6 Organisatoriske spørsmål

6.1 OVERSIKT

Etter loven skal et aksjeselskap ha en organisasjon. Selskapets øverste myndighet er generalforsamlingen, som er en aksjeeierforsamling. Ved siden av generalforsamlingen har aksjeloven regler om fire ledelsesorganer: administrerende direktør (daglig leder), styret, bedriftsforsamlingen og representantskapet. Hvor mange av disse organene som er obligatoriske, beror på selskapets art. Loven gir rom for mange alternativer når det gjelder selskapenes ledelsesstruktur.

Loven gir ikke de forskjellige organene klart atskilte kompetanseområder. Loven forutsetter for eksempel at styret ved siden av tilsynsfunksjonen kan delta aktivt i forvaltningen av selskapet. Både styret og administrerende direktør har kompetanse når det gjelder forvaltningen av selskapet, og både styret og bedriftsforsamlingen har en tilsynsfunksjon.

6.2 GENERELLE SPØRSMÅL

6.2.1 Aksjelovutvalgets forslag

Aksjelovutvalget har følgende prinsipielle syn på aksjelovens regulering av selskapsorganene (utredningen side 51-52):

«Både Aksjelovgruppen i NOU 1992: 29 s 144-145 og Justisdepartementet i Ot prp nr 36 (1993-94) s 123-124 vurderte om prinsipielle endringer i gjeldende aksjelovs regulering av selskapsorganene burde foretas. Det ble vist til at regelverket dels er unødig komplisert, dels uklart, bl a med hensyn til hvem som kan treffe beslutninger og til forholdet mellom selskapsorganene.

Også utvalget finner gjeldende regulering på enkelte punkter komplisert. Kompleksiteten ligger bl a i at aksjeloven krever at et aksjeselskap, avhengig av selskapets vedtekter, aksjekapital og antallet ansatte, har en organisasjonsstruktur med fem mulige selskapsorganer: administrerende direktør, styre, bedriftsforsamling, representantskap og generalforsamling. I tillegg kommer revisor, samtidig som særlovgivning for ulike typer av aksjeselskap kan stille krav om ytterligere tilsynsorganer. For ulike typer av finansinstitusjoner gjelder f eks et krav om å ha kontrollkomite.

Flere av de ulike typer organer kan dels ha blandet kompetanse, herunder både ledelses- og tilsynskompetanse, dels kompetanse innen samme område (overlapping). Dette kan gi uklare skiller mellom de ulike organers kompetanse. Styret har som eksempel både ledelses- og tilsynskompetanse. Samtidig har både styret og administrerende direktør en ledende rolle i forvaltningen av selskapet.

I EU ble det på 1980-tallet arbeidet med forslag til et femte selskapsdirektiv som om det skulle bli vedtatt, vil inneholde en felles europeisk regulering av bl a ledelsesstrukturen i aksjeselskaper. Status for arbeidet med EUs femte direktiv er imidlertid at dette fremdeles ikke foreligger i noen omforenet form. Utvalget legger til grunn at noen snarlig vedtakelse av et femte selskapsdirektiv heller ikke kan ventes.

Den norske reguleringen avviker fra ordningene i andre europeiske land. Svakhetene ved gjeldende regulering ble vurdert av både Aksjelovgruppen og departementet med henblikk på om det burde foretas til dels omfattende endringer i forhold til gjeldende aksjelov. Det ble særlig pekt på behovet for å klargjøre ledelsesstruktur og kompetansefordeling i et aksjeselskap. Både Aksjelovgruppen og departementet la dessuten vekt på ønskeligheten av å foreta en tilpasning til en felles europeisk regulering. Så lenge EU-direktivet var på forslagsstadiet fant man det imidlertid mest hensiktsmessig å avvente en prinsipiell gjennomgang inntil ordlyden i direktivet endelig var fastsatt og vedtatt implementert.

Som pekt på av Aksjelovgruppen i NOU 1992: 29 s 145 innebærer løsninger i tråd med det foreliggende direktivutkast «vesentlige endringer i ledelsesstrukturen i norske aksjeselskaper. Organiseringen av ledelsesorganene har stor praktisk betydning for selskapene, og det er grunn til å overveie endringsforslag her særlig nøye. Gruppen mener derfor at man i denne omgang bør være forsiktig med å innføre preseptoriske regler som pålegger selskapene en funksjonsdeling.»

Utvalget er enig i Aksjelovgruppens syn, som departementet ga tilslutning til i Ot prp nr 36 (1995-96) s 123. En bør derfor vente med å vurdere vidtrekkende endringer i regelverket om ledelsesorganene inntil spørsmålet om mulige felles regler er endelig avklaret. Hovedtrekkene i gjeldende regulering av selskapsorganene foreslås derfor videreført, både mht de organer et aksjeselskap skal ha og hvilken kompetanse disse er tillagt. ... Utvalget vil på denne bakgrunn dessuten foreslå enkelte endringer i gjeldende regelverk som kan sies å være av mer prinsipiell karakter, som vil bli nærmere begrunnet nedenfor. Dette gjelder forslag som alle er begrunnet i behovet for å gjøre reglene for aksjeselskaper enklere og mer fleksibelt slik at det blir lettere for selskapene å tilpasse styringsstrukturene til selskapets egenart. For allmennaksjeselskapene som i tilfelle vil omfattes av EUs nye direktiver, er någjeldende regler i hovedsak videreført.

