NOU 2020: 14

Ny barnelov — Til barnets beste

Til innholdsfortegnelse

4 Historikk og rettsutvikling

4.1 Innledning

Norsk rett har i mange hundre år hatt regler på flere områder som i dag dekkes av barneloven. Reglene har underveis gjennomgått mange endringer i tråd med et skiftende samfunnssyn. I dette kapitlet trekker utvalget linjene tilbake til lovgivningen på 1600-tallet (kapittel 4.2) og forsøker å gi et omriss av de viktigste rettshistoriske begivenhetene i lovgivningen om foreldre og barn frem til i dag, se kapitlene 4.3 til 4.6. Kapitlet gir ingen uttømmende redegjørelse for rettshistorien på barnelovens område, men er tatt inn her for å gi en kontekst og være en bakgrunn for utvalgets arbeid når det nå skal lages en ny lov. Videre kan kapitlet også fungere som et oppslagsverk for lover og lovforarbeider når disse henvises til videre i andre deler av utredningen. I de ulike tematiske kapitlene vil utvalget enkelte steder gå nærmere inn på historien og endringer for å belyse særskilte problemstillinger. En tidslinje over utviklingen er inntatt som en figur sist i kapitlet.

4.2 Fra total foreldremyndighet og farsautoritet mot styrkede rettigheter for barn og kvinner (1687–1915)

Etter Kong Christian Den Femtis Norske Lov av 1687 (NL) var foreldremyndigheten nokså total.1 Opprør mot foreldreautoriteten ble straffet på det strengeste. I NL 6-5-2 bestemmes det:

Bander nogen sine Forældre, eller dennem übluelig tiltaler, eller paataler paa Ære og Lempe, miste Arv, og straffis med Jærn og Arbejd paa Bremmerholm, om det er Mands-Person, eller i Spindehuset, om det er Qvindfolk, deris Livs Tid.

Enda hardere ble barna straffet etter NL 6-5-3 om de gikk til håndgripeligheter mot sine foreldre: «Slaar nogen sine Forældre, da er det halsløs Gierning».

Disse bestemmelsene ble brukt også på 1800-tallet.2 Foreldrenes forseelser mot barnet og barnemishandling ble derimot ikke slått hardt ned på. Foreldrenes refselsesrett ble i 1891 innskrenket til måteholden legemlig refselse og først opphevet i 1972. Overskridelse av refselsesretten ble ikke straffet som legemsfornærmelse, men som forseelse etter daværende straffelov § 386. Foreldreautoriteten var fremfor alt farens autoritet.

Det påpekes av utvalget som i 1977 la frem forslaget til den nye barneloven i NOU 1977: 35, at det har skjedd en utvikling langs to linjer: Den ene linjen har ført til større likestilling mellom far og mor i deres forhold til barnet, og den andre linjen viser at barnet er blitt mer uavhengig av sine foreldre. Utviklingen har både gitt seg faktiske utslag og satt sine spor i rettsreglene.3

Frem til 1915 hadde barn født utenom ekteskap ikke arverett etter sin far med mindre han ikke frivillig vedkjente seg farskapet. Om far ikke ville erkjenne farskap og betale bidrag, sto moren uten støtte fra far, og det fantes verken barnetrygd, bidragsforskott eller andre stønader for enslige forsørgere. Barnedødeligheten var høy og høyere hos barn født utenfor ekteskap enn hos andre barn.4

Barn født utenfor ekteskap var likevel ikke helt uten rettigheter frem til 1915. Allerede i Kong Christian Den Femtis Norske Lov av 1687 ble utenomekteskapelige barn gitt rettigheter – halv arverett dersom faren vedkjente seg barnet på tinget. I 1763 fikk faren underholdsplikt til barnet fylte 10 år, innskjerpet med straffebestemmelser i 1790-årene og utvidet til 15 år i 1821.5

Barn utenfor ekteskap sto fra 1892 av (se særlig lovene 27. juni 1892 nr. 2 og 6. juli 1892 nr. 4) i et regulært familierettslig forhold til sin mor, akkurat som om det hadde vært født i ekteskap. Derimot hadde faren bare underholdsplikt overfor barnet sitt utenfor ekteskap, men ved å tinglyse en erklæring om at barnet var hans, kunne han i det vesentlige gis den samme familierettslige stilling som for et barn i ekteskap. Det offentlige skulle ikke fastsette underholdsbidrag av eget tiltak, men bare dersom moren begjærte det. Hadde moren hatt samleie med flere menn i det kritiske tidsrom, kunne alle pålegges å betale bidrag.

