NOU 2020: 14

Ny barnelov — Til barnets beste

Til innholdsfortegnelse

17 Aldersgrenser

17.1 Innledning

Utvalget er i mandatet bedt om å gjennomgå og vurdere barnelovens og andre relevante lovers aldersgrenser for barns selvbestemmelse, rett til medvirkning og rett til å bli hørt:

Utvalget skal foreta en samlet gjennomgang av aldersgrenser og barnets rett til medvirkning, selvbestemmelse og til å bli hørt etter både barneloven og andre lover hvor dette er sentralt for å sikre barnets rettigheter (opplæring, helse, straff mv.).
Det er behov for å se på barns selvstendighet overfor foreldrene sine. Utvalget bør vurdere sammenhengen mellom reglene om barnets rett til medvirkning, selvbestemmelse og til å bli hørt opp mot foreldrenes samtykkekompetanse og de ulike hensynene som gjør seg gjeldende.

Bestemmelser om barn og unges rett til å medvirke eller bestemme selv finnes i mange regelverk og ulike sammenhenger. Utvalget har på grunn av begrenset tid og ressurser avgrenset vurderingene i dette kapitlet. Utvalget vil også peke på at den kompetansemessige sammensetningen av utvalget ikke tilsier at en omfattende helhetsvurdering av alle aldersgrensebestemmelser kan gjennomføres i denne utredningen. Utvalget foreslår ingen nye konkrete regler, men utvalget vil gi noen overordnede føringer til de videre vurderingene.

I kapittel 17.2 gjennomgår utvalget problemstillinger relatert til aldersgrenser for selvbestemmelse. I kapittel 17.3 gjennomgår utvalget problemstillinger relatert til aldersgrenser for medbestemmelse.

17.2 Selvbestemmelse

17.2.1 Innledning

Barn er underlagt rettslige begrensninger i sin selvbestemmelsesrett. Som hovedregel oppnår barn selvbestemmelse ved myndighetsalder (18 år), jf. vergemålsloven § 2 tredje ledd. Det finnes likevel situasjoner der også barn og unge under 18 år har rett til selvbestemmelse. Disse er særskilt regulert i lovgivningen.

I en rapport utarbeidet av en arbeidsgruppe med medlemmer fra Arbeids- og velferdsdirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Helsedirektoratet, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet og Utdanningsdirektoratet i forbindelse med et samarbeid om bedre koordinerte tjenester for utsatte barn og unge under 24 år, pekes det på at barnets selvbestemmelsesrett kan ha ulik karakter:

Barnets selvbestemmelsesrett kan være nødvendig og tilstrekkelig, slik at det bare er barnets samtykke som skal til før et tiltak kan iverksettes. Et eksempel på dette er barnets rett til å samtykke i helsespørsmål. Barnets selvbestemmelsesrett kan videre være nødvendig, men ikke i seg selv tilstrekkelig, ved at foreldre/verge/myndigheters samtykke også er nødvendig for at et tiltak skal iverksettes. Et eksempel på dette er barnets rett til å samtykke til adopsjon. Det forutsetter at også foreldrene samtykker.1

Utvalget legger i det videre til grunn at selvbestemmelse omfatter begge kategorier beslutningskompetanse, både der barnets samtykke er nødvendig og tilstrekkelig, og der barnets samtykke er nødvendig, men ikke tilstrekkelig.

17.2.2 Gjeldende rett

17.2.2.1 Utgangspunkter

Individets rett til å bestemme over seg selv og å kunne treffe egne beslutninger om forhold som angår en selv – selvbestemmelsesretten – er sentral i norsk rett. Når det gjelder barn, er prinsippet om individuell selvbestemmelse i stor grad fraveket ut fra en alminnelig forutsetning om at barn ikke er i stand til på egen hånd å treffe viktige beslutninger i saker som vedrører dem, og at de derfor ikke skal ha verken rett eller plikt til å treffe slike avgjørelser. Dette gjelder først og fremst ved beslutninger som kan få store konsekvenser for barnet, eller der barnet er for lite til å forstå hva spørsmålet gjelder.2 I tråd med prinsippene om foreldreansvar og barnets beste vil det da være barnets foreldre, eller andre i foreldrenes sted, som i utgangspunktet er ansvarlige for å ivareta barnets interesser og behov. Barnekonvensjonen er taus om barns rett til selvbestemmelse, men inneholder bestemmelser om medbestemmelse, omtalt nedenfor. I norsk rett gjelder det imidlertid et prinsipp om «gradvis selvbestemmelsesrett» for barn etter barneloven § 33. Det er dermed ikke grunnlag for å hevde at foreldre har full bestemmelsesrett over barn frem til de er myndige i Norge.3

Barneloven bestemmer at det er den eller de med foreldreansvar som har rett og plikt til å ivareta barnets interesser i personlige forhold, jf. barneloven § 30 første ledd annet punktum. Foreldrene har både rett og plikt til å treffe avgjørelser for barnet når det ikke bestemmer selv. Retten til å ta avgjørelser for barnet i «økonomiske tilhøve» følger av reglene i vergemålsloven, jf. barneloven § 30 fjerde ledd. Av vergemålsloven § 9 følger det at en mindreårig ikke selv kan foreta rettslige handlinger eller råde over sine midler. Foreldreansvaret gir en representasjon i personlige forhold, mens vergemål er begrenset til økonomiske forhold.

17.2.2.2 Gradvis selvbestemmelsesrett etter barneloven § 33

Det følger av barneloven § 33 at foreldre skal gi barnet «stendig større sjølvråderett med alderen og frem til det fyller 18 år». Bestemmelsen sier for det første at foreldrenes bestemmelsesrett opphører helt når barnet fyller 18 år. For det andre lovfester bestemmelsen at barnet skal få stadig større selvbestemmelsesrett med alderen. Bestemmelsen må ses i sammenheng med foreldrenes omsorgsplikt og barnets rett til beskyttelse, og det vil være ganske store variasjoner for når selvbestemmelsesretten inntrer, mellom de ulike avgjørelsestypene. Som eksempel kan nevnes at selv et ganske lite barn må få kunne bestemme om det skal ha bukse eller skjørt, mens foreldrene må kunne bestemme at barnet skal ha på ullundertøy og lue om vinteren.4

Utenfor barneloven § 33, i bestemmelser både i barneloven og i andre lover, er barn gitt selvbestemmelsesrett i ulike spørsmål knyttet til ulike aldersgrenser (se nedenfor). Det synes noe uklart hvor langt § 33 kan gi barn selvbestemmelsesrett i ulike typer avgjørelser der spørsmålet om selvbestemmelsesrett ikke følger av særlovgivningen, med andre ord: om en som håndterer et samtykke fra et barn, selv kan vurdere barnets modenhet der det ikke følger noen annen aldersgrense for barnets samtykkekompetanse.5 Utgangspunktet er da at barnet ikke har selvbestemmelsesrett, jf. barneloven (personlige spørsmål) og vergemålsloven (rettslige og økonomiske spørsmål). Med utgangspunkt i § 33 kan foreldrene likevel delegere beslutningskompetansen til barnet, men de må selv stå for samtykket der loven krever dette.6

Uavhengig av når barnets selvbestemmelsesrett inntrer, og om den følger av en fast aldersgrense eller fastsettes individuelt, har barnet også en rett til medvirkning i spørsmål som angår det. Etter hvert som barnet blir eldre og i stand til å gjøre seg opp egne meninger, skal barnet høres før man treffer avgjørelser om personlige forhold for barnet, jf. barnekonvensjonen artikkel 12, Grunnloven § 104 og barneloven § 31. Det skal legges vekt på hva barnet mener, alt etter barnets alder og modenhet. Dette følger også av spesiallovgivningen og omtales nedenfor i punkt 17.3.

17.2.2.3 Aldersgrenser for barns selvbestemmelsesrett etter særlovgivningen (barneloven og andre lover)

På ulike rettsområder er det fastsatt aldersgrenser for barns selvbestemmelse:7

Tabell 17.1 Aldersgrenser for barns selvbestemmelse

Rettskilde

Alder

Selvbestemmelse

Merknader

Barneloven § 33

0–18

Foreldrene skal gi barnet stadig større selvråderett med alderen og fram til det fyller 18 år.

Barneloven § 40 tredje ledd

12

Samtykke ved flytting eller reiser utenlands.

Statsborgerloven § 31 annet ledd

12

Samtykke ved søknader om erverv eller tap av statsborgerskap for barn.

Adopsjonsloven § 9

12

Samtykkekompetanse (vetorett) ved adopsjon.

Pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 bokstav c

12/16

Samtykkekompetanse til helsehjelp når det gjelder helsehjelp for forhold som foreldrene eller andre som har foreldreansvaret, ikke er informert om, jf. § 3-4 annet eller tredje ledd, eller det følger av tiltakets art.

Den såkalte helserettslige myndighetsalder er nå delt på to alderstrinn: 12 og 16, avhengig av typen helsehjelp.

Helseregisterloven § 15

12/16

Samtykkekompetanse til behandling av helseopplysninger – bygger på den helserettslige myndighetsalder.

Helse- og omsorgstjenesteloven § 10-4 fjerde ledd

12/16

Samtykkekompetanse til frivillig innleggelse/tilbakehold i institusjon for barn med rusproblemer.

Barnets samtykke er nødvendig, men ikke tilstrekkelig fra det fyller 12 år. Barnets samtykke er nødvendig og tilstrekkelig fra det fyller 16 år.

Psykisk helsevernloven § 2-1 og § 2-2 siste ledd

12

Når barnet er uenig om tiltak eller tilbakeholdsrett, bringes saken inn for kontrollkommisjonen.

Opplæringsloven § 2-5 og § 6-2

12–13

Valg av målform og samisk.

Fra 8. klasse

Personopplysningsloven § 5

13

Aldersgrensen er 13 år for samtykke etter personvern-forordningen​ artikkel 6 nr. 1 bokstav a i forbindelse med formål som nevnt i personvernforordningen artikkel 8 nr. 1.

Det finnes ikke andre aldersgrenser for samtykke til personopplysninger, men Datatilsynet har oppstilt egne.

Straffeloven § 20

15

Strafferettslig lavalder.

Barneloven § 32

15

Avgjørelser om valg av utdanning og inn- og utmelding av foreninger

Selvbestemmelsesrett om spesialundervisning.

Jf. opplæringsloven § 5-4 og friskoleloven § 3-6 første ledd.

Opplæringsloven § 3-1 første ledd / friskoleloven § 3-1 første ledd

Opplæringsloven § 2-3 a sjette ledd

15

Ungdom søker selv om inntak til videregående opplæring.

Fritak fra deler av undervisningen på grunn av religion eller livssyn.

Jf. også friskoleloven § 3-12.

Lov om tros- og livssynssamfunn (trossamfunnsloven) § 2

15

Melde seg inn i eller ut av tros- og livssynssamfunn.

Gravferdsloven § 20 annet ledd

15

Fylkesmannen kan etter søknad fra person som har fylt 15 år, gi tillatelse til at den som skal sørge for​ vedkommendes gravferd, sprer asken for vinden.

Forskrift til opplæringsloven § 5-2

15–18

Klage på vurdering – selvstendig klagerett for eleven og foreldrene.

Jf. også forskrift til friskoleloven § 5-2.

Barnevernloven § 6-3

Barnevernloven § 4-26 og § 4-28

15

Partsrettigheter i barnevernssaker.

Samtykke til individuell plan, tiltaksplan i barnevernet og opphold på atferdsinstitusjon.

Forvaltningsloven § 11 d første ledd, § 16 første ledd, § 17 siste ledd, § 18 første ledd og § 27 første ledd

15

Partsrettigheter.

Rett til å tale muntlig med en tjenestemann ved det forvaltningsorganet som behandler saken, forhåndsvarsling, informasjonsplikt, adgang til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter og underretning om vedtaket.

Se også forslag til ny forvaltningslov, omtalt nedenfor.

Vergemålsloven § 10

Vergemålsloven § 12

15

Adgang til å inngå arbeidsavtale.

Barnet råder selv over midler som han eller hun har tjent ved arbeid eller virksomhet.

Barn mellom 13 og 15 kan utføre lett arbeid, jf. arbeidsmiljøloven § 11-1.

Straffeloven kap. 26

16

Seksuell lavalder.

Aldersgrensen nedad i de straffebud som setter straff for seksuell omgang med barn, i Norge 16 år.

Pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 første ledd bokstav b

16

Samtykke til helsehjelp.

«Helserettslig myndighetsalder».

Unntak: enkelttilfeller med spesiell behandling.

Familievernkontorloven § 12

16

Innsyn i opplysninger som gjelder dem selv.

Lov om endring av juridisk kjønn § 4

16

Rett til å søke om endring av juridisk kjønn.

Barn mellom 6 og 16 år må søke om endring av juridisk kjønn sammen med den eller dem som har foreldreansvar for barnet, jf. § 4 annet ledd. Bestemmelsen er noe uklar på om barnets samtykke er nødvendig når barnet er mellom 6 og 16, men bør antakelig leses slik.

Navneloven § 12

16

Kan sende melding om å ta, endre eller sløyfe navn.

Mellom 12 og 16 år må barnet samtykke dersom den eller de som har foreldreansvaret, sender melding om å ta, endre eller sløyfe navn.

Barnebortføringsloven § 4

16

Loven gjelder for barn som ikke har fylt 16 år.

Dyrevelferdsloven § 6 annet ledd

16

Bestemmelsen fastsetter at foresatt ikke skal la barn under 16 år ha et selvstendig ansvar for dyr.

Tvisteloven § 36-3 annet ledd

Ekteskapsloven § 28

Barnevernloven § 7-24 første ledd, jf. § 6-3 annet ledd

Pasient- og brukerrettighetsloven § 6-5, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 10-7 første ledd

Se også vergemålsloven § 69.

Prosessdyktighet.

Eksempler på lovbestemmelser som fastsetter at personer som er under 18 år og/eller er fratatt sin rettslige handleevne, er prosessdyktige. Mindreårige personer, det vil si personer under 18 år, jf. vergemålsloven § 2, er i utgangspunktet ikke prosessdyktige; de kan bare opptre selv i rettssak når det følger av særlig lovbestemmelse, jf. tvisteloven § 2-2 tredje ledd.

Tabellen viser at aldersgrensene for barns selvbestemmelsesrett etter særlovgivningen er av ulik art. En gruppe bestemmelser handler om hvem som har samtykkekompetanse i ulike spørsmål. Noen aldersgrenser oppstiller grensen for når barnets samtykke er nødvendig og tilstrekkelig, mens andre gir barn bare del i samtykkekompetansen, slik at det er nødvendig, uten at det er tilstrekkelig (delt samtykkekompetanse, veto).

Tabellen viser i tillegg andre aldersgrenser som har en side til selvbestemmelsesrett, for eksempel aldersgrenser for parts- og prosessrettigheter og straffelovens bestemmelser om kriminell lavalder og seksuell lavalder.

Et gjennomgående trekk ved de ulike aldersgrensene i lovverket er at barnet ikke gis selvbestemmelsesrett ved lav alder: Selvbestemmelsesretten inntrer først fra tolv år og oppover og da hovedsakelig som vetobestemmelser eller bestemmelser om delt samtykkekompetanse med foreldrene (nødvendig, men ikke tilstrekkelig). Det kan spesielt pekes på loven om endring av juridisk kjønn, der barnet må søke sammen med foreldrene når det er mellom 6 og 16 år, noe som i realiteten gjør det nødvendig, men ikke tilstrekkelig med barnets samtykke.