Aksjeeier- og kreditorvernet er grunnleggende prinsipper i aksjeretten som gir føringer også på utformingen av regelverket om styringsstrukturen og beslutningsprosessen i et aksjeselskap. Samtidig er det innenfor dette området også en god del fravikelige regler som nærmest har karakter av å være ordens- og kjøreregler. Slike regler fyller praktiske behov som normalregler for selskaper flest. Etter utvalgets syn er det grunn til i hovedsak å videreføre slike regler også for aksjeselskaper ... .

Mangfoldet innen gruppene av aksjeselskaper er av vesentlig betydning ved utformingen av lovregler om styringsorganene. Utvalget har søkt å finne en balanse mellom på den ene siden aksjerettens grunnleggende formål og på den annen side behovene for en praktisk tilgjengelig men også tilstrekkelig ensartet ordning. En har derfor valgt å legge vekt på visse minstekrav som skal gjelde for alle aksjeselskaper, samtidig som der er bygget tilstrekkelig fleksibilitet inn i regelverket for å kunne imøtekomme de høyst ulike behov det enkelte selskap måtte ha. Fleksibiliteten kan bygges inn gjennom adgang til å fravike lovens normalordninger i vedtektsbestemmelser eller på annen måte slik at selskapene kan tilpasse styringsstruktur og beslutningsprosesser ut fra egne behov.

Graden av fleksibilitet i regelverket bør imidlertid bero på om det skal gjelde allmennaksjeselskap eller aksjeselskap. I selskap med liten aksjespredning vil det normalt være tettere kontakt mellom aksjeeierne, styret og daglig leder enn i allmennaksjeselskaper. Disse gruppene vil derfor oftere kunne være overlappende og stå i et nærmere forhold til hverandre ved forvaltningen av selskapet. I slike forhold vil også formaliserte beslutningsprosesser ha vanskelig for å få tilstrekkelig gjennomslag i praksis. Det er nødvendig å forholde seg til disse realitetene. Utvalget har derfor gjennom ulike forslag knyttet til selskapsorganene og beslutningsprosessen i mindre og mellomstore selskaper søkt å imøtekomme et praktisk behov for å kunne forenkle styringsstruktur og beslutningsprosess. For allmennaksjeselskaper er situasjonen annerledes. Aksjeeierne vil ikke på samme måte verken være involvert i forvaltningen eller i kontakt med styret eller daglig leder i selskapet. Behovet for ufravikelige minstevilkår til styringsstrukturen og beslutningsprosessen blir derfor et annet. Adgangen til å fravike lovens normalordning kan derfor begrenses i forhold til det som gjelder for aksjeselskaper.

Forpliktelsene etter EØS-avtalen gjelder i hovedsak bare for allmennaksjeselskap. Lovgivningen for aksjeselskaper kan dermed vurderes på fritt grunnlag og utformes ved vanlig avveining av de kryssede hensyn som gjør seg gjeldende ved reguleringen av selskaper som driver i aksjeselskapets form, jf Innst O nr 23 (1995-96) s 1. Det overordnede mål for utvalget ved vurdering av regelverk om selskapsorganer i aksjeselskaper har således vært å finne frem til regler som er best mulig tilpasset de fleste selskaper som benytter denne selskapsform. Den betydelige variasjonsbredde som fins innenfor denne gruppen selskaper, innebærer imidlertid atskillelige begrensninger i muligheten til å oppnå dette ved generelt virkende lovregler.

I Justiskomitéens innstilling (Innst O nr 45) s 3, bes det særlig om at utvalget vurderer «de mange organisatoriske reglane, m a bør dei mange fråvikelege reglane vurderast». Utvalget antar at komitéen her særlig sikter til fravikelige regler om selskapsorganene og beslutningsprosess. ... Utvalgets syn er at det i praksis vil være behov for en god del slike regler. Valget står derfor mellom enten å innta dem i form av fravikelige normalregler i loven eller overlate det til vedtektene å fastsette de reglene det er behov for. Har ikke loven selv slike regler, vil det derfor stilles større krav til vedtektenes utforming. Stiftelsesprosessen vil da bli mer tungvint og forholdene mer uensartet. Gir loven normalregler, vil selskapene derimot kunne begrense seg til å ta inn i vedtektene de særlig regler som det enkelte selskap måtte ha behov for. Samtidig får man en større grad av enhetlig struktur på selskapsorganene i aksjeselskap og en beslutningsprosess som i hovedtrekkene er mer lik.

I tråd med departementets forslag i Ot prp nr 36 (1993-94) foreslår utvalget videreført obligatoriske krav om at alle aksjeselskaper skal ha generalforsamling, styre og revisor. Utvalget foreslår i likhet med Ot prp nr 36 (1993-94) at ordningen med representantskap oppheves. Ordningen med bedriftsforsamlingen er derimot foreslått videreført. Aksjelovgruppens forslag om å oppheve ordningen med bedriftsforsamling, ble imidlertid ikke fulgt opp av departementet, se Ot prp nr 36 (1993-94) s 123, og dette standpunktet er lagt til grunn av utvalget. Av aksjelovens nåværende fire ledelsesorganer ved siden av generalforsamlingen foreslås følgelig tre opprettholdt: administrerende direktør, styre og bedriftsforsamling.»