Bare et mindretall av kvinnene oppnådde å få underholdsbidrag til barnet.6 I tiden frem mot 1900-tallet forverret livssituasjonen seg for ugifte mødre og deres barn. Den moralske fordømmelsen av ugifte mødre var sterk, og mange led under vanskelige boforhold, med manglende hygienisk pleie og dårlig ernæring for barna.7

4.3 De Castbergske barnelover (1915–1956)

28. januar 1915 vedtok Stortinget de seks lovene som omtales som de Castbergske barnelover, som sammen med vergerådsloven (1896), verdens første barnevernlov, gjorde Norge til en europeisk pioner for barns rettigheter.8 Sosialminister og stortingsrepresentant Johan Castberg ga navn til lovene som skulle sikre levekårene til og trygghet for barn født utenfor ekteskap, men også kvinnesaksforkjemperen Katti Anker Møller var en viktig pådriver for lovene og samarbeidet nært med Castberg. Slik Johan Castberg var barnelovenes far, var Katti Anker Møller deres mor.9

Norge var det første landet i verden som innførte arverettslig likestilling av barn født i og utenfor ekteskap. I Danmark fikk uektefødte barn arverett etter far og farsslekten i 1937, og i Sverige ble slik likestilling innført i 1969. Det var kontroversielt å gi barn rett til arv og navn etter far i en tid hvor tusenvis av barn var født utenfor ekteskap, og der tradisjonen var at far ikke hadde forpliktelser overfor barnet med mindre han var gift med mor.

Spørsmålene som de seks barnelovene ga regler om, var først og fremst de familierettslige spørsmålene om hvem som er far til barnet, om foreldreansvaret og om underholdsplikten.10 Mange av rettsvirkningene av forholdet mellom barn og foreldre – for eksempel arverett og odelsrett – var regulert i særskilt lovgivning.11 Før 1915 fulgte det av lov 6. juli 1892 nr. 4 og arveloven 31. juli 1854 § 4 hvilke barn som var født i ekteskap, slik at morens ektemann ble regnet som far (pater est-regelen som statusregel). 1892-loven ble avløst av lov 10. april 1915 nr. 2.

Lov 10. april 1915 nr. 3 – som var hjørnesteinen i de Castbergske barnelover – medførte flere inngripende forandringer. Farskap etter loven av 1915 hadde i motsetning til tidligere også familierettslige virkninger og ga rett til arv og slektsnavn etter faren. Vilkårene for å fastslå farskap var riktignok strengere enn etter 1892-loven, men kunne farskap ikke fastslås, ga 1915-loven adgang til å fastsette bidragsplikt for en mann som kunne være faren. Bidragsplikt etter 1915-loven svarte nær til farskap etter 1892-loven, men loven fra 1915 bestemte at det offentlige av eget tiltak skulle få fastslått farskapet og innkrevd bidragene, og det ble gitt regler om at oppholdskommunen hadde plikt til å bistå mor og barn økonomisk i månedene rundt fødselen dersom moren ikke mottok bidrag fra barnefaren.12

I odelstingsproposisjonen som ble grunnlaget for de Castbergske barnelovene, ble det pekt på det urettferdige i at kvinnen satt med hele «Ansvar, pligt, byrde», mens mannen var befridd fra «hans naturlige ansvar og derfor frister ham til letsindighet i et forhold, som skulle være det alvorligste og ansvarsfuldeste i et menneskes liv: at sætte et annet menneske ind i verden». Det ble videre pekt på den høye dødelighetsstatistikken blant barn født utenfor ekteskap sammenlignet med for «egtefødte» barn.13 Formålet med de Castbergske barnelover var å bøte på den uretten mot mor og barn som lå i daværende lovgivning. Målet var å fjerne urettferdigheten i at samfunnets vurdering av foreldrenes illegitime forhold rammet barnet.14 Alle barns levekår og oppvekst skulle sikres, og lovene skulle forebygge at flere barn enn nødvendig kom til å vokse opp som «uekte». Et viktig mål med lovene var å ansvarliggjøre fedrene til utenomekteskapelige barn.15

De indskjærper mandens pligt til at dra omsorg for den kvinde, han har besvangret. De er i det hele bygget paa den samfundsbevarende grundtanke, at der skal værnes om morskapet, og at barnet kan kræve omsorg og barns ret baade hos far og mor.16

