NOU 2020: 14

Ny barnelov — Til barnets beste

Til innholdsfortegnelse

19 Merknader til de enkelte lovbestemmelsene

Del I Innleiande føresegner

Kapittel 1 Grunnleggjande rettar for barn

Til § 1-1 Det beste for barnet

Paragrafen er ny.

Bestemmelsen er lovens innledende bestemmelse. Den trer i stedet for en tradisjonell formålsparagraf, men har noe av den samme funksjonen som en formålsparagraf.

Bestemmelsens første punktum gir prinsippet om barnets beste som et grunnleggende hensyn et generelt virkeområde etter loven. Selv om prinsippet har et allment virkeområde, skal det ikke forstås slik at det overstyrer lovens vilkår for øvrig. Prinsippet er også tatt inn, med forsterket vekt, i bestemmelsen om innholdet i foreldreansvaret i § 6-4 første punktum, og i en bestemmelse om saksbehandlingen i foreldretvister, se § 9-1. Om utvalgets vurdering av vekten av barnets beste, se utredningens punkt 8.5.1.

Bestemmelsens annet punktum er inspirert av barnevernloven § 1-1 annet punktum. Det er viktig for utvalget å synliggjøre at samfunnet møter barn med de samme grunnleggende verdiene, både når samfunnet møter barn i forbindelse med barnevernssaker og i ulike saker og sammenhenger etter barneloven. Det er valgt en noe annen terminologi sammenliknet med barnevernloven, dels av hensyn til den nynorske språkdraken. Utvalget har valgt å løfte inn ordet «respekt», som er en grunnverdi som etter utvalgets syn hører sammen med de øvrige som blir løftet frem.

Til § 1-2 Barnet sin rett til medverknad

Paragrafen er ny.

Bestemmelsen er en innledende fanebestemmelse.

Første punktum tydeliggjør at barnet har rett til medvirkning i alle forhold som angår det etter denne loven. Prinsippet er løftet frem som et grunnleggende prinsipp, som gjelder i alle relasjoner. I forbindelse med foreldretvister har både familievernet og domstolene ansvar for å påse at barnet blir hørt, og dette er konkretisert gjennom bestemmelsene i §§ 10-3 og 11-7. I øvrige saker, eller forhold som angår barn generelt, er det foreldrene som har ansvar for å ivareta barnets rett til å si sin mening og å bli hørt.

I annet punktum konkretiseres også barnets rett til informasjon, som også er en menneskerett for barnet. Bestemmelsen er en pedagogisk påminnelse til alle som har oppgaver eller ansvar etter loven om å informere barn om forskjellige forhold som har betydning for dem, og som de kan ha meninger om.

Av tredje punktum følger det at det skal legges vekt på barnets meninger i samsvar med alder og modenhet. Det er altså ikke tilstrekkelig å la barnet ytre seg – realisering av rettigheten krever at det blir lagt vekt på meningene etter alder og modenhet.

Det understrekes at det ikke gjelder noen aldersgrense for barnets generelle rett til å bli hørt etter barneloven. Bestemmelsen, og de andre bestemmelsene i loven som gjennomfører prinsippet om barnets rett til å bli hørt, er nærmere omtalt i kapittel 8.5.2.

Til § 1-3 Barnet sin rett til omsorg, utvikling og vern mot vald

Paragrafen er ny.

Bestemmelsen er en innledende fanebestemmelse som reflekterer sentrale menneskerettigheter for barn.

Første ledd slår for det først fast at barn har rett til omsorg. Dette gjelder generelt for alle foreldre, uavhengig av hvem som har foreldreansvaret, men må også forstås som et prinsipp som skal gjennomsyre loven og avgjørelser som treffes etter den. Retten til omsorg og betydningen av denne bestemmelsen er nærmere omtalt i 8.5.5. Første ledd gir videre en plikt til å sikre barnet så gode utviklingsvilkår som mulig. Dette bygger også på barnets menneskerettigheter, og skal ses på som en forpliktelse for foreldrene og som et prinsipp som skal gjennomsyre handlinger og avgjørelser etter loven. Prinsippet er nærmere omtalt i punkt 8.5.4.

Annet ledd gir en generalbestemmelse om barnelovens forbud mot vold. Loven setter ikke selv straff for overtredelse, men må leses i sammenheng med straffelovens bestemmelser om vold m.m. Bestemmelsen bygger på ordlyden i gjeldende lov § 30 tredje ledd og skal forstås på samme måte, men det er gjort noen språklige forenklinger. Bestemmelsen tar også opp i seg gjeldende lov § 48 annet ledd, slik at den skal virke styrende for avgjørelser og saksbehandlingen etter loven. Om valg av plassering av bestemmelsen i det innledende kapitlet, samt valg av terminologi, se utredningens kapittel 8.5.5.

Til § 1-4 Barnet sin rett til familieliv

Paragrafen er ny.

Bestemmelsen er en fanebestemmelse som tar utgangspunkt i barnets rett til beskyttelse av sitt familieliv etter menneskerettighetene. Om plasseringen av bestemmelsen i det innledende kapitlet, se punkt 8.5.6.

Første ledd gir en prinsippbestemmelse som har generell rekkevidde. Begrepet «familieliv» må tolkes i lys av praksis knyttet til konvensjonene, særlig EMD. Begrepet omfatter åpenbart barnets relasjon til foreldrene, men begrepet omfatter også for eksempel søsken, og bestemmelsen kan få betydning som tolkningsmoment for eksempel i spørsmål om barnets faste bosted når spørsmålet om å bo sammen med søsken er en del av saken.

Bestemmelsens annet ledd er tatt inn for å synliggjøre at barnet har rett til kontakt med begge foreldrene, og kommer særlig på spissen når foreldrene ikke bor sammen.

Del II Foreldreskap og slektskap

Kapittel 2 Kven som er foreldra til eit barn

Til § 2-1 Foreldreskap til eit barn

Deler av bestemmelsen er ny sammenliknet med gjeldende lov.

Første ledd er en pedagogisk innledningsbestemmelse til kapitlet som forteller hva det går ut på. Det kan være nyttig av pedagogiske hensyn å fortelle at det bare er to måter å bli juridiske foreldre på etter norsk rett: etter barneloven, og etter adopsjon. Bestemmelsen tar opp i seg gjeldende lov § 8 annet punktum, men den er omformulert og gjort generell, slik at ingen former for foreldreskap kan fastsettes på annen måte enn gjennom denne loven eller lov om adopsjon. Når bestemmelsen sier at foreldreskap skal fastsettes etter denne loven eller etter lov om adopsjon, er dette ikke ment å utelukke at foreldreskap kan være fastsatt i et annet land. Reglene om anerkjennelse av foreldreskap fastsatt i utlandet følger av utkastet § 15-5.

Annet ledd tar opp i seg dagens § 4a annet ledd om at et barn ikke kan ha både en far og en medmor.

Tredje ledd viderefører dagens § 8 første punktum. I likhet med gjeldende lov § 8 annet punktum, som videreføres i denne bestemmelsens første ledd, er forbudet mot prejudisiell prøving utvidet til å også gjelde saker om morskap. Om begrunnelsen for dette, se utredningens kapittel 9.8.2.4.

Bestemmelsens fjerde ledd gir en hjemmel for departementet til å peke ut foreldreskapsmyndighet. Dette begrepet er nytt, og er et forslag fra utvalget for å samle all myndighet knyttet til foreldreskapsfastsettelse i ett organ. I tråd med dagens praksis vil denne myndigheten legges til arbeids- og velferdsetaten, men ved å gi departementet hjemmel til å peke den ut, kan lovteksten bestå også om det gjøres omorganiseringer i statlig forvaltning. Begrepet foreldreskapsmyndighet erstatter også myndigheten til tilskotsfuten (bidragsfogden) etter dette kapitlet, slik at myndigheten som i dag ligger til tilskotsfuten etter gjeldende lov § 10 går over til foreldreskapsmyndigheten. I dag er dette for øvrig samme organ. Det foreslås imidlertid at et eget organ skal ha myndighet etter lovens kapittel om forsørgelse av barn, og denne myndigheten nevnes derfor i bestemmelsen om fødselsmelding i § 3-1. Denne myndigheten foreslås omdøpt fra tilskotsfut til bidragsmyndigheit. Om begrepsbruken, se kapittel 9.8.2.2.

Til § 2-2 Morskap

Paragrafen tilsvarer gjeldende barnelov § 2.

Bestemmelsens første ledd bestemmer at den som føder barnet, er barnets mor. Dette gir et rettslig utgangspunkt for alle barn som fødes i Norge: den ene forelderen vil alltid være den som har født barnet. Bestemmelsen tydeliggjør også at foreldreskap knytter seg til fødsel, og ikke genetisk opphav. En kvinne som har donert egg, blir ikke forelder etter denne bestemmelsen. Følgelig vil også bevisspørsmål i foreldreskapssaker knytte seg til graviditet og fødsel, og ikke genetisk testing.

Annet ledd viderefører gjeldende lov § 2 annet ledd, og av bestemmelsen følger det at morskap ikke kan overføres ved avtale mellom den som føder barnet og en annen person. Bestemmelsen innebærer at surrogatiavtaler ikke har rettslig virkning for foreldreskapet. Dette kan imidlertid også anses å følge allerede av første ledd, som bestemmer uten unntak at den som føder barnet, er mor til barnet. Bestemmelsen gir imidlertid en pedagogisk føring om at foreldreskapet ikke kan overføres ved avtale.

Bestemmelsen må leses med forbehold om at det i noen tilfeller kan tenkes at foreldreskap som følge av avtale om surrogati og som er fastslått etter utenlandsk rett, kan anerkjennes i Norge. Dette kan være aktuelt hvis foreldre uten noen tilknytning til Norge blir foreldre etter et annet lands rett, og på et senere tidspunkt flytter til Norge. Se nærmere merknadene til utkastet § 15-5.

Til § 2-3 Foreldreskap etter assistert befruktning

Bestemmelsen er ny, og erstatter dagens § 3 annet ledd, § 4 fjerde ledd og § 4 a om medmorskap. Bestemmelsen gir altså det rettslige grunnlaget for alle barn som unnfanges etter assistert befruktning.

Første ledd bygger på og viderefører vilkårene for medmorskap slik de er etter gjeldende lov, men tar utgangspunkt i at samtykket til den assisterte befruktningen skal være den rettsstiftende handlingen for medmorskap, og nå også for farskap dersom unnfangelsen skjer på den måten som er beskrevet i bestemmelsen. For assistert befruktning som har skjedd i Norge, vil det være tilstrekkelig at dokumentasjonen som følger den gravide kvinnen legges til grunn i fødselsmeldingen og forelderen føres opp der. Her vil vilkårene i loven være oppfylt, ettersom bioteknologilovens vilkår for assistert befruktning tar opp i seg vilkårene som stilles i barneloven. For assistert befruktning som skjer i utlandet, må det kreves dokumentasjon for at vilkårene er oppfylt, da samtykket i seg selv ikke er tilstrekkelig. Dette følger også av dagens lov og forskrift. Utvalget foreslår at de nærmere prosedyrene for dokumentasjon skal følge av forskrift, som må utvides til å gjelde assistert befruktning generelt, slik at den også får betydning når farskap skal fastsettes etter denne regelen.

Samtykket til den assisterte befruktningen vil foreligge før barnets unnfangelse. Det er derfor etter utvalgets syn ikke nødvendig med tilsvarende regler om separasjon, skilsmisse eller dødsfall som i § 2-4 annet og tredje ledd. Den som samtykker til igangsettelse av assistert befruktning som kan føre til at et barn blir født, blir dermed forelder, også om paret separerer eller skiller seg eller om forelderen dør før fødselen. En annen sak er at det kan oppstå tvil om hvorvidt barnet er unnfanget ved assistert befruktning. En er ikke bundet av samtykket til den assisterte befruktningen hvis det viser seg at barnet ikke er et resultat av den assisterte befruktningen. I slike tilfeller kan et foreldreskap enten førstegangsfastsettes på annen måte (erklæring eller dom), eller foreldreskapet kan endres.

Annet ledd er en særregulering av de tilfellene der barnet er unnfanget ved bruk av sæd fra en avdød ektefelle eller samboer, eller der barnet er unnfanget ved bruk av egg som er befruktet med avdøde ektefelle eller samboers sæd. Ettersom bioteknologiloven nå åpner for en slik fremgangsmåte for assistert befruktning, må også barneloven ha regler som etablerer foreldreskapet. Bioteknologiloven § 2-17 tredje ledd slår fast at den avdøde «skal regnes som barnets far etter barnelova», men det er etter utvalgets syn mest riktig av hensyn til lovsystematikken at barneloven regulerer dette. Ettersom disse tilfellene ikke faller inn under første ledd, fordi en avdød person ikke kan samtykke, foreslås det et eget ledd.

Til § 2-4 Farskap etter ekteskap

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende barnelov § 3, men slik at dagens § 3 annet ledd som gir regler om medmorskap etter ekteskap er tatt ut da disse tilfellene nå reguleres av § 2-3.

Første ledd gir regelen om at en mann som er gift med moren, skal regnes som barnets far. Det kreves ingen øvrige rettsstiftende handlinger for fastsettelse av foreldreskap i slike tilfeller. Dersom barnet er unnfanget ved assistert befruktning, vil imidlertid regelen i § 2-3 første ledd gå foran som lex specialis selv om foreldrene var gift, og mannen blir derfor far direkte i kraft av § 2-3.

Annet ledd gir unntak for tilfellene der ektefellene var separerte ved bevilling eller dom da barnet ble født. Regelen er ikke til hinder for at vedkommende faktisk blir barnets juridiske far, enten ved erklæring eller dom.

Tredje ledd utvider hovedregelen og gir en åpning for at også avdøde kan regnes som far. Det er et vilkår at unnfangelsen kan ha skjedd før mannen døde. Dette alternativet er en videreføring av gjeldende rett. En annen åpning for at avdøde kan regnes som far, følger av § 2-3 annet ledd.

Til § 2-5 Farskap etter erklæring

Bestemmelsen viderefører dagens § 4, men uten medmorskapsbestemmelsen som er omformulert til en bestemmelse om foreldreskap etter assistert befruktning.

Første ledd første punktum bestemmer at farskap kan erklæres under svangerskapet eller senere. Bestemmelsen presiserer at erklæring av farskap er betinget av at det ikke allerede foreligger et foreldreskap etter ekteskap eller etter samtykke til assistert befruktning, og dette korresponderer med forutsetningen inntatt i § 2-1 annet ledd om at et barn ikke kan ha flere enn to foreldre.

Første ledd annet punktum viderefører dagens annet ledd siste punktum, og innebærer at foreldrene må være enige om farskapet for at en erklæring skal være gyldig.

Annet ledd gir nærmere vilkår for hva som kreves av en erklæring og hvordan den skal fremsettes. Gjeldende § 4 annet ledd gir nokså detaljerte regler om hvordan og til hvem erklæring kan fremsettes, og ytterligere detaljer vil fremgå av gjeldende lov § 4 annet ledd når lov 19. juni 2020 nr. 74 som åpner for digital farskapserklæring trer i kraft. Utvalget mener at noen av detaljene er mer egnet for forskrift, og foreslår derfor at det som ikke inntas i lovutkastet, i stedet settes inn i en forskrift om erklæring av farskap. Annet ledd tredje punktum viderefører gjeldende § 4 tredje ledd.

Tredje ledd viderefører § 10 første ledd tredje punktum. Bestemmelsen gir en generell plikt for foreldreskapsmyndigheten til å melde fra om en erklæring av farskap, slik at farskapet registreres i folkeregisteret. Bestemmelsen får da også betydning for erklæring av farskap som skjer etter at foreldreskapsmyndigheten har iverksatt tiltak etter § 3-4.

Fjerde og femte ledd viderefører dagens femte ledd, som nylig ble vedtatt og trådte i kraft 1. april 2020. Utvalget har ikke sett behov for materielle endringer her, men bestemmelsene er endret noe språklig.

Sjette ledd gir en forskriftshjemmel. Første punktum er nytt, og gir en hjemmel for forskrift om hvordan en erklæring av farskap skal skje. Dette må ses i sammenheng med at utvalgets forslag til § 2-5 annet ledd er mindre detaljert enn § 4 annet ledd i gjeldende lov, se merknaden til annet ledd ovenfor. Det vil for eksempel være behov for regler i forskrift om hvem som kan motta en farskapserklæring, samt om krav til sikkerhet for digital erklæring. Annet punktum viderefører forskriftshjemmelen i gjeldende lov § 4 sjette ledd.

Til § 2-6 Endring av foreldreskap når ein annan person erklærer farskap

Bestemmelsen er en videreføring av dagens § 7. Bestemmelsen gjelder såkalt frivillig endring av foreldreskap. Der alle parter er enige om at foreldreskapet skal endres i samsvar med det biologiske, kan dette løses gjennom erklæring. I slike tilfeller benyttes erklæring for å endre farskapet. I motsetning til ved førstegangsfastsettelse gjennom erklæring er det et vilkår at en DNA-analyse slår fast at den som vil erklære seg som far, er biologisk far.

Bestemmelsen gjelder både der foreldreskapet først var fastslått gjennom ekteskap, erklæring eller gjennom vilkårene for foreldreskap etter assistert befruktning. Farskap som er fastsatt ved dom, kan ikke endres gjennom denne bestemmelsen, men må eventuelt endres gjennom ny dom.

Første, andre og tredje punktum viderefører gjeldende lov § 7 første, andre og tredje punktum. Bestemmelsen er språklig endret slik at det nå omfatter både farskap og foreldreskap etter assistert befruktning. At medmorskap etter gjeldende lov kan endres følger av gjeldende lov § 4a tredje ledd, men gjøres tydelig og samles i en likelydende bestemmelse her. Endring av foreldreskap etter assistert befruktning kan være aktuelt der en forelder har samtykket til assistert befruktning, men der det viser seg i ettertid at barnet som ble født, ikke ble unnfanget ved den assisterte befruktningen, men på annet vis. I slike tilfeller kan både en mor og en far som er blitt forelder gjennom assistert befruktning etter § 2-3, få dette endret, dog bare slik at det kan endres sånn at barnet får en far siden det kreves biologisk tilknytning til barnet.

Det vil ikke være aktuelt å endre fra ett medmorskap til et annet medmorskap, eller fra et farskap til et medmorskap. En som pretenderer å være barnets medmor vil ikke oppfylle vilkårene om biologisk tilknytning til barnet. I slike tilfeller kan den pretenderende medmoren eventuelt anlegge sak for domstolene om endring av et eksisterende foreldreskap.

Til § 2-7 Barnet sin rett til kunnskap om den biologiske faren

Paragrafen er en videreføring av gjeldende lov § 6 a. Bestemmelsen gir barn over 18 år rett til å søke kunnskap om hvem som er deres biologiske far, uten at kunnskapen i seg selv endrer foreldreskapet. Bestemmelsen må skilles fra bestemmelsen i bioteknologiloven § 2-7 som gir rett til opplysninger om donor når det er utført assistert befruktning. Hjemlene for rett til kunnskap om opphav i barneloven og bioteknologiloven regulerer dermed ulike situasjoner.

Bestemmelsen i barneloven er først og fremst aktuell der det enten er fastsatt, eller aldri har vært fastsatt foreldreskap og der det senere oppstår spørsmål om hvem som er barnets biologiske far. Bestemmelsen gir barnet en rett til å få vite om det biologiske farskapet, uten at det endrer det juridiske foreldreskapet. Barnet kan imidlertid selv velge å reise sak for å få endret det juridiske foreldreskapet, og er ikke bundet av noen tidsfrister i motsetning til barnets foreldre eller en som tror han kan være far.

Første ledd første punktum viderefører gjeldende lov § 6 a første ledd. Det er barnet som har rett til kunnskapen. Om begrunnelsen for videreføringen av aldersgrensen på 18 år, se utredningens punkt 9.7.2. Det fremgår eksplisitt av første ledd annet punktum at opplysningene som en har rett på etter bestemmelsen, ikke i seg selv endrer foreldreskapet. Dette vil også fremgå av vilkårene for fastsetting og endring av farskap for øvrig, men synliggjøres av pedagogiske hensyn.

Annet ledd er noe endret sammenliknet med gjeldende rett, uten at det er ment å endre realiteten i bestemmelsen. Det foreslås å ta inn som et vilkår i lovteksten at man kan utpeke en bestemt person som kan være far. Dette er også et vilkår etter gjeldende rett, men tydeliggjøres her. Dette tydeliggjør også at bestemmelsen ikke kan benyttes for å anmode om DNA-test av den som er regnet som far for å prøve å finne ut om han ikke er faren likevel – hjemmelen kan kun benyttes for anmodning av test av en navngitt mann som en har en mistanke om at kan være faren. Vilkåret for å be om pålegg for prøve til DNA-analyse er at barnet tror at en mann er faren. Terskelen for dette skal ikke legges for høyt, men samtidig skal myndighetene kunne avvise krav om å utstede pålegg dersom det gjøres i ren sjikanehensikt. Et pålegg som ikke følges kan, som i dag, etterfølges av at retten treffer kjennelse om pågripelse og fremstilling for prøvetaking hos lege ved tvang.

Tredje ledd viderefører forskriftshjemmelen i gjeldende lov § 6 a tredje ledd.

Kapittel 3 Administrativ fastsetjing og klarlegging av foreldreskap

Til § 3-1 Plikt til å gje fødselsmelding

Bestemmelsen viderefører deler av gjeldende lov § 1.

Første ledd viderefører deler av § 1 første ledd. Bestemmelsen er imidlertid endret slik at den nå gir plikt til å opplyse om hvem som er barnets foreldre etter loven generelt. Dette tar opp i seg utvalgets forslag om å la et samtykke til assistert befruktning utgjøre det rettslige grunnlaget for enten farskap eller medmorskap i disse tilfellene, slik at foreldreskapet legges til grunn i fødselsmeldingen. Der det foreligger samtykke til assistert befruktning, og den assisterte befruktningen har skjedd i Norge, vil vilkårene uten videre være oppfylte, slik at foreldreskapet skal legges til grunn i fødselsmeldingen. I andre tilfeller kan det kreves mer dokumentasjon, og saken skal da håndteres av foreldreskapsmyndigheten, på linje med tilfeller der farskap ennå ikke er erklært. Det følger av bestemmelsens fjerde ledd at fødselsmelding i slike tilfeller også sendes foreldreskapsmyndigheten. Utvalget viser til at bestemmelsens første ledd også har en parallell i helsepersonelloven § 35.

Annet ledd viderefører gjeldende lov § 1 annet ledd. Også folkeregisterloven inneholder en bestemmelse i § 6-4 om plikt til å melde fødsler, men det er etter utvalgets syn nødvendig å gi en bestemmelse om foreldrenes plikter også i barneloven.

Tredje ledd viderefører gjeldende lov § 1 tredje ledd.

Fjerde ledd første punktum viderefører i hovedsak gjeldende lov § 1 fjerde ledd, men utvides til å omfatte også medmorskap. Bestemmelsen er også endret slik at tilskotsfuten etter gjeldende lov er erstattet av to nye myndigheter, se nærmere i merknaden til § 2-1 fjerde ledd i utvalgets lovforslag. Foreldreskapsmyndigheten skal få slik melding for å kunne ta steg for å få fastsatt farskap eller medmorskap, mens bidragsmyndigheten skal få melding for å kunne fastsette bidrag av eget tiltak, jf. § 14-5. Et unntak fra regelen om at fødselsmeldingen skal sendes til disse organene følger av fjerde ledd annet punktum. Ettersom bioteknologioven nå åpner for assistert befruktning for enslige kvinner, er det ikke nødvendig at det settes i gang prosedyrer for å fastsette farskap eller medmorskap og tilhørende bidragsplikt dersom barnet er unnfanget ved assistert befruktning på enslig kvinne. Bestemmelsen gjelder imidlertid bare ved assistert befruktning på enslige etter bioteknologiloven. Ved assistert befruktning utført på enslig kvinne i utlandet, må foreldreskapsmyndigheten undersøke saken i tråd med § 3-4 og utelukke alle eventuelle farskap og medmorskap, før saken eventuelt henlegges.

