0

10,3

1,7

44,9

2001

18,9

3,8

0,0

11,0

10,5

1,7

45,9

2002

18,8

3,7

0,0

12,8

10,6

1,7

47,6

2003

18,2

3,5

0,0

13,1

11,4

1,8

48,0

2004

17,5

3,5

0,0

16,1

10,7

1,9

49,6

2005

17,4

3,5

0,0

19,3

11,7

1,9

53,7

2006

17,0

2,9

0,0

24,2

11,5

1,9

57,4

2007

16,9

2,4

0,0

28,7

12,0

1,9

61,9

2008

16,4

1,8

0,0

33,4

12,2

2,1

65,9

2009

16,2

1,6

0,0

37,3

13,4

2,2

70,8

2010

16,1

1,5

0,0

39,0

14,5

2,3

73,7

2011

16,0

1,5

0,0

35,6

15,2

2,4

70,7

2012

16,0

1,3

0,0

38,1

16,6

2,4

74,3

2013

15,6

0,9

0,0

39,2

17,9

2,2

75,9

2014

15,4

1,4

0,0

41,5

18,1

2,3

78,7

2015

15,2

1,8

0,0

40,4

18,1

2,8

78,4

Kilde: Vike (2016)

Figur 1.2 Overføringer til barnefamilier 1993–2015 som prosent av BNP

Figur 1.2 Overføringer til barnefamilier 1993–2015 som prosent av BNP

Kilde: Vike (2016)

Selv om den totale støtten (som andel av BNP) har holdt seg stabil, ser vi at sammensetningen av støtteordningene har endret seg. Barnetrygden har gradvis mistet betydning, forsørgerfradraget har forsvunnet og kontantstøtten har kommet til. Den største økningen i støtte kan tilskrives statlige og kommunale subsidier til barnehagene.

Tilskudd til barnehager økte særlig mye i perioden fra 2003 til 2009. Økningen skyldes både flere barn i barnehage, økte kostnader per plass og redusert foreldrebetaling per barn. Foreldrebetalingen ble hovedsakelig redusert gjennom reguleringer av foreldrebetalingen (maksimalpris). Til sammenlikning økte gjennomsnittlig foreldrebetaling i barnehage med rundt 40 prosent (i faste 2001-priser) i perioden 1992–2000 (Lilleås og Johnson, 2001), til tross for at statlig og kommunale tilskudd samtidig økte med 42 prosent. I perioden 2010–2015 har nivået på subsidiene holdt seg på et stabilt høyt nivå som andel av BNP. Foreldrebetalingen i barnehage har også stabilisert seg, eller økt svakt i denne siste perioden (Rønneberg, 2015).

Støtten gjennom foreldrepenger og foreldrefradrag har endret seg lite over tid, målt som andel av BNP. Foreldrepengene utgjør i 2015 noe over 20 prosent av de samlede utgiftene til overføringer.

I de følgende avsnittene fokuserer vi på overføringer som påvirker husholdningenes privatøkonomi. Vi fokuserer derfor på kontantoverføringer (som barnetrygd og kontantstøtte) og overføringer gjennom skattesystemet (som foreldrefradraget). Vi forsøker ikke å tallfeste verdien av tjenester, slik som den subsidierte barnehagetjenesten, for hver enkelt husholdning, men fokuserer i stedet på hvordan utgiftene til barnehage påvirker husholdningenes privatøkonomi.15

Siden den relative reduksjonen i støtte i form av kontantoverføringer og overføringer gjennom skattesystemet er større enn reduksjonen i foreldrebetaling for en barnehageplass, kan støtten til barnefamilienes privatøkonomi sies å ha blitt noe svekket i perioden 1993–2015. Samtidig kan det tenkes at bedre tilgang og bedre kvalitet på barnepass i barnehage har muliggjort en økning i yrkesinntekten til barnefamiliene. Det betyr at et vesentlig bidrag til barnefamilienes økonomi kommer via økt tilgang til barnehage, som igjen ofte betyr høyere yrkesinntekter. Slike effekter måles vanligvis ikke ved standard oversikter over overføringenes økonomiske betydning.16

1.5.2 Fordelingseffekter av barnetrygd og andre kontantoverføringer

Som redegjort for i avsnitt 3, anvendes det ulike simuleringsmodeller for å beregne den enkelte families støtte, dvs. det anvendes modeller som har blitt etablert for å kunne beskrive effekter av alternativ politikk. Modeller i LOTTE-familien anvendes avhengig av, for eksempel, om det er barnetrygd og kontantstøtte (LOTTE-Skatt), foreldrebetaling i barnehagene (LOTTE-Barn) eller om det er foreldrepenger (LOTTE-Trygd) som det fokuseres på. Men vi skal også gi beskrivelser av fordelingseffekter som ikke modellberegnes, men som vi har informasjon om via modellenes datagrunnlag.

Fremstillingen i det følgende er organisert med utgangspunkt i hva de ulike atferdsfrie modellene kan svare på, og i dette avsnittet skal vi først se på fordelingseffekter av barnetrygd, kontantstøtte, foreldrefradrag, engangsstønad ved fødsel, stipend fra Lånekassen og bostøtte. I avsnitt 5.4 vises det hvordan støtten via barnehagesubsidiene virker, mens vi i avsnitt 5.5 viser hvordan foreldrepengene fordeler seg blant mottakerne.

Gitt at fordelingsprofilen til de ulike støtteordningene i stor grad følger av regelverket, gir vi i tabell 1.16 en relativt kortfattet oversikt over regelverkene til de ulike ytelsene som vi skal se på i dette avsnittet. Dagens barnetrygd er universell og med en fast sats per barn under 18 år, men med et element av behovsprøving ved at enslige forsørgere har rett til utvidet barnetrygd (for ett barn ekstra) og eventuelt småbarnstillegg. Kontantstøtten er betinget på alder (barn i alderen 13–24 mnd.) og betinget på at barnet ikke går i barnehage med offentlige tilskudd. Foreldrefradraget gir en direkte overføring til barnefamiliene i form av redusert skatt. Engangsstønad ved fødsel er et engangsbeløp til foreldre (mødre) som ikke har opparbeidet rett til foreldrepenger (se egne analyser av foreldrepengene i avsnitt 5.5). Stipend omfatter stipend fra Lånekassa, både til videregående opplæring og høyere utdanning. Det inkluderer forsørger- og foreldrestipend også. Stipend mottatt i husholdningen inkluderer alle stipend vi har informasjon om, uavhengig av om dette er støtte til barn eller foreldre i husholdningen.

Tabell 1.16 Kort oversikt over noen kontantytelser samt foreldrefradrag

Ytelse

Kort beskrivelse

Sats 2016

Barnetrygd

For alle barn under 18 år, enslige forsørgere mottar for ett barn ekstra og småbarnstillegg (0–3 år)

970 kr per barn per mnd. Småbarnstillegg: 660 kr per mnd.

Kontantstøtte

Barn mellom 13 mnd. og 24 mnd. som ikke går i heltidsbarnehage

6000 kr per barn per mnd.

Foreldrefradrag

Fradrag i skatt (alminnelig inntekt), dok. utgifter til barnepass for barn under 12 år (barnehage, skolefritidsordning, dagmamma)

Maks. 25 000 kr ett barn, maks. 15 000 kr per barn deretter

Engangsstønad ved fødsel

Engangsbeløp til mor uten rett til foreldrepenger

46 000 kr

Stipend fra Lånekassen

Studenter med barn, barn i videregående opplæring

Foreldrestipend (49 uker), forsørgerstipend (1 620 kr per barn per mnd.)

Bostøtte

Behovsprøvd ordning basert på forhold mellom inntekt, boutgifter, antall personer i husholdningen

Avhengig av bosted. For Oslo, 5 pers, inntekt 320 000 kr og boutgift 9 000 kr: ca. 20 000 kr

I oversikten over fordelingsvirkningene av støtteordningene følger vi samme mal som i avsnitt 4, i den forstand at vi først viser hvordan de ulike støtteordningene fordeler seg på ulike familietyper når både inntekter og støtten måles i faktiske kronebeløp, og deretter vises fordelingseffekter basert på ekvivalensjusterte beløp.

Tabell 1.17 viser fordelinger av barnetrygd, kontantstøtte, skattereduksjon som følge av foreldrefradrag, engangsstønad ved fødsel, stipend og bostøtte (i faktiske kronebeløp), ved ulike kjennetegn ved barnefamiliene. Se tabell 1.6 (avsnitt 4.2) for supplerende informasjon om antall husholdninger i hver gruppe og hvilke inntektskomponenter som er viktige. Totalt sett mottar enslige forsørgere bortimot 40 000 kroner i gjennomsnitt fra de nevnte støtteordningene, mens gjennomsnittsbeløpet er om lag 33 000 kroner for par med barn. Barnetrygden er av størst betydning beløpsmessig for begge grupper.

Tabell 1.17 Gjennomsnittlige ytelser, utvalgte kontantoverføringer til husholdninger med barn 0–17 år. Yngste barns alder og antall barn

Husholdningstype

Disponibel inntekt

Barne-trygd

Kontant-støtte

Foreldrefradrag1

Engangstønad ved fødsel

Stipend (Lånekassen)

Bostøtte

Par med barn

861 800

21 200

2 700

3 900

600

3 800

900

Alder yngste barn

0–5 år

783 100

21 500

5 700

6 200

1 300

2 900

1 200

6–17 år

934 700

20 800

-

1 700

-

4 700

500

Antall barn (0–17 år)

1 barn

826 000

11 800

2 300

1 700

700

4 900

700

2 barn

879 400

23 100

2 500

4 800

500

2 900

600

≥3 barn

896 600

36 900

4 100

6 400

900

3 800

1 900

Enslig forsørger

433 000

25 400

1 100

1 600

500

6 100

5 100

Alder yngste barn

0–5 år

362 800

27 100

4 300

3 400

1 900

3 900

9 300

6–17 år

457 400

24 800

-

1 000

-

6 800

3 700

Antall barn (0–17 år)

1 barn

426 800

20 800

800

1 100

400

5 600

3 700

2 barn

443 500

32 400

1 600

2 300

500

6 500

6 600

≥3 barn

456 700

46 800

3 000

3 100

1 300

9 000

14 600

Flerfamiliehushold med barn

884 400

17 000

3 000

2 300

1 500

8 300

1 700

Alder yngste barn

0–5 år

966 200

20 500

6 400

3 900

3 100

7 700

2 500

6–17 år

811 400

13 900

-

900

-

8 900

1 100

Antall barn (0–17 år)

1 barn

782 100

10 600

2 300

1 100

1 200

8 000

1 500

2 barn

1 003 300

19 600

3 000

3 300

1 300

8 200

1 400

≥3 barn

993 800

33 600

5 700

4 600

2 700

9 700

3 200

1 Beløpene gjenspeiler skattereduksjonen som følge av foreldrefradraget.

Personer som bor alene sammen med barn regnes som enslige forsørgere. Barn med delt bosted vil kun være registrert i en av husholdningene.

Flerfamiliehusholdninger er alle (privat)husholdninger der personer bor sammen uten å være ektefeller, registrerte partnere, samboere, og/eller som foreldre og barn (uansett barnets alder). Husholdninger med tre generasjoner regnes som flerfamiliehushold.

Vi finner at utbetalt barnetrygd i gjennomsnitt er noe høyere for husholdninger med enslige forsørgere (25 400 kr) enn for parhusholdningene (21 200 kr). Kontantstøtten ser ut til å være høyere for parhusholdningene, men dette skyldes først og fremst at det er færre enslige forsørgere med barn i kontantstøttealder blant dem med barn i aldersgruppen 0–5 år. Tabell 1.23 i neste avsnitt viser at når vi begrenser populasjonen til husholdninger med barn i den aktuelle alderen, er det omtrent lik utnyttelse av kontantstøtte blant enslige forsørgere og parhusholdninger. Det samme gjelder for engangsstønad ved fødsel, som er høyere for enslige forsørgere enn for parhusholdninger når en begrenser til mottakerpopulasjonen (se avsnitt 5.3).

Skattereduksjonen som følge av foreldrefradraget er høyere for parfamiliene. Siden foreldrefradraget avhenger direkte av utgifter til barnepass, er dette en indikasjon på at utgiftene også er størst blant parhusholdninger. Dette kan blant annet skyldes at det er gjennomsnittlig eldre barn i husholdninger med enslige forsørgere, samt effekter av rettigheter til stønad til barnetilsyn og moderasjonsregler i barnehagene (se slutten av avsnitt 5.3 og avsnitt 5.4).

Stipend fra Lånekassen, og særlig utbetalinger gjennom bostøtte, er langt høyere for enslige forsørgere enn for par med barn. Vi ser også at bostøtten er særlig høy for husholdninger med minst tre barn.

Tallene diskutert så langt reflekter kun gjennomsnittlige størrelser og det er ikke informert om hvor mange som mottar overføringer i de respektive gruppene. Gjennomsnittstallene skjuler at det er store forskjeller i hvorvidt det er en liten gruppe med husholdninger som mottar store overføringer (slik som for engangsstønaden og kontantstøtten) eller om alle, eller en stor majoritet, er mottakere (slik som for barnetrygden og skattereduksjon av foreldrefradrag). I tabell 1.18 beskriver vi derfor andelen husholdninger som er mottakere av de ulike ordningene etter kjennetegn ved husholdningene. Tabellen viser, for eksempel, at det er relativt få par med barn som mottar bostøtte, mens 19 prosent av de enslige forsørgerne mottar slik støtte. Blant enslige forsørgere med 3 eller flere barn er det nærmere 40 prosent som mottar bostøtte.

Tabell 1.18 viser at det er en høyere andel par med barn (enn enslige forsørgere) som mottar kontantstøtte og har fordel av foreldrefradrag. Andelen som mottar stipend er relativt lik, så forskjellen i gjennomsnittsnivåene for stipend i tabell 1.17 skyldes større stipend i gjennomsnitt for mottakere som er enslige forsørgere.

Tabell 1.18 Andel husholdninger som mottar ytelse. Husholdninger med barn 0–17 år, yngste barns alder og antall barn.

Andel husholdninger i prosent med positiv inntekt fra

Husholdningstype

Kontantstøtte

Foreldrefradrag

Engangsstønad ved fødsel

Stipend

Bostøtte

Alle husholdninger

7,6

51,8

1,7

25,2

6,3

Par med barn

8,6

56,1

1,6

23,6

3,0

Alder yngste barn

0–5 år

17,8

82,5

3,3

9,8

4,3

6–17 år

-

31,6

-

36,3

1,9

Antall barn (0–17 år)

1 barn

7,6

35,9

1,7

29,2

2,9

2 barn

8,0

65,7

1,3

19,1

2,2

≥3 barn

12,0

76,6

2,2

22,1

5,4

Enslig forsørger

3,5

38,2

1,4

28,9

19,0

Alder yngste barn

0–5 år

13,5

76,6

5,2

15,4

34,7

6–17 år

-

24,8

-

33,6

13,5

Antall barn (0–17 år)

1 barn

2,4

31,3

1,1

28,4

15,6

2 barn

4,7

50,4

1,5

29,0

22,9

≥3 barn

9,6

62,9

3,2

33,5

38,7

Flerfamiliehushold med barn

8,9

40,8

3,7

33,6

7,0

Alder yngste barn

0–5 år

18,7

64,6

7,8

27,2

9,5

6–17 år

-

19,6

-

39,4

4,7

Antall barn (0–17 år)

1 barn

7,2

26,2

3,0

33,3

7,0

2 barn

8,8

53,2

3,6

32,5

5,7

≥3 barn

14,9

65,4

6,5

37,0

9,4

Personer som bor alene sammen med barn regnes som enslige forsørgere. Barn med delt bosted vil kun være registrert i en av husholdningene.

Flerfamiliehusholdninger er alle (privat)husholdninger der personer bor sammen uten å være ektefeller, registrerte partnere, samboere, og/eller som foreldre og barn (uansett barnets alder). Husholdninger med tre generasjoner regnes som flerfamiliehushold.

Ved å kombinere tall fra tabell 1.17 og tabell 1.18, finner vi blant annet at 35 prosent av enslige forsørgere med yngste barn 0–5 år, og 39 prosent av enslige forsørgere med minst tre barn, mottar i gjennomsnitt henholdsvis 27 000 kroner og 38 000 kroner i bostøtte.

I tabell 1.19 og 1.20 vises henholdsvis stønadsbeløp og mottakerandeler når familiene er gruppert etter utdannelse og landbakgrunn. Tabell 1.6 (avsnitt 4.2) gir supplerende informasjon om antall husholdninger i hver gruppe og hva som er hovedinntektskildene i gruppene. Vi ser at kontantstøtten er til dels avhengig av utdannelsesnivået (til hovedinntektstaker), og særlig ser en at det er høye tall for kontantstøtte i gruppen med «uoppgitt» utdannelse. Det henger trolig sammen med landbakgrunn. Både når det gjelder beløp (tabell 1.19) og andeler (tabell 1.20), ser en klart høyere tall for personer med bakgrunn fra «Europa utenom EU15» og «øvrige land».

Tabell 1.19 Gjennomsnittlige ytelser, utvalgte kontantoverføringer til husholdninger med barn 0–17 år. Utdanning og landbakgrunn

Husholdningstype

Disponibel inntekt

Barne-

trygd

Kontant-støtte

Foreldre-fradrag1

Engangsstønad ved fødsel

Stipend

Bostøtte

Par med barn

861 800

21 200

2 700

3 900

600

3 800

900

Utdanningsnivå

Uoppgitt

532 000

19 800

5 600

2 800

3 300

2 200

3 000

Grunnskole

689 900

21 000

3 600

3 000

1 400

5 800

3 600

Videregående

806 900

20 800

2 700

3 500

500

4 200

400

Universitet/ Høyskole

969 200

21 600

2 300

4 500

300

3 200

300

Innvandrere, landbakgrunn

Befolkning uten innvandrerbakgrunn

904 500

21 100

2 300

4 000

300

3 800

300

EU15, Canada, USA, Australia, NZL

891 100

20 800

2 300

4 300

1 000

3 200

300

Europa utenom EU15

533 400

17 300

6 100

3 100

2 200

1 500

1 000

Øvrige land

630 200

23 200

5 500

3 100

2 400

5 400

6 000

Enslig forsørger

433 000

25 400

1 100

1 600

500

6 100

5 100

Utdanningsnivå

Uoppgitt

292 500

25 200

2 300

1 500

2 100

4 000

13 900

Grunnskole

360 400

26 600

2 300

1 600

1 300

6 400

11 600

Videregående

426 900

24 900

700

1 400

200

6 600

3 200

Universitet/ Høyskole

499 300

25 200

600

1 700

100

5 600

1 800

Innvandrere, landbakgrunn

Befolkning uten innvandrerbakgrunn

448 700

25 100

800

1 600

200

5 900

2 900

EU15, Canada, USA, Australia, NZL

424 100

24 000

500

1 500

200

5 200

3 700

Europa utenom EU15

319 800

21 400

1 900

1 600

300

3 500

5 300

Øvrige land

360 200

28 200

2 900

1 500

2300

7 700

18 500

Flerfamiliehushold med barn

884 400

17 000

3 100

2 300

1 500

8 300

1 700

Utdanningsnivå

Uoppgitt

358 900

12 200

3 500

900

2 800

5 600

4 600

Grunnskole

678 400

15 700

3 500

1 800

1 600

9 200

3 200

Videregående

955 800

17 700

3 200

2 400

1 600

7 300

1 500

Universitet/ Høyskole

1 010 700

17 700

2 500

2 800

1 100

9 200

700

Innvandrere, landbakgrunn

Befolkning uten innvandrerbakgrunn

931 900

16 900

2 500

2 400

1 200

8 300

1 100

EU15, Canada, USA, Australia, NZL

799 700

13 800

3 200

2 200

1 700

8 200

500

Europa utenom EU15

551 200

12 400

4 900

1 800

1 700

4 000

1 600

Øvrige land

660 300

18 700

6 200

2 000

3 200

9 200

6 000

1 Beløpene gjenspeiler skattereduksjonen som følge av foreldrefradraget.

Personer som bor alene sammen med barn regnes som enslige forsørgere. Barn med delt bosted vil kun være registrert i en av husholdningene.

