NOU 2017: 8

Særdomstoler på nye områder?— Vurdering av nye domstolsordninger for foreldretvister, barnevernsaker og utlendingssaker

Til innholdsfortegnelse

Del 6
Hurtigspor for visse typer straffesaker

37 Innledning

Etter mandatets punkt 4.2 skal utvalget «identifisere sakstyper innenfor straffesakskjeden hvor det anses formålstjenlig med et eget hurtigspor». Utvalget skal særlig vurdere «om det er sakstyper der hurtigere behandling enn i dag vil kunne forhindre at personer kan unndra seg straffeansvar eller vil kunne medvirke til en bedre samlet ressursutnyttelse.» Hurtigspor skal eventuelt etableres innenfor den etablerte domstolstruktur, og ikke gjennom egne domstoler. Mandatet angir også at utvalget skal «peke på hvilke muligheter og praktiske utfordringer som aktualiseres ved opprettelsen av hurtigspor». Videre bes utvalget ta i betraktning straffeprosessutvalgets arbeid med ny straffeprosesslov, hvor et formål er en mer effektiv straffesaksbehandling.

Temaet hurtigspor eller hurtigbehandling av straffesaker er tatt opp i ulike sammenhenger de siste årene. I april 2015 sendte Justis- og beredskapsdepartementet på høring planer om å etablere et prøveprosjekt i Oslo for raskere gjennomføring av straffesaker. Høringsnotatet inneholdt forslag til regelendringer som etter departementets syn ville legge til rette for at en siktet som er pågrepet, skal få sin sak pådømt innen de frister som følger av Grunnloven § 94 og straffeprosessloven §§ 170 a og 183. Prosjektet skulle omfatte saker med et klart og oversiktlig bevisbilde hvor det foreligger unndragelsesfare. Tanken var at en sak skal kunne pådømmes innenfor de frister som gjelder for å holde en person pågrepet, at dommen skal kunne fullbyrdes umiddelbart, og at det skal kunne treffes vedtak om utvisning (etter utlendingsloven) som kan effektueres når soningen er ferdig. Bakgrunnen for forslaget om et prøveprosjekt, var en økning i kriminalitet begått av utenlandske statsborgere uten tilknytning til Norge, og at mange hovedforhandlinger blir utsatt eller avlyst fordi det ikke lykkes å stevne siktede, at siktede ikke møter til hovedforhandling, og utfordringer med å få en dom forkynt.

Høringsnotatet fra 2015 nevner følgende forutsetninger for å kunne gjennomføre hovedforhandling i Oslo tingrett innen den korte tiden som står til rådighet:

  • saken må være ferdig etterforsket

  • siktelse/tiltale må være tatt ut

  • saken må være berammet

  • siktede/tiltalte må være lovlig innkalt til rettsmøte, og ha fått tilstrekkelig tid til å forberede sitt forsvar

  • vitne(r) må være innkalt til hovedforhandling

  • eventuelle meddommere må være trukket og innkalt

  • tiltalte må ha fått oppnevnt forsvarer når vilkårene for dette er oppfylt, og fritt forsvarervalg ivaretatt

  • ved domfellelse kan det – som følge av unndragelsesfare – være aktuelt med fortsatt fengsling i påvente av ankebehandlingen

Departementet vurderte det slik at disse forutsetningene i hovedsak kan oppfylles innenfor gjeldende regelverk, men at det på noen punkter vil være nødvendig med lovendringer. Ettersom tiltalte etter straffeprosessloven har krav på tre dagers varsel til hovedforhandling, ble det foreslått tatt inn i loven at varslingsfristene for innkalling kan fravikes når dette er ubetenkelig. Videre ble det ansett nødvendig å endre domstolloven § 159 a om forkynnelse, slik at tid og sted for domsavsigelse kan forkynnes for siktede samtidig med innkalling til hovedforhandling.

Departementet antok at behandling i hurtigspor først og fremst vil være hensiktsmessig der den pågrepne er uten fast arbeid og bopel, og heller ikke har tilknytning til riket. Ettersom sakene forutsetningsvis må ha et enkelt og oversiktlig bevisbilde, ble saker der siktede er tatt på fersk gjerning eller pågripes med ulovlige gjenstander på seg, og dessuten saker om straff for brudd på innreiseforbud, nevnt som eksempler på slike som kan være aktuelle for hurtigspor. Det påpekte samtidig at det må foretas en konkret vurdering av om en sak er egnet for behandling i hurtigspor. Det ble ikke foreslått en nærmere presisering i regelverket av hvilke sakstyper som kan tenkes omfattet, og heller ikke fiksert en bestemt øvre strafferamme.