Femte ledd gir forskriftshjemmel. Gjeldende lov første ledd fjerde punktum inneholder også en forskriftshjemmel, som er gitt tilsvarende i helsepersonelloven § 35 første ledd tredje punktum. Den tidligere forskriften som ble gitt i medhold av disse er nå opphevet, men det foreslås å videreføre en forskriftshjemmel i tilfelle det er behov for nærmere regulering av bestemmelser om melding av fødsler i forskrift.

Til § 3-2 Det offentlege sitt ansvar for fastsetjing av foreldreskap

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende § 5.

Bestemmelsens første ledd slår fast det offentliges plikt til å sørge for at det fastsettes foreldreskap til et barn. Bestemmelsens ordlyd er gjort kjønnsnøytral, og rommer både fastsetting av farskap og medmorskap og klarlegging av morskap. Pliktene er imidlertid litt ulike for morskap, medmorskap og farskap, og ordlyden sier derfor at foreldreskapet skal bli «fastsett eller klarlagt».

Plikten til å fastsette og klargjøre foreldreskap påhviler foreldreskapsmyndigheten, som er et nytt ord som erstatter gjeldende lovs ulike benevnelser. Lovutkastets § 2-1 fjerde ledd gir hjemmel for departementet til å utpeke foreldreskapsmyndighet.

Bestemmelsens annet ledd viderefører forskriftshjemmelen i gjeldende lov § 5 fjerde ledd.

Til § 3-3 Klarlegging av morskap

Bestemmelsen gir hovedregelen om myndighetenes ansvar for å klarlegge morskapet til et barn.

Første ledd gir en plikt for foreldreskapsmyndigheten til å klargjøre morens identitet. Foreldreskapsmyndighetens plikter i morskapssaker går ut på å finne frem til de faktiske forhold. Klargjøring av morskap ved undersøkelser i morskapssaker betinges ikke av noen rettstiftende handling (erklæring) som i farskaps- og medmorskapssaker. Når identiteten til en som fødte barnet er kjent, er vilkårene for morskap uten videre oppfylt og foreldreskapet må registreres.

Annet ledd gir en forskriftshjemmel, som gir hjemmel for å videreføre dagens forskrift om å klargjere morskap, fastsatt med hjemmel i gjeldende lov § 5. De nærmere regler om hvordan foreldreskapsmyndigheten skal gå frem mv. skal følge av forskrift. Om valget av regulering av bestemmelsene i lov eller forskrift, se utredningen punkt 9.8.2.4.

Til § 3-4 Fastsetjing av kven som er far eller medmor til barnet

Bestemmelsen bygger på gjeldende lov §§ 10 og 11. Utvalget forslår at bare én myndighet har oppgaver i foreldreskapssaker, slik at saken nå starter i foreldreskapsmyndigheten. Bestemmelsen beskriver de innledende skrittene myndighetene skal foreta seg for å få fastsatt et farskap eller medmorskap.

Bestemmelsens første ledd beskriver hvordan plikten til å håndtere saken aktiveres i foreldreskapsmyndigheten. Når det sendes fødselsmelding der det går frem at det ikke er fastsatt farskap eller medmorskap, skal myndighetene håndtere saken av eget tiltak, uavhengig av hva partene ønsker.

Annet ledd beskriver hvilke skritt myndighetene skal foreta seg i tilfeller der moren har oppgitt en far i fødselsmelding. Myndighetene skal kontakte vedkommende, slik at vedkommende blir gjort oppmerksom på forholdet, og denne kan deretter velge å erklære foreldreskap i samsvar med § 2-5. Utvalget foreslår å endre ordlyden slik at loven ikke lenger bruker uttrykket «gjeve opp som far» eller «oppgjeven far», men heller «nemnd» som far, da ordlyden i gjeldende lov etter utvalgets syn kan ha noen uheldige assosiasjoner.

Tredje ledd gjelder i to tilfeller: der en som er oppført som far, ikke erklærer foreldreskapet, eller der moren ikke har oppgitt noen far. Myndighetene kan som et innledende skritt kreve opplysninger fra både moren og den som kan være den andre forelderen. Svarene kan gi grunnlag for ulike videre skritt fra myndighetene, avhengig av hvem som gir forklaring og hva de gir forklaring om.

Fjerde ledd gjelder tilfeller der barnet er unnfanget ved assistert befruktning, og peker tilbake på lovutkastet § 2-3, som gir en egen hjemmel for foreldreskap direkte i kraft av samtykket til den assisterte befruktningen. Den gjelder både for farskap og medmorskap. Det legges til grunn at foreldreskapet i de fleste tilfellene der vilkårene i § 2-3 er oppfylt vil være etablert når det sendes fødselsmelding, ettersom samtykket innhentes før barnet unnfanges. I noen tilfeller, særlig der barnet er unnfanget i utlandet, kan det ta tid å fremskaffe dokumentasjonen på at vilkårene er oppfylte, slik at foreldreskapet ikke er fastsatt på tidspunktet når fødselsmeldingen sendes. Fjerde ledd gir foreldreskapsmyndigheten plikt til å undersøke slike tilfeller. Dersom vilkårene er oppfylt, skal den som har samtykket regnes som forelder, og det kreves ingen ytterligere rettsstiftende handling. Foreldreskapsmyndigheten har ansvaret for å melde foreldreskapet til folkeregisteret.

Til § 3-5 Innhenting av DNA-prøver i saker om farskap

Bestemmelsen viderefører deler av første, annet og femte ledd i gjeldende lov § 11. I motsetning til § 3-4 gjelder denne bestemmelsen bare for fastsettelse av farskap.

Første ledd første punktum gir hjemmel til å pålegge DNA-testing når saksbehandlingen så langt ikke har ført til at noen erklærer farskap i samsvar med § 2-5. Bestemmelsen kommer til anvendelse når det finnes en eller flere aktuelle personer som kan være barnets far og disse er kjent for myndighetene, men ingen har erklært farskap etter § 2-5, eller moren ikke har godtatt erklæringa. Første ledd annet punktum gir adgang til å pålegge DNA-test før barnets fødsel i særlige tilfeller, og viderefører gjeldende rett. Bestemmelsen er ment å gjelde for tilfeller der det kan være en fare for at en mulig far unndrar seg prøving ved å forlate landet eller bli borte. Ettersom det normalt ikke igangsettes sak om foreldreskapsfastsettelse før etter barnets fødsel, er det nødvendig med en særregel som gir en hjemmel for prøvetaking også på et tidligere tidspunkt. Foreldreskapsfastsettelsen vil imidlertid ikke skje før etter barnets fødsel, men prøven tas for å sikre beviset dersom det er nødvendig senere.

Annet ledd viderefører gjeldende rett om rettens adgang til å treffe avgjørelse om at vedkommende skal pågripes av politiet og føres til lege for prøvetaking dersom vedkommende ikke kommer selv. Bestemmelsen er en henvisning til reglene om dette i saksbehandlingskapitlet, og bør etter utvalgets syn følge som en henvisning også i denne bestemmelsen for å synliggjøre de aktuelle tvangsmidlene og konsekvensene av å ikke etterkomme et pålegg.

Tredje ledd viderefører dagens § 11 annet ledd. Oppfordringen til å erklære foreldreskap erstattet den tidligere ordningen med farskapsforelegg etter lovendringer i 2013, og utvalget foreslår å videreføre utgangspunktet om at den som utpekes som far, skal få oppfordring til å selv erklære farskapet i samsvar med reglene i loven.

Fjerde ledd gir forskriftshjemmel. Gjeldende lov § 11 femte ledd gir forskriftshjemmel, men det er ikke gitt slik forskrift. Hjemmelen videreføres i utvalgets lovutkast, med en oppfordring til departementet om å vurdere om det er behov for den eller ikke.

Til § 3-6 Bortlegging av sak om foreldreskap

Bestemmelsen samler hjemlene for henleggelse av sak om foreldreskap i forvaltningen, og erstatter § 11 tredje og fjerde ledd samt forskrift om klargjering av morskap § 3 tredje ledd. Det materielle innholdet i reglene viderefører gjeldende rett.

Første ledd gjelder henleggelse av saker om klargjøring av identiteten til den som fødte barnet. Forskriften gir hjemmel for å kreve forklaring fra barnets andre forelder, men myndighetene har ingen tvangsmidler. Der barnets andre forelder ikke vil gi opplysninger om hvem som fødte barnet, eller der denne personen ikke lar seg oppspore, må forvaltningen henlegge saken. Dette er ikke til hinder for at foreldreskapsmyndighetene senere åpner saken dersom det kommer frem nye opplysninger.

Annet ledd gjelder henleggelse av sak om fastsettelse av farskap og medmorskap på bakgrunn av at det ikke er mulig å komme frem til hvem som er far eller medmor. Det legges til grunn at terskelen for å henlegge sak er svært høy, og det vil ikke være kurant å henlegge saken etter annet ledd dersom det kan være aktuelle kandidater for farskap eller medmorskap. Henleggelse krever i disse tilfellene morens samtykke. Bestemmelsen kan aktualiseres i tilfeller der moren faktisk ikke har noen opplysninger om barnets andre forelder, eller i tilfeller der barnet er unnfanget ved assistert befruktning i utlandet og moren er enslig. Ved assistert befruktning utført på enslig i Norge, vil det imidlertid ikke åpnes sak om foreldreskapet, jf. lovforslaget § 3-1 fjerde ledd annet punktum.

Etter tredje ledd gis det en begrenset hjemmel for å henlegge saken også i de tilfellene der foreldreskap kan tenkes fastsatt ved hjelp av DNA-analyse. Hjemmelen for å henlegge saken gjelder både der det er foretatt en DNA-analyse som utpeker en mann som far, men han ikke ønsker å erklære farskapet, og i tilfeller der det ennå ikke er foretatt en DNA-analyse, men slik mulighet finnes. Det kreves at det foreligger sterke grunner, som innebærer at terskelen er svært høy. Dette må ses i forhold til at det klare utgangspunktet er at det skal fastsettes foreldreskap der dette er mulig. Dersom barnet dør kort tid etter fødselen, vil dette kunne være et grunnlag for å henlegge saken etter tredje ledd, slik det også følger av ordlyden i gjeldende lov. Andre eksempler på sterke grunner kan være at barnet har blitt unnfanget ved straffbare forhold, slik at en foreldreskapssak kan virke sterkt traumatiserende for moren. Det er imidlertid ingen automatikk i at for eksempel seksuelle overgrep alltid skal føre til henleggelse.

Fjerde ledd presiserer at foreldreskapsmyndighetene kan ta opp saken igjen dersom nye opplysninger gjør seg gjeldende etter en henleggelse.

I femte ledd gis både barnet, den som er registrert som forelder og eventuelle andre som tror de kan være foreldre, adgang til å reise sak for domstolene, også der saken er henlagt etter første til tredje ledd.

Til § 3-7 Når saka går til retten

Bestemmelsens første ledd erstatter gjeldende lov § 29 b tredje ledd og § 13 første ledd, og gir plikt til å reise sak for domstolene for å klargjøre morskapet til et barn, eller fastsette farskapet eller medmorskapet til et barn. Bestemmelsen utformes som en skal-regel. Dette viderefører gjeldende lov § 13 første ledd, men er en endring sammenliknet med § 29 b tredje ledd, altså morskapstilfellene. Utvalget legger til grunn at myndighetene uansett hvilken type foreldreskap det gjelder vil ha plikt til å reise sak dersom saken ikke henlegges.

Bestemmelsens annet ledd gir anledning til å reise sak for retten på ny ved nye opplysninger som kan bidra til å fastsette foreldreskapet. Dette gjelder etter ordlyden alle formene for foreldreskap, noe som innebærer en utvidelse sammenliknet med § 13 annet ledd. Imidlertid er det ingen realitetsendring, ettersom adgangen til å reise ny sak må antas å følge også av § 29 b tredje ledd etter dagens lov.

Kapittel 4 Rettargang i saker om foreldreskap

Til § 4-1 Kva slags saker kapittelet gjeld

Paragrafen er ny, men anses nødvendig fordi kapitlet nå utvides til å gjelde både morskap, farskap og medmorskap. Saksbehandlingsreglene aktualiseres i to sammenhenger: ved førstegangsfastsettelse av foreldreskap, og ved endringssaker.

Til § 4-2 Tilhøvet til andre reglar om rettargang

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 14. I likhet med den tilsvarende regelen i kapitlet om saksbehandlingsregler i foreldretvister, gir bestemmelsen nå uttrykk for at saksbehandlingsreglene i barneloven går foran øvrige prosessregler. Dette er ingen endring sammenliknet med gjeldende rett.

Til § 4-3 Kva for domstol saka høyrer under

Paragrafen viderefører § 15 med visse endringer.

Første ledd første punktum gir uttrykk for hovedregelen, som er at saken skal reises der barnet har alminnelig verneting. Bestemmelsen er språklig omformulert slik at uttrykket «alminneleg verneting» er erstattet av «heimting», som betyr det samme, men etter utvalgets syn er et bedre nynorsk uttrykk.

I gjeldende lov § 15 første ledd annet og tredje punktum gis det alternative verneting ved henholdsvis mors og den oppgitte fars alminnelige verneting. Bestemmelsen passer ikke like godt når kapitlet er gjort kjønnsnøytralt, og det er vanskelig å finne generelle regler som gir uttrykk for en naturlig rekkefølge for vernetingsbestemmelsene, ut over at barnets alminnelige verneting må være hovedregelen. Utvalget foreslår derfor i annet punktum at det alternative vernetinget skal være den saksøktes alminnelige verneting.

Annet ledd viderefører gjeldende lov § 15 annet ledd, som også gir Oslo tingrett som alternativt verneting. Begrunnelsen for regelen er at ikke saksanlegget i en foreldreskapssak skal overstyre behovet for å holde opplysninger om barnet skjult i visse tilfeller.

Til § 4-4 Partane i saka

Paragrafen bygger på gjeldende lov §§ 17 og 19.

Bestemmelsens første, annet og tredje ledd viderefører delvis gjeldende lov § 17, men bestemmelsene er gjort generelle slik at de gjelder alle typer foreldreskapssaker. Dette innebærer en endring for morskapssakene. Det nye er at også barnets andre forelder (far eller medmor) regnes som part i en morskapssak, sml. gjeldende lov § 29 b som sier at slektskapssaker gjelder mellom de som er påstått i slekt. Regelen er begrunnet i utredningens punkt 9.9.2.4.

Fjerde ledd viderefører dagens § 19. Bestemmelsen innebærer et unntak fra domstolloven § 181, som vanligvis opplyser navnet på alle parter i saken når saken forkynnes på denne måten. Unntaket innebærer at navnet på barnet og de andre partene ikke skal opplyses for allmennheten. Opplysningene skal imidlertid ikke holdes tilbake for den som stevningen forkynnes for. Forkynnelse av stevning etter domstolloven § 181 er ikke helt upraktisk i foreldreskapssaker, og utvalget anser det som rimelig å opprettholde regelen om at navnene på partene ikke skal gjøres offentlig kjent i disse sakene. Utvalget kan imidlertid ikke se behovet for å opprettholde rettens adgang til å gjøre partenes navn kjent når særlige grunner foreligger. Behovet for informasjon til partene ivaretas gjennom de ordinære prosesskrivene. Regelen gjøres derfor unntaksfri.

Til § 4-5 Førebels verje for mindreårige barn

Paragrafen bygger på gjeldende lov § 18, men tar også opp i seg forutsetningen fra barneloven § 6 om at saker om endring av foreldreskap reises av verge.

Bestemmelsens første ledd bygger på gjeldende barnelov § 18. Bestemmelsen innfører som grunnvilkår at saken skal behandles ved hovedforhandling, som ikke fremgår av gjeldende rett, men innfortolkes. Den presiserer videre at det bare skal oppnevnes verge når barnet er mindreårig. Bestemmelsen benytter ordlyden «førebels verje» i stedet for «setteverje», i tråd med ordlyden i vergemålsloven § 27. Den midlertidige vergen skal kompensere for barnets manglende prosessdyktighet, jf. tvisteloven § 2-2, og er følgelig barnets prosessuelle stedfortreder i foreldreskapssaken. Vergen er ikke prosessfullmektig for barnet, og må dermed skilles fra barnets advokat i foreldretvister jf. § 11-12. Vergemålet etter bestemmelsen er saklig avgrenset til å gjelde prosesshandlinger i forbindelse med en foreldreskapssak. I motsetning til etter gjeldende rett, skal det etter denne bestemmelsen alltid oppnevnes en annen verge enn foreldrevergen når mindreårige barn er part i foreldreskapssaker, forutsatt at saken går til hovedforhandling. Om begrunnelsen for dette vises det til utredningens punkt 9.9.2.4. Vergemålsloven § 28 gir regler om hvem som kan oppnevnes som verge.

Bestemmelsens annet ledd tydeliggjør også at det skal oppnevnes verge i endringssaker. Det følger av § 4-6 første ledd, som bygger på gjeldende lov § 6, at en annen verge enn foreldrevergene skal reise saken om endring av foreldreskap på vegne av den mindreårige. Bestemmelsen i annet ledd gir retten en plikt til å oppnevne en slik verge der et mindreårig barn ønsker å reise sak om foreldreskapet.

Til § 4-6 Vilkår og fristar for å reise sak om endring av farskap eller medmorskap

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 6, med endringer. I gjeldende lov er bestemmelsen inntatt i kapittel 2. I utkastet foreslås bestemmelsen inntatt i kapitlet om saksbehandlingsregler, ettersom bestemmelsen angir vilkår for å reise sak om endring av farskap. Overskriften til bestemmelsen er endret, og forteller at bestemmelsen omhandler endring av både farskap og medmorskap.

Første ledd omhandler barnets rett til å reise sak om endring av foreldreskap. Barnet kan alltid reise sak om foreldreskap. Sak reises av verge når barnet er mindreårig. Utvalget foreslår å presisere i utkastet § 4-5 annet ledd at retten skal oppnevne midlertidig verge for et mindreårig barn som vil reise sak om endring av foreldreskap.

Annet ledd omhandler tidsfrister for de som er regnet som barnets foreldre. Bestemmelsen i annet ledd første punktum er omformulert slik at den gjelder både når det i utgangspunktet foreligger et farskap og når det foreligger et medmorskap. Annet ledd annet punktum viderefører barneloven § 6 annet ledd annet punktum slik den lød før endringen i 2016, med mindre språklige endringer. Bestemmelsen gir en frist på ett år for hver av de som er barnets forelder, som løper fra det tidspunktet de fikk kjennskap til opplysninger om at noen andre kunne være barnets forelder. Annet ledd tredje punktum viderefører barneloven § 6 annet ledd tredje punktum slik den lød før endringen i 2016, med mindre språklige endringer. Vilkåret om «særlege grunnar» skal forstås på samme måte som da loven hadde denne ordlyden.

Tredje ledd omhandler tredjepersoner som mener å være forelder til barnet. Bestemmelsen er gjort kjønnsnøytral, slik at den nå omfatter både farskap og medmorskap. For øvrig tilsvarer regelen barneloven § 6 tredje ledd slik den lød frem til endringen i 2016, med noen språklige endringer. Tredje ledd første punktum gir den pretenderende forelderen en frist frem til barnet fyller tre år på å anlegge sak om foreldreskapet. Fristen kan imidlertid forlenges av retten, jf. tredje ledd annet punktum.Tredje ledd tredje punktum viser til reglene i annet ledd annet og tredje punktum, som innebærer at den relative fristen på ett år som begynner å løpe når man får opplysninger om foreldreskapet, gjelder også for disse personene.

Til § 4-7 Prøvetaking og DNA-analyse

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 24, med både språklige og materielle endringer. Bestemmelsen gjelder bare når en skal finne ut om en mann er far, og da oftest i forbindelse med enten førstegangsfastsettelse eller endring av et farskap, men kan også oppstå i forbindelse med at et fastsatt medmorskap utfordres ved søksmål fra en av partene om at barnet ikke er unnfanget ved assistert befruktning utført på moren. I slike tilfeller er søksmålet i realiteten en farskapssak.

Første ledd viderefører gjeldende lov § 24 første ledd med mindre språklige endringer.

Annet ledd viderefører gjeldende lov § 24 tredje ledd med mindre språklige endringer.

Tredje ledd bygger på gjeldende lov § 24 annet ledd, men med endringer. Tredje ledd første punktum er endret noe sammenliknet med gjeldende rett for å rydde av veien den syntaktiske uklarheten om hvorvidt man kan innhente nye prøver av avdøde, herunder ved gravåpning. Høyesterett avklarte i Rt. 2014 s. 585 at adgangen til å innhente materiale også fra en som er gravlagt i prinsippet står åpen, men anerkjente at det var mulig å lese dagens bestemmelse antitetisk, slik at den bare åpnet for innhenting og bruk av materiale som allerede er tilgjengelig. Når det gjelder spørsmålet om gravåpning, må det alltid foretas en vurdering i det enkelte tilfelle om hvorvidt slik innhenting av bevis er nødvendig, slik også Høyesterett gir uttrykk for i Rt. 2014 s. 585.

Tredje ledd annet punktum er ny. Bestemmelsen innebærer en begrensning i adgangen til å innhente biologisk materiale når dette er i strid med annen lov, og innebærer en endring sammenliknet med gjeldende rett. Endringen er begrunnet i utredningens punkt 9.9.2.5.

Tredje ledd tredje punktum tilsvarer gjeldende lov § 24 annet ledd annet punktum.

Til § 4-8 Korleis retten skal vurdere bevis i foreldreskapssak

Bestemmelsen er en delvis videreføring av dagens § 9. Bestemmelsen er flyttet til dette kapitlet, da bestemmelsen gir føringer for rettens avgjørelser. Bestemmelsen er gjort generell, slik at den nå gir føringer i alle foreldreskapssaker.

Bestemmelsens første ledd viderefører dagens § 9 første ledd. Den etablerer den praktiske hovedregelen i saker om farskap: den som analysen utpeker, er barnets far. Bestemmelsen må imidlertid leses med begrensningen i siste ledd: en som er sædgiver (donor) kan ikke dømmes til forelder. Bestemmelsen kan også tenkes brukt i saker om endring av et medmorskap, der en mann mener å være far til barnet, og analysen finner at det stemmer.

Annet ledd viderefører gjeldende lov § 9 fjerde ledd, med språklige justeringer slik at regelen er skrevet med en kjønnsnøytral ordlyd. Dette innebærer imidlertid ingen realitetsendring. Også etter dagens § 9 fjerde ledd kan medmoren dømmes til foreldreskap, jf. gjeldende lov § 4 a tredje ledd annet punktum.

Tredje ledd viderefører gjeldende lov § 9 femte ledd. Ordlyden er endret sammenliknet med gjeldende lov, slik at den presiserer at bare menn som er sædgiver etter bioteknologiloven, oppnår familierettslig immunitet etter bestemmelsen. Dette er ingen endring fra gjeldende rett, ettersom bestemmelsen i dag bare gjelder der det er dokumentert at det er utført assistert befruktning på moren, jf. NOU 2009:5 punkt 11.7. En mann oppnår ikke familierettslig immunitet ved å ha vært involvert som privat sædgiver for moren eller et par.

Gjeldende lov § 9 annet og tredje ledd videreføres ikke. Utvalget begrunner dette i utredningens punkt 9.9.2.7.

Til § 4-9 Dom utan hovudforhandling

Bestemmelsen viderefører gjeldende lov § 25 første ledd. Den gjelder bare i farskapssaker. Gjeldende lov § 25 annet ledd foreslås ikke videreført, se nærmere i punkt 9.9.2.7.

Til § 4-10 Heving av saka

Bestemmelsen viderefører gjeldende lov § 26. Den er gjort generell, slik at den nå også gjelder medmor og mor. I første ledd bokstav b) er «den oppgjevne faren» byttet ut med «ein som det er reist sak mot», ettersom den siste ordlyden favner alle innstevnede mulige foreldre.