Et annet trekk ved dagens aldersgrenser for barns selvbestemmelse er at de i all hovedsak knytter seg til faste aldre bestemt i år, ikke for eksempel avsluttet ungdomsskole eller lignende. Et tredje trekk ved aldersgrensene for barns selvbestemmelse er at de varierer, og at de ikke er samkjørt på områder som ofte har en del med hverandre å gjøre, noe utvalget kommer tilbake til nedenfor.

Det er, slik utvalget ser det, uklart i hvilken grad aldersgrensene bygger på grundige vurderinger og faglige begrunnelser eller ikke. Enkelte begrunnelser er nærmere omtalt i punkt 17.2.3.

17.2.3 Tidligere vurderinger

17.2.3.1 Innledning

Ulike aldersgrenser for barns selvbestemmelsesrett er drøftet og endret i flere ulike sammenhenger de siste tiårene. Her gjennomgås noen av de viktigste endringene og vurderingene som er gjennomført.

17.2.3.2 Selvbestemmelsesrett i barneloven

Utvalget som skrev utkastet til barneloven som ble vedtatt i 1981, kom med noen generelle betraktninger om barnets selvbestemmelsesrett og foreslo på bakgrunn av dette utkast til bestemmelsene som ble vedtatt som barneloven §§ 32 og 33.8

Utvalget pekte på at spørsmålet om barnets selvbestemmelsesrett sett fra den annen side er et spørsmål om når foreldreansvaret opphører, og at det da ikke fantes generelle regler om dette i lovgivningen. Det fantes imidlertid en rekke regler i særlovgivningen, og utvalget nevnte navneloven (18 år), adopsjonsloven (20 år), ekteskapsloven (20 år) og abortloven (16 år), samt bestemmelser om sterilisering (20 år), transplantasjon (18 år), religiøse forhold (15 år), utstedelse av pass (18 år) og statsborgerforhold (18 år). Videre pekte utvalget på at det dessuten var en rekke forvaltningsrettslige regler som satte aldersgrenser (f.eks. våpenloven med 16 år), men at det ofte var usikkert om slike regler bare fastsatte en aldersgrense for å få den tillatelse e.l. det er tale om, eller om de også regulerte spørsmålet om det er foreldrene eller barnet selv som avgjør om det skal søkes. Utvalget mente det i alminnelighet nok var rimelig å forstå reglene slik at foreldrene også avgjorde realiteten i saken.

Etter utvalgets syn ville det være en fordel å få lovfestet som alminnelig regel at foreldreansvaret opphører ved fylte 18 år, men at det i særlovgivningen kunne være fastsatt høyere eller lavere aldersgrenser. Utvalget så ikke grunn til å gjøre endringer i særlovgivningen.

Utvalget foreslo i lovutkastet en regel om at den unge skal gis stadig større selvbestemmelsesrett med alderen. Selv om den alminnelige regel for opphør av foreldreansvaret er satt til 18 år, mente utvalget at man måtte regne med at en del av foreldrenes beføyelser bortfaller tidligere enn ved 18 år. Begrunnelsen for regelen var at utvalget mente at unge som får stadig større og større selvbestemmelsesrett med alderen, lettere utvikler seg til selvstendige mennesker, og at dette synspunktet burde få konsekvenser for foreldrenes myndighet til å bestemme over barna, men ikke nødvendigvis for deres plikter, så som plikten til å vise omsorg og sørge for et sted å bo. Med alderen må det derfor skje en «uttynning» av foreldreansvaret. Det ble særlig drøftet hvilke følger det skal få for foreldreansvaret dersom den unge under 18 år flytter for seg selv eller inngår ekteskap. Utvalget mente at både ekteskap og flytting hjemmefra burde ses som forhold som kan medføre uttynning av foreldreansvaret – og sågar bortfall – men at dette måtte bero på omstendighetene i hvert enkelt tilfelle. Utvalget understreket også at foreldrene ikke kan bli fri foreldreansvaret fordi de misliker sine barns framferd.

Utvalget vurderte videre behovet for særregler om når foreldrenes myndighet bortfaller. Spørsmålet om den religiøse myndighetsalderen hadde blitt vurdert senest i 1969, og utvalget gikk derfor ikke nærmere inn på vurdering av denne. Derimot diskuterte utvalget spørsmålet om inn- og utmelding av foreninger (politiske eller andre). De pekte på overgangen til ungdomsskolen som et viktig skille og at en del kunne tale for å gi barnet full frihet til å melde seg inn i og ut av foreninger når det er 13 eller 14 år. På den annen side mente utvalget barnet i enkelte miljøer kan være utsatt for et press til å melde seg inn i en bestemt forening, og at det i den forbindelse ville være gunstig om foreldrene har en slik stilling at de kan demme opp for dette presset. Utvalget pekte også på parallellen til religiøs myndighetsalder og anbefalte 15 år som en passende grense for selvbestemmelse i denne sammenhengen. Utvalget understreket at selv om det er foreldrene som i utgangspunktet bestemmer om innmelding og utmelding av foreninger når barnet er under 15 år, betyr ikke det at de fritt kan melde det inn i hvilken som helst forening:

Dersom barnet motsetter seg medlemskapet, må det normalt være avgjørende, jfr. prinsippet om barnets medbestemmelsesrett. Det gjelder særlig dersom det med medlemskap forventes en aktiv deltagelse fra barnet. På den annen side skal man ikke se bort fra at det finnes forsagte barn som i virkeligheten har godt av å bli trukket med i vanlig foreningsaktivitet.9

Utvalget vurderte om aldersgrensen for å opprette arbeidsavtale burde settes lavere enn 18 år, jf. daværende vergemålslov § 31, blant annet fordi hensynet til å beskytte den mindreårige langt på vei er ivaretatt gjennom lærlingeloven og arbeidsmiljøloven. De lot imidlertid spørsmålet ligge fordi de ikke var kjent med at det hadde vært reist kritikk mot vergemålslovens 18-årsgrense.

Videre pekte utvalget på at det nylig var innført aldersgrense på 16 år for samtykke til inngrep etter lov om psykisk helsevern.10

I lovproposisjonen fremmet regjeringen barnelovutvalgets forslag til nye §§ 32 og 33. Om barnelovutvalgets foreslåtte bestemmelse om gradvis selvbestemmelsesrett uttalte departementet:

Dette forslaget har det ikke vært innvendinger mot under høringen, og Justisdepartementet har opprettholdt det i proposisjonen. – Det kan nok innvendes mot en slik bestemmelse at den er vag, og derfor kan være vanskelig å bruke som et klart argument i konkrete konflikter. Men departementet legger vekt på at bestemmelsen gir uttrykk for et verdifullt prinsipp, og at den kan være et visst bidrag i en holdningsskapende prosess. – Det kan også nevnes at en liknende bestemmelse er foreslått i en svensk offentlig utredning fra 1979 (SOU 1979: 63).11

I tillegg til den foreslåtte særregelen om selvbestemmelse ved fylte 15 år for innmelding i foreninger ble det også inntatt i den samme lovregelen at barn selv avgjør valg av utdanning ved fylte 15 år, etter forslag fra Kirke- og undervisningsdepartementet i høringen.12

Verken §§ 32 eller 33 er endret etter vedtakelsen av barneloven i 1981.13

Barneloven § 40 fikk i 2015 et nytt tredje ledd med krav om samtykke fra barn over tolv for å kunne flytte ut av landet, ta opphold utenfor landet eller foreta utenlandsreiser – når dette skjer uten forelder med foreldreansvar. 14 I proposisjonen understrekes det at lovendringen innebærer en ny og særskilt bestemmelse om barns medvirkning. Intensjonen var å øke barns medbestemmelse, gi økt beskyttelse av barn og sikre at barn over tolv år ikke mot sin vilje kan sendes alene til utlandet eller mot sin vilje sendes til utlandet sammen med noen som ikke har foreldreansvaret. Forslaget om barnets samtykke ble støttet av en rekke høringsinstanser, og ingen støttet en aldersgrense på 15 år, som ble hørt som et alternativ. Det ble blant annet pekt på at aldersgrensen på tolv år samsvarer med blant annet adopsjonsloven § 6 og navneloven § 12. Stortinget diskuterte også om aldersgrensen for når barn skal samtykke, skulle være 12 år eller 15 år, og det var full enighet om at det var en riktig avgjørelse å gi barn slik rett fra 12 år.

17.2.3.3 Utvalgte endringer i særlovgivningen

I særlovgivningen har det vært enkelte endringer i aldersgrensene for barns selvbestemmelsesrett. I andre lover har det vært vurdert endringer, uten at det har blitt vedtatt lovendringer.

Adopsjonsloven § 9 gir barn samtykkekompetanse ved fylte tolv år.15 Tolvårsregelen i adopsjonsloven innebærer at barnet selv kan avgjøre adopsjonssaken i form av en nektelsesrett. Adopsjonsloven gir slik sett uttrykk for en klarere og mer vidtgående regel enn de som oppstilles på de fleste andre rettsområder der barn gis rettigheter etter en viss alder. Vetoretten må ses i sammenheng med inngrepets karakter. Adopsjon vil fullstendig og for alltid endre adoptivbarnets private stilling og familieliv.16 Adopsjonslovutvalget foreslo i 2014 at aldersgrensen for samtykkekrav for barn flyttes fra 12 til 14 år. De foreslo altså at barn som var fylt 12 år, fortsatt skulle ha vetorett mot egen adopsjon, men at kravet om samtykke skulle endres fra 12 til 14 år.17 Regjeringen fulgte ikke opp utvalgets forslag, men foreslo å videreføre bestemmelsen om at et barn som har fylt tolv år, ikke kan adopteres uten eget samtykke.18 I proposisjonen fra 2017 ble det vektlagt at utviklingen ellers innen barneretten går i retning av at barn stadig får økt medbestemmelses- og selvbestemmelsesrett, og regjeringen ønsket å støtte opp under dette. Stortingets sluttet seg til tolvårsgrensen for samtykkekravet.19

I 2016 ble aldersgrensen for selvbestemmelse til å endre eget navn senket fra 18 til 16, jf. navneloven §§ 10 og 12. Endringene ble vedtatt i forbindelse med behandling av lov om endring av juridisk kjønn. I et høringsnotat ble det foreslått at aldersgrensen for å endre navn burde være den samme som aldersgrensen for å endre juridisk kjønn, og departementet foreslo derfor å senke aldersgrensen for å endre navn fra 18 til 16 år. Høringsinstansene som støttet at retten til å endre juridisk kjønn skal gjelde fra 16 år, støttet også forslaget om å senke aldersgrensen for å endre navn. Helsedirektoratet påpekte imidlertid mangelen på begrunnelse for endring av navnelovens aldersgrense:

Helsedirektoratet kan ikke se at det er tilstrekkelig drøftet hvorfor alderen for å søke om endring av navn skal senkes for alle barn. En mulighet er å lage en særregel eller unntak i navneloven som sier at en person som har endret juridisk kjønn etter lov om endring av juridisk kjønn også kan endre navn fra 16 år. Etter § 3 i lovforslaget kan en person skifte tilbake til tidligere kjønn dersom han eller hun kommer til at det var feil å endre juridisk kjønn. Etter forslaget stilles det ikke noen begrensninger i antallet ganger en kan endre juridisk kjønn. Det foreslås heller ikke krav om ventetid før en kan endre tilbake til tidligere kjønn. I dag setter navneloven begrensninger i antall ganger en person kan skifte navn, noe som tilsier at det kan være hensiktsmessig å ha en særbestemmelse i navneloven.20

Departementet ønsket ikke å foreslå en slik særregel, men fremmet forslaget fra høringsnotatet om å senke aldersgrensen for å endre navn til 16 år.21 Begrunnelsen var at en 16-åring etter departementets vurdering vil være tilstrekkelig moden til selv å kunne ta en beslutning om navneendring uten samtykke fra sine foreldre eller andre med foreldreansvar, og at det anses mest hensiktsmessig med en felles aldersgrense for endring av navn. Det ble påpekt at vurderingen av 16-åringers kompetanse i navnespørsmålet gjelder uavhengig av om vedkommende har endret juridisk kjønn. Stortingets flertall fattet vedtak i tråd med forslagene i proposisjonen.22

I 2017 ble pasient- og brukerrettighetsloven endret slik at flere barn skulle høres og ha samtykkekompetanse i spørsmål om egen helse.23 Endringene innebærer blant annet at personer mellom 12 og 16 år har rett til å samtykke til helsehjelp når det gjelder helsehjelp for forhold som foreldrene eller andre som har foreldreansvaret, ikke er informert om, eller det følger av tiltakets art, jf. lovens § 4-3 første ledd bokstav c. En slik samtykkekompetanse ble praktisert også før endringen, grunnet § 3-4 som oppstilte et unntak fra hovedregelen om at foreldre eller andre med foreldreansvar skulle informeres om barn mellom 12 og 16 år. Lovendringen var altså i all hovedsak en presisering og klargjøring av gjeldende rett.24

I personopplysningsloven av 2018, som gjennomfører EUs personvernforordning (GDPR), ble 13 år satt som aldersgrense for barns samtykke i forbindelse med informasjonssamfunnstjenester. I personvernforordningen artikkel 8 nr. 1 fastsettes en aldersgrense på 16 år for samtykke i forbindelse med informasjonssamfunnstjenester. I forordningen er det presisert at statene likevel kan sette en lavere aldersgrense så lenge den ikke er under 13 år. Departementet begrunnet 13-årsgrensen blant annet med at Datatilsynet praktiserer en 13-årsgrense. Departementet skrev videre:

Departementet vil også peke på at det kan virke mot sin hensikt å sette en aldersgrense som er kunstig høy sammenlignet med hvem som reelt sett benytter for eksempel sosiale medier, da dette kan spille inn på hvilke brukergrupper behandlingsansvarlige må tilpasse sine tjenester til. Forordningen stiller krav om at informasjon skal være lett tilgjengelig og tilpasset brukergruppene for ulike tjenester, noe tilsynsmyndigheten også kan etterprøve.25

Stortinget vedtok i april 2020 ny lov om tros- og livssynssamfunn (trossamfunnsloven).26 Av den nye lovens § 2 følger det at barn har rett til å bestemme innmelding i og utmelding fra trossamfunn fra fylte 15 år. Loven erstatter både kirkeloven, lov om trudomssamfunn og ymist anna og lov om tilskott til livssynssamfunn.

Loven bygger blant annet på forslagene i NOU 2013: 1 Det livssynsåpne samfunn, som foreslo å videreføre 15 år som religiøs myndighetsalder, men å innføre krav om at barnet fra fylte 12 år alltid må samtykke til inn- eller utmelding i tros- eller livssynssamfunn.27 Med et slikt krav vil barnet og foreldrene alltid være sammen om inn- eller utmeldingen når barnet er 12, 13 eller 14 år gammelt.

I proposisjonen la departementet til grunn at det var i tvil om hvorvidt det er til barnets beste å lovfeste en vetorett for dem mellom 12 og 15 år. Departementet mente derfor at det ikke burde innføres delt samtykkeregel mellom foreldre og barn når barnet er mellom 12 og 15 år. Departementet mente at barn under 15 år burde ha rett til å medvirke til, men ikke anledning til å nekte, inn- eller utmelding. Barnets mening måtte likevel tillegges betydelig vekt når barnet er over tolv år.28

I proposisjonen viste departementet til barnelovutvalgets gjennomgang av aldersgrenser og barns rett til medvirkning, selvbestemmelser og å bli hørt etter både barneloven og andre lover og foreslo videreføring av den religiøse myndighetsalderen på 15 år, i alle fall inntil barnelovutvalget skulle komme til en annen konklusjon.29 Det ble i proposisjonen pekt på at spørsmålet om aldersgrense handler om å finne riktig balanse mellom respekten for barns religionsfrihet og hensynet til at barnet ikke skal behøve å ta stilling til religiøs tilhørighet før det er modent nok.