Lovene møtte mye motstand i årene forut for vedtaket. Frykten for moralsk forfall og familiens undergang ble fremført i mange fora. Den tvungne offentliggjøringen av farskapet vakte også anstøt. Skammen og ansvaret ble som regel lagt på den ugifte kvinnen alene. Men med økt oppmerksomhet rettet mot barn og deres rett til liv og en trygg oppvekst ble det i økende grad lagt vekt på mannens ansvar. Likevel satt det langt inne for mange å akseptere at staten skulle ha rett til å regulere privatlivet til folk på en slik nærgående måte.17

Striden sto først og fremst om de familierettslige endringene som ble forankret i den nye § 1 i Lov om barn, hvis forældre ikke har indgaaet egteskap med hverandre. Paragrafen slo fast at barn født utenfor ekteskap har, med noen unntak lovgivningen for øvrig fastsetter, samme rettsstilling i forhold til faren som i forhold til moren. Det var kontroversielt at barn født utenfor ekteskap skulle få navne- og arverett etter faren. Debatten splittet Stortinget og befolkningen, ikke minst kvinnene, og ble en uforsonlig diskusjon om livssyn og moralske verdier.18 På tvers av partiskillelinjene var det allmenn enighet om behovet for sosiale reformer for ugifte mødre og deres barn. Det var heller ikke mye motstand mot at farens ansvar og plikter overfor mor og barn måtte skjerpes. Hoveddebatten og striden ble en kamp om moral, om familie- og ekteskapsinstitusjonen og om kvinnens forhold til mannen og barnet og om kvinnens stilling i samfunnet. Noen hevdet barnet hørte til moren, at hun eide det i dypere forstand enn andre. For andre var det mest utfordrende at ekteskapet og familien som samfunnsordning ble likestilt med «løse forbindelser». For Castberg og hans meningsfeller sto kampen om rettferdighet og ønsket om å beskytte små barn. Deres syn var at barn har krav på å vite hvem foreldrene er, og at foreldre har foreldreansvar og rettslige forpliktelser overfor sitt barn. Det var åpenbart for dem at det ikke skulle være forskjell i rettigheter og plikter mellom menn og kvinner.19

De Castbergske barnelovene medførte den grunnleggende endringen i norsk rett at ethvert barn i familierettslig sammenheng regnes som et selvstendig rettssubjekt, og at det er prinsipielt slått fast at barnet har samme rett overfor begge foreldre, ikke bare overfor moren.20

4.4 Nye lover – fortsatt skille mellom barn i og utenfor ekteskap (1956–1981)

I 1956 ble det vedtatt nye barnelover. Fortsatt var det forskjeller på rettsreglene for barn født i og utenfor ekteskap, og det ble derfor gitt to forskjellige barnelover. Lov 10. april 1915 nr. 2, som omhandlet barn i ekteskap, ble avløst av lov 21. desember 1956 nr. 9 om born i ekteskap. Loven fra 1956 bygget i det vesentlige på de reglene som gjaldt før, men inneholdt også uttrykkelige lovbestemmelser blant annet om den betydning presumpsjonen for ektemannens farskap har som bevisregel. 1956-loven knesatte også samværsrett når foreldrene ikke lever sammen, men prinsippet om samværsrett var allerede anerkjent i praksis gjennom en plenumsdom i Høyesterett fra 1940.21

Lov 10. april 1915 nr. 3 ble avløst av lov 21. desember 1956 nr. 10 om born utanom ekteskap. Loven fra 1956 opphevet ordningen med bidragsplikt for mulige fedre, slik at det nå bare ble tale om fullt farskap. Utviklingen av blodtypebevis gjorde det til gjengjeld mulig å lempe noe på vilkårene for å fastslå farskap.22

Barnelovene fra 1956 ble endret flere ganger, uten at det skjedde noen prinsipielle omlegginger før utredningen i 1975–1977. Til dels var disse endringene en følge av at det ble gjort om på annen lovgivning. For eksempel skyldes endringene i loven om barn i ekteskap § 1 (ved lov 7. februar 1969 nr. 8) at reglene om ugyldighet og omstøtelse av ekteskap ble forandret, og ved lov 19. juni 1969 nr. 54 ble det gjort enkelte endringer i forbindelse med ikraftsetting av forvaltningsloven. Morens fortrinnsrett til å få foreldreansvaret for barn i ekteskap etter separasjon og skilsmisse ble begrenset i 1969 (lov 7. februar 1969 nr. 8), samtidig som det for barn i ekteskap ble fastslått det prinsipp at barnet har rett til samvær med begge foreldre selv om de lever hver for seg.23

4.5 Ny felles barnelov (1981)

I 1981 vedtok Stortinget en ny felles barnelov som gjaldt alle barn, både barn født i ekteskap og utenfor ekteskap.24 Lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barneloven) avløste tidligere lov 21. desember 1956 nr. 9 om born i ekteskap og lov 21. desember 1956 nr. 10 om born utanom ekteskap samt tre mindre lover. Loven regulerer det privatrettslige forholdet mellom barnet og foreldrene.