Til § 4-11 Utvida rettskraft

Bestemmelsen viderefører gjeldende lov §§ 27 og 29 d, og gjelder i utvalgets lovforslag generelt i alle foreldreskapssaker.

Til § 4-12 Særreglar om ankesaker

Bestemmelsen viderefører gjeldende lov § 28.

Til § 4-13 Særreglar om gjenopning

Bestemmelsen viderefører gjeldende lov §§ 28 a og 29 e.

Første ledd gjelder farskapssaker, og viderefører § 28 a første ledd, med unntak for første ledd tredje punktum, som ikke videreføres fordi den må anses overflødig. Bestemmelsen gjelder etter sin ordlyd også i gjenopptakelsessakene.

Annet ledd gjelder både farskapssaker som tidligere har vært avgjort på bakgrunn av DNA-analyser, og andre foreldreskapssaker. I disse sakene gjelder de alminnelige fristene for gjenåpning, med unntak for den absolutte fristen på ti år etter tvisteloven § 31-6 annet ledd.

Til § 4-14 Kostnaden med saka

Bestemmelsen viderefører gjeldende lov § 29, men i lys av det utvidede virkeområdet for kapitlet gjelder regelen nå også saker om klargjøring av morskap. Om begrunnelsen for regelen, se utredningens punkt 9.9.2.6.

Kapittel 5 Rettargang i andre slektskapssaker enn foreldreskapssaker

Til § 5-1 Verkeområdet og tilhøvet til allmenne rettargangsreglar

Paragrafen angir virkeområdet for kapittel 5 og forholdet til reglene i domstolloven og tvisteloven. Bestemmelsen viderefører gjeldende § 29 a, med den endring at reglene om prosessen i morskapssaker ikke lenger omfattes av det aktuelle kapitlet. Utvalget foreslår at det gis generelle regler om saksbehandling i foreldreskapssaker, og at gjeldende regler i barneloven kapittel 4A om prosessen i morskapssaker innlemmes der, se nærmere om dette under punkt 9.10 i utredningen. Lovforslagets kapittel 5 gir nå en uttømmende regulering av adgangen til å reise andre slektskapssaker enn foreldreskapssaker.

Første ledd fastslår anvendelsesområdet for reglene i kapittel 2.4, som blir snevrere enn i dag ved at morskapssakene ikke lengre omfattes. Endringen medfører at «anna enn farskap» i gjeldende § 29 a første ledd i.f. må byttes ut med «anna enn foreldreskap», se bestemmelsens første ledd i.f.

Annet ledd begrenser adgangen til å trekke inn andre krav i en slektskapssak og viderefører gjeldende § 29 a annet ledd uten endringer.

Tredje ledd omhandler forholdet til reglene i den alminnelige prosesslovgivningen og viderefører gjeldende § 29 a tredje ledd uten endringer. Tredje ledd må forstås slik at de alminnelige reglene i prosesslovgivningen viker så langt det følger av særreglene i kapittel 2.4.

Til § 5-2 Kven som kan vere part i slektskapssak

Bestemmelsen regulerer hvem som kan være part i en slektskapssak og retten til å tre inn i saken. Bestemmelsen viderefører gjeldende § 29 b, men slik at prosessregelen knyttet til morskap i § 29 b tredje ledd er tatt ut da forslag til nytt kapittel 2.4. bare skal gjelde for andre slektskapssaker enn foreldreskapssaker. Se også merknaden til § 5-1 om endret virkeområde for bestemmelsen ovenfor. Gjeldende § 29 b tredje ledd, som gir Arbeids- og velferdsetaten kompetanse til å reise sak når morskap til et barn ikke er kjent eller det er uklart hvem som har født barnet, jf. Prop 105 L (2012-2013), er flyttet til nytt foreldreskapskapittel i loven.

Første, annet, tredje og fjerde ledd viderefører gjeldende § 29 b henholdsvis første, annet, fjerde og femte ledd uten endringer.

Til § 5-3 Stillinga til verja

Paragrafen, som angir begrensninger i vergens kompetanse sammenlignet med det som følger av de alminnelige regler i tvisteloven, viderefører gjeldende § 29 c uten endringer.

Til § 5-4 Utvida rettskraft

Bestemmelsen om utvidet rettskraft viderefører gjeldende § 29 d, men slik at tredje ledd er endret da kapitlet bare skal gjelde andre slektskapssaker enn foreldreskapssaker. Se merknaden til § 5-1 ovenfor om nytt virkeområde for bestemmelsen.

Første og annet ledd viderefører gjeldende § 29 d første og annet ledd uten endringer.

Tredje ledd er endret sammenlignet med gjeldende § 29 d tredje ledd ved at alternativet «forelder» er tatt ut. Gjeldende § 29 d tredje ledd første alternativ innebærer at den som, uten å ha vært part i saken, selv mener å være mor til barnet, ikke er bundet av dommen i en slektskapssak om at en annen er moren. Dette alternativet om krav fra en forelder er tatt ut av tredje ledd, da bestemmelsen etter forslaget ikke lengre skal gjelde morskapstilfellene, men bare slektskap lengre ute.

Til § 5-5 Gjenopning

Bestemmelsen, som fastslår at lengstefristen for gjenåpning etter tvisteloven ikke gjelder i slektskapssaker, viderefører gjeldende § 29 e uten endringer.

Del III Foreldreansvar, fast bustad og samvær

Kapittel 6 Foreldreansvaret

Til § 6-1 Kven som har foreldreansvaret

Bestemmelsen bygger på gjeldende lov §§ 34 første ledd og 35 første ledd. Utvalget foreslår å oppheve skillet mellom gifte og samboende foreldre helt når det kommer til spørsmålet om felles foreldreansvar. Etter gjeldende rett er det heller ikke noe slikt skille, men lovens bestemmelser er bygget opp på en måte som indikerer ulikheter.

Første ledd etablerer felles foreldreansvar for både gifte og samboende. For gifte par vil det felles foreldreansvaret følge automatisk ved barnets fødsel, også der foreldrene ikke er folkeregistrert på samme adresse, for eksempel i forbindelse med studier eller arbeid. For samboende plikter folkeregistermyndighetene å registrere felles foreldreansvar i sammenheng med foreldreskapsfastsettelsen når foreldrene er folkeregistrert på samme adresse, jf. § 6-3 tredje ledd. Samboende som ikke er folkeregistrerte på samme adresse må derimot melde fra om dette, jf. § 6-3 tredje ledd. Så lenge foreldrene er gifte eller samboende er foreldreansvaret felles, og annet kan ikke avtales.

Annet ledd gir regler om foreldreansvar der foreldrene ikke var gifte eller samboende da barnet ble født. Utvalget foreslår at lovens utgangspunkt skal være at moren i disse tilfellene har foreldreansvaret alene. Foreldrene kan imidlertid avtale at begge skal ha del i foreldreansvaret, eller at barnets andre forelder (far eller medmor) skal ha foreldreansvaret alene. Dersom den andre forelderen skal ha foreldreansvaret alene, kreves det imidlertid at foreldrene inngår avtale om at barnet skal bo fast hos denne, jf. § 7-1. Om utvalgets begrunnelse for regelen, som ikke viderefører endringene i gjeldende lov i kraft fra 1. januar 2020, se utredningens punkt 10.2.4.

Tredje ledd kommer til anvendelse når foreldrene har vært gift eller samboende og dermed har hatt felles foreldreansvar i samlivet. Bestemmelsen etablerer regelen om at det felles foreldreansvaret består frem til avtale eller avgjørelse går ut på noe annet. Dette følger også av gjeldende rett.

Fjerde ledd viderefører også gjeldende rett. Første punktum tydeliggjør regelen om at uenighet om foreldreansvaret kan løses ved å reise sak for domstolen. I annet punktum foreslår utvalget å kodifisere utgangspunktet fra høyesterettspraksis om at det som hovedregel skal idømmes felles foreldreansvar, med mindre særlige grunner tilsier at én av foreldrene bør ha foreldreansvaret alene. Forutsetningen for at denne hovedregelen kommer til anvendelse er at foreldrene har bodd sammen og har hatt felles foreldreansvar. Andre tilfeller faller utenfor denne paragrafen, og da er vurderingen mer åpen. Om begrunnelsen for regelen, se punkt 10.2.4.

Til § 6-2 Foreldreansvar etter dødsfall

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende lov § 38 med kun noen små språklige endringer.

Til § 6-3 Melding om foreldreansvar til folkeregistermyndigheita

Bestemmelsen viderefører gjeldende lov § 39 med språklige endringer. Bestemmelsen gir meldeplikt for foreldreansvar, men ikke avtaler eller avgjørelser om samvær eller fast bosted for barnet.

Første ledd første punktum oppstiller foreldrenes meldeplikt. Meldeplikten inntrer først når foreldrene har inngått en avtale, og ikke der foreldreansvaret følger av loven. Det er uten betydning om det er foreldrene selv, eller for eksempel deres advokater eller andre som sender inn meldingen. Annet punktum innebærer at verken foreldrene eller andre kan bygge på en avtale om foreldreansvar som ikke er meldt til folkeregistermyndigheten. Der andre myndigheter for eksempel skal innhente samtykke fra den eller de som har foreldreansvar, skal de bygge på opplysningene i folkeregisteret, og ikke en avtale foreldrene har inngått uten å melde denne.

Annet ledd gir retten plikt til å melde en avgjørelse om foreldreansvaret til folkeregistermyndighetene. Plikten inntrer først når avgjørelsen blir rettskraftig.

Tredje ledd er en presisering av utgangspunktet om at samboere, i likhet med gifte, har felles foreldreansvar. For ektepar vil foreldreansvaret være felles, fordi foreldrenes sivile status er registrert i folkeregisteret og dermed følger barnet fra fødselen. For samboere presiserer denne bestemmelsen at foreldre som er folkeregistrerte på samme adresse skal registreres med felles foreldreansvar så snart foreldreskapet fastsettes. Imidlertid finnes det også tilfeller der samboere ikke har samme folkeregistrerte adresse, men der de likevel bor sammen. Disse må melde til folkeregistermyndighetene at de bor på samme adresse for at foreldreansvaret skal registreres som felles.

Gjeldende lov § 39 annet ledd foreslås ikke videreført i utvalgets lovforslag. Bestemmelsen ble inntatt i forbindelse med ratifikasjonen av Haagkonvensjonen 1996, men var ikke nødvendig for tilslutningen til denne konvensjonen. I første ledd første punktum er det i stedet inntatt en presisering om at meldeplikten gjelder avtaler etter denne loven. Dette anses å konsumere vilkårene som stilles opp etter gjeldende lov § 39 annet ledd.

Til § 6-4 Omsorgsplikta som følgjer med foreldreansvaret

Paragrafen viderefører deler av gjeldende lov § 30 med noe endret ordlyd. Bestemmelsen om innholdet i foreldreansvaret er delt i to bestemmelser: en om omsorgsplikt og en om avgjørelsesmyndighet. Bestemmelsen om omsorgsplikt er en rendyrket pliktbestemmelse sml. gjeldende lov § 30 første ledd første punktum, og korresponderer med rettighetsbestemmelsen for barnet i utkastet § 1-3. For nærmere om valg av ordlyd i bestemmelsen, se utredningens kapittel 10.3.5.

Første ledd er en prinsippbestemmelse som knytter inn prinsippet om barnets beste i foreldreansvaret, og som bygger på barnekonvensjonen artikkel 18.

Annet ledd viderefører plikten til både omsorg og oppdragelse. Bestemmelsen om forbud mot vold og annet som barnet kan ta skade av er gjentatt i denne bestemmelsen, selv om det også fremgår av utkastet § 1-3 og gjelder allment. Foreldreansvaret reiser noen særspørsmål om grensene for fysisk makt i oppdragelsen, se nærmere i utredningens kapittel 10.3.5.

Til § 6-5 Avgjerder som høyrer til foreldreansvaret

Paragrafen bygger på gjeldende lov §§ 30 og 46, men slik at avgjørelseskompetansen som hører under foreldreansvaret er skilt ut i en egen bestemmelse.

Første ledd viderefører gjeldende lov § 30 første ledd annet punktum. Avgjørelsesmyndigheten under foreldreansvaret gjelder for personlige forhold for barnet. Om begrepet, se utredningens punkt 10.3.5.2. Som personlige forhold regnes alle beslutninger for barnet som ikke er av økonomisk karakter. For øvrig er det også en rekke særlover som legger kompetansen til å treffe avgjørelse for barnet til foreldre med foreldreansvar, herunder helselovgivningen, navneloven og trossamfunnsloven i spørsmålet om inn- og utmelding av trossamfunn. I bestemmelsen er det også presisert at foreldrenes rett og plikt til å ta beslutninger for barnet skal skje innenfor de grensene som barnets rett til selvbestemmelse og medbestemmelse setter, slik også dagens lov henviser eksplisitt til bestemmelsene i gjeldende lov §§ 31 til 33. Dette gjelder både barnets rettigheter etter barneloven, og etter andre lover. Barnets rett til selvbestemmelse er regulert på ulike områder i en rekke lover, og der barnet har selvbestemmelse, har ikke foreldrene lenger adgang til å treffe beslutningen for dem.

Annet ledd første punktum viderefører bestemmelsen fra gjeldende lov § 30 første ledd tredje punktum om at foreldre med felles foreldreansvar skal ta avgjørelsene sammen. I særlovgivningen er det imidlertid bestemmelser som i enkelte tilfeller åpner for at en av foreldrene kan ta beslutningen alene, for eksempel ved fare for liv og helse eller på andre vilkår. Disse bestemmelsene går foran barnelovens utgangspunkt om at foreldrene må ta beslutningene sammen. Se nærmere i NOU kapittel 10.3.5.2.6. I tillegg må utgangspunktet om at foreldre med felles foreldreansvar skal ta beslutningene sammen leses med en begrensning der foreldrene ikke bor sammen, og barnet bor fast hos den ene. Bostedsforelderen kan treffe noen beslutninger uten den andre forelderen med foreldreansvar sitt samtykke, se § 7-2.

Annet ledd annet punktum gjelder der en forelder har foreldreansvaret alene. Denne forelderen kan i utgangspunktet ta avgjørelsene som hører under foreldreansvaret alene, men bestemmelsen forteller at en må ta hensyn til samværsforelderen og barnet gjennom at samværsforelderen får uttale seg. Bestemmelsen er flyttet fra samværskapitlet, der den står som en rettighetsbestemmelse i gjeldende lov § 46, og er omformulert til en pliktbestemmelse for forelderen med foreldreansvar. Uttalelsesretten gjelder når forelderen med foreldreansvar skal treffe beslutninger som kan få stor betydning for utøvelsen av samværsretten. Ordlyden er endret fra gjeldende lov slik at det nå gjelder beslutninger som vil gjøre det vesentlig vanskeligere å utøve samværsretten, mens alternativet «umulig» ikke videreføres. Begrunnelsen for dette er at utvalget legger til grunn at en forelder med foreldreansvar ikke ensidig kan ta avgjørelser som gjør oppfyllelse av samværsretten umulig. Dersom det er behov for endringer i samværsordningen, må foreldrene enten avtale dette eller reise sak for retten. Det er ikke knyttet noen sanksjoner til at plikten til å høre samværsforelderen ikke overholdes. Samværsforelderen kan imidlertid vise til dette dersom den andre forelderens avgjørelser gjør samværet vesentlig vanskeligere å utøve, noe som etter omstendighetene kan få betydning i en senere sak.

Tredje ledd viderefører henvisningen til vergemålsloven som oppstiller en saklig begrensning i foreldreansvarets innhold. I praksis vil det som regel være de samme personene som tar avgjørelse om det som faller inn under foreldreansvaret og det som faller inn under vergemålsloven.

Fjerde ledd viderefører gjeldende lov § 30 a. Bestemmelsen er gitt av pedagogiske hensyn og har ikke selvstendig betydning. Grunnen er at inngåelse av ekteskap er en så personlig avtale at den aldri kan inngås på vegne av andre. Det følger også av ekteskapsloven § 1 b at ekteskap skal inngås av egen fri vilje.

Til § 6-6 Foreldra si plikt til å oppfylle barnet sin sjølvråderett og rett til medverknad

Paragrafen viderefører gjeldende rett § 31 første ledd og § 33.

Bestemmelsens første ledd gjennomfører barnets rett til medvirkning i familien, som følger av FNs barnekonvensjon artikkel 12. Bestemmelsen er en pliktbestemmelse for foreldre, som korresponderer med rettighetsbestemmelsen i utkastet § 1-2. Bestemmelsen skal forstås som en begrensing i foreldrenes kompetanse til å ta avgjørelser for barna, slik at de skal tas med på beslutningen etter alder og modenhet. Det er ingen aldersangivelser etter denne bestemmelsen, slik at den i prinsippet gjelder fra barnet er helt lite. Det vil imidlertid være naturlig at graden av medvirkning øker med alder og modenhet, og varierer med ulike typer av beslutninger. Se nærmere om barnets rett til medvirkning i familien i utredningens punkt 10.3.5.3.

Bestemmelsens annet ledd viderefører § 33. Bestemmelsen gir foreldrene plikt til å gi barnet gradvis selvbestemmelsesrett. I praksis kan foreldrene delegere beslutningskompetansen når det er rimelig, men da slik at foreldrene gjennomfører den faktiske signaturen eller liknende samtykkende handlinger, etter at barnet har bestemt hva beslutningen skal gå ut på. Bestemmelsen er også en pedagogisk påminnelse om å gi barnet større selvråderett også utenfor de rettslige områdene, for at barnet skal kunne forberede seg på voksenlivet. Det vil for eksempel være naturlig å overlate mer og mer av organisering av lekser, fritidsaktiviteter og liknende til barnet etter hvert som det blir eldre.

Bestemmelsen gir også eksplisitt uttrykk for at foreldreansvaret opphører når barnet fyller 18 år. På dette tidspunktet opphører all bestemmelsesrett over barna. Foreldrene mister imidlertid også bestemmelsesrett over barna etter særlovgivningen fra tidligere tidspunkt. Da vil foreldreansvaret for øvrig være i behold, men foreldre kan ikke motsette seg barnas beslutninger. Dette er reflektert i ordlyden i annet ledd, og innebærer også at der barnet oppnår selvbestemmelsesrett fra en tidligere alder enn 18 år, bør foreldrene forberede barna på å kunne ta beslutningene selv gjennom gradvis større selvbestemmelsesrett før den aktuelle alderen. Prinsippet om barnets selvbestemmelsesrett er kommentert nærmere i utredningens kapittel 17.

Til § 6-7 Barnet sin rett til personvern og vern om privatlivet

Paragrafen er ny og har ikke noe motstykke i dagens lov. Bestemmelsen gjennomfører barnets rett til privatliv etter barnekonvensjonen artikkel 16.

Bestemmelsens første ledd er en fanebestemmelse som gir foreldre plikt til å ta hensyn til barnets rett til privatliv og personvern når de samtykker på vegne av barnet. Foreldrene forvalter i stor grad samtykkekompetansen på vegne av barnet, og bestemmelsen tydeliggjør at retten til å samtykke på vegne av barnet ikke skal forstås uten begrensninger. Bestemmelsen er nærmere omtalt i utredningens kapittel 8.5.7 og 10.3.5.2.5.

Bestemmelsens annet ledd innfører en generell, personvernrettslig myndighetsalder for barn. Utvalgets vurderinger av aldersgrensene i bestemmelsen fremgår av utredningens kapittel 17.2.7.3.4. Særlovgivningen gir enkelte andre eksempler på bestemmelser som gir barnet rett til å bestemme selv over særlige typer personopplysninger, se nærmere i kapittel 17. I første punktum gis den generelle myndighetsalderen, som gjelder om ikke annet er bestemt. Fra barnet fyller 13 år, trenger det ikke spørre foreldrene om lov for å kunne gi fra seg personopplysninger. I annet punktum gis det en forhøyet aldersgrense for visse typer personopplysninger. Denne aldersgrensen gjelder for personopplysninger som tidligere var omtalt som sensitive personopplysninger, men utvalget foreslår i tråd med lovgivningsteknikken i personopplysningsloven å henvise til forordningen.

I tredje ledd gis barnet en nektelseskompetanse som gjelder uansett alder. Bestemmelsen gir en plikt for foreldrene til å respektere barnets nektelse av deling av personopplysninger. Plikten er i utgangspunktet rettet mot foreldrene, men der foreldrene ikke tar hensyn til barnets nektelse, og den som har innhentet samtykket blir gjort kjent med det, må barnets nektelse respekteres slik at samtykket ikke anses som gyldig.

Til § 6-8 Medlemskap i foreiningar

Bestemmelsen viderefører den delen av gjeldende lov § 32 som omhandler medlemskap i foreninger. Det som handler om valg av utdanning, foreslås flyttet til opplæringsloven, se nærmere i utredningen kapittel 17.

Første punktum angir den organisasjonsrettslige myndighetsalderen. Utvalget foreslår at aldersgrensen senkes til 12 år, fra 15 år i gjeldende lov. Aldersgrensen gjelder for inn- og utmelding av foreninger, og barnet bør også langt på vei få bestemme hvilke aktiviteter det skal utføre i foreningen fra samme alder. Imidlertid må foreldrene kunne nekte barnet aktiviteter der det er rimelig, for eksempel aktiviteter som krever dyrt utstyr som foreldrene ikke kan bekoste eller aktiviteter som griper inn i skoletid eller går ut over lekser o.l.

Det er gitt et nytt annet punktum som gir barnet rett til å nekte innmelding i forening uansett alder. Dette er både en pedagogisk påminnelse til foreldre, men også en selvstendig rett for barnet som må respekteres av foreninger. For nærmere om utvalgets vurdering, se utredningens punkt 17.2.7.3.3.

Til § 6-9 Flytting

Paragrafen er ny sammenliknet med gjeldende rett, men deler av den samler flere regler som handler om flytting både innenlands og utenlands. Utvalget foreslår at det skal høre under foreldreansvaret å bestemme også om barnet skal flytte innenlands, i motsetning til etter dagens rett der dette ligger til bostedsforelders myndighet. Som en konsekvens av dette gis en egen bestemmelse om flytting generelt i kapitlet om foreldreansvar.

Første ledd første punktum gir regelen om at det hører inn under kompetansen til den eller de som har foreldreansvaret å bestemme at barnet skal flytte. Dette innebærer en endring av gjeldende rett. For nærmere om utvalgets vurdering av flytting innenlands med barnet, se kapittel 11.4. Første ledd annet punktum presiserer at når foreldre har felles foreldreansvar, må de ta avgjørelsene sammen. Dette følger også av § 6-5 annet ledd, men er presisert av pedagogiske hensyn.

Annet ledd viderefører samtykkekravet for barn som har fylt 12 år som følger av gjeldende lov § 40 tredje ledd. Bestemmelsen utvides etter utvalgets forslag til også flytting innenlands, ettersom samtykkekravet knytter seg til ordlyden «flytting» som er definert i femte ledd. Kravet gjelder som en begrensning i kompetansen til forelderen eller foreldrene med foreldreansvar når de vil bestemme at barnet skal flytte uten en forelder med foreldreansvar. Aktuelle tilfeller kan være flytting innenlands for å gå på videregående eller internatskole, eller utvekslingsopphold til utlandet.

Tredje ledd viderefører gjeldende lov § 40 fjerde ledd. Bestemmelsen er endret slik at det nå bare er når det er reist sak om foreldreansvaret at barnet ikke kan flytte før saken er avgjort. Årsaken er at det i utvalgets lovforslag foreslås at det skal ligge til foreldre med foreldreansvar å avgjøre om man skal kunne flytte med barnet eller ikke. Avgjørelser om barnets faste bosted vil ikke påvirke om man i utgangspunktet har kompetanse eller ikke. Sak om flyttespørsmål reises av en forelder med felles foreldreansvar som ønsker å flytte, og disse kan da uansett ikke flytte før de har fått en avgjørelse fra retten som gir adgang til dette. Eventuelt kan sak om flytting reises av forelder uten foreldreansvar som ønsker del i dette. Disse tilfellene fanges opp av tredje ledd, og en forelder som har foreldreansvaret alene, kan da ikke flytte med barnet hvis den andre forelderen har reist sak om del i foreldreansvaret.

