NOU 2020: 14

Ny barnelov — Til barnets beste

Til innholdsfortegnelse

7 Formål, virkeområde og regulering av grunnleggende prinsipper

7.1 Innledning

I dette kapitlet vurderer utvalget spørsmål om barnelovens formålsparagraf, regulering av lovens virkeområde og regulering av grunnleggende prinsipper. Utvalget bes i mandatet om å vurdere hvordan grunnleggende prinsipper kan komme tydeligere til uttrykk i loven.

Mandatet sier om regulering av grunnleggende prinsipper:

Hensynet til barnets beste er den grunnleggende rettesnoren for lovens regler og praktiseringen av dem. Videre har prinsippet om likestilling mellom far og mor i deres forhold til barnet betydning. Hensynet til barnets selvstendighet overfor foreldrene sine er viktig, særlig reglene om barnets selvbestemmelsesrett og medbestemmelsesrett. Utvalget bes om å vurdere hvordan grunnleggende prinsipper kan komme tydeligere til uttrykk i loven.

I kapittel 7.2 gis det en oversikt over gjeldende rett. Tidligere vurderinger av en eventuell regulering av formål eller grunnleggende prinsipper er inntatt i 7.3. I kapittel 7.4 ser utvalget hen til hvordan bestemmelser om formål og grunnleggende prinsipper er løst i andre lover. Nordisk rett er beskrevet i kapittel 7.5. Utvalgets vurderinger er samlet i et eget kapittel 7.6, der blant annet spørsmålet om regulering av formål og grunnleggende prinsipper drøftes i egne underpunkter.

7.2 Gjeldende rett

Gjeldende barnelov inneholder ingen formålsbestemmelse. Det er heller ingen bestemmelser om virkeområde, men derimot et eget kapittel om lovens anvendelse i saker med tilknytning til utlandet. Loven åpner med et kapittel om fødselsmelding som inneholder én paragraf.

Dagens barnelov inneholder heller ikke noe særskilt kapittel, eller samlet plassering, av det som i mandatet identifiseres som grunnleggende prinsipper. Barnets rett til å være med på avgjørelser som gjelder det selv, er plassert i § 31, som er en bestemmelse som er inntatt i lovens kapittel 5 om foreldreansvar og fast bosted. Det samme er bestemmelsen om barnets selvbestemmelsesrett i § 33. Regelen om barnets beste som rettesnor er inntatt i § 48, som er plassert i lovens kapittel 7 om saksbehandlingsregler. I lys av Grunnloven og barnekonvensjonen må det imidlertid legges til grunn at disse reglene har et videre virkeområde.

Prinsippet om likestilling mellom foreldrene i deres forhold til barnet fremgår ikke eksplisitt av barneloven.

7.3 Noen tidligere vurderinger

I de opprinnelige forarbeidene til barneloven av 1981 ble det ikke foretatt noen vurdering verken av om loven burde ha en formålsbestemmelse, eller av om grunnleggende prinsipper skulle reguleres.1

Utvalget som vurderte saksbehandling og prosess i foreldretvistsaker i NOU 1998: 17 Barnefordelingssaker, foreslo en egen lovbestemmelse om at barnets beste skal være avgjørende både for avgjørelser som treffes, og for selve saksbehandlingen.2 Utvalget anså dette å være i tråd med gjeldende rett, men at reglene om dette da fantes spredt i forskjellige bestemmelser.3 Ved departementets oppfølging av utredningen i Ot.prp. nr. 29 (2002–2003) uttalte departementet:

Intensjonen med utvalgets forslag bør etter departementets mening følges opp. Ved å fokusere på den viktige etiske grunnregelen om barnets beste i en generell og sentralt plassert bestemmelse innledningsvis synliggjøres dette grunnleggende prinsippet bedre, og det klargjøres at også de prosessuelle bestemmelser og valg av konfliktløsningsmodell må ha barnets beste som normativt prinsipp. Samtidig blir loven mer oversiktlig for brukerne enn dagens spredte lovgivningsteknikk.4

På bakgrunn av dette ble bestemmelsen om barnets beste tatt inn i lovens § 48 med endringslov 20. juni 2003 nr. 40 (i kraft 1. april 2004).