17.2.4 Vurderinger i pågående lovendringsprosesser og andre utredninger

17.2.4.1 Forslag til ny forvaltningslov

NOU 2019: 5 Ny forvaltningslov ble avgitt til regjeringen 14. mars 2019. Forvaltningslovutvalget uttalte seg om forvaltningslovens aldersgrenser for henholdsvis krav på forhåndsvarsel som part og underretning til mindreårige. Forvaltningslovutvalget foreslo ingen endringer i de eksisterende aldersgrensene, men anbefalte at disse spørsmålene ble vurdert av barnelovutvalget.30

17.2.4.2 Utredning fra åpenhetsutvalget

Åpenhetsutvalget leverte sin utredning NOU 2019: 10 Åpenhet i grenseland til regjeringen 30. april 2019. Utvalget redegjorde i utredningen for hvilke regler som gjelder for bilder, film og lydopptak i helse- og omsorgssektoren, barnevernet, barnehage og skole, og virksomhetenes adgang til å regulere fotografering, filmopptak og lydopptak gjort av brukere, pasienter, ansatte, pårørende, andre besøkende og mediene. Utredningen inneholdt også et forslag til veileder for hvordan sektorene bør håndtere utfordringer med bilder, film og lydopptak. Utvalget foreslo ingen lovendringer.

Utredningen redegjorde blant annet for hvilke samtykkeregler som gjelder for deling av personopplysninger om barn.31 Utvalget la til grunn at foreldrene i utgangspunktet kan samtykke på vegne av barn, men at barn har selvbestemmelsesrett fra fylte 15 år. Utvalget la imidlertid til grunn at nektelseskompetansen inntrer før selvbestemmelsesretten, og at barn har denne kompetansen fra de er i stand til å vurdere og ta stilling til spørsmålet, altså etter en individuell vurdering av modenhet.

Utvalget foreslo i tråd med sine synspunkter på gjeldende rett at dette tas inn i den foreslåtte veilederen til ledere og medarbeidere i barnehage, skole, barnevern og helse- og omsorgstjenesten om bilder, film og lydopptak.

Fra veilederen:

10 Samtykke
[…]
e. Barns samtykke og medbestemmelsesrett
Barnet skal gis gradvis større medbestemmelsesrett i samsvar med alder og modenhet. Barn som er fylt syv år og yngre barn som er i stand til å danne egne synspunkter, skal få informasjon og mulighet til å si sin mening. Fra barnet er 12 år skal det legges stor vekt på hva barnet mener. Det anbefales at barn over 15 år normalt treffer beslutning om publisering selv, men gjerne etter råd fra voksne. Foresatte kan ikke samtykke til publisering av bilder, film eller lydopptak av eget barn dersom opptakene krenker barnets rett til privatliv.
f. Barns rett til å nekte
Der barnet er i stand til å vurdere og ta stilling til at det ikke ønsker at det tas eller deles bilder, film eller lydopptak, skal dette respekteres. Som ansatt i barnehage, skole, barnevern eller helse- og omsorgsinstitusjon må du derfor være oppmerksom på at det ikke er tilstrekkelig at samtykke fra foresatte foreligger før du publiserer et bilde. De ansatte har også en selvstendig plikt til å lytte til barnet og vurdere hensynet til barnets beste før bilder publiseres, selv om foresatte har samtykket til slik publisering.32

17.2.4.3 Forslag til ny tvangsbegrensningslov

Tvangslovutvalget leverte sin utredning NOU 2019: 14 Tvangsbegrensningsloven til regjeringen 18. juni 2019. Utvalget foreslo blant annet å innføre en felles tvangsbegrensningslov for helse- og omsorgstjenesten. Av betydning for spørsmålet om aldersgrenser for barns rett til selvbestemmelse er tvangslovutvalgets drøftinger av legaldefinisjoner av tvang og motstand, som skal utløse rettssikkerhetsgarantier etter lovforslaget, jf. forslaget § 1-3. Her drøftet tvangslovutvalget utførlig om det skal være en felles tvangsdefinisjon for barn og voksne, og landet på at det ikke er mulig i lys av foreldreansvaret. Utvalget foreslo i stedet at når tiltaket er særlig inngripende, gjelder det samme for barn mellom 12 og 16 år som for alle over 16 år. Det samme kan også gjelde for barn over tolv år når barnet viser en særlig modenhet i situasjonen. Barns rettslige posisjon beror etter dette dermed på mer individuelle kriterier for vurdering av barns modenhet og er mer relativt enn det man ellers ser som utgangspunkt i lovgivningen.33

Fra utredningen:

Utviklingen i synet på barns rettigheter er gått i retning av at barns rett til å medvirke og utøve innflytelse, skal være en sømløs prosess frem mot full selvbestemmelse. Det betyr at det vil være vesentlig å se alder og modenhet i sammenheng for å gjøre en konkret tolkning av barns reaksjon for å avklare om det foreligger et negativt standpunkt som skal utløse offentlig saksbehandling. For å unngå uheldige rettslige virkninger for barn som ikke er modne nok til å ta et begrunnet negativt standpunkt, kan en glidende skala med konkret vurdering av modenhet og alder, kombineres med en fiksert aldersgrense – fra denne alder har motstand uansett rettslige konsekvenser. Det er imidlertid grunn til å vise til at barn med psykisk utviklingshemning, vil kunne ha erfaringer som begrunner en antakelse om et negativt standpunkt. Disse kan det imidlertid være vanskelige å oppfatte, blant annet fordi en del psykisk utviklingshemmede barn har vansker med å gjøre seg forstått på en tydelig måte: også dette må fanges opp i et framtidig regelverk.34

Tvangslovutvalget var også innom problemstillingen relatert til at det er ulike aldersgrenser for barns beslutningskompetanse, men gikk ikke nærmere inn i denne problematikken:

Ulike aldersgrenser for barns beslutningskompetanse
At det foreligger ulike aldersgrenser for beslutningskompetansen, er egnet til å påvirke samarbeidsflaten mellom barnevern og helsetjenesten. Barn over 15 år kan samtykke til opphold i institusjon for å avhjelpe sine alvorlige atferdsvansker, jf. barnevernloven § 4-26, jf. § 4-24. Under denne alder kreves samtykke fra de som har foreldreansvaret i tillegg til barnets. Hvorvidt en felles aldersgrense vil lette samarbeidet, er diskutert, men så langt er det valgt å beholde ulikhetene. Blant de forhold som ikke er drøftet, er situasjonen ved overføring fra barnevern til det psykiske helsevern for barn i alderen mellom 15 og 16 år. En uklarhet oppstår hvis barn på 15 år har samtykket til opphold i barneverninstitusjon etter barnevernloven § 4-26, men så overføres til psykisk helsevern, og det medfører at barnet trekker tilbake sitt samtykke. Et alternativ er å fatte midlertidig vedtak om plassering etter § 4-24 slik det er adgang til ifølge barnevernloven § 4-25 andre ledd andre setning. I så fall er det overgang fra frivillighet til tvang. En annen mulighet er at foreldrene eller andre som har foreldreansvar samtykker til oppholdet i psykisk helsevern etter psykisk helsevernloven § 2-1, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4. Hvis så, er det spørsmål om barneverntiltaket opphører, slik at det er mindre formelt grunnlag for samarbeid mellom tjenestene.
En annen problemstilling gjelder tiltakene som skal gjennomføres under oppholdet. Reglene i psykisk helsevernloven § 1-1 a andre ledd med begrensninger i anvendelsesområdet for lovens kapittel 4, må antas å gjelde fullt ut for barn fylt 16 år som plasseres etter barnevernvedtak. Mer uklart er det om det gjelder fullt ut for barn under 16 år all den tid tiltak i psykisk helsevern kan baseres på samtykke fra de som har foreldransvar, eventuelt fra barnevernet om det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse, § 4-12, eller det foreligger midlertidig vedtak om plassering utenfor hjemmet, §§ 4-6 andre ledd og 4-8. Dette utvalget ser flere uavklarte spørsmål, som kan påvirke samarbeidet rundt barn med sammensatte vansker, men utvalget har ikke hatt mulighet til å gå inn i disse problemstillingene.35

17.2.4.4 Forslag til ny opplæringslov

Opplæringslovutvalget leverte sin utredning NOU 2019: 23 Ny opplæringslov til regjeringen 13. desember 2019. Utvalget vurderte i utredningen aldersgrensene for selvbestemmelse fastsatt i opplæringsloven.

Utvalget la for det første til grunn at dagens § 3-1 i opplæringsloven om at ungdom over 15 år selv kan søke om inntak til videregående opplæring, samt § 4-5 fjerde ledd om at det ikke er nødvendig med samtykke fra verge når det blir skrevet lærekontrakt og opplæringskontrakt, er overflødige ved siden av barneloven § 32, og mente derfor at disse bestemmelsene ikke burde videreføres.36 Det samme gjelder opplæringsloven § 2-3 a sjette ledd om at elever som har fylt 15 år, selv gir melding om fritak fra deler av undervisningen av hensyn til egen religion eller livssyn, som utvalget anså som overflødig ved siden av barneloven § 32 og lov om trudomssamfunn og ymist anna § 3.37

Utvalget gjorde for øvrig ingen vurdering av dagens 15-årsaldergrense for valg av utdanning etter barneloven.

Opplæringslovens aldersgrenser for barns rett til selvbestemmelse over valg av om de skal ha opplæring i samisk, kvensk eller finsk, ble foreslått videreført som i dag fra 8. skoletrinn. Her følger altså selvbestemmelsen fra et bestemt skoletrinn, ikke alder. Opplæringslovutvalget kommenterte at også valg av opplæring i tegnspråk med fordel kunne ligget til elevers selvbestemmelse fra 8. trinn, ikke fylte 15 år som i dag, jf. barnelova § 32. Utvalget foreslo likevel ikke endringer her, da problemstillingen ikke ble tilstrekkelig utredet. Utvalget skrev dette om vurderingene:

Om det er foreldrene eller eleven som velger om eleven skal ha opplæring i og på norsk tegnspråk følger av barnelova § 32, som sier at barn som har fylt 15 år, selv avgjør spørsmål om valg av utdanning. Elever med rett til opplæring i og på samisk og elever med rett til opplæring i kvensk og finsk velger selv om de vil ha slik opplæring fra 8. trinn. Utvalget mener det er gode grunner til å ha samme regler for elever med rett til opplæring i og på norsk tegnspråk. Dette er både av hensyn til barnas selvbestemmelse, men også av hensyn til kommunens planlegging av opplæringen som skal gis. Utvalget oppdaget denne problemstillingen for sent til å vurdere eventuelle konsekvenser ved å foreslå at også elever med rett til opplæring i og på tegnspråk selv skal velge slik opplæring fra 8. trinn, og ber departementet vurdere dette nærmere. Utvalget viser i denne sammenheng til at Barnelovutvalget har fått i oppdrag å foreta en samlet gjennomgang av aldersgrenser og barnets rett til medvirkning, selvbestemmelse og til å bli hørt etter både barnelova og andre lover hvor dette er sentralt for å sikre barnets rettigheter.38

17.2.5 Menneskerettslige rammer

Retten til selvbestemmelse som menneskerett kan utledes av Grunnloven § 102 annet ledd om vern av den personlige integritet.39 Retten til selvbestemmelse og personlig autonomi kan også følge av andre menneskerettighetsbestemmelser, avhengig av den konteksten selvbestemmelsen gjelder for, herunder for eksempel bestemmelser i EMK, SP og FN-konvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD).40 Retten til selvbestemmelse som menneskerett har fått økende oppmerksomhet, blant annet ved vedtakelsen av CRPD.

De generelle og universelle menneskerettighetene gjelder som kjent også for barn, og dette er nå forankret i Grunnloven § 104 første ledd, som sier at barn har krav på respekt for sitt menneskeverd.41 Som utgangspunkt har barn, som alle andre mennesker, en grunnleggende rett til frihet og til å utøve innflytelse over eget liv. Imidlertid innebærer barns rett til omsorg og beskyttelse, som kan utledes av Grunnloven og barnekonvensjonen, at barn i mange sammenhenger må tåle at foreldrene tar beslutninger på vegne av dem. Barnekonvensjonen artikkel 5 og 18 gir videre regler om foreldrenes ansvar for barnets oppdragelse og utvikling. Det følger imidlertid også av barnekonvensjonen artikkel 5 at foreldremyndigheten skal ta i betraktning barnets gradvise utvikling av evner og anlegg.

Barnekonvensjonen artikkel 12 gir barn rett til å si sin mening og å bli hørt i saker som angår dem, altså medbestemmelsesrett. Bestemmelsen gir ingen generell selvbestemmelsesrett for barn. På den annen side vil prinsippet om at barnets mening skal tillegges vekt etter alder og modenhet, også innebære at barnets mening i noen tilfeller skal tillegges avgjørende vekt. Dette innebærer likevel ikke at barnet har en selvbestemmelsesrett i disse tilfellene, men at vekten av barnets mening blir utslagsgivende i den konkrete medvirkningsprosessen.

Enkelte andre menneskerettighetsbestemmelser kan ha betydning for vurderinger av barns rett til selvbestemmelse på konkrete områder. Barnekonvensjonen artikkel 14 nr. 1 gir barn rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Foreldrene har imidlertid en veiledningsrett, jf. artikkel 14 nr. 2. SP artikkel 18 nr. 4 omhandler foreldrenes rettigheter til religiøs oppdragelse. EMK P1 artikkel 2 betoner respekt for foreldrenes rett til å sikre at barns utdanning skjer i samsvar med foreldrenes religiøse og filosofiske overbevisning.

Etter barnekonvensjonen artikkel 15 har barn rett til organisasjons- og forsamlingsfrihet. Endelig skal det nevnes at barnekonvensjonen artikkel 16 gir barn rett til beskyttelse av sitt privatliv. Utvalget vil komme tilbake til disse bestemmelsene i de konkrete vurderingene av de ulike aldersgrensene på de ulike områdene.

17.2.6 Nordisk rett

17.2.6.1 Sverige

Myndighetsalderen i Sverige er som i Norge 18 år. Barn under 18 år er mindreårige og umyndige.42 Barn som har fylt tolv år, må samtykke til å bytte etternavn. Barn som er fylt tolv år, må også samtykke til adopsjon. Ved fylte 13 år kan barn utføre lettere arbeid. Barnet er strafferettslig myndig ved 15 år, og 15 år er også den seksuelle lavalder. Ved fylte 15 år kan barnet gis tillatelse til å kjøre moped, og ved fylte 16 år kan barnet ta en normal, risikofri jobb. Arbeidsgiver har likevel noe mer ansvar for barnet enn for myndige ansatte. Etter fylte 16 år kan barnet starte eget firma og selv bestemme over de penger det tjener. Skoleplikten opphører ved utgangen av niende klasse, som i praksis er ved 16-årsalderen. Når barnet har blitt 16 år, kan det selv melde flytting og skrive under på flyttemeldingen alene.