Fjerde ledd viderefører deler av gjeldende lov § 42 a. Bestemmelsen er flyttet fra samværskapitlet til denne bestemmelsen slik at reglene som gjelder flytting skal kunne leses i sammenheng. Varslingsplikten får imidlertid en noe annen innretning enn etter dagens lov når utvalget både foreslår at flyttespørsmålet skal ligge under foreldreansvaret og at en skal kunne gå til sak om flyttespørsmålet isolert. Varslingsplikten gjelder imidlertid generelt, både for foreldre med og uten foreldreansvar, og både når den som bor fast sammen med barnet vil flytte, og når den som har samvær med barnet vil flytte. Begge foreldre må i slike tilfeller varsle om flytting slik at den andre kan områ seg og det eventuelt kan gjøres endringer i avtale om samvær. Meklingsplikten foreslås ikke videreført, ettersom sak om flyttespørsmålet kan reises for seg selv, også av forelderen uten foreldreansvar dersom den samtidig reiser sak om del i foreldreansvaret. Domstolsbehandlingen er betinget av forutgående mekling, se § 11-3.

Femte ledd gir en definisjon av flytting. Bestemmelsen er nødvendig for å forklare hva som regnes som flytting etter loven, og har betydning både i dette kapitlet, samt i kapitlene om saksbehandling og om internasjonal privatrett. Flytting gjelder både når barnet flytter selv, og sammen med foreldrene eller forelderen. Flytting utenlands skal alltid regnes som flytting. Flytting innenlands får derimot bare betydning i barneloven når barnet flytter til et nytt sted som forlenger reiseveien mellom foreldrenes boliger vesentlig. Bestemmelsen får særlig aktualitet når foreldrene med felles foreldreansvar ikke bor sammen, og den ene forelderen vil flytte sammen med barnet. Som vesentlig forlengelse av reisevei regnes alle tilfeller der barnet må reise med fly, eller der reiseveien i privatbil forlenges med en time, eller to timer med buss, tog eller liknende.

Til § 6-10 Utanlandsferd med barnet

Paragrafen gir regler om utenlandsreiser for barn. Den viderefører deler av § 41.

Første ledd første punktum gir hovedregelen om at kompetansen til å bestemme over utenlandsreiser med og for barnet hører inn under foreldreansvaret. Dette gjelder både når barnet reiser sammen med forelderen eller foreldrene med foreldreansvar, eller reiser alene, eller sammen med noen som ikke har foreldreansvar.

Første ledd annet punktum presiserer at når foreldre har felles foreldreansvar, kreves det samtykke fra begge. Dette følger også av § 6-5 annet ledd, men er inntatt i bestemmelsen av pedagogiske hensyn.

Annet ledd viderefører gjeldende lov § 41 første ledd første punktum. Det er valgt en omformulering i ordlyden for å få frem poenget tydeligere. Utgangspunktet om felles foreldreansvar er at de må ta avgjørelsene i fellesskap, jf. første ledd annet punktum, men denne bestemmelsen gjør unntak fra det ved at en kan reise på en kortere tur uten den andres samtykke så lenge en selv har del i foreldreansvaret.

Tredje ledd gir muligheten for en forelder uten foreldreansvar til å reise med barnet, ved å be retten om en avgjørelse om dette. Bestemmelsen viderefører gjeldende lov § 41 fjerde ledd med noen språklige endringer.

Tredje ledd første punktum gir regelen om at retten kan gi adgang til utenlandsreise. En forelder uten del i foreldreansvaret kan imidlertid også reise ut med barnet dersom den andre forelderen samtykker. Dette følger av utgangspunktet om at forelderen med foreldreansvar kan ta avgjørelse om at barnet skal reise ut av landet. Ordlyden som angir vilkåret for at retten skal kunne gi tillatelse til utreise er endret fra «openbert» til «når alt tyder på» at barnet vil komme tilbake. Dette er ikke ment å innebære noen realitetsendring i terskelen for tillatelse, men er valgt av rent språklige grunner. Bestemmelsen presiserer at avgjørelse skal treffes i kjennelse, som ikke følger av ordlyden i gjeldende lov, men som er avgjørelsesformen som anvendes i praksis.

Tredje ledd annet punktum tydeliggjør at utreiseforbudet kan gjelde én reise eller generelt, at det kan fastsettes i foreldretvist for retten eller i tvist om flytting.

Tredje ledd tredje punktum fastsetter at det kan tas foreløpig avgjørelse. Slik midlertidig tillatelse kan for eksempel gjelde en konkret nært forestående reise til et bestemt land, samtidig som en avventer en ordinær saksbehandling av et krav som gjelder allmenn utreisetillatelse til dette landet.

Fjerde ledd viderefører samtykkekravet for barn som har fylt 12 år som følger av § 41 femte ledd i dagens lov. Kravet gjelder som en begrensning i kompetansen til forelderen eller foreldrene med foreldreansvar når de vil bestemme at barnet skal reise utenlands, uansett lengde på oppholdet, når ikke en forelder med foreldreansvar er med. Kravet gjelder også overfor retten når den beslutter at en forelder uten foreldreansvar kan reise med barnet, jf. tredje ledd, slik at det i dette tilfellet må innhentes et ordinært samtykke fra barnet. For å unngå interessekonflikt bør samtykket innhentes av dommeren eller sakkyndig fra barnet selv, eventuelt gjennom en oppnevnt advokat for barnet etter § 11-12 dersom slik er oppnevnt i en hovedsak om foreldretvist.

Til § 6-11 Forbod mot utanlandsferd med barnet

Paragrafen viderefører deler av gjeldende lov § 41, slik at bestemmelsen nå bare dreier seg om forbud mot utenlandsreiser.

Første ledd gir retten hjemmel for å nedlegge utreiseforbud overfor en forelder når det er felles foreldreansvar. Vilkåret er omformulert fra «uvisst om» barnet vil komme tilbake til «fare for» at det ikke vil komme tilbake. Denne ordlyden benyttes i gjeldende lov § 41 tredje ledd om politiets adgang til å nedlegge utreiseforbud, uten at forskjellen synes tilsiktet. Fare-kriteriet beskriver etter utvalgets syn best hva som er vurderingstemaet i saken. Som etter gjeldende rett, kreves det noen objektive holdepunkter for at barnet ikke vil komme tilbake. Det vil ikke være nok at en part hevder at vilkårene er til stede.

Annet ledd gir en tilsvarende hjemmel for politiet. Utreiseforbud fra politiet kan bare ilegges når saken haster så mye at man ikke kan vente på et foreløpig utreiseforbud fra retten, og gjelder bare frem til retten har truffet en avgjørelse.

Tredje ledd viderefører gjeldende lov § 41 annet ledd, med endringer. Etter dagens lov gis det flere virkemidler for realiseringen av utreiseforbudet, men i utvalgets forslag opprettholdes bare adgangen til å trekke barnets pass tilbake, og at barnet kan føres ut av passet til den som vil reise. Alternativet etter gjeldende lov som innebærer at barnet føres ut av passet til den som vil reise, er ikke praktisk for norske barn, ettersom barn etter gjeldende passregler skal ha eget pass. Utvalget har ikke hatt kapasitet til å utrede om alternativet kan ha betydning for barn med andre nasjonaliteter, og har derfor latt det stå. Alternativet etter gjeldende lov som innebærer at barnet «kan setjast bort til andre på forsvarleg måte» synes ikke å ha hatt noen praktisk betydning på lenge, og det synes uklart hva en slik bortsetting av barnet innebærer rettslig. Å treffe vedtak om at barn skal plasseres utenfor hjemmet er en kompetanse som hører til barnevernet eller fylkesnemndene etter vilkårene i barnevernloven.

Til § 6-12 Rett til opplysningar om barnet

Bestemmelsen viderefører gjeldende lov § 47.

Første ledd viderefører gjeldende lov § 47 første ledd første punktum om at foreldre med foreldreansvar på generelt grunnlag har rett til opplysninger om barnet. Bestemmelsen ble tatt inn i gjeldende lov ved lovendring i 2017, men dette følger også generelt av foreldreansvaret. I utvalgets forslag er det føyd til at den generelle retten ikke gjelder dersom taushetsplikt gjelder overfor foreldrene. Denne begrensningen er i gjeldende lov presisert for foreldre uten foreldreansvar, men gjelder også for foreldre med foreldreansvar i kraft av de ulike reglene om taushetsplikt. For å unngå tvil er dette presisert i lovutkastet.

Annet ledd første punktum viderefører gjeldende lov § 47 første ledd tredje punktum, om at forelderen uten foreldreansvar også kan få opplysninger direkte fra ulike instanser. Oppregningen er uttømmende, og innebærer altså en mer snever adgang til opplysninger enn for foreldre med foreldreansvar. Helse- og sosialvesen omfatter også barnevern og arbeids- og velferdsetaten. Også private instanser, som for eksempel private barnehager og privatpraktiserende helsearbeidere skal regnes inn under de instansene som forelderen uten foreldreansvar kan kreve opplysninger fra.

Annet ledd annet punktum viderefører gjeldende lov § 47 første ledd fjerde punktum, med mindre språklige endringer slik at det kommer tydeligere frem at det er det å gi ut opplysningene som må være til skade for barnet før de kan nektes. De som får krav om opplysninger, må på selvstendig grunnlag vurdere om det er behov for å holde tilbake opplysninger av hensyn til barnet.

Annet ledd tredje punktum viderefører gjeldende lov § 47 første ledd annet punktum om at en forelder som har foreldreansvaret alene, skal gi opplysninger til den andre når den ber om det.

Tredje ledd viderefører gjeldende lov § 47 annet ledd, men er noe språklig omformulert. Bestemmelsen gir klagerett ved avslag på opplysninger. Den gjelder både for foreldre med og uten foreldreansvar. Foreldre med foreldreansvar vil i utstrakt grad ha rett til opplysningene, men de kan for eksempel ha fått avslag fordi instansen mener at en konkret opplysning er underlagt taushetsplikt. Foreldre uten foreldreansvar kan ha fått avslag enten på grunn av taushetsplikten, eller på grunn av begrensningen i annet ledd annet punktum. Klagen fremsettes for statsforvalteren. Utvalget bruker ordet «statsforvalter» i stedet for «fylkesmann» i merknader og lovtekst, fordi ordet «statsforvalter» skal benyttes fra 1.1.2021.

Fjerde ledd viderefører statsforvalterens adgang til å treffe vedtak om at en som ikke har foreldreansvaret, skal tape opplysningsretten. Vedtaket kan gjelde generelt, eller begrenset til enkelte typer opplysninger eller for enkelte instanser. Et slikt vedtak vil være bindende for instansene som kan gi opplysninger etter første ledd annet punktum, dersom det gjelder generelt eller omhandler den bestemte typen opplysninger eller instans. Vilkåret er at det foreligger et særlig tilfelle, og med det siktes det til at retten blir misbrukt. Det presiseres i lovforslaget at departementet er klageinstans for tap av opplysninger.

Kapittel 7 Fast bustad

Til § 7-1 Kvar barnet skal bu fast

Paragrafen gir reglene og vilkårene for barnets faste bosted for det tilfellet at foreldrene ikke bor sammen, og tilsvarer gjeldende lov § 36.

Første ledd første punktum tilsvarer § 36 første ledd, og gir uttrykk for foreldrenes avtalefrihet, som går ut på at de kan avtale enten at barnet bor fast hos den ene, eller at barnet har såkalt delt fast bosted. Delt fast bosted må skilles fra at barnet bor fast hos den ene og har samvær med den andre. Utvalget legger til grunn at delt fast bosted forutsetter at barnet bor minst en tredjedel av tiden hos den ene forelderen. Se nærmere om begrepet delt fast bosted i utredningens punkt 11.2.

Ingen av alternativene skal anses å ha noe forrang over det andre – foreldrene må bygge på vurderingen av hensynet til barnets beste når de velger hvilken boordning barnet skal ha. Foreldre må imidlertid sørge for at barnet får medvirke til beslutningen, jf. § 6-6, alt etter hvor gammelt og modent det er. Det er også viktig at foreldrene er klar over hva delt fast bosted innebærer når det gjelder beslutninger som da må tas av begge i fellesskap.

Første ledd annet punktum tydeliggjør vilkåret om at foreldre som skal ha barnet boende fast hos seg, må ha del i foreldreansvaret. Dette følger også av gjeldende rett, men er ikke uttrykt direkte i loven. Dette innebærer at foreldre ikke kan velge at den ene har barnet boende fast hos seg og den andre har foreldreansvaret.

I annet ledd er gjeldende lov første og annet punktum slått sammen til ett. Kravet om at det må foreligge særlige grunner for at retten skal kunne idømme delt fast bosted er ikke videreført i utvalgets lovforslag, og alternativene fast bosted hos en av foreldrene eller delt fast bosted er likestilt også for retten. Om begrunnelsen, se utredningens kapittel 11.3.4.4.

Til § 7-2 Avgjerder som kan takast av den som barnet bur fast saman med

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 37, og gjelder avgjørelsesmyndigheten til den eller de som har barnet boende fast hos seg. Avgjørelseskompetansen gjelder for de viktigste avgjørelsene som gjelder omsorgen og dagliglivet for barnet. Når foreldrene har felles foreldreansvar, men barnet bor fast hos den ene, kan ikke den andre sette seg mot at bostedsforelderen tar avgjørelser som faller inn under denne myndigheten. Dersom barnet bor fast hos begge, må derimot begge foreldrene bli enige om beslutninger som gjelder omsorgen og dagliglivet for barnet.

En materiell endring sammenliknet med dagens lov, er at det ikke lenger hører inn under bostedsmyndigheten å avgjøre hvor i landet barnet skal bo. Denne beslutningen ligger etter utvalgets forslag nå til myndigheten under foreldreansvaret. Om utvalgets vurdering av dette spørsmålet, se utredningens punkt 11.4.3.2.

Som eksempel på avgjørelser som hører under bostedsmyndigheten nevner lovforslaget barnehage og fritidsaktiviteter. Andre eksempler som kan nevnes, er spørsmålet om skolefritidsordning og kortere fritidsreiser (innenlands). For øvrig må grensen trekkes ved å ta utgangspunkt i lovens ordlyd. Med unntak for at kompetansen til å bestemme hvor i landet barnet skal bo er overført til beslutningsmyndigheten under foreldreansvaret, skal bestemmelsen forstås likt som etter gjeldende lov.

Kapittel 8 Samvær

Til § 8-1 Barnet og foreldra sin rett til samvær

Paragrafen viderefører deler av gjeldende lov §§ 42 og 43.

Bestemmelsens første ledd er en sammenslåing av det som i dag står i §§ 42 første ledd første punktum og 43 første ledd første punktum. Formålet med sammenslåingen er at det skal lede retten til å inkludere barnets rett mer i vurderingene og domsslutningene, slik at samvær ikke bare omtales som en rett for foreldrene. Bestemmelsen gir en rettighet som korresponderer med det som faktisk kan avtales eller fastsettes etter bestemmelsene i kapitlet for øvrig; det kan ikke fastsettes samvær når de bor sammen. En mer generell bestemmelse om barnets rett til familieliv som en prinsippbestemmelse foreslås inntatt i kapitlet om grunnleggende rettigheter.

Av annet ledd følger at retten skal avgjøre at det ikke skal være samvær dersom samvær ikke er til det beste for barnet. Dette følger i dag av § 43 første ledd tredje punktum. Det kreves svært gode grunner, «very exceptional circumstances» etter EMDs praksis, for å treffe en avgjørelse om at det ikke skal være noe samvær.

Til § 8-2 Omsorgsplikt og avgjerder som høyrer til samværet

Paragrafen bygger på gjeldende lov § 42 annet ledd, men er noe ombygget og tilpasset de foreslåtte bestemmelsene om foreldreansvar, se utkastets §§ 6-4 og 6-5.

Første ledd tilsvarer gjeldende lov § 42 annet ledd første punktum. Ordlyden i gjeldende lov retter seg mot personkretsen «den som er saman med barnet». Den skal imidlertid ikke tolkes bokstavelig – den gjelder for samværsforeldre og andre som har rett til samvær med barnet etter dagens § 45. Den foreslåtte ordlyden presiserer dette.

Bestemmelsens annet ledd gjelder kompetansen samværspersonen har til å ta avgjørelser under samværet. Slik kompetanse er knyttet til avgjørelser som gjelder omsorgen for barnet, og er en videreføring av gjeldende rett, jf. § 42 annet ledd siste punktum.

Bestemmelsens tredje ledd presiserer at også samværspersonen plikter å oppfylle barnets rett til medvirkning. Her er det løst gjennom en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i lovens kapittel om foreldreansvar.

Til § 8-3 Omfanget av samværet med barnet

Paragrafen viderefører deler av dagens § 43 første og annet ledd.

I første punktum slås det fast at foreldrene avtaler hvor mye samvær barnet skal ha. Samværsretten omfatter fysisk samvær, men annen form for kontakt bør kunne besluttes i en sak om samvær. Det er heller ingenting i veien for at foreldre avtaler digitalt samvær som et supplement der de ikke har mulighet til å være fysisk til stede sammen med barnet. I dagens lovtekst er det presisert at foreldrene avtaler omfanget av samværsretten «på bakgrunn av kva dei meiner er best for barnet», jf. § 43 annet ledd første punktum. Ordlyden er ikke videreført, av hensyn til konsistens i loven. Utvalget understreker at barnets beste er styrende for alle bestemmelsene etter barneloven. Foreldrenes samværsavtale skal fremdeles rette seg etter hva som er det beste for barnet, og den foreslåtte lovteksten er ikke ment å innebære en realitetsendring.

Annet punktum har ikke noe direkte motstykke i gjeldende lov, men er tatt inn for presisjon. Utvalget presiserer at retten som utgangspunkt skal fastsette at det skal være samvær, men retten må fastsette at det ikke skal være samvær der samvær ikke er til barnets beste, jf. § 9-1.

Utvalget foreslår å ikke videreføre oppregningen av momenter fra gjeldende lov § 43 annet ledd annet punktum om hva som skal vektlegges i avtale eller avgjørelse om samvær. Etter gjeldende rett fremgår det direkte av loven at en skal ta «mest omsyn til barnet», og legge vekt på blant annet barnets alder, tilknytning til nærmiljøet, hvor langt foreldrene bor fra hverandre og hva som kan gi barna best mulig foreldrekontakt samlet sett. Endringen i ordlyden er ikke ment å innebære noen forskjell for hvordan sakene skal vurderes. Løsningen må i alle tilfeller ha barnets beste for øye. Momentene fra gjeldende lov vil ofte være relevante i denne vurderingen. Dette gjelder både for avgjørelser og i avtaler foreldre gjør seg imellom. Om begrunnelsen, se utredningens punkt 12.2.4.2.

Definisjonen av «vanleg samværsrett» (dagens § 43 annet ledd tredje punktum) videreføres heller ikke. Om begrunnelsen for dette, se 12.2.4.4.

Til § 8-4 Vilkår for samvær

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 43 tredje ledd, med endringer.

I første punktum videreføres dagens regel om at det kan settes vilkår for samværet. Eksempelet om tiltak for ruskontroll er tatt inn for å synliggjøre at det kan være praktisk med andre vilkår enn tilsyn. Utvalgets forslag gir ordlyden «avtale eller avgjerd», i motsetning til gjeldende retts «avtale eller dom». Det er omformulert for å kunne åpne for vilkår i midlertidige avgjørelser, noe som også antas å følge av gjeldende rett, men som presiseres ved endret ordlyd.

Annet punktum viderefører gjeldende lov § 43 tredje ledd annet punktum. Privat tilsyn må skilles fra støttende eller beskyttende tilsyn, som også kalles offentlig tilsyn, og som kan fastsettes i medhold av § 8-5.

I tredje punktum videreføres regelen om at forelderen som skal ha samvær, dekker kostnadene med tiltakene som fastsettes. Utvalget mener imidlertid at det er behov for en sikkerhetsventil som gir retten anledning til å gi en annen kostnadsfordeling. Det kan for eksempel være aktuelt å be bostedsforelderen dekke hele eller deler av kostnadene med privat tilsyn, dersom vilkåret er satt utelukkende av hensyn til bostedsforelderen. Fjerde punktum gir en slik åpning for retten.

Til § 8-5 Samvær med støttande eller tryggjande tilsyn

Paragrafen tilsvarer dagens § 43 a, med en del endringer og forenklinger. Bestemmelsen er nærmere omtalt og begrunnet i utredningens punkt 12.4.

I første ledd fremgår vilkårene for å gi pålegg om tilsynet, som tilsvarer dagens § 43 a første ledd, første punktum.

I annet ledd gis en definisjon av «støttande tilsyn». Utvalget foreslår å erstatte uttrykket «støtta tilsyn» som brukes i dagens lov, til det mer presise «støttande tilsyn». Støttende tilsyn kan være aktuelt å bruke i deler av samværet, for eksempel for å etablere kontakt mellom barnet og den som har samvær med barnet. Som etter gjeldende rett kan slikt tilsyn være særlig aktuelt der det er jevnlige konflikter mellom foreldrene, se for eksempel Prop. 85 L (2012-2013) punkt 8.3.4.2.

I tredje ledd defineres «tryggjande tilsyn», som erstatter dagens uttrykk «beskytta tilsyn». Formålet med tilsynet er å verne om barnets fysiske og psykiske integritet. Tilsynet forutsetter overvåkning under hele samværet, se for eksempel Prop. 85 L (2012-2013) punkt 8.3.4.1. Ved beskyttende tilsyn vil det ofte være slik at samværsforelderens samværskompetanse fremover vil være uendret, slik at beskyttende tilsyn over tid vil være den eneste måten å sikre samvær.

Fjerde ledd første punktum tilsvarer gjeldende lov § 43 a femte ledd første punktum. Gjeldende lov § 43 a femte ledd annet og tredje punktum er ikke videreført i lovforslaget, da utvalget mener at dette følger av alminnelige saksbehandlingsregler og ikke er nødvendig å presisere.

Fjerde ledd annet punktum viderefører gjeldende lov § 43 a annet ledd.

I fjerde leddtredje punktum lovfestes en grense for hvor lenge et pålegg om støttende eller beskyttende tilsyn kan gjelde. Dette følger ikke i dag av verken loven eller forskriften.

I fjerde ledd fjerde punktum lovfestes det at pålegg om tilsyn i mer enn ett år skal «grunngjevast særskilt». Dette følger i dag av tilsynsforskriftens § 2 annet ledd.

Femte ledd slår fast at det offentlige skal dekke kostnadene, og er lik gjeldende § 43 a sjette ledd.

Sjette ledd gir hjemmel for departementet til å gi forskrift.

Utvalget foreslår å ikke videreføre gjeldende lov § 43 a tredje, fjerde og sjuende ledd i loven, men foreslår at de heller inntas i forskriften om støttende og beskyttende tilsyn. Dette er foreslått av hensyn til et mer hensiktsmessig detaljnivå i loven.

Til § 8-6 Ansvaret for gjennomføring av samvær

Paragrafen bygger på deler av gjeldende lov §§ 42 og 43.

I første ledd videreføres gjeldende § 42 første ledd annet punktum.

I annet ledd videreføres § 43 fjerde ledd.

Både første og annet ledd omhandler foreldrenes gjensidige ansvar for gjennomføring av samværet.

Gjeldende § 43 femte ledd med henvisning til § 63 om muligheten for den som har samværsrett til å kreve ny avgjørelse av hvem som skal ha foreldreansvar eller fast bosted der den andre forelderen hindrer samværet, foreslås ikke videreført av utvalget. Dette er ikke ment å innebære noen realitetsendring. Adgangen til å reise sak står alltid åpen, og det at en forelder hindrer oppfyllelse av samværsretten kan være en omstendighet som gir grunnlag for endringer i avgjørelsen.