Flerfamiliehusholdninger er alle (privat)husholdninger der personer bor sammen uten å være ektefeller, registrerte partnere, samboere, og/eller som foreldre og barn (uansett barnets alder). Husholdninger med tre generasjoner regnes som flerfamiliehushold.

Tabell 1.20 Andel personer i husholdninger som mottar kontantytelser. Husholdninger med barn 0–17 år, utdanning og landbakgrunn

Andel med positiv inntekt fra

Husholdningstype

Kontantstøtte

Foreldrefradrag

Engangsstønad

Stipend

Bostøtte

Par med barn

8,6

56,1

1,6

23,6

3,0

Utdanningsnivå

Uoppgitt

15,9

50,6

8,3

10,0

10,8

Grunnskole

11,2

51,0

3,7

27,8

12,1

Videregående

8,2

52,5

1,3

26,5

1,8

Universitet/ Høyskole

7,6

60,4

0,9

21,2

1,1

Innvandrere, landbakgrunn

Befolkning uten innvandrerbakgrunn

7,3

56,5

0,8

24,5

1,3

EU15, Canada, USA, Australia, NZL

7,7

60,1

2,4

16,3

1,2

Europa utenom EU15

17,2

53,2

5,5

9,2

4,8

Øvrige land

15,8

52,7

6,4

24,4

17,9

Enslig forsørger

3,5

38,2

1,4

28,9

19,0

Utdanningsnivå

Uoppgitt

6,9

43,6

6,1

14,6

43,3

Grunnskole

6,6

43,0

3,5

27,8

41,9

Videregående

2,5

34,1

0,5

31,0

13,3

Universitet/ Høyskole

2,1

38,2

0,3

29,2

6,8

Innvandrere, landbakgrunn

Befolkning uten innvandrerbakgrunn

2,6

37,3

0,6

29,5

13,3

EU15, Canada, USA, Australia, NZL

1,5

31,6

0,6

26,1

14,7

Europa utenom EU15

6,0

42,5

0,7

14,3

21,3

Øvrige land

8,5

43,6

6,0

28,0

53,4

Flerfamiliehushold med barn

8,9

40,8

3,7

33,6

7,0

Utdanningsnivå

Uoppgitt

10,3

20,4

6,8

16,5

13,1

Grunnskole

10,5

34,4

4,1

37,9

11,7

Videregående

9,0

42,6

4,0

31,6

6,5

Universitet/ Høyskole

7,4

45,8

2,8

34,9

3,3

Innvandrere, landbakgrunn

Befolkning uten innvandrerbakgrunn

7,4

41,8

3,0

34,4

5,2

EU15, Canada, USA, Australia, NZL

8,4

32,3

4,1

31,2

3,1

Europa utenom EU15

15,9

36,0

4,2

14,8

9,5

Øvrige land

17,3

37,3

7,8

32,1

17,8

Personer som bor alene sammen med barn regnes som enslige forsørgere. Barn med delt bosted vil kun være registrert i en av husholdningene.

Flerfamiliehusholdninger er alle (privat)husholdninger der personer bor sammen uten å være ektefeller, registrerte partnere, samboere, og/eller som foreldre og barn (uansett barnets alder). Husholdninger med tre generasjoner regnes som flerfamiliehushold.

Når det gjelder bostøtte, er det særlig i gruppen personer fra «øvrige land» at en finner høye tall, både for gjennomsnittlige beløp og andeler. Det er også klare forskjeller med hensyn til utdannelse når det gjelder bostøtte. Som forventet går høy utdannelse sammen med lite støtte fra behovsprøvde ordninger. Også engangsstønad ved fødsel er en ytelse som i stor grad går til personer med landbakgrunn fra Øst-Europa og «øvrige land».

Tabell 1.21 viser hvordan ytelsene (ekvivalensjustert) fordeler seg på desiler når personene er rangert etter ekvivalensjustert disponibel inntekt i husholdningene. Tabellen reflekter at de fleste ytelsene har en profil som innebærer at en større andel av støtten går til familier med lav ekvivalensjustert inntekt. Unntaket er fordelen ved foreldrefradraget, som henger sammen med profilen på barnehageutgiftene, som vi snart skal komme til. Generelt sett er det ikke overraskende at utgifter til barnepass øker med inntekten, siden barnepass ofte er en forutsetning for lønnsarbeid. Dessuten er det lavere barnehageutgifter på lave inntektsnivåer på grunn av behovsprøving.17

Tabell 1.21 viser igjen at barnetrygden er den viktigste ytelsen i form av beløpsstørrelse. Selv for personer i første desil, som mottar en større andel av flere av de andre ytelsene, er støtten gjennom barnetrygden større enn støtten ved de andre ytelsene (listet i tabell 1.21) til sammen. Dette gjelder når populasjonen er personer i husholdninger med barn 0–17 år. Når vi begrenser til barn 0–5 år, er barnetrygden i desilgruppe 1 om lag på samme nivå som de andre ytelsene til sammen. Samtidig er også barnetrygden den viktigste kilden til at støtten til barnefamiliene er betydelig også i desilgruppe 10.

Tabell 1.21 Gjennomsnittlige kontantytelser i inntektsdesiler, ekvivalensjusterte beløp. Husholdninger med barn 0–17 år og 0–5 år

Ekvivalensjusterte beløp

Desil

Disponibel inntekt

Barnetrygd

Kontant-støtte

Foreldrefradrag1

Engangsstønad

Stipend

Bostøtte

Alle personer i husholdninger med barn 0–17 år

1

157 200

13 000

2 300

1 200

1 500

3 900

2 500

2

242 100

13 100

2 100

1 500

700

3 300

1 200

3

283 600

12 100

1 600

1 700

300

2 800

400

4

316 200

11 400

1 300

1 900

200

2 200

200

5

345 100

10 700

1 200

1 900

200

2 000

100

6

374 000

10 300

1 000

1 900

100

1 800

100

7

405 800

9 900

800

1 800

100

1 600

0

8

446 000

9 600

700

1 800

0

1 600

0

9

508 700

9 400

700

1 800

0

1 400

0

10

767 500

9 500

500

1 700

100

1 300

0

Alle personer i husholdninger med barn 0–5 år

1

147 100

12 900

3 800

1 600

2 700

3 300

2 400

2

225 400

13 000

4 200

2 100

1 600

3 000

1 700

3

266 900

12 100

3 600

2 600

900

2 600

700

4

299 900

11 500

2 900

2 900

500

1 700

200

5

328 500

10 900

2 700

3 100

400

1 500

200

6

355 700

10 600

2 300

3 200

300

1 200

100

7

385 600

10 200

2 000

3 300

200

900

100

8

423 100

9 700

1 900

3 200

100

800

100

9

480 400

9 600

1 800

3 200

100

700

0

10

697 900

9 400

1 600

3 300

100

300

0

1 Beløpene gjenspeiler skattereduksjonen som følge av foreldrefradraget.

Tabell 1.22 viser hvordan mottak av en ytelse, uavhengig av beløpsstørrelse, samvarierer med plassering i inntektsfordelingen, både for familier med barn 0–17 år og når det begrenses til familier med barn 0–5 år. Tabellen viser at det er særlig er engangsstønad og bostøtte som er indikatorer på at personene befinner seg i nedre del av fordelingen. For eksempel viser tabellen at hele 53,8 prosent av bostøttemottakerne befinner seg i nederste desil (desilgruppe 1), når populasjonen er husholdninger med barn 0–17 år.

Tabell 1.22 Fordeling av personer i desiler (husholdningsinntekt) ved positive beløp på ytelse. Husholdninger med barn 0–17 år og 0–5 år

Desilgruppe

1

2

3

4

5

6

7

8

9

10

Alle personer i husholdninger med barn 0–17 år

Antall, 1000 personer

10

10

10

10

10

10

10

10

10

10

Foreldrefradrag>0

1 338

9,2

10,0

10,4

10,7

10,7

10,5

10,1

9,8

9,5

9,1

Kontantstøtte>0

200

19,0

16,9

12,3

10,8

9,5

7,8

7,0

6,4

5,7

4,7

Engangsstønad ved fødsel>0

45

46,1

21,6

10,3

6,3

5,5

2,8

2,7

1,5

1,5

1,7

Stipend>0

654

11,0

11,4

10,9

10,3

9,6

9,6

9,4

9,7

9,1

9,0

Bostøtte>0

143

53,8

23,8

9,7

4,6

2,7

2,2

1,4

0,9

0,6

0,2

Alle personer i husholdninger med barn 0–5 år

10

10

10

10

10

10

10

10

10

10

Foreldrefradrag>0

926

7,7

9,2

9,7

10,4

10,6

10,6

10,7

10,4

10,4

10,3

Kontantstøtte>0

200

14,8

14,9

12,9

10,6

9,9

8,3

7,7

7,7

6,8

6,4

Engangsstønad ved fødsel>0

44

38,4

22,4

13,8

6,5

6,1

3,9

2,5

2,5

2,0

1,9

Stipend>0

139

16,9

17,8

15,7

11,9

9,8

8,0

6,0

5,8

5,1

2,9

Bostøtte>0

83

46,2

27,0

12,2

5,0

3,2

2,7

1,8

1,2

0,4

0,3

1.5.3 Nærmere om fordelingseffekter i mottakergrupper

1.5.3.1 Fordeling av kontantstøtte i familier med 1-åring

Noen av ytelsene, som vi har diskutert fordelingseffektene av, er rettet mot nærmere definerte familietyper. For eksempel gis det kontantstøtte til familier med barn som er mellom 1 og 2 år gamle og som ikke går i fulltidsbarnehage. I tabellene 1.23, 1.24 og 1.25 viser vi derfor fordelingseffekter når vi begrenser oss til målgruppen for kontantstøtte, dvs. når det betinges på at familiene har barn som er 1 og 2 år gamle.18 Tabellene bekrefter mønsteret som vi allerede har sett for større grupper av barnefamilier: Det er særlig personer med «uoppgitt» eller lav utdannelse og med landbakgrunn fra Øst-Europa og «øvrige land» som er mottakere av kontantstøtte.

Hovedforskjellen mellom tallene i tabellene 1.23 og 1.24 og tallene for kontantstøtte i tabell 1.19 er tallenes størrelse. I gruppen innenfor par med barn der hovedinntektstaker har landbakgrunn fra Øst-Europa og «øvrige land», er for eksempel gjennomsnittlig kontantstøtte på over 20 000 kroner. Dette bidrar også til at ytelsen betyr mest for familiene i nedre del av fordelingen, som vist i tabell 1.25. I tabell 1.25 presenteres det tall for hvor mye (ekvivalensjustert) kontantstøtte utgjør i prosent av (ekvivalensjustert) disponibel inntekt (i gjennomsnitt) i desilene. Som beskrevet i avsnitt 3, er mange ulikhetsmål, som Gini-koeffisienten, skala-invariante. Det betyr at ulikheten er uforandret for like prosentvise tillegg. Gitt fordelingsmønsteret for kontantstøtte i tabell 1.25, kan kontantstøtten sies å bidra til å redusere ulikheten. Dette illustreres ved at den prosentvis (prosent av ekvivalent disponibel inntekt) betyr mest i den nedre av fordelingen.

Tabell 1.23 Gjennomsnittlig kontantstøtte i mottakergruppen, husholdninger med barn 1–2 år. Utdanning og landbakgrunn

Referanse

Husholdningstype

Antall hushold

Disponibel inntekt

Kontantstøtte

I prosent av inntekt

Par med barn

101 800

758 300

13 100

1,73

Utdanningsnivå

Uoppgitt

4 700

497 300

18 900

3,80

Grunnskole

13 900

590 400

16 100

2,73

Videregående

32 600

712 500

14 500

2,04

Universitet/ Høyskole

50 600

858 000

11 000

1,28

Innvandrere, landbakgrunn

Befolkning uten innvandrerbakgrunn

79 500

800 200

11 400

1,42

EU15, Canada, USA, Australia, NZL

4 200

802 800

10 100

1,26

Europa utenom EU15

5 800

515 200

21 500

4,17

Øvrige land

12 300

586 900

21 200

3,61

Enslig forsørger

10 300

350 200

13 300

3,80

Utdanningsnivå

Uoppgitt

900

285 200

11 700

4,10

Grunnskole

4 000

325 000

16 700

5,14

Videregående

2 500

345 300

11 800

3,42

Universitet/ Høyskole

2 900

411 100

10 200

2,48

Innvandrere, landbakgrunn

Befolkning uten innvandrerbakgrunn

7 000

358 100

11 800

3,30

EU15, Canada, USA, Australia, NZL

300

351 500

6 200

1,76

Europa utenom EU15

300

256 500

19 100

7,45

Øvrige land

2 800

339 900

17 000

5,00

Flerfamiliehushold med barn

7 800

979 400

15 400

1,57

Utdanningsnivå

Uoppgitt

200

565 000

22 500

3,98

Grunnskole

1 700

820 700

19 000

2,32

Videregående

3 400

1 010 400

15 100

1,49

Universitet/ Høyskole

2 500

1 086 200

12 700

1,17

Innvandrere, landbakgrunn

Befolkning uten innvandrerbakgrunn

6 100

1 019 500

13 300

1,30

EU15, Canada, USA, Australia, NZL

200

1 144 600

19 400

1,69

Europa utenom EU15

200

631 100

20 400

3,23

Øvrige land

1 400

829 600

23 600

2,84

Tabell 1.24 Gjennomsnittlig kontantstøtte i mottakergruppen, husholdninger med barn 1–2 år. Yngste barns alder og antall barn

Referanse

Husholdningstype

Antall hushold

Disponibel inntekt

Kontantstøtte

I prosent av inntekt

Par med barn

101 800

758 300

13 100

1,73

Alder yngste barn

0 år (per 31.12)

9 600

769 000

12 600

1,64

1 år (per 31.12)

49 700

745 800

16 200

2,17

2 år (per 31.12)

42 500

770 500

9 700

1,26

Antall barn (0–5 år)

1 barn

53 200

726 200

13 000

1,79

≥2 barn

48 600

793 500

13 400

1,69

Antall barn (0–17 år)

1 barn

35 300

702 900

12 600

1,79

2 barn

44 700

779 200

11 900

1,53

≥3 barn

21 800

805 000

16 500

2,05

Enslig forsørger

10 300

350 200

13 300

3,80

Alder yngste barn

0 år (per 31.12)

600

359 500

22 200

6,18

1 år (per 31.12)

4 300

339 800

15 800

4,65

2 år (per 31.12)

5 500

357 300

10 300

2,88

Antall barn (0–5 år)

1 barn

7 300

342 000

12 300

3,60

≥2 barn

3 000

370 100

15 700

4,24

Antall barn (0–17 år)

1 barn

5 400

322 900

11 900

3,69

2 barn

3 500

362 400

13 700

3,78

≥3 barn

1 400

424 300

17 400

4,10

Flerfamiliehushold

7 800

979 400

15 400

1,57

Alder yngste barn

0 år (per 31.12)

700

1 033 500

18 900

1,83

1 år (per 31.12)

3 600

998 500

18 700

1,87

2 år (per 31.12)

3 500

949 600

11 500

1,21

Antall barn (0–5 år)

1 barn

4 900

950 300

14 900

1,57

≥2 barn

3 000

1 027 300

16 200

1,58

Antall barn (0–17 år)

1 barn

3 200

939 700

15 100

1,61

2 barn

2 700

1 011 100

13 300

1,32

≥3 barn

1 900

1 000 300

18 900

1,89

Tabell 1.25 Gjennomsnittlige kontantstøtte i desiler, ekvivalensjusterte beløp. Husholdninger med barn i alderen 1–2 år

Desilgruppe

Disponibel inntekt

Kontantstøtte

I prosent av inntekt

1

145 000

8 800

6,07

2

222 500

9 300

4,18

3

262 100

8 300

3,17

4

295 100

7 100

2,41

5

323 400

6 200

1,92

6

350 400

5 600

1,60

7

379 600

5 100

1,34

8

416 500

4 900

1,18

9

471 600

4 400

0,93

10

662 800

4 200

0,63

Denne fremstillingen betinger på at ikke atferden endres når kontantstøtten tas bort. Dersom kontantstøtten hindrer yrkesdeltakelse og lønnsinntekt, kan kontantstøtten derimot bidra til å øke ulikheten. Kontantstøtten virker som en kompensasjon for tapt arbeidsinntekt i en relativt kort periode, når en av foreldrene ønsker å passe barnet selv. Dersom arbeidsinntekten til familien ikke øker etter at kontantstøtteperioden utløper, kan det reises spørsmål om kontantstøtten bidrar til «innlåsingseffekter», og således ikke representerer et positivt fordelingsmessig bidrag.

1.5.3.2 Fordeling av engangsstønad i målgruppen

Engangsstønad ved fødsel har også en begrenset målgruppe. I avsnitt 5.5 kommer vi nærmere tilbake til hvordan foreldrepengene fordeler seg. Tabell 1.26 viser at det mottas mer engangsstønad blant enslige forsørgere enn blant par, når vi begrenser populasjonen til potensielle mottakere. Årsaken til at dette ikke kom tydelig frem i tabell 5.6, er at andelen enslige forsørgere øker med alder på barna. Det er med andre ord en relativt lav andel med enslige mødre og fedre blant husholdninger med 0-åringer.

Tabell 1.26 Fordeling av engangsstønad i mottakergruppen. Husholdninger med barn 0 år

Husholdningstype

Antall hushold

Disponibel inntekt

Engangsstønad

I prosent av inntekt

Par med barn

51 000

753 100

5 200

0,69

Antall barn (0–5 år)

1 barn

26 800

719 000

5 100

0,71

≥2 barn

24 200

790 800

5 300

0,67

Antall barn (0–17 år)

1 barn

21 300

709 200

5 000

0,71

2 barn

20 000

774 900

4 400

0,57

≥3 barn

9 700

804 300

7 000

0,87

Enslig forsørger

4 200

313 000

12 900

4,12

Antall barn (0–5 år)

1 barn

3 100

304 600

11 500

3,78

≥2 barn

1 000

338 500

17 300

5,11

Antall barn (0–17 år)

1 barn

2 600

288 200

12 300

4,27

2 barn

1 100

349 100

12 400

3,55

≥3 barn

500

362 400

17 600

4,86

Flerfamiliehushold

4 500

988 200

11 800

1,19

Antall barn (0–5 år)

1 barn

3 000

965 700

12 200

1,26

≥2 barn

1 500

1 033 200

11 000

1,06

Antall barn (0–17 år)

1 barn

2 100

930 100

11 100

1,19

2 barn

1 500

1 048 200

10 000

0,95

≥3 barn

900

1 022 400

15 900

1,56

Tabell 1.21 viste at engangsstønaden har en klar lavinntektsprofil blant husholdninger med barn 0–17 år og 0–5 år. Tabell 1.27 viser at dette er tilfelle også internt i gruppen av familier med 0-åringer. Tabellen viser at det prosentvise bidraget er klart størst i desilgruppe 1 og i desilgruppe 2.

Tabell 1.27 Gjennomsnittlige engangsstønad i inntektsdesiler, ekvivalensjusterte beløp. Husholdninger med barn 0 år

Desilgruppe

Disponibel inntekt

Engangsstønad

I prosent av inntekt

1

148 400

10 900

7,35

2

221 900

7 700

3,47

3

263 200

3 600

1,37

4

295 500

2 400

0,81

5

326 600

1 900

0,58

6

354 200

1 100

0,31

7

385 100

700

0,18

8

422 800

600

0,14

9

478 800

500

0,10

10

669 200

500

0,07

1.5.3.3 Nærmere om fordelingseffekter av støtten til enslige forsørgere

Enslig forsørger er et kriterium som utløser ytterligere støtte enn det som gjelder for par med barn. I tabell 1.28 vises fordelingen av en hel rekke ordninger som er rettet mot enslige forsørgere. Enslige forsørgere mottar barnetrygd for ett barn mer enn det de har, og dersom de mottar full overgangsstønad, har de også rett på et småbarnstillegg for barn i alderen 0–3 år, på 7 920 kroner i året. Overgangsstønad gis som hovedregel i opptil 3 år, er på 2,25 ganger grunnbeløpet og skattlegges som arbeidsinntekt. Enslige forsørgere kan også motta særskilt støtte til barnetilsyn og utdanning. Fordelen av særfradraget i inntektsskatten, som kom til erstatning for fjerning av skatteklasse 2 for enslige forsørgere, kommer vi tilbake til i avsnitt 6.5. For 2016 er dette fradraget på 51 804 kroner, og siden det går til fradrag i alminnelig inntekt, vil fordelen være på 25 prosent (skattesatsen på alminnelig inntekt i 2016) av dette.