6.2.3 Høringsinstansenes syn

Svært få uttaler seg generelt om organisatoriske spørsmål . Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon og Næringslivets Hovedorganisasjon stiller seg positive til at graden av avtalefrihet differensieres mellom aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper. I uttalelsen fra HSHheter det:

«Vi ser derfor positivt på at det foreliggende forslag for så vidt gjelder aksjeselskaper, legger opp til fleksibilitet for å imøtekomme de høyst ulike behov det enkelte selskap måtte ha. HSH synes det er en god ordning at regelverket har normalordninger som kan fravikes ved vedtektsbestemmelse eller på annen måte. HSH er enig med aksjelovutvalget i at det i allmennaksjeselskaper er behov for ufravikelige minstevilkår. Dette fordi aksjeeierne ikke på samme måte er involvert i forvaltningen eller i kontakt med styret eller daglig leder slik man er i aksjeselskaper.»

Den Norske Bankforening tar opp spørsmålet om bedriftsforsamling og representantskap i finansinstitusjoner. Foreningen mener at det både for aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper er behov for å vurdere disse problemstillinger. Dette begrunnes med at det er nødvendig å se en effektiv ansatterepresentasjon i sammenheng med en effektiv styringsstruktur i selskapene.

6.2.4 Departementets vurdering

Det gjør seg gjeldende motstridende hensyn ved utformingen av reglene om ledelsesstrukturen. På den ene siden bør loven i mange tilfeller gi rom for fleksibilitet når det gjelder det enkelte selskaps organisering. På den annen side gir hensynet til aksjeeierne og kreditorene føringer på både styringsstrukturen og beslutningsprosessen i selskapene. For øvrig er det en fordel om loven gir klare regler når det gjelder kompetansefordelingen mellom ledelsesorganene.

Justisdepartementet deler langt på vei de synspunktene Aksjelovutvalget gir uttrykk for når det gjelder ønsket om å oppnå regelforenkling og behovet for å klargjøre kompetanseforholdet mellom styret og daglig leder. Departementet er imidlertid også enig i at en eventuell gjennomgang av reglene med sikte på en mer radikal omlegging av ordningen etter gjeldende lov, bør ses i sammenheng med utviklingen innenfor EU. Det virker lite hensiktsmessig å pålegge selskapene å foreta omfattende endringer i sin organisasjon med korte mellomrom. På den annen side er det viktig å få frem at dette utgangspunktet ikke er til hinder for at små aksjeselskaper - både etter gjeldende rett og etter forslaget her - kan operere med en svært enkel selskapsorganisering. Departementet mener derfor at man foreløpig bør la mer prinsipielle spørsmål om ledelsesstrukturen og kompetansefordelingen ligge.

Når det gjelder spørsmålet om bedriftsforsamling og representantskap i finansinstitusjoner, vil disse problemstillingene bli vurdert av Banklovkommisjonen.

6.3 GENERALFORSAMLINGEN

6.3.1 Innledning

Gjeldende lov inneholder en utførlig regulering av generalforsamlingen og dennes myndighetsutøvelse. Denne reguleringen må ses på bakgrunn av at generalforsamlingen er selskapets øverste myndighet og at det er behov for regler som beskytter aksjeeierne i forhold til ledelsen, minoriteten i forhold til flertallet osv.

Generalforsamlingen kan aldri drive selskapet: forvaltningen av selskapet (og en rekke konkrete oppgaver) må overlates til (særlig) styret. På enkelte områder har generalforsamlingen en eksklusiv avgjørelsesmyndighet. Dette gjelder blant annet saker som angår aksjeeiernes rettsstilling eller selskapsforholdet som sådanne, for eksempel vedtektsendringer. Som hovedregel har generalforsamlingen både instruksjons- og omgjøringsmyndighet overfor andre selskapsorganer.

Aksjelovutvalget foreslår ingen store endringer i bestemmelsene om generalforsamlingen. Enkelte endringer av prinsipiell eller praktisk betydning er behandlet nedenfor.

6.3.2 Tidspunkt for avholdelse av ordinær generalforsamling

6.3.2.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende lov § 9-5 er fristen for å avholde ordinær generalforsamling seks måneder etter utgangen av regnskapsåret. På den ordinære generalforsamlingen skal blant annet årsoppgjøret og revisjonsberetningen behandles. Siden regnskapsåret som den store hovedregelen følger kalenderåret, innebærer dette at fristen for de aller fleste selskapene er 30 juni.

6.3.2.2 Aksjelovutvalgets forslag

Regnskapslovutvalget foreslår at fristen for å avgi årsregnskap fortsatt skal være seks måneder, se NOU 1995: 30 Ny regnskapslov § 3-1 første ledd og § 8-1 første ledd og utredningen side 199-200. Etter Aksjelovutvalget syn bør fristen for å avholde ordinær generalforsamling, og dermed avgi årsregnskap, derimot forkortes til fire måneder etter utgangen av regnskapsåret. Utvalget begrunner sitt standpunkt med at en nedkorting av fristen (utredningen side 128):

«vil føre til at selskapenes årsregnskaper blir raskere tilgjengelig, og medkontrahenter og andre som har behov for å gjøre seg kjent med selskapenes økonomiske stilling vil i større grad få ajourførte opplysninger. Det er viktig at selskapene og revisor får tilstrekkelig tid til en forsvarlig behandling av årsregnskapet før det legges fram for generalforsamlingen. Utvalget antar imidlertid at utviklingen av elektronisk behandling av årsregnskapene fører til kortere behandlingstid uten at dette går utover kvaliteten.»