Til § 8-7 Samvær ved kontaktforbod eller besøksforbod

Paragrafen viderefører nylig vedtatte § 43 b i sin helhet og uten endringer, annet enn tillegget «etter denne lova». Dette er lagt til for å presisere at det er samvær i medhold av barneloven som avskjæres ved kontaktforbud eller besøksforbud.

Til § 8-8 Reisekostnader ved samvær med foreldra

Paragrafen viderefører gjeldende § 44. Overskriften er endret for å presisere at denne bare gjelder samvær mellom barn og foreldre. Utgiftene til barns samvær med andre følger egne regler.

Første ledd viderefører gjeldende lov § 44 første ledd med noen språklige endringer. Kostnadene som kan dekkes, er barnets reisekostnader, foreldrenes reisekostnader for å følge barnet (annet punktum), og samværsforelderens reise- og bokostnader dersom samværet finner sted der barnet bor (tredje punktum). At bokostnadene, for eksempel leie av hotellrom, også kan dekkes, er nytt. Utvalgets vurdering av dette følger av utredningens punkt 12.5. Det er presisert i lovutkastet at det bare er de nødvendige kostnadene som dekkes.

Annet ledd viderefører deler av gjeldende lov § 44 annet ledd. Det følger av første og annet punktum at foreldrene kan velge mellom behandling av retten eller statsforvalteren. Utvalget foreslår å ikke videreføre bestemmelsen om at sak om reisekostnadene kan fastsettes av statsforvalteren når bare en av foreldrene ønsker det, dersom barnet har fylt 15 år. Bestemmelsen synes lite praktisk, og synes å være en etterlevning fra ordningen med fylkesmannsbehandling av foreldretvister.

I annet leddtredje punktum er det føyd til at departementet er klageinstans – det fremgår ikke av gjeldende lov annet enn forutsetningsvis i annet ledd siste punktum.

Tredje ledd viderefører gjeldende lov annet ledd første punktum, med språklige endringer. Utvalget foreslår en endring i hvordan «særlige grunner» skal forstås, sammenliknet med det forarbeidene til bestemmelsen gir uttrykk for. Etter utvalgets forslag kan det etter omstendighetene være en særlig grunn at en av foreldrene har flyttet, slik at den som har flyttet, kan måtte bære mer av kostnadene knyttet til dette. Dette må imidlertid vurderes konkret fra sak til sak, se nærmere i utredningens punkt 12.5.

Fjerde ledd viderefører dagens § 44 tredje ledd.

Til § 8-9 Samværsrett for andre enn foreldra

Paragrafen viderefører deler av gjeldende lov § 45, men inneholder også nye regler.

Første ledd er en bestemmelse som gir rett til samvær for barnets slektninger som erstatning for at barnet midlertidig eller for alltid ikke kan være sammen med en eller begge av foreldrene sine. Bestemmelsen viderefører gjeldende lov § 45 første og annet ledd, med endringer. Personkretsen «andre som er nær knytte til barnet» er tatt ut av første ledd. Dette gjelder nå bare barnets slektninger. Med slektninger skal en forstå slekt på siden til forelderen som er ute av bildet, enten på grunn av dødsfall eller på grunn av samværsnekt.

Bestemmelsen viderefører for det første § 45 første ledd om at barnets slektninger kan kreve at retten fastsetter om de har rett til å være sammen med barnet der en av foreldrene, eller begge, er døde. For det andre inkluderer bestemmelsen nå også situasjonen der en av foreldrene er nektet samvær. Dette fremgår i dag av § 45 annet ledd. Bestemmelsen gir en selvstendig søksmålsadgang, i motsetning til dagens § 45 annet ledd, som forutsetter en «sak om samværsrett». Utkastet viderefører ikke begrensningen i § 45 annet ledd annet punktum, da det er vanskelig å se hvilken egenverdi den har. I en avgjørelse om samværsrett etter denne bestemmelsen må retten alltid vurdere konkret om barnets beste tilsier at det er behov for at retten fastsetter samvær med andre.

Annet ledd er nytt. Utgangspunktet er at foreldrene selv, i samråd med barnet, avgjør hvem barnet skal ha samvær med. Retten til familieliv etter EMK artikkel 8, slik den er tolket av EMD, krever imidlertid at loven ikke begrenser mulighetene for samvær til en snever personkrets. Retten til familieliv gjelder både barnet og andre. Begrepet «nær omsorgsrelasjon» skal være fleksibelt og dynamisk, og slik ta opp i seg utviklingen i EMDs praksis. Det må kreves mer enn bare god kontakt og kjærlighet til barnet. Det forutsettes som nevnt at de fleste som har nære relasjoner til barn kan oppnå kontakt med barnet gjennom foreldrene. Vurderingen skal her, som alltid, ta utgangspunkt i om det er til barnets beste at retten fastsetter samvær.

Vurderingen av om det foreligger en nær omsorgsrelasjon er et prosessuelt inngangsvilkår som retten skal behandle av eget tiltak. Retten skal avvise saken dersom den ikke finner at vilkåret er oppfylt.

Tredje ledd er nytt, og regulerer kostnadsfordelingen der samvær er fastsatt for andre enn foreldrene. Utvalget legger til grunn at dette ikke vil gjelde mange tilfeller, og mener i utgangspunktet det er rimelig at samværspersonen dekker kostnadene til samværet selv. Samtidig har utvalget valgt å innføre en sikkerhetsventil i annet punktum for de tilfellene der en fordeling som nevnt i første punktum vil være urimelig. En «særlig grunn» kan være der det fastsettes samvær for mindreårige søsken.

Se også lovutkastet § 11-2 femte ledd, som sier at reglene om saksbehandling i kapittel 11 gjelder så langt de passer, men at det bare kreves mekling i én time før de som ønsker samvær etter denne bestemmelsen, kan reise sak. Dette skiller seg for øvrig fra gjeldende lov § 45 tredje ledd annet punktum, som bestemmer at det etter dagens lov ikke kreves mekling før de som ønsker samvær, går til sak.

Del IV Handsaming av foreldretvistar m.m.

Kapittel 9 Innleiande føresegner

Til § 9-1 Det beste for barnet

Paragrafen tilsvarer gjeldende lov § 48 første ledd, med språklige endringer slik at begrepet foreldretvist erstatter en lengre oppregning i gjeldende lov, se nærmere om begrepet foreldretvist i utredningens kapittel 6.5.

Både prinsippet om barnets beste og prinsippet om at barnet ikke skal utsettes for noen former for vold er inntatt i lovens første kapittel, som allmenne bestemmelser som har virkning for hele loven. Utvalget foreslår likevel å videreføre en egen bestemmelse om at avgjørelse og saksbehandling i foreldretvister og i tvister om flytting først og fremst skal rette seg etter det som er best for barnet. I denne bestemmelsen har prinsippet om barnets beste forsterket vekt sammenliknet med den generelle bestemmelsen inntatt i § 1-1. Om begrunnelsen for ordlyden, og bestemmelsen for øvrig vises det til utredningens punkt 8.5.1 og 15.2.2.

Til § 9-2 Dei særlege pliktene til advokatar

Paragrafen viderefører barneloven § 49. Paragrafens tittel er endret for å få tydeligere frem innholdet i bestemmelsen.

Første punktum er endret sammenliknet med dagens lov, slik at ordlyden nå formulerer at advokater «skal» vurdere om det er mulig med en avtaleløsning, fremfor ordlyden «bør» i gjeldende lov. Advokatenes plikt etter denne bestemmelsen er et utslag av at saksbehandlingen i foreldretvister skal rette seg etter hva som er best for barnet.

Annet punktum innebærer at advokaten skal sikre at foreldrene er kjent med hvilke muligheter de har til å oppnå enighet, blant annet mekling.

Til § 9-3 Teieplikt for meklaren, den sakkunnige og advokaten eller representanten til barnet

Paragrafen bygger på gjeldende barnelov § 50.

Første ledd første punktum viderefører gjeldende barnelov § 50 første ledd første punktum, og pålegger taushetsplikt både for den som mekler ved familievernkontor og andre meklere. Henvisningen i annet punktum til bestemmelser i lov om familievernkontorer omhandler unntak fra taushetsplikten. Ved denne bestemmelsen er unntakene gjort generelle, også for meklere oppnevnt av retten etter barneloven, selv om disse ikke i utgangspunktet faller inn under anvendelsesområdet for lov om familievernkontorer. Tredje punktum er nytt, og presiserer at taushetsplikten ikke hindrer mekleren i å oversende notatet som retten kan kreve i medhold av § 11-6.

Annet ledd viderefører gjeldende lov § 50 annet ledd med språklige endringer. Utgangspunktet i første punktum er at sakkyndig som gjør tjeneste etter barneloven har taushetsplikt om personlige forhold. Annet punktum presiserer at taushetsplikten ikke er til hinder for at den sakkyndige gir opplysninger til retten, når opplysningene er mottatt under utførelsen av oppdraget og har betydning for dette. Ordlyden er noe endret sammenliknet med gjeldende rett slik at det presiseres at de opplysningen som kan gis videre, skal ha betydning for oppdraget. Dette innebærer ingen endring av gjeldende rett, men er en presisering, som også bringer ordlyden nærmere i samsvar med den tilsvarende bestemmelsen i helsepersonelloven § 27. Tredje punktum gjør unntakene i lov om familievernkontorer gjeldende også for sakkyndige.

Tredje ledd viderefører § 50 tredje ledd, med mindre språklige endringer. Barnets advokat eller representant kan kreve at taushetsplikten blir opphevet. I tråd med de alminnelige reglene om barns rett til medvirkning i hele saksgangen, forutsettes det at barnets advokat eller representant lar barnet få si sin mening om hvorvidt opplysninger skal deles med retten.

Kapittel 10 Foreldresamtale og mekling

Til § 10-1 Foreldresamtale

Paragrafen er ny sammenliknet med gjeldende lov. Bestemmelsen innebærer en ny ordning – foreldresamtale – som innføres som obligatorisk for alle foreldre med felles barn under 16 år. Om begrunnelsen for regelen, se utredningens punkt 15.3.2.

Første ledd første punktum fastslår plikten til å møte til foreldresamtale. Plikten gjelder for alle foreldre, også de som i utgangspunktet er enige om avtaler. Annet punktum angir formålet med foreldresamtalen. I foreldresamtalen skal foreldre få informasjon fra familievernet om hvordan de kan ha et godt samarbeid etter bruddet. Foreldre skal også oppmuntres til å inngå avtaler om barnet. Blir foreldrene ikke enige i løpet av foreldresamtalen, skal foreldrene oppfordres til videre mekling.

Annet ledd bestemmer at det skal skrives ut attest etter foreldresamtalen. Attesten kan brukes ved søknad om separasjon eller om utvidet barnetrygd, men kan ikke brukes til å reise sak for retten. Hvis bare den ene forelderen møter, får bare denne attest.

Til § 10-2 Mekling

Paragrafen viderefører flere elementer fra gjeldende barnelov §§ 51-54.

Første ledd er nytt. Etter utvalgets forslag er ikke mekling lenger obligatorisk, ettersom den første, obligatoriske timen mekling etter dagens lov omdannes til en obligatorisk foreldresamtale. Foreldre skal derimot få tilbud om mekling dersom de ikke er enige om avtaler for barnet. Bestemmelsen presiserer at mekling kan skje på familievernkontor eller hos annen godkjent mekler, slik også gjeldende lov § 51 annet ledd.

Annet ledd første punktum om meklingens formål tilsvarer § 52 første punktum. At målet med meklingen er at foreldrene kommer frem til en skriftlig avtale, følger også av meklingsforskriften § 1 første ledd annet punktum. Det er også lagt til at formålet med meklingen er at foreldrene skal komme til enighet når den ene vil flytte med barnet. Dette er en konsekvens av at utvalget foreslår å innføre en generell adgang til å reise sak om flytting, også innenlands.

Annet ledd annet punktum gir en pedagogisk påminnelse om at foreldrene kan be statsforvalteren ta avgjørelse om at avtalen skal ha tvangskraft. Bestemmelsen om tvangskraft for avtale er inntatt i kapittel 13 om tvangskraft for avtaler og tvangsfullbyrdelse.

Tredje ledd tilsvarer § 51 første ledd. Av tredje ledd første punktum følger det at foreldrene må møte til mekling i seks timer før de kan reise sak. Dette innebærer en endring fra gjeldende lov som krever mekling i én time. Om begrunnelsen for regelen, se utredningens punkt 14.6.2 og 15.3.2. Det er inntatt i tredje ledd annet punktum at det er unntak for meklingsplikten dersom sterke grunner gjør seg gjeldende. Dette følger også av meklingsforskriften § 7. Det er mekler som avgjør om partene skal fritas fra meklingsplikt. I tillegg til fritaket fra meklingsplikt etter denne bestemmelsen, kan partene også reise sak uten meklingsattest når den andre parten er dømt for alvorlige lovbrudd, se nærmere i lovforslaget § 11-3.

Fjerde ledd første punktum om at partene skal møte personlig og samtidig til mekling tilsvarer første punktum i gjeldende barnelov § 53. Fjerde ledd annet punktum viderefører unntaket fra gjeldende lov § 53 annet punktum om at partene unntaksvis kan møte hver for seg, men ordlyden er endret slik at den samsvarer med meklingsforskriften § 7 første ledd. Utvalget mener at «sterke grunnar» gir et mer presist uttrykk for vilkåret for unntaket fra samtidig mekling enn gjeldende lov § 53 annet punktum. Bestemmelsen i gjeldende lov § 53 tredje punktum om meklers adgang til å gi tillatelse til at partene møter med fullmektig foreslås ikke videreført i lovutkastet, uten at det er ment å innebære noen realitetsendring. Adgangen fremgår av meklingsforskriften § 7 første ledd annet punktum.

Femte ledd første punktum tilsvarer § 54 første punktum, men er endret slik at det nå kreves at foreldrene har meklet i seks timer før det skrives ut meklingsattest. Meklingsattesten gir grunnlag for å reise sak for retten dersom en av partene ønsker det, se § 11-3. Femte ledd annet punktum bygger på § 54 tredje punktum, men sammenholdt med endringen i antallet obligatoriske meklingstimer før foreldrene kan reise sak er det nå reelt sett en endring som innebærer at foreldrene til sammen kan få tilbud om inntil 9 timer mekling i tillegg til foreldresamtalen.

Det følger av femte ledd tredje punktum at parter som er fritatt fra meklingsplikt, også skal få meklingsattest slik at de kan reise sak for retten.

Femte ledd fjerde punktum angir hvor lenge meklingsattesten er gyldig, og viderefører § 54 fjerde punktum.

Sjette ledd gir forskriftshjemmel.

Annet punktum i gjeldende § 52 om at partene bør gjøres kjent med de viktigste økonomiske konsekvensene avtalen medfører, er ikke videreført i lovutkastet. Dette kan eventuelt i stedet presiseres i forskriften om mekling, der det allerede går frem at partene skal informeres om aktuelle regler i barneloven og annet regelverk, jf. § 1.

Til § 10-3 Barnet sin rett til medverknad i saker som er til mekling

Bestemmelsen er ny.

Første ledd er en presisering av foreldrenes plikt til å høre barnet. Dette følger også av reglene om innholdet i foreldreansvaret, men presiseres her, ettersom foreldrene har det primære ansvaret for barnets medvirkning.

Annet ledd første punktum gir barnet rett til en egen samtale med mekler uten at det kreves foreldrenes samtykke for dette. Dette er også foreslått i familievernutvalgets forslag til ny lov om familietjenesten § 3, men utvalget mener at regelen uansett bør følge av barneloven. Annet punktum presiserer at mekleren har plikt til å tilby en slik samtale med barnet. Av tredje punktum følger det at mekleren skal opplyse barnet om at referat fra barnesamtalen vil oversendes til retten dersom foreldrene reiser sak. Annet ledd fjerde punktum gir adgang til å unnlate å oversende hele eller deler av referatet fra barnesamtalen. Dette vil være aktuelt for eksempel i de tilfeller der barnet ikke ønsker å uttale seg dersom referatet blir oversendt.

Tredje ledd første punktum gir en ny regel, som innebærer at barnet selv kan be familieverntjenesten om å kalle inn foreldrene til ny samtale, dersom barnet ønsker endringer i en avtale eller avgjørelse som gjelder det selv. Begrunnelsen for regelen fremgår av utredningens punkt 15.3.2. Av annet punktum fremgår det at familietjenesten kan pålegge foreldrene å møte til samtale. Utgangspunktet skal være at foreldrene kalles inn, men det kan tenkes unntak der det ikke er til barnets beste med gjennomføring av en slik samtale. Dette kan for eksempel være der familietjenesten har grunn til å tro at det er en av foreldrene som i realiteten får barnet til å be om samtalen.

Kapittel 11 Handsaming av foreldretvistar m.m. i retten

Til § 11-1 Tilhøvet til andre reglar om sakshandsaminga

Bestemmelsen viderefører gjeldende lov § 59 tredje ledd.

Til § 11-2 Kva ein kan reise sak om

Bestemmelsen tar utgangspunkt i og viderefører gjeldende lov § 56 første ledd, med en del endringer.

Av første ledd følger det at hver av foreldrene kan reise sak for retten i foreldretvister. Dette viderefører gjeldende lov § 56 første ledd første punktum.

Annet ledd gir en definisjon av begrepet foreldretvist. Begrepet er definert for å kunne unngå gjentakelse i mange av lovens bestemmelser.

Tredje ledd viderefører gjeldende lov § 56 første ledd annet punktum.

Fjerde ledd viderefører gjeldende lov § 56 første ledd tredje punktum, men omfatter etter utvalgets forslag flytting generelt, og ikke bare med barnet til utlandet. Dette innebærer at foreldre kan reise sak om flyttespørsmålet isolert. Bestemmelsen henviser til flytting som nevnt i § 6-9 femte ledd, som gir en definisjon av hva som regnes som flytting i barneloven. Det er i utgangspunktet bare foreldre med foreldreansvar som kan reise sak om flytting. Dette henger sammen med at det etter utvalgets forslag skal være opp til den eller de som har foreldreansvaret å bestemme om barnet skal flytte. En forelder uten foreldreansvar kan likevel reise sak om flytting hvis denne samtidig reiser sak om at den ønsker å ha del i foreldreansvaret.

Femte ledd gir andre enn foreldrene rett til å reise sak om samvær som nevnt i lovutkastet § 8-9. Utvalgets forslag utvider samværsretten for andre enn foreldre i noen grad, og gir disse personene en selvstendig søksmålsadgang. Av femte ledd annet punktum følger det at reglene i kapitlet gjelder så langt de passer for slike saker, slik også gjeldende lov § 45 tredje ledd første punktum gir uttrykk for at reglene i kapittel 7 skal gjelde. Utvalget legger til grunn at en rekke av lovens saksbehandlingsregler skal få anvendelse der de passer, for eksempel vernetingsreglene, regler om taushetsplikt og reglene om høring av barn. Når det gjelder mekling, foreslår utvalget en endring fra gjeldende rett. Mens gjeldende lov § 45 tredje ledd annet punktum bestemmer at det ikke kreves at partene har vært til mekling før de går til sak, ønsker utvalget at partene, det vil si de som ønsker samvær og foreldrene, skal mekle etter § 10-2 før de kan gå til sak. Det er likevel slik at meklingsplikten er begrenset til én time sammenliknet med mekling i foreldretvister, som krever seks timer før sak kan reises.

Til § 11-3 Vilkår for å reise sak

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 56 annet ledd. Det er gjort enkelte språklige endringer.

Første punktum angir hovedregelen om at foreldre, for å reise sak, må kunne legge frem en gyldig meklingsattest, som utstedes etter seks timer mekling jf. § 10-2 tredje ledd første punktum.

Annet punktum gir unntak for krav om meklingsattest. Ordlyden er endret fra «eigne barn» til «barna sine», for å gjøre det mer presist, ettersom gjeldende forskrift regner «biologiske barn, adopterte barn, fosterbarn, stebarn eller person under 18 år som står under hans eller hennes omsorg, myndighet eller oppsikt» som egne barn. Aktuelle straffebud fremgår av meklingsforskriften § 8 a: straffeloven § 253 (tvangsekteskap), § 255 (grov frihetsberøvelse), § 258 (grov menneskehandel), § 259 (slaveri), § 274 (grov kroppsskade), § 275 (drap), § 283 (grov mishandling i nære relasjoner), § 285 (grov kjønnslemlestelse), § 291 (voldtekt), § 294 (grovt uaktsom voldtekt), § 299 (voldtekt av barn under 14 år), § 302 (seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år), § 312 (incest) eller § 314 (seksuell omgang mellom nærstående).

Til § 11-4 Kva for domstol saka høyrer under

Bestemmelsen viderefører gjeldende lov § 57. Bestemmelsen er språklig omformulert slik at uttrykket «alminneleg verneting» er erstattet av «heimting», som betyr det samme, men etter utvalgets syn er et bedre nynorsk uttrykk.

Utgangspunktet i første punktum er at saken reises ved barnets alminnelige verneting. Der søsken ikke har samme verneting, kan forelderen som reiser sak, velge ett av søsknenes verneting, jf. annet punktum. Tredje punktum gir Oslo tingrett som alternativt verneting i tilfeller der det er behov for å holde opplysninger om barnet skjult.

Til § 11-5 Korleis ein reiser sak

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 58 første og annet ledd. Det er gjort språklige endringer, inkludert i overskriften, slik at bestemmelsen skal være lettere tilgjengelig. Endringene innebærer ingen realitetsendringer. Bestemmelsen forutsetter at både stevning og tilsvar kan inngis ved bruk av skjemaer som er tilgjengelige på domstol.no, som i dag.

Til § 11-6 Kva høve retten har til å hente inn informasjon

Paragrafen har ikke noe direkte motsvar i gjeldende lov, men bygger på noen bestemmelser som er kjente fra før.

Første ledd er en videreføring av § 58 tredje ledd. Bestemmelsen har sammenheng med at retten har plikt til å sørge for at bevisføringen gir et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag, jf. tvisteloven § 21-3 annet ledd.

Annet ledd er nytt. Bestemmelsen gir retten adgang til å innhente et notat fra en som har meklet mellom foreldrene, enten ved utenrettslig mekling eller mekling pålagt av retten. Denne adgangen til informasjonsinnhenting overskriver ikke utgangspunktet om at det ikke skal føres journal fra mekling. Notatet skal ikke inneholde flere opplysninger enn de som er nevnt i lovteksten, altså bare opplysninger om hva partene ikke er enige om, meklerens vurdering av om saken er egnet for videre mekling, og referatet fra barnesamtalen, som er nærmere regulert i § 10-3. Bakgrunnen for forslaget om å gi retten adgang til å innhente et slikt notat fremgår av utredningens punkt 15.3.2.

Tredje ledd første punktum tilsvarer gjeldende lov § 61 første ledd nr. 6. Etter gjeldende lov § 62 annet punktum, kan avgjørelser om å nekte å innhente slike uttalelser ankes. Gjeldende lov § 62 videreføres imidlertid ikke som en egen bestemmelse i utvalgets forslag, ettersom de ulike tiltakene i gjeldende lov § 61 fordeles og omstruktureres i ulike bestemmelser. I denne bestemmelsen foreslår utvalget at utgangspunktet skal være at det kan ankes, både for beslutninger om å innhente og å ikke innhente uttalelser. Dette er imidlertid det prosessrettslige utgangspunktet, og er ikke nødvendig å presisere. Tredje ledd annet punktum tilsvarer dagens § 61 a, med mindre språklige endringer.

Til § 11-7 Plikt til å høyre barnet (alternativ 1)

Utvalget har delt seg i to like store fraksjoner som mener ulike ting om innholdet i bestemmelsen. Det er derfor gitt to bestemmelser om barnets rett til å bli hørt. Denne bestemmelsen representerer den fraksjonen som ønsker å videreføre aldersangivelser i loven, se nærmere i utredningens punkt 15.11.5.

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 31 annet ledd og § 61 første ledd nr. 4. Den gjennomfører barnekonvensjonen artikkel 12 i foreldretvister.