Tabell 1.28 Andel personer i husholdninger som mottar ytelse rettet mot enslige forsørgere. Husholdninger med barn 0–17 år

Andel med positiv inntekt fra

Husholdningstype

Utvidet barnetrygd

Småbarnstillegg

Overgangs-stønad

Stønad til barnetilsyn

Utdannings-stønad

Alle husholdninger

16,3

1,8

3,5

5,1

0,6

Enslig forsørger

74,1

7,2

13,4

17,4

2,2

Alder yngste barn

0–5 år

64,4

28,0

37,6

39,7

6,6

6–17 år

77,5

-

5,0

9,6

0,7

Antall barn (0–17 år)

1 barn

74,7

6,2

10,7

14,3

2,1

2 barn

74,1

8,7

17,6

23,1

2,5

≥3 barn

68,3

12,4

25,9

27,6

3,0

Flerfamiliehushold med barn

20,2

4,5

6,6

7,4

1,1

Alder yngste barn

0–5 år

18,5

9,4

12,2

11,5

2,0

6–17 år

21,7

-

1,6

3,7

0,3

Antall barn (0–17 år)

1 barn

24,4

5,0

7,4

7,5

1,0

2 barn

16,4

3,6

5,4

7,8

1,3

≥3 barn

13,9

4,3

6,1

6,1

1,0

Flerfamiliehusholdninger er alle (privat)husholdninger der personer bor sammen uten å være ektefeller, registrerte partnere, samboere, og/eller som foreldre og barn (uansett barnets alder). Husholdninger med tre generasjoner regnes som flerfamiliehushold.

Personer som bor alene sammen med barn regnes som enslige forsørgere. Barn med delt bosted vil kun være registrert i en av husholdningene.

Tabell 1.28 viser at i gjennomsnitt for gruppen som helhet er støtten (via disse ytelsene) på over 40 000 kroner. Særlig siden overgangsstønaden i hovedsak går til foreldre med små barn, mottar enslige forsørgere med små barn en klart større andel av støtten enn dem som har større barn.

Tabell 1.29 viser at det bare er rundt 74 prosent av dem som vi har klassifisert som enslige forsørgere som mottar utvidet barnetrygd. Tabellen viser videre at overgangsstønaden mottas av rundt 13 prosent av enslige forsørgere med barn 0–17 år og av 38 prosent av enslige forsørgere med barn 0–5 år. Stønad til barnetilsyn mottas av 17 prosent av enslige forsørgere med barn 0–17 år og 40 prosent når populasjonen er enslige forsørgere med barn 0–5 år.

Tabell 1.29 Gjennomsnittlige ytelser særlig rettet mot husholdninger med enslige forsørgere. Husholdninger med barn 0–17 år. Yngste barns alder og antall barn

Husholdningstype

Disponibel inntekt

Ordinær barnetrygd

Utvidet barnetrygd

Småbarnstillegg

Overgangsstønad

Stønad til barnetilsyn

Utdanningsstønad

Alle husholdninger

782 600

19 700

1 900

100

4 200

800

100

Enslig forsørger

433 000

16 400

8 600

400

16 400

2 700

300

Alder yngste barn

0–5 år

362 800

18 100

7 300

1 700

50 100

6 200

900

6–17 år

457 400

15 800

9 000

-

4 600

1 400

100

Antall barn (0–17 år)

1 barn

426 800

11 800

8 600

400

13 500

1 800

300

2 barn

443 500

23 300

8 600

500

20 000

4 200

300

≥3 barn

456 700

38 100

8 000

800

32 200

5 200

400

Flerfamiliehushold med barn

884 400

14 400

2 300

300

8 600

1 000

200

Alder yngste barn

0–5 år

966 200

17 800

2 100

600

17 000

1 600

400

6–17 år

811 400

11 400

2 500

-

1 200

500

50

Antall barn (0–17 år)

1 barn

782 100

7 500

2 800

300

10 000

900

200

2 barn

1 003 300

17 400

1 900

200

6 400

1 300

200

≥3 barn

993 800

31 600

1 700

300

8 600

1 200

250

Flerfamiliehusholdninger er alle (privat)husholdninger der personer bor sammen uten å være ektefeller, registrerte partnere, samboere, og/eller som foreldre og barn (uansett barnets alder). Husholdninger med tre generasjoner regnes som flerfamiliehushold.

Personer som bor alene sammen med barn regnes som enslige forsørgere. Barn med delt bosted vil kun være registrert i en av husholdningene.

Tabell 1.30 viser hvordan mottak av de ulike ytelsene til enslige forsørgere samvarierer med plassering i inntektsfordelingen, for (alle) familier med barn 0–17 år. Vi ser at ytelsene i stor grad treffer dem med lavest inntekt, som både skyldes profilen til ytelsene internt blant enslige forsørgere og enslige forsørgeres plassering i inntektsfordelingen. Når det gjelder det siste, se for eksempel tabell 1.9.

Tabell 1.30 Fordeling av personer (i prosent) etter inntektstype i inntektsdesilene. Husholdninger med barn 0–17 år og husholdninger med barn 0–5 år

Desilgruppe

1

2

3

4

5

6

7

8

9

10

Alle personer i husholdninger med barn 0–17 år

Antall, 1000 personer

10

10

10

10

10

10

10

10

10

10

Ordninger for enslige forsørgere

Overgangsstønad>1 G

41

29,6

31,8

14,0

6,9

4,1

4,2

3,6

3,1

1,7

1,1

Utvidet barnetrygd>0

293

18,3

22,6

16,1

11,4

8,4

6,6

5,3

4,6

3,6

3,1

Småbarnstillegg>0

36

25,6

32,4

14,8

8,6

5,0

4,6

3,2

3,3

1,7

0,9

Stønad til barnetilsyn>0

103

19,4

26,8

18,3

11,0

8,0

5,6

4,5

3,6

2,0

0,8

Utdanningsstønad>0

11

31,6

31,7

13,3

3,7

3,4

4,9

4,7

3,6

2,8

0,4

Alle personer i husholdninger med barn 0–5 år

Antall, 1000 personer

10

10

10

10

10

10

10

10

10

10

Ordninger for enslige forsørgere

Overgangsstønad>1 G

34

18,7

32,9

18,5

7,6

5,8

3,5

5,1

4,0

2,3

1,7

Utvidet barnetrygd>0

78

18,4

26,4

18,5

10,8

7,3

4,3

4,8

4,7

2,8

2,0

Småbarnstillegg>0

36

16,8

30,7

19,7

9,7

6,8

3,8

4,7

4,4

2,0

1,4

Stønad til barnetilsyn>0

66

13,4

25,0

20,3

12,0

9,0

6,1

5,6

4,5

3,1

1,2

Utdanningsstønad>0

9

20,8

31,2

16,9

6,2

4,6

2,5

7,4

5,1

3,3

2,0

Personer som bor alene sammen med barn regnes som enslige forsørgere. Barn med delt bosted vil kun være registrert i en av husholdningene.

Tabell 1.31 oppsummer fordelingsprofilen på ytelsene for enslige forsørgere, målt i ekvivalente størrelser, i to forskjellige populasjoner − blant alle familier med barn 0–17 år og blant enslige forsørgere med barn 0–17 år. Gitt at mange enslige forsørgere befinner seg i den nedre delen av fordelingen blant familier med barn, ser en som forventet (i det øvre panelet) at ytelsen i større grad mottas av familier med lave inntekter. Men også når det begrenses til de enslige forsørgerne (nedre panel), ser vi at ytelsene i stor grad treffer familier med lav inntekt.

Tabell 1.31 Gjennomsnittlige ytelser til enslige forsørgere i desiler av inntekt, ekvivalensjusterte beløp. Husholdninger med barn 0–17 år og enslige forsørgere med barn 0–17 år

Ekvivalensjusterte beløp

Alle personer i husholdninger med barn 0–17 år

Desil

Disponibel inntekt

Barnetrygd

Overgangsstønad

Stønad til barnetilsyn

Utdanningsstønad

1

157 200

13 000

5 700

600

100

2

242 100

13 100

6 600

1 000

100

3

283 600

12 100

2 800

800

100

4

316 200

11 400

1 400

500

0

5

345 100

10 700

700

300

0

6

374 000

10 300

700

200

0

7

405 800

9 900

600

200

0

8

446 000

9 600

500

100

0

9

508 700

9 400

300

100

0

10

767 500

9 500

100

0

0

Personer i husholdninger med enslige forsørgere og barn 0–17 år

1

118 000

16 500

8 500

900

100

2

189 600

18 400

18 100

1 800

300

3

216 400

18 600

23 900

2 800

600

4

239 100

18 300

19 600

2 700

300

5

258 900

18 100

14 900

2 700

300

6

279 900

17 600

12 000

2 600

300

7

303 700

17 200

7 000

2 300

200

8

333 200

16 600

4 000

1 600

100

9

377 400

16 100

1 800

700

0

10

546 900

15 500

900

200

0

Personer som bor alene sammen med barn regnes som enslige forsørgere. Barn med delt bosted vil kun være registrert i en av husholdningene.

1.5.4 Støtte via subsidiering av barnehager

Som vist i tabell 1.15 og figur 1.2, går en stadig større andel av støtten til barnefamiliene via subsidiert barnepass. Ifølge Lunder (2015) er tilskuddssatser for barnehagene 196 169 kroner per barn for små barn og 94 695 kroner for store barn i 2016. Som allerede diskutert, forsøker vi ikke å tallfeste verdien av barnehagetjenesten for hver enkelthusholdning, men fokuserer i stedet på hvordan utgiftene til barnehage påvirker husholdningenes privatøkonomi.19 Effekten av endringer i subsidier eller endringer i foreldrebetaling er to sider av samme sak, så lenge kvaliteten på barnehagetjenesten (kostnadene totalt sett) er uendret. Dermed kan fordelen av gratis barnehage, som vi kommer tilbake i avsnitt 6, håndteres som en økning i disponibel inntekt etter barnehageutgifter.

Regulering av foreldrebetaling i barnehage gjøres ved nasjonalt fastsatte maksimal-priser, samt (siden 2015) en nasjonal ordning for inntektsmoderasjon. Inntektsprøving er basert direkte på total husholdningsinntekt, uten å skille mellom husholdninger med enslige forsørgere og parhusholdninger. Dette gjør at det i større grad er enslige forsørgere enn parhusholdninger som drar fordel av ordningen. I tillegg har enslige forsørgere med arbeidsinntekt under 6 G rett til stønad til barnetilsyn, som innebærer at 64 prosent av de dokumenterte utgiftene til barnehage (og eventuelt annet barnepass) betales av det offentlige. Dagens moderasjonsordning har en skarp inntektsgrense for gratis kjernetid på 417 000 i 2016, og en inntektsmoderasjonsordning som medfører at utgiftene for ett barn i barnehage ikke skal overstige 6 prosent av husholdningsinntekten.

I oversikten over anvendte simuleringsmodeller (i avsnitt 3) ble det vist til at foreldrebetalingen i barnehager beregnes ved modellkonseptet LOTTE-Barn (Lian, Vattø og Thoresen, 2017). Modellen nyttiggjør seg av indirekte informasjon om hvem som bruker barnehager, via informasjon om familienes bruk av foreldrefradrag og mottak av kontantstøtte, og simulerer deretter husholdningenes utgifter til barnehage ved å bruke gjeldene regler for maksimalpris og nasjonale moderasjonsordninger. Alle barn som er 0 år per 31.12 tilordnes for enkelthets skyld ingen barnehageplass, mens barn som er 6 år per 31.12 tilordnes maksimalt en halvårsplass i barnehagen over året, under antakelsen at alle disse barna starter på skolen i august. Selv om antall barnehageplasser undervurderes med omtrent 4 prosent i modellen (sannsynligvis på grunn av gratisplasser og plasser som betales av andre enn foreldrene), mener vi at modellen gir et godt anslag for husholdningenes faktiske utgifter til barnehage.

Foreldrebetaling i barnehage påvirker stønad til barnetilsyn og skattereduksjon ved foreldrefradraget, og vi diskuterer derfor effekter av disse ordningene samlet sett. Det følger at netto foreldrebetaling er brutto foreldrebetaling fratrukket eventuell stønad til barnetilsyn og skattereduksjon ved den delen av foreldrefradraget som tilskrives barnehageutgifter.20

Tabell 1.32 viser hvordan foreldrenes utgifter til barnepass fordeler seg over husholdninger med barn i aldersgruppen 0–6 år.21 Tabellen viser husholdningenes gjennomsnittlige utgifter til barnehage, fordelt etter forsørgerstatus og antall barn i førskolealder. Brutto foreldrebetaling per barn i barnehage er på maksimalt 29 205 kroner per barn. Men på grunn av ordninger for inntektsmoderasjon og søskenmoderasjon, i tillegg til at andelen av barna som benytter (betalt) barnehageplass er på omtrent 0,7, er de gjennomsnittlige utgiftene lavere. I gjennomsnitt utgjør husholdningenes brutto utgifter til barnehage om lag 23 000 kroner for par med ett barn og i overkant av 40 000 kroner for par med to barn. Etter å ha tatt hensyn til foreldrefradrag og stønad til barnetilsyn, er foreldrenes faktiske utgifter redusert til om lag 16 000 kroner og 29 000 kroner årlig, for henholdsvis par med ett og to barn. Skattereduksjonen som følge av foreldrefradraget demper effekten av søskenmoderasjon (særlig for husholdninger som betaler full pris i barnehage) ved at maksimalgrensen i foreldrefradraget er lavere for barn nummer 2 og 3.

Tabell 1.32 viser at brutto foreldrebetaling i barnehage er lavere for enslige forsørgere. Stønad til barnetilsyn for enslige forsørgere fører til at netto foreldrebetaling i barnehage reduseres ytterligere. Tabell 1.33 viser de gjennomsnittlige barnehageutgiftene når populasjonen begrenses til husholdninger som betaler for 1, 2 eller 3 fulltidsplasser.

Tabell 1.32 Gjennomsnittlig foreldrebetaling, husholdninger med barn 0–6 år. Forsørgerstatus og antall barn 0–6 år

Forsørgerstatus

Antall barn

(0–6 år)

Brutto foreldrebetaling

Foreldrefradrag1

Stønad til barnetilsyn

Netto foreldrebetaling2

I prosent av inntekt

Par med barn

1 barn

22 700

4 500

100

16 300

2,1

2 barn

40 500

8 000

100

28 600

3,5

≥3 barn

45 200

9 500

100

30 700

3,8

I alt

28 500

5 700

100

20 200

2,6

Enslig forsørger

1 barn

12 600

1 700

3 400

5 800

1,2

2 barn

19 700

2 700

5 100

8 900

1,7

≥3 barn

21 500

2 600

7 000

7 800

1,5

I alt

13 800

1 900

3 700

6 300

1,3

1 Beløpene gjenspeiler skattereduksjonen som følge av foreldrefradraget.

2 Netto foreldrebetaling under forutsetning om at foreldrefradraget for barn i aldergruppen 0–6 år benyttes til å dekke brutto foreldrebetaling i husholdningen inntil fastsatte grenser.

Personer som bor alene sammen med barn regnes som enslige forsørgere. Barn med delt bosted vil kun være registrert i en av husholdningene.

Tabell 1.33 Gjennomsnittlig brutto og netto foreldrebetaling i barnehage, gitt fulltidsplass i barnehage.

Forsørgerstatus

Antall barn i barnehage

Brutto foreldrebetaling

Netto foreldrebetaling1

Par med barn

1 barn

30 700

22 000

2 barn

54 000

38 100

≥3 barn

70 600

48 000

I alt

38 500

27 300

Enslig forsørger

1 barn

19 400

8 900

2 barn

34 600

15 600

≥3 barn

40 600

14 700

I alt

21 900

10 000

1 Netto foreldrebetaling under forutsetning om at foreldrefradraget for barn i aldergruppen 0–6 år benyttes til å dekke brutto foreldrebetaling i husholdningen, begrenset av fastsatte grenser.

Personer som bor alene sammen med barn regnes som enslige forsørgere. Barn med delt bosted vil kun være registrert i en av husholdningene.

Videre viser tabell 1.34 hvordan utgifter til barnepass i barnehage fordeler seg over inntektsdesiler når inntekter og beløp er ekvivalensjusterte. Vi ser at netto foreldrebetaling i barnehage øker med inntekten, selv om antall barn i førskolealder (0–6 år) i gjennomsnitt er noe høyere blant inntektsgruppene i nedre del av fordelingen (se tabell 1.10). Vi ser også at netto foreldrebetaling i barnehage i prosent av inntekt (i gjennomsnitt) er relativt lik over store deler av inntektsfordelingen, med unntak av desilgruppe 10.

Tabell 1.34 Gjennomsnittlige kostnader til barnetilsyn i desiler, ekvivalensjusterte beløp. Husholdninger med barn 0–6 år

Desilgruppe

Ekv inntekt

Brutto foreldrebetaling

Foreldrefradrag1

Stønad til barnetilsyn

Netto foreldre-betaling2

I prosent av ekv. inntekt

1

144 300

5 900

1 100

300

3 600

2,5

2

220 100

10 400

1 900

800

6 600

3,0

3

259 700

12 300

2 300

700

8 100

3,1

4

291 400

13 500

2 600

500

9 200

3,2

5

318 900

13 900

2 700

300

9 700

3,0

6

346 000

14 000

2 800

100

9 900

2,9

7

375 600

14 100

2 800

100

10 000

2,7

8

413 100

13 700

2 700

0

9 800

2,4

9

471 400

14 000

2 800

0

10 000

2,1

10

706 600

14 100

2 800

0

10 000

1,4

1 Beløpene gjenspeiler skattereduksjonen som følge av foreldrefradraget.

2 Netto foreldrebetaling under forutsetning om at foreldrefradraget for barn i aldergruppen 0–6 år benyttes til å dekke brutto foreldrebetaling i husholdningen, begrenset av fastsatte grenser.

1.5.5 Fordeling av foreldrepenger

Foreldrepenger skal sikre inntekten til foreldre i forbindelse med fødsel og adopsjon. Den samlede foreldrepengeperioden er på 49 uker med 100 prosent dekningsgrad eller 59 uker med 80 prosent dekningsgrad. Foreldrepengene må benyttes innen barnet er 3 år. Mor opparbeider seg en rett til foreldrepenger hvis hun har vært yrkesaktiv og har hatt pensjonsgivende inntekt i minst 6 av de 10 siste månedene. Far har rett til fedrekvote hvis mor har opparbeidet seg rett til foreldrepenger.

Foreldrepengeperioden består av fedrekvoten, mødrekvoten og fellesperioden. Mødrekvoten består av 10 uker, hvorav seks uker må tas rett etter fødselen. Mor må i tillegg ta 3 uker av foreldrepengeperioden før termin. Fedrekvoten har endret seg noe de siste årene. Den ble satt til 12 uker i 2011, til 14 uker i 2013 og tilbake til 10 uker i 2014. Fellesperioden er de ukene som blir igjen når de 3 ukene før terminen, mødrekvote og fedrekvote er trukket ifra.

Foreldrepengeperioden er fleksibel. Den kan utsettes eller kombineres med arbeid eller ferie. Det er også mulig for mor og far å ta deler av den samtidig. Foreldrepenger kan gis ved adopsjon, men det er utelatt her. Legg også merke til at vi her presenterer tall for året 2013, og ikke for 2016, som i resten av publikasjonen. Det er modellen LOTTE-Trygd som anvendes i dette avsnittet, og datagrunnlaget i modellen er FD-Trygd, se for eksempel Hansen, Hetland og Sivertstøl (2013).

Tabell 1.35 viser fordelingen av foreldrepenger etter kjønn i 2013. Det er viktig å merke seg at tabellen ikke viser det totale beløpet foreldrepenger et individ får i forbindelse med en fødsel, men kun det som ble registrert i 2013. Tabellen viser at det er et godt samsvar mellom antall personer registrert i LOTTE-Trygd og det som rapporteres fra NAV. Antall uker med foreldrepenger er justert til 100 prosent dekningsgrad. En ser av tabellen at kvinner mottar foreldrepenger i 19,4 uker i gjennomsnitt, mens menn får støtte i 11,4 uker. Dette er mindre enn den fastsatte foreldrepengeperioden, noe som skyldes at de fleste som er registrert med foreldrepenger i 2013 mottok dette over flere kalenderår.