17.2.6.2 Danmark

Myndighetsalderen i Danmark er som i Norge 18 år. Også i Danmark er det slik at barn som er fylt tolv år, må samtykke til adopsjon. Ved fylte tolv år må barnet også samtykke til navneendring. Dersom barnet er tatt ut av hjemmet, har det rett til partsinnsyn og gratis advokat om det er fylt tolv år. Ved fylte 13 år kan barnet opprette egen konto på sosiale medier. Barnet kan også arbeide dersom foreldrene samtykker. Barn som har fylt ti år, kan be Familieretshuset innkalle foreldrene til møte, for eksempel dersom barnet er uenig i noe av det som foreldrene har bestemt i forbindelse med skilsmisse. Når barnet er fylt 15 år, kan det ta seg jobb utenfor skoletiden. 15 år er også den seksuelle lavalder. Barnet kan ellers selv velge hva det vil bruke sine egne penger på, og motta Digital Post ved fylte 15 år. Ut- og innmelding av Folkekirken kan kun gjøres med barnets samtykke etter at det er fylt 15 år. Barnet kan selv bytte lege og få p-piller uten foreldrenes samtykke. Barnet har også rett til innsyn i egen sykdom og behandling av denne og kan selv velge om det vil behandles eller ikke. Den kriminelle lavalder er i Danmark 15 år.

17.2.6.3 Finland

Myndighetsalderen i Finland er som i Norge 18 år43, den strafferettslige lavalderen er 15 år44, og seksuell lavalder er 16 år.45 I Finland kan barn på tolv år melde seg inn eller ut av et religionssamfunn kun med eget skriftlige samtykke.46 Barns for- eller etternavn kan ikke endres uten barnets samtykke når barnet har fylt tolv år.47 Det er 15-årsgrense for å grunnlegge en registrert forening og stemme på foreningsmøter.48 Det er også 15-årsgrense for å ta normalt arbeid, inngå og avslutte arbeidsavtale og arbeide med visse begrensninger, mens en 14-åring kan utføre lettere arbeid.49 16-åringer som er medlemmer i Den evangelisk-lutherska kyrkan i Finland, kan stemme ved kirkevalg.50 Det er 18-årsgrense for å stemme i president-, riksdags-, kommunal- og EU-valg.51

17.2.7 Utvalgets vurderinger

17.2.7.1 Innledning og om behov for en egen utredning om aldersgrenser for selvbestemmelse

Som vist i punkt 17.1 er utvalget i mandatet bedt om å foreta en samlet gjennomgang av aldersgrenser og barnets rett til medvirkning, selvbestemmelse og å bli hørt etter barneloven og andre lover. Utvalget har redegjort for de ulike aldersgrensene for selvbestemmelse ovenfor i punkt 17.2 og også noe om begrunnelsen for enkelte av dem samt ulike pågående lovprosesser.

I flere pågående lovprosesser ser det ut til å være en forventning om at dette utvalget skal gå nærmere inn i og avgjøre om aldersgrensene for selvbestemmelse i de ulike særlovene er riktig satt i hver enkelt lov, og om de ulike aldersgrensene bør harmoniseres.52 Dette utvalget har valgt ikke å foreta en slik fullstendig og helhetlig gjennomgang der hver enkelt aldersgrense vurderes. For det første vurderer utvalget det slik at det ikke besitter den nødvendige kompetansen til å foreta ulike vurderinger på svært ulike områder. Spørsmålet om helserettslig myndighetsalder bør for eksempel bygge på vurderinger som tar hensyn til fagkunnskap innen medisin, og tilsvarende bør vurderinger av aldersgrenser innen barnevernet bygge på kompetanse og erfaringer fra personer som kjenner denne sektoren. Utvalget mener at mange av vurderingene som må gjøres om de ulike aldersgrensene, bør være sektorspesifikke.

Utvalget anerkjenner samtidig at det kunne være hensiktsmessig om ett utvalg kunne trekke opp linjer og foreta generelle vurderinger av barns selvbestemmelsesrett, som så eventuelt lovgivere og lovutvalg i særlovgivning kunne bygge på. Dette kunne for eksempel bygge på psykologiske teorier og kunnskap om barns modning på ulike alderstrinn og rettsfilosofiske betraktninger om forholdet mellom individets rett til å treffe beslutninger på egne vegne og retten til beskyttelse mot farlige eller skadelige valg. Dette utvalget har ett medlem med psykologfaglig kompetanse, men vurderer ellers kompetansen i utvalget slik at det ikke er et egnet utvalg for å trekke opp slike linjer.

Manglene ved utvalgets sammensetning kunne i prinsippet vært avhjulpet ved at utvalget knyttet til seg eksperter og referansegrupper, og at utvalget brukte tid på å sette seg inn i ulike sektorspesifikke regelverk og litteratur om barn og unges modning og selvbestemmelse. Utvalgets hovedoppdrag er å gjennomgå og foreslå ny barnelov. Utvalgets svært begrensede tid og kapasitet til selv å behandle slike spørsmål har gjort et slikt omfattende og sektorovergripende arbeid umulig.

På denne bakgrunn vurderer ikke utvalget aldersgrensene etter særlovgivningen. Utvalget vil likevel komme med noen generelle vurderinger i dette kapitlet. For det første vil utvalget gi noen overordnede vurderinger av enkelte spørsmål som relaterer seg til temaet aldersgrenser for selvbestemmelse, se punkt 17.2.7.2. For det andre vil utvalget gå nærmere inn i vurderinger av de aldersgrensene som følger av barneloven, og de aldersgrenser som utvalget mener bør følge av denne loven, se punkt 17.2.7.3.

17.2.7.2 Overordnede vurderinger

17.2.7.2.1 Bør det være faste aldersgrenser for barnets rett til selvbestemmelse?

Et viktig overordnet spørsmål er hvorvidt faste aldersgrenser for barnets selvbestemmelsesrett bør være utgangspunktet, eller om barnets selvbestemmelsesrett bør bygge på individuelle vurderinger. Normen i lovverket hittil har vært at det for rettslige spørsmål oppstilles faste aldersgrenser, eventuelt ingen aldersgrenser og dermed et utgangspunkt om at foreldrene samtykker. Dette suppleres med at man individuelt i familien bygger på barneloven § 33 ved å gi barnet stadig større selvbestemmelsesrett. Et eksempel i motsatt retning er tvangslovutvalgets utredning, som ser ut til å åpne for at man kan bygge på mer individuelle vurderinger for å vurdere personens selvbestemmelsesrett.53

Det kan på generelt grunnlag argumenteres for at aldersgrenser kan oppleves for grovmaskede og vilkårlige. Det kan også argumenteres for at aldersgrenser ikke samsvarer med en nødvendig individuell vurdering av det enkelte barn, og at selvbestemmelsesretten er knyttet til det enkelte individet som sådan. Det kan oppleves urettferdig for et modent og reflektert barn at dette ikke får melde seg ut av kirken før det fyller 15 år, samtidig som noen vil hevde at det er direkte skadelig for noen barn at de for eksempel kan treffe beslutninger om å nekte helsehjelp som 16-åring fordi de ikke har nådd en modenhet som gjør det i stand til å vurdere spørsmålet.54

Utvalget mener at rettstekniske hensyn gjør det nødvendig å benytte faste aldersgrenser som den retningsgivende metoden for når barns rettslige samtykkekompetanse på ulike områder inntrer. Faste aldersgrenser sikrer forutberegnelighet og trygghet for barnet, foreldrene og mottakeren av samtykket. Det bør ikke være opp til den enkelte – for eksempel trossamfunnet eller barnets lege – å vurdere om et barn er modent nok til å kunne gi et gyldig samtykke. Dette vil være tid- og ressurskrevende, og det kan føre til at det utvikles ulike retningslinjer for grunnlaget for når barnet oppnår den aktuelle modenheten, for eksempel slik at forskjellene varierer mellom trossamfunn eller i ulike deler av helsevesenet. En aldersgrense som innebærer en absolutt rett for alle barn over en viss alder til å bestemme, sikrer denne rettigheten for disse barna og fjerner eventuell tvil og usikkerhet om forståelsen av bestemmelsen og derav følgende ulik praktisering av denne.

Samtidig vil utvalget understreke at barnet skal sikres medbestemmelse når beslutningen eller samtykket treffes av andre enn barnet selv. Utvalget vil dessuten understreke at foreldrene skal gi barnet gradvis selvbestemmelsesrett.

Utvalget legger altså til grunn at regler for barnets selvbestemmelse også i fremtiden som hovedregel bør følge faste aldersgrenser. Utvalget ser likevel ikke bort fra at det kan være rom for individuelle vurderinger i spørsmålet om samtykkekompetansen, slik tvangslovutvalgets forslag omtalt ovenfor er inne på. Løsningen etter pasient- og brukerrettighetsloven, som angir den helserettslige myndighetsalderen, er i noen grad relativ ved at loven åpner for en lavere samtykkekompetanse basert på vurderinger av tiltakets art eller om det er grunn til å respektere pasientens ønske om at foreldrene ikke skal få vite. Så lenge det er håndterbart for dem som skal vurdere om samtykket er gyldig avgitt, kan det etter utvalgets vurdering ikke være noe i veien for at loven dels bygger på slike individuelle forutsetninger.

17.2.7.2.2 Større grad av bruk av «veto» (delt samtykkekompetanse)?

Som tabell 17.1 ovenfor i kapittel 17.2.2 viser, er samtykkekompetansen i en del lover og bestemmelser «delt», slik at barnet sitt samtykke fra en viss alder er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Dette gjelder blant annet adopsjonsloven og navneloven. Grensene er gjerne innrettet slik at barn først får en slik «delt» samtykkekompetanse, ofte fra fylte 12 år, mens barnet på det samme området senere får en selvstendig samtykkekompetanse der barnets samtykke er både nødvendig og tilstrekkelig, ofte fra fylte 16 år.

En fordel med delt samtykkekompetanse er at den introduserer barnets selvbestemmelsesrett uten å gjøre barnet eneansvarlig for beslutninger som har vanskelig overskuelige konsekvenser. Delt samtykkekompetanse vil også være i samsvar med grunntankene bak retten til selvbestemmelse.

En ulempe med delt samtykkekompetanse er at den tvinger foreldrene og barnet til å bli enige om ulike beslutninger. Når beslutningen er avhengig av at barnet ikke nekter, kan det skape konflikt og noen ganger tvang i forholdet mellom foreldre og barn. Utvalget viser til at det i forbindelse med lovprosessene som ledet frem til den nye trossamfunnsloven ble vurdert om det kunne være en slik delt samtykkekompetanse når barn er mellom 12 og 15 år, se nærmere i punkt 17.2.3.3. Flere høringsinstanser, blant annet Barneombudet og Kirkemøtet, kom her med innvendinger mot forslaget og påpekte at det kunne ha negative konsekvenser for barn dersom et barn ikke ønsker å melde seg ut av et trossamfunn, men resten av familien gjør det.55

Oppsummert ser utvalget både fordeler og ulemper med delt samtykkekompetanse. Utvalget vil ikke gå inn for at en fast alder for barnets selvstendige samtykkekompetanse alltid skal suppleres av en delt samtykkekompetanse mellom foreldre og barn, men mener at det må vurderes konkret på de enkelte saksområdene om det er hensiktsmessig med slike regler. Det ville for eksempel kunne være uheldig at barn nekter å ta imot helsehjelp, eller at barn gis anledning til å motsette seg hjelpetiltak i barnevernet som kan være av stor betydning for barnets omsorg og utvikling. På andre områder mener utvalget at det er større betenkeligheter med å ikke ta barns nektelse alvorlig, og her kan det være grunn til å la barnet få en nektelseskompetanse som inntrer tidligere enn den fullstendige selvbestemmelsesretten.

17.2.7.2.3 Bør aldersgrensene for selvbestemmelse i større grad harmoniseres slik at de samles på ulike alderstrinn?

Aldersgrenser for barns selvbestemmelsesrett er et unntak fra utgangspunktet om at foreldrene samtykker på vegne av barn. Det er etter utvalgets syn nødvendig at aldersgrensene er forskjellige, fordi de omfatter beslutninger som stiller ulike krav til barnets modenhet og forståelse. Noen av disse beslutningene er alvorlige og store, mens andre er mindre livsomveltende. Også på samme rettsområde kan det være behov for ulike aldersgrenser. Det krever for eksempel mer av en ungdom å forstå hva det innebærer å velge å ikke fortsette skolegangen, enn det krever å treffe beslutning om målformen som eleven vil benytte i skolen.

Utvalget ser samtidig at det er noen utfordringer med at beslutninger som kanskje overlapper, tangerer eller ligner hverandre, bygger på ulike aldersgrenser. Mange barn og unge har behov for tjenester fra flere ulike sektorer samtidig. Ulike regler om og aldersgrenser for selvbestemmelse kan gi negative konsekvenser for samhandling mellom de ulike sektorene.

I en rapport fra en tverrdepartemental arbeidsgruppe synliggjøres flere områder der det kan synes ulogisk at ikke aldersgrensene i større grad er harmonisert.56 Ett eksempel er forholdet mellom barnevernlovens selvbestemmelsesalder på 15 år og helserettslig myndighetsalder på 16 år. Et barn som har fylt 16 år, anses som helserettslig myndig, og barnet kan da som hovedregel bestemme selv hvilke helseopplysninger barnet vil dele med foreldrene sine, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3. Barn mellom 12 og 16 år kan be om at helseopplysninger ikke gis til foreldrene eller andre med foreldreansvaret, dersom barnet av grunner som bør respekteres, ikke ønsker det, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4. Barn i barnevernet har partsrettigheter fra de er 15 år gamle. Foreldrene anses også som part i saken frem til barnet er 18 år, og har dermed rett til fullt innsyn i barnevernssaken og kan få innsyn i blant annet helseopplysninger, jf. forvaltningsloven § 18, som barn i tråd med helselovgivningen kan nekte foreldrene innsyn i. Lovverket har altså ulike aldersgrenser for når barn kan nekte foreldre tilgang til helseopplysninger.

Regelverket rundt tvangsvedtak og bruk av tvang i helsesektoren og barnevernssektoren er ulike. Barneombudet påpeker i rapporten Grenseløs omsorg at de ulike aldersgrensene kan være problematiske når et barn trenger bistand fra både helsetjenesten og barnevernstjenesten.57

Sandberg påpekte i 2016 i en betenkning til barnevoldutvalget at det manglende samsvaret mellom 15-årsgrensen i barnevernsretten og 16-årsgrensen i helseretten blir særlig tydelig med barn som skal legges inn i institusjon på grunn av rusavhengighet, fordi de aktuelle bestemmelsene til dels gjelder den sammen gruppen ungdom.58 Rapporten fra den tverrdepartementale arbeidsgruppen ga uttrykk for at den samme problemstillingen kommer opp for barn i barnevernet med psykiske helseutfordringer: Som 15-åringer kan de samtykke til institusjonsplassering i barnevernet på grunn av alvorlige atferdsproblemer, men de kan som regel ikke samtykke til innleggelse, avtale tilbakehold innen psykisk helsevern eller annen behandling innen psykisk helsevern før de fyller 16 år, jf. psykisk helsevernloven § 2-1. Det er påpekt at barnevernsbarn med psykiske helseutfordringer har i særlig stor grad behov for tjenester fra både barnevernssektoren og helsesektoren, og det kan virke forvirrende å forholde seg til ulike aldersgrenser for rett til selvbestemmelse i de ulike sektorene.59

Rapporten fra den tverrdepartementale arbeidsgruppen viser også til utfordringer ved ulike aldersgrenser i helse- og utdanningsregelverk.60 For eksempel kan en 16 år gammel elev frita helsesykepleier fra taushetsplikten og tillate at helsesykepleier deler taushetsbelagte opplysninger med en lærer, mens samme elev må innhente samtykke fra foreldrene dersom en lærer skal kunne utveksle taushetsbelagte opplysninger med helsesykepleieren. Selvbestemmelsesretten i helsespørsmål slår inn ved fylte 16 år, mens den begrensede selvbestemmelsesretten som blir virksom ved fylte 15 år, i utdanningssektoren kun gjelder i særskilte saker, og elever må være 18 år gamle for å ha full selvbestemmelsesrett i saker i utdanningssektoren generelt, jf. barneloven § 33.61

Utvalget har delt seg i et flertall og et mindretall i spørsmålet om hvorvidt dette utvalget skal foreslå noen konkrete lovendringer knyttet til harmonisering av ulike aldersgrenser.