Første ledd gir retten plikt til å sørge for barnets medvirkning i saker som behandles av retten. Dette følger også av gjeldende rett, men er tydeligere formulert i utvalgets lovutkast. Av første punktum fremgår det at retten skal høre barn som er fylt seks år, men også yngre barn som er i stand til å danne seg en mening. Aldersangivelsen for den ubetingede retten er senket fra dagens syv år til seks år. Retten har både plikt til å sørge for at barnet får tilstrekkelig og tilpasset informasjon, og til at barnet får anledning til å uttale seg fritt. I «fritt» ligger et krav om at barnet skal få uttale seg uten press, og på en måte som oppleves trygg for barnet. Annet punktum viderefører gjeldende lov § 31 annet ledd annet punktum. Selv om barnets mening med økende alder skal tillegges stor vekt, skal ikke barnets mening nødvendigvis få avgjørende vekt. Vurderingen av barnets mening må alltid være konkret, og inngå i en generell barnets beste-vurdering sammen med andre momenter.

Annet ledd viderefører gjeldende lov § 61 første ledd nr. 4 annet punktum. Retten avgjør på hvilken måte barnet skal bli hørt, men skal så langt som mulig ta hensyn til barnets ønsker.

Tredje ledd er nytt. Den gir for det første retten en plikt til å la det fremgå av avgjørelsen hvordan retten har sørget for barnets rett til å bli hørt. Det bør stå hvem som hørte barnet, og eventuelt hvor mange ganger barnet har blitt hørt. For det andre må retten også tydeliggjøre hvordan barnets mening har blitt vektet i den konkrete saken, og hvorfor.

Fjerde ledd viderefører gjeldende lov § 61 første ledd nr. 4 tredje punktum. Utvalget legger til grunn at det ofte vil være en fordel om den samme personen som hørte barnet, kan formidle hva som ble utfallet av saken, og hvordan barnets mening har blitt hensyntatt. Det er sentralt at personen kan formidle hva som ligger til grunn for den konkrete avgjørelsen, for å kunne forklare barnet hvorfor resultatet ble som det ble, enten det er i tråd med barnets mening eller ikke.

Femte ledd viderefører forutsetningene i gjeldende lov § 61 annet ledd og § 62. Første punktum innebærer at staten bærer kostnadene. Det følger av annet punktum at retten sin gjennomføringsmetode for høring av barn er et tiltak som ikke kan ankes i seg selv. Dette gjelder blant annet valget etter annet ledd om hvem som skal høre barnet, samt valget etter fjerde ledd om hvem som skal gi tilbakemeldinger til barnet. En annen sak er at dersom det er begått saksbehandlingsfeil som fører til at barnet ikke er hørt i tråd med lovens forutsetninger, kan rettens avgjørelse ankes av en av partene under henvisning til dette.

Til § 11-7 Plikt til å høyre barnet (alternativ 2)

Utvalget har delt seg i to like store fraksjoner som mener ulike ting om innholdet i bestemmelsen. Det er derfor gitt to bestemmelser om barnets rett til å bli hørt. Denne bestemmelsen representerer den fraksjonen som ikke ønsker å videreføre aldersangivelser i loven, se nærmere i utredningens punkt 15.11.5.

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 31 annet ledd og § 61 første ledd nr. 4. Den gjennomfører barnekonvensjonen artikkel 12 i foreldretvister.

Første ledd gir retten plikt til å sørge for barnets medvirkning i saker som behandles av retten. Dette følger også av gjeldende rett, men er tydeligere formulert i utvalgets lovutkast. Av første punktum fremgår det at retten skal sørge for at alle barn som er i stand til å danne seg en mening, skal få medvirke i saken. Denne fraksjonen gir ingen aldersangivelse for en slik ubetinget rett, men mener at det må knyttes til vilkåret om hvorvidt barnet er i stand til å danne seg en egen mening. Denne fraksjonen legger til grunn at det ikke er nødvendig at barnet er gammelt nok til å ha innsikt i det konkrete, rettslige spørsmålet, for eksempel om det skal idømmes delt fast bosted eller samvær, men at barnet likevel kan være i stand til å ytre seg for eksempel om hvor mye det ønsker å være sammen med foreldrene. Retten har både plikt til å sørge for at barnet får tilstrekkelig og tilpasset informasjon, og til at barnet får anledning til å uttale seg fritt. I «fritt» ligger et krav om at barnet skal få uttale seg uten press, og på en måte som oppleves trygg for barnet. Annet punktum viderefører gjeldende lov § 31 annet ledd annet punktum. Selv om barnets mening med økende alder skal tillegges stor vekt, skal ikke barnets mening nødvendigvis få avgjørende vekt. Vurderingen av barnets mening må alltid være konkret, og inngå i en generell barnets beste-vurdering sammen med andre momenter.

Annet ledd viderefører gjeldende lov § 61 første ledd nr. 4 annet punktum. Retten avgjør på hvilken måte barnet skal bli hørt, men skal så langt som mulig ta hensyn til barnets ønsker.

Tredje ledd er nytt. Den gir for det første retten en plikt til å la det fremgå av avgjørelsen hvordan retten har sørget for barnets rett til å bli hørt. Det bør stå hvem som hørte barnet, og eventuelt hvor mange ganger barnet har blitt hørt. For det andre må retten også tydeliggjøre hvordan barnets mening har blitt vektet i den konkrete saken, og hvorfor.

Fjerde ledd viderefører gjeldende lov § 61 første ledd nr. 4 tredje punktum. Utvalget legger til grunn at det ofte vil være en fordel om den samme personen som hørte barnet, kan formidle hva som ble utfallet av saken, og hvordan barnets mening har blitt hensyntatt. Det er sentralt at personen kan formidle hva som ligger til grunn for den konkrete avgjørelsen, for å kunne forklare barnet hvorfor resultatet ble som det ble, enten det er i tråd med barnets mening eller ikke.

Femte ledd viderefører forutsetningene i gjeldende lov § 61 annet ledd og § 62. Første punktum innebærer at staten bærer kostnadene. Det følger av annet punktum at retten sin gjennomføringsmetode for høring av barn er et tiltak som ikke kan ankes i seg selv. Dette gjelder blant annet valget etter annet ledd om hvem som skal høre barnet, samt valget etter fjerde ledd om hvem som skal gi tilbakemeldinger til barnet. En annen sak er at dersom det er begått saksbehandlingsfeil som fører til at barnet ikke er hørt i tråd med lovens forutsetninger, kan rettens avgjørelse ankes av en av partene under henvisning til dette.

Til § 11-8 Dei særlege pliktene til dommarar

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 59 første og annet ledd. Paragrafen har fått en ny tittel som gir bedre uttrykk for innholdet.

Første ledd gir dommeren en plikt til å påskynde saken så mye som mulig. Denne plikten gjelder gjennom hele saksgangen. Når en stevning kommer inn for retten, skal retten så raskt som mulig sende pålegg om tilsvar, jf. § 11-5 annet ledd, til den andre parten. Det følger av nasjonal veileder for behandling av foreldretvister at det normalt gis ca. to ukers tilsvarsfrist. Planmøte bør også berammes straks etter at stevning er kommet inn, se § 11-10. Dommeren skal også være oppmerksom på forhold som kan gjøre det nødvendig med ytterligere påskyndet behandling av saken. Begjæring om midlertidig avgjørelse, jf. § 11-9, krever normalt raskere saksbehandling enn andre saker.

Annet ledd gir dommeren plikt til å vurdere avtalebaserte løsninger mellom partene gjennom hele saksgangen. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 11-11, som gir retten adgang til å benytte tiltak som tilbakesending til familievernkontoret for ny mekling, rettsmekling, eller innkalling til saksforberedende møter. Det presiseres at utvalget foreslår en høyere terskel for innkalling til saksforberedende møter i sitt lovforslag, sammenliknet med gjeldende lov, se § 11-11 tredje ledd. Dette skal likevel ikke være til hinder for at dommeren velger saksforberedende møte som tiltak, dersom særlige grunner gjør seg gjeldende.

Til § 11-9 Førebels avgjerd

Paragrafen bygger på gjeldende lov § 60.

Første ledd viderefører gjeldende lov § 60 første ledd. Av første punktum følger det at retten kan ta foreløpig avgjørelse i foreldretvister og i tvister om flytting. Gjeldende lov § 60 første ledd annet punktum videreføres ikke, da de generelle utgangspunktene om hvem som kan reise sak om flytting etter § 11-2 tredje ledd, også gjelder her. Første ledd annet, tredje og fjerde punktum viderefører § 60 første ledd tredje, fjerde og femte punktum, med mindre språklige endringer. Etter fjerde punktum «skal» dommeren treffe avgjørelse når det er fare for at barnet kan utsettes for vold eller andre trusler mot fysisk eller psykisk helse, dersom ikke avgjørelse treffes straks. Dette gir en plikt for dommeren til å treffe midlertidige avgjørelser i disse tilfellene, i motsetning til første og tredje punktum, som benytter ordlyden «kan».

Annet ledd viderefører gjeldende lov § 60 annet ledd. Det er gjort noen språklige endringer av hensyn til språklig presisjon, men dette innebærer ikke materielle endringer.

Tredje ledd viderefører gjeldende lov § 60 tredje ledd. Bestemmelsen relaterer seg til første ledd tredje punktum, som gir retten adgang til å ta midlertidig avgjørelse før sak er reist.

Fjerde ledd viderefører § 60 fjerde ledd. Første punktum presiserer at avgjørelser treffes i kjennelser, og av annet punktum følger det at det ikke er nødvendig med muntlig forhandling på forhånd. Retten har likevel en plikt til å sørge for at saken er forsvarlig opplyst. Barnets rett til å uttale seg gjelder i utgangspunktet også for midlertidige avgjørelser, se nærmere i utredningens punkt 15.11.5. Tredje punktum er nytt, og innebærer en hovedregel om saksbehandlingsfrist på fire uker ved krav om midlertidige avgjørelser. Fristen begynner å løpe fra en part har krevd midlertidig avgjørelse, enten kravet stilles før sak er reist, samtidig med stevning eller senere. Om begrunnelsen for fristen, se utredningens punkt 15.6.3.

Til § 11-10 Saksstyring og plan for den vidare sakshandsaminga

Paragrafen er ny.

Gjeldende barnelov har ingen egen bestemmelse om planmøte. Tvisteloven § 9-4 gjelder. Den nasjonale veilederen for behandling av foreldretvister gir en oversikt over aktuelle tema for planmøtet. Deler av dette er kodifisert inn i denne paragrafen. Om utvalgets vurdering av behovet for en egen bestemmelse om planmøter, se utredningens punkt 15.7.

Første ledd gir retten plikt til å styre saksforberedelsene aktivt og planfast. Bestemmelsen må ses i sammenheng med bestemmelsen i § 11-8 om dommernes særlige plikter i saker etter dette kapitlet. Bestemmelsen må også ses i sammenheng med tvisteloven § 21-3 annet ledd jf. tvisteloven § 11-4, som gir retten plikt til å sørge for et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag i sakene.

Annet ledd gir retten plikt til å planlegge saksbehandlingen så snart det er gitt tilsvar. Selve planmøtet bør berammes kort tid etter tilsvarsfristen, og kan da berammes før tilsvar er gitt, slik også den nasjonale veilederen for behandling av foreldretvister gir uttrykk for. Behovene kan imidlertid være ulike i ulike saker, og det settes ingen tidsfrist for beramming av planmøte.

Det følger videre av annet ledd hvilke avgjørelser som skal tas i planmøtet. Hovedregelen er at retten skal beramme hovedforhandling i planmøtet. Dette henger sammen med utvalgets forslag til en omlegging av saksbehandlingsreglene for domstolene i foreldretvister, som innebærer at saker som kommer inn for retten som hovedregel skal behandles ved hovedforhandling uten saksforberedende møter. Det følger videre av punktlista i annet ledd hva retten skal klargjøre i et planmøte.

Tredje ledd presiserer at det i planmøte kan bestemmes at det skal prøves ut alternative virkemidler forut for eller i stedet for en hovedforhandling. Vilkårene for virkemidlene følger av § 11-11. Dersom det er aktuelt å sende saken tilbake til mekling eller prøve ut rettsmekling, eller avholde saksforberedende møter, skal det likevel som hovedregel fastsettes tid for hovedforhandling. Hovedregelen om å beramme hovedforhandling gjelder ikke dersom retten beslutter å gi dom uten hovedforhandling, når vilkårene for dette i § 11-11 fjerde ledd er oppfylt.

Fjerde ledd første punktum bestemmer at det normalt skal avholdes et møte, men at det kan være et fjernmøte, for eksempel ved bruk av telefon eller videokonferanse. Av annet punktum følger det at avklaringen alternativt kan skje ved innhenting av skriftlige uttalelser fra partene. Det vises til den nasjonale veilederen for foreldretvister, som gir en mal for planbrev i foreldretvister. Vilkåret for skriftlig behandling er enten at det er nødvendig av hensyn til fremdriften, eller at planmøte åpenbart ikke anses nødvendig. Også det at en part unnlater å medvirke til at planmøte kan avholdes, og slik forsinker fremdriften i saken, kan innebære at det må anses nødvendig av hensyn til fremdriften å legge opp til skriftlig behandling.

Til § 11-11 Saksgangen for retten

Paragrafen viderefører deler av barneloven § 61, men med materielle endringer.

Første ledd bestemmer at saker som er ført inn for retten, som hovedregel skal avgjøres ved hovedforhandling uten saksforberedende møte. Dette innebærer en endring fra gjeldende lov § 61 første ledd nr. 1, som fastsetter at hovedregelen er at partene innkalles til ett eller flere saksforberedende møter. Om begrunnelsen for regelen, se utredningen punkt 14.6 og 15.7.

Annet ledd viderefører gjeldende lov § 61 første ledd nr. 2, med endringer. Gjeldende lov § 61 første ledd nr. 2 gjelder bare tilbakesending til mekling i familievernet, mens utvalgets forslag også presiserer adgang til å henvise partene til rettsmekling, som det også er adgang til i dag, men som utvalget mener bør brukes noe mer.

Bestemmelsen setter som vilkår at mekling i familievernet eller rettsmekling er tjenlig. Vilkåret innebærer at dommeren skal ha grunn til å tro at saken skal kunne finne en løsning gjennom avtale mellom partene. Utvalget legger til grunn at saker som potensielt kan løses ved avtale, skal finne sin løsning i meklingsapparatet i familieverntjenesten. Saken skal derfor som utgangspunkt sendes tilbake dit, eventuelt til rettsmekling, dersom det er utsikter til avtaleløsninger. Mekling i saksforberedende møte skal benyttes sjeldnere og på andre vilkår, jf. tredje ledd. Gjeldende lov § 61 første ledd nr. 2, om at mekleren skal melde fra til retten dersom det ikke ser ut til å være utsikter til avtaleløsninger, foreslås inntatt i meklingsforskriften, da utvalget anser det som et mer hensiktsmessig reguleringsnivå for den aktuelle regelen.

Tredje ledd omhandler adgangen til å innkalle partene til saksforberedende møte. Den erstatter gjeldende lov § 61 første ledd nr. 1 og 7, og innebærer materielle endringer. Utvalget foreslår omlegging i saksbehandlingsreglene for retten, slik at det ikke lenger som hovedregel skal kalles inn til ett eller flere saksforberedende møter. Om begrunnelsen, se utredningens punkt 14.6 og 15.7. Etter utvalgets forslag er terskelen for å innkalle til saksforberedende møter at det foreligger særlige grunner, jf. første punktum. En slik særlig grunn kan være at det ser ut til at saken kan løses med saksforberedende møte, men at det ikke er hensiktsmessig å henvise partene til mekling i familievernet eller rettsmekling. Annet punktum viderefører utgangspunktet fra gjeldende lov § 61 første ledd nr. 1 om at retten i de saksforberedende møtene kan mekle mellom partene der saken er egnet til det. Adgangen til å oppnevne sakkyndig til det saksforberedende møtet er regulert i utkastets § 11-13. Tredje punktum viderefører gjeldende lov § 61 første ledd nr. 7. Retten kan gi partene adgang til å prøve ut en foreløpig avtale, og eventuelt oppnevne en person som kan veilede partene gjennom prøvetiden. Det forutsettes at slik oppnevning ikke skal gjøres rutinemessig, og ordlyden er endret slik at det fremgår at det må være nødvendig.

Fjerde ledd viderefører § 61 første ledd nr. 8.

Femte ledd viderefører utgangspunktet fra gjeldende lov § 61 annet ledd om at staten bærer kostnadene for de aktuelle tiltakene.

Sjette ledd viderefører utgangspunktet fra gjeldende lov § 62 om at rettens valg av tiltak ikke kan ankes.

Til § 11-12 Advokat eller annan representant for barnet

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 61 første ledd nr. 5, med endringer.

Første ledd første punktum formulerer vilkåret for oppnevning av advokat eller representant for barnet. Vurderingstemaet er etter utvalgets forslag at hensynet til barnet taler for det, i motsetning til gjeldende lov som krever særlige grunner. Utvalget forutsetter at bestemmelsen skal brukes oftere enn i dag. Bestemmelsen viderefører ikke ordlyden fra dagens lov som eksemplifiserer at retten kan oppnevne slik advokat eller representant dersom det er grunn til å tro at barnet kan utsettes for vold eller annet som det kan ta fysisk eller psykisk skade av. Dette må innfortolkes i utgangspunktet om at hensynet til barnet krever en slik oppnevning. Annet punktum gir nærmere føringer for hva som er advokaten eller representantens plikter overfor barnet.

Annet ledd viderefører gjeldende lov § 61 første ledd nr. 5, med mindre språklige endringer. Advokaten eller representanten skal få alle saksdokumenter, men retten avgjør om og hvor lenge han eller hun skal være til stede i rettsmøtene.

Tredje ledd viderefører utgangspunktene fra gjeldende lov § 61 annet ledd.

Fjerde ledd viderefører gjeldende lov § 62. Verken avgjørelse om å oppnevne advokat eller representant, eller avgjørelse om å ikke oppnevne advokat eller representant, kan ankes.

Til § 11-13 Bruk av sakkunnig

Paragrafen samler bestemmelsene om oppnevning av sakkyndige fra gjeldende lov § 61 første ledd nr. 1 og 3.

Første ledd bygger på gjeldende lov § 61 første ledd nr. 3. Bestemmelsen omhandler adgangen til å oppnevne en sakkyndig for å foreta vurderinger som retten kan bygge på i avgjørelsen. Første punktum bygger på gjeldende lov § 61 første ledd nr. 3 første punktum. Bestemmelsen er omformulert slik at det nå fremgår at vilkåret er at det er nødvendig for å opplyse saken. Annet punktum viderefører § 61 første ledd nr. 3 annet punktum, men er språklig omformulert, slik at det fremgår at det i disse tilfellene alltid påhviler retten en plikt til å vurdere oppnevning av sakkyndige. Dette innebærer ingen endring i gjeldende rett. Tredje punktum er nytt, og bygger på et høringsnotat fra Barne- og familiedepartementet om bruken av sakkyndige i foreldretvister som er til behandling i departementet når utvalget leverer sitt lovforslag. Bestemmelsen innebærer ingen endring i gjeldende rett, men er en pedagogisk påminnelse om adgangen til å oppnevne flere enn én sakkyndig. Rettens valg av tiltak etter dette leddet kan ankes, slik også gjeldende lov § 62 annet punktum. Dette anses imidlertid ikke nødvendig å presisere.

Annet ledd bygger på gjeldende lov § 61 første ledd nr. 1. Adgangen til å innkalle til saksforberedende møter følger av § 11-11 tredje ledd. Av § 11-13 annet ledd følger rettens adgang til å oppnevne sakkyndig til saksforberedende møte. Første punktum viderefører § 61 første ledd nr. 1 annet punktum. Annet punktum viderefører gjeldende lov § 61 første ledd nr. 1 tredje punktum, med endringer. Utvalget foreslår å ikke videreføre forbeholdet som følger av § 61 første ledd nr. 1 fjerde punktum om at retten ikke kan gi den sakkyndige visse oppgaver knyttet til forberedende møter dersom foreldrene motsetter seg det. Utgangspunktet i foreldretvister er at retten styrer saksgangen, og gjeldende lov harmonerer på dette punktet heller ikke med utgangspunktet om at rettens valg av tiltak etter denne bestemmelsen ikke kan ankes. I lovutkastet er det også lagt til en presisering om at retten kan be den sakkyndige veilede foreldrene i en prøvetid, slik det også fremgår av § 11-11 tredje ledd tredje punktum. Tredje punktum viderefører gjeldende lov § 61 første ledd nr. 1 fjerde punktum. Fjerde punktum viderefører gjeldende lov § 62, og innebærer at avgjørelser etter dette leddet ikke kan ankes, i motsetning til avgjørelser etter første ledd.

Tredje ledd er nytt, og gir en forskriftshjemmel for mandater for og utredningene til de sakkyndige. Bestemmelsen bygger på et forslag fra Barne- og familiedepartementet i et høringsnotat om bruken av sakkyndige i foreldretvister, som er til oppfølging i departementet når utvalget leverer sitt forslag. Formålet er å tydeliggjøre rollefordelingen mellom retten og de sakkyndige. Barneloven har ingen egne regler om mandat for sakkyndige, men tvisteloven § 25-4 gir en overordnet regel. Utvalget støtter forslaget om at det bør gis en egen forskrift om rettens mandat for de sakkyndige og utredningene deres, og foreslår derfor å innta forskriftshjemmelen i bestemmelsen om sakkyndige.

Fjerde ledd viderefører gjeldende lov § 61 annet ledd første og annet punktum.

Til § 11-14 Barnesakkunnig kommisjon

Paragrafen er ny. Den bygger på et forslag fra Barne- og familiedepartementet i et høringsnotat om bruken av sakkyndige i foreldretvister, som er til oppfølging i departementet når utvalget leverer sitt forslag. Bestemmelsen innebærer at virkeområdet til Barnesakkyndig kommisjon utvides til å også omfatte sakkyndigrapporter i foreldretvister. Utvalgets lovutkast er noe språklig omformulert sammenliknet med forslaget i høringsnotatet til ny § 61 c, men dette innebærer ingen materielle endringer sammenliknet med forslaget i høringsnotatet.

For nærmere merknader til lovforslaget, vises det til departementets høringsnotat om bruken av sakkyndige i foreldretvistsaker for domstolene, merknaden til forslaget til ny § 61 c.

Til § 11-15 Handsaming av personopplysningar i Barnesakkunnig kommisjon

Paragrafen er ny.

Bestemmelsen tilsvarer departementets forslag til bestemmelse om personopplysninger som Barnesakkyndig kommisjon behandler, se nærmere i høringsnotat om bruken av sakkyndige i foreldretvistsaker for domstolene, forslaget til ny § 61 d. Det er gjort mindre språklige endringer av hensyn til språklig konsistens i loven. Forskriftshjemmelen i annet ledd er gjort mer generell enn lovutkastet i høringsnotatet legger opp til. For øvrig vises det til merknaden til forslaget til ny § 61 d i departementets høringsnotat om bruken av sakkyndige i foreldretvistsaker for domstolene.

Til § 11-16 Endring av avtale eller avgjerd om foreldreansvar, flytting, bustad eller samvær

Paragrafen bygger på gjeldende lov § 63, med endringer.

Første ledd viderefører gjeldende lov § 63 første ledd. Alternativet «flytting med barnet ut av landet» er omformulert til «flytting med barnet», ettersom utvalget foreslår at det kan reises separat sak om flytting med barnet, også innenlands.

Annet ledd viderefører deler av gjeldende lov § 63 annet ledd. Første punktum slår fast at foreldre som ikke er enige om en ny avtale, kan reise sak for retten. Annet punktum oppstiller vilkårene for at retten skal kunne endre en dom, et rettsforlik eller en avtale som statsforvalteren har gitt tvangskraft etter § 13-1. Utvalget foreslår å endre vurderingstemaet for når retten kan endre slike avgjørelser og avtaler fra «særlege grunnar» til et mer konkret vurderingstema, som tar utgangspunkt i at det må foreligge endringer som påvirker hva som er best for barnet. Om vurderingen vises det til utredningens punkt 15.8.3.