6.3.2.3 Høringsinstansenes syn

Et klart flertall av høringsinstansene går imot forslaget om at fristen for holde ordinær generalforsamling, og dermed også fristen for å avgi årsregnskap, forkortes fra seks til fire måneder. Dette gjelder Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Landslaget for Regnskapskonsulenter, Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening, Norges Lastebileier-Forbund, Norges Rederiforbund, Norges Registrerte Revisorers Forening, Norske Siviløkonomers Forening, Norske Finansanalytikeres Forening, Norsk forening for Styremedlemmer, Norske Sivilingeniørers Forening, Norsk Bedriftsforbund og Næringslivets Hovedorganisasjon. Norges Statsautoriserte Revisorers Forening går imot en forkortelse av fristen for så vidt gjelder aksjeselskaper, men stiller seg åpen til en forkortelse av fristen for allmennaksjeselskaper. Uavhengig av hvilke frister som innføres, mener Norges Registrerte Revisorers Forening at det bør åpnes for unntak i spesielle tilfeller, for eksempel fordi det inntreffer ekstraordinære forhold eller fordi et selskap driver en spesiell type virksomhet.

Høringsinstansene begrunner hovedsaklig sin motstand med at en fristforkortelse vil innebære store praktiske problemer. Det hevdes at forslaget vil medføre at arbeidssituasjonen for regnskapsførere og revisorer blir vesentlig forverret samtidig som kvaliteten på årsoppgjørsarbeidet reduseres. I uttalelsen fra Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening heter det eksempelvis:

«En vesentlig innstramming i forhold til någjeldende lov er Aksjelovutvalgets forslag om at årsregnskap, årsberetning og revisjonsberetning skal være ferdigstilt til årsmøte senest fire måneder etter regnskapsårets utløp (det vil si normalt 30. april), jf. § 4-5. I dag er tilsvarende frist seks måneder. Videre skal revisjonsberetningen være styret i hende senest to uker før årsmøtet, jf. § 8-10. For autoriserte regnskapsførere betyr dette i praksis at regnskapet må være ferdigstilt for revisjon senest 3 månederetter regnskapsårets utløp. Dette vil rett og slett være en umulig frist å overholde!

For både regnskapsførere og revisorer er årets første halvdel allerede innenfor dagens frister en svært presset periode. I tillegg til årsavslutningen med tidkrevende vurderingstemaer kommer arbeidet med lønns- og trekkoppgavene i januar, den ordinære, løpende regnskapsføringen, samt arbeid med ligningspapirer. Myndighetene har erkjent denne situasjonen og har for perioden januar-april blant annet gitt regnskapsførerne og revisorene dispensasjon fra overtidsreglene i arbeidsmiljøloven. I tillegg har Skattedirektoratet inngått avtale med regnskapsfører- og revisororganisasjonene om puljevis innlevering av selvangivelser frem til midten av mai.

Dette er som sagt gjort i erkjennelse av den arbeidsbyrde som påhviler disse gruppene i årsoppgjørsperioden. Motivet for dette er primært å sikre rom for at det leverte produktet innehar den nødvendige kvalitet, hvilket er til fordel for både offentlige kontrollmyndigheter såvel som for eiere, kreditorer mv. Dersom fristen for å ferdigstille årsoppgjøret skjerpes som foreslått, vil dette etter vår oppfatning nødvendigvis måtte skje på bekostning av kvaliteten i årsoppgjørsarbeidet. Dettevil i såfall være en uheldig samfunnsmessig utvikling. God økonomisk styring og rapportering er av avgjørende betydning, og verdien av ekstern regnskapsførerbistand er uvurderlig i denne sammenheng. Dette er også uttalt i flere sammenhenger, senest i underutvalgets utredning om regnskapslovens bokføringsregler (jf. NOU 1995: 30) side 59:

«Krav om hyppigere ajourhold enn i dag vil vanskeliggjøre bruken av regnskapskontorer. Eksterne regnskapsførere kan være en vesentlig kvalitetssikring for offentlige myndigheter, andre interessenter og den regnskapspliktige selv.»

Tilsvarende argumentasjon er også bakgrunnen for at lov om autorisasjon av regnskapsførere ble vedtatt i 1993. I forarbeidene til loven, Ot. prp. nr. 51 (1992-93), ble det forøvrig anslått at rundt 160.000 regnskapspliktige benytter seg av ekstern regnskapsfører.

Begrunnelsen for Aksjelovutvalgets forslag om å skjerpe fristen er å oppnå raskere informasjon om selskapets økonomiske stilling til selskapets interessenter. Ideelt sett er vi selvfølgelig enig i dette. Etter vår mening er det imidlertid ingen gevinst ved dette dersom kvaliteten forringes deretter.»