Utvalgets flertall, utvalgsmedlemmene Bendiksen, Emberland, Lommerud, Selvaag, Sverdrup Dahl og utvalgsleder Frantzen, anerkjenner at det er mange utfordringer knyttet til aldersgrenser i skjæringspunktene mellom helse- og barneverns-, barne- og utdanningslovgivningen. Utvalgets flertall ønsker imidlertid ikke å foreslå endringer i særlovgivningen, da utvalget ikke har den nødvendige kompetansen til å overskue alle konsekvenser av slike endringer. Utvalget har heller ikke hatt kapasitet eller ressurser til å gå inn i og vurdere begrunnelsene for de ulike aldersgrensene som er satt. Det kan tenkes sektorspesifikke vurderinger av barns modenhet som bør overstyre harmoniseringshensyn, og utvalgets flertall vil derfor ikke ubetinget gi sin tilslutning til at de områdene som er trukket frem i rapporten fra den tverrdepartementale arbeidsgruppen som nevnt over, eller i andre sammenhenger, nødvendigvis må harmoniseres. Utvalgets flertall vil dessuten peke på at også forholdet til andre aldersgrenser enn de rene selvbestemmelsesreglene kan være av betydning. I spørsmålet om ulike aldersgrenser som tangerer samme problemstilling, men deler aldersgrensene mellom 15 og 16 år, kan det også tenkes at det kan være av betydning å se på forholdet til både kriminell lavalder (15 år) og seksuell lavalder (16 år).

Utvalgets mindretall, utvalgsmedlemmene Andersland og Ansar, er heller ikke, på dette tidspunkt, innstilt på å foreslå endringer i hele spektret av særlovgivningen. Mindretallet mener imidlertid at det er særlig problematisk med de ulike aldersgrensene for samtykkekompetanse i barnevernloven og helselovgivningen. Mange av de barna som bor i barnevernsinstitusjoner, har betydelige rusproblemer og psykiske helseutfordringer. Ved fylte 15 år kan barna samtykke til å la seg plassere i institusjon for alvorlige atferdsvansker (barnevernloven § 4-26), men må være fylt 16 år for å ha kompetanse til samtykke til helsehjelp (pasient- og brukerrettighetsloven §§ 4-3 og 4-4) eller til innleggelse i rusinstitusjon (helse- og omsorgstjenesteloven § 10-4). Dette er forvirrende og innebærer manglende konsistens i lovverket. En harmonisering av disse lovbestemmelsene vil også gi bedre balanse vedrørende autonomi og beskyttelse i samsvar med de grunnleggende rettigheter om hensynet til barns beste og til barns rett til medvirkning. De ovennevnte rapporter og utredninger (fra Barneombudet og fra Kirsten Sandberg samt rapporten fra den tverrdepartementale arbeidsgruppen) viser at på dette området bør det ikke være behov for ytterligere utredninger. Tiden er overmoden for harmonisering av aldersgrensene i barnevernloven, pasient- og brukerrettighetsloven og helse- og omsorgstjenesteloven. På dette grunnlag foreslås at barns samtykkekompetanse settes ned fra 16 år til 15 år i pasient- og brukerrettighetsloven §§ 4-3, 4-4 og i helse- og omsorgstjenesteloven § 10-4. Dette vil være i samsvar med barnevernloven § 4-26.

Et samlet utvalg mener som nevnt at det ikke nødvendigvis er et problem i seg selv med ulike aldersgrenser knyttet til barns selvbestemmelse på ulike områder. Likevel vil utvalget peke på at det med et helhetsblikk og med et barneperspektiv kunne være hensiktsmessig å samle aldersgrensene rundt færre årstrinn. Man kunne for eksempel vurdere om det kunne være praktisk om aldersgrensene samlet seg rundt aldrene for barneskolestart (5 eller 6 år), ungdomsskolestart (12 eller 13 år) og ungdomsskoleslutt (15 eller 16 år). Med en samling rundt disse tersklene vil regelverket være enklere å forstå og forholde seg til for barn og unge selv og for alle andre rettsanvendere. De aller fleste tersklene ligger rundt dette området i dag, med noen avvik. Med enkelte justeringer ville man med et slikt grep kunne samle aldersgrensene rundt tre grupper «myndighetsaldre». Dette vil uansett fordre at det er faglig forsvarlig å gå inn for en slik harmonisering, noe utvalget ikke har tatt stilling til for de enkelte rettsområdene.

17.2.7.2.4 Samling av alle aldersgrenser for barns selvbestemmelse?

I kapittel 8 drøfter utvalget om barneloven bør samle mange ulike rettighetsbestemmelser for barn, slik at barneloven får et videre virkeområde og samler mye av den rettslige reguleringen som gjelder barn. Et mer avgrenset spørsmål for utvalget har vært spørsmålet om barneloven, eller eventuelt en annen lov, bør samle alle de ulike aldersgrensene som gjelder for barns selvbestemmelsesrett, slik at det i dette konkrete spørsmålet bare vil være én lov og ett kapittel å slå opp i.62

Utvalget går ikke inn for slik samordning. Utvalget anerkjenner at det er utfordringer forbundet med at bestemmelser rundt barn og unges rettigheter, og ulike aldersgrenser, finnes i mange regelverk og mange ulike sammenhenger og forvaltes av en rekke ulike departementer. Samtidig mener utvalget at det vil bryte for mye med systematikken i lovgivningen dersom bestemmelser om barns selvbestemmelse flyttes fra de enkelte sektorlovene og samles i én lov. Loven måtte i tilfelle bestå av en rekke henvisningsbestemmelser som peker tilbake til hver enkelt sektorlov. En særskilt samlet regulering for alle aldersgrenser i barneloven kan også medføre at bestemmelsene om selvbestemmelse blir løsrevet fra andre regler i sektorlovene som de naturlig hører sammen med. Illustrerende for utvalget i så måte er pasient- og brukerrettighetsloven §§ 4-3 til 4-5, som bør leses i sammenheng for å forstå rammene for barns samtykkekompetanse i helsespørsmål.

Utvalget mener videre at det er viktig for brukerne av loven i de ulike sektorene at de raskt kan se hvilke samtykke- og selvbestemmelsesregler som gjelder. Det vil i mange tilfeller være profesjonsutøvere, for eksempel helsepersonell, som har i oppgave å informere barn og foreldre om ulike rettslige reguleringer av betydning for dem.

Til sist vil utvalget peke på at bestemmelsene om selvbestemmelse og samtykkekompetanse inntatt i tabell 17.1 i kapittel 17.2.2 er av svært ulik art, og ikke alle passer i en lov om aldersgrenser. Bestemmelsen om såkalt seksuell lavalder er for eksempel et straffebud som konkretiserer rammene for straffbar og ikke straffbar seksuell handling, samtidig som den kan leses som et uttrykk for når barn selv kan samtykke til en seksuell handling. Ikke alle aldersgrenser som barn er opptatt av, dreier seg i realiteten om selvbestemmelse.

Utvalget mener også at pedagogiske utfordringer med en fragmentert regulering av aldersgrense kan løses gjennom andre pedagogiske virkemidler enn å samle bestemmelsene i én lov. Utvalget viser til at både Barneombudet og nettstedet ung.no driver viktig opplysningsarbeid i denne sammenhengen.

Som utvalget redegjør for i punktet over, mener utvalget at det kunne være en fordel å samle aldersgrensene rundt færre ulike aldersgrenser, også for å harmonisere det som i dag fremstår som noe ulogiske skiller, særlig mellom 15 og 16 år. Dette ville kunne løse noe av det som i dag oppleves som forvirrende for barn, slik at man i pedagogisk opplysningsarbeid kunne vise til noen hovedprinsipper for når selvbestemmelse inntrer.

Utvalgets konklusjon er altså at det ikke foreslås å ta inn noen aldersgrenser om barns rett til selvbestemmelse eller medbestemmelse fra særlovgivningen og inn i barneloven eller i en ny samlelov om aldersgrenser for barns selvbestemmelsesrett.

Utvalget foreslår i motsatt retning at spørsmålet om barns selvbestemmelsesrett i utdanningsvalg skal reguleres av opplæringsloven heller enn barneloven. Dette gjennomfører utvalgets hovedlinje om at de konkrete aldersgrensene for barnets selvbestemmelsesrett bør følge av den aktuelle sektorloven. Spørsmålet er nærmere omtalt i punkt 17.2.7.3.2.

17.2.7.3 Regler om selvbestemmelse i barneloven

17.2.7.3.1 Særlig om prinsippet om barnets gradvise selvbestemmelsesrett etter barneloven

Utvalget foreslår å beholde en bestemmelse i barneloven som formulerer prinsippet om at foreldrene skal gi barnet gradvis større selvbestemmelsesrett med alderen. Utvalget ser dette som et svært betydningsfullt prinsipp som har en viktig funksjon i barneloven.

Utvalget har fått innspill fra Barneombudet om at ordlyden i dagens bestemmelse i barneloven er problematisk, da bestemmelsen etter ombudets syn ikke gir en reell selvbestemmelsesrett, men bare en medbestemmelsesrett. Ombudet viser til at selvbestemmelsen er avhengig av hva foreldrene mener at barnet skal få bestemme selv.

Utvalget mener at denne bestemmelsen skiller seg fra retten til medbestemmelse ved at den faktisk pålegger foreldrene å overlate selvbestemmelsen på ulike områder til barnet selv når barnet utvikler den tilstrekkelige modenhet for det. Dette kan gjelde i saker der foreldrene fatter den formelle samtykkebeslutningen, men sier til barnet at det nå må få bestemme om det ønsker dette eller ikke. Bestemmelsen er imidlertid også viktig utenfor de rent rettslige sammenhengene, om for eksempel mat, klær, fritidsaktiviteter og lignende. Etter utvalgets syn har bestemmelsen en viktig funksjon for å oppmuntre til å understøtte barnets gradvise modning og evne til å ta ansvarlige valg på egne vegne. Bestemmelsen kompenserer også for at regelverket ellers består av nokså faste aldersgrenser for selvbestemmelse, der barn kan oppnå den nødvendige modenheten tidligere enn lovens aldersgrenser gir uttrykk for.

Bestemmelsen er noe omformulert sammenlignet med dagens bestemmelse, slik at den i utvalgets forslag gir uttrykk for at foreldrene skal gi barnet gradvis selvbestemmelse frem til det fyller 18 år eller oppnår selvbestemmelse tidligere på særlige områder. Dette synliggjør at foreldrenes bestemmelsesrett opphører når bestemmelser i særlovgivningen gir barnet selvbestemmelsesrett. Dette er nærmere omtalt i kapittel 10.

17.2.7.3.2 Aldersgrense for spørsmål om valg av utdanning (barneloven § 32)

Utvalget viser til vurderingene ovenfor, om at aldersgrensene for selvbestemmelse bør følge av de ulike regelverkene der de hører hjemme. Det synes noe uklart for utvalget hvorfor barneloven har en bestemmelse om rett til selvbestemmelse over valg av utdanning. Bestemmelsen har vært uendret siden loven ble vedtatt. Flere av bestemmelsene i opplæringsloven bygger på barneloven § 32. Opplæringslovutvalget foreslår på sin side at noen av bestemmelsene tas ut av opplæringsloven for å unngå dobbeltregulering.63 Dette utvalget tenker i motsatt retning: Når aldersgrensene for barns selvbestemmelsesrett skal følge sektorlovgivningen, bør alle aldersgrenser som dreier seg om barns selvbestemmelsesrett i opplæringsspørsmål, følge av opplæringslovgivningen.

Barnelovutvalget foreslår dermed at den delen av barneloven § 32 som omhandler barns selvbestemmelsesrett i valg av opplæring, ikke videreføres i ny barnelov, men at den heller plasseres i opplæringsregelverket. Barnelovutvalget har heller ikke foretatt noen vurdering av aldersgrensen eller innholdet i regelen. Utvalget har fått innspill fra Barneombudet som peker på at regelen er uklar:

Vi erfarer at det i dag er uklart hva som ligger i denne rettigheten, og vi får mange spørsmål fra både barn og ansatte i ulike sektorer om dette. Flere har tolket denne aldersgrensen som at den gjelder i alle skolespørsmål og ikke bare knyttet til utdanningsvalg. Videre får vi mange spørsmål om retten også innebærer at barn kan bestemme at de skal flytte for seg selv for å gå på skole. Mange som er 15 og 16 år, går også på ungdomsskolen, noe som kan skape forvirring om barn også selv kan velge hvilken ungdomsskole de skal gå på.

Barnelovutvalget har ikke vurdert disse spørsmålene, men anbefaler at dette gjøres i den videre lovprosessen til oppfølging av NOU 2019: 23 og eventuelt – for aldersgrensenes del – i en egen utredning om ulike aldersgrenser for selvbestemmelsesrett for barn, slik utvalget foreslår i 17.2.7.1. Utvalget vil understreke at høringsinstanser på et tidspunkt i lovprosessen frem mot ny opplæringslov bør inviteres særskilt til å mene noe om dette konkrete spørsmålet, siden det ikke fremmes konkrete forslag til denne regelen fra verken dette utvalget eller opplæringslovutvalget.

17.2.7.3.3 Aldersgrenser for inn- og utmelding av foreninger (barneloven § 32)

I dagens regelverk er det ingen lover som generelt regulerer foreningsretten, men Nærings- og fiskeridepartementet har satt i gang en lovutredning som skal levere et forslag til en ny foreningslov innen 12. april 2021.64 Utvalget har ikke nærmere kjennskap til hva som vil foreslås regulert i denne loven, annet enn at den ifølge Nærings- og fiskeridepartementet kun skal regulere de mest sentrale spørsmålene. Utvalget reiser spørsmålet om hvorvidt en aldersgrense for barnets selvstendige samtykkekompetanse til å melde seg inn og ut av en forening kunne reguleres av en slik lov. Dette ville være i tråd med utvalgets generelle synspunkter om at de ulike aldersgrensene for barnets selvbestemmelse bør følge av de aktuelle sektorlovene der spørsmålet hører hjemme. Det må imidlertid vurderes i lovutredningen og i det videre proposisjonsarbeidet om den nye foreningslovens virkeområde er passende for å regulere dette spørsmålet.

I påvente av lovutredningen om ny foreningslov, og siden dette spørsmålet ikke fremgår av mandatet for bistand til ny foreningslov, vil utvalget foreta vurderingen av aldersgrensen for inn- og utmelding av foreninger i denne utredningen med en bestemmelse i forslaget til ny barnelov. Det er likevel utvalgets forslag at selve lovbestemmelsen eventuelt kan plasseres i ny foreningslov, dersom det vurderes at den kan høre hjemme der.