Annet ledd tredje punktum viderefører gjeldende lov § 63 annet ledd tredje punktum.

Tredje ledd viderefører adgangen til å avgjøre en sak uten hovedforhandling fra gjeldende lov § 63 tredje ledd, men med endret ordlyd, jf. endringen i annet ledd annet punktum. Utvalget mener at muligheten som retten har til å avsi dom uten hovedforhandling i endringssaker bør benyttes mer, og mener at et tydeligere vurderingstema kan henlede retten til å oftere benytte adgangen. Utvalget understreker at barnets rett til å bli hørt også gjelder i endringssaker, se nærmere i utredningens punkt 15.8.3 og 15.11.5.

Utvalget foreslår å ikke videreføre bestemmelsen i § 63 annet ledd fjerde punktum om at dersom en av foreldrene flytter med barnet uten at foreldrene er enige, kan den andre forelderen reise sak. Adgangen til å reise sak står i prinsippet alltid åpen, og det at en av foreldrene har flyttet med barnet kan etter omstendighetene være en endring i omstendighetene som påvirker hva som er best for barnet og dermed krever en endring i avgjørelsen. Etter utvalgets forslag er det nå bare foreldre som har foreldreansvaret alene, som kan flytte med barnet uten den andres samtykke. I slike tilfeller skal også forelderen uten foreldreansvar varsles, og denne kan gå til sak om selve flyttespørsmålet forut for en flytting, jf. § 11-2 fjerde ledd.

Til § 11-17 Forskrift om godtgjersle

Bestemmelsen viderefører forskriftshjemmelen i gjeldende lov § 61 annet ledd fjerde punktum. Det er gitt en slik forskrift etter gjeldende lov. Bestemmelsen er ment å fange opp de som gjør tjeneste, men som det ikke er fastsatt egne bestemmelser om godtgjørelse for. De som omfattes av paragrafen er andre enn sakkyndige som hører barn, jf. § 11-7, andre enn sakkyndige som bistår i saksforberedende møter, jf. § 11-11, andre enn advokater som er barnets representant etter § 11-12, og meklere som får saken tilbakesendt fra retten, jf. § 11-11.

Kapittel 12 Rettargang i saker om foreldreansvar m.m. etter dødsfall

Til § 12-1 Kven som kan krevje foreldreansvaret etter dødsfall

Paragrafen viderefører gjeldende § 64 første og annet ledd.

Første ledd om at gjenlevende alltid kan reise sak om foreldreansvaret er nytt, og innebærer en presisering av det som allerede følger av gjeldende rett.

Annet ledd viderefører gjeldende lov § 64 første ledd, med mindre språklige endringer.

Tredje ledd viderefører gjeldende lov § 64 annet ledd, med mindre språklige endringer.

Til § 12-2 Retten si avgjerd i saker om foreldreansvar etter dødsfall

Paragrafen viderefører deler av gjeldende lov § 64.

Første ledd tilsvarer deler av § 64 femte ledd, og innebærer en presisering av at foreldreansvar for eksempel kan gis både til gjenlevende og en steforelder.

Av annet ledd første punktum følger det at retten også skal ta avgjørelse om hvem barnet skal bo fast sammen med der flere får foreldreansvar. Dette er en videreføring av § 64 sjette ledd første punktum. En slik avgjørelse kan gjøres tidsbegrenset, for eksempel der det er til barnets beste å bo midlertidig hos en steforelder som det har bodd med lenge, mens planen på sikt er at det faste bostedet skal være hos den gjenlevende.

Annet ledd annet og tredje punktum gjelder avgjørelser om samvær. Annet punktum viderefører gjeldende lov § 64 sjette ledd annet punktum.

Tredje ledd svarer til gjeldende § 64 sjuende ledd.

Fjerde ledd er nytt, og innebærer at de alminnelige saksbehandlingsreglene i kapittel 11 får anvendelse så langt de passer. Dette innebærer blant annet at regler om rettens adgang til å innhente informasjon, rettens plikt til å høre barnet og adgangen til å endre en avgjørelse kan anvendes i saker om foreldreansvar etter dødsfall. Utvalget mener at dette gir et mer hensiktsmessig detaljnivå i lovverket.

Med utgangspunkt i den nye fjerde ledd som gir de alminnelige saksbehandlingsreglene anvendelse så langt de passer, foreslår utvalget å ikke videreføre flere av bestemmelsene som følger av gjeldende lov § 64, uten at dette er ment å medføre realitetsendringer.

Tredje ledd i dagens bestemmelse i § 64 videreføres ikke i lovutkastet. Tredje ledd første og annet punktum omhandler gjenlevendes og avdødes ønsker. Utvalget mener gjenlevende sine ønsker om foreldreansvaret, samt avdødes ønsker, inngår i en konkret vurdering av hva som er til barnets beste, men mener det ikke er nødvendig at lovteksten fremhever disse særskilt. Som fremhevet i Rt. 2011 s. 1439, vil også momenter som ikke er fremhevet i loven være relevante ved avgjørelsen av den enkelte sak, og andre hensyn må vike dersom de etter en konkret helhetsvurdering er i strid med det som er best for barnet. I gjeldende lov § 64 tredje ledd tredje punktum heter det at «Er den attlevande sikta, tiltala eller dømd for forsettleg å ha valda den andre forelderen sin død, kan den attlevande berre få eller framleis ha foreldreansvaret dersom dette klart er til det beste for barnet». Utvalget mener at det ikke er nødvendig med en lovfesting av at foreldreansvar i slike tilfeller bare er aktuelt der det klart er til det beste for barnet, ettersom prinsippet om barnets beste uansett skal være det styrende for alle saker.

Bestemmelsen i gjeldende § 64 om at retten bør gi barnets nærmeste slektninger eller de barnet bor sammen med anledning til å uttale seg med mindre det er «uturvande», videreføres ikke. Dette er ikke ment å innebære en realitetsendring. Utvalget mener retten uansett må foreta en vurdering av om de nevnte personene bør få uttale seg, og at en slik vurdering følger av rettens alminnelige plikt til å opplyse saken. Det er derfor ikke behov for en lovfesting i barneloven. Retten skal innhente opplysninger fra barnevernet der det trengs, selv om dette er tatt ut av lovteksten. At retten bør hente inn slike opplysninger fremgår av forslagets § 11-6 tredje ledd, som også gjelder for disse sakene, jf. § 12-2 fjerde ledd.

Bestemmelsen i gjeldende § 64 femte ledd første punktum om at retten kan la en person få foreldreansvaret alene, eller la gifte og samboende få det sammen, foreslås tatt ut av bestemmelsen fordi den ikke har selvstendig betydning.

At retten kan sette som vilkår for avgjørelsen om foreldreansvar at barnet ikke skal flytte på en viss tid, følger av gjeldende § 64 femte ledd tredje punktum. Utvalget mener imidlertid at dette følger generelt av rettens adgang til å bestemme hvor barnet skal bo fast, og viser til at slike avgjørelser kan gjøres tidsbegrensede.

Til § 12-3 Retten si plikt til å ta avgjerd om foreldreansvar etter dødsfall

Paragrafen er en sammenslåing av flere bestemmelser om rettens plikt til å treffe avgjørelse av eget tiltak. Utvalget mener at det er en fordel å samle bestemmelsene om når retten av eget tiltak må håndtere en sak om foreldreansvar etter dødsfall.

Første ledd tilsvarer gjeldende lov § 64 a første og annet punktum.

Annet ledd bygger på gjeldende lov § 64 b første og annet ledd. Første, annet og tredje punktum tilsvarer § 64 b første og annet ledd. Fjerde punktum er nytt, men innholdet i bestemmelsen følger forutsetningsvis av gjeldende lov, jf. § 64 c første ledd annet punktum. Utvalget foreslår at plikten til å gi melding til barnevernet presiseres i bestemmelsen.

Tredje ledd tilsvarer § 64 b tredje ledd i gjeldende lov. Ettersom bestemmelsen plasseres i en generell bestemmelse om rettens plikt til å ta avgjørelser av eget tiltak, er det ikke behov for henvisningen til denne bestemmelsen som er inntatt i § 64 c annet ledd.

Fjerde ledd viderefører gjeldende lov § 64 a tredje ledd, § 64 b fjerde ledd og § 64 c annet ledd. Utgangspunktet er at de særlige saksbehandlingsreglene som følger av § 12-2 også gjelder for rettens behandling av eget tiltak.

Til § 12-4 Endring av avgjerd om foreldreansvar m.m. etter dødsfall

Bestemmelsen viderefører gjeldende lov § 64 d.

Første ledd viderefører gjeldende lov § 64 d første ledd, med noen endringer. Vilkåret om at avgjørelser bare kan endres dersom det foreligger særlige grunner er omformulert til det samme vilkåret som for endring etter lovutkastet § 11-16.

Annet ledd viderefører gjeldende lov § 64 d annet ledd, men er omformulert slik at adgangen til å avgjøre saken uten hovedforhandling relaterer seg til det omformulerte vilkåret for endring.

Kapittel 13 Tvangskraft for avtalar og tvangsfullføring

Til § 13-1 Vedtak om tvangskraft for avtalar

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 55, med mindre endringer.

Paragrafen er flyttet fra dagens kapittel om mekling til kapitlet om tvangskraft for avtaler og tvangsfullføring. Dette er gjort for å sette bestemmelsen nærmere bestemmelsene om tvangsfullbyrdelse. Det er imidlertid inntatt en henvisning til bestemmelsen i § 10-2, for å gjøre foreldrene oppmerksomme på adgangen.

Første ledd viderefører gjeldende lov § 55 første ledd, med kun mindre endringer. Utvalget legger til grunn at det bare er avtaler om fast bosted og samvær som kan tvangsfullbyrdes, og ikke avtaler om foreldreansvaret.

Annet ledd viderefører gjeldende lov § 55 annet ledd, med en endring slik at det etter utvalgets forslag kan kreves tvangskraft for avtalen når den obligatoriske foreldresamtalen er gjennomført. Dette innebærer ikke reelt sett en endring, ettersom det i dag bare kreves en time med mekling før det utskrives meklingsattest.

Tredje ledd viderefører gjeldende lov § 55 tredje ledd.

Fjerde ledd viderefører gjeldende lov § 65 første ledd annet punktum, men er flyttet til denne paragrafen grunnet en omstrukturering i bestemmelsene om tvangsfullbyrdelse.

Til § 13-2 Bruk av sakkunnig, godkjend meklar eller ein annan tilsett ved familieverntenesta i saker om tvangsfullføring

Paragrafen tilsvarer gjeldende lov § 65 a. Bestemmelsen er videreført i sin helhet, men det er gjort mindre språklige endringer. Paragrafen er flyttet foran de andre bestemmelsene om tvangsfullbyrdelse av hensyn til kronologien i saker om tvangsfullbyrdelse.

Til § 13-3 Tvangsfullføring av avtaler og avgjerder i foreldretvistar

Paragrafen tilsvarer deler av gjeldende lov § 65. Gjeldende lov § 65 er fordelt på to paragrafer for å unngå en paragraf med for mange ledd. Denne paragrafen inneholder generelle regler om tvangsfullbyrdelse, mens de nærmere reglene om hvilke tvangsmidler som kan anvendes, følger av § 13-4.

Første ledd første punktum tilsvarer gjeldende lov § 65 første ledd første punktum. Bestemmelsen er noe språklig endret. Utvalget legger til grunn at det bare er avtaler og avgjørelser om fast bosted og samvær som kan tvangsfullbyrdes, og ikke tilsvarende om foreldreansvar. Bestemmelsen gir tvangsfullbyrdelseslovens regler i kapittel 13 anvendelse i saker om tvangsfullbyrdelse etter barneloven.

Første ledd annet punktum tilsvarer gjeldende lov § 65 første ledd tredje punktum.

Annet ledd viderefører gjeldende lov § 65 annet ledd fjerde og femte punktum.

Tredje ledd viderefører gjeldende lov § 65 tredje ledd. Bestemmelsen er språklig omformulert, slik at det går tydeligere frem at ingen form for tvangsfullbyrdelse skal skje dersom dette er umulig. Kriteriet om umulighet skal forstås på samme måte som etter dagens lov, men bestemmelsen i gjeldende lov § 65 fjerde ledd tredje punktum om at tvangsfullbyrdelse ikke skal skje mot barnets vilje, er i utvalgets lovforslag innbakt i kriteriet om umulighet. Ordlyden «med mindre retten kjem til at det er naudsynt av omsyn til barnet» foreslås erstattet med at barnet «har sterke grunnar til» å motsette seg tvangsfullbyrdelsen, men vurderingstemaet er det samme. Hvorvidt barnet har en sterk grunn til å motsette seg det, slik at tvangsfullbyrdelse ikke skal skje, må vurderes i lys av hensynet til barnets beste, som ellers.

Fjerde ledd tilsvarer gjeldende lov § 65 fjerde ledd første og annet punktum. Bestemmelsen er utformet som en henvisning til de generelle reglene om barnets rett til å bli hørt i foreldretvister.

Til § 13-4 Korleis avgjerder og avtalar med tvangskraft kan tvangsfullførast

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 65 annet ledd første til tredje punktum og fjerde ledd, med endringer.

Første ledd angir hvilke tvangsmidler som kan anvendes ved en tvangsfullbyrdelse av avtale eller avgjørelse om barnets faste bosted. Som etter gjeldende lov, kan slike avgjørelser og avtaler tvangsfullbyrdes ved henting av barnet, eller ved tvangsbot. I tillegg foreslår utvalget et nytt virkemiddel som kan anvendes i saker om tvangsfullbyrdelse, som innebærer at retten kan avgjøre at en egnet person skal være til stede når en slik tvangsfullbyrdelse finner sted. Forslaget er nærmere beskrevet i utredningens punkt 15.10.3. Første ledd tredje punktum innebærer at det offentlige skal bære kostnadene ved bruk av en egnet person til å være til stede når barnet skal flyttes tilbake til sitt faste bosted.

Annet ledd angir hvilke tvangsmidler som kan anvendes når avtaler eller avgjørelser om samvær skal tvangsfullbyrdes. Som etter gjeldende lov, kan slike avgjørelser og avtaler tvangsfullbyrdes med tvangsbot, men ikke ved henting av barnet. I tillegg foreslår utvalget et nytt virkemiddel som kan anvendes i saker om tvangsfullbyrdelse, som innebærer at retten kan avgjøre at en egnet person skal være til stede ved oppstarten av samværet, for inntil tre samvær. Forslaget er nærmere beskrevet i utredningens punkt 15.10.3. Annet ledd tredje punktum innebærer at det offentlige skal bære kostnadene ved bruk av en egnet person til å være til stede under oppstarten av samværet.

Annet ledd fjerde og femte punktum tilsvarer gjeldende lov § 65 annet ledd tredje punktum, med noen språklige endringer.

Tredje ledd viderefører gjeldende lov § 65 fjerde ledd, med mindre språklige endringer.

Fjerde ledd tilsvarer gjeldende lov § 65 sjette ledd, med enkelte språklige endringer.

Del V Forsørgingsplikt

Kapittel 14 Forsørgingsplikt

Til § 14-1 Foreldra si plikt til å forsørgje barnet

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 66 med noen språklige endringer.

Første ledd tilsvarer gjeldende lov § 66 første ledd, men gir en mer komprimert sammenfatning av forsørgelsesplikten. Dette er hovedregelen som tydeliggjør at begge foreldrene skal bidra til barnets forsørgelse etter evne. Forsørgelsesplikten inntrer bare dersom barnet ikke er selvforsørget. Grensen for dette fastsettes i forskrift. Utvalget legger til grunn at kostnader til barnets utdanning er en del av begrepet forsørgelse, slik at dette ikke lenger spesifiseres i lovteksten.

Gjeldende lov § 66 første ledd annet punktum foreslås ikke videreført. Bestemmelsen anses overflødig ved siden av de mer detaljerte reglene i lov og forskrift om hvordan barnebidraget skal utmåles, på bakgrunn av underholdskostnaden og bidragsevnevurderingen.

Annet ledd viderefører gjeldende lov § 66 annet ledd uten annet enn språklige endringer.

Tredje ledd viderefører gjeldende lov § 69, uten annet enn språklige endringer.

Til § 14-2 Barnebidrag

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 67 første og tredje ledd.

Første ledd første punktum viderefører gjeldende lov § 67 første ledd første punktum. Den fastsetter hovedregelen om at den som ikke bor sammen med barnet, skal betale barnebidrag for å bidra til barnets forsørgelse.

Første ledd annet punktum fastsetter at det også kan pålegges barnebidrag for en som bor sammen med barnet. Utvalgets lovutkast viderefører ikke ordlyden «når dei forsømer fostringsplikta si». Det at foreldrene forsømmer forsørgelsesplikten kan være et alternativ for bidragsplikt selv om man bor sammen med barnet. Et mer praktisk tilfelle er at barnet har delt fast bosted hos begge. Etter utvalgets forslag skal barnebidrag i slike tilfeller utmåles på samme måte som samvær med tilsvarende antall netter.

Annet ledd første punktum viderefører gjeldende lov § 67 tredje ledd første punktum. Bestemmelsen er språklig omformulert, ettersom dagens bestemmelse kan tolkes slik at barnebidraget skal utbetales til barnet, noe det ikke skal. Bestemmelsen innebærer imidlertid at oppsparte midler skal regnes som barnets formue, ved for eksempel dødsfall eller ved konkurs eller utlegg.

Annet ledd annet punktum viderefører gjeldende lov § 67 første ledd tredje punktum, med noen språklige endringer. Bestemmelsen griper inn i foreldrenes avtalefrihet. Foreldrene kan avtale at det ikke skal betales noe bidrag. De kan derimot ikke gi avkall på bidrag med virkning for all fremtid og uten muligheter for endring.

Annet ledd tredje og fjerde punktum viderefører gjeldende lov § 67 tredje ledd annet og tredje punktum, med språklige endringer.

Til § 14-3 Særbidrag

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 67 annet ledd, med noen språklige endringer. Utvalget foreslår å skille den fra bestemmelsen i § 14-2 om barnebidrag, ettersom denne formen for bidrag går under en egen betegnelse. Det er ingen realitetsendringer i bestemmelsen sammenliknet med gjeldende rett.

Til § 14-4 Kor lenge forsørgingsplikta varer

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 68, med endringer.

Første ledd viderefører gjeldende lov § 68 første ledd med språklige endringer.

Annet ledd første punktum viderefører gjeldende lov § 68 annet ledd første punktum med noen endringer. Ordlyden «skulegang som må reknast som vanleg» erstattes i utvalgets forslag med «vidaregåande opplæring», da utvalget mener at dette er en mer presis ordlyd som dekker den aktuelle formen for skolegang. Bestemmelsen innebærer videre en endring fra gjeldende rett, ved at bidrag skal videreføres uten ny fastsettelse når barnet fyller 18, men at det skal utbetales til barnet, jf. tredje ledd. Den løpende videreføringen varer imidlertid bare frem til barnet har avsluttet videregående skole, og ikke lengre enn til barnet fyller 20 år. Ved behov for bidrag etter fylte 20 år må det inngås en ny avtale eller foretas en ny fastsettelse fra det offentlige, jf. annet ledd annet punktum.

Annet ledd annet punktum viderefører gjeldende lov § 68 annet ledd, for de som er over 20 år. Utvalget viser til at det etter annet ledd første punktum foreslår at bidrag for ungdom mellom 18 og 20 år videreføres uten ny fastsettelse, så lenge ungdommen følger videregående opplæring. Annet ledd annet punktum innebærer at de som fortsatt er i videregående opplæring når løpende bidrag tar slutt fordi ungdommen fyller 20 år, også har rett til bidrag så lenge skolegangen varer. Dette må imidlertid avtales eller fastsettes særskilt.

Annet ledd tredje punktum viderefører utgangspunktet fra gjeldende lov § 68 annet ledd annet punktum om at det skal fastsettes en tidsgrense for bidrag etter bestemmelsen.

Tredje ledd første punktum viderefører gjeldende lov § 70 fjerde ledd. Tredje ledd annet punktum er ny, men er en presisering av utgangspunktet om at barnet selv gjør avtale om eller er part i sak om bidrag etter fylte 18 år.

Utvalget foreslår å ikke videreføre gjeldende lov § 68 tredje ledd. Bestemmelsen synes etter utvalgets syn helt upraktisk og heller ikke rimelig, se utredningens kapittel 13.8.

Til § 14-5 Korleis barnebidrag blir fastsett

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 70, med endringer.

Første ledd tilsvarer gjeldende lov § 70 første ledd, uten annet enn språklige endringer. Bestemmelsen slår fast at foreldrene har avtalefrihet om barnebidrag til barnet.

Annet ledd første punktum tilsvarer gjeldende lov § 70 annet ledd første punktum, med noen språklige endringer.

Annet ledd annet punktum tilsvarer gjeldende lov § 10 tredje ledd. Ordet «tilskotsfut» er byttet ut med «bidragsmyndigheit». Bestemmelsen er flyttet til bidragskapitlet, ettersom utvalget foreslår at bidragsmyndigheten ikke skal ha oppgaver knyttet til foreldreskapsfastsettelse, men bare knyttet til bidrag.

Tredje ledd viderefører gjeldende lov § 70 femte ledd, med språklige endringer.

Fjerde ledd viderefører gjeldende lov § 70 sjette ledd, med språklige endringer. Alternativet «eller sivilteneste» er tatt ut av lovteksten, da ordningen med siviltjeneste er avviklet.

Femte ledd tilsvarer § 70 sjuende ledd, med språklige endringer.

Sjette ledd tilsvarer gjeldende lov § 70 annet ledd tredje punktum.

Bestemmelsen i gjeldende lov § 70 annet ledd annet punktum er flyttet til § 14-9, slik at denne bestemmelsen nå samler alle bestemmelser om endring i avtalt eller fastsatt bidrag.

Gjeldende lov § 70 tredje ledd videreføres ikke i utvalgets lovforslag. Utvalget foreslår at det ikke skal være anledning til å reise sak for domstolene om fastsettelse av bidrag. Forslaget er kommentert i utredningens punkt 13.8.

Til § 14-6 Offentleg utmåling av barnebidrag

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 71, med endringer.

Første ledd første, annet, tredje og fjerde punktum viderefører gjeldende lov § 71 første ledd første, annet og tredje punktum, uten annet enn språklige endringer.

I første ledd femte punktum foreslår utvalget en endring, som innebærer at det ved delt fast bosted skal fastsettes bidrag med utgangspunkt i botida mellom foreldrene, på lik måte som det etter gjeldende lov og forslaget skal gjøres fradrag for samvær. Forslaget er nærmere kommentert i utredningens punkt 13.8.

Annet ledd viderefører gjeldende lov § 71 annet ledd, uten annet enn språklige endringer.

Tredje ledd viderefører § 71 tredje ledd, med noen språklige endringer.

Til § 14-7 Fastsetjing av barnebidrag for tid som har gått

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 72, med språklige endringer.

Første punktum fastsetter hovedregelen om at bidrag kan fastsettes opp til tre år bakover i tid. Bestemmelsen er noe språklig endret, og «avgjerdsorganet» er endret til «bidragsmyndigheita», ettersom det ikke lenger gis adgang til å reise sak for domstolene for fastsettelse av bidrag.

Annet punktum gir et tilleggsvilkår for fastsettelse av bidrag som ligger mer enn ett år tilbake. Det er et krav om at parten må ha hatt en særlig grunn til å sette frem kravet om bidrag som ligger mer enn ett år tilbake. Kravet om særlige grunner skal forstås på samme måte som i dag, der det blant annet tas hensyn til individuelle forhold knyttet til barnets forsørgelse. Utvalget nevner særskilt at alvorlig sykdom, vold- eller trusselsituasjoner kan være særlige grunner som kan føre til at parten ikke har fått fremsatt kravet tidligere.

