NOU 2020: 14

Ny barnelov — Til barnets beste

Til innholdsfortegnelse

3 Barneloven i vår tid

3.1 Innledning

Barneloven er en lov om barn og foreldre. I 2020 har loven virket i nesten 40 år. I løpet av disse årene har samfunnet forandret seg, og barns og foreldres roller og vilkår i samfunnet er endret.

I mandatet pekes det på at det siden ikrafttredelsen 1. januar 1982 er gjennomført viktige endringer i loven på bakgrunn av utviklingstrekk i samfunnet. Samtidig er utvalget bedt om å vurdere loven helhetlig i dette perspektivet – utvalget er bedt om å komme med forslag til en tidsriktig barnelov. Det pekes særlig på behovet for å vurdere loven i lys av nye samlivsformer og familiestrukturer, likestilt foreldreskap, barns rettigheter og økt samhandling på tvers av landegrenser.

Dette kapitlet handler for det første om endringer i samfunnet og i familien som har konsekvenser for barn og unge og deres foreldre og for relasjonen dem imellom (kapittel 3.2). I kapittel 3.3 beskrives hvordan foreldrerollen endres, og hva slags foreldre dagens barn og unge har. Endringer i synet på barn og barndom beskrives i kapittel 3.4, mens kapittel 3.5 redegjør for hvordan barn og unge har det i Norge i dag.

3.2 Endringer i familien og i samfunnet

3.2.1 Endringer i familien – nye familiestrukturer og samlivsformer

3.2.1.1 Innledning

Familiens rolle i samfunnet har endret seg over tid.1 Vi har særlig sett store forandringer siden 1950- og 1960-årene, i stor grad parallelt med utbyggingen av velferdsstaten og kunnskaps- og kompetansesamfunnet.2 Også siden barneloven ble utarbeidet i 1970-årene og tidlig i 80-årene, har det skjedd forandringer i familiestrukturer og samlivsmønstre. Både familien og samfunnet har endret seg de siste 40 årene.

Fortsatt regnes familien som den viktigste arenaen for barns omsorg, vekst og utvikling. Retten til familieliv har en sentral og selvstendig plass som menneskerettighet. I Grunnloven § 102 slås det fast at enhver har rett til respekt for sitt familieliv. FNs internasjonale konvensjon for sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 17, FNs barnekonvensjon artikkel 16 og den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8 verner alle om privatliv og familieliv.

Familien som enhet har blant annet forandret seg ved at foreldrene er eldre når de får barn, og ved at barn får færre søsken. Stadig færre foreldre er gift, antall samboende foreldre er stigende, og enslige foreldre har økt i antall. Etter at barneloven trådte i kraft i 1981, er det også innført regler som innebærer at barn kan ha foreldre av samme kjønn. Andre familiesammensetninger enn den tradisjonelle kjernefamilien har blitt vanligere og mer akseptert, både likekjønnede ekteskap og personer som får barn ved hjelp av assistert befruktning. Det er blitt mer alminnelig at foreldre skiller seg, og at noen gifter seg på nytt, og slik dannes nye familier. Noen barn opplever at foreldre etablerer samboerskap flere ganger. Familier med både barn fra tidligere samliv og felles barn har blitt vanligere. Stadig flere barn vokser også opp i familier med bakgrunn i to eller flere kulturer.

3.2.1.2 Foreldre er eldre når de får barn

I årene etter andre verdenskrig sank alderen for ekteskapsinngåelse og barnefødsler jevnt. Gjennomsnittlig fødealder for første barn (i ekteskap) var 23,4 år i 1971–1975.3 Et stykke inn i 1970-årene begynte alderen for ekteskapsinngåelse å øke igjen, og i 2019 var gjennomsnittsalderen for dem som giftet seg, og som ikke tidligere hadde vært gift, 35,5 år for menn og 33,1 år for kvinner.4 Gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende var i 2019 29,8 år for mødre, mens fedre i gjennomsnitt var 32 år da de fikk sitt første barn.5

3.2.1.3 Barn får færre søsken

I 1970-, 1980- og 1990-årene ble det vanligere med færre barn. Samlet fruktbarhetstall (SFT) ble målt til 1,53 barn per kvinne i 2019, som er det laveste målt i Norge noen gang.6 I 2019 ble 54 495 barn født i Norge.7 Fruktbarheten har falt hvert år siden 2009, da SFT var 1,98.8 Det finnes imidlertid demografiske variasjoner: Fruktbarheten til innvandrere har tradisjonelt ligget høyere enn blant den øvrige befolkningen.9 Nå faller SFT også for denne gruppen: I 2019 ble SFT for innvandrerkvinner målt til 1,77, en nedgang fra 1,87 året før. Dette er det laveste som er målt for denne gruppen.10

I dag har de fleste barn i Norge en bror eller søster, noen få har flere, men de store søskenflokkene har det blitt færre av. Per 1. januar 2020 bodde 47 prosent av alle barn med ett søsken, mens 25 prosent bodde med to søsken og 8 prosent med tre eller flere søsken. 20 prosent er registrert som barn uten søsken.11

3.2.1.4 Stadig færre foreldre er gift

I 1970- og 1980-årene økte skilsmissetallene, stadig flere barn ble født utenfor ekteskap, og samboerskap ble en stadig vanligere samlivsform. I 1977 var 5 prosent av 25–29-årige kvinner samboende, og 81 prosent var gift.12 Av de 54 495 barna som ble født i Norge i 2019, hadde omtrent 41 prosent av barna mor som var gift, 48 prosent av barna hadde mor som var samboer, og 11 prosent av barna hadde mor som var enslig ved fødselen.13

De fleste barn i Norge vokser opp sammen med begge sine biologiske foreldre. Andelen barn som bor med begge foreldrene sine, har i de siste 15–20 årene vært nokså stabil. Per 1. januar 2020 bodde 76 prosent av barna mellom 0 og 17 år sammen med sine gifte eller samboende foreldre.14

3.2.1.5 Barn med foreldre som ikke bor sammen

Selv om de fleste barn bor sammen med sine biologiske foreldre, er antallet barn som lever i nye familiekonstellasjoner, etter hvert ganske stort. Mange familier opplever samlivsbrudd mellom foreldrene, og mange lever i delte hushold med stefamilier. Omtrent ett av fire barn bor fast sammen med bare én av foreldrene sine. Andelen er lavest blant de yngste barna og høyest blant de eldste. Per 1. januar 2020 bodde 23 prosent av alle barn mellom 0 og 17 år med bare den ene av foreldrene. 13 prosent bodde bare med mor, 6 prosent med mor og steforelder, 3 prosent bodde med bare far, og 1,4 prosent bodde med far og steforelder.15

For barn og unge som har foreldre som ikke bor sammen, har både omfanget av samvær med samværsforelder og bruken av delt bosted økt de siste årene.16 Gjennomsnittlig månedlig samvær var i 2002 6,5 dager og i 2012 8,6 dager. SSB-undersøkelser fra 2002, 2004 og 2012 viste blant annet at andelen hvor barnet har delt bosted, steg fra 8 prosent i 2002 til 25 prosent i 2012.17 Andelen hvor barnet bor fast hos mor, gikk ned fra 84 prosent i 2002 til 66 prosent i 2012. Andelen hvor barnet bor fast hos far, lå mer eller mindre fast på 7–8 prosent.18

Blant foreldre som aldri har bodd sammen, var det i 2002 og 2004 bare 19 prosent som oppga at de hadde felles foreldreansvar.19 Det finnes ikke tall for hvor mange foreldre som har barn født utenfor samliv, som i dag har avtalt felles foreldreansvar. Funn i SSBs undersøkelse fra 2012 viste at foreldre som aldri har bodd sammen, oftere var i et konfliktfylt foreldreforhold, og at de var minst fornøyde med samværets omfang og sjeldnere enige om de daglige reglene for barna og oppfølging av barnas fritidsaktiviteter.20 Foreldre som aldri hadde vært gift eller bodd sammen, hadde dessuten langt sjeldnere en samværsavtale enn de som hadde vært gift eller vært samboere. I undersøkelsen hadde kun 33 prosent av de foreldrene som aldri hadde bodd sammen eller vært gift, en samværsavtale. Videre viste undersøkelsen hvilke fedre som hadde liten eller ingen kontakt med barna når foreldrene bodde hver for seg.21 Blant de fedrene i undersøkelsen som aldri hadde bodd sammen med moren, hadde 4 prosent ikke sett barnet siden bruddet eller fødselen. Hele 17 prosent av fedrene hadde ikke hatt samvær siste år. 24 prosent av foreldrene hadde ikke månedlig samvær, og 36 prosent hadde maks tre dager samvær per måned. Av samværsfedrene der foreldrene aldri hadde bodd sammen, var det 9 prosent som verken hadde hatt månedlig samvær eller kontakt med barna på telefon, sosiale medier, e-post og lignende siste måned, mot 3 prosent av samværsfedrene totalt i undersøkelsen.

3.2.1.6 Stadig flere besteforeldre

Besteforeldre er en viktig del av mange barns oppvekst og også inkludert i en utvidet familieforståelse. Den gjennomsnittlige levealderen øker, og det blir stadig flere besteforeldre. Med stigende fødealder blir besteforeldrene eldre, gjennomsnittlig sett, men den økende levealderen gjør at de fleste barn har besteforeldre.22 Mens det i 1970 var under halvparten så mange eldre over 65 år sammenlignet med barn (0–18 år), viser framskrivninger at det i 2030 vil være omtrent like mange eldre som barn. Befolkningsendringene med en økende andel eldre og en synkende andel barn gjenspeiles på familienivå ved at gjennomsnittsparet i dag har flere foreldre enn barn, og små barn har som regel flere besteforeldre enn søsken.