Det menneskerettslige grunnlaget for vurderingen er først og fremst barnekonvensjonen artikkel 15. Den oppstiller ingen aldersgrenser for når barnets organisasjons- og forsamlingsfrihet inntrer, men utvalget legger til grunn at det ikke kan være i strid med bestemmelsen at loven oppstiller noen begrensninger, for eksempel krav til foreldresamtykke når barnet er under en viss alder.65

Utvalget viser til at dagens bestemmelse i barneloven § 32 angir aldersgrensen for når barnet oppnår selvbestemmelse over inn- og utmelding. Det legges imidlertid til grunn i forarbeidene at det ofte vil være naturlig at foreldrene også på et tidligere tidspunkt lar barnets synspunkter være avgjørende, altså i tråd med prinsippet om barnets gradvise selvbestemmelsesrett.66 Det legges også til grunn i forarbeidene at foreldrene ikke fritt kan melde barnet inn og ut av foreninger mot barnets vilje.67

Det synes etter dette klart at det i utgangspunktet kreves et formelt samtykke fra foreldrene frem til barnet fyller 15 år, men at det forutsettes at det å bestemme innholdet i beslutningen i mange tilfeller overlates til barnet selv når det har oppnådd den aktuelle modenheten – og særlig slik at barnet ikke skal meldes inn eller ut av noen forening mot sin vilje. Slik er aldersgrensen først og fremst av betydning for når foreldrene også må samtykke i tilfeller der barnet selv ønsker å melde seg inn eller ut.

Både statlig grunnstøtteordning til frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner og støtteordningen Frifond, som administreres av Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU), oppstiller som vilkår at barn over 15 skal ha rett til å melde seg inn og ut selv.68 I forskrift om tilskudd til frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner § 6 om tellende medlem for ordningen er kravet til foreldresamtykket formulert slik, i første ledd siste punktum:

Medlemmer under 15 år kan være innmeldt av foresatt eller verge.
Det stilles imidlertid ikke noe krav om at det skal innhentes samtykke når medlemmet er under 15 år.

Noen organisasjoner praktiserer også, etter det utvalget kjenner til, en lavere aldersgrense for når barnet kan melde seg inn i organisasjonen uten foreldrenes samtykke, eller setter for eksempel en aldersgrense for medlemskap på 13 år, men sier ingenting om foreldresamtykke i vedtekter eller i forbindelse med innmelding.69

Utvalget mener at det vil være mest forutsigbart om en aldersgrense for inn- og utmelding på egen hånd tas på ordet, altså at den som aldersgrense skal forstås slik at det alltid skal kreves foreldresamtykke når barnet er under den fastsatte alderen. Utvalget mener imidlertid at aldersgrensen må være lavere enn den er i dag.

Utvalget viser til at flere organisasjoner velger å gi barn selvbestemmelsesrett fra tidligere alder enn 15 år, noe som kan tyde på at aldersgrensen, hvis den skal tas på ordet, er for høy. Utvalget ser også spørsmålet i sammenheng med økende oppmerksomhet om barns ytrings- og organisasjonsfrihet. Mange barn og unge har medlemskap i foreninger av ulikt slag, og det er viktig at en moderne barnelov legger til rette for å fremme barns rett til organisasjons- og ytringsfrihet.

Barnelovutvalget av 1977 var også inne på tanken om å sette aldersgrensen lavere og pekte på overgangen mellom barneskole og ungdomsskole som et mulig naturlig skille. Utvalget mente den gang at barn i enkelte miljøer kan være utsatt for et press til å melde seg inn i en bestemt forening, og at det derfor var gunstig om foreldrene hadde en slik stilling at de kan demme opp for dette presset. Utvalget pekte også på parallellen til religiøs myndighetsalder og anbefalte 15 år som en passende grense for selvbestemmelse. Utvalget understreket imidlertid at foreldrene ikke kan melde barnet inn i enhver forening mot deres vilje. Dette utgangspunktet kommer ikke til uttrykk i loven gjennom for eksempel et krav om også barnets samtykke fra en viss alder eller gjennom en nektelseskompetanse.

Dette utvalget mener at føringene fra 1977-utvalget – om foreldrenes rolle i å demme opp for press på barna – neppe står seg. Både barn og voksne kan oppleve press både for å organisere seg og for å ikke organisere seg. Det vil etter utvalgets syn heller ikke kunne medføre store konsekvenser for et yngre barn å melde seg inn i en organisasjon, for senere å melde seg ut. Det vil for mange være en naturlig del av oppveksten å skifte fritidsinteresser, miljø og politiske holdninger. Når en forening er lovlig etter norsk rett, bør utgangspunktet etter utvalgets syn være at barnet selv kan bestemme om det skal være en del av den eller ikke. Slik bestemmelsen er formulert nå, vil den etter utvalgets syn trolig heller være til hinder for at unge får gjøre det de ønsker, fordi foreldrene ikke er enige, heller enn at den beskytter barnet mot uønsket press for innmeldinger.

Utvalget har vurdert om noen av innvendingene mot dagens regel kan bøtes på ved å lage en eksplisitt regel om at barnet og foreldrene skal ha delt samtykkekompetanse fra en lavere alder, mens barnet får selvstendig samtykkekompetanse fra en høyere alder.70 Dette vil tydeliggjøre utgangspunktet om at barn ikke kan meldes inn i en forening mot sin vilje, som også er gjeldende rett i dag, men ikke følger av loven direkte. En slik regel løser imidlertid ikke hovedinnvendingen mot dagens regel: at foreldrene i realiteten kan forhindre en innmelding som barnet sterkt ønsker, dersom organisasjonens vedtekter forutsetter foreldresamtykke frem til fylte 15 år.

Utvalget har vurdert om man på dette området kunne unngå aldersgrenser overhodet og heller la spørsmålet om inn- og utmelding av foreninger avgjøres utelukkende av den mindreårige selv, noe som ville innebære at den mindreårige kunne melde seg inn og ut fra vedkommende var i stand til å uttrykke det selv. På dette området er det etter utvalgets syn imidlertid ønskelig å ha en aldersgrense. Det kan for eksempel være nødvendig at foreldrene har siste ordet i hvor mange fritidsinteresser en førsteklassing skal kunne ha. Det er også utvalgets syn at det er hensiktsmessig å ha et harmonisert utgangspunkt om barnets selvbestemmelse og også for å unngå at foreninger setter høye aldersgrenser for foreldresamtykke og dermed introduserer barns selvbestemmelsesrett sent.

Utvalget har landet på at det går inn for en regel om at barnet selv kan bestemme over inn- og utmeldinger i foreninger fra det fyller tolv år. Tolvårsgrensen er den laveste aldersgrensen lovverket ellers gir for fullstendig selvbestemmelse (nødvendig og tilstrekkelig). Det er også etter utvalgets syn en alder som aktualiserer en del spørsmål om medlemskap i visse foreninger, for eksempel politiske og religiøse. Slike foreninger tar gjerne opp medlemmer fra omtrent ungdomsskolealder, og i disse spørsmålene bør barna etter utvalgets syn få fullstendig selvbestemmelsesrett.

Utvalget legger til grunn at det rettslig sett ikke er noe i veien for at barn på tolv år melder seg inn og ut på egen hånd selv om de ikke har rådighet over midler og ikke kan binde seg selv rettslig.71 En annen sak er at deltakelse i noen foreninger og aktiviteter kan innebære krav i form av for eksempel høye avgifter eller dyrt utstyr eller for eksempel krav om høy aktivitet gjennom oppmøte på treninger, møter eller lignende som kan gå ut over skolegangen. Her vil både barnets begrensninger i rådigheten over midler og foreldrenes plikt til å følge opp barnets skolegang gjennom omsorgsplikten kunne stå i veien for at barnet skal avgjøre spørsmålet selv. Dette vil imidlertid kunne løses ved at selvbestemmelsesretten må leses med reservasjon for de tilfellene der deltakelsen er betinget av forhold som barnet ikke selv kan bestemme.72

Etter utvalgets forslag vil det ikke være anledning til å sette en lavere aldersgrense for innhenting av foreldresamtykke, slik enkelte organisasjoner praktiserer i dag. Samtidig senkes aldersgrensen, og dermed blir det for de fleste neppe noe behov for endring i praksis.

Utvalget mener ut over dette at selv om foreldresamtykket alltid skal innhentes før barnet fyller tolv år, skal foreldrene, i tråd med både retten til gradvis selvbestemmelse og retten til medbestemmelse, høre på barnet først og gi det gradvis større bestemmelsesrett over spørsmålet, i tråd med alder og modenhet.

Utvalget foreslår også å lovfeste utgangspunktet om at ingen barn skal meldes inn i en forening mot sin vilje. Dette innebærer at barnets motvilje mot en innmelding må være avgjørende, uavhengig av alder. I noen grad bør barnet også ha bestemmelsesrett over utmelding av foreninger, men her kan foreldrene ha vektige grunner som gjør at ikke barnets innvendinger blir avgjørende.

Bestemmelsen er foreslått inntatt i lovutkastets kapittel om foreldreansvar, som § 6-8.

I sammenheng med drøftelsen av den organisasjonsrettslige myndighetsalderen er det etter utvalgets syn ønskelig å knytte noen bemerkninger til den religiøse myndighetsalderen. Som nevnt under avsnittet om tidligere vurderinger har departementet i proposisjonen om trossamfunnslov pekt på barnelovutvalgets arbeid med aldersgrenser. Som nevnt over ønsker imidlertid ikke utvalget å foreslå noen endringer i særlovgivningen.

Utvalget mener at den religiøse myndighetsalderen bør ses i sammenheng med utvalgets forslag om tolvårsgrense for å melde seg inn og ut av foreninger. Etter utvalgets syn har inn- og utmelding i foreninger klare paralleller til inn- og utmelding i tros- og livssynssamfunn. Mange av argumentene som utvalget fremsetter for å senke aldersgrensen for barns organisasjonsrettslige myndighetsalder til 12 år, gjør seg også gjeldende for vurderingen av den religiøse myndighetsalderen. Utvalget ser at foreldrenes omsorgsplikt kan begrunne enkelte begrensninger i barns adgang til selv å avgjøre deltakelse i religions- og livssynsorganisasjoner. Samtidig taler vurderingene rundt inn- og utmelding i foreninger for at de to aldersgrensene bør være sammenfallende, og utvalget mener at dette er noe som bør vurderes nærmere.

17.2.7.3.4 Aldersgrenser for rett til selvbestemmelse i spørsmål om deling av personopplysninger (personvernrettslig myndighetsalder)

Dagens barnelov inneholder ikke regler om privatliv og personvern. Som utvalget går nærmere inn på i kapittel 8, ønsker imidlertid utvalget å foreslå regler om barnets rett til beskyttelse av sitt privatliv og personvern. Utvalget redegjør her for at barneloven synes som det naturlige regelverket for en regulering av noen hovedprinsipper for barnets rett til privatliv og personvern, som også får betydning for foreldrenes adgang til å samtykke på vegne av barnet og på hvilke vilkår foreldrene kan gjøre det.

Utvalgets foreslåtte bestemmelse om barns rett til privatliv og personvern er inntatt i lovens kapittel om foreldreansvar. Grensen mellom barnets og foreldrenes kompetanse er nærmere vurdert og drøftet i utredningens kapittel 10.

En side av disse problemstillingene er spørsmålet om det skal innføres en personvernrettslig myndighetsalder, eller eventuelt aldersgrenser, på flere trinn. Dette skal drøftes i det følgende.

Som redegjort for i tabell 17.1 ovenfor i 17.2.2 er det i dag enkelte aldersgrenser for samtykke til personopplysninger på avgrensede områder. En aldersgrense på 13 år følger av personopplysningsloven § 5 og gjelder for barnets samtykke til informasjonssamfunnstjenester (sosiale medier mv.) I tillegg er det egne aldersgrenser for samtykke i helseregisterloven for barns samtykke til behandling av helseopplysninger, som bygger på den helserettslige myndighetsalderen.73

Om samtykke til deling av andre personopplysninger er det ulike oppfatninger om hva som er gjeldende rett. Utgangspunktet må være at det er foreldrene som samtykker, men flere tar til orde for at barnet for enkelte typer personopplysninger bør ha rett til å nekte også fra en langt lavere alder.74

Åpenhetsutvalget, som sto bak utredningen NOU 2019: 10 Åpenhet i grenseland – Bilder, film og lydopptak i helse- og omsorgstjenesten, barnevernet, skolen og barnehagen, vurderte hva som er gjeldende rett om deling av personopplysninger generelt på vegne av barn, og la til grunn at foreldrene i utgangspunktet kan samtykke på vegne av barn, men at barn har selvbestemmelsesrett fra fylte 15 år, med unntak for særlig sensitive personopplysninger.75 Utvalget la imidlertid også til grunn at nektelseskompetansen inntrer før selvbestemmelsesretten, og at barn har denne kompetansen fra det er i stand til å vurdere og ta stilling til spørsmålet, altså etter en individuell vurdering av modenhet.76

Datatilsynet har også i sin praksis lagt til grunn at den alminnelige personvernrettslige selvbestemmelsesretten er 15 år, mens det for særlig sensitive personopplysninger kreves at personen har fylt 18 år.77 Det er uklart hvilket rettslig grunnlag denne praksisen bygger på.78

Selv om det rettslig sett kan være riktig at barns menneskerettigheter og barnets rett til selvbestemmelse etter barneloven § 33 kan danne grunnlaget for det som blant annet åpenhetsutvalget legger til grunn som gjeldende rett, synes regelverket etter utvalgets syn for uklart i dag, og også Barneombudet etterlyser tydeligere regler på dette området. Utvalget vurderer det slik at det er behov for å regulere de alminnelige utgangspunktene om barns personvernrettslige myndighetsalder i barneloven. Et slikt utgangspunkt vil først og fremst regulere spørsmålet om når barnet overtar samtykkekompetansen fra foreldrene, slik at andre lover som krever samtykke fra den det gjelder, vil måtte leses i lys av barnelovens generelle bestemmelse om hvem som bestemmer i personvernspørsmål på vegne av barn.79 Et slikt lovbestemt utgangspunkt vil imidlertid ikke være til hinder for at enkelte særlover oppstiller andre grenser for samtykke til personopplysninger på bestemte områder, i tråd med prinsippet om lex specialis, slik dagens personopplysningslov § 5 om informasjonssamfunnstjenester og helseregisterloven § 15 om samtykke til behandling av helseopplysninger.

Utvalget mener at en slik bestemmelse også kan ha pedagogisk betydning for barn, foreldre og de som skal vurdere barns eksponering, for eksempel innen mediene, og som bakgrunnsrett for ulovfestede områder.

Det kan argumenteres for at deling av personopplysninger ofte kan være noe som for barnets del kan innebære at informasjon gjøres tilgjengelig for alltid, særlig etter utbredelsen av ulike internettplattformer. Dette kan både helle i retning av at barnet bør beskyttes mot at det selv deler opplysninger før det er gammelt nok til å forutse konsekvensene av det, men også at det bør settes begrensninger på i hvilken grad foreldrene selv kan bestemme hva som skal deles om barna.

På den annen side kan man se på deling av personopplysninger som noe som i mange tilfeller er en praktisk og hverdagslig utveksling av informasjon: Barn deler informasjon med skolen og læreren og sier ja til å bli avbildet på lagbilde sammen med fotballaget når klubben skal lage kalender for å tjene penger til drift. En høy aldersgrense uten unntak vil antakelig medføre at enkelte praksiser som man i dag anser som rettmessige, vil kunne rammes av lovens ordlyd.