Næringslivets Hovedorganisasjon og Norges Rederiforbund fremhever at de praktiske problemene særlig vil gjelde for konserner med mange datterselskaper, da disse må ferdigstille de formelle regnskaper og utarbeide styreberetninger for alle datterselskaper innen de foreslåtte frister.

Norges Registrerte Revisorers Forening deler ikke utvalgets syn om at EDB vil medvirke til at regnskapene vil kunne avlegges tidligere, og viser til at EDB er innført uten at dette har hatt betydning for tidsforbruket. Foreningen mener forklaringen ligger i økte informasjonsmengder, og at kravet til omfang av informasjon til det offentlige har økt tilsvarende.

NHOog Norges Statsautoriserte Revisorers Forening påpeker at problemene med en fire måneders frist vil være ekstra store på grunn av at det er en svært begrenset adgang til å bruke avvikende regnskapsår. Det hevdes videre at dersom adgangen til å bruke avvikende regnskapsår var større, ville den regnskaps- og revisjonsmessige belastning ha fordelt seg jevnere utover. Norges Statsautoriserte Revisorers Forening mener for øvrig at Aksjelovutvalgets arbeid bør kunne være en foranledning til å ta opp spørsmålet om en mer omfattende bruk av avvikende regnskapsår til ny vurdering.

I tillegg til de praktiske problemene som fristforkortelsen vil innebære, anfører flere høringsinstanser at en firemåneders frist vil være uvanlig i internasjonal sammenheng. Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening viser her blant annet til Sverige som til tross for at man gir selskapene fire årsavslutningstidspunkter å velge mellom, har en seks måneders frist.

Flere høringsinstanser fremholder dessuten at en fristforkortelse strengt tatt ikke synes nødvendig. I den sammenheng vises det blant annet til at finansieringsinstitusjoner med flere, som regel har tilgang til regnskapsinformasjon uavhengig av årsoppgjøret, og at børsnoterte selskaper uansett sørger for å få regnskapene ferdigstilt på et tidlig tidspunkt.

Sju av høringsinstansene støtter i prinsippet forslaget om å forkorte fristen. Dette gjelder Nærings- og energidepartementet, Aksjespareforeningen i Norge, Brønnøysundregistrene, Den Norske Advokatforening, Den Norske Bankforening, Norges Bank og Sparebankforeningen i Norge. De fleste reiser imidlertid i større eller mindre grad spørsmål om hvorvidt en forkortelse er praktisk gjennomførbar.

Nærings- og energidepartementet uttaler:

«Forslaget vil nok medføre at presset på regnskaps- og revisjonsbyråene i vårmånedene øker. Samtidig antas imidlertid regnskaps- og revisjonsbyråene å få bedre tid til revisjon nå som daglig leders rapporteringsrutiner til styret foreslås endret, slik at det skal skje en månedlig økonomisk rapportering for ASA, og kvartalsvis rapportering for AS, jf utkastenes § 5-7. Dette må nødvendigvis føre til at regnskapene for mange foretak blir ført mer kontinuerlig i forhold til i dag, noe som dermed vil frigjøre mer tid for regnskaps- og revisjonsbyråene ved regnskapsårets utløp.

En frist på 4 måneder vil for mange revisjons- og regnskapsbyråer dermed kunne brukes som påskudd til å «stramme opp» de klienter, som i dag har et mer avslappet forhold til regnskapsføring, og forslaget bør derfor totalt sett sees på som positivt.

Selv om forslaget vil medføre en merbelastning for regnskaps- og revisjonsbyråene, må forslaget ses i lys av regnskapsbrukernes behov for regnskapsinformasjon på et så tidlig tidspunkt som mulig. Regnskapsbrukerne vil i dag få regnskapsinformasjon fra foregående år fra Regnskapsregisteret i Brønnøysund først i begynnelsen av august. I mange situasjoner vil dette være for sent, særlig i situasjoner der det er fare for konkurs og i tilfeller der det foreligger mistanke om økonomisk kriminalitet.

... Konsekvensene av å ikke sende inn årsregnskap følger av nåværende aksjelovs kapittel 11, som foreslås videreført i forslaget til ny regnskapslov. Reglene både i dagens lov og i regnskapslovforslaget, fastsetter dagbøter for manglende innsendelse av årsregnskap. For å unngå at disse reglene trer i aksjon er det derfor viktig at regnskaps- og revisjonsbyråene gis en fleksibel overgangsordning, slik at de får tilpasset sine rutiner og sin organisasjon til den nye fristen.»

Brønnøysundregistrene gjør oppmerksom på at dersom det innføres en firemåneders frist, vil Regnskapsregisteret kunne gjøre årsoppgjørene tilgjengelig for allmennheten allerede i april/mai. Registrene påpeker imidlertid at det er liten grunn til å forkorte fristen dersom konsekvensen blir at det må ilegges forsinkelsesgebyr for unnlatt innsending av årsoppgjør til store deler av aksjeselskapsmassen.

Sparebankforeningen antar at større selskaper ikke bør ha problemer med en forkortet frist, da disse vil ha tilstrekkelig med kvalifisert personell. Når det gjelder mindre selskaper, ser foreningen at forslaget vil kunne skape problemer, men legger likevel avgjørende vekt på de hensyn som taler for en fristforkortelse.