Tabell 1.35 Gjennomsnittlig antall uker med foreldrepenger, gjennomsnittlig inntekt og gjennomsnittlig utbetalt beløp etter kjønn, 2013

Antall personer

Antall personer

Gjennomsnitt

NAV

LOTTE-Trygd

Uker1

Inntekt etter skatt

Utbetalt beløp

Kvinner

85 740

85 917

19,4

324 299

123 129

Menn

59 305

59 305

11,4

462 943

72 242

I alt

145 045

145 222

16,0

380 918

102 348

1 Uker er justert til antall uker med 100 % dekningsgrad

Tabell 1.36 viser antall uker totalt med foreldrepenger for personer som antas å ha avsluttet sin foreldreperiode i 2013. I gjennomsnitt mottar kvinner foreldrepenger i 37,4 uker og menn i 14,9 uker. Summen av gjennomsnittene er 52,3 uker, hvilket er noe mer enn foreldreperioden på 49 uker. Dette kan til dels skyldes at FD-Trygd ikke angir foreldrepenger i forbindelse med hver fødsel, slik at vi ikke alltid klarer å skille helt mellom flere overlappende foreldrepengeperioder.

Tabell 1.36 Gjennomsnittlig antall uker totalt med foreldrepenger for personer som antas å ha avsluttet sin foreldrepengeperiode i 2013, etter kjønn

Antall personer

Antall

LOTTE-Trygd

Uker1

Kvinner

42 119

37,4

Menn

38 784

15,0

Sum

80 903

52,4

1 Uker er justert til antall uker med 100 % dekningsgrad

Tabell 1.37 viser gjennomsnittlig antall uker med foreldrepenger, inntekt etter skatt og utbetalt beløp i løpet av kalenderåret 2013 (tilsvarende som i tabell 1.35), fordelt over ulike husholdningstyper. Antall uker med foreldrepermisjon er høyere for enslige forsørgere, 21 uker, enn for andre husholdninger (16 uker). Antall uker med foreldrepermisjon blant enslige forsørgere er også noe høyere enn gjennomsnittet for mødre som mottar foreldrepenger (se tabell 1.35). Dette skyldes til dels at fedrene i parhusholdningene tar ut mer permisjon enn fedrekvoten, og til dels at enslige kvinner i noen tilfeller kan få overført fedrekvoten. Vi ser videre at gjennomsnittlig antall uker med foreldrepenger ikke ser ut til å variere med antall barn i husholdningen.

Tabell 1.37 Gjennomsnittlig antall uker med foreldrepenger, gjennomsnittlig inntekt etter skatt og gjennomsnittlig utbetalt beløp for personer i noen utvalgte husholdningstyper, 2013

Antall

Gjennomsnitt per person

Husholdningstype

Uker per person

Inntekt etter skatt

Utbetalt beløp

Enslig med barn

4 614

21,0

349 840

116 806

Par

med 1 barn

50 436

16,2

362 473

104 574

med 2 barn

53 572

15,8

391 612

103 375

med 3 barn

20 826

15,8

417 704

100 488

med 4+ barn

4 785

16,2

412 316

96 611

Tabell 1.38 viser hvordan totalt antall uker med foreldrepenger og utbetalt beløp varierer blant husholdninger som mottar enten foreldrepenger eller engangsstøtte. Par som får engangsstøtte er inkludert fordi de potensielt kan motta foreldrepenger, dersom kravet om at mor må ha vært yrkesaktiv fjernes. Enslige forsørgere som mottar engangsstøtte er ikke inkludert i tabellen. Tabellen viser hvordan utbetalt beløp varierer med disponibel inntekt. Inntektsgrupperingen er basert på ekvivalensjustert disponibel inntekt, i husholdninger som mottok foreldrepenger i 2013. Vi ser at antall uker med foreldrepenger er lavest blant de med lavest husholdningsinntekt. Det ekvivalensjusterte beløpet som utbetales stiger med inntekt. Utbetaling av foreldrepenger som andel av inntekten er høyest for personer i desilgruppe 4 og desilgruppe 5. De mottar en ekvivalensjustert utbetaling som er om lag 21 prosent av ekvivalensinntekten. Merk at mens utbetaling av foreldrepenger er en nettoutgift for staten, så representerer det en ren erstatning av inntekt for personer som tjener mindre enn 6 G. De opplever således ikke en endring i inntekt ved permisjonen.

Tabell 1.38 Gjennomsnittlig utbetalt foreldrepenger i desiler for personer i husholdninger med barn som gir rett til foreldrepenger eller engangsstøtte, ekvivalensjusterte beløp, 20131

Desilgruppe

Ekv. justert disponibel

inntekt

Uker med foreldrepenger per husholdning1

Ekv.justert utbetalt

beløp

I prosent av ekvivalent inntekt

1

168 828

14,8

33 632

19,9

2

239 017

19,8

48 637

20,3

3

274 724

21,4

56 258

20,5

4

302 191

22,2

62 853

20.8

5

326 939

22,6

67 676

20,7

6

351 701

22,2

70 405

20,0

7

380 057

22,4

76 267

20,1

8

415 509

21,8

79 262

19,1

9

468 690

21,6

83 326

17.8

10

663 767

21,0

85 927

12,9

1 Tabellen viser tall for 112 906 husholdninger som enten mottok foreldrepenger eller var par som mottok engangsstøtte i 2013.

1.6 Effekter av endringer i støtten

1.6.1 Generelt om betinging av ytelser

Skatte- og overføringssystemet betinger på flere kjennetegn enn kun inntekten til personene. Skattebyrden for den enkelte skattyter avhenger både av inntekt og andre karakteristikker ved personen. For eksempel har enslige forsørgere et eget fradrag, som følge av at det er antatt at denne gruppen har lavere skatteevne enn andre deler av befolkningen.

Fra et annet perspektiv kan slike kjennetegn være nyttige for å kunne redusere det økonomiske effektivitetstapet ved omfordeling. Det betyr at en anvender kjennetegn ved individene, som at en er enslig forsørger, for å omfordele inntekt. I et samfunnsøkonomisk optimal-skatt perspektiv er problemet at en ikke observerer skatteevnen direkte men primært beskatter inntekten. Et resultat av dette er at personer med høy skatteevne kan tenkes å arbeide mindre for å redusere beskatningen. Gitt dette, kan det være en fordel å finne frem til andre kjennetegn (enn inntekt) som er assosiert med skatteevne. Mankiw og Weinzierl (2010) drar dette poenget ut i en ytterlighet når de diskuterer om skatt på personers høyde kan være fornuftig.22 En viktig argumentasjon er da at beskatning av personers høyde gir ingen uheldige insentivvirkninger.

Inntekt er med andre ord ikke noe ideelt mål som utgangspunkt for omfordeling. I denne sammenhengen er det viktig å være oppmerksom på at når skattesystemet allerede inneholder skattesatser som avhenger av inntekt (progressivt system), kan det å gi overføringer til barnefamilier som også avhenger av inntekt, gi svært høye marginalskatter. En inntektsprøvd ordning der det gis 3 000 kr i måneden (36 000 kr per år) til husholdninger med husholdningsinntekt under 400 000, som avtrappes i intervallet fra 400 000 kr til 500 000 kr, gir en effektiv marginalskatt på foreldrenes inntekt på over 70 prosent i dette intervallet. Det betyr at hvis du øker arbeidsinntekten med 1 kr vil du kun sitte igjen med om lag 30 øre i økt inntekt. Dette fordi marginalskatten på arbeidsinntekt er på omtrent 35 prosent, i tillegg til at familien (på grunn av inntektsprøvingen) taper 36 prosent (36 000 delt på 100 000) av en krone for hver krone arbeidsinntekten øker innenfor dette inntektsintervallet.

Vi kommer tilbake til vridninger i arbeidstilbudet i beskrivelsene av ulike metoder for inntektsprøving av barnetrygden.

1.6.2 Behovsprøving av barnetrygd

1.6.2.1 Alternativer for skattlegging og inntektsprøving

For i større grad å rette barnetrygden mot barnefamilier med lavere inntekter, kan en vurdere å beskatte eller inntektsprøve ordningen.23 Dette har vært diskutert en rekke ganger tidligere, blant annet i NOU 1988: 24 Inntektsdannelsen i Norge, NOU 1993: 11 Mindre til overføringer – mer sysselsetting, NOU 1996: 13 Offentlige overføringer til barnefamilier og NOU 2009: 10 Fordelingsutvalget.

Kornstad og Thoresen (2004) diskuterer ulike modeller for hvordan dette kan gjøres i Norge, og beskriver hvordan de ulike alternativene for behovsprøving virker på inntektsfordelingen og på mødrenes arbeidstilbud. Analysen viser at mødrenes arbeidstilbud reduseres relativt kraftig av å innføre ulike former for behovsprøving. Analysene er gjennomført for inntektsåret 1994, da mødres yrkesdeltakelse og arbeidstid var lavere enn i dag. Gjennomgangen av litteraturen om arbeidstilbud og familiepolitikk, i avsnitt 2, illustrerer også at effekter til en viss grad kan være situasjonsbestemte, og det er nærliggende å tro at responsene kan være annerledes i dag enn hva Kornstad og Thoresen fant. I det følgende skal vi derfor oppdatere deler av analysene i Kornstad og Thoresen (2004) ved å bruke arbeidstilbudsmodellen LOTTE-Arbeid.

Vi gjør oppmerksom på at det er i hvert fall to viktige momenter i diskusjonen av barnetrygdens utforming som det ikke blir ytterligere fokusert på i det følgende. For det første at barnetrygden (hovedsakelig) er en inntektsoverføring til kvinner og for det andre at inntektsprøving av offentlige overføringer kan medføre stigmatisering. Stigmatisering referer seg til «sosialpsykologiske» kostnader ved å motta en inntektsprøvd ytelse, se for eksempel Garfinkel (1982), og er et argument for å opprettholde universelle ordninger. At barnetrygden overføres til kvinner har nok historisk vært en medvirkende årsak til dens popularitet. Lundberg, Pollak og Wales (1997) finner sterke indikasjoner på at en overgang til en mer «kvinneorientert» stønadsordning i Storbritannia førte til endring i utgifter til kvinner og barns klær, på bekostning av menns kleskjøp.

Det er hovedsakelig to typer behovsprøving som diskuteres – skattlegging av barnetrygden som lønn og ulike alternativer for inntektsprøving av ytelsen. Ved skattlegging legges barnetrygden inn i lønnsinntekten og beskattes som personinntekt. Dette betyr at reduksjonen i barnetrygd er avhengig av mottakerens inntektsnivå og tilhørende marginalskatt. Ved inntektsprøving reduseres barnetrygden i stedet ved fastsatte inntektsgrenser eller inntektsintervall, basert på husholdningens inntekt. Sannsynligvis er det høyere administrative kostnader knyttet til å innføre inntektsprøvd barnetrygd enn å bruke det eksisterende skattesystemet til å skattlegge ytelsen.

I det følgende beskriver vi former for skattlegging og inntektsprøving nærmere, før vi diskuterer fordelingseffekter og arbeidstilbudsresponser av de ulike alternativene.

1.6.2.2 Skattlegging

I det følgende skal vi fokusere på skattlegging av barnetrygd som mors arbeidsinntekt. Alle alternativer for behovsprøving, både skattlegging og inntektsprøving, har et provenynøytralt alternativ. Provenynøytralitet oppnås ved at satsene er hevet til et nivå som sikrer at utgiftene til ordningen er den samme som i utgangssituasjonen. Tabell 1.39 viser at provenøytralitet ved skattlegging av barnetrygden oppnås ved å multiplisere satsene med om lag 1,5. De totale simulerte utgiftene til barnetrygd i 2016 er på om lag 14,4 mrd. kroner.24

Tabell 1.39 Oversikt over provenyer og satser, 2016-referansen og skattlegging av barnetrygden

Referanse

Skattlegge

Skattlegge, provenynøytralt

Faktor x sats

1,0

1,0

1,52

Totalt proveny, barnetrygd, mrd. kr

14,4

9,5

14,4

Figur 1.3 viser hvordan barnetrygd etter skatt påvirkes for en familie med ett barn, avhengig av mors lønnsinntekt, når den beskattes. Det følger av en slik form for behovsprøving, at barnetrygden etter skatt følger marginalskatten på lønn. For eksempel, når maksimal marginalskatt, som er 46,9 prosent i 2016, nås på inntekter i overkant av 900 000 kroner, så forsvinner bortimot halvparten av barnetrygden i skatt, siden barnetrygden legges til lønnsinntekten.

Figur 1.3 Utbetalt barnetrygd for ett barn når den beskattes som lønnsinntekt

Figur 1.3 Utbetalt barnetrygd for ett barn når den beskattes som lønnsinntekt

1.6.2.3 Inntektsprøving

Når det gjelder prøving av barnetrygd mot inntekt, er det husholdningsinntekt, dvs. inntektene til alle medlemmer i husholdningene, som danner basis for inntektsprøvingen. Det anvendes en bred definisjon av inntekt, som inkluderer lønnsinntekter, kapitalinntekter, næringsinntekter og pensjoner. Inntektsbegrepet er nær det som anvendes ved inntektsprøving av foreldrebetaling i barnehager, etter nåværende regler.

I tabell 1.40 gir vi en samlet oversikt over 7 ulike varianter for prøving av barnetrygden mot inntekt, mens tabell 1.41 gir en oversikt over de samme 7 ulike variantene for inntektsprøving, men med den forskjell at satsen for barnetrygd før inntektsprøving økes slik at provenyet for ordningene fortsatt er på 14,4 mrd. kroner, dvs. såkalte provenynøytrale endringer. Alle alternativene må tolkes som konstruerte eksempler for å illustrere effekter på fordeling og arbeidstilbud. Eksemplene er laget for å illustrere avveining mellom målretting og effekter på marginalskatter. Med hensyn til det siste, skal vi komme tilbake til arbeidstilbudseffektene senere i avsnittet.

I alternativene 1, 2, 3 og 4 er det valgt en relativ høy inntektsgrense på 750 000 kroner, mens det i alternativene 5, 6 og 7 er en lav inntektsgrense, på 450 000 kroner. Når inntektsprøvingen starter ved en lav inntektsgrense (450 000 kroner i brutto familieinntekt) multipliseres barnetrygdsatsene med 2 (før inntektsprøving) for å opprettholde et relativt høyt utgiftsnivå.25 De samme inntektsgrensene, på henholdsvis 750 000 kroner og 450 000 kroner, gjelder også for de provenynøytrale alternativene, som benevnes 1P-7P, se tabell 1.41.

Det som skiller alternativene 1, 2, 3 og 4 fra hverandre, er at avkortningen av barnetrygden over inntektsgrensen på 750 000 varierer. I alternativ 1 mister husholdningene halvparten av barnetrygden ved inntekt på nøyaktig 750 000 kroner, mens resten forsvinner ved inntekt på over 1,5 millioner. I alternativ 2 mister husholdningene halvparten av barnetrygden gradvis i et inntektsintervall fra 750 000 kroner til 800 000 kr, og deretter resten av barnetrygden i et inntektsintervall fra 1 500 000 kroner til 1 550 000 kroner. I alternativ 3 avtrappes barnetrygden gradvis over et stort inntektsintervall fra 750 000 kroner til 1 500 000 kroner.

De tre ulike avkortningsvariantene, i alternativene 1, 2 og 3, illustrerer avveininger når det gjelder å designe ordninger med inntektsprøving. Når en, som i alternativ 1, mister halvparten av barnetrygden når inntekten overstiger 750 000 kroner, foregår avkortningen over et kort inntektsintervall med ekstremt høye marginalskatter. I alternativ 3 derimot avkortes stønaden over et langt inntektsintervall, som betyr en moderat økning i marginalskattene. Alternativ 2 gir en mellomløsning.

I alternativ 1 er det skarpe grenser, som gjør at den effektive marginalskatten er langt over 100 prosent, dvs. husholdninger vil tape inntekt ved å øke arbeidsinntekten rett over inntektsgrensen. En husholdning med ordinær barnetrygd for to barn med 745 000 kroner i husholdningsinntekt mottar 24 000 kroner i barnetrygd, som gir en total inntekt på 775 000 kroner, mens en husholdning med 755 000 kroner i husholdningsinntekt mottar 12 000 kroner i barnetrygd, som gir en lavere total inntekt (på 770 000 kroner). En slik skarp inntektsgrense gir derfor uheldige fordelingsmessige konsekvenser rundt inntektsgrensen, og kan gi uheldige tilpasninger i arbeidstilbud eller i rapportering av inntekt. En slik ordning vil ventelig stå svakt legitimitetsmessig.

For å unngå at marginalskatten ved inntektsgrensene blir uendelig høy, innebærer alternativ 2 at barnetrygden avkortes i et inntektsintervall på 50 000 kroner. Det betyr at en familie som mottar 24 000 kroner i barnetrygd totalt, får 24 prosent marginalskatt (12000/50000) på lønnsinntekt (i tillegg til ordinær marginalskatt) i et inntektsintervall fra 750 000 kroner til 800 000 kroner. Det betyr at de mister 24 øre av barnetrygden for hver krone de tjener i intervallet. Det betyr også at den effektive marginalskatten for mottakeren går opp med 24 prosent i dette inntektsintervallet. Deretter mister de resten av barnetrygden på familieinntekt over 1 500 000 kroner på samme måte.

I alternativ 3 er avkortningen enda slakere siden barnetrygden avkortes gradvis over hele intervallet fra 750 000 kroner til 1 500 000 kroner i husholdningsinntekt. Det betyr at en familie som mottar 24 000 kroner i barnetrygd totalt, opplever en økning i marginalskatten på 3,2 prosent (24000/750000) på lønnsinntekt, men til gjengjeld over et langt inntektsintervall, fra 750 000 kroner til 1 500 000 kroner. De tre første alternativene i tabell 1.40 er også beskrevet i figur 1.4.

Tabell 1.40 Oversikt over ulike provenynøytrale alternativer for inntektsprøving av barnetrygd

Inntektsprøving

Alt. 1P

Alt. 2P

Alt. 3P

Alt. 4P

Alt. 5P

Alt. 6P

Alt. 7P

Faktor x sats

1,66

1,62

1,57

1,57

6,02

5,23

2,59

Inntektsgrense 1 (tusen kr)

750

750

750

750

450

450

450

Inntektsgrense 2 (tusen kr)

1500

1500

Fast avkortningsintervall, (tusen kr)

[0]

[50]

[750]

[0]

[50]

Fast avkortning pr krone

5 øre

10 øre

Totalt proveny, barnetrygd, mrd. kr

14,4

14,4

14,4

14,4

14,4

14,4

14,4

Figur 1.4 Illustrasjon av alternative modeller for inntektsprøving av barnetrygden

Figur 1.4 Illustrasjon av alternative modeller for inntektsprøving av barnetrygden

Alternativ 4 avviker fra alternativene 1, 2 og 3 ved at det anvendes fast avkortning, framfor et fast inntektsnivå hvor ordningen opphører. Det tas 5 øre av barnetrygden for hver krone familien tjener over en inntektsgrense. Det innebærer at marginalskatten øker med en fast prosent (5 prosent) for personer med inntekt over 750 000 kroner, uavhengig av antall barn i husholdningen. Ved hvilket inntektsnivå ordningen opphører avhenger dermed av antall barn det mottas barnetrygd for.

Alternativene 5, 6 og 7 tilsvarer avkortningen i henholdsvis alternativene 1, 2 og 4, men nå ved en vesentlige lavere inntektsgrense, på 450 000 kroner. Vi har derfor, som allerede nevnt, i alternativene 5, 6 og 7 doblet dagens sats før inntektsprøving. I alternativ 5 faller hele ordningen bort ved inntekt over 450 000 kroner, mens alternativ 6 innebærer at det avkortes over et intervall på 50 000 kroner, og barnetrygden faller derfor helt bort ved inntekt over 500 000 kroner. I alternativ 7 anvendes det en fast avkortning på 10 øre av barnetrygden for hver krone familien tjener over en inntektsgrense, i stedet for at ordningen opphører ved et fast inntektsnivå. Dermed øker marginalskatten med en fast prosent (10 prosent), uavhengig av antall barn i husholdningen.

