Til deg som er barn

Denne boken handler om en lov som gjelder i Norge, som heter barneloven. Hvis vi skal si hele navnet på loven, sier vi Lov om barn og foreldre, men vi kan også si barneloven.

Barneloven er en lov som handler om noen deler av livet til barn. Den handler ikke om alt som skjer i barns liv. For eksempel er det andre lover som handler om barnehage, skole, hva som skjer når barn blir syke, og mange andre ting. Men barneloven handler om noen viktige ting i barns liv. Den handler aller mest om barn og foreldre.

Barneloven handler for eksempel om hvordan man finner ut hvem som er foreldrene til et barn. Den handler også om hva foreldrene kan bestemme om barna sine. Loven sier også at foreldrene må høre på barna før de bestemmer over ting som gjelder barna. Barneloven har også mange regler som sier noe om hva som skjer når foreldrene ikke bor sammen. Noen barn har foreldre som aldri har bodd sammen, mens andre barn opplever at foreldrene deres ikke vil være sammen mer, og flytter fra hverandre. Da må foreldrene bli enige om hvor mye barnet skal bo sammen med hver av dem. Noen ganger blir de ikke enige, og da kan det hende at de må dra til en domstol. I en domstol jobber det mange som er dommere, og som kan bestemme hvordan det skal være etter at foreldrene har flyttet fra hverandre.

Vi som har skrevet denne boken, er en gruppe på åtte voksne som er eksperter på forskjellige ting som handler om barn. De som bestemmer i Norge, spurte oss om vi kunne finne ut hva som var bra med barneloven, og hva som kan bli bedre. Vi har funnet ut at vi synes at det er mye med barneloven som er bra, men at det også er noen ting som kan bli bedre. Derfor har vi laget et forslag til en helt ny barnelov.

Selv om vi er eksperter, så er vi ikke barn selv, så vi er ikke eksperter på hvordan det er å være barn i dag. Det er bare barn som er eksperter på hvordan det er å være barn. Når vi skulle skrive denne boken, spurte vi noen barn om de kunne gi oss noen råd om hva som er viktig for barn i en ny barnelov. Men vi skulle ønske at vi kunne fått råd fra mange, mange flere barn! Derfor håper vi at du som er barn, kan gi noen råd til de som skal bestemme, hvis du mener noe om det som står i loven.

Nå skal de som bestemmer i Norge – Regjeringen og Stortinget – finne ut om de synes at vi har laget et godt forslag til en ny barnelov. Men før de bestemmer det, skal de høre på mange som mener forskjellige ting om barneloven. Vi håper også at de vil snakke med noen barn. Uansett så mener vi at det er viktig at du som er barn, vet at du kan si noe om hva du synes om forslaget vårt. Kanskje du kan spørre en voksen om hvordan du kan ta kontakt med de som bestemmer sånn at du kan si hva du mener. Denne boken er litt lang, men hvis du blar om på neste side så kan du se at vi har laget et sammendrag som er spesielt for barn. Her kan du se litt mer om hva denne boken handler om, og hva vi foreslår.

Hilsen Torstein, Nadia, Geir Kjell, Anne Marie, Kjell Erik, Lena, Marius og Hanne.

Sammendrag for barn

Vi i barnelovutvalget har skrevet ganske mye tekst. Det er fordi vi har tenkt veldig mye på de tingene som denne loven handler om, og vi vil vise frem alle argumentene for de forskjellige tingene vi mener.

Vi har delt denne boken inn i kapitler. Helt bakerst, i kapittel 20, finner du vårt forslag til en ny barnelov. Barneloven er på nynorsk. I kapitlene som kommer før det, forklarer vi hva vi mener med de forskjellige tingene vi foreslår, og vi forklarer hvorfor vi foreslår det. Alle andre kapitler enn kapittel 20 er på bokmål.

Vi som er de åtte ekspertene i barnelovutvalget, er ikke enige om alt. Vi har diskutert mye og lært av hverandre underveis, men noen steder har vi ikke blitt enige, og da står det om hvem som mener hva.