Som en del av forarbeidene til loven utarbeidet et utvalg fra mars 1975 til september 1977 en utredning, NOU 1977: 35. Barnelovutvalget utarbeidet et forslag til ny lov og oppsummerte sine konklusjoner i følgende fem punkter:

Først og fremst vektla utvalget at de hadde utformet forslag til en ny barnelov som gjaldt både barn født i ekteskap og barn født utenfor ekteskap. Et hovedsiktepunkt for utvalget var å få like regler om rettsforholdet mellom barn og foreldre uten hensyn til om foreldrene er gift eller ikke.

Videre foreslo barnelovutvalget at farskap alltid skal fastsettes ved erkjennelse eller ved dom, uten hensyn til om foreldrene er gift, lever sammen utenfor ekteskap eller lever hver for seg. I stedet for at morens ektemann uten videre anses som far til barnet, foreslo utvalget en enkel fremgangsmåte ved erkjennelse av farskap, blant annet i fødselsmeldingen. Utvalget kom videre med forslag om en lovfestet rett for far til å være til stede ved fødselen, med mindre mor motsetter seg dette eller det er utilrådelig av medisinske grunner. Utvalget foreslo også enkelte nye regler for å hindre at farskapssak blir en større belastning for barnets mor enn nødvendig. Utvalget mente det som hovedregel ikke burde være adgang til å stille spørsmål om partenes seksuelle forhold utenom det tidsrommet da mor kan ha blitt gravid, og de foreslo adgang til å avslutte saken uten hovedforhandling når det etter blodprøver og forklaringer virker klart at det ikke lar seg gjøre å fastslå farskapet.

Utvalget valgte å bruke ordet «foreldreansvar» fremfor «foreldremakt» og «foreldremyndighet». De skrev en forklaring i forslag til lovtekst om begrepsinnholdet og gikk nærmere inn på hva dette innebærer i ulike situasjoner, i de generelle merknadene. Utvalget søkte å sikre barn noe større selvbestemmelsesrett eller medbestemmelsesrett enn det de hadde tidligere. De presiserte i utkastet at foreldreansvaret skal opphøre senest når barnet fyller 18 år, og at foreldrene skal gi barnet stadig større medbestemmelsesrett med alderen, og at barn over sju år skal få si sin mening før foreldrene treffer noen avgjørelser om barnets personlige forhold, samt at barn over 15 år selv skal avgjøre om de vil melde seg inn i eller ut av foreninger.

Utvalget foreslo at foreldrene skal ha foreldreansvaret sammen når de lever sammen, ikke bare når de er gift. Også hvis foreldrene skiller lag, mente utvalget at utgangspunktet skal være felles foreldreansvar, men en av foreldrene kan bringe saken inn for domstolen eller fylkesmannen med krav om å få foreldreansvaret alene. Dersom foreldrene ikke lever sammen når barnet blir født, mente utvalget at utgangspunktet skal være at moren har foreldreansvaret alene, men en annen ordning kunne avtales mellom foreldrene eller fastsettes av domstol eller fylkesmann. Utvalget mente at samværsrett hos den av foreldrene som barnet ikke bor hos, i motsetning til tidligere, burde følge direkte av loven. Reglene om samværsrett ble foreslått utformet likt uten hensyn til om foreldrene har vært gift, samboere eller alltid har bodd hver for seg.

Utvalget foreslo ikke vesentlige endringer i reglene om hva underholdsplikt innebærer, og hvor lenge den varer. Utvalget gikk imidlertid inn for at bidrag som hovedregel skal fastsettes av fylkesmannen.