De provenynøytrale alternativene for inntektsprøving, fra alternativ 1P til alternativ 7P, følger samme oppsett for inntektsgrenser og avkortning som i alternativene 1–7. Den eneste forskjellen er at barnetrygd før inntektsprøving nå er skalert opp med en faktor, slik at alle alternativene gir det samme provenyet som dagens universelle barnetrygd. Vi ser at særlig i alternativ 5P og i alternativ 6P må barnetrygden multipliserer med en svært høy faktor for å oppnå samme proveny, henholdsvis 6 og 5 ganger dagens barnetrygdsats. Merk at det ikke er tatt høyde for atferdseffekter i provenyanslaget, som kan ventes å være svært store for disse alternativene. Atferdseffekter diskuteres senere.

I tabell 1.40 ser vi at slakere avkortning av barnetrygd, som ventet, koster mer, se provenyanslagene i tabellen. Vi ser også at til tross for at det er en dobling av satsen av barnetrygd før inntektsprøving i alternativene 5, 6 og 7, gir alternativene 5 og 6 langt lavere utgifter enn alternativene 1, 2 og 3. Dette gjenspeiler at det er langt flere husholdninger med husholdningsinntekt mellom 450 000 kroner og 750 000 kroner, enn det er husholdninger under grensen på 450 000 kroner.

Tabell 1.41 Oversikt over ulike alternativer for inntektsprøving av barnetrygd

Inntektsprøving

Alt. 1

Alt. 2

Alt. 3

Alt. 4

Alt. 5

Alt. 6

Alt. 7

Faktor x sats

1,0

1,0

1,0

1,0

2,0

2,0

2,0

Inntektsgrense 1 (tusen kr)

750

750

750

750

450

450

450

Inntektsgrense 2 (tusen kr)

1500

1500

Fast avkortningsintervall, (tusen kr)

[0]

[50]

[750]

[0]

[50]

Fast avkortning per krone

5 øre

10 øre

Totalt proveny, barnetrygd, (mrd. kr)

8,7

8,9

9,2

7,9

4,8

5,5

9,6

1.6.2.4 Fordelingseffekter av skattlegging og inntektsprøving

Effekter på inntektsfordelingen av behovsprøving er beskrevet i tabell 1.42, tabell 1.43 og tabell 1.44. Tabell 1.42 viser effekter av beskatning, mens effekter av de ulike alternativene for inntektsprøving er beskrevet i tabellene 1.43 og 1.44, henholdsvis uten og med provenynøytralitet. I tabell 1.45 er det nærmere redegjort for hvordan familier som taper og vinner inntekt ved noen av omleggingene, plasserer seg i inntektsfordelingen, mens tabell 1.46 oppsummerer resultatene i form av effekter på (total) inntektsulikhet (Gini-koeffisienten) og barnefattigdom. Disse ulikhetsmålene er nærmere forklart i avsnitt 3.2.

Tabell 1.42 Fordelingseffekter av å skattlegge barnetrygden som lønn (hos mottaker). Husholdninger med barn 0–17 år, ekvivalensjusterte beløp

Referanse

Skattlegge

Skattlegge, provenynøytralt

Desil-gruppe

Disponibel inntekt

Barne-trygd

I prosent av inntekt

Barnetrygd

I prosent av inntekt

Barnetrygd

I prosent av inntekt

1

157 200

13 000

8,3 %

10 400

6,6 %

15 600

9,9 %

2

242 100

13 100

5,4 %

9 100

3,8 %

13 800

5,7 %

3

283 600

12 100

4,3 %

8 100

2,9 %

12 300

4,3 %

4

316 200

11 400

3,6 %

7 500

2,4 %

11 300

3,6 %

5

345 100

10 700

3,1 %

7 000

2,0 %

10 500

3,1 %

6

374 000

10 300

2,8 %

6 600

1,8 %

10 000

2,7 %

7

405 800

9 900

2,4 %

6 200

1,5 %

9 400

2,3 %

8

446 000

9 600

2,1 %

5 900

1,3 %

9 000

2,0 %

9

508 700

9 400

1,8 %

5 700

1,1 %

8 600

1,7 %

10

767 500

9 500

1,2 %

5 700

0,7 %

8 600

1,1 %

Faktor x sats

1,0

1,0

1,52

Totalt proveny, barnetrygd, (mrd. kr)

14,4

9,5

14,4

Tabell 1.42 viser at fordelingseffektene av å skattlegge barnetrygden er begrensede. Progressiviteten i det norske skattesystemet er ikke tilstrekkelig til å gi barnetrygden en klar lavinntektsprofil. Når barnetrygden kun skattlegges, og satsene ikke endres for å oppnå provenynøytralitet, svekkes barnetrygdens rolle som omfordelingsverktøy. Dette illustreres i tabell 1.42 ved at barnetrygden (i dagens system) utgjør 8,3 prosent av inntektene i desilgruppe 1 (se «Referanse» i tabell 1.42), og at skattleggingen reduserer denne satsen til 6,6 prosent. Denne reduksjonen (på 1,7 prosentpoeng) er høyere enn reduksjonen på høyere inntektsnivåer (under 1 prosentpoeng i de øverste desilene). Barnetrygdens svekkede rolle i omfordelingen ved beskatning bekreftes ved at både inntektsulikheten (totalt) og barnefattigdommen øker som følge av dette, se tabell 1.46.26

Når endringen gjøres provenynøytral, ved at alle satser (standard sats og sats for småbarnstillegg) multipliseres med 1,52, ser vi derimot at barnetrygdens omfordelende effekt forsterkes ved skattleggingen. Barnetrygden reduseres på høye inntektsnivåer, sammenliknet med referansen, mens gevinsten er betydelig i desilgruppe 1.

Som forventet kan barnetrygdens inntektsomfordelende effekt forbedres ved ulike alternativer for inntektsprøving av barnetrygden. Dette beskrives i tabell 1.43 (uten provenynøytralitet) og i tabell 1.44 (med provenynøytralitet). I alternativene 1, 2, 3 og 4 (se tabell 1.40) mottar alle husholdningene enten like mye eller mindre barnetrygd enn ved dagens barnetrygdordning, siden satsen før inntektsprøving ikke justeres. Tabell 1.43 viser følgelig at alle desilgrupper, i gjennomsnitt, mottar mindre barnetrygd, men reduksjonen er (som ventet) størst for husholdninger i de øverste inntektsdesilene. I alternativene 5, 6 og 7 (se nærmere beskrivelse i tabell 1.40) dobles satsen for barnetrygd før inntektsprøving, slik at noen husholdninger får økt barnetrygd, mens andre mottar mindre. I alternativene 5 og 6 er det kun personer i desilgruppe 1 (i gjennomsnitt) som får en positiv endring i barnetrygd, mens beløpene reduseres for de andre desilgruppene. Alternativ 7 har en lengre avkortning og har derfor positive endringer i barnetrygden ikke bare for desilgruppe 1, men for desilgruppene 2 og 3 også. Blant alle alternativene i tabell 1.43, gir alternativ 7 mest omfordeling og reduksjon i barnefattigdom, se oppsummeringen i tabell 1.46. Men det er også påvirket av at det totale provenyet er høyere for dette alternativet, se nederste linje i tabell 1.43.

Tabell 1.44 viser at en oppnår enda sterkere fordelingsmessige effekter dersom satsene oppjusteres, for å oppnå provenynøytrale endringer. Dette gjelder særlig for alternativ 5P og alternativ 6P, der dagens sats er multiplisert med henholdsvis 6,02 og 5,23 for å gi provenynøytralitet. Tabell 1.44 viser at dette gir store økninger i inntekt for personer i første og andre desil. Disse alternativene vil imidlertid gi uheldige arbeidsinsentiver, særlig for husholdninger med mange barn, som vi skal komme tilbake til. I alternativ 7P, der barnetrygden oppskaleres med en faktor på 2,59 og avkortes med 10 øre for hver tjent krone over 450 000 kroner, ser en også at det er store gevinster for personer på lave inntektsnivåer, særlig for personer i desilgruppe 1 og desilgruppe 2. Totalt, går barnefattigdomsandelen, definert som barn i husholdninger med inntekt under 60 prosent av medianinntekten, ned fra 11,3 (referanse) til 7,8 for dette alternativet, se tabell 1.46.

Tabell 1.43 Fordelingseffekter av ulike alternativer for inntektsprøving av barnetrygden. Husholdninger med barn 0–17 år

Referanse, ekvivalent

Endring i barnetrygd, ekvivalent beløp

Desilgruppe

Disponibel inntekt

Barnetrygd

Alt. 1

Alt. 2

Alt. 3

Alt. 4

Alt. 5

Alt. 6

Alt. 7

1

157 200

13 000

-200

-200

-100

-100

6 300

8 100

11 600

2

242 100

13 100

-1 000

-800

-300

-300

-3 200

-1 700

7 200

3

283 600

12 100

-2 700

-2 300

-1 000

-1 100

-8 300

-7 200

1 000

4

316 200

11 400

-4 000

-3 900

-2 000

-2 600

-10 300

-9 400

-3 900

5

345 100

10 700

-4 500

-4 400

-3 000

-4 200

-10 500

-10 200

-7 200

6

374 000

10 300

-4 800

-4 800

-4 200

-6 000

-10 200

-10 200

-8 700

7

405 800

9 900

-4 900

-4 900

-5 300

-7 600

-9 800

-9 800

-9 000

8

446 000

9 600

-5 500

-5 400

-6 700

-8 700

-9 600

-9 600

-9 200

9

508 700

9 400

-7 200

-7 000

-8 200

-9 000

-9 400

-9 400

-9 300

10

767 500

9 500

-9 000

-9 000

-9 200

-9 400

-9 400

-9 400

-9 400

Faktor x sats

1,0

1,0

1,0

1,0

2,0

2,0

2,0

Inntektsgrense 1 (tusen kr)

750

750

750

750

450

450

450

Inntektsgrense 2, (tusen kr)

1500

1500

Fast avkortningsintervall, (tusen kr)

[0]

[50]

[750]

[0]

[50]

Fast avkortning per krone

5 øre

10 øre

Totalt proveny, barnetrygd, (mrd. kr)

8,7

8,9

9,2

7,9

4,8

5,5

9,6

Tabell 1.44 Fordelingseffekter av ulike alternativer for inntektsprøving av barnetrygden, provenynøytrale endringer. Husholdninger med barn 0–17 år

Referanse, ekvivalent

Endring i barnetrygd, ekvivalent beløp

Desilgruppe

Disponibel inntekt

Barnetrygd

Alt. 1P

Alt. 2P

Alt. 3P

Alt. 4P

Alt. 5P

Alt. 6P

Alt. 7P

1

157 200

13 000

8 200

7 800

7 200

7 300

46 400

42 100

19 200

2

242 100

13 100

6 900

6 900

7 000

7 200

16 700

16 600

14 800

3

283 600

12 100

3 500

3 800

5 300

5 800

-700

800

7 800

4

316 200

11 400

800

800

3 300

3 900

-8 100

-6 200

1 900

5

345 100

10 700

-500

-500

1 400

1 900

-9 900

-9 400

-2 700

6

374 000

10 300

-1 200

-1 300

-700

-500

-10 000

-10 000

-6 100

7

405 800

9 900

-1 700

-1 700

-2 800

-2 700

-9 700

-9 700

-8 000

8

446 000

9 600

-2 900

-2 800

-5 000

-5 300

-9 500

-9 500

-8 700

9

508 700

9 400

-5 800

-5 500

-7 600

-8 000

-9 300

-9 300

-9 000

10

767 500

9 500

-8 700

-8 700

-9 100

-9 100

-9 400

-9 400

-9 300

Faktor x sats

1,66

1,62

1,57

1,57

6,02

5,23

2,59

Inntektsgrense 1 (tusen kr)

750

750

750

750

450

450

450

Inntektsgrense 2, (tusen kr)

1500

1500

Fast avkortningsintervall, (tusen kr)

[0]

[50]

[750]

[0]

[50]

Fast avkortning per krone

5 øre

10 øre

Totalt proveny, barnetrygd, (mrd. kr)

14,4

14,4

14,4

14,4

14,4

14,4

14,4

Tabell 1.45 gir ytterligere informasjon om hvor store andeler innenfor hver desil som vil få høyere eller lavere inntekt som følge av endringene. Vi ser at det er en stor andel «vinnere» i de nederste desilene ved provenynøytral skattlegging, ikke så langt unna tilsvarende tall for de inntektsprøvde alternativene. Grunnen til at inntektsprøving ser ut til å slå bedre ut i desiltabellene, som beskrevet over, ser ut til å være at de involverer større tap eller gevinster for de husholdningene det gjelder. Siden vi i de standard fordelingstabellene fokuserer på gjennomsnittlige effekter i desiler, kan det være betydelig variasjon for personer innenfor hver enkelt desil. Tabell 1.45 viser, for eksempel, at selv om tabell 1.42 viser at personer i desilgruppe 1 i gjennomsnitt har fordel av at barnetrygden skattlegges (provenynøytralt), er det 3,5 prosent av personene som opplever en inntektsreduksjon som følge av dette.

Tabell 1.45 Andel personer med gevinst og tap i desiler (ekvivalensjustert inntekt) ved alternativer for behovsprøving av barnetrygden. Husholdninger med barn 0–17 år

Desilgruppe

Antall personer

1

2

3

4

5

6

7

8

9

10

Alle hushold

10,0

10,0

10,0

10,0

10,0

10,0

10,0

10,0

10,0

10,0

Skattlegge/økt sats

Positiv endring

473 900

36,1

17,8

11,0

7,7

6,0

4,9

4,2

4,1

3,4

4,7

Negativ endring

1 474 200

3,5

8,3

9,6

10,2

10,5

10,8

10,7

11,3

12,3

12,8

Alt. 6

Positiv endring

347 600

56,4

25,8

10,9

4,7

1,4

0,4

0,3

0,0

0,0

0,1

Negativ endring

2 092 200

2,2

7,4

9,9

10,9

11,5

11,6

11,6

11,7

11,6

11,7

Alt. 7

Positiv endring

593 800

39,1

32,9

14,7

6,5

3,4

2,0

1,0

0,3

0,1

0,1

Negativ endring

1 840 800

0,5

2,6

8,4

11,2

12,2

12,6

13,0

13,2

13,2

13,2

Alt. 2P

Positiv endring

771 200

30,5

28,1

20,7

10,5

5,7

2,3

1,4

0,7

0,1

0,1

Negativ endring

1 667 300

0,4

1,7

5,1

9,8

12,0

13,6

14,0

14,3

14,6

14,6

Alt. 4P

Positiv endring

1 246 500

19,2

19,3

18,7

17,2

14,8

7,3

2,0

1,0

0,4

0,1

Negativ endring

1 176 400

0,3

0,3

0,9

2,4

4,8

12,3

18,5

19,7

20,2

20,6

Tabell 1.46 oppsummerer hvordan de ulike behovsprøvingsalternativene virker på inntektsulikhet og barnefattigdom. I tillegg vises det at det å fjerne barnetrygden gir økt ulikhet og økt barnefattigdom. Dersom skattlegging skal ha en større omfordelende effekt enn det nåværende systemet, må satsen økes simultant. Inntektsprøving gir som forventet redusert barnefattigdom, særlig når inntektsgrensene settes lavt, slik at dagens satser kan dobles eller mangedobles. De provenynøytrale alternativene gir til dels store reduksjoner i barnefattigdom, målt på denne måten. Men som vi snart skal se, motsvares det av reduksjoner i arbeidstilbudet, som gjør at familiene reduserer inntektene sine. Tallene i tabell 1.46 reflekterer ikke slike effekter.

Tabell 1.46 Ulikhetsmål og andel barn under fattigdomsgrensen ved de ulike alternativer for skattlegging og inntektsprøving av barnetrygden

Andel barn under fattigdomsgrensen

Median-inntekt

Gini-koeffisient

Def. 1 (50 % av median)

Def. 2 (60 % av median)

Referanse (2016)

357 300

0,253

6,1 %

11,3 %

Fjerne barnetrygden

351 500

0,257

7,6 %

13,3 %

Skattlegge

355 200

0,254

6,4 %

11,8 %

Skattlegge/økt sats

357 100

0,252

5,8 %

11,0 %

Inntektsprøve

Alternativ 1

354 700

0,252

6,0 %

11,1 %

Alternativ 2

354 700

0,252

6,0 %

11,1 %

Alternativ 3

355 300

0,252

6,0 %

11,1 %

Alternativ 4

354 400

0,252

6,0 %

11,0 %

Alternativ 5

351 700

0,253

5,0 %

10,4 %

Alternativ 6

351 700

0,252

4,8 %

10,2 %

Alternativ 7

352 900

0,250

4,4 %

8,9 %

Alternativ 1p

356 900

0,250

5,0 %

9,8 %

Alternativ 2p

356 900

0,250

5,1 %

9,8 %

Alternativ 3p

357 600

0,249

5,2 %

10,1 %

Alternativ 4p

357 800

0,249

5,2 %

10,0 %

Alternativ 5p

354 300

0,246

2,9 %

6,8 %

Alternativ 6p

354 000

0,246

2,8 %

6,6 %

Alternativ 7p

355 000

0,247

3,8 %

7,8 %

1.6.2.5 Arbeidstilbudseffekter av skattlegging og inntektsprøving

For å kunne simulere effekter på arbeidstilbudet, er det hensiktsmessig å anvende en empirisk modell som er i stand til å simulere hvordan atferden til husholdninger påvirkes av endringer i de rammebetingelsene husholdningene står ovenfor. Som diskutert i avsnitt 3, har en i SSB utviklet modellen LOTTE-Arbeid (Dagsvik mfl, 2008) for å kunne predikere hvordan lønnstakere responderer på endringer i skatte- og overføringssystemet. Når vi det følgende beskriver effekter på arbeidstilbudet, er dette betinget på at LOTTE-Arbeid gir en god representasjon av arbeidstilbudsresponsen til norske familier. Valideringer som er gjennomført gir støtte til en slik antakelse. Det viser seg at modellen reproduserer responser som er observert i forbindelse med reformer i skattesystemet. For eksempel viser Thoresen og Vattø (2015) at simuleringer ved LOTTE-Arbeid er nær arbeidstilbudseffektene som ble målt i forbindelse med skattereformen i 2006, der en anvender analyse av data før og etter reformen som valideringsgrunnlag.

Som mange andre arbeidstilbudsmodeller i praktisk anvendelse, er LOTTE-Arbeid basert på en diskret-valg tilnærming. Begge foreldre i par antas (simultant) å velge mellom åtte diskrete alternativer for arbeidstid, enslige kvinner velger mellom de samme åtte alternativene, mens enslige menn har syv arbeidstidsvalg. Vi kan dermed regne ut andelene av befolkningen, gitt bestemte personkjennetegn (husholdningskjennetegn), med arbeidstid i de gitte intervallene, for det gjeldende skatte- og overføringssystemet. Disse andelene, før og etter politikkendringene, gir dermed uttrykk for endringer i tilpasningene som følge av omlegginger av politikken. Endringer i sannsynligheter kan regnes om til endringer i arbeidstid, både på intensiv margin (arbeidstid gitt at en er i arbeid) og på ekstensiv margin (valget mellom arbeid og ikke-arbeid).

Arbeidstilbudseffekter av behovsprøving av barnetrygden, målt ved effekter på gjennomsnittlig arbeidstid, er presentert i tabell 1.47 og i tabell 1.48. I tabell 1.47 begrenser vi oss til å se på alternativ 1, 4 og 7, i tillegg til fjerning av barnetrygden, mens tabell 1.48 viser resultater for samtlige provenynøytrale alternativer for behovsprøving (inkludert skattlegging). Vi viser effekter for lønnstakere i alderen 25–62 år med barn. Disse utgjør ifølge modellgrunnlaget 700 700 personer, når vi vekter opp modellens datagrunnlag til hele befolkningen. Selvstendig næringsdrivende inngår ikke i datagrunnlaget, som betyr at de gjennomsnittlige effektene beregnes i forhold til et antall på om lag 700 000 lønnstakere.