Norges Bank mener at nåtidens systemer for databehandling av regnskapsmateriale gjør det hensiktsmessig å innføre en noe forkortet frist. Norges Bank viser for øvrig til at fristen er fire måneder for forsikringsselskap og tre måneder for banker og finansforetak mv.

6.3.2.4 Departementets vurdering

Justisdepartementet vil bemerke at det fra et rent selskapsrettslig ståsted er av mindre betydning når den ordinære generalforsamlingen holdes. Det må imidlertid være en forutsetning at det holdes et møte én gang i året og at selskapets regnskap behandles på dette møtet. Som det fremgår av høringsuttalelsene, er derfor spørsmålet om når generalforsamlingen skal holdes, i hovedsak et spørsmål om når selskapet skal ha utarbeidet sitt årsregnskap. Dette er først og fremst et regnskapsrettslig spørsmål.

I samråd med Finansdepartementet har Justisdepartementet kommet til at gjeldende rett på dette punktet ikke bør endres, dvs at fristen for å avgi årsregnskap fortsatt bør være seks måneder etter utgangen av regnskapsåret, jf § 5-5 i forslaget til lov om aksjeselskaper og § 5-6 i forslaget til lov om allmennaksjeselskaper. På et generelt plan er det selvfølgelig ønskelig at tiden mellom regnskapsårets utgang og fremleggelsen av årsregnskapet er så kort som mulig. Dette vil blant annet ha betydning for selskapets kreditorer. Gevinsten ved å korte ned dagens frist med én eller to måneder er imidlertid vanskelig å måle. Ulempene ved fristforkortelsen, dvs arbeidspresset på regnskapsførere og revisorer, samt faren for at kvaliteten på regnskapet vil forringes, er lettere å konkretisere. Man må dessuten ta i betraktning at en rekke større selskaper, dvs alle børsnoterte selskaper, samt forsikringsselskaper og finansinstitusjoner, allerede avgir sine regnskaper tidligere enn seks måneder etter regnskapsårets utgang. Fristforkortelsen vil derfor hovedsaklig ha praktisk betydning for en rekke små og mellomstore aksjeselskaper. I og for seg vil nok daglig leders rapporteringsplikt til styret (jf forslaget § 6-15) kunne medføre at regnskapene blir ført mer kontinuerlig enn det som er tilfellet i dag. Etter forslaget vil det imidlertid være en rekke aksjeselskaper som ikke vil ha noen plikt til å ha daglig leder. Det synes vanskelig å begrunne en fristforkortelse med organisatoriske endringer som ikke er obligatoriske.

For øvrig tar departementet til etterretning at et klart flertall av høringsinstansene ikke deler utvalgets syn om at innføringen av EDB innenfor regnskapsførselen har lagt grunnlaget for å korte ned fristen.

Når det gjelder spørsmålet om adgangen til å benytte avvikende regnskapsår, vises til forslaget til ny regnskapslov.

6.3.3 Vedtak utenfor møte?

6.3.3.1 Gjeldende rett

Gjeldende lov bygger på den forutsetning at generalforsamlingen treffer sine vedtak i et møte. Med mindre aksjeeierne møter ved fullmektig, innebærer dette at de må være fysisk til stede når generalforsamlingen treffer sine vedtak dersom de ønsker å bruke sin stemmerett.

Spørsmålet om å tillate generalforsamlingsvedtak ved sirkulasjon av dokumenter eller liknende er ikke direkte regulert i aksjeloven. I juridisk teori har man stort sett stilt seg negativ til å tillate generalforsamlingsvedtak utenfor møte, jf blant annet Andenæs: Aksjeselskapsrett (annen utgave 1992) side 287 og Marthinussen/Aarbakke: Aksjeloven med kommentarer (annen utgave 1996) side 278. Mindre avvisende til spørsmålet er Skåre/Knudsen: Lov om aksjeselskaper (tredje utgave 1987) side 193:

«Det er ved å møte i generalforsamlings form at aksjeeierne utøver myndighet i selskapet. Loven har ingen regler om adgang til å treffe vedtak ved sirkulasjon av saksdokumenter eller på grunnlag av telefonisk kontakt. For tilfelle det ikke dreier seg om vedtak som etter uttrykkelig bestemmelse skal fattes av generalforsamlingen, antar Augdal, s 331 at aksjeeierne kan treffe vedtak uten møte dersom de er enige. Man bør kanskje ikke stille seg avvisende til bruk av denne avgjøringsform i andre tilfelle heller, forutsatt at anvendelse av den er forsvarlig på bakgrunn av aksjeeiernes antall og innsikt i selskapets forhold. Det må også være et forutsetning at ingen av aksjeeierne protesterer mot en slik avgjørelsesform. Vedtak ved sirkulasjon godtas også etter svensk rett, se Kedner/Roos 1 s 196.»