Videre foreslo utvalget at det skulle opprettes et eget organ med oppgaven å fremme barn og unges interesser – et barneombud. Utvalget fremhevet forskjellige oppgaver ombudet særlig skulle ta seg av innen offentlig planlegging og utredning, tilsyn med lovgivning, informasjon til kommuner, foreldre og andre. I tilknytning til reglene om barneombudet foreslo utvalget en lovbestemmelse som påla offentlige myndigheter i sin politikk og sin myndighetsutøvelse å legge vekt på å skape gode og harmoniske oppvekstvilkår for barn.25

I proposisjonen fremmet regjeringen lovforslaget slik det var utformet av utvalget, men med noen unntak.26 Det ble også i proposisjonen vektlagt at et hovedsiktemål med lovarbeidet var å få mest mulig felles regler for alle barn, uten hensyn til om foreldre var gift eller ikke. Andre siktemål var å styrke barns selvbestemmelse- og medbestemmelsesrett og å styrke begge foreldrenes tilknytning til barnet. I lovforslaget fra regjeringen ble pater est-prinsippet videreført: Departementet fulgte ikke opp utvalgets forslag på dette punktet. Det ble foreslått at farskap fortsatt skulle kunne følge direkte av mors ekteskap eller fastsettes ved erkjennelse eller dom.

Stortinget vedtok lovforslaget slik det var fremmet, med unntak av noen endringer, blant annet spørsmålet om aldersgrense for barns medvirkning. Komiteen som behandlet saken, uttrykte tvil om det var hensiktsmessig å lovfeste en fast aldersgrense på sju år for barnets generelle medvirkningsrett etter barneloven § 31 første ledd, slik det var foreslått, eller om det samme kunne oppnås med en mer skjønnsmessig regel. Komiteen gikk inn for at barnets rett til å bli hørt skal knyttes til utvikling og modning, for å også fange opp de tilfellene der det er naturlig at også helt små barn får si sin mening, og påpekte at det normale utgangspunkt burde være at barnet blir hørt fra det er i skolepliktig alder.27

4.6 Endringer i barneloven frem til i dag (1981–2020)

Etter ikrafttredelsen 1. januar 1982 er det foretatt en rekke endringer i loven.

I 1987 fikk lovens § 30 et nytt tredje ledd med forbud mot vold mot barn. Videre vedtok Stortinget i 1989 flere endringer. Samværsrett etter § 44 (nå § 43) og rett til opplysninger etter § 50 (nå § 47) ble innført for foreldre som aldri har bodd sammen med barnet, innkrevingen av tvangsmulkt i saker om samværsrett og daglig omsorg, jf. da § 42 og § 48 (nå § 65), ble overlatt til det offentlige (namsmannen), fylkesmannen fikk kompetanse til å avgjøre spørsmål om foreldreansvar og daglig omsorg etter begjæring av en av foreldrene alene der barnet er over 15 år, og det ble innført prosentfastsetting av underholdsbidrag, jf. forskrifter til § 57 i.f. (nå § 71 i.f.).

Ved lov 19. juni 1992 nr. 63 ble innkrevingen av underholdsbidrag overført fra lensmannsetaten til trygdeetaten. Trygdekontoret ble bidragsfogd, og fylkestrygdekontoret overtok fylkesmannens rolle i forbindelse med fastsetting av farskap. Ved lov 25. september 1992 nr. 106 ble det innført plikt til å gjennomføre mekling før det reises sak om barnefordeling eller samværsrett, jf. §§ 34 og 44. Ved lov 16. juni 1994 nr. 21 fikk bidragsfogden adgang til å fastsette eller endre bidrag av eget tiltak når det utbetales forsørgingstillegg fra Forsvaret eller barnetillegg til ytelser fra folketrygden.

I 1997 ble det vedtatt omfattende endringer om styrking av felles foreldreansvar både for ugifte foreldre og foreldre som har skilt lag.28 Endringene trådte i kraft 1. januar 1998 og var i hovedsak nytt kapittel 1 a om morskap, at pater est-regelen ikke gjelder under formell separasjon (§ 3), den som mener han er far til et barn, kan selv reise endringssak (§ 6 i.f.) eller førstegangssak (§ 11 i.f.) om farskapet, forenklet domstolsbehandling ved DNA-test (§ 25), i ny § 35 a lovfestes at domstol eller fylkesmann ikke kan pålegge delt omsorg ved uenighet mellom foreldrene, men avtale mellom foreldrene om dette kan bringes inn for fylkesmannen for stadfesting, slik at den kan tvangsgjennomføres. Det ble også vedtatt at dersom den ene forelderen dør, får den andre automatisk foreldreansvaret alene hvis de enten bodde sammen eller hadde felles foreldreansvar (§ 36), og at retten kan fastsette samvær for besteforeldre hvis vedkommende forelder er nektet samvær (§ 45).