Hele 40 prosent av norske ti–tolvåringer har alle fire besteforeldre i live. Varigheten av relasjonen mellom foreldre og barn har økt betydelig. Besteforeldre fyller funksjoner både som sosial støtte med hjelp og barnepass og med økonomiske overføringer i form av gaver, klær, utstyr og arv.23 Endrede kjønnsroller har også påvirket besteforeldrerollen ved at bestefedre deltar mer i barnebarnas liv sammenlignet med i tidligere tider.24 Undersøkelser viser at tiden besteforeldre bruker på pass av barnebarn, har vært økende over tid. Om lag 60 prosent av besteforeldre passer barnebarn månedlig eller oftere. En studie gjennomført med rundt 1500 barn i England og Wales som deltakere, viste at barn med besteforeldre som involverer seg i livet deres, har høyere nivå av velvære sammenlignet med andre barn, og at mer tid med besteforeldre ga færre emosjonelle problemer og mindre atferdsproblemer hos barna.25 I studien fremkom det også at besteforeldre kan bli viktige fortrolige for barn når barn opplever at foreldrene skilles, og mange unge ønsker fortsatt kontakt med besteforeldre etter skilsmisse selv om foreldrene motsetter seg det.26

3.2.2 Et mer likestilt samfunn og mangfoldig samfunn

3.2.2.1 Økt grad av likestilling

Sett i et historisk lys vil mange mene at dagens generasjon vokser opp mer likestilt enn noen gang før, både sosialt og kjønnsmessig, og med større aksept for ulik seksuell orientering, kjønnsidentiteter og kjønnsuttrykk. Barna i dag vokser opp med et annet kjønnsrollemønster enn det tidligere generasjoner gjorde. Den gjennomsnittlige arbeidsfordelingen mellom foreldrene har endret seg: Mødre har lønnsarbeid og karrierer, og fedre deltar i barneomsorgen. Mens veksten i høyere utdanning i 1960- og 1970-årene var dominert av menn, kom kvinnenes utdanningsrevolusjon i 1980- og 1990-årene. Mødre er nå gjennomsnittlig sett mer utdannet enn fedre, og for hver fødselskohort av barn øker foreldrenes utdanningsnivå, primært mødrenes. Dette påvirker også foreldrenes ønsker for barnas utdanning.27 Begge foreldre er i større grad til stede som nære foreldre, og begge følger og henter i barnehagen og på skolen. Barn har mer kontakt og nærhet med far enn det tidligere generasjoner har hatt. Selv om fedre gjør noe mer husarbeid enn tidligere og mødre gjør mindre enn tidligere, er en nyansering av bildet at mødre fortsatt gjør mer husarbeid enn fedre. Kvinner tar også fortsatt oftere hovedansvaret for helheten i familiens hverdagsliv – det er oftest mødrene som administrerer hverdagen i familien.28

Arbeidet for likestilling mellom kvinner og menn har i stor grad handlet om å styrke kvinners rettigheter og stilling. Ut over i 1990-årene skjedde en dreining mot at likestillingsarbeidet også skulle omfatte gutter og menn. Den «doble likestillingsmodellen» handler både om kvinners økonomiske selvstendighet og at både mødre og fedre har tilgang til intimitet og nærhet i hverdagslivet med egne barn.29

3.2.2.2 Et mangfoldig samfunn med forskjellige familier

Dagens barn og unge vokser opp i et mer mangfoldig samfunn enn tidligere. Familier er forskjellige på mange måter: De kan være ulikt sammensatt, ha ulike behov og utfordringer, og de kan ha ulik livsstil og ulike verdier.

I de senere årene har det blitt stadig vanligere at likekjønnede par og spesielt lesbiske par har barn, og det har vært en økning i antallet barn som lever med to likekjønnede gifte foreldre. Også for homofile har det skjedd en utvikling i retning av større frihet og åpenhet, og de fleste opplever nokså stor grad av samfunnsmessig aksept og lovfestede grunnleggende rettigheter.30 Noen barn vokser opp i familier med foreldre som er lesbiske, homofile, bifile, transpersoner eller interkjønn. Barn i disse familiene kan vokse opp med to mødre, to fedre eller ha en forelder som tilhører kategorien LHBTIQ.31 Foreldrene kan være biologiske, juridiske eller sosiale foreldre.32 I 2011 var det registrert totalt 590 barn som bodde sammen med lesbiske foreldre, og 71 barn med homofile foreldre.33 Ved inngangen til 2019 var det registrert 1305 barn i alderen 0–17 år som bodde med likekjønnede foreldre som er gift eller registrerte partnere. Av disse har 1188 foreldre som er kvinner, og 117 barn har menn som foreldre.34 Tallene fra SSB gjelder kun barn som er felles, og som er registrert bosatt på samme adresse. Tallene gir derfor ikke en fullstendig oversikt over antall barn som har to foreldre av samme kjønn.

Den teknologiske utviklingen gjør det mulig å få barn på nye måter. For noen er assistert befruktning den eneste muligheten til å bli foreldre til genetisk egne barn. Det første barnet unnfanget ved assistert befruktning i Norge ble født i 1984. I dag er assistert befruktning en vanlig behandlingsform. Mellom 3 og 4 prosent av alle barn som blir født i Norge, er blitt til etter assistert befruktning. Så langt er det omtrent 40 000 barn som er født etter assistert befruktning, og tallet øker med rundt 2000 barn hvert år.

Tall fra SSB viser at det anslagsvis er 6000 adopterte barn under 18 år i familier i Norge i dag.35 For 10 år siden var 70–80 prosent av adopterte barn under 18 år utenlandsadoptert, mens i 2018 var det nesten like mange, 4 av 10, som ble adoptert ved spedbarnsadopsjon som ved utenlandsadopsjon. Adopsjon av fosterbarn har blitt vanligere, og to av ti adopterte barn i 2018 var fosterbarn.

3.2.3 Barns rett til omsorg og beskyttelse

3.2.3.1 Vold og overgrep

Vold og overgrep mot barn har også fått større oppmerksomhet. Temaer som tidligere har vært ansett som tabubelagt, har blitt løftet frem, både når det gjelder vold og overgrep rettet mot barn, men også når barn og unge er de som har utført vold og overgrep.36 Generelt har samfunnet blitt mer opptatt av barns utsatthet for vold og spesielt for vold i familien. Ulike regjeringer har utformet handlingsplaner om vold i nære relasjoner, og Stortinget vedtok i 2017 en opptrappingsplan mot vold i nære relasjoner og vold og overgrep mot barn og unge.37 Det er opprettet elleve Statens barnehus i Norge som skal følge opp barn utsatt for vold og seksuelle overgrep.38 Det er også opprettet et nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) i tillegg til fem regionale sentre, som alle skal bidra med forskning og veiledning av tjenesteapparatet på dette området. Barns reaksjoner på vold i familien har også blitt satt på dagsordenen gjennom kurs for dommere og andre i rettsapparatet. Det er påvist at de juridiske normene har blitt styrket når det gjelder beskyttelse av barn mot vold og overgrep, både gjennom lovendringer og i rettspraksis.39

Ifølge barnekonvensjonens artikkel 19 er Norge forpliktet til å iverksette «alle egnede lovgivningsmessige, administrative, sosiale og opplæringsmessige tiltak for å beskytte barnet mot alle former for fysisk eller psykisk vold, skade eller misbruk, mens en eller begge foreldre, verge(r) eller eventuell annen person har omsorgen for barnet».

Lovgivningen, også barneloven, har gjennomgått en rekke endringer over flere år for å styrke barn og unges rett til beskyttelse mot vold, overgrep og omsorgssvikt.

3.2.3.2 Definisjoner av vold

Vold og overgrep er begreper som rommer mange dimensjoner. Verdens helseorganisasjon, WHO, definerer vold som forsettlig bruk, eller trussel om bruk, av fysisk makt eller tvang som er rettet mot en selv, andre enkeltpersoner eller en gruppe, og som enten resulterer i, eller har høy sannsynlighet for å resultere i, død, fysisk eller psykisk skade eller mangelfull utvikling. I WHOs voldsbegrep inngår både fysisk vold, seksuelle og psykiske overgrep og omsorgssvikt. Begrepet vold i nære relasjoner brukes om vold og overgrep som rettes mot familiemedlemmer. Til dette regnes samlivspartnere, barn, søsken og foreldre eller andre som lever i stabile bofellesskap.40

Den norske psykologen Per Isdal har lansert en definisjon av vold som er mye brukt i samfunnsvitenskapelig litteratur:

Vold er enhver handling rettet mot en annen person som gjennom at denne handlingen skader, smerter, skremmer eller krenker, får denne personen til å gjøre noe mot sin vilje eller slutte å gjøre noe den vil.41

3.2.3.3 Forekomst av vold i nære relasjoner

Forekomsten av vold og overgrep i Norge ser ut til å ha forandret seg lite fra slutten av 1980-årene og frem til i dag.42 5 prosent av den norske befolkningen, like mange kvinner og menn, oppgir at de noen gang i oppveksten har blitt utsatt for alvorlig vold fra foreldre. Like mange kvinner og menn, 17 prosent, har blitt utsatt for vold fra samlivspartner. For mennenes del var dette stort sett mindre alvorlig vold. Mens litt over 9 prosent av kvinner har vært utsatt for alvorlig partnervold, gjelder det samme for 2 prosent av mennene.43

Blant unge som deltok i UngVold-undersøkelsen i 2015, svarte 21 prosent at de har opplevd fysisk vold fra en forelder i løpet av oppveksten.44

I 2019 ble det gjennomført en nasjonalt representativ omfangsundersøkelse av volds- og overgrepserfaringer og omsorgssvikt blant 9240 ungdom i alderen 12 til 16 år.45 Ifølge denne undersøkelsen har omkring 1 av 20 opplevd alvorlig fysisk vold som å bli sparket, slått med en hard gjenstand eller banket opp. En av fem har opplevd mindre alvorlig fysisk vold i oppveksten, for eksempel lugging, klyping eller klaps med flat hånd.