I kapittel 1 finner du et litt lengre sammendrag enn dette. Det kan være et fint sted å starte hvis du vil vite mer om hva vi skriver om og foreslår.

Kapittel 2 handler om hvordan vi har jobbet med denne boken. Her skriver vi også om hvordan vi gjorde det da vi ba om råd fra barn og unge før vi skulle lage ny lov.

I kapittel 3 har vi skrevet litt om hvordan det er å være barn i Norge i dag. Før vi skulle skrive en ny barnelov, måtte vi vite litt om barn i Norge, og derfor har vi samlet masse informasjon om det her. Det er mange som har forsket på forskjellige ting som handler om barn, for eksempel hvordan barn har det på skolen og hvordan barn bruker sosiale medier.

I kapittel 4 har vi skrevet om barnelovens historie. Det har vært forskjellige lover som likner på den barneloven vi har i dag i ganske mange år. I dette kapitlet skriver vi om hvordan det var i gamle dager og helt frem til i dag.

Kapittel 5 handler om menneskerettigheter. Både barn og voksne har menneskerettigheter, og barn har noen ekstra rettigheter som gjelder bare for dem, som står i et dokument som heter barnekonvensjonen. Vi har ikke lov til å foreslå noe som gjør at det blir brudd på menneskerettigheter, derfor skriver vi om hvilke menneskerettigheter som gjelder for barn og foreldre her.

Kapittel 6 handler om hvordan vi synes at loven skal se ut, blant annet hvordan vi ønsker å dele opp loven i forskjellige kapitler. Her forklarer vi også noen ord som betyr noe spesielt i barneloven.

I kapittel 7 skriver vi om hva som skal være det aller første som står i loven. Ofte begynner vi jo med å lese fra begynnelsen, og derfor synes vi det er viktig å tenke nøye gjennom hva som kommer først. Vi synes at noen viktige ting om barn skal komme aller først i loven.

I kapittel 8 skriver vi om barns egne menneskerettigheter. Vi skriver her om hvordan vi synes barneloven skal være sånn at den blir enda bedre for barns menneskerettigheter. For eksempel synes vi det er viktig at det står i loven at alle barn som har en mening, får si meningen sin, og vi synes det må stå tydelig i loven at det ikke er lov til å slå barn. Vi synes også det er viktig at foreldre tenker seg om før de legger ut bilder av barna sine på for eksempel sosiale medier, fordi det står i barnekonvensjonen at barn har rett til noe som heter privatliv. Derfor har vi skrevet litt om det.

Kapittel 9 handler om hvem som er foreldrene til et barn, og hvordan man finner ut av det. I de aller fleste tilfellene vet vi jo det, men ikke alltid. For eksempel kan en lege ta en test for å se om noen er i slekt. Vi vet også at barn som vokser opp i Norge i dag har ulike familier. Noen har en mamma og en pappa, noen har bare en mamma eller bare en pappa, og noen har to mammaer eller to pappaer. Vi synes det er viktig at alle barn og foreldre har det bra uansett hvordan familien deres er. Derfor prøver vi å ha mange av de samme reglene for alle familier.

I kapittel 10 skriver vi om noe som heter foreldreansvar. Det er ikke alle som er foreldre som har foreldreansvar, men de fleste har det. Foreldre kan ha foreldreansvar selv om de ikke bor sammen med barna sine. Noen barn har en mamma eller pappa som de kanskje bare treffer en gang i uken, men som likevel har foreldreansvar. Den som har foreldreansvar, må passe på at barnet sitt har det bra, at barnet får mat og klær, men også omsorg og kjærlighet. Vi synes kjærlighet er så viktig for barn at det bør stå i loven, så vi har skrevet et forslag om det. De som har foreldreansvaret, kan bestemme ganske mye over barna sine, men de må også la barna få lov til å si meningen sin om det de skal bestemme. De må sørge for at barna får lov til å bestemme mer og mer jo eldre de blir, sånn at barn blir vant til å bestemme i sitt eget liv.