Selv for relativt små endringer i forventet arbeidstid, kan de makroøkonomiske konsekvensene bli store. Dersom vi for eksempel tar utgangspunkt i at et gjennomsnittlig årsverk i våre data er omlag 1 500 timer, korresponderer en reduksjon i gjennomsnittlig arbeidstid på 1 prosent (totalt) til en reduksjon på 15 timer (for det ene årsverket). Når så dette tallet multipliseres med 700 000 lønnstakere, og divideres med antall timer i et normalårsverk (ca. 1 700 timer), gir dette en reduksjon på om lag 6 200 årsverk totalt. Norske skattebetalere er nå mindre responsive enn det som Kornstad og Thoresen (2004) fant med data for 1994, men fremdeles er responsene tydelige.

Tabell 1.47 viser at det å ta bort barnetrygden øker arbeidstilbudet. Dette skyldes en såkalt «inntektseffekt», som betyr at når barnetrygden fjernes for alle nivåer på inntekten, øker arbeidstilbudet. Dette er den samme effekten (bare med motsatt fortegn) som innebærer at arbeidstilbudet øker når aktørene mottar en ubetinget inntektsoverføring. Når inntekten øker, og gitt at fritid er et normalt gode (som det er vanlig å anta), ønsker en å bruke noe av inntektsøkningen til å øke fritiden og å redusere arbeidsbyrden.

De negative effektene på arbeidstilbudet er større når endringene gjøres provenynøytrale (tabell 1.48), enn for tilsvarende alternativer uten provenynøytralitet (tabell 1.47). Her er det substitusjonseffekten som dominerer. Årsaken til dette er at i de provenynøytrale alternativene øker satsene før inntektsprøving, slik at gevinsten (i form av inntekt) av å velge et alternativ med lav arbeidstid økes betraktelig.

Tabell 1.47 Arbeidstilbudsresponser ved ulike alternativer for behovsprøving av barnetrygd. Lønnstakere 25–62 år i husholdninger med barn under 18 år

Behovsprøving basert på husholdningsinntekt

Antall personer

Referanse

Fjerne barnetrygd

Alt. 1

Alt. 4

Alt. 7

Totalt

700 700

Forventet antall timer per uke, gj.snitt

34,00

34,22

33,80

33,71

33,50

Endring til referanse i prosent

0,63 %

-0,58 %

-0,84 %

-1,47 %

Kvinner, par

286 600

Forventet antall timer per uke, gj.snitt

30,18

30,45

29,87

29,65

29,53

Endring til referanse i prosent

0,90 %

-1,02 %

-1,75 %

-2,14 %

Kvinner, enslige

100 300

Forventet antall timer per uke, gj.snitt

34,06

34,54

33,95

33,97

32,92

Endring til referanse i prosent

1,40 %

-0,33 %

-0,28 %

-3,34 %

Menn, par

286 600

Forventet antall timer per uke, gj.snitt

37,49

37,58

37,36

37,36

37,32

Endring til referanse i prosent

0,22 %

-0,36 %

-0,36 %

-0,45 %

Menn, enslige

27 200

Forventet antall timer per uke, gj.snitt

37,11

37,20

37,10

37,08

37,00

Endring til referanse i prosent

0,23 %

-0,03 %

-0,09 %

-0,29 %

Videre reflekterer resultatene at det er forskjeller mellom grupper i befolkningen (menn, kvinner, enslige og par) når det gjelder hvor responsive de er til en gitt endring i skatte- og overføringssystemet. Det er kvinner som responderer sterkest på endringer i rammebetingelsene, og særlig kvinner i par, mens menns responser er relativt små. Disse mønstrene gjenfinner en i mange andre studier også, med data for andre land, se for eksempel oversiktene over responser i Blundell og MaCurdy (1999) og Holmøy og Thoresen (2013).

Tabell 1.48 Arbeidstilbudsresponser ved ulike alternativer for behovsprøving av barnetrygd, provenynøytrale endringer. Lønnstakere 25–62 år i husholdninger med barn under 18 år

Skattlegging (provenynøytral)

Behovsprøving basert på husholdningsinntekt

Alt. 1P

Alt. 2P

Alt. 3P

Alt. 4P

Alt. 5P

Alt. 6P

Alt. 7P

Totalt

Forventet antall timer per uke, gj.snitt

33,76

33,50

33,51

33,38

33,42

30,79

31,55

33,15

Endring til referansen prosent

-0,71 %

-1,47 %

-1,44 %

-1,81 %

-1,70 %

-9,44 %

-7,21 %

-2,51 %

Kvinner, par

Forventet antall timer per uke, gj.snitt

29,79

29,44

29,45

29,15

29,23

27,89

28,44

29,00

Endring til referansen i prosent

-1,30 %

-2,46 %

-2,43 %

-3,42 %

-3,16 %

-7,59 %

-5,75 %

-3,91 %

Kvinner, enslige

Forventet antall timer per uke, gj.snitt

33,57

33,50

33,55

33,62

33,62

24,38

26,37

32,42

Endring til referansen prosent

-1,43 %

-1,65 %

-1,52 %

-1,29 %

-1,30 %

-28,42 %

-22,57 %

-4,81 %

Menn, par

Forventet antall timer per uke, gj.snitt

37,47

37,21

37,22

37,18

37,19

35,30

35,91

37,17

Endring til referansen prosent

-0,04 %

-0,76 %

-0,73 %

-0,83 %

-0,80 %

-5,86 %

-4,24 %

-0,87 %

Menn, enslige

Forventet antall timer per uke, gj.snitt

37,08

37,04

37,04

37,05

37,05

36,80

36,83

36,97

Endring til referansen prosent

-0,08 %

-0,19 %

-0,18 %

-0,17 %

-0,18 %

-0,84 %

-0,76 %

-0,39 %

1.6.3 Nærmere om to alternative endringer i barnetrygden

I forrige avsnitt beskrev vi ulike alternativer for utforming av barnetrygden. I dette avsnittet diskuterer vi nærmere to forslag til endringer i barnetrygden som har vært diskutert i Barnefamilieutvalget. Det første forslaget er en såkalt «målrettet barnetrygd», en inntektsprøvd barnetrygdordning som reduserer utgiftsprovenyet til om lag 6 mrd. kroner. I stedet for å ta utgangspunkt i dagens barnetrygdordning og eventuelt oppskalere denne, har en istedet foreslått et årlig beløp per barn på 0,25 G (= 23 000 kroner) for husholdninger med lav inntekt. Enslige forsørgere får barnetrygd for ett ekstra barn, tilsvarende dagens ordning med utvidet barnetrygd. Inntektsgrensene for å motta ytelsen er satt til 5,2 G (= 478 000 kroner) for parhusholdninger og 4,2 G (= 386 000 kroner) for enslige forsørgere. Barnetrygdbeløpet på 0,25 G kroner per barn avtrappes med 13,5 øre per krone i husholdningsinntekt (yrkesinntekt og positiv kapitalinntekt) utover den fastsatte inntektsgrensen. For en parhusholdning med to barn vil dermed barnetrygden falle helt bort når inntekten overstiger 818 700 kroner. Den effektive marginalskatten i intervallet mellom 478 000 og 818 700 kroner vil dermed øke med 13,5 prosentpoeng. For en enslig forsørger med to barn faller ytelsen helt bort når inntekten overstiger 511 100 kroner. Den effektive marginalskatten for enslige forsørgere øker med 13,5 prosentpoeng i inntektsintervallet mellom 386 000 kroner og 511 100 kroner.

I det alternative forslaget, «universell barnetrygd», skaleres dagens barnetrygd opp med en sats lik 1,79 og skattlegges som lønn hos mottaker. Det øker de offentlige utgiftene, fra dagens nivå på 14,4 mrd til 16,9 mrd. kroner, dvs. en øker utgiftsprovenyet med 2,5 mrd. kroner, utover det som følger av skattlegging og provenynøytralitet.

Som ventet gir forslaget om «målrettet barnetrygd» en klar økning i barnetrygden for husholdninger i nedre del av inntektsfordelingen, se tabell 1.49. Det er særlig personer i første desil som har fordel av dette alternativet. For personer i desilgruppe 5 og oppover faller barnetrygden nesten helt bort. I tabell 1.50 vises det at «målrettet barnetrygd» gir en reduksjon i andel barn i husholdninger med inntekt under fattigdomsgrensen, fra dagens nivå på 11,3 prosent (under 60 prosent av medianinntekt) til 9,6 prosent. Inntektsulikheten, målt ved Gini-koeffisienten, reduseres også noe, fra 0,253 til 0,252.

Tabell 1.49 Ulikhetsmål og andel barn under fattigdomsgrensen ved forslag til endringer i barnetrygden

Andel barn under fattigdomsgrensen

Median-inntekt

Gini-koeffisient

Def. 1 (50 % av median)

Def. 2 (60 % av median)

Referanse (2016)

357 300

0,253

6,1 %

11,3 %

«Målrettet barnetrygd«

351 700

0,252

4,7 %

9,6 %

«Universell barnetrygd«

358 200

0,251

5,5 %

10,7 %

Forslaget om fortsatt universell barnetrygd er nærmere knyttet til dagens universelle ordning. Skattlegging gjør at barnetrygden blir noe mer omfordelende enn ved dagens system, som betyr at ulikheten reduseres noe. Barnefattigdommen reduseres også ved dette alternativet, fra 11,3 til 10,7, som er mindre enn for det «målrettede» alternativet. Generell inntektsulikhet (Gini-koeffisienten) reduseres imidlertid mer.

Det er ikke gjennomført analyser av effekter på arbeidstilbudet av disse endringene. Men med henvisning til resultatene som ble presentert i avsnitt 6.2, kan det sies noe kvalitativt om hvilke effekter som kan forventes som følge av de to alternativene. Alternativet «universell barnetrygd» vil føre til noe reduksjon i arbeidstilbudet. Anslaget som er mest relevant i den forbindelse er skattlegging i kombinasjon med provenynøytralitet, som sier at det gjennomsnittlige arbeidstilbudet reduseres med om lag 0,7 prosent. Dette resultat følger både av at attraktiviteten ved høye arbeidstider reduseres, og av at det er «inntektseffekter» på lavere inntektsnivåer (se tabell 1.49).

Alternativet «målrettet barnetrygd» gir, med stor sikkerhet, klart større reduksjoner i arbeidstilbudet enn beskatningsalternativet. Alternativ 7 i tabell 1.47 er nærmest dette alternativet, selv om effektene på provenyet er noe forskjellige. Tabell 1.47 viser at alternativ 7 gir en reduksjon i arbeidstilbudet på om lag 1,5 prosent. Det tilsvarer at arbeidstilbudet (totalt) reduseres med bortimot 10 000 årsverk. Den reelle budsjettmessige konsekvensen av dette alternativet må også ta hensyn til at skatteinntektene reduseres som følge av redusert arbeidstilbud. Et enkelt regnestykke kan illustrere betydningen av dette: Dersom vi tar utgangspunkt i en brutto årslønn på 500 000, som gjennomsnittlig beskattes med 27 prosent, betyr det at det skatteinntektene reduseres med i overkant av 1,3 mrd. kroner totalt, gitt en årsverksreduksjon på 10 000.

Tabell 1.50 Fordelingseffekter av ulike alternativer for inntektsprøving av barnetrygden, husholdninger med barn 0–17 år

Referanse

Endring i disponibel inntekt, ekvivalent beløp

Desilgruppe

Disponibel inntekt

Barnetrygd

Forslag 1: «Målrettet barnetrygd«

Forslag 2: «Universell barnetrygd«

Ny barnetrygd

Endring fra referansen

Ny barnetrygd (etter skatt)

Endring fra referansen

1

157 200

13 000

21 000

8 000

18 200

5 200

2

242 100

13 100

14 500

1 400

16 100

3 000

3

283 600

12 100

7 200

-4 900

14 400

2 300

4

316 200

11 400

2 400

-9 000

13 300

1 900

5

345 100

10 700

600

-10 100

12 300

1 600

6

374 000

10 300

200

-10 100

11 700

1 400

7

405 800

9 900

100

-9 800

11 100

1 200

8

446 000

9 600

100

-9 500

10 600

1 000

9

508 700

9 400

100

-9 300

10 100

700

10

767 500

9 500

100

-9 400

10 200

600

Barnetrygd beløp før behovsprøving

0,25 G per barn (+1 barn for enslige)

1,79 x dagens satser

Inntektsgrense, enslige forsørgere

386 000

Inntektsgrense, parhusholdninger

478 000

Fast avkortning pr krone

13,5 øre

Skattlegging

Skattlegges som lønn

Samlet offentlige utgifter til barnetrygd, mrd. kr

6,0

16,9

1.6.4 Alternativ utforming av engangsstønad ved fødsel

Som beskrevet i tabell 1.16 utgjør engangsstønaden ved fødsel 46 000 kroner i 2016. Her beskrives effekter av å øke ytelsen til 1 G (92 576 kroner) og 2 G (185 152 kroner), samt gjøre den skattepliktig.27 Begge alternativer gir økte utgifter for det offentlige, og henholdsvis beregnes netto utgifter å øke med om lag 400 millioner kroner (1 G) og om lag 1 100 millioner kroner (2 G).

Tabell 1.51 viser hvordan disse endringene fordeler seg på ulike familietyper. Vi ser at det særlig er enslige forsørgere som drar nytte av utvidelsene i ordningen. Som redegjort for i avsnitt 5, er dagens engangsstønad en ytelse som i stor grad går til enslige forsørgere og innvandrere. Det betyr at en slik endring har gunstige effekter på inntektsfordelingen. Tabell 1.52 viser at endringene særlig gir økt inntekt i den nedre delen av inntektsfordelingen. Når engangsstønaden økes til 2 G, er gevinsten for husholdninger med en 0-åring i desilgruppe 1 på hele 26 prosent av inntekten (ekvivalensjustert). Tabellen viser at den gjennomsnittlige gevinsten er stor også i desilgruppe 2.

Tabell 1.51 Endringer i husholdningsinntekt når engangsstønaden økes til 1 G og 2 G og skattlegges. Husholdninger med barn 0 år

Referanse

Endring i disponibel inntekt

Endring i prosent

Husholdningstype

Antall hushold

Disponibel inntekt

Engangsstønad

Alt.1 (1 G)

Alt. 2

(2 G)

Alt .1

(1 G)

Alt. 2

(2 G)

Par med barn

51 000

753 100

5 200

4 500

13 300

0,6 %

1,8 %

Antall barn (0–5 år)

1 barn

26 800

719 000

5 100

4 500

13 100

0,6 %

1,8 %

≥2 barn

24 200

790 800

5 300

4 400

13 500

0,6 %

1,7 %

Antall barn (0–17 år)

1 barn

21 300

709 200

5 000

4 500

13 100

0,6 %

1,8 %

2 barn

20 000

774 900

4 400

3 800

11 500

0,5 %

1,5 %

≥3 barn

9 700

804 300

7 000

5 700

17 600

0,7 %

2,2 %

Enslig forsørger

4 200

313 000

12 900

10 300

30 900

3,3 %

9,9 %

Antall barn (0–5 år)

1 barn

3 100

304 600

11 500

9 300

27 700

3,1 %

9,1 %

≥2 barn

1 000

338 500

17 300

13 300

40 700

3,9 %

12,0 %

Antall barn (0–17 år)

1 barn

2 600

288200

12 300

10 000

29 700

3,5 %

10,3 %

2 barn

1 100

349100

12 400

9 700

29 500

2,8 %

8,5 %

≥3 barn

500

362400

17 600

12 800

40 800

3,5 %

11,3 %

Flerfamiliehushold

4 500

988 200

11 800

9 800

27 600

1,0 %

2,8 %

Antall barn (0–5 år)

1 barn

3 000

965 700

12 200

10 300

30 200

1,1 %

3,1 %

≥2 barn

1 500

1 033 200

11 000

9 000

27 300

0,9 %

2,6 %

Antall barn (0–17 år)

1 barn

2 100

930 100

11 100

9 400

27 600

1,0 %

3,0 %

2 barn

1 500

1 048 200

10 000

8 100

24 500

0,8 %

2,3 %

≥3 barn

900

1 022 400

15 900

13 500

40 200

1,3 %

3,9 %

Tabell 1.52 Fordelingseffekter av endringer i engangsstønad, økes til 1 G og 2 G og skattlegges. Husholdninger med barn 0 år, ekvivalensjusterte beløp

Referanse

Endring i ekvivalent disponibel inntekt

Endring i prosent

Desilgruppe

Disponibel inntekt

Engangsstønad

Alt. 1 (1 G)

Alt. 2 (2 G)

Alt. 1 (1 G)

Alt. 2 (2 G)

1

148 400

10 900

9 900

28 200

6,7 %

19,0 %

2

221 900

7 700

6 300

19 100

2,8 %

8,6 %

3

263 200

3 600

3 100

9 200

1,2 %

3,5 %

4

295 500

2 400

1 900

5 800

0,6 %

2,0 %

5

326 600

1 900

1 500

4 600

0,5 %

1,4 %

6

354 200

1 100

800

2 600

0,2 %

0,7 %

7

385 100

700

500

1 600

0,1 %

0,4 %

8

422 800

600

400

1 400

0,1 %

0,3 %

9

478 800

500

500

1 400

0,1 %

0,3 %

10

669 200

500

400

1 400

0,1 %

0,2 %

1.6.5 En alternativ foreldrepengeordning

I det følgende ser vi på virkningen av å sette fedrekvoten til 20 uker, med rett til foreldrepenger uavhengig av mors opptjening og med en minimumsytelse på enten 1 G eller 2 G.

En fedrekvote på 20 uker innebærer at foreldrene må ta ut like mye av foreldreperioden, når en ser bort ifra 3 uker før fødsel og de første 6 ukene etter fødsel, som er forbeholdt mor. Dette alternativet innebærer, med andre ord, at 9 uker rundt fødselen forbeholdes mor, slik som i dag, og den resterende foreldreperioden på 40 uker (gitt 100 % dekningsgrad) deles likt mellom far og mor. Vi har brukt LOTTE-Trygd til å simulere hvordan denne endringen slår ut for kalenderåret 2013. Avgrensningen til et kalenderår betyr at, for de fleste foreldre, vil kun en del av foreldrepengeperioden være inkludert. Vi har valgt å simulere det slik at alle kvinner som er i en husholdning som fikk foreldrepenger i 2013 (inkludert ikke-gifte), får en andel lik (3+6+20)/49 av de totale dagene som paret har brukt på å være hjemme i 2013, mens alle menn får en andel lik 20/49. Dette kan gi en del spesielle individuelle forløp. Vi tar for eksempel ikke hensyn til at menn ofte tar sin periode etter at kvinnen har tatt sin. Denne måten å simulere på bør likevel gi i gjennomsnitt en dekkende beskrivelse av hvordan endringen slår ut.

Fjerning av aktivitetskravet innebærer at en del menn som i dag ikke har krav på foreldrepenger kommer inn under ordningen. Vi antar at disse menn er i husholdninger som i dag mottar engangsstøtte. Fjerning av aktivitetskravet er simulert ved at alle ikke-enslige menn som er i husholdninger som mottar engangsstønad i stedet for foreldrepenger, tar ut like mange dager med foreldrepenger som gjennomsnittet av menn i husholdninger med foreldrepenger.

Tabell 1.53 viser resultatet av disse simuleringene. Tabellen er delt mellom de husholdninger med par som mottar foreldrepenger og de som kun mottar engangsstøtte. For husholdninger som mottar foreldrepenger innebærer den alternative foreldrepengeordningen at mor i gjennomsnitt tar 12 færre dager med foreldrepenger, mens far i gjennomsnitt tar 12 flere. Dette medfører en økning i mottatte foreldrepenger på 3 951 kroner per person (7 902 kroner per husholdning). Merk at dette ikke øker husholdningens samlede inntekter, siden foreldrepengene kun erstatter mistet inntekt, men reflekterer økte utgifter for det offentlige. Husholdningene mottar mer i foreldrepenger (i gjennomsnitt) enn før, fordi menn i gjennomsnitt har høyere inntekt enn kvinner.