Undersøkelsen viste at voldshendelser i barndommen svært sjelden skjer isolert. De fleste som har vært utsatt for én type vold eller overgrep, har også opplevd andre former for vold eller overgrep. Over halvparten av ungdommene som sa at de hadde vært utsatt for fysisk vold i oppveksten, hadde også vært utsatt for psykisk vold. Jentene rapporterte i større grad enn guttene å ha vært utsatt for flere typer vold.

Undersøkelsen viste også at alvorlig vold starter tidligere enn mindre alvorlig vold, og risikofaktorer som familiens økonomi, foreldres vansker med rus, psykisk sykdom og kriminalitet samt foreldrenes innvandringsbakgrunn er sterkere forbundet med alvorlig vold enn med mindre alvorlig vold.

Ifølge undersøkelsen har rundt 20 prosent opplevd psykisk vold fra foreldre, det vil si gjentatte tilfeller av psykiske krenkelser. Flere jenter enn gutter hadde opplevd psykisk vold.

Mange barn er også vitne til vold i hjemmet. 18 prosent oppgir at de har opplevd at mor har vært utsatt for minst én form for fysisk eller psykisk vold, mens 14 prosent har opplevd at far har vært utsatt for dette. 7 prosent har sett en voksen hjemme slå søsken. 4 prosent rapporterer å ha opplevd vold mot familiens kjæledyr fra en voksen hjemme.

Undersøkelsen viser at litt i overkant av 1 av 20 har opplevd seksuelle overgrep fra en voksen. Utøverne var i all hovedsak voksne utenfor hjemmet, men rundt en av fire av dem som har opplevd overgrep, oppga en forelder (som oftest far) som utøver av overgrepet. Til forskjell fra fysisk vold, som ofte rapporteres å starte i barneårene, skjer de fleste første seksuelle overgrepene i ungdomstiden. Flere har også har vært utsatt for seksuelle overgrep tidligere i barndommen.

Det er ifølge undersøkelsen i all hovedsak familieøkonomi og foreldres vansker med rus, psykisk sykdom eller kriminalitet som henger sammen med å ha hatt volds- og overgrepserfaringer i oppveksten. Sammenhengen holder seg når man justerer for begge faktorene og andre risikofaktorer som kjønn, foreldres innvandringsbakgrunn og brudd i familierelasjoner. Ungdom med en funksjonsnedsettelse har flere volds- og overgrepserfaringer enn ungdom uten. Ungdom som ikke ønsker å kategorisere seg verken som gutt eller jente, har også flere erfaringer med vold og overgrep.

Over 50 prosent av ungdommene som har vært utsatt for fysisk vold i hjemmet, har ikke fortalt noen om dette. To av hovedårsakene ungdom oppga for å ikke fortelle om volds- og overgrepserfaringer, var at de følte skyld, og at de ikke ville at barnevernstjenesten skulle bli involvert. 44 prosent av ungdommene som har vært utsatt for seksuelle overgrep fra voksne, hadde ikke fortalt noen om disse erfaringene. For dem som hadde opplevd seksuelle krenkelser fra jevngamle, hadde 30 prosent ikke fortalt det til noen. Følelse av skam, skyld og redsel for at andre skulle få vite om det, var viktige årsaker til at ungdom ikke fortalte noen om seksuelle overgrep. Kun 20 prosent av ungdom utsatt for vold og overgrep forteller at de har vært i kontakt med hjelpeapparatet (lege, psykolog, rådgiver, helsesykepleier) i forbindelse med erfaringer med vold og/eller overgrep.

Undersøkelsen fra NKVTS viser at vold og overgrep i løpet av oppveksten er forbundet med psykiske og somatiske helseplager allerede i tidlig ungdomsalder. Det samme gjelder nedsatt livskvalitet, søvnvansker og økt skolefravær. Ifølge rapporten viser undersøkelsen at jo flere ulike voldshendelser ungdommen har opplevd i løpet av oppveksten, jo mer betydelige er vanskene de rapporterte om på undersøkelsestidspunktet. Sammenhengen mellom vold og somatiske og psykiske helseplager er godt dokumentert også fra tidligere forskning.46

3.3 Endrede foreldreroller

Foreldrenes rolle har endret seg over tid. Vi har særlig sett store forandringer siden 1950- og 1960-årene, i stor grad parallelt med utbyggingen av velferdsstaten og kunnskaps- og kompetansesamfunnet.47 Også siden barneloven ble utarbeidet i 1970-årene og tidlig i 1980-årene, har det skjedd forandringer i foreldrerollen. Dagens foreldre er annerledes enn foreldrene var for 40 år siden.

Foreldre skal sørge for at barna blir velfungerende medlemmer i samfunnet, ved å sette grenser, korrigere atferd og utsette barna for sosial kontroll som en del av barneoppdragelsen. Grensene for hva slags kontroll foreldre kan utøve over egne barn, har endret seg de siste årene og årtiene. Det som tidligere ble sett på som nødvendige og legitime handlinger, kan nå føre til sanksjoner mot foreldre.48

Mange forskere har påpekt at det de siste årene har skjedd en endring i foreldreskapet, som beskrives som et intensivert foreldreskap. Andre vektlegger at foreldreskapet i dag preges av intimisering. Betydningen av den gjensidige avhengigheten mellom foreldre og barn hevdes å bli mindre, mens betydningen av nærhet og subjektiv opplevelse av samhørighet mellom foreldre og barn blir større.49 Moderne foreldreskap handler ikke bare om å dekke barnets behov og gi barnet omsorg og oppdragelse. Det påpekes at foreldre i dag gjerne også er opptatt av barnets selvutvikling, både emosjonelt, mentalt og praktisk. Intensivering, intimisering og barnesentrering er blant de begrepene som brukes for å beskrive de nye idealene for foreldreskap.50 Foreldre er i dag nærmere egne barn emosjonelt sett.51 Foreldre ser i større grad enn tidligere på sin innsats som avgjørende for barnets fremtid. Barn og unges fritid er stadig mer organisert, og den organiserte fritiden krever ofte stor grad av foreldreinvolvering. Foreldrefrivillighet er da også den typen frivillig arbeid som har økt mest de senere årene.52 Mange aktiviteter er organisert på en måte som krever at foreldrene stiller opp som trenere, lagledere og på dugnad. Gjennom det lange barndomsforløpet er barna mer enn tidligere avhengige av foreldres innsats, både i fritiden, i utdanningen og kunnskapsutviklingen og økonomisk.

Det er også pekt på at foreldre i dag står overfor nye utfordringer når hyppige og store endringer i samfunnet kan gjøre at mange foreldre ikke finner faste holdepunkter i sine egne erfaringer som kan fungere som modell i oppdragelsen av barna.53 For eksempel kan det være vanskelig å håndtere grenser for skjermbruk og sosiale medier. Det er også påpekt at det for foreldre som nylig har innvandret til Norge, kan være vanskeligere å finne modeller i egen erfaring og ha de verktøyene som skal til for å følge opp barna sine i møte med norske idealer for oppdragelse.54

I tillegg til endringer i foreldrerollen som sådan er morsrollen og farsrollen endret. Utviklingen av mer likestilling er beskrevet nærmere i punkt 3.2.2. Særlig farsrollen anses som endret, med en mer aktiv og involvert farspraksis enn tidligere, blant annet som følge av klare normer om et likestilt foreldreskap og endringer i regelverket som oppmuntrer til større grad av likedeling av ansvaret og omsorgen for barna, både for samboende foreldre og når foreldre skiller lag.55 Det vektlegges at begge foreldre er viktige omsorgspersoner for barn under et samliv, og at barn har rett til kontakt med begge foreldre også etter et samlivsbrudd.56

3.4 Barnets rolle og synet på barn

Barns posisjon og livsbetingelser er preget av ulikhet. Barndommens sosiale og kulturelle utforming varierer etter sosial klasse, region, etnisitet og kjønn. Foreldres ressurser og perspektiv påvirker barnets liv og fremtid. Bildet vi har av barnet, varierer fra samfunn til samfunn, og det varierer gjennom historien.57 I vår kultur i dag forstås barndommen som de formende årene, en utviklingsprosess og dannelsesprosess som ofte kalles sosialiseringsprosessen. Det handler om hvordan vi blir medlemmer av en kultur og et samfunn, og om hvordan vi utvikles som individer. Barndommen opptrer også som en normativ idé; barn har rett til sin barndom, rett til å være barn. I vårt samfunn ses barn på som uskyldige, naturlige og ekte, mens andre tidsepoker har hatt helt andre bilder av barnet. Barn kan også sies å være en sosial gruppe, med sin sosiale posisjon og sine særegne behov. Barn har behov som skiller seg fra andre aldersgruppers behov. Barndommen er kompleks, og barn og barndom må forstås fra mange og ulike vinkler. Behovene som barna har, og som foreldre og samfunn må dekke, endrer seg alt etter alderen til barna. Man kan si at disse barndomsfasene representerer ulike varianter av det å være barn, og kategorien barn strekker seg slik fra spedbarnsalderen til ungdommen – det er vanlig å skille mellom spedbarn, småbarn, barn og ungdom.58 Kategorien barn inneholder individer som beveger seg gjennom barndomsfasene. Som aldersgruppe er dermed barndommen sammensatt, det er langt fra nederste til øverste alderstrinn. Med det moderne samfunnets uklare overganger mellom barndom og ungdom og mellom ungdom og voksen er kompleksiteten enda større.59

Barn har en spesiell posisjon som synliggjøres i kultur og lovverk. På den ene side har barn rettigheter, men på den annen side har barn behov for beskyttelse og for ikke å ha fullt ansvar.