6.3.3.2 Aksjelovutvalgets forslag

Utvalget tar utgangspunkt i at det i aksjeselskaper ofte er et praktisk behov for en beslutningsmåte med vedtak utenfor møte, og at en slik behandlingsmåte i atskillig utstrekning brukes i praksis. Utvalget mener at en klar lovhjemmel vil avklare rettstilstanden og bidra til betryggende saksbehandling også i tilfelle hvor generalforsamlingen reelt treffer sine vedtak uten møtebehandling. På denne bakgrunn foreslår utvalget at det åpnes adgang til forenklet saksbehandling ved skriftlig avstemning uten møte. Utvalget antar imidlertid at en slik behandlingsmåte normalt ikke vil passe i selskaper med mange aksjeeiere. Etter utvalgets syn bør det derfor i allmennaksjeselskaper fortsatt være en unntaksfri regel at generalforsamlingen behandler og avgjør saker i møte. For aksjeselskaper mener utvalget at adgangen bør begrenses til selskap med forholdsvis få aksjeeiere (utredningen side 59):

«I aksjeselskaper med et fåtall aksjeeiere vil det ofte være et tett og nært forhold mellom selskapet og aksjeeierne. Hvorvidt generalforsamlingen derfor avholdes i møte vil sjelden være avgjørende for dialogen mellom selskapet og aksjeeierne. Tvert imot kan en skriftlig behandling være gunstig fordi flere vil komme med i beslutningsprosessen ... fordi aksjeeierne da lettere kan foreta en uavhengig vurdering og trekke utenforstående inn som rådgivere. Utvalget har derfor foreslått en grense knyttet til antall aksjeeiere for når generalforsamling i et aksjeselskap kan treffe vedtak utenfor møte, og etter utvalgets mening bør grensen her settes ved 20 aksjeeiere. Har selskapet flere aksjeeiere bør møtebehandling være regelen.»

Utvalget går videre inn for at adgangen til å holde generalforsamling utenfor møte bare tillates når aksjeeierne eller enkelte andre grupper ikke har innvendinger mot en slik saksbehandling (utredningen side 59):

«En adgang til generalforsamling avholdt utenfor møte bør bare tillates når aksjeeierne ikke har innvendinger til en slik saksbehandling. Den praktiske betydning vil imidlertid bli redusert dersom det skulle kreves et forhåndssamtykke før generalforsamlingen ble avholdt. Det bør derfor være tilstrekkelig at aksjeeierne innen en frist kan kreve møtebehandling i stedet for behandling ved sirkulasjon.

Enkelte andre grupper i et selskap vil imidlertid også ha interesse i at en møteform blir valgt, bl a fordi dette gir bedre muligheter for en dialog med spørsmål og klargjøringer. ... Styrets medlemmer og revisor er derfor gitt rett til å kreve møtebehandling.»

Utvalget påpeker avslutningsvis at det er styrets ansvar å påse at den enkelte sak undergis en forsvarlig behandling (utredningen side 59):

«Alle avgjørelser kan imidlertid ikke treffes etter en slik forenklet fremgangsmåte uten møte. En forutsetning er at de saker som forelegges aksjeeierne, vil bli behandlet på en betryggende måte. Saker som er av stor betydning for selskapet eller som forutsetter diskusjoner og mer uttømmende informasjon enn styret kan gi skriftlig, bør trolig ikke forelegges generalforsamlingen utenfor møte. Avgjørelsen av om slike forhold foreligger, er det styret som må foreta. Beslutningen er derfor underlagt styrets frie skjønn, og som nevnt vil enkelte styremedlemmer og aksjeeiere, samt revisor kunne kreve møtebehandling dersom de ikke er enige i styrets fremgangsmåte. Ugyldighetsspørsmålet må i tilfelle avgjøres i tråd med alminnelige prinsipper i selskapsretten. Når det gjelder et erstatningsansvar på grunn av tap som oppstår fordi valget av generalforsamlingsform var uforsvarlig, reguleres dette etter de samme regler som gjelder for styrets øvrige beslutninger.

Styret skal sende saksdokumentene med forslag til vedtak og begrunnelse til aksjeeierne. Bestemmelsen fastsetter ikke nærmere krav til dokumentasjonen. Saksdokumentene skal imidlertid gi aksjeeierne et tilfredsstillende beslutningsgrunnlag for å kunne vurdere og ta standpunkt til de saker generalforsamlingen skal avgjøre. Etter omstendighetene kan det være nødvendig at saksdokumentene gir en mer omfattende redegjørelse for saken når en sak skal behandles utenfor møte. Dette har sammenheng med at styret da ikke har mulighet til å supplere opplysningene i saksdokumentene i møte. En aksjeeier som mener at beslutningsgrunnlaget er utilstrekkelig, kan kreve møtebehandling.»

6.3.3.3 Høringsinstansenes syn

De fleste høringsinstansene som uttaler seg om forslaget, er positive til at generalforsamlingen i aksjeselskaper kan avgjøre saker utenfor møte. Dette gjelder Nærings- og energidepartementet, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Næringslivets Hovedorganisasjon, Norges Rederiforbund, Norske Sivilingeniørers Forening, Norges Registrerte Revisorers Forening og Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening.Argumentasjonen går ut på at forslaget imøtekommer de behov små selskaper har for å treffe vedtak gjennom året, at regelverket vil bringes på linje med den praksis som allerede er utviklet i flere bedrifter, og at reglene vil bli bedre tilpasset mulighetene for tele-/elektronisk kommunikasjon.

I høringsuttalelsen fra Næringslivets Hovedorganisasjon heter det eksempelvis:

«Forslaget medfører at beslutninger kan treffes mer effektivt og mindre kostnadskrevende, og beslutningsmåten kan tilpasses den enkelte beslutnings viktighet.