Kapittel 11 handler om hvor barn skal bo hvis foreldrene ikke lenger vil bo sammen. Foreldrene kan bestemme hvor barnet skal bo mest, etter at de har snakket med barnet om hvor barnet helst vil bo. Noen foreldre og barn synes det er best at barnet bor akkurat like mye hos hver av foreldrene, slik at barnet for eksempel er en uke hos den ene og så en uke hos den andre. Noen barn og foreldre synes det kan bli litt stress, og vil heller ha det sånn at barnet bor mest hos den ene forelderen, men drar til den andre av og til. Hvis foreldrene ikke blir enige om hvordan det skal være, må de få en dommer som jobber i en domstol til å bestemme det. I kapittel 15 skriver vi mer om hva som skjer når dommeren skal bestemme. I kapittel 11 er vi ekspertene litt uenige om noen ting når det gjelder hva vi skal foreslå. Fem av oss synes at det skal være sånn at når domstolen skal bestemme hvor barnet skal bo, skal dommeren ofte kunne bestemme at barnet skal bo ganske mye hos hver av foreldrene. Dette kalles delt fast bosted. Tre av oss er uenige med de andre, og synes at hvis foreldrene er veldig uenige sånn at en dommer må bestemme, så er det i de fleste tilfellene best at barnet bor mest hos den ene forelderen.

Kapittel 12 handler om noe som kalles samvær. Samvær betyr å være sammen. I denne loven skriver vi samvær når vi mener den tiden barnet er sammen med en forelder som barnet ikke bor hos. Når foreldre flytter fra hverandre, eller hvis de aldri har bodd sammen, er det viktig å passe på at barnet får være sammen med begge foreldrene sine. Foreldrene kan lage en avtale om samvær, for eksempel at barnet skal bo mesteparten av tiden hos den ene, men at barnet skal bo hos den andre annenhver helg. Noen ganger blir ikke foreldrene enige om samvær heller, og da må dommeren i domstolen bestemme hvor mye samvær det skal være. Vi synes at de fleste reglene om samvær som gjelder i dag er ganske bra, men vi foreslår noen nye også. For eksempel synes vi at noen andre enn foreldrene også skal kunne spørre domstolen om å få samvær med et barn, men bare hvis de har vært veldig mye sammen med dette barnet.

I kapittel 13 skriver vi om at begge foreldrene må bruke av pengene sine for å sørge for at barnet har mat, klær og andre ting som er nødvendige. Hvis foreldrene ikke bor sammen, må den ene forelderen betale noe som heter barnebidrag til den som barnet bor mest sammen med, sånn at det blir rettferdig mellom foreldrene. Noen synes at de betaler for mye i barnebidrag, og andre synes at de får for lite betalt av den andre. Vi synes det er vanskelig å lage regler om dette som gjør at alle blir fornøyde, og vi foreslår ikke noen store endringer fra sånn det er i dag.

Kapittel 14 handler om hvordan det er i Norge når foreldrene ikke blir enige om hvor barnet skal bo og hvor mye det skal være sammen med hver av foreldrene. De som spurte oss om vi kunne skrive denne boken, sa til oss at vi måtte finne ut hvordan vi kunne gjøre det slik at foreldrene oftere blir enige og ikke må gå til domstolen. De synes det er best hvis foreldrene klarer å bli enige. Det mener vi også. Derfor synes vi at foreldrene skal være mer på noe som heter familievernkontor. Der møter de en mekler. Mekleren kan mye om de spørsmålene som foreldrene må bli enige om når de flytter fra hverandre. Vi foreslår at mekleren også bør snakke med barnet for å få vite hva barnet mener. Mekleren kan hjelpe foreldrene til å bli mer enige. Da kan det hende at de slipper å gå til domstolen for å få en dommer til å bestemme.