Tabell 1.53 Virkning av å gi fedre en foreldrepengeperiode på 20 uker og rett til foreldrepenger uavhengig av mors opptjening, 20131

Antall personer

Antall dager før endring,

gj.snitt

Antall dager etter endring,

gj.snitt

Endring i antall dager,

gj.snitt

Endring i mottatt foreldrepenger,

gj.snitt

Husholdninger med par som mottar foreldrepenger

188 608

56

56

0

3 9512

Herav kvinner

94 304

79

67

-12

-16 482

Herav menn

94 304

34

46

12

24 385

Husholdninger med par som kun mottar engangsstøtte

12 588

31 0422

Herav kvinner

6 294

0

0

0

0

Herav menn

6 294

0

46

46

62 083

Enslige som mottar foreldrepenger

12 308

Herav kvinner

8 952

98

0

0

0

Herav menn

3 356

51

0

0

0

1 Par av samme kjønn (55 personer) og enslige som mottar engangsstøtte (2 530) er utelatt. Dette gir 213 504 voksne personer som bor i 112 906 husholdninger med barn som gir rett til foreldrepenger eller engangsstøtte.

2 Merk at gjennomsnittet er per person.

I husholdninger der aktivitetskravet ikke antas å være oppfylt, antas det at mannen tar ut 46 dager, som er gjennomsnittet for menn i husholdninger med foreldrepenger. Dette gir at husholdningen mottar i gjennomsnitt 62 083 kroner per husholdning (31 042 kroner per person) i erstatning for tapt inntekt.

Det skjer ingen endringer i antall enslige som mottar foreldrepenger. Alternativet vi ser på innebærer også at det innføres en minsteytelse. I våre beregninger kan den være på enten 1 G eller 2 G, fordelt på 49 uker (hvis foreldrene har valgt 100 prosent dekning). For kvinner som ikke har rett til foreldrepenger, opprettholder vi minsteytelsen.

Tabell 1.54 viser fordelingen av endring i utbetalte foreldrepenger, når det rangeres ved ekvivalensjustert disponibel inntekt. Av tabellen går det fram at endringen i utbetaling stort sett synker med inntekt (med et lite unntak for desil 6). Utbetalingen øker når de (absolutte) forskjeller i inntektsgrunnlaget mellom fedre og mødre øker og minker når disse forskjellene reduseres. For de som ikke får minimumsytelsen, forventes det at husholdningenes inntekt før skatt forblir omtrent uendret.28

Tabell 1.54 Gjennomsnittlig endring i utbetalt foreldrepenger før skatt i desiler. Beregnet ut fra ekvivalensjustert disponibel inntekt etter skatt, 20131

Desilgruppe

Ekv. justert inntekt etter skatt

Ekv. justert utbetalte foreldrepenger før skatt

1) Ekv. justert endring i utbetaling før skatt2

2) Med 1 G

som minimumsytelse før skatt

3) Med 2 G som minimumsytelse før skatt

1

168 828

33 632

11 969

14 452

21 366

2

239 017

48 637

11 789

12 893

17 622

3

274 724

56 258

11 684

12 384

15 809

4

302 191

62 853

10 866

11 371

14 259

5

326 939

67 676

11 449

11 831

14 260

6

351 701

70 405

12 004

12 340

14 602

7

380 057

76 267

11 298

11 582

13 412

8

415 509

79 262

10 575

10 790

12 356

9

468 690

83 326

9 572

9 756

11 094

10

663 767

85 927

8 884

9 047

10 261

I alt

359 143

66 424

11 009

11 644

14 504

Totalt utbetalt3

1 136 mill.

1 206 mill.

1 531 mill.

Ekstrakostnad

etter skatt

58 mill.

213 mill.

1 Par av samme kjønn (55 personer) og enslige som mottar engangsstøtte (2 530) er utelatt. Dette gir 213 504 voksne personer som bor i 112 906 husholdninger med barn som gir rett til foreldrepenger eller engangsstønad.

2 For par som allerede mottar foreldrepenger skjer det ikke en endring i inntekt, siden utbetalingen er kompensasjon for tapt inntekt.

3 Ikke ekvivalensjustert, før skatt.

De tre siste kolonnene i tabell 1.54 viser endring i ekvivalensjustert utbetaling ved ny fordeling av dager (inkludert fjerning av aktivitetskravet) der henholdsvis 1) det er ingen minimumsytelse (man får kun kompensert inntektstapet), 2) det er en minimumsytelse på 1 G og 3) det er en minimumsytelse på 2 G. En minimumsytelse øker utbetalingen til husholdningene og øker disponibel inntekt. Merk at minimumsytelsen her gjelder kun foreldrepenger og er kombinert med en endring i fordeling av foreldredager, samt fjerning av aktivitetskravet for å få foreldrepenger. Det er således en annen type reform enn den som er diskutert i avsnitt 6.4 (endring av engangsstønaden).

Nettokostnaden for staten (ekstrakostnaden med å innføre minimumsytelsen etter skatt) blir på 58 millioner kroner med en minimumsytelse på 1 G og på 213 millioner kroner med en minimumsytelse på 2 G. Selv om virkningen av å omdisponere dager mellom foreldre er liten, så innebærer endringen i fordelingen av foreldredager en økning i utbetalinger fra staten. I tilfellet uten en minimumsytelse, øker utbetalingene med 1 136 millioner kroner, for tilfellet med 1 G som minsteytelse, øker de med 1 205 millioner kroner og med 2 G som minsteytelse, øker de med 1 517 millioner kroner.

1.6.6 Fordelingseffekter av større pakker

Så langt har en behandlet ulike endringer partielt, dvs. vi har diskutert dem hver for seg. I dette avsnittet skal vi se nærmere på hvordan mer sammensatte endringer virker totalt. For å gjøre dette tar vi utgangspunkt i to pakker av endringer, «Samlet pakke 1» og «Samlet pakke 2», se Barnefamilieutvalgets rapport for mer detaljer om disse «pakkene». Fjerning av kontantstøtten, foreldrefradraget, fradrag for enslige forsørgere og økt engangsstønad (2 G) er felles for de to pakkene. «Samlet pakke 1» innebærer fjerning av foreldrebetaling i barnehage, i kombinasjon med å innføre en såkalt «målrettet barnetrygd», mens «Samlet pakke 2» innebærer en forsterket universell barnetrygd og fribeløp i foreldrebetalingen i barnehage. Vær oppmerksom på at disse «pakkene» ikke er provenynøytrale. Blant annet inkluderer de ikke endringer i foreldrepenger. Årsaken til det er at endringer i foreldrepenger beregnes ved bruk av et annet datagrunnlag (se avsnitt 6.5). Pakkene er dessuten vanskelig å sammenlikne, siden «Samlet pakke 2», slik den er representert her, ikke inkluderer fribeløpet i foreldrebetalingen i barnehager, som er en viktig komponent i dette alternativet.

I tabell 1.55 gis det en samlet oversikt over husholdningenes totale gevinster og tap ved ulike endringer i overføringsordningene. Vi ser at det å fjerne barnetrygd, kontantstøtte og særfradrag for enslige forsørgere har særlig negative utslag for de lavere inntektsdesilene. Gratis barnehage er til størst fordel for personer i husholdninger med høyere inntekter, mens den nye behovsprøvde støtteordningen («målrettet barnetrygd») gir store fordeler til husholdninger i de laveste desilgruppene. Første desil får hele 9 700 kroner ekstra i ekvivalensjustert inntekt per person ved «Samlet pakke 1». «Samlet pakke 2» gir også økte inntekter til personer i desilgruppe 1. I de andre desilgruppene reduseres inntektene ved dette alternativet (men da er ikke fribeløpet i foreldrebetalingen i barnehager tatt med).

Tabell 1.55 Fordelingseffekter av noen utvalgte endringer (ikke utfyllende liste). Husholdninger med barn 0–17 år, ekvivalente beløp

Referanse

Endring i disponibel inntekt, ekvivalent

Desilgruppe

Disponibel inntekt

Fjerne kontantstøtte

Fjerne foreldrefradraget

Øke engangsstønad (2 G)

Fjerne skattkl. 2 og fradrag for enslige forsørgere

«Målrettet barnetrygd«

Gratis barnehage1

Samlet pakke 1

«Universell barnetrygd«

Samlet pakke 2

1

157 200

-2 300

-900

3 900

-1 800

8 000

2 800

9 700

5 200

4 000

2

242 100

-2 100

-1 400

1 800

-2 400

1 400

4 900

2 100

3 000

-1 100

3

283 600

-1 600

-1 700

900

-1 800

-4 900

5 800

-3 200

2 300

-1 800

4

316 200

-1 300

-1 800

500

-1 300

-9 000

6 100

-6 800

1 900

-2 000

5

345 100

-1 200

-1 900

400

-1 000

-10 100

6 200

-7 600

1 600

-2 000

6

374 000

-1 000

-1 900

200

-800

-10 100

6 000

-7 600

1 400

-2 100

7

405 800

-800

-1 800

200

-700

-9 800

5 500

-7 400

1 200

-1 900

8

446 000

-700

-1 800

100

-600

-9 500

5 300

-7 200

1 000

-2 000

9

508 700

-700

-1 700

100

-500

-9 300

5 000

-7 200

700

-2 100

10

767 500

-500

-1 700

100

-500

-9 400

4 600

-7 400

600

-1 900

Endring i offentlige utgifter, mrd. kr

-1,7

-2,1

1,1

-1,9

-8,4

6,7

-6,2

2,5

-2,1

«Samlet pakke 1» gir en samlet effekt av å fjerne kontantstøtten, fjerne foreldrefradraget, øke engangsstønaden, fjerne skatteklasse 2 og fradrag for enslige forsørgere og innføre «målrettet barnetrygd» i istedenfor dagens barnetrygdordning. Det er ikke tatt hensyn til at en endring i engangsstønaden påvirker hvilke husholdninger som omfattes av behovsprøvd barnetrygd. «Samlet pakke 2» er summen av de samme endringene bortsett fra målrettet barnetrygd og gratis barnehage som er erstattet med «universell barnetrygd».

1 Gratis barnehage modelleres som en ekstra inntekt, tilsvarende dagens barnehageutgifter fratrukket stønad til barnetilsyn. Se avsnitt 5.4

I tabell 1.56 oppsummerer vi de samme endringene i ordningene som i tabell 1.55 med hensyn til barnefattigdom og inntektsulikhet. Vi ser at å fjerne barnetrygd, kontantstøtte, foreldrefradrag og særfradrag for enslige forsørgere bidrar til å øke barnefattigdommen. Økt engangsstønad og gratis barnehage virker i motsatt retning. Den nye målrettede barnetrygden reduserer barnefattigdommen til 9,6 prosent. Totalt betyr dette at «Samlet pakke 1» reduserer andelen barn under fattigdomsgrensen (definert som 60 prosent av median inntekten) fra 11,3 prosent til 9,7 prosent. «Samlet pakke 2» gir en liten reduksjon i barnefattigdommen, som sannsynligvis ville ha vært større dersom en hadde tatt hensyn til fribeløpet i foreldrebetalingen i barnehager.

Tabell 1.56 Ulikhetsmål og andel barn under fattigdomsgrensen

Ulikhetsmål

Andel barn under fattigdomsgrensen

Median-inntekt

Gini-koeffisient

Def 1 (50 % av median)

Def 2 (60 % av median)

Referanse 2016

357 300

0,253

6,1 %

11,3 %

Fjerne kontantstøtte

356 700

0,253

6,4 %

11,7 %

Fjerne foreldrefradrag

356 200

0,253

6,2 %

11,4 %

Øke engangsstønaden til 2 G

357 500

0,252

5,8 %

10,9 %

Fjerne særfradrag for enslige og skattkl. 2

356 800

0,253

6,4 %

11,8 %

«Målrettet barnetrygd«

351 700

0,252

4,7 %

9,6 %

Gratis barnehage1

360 600

0,252

6,0 %

11,0 %

Samlet pakke 1

353 100

0,252

4,8 %

9,7 %

«Universell barnetrygd»

358 200

0,251

5,5 %

10,7 %

Samlet pakke 2

356 200

0,253

5,8 %

11,2 %

Samlet pakke 1 gir en samlet effekt av å fjerne kontantstøtten, fjerne foreldrefradraget, øke engangsstønaden, fjerne skatteklasse 2 og fradrag for enslige forsørgere og innføre «målrettet barnetrygd» i istedenfor dagens barnetrygdordning. Det er ikke tatt hensyn til at en endring i engangsstøtten påvirker hvilke husholdninger som omfattes av behovsprøvd barnetrygd. Samlet pakke 2 er summen av de samme endringene bortsett fra målrettet barnetrygd og gratis barnehage som er erstattet med «universell barnetrygd».

1 Gratis barnehage modelleres som en ekstra inntekt tilsvarende dagens barnehageutgifter fratrukket stønad til barnetilsyn. Se avsnitt 5.4.

1.7 Avslutning

Hovedformålet med dette vedlegget er å dokumentere arbeid som er utført for å bistå Barnefamilieutvalget i deres arbeid med å utvikle alternativer til dagens støtteordninger til barnefamilier. I dette arbeidet har vi anvendt mikrosimuleringsmodeller i «LOTTE-systemet». Disse modellanalysene har som formål å gi beskrivelser av hvordan fordelingen av inntekt endres ved den alternative politikken og av om andel barn i husholdninger med inntekt under fattigdomsgrensen påvirkes.

Virkemidlene i familiepolitikken kan grovt sett deles inn i kontantoverføringer, støtte via skattesystemet og subsidier av tjenester. Videre kan støtten være basert på universelle eller behovsprøvde ordninger. Behovsprøvde ordninger kan for eksempel baseres på forsørgerstatus (enslig eller par) eller være betinget på inntektsnivå.

I det følgende går vi gjennom hovedfunnene fra avsnittene 4, 5 og 6. I avsnitt 4 beskrev vi barnefamilienes økonomi mer generelt, før vi i avsnitt 5 gikk gjennom hvordan dagens støtteordninger rettes mot barnefamiliene. Avsnitt 6 beskrev nærmere hva utvalgte endringer koster og hvordan de påvirker fordelingen av inntekt i husholdningene.

Vi finner at økonomien til barnefamiliene i gjennomsnitt er god, med gjennomsnittlige yrkesinntekter for parhusholdningene på over 1 million årlig (målt i 2016-kroner), og gjennomsnittlig disponible inntekt på over 860 000 kroner for par med barn. Husholdninger med barn (0–17 år) har i gjennomsnitt noe høyere husholdningsinntekt enn husholdninger uten barn, selv etter at vi justerer for husholdningsstørrelse ved bruk av ekvivalensskala.

Blant husholdningene med barn er det enslige forsørgere som har den klart laveste ekvivalensjusterte inntekten. I følge datagrunnlaget er det om lag 14 prosent av parhusholdningene der hovedinntektstaker har innvandrerbakgrunn, mens det tilsvarende tallet for enslige forsørgere er på om lag 16 prosent. Når det gjelder utdanning, er det 16 prosent av parhusholdningene der hovedinntektstaker har «uoppgitt» eller grunnskoleutdanning. Det tilsvarende tallet for enslige forsørgere er på hele 28 prosent. Selv når vi betinger på utdanning, ligger inntektene til enslige forsørgere på mellom 74 til 76 prosent av den ekvivalensjusterte inntekten for parhusholdninger.

En står i fare for å undervurdere inntektene til enslige forsørgere fordi bidrag, regulert gjennom private bidragsordninger, ikke inngår i datagrunnlaget. For å vurdere betydningen av dette har vi beregnet private overføringer mellom foreldre som ikke bor sammen. Disse foreløpige tallene indikerer at mangler i dataene ikke er hovedforklaringen på at enslige forsørgere fremstår med lave inntekter. Et tilleggsmoment er at utgiftene til barnepass er lavere for enslige forsørgere enn for parhusholdninger gjennom at førstnevnte gruppe i større grad mottar støtte til barnetilsyn.

Både for parhusholdninger og enslige forsørgere er det slik at desto flere barn det er i husholdningen, jo lavere er ekvivalensjustert inntekt i gjennomsnitt (til tross for at total disponibel inntekt er noe høyere i store familier). Husholdninger med flere barn har i tillegg høyere utgifter til barnepass.

Den ekvivalensjusterte inntekten til husholdninger der hovedinntektstaker har innvandrerbakgrunn fra EU15, Nord-Amerika, Australia og NZ er på samme nivå som for befolkningen uten innvandrerbakgrunn. Men i husholdninger der hovedinntektstaker har landbakgrunn fra «Europa utenom EU15» eller «øvrige land», er den ekvivalensjusterte husholdningsinntekten for par på bare rundt 66 prosent av den tilsvarende inntekten for parhusholdninger uten innvandrerbakgrunn. Videre ser vi at inntekter i husholdninger der hovedinntektstaker kun har grunnskoleutdanning utgjør 71 prosent av den tilsvarende inntekten til husholdninger der hovedinntektstaker har høyere utdannelse.

I kapittel 5 så vi nærmere på fordelingseffektene av de viktigste overføringene − kontantoverføringer, som blant annet barnetrygd, kontantstøtte, engangsstønad og foreldrepenger, støtte gjennom skattesystemet (foreldrefradraget) og subsidiert barnepass (barnehage). Vi finner at støtten gjennom barnetrygden er høyere for familier med lav inntekt, fordi ordningen inneholder utvidet barnetrygd til enslige forsørgere og fordi en fast sats per barn gir høyere utbetalinger til familier med mange barn. Blant mottakere av kontantstøtte er familier med lav utdanning og innvandrerbakgrunn overrepresentert. Dette gjør at denne ordningen har en klar lavinntektsprofil.

Størrelsen på skattereduksjon gjennom foreldrefradraget gjenspeiler at utgiftene til barnepass er høyest blant parhusholdninger med høy utdanning og høyere inntekt. Enslige forsørgere har rett til stønad til barnetilsyn. I tillegg vil flere enslige forsørgere dra fordel av nasjonale moderasjonsordningene i barnehagene (basert på husholdningsinntekt).

Videre finner vi at både brutto foreldrebetaling i barnehage og netto foreldrebetaling i barnehage (fratrukket stønad til barnetilsyn og skattereduksjon ved foreldrefradrag) øker med ekvivalensjustert inntekt. For en parhusholdning med to barn i aldersgruppen 0–6 år er gjennomsnittlig utgifter til barnepass på nærmere 30 000 kr i året, som utgjør rundt 3,5 prosent av disponibel inntekt. Gitt at begge barna benytter fulltidplass i barnehage, finner vi at gjennomsnittlige utgifter øker til 38 100 kroner. Tilsvarende utgifter kan forventes for fulltidsplass på SFO.

Hovedambisjonen her er å redegjøre for effekter på inntektsfordeling og arbeidstilbud av alternative utforminger av overføringsordningene. I kapittel 6 har vi simulert hvordan alternativ familiepolitikk påvirker fordelingen av inntekt. Vi tar særlig for oss alternative utforminger av barnetrygd, der det vises til alternativer for behovsprøving, ved å legge barnetrygden inn i skattegrunnlaget og ved mer eksplisitt å prøve den mot inntekt. Vi har blant annet sett nærmere på to forslag til endringer i barnetrygden som har vært diskutert i utvalget, karakterisert som «målrettet barnetrygd» og «universell barnetrygd». Den målrettede barnetrygden er en inntektsprøvd ordning med langt lavere proveny enn dagens ordning, mens universell barnetrygd i dette tilfellet innebærer en kombinasjon av skattlegging av ytelsen og økte satser, som i sum medfører høyere offentlige utgifter enn i dagens system.

Fordelen med behovsprøving av barnetrygden er at en kan øke overføringer til de familiene som antas å trenge det mest. Ulempen med behovsprøving er at husholdningene selv kan påvirke om de tilfredsstiller kravet for behovsprøving. Mange av analysene i denne rapporten tar utgangspunkt i direkte fordelingseffekter uten å ta hensyn til atferdseffekter, men vi har relativt detaljert diskutert effekter av hvordan arbeidstilbudet ventes å bli påvirket av behovsprøvd barnetrygd. Som forventet finner vi at det er en klar trade-off mellom omfordeling og arbeidstilbud. Når barnetrygden målrettes mot de fattigste familiene, ser vi også en betydelig reduksjon i arbeidstilbudet blant barnefamiliene.

Vi har også sett nærmere på forslag til alternativ utforminger av engangsstønad ved fødsel, foreldrepenger og gratis barnehage. I avsnitt 6 beskrev vi hvordan enkeltendringer og kombinasjoner av endringer virker på barnefattigdom og inntektsulikhet.

Referanser

Aasness, J., J. K. Dagsvik og T. O. Thoresen (2007). «The Norwegian Tax-benefit Model System LOTTE». I A. Gupta og A. Harding (red.): Modelling Our Future:Population Ageing, Health and Aged Care. International Symposia in Economic Theory and Econometrics, Vol. 16, Elsevier, 513–518.