Utvalget som vurderte regler om farskap og medmorskap, kom i sin utredning NOU 2009: 5 Farskap og annen morskap med noen bemerkninger om barneloven som lå utenfor deres mandat, men som de likevel knyttet noen kommentarer til:

Under arbeidet har utvalget funnet at det er flere viktige mangler ved barneloven. Det er for eksempel ingen formålsbestemmelse i denne loven, i motsetning til andre sentrale lover som regulerer mellommenneskelige forhold og ikke minst for forholdet mellom det offentlige og borgerne. Det er påfallende at loven starter med en bestemmelse om fødselsmelding. Det er stadig satt inn nye kapitler; sist kapittel 4A med rettergangsregler som supplerer rettergangsreglene i kapittel 4 som er avgrenset til farskapssaker og saker om medmorskap.
Så er det plutselig verdimessige bestemmelser i andre prosesskapitler, se for eksempel § 48. Et forbud mot at foreldrene ikke kan inngå ekteskapsavtale på vegne av barnet er skutt inn som § 30a mellom innholdet i foreldreansvaret og rett for barnet til å være med på avgjørelser.
Det har gjennom tidene blitt foretatt en rekke avgrensede revideringer i loven. Spørsmålet er nå om det bør foretas en mer helhetlig lovgjennomgang og revidering. Farskapsutvalget ble verken sammensatt eller hadde et tidsperspektiv som har gjort det mulig å ha et mer utvidet perspektiv på arbeidet, herunder å se over flere regler i barneloven enn de som har vært relevante for utvalgets mer begrensede oppdrag.
Utvalget vil tilrå at Barne- og likestillingsdepartementet vurderer om det ikke nå er et behov for et noe større revidering av hele barneloven for å vurdere om alle regler er nødvendige, om de kommer i en naturlig rekkefølge, om det bør innføres en formålsbestemmelse for å være sikret at hele loven er verdiforankret mv. Dette arbeidet vil både ha et rettsteknisk (regelforenklende) siktemål i tillegg til å vurdere om loven framstår som sammenhengende og godt redigert, eller om det bør foretas mer omfattende, og kanskje også enkelte substansielle endringer, for å nå dette siste siktemålet.5

7.4 Noen sammenlignbare lover

I mandatet blir utvalget bedt om å i sitt arbeid blant annet vurdere hvordan sammenlignbare problemstillinger er løst i barnevernloven og utviklingsarbeidet på dette området.

Barnevernloven har siden vedtakelsen hatt et eget kapittel om lovens formål og virkeområde. Etter hvert har kapitlet blitt utvidet til også å inneholde grunnleggende rettigheter for barn og grunnleggende krav til barnevernet. Ytterligere bestemmelser som regulerer grunnleggende prinsipper, er foreslått i forslaget til ny barnevernslov.6

Formålsparagrafen i barnevernloven ble endret i 2018 etter en lengre debatt, der det sentrale spørsmålet var om ordet «kjærlighet» skulle inn i lovens formålsparagraf eller ikke.7 Departementet viste i lovforslaget til at mange barn i barnevernet over flere år hadde fremhevet betydningen av å bli møtt med varme og kjærlighet fra voksne, og departementet uttrykte at det var viktig å lytte til barnas innspill til lovendringene.

Barnevernloven § 1-1 annet punktum lyder:

Loven skal bidra til at barn og unge møtes med trygghet, kjærlighet og forståelse og at alle barn og unge får gode og trygge oppvekstvilkår.

Verken ekteskapsloven eller arveloven har noen formålsbestemmelser. Heller ikke den nye arveloven som trer i kraft 1. januar 2021, har en formålsbestemmelse, men derimot en bestemmelse om «hva loven gjelder», altså en bestemmelse om saklig virkeområde. Bestemmelsen henger sammen med at ny arvelov er en lov om både arv og dødsboskifte og slik sett en utvidelse av det saklige virkeområdet. I NOU 2004: 16 Vergemål ønsket flertallet i utvalget å innta en formålsbestemmelse i ny lov om vergemål, men dette ble ikke fulgt opp av departementet i proposisjonen og ble heller ikke vedtatt i loven.8 I lovens innledende bestemmelser er det inntatt både bestemmelser om saklig virkeområde, definisjoner og lovens anvendelse på Svalbard (geografisk virkeområde).