I statsbudsjettet for 2016 ble det avsatt midler til et toårig prøveprosjekt i Oslo tingrett for hurtigbehandling av straffesaker med et klart og oversiktlig bevisbilde. Prøveprosjektet ble satt i gang 1. september 2016, og skal evalueres.

I Prop. 117 L (2015–2016) foreslo departementet enkelte lovendringer som innebærer at tid og sted for forkynnelse av straffedom skal kunne forkynnes for den siktede sammen med tiltalen og bevisoppgaven, og samtidig med innkallingen til hovedforhandling eller ankeforhandling. Forslagene er vedtatt, og trådte i kraft 1. januar 2017. I proposisjonen er det redegjort for at hurtigbehandlingsprosjektet i Oslo er justert sammenlignet med det forslaget til hurtigspor som var på høring våren 2015, ved at det ikke lenger legges opp til at saker der det bare er aktuelt med forelegg eller betinget fengsel, skal domstolsbehandles før siktede løslates.1 Videre uttaler proposisjonen følgende om forholdet mellom de ulike arbeidene:

«Lovendringsforslagene i denne proposisjonen er et supplerende tiltak til prosjektet for også å bidra til hurtigbehandling av saker hvor siktede må løslates før hovedforhandling. På den måten kan det også oppnås en rettskraftig dom i de mindre alvorlige sakene der siktede ikke møter til domstolsbehandling eller forkynnelse av dom. Også i saker der siktede unndrar seg fra ankeforhandlingen etter en ubetinget dom i tingretten vil det kunne oppnås rettskraftige dommer i større grad enn tidligere. Forslaget til lovendringer gjelder imidlertid generelt, og kan benyttes i alle saker hvor forholdene ligger til rette for det.
Hurtigbehandlingsprosjektet som sådan vil i sin justerte form bli gjennomført innenfor gjeldende regelverk. For øvrig inngår det i særdomstolsutvalgets mandat å identifisere sakstyper innenfor straffesakskjeden, hvor hurtigere saksbehandling kan forhindre at personer unndrar seg straffeansvar eller kan medvirke til bedre samlet ressursutnyttelse. Videre skal straffeprosessutvalget i henhold til mandatet foreslå endringer som bedre møter dagens utfordringer, og som samtidig legger til rette for at også de mindre og enkle straffesakene avvikles på en rettssikker og effektiv måte.»

38 Straffeprosessutvalgets vurdering vedrørende ulike spor for rettens behandling av straffesaker

Straffeprosessutvalget fremla sin utredning ved NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov. Etter mandatet skulle utvalget vurdere en hensiktsmessig regulering av hele straffeprosessretten, og slik at utvalgets forslag skulle utarbeides på grunnlag av en overordnet målsetting om en rettssikker, effektiv og tillitvekkende rettergangsmåte for straffesaker. Utvalget skulle blant annet «vurdere endringer i dagens prosessordning som bedre legger til rette for mer aktiv dommerstyring og derved en mer effektiv og konsentrert prosess», men spesielt for de store og kompliserte straffesakene.2

Utvalgets forslag til ny straffeprosesslov inneholder blant annet følgende bestemmelse:

Ǥ 30-1 Rettens saksstyring og veiledning
Retten skal styre saken for å oppnå en forsvarlig, konsentrert og effektiv behandling samt gi partene veiledning for å bidra til en riktig avgjørelse. Saksstyringen og veiledningen skal ikke skje på en måte som kan være egnet til å svekke tilliten til rettens uavhengighet eller objektivitet.
Retten kan oppfordre partene til å bidra med slike avklaringer som saken gir grunn til, fastsette frister for partenes innlegg og treffe nødvendige avgjørelser om behandlingen.»

I utredningens kapittel 18 om tingrettens behandling av straffekravet, drøfter straffeprosessutvalget blant annet om det under forberedelsen til hovedforhandling bør være ulike spor for små og store saker. Utvalget viser i den sammenheng blant annet til at det, gjennom reglene om småkravsprosess, finnes et slikt skille i tvisteloven, og at reglene om pådømmelse ved tilståelsesdom er et system for forenklet pådømmelse (men som krever en uforbeholden tilståelse). Straffeprosessutvalget viser videre til prøveprosjektet i Oslo tingrett og særdomstolsutvalgets mandat hva gjelder hurtigspor for straffesaker, og uttaler:3