Kapittel 15 handler om reglene som gjelder når foreldrene ikke blir enige og må gå til domstolen for å bestemme. Det er mange forskjellige regler i loven om dette. For eksempel må dommeren av og til be en sakkyndig, en ekspert på barn og familier, om å snakke med foreldrene og barnet for å finne litt mer ut av hvordan de har det. Vi foreslår noen regler som skal gjøre at det går fortere å finne ut hvordan det skal være. Samtidig er det viktig at man bruker nok tid på å finne ut hva som er best for barnet. Noe vi er ekstra opptatt av, er at barn som har en mening om hvor han eller hun vil bo og hvor mye samvær det skal være, har muligheten til å si meningen sin til dommeren. Vi vil at det skal stå tydelig i loven at dommeren må høre på barnet. Noen ganger kan dommeren snakke med barnet selv, mens andre ganger er det en annen person som snakker med barnet og så forteller til dommeren hva barnet sa. Selv om barn skal få si sin mening om saken, så er det dommeren som bestemmer til slutt. Noen ganger bestemmer dommeren seg for det samme som barnet mente, mens andre ganger bestemmer dommeren noe annet enn det barnet sa. Det er uansett aldri barnet sitt ansvar hva dommeren bestemte til slutt.

Kapittel 16 handler om saker der enten barnet eller foreldrene bor eller har bodd i et annet land. Noen har en mamma eller pappa som bor i utlandet, mens barnet selv bor i Norge sammen med den andre forelderen. I andre tilfeller er det kanskje barnet og en forelder som bor i utlandet, og så er det en forelder som bor i Norge. Det er noen spesielle regler om dette. For eksempel må foreldrene noen ganger gå til en domstol i utlandet i stedet for en domstol i Norge, hvis foreldrene er uenige om hvor et barn skal bo.

I kapittel 17 skriver vi om aldersgrenser som gjelder for barn frem til de blir 18 år. Det er veldig mange forskjellige aldersgrenser som gjelder for barn. De står i mange forskjellige lover. For eksempel kan barn som har fylt 15 år, bestemme om de skal melde seg inn i en organisasjon, men når de er yngre enn 15, må de spørre foreldrene om lov. Når barn skal få hjelp til noe som handler om fysisk eller psykisk helse, for eksempel av en lege, sykepleier eller helsesykepleier, kan de selv bestemme dette når de har blitt 16 år. Men i noen tilfeller kan de bestemme om helsen sin når de har blitt 12 år. Vi tror at det kan være litt forvirrende for barn at det er så mange ulike aldersgrenser som det er vanskelig å huske på. Derfor tror vi det kanskje er lurt at det ikke er så mange forskjellige aldersgrenser, men at man heller prøver å samle dem. Et av forslagene våre er at vi mener at barn selv skal kunne melde seg inn og ut av foreninger når de er blitt 12 år. Vi har ikke laget så mange nye forslag om aldersgrenser, for vi synes at da burde man først også snakke med noen andre eksperter enn oss. Vi synes derfor at noen burde tenke litt mer på dette.

I kapittel 18 skriver vi litt om hva vi tror at de forskjellige forslagene vi har kommet med, kommer til å koste for Norge. Når vi lager en ny lov må vi alltid sjekke at Norge har nok penger til det som loven innebærer. Vi foreslår jo for eksempel at foreldrene skal være mer på det som heter familievernkontoret, der de møter en mekler som kan hjelpe dem med å bli enige om avtaler for barnet. Det er gratis for foreldrene, men staten må betale blant annet lønn til meklere, og da koster dette litt ekstra penger. Men siden vi foreslår at foreldrene skal komme tilbake flere ganger til familievernkontoret for å bli enige, tror vi at flere av dem faktisk blir enige, og at de derfor ikke trenger å dra til domstolen for å få en dommer til å bestemme. Da sparer vi litt penger i domstolene også, så kanskje trenger vi ikke å bruke mer penger på sånne saker enn det vi gjør i dag.

I kapittel 19 forteller vi litt mer om de forskjellige delene av loven, og hva vi mener med forskjellige ord som står i loven. En lov er delt inn i noe som heter paragrafer. Hver paragraf har sitt eget tall, som står bak et lite merke som heter paragraftegn, som ser sånn ut: §. I kapittel 19 skriver vi altså små tekster om hver av paragrafene.

I kapittel 20 kommer selve forslaget vårt til ny barnelov. Lovforslaget er delt inn i mange paragrafer. Det er også delt inn i kapitler og deler, og det kan være lurt å se på navnene på kapitlene for å se hva som står de ulike stedene.