Utvalget har falt ned på at det ønsker å foreslå en generell personvernrettslig myndighetsalder på 13 år. Dette er lavere enn 15-årsgrensen som i dag praktiseres og av mange forstås som gjeldende rett. Utvalget mener imidlertid at barn som har fylt 13 år, må formodes å kunne ta beslutninger selv om personopplysninger. En 13-årsgrense skaper også best harmoni med grensen i personopplysningsloven på 13 år for informasjonssamfunnstjenester: Det vil være ulogisk om barn skal kunne ta alle beslutninger om deling på sosiale plattformer mv. selv, mens det ikke kan dele personopplysninger utenfor sosiale medier uten foreldrenes samtykke fra samme alder. Ideelt sett ville utvalget satt aldersgrensen til 12 år for å skape harmoni med det utvalget foreslår om samtykke til inn- og utmelding i organisasjoner, og det utvalget peker på om religiøs myndighetsalder, men 13-årsgrensen i personopplysningsloven er satt så lavt som forordningen som loven bygger på, tillater, og utvalget velger dermed å harmonisere disse bestemmelsene.

Et viktig forbehold her er at aldersgrensen på 13 år ikke skal gjelde ved samtykke til det som ofte omtales som sensitive personopplysninger.80 For slike opplysninger foreslår utvalget at foreldrenes samtykke skal kreves frem til barnet fyller 18 år. I nyere personvernlovgivning benyttes ikke lenger uttrykket «sensitive personopplysninger».81 Personopplysningsloven har ordlyden «særlige kategorier av personopplysninger» som bygger på EUs personvernforordning.

Artikkel 9 nr. 1 i forordningen lyder:

Artikkel 9 nr. 1:
Artikkel 9. Behandling av særlige kategorier av personopplysninger
Behandling av personopplysninger om rasemessig eller etnisk opprinnelse, politisk oppfatning, religion, filosofisk overbevisning eller fagforeningsmedlemskap, samt behandling av genetiske opplysninger og biometriske opplysninger med det formål å entydig identifisere en fysisk person, helseopplysninger eller opplysninger om en fysisk persons seksuelle forhold eller seksuelle orientering, er forbudt.

En annen type personopplysninger som tidligere ble innregnet i sekkebetegnelsen sensitive personopplysninger, er personopplysninger om straffbare forhold mv. Disse opplysningene er omtalt i forordningens artikkel 10 og omhandler «personopplysninger om straffedommer og lovovertredelser».

Lovteknisk er det i nyere lovbestemmelser inntatt henvisning til personvernforordningen artikkel 9 og 10 i stedet for å benytte ordlyden «sensitive personopplysninger».82 Utvalget er usikre på om dette er pedagogisk og opplysende nok, særlig sett i lys av at barneloven skal kunne leses også av ikke-profesjonelle aktører. For å sikre harmonisering med personvernregelverket for øvrig foreslås en lovbestemmelse med henvisning til artikkel 9 og 10, men utvalget inviterer høringsinstanser særskilt til å kommentere om dette kan løses på en mer pedagogisk måte.

Videre foreslår utvalget også at barnet alltid skal ha en rett til å nekte deling av personopplysninger fra når det er i stand til å vurdere spørsmålet. Dette anses av flere å være gjeldende rett i dag, men utvalget foreslår å lovfeste det. Rent praktisk vil dette innebære at dersom noen innhenter samtykke fra foreldre som kan samtykke for barnet frem til det fyller 13 år, og barnet, samtidig eller senere, gir beskjed til den som innhenter samtykket, skal samtykket anses å falle bort. Bestemmelsen vil for eksempel kunne være aktuell der foreldrene har delt informasjon om barnet på ulike internettplattformer, som barnet ber om at blir slettet. Foreldrene må uansett, i tråd med barnets rett til medbestemmelse og selvbestemmelse, alltid høre på barnet og gradvis gi det mer selvbestemmelse over personopplysningsspørsmål, men bestemmelsen representerer en sikkerhetsventil der foreldrene går mot barnets mening. Det innebærer imidlertid ingen alminnelig plikt til å også innhente barnets samtykke før det fyller 13 år, da dette vil anses upraktisk i svært mange tilfeller.

Bestemmelsen foreslås som nevnt inntatt som en bestemmelse i kapitlet om foreldreansvaret, i lovutkastet § 6-7.

17.3 Medbestemmelse

17.3.1 Innledning

Med medbestemmelse mener utvalget i denne sammenhengen muligheten til å delta i avgjørelser som angår ens egen situasjon. Rett til medbestemmelse innebærer at barn og unge deltar i prosesser som har betydning for dem og deres liv, som en meningsberettiget og likeverdig part. Det kan skilles mellom medbestemmelse på individnivå og på systemnivå. I denne sammenhengen er det i all hovedsak medbestemmelse og deltakelse på individnivå som diskuteres.

Selv om foreldrene i utgangspunktet har den formelle samtykkekompetansen, er det likevel ikke slik at foreldrene eller andre med foreldreansvaret har rett til å treffe avgjørelser uten å trekke barnet med i beslutningsprosessen. Tvert imot har barns rett til å delta ved avgjørelser som berører dem, fått gradvis større betydning, både i internasjonal og nasjonal rettsutvikling.83

Dette kapitlet omhandler utvalgets vurderinger av om det skal være aldersgrenser for barns rett til medvirkning, og i så fall fra hvilke tidspunkter. Utvalget vil bemerke at i motsetning til aldersgrensene som gjelder for barnets selvbestemmelse, omtalt ovenfor i punkt 17.2, er det ikke nødvendigvis språklig riktig å kalle aldersgrensene som gjelder medvirkning aldersgrenser. Der disse er supplert med skjønnsmessige regler om å høre også yngre barn etter alder og modenhet, er det muligens mer riktig å omtale dem som «aldersangivelser». For enkelhets skyld, og fordi det også finnes lovbestemmelser som ikke inneholder en skjønnsmessig adgang til å høre også yngre barn, benyttes ordet «aldersgrenser» gjennomgående i dette kapitlet.

17.3.2 Gjeldende rett

I gjeldende rett er barnets rett til medvirkning inntatt i mange ulike lover. Noen lover gir barn rett til medvirkning uten å oppstille noen aldersgrenser for dette. Andre lover setter aldersgrenser, enten for når barnets ubetingede uttalerett inntrer, eller for når meningen til barnet skal tillegges mye vekt, eller begge deler.

I tabell 17.2 presenteres et utvalg lover som regulerer barns rett til medvirkning med aldersgrenser.84

Tabell 17.2 Aldersgrenser for barns rett til medbestemmelse

Rettskilde

Alder

Medbestemmelse

Merknader

Barneloven § 31 annet ledd

7 og 12

7: Ubetinget rett til å uttale seg.

12: Meningen skal legges stor vekt på.

Adopsjonsloven § 9

7

Mulighet til å uttale seg før det treffes vedtak om adopsjon.

Pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4

7 og 12

7: Ubetinget rett til å uttale seg knyttet til foreldrenes samtykke på vegne av barn

12: Meningen skal legges stor vekt på.

Barns generelle rett til medvirkning etter pasient- og brukerrettighetsloven gjelder alle barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter jf. § 3-1 første ledd.

Utlendingsforskriften § 17-3

7

Ubetinget uttalerett for barn som er fylt 7, før det treffes avgjørelser i saker som vedrører dem etter utlendingsloven.

Forvaltningsloven § 16

15

Dersom en mindreårig er over 15 år og er part i saken og blir representert av verge, skal den mindreårige varsles før vedtak treffes, og gis mulighet til å uttale seg.

I § 17 gis det en generell adgang for mindreårige til å gi uttrykk for sitt syn, i den grad de er i stand til å danne seg egne synspunkter på det saken gjelder. Etter § 18 skal som hovedregel en mindreårig part ha rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter.

Vergemålsloven §§ 17 og 19

12

§ 17: Ubetinget uttalerett fra 12 år før det treffes avgjørelser, ingen skjønnsmessig regel om å høre yngre barn

§ 19: Ubetinget uttalerett fra 12 år før avgjørelse om opphør av oppgave som verge for en med foreldreansvar, supplert med skjønnsmessig regel om å høre også yngre barn.

Det er foreslått i et høringsnotat at aldersgrensen i § 17 skal settes ned til 7 år, og at aldersgrensen i § 19 skal fjernes.

Barnevernloven § 6-3

7

§ 6-3 første ledd: Ubetinget uttalerett fra 7 år, men gjelder også yngre barn som er i stand til å danne seg egne meninger.

Den generelle medvirkningsbestemmelsen i barnevernloven § 1-6 inneholder ingen aldersgrenser.

Departementets høringsnotat med forslag til ny barnevernslov foreslår ikke videreføring av noen aldersgrenser.

I gjeldende rett fremstår sjuårsgrensen som den retningsgivende aldersgrensen for barns rett til å bli hørt.85 Enkelte deler av lovverket benytter også en tolvårsgrense for når barns meninger skal tillegges stor eller betydelig vekt.

I pasient- og brukerrettighetsloven ble sjuårsgrensen for barns rett til å bli hørt ved samtykke på vegne av barn først vedtatt i 2017, med ikrafttredelse fra 1. januar 2018.86 Regjeringens begrunnelse for forslaget om sjuårsgrense i denne loven er i all hovedsak knyttet til barnelovens aldersgrenser:

Departementet har komme fram til at det er hensiktsmessig å knyte ny ordlyd i § 4-4 fjerde ledd nærmast mogleg opp mot den gjeldande § 31 i barnelova. I tråd med konklusjonen i Prop. 85 L (2012–2013) Endringer i barnelova (barneperspektivet i foreldretvisten) foreslår departementet derfor tilsvarande 7-årsgrense i ny § 4-4 femte ledd i pasient- og brukarrettslova. I tillegg foreslår departementet òg ei tilsvarande 12-årsgrense som den i barnelova § 31 andre ledd for når det skal leggast stor vekt på kva barnet meiner. Departementet foreslår ut frå dette å oppretthalde forslaget om nytt § 4-4 femte ledd i pasient- og brukarrettslova. Foreldra, andre som har foreldreansvaret eller barnevernstenesta skal gje barnet informasjon og høve til å seie si meining før spørsmålet om samtykke blir avgjort, frå barnet er i stand til å danne seg eigne synspunkt på det samtykket dreier seg om. Dette skal gjelde seinast frå barnet fyller 7 år. Det skal vidare leggast vekt på kva barnet meiner, i samsvar med alder og modenskap, og frå fylte 12 år skal det leggast stor vekt på kva barnet meiner. Etter departementet sitt syn inneber dette forslaget ei god tilpassing til barnekonvensjonen artikkel 12, samtidig som det er knytt opp mot Grunnlova § 104 og stemmer godt overeins med barnelova § 31.87

Det er i dag kun vergemålsloven som benytter en så høy aldersgrense som tolv år. Denne er nå foreslått endret.88 I de andre lovene som inneholder tolvårsgrense, er grensen lagt inn som et alderstrinn for vektingen av barnets meninger. I barneloven og pasient- og brukerrettighetsloven er utgangspunktet at barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet, men når barnet har fylt tolv år, skal barnets mening tillegges stor vekt, se barneloven § 31 annet ledd annet og tredje punktum og pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 femte ledd annet og tredje punktum.

Det er også en rekke lover som inneholder medvirkningsbestemmelser uten noen aldersgrenser for disse. Som vist i tabell 17.2 ovenfor har både barnevernloven og pasient- og brukerrettighetsloven egne aldersgrenser knyttet til henholdsvis rettigheter under saksbehandlingen og foreldrenes samtykke, men de inneholder også generelle medvirkningsbestemmelser som er uten aldersgrenser.

Opplæringsloven § 1-1 sjette ledd annet punktum sier at elevene skal ha «medansvar og rett til medverknad».

I barnehageloven § 3 sikres barns rett til medvirkning gjennom følgende formuleringer:

Barn i barnehagen har rett til å gi uttrykk for sitt syn på barnehagens daglige virksomhet. Barn skal jevnlig få mulighet til aktiv deltakelse i planlegging og vurdering av barnehagens virksomhet. Barnets synspunkter skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet.

Ny lov om tros- og livssynssamfunn inneholder ikke aldersgrenser for barns medvirkning, men gjelder alle barn «som er i stand til å danne seg egne meninger». Med lovendringen lovfestes barns rett til medvirkning i saker som omhandler deres tro og livssyn, og bestemmelser om barns rett til medvirkning i saker som gjelder deres egen utøvelse av tro eller livssyn, plasseres i egen paragraf § 3. Intensjonen er å tydeliggjøre at barns rett til medvirkning ikke bare angår spørsmål om inn- og utmelding, jf. § 2.89 Det er påpekt i proposisjonen at bestemmelsen rettslig sett er overflødig fordi dette allerede følger av gjeldende rett, og det vises til Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 12. Rettigheten ble likevel inntatt i den nye loven fordi det av informasjonshensyn overfor borgerne kan være nyttig med en tydeliggjøring i loven.

17.3.3 Menneskerettslige rammer

Det følger av Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 12 at barn har rett til å si sin mening og å bli hørt i saker som angår dem. De menneskerettslige rammene for barns rett til å bli hørt er utførlig behandlet i kapittel 8.5.2 og kapittel 15.11.2.

Av særlig interesse for problemstillingene i dette kapitlet skal det nevnes at FNs barnekomité fraråder bruk av nedre aldersgrenser for barns rett til å bli hørt, og legger vekt på at det skal foretas en individuell vurdering av det enkelte barns modenhet.90 Det er imidlertid antatt at en aldersgrense supplert med en skjønnsmessig adgang for yngre barn til å uttale seg ikke er i strid med konvensjonen.91

17.3.4 Nordisk rett

I de nordiske landenes barnelover er tendensen at de ikke har fastsatte aldersgrenser eller -angivelser for barnets rett til medvirkning, som vist i kapittel 15.11.4.

Utvalget har prøvd å få oversikt over et par rettsområder i andre av de nordiske landenes lover som omhandler medvirkning for å se om en kan spore noen tendenser også her.

De nordiske landenes barnevernslovgivning har gjennomgående regler om barns medvirkning som ikke inkluderer en aldersangivelse.

Finsk rett har ingen eksplisitt aldersgrense for når barnets medvirkningsrett inntrer på barnevernsfeltet. Ifølge barnskyddslagen skal «barnets önskemål och åsikt utredas och beaktas enligt barnets ålder och utvecklingsnivå», jf. § 20. Bestemmelsen presiserer imidlertid at barn som er fylt tolv år, «skall ges tillfälle att i enlighet med 34 § i förvaltningslagen (434/2003) bli hört i ett barnskyddsärende som gäller barnet självt».

I den islandske barnevernlovens artikkel 4, som fastslår de generelle prinsippene, heter det at barnevernsmyndighetene må ta i betraktning barnets synspunkter etter hva barnets alder og modenhet tilsier.

Regler for barnevern og andre sosiale tjenester fremgår av den danske serviceloven. Støtten som ytes etter loven, skal «bygge på barnets eller den unges egne ressourcer, og barnets eller den unges synspunkter skal altid inddrages med passende vægt i overensstemmelse med alder og modenhed». Før avgjørelse treffes, skal det finne sted en samtale med barnet, jf. § 48. Samtalen kan unnlates der «barnets modenhed eller sagens karakter i afgørende grad taler imod samtalens gennemførelse». Bestemmelsen angir ingen alder for når samtale skal gjennomføres.