Adopsjonsloven har en formålsbestemmelse som lyder:

§ 1 Lovens formål
Formålet med loven er at adopterte barn skal få en trygg oppvekst ved at det etableres varige, rettslige bånd som tilsvarer forholdet mellom barn og foreldre. ​
Ved adopsjon av personer som er fylt 18 år, er formålet med loven å bekrefte rettslig eksisterende bånd tilsvarende forholdet mellom barn og foreldre.

Loven har ellers ingen bestemmelser om saklig virkeområde. Hensynet til barnets beste er inntatt som en bestemmelse tidlig i loven i kapittel 2 om generelle vilkår, § 4, som «det overordnede hensynet ved adopsjon», jf. barnekonvensjonen artikkel 21. Bestemmelsen om barns deltakelse og samtykke er plassert i samme kapittel i § 9.

Formålsbestemmelser er vanligere i offentligrettslige lover enn i privatrettslige, men det er ingen regler om dette. Mange lover er dels privatrettslige og dels offentligrettslige, og blant disse finnes det flere lover med formålsparagrafer.

7.5 Hvordan er dette løst i nordisk lovgivning?

I det videre vil det gis en enkel oversikt over bruk av formålsbestemmelse og regulering av grunnleggende prinsipper i nordisk barnelovgivning. Selv om det er ulike lovgivningstradisjoner, og ikke direkte overførbart, kan det være av interesse for vurderingen.

I Finlands lag angående vårdnad om barn och umgängesrätt9 er det ikke en særskilt regulering av generelle prinsipper. Loven inneholder likevel et innledende kapittel om «Almänna stadgangen», der formålet til for eksempel «vårdnad» og samvær listes opp. Som eksempel vises til 1 §:

Vårdnad om barn
Syftet med vårdnaden om barn är att trygga en balanserad utveckling och välfärd för barnet enligt dess individuella behov och önskemål. Vårdnaden bör trygga positiva och nära människokontakter i synnerhet mellan barnet och föräldrarna. Också andra relationer som är viktiga för barnet ska vårdas.
Barn ska ges en god vård och uppfostran samt ägnas en med hänsyn till barnets ålder och utvecklingsnivå behövlig tillsyn och omsorg. Barnet bör om möjligt ges en trygg och stimulerande uppväxtmiljö samt en utbildning som motsvarar dess anlag och önskemål. Barnet ska skyddas mot alla former av fysiskt eller psykiskt våld, försumlig behandling eller utnyttjande.
Barnet bör uppfostras så att det får förståelse, trygghet och ömhet. Barnet får inte undertryckas, agas eller utsättas för annan kränkande behandling. Barnet bör stödjas och uppmuntras i sin utveckling till självständighet, ansvarsfullhet och vuxenhet.

I Sveriges föräldrabalk10 er det verken formålsbestemmelse eller samlet regulering av grunnleggende prinsipper.

Forældreansvarsloven i Danmark har ingen klassisk formålsbestemmelse og heller ikke en samlet regulering av grunnleggende prinsipper. Se likevel lovens § 1:

I alle forhold, som er omfattet af denne lov, skal hensynet til barnets bedste og barnets ret til trivsel og beskyttelse komme i første række.

Den islandske barneloven åpner med en artikkel som regulerer sentrale rettigheter for barn.11 Bestemmelsen lyder, i engelsk oversettelse:

Children have the right to live, develop and enjoy protection, care and other rights corresponding to their age and maturity and without discrimination of any type. Children may not be subjected to violence or harsh treatment of any type or to other degrading treatment.
At all times, children’s best interests shall be given prior consideration when decisions are taken regarding their affairs.
Children are entitled to express their opinions on all matters regarding them; fair consideration shall be given to their opinions in accordance with their age and maturity.