Barna er i sentrum i dagens familier: Barn er blitt mer synlige i samfunnet, og barna fremstilles av mange som det sentrale i deres liv.60 Moderne sosialisering krever aktive foreldre, og den gjennomsnittlige familien bruker mer tid og energi på sine barn enn noensinne.61 Et annet endringstrekk er den økende institusjonaliseringen av barne- og ungdomstiden. Med økende institusjonalisering menes at barn og unge tilbringer stadig mer av sin tid innenfor institusjoner som skole, barnehage og organisasjonsliv. Dette innebærer at institusjonene til en viss grad styrer barnas liv i dagliglivet, for eksempel ved at utdanningssystemene organiserer barne- og ungdomstiden.62 Dessuten tilbringer barn og unge langt mer tid i skolen i dag enn tidligere, blant annet på grunn av SFO-ordningen og fordi nesten alle nå går på videregående skole.63 Samtidig kreves både mer foreldreinnsats og foreldrebetaling enn før. Det vektlegges i stadig større grad at foreldre bør samarbeide godt med skolen. I Kunnskapsløftet (2006) blir det slått fast at elevenes læringsmiljø også omfatter foreldrene.64

Barn og unge har i løpet av det siste halve århundret fått et omfattende selvstendig rettsvern uavhengig av familien.65 Barn har ulike personligheter, og alle barn forstås i økende grad som unike, som subjekter med individuelle rettigheter.66 Utviklingen har gått i retning av at barn i større grad blir regnet som selvstendige individer og i økende grad får rett til å medvirke i saker som gjelder dem selv.67 Barnet er hovedpersonen i sitt eget liv, og det kan derfor gi tjenestene avgjørende informasjon om hvordan det best kan motta hjelp og støtte.68 Gjennom ulike lovbestemmelser har barn fått rett til medbestemmelse og selvbestemmelse på sentrale områder, og de har fått rett til å bli hørt både kollektivt og individuelt, i familie og i saksbehandling. Barna er i økende grad selv part i saker.69

Utviklingen i det norske samfunnet de siste tiårene er preget av mer gjennomregulering, og norske borgere har fått flere individuelle rettigheter. Dette innebærer at barndommen i større grad enn tidligere er rettslig regulert, og at jussen tar en stadig større plass i barnas liv. Det er innført rett til barnehageplass, rett til psykososialt oppvekstmiljø, individuelle rettigheter innen helse-, sosial- og utdanningssektorene, en rettighetsbasert barnevernslov, rett til medvirkning for barn, rett til beskyttelse mot vold og overgrep og et sterkere diskrimineringsvern.

Både i norsk og nordisk rett ser man en utvikling der fokus i lovgivningen har blitt flyttet fra foreldrene til barnet. Også internasjonalt er det en klar trend at perspektivet ved større lovendringer og reformer er flyttet fra å være foreldrenes eller andre omsorgspersoners til å være barnets perspektiv. Både prosessuelt og materielt har barn i norsk rett fått styrket sine rettigheter, og hensynet til barnet ligger i dag bak utformingen av en rekke regler som er styrende for rettsprosessen i en foreldretvist.

Barnets beste er et sentralt begrep i norsk lov og rettspraksis, men prinsippet er ikke nytt. Det har blant annet vært nedfelt i internasjonale konvensjoner siden 1959, da Erklæringen om barnets rettigheter ble vedtatt av FN. Det har også vært anvendt i nasjonal lovgivning. FNs barnekonvensjon fra 1989 har medført en økt bruk av prinsippet i internasjonal lovgivning.70 I forhold til tidligere, der «barnets beste» var en understrekning av at også barns interesser skulle tas hensyn til, innebar barnekonvensjonen en betydelig utvidelse til «all actions concerning children». Fra å være en av flere faktorer som skulle tas i betraktning, er barnets beste blitt et hovedhensyn.71 Prinsippet om hensynet til barnets beste har utviklet seg fra å være et moralsk og politisk ønsket prinsipp i tidligere erklæringer til at barnekonvensjonen nå gjør hensynet til barnets beste til en rettslig forpliktelse. Barnekonvensjonen fra 1989 er et både rettslig og kulturelt paradigmeskifte.

De ulike synene på barn i Norge i dag beveger seg mellom barnet som aktør og bærer av individuelle rettigheter og barnet som sårbart og risikoutsatt. Tradisjonelt har utviklingspsykologien tegnet et bilde av det sårbare barnet som et passivt objekt for sin egen utvikling, avhengig av en voksen for å utvikle seg til et kompetent individ. Nyere utviklingspsykologisk forskning, sammen med endringer i samfunnet, har bidratt til et nytt syn på barnet som fortsatt avhengig, men selvstendig, aktivt og kompetent.72 Barn kan være særlig sårbare og utsatte og har behov for beskyttelse og ivaretakelse, men barn er også sosialt aktive mennesker som påvirker både egen utvikling og omgivelsene.73

Også i forskjellige rettslige konvensjoner kommer ulike syn på barnet frem. På den ene side vektlegges barnets behov for beskyttelse, men på den annen side fremheves det kapable barnet, som aktivt tar ansvar for sitt eget beste. De to ulike synene på barnets behov kan gi opphav til konflikt i barneretten der en rettighetsbasert tilnærming kan kollidere med en proteksjonistisk tilnærming. Like fullt vektlegges barnets rett til medvirkning i beslutninger og prosesser som berører barnet, både innad i familien og utenfor, i stadig økende grad.

3.5 Dagens barn og unge

3.5.1 Innledning

1. januar 2020 bodde 1 118 608 personer under 18 år i Norge, noe som er 20,8 prosent av hele Norges befolkning. De siste tre årene har antallet barn gått ned, etter en oppgang hvert år fra 1991 til 2016. Nedgangen er på 12 400 fra den foreløpige toppen 1. januar 2017.74

3.5.2 Barn og ungdom i dag – hvordan har de det?

De aller fleste som vokser opp i Norge, har en god barndom. Storparten av barna i Norge har et godt forhold til sine foreldre, og det er generelt høy tillit mellom foreldre og barn. Undersøkelser viser også at dagens foreldre er mer involvert i barnas skolearbeid, fritidsaktiviteter og vennskapsforhold nå enn det de var for 10–20 år siden. De aller fleste barn går i barnehagen. I 2018 gikk 84 prosent av alle ett- og to-åringer og 97 prosent av alle barn mellom tre og fem år i barnehagen. I elevundersøkelsen, som utføres blant skoleelever fra femte klasse på barneskolen til første klasse på videregående skole, svarer ni av ti elever at de trives godt eller svært godt på skolen. Bare 3 prosent svarer at de ikke trives noe særlig eller ikke i det hele tatt. Nesten 1 av 20 skoleelever opplever seg mobbet 2 eller flere ganger i måneden. Ungdata junior-undersøkelsen avdekker at det finnes barn som føler seg ensomme, eller som sier at de mangler venner. Det er også barn som rapporterer at de har dårlig selvbilde, eller som av ulike grunner ofte er lei seg. Psykiske helseutfordringer blant barn er likevel langt mindre utbredt enn det man finner blant ungdom.75

Ungdata-undersøkelsene viser at de aller fleste også har en stabil og trygg ungdomstid med en god relasjon til foreldrene sine.76 I all hovedsak bekrefter resultatene fra undersøkelsene det bildet som tidligere er gitt av norsk ungdom som en veltilpasset, aktiv og hjemmekjær ungdomsgenerasjon. De aller fleste ungdommer, nærmere 85 prosent, trives og er godt fornøyde med foreldrene sine, med vennene sine, med skolen de går på, og med lokalmiljøet. De aller fleste har en aktiv fritid der sosiale medier, dataspill, trening, organiserte fritidsaktiviteter der de bor, skolearbeid og samvær med jevnaldrende preger hverdagen. Flertallet har god fysisk og psykisk helse, og de fleste ser på sin egen fremtid med betydelig optimisme. Undersøkelsene viser imidlertid at ikke alle ungdommer har det like bra. I undersøkelsen på 8.–10. trinn oppgir 1 av 10 elever i alderen 14–16 år at de mangler en venn som de føler de kan stole på. Spesielt mange jenter har depressive symptomer, er misfornøyde med egen kropp og plages av ensomhet. I første klasse på videregående oppgir en av fire jenter at de har depressive symptomer. Både i Norge og i andre land viser undersøkelser en økning i selvrapporterte psykiske vansker blant ungdom.77 En høyere andel jenter rapporterer om psykiske helseplager, mens gutter er overrepresentert i selvmordsstatistikken og i utviklingsforstyrrelser som viser seg tidlig. Dagens ungdom er mer stresset enn tidligere generasjoner. Økt stress kan ha sammenheng med sterkere individualisme og press om å gjøre det bra på skolen for å oppnå fremtidige mål. Det rapporteres dessuten om press knyttet til utseende, vennerelasjoner og fritidsaktiviteter. Det kommersielle presset på barn og unge har de siste årene blitt stadig sterkere. Det skjer blant annet som følge av økt markedsføring gjennom sosiale medier og andre digitale kanaler. Det er store kjønnsforskjeller i reklame unge mottar. I NOU 2019: 19 slår UngIDag-utvalget fast at til tross for at Norge er et av verdens mest likestilte land og har et lovverk som forbyr kjønnsdiskriminerende reklame, er forbrukerarenaen for barn og unge sterkt kjønnet og preget av kjønnsstereotypier. Mange vil hevde at barn og unge de siste 10–15 årene har blitt utsatt for et økende kroppspress og en stadig mer seksualisering av barndommen, og at når barn i dag har smarttelefon og er på sosiale medier helt fra de er 10 år eller yngre, forsterkes disse trendene.78 Flere tegn peker i retning av et brudd med den skikkelighetstrenden som har preget norsk ungdom de siste 10–15 årene. Etter en periode der stadig færre ungdommer involverer seg i kriminalitet og problematferd, viser undersøkelsene nå en økning, særlig blant gutter, av ungdommer som begår ulike former for regelbrudd. Andelen som har nasket i butikken eller drevet med hærverk, vokser. Det samme gjelder bruken av hasj eller marihuana. Det har også vært en mindre økning i andelen som har blitt skadet på grunn av vold. På ungdomstrinnet er det flere enn før som har skulket skolen. Selv om de aller fleste begynner på videregående opplæring, er det mange som ikke fullfører. Andelen elever som faller fra i videregående skole, har vært nokså stabil de siste årene, men gikk noe ned fra 23,5 prosent i 2014 til 20,3 prosent i 2016. Mens bare halvparten av guttene fullfører videregående opplæring på normert tid, er det to av tre jenter som gjør det. Det er imidlertid mange som likevel fullfører på et senere tidspunkt.