Større endringer i loven kom også med bidragsreformen av 2003 (vedtatt i 2001) med overgangen fra en prosentmodell til en kostnadsmodell29 samt med endringene i sakbehandlingsreglene i foreldretvister vedtatt i 2003.30 Ved lov 20. juni 2003 nr. 40, i kraft 1. april 2004, ble det gjort omfattende endringer i barneloven. Et nytt kapittel 7 om saksbehandlingen i barnefordelings- og samværssaker ble tilføyd, og alle prosessuelle regler i de øvrige bestemmelsene ble flyttet dit. Samtidig innførte man en adgang for retten til å benytte ulike nye tiltak under saksforberedelsen med sikte på å oppnå enighet mellom partene. En generell bestemmelse om barnets beste ble tatt inn i § 48, og prinsippet ble også gjort gjeldende for saksbehandlingen.

Endringer i loven om fastsetting og endring av farskap trådte i kraft 1. april 2003.31 Lov 17. juni 2005 nr. 63, som endret §§ 4, 35 og 39, innførte felles foreldreansvar for samboere og fjernet i samboertilfellene kravet om at farskapserkjennelse skal godkjennes av mor.32 Lov 7. april 2006 nr. 6 om endringer i barnelova mv. (omfang av samvær, styrking av meklingsordningen, tiltak for å beskytte barn mot overgrep, foreldreansvar etter dødsfall, tilbakebetaling av barnebidrag mv.) endret §§ 38, 43, 48, 51, 54, 57, 63, 64 og 80 samt føyde en ny bestemmelse33, § 60 a, til loven.

Ved lov 16. juni 2006 nr. 20 om arbeids- og velferdsforvaltningen (arbeids- og velferdsforvaltningsloven) ble barneloven tilpasset omorganiseringen til Nav ved at trygdemyndighetenes oppgaver i forbindelse med farskap og bidrag nå ligger til Arbeids- og velferdsetaten.34 Ved lov 26. januar 2007 nr. 3 ble barneloven tilpasset den nye tvisteloven, med blant annet flytting av tvistemålslovens kapittel om nedstamningssaker til nytt kapittel 4 A i barneloven.35 Ved lov 29. juni 2007 nr. 53 ble «folkeregisteret» gjennom hele loven rettet til «folkeregistermyndigheita».

Lov 27. juni 2008 nr. 53 om endringer i ekteskapsloven, barnelova, adopsjonsloven, bioteknologiloven mv. (felles ekteskapslov for heterofile og homofile par) innførte bestemmelser om medmorskap etter barneloven som en følge av lovvedtakene om felles ekteskapslov.36

Lov 12. desember 2008 nr. 85 gjorde noen endringer vedrørende underholdsbidrag og reisekostnader ved samvær.37

Lov 9. april 2010 nr. 13 følger opp forslagene i NOU 2008: 9 Med barnet i fokus og høringsnotat av 21. november 2008 om fysisk avstraffelse. Den innskjerper forbudet i § 30 tredje ledd mot all vold mot barn, innfører i § 36 en adgang for domstolene til å idømme foreldrene delt bosted, pålegger bostedsforelderen en varslingsplikt til samværsforelderen ved flytting og utvider «vanlig samvær» med noe mer feriesamvær. I tillegg endres pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 annet ledd slik at det på visse vilkår er tilstrekkelig at den ene forelderen samtykker i helsehjelp til barnet.38

Ved lov 18. juni 2010 nr. 23 om endringer i bidragsinnkrevingsloven og barneloven (tilpasninger til Haagkonvensjonen av 2007 om internasjonal innkreving av underholdsbidrag til barn og andre former for underhold til familie) ble nye §§ 83 a og 83 b føyd til i barneloven. De gjelder innhenting og utlevering av opplysninger etter avtale med fremmed stat og godkjenning av private avtaler for innkreving i utlandet.39

Ved lov 5. april 2013 nr. 12 om endringer i vergemålsloven ble det gjort mindre tilpasninger i barneloven.

Ved lov 21. juni 2013 nr. 64 (farskap og morskap), i kraft 31. august 2013, var de viktigste endringene at mor og far må være enige hvis farskap skal fastsettes ved erklæring (tidligere erkjennelse), gjeninnføring av tidsfrister for å reise sak om endring av farskap og en plikt for det offentlige ved Nav til å klargjøre hvem som er barnets mor. Forarbeidene er NOU 2009: 5 Farskap og annen morskap – Fastsettelse og endring av foreldreskap, Prop. 105 L (2012–2013) og Innst. 373 L (2012–2013).