Utvalget legger til grunn at det ikke skal stilles noen vilkår for krav som ligger opp til ett år bakover i tid, slik også en naturlig språklig forståelse av ordlyden tilsier. Utvalget mener at det er forståelig at det kan ta opptil ett år før en part får områdd seg, særlig kort tid etter et samlivsbrudd. Dette følger også av forarbeidene til gjeldende lov § 72, mens rundskriv R55-02 til gjeldende barnelov på dette punktet gir uttrykk for en uriktig lovforståelse.

Til § 14-8 Indeksregulering av barnebidrag

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 73. Det er gjort språklige endringer, men ingen materielle endringer.

Til § 14-9 Endring av avtale eller avgjerd om barnebidrag

Paragrafen viderefører deler av gjeldende lov §§ 70 og 74, med endringer. Bestemmelsen samler bestemmelsene om endring av avtalt eller fastsatt bidrag.

Første ledd har ikke noe motstykke i gjeldende lov, men avtalefriheten gjelder også etter gjeldende rett. Utvalget mener at det er hensiktsmessig å lovfeste foreldrenes frihet til å endre både egne avtaler om bidrag og bidrag som er fastsatt av det offentlige.

Annet ledd bygger på gjeldende lov § 70 annet ledd annet punktum og § 74 første ledd. Første punktum fastsetter at foreldrene kan be bidragsmyndigheten om å endre både avtalt og fastsatt bidrag. Annet punktum angir vilkårene for endring. Utvalget foreslår en endring fra gjeldende rett, som innebærer at det ikke lenger skal være et krav om at endret bidrag fører til en endring på mer enn 12 prosent. Utvalget foreslår i stedet at bidraget kan endres hvis det har gått mer enn ett år siden avtale eller forrige fastsetting av bidrag, eller hvis endringen er på mer enn 15 prosent. For utvalgets begrunnelse, se utredningens punkt 13.8. Tredje punktum viderefører forskriftshjemmelen fra gjeldende lov § 74 første ledd annet punktum.

Tredje ledd viderefører gjeldende lov § 74 annet ledd. Det er gjort språklige endringer i bestemmelsen.

Fjerde ledd viderefører gjeldende lov § 74 tredje ledd. Det er gjort språklige endringer i bestemmelsen.

Femte ledd tilsvarer gjeldende lov § 74 femte ledd, med kun språklige endringer.

Sjette ledd viderefører gjeldende lov § 75 første ledd første punktum, men slik at bestemmelsen er gjentatt i § 14-2 annet ledd om klagesaker. Ordlyden er endret, ettersom «avgjerdsorganet» for førstegangsfastsettelse etter utvalgets forslag bare er bidragsmyndigheten, og ikke domstolen. Gjeldende lov § 75 første ledd annet punktum er ikke videreført, da utvalget mener at den ikke har noen praktisk betydning.

Bestemmelsen i gjeldende lov § 74 fjerde ledd er ikke videreført i utvalgets lovutkast. Etter utvalgets forslag er det bare adgang til administrativ fastsettelse av bidrag, mens alternativet med domstolsbehandling er tatt ut.

Til § 14-10 Samla fastsetjing når den bidragspliktige har fleire barn

Bestemmelsen viderefører gjeldende lov § 75 annet ledd, med endringer.

Første ledd viderefører gjeldende lov § 75 annet ledd første punktum, med språklige endringer.

Annet ledd viderefører gjeldende lov § 75 annet ledd annet og tredje punktum, med språklige endringer.

Tredje ledd erstatter gjeldende lov § 75 annet ledd fjerde punktum, og er endret i tråd med utvalgets foreslåtte endring i vilkårene for endring av bidrag, slik at bidrag kan endres hvert år, eller oftere dersom endringen er på mer enn 15 prosent.

Fjerde ledd viderefører gjeldende lov § 75 annet ledd femte punktum. Det er gitt forskrift etter bestemmelsen i gjeldende lov, men utvalget bemerker at forskriften ikke synes å inneholde flere regler enn det som følger av lovreglene. Forholdet mellom lov og forskrift bør vurderes nærmere.

Til § 14-11 Førebels avgjerd

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 76, med endringer.

Første ledd viderefører gjeldende lov § 76 første ledd uten annet enn språklige endringer.

Annet ledd viderefører gjeldende lov § 76 annet ledd. Bestemmelsen er språklig omformulert slik at det tydeligere går fram at det er vilkårene for å sette ned bidraget som må være til stede.

Tredje ledd viderefører gjeldende lov § 76 tredje ledd, uten annet enn språklige endringer.

Gjeldende lov § 76 fjerde ledd er ikke videreført i utvalgets forslag. Dette henger sammen med at utvalget foreslår at det ikke lenger skal være adgang til førstegangsfastsettelse av bidrag i domstolene.

Til § 14-12 Klage på avgjerd om barnebidrag

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 77.

Første ledd viderefører gjeldende lov § 77, uten annet enn språklige endringer.

Annet ledd viderefører delvis gjeldende lov § 75 første ledd, sammen med § 14-9 sjette ledd. Gjeldende lov § 75 første ledd annet punktum er ikke videreført, da utvalget mener at den ikke har noen praktisk betydning.

Til § 14-13 Innkrevjing og tvangsfullføring av avtalar og avgjerder om bidrag

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 78.

Første ledd viderefører gjeldende lov § 78 første ledd med endringer. Utvalget foreslår å korte inn bestemmelsen slik at den ikke angir organet som skal kreve inn bidraget, da dette følger av bidragsinnkrevingsloven.

Annet ledd viderefører gjeldende lov § 78 annet ledd uten annet enn språklige endringer.

Tredje ledd viderefører gjeldende lov § 78 tredje ledd uten annet enn språklige endringer.

Fjerde ledd viderefører gjeldende lov § 78 fjerde ledd uten annet enn språklige endringer.

Til § 14-14 Forskot på barnebidrag

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 79.

Bestemmelsen er noe språklig omformulert slik at den gir klarere uttrykk for hva reglene i forskotteringsloven omhandler.

Til § 14-15 Tilbakebetaling av barnebidraget når foreldreskapen blir endra

Paragrafen viderefører delvis gjeldende lov § 80. Paragrafen er gjort kjønnsnøytral, ettersom alle formene for foreldreskap kan endres.

Første ledd viderefører gjeldende lov § 80 første ledd første punktum i en kjønnsnøytral terminologi. Ordlyden er videre endret fra «friteken for farskapen til barnet» til en formulering om at foreldreskapet blir endret. Alle former for endring av foreldreskap, både frivillig og ved dom, utløser krav etter første ledd.

Annet ledd viderefører gjeldende lov § 80 første ledd annet, tredje og fjerde punktum uten annet enn språklige endringer.

Tredje ledd viderefører gjeldende lov § 80 tredje ledd, med språklige endringer og slik at den nå også gjelder for andre typer endring av foreldreskap enn farskap. Uttrykket «den andre forelderen» erstatter «mora» fra gjeldende lov, og omfatter den andre forelderen enn den som har krav etter paragrafen. Uttrykket «ein som seinare blir rekna som forelder» erstatter «den verkelege faren» fra gjeldende lov, og gjelder den som blir forelder etter endring gjennom erklæring eller dom.

Fjerde ledd viderefører gjeldende lov § 80 fjerde ledd uten annet enn språklige endringer.

Gjeldende lov § 80 annet ledd foreslås ikke videreført i utvalgets lovforslag. Utvalget mener at regelen ikke lenger har noen praktisk betydning, da det ikke fastsettes bidrag uten at foreldreskapet er avklart.

Del VI Internasjonal privatrett

Kapittel 15 Internasjonal privatrett

Til § 15-1 Avtale med framand stat

Norge har inngått flere konvensjoner om internasjonal barnerett. Disse konvensjonene utfyller og supplerer barnelovens regler, og konvensjonene har også regler som fraviker reglene i barneloven. En del av paragrafene i barnelovens kapittel 9 gir hjemmel til å fravike paragrafen ved avtale med annen stat (§ 81 tredje ledd, § 84, § 85).

Etter utvalgets vurdering bør det komme tydelig frem at reglene om internasjonal privatrett kan være supplert eller fraveket i internasjonale konvensjoner. De som skal lese og anvende loven, må gjøres oppmerksomme på at de må undersøke også andre kilder for å finne fram til gjeldende norsk rett. Særlig viktige er Haagkonvensjonen 1996, Haagkonvensjonen 1980 om internasjonal barnebortføring og Den nordiske familierettskonvensjon. Utvalget har vurdert om disse konvensjonene er så sentrale at de bør nevnes i barneloven, men har kommet til at det kan virke misvisende dersom enkelte konvensjoner nevnes spesielt.

Første ledd i bestemmelsen sier at reglene i kapittel 15 kan fravikes i avtale med fremmed stat. Det innebærer at barnelovens regler om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse og fullbyrding kan være fraveket i en konvensjon som Norge har tiltrådt.

Annet ledd inneholder et generelt forhåndssamtykke til å gi en konvensjon med fremmed stat om internasjonal barnerett lovs kraft. Men det ligger en begrensning i at dette ikke kan gjelde en sak av særlig stor viktighet, jf. Grunnloven § 26 annet ledd. Regelen innebærer at når Norge har inngått en slik overenskomst med en annen stat, kan den kunngjøres av Kongen og med det gjelde som norsk lov.

Gjeldende barnelov har ingen slik hjemmel. Regelen innebærer en kompetanseoverføring fra Stortinget til regjeringen (Kongen i statsråd). Den nye arveloven har en tilsvarende bestemmelse i § 82. Utvalget legger til grunn at det kan være et praktisk behov for en slik regel for internasjonal barnerett.

Til § 15-2 Lovval

Den foreslåtte lovvalgsregelen i første punktum er i samsvar med barneloven § 84. Dette er en generell lovvalgsregel som gjelder for hele barnelovens område, og utvalget foreslår derfor å ta inn regelen foran reglene for de enkelte saksområdene.

Barneloven § 84 har en reservasjon for at annet kan følge av overenskomst med annen stat. Den samme reservasjonen følger av utkastets § 15-1, og gjentas derfor ikke i de enkelte paragrafene.

I annet punktum foreslår utvalget en ny regel om at i særskilte tilfeller kan det tas hensyn til loven i en annen stat som saken har nær tilknytning til. Regelen gjelder for både foreldreansvar, fast bosted, samvær og bidrag. Regelen er ment å ha samme innhold som Haagkonvensjonen 1996 art. 15 nr. 2. Haagkonvensjonens regel gjelder for de beskyttelsestiltak som omfattes av konvensjonen, men lovvalgsregelen er generell og myndighetene kan anvende eller ta hensyn til loven i ikke-konvensjonsstater, jf. omtalen i Prop. 102 LS (2014-2015) s. 25.

Særlig for spørsmål om barnebidrag kan det være aktuelt å anvende unntaksregelen i annet punktum, se nærmere kapittel 16.5 i utredningen.

Til § 15-3 Jurisdiksjon i saker om foreldreskap

Den foreslåtte regelen regulerer når norske domstoler og forvaltningsorgan har jurisdiksjon i saker om foreldreskap.

Første ledd viderefører gjeldende lov § 81 a om morskap, som kom inn i barneloven ved lov 21. juni 2013 nr. 64.

Jurisdiksjon for førstegangsfastsettelse av farskap og medmorskap reguleres i annet ledd, som viderefører barneloven § 81. Regelen er ny, den trådte i kraft 1. april 2019, og det er etter utvalgets syn ikke grunn til å gjøre endringer i den. Etter bokstav a har norske myndigheter jurisdiksjon dersom barnet har vanlig bosted i Norge. Saken kan avgjøres i Norge etter bokstav b dersom moren bodde i Norge da barnet ble født. Dette gjelder uansett hvor moren bor når saken tas opp. Etter bokstav c har norske myndigheter jurisdiksjon dersom den faren eller medmoren som moren oppgir, har vanlig bosted i Norge.

I tredje ledd foreslås en unntaksregel for de tilfellene der partene har nær tilknytning til en annen stat der de kan kreve fastsettelse eller klarlegging av foreldreskapet, og saken vil bli bedre opplyst og behandlet i denne staten. Dersom vilkårene er oppfylt, skal saken likevel ikke avgjøres i Norge, verken ved dom, fastsettelse eller erklæring. Mens den tilsvarende regelen i barneloven § 81 annet ledd er begrenset til fastsettelse av farskap og medmorskap, gjelder unntaksregelen i utkastet generelt. Det vil si at også morskap er inkludert.

Fjerde ledd viderefører barneloven § 81 tredje ledd som gjelder saker om endring av farskap. Regelen omfatter farskap som følger direkte av lovens regler, av fastsettelse eller dom i Norge, og farskap som følger av utenlandsk lov eller som er fastsatt i utlandet og anerkjennes i Norge. Utvalget ser ikke at det er grunn til å skille mellom ulike kategorier foreldreskap, og foreslår at fjerde ledd utvides til å omfatte saker om endring av medmorskap og morskap.

Til § 15-4 Lovval for foreldreskap etter lova

Regelen er ny. Barneloven bestemmer ikke rekkevidden av de norske reglene om fastsettelse av foreldreskap. Utvalget foreslår en lovvalgsregel for foreldreskap etter loven. Paragrafen er skrevet delvis etter mønster av barneloven § 84 a om lovvalg for foreldreansvar, en regel som ble innført i forbindelse med Haagloven.

Forslaget innebærer at det avgjørende for om norsk rett kommer til anvendelse er om barnet får vanlig bosted i Norge ved fødselen. Det avgjørende bør være barnets tilknytning til Norge. I de fleste tilfellene vil det bostedet barnet får fra fødselen samsvare med morens vanlige bosted på tidspunktet for fødselen.

Til § 15-5 Godkjenning av foreldreskap

Første ledd gjelder foreldreskap som følger direkte av et annet lands rett, og det viderefører innholdet i barneloven § 85 første ledd med en noe endret terminologi. Utrykket «direkte av eit anna lands rett» erstatter «beinveges av utanlandsk lov», hvilket innebærer en forenkling, ikke en realitetsendring. Regelen om at morens ektemann blir far til barnet, pater est, er et typisk eksempel på foreldreskap som følger direkte av et annet lands rett. Det treffes ingen avgjørelse, og foreldreskapet legges til grunn direkte i kraft av loven.

Mens barneloven § 85 første ledd er begrenset til anerkjennelse av farskap og medmorskap, innebærer forslaget at anerkjennelsesregelen skal gjelde for foreldreskap. Det medfører at også anerkjennelse av morskap omfattes. Morskap som følger direkte av annet lands rett, bygger stort sett alltid på at kvinnen som føder barnet, er barnets mor, og det oppstår derfor ikke problemer opp mot de norske reglene om surrogati.

Annet ledd gjør unntak for tilfeller der noe annet følger av barneloven eller en utenlandsk avgjørelse som skal legges til grunn etter bestemmelsen.

Tredje ledd gjelder tilfeller der en internasjonal avtale regulerer foreldreskap fastsatt i utlandet. Bestemmelsen viderefører gjeldende § 85 annet ledd annet punktum. Norge har ikke inngått noen konvensjon om anerkjennelse av foreldreskap, men det arbeides med et forslag til konvensjon om foreldreskap på Haagkonferansen for internasjonal privatrett.

Etter fjerde ledd, som viderefører deler av § 85 annet ledd første punktum, kan det gis forskrift om at foreldreskap som er fastsatt i utlandet, skal legges til grunn i Norge. Det er gitt en forskrift om anerkjennelse av nordiske farskapsavgjørelser. Kompetansen til å anerkjenne foreldreskap i enkeltsaker er delegert til Nav.

Femte ledd gjelder foreldreskap som er fastsatt på en annen måte enn ved at det følger direkte av et annet lands rett. Foreldreskapet kan eksempelvis være fastsatt i en rettsavgjørelse. Bestemmelsen gir en skjønnsmessig adgang til å anerkjenne slike foreldreskap fastsatt i utlandet. Regelen viderefører barneloven § 85 annet ledd første punktum, men er noe omformulert. Den innebærer dessuten en materiell endring ved at anerkjennelse av morskap skal omfattes av regelen. For morskap som følger av surrogati, innebærer bestemmelsen en sikkerhetsventil for de tilfellene der det ville være svært urimelig ikke å anerkjenne foreldreskapet. Normalt vil imidlertid ordre-public-regelen i § 15-12 stenge for at et slikt morskap anerkjennes.

Til § 15-6 Jurisdiksjon i foreldretvistar og i saker om flytting med barnet

Forslagets første ledd tilsvarer gjeldende barnelov § 82 første ledd. Denne regelen ble endret ved Haagloven. Barnets vanlige bosted er nå eneste jurisdiksjonsgrunnlag, mens det frem til lovendringen også medførte jurisdiksjon at saksøkte var bosatt her i landet eller at en tilsvarende sak tidligere var avgjort her i landet. Bostedsbegrepet ble endret fra bosted til vanlig bosted.

Etter utvalgets vurdering gir barnelovens regel en hensiktsmessig jurisdiksjonsregel, i samsvar med at barnet er sakens hovedperson og at det er barnets beste som skal vurderes. Utvalget foreslår derfor at regelen videreføres.

Det vises til gjennomgangen av begrepet vanlig bosted i punkt 16.2 i utredningen.

Etter forslagets annet ledd kan midlertidig avgjørelse treffes når barnet oppholder seg i Norge. Et opphold er noe mer enn at barnet befinner seg her i landet helt kortvarig, for eksempel på en kort ferie. Utvalget mener likevel at hva som kreves av opphold her i landet må relativiseres ut fra hvor mye det haster å treffe en avgjørelse og hvor viktig den midlertidige avgjørelsen er for å ivareta barnets beste. Annet ledd viderefører barneloven § 82 annet ledd.

Barneloven § 82 tredje ledd har en reservasjon for at annet kan følge av overenskomst med annen stat. Denne reservasjonen finnes i lovutkastet § 15-1.

Til § 15-7 Jurisdiksjon i foreldretvistar og i saker om flytting med barnet etter ulovleg barnebortføring

I bestemmelsen foreslås nye regler som regulerer jurisdiksjonsovergang etter en ulovlig barnebortføring. Forslaget har sammenheng med endringen i bostedsbegrepet. Et barns vanlige bosted kan endres ved en ulovlig bortføring, i motsetning til barnelovens tidligere bostedsbegrep. Formålet med bestemmelsen er dermed å motvirke barnebortføring ved å utforme jurisdiksjonsreglene på en slik måte at en forelder ikke kan påvirke jurisdiksjonsvalget gjennom å bortføre barnet.

Regelen er utformet etter mønster av Haagkonvensjonen 1996 artikkel 7, som regulerer jurisdiksjon etter en ulovlig bortføring mellom de statene som er tilsluttet konvensjonen. Den må også ses i sammenheng med Haagkonvensjonen 1980 om internasjonal barnebortføring. Utvalget mener at barnelovens regler bør samsvare med Haagkonvensjonens regler.

Om en bortføring til Norge er ulovlig, må vurderes etter loven i det landet der barnet hadde vanlig bosted før bortføringen.

Til § 15-8 Lovval for foreldreansvar etter lova

Lovforslaget bygger på lovvalgsregelen for foreldreansvar i barneloven § 84 a. Denne regelen kom inn i barneloven i forbindelse med Haagloven, og viser til Haagkonvensjonen 1996.

Barneloven § 84 a gjelder for «foreldreansvar eller tilsvarande myndigheitsforhold». Lovforslaget bruker bare uttrykket foreldreansvar, men det skal forstås slik at det omfatter tilsvarende ordninger i fremmed rett, selv om dette ikke kalles foreldreansvar. Det avgjørende må være at det kan sidestilles med det ansvar og den myndighet foreldreansvar etter lovforslagets §§ 6-4 og 6-5 innebærer.

Haagkonvensjonen har en lovvalgsregel for foreldreansvar i artikkel 16, der det heter at tildeling eller opphør av foreldreansvar i kraft av loven, uten involvering av en rettslig eller administrativ myndighet, reguleres av loven i staten der barnet har vanlig bosted. Denne regelen gjelder også når barnets vanlige bosted er i en ikke-konvensjonsstat.

I første ledd fastsettes at lovforslagets regler om foreldreansvar direkte i kraft av loven og etter avtale gjelder for barn som har vanlig bosted i Norge.

I annet ledd foreslås at foreldreansvar som følger direkte av loven i et annet land der barnet har vanlig bosted, skal anerkjennes i Norge. Regelen bygger på lovvalgsregelen i Haagkonvensjonen 1996, men vil omfatte også saker som faller utenfor Haagkonvensjonens virkeområde.

I tredje ledd videreføres vilkårene barneloven § 84 a tredje ledd setter om at en forelder må ha vanlig bosted her i landet hvis han eller hun skal tildeles foreldreansvar direkte i kraft av loven når et barn som tidligere har bodd i et annet land, flytter hit.

Til § 15-9 Godkjenning av utanlandske avgjerder i foreldretvistar og utanlandske avgjerder om flytting

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 84 b i barneloven, med noen små terminologiske endringer. At utkastet ikke viderefører dagens ordlyd om «foreldreansvar eller tilsvarande myndighetsforhold» er ikke ment å innebære noen realitetsendring. Samlebetegnelsen «foreldretvist» er ment å omfatte opplistingen i dagens bestemmelse. Det vises til punkt 16.4 i utredningen for en nærmere drøftelse av dagens regel.

Til § 15-10 Jurisdiksjon i saker om barnebidrag

Utvalgets forslag til regel om norsk jurisdiksjon for bidragssaker viderefører regelen i barneloven § 83 bokstav b. Regelen i bokstav a foreslås ikke videreført, fordi den ikke har noen praktisk betydning, og dessuten ikke sikrer at saken har nær nok tilknytning til Norge. For bidragssaker har reglene i Luganokonvensjonen artikkel 2 og artikkel 5 nr. 2 stor praktisk betydning. Luganokonvensjonens regler har forrang over barnelovens regler.

Til § 15-11 Godkjenning og fullføring av ei utanlandsk avgjerd om barnebidrag

Barneloven har ingen regel om anerkjennelse og fullbyrding av utenlandske bidragsavgjørelser. Dette er regulert i flere konvensjoner som Norge har inngått, den viktigste er Luganokonvensjonen. Se nærmere i utredningen punkt 16.5.

Utvalget mener det er hensiktsmessig å ta inn en henvisning til konvensjoner om anerkjennelse og fullbyrding av utenlandske bidragsavgjørelser i lovutkastet. Siden hjemmelen for fullbyrding følger av de internasjonale konvensjonene, har forslaget bare pedagogisk betydning.

Til § 15-12 Grunnleggjande rettsprinsipp (ordre public)

I norsk rett er det en generell, ulovfestet ordre public-reservasjon. Utvalget foreslår å lovfeste denne regelen slik at den fremgår av selve lovteksten.

Regler i utenlandsk rett skal etter den foreslåtte regelen ikke anvendes hvis resultatet i så fall strider mot grunnleggende rettsprinsipper i norsk rett. I og med at hovedregelen i loven er at norske domstoler anvender norsk rett, vil det trolig være svært sjelden at anvendelsen av utenlandsk materiell rett må tilsidesettes som ordre public-stridig.

Den foreslåtte regelen har både en materiell og en prosessuell side.

Den materielle siden innebærer at utenlandske avgjørelser ikke skal anerkjennes hvis resultatet i avgjørelsen er i strid med grunnleggende rettsprinsipper i norsk rett. Det skal tas spesielt hensyn til barnets beste, slik det også fremgår i Haagkonvensjonen 1996 artikkel 22.

Den prosessuelle siden av ordre public-regelen innebærer at saksbehandlingen i det aktuelle landet heller ikke må være i strid med grunnleggende rettsprinsipper i norsk rett. Dette kan være tilfellet hvis domstolen ikke var sammensatt med upartiske dommere, at partene ikke ble hørt eller andre brudd på grunnleggende rettsprinsipper. Se for øvrig Luganokonvensjonen artikkel 34 nr. 1.

En lignende regel er lovfestet i den nye arveloven § 81.

Til dokumentets forside