De aller fleste som vokser opp i Norge, har altså en stabil og trygg oppvekst og ungdomstid, men alle barn og ungdommer har det ikke like bra, og mange har utfordringer som kan prege dem og forholdet de har til dem rundt seg.

3.5.3 Innvandring og internasjonalisering

Samfunnet har blitt mer internasjonalisert, og dette preger familiesammensetningene og hverdagen for mange barn og foreldre. Ved inngangen til 2020 utgjorde innvandrere 14,7 prosent av befolkningen i Norge.79

De siste tiårene har foreldrepraksiser blant ikke-vestlige innvandrere blitt løftet opp på den politiske dagsordenen, først gjennom oppmerksomhet og tiltak mot alvorlige overgrep som tvangsekteskap, æresrelatert vold og kjønnslemlestelse. Etter hvert har dette oppmerksomhetsfeltet blitt utvidet til å gjelde en rekke ulike former for kontroll, press og restriksjoner i unges sosiale liv. Sosial kontroll er ikke nødvendigvis noe negativt i seg selv; ungdom trenger veiledning og foreldrekontroll. Det er påpekt at for lite sosial kontroll kan være et vel så stort problem som for mye sosial kontroll. Spørsmålet er hvilke normer som skal gjelde, og hva slags virkemidler som er legitime for å håndheve dem. Stadig flere norske barn og unge vokser i dag opp med foreldre som i mange tilfeller har andre normer og forventninger til sine barn enn det andre norske foreldre har, ikke minst i spørsmål om kjønn, seksualitet og unges kontroll over egne livsvalg. Barn og unge med innvandrerbakgrunn har ofte et nettverk av familiemedlemmer både i Norge og i utlandet. Barna befinner seg ofte mellom to eller flere svært ulike kulturer. Familiene deres er preget av forskjellige normer og tradisjoner, og foreldrene forholder seg ofte til sterke føringer fra storfamilie, slekt og religiøse miljøer. Fra et barndomsperspektiv er det multikulturelle og mangfoldige samfunnet blant annet knyttet til ulik organisering av livsløpet, til ulik ekteskapsalder, ulik størrelse på søskenflokken og ulike kjønnsrollemønstre.80 Mange erfarer at det stadig mer individualiserte og rettighetsorienterte samfunnet kan kollidere med mer tradisjonelle kulturers vektlegging av fellesskap og hensynet til familie, slekt, ære og religiøse tradisjoner. Mange barn og unge opplever at de balanserer ulike forventninger og tar vare på «det beste fra to verdener».

Å navigere mellom ulike normer og forventninger kan imidlertid være krevende. Mange opplever at de ikke alltid føler seg akseptert som likeverdige, og budskapet fra storsamfunnet, mediene og den offentlige debatten kan oppleves som tvetydig: På den ene side tilbys de frihet og muligheter, men på den annen side føler de seg stemplet som mindreverdige og at de selv og deres identitet til stadighet omtales som et problem. Det er tungt å kjempe på to fronter, og det er påpekt at arbeidet mot negativ sosial kontroll henger nært sammen med arbeidet for å fremme en mer inkluderende norsk identitet som også kan romme etniske og religiøse minoriteter.81

3.5.4 Økende sosial ulikhet

Nærmere 111 000 barn under 18 år bodde i 2018 i husholdninger med vedvarende lav inntekt. Det er vel 5000 flere enn året før og utgjør 11,3 prosent av alle barn. Helt siden 2014 har barn hatt større risiko for å tilhøre en husholdning med vedvarende lav inntekt enn befolkningen i alt.82 Fra 2000-tallet av har det vært en sterk økning i andelen barn i alderen 0–17 år som bor i familier med vedvarende lav inntekt. Det er flere enslige forsørgere enn par med barn i denne gruppen, og barn med innvandrerbakgrunn utgjør over halvparten av fattige under 18 år.83

Barns levekår dreier seg om både deres livssituasjon og livskvalitet her og nå og om fremtidsmuligheter. Levekår er knyttet både til barns muligheter og hvordan de har det som barn. Noen typer fattigdom blant barn er derfor en dobbel fattigdom fordi de både opplever fattigdom som barn og samtidig får svekket sine muligheter som voksne.84

Familiens sosiale klasse, økonomiske situasjon og utdanningsnivå har betydning for barn og unges liv og for deres muligheter. Foreldrepraksis, organisering av omsorg i familien, helse og trivsel, skoleresultater, deltakelse i fritidsaktiviteter og frafall i skolen er alle faktorer som varierer med sosial klasse. For eksempel har barn og unge som har foreldre med høy inntekt og utdanning, bedre skoleresultater enn elever med foreldre som har lav inntekt og lite utdanning.85 Foreldrenes utdanning og økonomiske ressurser har også betydning for deltakelse i organiserte fritidsaktiviteter. For noen barn og unge er høye kostnader i forbindelse med fritidsaktiviteter en barriere for deltakelse. Ungdom fra høyere sosiale lag deltar oftest, mens de fra lavere sosiale lag bruker minst tid i organiserte fritidsaktiviteter.86 Sosioøkonomisk bakgrunn har mer å si for deltakelse i idrettslag enn for andre organiserte aktiviteter. Det er også en sammenheng mellom å komme fra et ressurssterkt hjem, å gjøre det bra på skolen og høy idrettsdeltakelse.87 I fritidsklubbene er det de med lavest sosial klassebakgrunn som deltar i størst grad, mens klassebakgrunn har minst å si for deltakelse i religiøse organisasjoner.88 I kulturskolen har blant annet foreldres utdanningsnivå betydning for hvem som deltar.89

Barn og familier er forskjellige, og det er vanskelig å si noe generelt og sikkert om årsaksforhold mellom lav inntekt i familien og barns helse og situasjon. Men studier som har fulgt samme barn over tid, har funnet at barn har flere symptomer på psykiske problemer når familien har dårlig økonomi, og færre symptomer når familien har god økonomi.90 Ifølge familiestressmodeller kan dette skyldes at lav inntekt fører til stress i hjemmemiljøet, som i sin tur øker nivåer av konflikt, kaos og uforutsigbarhet.91 Det er også påvist at stressnivået kan påvirke foreldrenes psykiske helse, foreldreferdigheter og oppdragerstil i negativ retning.92 En faktor av betydning kan også være at lav inntekt kan legge begrensninger på tid og energi som foreldre kan bruke på støttende aktiviteter med barna.93

3.5.5 Barn med utviklingshemning og barn med funksjonshemning

Funksjonshemmet er en samlebetegnelse på personer med mange ulike funksjonsnedsettelser, for eksempel kan de være blinde, døve eller ha en utviklingshemning. Felles for dem alle er at de i større grad enn mennesker som ikke har en funksjonshemning, møter barrierer som kan hindre dem i å delta fullt ut og på en effektiv måte i samfunnet, altså på lik linje med andre.94 God tilrettelegging er avgjørende for at personene det gjelder, og familiene deres skal kunne delta på lik linje med andre i samfunnet og mestre dagliglivet. Familier som har barn med en funksjonshemning, får ofte ikke tilstrekkelig og helhetlig informasjon, tjenester og støtte fra bostedskommunen, de ordinære familierettede tjenestene og spesialisthelsetjenestene.95 Det finnes ingen samlet oversikt over antallet barn med funksjonshemning.96

En grov indikator på omfanget av funksjonsnedsettelse blant barn er mottak av hjelpestønad, og i aldersgruppen 0–17 år mottar rundt 3 prosent slik stønad. Utfordringene barna og familiene møter, påvirkes av typen og graden av funksjonsnedsettelse. Disse barna, ungdommene og familiene opplever likevel betydelig større utfordringer enn andre, men det varierer hvordan dette slår ut. Tar man for seg familiestrukturen, ser det ikke ut til å være noen særlig forskjell, for eksempel når det gjelder samlivsbrudd eller antall søsken. Den viktigste forskjellen er at foreldrene er raskere med å formalisere samlivet ved å gifte seg når de får et funksjonshemmet barn. Det ser også ut til å være noe vanligere med delt bosted dersom foreldrene skiller lag. I motsetning til tidligere bor mange funksjonshemmede og utviklingshemmede barn hjemme, og ikke på institusjon, og mange er mer integrert i samfunnet enn tidligere. Mange familier med funksjonshemmede barn oppgir at de opplever samhandlingen med hjelpeapparatet krevende, og at de bruker mye tid og krefter på å få ulike tjenester og ytelser.97

Ungdom med utviklingshemning deltar i færre fritidsaktiviteter enn annen ungdom, og de har færre venner. Selv om det er store individuelle forskjeller, fant en undersøkelse blant ungdom med Downs syndrom at mange drev med de samme aktivitetene som annen ungdom. Men denne gruppen var sjelden sammen med venner hjemme. De møtte vanligvis annen ungdom i lag og foreningsaktiviteter, og vennene var oftest andre med utviklingshemning.98

De fysiske mulighetene påvirker de sosiale mulighetene, og funksjonshemmede barn og unge kan lett risikere ikke å oppnå den samme sosiale og kulturelle erfaringen som andre barn. Mye av barns sosiale utvikling skjer i kontakt med andre barn. Tilgjengelighet for funksjonshemmede handler ikke bare om tilgang til boliger og tiltak, men også til et vanlig hverdagsliv og sosial kontakt. Den teknologiske utviklingen har betydd mye for mange funksjonshemmede, med bedre hjelpemidler og med større muligheter for sosiale kontaktflater med ny kommunikasjonsteknologi. Funksjonshemmede er ingen ensartet gruppe. Forholdet mellom levekår og funksjonshemning må også alltid forstås i samspillet mellom kjennetegn ved barnet og den konteksten det er en del av.99

3.5.6 Barn og unge med samisk bakgrunn og nasjonal minoritetsbakgrunn

Det finnes ingen offisiell registrering av hvem som har samisk bakgrunn, og det er derfor ingen som vet nøyaktig hvor mange samer eller barn med samisk bakgrunn det er i Norge.100 Antallet for den samiske befolkningen er estimert til et sted mellom 40 000 og 75 000.101 De fleste samer bor i byer og tettsteder i og utenfor Sápmi. De mest konsentrerte bosettingsområdene der samene til dels er i flertall, ligger i utkantstrøk nord for Saltfjellet.