Lovendring 21. juni 2013 nr. 62 (barneperspektivet i foreldretvister), i kraft 1. januar 2014, styrket medbestemmelsesretten for barn etter § 31, endret § 43 tredje ledd om vilkår for samvær og tilføyde ny § 43 a om to hovedformer for tilsyn under samvær.40

Lov 4. september 2015 nr. 85 om gjennomføring av konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn (lov om Haagkonvensjonen 1996), endret en del bestemmelser i barneloven. «Vanlig bosted» ble det generelle jurisdiksjonsgrunnlaget. Det presiseres nærmere i hvilke tilfeller foreldre med felles foreldreansvar må avtale/samtykke for at barnet kan flytte til eller ta opphold i et annet land. Det innføres krav om samtykke fra barn over tolv år for at barnet skal kunne flytte ut av landet, ta opphold utenfor landet eller foreta utenlandsreiser, når det skjer uten forelder med foreldreansvar. Foreldre gis rett til å reise sak for domstolen om flytting med barnet ut av landet. Reglene om melding for avtaler og avgjørelser om foreldreansvar endres.41

Ved lov 17. juni 2016 nr. 27 ble tidsfrister i saker om endring av farskap opphevet.42

Ved lov 31. mars 2017 nr. 13 ble det vedtatt endringer i barneloven om likestilt foreldreskap som omhandlet barnets rett til to foreldre, felles foreldreansvar fra barnets fødsel uavhengig av samlivsstatus, flytting med barnet, at foreldre kan avtale delt bosted, samt tiltak mot samværshindring.43

Ved lov 2. juni 2017 nr. 33 ble det blant annet innført en hjemmel i barneloven som gir Nav adgang til å innhente informasjon fra utdanningsinstitusjoner ved fastsettelse av bidrag etter fylte 18 år.44

Ved lov 15. juni 2018 nr. 34 ble barneloven og statsborgerloven endret for at saker om erklæring av farskap for barn født i utlandet når det er tvil om identitet, håndteres på en bedre måte, og for å forbedre faktagrunnlaget i saker der det er tvil om farskap.45

Ved lov 20. april 2018 nr. 6 ble barneloven og straffeloven endret for å bidra til bedre rettsvern for barn mot vold og overgrep. Det ble vedtatt at dommeren har plikt til å vurdere kontaktforbud når noen domfelles for bestemte former for vold eller overgrep mot barn. En ny bestemmelse i barneloven klargjør at samvær ikke kan gjennomføres eller avtales når det er ilagt kontaktforbud eller besøksforbud overfor barnet. Det ble også vedtatt at en forelder kan reise sak om foreldreansvar mv. uten mekling når en forelder er dømt i straffesak for alvorlig vold og overgrep mot egne barn. Det ble også gjort endringer i barnelovens bestemmelser om foreldreansvar etter dødsfall, som hovedsakelig er forenklinger og klargjøring av gjeldende rett.46

Figur 4.1 Tidslinje

Figur 4.1 Tidslinje

Fotnoter

1.

Kong Christian Den Femtis Norske Lov.

2.

Arnholm: Privatrett IV (1969), s. 8, gjengitt i NOU 1977: 35, kapittel V, punkt 6.2.

3.

NOU 1977: 35, kapittel V, punkt 6.2.

4.

Ot.prp. nr. 5 (1914), punkt I.

5.

Haavet 2015. Norgeshistorie – frå steinalderen til i dag. Fortalt av fagfolk. De Castbergske barnelover. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/forste-verdenskrig-og-mellomkrigstiden/1642-de-castbergske-barnelover.html

6.

Andersland 2015.

7.

Ibid.

8.

Ibid.

9.

Haavet 2015. Norgeshistorie – frå steinalderen til i dag. Fortalt av fagfolk. De Castbergske barnelover. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/forste-verdenskrig-og-mellomkrigstiden/1642-de-castbergske-barnelover.html

10.

Ot.prp. nr. 5 (1914).

11.

NOU 1977: 35, kapittel III.

12.

Ibid.

13.

Ot.prp. nr. 5 (1914), punkt I.

14.

Ibid.

15.

Haavet 2015. Norgeshistorie – frå steinalderen til i dag. Fortalt av fagfolk. De Castbergske barnelover. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/forste-verdenskrig-og-mellomkrigstiden/1642-de-castbergske-barnelover.html

16.

Ot.prp. nr. 5 (1914), punkt I.

17.

Haavet 2015. Norgeshistorie – frå steinalderen til i dag. Fortalt av fagfolk. De Castbergske barnelover. Hentet fra https://www.norgeshistorie.no/forste-verdenskrig-og-mellomkrigstiden/1642-de-castbergske-barnelover.html

18.