Almond, D. og J. Currie (2011). «Human capital development before age five». I D. Card og O. Ashenfelter (red.), Handbook of Labor Economics, vol. 4b, Elsevier, 1315–1486.

Andresen, M. E. (2016). Child care for all? Treatment effects on test scores under essential heterogeneity. Manuskript, Universitetet i Oslo.

Andresen, M. E. og T. Havnes (2017). Child care and parental labor supply: A new look. Manuskript, Universitetet i Oslo.

Atkinson, A. B. (2015). Inequality. What can be done? Harvard University Press.

Bergström, T. og S. Blomquist (1996). The political economy of subsidized day care. European Journal ofPolitical Economy, 12, 443–457.

Bernal, R. og M. P. Keane (2010). Quasi-structural estimation of a model of childcare choices and child cognitive ability production. Journal of Econometrics, 156, 164–89.

Bettinger, E., T. Hægeland og M. Rege (2014). Home with mom: The effects of stay-at-home parents on children’s long-run educational outcomes. Journal of Labor Economics, 32, 443–467.

Black, S. E., P. J. Devereux, K. V. Løken og K. G. Salvanes (2014). Care or cash? The effect of child care subsidies on student performance. The Review of Economics and Statistics, 96, 824–837.

Blau, D. (2003). «Child Care Subsidy Programs». I Robert Moffitt (red.): Means-Tested Transfer Programs in the U.S., University of Chicago Press, 443–516.

Blau, D. og J. Currie (2006). «Pre-school, day care, and after-school care: Who’s minding the kids?» I E. Hanushek and F. Welch: Handbook of the Economics of Education, vol. 2, Elsevier, 1163–1278.

Blomquist, S. og V. Christiansen (1995). Public provision of private goods as a redistributive device in an optimum income tax model. Scandinavian Journal of Economics, 97, 547–567.

Blundell, R. og T. MaCurdy (1999). «Labor Supply: A Review of alternative approaches», i O. Ashenfelter og D. Card (red.): Handbook of Labor Economics, Vol. 3a, Elsevier, 1559–1695.

Bråten, B., N. Drange, H. Haakestad og K. Telle (2014). Gratis kjernetid i barnehager. Fafo-rapport 2014:44.

Carneiro, P., K. V. Løken og K. G. Salvanes (2015). A flying start? Long term consequences of time investments in children in the first year of life. Journal of Political Economy, 123, 365–412.

Cingano, F. (2014). Trends in income inequality and its impact on economic growth. OECD Social, Employment and Migration Working Papers No. 163, OECD.

Cools, S., J. H. Fiva og L. J. Kirkebøen (2015). Causal effects of paternity leave on children and parents. Scandinavian Journal of Economics, 117, 801–828.

Cunha, F. og J. J. Heckman (2008). Symposium on noncognitive skills and their development: Formulating, identifying and estimating the technology of cognitive and noncognitive skill formation. Journal of Human Resources, 43, 738–82.

Dagsvik, J. K., T. Kornstad, Z. Jia og T. O. Thoresen (2008). LOTTE-Arbeid – en mikrosimuleringsmodell for arbeidstilbudseffekter. Rapporter 2008/11, Statistisk sentralbyrå.

Dagsvik, J. K., Z. Jia, T. Kornstad og T. O. Thoresen (2014). Theoretical and practical arguments for modeling labor supply as a choice among latent jobs. Journal of Economic Surveys, 28, 134–151.

Dahl, G. B. og L. Lochner (2012). The impact of family income on child achievement: Evidence from the earned income tax credit. American Economic Review, 102, 1927–1956.

Dahl, G. B., K. V. Løken, M. Mogstad og K. V. Salvanes (2017). What is the case for paid maternity leave? Kommer i The Review of Economics and Statistics.

Domeij, D. og P. Klein (2012). Should day care be subsidized? Review of Economic Studies, 80, 568–595.

Drange, N. og M. Rege (2013). Trapped at home: The effect of mothers’ temporary labor market exits on their subsequent work career. Labour Economics, 24, 125–136.

Drange, N. og K. Telle (2015). Promoting integration of immigrants. Effects of free child care on child enrollment and parental employment. Labour Economics, 34, 26–38.

Duvander, A.-Z., T. Lappegård og G. Andersson (2010). Family policy and fertility: Fathers’ and mothers’ use of parental leave and continued childbearing in Norway and Sweden. Journal of European Social Policy, 20, 45–57.

Epland, J. og M. I. Kirkeberg (2016). Barnefamilienes inntekter, formue og gjeld 2004–2014. Rapporter 2016/11, Statistisk sentralbyrå.

Gauthier, A. H. (2007). The impact of family policies on fertility in industrialized countries: a review of the literature. Population Research and Policy Review, 26, 323–346.

Graafland, J. J. (2000): Childcare subsidies, labour supply and public finance: An AGE approach. Economic Modelling, 17, 209–246.

Gupta, N. D. og M. Simonsen (2010). Non-cognitive child outcomes and universal high quality child care. Journal of Public Economics, 94, 30–43.

Hansen, K., B. Lian, R. Nesbakken og T.O. Thoresen (2008). LOTTE-Skatt – en mikrosimuleringsmodell for beregning av direkte skatter for personer. Rapporter 2008/36, Statistisk sentralbyrå.

Hansen, O. E., A. Hetland og Ø. Sivertstøl (2013). FD-Trygd. Dokumentasjonsrapport. Demografi revidert. 1992–2010. Notater 44/2013, Statistisk sentralbyrå.

Hardoy, I. og P. Schøne (2010). Incentives to work? The impact of a ‘Cash-for-Care’ benefit for immigrant and native mothers labour market participation. Labour Economics, 17, 963–974.

Hardoy, I. og P. Schøne (2015). Enticing even higher female labor supply: The impact of cheaper day care. Review of Economics of the Household, 13, 815–836.

Havnes, T. og M. Mogstad (2011a). Money for nothing? Universal child care and maternal employment. Journal of Public Economics, 95, 1455–1465.

Havnes, T. og M. Mogstad (2011b). No child left behind: Subsidized child care and children’s long-run outcomes. American Economic Journal: Economic Policy, 3, 97–129.

Heckman, J. J., R. Pinto og P. A. Savelyev (2013). Understanding the mechanisms through which an influential early childhood program boosted adult outcomes. American Economic Review, 103, 1–35.

Heckman, J. J., J. Stixrud og S. Urzua (2006). The effects of cognitive and noncognitive abilities on labor market outcomes and social behavior. Journal of Labor Economics, 24, 411–482.

Herbst, C. M. og E. Tekin (2010). Child Care Subsidies and Child Development. Economics of Education Review, 29, 618–38.

Holmøy E. og T. O. Thoresen (2013). Grunnlag for vurdering av arbeidstilbudspotensialet i Norge på lang sikt. Rapporter 9/2013, Statistisk sentralbyrå.

Huggett, M., G. Ventura og A. Yaron (2011). Sources of lifetime inequality. American Economic Review, 101, 2923–2954.

Johnsen, J. J. og K. V. Løken (2015). Nordic family policy and maternal employment. Nordic Economic Policy Review, 2/2015, 115–132.

Keilman, N. (2016). «Fødsler og fruktbarhet i Norge». Vedlegg 2 i Meld. St. 24 Familien – ansvar, frihet og valgmuligheter, Barne- og likestillingsdepartementet.

Kornstad, T. og T. O. Thoresen (2004). Means-testing the child benefit. The Review of Income and Wealth, 50, 29–49.

Kornstad, T. og T. O. Thoresen (2006). Effects of family policy reforms in Norway: Results from a joint labour supply and childcare choice microsimulation analysis. Fiscal Studies, 27, 339–371.

Kornstad, T. og T. O. Thoresen (2007). A discrete choice model for labor supply and child care. Journal of Population Economics, 20, 781–803.

Kravdal, Ø. (2016). «Not so low fertility in Norway − A result of affluence, liberal values, gender-equality ideals, and the welfare state». I R. R. Rindfuss and M. K. Choe (red.): Low Fertility, Institutions, and their Policies. Variations Across Industrialized Countries, Springer, 13–47.

Leridon, H. (2015). The development of fertility theories: A multidisciplinary endeavour. Population-E, 70, 309–348.

Lian, B., L. Midttømme og T. O. Thoresen (2012). Simulering av effekter av endringer i foreldrebetaling i barnehager og skolefritidsordningen. Notater 26/2012, Statistisk Sentralbyrå.

Lian, B., T. E. Vattø og T. O. Thoresen (2017). Dokumentasjon av «LOTTE-Barn» – en registerbasert simuleringsmodul for proveny- og fordelingseffekter av foreldrebetaling i barnehage. Under utgivelse, Statistisk sentralbyrå.

Lilleås, P. E. og R. N. Johnsson (2001). Foreldrebetaling i kommunale og private barnehager i perioden 1992–2001. Notater 2001/39, Statistisk sentralbyrå.

Lundberg, S. J., R. A. Pollak og T. J. Wales (1997). Do Husbands and Wives Pool Their Resources? Evidence from the United Kingdom Child Benefit, Journal of Human Resources, 32, 463–80.

Lunder, T. E. (2015). Nasjonal satser til private barnehager. TF-notat nr. 97/2015, Telemarksforsking.

Lundholm, M. og H. Ohlsson (1998).Wages, taxes and publicly provided day care. Journal of Population Economics, 11, 185–204.

Lundin, D., E. Mörk og B. Öckert (2008). How far can reduced childcare prices push female labour supply? Labour Economics, 15, 647–659.

Lyngstad, J., R. H. Kitterød og E. H. Nymoen (2014). Bosted og samvær 2002, 2004 og 2012. Endringer i ansvar og omsorg for barna når mor og far bor hver for seg. Rapporter 2014/2, Statistisk sentralbyrå.

Lyngstad, J. og E. H. Nymoen (2006). Økonomiske velferd blant foreldre som ikke bor sammen. Hvem har best råd? Samfunnspeilet 3/2006, Statistisk sentralbyrå.

Mankiw, N. G. og M. Weinzierl (2010). The optimal taxation of height: A case study of utilitarian income redistribution. American Economic Journal: Economic Policy, 2, 155–176.

Milligan, K. og M. Stabile (2011). Do child tax benefits affect the well-being of children? Evidence from Canadian child benefit expansions. American Economic Journal: Economic Policy, 3, 175–205.

Naz, G. (2004). The impact of cash-benefit reform on parents’ labour force participation. Journal of Population Economics, 17, 369–383.

OECD (2011). Divided We Stand: Why Inequality Keeps Rising. OECD Publishing.

Okun, A. M. (1975). Equality and Efficiency: The Big Tradeoff. The Brookings Institution.

Ostry, J. D. A. Berg og C. G. Tsangarides (2014). Redistribution, inequality and growth. IMF Staff Discussion Note, SDN/14/02, IMF.

Piketty, T. (2013). Capital in the 21th Century. Harvard University Press.

Rege, M. og I. F. Solli (2013). The impact of paternity leave on fathers’ future earnings. Demography, 50, 2255–2277.

Rindfuss, R. R., D. K. Guilkey, S. P. Morgan og Ø. Kravdal (2010). Child care availability and fertility in Norway. Population and Development Review, 36, 725–748.

Rindfuss R. R., D. K. Guilkey, S. P. Morgan, Ø. Kravdal og K. B. Guzzo (2007). Child care availability and first-birth timing in Norway. Demography, 44, 345–372.

Rosen, S. (1997). «Public employment, taxes and the welfare state in Sweden». I R. B. Freeman, R. Topel og B. Swedenborg (red.): The Welfare State in Transition:Reforming the Swedish Model, The University of Chicago Press, 79–108.

Rønneberg, L. T. S. (2015). Undersøking om foreldrebetaling i barnehagar, januar 2015. Rapporter 2015/30, SSB.

Rønsen M. (2009). Long-term effects of cash for childcare on mothers’ labour supply. Labour, 23, 507–533.

Schøne, P. (2004). Labour supply response to a cash-for-care subsidy. Journal of Population Economics, 17, 702–727.

Stiglitz, J. E. (2012). The Prize of Inequality, W.W. Norton & Company Inc.

Thoresen, T. O., E. E. Bø, E. Fjærli og E. Halvorsen (2012). A suggestion for evaluating the redistributional effects of tax changes: With an application to the 2006 Norwegian tax reform. Public Finance Review, 40, 303–338.

Thoresen, T. O. og T. E. Vattø (2015). Validation of the discrete choice labor supply model by methods of the New Tax Responsiveness literature, Labour Economics, 37, 38–53.

Thoresen, T. O. og T. E. Vattø (2017). An up-to-date joint labor supply and child care choice model. Foreløpig notat, Statistisk sentralbyrå.

Vike, S. F. (2016). Barne- og familiepolitikkens innvirkning på inntekten til familier med barn. Masteroppgave i samfunnsøkonomi, Universitetet i Oslo.

Zachrisson, H. D. og E. Dearing (2015). Family income dynamics, early childhood education and care, and early child behavior problems in Norway. Child Development, 86, 425–440.

Aaberge, R. og A. Langørgen (2006). Measuring the benefits from public services: The effects of local government spending on the distribution of income in Norway. Review of Income and Wealth, 52, 61–83.

Aassve, A. og T. Lappegård (2009). Childcare cash benefit and fertility timing in Norway. European Journal of Population, 25, 67–88.

Aassve, A. og T. Lappegård (2010). Cash benefit policy and childbearing decisions in Norway. Marriage and Family Review, 46, 146–169.

Fotnoter

1.

Det er også en mikrosimuleringsmodell under utvikling som beskriver hvordan familier med førskolebarn beslutter med hensyn til arbeidstilbud og bruk av barnehage, se Thoresen og Vattø (2017). Men for denne gruppen er vi midt i et skifte av modell (den forrige, se Kornstad og Thoresen (2007), er utdatert), slik at det ikke er gjort særskilte atferdssimuleringer av arbeidstilbudseffekter for barnefamilier med førskolebarn.

2.

I avsnitt 6 diskuteres det nærmere hvordan overføringsordningene kan utformes gitt denne utfordringen.

3.

Men det er jo ikke åpenbart, som vi skal komme tilbake til i avsnitt 2.5.

4.

Det er allikevel ikke like høyt som dagens subsidiesatser i barnehagene. Foreldrebetalingen dekker henholdsvis om lag 14 prosent og 25 prosent av kostnadene i for små barn (1–3 år) og store barn (3–5 år), se Lunder (2015).

5.

Selv om lønnsspredningen i Norge er økende, er den fremdeles relativt lav i et internasjonalt perspektiv (OECD, 2011).

6.

I slike analyser vil en typisk anvende en «differences-in-differences» økonometrisk metode. Det betyr at en måler effektene ved å sammenlikne arbeidstilbudet før og etter reformen for gruppen som omfattes av reformen (foreldre med barn som er 1 og 2 år gamle), og sammenlikne dette med utviklingen for en annen sammenliknbar gruppe (f. eks. foreldre til litt eldre barn), under antakelsen av at trenden ville være lik i de to gruppene av foreldre dersom kontantstøtten ikke var innført.

7.

Eller omvendt, dersom det er negative effekter på barns utvikling av å starte tidlig i barnehage framfor å være hjemme med en av foreldrene, taler det for lavere subsidiering av barnehagetjenesten og lengre foreldrepermisjon.

8.

For eksempel, Huggett, Ventura og Yaron skriver (side 2924): «initial conditions (i.e., individual differences existing at age 23) are more important than are shocks received over the rest of the working lifetime as a source of variation in realized lifetime earnings, lifetime wealth, and lifetime utility».

9.

Men tilordningene er ikke perfekte, slik at det vil ikke være fullstendig overensstemmelse mellom modellens beregninger av utgifter til barnetrygd og det som fremkommer i statistikken fra NAV. Men det betyr ikke at modellen ikke kan brukes til å beskrive effekter av endringer i ordningen.

10.

Bostøtten er et eksempel på en støtteordning som har et relativt klart regelverk, basert på objektive kriterier, men som allikevel ikke blir simulert i LOTTE-Skatt.

11.

Som allerede nevnt, er vi også i gang med å utvikle en atferdsmodul i tilknytning til LOTTE-Barn, beskrevet i Thoresen og Vattø (2017) – en modul som simulerer effekter av endringer i foreldrebetaling i barnehage på arbeidstilbud og barnehageetterspørsel. En tidligere versjon av modellen, beskrevet i Kornstad og Thoresen (2007), viser at reduksjon i foreldrebetaling gir en positiv effekt på arbeidstilbudet.

12.

En dokumentasjon som beskriver hvordan dette er gjort er under utarbeidelse.

13.

Epland og Kirkeberg (2016) benytter tilsvarende metode, men med den forskjell at husholdningsinntektene er målt ved at det er beregnet et gjennomsnitt over de tre siste årene.

14.

Siden antallet i desilgruppe 1 er såpass lavt (705 observasjoner for hovedinntektstaker), må vi ta forbehold om at gjennomsnittet kan være påvirket av en liten gruppe med svært høy arbeidstid.

15.

Se Aaberge og Langørgen (2006) når det gjelder inkludering av tjenester i inntektsbegrepet.

16.

Slike målinger kan imidlertid gjøres gjennom anvendelse av en atferdsmodell, som den som beskrives i Thoresen og Vattø (2017).

17.

Vi diskuterer ikke fordeling av utgifter til skolefritidsordningen her, men i Lian, Midttømme og Thoresen (2012) vises det at utgiftene til SFO også øker med inntektene.

18.

Alderen på personene i datagrunnlaget bestemmes ved alderen ved utgangen av året. Familier med barn som er 2 år gamle ved utgangen av året vil derfor kunne ha mottatt kontantstøtte i løpet av året.

19.

Det er to hovedgrunner til at vi ikke tallfester verdien av barnehagesubsidier for hver husholdning. For det første møter vi praktiske utfordringer ved å beregne støtte per husholdning, fordi vi ikke har mulighet til å skille mellom barn som ikke har plass i barnehagen (mottar ingen subsidier) og barn som har gratis plass i barnehagen (mottar mye subsidier). For det andre er det ikke helt klart hvordan en skal forholde seg til hvordan subsidierte ytelser fordeler seg over husholdningene. Et utvidet inntektsbegrep, som tar hensyn til subsidierte ytelser, kan innebære at det er vanskelig å sammenlikne velferden i husholdningene, blant annet fordi ekvivalensskalaen vi benytter ikke tar hensyn til at en ett-åring krever større ressurser til barnepass enn en ti-åring som går på skolen.

20.

Foreldrefradrag gis også på grunnlag av andre dokumenterte utgifter til barnepass, som utgifter til skolefritidsordning.

21.

Ideelt sett burde vi hatt med utgifter til både barnehage, SFO og annet barnepass. For å se hvordan utgifter til SFO fordeler seg over husholdningene i 2010, se Lian, Midttømme og Thoresen (2012). Andre betalte barnepassordninger er mindre utbredt og i følge Barnetilsynsundersøkelsen var det bare rundt 1 prosent av barna i aldersgruppen 1-5 år som ble passet av dagmamma høsten 2010.

22.

I engelskspråklig litteratur kalles dette «tagging». Som en skjønner, hviler resonnementet til Mankiw og Weinzierl (2010) på at det er positiv korrelasjon mellom høyde og inntekt.

23.

Terminologisk kan «behovsprøving» være en betegnelse for alle former betingede ytelser, skattlegging inkludert, mens inntektsprøving viser til at det mer eksplisitt betinges på inntekt.

24.

Dette tallet atskiller seg noe fra offisiell statistikk siden barnetrygden her er simulert.

25.

Dette må ikke forveksles med de provenynøytrale alternativene.

26.

Vær oppmerksom på at både ulikheten i inntekt og barnefattigdom i tabell 1.46 er målt for hele befolkningen, dvs. det er ikke begrenset til barnefamiliene.

27.

Ytelsen kan samtidig omgjøres til en løpende ytelse, slik som foreldrepengene er, men dette har bagatellmessige budsjettkonsekvenser.

28.

Dersom lønnsinntekten til far er større enn 6G, mens lønnsinntekten til mor er lavere enn 6G, vil en økning i fars uttak ved alternativ ordning gi en reduksjon i husholdningens inntekt.

Til dokumentets forside