Ifølge en rapport utarbeidet av Barneombudet i samarbeid med Barnombudsmannen i Sverige og Finland opplevde barn og unge som de hadde hatt samtaler med, at deres samiske bakgrunn har relativt stor betydning i deres liv.102 Blant annet gjorde den samiske bakgrunnen at de

[…] har større familie, opplever å være mer knyttet til familien sin og føler seg nærmere slekten sin enn nordmenn. Alle synes det er bra at samiske familier er større enn norske. Man er aldri alene, familien er «gjengen» og samiske familier ses som tettere knyttet sammen enn norske. De fleste som bor utenfor forvaltningsområdet har slekt i områder innenfor. De kjenner godt slektninger som nordmenn vanligvis ikke har noe forhold til, slik som barn av foreldrenes tremenninger. De deltar på store begivenheter som bryllup og barnedåp, som for dem er viktige samiske begivenheter.103

Barna som vokste opp i et samiskdominert område, opplevde at det var forskjell på samisk og norsk barneoppdragelse. De beskrev en ungdomstid preget av frie tøyler og lite regulering av leggetider og måltider. Den samiske identiteten varierte ut fra geografi, men alle oppga at de følte seg både norske og samiske. Mens det samiske i stor grad var knyttet til familie, store markeringer og tradisjoner, var hverdagslivet definert som norsk. Skolegangen opplevdes som norskpreget, samtidig som betydningen av samisk skolegang og språkopplæring ble sterkt vektlagt av de unge selv. Ungdommene beskrev at det kjentes lite fruktbart ut med klare dikotomier mellom det samiske og det norske – det er store variasjoner innad i begge kulturer og begge språk.104

Det finnes også barn i Norge med nasjonal minoritetsbakgrunn.105 Nasjonale minoriteter i Norge har i ulik grad tilpasset sine levemåter til det norske samfunnet, og det er vanskelig å si noe generelt om hvordan minoritetsbakgrunnen preger barnas liv og oppvekst. Antallet barn med nasjonal minoritetsbakgrunn er også usikkert, da det heller ikke finnes offisiell statistikk som spesifikt registrerer bakgrunn fra de fem gruppene av nasjonale minoriteter. Man regner med at det finnes flere hundre personer som identifiserer seg som skogfinner i Norge.106 Det angis ofte at mellom 10 000 og 15 000 personer regner seg som kvener eller som personer av kvensk/finsk ætt. Kvenske organisasjoner har i noen tilfeller angitt at antallet ligger mellom 30 000 og 50 000.107 Det anslås at mellom 2000 og 8000 personer snakker kvensk/finsk i dag, avhengig av hvilke kriterier som legges til grunn. De fleste bor i Troms og Finnmark.108 Antall romani/tatere er anslått til noen tusen personer. Det er variasjoner i utdanningsnivå og levekår, livssyn og hvordan de lever som reisende.109 Antallet norske rom/sigøynere er usikkert.110 På bakgrunn av informasjon fra rom og personer med kontakt med rom anslo Arbeids- og inkluderingsdepartementet i 2009 at antallet folkeregistrerte norske rom var cirka 700 personer. Av disse bor de fleste i Oslo. Mange norske rom har en vanskelig levekårssituasjon. Blant annet bidrar diskriminering, manglende skolegang og problemer med å få innpass i boligmarkedet og arbeidsmarkedet til å vanskeliggjøre levekårssituasjonen til mange i gruppen.111

Ifølge regjeringens handlingsplan mot antisemittisme består den norske jødiske minoriteten av rundt 1500 personer.112 Jødene i Norge har utviklet en særegen norsk-jødisk identitet. Flertallet av den jødiske befolkningen bruker norsk språk til daglig og er godt integrert, samtidig som mange vektlegger å ta vare på sin jødiske kultur og religion. Det er forsket forholdsvis lite på antisemittisme og jødenes situasjon i Norge i dag, men ifølge regjeringens handlingsplan mot antisemittisme forekommer hets og trakassering mot jøder i Norge, og jødiske elever i norsk skole regnes som spesielt utsatte og opplever negative hendelser på grunn av sin jødiske bakgrunn.

3.5.7 Barn og unges fritid

Ifølge barnekonvensjonen har barn rett til å ha fritid og å kunne delta i fritidsaktiviteter. Alle barn har rett til hvile og fritid og til å delta i lek og fritidsaktiviteter som passer for barnets alder. Barn skal også fritt kunne delta i kulturliv og kunstnerisk virksomhet og ha tilgang til egnede og like muligheter for kulturelle, kunstneriske aktiviteter og rekreasjons- og fritidsaktiviteter. Myndighetene skal legge til rette for at barn har fritid og kan delta i ulike fritidsaktiviteter.113 Artikkel 31 er særlig opptatt av at barn også har rett til muligheter for uorganiserte fritidsaktiviteter.

Barn og unges fritidsarenaer er mangslungne og strekker seg fra den uorganiserte fritiden hjemme, lek på lekeplassen, turer i skogen, fotball, kino eller konsert med venner til deltakelse i klubber og foreninger, kor, korps, speider, 4H, kulturskole og idrettslag. For de fleste barn og unge er fritiden en kombinasjon av organisert og uorganisert tid. I europeisk sammenheng skiller Norge seg ut som et land med høy grad av deltakelse i organiserte fritidsaktiviteter. Ni av ti norske tenåringer har deltatt i en organisasjon, forening eller lag etter at de fylte ti år. 66 prosent av elever på ungdomstrinnet og 47 prosent av elever på videregående trinn er aktive i en eller flere organiserte aktiviteter.114 Det er likevel stor variasjon med tanke på hvor mye barn og unge deltar i organiserte aktiviteter. Noen har treninger flere dager i uka, mens andre er innom fritidsklubben av og til og driver med egenorganiserte aktiviteter når de er der. Idretten er den organiserte fritidsaktiviteten som aktiviserer flest barn og unge. 93 prosent av barn og unge i Norge har på ett eller annet tidspunkt deltatt i organisert idrett.115 I tillegg deltar barn og unge i kulturaktiviteter, og de bruker fritiden på religiøse arenaer og i biblioteker. Minoritetsungdom, og blant disse særlig jenter, har en gjennomsnittlig lavere deltakelse i organisert fritid enn majoritetsungdom. Dette gjelder først og fremst i idretten. I aktiviteter utenfor idretten er bildet langt mer nyansert.116

Barn og unges fritid er mer organisert og voksenstyrt enn tidligere på tross av at organisasjonsgraden har gått noe ned de siste årene.117 Også den uorganiserte fritiden har blitt mer tilrettelagt gjennom blant annet kulturarrangementer og tilrettelagte lekeplasser. I tillegg tilbringer barn og unge mer tid hjemme og inne, og mye tid brukes til ulike typer skjermaktiviteter. Mange forskere har uttrykt en viss uro over en mulig tendens til overorganisering av barnas liv. Det påpekes at leken ofte blir borte i den organiserte aktiviteten, som ofte er voksenstyrt og i sin form fastlagt på forhånd. I et barneperspektiv er det viktig at det finnes rom for barns frie lek på egne premisser. Andre undersøkelser viser at det «overorganiserte» barnet langt på vei er en myte.118 Det påpekes også at organisasjonene som organiserer aktivitetene, også er en del av det sivile samfunnet der borgerne i et samfunn uttrykker sine meninger og interesser.119

Ungdom tilbringer stadig mer tid hjemme, jenter i noe større grad enn gutter.120 Ungdata-undersøkelsen viser en utvikling der færre ungdommer er fysisk sammen med venner, både hjemme hos hverandre og ute. Digitale medier er en stor del av barn og unges liv og fritid. Disse mediene har medført at det å være hjemme godt kan innebære utstrakt sosial aktivitet med venner og med ukjente. Ungdata-undersøkelsen viser at om lag en tredel av alle ungdommer bruker mer enn fire timer foran en skjerm i løpet av en dag utenom skolen. Svært få (om lag 4 prosent) bruker mindre enn en time foran skjerm om dagen.121 Det vil si at ulike aktiviteter knyttet til skjermbruk er den viktigste fritidsaktiviteten for mange ungdommer. Barn har en langt mer stillesittende hverdag nå enn for noen tiår siden. Dette ser ut til å henge sammen med at de bruker mindre tid på aktiv frilek og mer tid på stillesittende aktiviteter. Fra småbarnsalderen bruker barn TV, nettbrett, smarttelefoner og datamaskiner. Barn blir stadig yngre når de bruker medier for første gang, og de aller fleste barn under tolv år har tilgang til PC og nettbrett. I aldersgruppen 9–16 år har 9 av 10 barn sin egen smarttelefon. Barn og unge bruker gjerne smarttelefonen flere timer om dagen.122 Nesten alle 9–18-åringer har mobil. 97 prosent har egen mobil, og en stor andel har også PC eller datamaskin, enten egen (70 prosent) eller på deling med andre i familien (22 prosent). Videre har mer enn halvparten eget nettbrett og egen spillkonsoll (henholdsvis 57 og 51 prosent).123 Samlet sett bruker 90 prosent av norske 9–18-åringer ett eller flere sosiale medier. Nesten alle 9–18-åringer bruker YouTube (95 prosent). Mange bruker også Snapchat (80 prosent) samt TikTok og Instagram (begge 65 prosent). Drøyt halvparten av 9–18-åringene oppgir å bruke Facebook (51 prosent).124