7.6 Utvalgets vurdering

7.6.1 Formålsparagraf

Dagens barnelov har som nevnt aldri hatt noen formålsparagraf. Inge Lorange Backer skriver om formålsparagrafer:

Formålsbestemmelser er blitt vanlige i lovgivning som gjelder offentlig tjenesteyting eller gir forvaltningen fullmakter. Formålet kan tjene både som rettesnor for bruk av fullmaktene og for lovtolkingen, og de kan informere om begrunnelsen for loven.12

Det er mindre vanlig med formålsbestemmelser i lover på privatrettens område. Barneloven er i utgangspunktet en lov av privatrettslig karakter, men loven tillegger det offentlige visse oppgaver og myndigheter. I tillegg gir loven regler om saksbehandling og er dermed dels også en prosesslov. Det er derfor vanskelig å gi noe utgangspunkt om hvorvidt det er naturlig eller ikke med en formålsbestemmelse i loven.

Ved å innta en formålsbestemmelse i loven kan man gi visse verdimessige signaler om hvilke formål loven skal ivareta. En formålsbestemmelse kan også tenkes å anvendes som moment til tolkningen av de forskjellige bestemmelsene, for eksempel slik at dommeren ser hen til formålsbestemmelsen når avgjørelsen byr på tvil. Samtidig kan det hevdes at i en lov som barneloven er det viktig at private skal kunne forutberegne sin rettsstilling direkte med utgangspunkt i de materielle bestemmelsene i loven, og at man derfor bør unngå bestemmelser som ikke gir konkrete regler.

Det kan også være vanskelig å identifisere ett konkret formål som loven skal ivareta. I motsetning til adopsjonsloven, som har som sitt grunnleggende formål å gi adopterte barn en trygg oppvekst ved at det etableres rettslige bånd, har ikke barneloven ett tilsvarende grunnleggende formål (eller en bestemt oppgave), men derimot flere ulike. Loven skal blant annet fastslå hvem som er foreldre til barn, hvilke plikter og myndighet disse har, regler om foreldreansvar og hvor barnet skal bo etter samlivsbrudd, forsørgelse av barn og hvordan tvist mellom foreldrene skal løses.

Som nevnt kan en formålsbestemmelse i loven gi visse verdimessige signaler, og ved å åpne for en slik debatt kan man få en generell debatt om hvilke verdier barneloven skal forankres i. Når det nå gjøres en helhetlig gjennomgang av loven, kan det hevdes at det er på sin plass med en slik generell debatt. Samtidig kan dette bidra til å flytte oppmerksomheten fra debatt om de materielle bestemmelsene og slik sett være tilslørende for hvilke verdimessige prioriteringer loven egentlig gjør.

Utvalget har kommet til at det ikke ønsker å gi en tradisjonell formålsbestemmelse i barneloven. Som nevnt er det vanskelig å identifisere ett konkret formål med barneloven. Derimot ønsker utvalget at lovens innledende bestemmelser skal gi uttrykk for viktige verdier som loven bygger på, se nærmere under i punkt 7.6.3.

Utvalget foreslår at loven skal åpne med en bestemmelse som formulerer prinsippet om barnets beste. Dette prinsippet, og betydningen for barneloven, er nærmere omtalt i punkt 8.5.1.

I tillegg har utvalget sett hen til debatten om formålsparagrafen i ny barnevernlov og vurdert om deler av barnevernlovens formålsparagraf bør speiles i barnelovens innledende bestemmelse.

Utvalget mener at elementer fra debatten om barnevernlovens formålsparagraf har overføringsverdi til barneloven. Det er klart at det for alle barn er sentralt å oppleve kjærlighet. Også barnekonvensjonens fortale, som skal gi veiledning om konvensjonens bakgrunn og formål, anvender begrepet «kjærlighet». Det følger av fortalen at statene som er part i konvensjonen, «erkjenner at barn bør vokse opp i et familiemiljø, i en atmosfære av glede, kjærlighet og forståelse for å sikre full og harmonisk utvikling av deres personlighet».