Andersland 2015.

19.

Ibid.

20.

Ibid.

21.

NOU 1977: 35, kapittel III.

22.

Ibid.

23.

Ibid.

24.

Ot.prp. nr. 62 (1979–80) og Innst. O. nr. 30 (1980–81).

25.

NOU 1977: 35.

26.

Ot.prp. nr. 62 (1979–80).

27.

Innst. O. nr. 30 (1980–1981), kapittel V, 2.

28.

Forarbeidene er BFDs høringsnotat av 25. oktober 1995, Ot.prp. nr. 56 (1996–97) og Innst. O. nr. 100 (1996–97).

29.

Endringene trådte i kraft 1. oktober 2003. Samtidig ble det innført deling av reiseutgiftene ved samvær, jf. endring i § 44 b, i kraft 1. januar 2002. Se kapittel 13 for mer om bidragsreformen.

30.

Forarbeidene er NOU 1998: 17, Ot.prp. nr. 29 (2002–2003) og Innst. O. nr. 96 (2002–2003).

31.

Lov 20. desember 2002 nr. 92 om endringer i lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (fastsetting og endring av farskap) endret §§ 4 og 6 og tilføyde ny § 28 a. Forarbeidene til loven er Ot.prp. nr. 93 (2001–2002) og Innst. O. nr. 26 (2002–2003).

32.

Endringene ble gjennomført uten at vanlig prosess for lovutvikling ble fulgt, og kan reise en rekke spørsmål, se nærmere Innst. O. nr. 84 (2004–2005), s. 8–9. Forarbeidene til loven er Ot.prp. nr. 82 (2003–2004) og Innst. O. nr. 84 (2004–2005). Endringene trådte i kraft 1. januar 2006, jf. kgl.res. 17. juni 2005 og lovens del II.

33.

Forarbeidene til loven er Ot.prp. nr. 11 (2005–2006), Ot.prp. nr. 103 (2004–2005) og Innst. O. nr. 35 (2005–2006). Endringene i §§ 43 første og annet ledd, 48 og 57 trådte i kraft 7. april 2006. Endringene i §§ 38, 43 tredje ledd, 51, 54, 60 a, 63, 64 og 80 trådte i kraft 1. januar 2007, jf. kgl.res. 7. april 2006 og lovens del III.

34.

Ot.prp. nr. 47 (2005–2006) og Innst. O. nr. 55 (2005–2006).

35.

Ot.prp. nr. 74 (2005–2006) og Innst. O. nr. 7 (2006–2007). Endringene trådte i kraft 1. januar 2008.

36.

Endringene trådte først i kraft 1. januar 2009, jf. forskrift 27. juni 2008 nr. 745. Forarbeidene er Ot.prp. nr. 33 (2007–2008) og Innst. O. nr. 63 (2007–2008).

37.

Ot.prp. nr. 69 (2007–2008) og Innst. O. nr. 25 (2008–2009).

38.

Forarbeidene er Ot.prp. nr. 104 (2008–2009) (fremsatt på nytt ved Prop. 14 L (2009–2010)) og Innst. 160 L (2009–2010). Endringene trådte i kraft til ulik tid, se forskrift 9. april 2010 nr. 500, men alle var i kraft pr. 1. juli 2010.

39.

Prop. 118 L (2009–2010) og Innst. 307 L (2009–2010).

40.

Forarbeidene er Prop. 85 L (2012–2013), som bygget på to høringsnotater av juni 2012 om samvær med tilsyn og oktober 2012 om bedre beskyttelse mot vold og overgrep, og Innst. 374 L (2012–2013).

41.

Prop. 102 LS (2014–2015) og Innst. 329 L (2014–2015). Loven trer i kraft 1. juli 2016.

42.

Prop. 85 L (2015–2016), Innst. 370 L (2015–2016), Lovvedtak 96 (2015–2016).

43.

Prop. 161 L (2015–2016), Innst. 195 L (2016–2017), Lovvedtak 58 (2016–2017).

44.

Prop. 58 L (2016–2017), Innst. 255 L (2016–2017), Lovvedtak 77 (2016–2017).

45.

Prop. 82 L (2017–2018), Innst. 336 L (2017–2018), Lovvedtak 76 (2017–2018).

46.

Prop. 167 L (2016–2017), Innst. 150 L (2017–2018), Lovvedtak 31 (2017–2018).

Til dokumentets forside