3.5.8 Dagens oppvekst er digital

Medieutviklingen har ført til at barn i dag vokser opp med internett, sosiale medier og dataspill, digitale hjelpemidler i skolen og med mobiltelefonene med alle dens funksjoner. Teknologiske produkter skaper nye sosiale og kulturelle mønstre og nye livsstiler.125 Disse mønstrene endres svært raskt. Digitale medier byr på nye utfordringer, men også nye muligheter for erfaringer og mestring.126 Barn og unge bruker nettet til å være sosiale og ha kontakt med venner, til å oppsøke informasjon, holde seg oppdatert og lære, og til å uttrykke seg, underholdes og spille spill. Baksiden er at barn og unge også opplever mye negativt på nett, som mobbing, hatefulle ytringer, spredning av nakenbilder og besøk på nettsider med innhold uegnet for dem.127 Norske barn oppgir i større grad enn barn i andre land at de utsettes for digital mobbing.128 Mange opplever å få stygge eller truende meldinger og å bli kontrollert og overvåket gjennom mobiltelefon og/eller sosiale medier. Trakassering av jenter og kvinner som ytrer seg i det offentlige rom, er et problem både i sosiale medier og i spill på internett.129 Det er også mange, både foreldre og barn, som deler bilder og informasjon som kan være problematisk for dem selv eller andre. Ifølge Medietilsynet har omtrent halvparten av jentene i alderen 17–18 år som bruker sosiale medier, angret på noe de har delt der, mot 33 prosent av guttene på samme alder.130 Det er også en utfordring at det er lett tilgang til innhold som kan være skadelig. Ifølge Medietilsynet har 43 prosent av 13–18-åringer sett innhold eller diskusjoner med skremmende eller voldelige bilder, for eksempel av mennesker som skader andre mennesker eller dyr. 43 prosent av 13–18-åringer har sett innhold eller diskusjoner med hatmeldinger som angriper bestemte grupper eller enkeltpersoner. 34 prosent av 13–18-åringene har sett innhold eller diskusjoner på nett der folk snakker om eller viser måter å være svært tynn på. 30 prosent har sett innhold eller diskusjoner om måter å skade seg selv fysisk på. Medietilsynet har også pekt på at annen relevant tematikk for barn og unge på nett er personvern, kildekritikk og falske nyheter, deling av nakenbilder og seksualisert innhold, pengebruk i spill og sosiale medier og eksponering for reklame og markedsføring.131

Mange foreldre opplever det som vanskelig å lage regler for å begrense skjermbruken og å beskytte barna fra skadelig innhold og nettbruk.132 Å balansere barns rett til beskyttelse mot barns rett til deltakelse i den digitale hverdagen er en utfordring både på samfunnsnivå og for foreldre og foresatte.133

Fotnoter

1.

Hva som anses som en familie, varierer mellom ulike stater og kulturer, og hva begrepet familie rommer, er i stadig endring. I denne sammenhengen brukes familiebegrepet om en gruppe personer som er forbundet ved slektskap, gjennom adopsjon og i fosterhjem. Familiebegrepet forbeholdes ikke her grupper med biologiske bånd. Familiebegrepet omfatter tradisjonelle kjernefamilier, men også familier i delte hushold med stefamilier, dine, mine og våre barn. Familier kan være ektepar og samboere med og uten barn, aleneforeldre med barn, de kan inkludere samværsforeldre, og det kan være familier med likekjønnede par eller par av ulike kjønn. Også besteforeldre og tidligere samlivspartnere er inkludert i denne familieforståelsen.

2.

Frønes 2017.

3.

Tall fra Statistisk Sentralbyrå gjengitt i Frønes 2011, s. 70.

4.

Statistisk sentralbyrå 2020. Tabell 05742 Gjennomsnittsalder ved giftermålet, etter kjønn. Ekteskap mellom ulike kjønn 1974 – 2019. Hentet fra https://www.ssb.no/statbank/table/05742

5.

Statistisk sentralbyrå 2020. Tabell 07872 Foreldrenes gjennomsnittlige fødealder ved første barns fødsel 1961 – 2019. Hentet fra https://www.ssb.no/statbank/table/07872

6.

Samlet fruktbarhetstall (SFT) er uttrykk for det gjennomsnittlige antall levendefødte barn som vil bli født av en kvinne som gjennomlever hele den fødedyktige perioden. SFT beregnes som summen av alle ettårige aldersavhengige fruktbarhetsrater (årlig antall levendefødte barn pr. 1000 kvinner) 15–49 år. SFT er et hypotetisk mål som ikke viser hvor mange barn kvinnene faktisk har fått, men hvor mange de vil komme til å få hvis det aldersspesifikke fruktbarhetsmønstret fortsetter i hele deres fødedyktige periode.

7.

Statistisk sentralbyrå 2020. Tabell 09745 Fødte, etter kjønn 1986 - 2019. Hentet fra https://www.ssb.no/statbank/table/09745

8.

Statistisk sentralbyrå 2020. Tabell 04232 Samlet fruktbarhetstall, kvinner, etter region, statistikkvariabel og år. Hentet fra https://www.ssb.no/statbank/table/04232

9.

Innvandrere: Personer som er født i utlandet med utenlandsfødte foreldre, og som har fire utenlandsfødte besteforeldre. Det er imidlertid store variasjoner etter landbakgrunn, og fruktbarhetsmønstret til andregenerasjonsinnvandrere ligner mer på mønstret til den øvrige befolkningen enn på mønstret til dem som innvandret som voksne. Lappegård 2001.

10.

Statistisk sentralbyrå 2020. Tabell 12481 Samlet fruktbarhetstall og antall levendefødte for innvandrerkvinner, etter statistikkvariabel og år. Hentet fra https://www.ssb.no/statbank/table/12481

11.

Statistisk sentralbyrå 2020. Familier og husholdninger. Hentet fra https://www.ssb.no/familie

12.

Tall fra SSB gjengitt i Frønes 2011, s. 71.

13.

Statistisk sentralbyrå 2020. Tabell 05525 Levendefødte, etter mors samlivsstatus (F) 2002 – 2019. Hentet fra https://www.ssb.no/statbank/table/05525

14.

Statistisk sentralbyrå 2020. Tabell 06241 Barn 0–17 år, etter antall hjemmeboende søsken og foreldre og foreldrenes samlivsform 2001–2020. Hentet fra https://www.ssb.no/statbank/table/06241

15.

Statistisk Sentralbyrå 2020. Tabell 06239 Barn 0-17 år, etter antall foreldre i familien, og foreldrenes samlivsform (F) 2001 – 2020. Fosterbarn er ikke medregnet i denne tabellen. Hentet fra https://www.ssb.no/statbank/table/06239

16.

Meld. St. 24 (2015–2016), punkt 6.2.2. Se også Wiik et al. 2015, s. 34–36.

17.

Det fremgår ikke av statistikk hvor mange barn som har delt bosted i Norge, eller hvor stor andel som bor mest hos enten far eller mor. Det må kartlegges gjennom spørreundersøkelser. Den siste undersøkelsen som er gjennomført i Norge, er SSBs undersøkelse fra 2012. Kitterød et al. 2015 s. 11.

18.

Wiik et al. 2015a, s. 7.

19.

Kitterød 2005, s. 34.

20.

Wiik et al. 2015b.

21.

Ibid.

22.

Frønes 2011, s. 86–87.

23.

Frønes 2011, s. 87.

24.

Buchanan og Rotkirch 2016.

25.

Buchanan og Flouri 2007.

26.

Ibid.

27.

Frønes 2011, s. 89.

28.

Det første skiftet er deltakelse i arbeidslivet, og det andre skiftet er deling av familiearbeidet. Det tredje skiftet handler om å ta familieansvar, å administrere hverdagen, å koordinere barnets og foreldrenes aktiviteter, noe som innebærer både en praktisk, emosjonell, sosial og moralsk dimensjon. Det tredje skiftet er sterkt kjønnet. Mødrene utfører det tredje skiftet. Smeby 2017. Aarseth 2018. Smeby og Brandth 2013.

29.

NOU 2019: 19, punkt 4.1.

30.

NOU 2019: 19, punkt 4.1.

31.

Lesbiske, homofile, bifile, trans-, interkjønn- og queer-personer. Bufdir 2020. Statistikk og analyse. Hvor mange er lhbtiq. Begrepsavklaringer og annet her: https://bufdir.no/Statistikk_og_analyse/lhbtiq/Hvor_mange

32.

Stiklestad 2012.

33.

Wiik, Seierstad og Noack 2014.

34.

Bufdir 2020. Statistikk og analyse. Seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og kjønnskarakteristika. Familie, foreldreskap og barn. Hentet fra https://www.bufdir.no/Statistikk_og_analyse/lhbtiq/Barn_oppvekst_og_familie/

35.

Statistisk sentralbyrå 2020. Tabell 06685 Adopterte, etter adopsjonstype, kjønn og alder 2006–2018. Hentet fra https://www.ssb.no/statbank/table/06685

36.

NOU 2016: 16, punkt 3.4.3.

37.

Prop. 12 S (2016–2017), Innst. 247 S (2016–2017).

38.

Statens Barnehus 2020. Se https://www.statensbarnehus.no

39.

Skjørten 2016.

40.