«Straffeprosessutvalget foreslår å videreføre ordningen med pådømmelse ved tilståelsesdom med enkelte endringer, jf. punkt 18.3. Benyttes denne behandlingsformen, vil det i alminnelighet ikke være behov for annen saksforberedelse enn den som kan skje uformelt.
Slik utvalget vurderer det, er det vanskelig å finne egnede kriterier for ytterligere sporvalg. Selv om behovet for mer utførlig saksforberedelse som utgangspunkt er ulikt i små og større straffesaker, kan det etter omstendighetene melde seg et slikt behov i de aller fleste sakstyper. En kunne løse dette ved å åpne for at retten etter en vurdering i det enkelte tilfelle gis adgang til å overføre en sak fra ett prosessuelt spor til et annet, men mye av gevinsten ved en modell bygget på sporvalg ville i så fall gå tapt.
Utvalget er på denne bakgrunn kommet til at reglene om saksforberedelse bør gjelde generelt, uavhengig av sakens art og størrelse. Reglene i utkastet gir anvisning på en grunnleggende fremgangsmåte som skal benyttes i alle saker, jf. §§ 34-1 til 34-6. Reglene er imidlertid fleksible og åpner for at mindre saker kan behandles med en helt begrenset saksforberedelse. Muligheten for hurtigbehandling av enkelte saker er således ivaretatt. Samtidig gis retten adgang til å benytte ulike virkemidler for avklaringer og planlegging mv. ut fra behovet i den enkelte sak, jf. utkastet §§ 34-7 til 34-12. …»

Også reglene om rettens behandling av straffekravet skal etter forslaget til ny straffeprosesslov som utgangspunkt være felles for alle saker, men slik at ordningen med tilståelsesdom videreføres med noen endringer (som dom etter forenklet behandling).4 Den vesentligste endringen sammenlignet med dagens regler om tilståelsesdom, er at det etter lovforslaget ikke skal være et vilkår for pådømmelse etter forenklet behandling at mistenkte har samtykket til denne behandlingsmåten. Sammenholdt med ordningen med bruk av straffetilsagn og tilståelsesrabatt, og dessuten andre elementer i forslaget til ny straffeprosesslov, mener straffeprosessutvalget at forslaget til nye regler kan gi grunnlag for at flere saker behandles på forenklet måte.5

39 Utvalgets vurderinger

Utvalget registrerer at departementets arbeid med hurtigspor er justert sammenlignet med det som lå i høringen våren 2015, og at det nå synes mer aktuelt å utvikle effektivitetsfremmende rutiner innenfor det alminnelige regelverket fremfor å utarbeide egne prosessregler for noen saker. Med også straffeprosessutvalgets vurdering av at det ikke er hensiktsmessig å utvikle flere «spor», anser utvalget at premissene for den delen av mandatet som gjelder hurtigspor i domstolene for enkelte typer straffesaker, er endret sammenlignet med da mandatet ble gitt i mai 2015.

I likhet med straffeprosessutvalget, mener dette utvalget at det er vanskelig å finne egnede kriterier for sporvalg ut over det som ligger i reglene om tilståelsessaker. Hvilke straffebud en sak gjelder, vil ikke være det eneste kriterium for vurdering av hva domstolsbehandlingen bør bestå i. Et spørsmål om valg av spor, vil måtte vurderes konkret for den enkelte sak. En liste over aktuelle saker utarbeidet på generelt grunnlag, vil således ha begrenset verdi.

Etter mandatet skal det særlig vurderes om det kan pekes på sakstyper der hurtigere behandling enn i dag vil kunne forhindre at personer kan unndra seg straffeansvar. I departementets høringsbrev våren 2015 er det vist til risikoen for unndragelse fra personer som ikke har fast bosted eller tilknytning til riket. Med sistnevnte innfallsvinkel blir utgangspunktet for vurderingen snarere å identifisere kjennetegn ved mistenkte enn kjennetegn ved det (antatte) straffbare forholdet.

Hvor veien bør gå videre for å utvikle en effektiv straffesaksbehandling, kan avhenge blant annet av de erfaringene som opparbeides gjennom prøveprosjektet i Oslo tingrett og oppfølgningen av forslaget til ny straffeprosesslov. For utvalget er det naturlig å henvise til disse prosessene.

Fotnoter

1.

Prop. 117 L (2015–2016) kapittel 2.1.

2.

Punkt 3 i mandatet for straffeprosessutvalget, gjengitt i utredningens kapittel 2.2.

3.

NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov, kapittel 18.1.2.

4.

Ordningen med forenklet behandling er regulert i kapittel 36 i straffeprosessutvalgets forslag til ny straffeprosesslov.

5.

NOU 2016: 24 kapittel 18.3.1.

Til dokumentets forside