Samtidig er det forskjeller mellom barnevernloven og barneloven. Mens formålsparagrafen i barnevernloven etter forarbeidene skal signalisere en forventning om hvordan barnevernsarbeidere skal møte barn, er det mer usikkert om det synes like naturlig å oppstille slike forventninger til de profesjonelle aktørene etter barneloven, som ikke er tjenesteutøvere på samme måte som barnevernsarbeidere.

Den mest naturlige adressaten for en formulering om kjærlighet er antakelig barnets foreldre, også i lys av det siterte fra barnekonvensjonens fortale. Derfor har utvalget også valgt å inkludere ordet kjærlighet i bestemmelsen om foreldreansvarets innhold, se kapittel 10 og lovforslaget § 6-4.

Utvalget mener imidlertid at de verdiene som uttrykkes i barnevernloven § 1-1 annet punktum, har et generelt virkeområde som egner seg som overordnede verdier for reglene som følger av barneloven. Bestemmelsen er imidlertid noe omformulert i barneloven, for å passe inn i en nynorsk språkdrakt. I tillegg mener utvalget at begrepet «forståelse» bør erstattes av «respekt», som gir uttrykk for mye av det samme, men som tar barnet mer på alvor som selvstendig individ. Utvalget ønsker etter dette at lovens første bestemmelse skal gi uttrykk for verdiene kjærlighet, respekt og trygg oppvekst.

7.6.2 Særlig om virkeområde

Loven har som nevnt per i dag ingen bestemmelser om saklig virkeområde, og det har den heller aldri hatt. Utvalget antar at dagens arbeidsdeling i lovverket, særlig forholdet mellom barnelov, barnevernlov og vergemålslov, nå er såpass sterkt forankret og festnet rett at man ikke trenger en bestemmelse om saklig virkeområde for å forklare hva lov om barn og foreldre dreier seg om. Samtidig er det ikke nødvendigvis innlysende for folk flest at loven for eksempel ikke inneholder regler om barnevern. Utvalget finner det imidlertid vanskelig å formulere en presis bestemmelse om lovens saklige virkeområde og vil ikke foreslå dette. Et beslektet emne er spørsmålet om loven bør uttrykke hvem loven gjelder for, slik barnevernloven § 1-3 gir uttrykk for at den gjelder tiltak og tjenester for barn under 18 år, men også eldre barn på visse vilkår. Utvalget kan ikke se at problemstillingen settes på spissen i barneloven, eller at man kan lage en lignende, overordnet bestemmelse for hele loven. Gjennom bestemmelsen om foreldreansvarets opphør ved fylte 18 år fremgår det av sammenhengen at det for eksempel ikke er aktuelt å reise foreldretvist etter at barnet har fylt 18 år. Bestemmelsene om bidrag har særregler om barn som har fylt 18 år, mens bestemmelsene om foreldreskap på sin side ikke har noen øvre aldersgrense, slik at et «barn» som selv har vært voksen i flere tiår, kan reise sak om sitt opphav etter bestemmelsene i loven.

Et annet spørsmål er om det er nødvendig eller hensiktsmessig med bestemmelser om geografisk virkeområde. Av veilederen Lovteknikk og lovforberedelse følger dette:

For annen offentligrettslig lovgivning enn strafferett, og for privatrettslig lovgivning, finnes ingen alminnelige regler i norsk lovgivning om norsk retts geografiske virkeområde. Dersom det er ønskelig at norske offentligrettslige lovregler også skal gjelde for forhold utenfor riket, bør dette sies uttrykkelig i lovteksten. I slike tilfeller bør det normalt også utformes bestemmelser om hvilken tilknytning lovens rettssubjekter skal ha til Norge, jf. punkt 7.1.6, og det bør overveies hvordan reglene skal håndheves når det gjelder forhold utenfor riket. Man kan ikke vente at utenlandske myndigheter vil anvende norske offentligrettslige lovregler.
Privatrettslige lovregler reiser ikke tilsvarende problemer. I utgangspunktet vil det følge av lovfestede eller ulovfestede lovvalgsregler om norsk eller fremmed rett får anvendelse. I noen tilfeller kan det likevel være grunn til å gi særskilte lovvalgsregler fordi de alminnelige lovvalgsreglene er uklare, usikre eller gir et uønsket resultat.13

Utvalget viser til at det foreslår videreføring av et eget kapittel i loven som særskilt regulerer saker etter loven med tilknytning til utlandet. Dette kapitlet regulerer blant annet lovvalgsregler og spørsmålet om når loven kommer til anvendelse. En bestemmelse om lovens geografiske virkeområde synes derfor ikke nødvendig.