De svenske reglene om barnevern følger dels av socialtjänstlagen, dels av lag (1990:52) med särskilda bestämmelser om vård av unga (LVU). Verken socialtjänstlagen 11 kap. § 10 eller loven om særskilte bestemmelser § 36 har en aldersangivelse for de generelle reglene om når barnet kan medvirke. Av begge bestemmelser følger det at barnet skal få relevant informasjon og «ges möjlighet att framföra sina åsikter i frågor som rör barnet». Barnets mening skal etter bestemmelsene tillegges vekt etter barnets alder og modenhet. Der barnet ikke sier sin mening, skal «hans eller hennes inställning så långt det är möjligt klarläggas på annat sätt». Selv om loven altså ikke inneholder noen nedre aldersangivelse for når barnet kan medvirke, inneholder den en aldersgrense på 15 år for når barnet kan være part, jf. LVU § 36 annet ledd. Yngre barn kan høres i retten dersom de ikke kan antas å ta skade av det.

utlendingsfeltet har verken svensk eller islandsk rett fastsatte aldersangivelser, se nærmere den svenske utlänningslagen § 11 og den islandske lög um útlendinga artikkel 9 og 37.

Den finske utlendingsloven har derimot en bestemmelse om at barn som har fylt tolv år, skal høres før beslutning treffes, dersom det ikke er åpenbart unødvendig. Også et yngre barn «kan» høres «om barnet är så utvecklat att dess åsikter kan uppmärksammas», jf. den finske utlänningslagen § 6 i første kapittel.

17.3.5 Utvalgets vurderinger

Utvalget viser til at spørsmålet om aldersgrenser for medbestemmelse i barneloven er gjennomgått i henholdsvis kapittel 8, 10 og 15. Kapittel 8.5.2 omhandler det generelle prinsippet om barns rett til medbestemmelse som utvalget foreslår i lovutkastet § 1-2. Utvalget foreslår ingen aldersgrenser i denne bestemmelsen. Kapittel 10.3.5.2 omhandler bestemmelsen om retten til å bli hørt som en del av foreldreansvaret i familien, inntatt som § 6-6 første ledd i utvalgets lovutkast. Utvalget foreslår heller ingen aldersgrenser i denne bestemmelsen. Kapittel 15.11.5.2 omhandler barns rett til å bli hørt som en del av saksbehandlingen i foreldretvister. Her er utvalget delt på midten i om det bør være eller ikke være en aldersgrense for når barns ubetingede rett til å si sin mening og å bli hørt inntrer. Det foreligger derfor to alternative forslag til lovbestemmelser i de paragrafene der dette aktualiseres.

Utvalgets syn på aldersgrenser for medvirkning i barneloven vil i stor grad prege vurderingene av hvorvidt det bør være eller ikke være aldersgrenser for barns rett til å bli hørt i andre lover. Etter utvalgets syn vil vurderingene ha mange fellestrekk.

Et enstemmig utvalg mener at barns medvirkning er viktig og må styrkes på alle samfunnsområder, jf. kapittel 8 i utredningen. Et samlet utvalg legger også til grunn at alle barn i prinsippet har rett til å medvirke, og at dette følger av barns grunnleggende menneskerettigheter. Ingen lover kan etter utvalgets syn oppstille ubetingede aldersgrenser for når barnets uttalerett inntrer. Det ville være i strid med FNs barnekonvensjon.

I dag er det etter det utvalget kjenner til, bare en bestemmelse som har en aldersgrense for barnets rett til medvirkning som ikke er supplert med en regel om å også høre yngre barn: vergemålsloven § 17 fjerde ledd første punktum. Et samlet utvalg stiller seg bak en anbefaling om at dagens bestemmelse i vergemålsloven bør endres i tråd med forslaget i høringsnotatet fra Justis- og beredskapsdepartementet.92

Et enstemmig utvalg mener videre at generelle medvirkningsbestemmelser i lovverket, som i for eksempel barnehageloven og tros- og livssynsloven, bør være uten aldergrenser.

Når det gjelder bestemmelser om barns rett til å medvirke som en del av saksbehandlingen, deler utvalget seg i to like store grupper som henholdsvis fraråder og tilråder aldersgrenser (aldersangivelser). Dette er de samme fraksjonene som i kapittel 15 henholdsvis vil fjerne og vil opprettholde dagens aldersgrense i barneloven om høring av barn i foreldretvister. Argumentasjonen for eller mot aldersgrenser i lovverket generelt bygger på de samme momentene som fraksjonene benytter til å argumentere for eller mot aldersgrenser i barneloven, og utvalget henviser derfor til utredningens kapittel 15.11.5.2 for en utførlig begrunnelse for de ulike synspunktene. Noen hovedlinjer skal gjengis her:

Utvalgsmedlemmene Emberland, Lommerud, Sverdrup Dahl og utvalgsleder Frantzen mener at det i saksbehandlingsregler om høring av barn i forvaltning eller domstol bør være aldersgrenser. Disse medlemmene mener at aldersgrenser kan være tillatt og nyttig for rettsanvenderen for å sikre at barna over den aktuelle alderen blir hørt. Alternativet vil være at det utvikler seg ulovfestede retningslinjer i praksis, der grensen kanskje kan ende opp med å bli uønsket høy. Denne gruppen mener aldersgrensen bør settes til alder for skolestart, seks år, og understreker at det må være en plikt til å vurdere om også barn under aldergrensen skal høres, dersom de har oppnådd tilstrekkelig modenhet og sakens forhold tillater det. Intensjonen er å gi barn økte muligheter for å bli hørt i forhold som angår dem, og gruppen mener hensynet til likebehandling og forutsigbarhet taler for at loven gir en minstealder der barn skal høres.

Utvalgsmedlemmene Andersland, Ansar, Bendiksen og Selvaag mener at bestemmelser om barns rett til å bli hørt i forvaltning eller domstol ikke bør inneholde aldersgrenser, selv om disse er supplert med regler om å høre også yngre barn når alder og modenhet tilsier det. Disse medlemmene mener at slike regler kan oppfattes som en nedre grense som hindrer yngre barn i å bli hørt, noe også praksis i mange sakstyper har vist. Denne gruppen mener at tendensen i både Norge og i andre nordiske land er å gå bort fra slike aldersgrenser, og vil oppfordre lovgiver til å foreta en gjennomgang og fjerne aldersgrensene i alle lover der de står i dag. Dersom fraværet av aldersgrenser fører til at det utvikler seg egne retningslinjer i domstolenes og forvaltningens praksis med høye aldersgrenser, mener disse medlemmene at dette må løses med kurs, veiledning og klare retningslinjer fra lovgivere.

Da ingen av fraksjonene har flertall, foreslås det ikke lovendringer i noen særlover i spørsmålet om aldersgrenser.

Fotnoter

1.

Arbeids- og velferdsdirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Helsedirektoratet, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet og Utdanningsdirektoratet 2018: Barn og unges rett til medbestemmelse og selvbestemmelse.

2.

Aasen 2008.

3.

Aasen 2008.

4.

Backer 2008, s. 306.

5.

Backer 2008, s. 306.

6.

Backer 2008, s. 306.

7.

Dette er ikke en uttømmende oversikt.

8.

NOU 1977: 35.

9.

NOU 1977: 35, kapittel V, punkt 6.7.3.

10.

Endring i lov om psykisk helsevern § 4 (lovendring 15. april 1977 nr. 28, jf. Ot.prp. nr. 26 (1976–1977)).

11.

Ot.prp. nr. 62 (1979–1980), punkt 5.2.2.

12.

Ibid.

13.

Det er kun gjort en mindre terminologisk endring i § 33, fra «fram til det er myndig» til «fram til det fyller 18 år».

14.

Se nærmere om lovendringen i Innst. 329 L (2014–2015) og Prop. 102 LS (2014–2015).

15.

Jf. § 6 i tidligere lov.

16.

NOU 2014: 9 Ny adopsjonslov.

17.

NOU 2014: 9, punkt 6.5.

18.

Prop. 88 L (2016–2017) punkt 6.5.

19.

Innst. 359 L (2016–2017).

20.

Prop. 74 L (2015–2016), punkt 9.

21.

Prop. 74 L (2015–2016), punkt 9.

22.

Lovvedtak 71 (2015–2016), jf. Innst. 315 L (2015–2016), jf. Prop. 74 L (2015–2016).

23.

Lov 16. juni 2017 nr. 53, i kraft 1. januar 2018.

24.

Prop. 75 L (2016–2017), punkt 3.4.5.1.

25.

Prop. 56 LS (2017–2018), punkt 13.5.

26.

Lov 24. april 2020 nr. 31. Prop. 130 L (2018–2019), Innst. 208 L (2019–2020), Lovvedtak 78 (2019–2020).

27.

NOU 2013: 1, punkt 19.3.7.

28.

Prop. 130 L (2018–2019), punkt 13.5.

29.

Prop. 130 L (2018–2019), punkt 13.5.

30.

NOU 2019: 5, punkt 22.2.4 og punkt 23.3.4.

31.

Se NOU 2019: 10 Åpenhet i grenseland, punkt 6.3.4 og 6.3.5.

32.

Åpenhetsutvalgets forslag til veileder, inntatt i NOU 2019: 10, punkt 18.2.

33.

Se NOU 2019: 14 Tvangsbegrensningsloven, punkt 18.7 og lovforslaget § 1-3.

34.

NOU 2019: 14, punkt 18.7.5.3.1.

35.

NOU 2019: 14, punkt 17.5.3.7.

36.

NOU 2019: 23, punkt 24.4.11 og 29.4.6.

37.

NOU 2019: 23, punkt 43.3.3.

38.

NOU 2019: 23, punkt 34.3.3.

39.

Dok. nr. 16 (2011–2012), s. 177.

40.

I NOU 2019: 14 Tvangsbegrensningsloven, kapittel 7, gis en oversikt over sentrale menneskerettigheter knyttet til tvang og inngrep uten samtykke i helse- og omsorgstjenesten.

41.

Se Dok. nr. 16 (2011–2012), s. 190.

42.

Föräldrabalk (1949:381), kap. 9 § 1.

43.

Lag om förmyndarverksamhet (442/1999), 2.

44.

Strafflag (19.12.1889/39), 3 kap. 4 §.

45.

Strafflagen 20 kap. 6 §.

46.

Religionsfrihetslag (6.6.2003/453), 3 §.

47.

Lag om för- och efternamn (19.12.2017/946), 44 §.

48.

Föreningslag 503/1989, §7 og §25.

49.

Lag om unga arbetstagare (998/1993) § 2–8.

50.

Kyrkolag (1054/1993) 23 kap. 12 §.

51.

Finlands grundlag (11.6.1999/731), 14 §.

52.

Se bl.a. utredningen om ny forvaltningslov og proposisjonen om tros- og livssynssamfunn.

53.

Se ovenfor i punkt 17.2.4.3.

54.

Andenæs, Kjøs og Tjersland 2017.

55.

Prop. 130 L (2018–2019), punkt 13.4.2.

56.

Arbeids- og velferdsdirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Helsedirektoratet, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet og Utdanningsdirektoratet 2018.

57.

Barneombudet 2015.

58.

Sandberg 2016a, s. 41.

59.

Arbeids- og velferdsdirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Helsedirektoratet, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet og Utdanningsdirektoratet 2018.

60.

Arbeids- og velferdsdirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Helsedirektoratet, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet og Utdanningsdirektoratet 2018.

61.

Arbeids- og velferdsdirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Helsedirektoratet, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet og Utdanningsdirektoratet 2018, punkt 4.4.

62.

Jf. bl.a. forslag i Arbeids- og velferdsdirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Helsedirektoratet, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet og Utdanningsdirektoratet 2018, s. 47, med henvisning til Sandberg 2016a.

63.

NOU 2019: 23 Ny opplæringslov, omtalt over, i kapittel 7.2.4.

64.

Pressemelding fra Nærings- og fiskeridepartementet, 25. juni 2020.

65.

Høstmælingen 2020, s. 148, og Backer 2008, s. 304.

66.

NOU 1977: 35, merknaden til § 33 (vedtatt som § 32).

67.

NOU 1977: 35, kapittel V, punkt 6.7.3.

68.

Se forskrift om tilskudd til frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner samt Retningslinjer for Frifond organisasjon, tilgjengelig på www.lnu.no.

69.

Utvalget har rettet en henvendelse til LNU for å forsøke å få oversikt over hvilke aldersgrenser som praktiseres, men ingen har laget en slik oversikt pr. i dag.

70.

Se utvalgets overordnede betraktninger om slike regler ovenfor i punkt 7.2.7.2.

71.

Se Backer 2008, s. 303, som bl.a. peker på at spørsmålet om betaling av organisasjonens medlemskontingent som oftest kan ta utgangspunkt i at den mindreårige bruker sine egne lommepenger eller midler han eller hun har tjent, for dette.

72.

Se Backer 2008, s. 303, om at dagens lovbestemmelse legger til grunn at det ikke er fritt frem for at foreninger kan trekke den unge med på tiltak som foreldrene ellers kunne motsette seg.

73.

Lov 20. juni 2014 nr. 43 om helseregistre og behandling av helseopplysninger (helseregisterloven) § 15.

74.

Se Backer 2008, s. 309, og Smith 2011, s. 116.

75.

NOU 2019: 10, punkt 6.3.4.

76.

NOU 2019: 10, punkt 6.3.5.

77.

Datatilsynet 2018, Samtykke fra mindreårige. Hentet fra https://www.datatilsynet.no/personvern-pa-ulike- omrader/skole-barn-unge/samtykkje-fra-mindrearige/

78.

Åpenhetsutvalget antok at Datatilsynets praksis bygger på barneloven § 33, jf. NOU 2019: 10, punkt 6.3.4.

79.

For eksempel åndsverkloven § 104 om retten til eget bilde som krever samtykke fra den avbildede.

80.

Datatilsynet benytter uttrykket «sensitive personopplysninger» og legger til grunn at sensitive opplysninger er bl.a. opplysninger om helse, etnisk bakgrunn, livssyn og seksuelle forhold. https://www.datatilsynet.no/personvern- pa-ulike-omrader/skole-barn-unge/samtykkje-fra- mindrearige/

81.

Se Prop. 56 LS (2017–2018), punkt 7.2.1, som omtaler det terminologiske skiftet fra «sensitive personopplysninger» til «særlige kategorier av personopplysninger».

82.

Se utlendingsloven § 83 a første ledd.

83.

Aasen 2008.

84.

Denne oversikten er ikke uttømmende.

85.

Arbeids- og velferdsdirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Helsedirektoratet, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet og Utdanningsdirektoratet 2018, s. 19.

86.

Prop. 75 L (2016–2017) Endringar i pasient- og brukarrettslova, helsepersonellova m.m. (styrking av rettsstillinga til barn ved yting av helse- og omsorgstenester m.m.), Innst. 361 L (2016–2017), Lovvedtak 109 (2016–2017).

87.

Prop. 75 L (2016–2017), punkt 3.5.5.

88.

Høringsnotat om endringer i vergemålsloven mv. fra Justis- og beredskapsdepartementet 2018.

89.

Prop. 130 L (2018–2019), punkt 13.5.2.

90.

Se nærmere i kapittel 15.11.2.

91.

Sandberg 2020, s. 108.

92.

Høringsnotat om endringer i vergemålsloven mv. fra Justis- og beredskapsdepartementet 2018.

Til dokumentets forside