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress 2020. Vold og overgrep. Hentet fra https://www.nkvts.no/tema/vold-og-overgrep-i-naere-relasjoner

41.

Isdal 2000.

42.

dinutvei.no – Nasjonal veiviser ved vold og overgrep 2020. Ulike former for vold. Hentet fra https://dinutvei.no/vold-i-naere-relasjoner/ulike-former-for-vold

43.

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress 2020. Vold og overgrep. Hentet fra https://www.nkvts.no/tema/vold-og-overgrep-i-naere-relasjoner

44.

Mossige og Stefansen 2016.

45.

Hafstad og Augusti 2019.

46.

For eksempel Thoresen og Hjemdal 2014.

47.

Frønes 2017.

48.

Ugelvik 2019.

49.

Aarseth 2018.

50.

Stefansen og Aarseth 2011.

51.

Kitterød 2016.

52.

Folkestad, et al. 2015.

53.

Øia og Fauske 2010.

54.

Friberg og Bjørnset 2019.

55.

Kitterød et al. 2016.

56.

Lidén og Kitterød 2019.

57.

Frønes 2011.

58.

Frønes 2011, s. 34.

59.

Frønes 2011, s. 34.

60.

Frønes 2011, s. 77.

61.

Frønes 2011, s. 78.

62.

Frønes 2011, s. 36.

63.

Drugli og Nordahl 2016.

64.

Læreplan Kunnskapsløftet 2006.

65.

Friberg 2019.

66.

Frønes 2011, s. 37.

67.

Prop. 75 L (2016–2017), kapittel 3.5.5.

68.

NOU 2017: 12, kapittel 9.2.

69.

Se kapittel 8.

70.

Alston 1994.

71.

Se kapittel 8.5.1 for mer om barnets beste.

72.

Ask og Kjeldsen 2015.

73.

Strandbu et al. 2016.

74.

Statistisk sentralbyrå 2020. Barn og unge i befolkningen. Stadig færre barn og unge i Norge. Hentet fra https://www.ssb.no/a/barnogunge/2020/bef/

75.

Løvgren og Svagård 2019. Ungdata junior er en anonym spørreskjemaundersøkelse der barn i alderen ti til tolv år svarer på spørsmål om hvordan de har det, og hva de driver med i fritiden og på skolen. I 2017 og 2018 deltok 15 529 barn i undersøkelsen som ble gjennomført i 21 kommuner og i 2 delbydeler i Oslo. Siden kommunene selv har valgt om de vil være med i Ungdata junior, er ikke tallene nødvendigvis nasjonalt representative. I 2019 gjennomførte enda flere kommuner Ungdata junior.

76.

Undersøkelsen baserer seg på svar fra de 259 700 elevene som deltok i årene 2016 til 2018. Resultatene er nasjonalt representative og baserer seg på undersøkelser gjennomført på ungdomstrinnet i 412 kommuner / Svalbard og på de fleste videregående skolene i landet. Rapporten oppdaterer de tidligere nasjonale ungdatarapportene som er utgitt årlig siden 2013 (se www.ungdata.no).

77.

Psykisk lidelse er en diagnose med utgangspunkt i et sett kriterier. Psykiske vansker er symptomer eller plager i hverdagen som går ut over trivsel og livskvalitet selv om diagnosekriteriene ikke er oppfylt.

78.

NOU 2019: 19, kapittel 4.3.2.

79.

Statistisk sentralbyrå definerer innvandrere som personer som er født i utlandet av to utenlandsfødte foreldre og fire utenlandsfødte besteforeldre. Statistisk sentralbyrå 2020. Befolkning. Nesten 15 prosent er innvandrere. hentet fra https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/nesten-15-prosent-er-innvandrere.

80.

Frønes 2011, s. 69.

81.

Friberg 2019.

82.

Statistisk sentralbyrå 2020. Inntekt og forbruk. Nesten 111 000 barn vokser opp med vedvarende lave husholdningsinntekter. Hentet fra https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og-publikasjoner/nesten-111-000-barn-vokser-opp-med-vedvarende-lave-husholdningsinntekter

83.

Statistisk sentralbyrå 2019. Inntekt og forbruk. Flere barn med vedvarende lave husholdningsinntekter. Hentet fra https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og-publikasjoner/flere-barn-med-vedvarende-lave-husholdningsinntekter

84.

Frønes 2011, s. 39–40.

85.

Bakken og Elstad 2012.

86.

Bakken et al. 2016.

87.

Aagre 2014.

88.

Bakken et al. 2016.

89.

Berge et al. 2019.

90.

Dearing et al. 2006.

91.

Yoshikawa et al. 2012. Dearing et al. 2006. og Evans et al. 2005.

92.

Conger og Donnellan 2007.

93.

Foster 2002.

94.

Mennesker med nedsatt funksjonsevne er bl.a. mennesker med langvarig fysisk, mental, intellektuell eller sensorisk funksjonsnedsettelse som i møte med ulike barrierer kan hindre dem i å delta fullt ut og på en effektiv måte i samfunnet, på lik linje med andre. Jf. FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (The UN Convention on the Rights of Persons with Disabilities (CRDP)), artikkel 1. Se for øvrig Skarstad 2019.

95.

I 2012 mente fire av ti foreldre at behovet for avlastning ikke var dekket, og seks av ti foreldre mente at behovene for støttekontakt og fritidsassistent ikke var tilstrekkelig dekket. Se Kittelsaa og Tøssebro 2014.

96.

Det finnes ingen registre som kan benyttes for å få en dekkende oversikt, og det er få utvalgsundersøkelser blant barn. Respondenter i SSBs levekårsundersøkelse om helse blir også intervjuet om helsetilstanden til sine barn i alderen 6–15 år. Dette gir en oversikt over andelen barn som har ulike typer funksjonsnedsettelse, uten at man kan trekke konklusjoner om totalantallet barn med nedsatt funksjonsevne. Rundt 3 prosent av barn og unge mellom 6 og 15 år har vansker med å se, 4 prosent har vansker med å høre, og samme andel har vansker med å uttrykke seg eller delta i fritidsaktiviteter og lek. 1 prosent av barna har vansker med å gå selv. De ulike typene av funksjonsnedsettelser fordeler seg relativt likt mellom gutter og jenter. 10 prosent oppgir at barna har lærevansker, og 8 prosent svarer at barna mottar ekstra hjelp, har støttelærer og/eller individuell plan. Det fremkommer klare kjønns- og aldersforskjeller. Gutter har i større grad enn jenter lærevansker og mottar ekstra hjelp. Omfanget av barn som får ekstra hjelp, stiger i takt med alderen. Bufdir 2020. Antall med nedsatt funksjonsevne. Ulike former for funksjonsnedsettelse. Hentet fra https://bufdir.no/Statistikk_og_analyse/Nedsatt_funksjonsevne/Antall/#heading7776

97.

Lundeby og Tøssebro 2006.

98.

Dolva, Kollstad og Kleiven 2013.

99.

Frønes 2011, s. 161-162.

100.

Det registreres ikke informasjon om etnisk tilhørighet for personer bosatt i Norge. Den samiske befolkningen i Norge er anerkjent som urbefolkning. Den samiske befolkningen har sine kjerneområder nord for Saltfjellet og sørsamene i Trøndelag. Dette området blir på samisk kalt Sápmi. Samene har sine tradisjonelle bosettingsområder i Norge, Sverige, Finland og Russland. Statistisk sentralbyrå 2018. Befolkning. Samisk statistikk 2018. Hentet fra https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/samisk-statistikk-2018

101.

Pettersen 2015.

102.

Barnombudsmannen i Sverige 2008.

103.

Barnombudsmannen i Sverige 2008, s. 24.

104.

Barnombudsmannen i Sverige 2008.

105.

Nasjonale minoriteter er av den norske regjeringen definert som grupper med langvarig tilknytning til landet. Med grupper menes det her etniske, religiøse og/eller språklige minoriteter med en langvarig tilknytning – i motsetning til det som omtales som innvandrere, som har en kortere historie i Norge. I Norge er det fem folkegrupper med status som nasjonale minoriteter: jøder, kvener/norskfinner, rom/sigøynere, romanifolk/tatere og skogfinner. Alle folkegruppene fikk status som nasjonale minoriteter i 1999. Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter pålegger statene å legge forholdene til rette for at de nasjonale minoritetene kan uttrykke, bevare og videreutvikle sin kultur og identitet.

106.

St.meld. nr. 15 (2000–2001) Nasjonale minoritetar i Noreg – Om statleg politikk overfor jødar, kvener, rom, romanifolket og skogfinnar, punkt 5.2.5.

107.

Store norske leksikon 2020. Kvener. Hentet fra https://snl.no/kvener

108.

Ibid.

109.

St.meld. nr. 15 (2000–2001), punkt 5.2.4.

110.

St.meld. nr. 15 (2000–2001), punkt 5.2.3.

111.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet 2009.

112.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet 2016.

113.

Barnekonvensjonen 1991, artikkel 31.

114.

Bakken 2018.

115.

Ibid.

116.

Ødegård, et al. 2016.

117.

Bakken 2018.

118.

Frønes 2011, s. 151.

119.

Ibid.

120.

Bakken 2019.

121.

Ibid.

122.

Medietilsynet 2018a og Bakken 2018.

123.

Medietilsynets undersøkelse Barn og medier 2020. 3395 barn og unge i alderen 9–18 år, fra 51 skoler over hele landet, har svart på undersøkelsen via et nettbasert spørreskjema i en skoletime.

124.

Medietilsynet 2020.

125.

Frønes 2011, s. 107–108.

126.

Vogt 2019.

127.

Barneombudet 2019.

128.

Staksrud 2013.

129.

Enjolras, et al. 2014.

130.

Medietilsynet 2020.

131.

Ibid.

132.

Medietilsynet 2018b.

133.

NOU 2019: 19, kapittel 11.

Til dokumentets forside