7.6.3 Særlig om grunnleggende prinsipper

Når det gjelder spørsmålet om grunnleggende prinsipper, er dette dels et spørsmål om innhold, dels et spørsmål om struktur og plassering. Her er det i utgangspunktet ingen lovtekniske regler eller retningslinjer. En fordel med å lovfeste grunnleggende prinsipper kan være at de gir loven visse verdimessige forankringer, jf. ovenfor om formålsparagraf. Dette kan være nyttig for den som skal treffe avgjørelse eller inngå avtale etter loven – dersom valg av løsning byr på tvil, kan man se hen til de grunnleggende prinsippene (slik som i dag, med dagens § 48, som gjennomgående anvendes av domstolene). Samtidig kan det hevdes at slike prinsipper kan gjøre det vanskeligere for borgere å orientere seg i loven, og at loven i liten grad bør inneholde bestemmelser som ikke gir konkrete materielle rettigheter og plikter.

Mandatet gir imidlertid en klar oppfordring om å vurdere hvordan grunnleggende prinsipper kan komme tydeligere til uttrykk i loven. Utvalget har sett dette spørsmålet særlig i sammenheng med spørsmålet om hvordan barns grunnleggende menneskerettigheter bør reflekteres i loven. Som det fremgår av kapittel 8, mener utvalget at enkelte av barns menneskerettigheter er så grunnleggende at de bør komme frem av overordnede prinsippbestemmelser i et innledende kapittel i loven, slik også barnevernlovens første kapittel gir uttrykk for noen grunnleggende rettigheter for barn. For den nærmere drøftelsen av dette strukturelle grepet, samt vurderingen av hvilke av barns rettigheter som skal fremgå av lovens innledende kapittel, vises det til kapittel 8.

Et annet spørsmål er om lovens innledende kapittel bør gi uttrykk for noen andre grunnleggende prinsipper enn barns rettigheter. Som nevnt er det i barnevernlovens innledende kapittel, i tillegg til grunnbestemmelser om barns rettigheter, også inntatt bestemmelser som oppstiller grunnleggende krav til tjenesten: forsvarlighetskrav og plikt til å samarbeide med barn og foreldre.14 Utvalget viser til at selv om barneloven i utgangspunktet har karakter av en privatrettslig lov, er det også aktører som har oppgaver etter denne loven, ikke minst aktørene som har oppgaver i forbindelse med foreldretvister. Noen overordnede krav til rettens aktører er formulert i gjeldende lovs kapittel om saksbehandling, se §§ 49 og 59. Utvalget har vurdert om noen grunnleggende krav til dem som har oppgaver etter barneloven, bør tas inn i et slikt grunnleggende kapittel, men mener at disse først og fremst gjør seg gjeldende i saksbehandlingsreglene om foreldretvister, og at de bør inntas der.

Mandatet for barnelovutvalget peker på «prinsippet om likestilling mellom far og mor i deres forhold til barnet» i mandatpunktet om regulering av grunnleggende prinsipper. Utvalget har derfor særskilt vurdert om loven bør gi uttrykk for prinsippet om likestilt foreldreskap.

Med «prinsippet om likestilling mellom far og mor i deres forhold til barnet» forstår utvalget utgangspunktet om at begge foreldrene skal være likeverdige omsorgspersoner og ha samme rettigheter og plikter overfor barnet, enten foreldrene bor sammen eller ikke, innenfor rammene av hva som er til det enkelte barnets beste. Utvalget vil understreke at prinsippet åpenbart har sin berettigelse også der foreldrene er av samme kjønn, og vil derfor i det følgende ikke benytte begrepene «far og mor», selv om dette benyttes i mandatet.

Utvalget viser til at prinsippet om likestilt foreldreskap lenge har vært en politisk rettesnor for utviklingen av barneloven. Allerede ved lovens vedtakelse i 1981 kom sentrale lovbestemmelser som sikret likestilling, inn, for eksempel bestemmelsen om at foreldre som skiller eller separerer seg, har felles foreldreansvar frem til en eventuell avtale eller avgjørelse går ut på noe annet.15 Senere har mange lovendringer søkt å oppnå større grad av likestilling, senest lovforslagene som ble fremmet gjennom proposisjonen som fikk navnet «Endringer i barnelova mv. (likestilt foreldreskap)» fra 2016.16

Samtidig er det fortsatt aktører som mener at loven ikke i tilstrekkelig grad anerkjenner at begge foreldre skal være likeverdige og likestilt i deres forhold til barnet. Deler av denne problemstillingen adresserer utvalget i de konkrete vurderingene av de materielle lovbestemmelsene i lovforslaget, særlig i bestemmelsene om foreldreansvar, bosted og samvær. Et spørsmål er imidlertid om loven bør gi uttrykk for at likestilt foreldreskap er et grunnleggende prinsipp som loven bygger på.

Utvalget viser til at det etter loven skal treffes en rekke avgjørelser der dommeren må ta stilling til spørsmålet om hvem som skal ha foreldreansvaret, hvor barnet skal bo, om det skal være samvær, og i så fall hvor mye. Disse avgjørelsene skal, både etter dagens lov og med utvalgets forslag, først og fremst rette seg etter hva som er best for barnet.

Utvalget mener at barnets beste skal være den overordnede rettesnoren for alle handlinger og avgjørelser etter loven. Etter utvalgets syn synes det da unaturlig at likestilt foreldreskap løftes opp som et annet grunnleggende hensyn. Det er etter utvalgets syn ingen tvil om at loven i stor grad skal bygge på prinsippet om likestilt foreldreskap. Slik utvalget ser det, er dette imidlertid noe som ivaretas av de konkrete materielle bestemmelsene i loven, heller enn en rettesnor for vurderingen i saker etter loven. Det vil etter utvalgets syn aldri være rom for at en dommer kan treffe en avgjørelse som først og fremst bygger på ønsket om å likestille foreldrene. En annen sak er at det i en barnets beste-vurdering svært ofte vil vise seg at det er til barnets beste å opprettholde kontakten med begge foreldre. I noen tilfeller er det imidlertid ikke til barnets beste å ha foreldre som er likestilt i sine omsorgsoppgaver overfor dem. Etter utvalgets syn ivaretas derfor dimensjonen om likestilt foreldreskap gjennom vurderingen av barnets beste som alle handlinger og avgjørelser skal bygge på.

Fotnoter

1.

NOU 1977: 35 og Ot.prp. nr. 62 (1979–80).

2.

NOU 1998: 17, punkt 1.1.

3.

NOU 1998: 17, punkt 7.2.

4.

Ot.prp. nr. 29 (2002–2003), punkt 4.2.3.

5.

NOU 2009: 5, punkt 2.6.

6.

Høringsnotat med forslag til ny barnevernslov 2019.

7.

Prop. 169 L (2016–2017), kapittel 4.

8.

NOU 2004: 16, punkt 3.4.2.

9.

Lag angående vårdnad om barn och umgängesrätt 8.4.1983/361.

10.

Föräldrabalk (1949:381).

11.

Barnalög no. 76, 27. mars 2003, på engelsk Children Act No. 76, 27 March 2003.

12.

Backer 2013, s. 120.

13.

Fra Justisdepartementets lovavdeling 2000. Lovteknikk og lovforberedelse, s. 98.

14.

Ytterligere krav er foreslått i departementets høringsnotat med forslag til ny barnevernslov av 4. april 2019.

15.

Se nærmere i utredningens punkt 4.5.

16.

Prop. 161 L (2015–2016).

Til dokumentets forside