Beslutningsmåten fratar ikke enkeltaksjonærer muligheten til å øve innflytelse over beslutningene, men innflytelsen må utøves på en annen måte. Enkeltaksjonærers mulighet for å stemme mot et forslag som ikke anses tilstrekkelig godt belyst, er alltid til stede.»

Enkelte av de høringsinstansene som støtter forslaget, mener at adgangen til å avgjøre saker utenfor møte også bør gjelde for selskaper med flere enn 20 aksjeeiere. Dette gjelder Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Norges Rederiforbund og Næringslivets Hovedorganisasjon. I uttalelsen fra NHO heter det for eksempel:

«NHO tar avstand fra forslaget i asl. § 4-7 (4) nr. 2 om at generalforsamlingsvedtak uten møtebehandling skal være begrenset til selskaper med 20 aksjeeiere eller mindre. Ved den type selskaper som lov om aksjeselskaper skal regulere, bør deltakerne selv ha frihet til å bestemme om møtebehandling skal skje uavhengig av antall deltakere. Sikkerhet for at møtebehandling finner sted hvis dette er ønskelig, følger av utk. asl. § 4-7 (4) nr. 1, som gir et styremedlem, en aksjeeier eller revisor rett til å kreve møte. Ytterligere regulering skulle ikke være påkrevet.»

På den annen side er ØKOKRIM, Sparebankforeningen i Norge, Den Norske Advokatforening og Den Norske Bankforening kritiske til utvalgets forslag. Advokatforeningenreiser spørsmål om det egentlig er behov for en slik regel som utvalget har foreslått, fordi de fleste mindre selskaper har den mulighet å benytte fullmakter fra de aksjeeiere som ikke kan eller vil møte. ØKOKRIM fremhever at det under enhver omstendighet må tas hensyn til behovet for notoritet over hva som er behandlet og til hvilket tidspunkt.

Bankforeningen uttaler:

«Selskaper med få aksjonærer og hvor det er god kontakt mellom selskapet og aksjonærene, er de selskapene som enklest bør kunne innkalle til og avholde generalforsamling i møte, og er følgelig de selskaper som har minst behov for en slik regel. Generalforsamlingen avgjør, i tillegg til de lovbestemte saker i forbindelse med årsoppgjør, bare saker av stor betydning for selskapet - altså saker som i følge motivene (s. 59 v. sp.) skal behandles i møte. Vi kan ikke se at forslaget vil bidra til mer betryggende saksbehandling i de tilfeller hvor et vedtak reellt treffes utenom generalforsamlingens møte. Forslaget synes mer å innebære et avvik fra lovforslagene forøvrig, som inneholder en rekke regler som skal sikre betryggende vedtaksprosedyrer og klare ansvarsforhold.»

Sparebankforeningen uttaler:

«Etter vår oppfatning oppveier de praktiske hensyn og mulige fordeler som ligger bak forslaget om å åpne for en rent skriftlig behandling ikke de åpenbare ulempene som vi ser at en slik ordning kan føre med seg. Særlig gjelder dette for aksjeeiere i små selskaper med dominerende aktiv ledelse/styre. Saker av en slik viktighet at de hører inn under generalforsamlingen, bør både gis en skriftlig saksfremstilling fra selskapets ledelse og deretter underlegges en åpen dialog i selve møtet. Dette oppnås i praksis bare ved at det avholdes formell generalforsamling, der aksjeeierne har reell mulighet for åpen meningsutveksling, bl.a basert på presiseringer og informasjon fra selskapets styre og ledelse omkring den aktuelle sak.

Generelt bemerkes at det fra et bank/kreditorsynspunkt pr. idag ikke oppleves slik at man i mange mindre og mellomstore aksjeselskaper er mer formelle i behandlingen av viktige saker enn det som bør være et absolutt minimum.

Utkastet til § 4-7 er også av denne grunn et unødig signal fra lovgiver som i praksis lett kan føre til ytterligere utglidning. Særlig vil dette kunne gjelde for de mange selskaper som allerede har et klart behov for å stramme inn på den formelle delen av driften.

Ut fra visse erfaringer gjort innenfor sparebankenes kundemasse er det grunn til å tvile på om virkningen i praksis vil bli helt slik som forutsatt i utvalgets kommentarer til § 4-7 på s. 129-130.»

6.3.3.4 Departementets vurdering

Justisdepartementets prinsipielle syn er at saker som er av en slik viktighet at de hører inn under generalforsamlingen, først bør fremstilles skriftlig fra selskapets ledelse og deretter underlegges en åpen dialog i selve møtet. En slik behandlingsmåte gir blant annet selskapets ledelse mulighet til presiseringer og informasjon om den aktuelle saken. Skal det gjøres unntak fra en slik behandlingsmåte, må det foreligge både et behov for en alternativ behandlingsmåte og garantier for at den alternative behandlingsmåten er tilstrekkelig betryggende. En annen innvending mot en lovregulering av en forenklet behandlingsmåte som den foreslåtte, er at lovstoffet vil øke ytterligere.

Det første spørsmålet er om det egentlig er behov for ordningen. Departementet er i utgangspunktet enig med Den Norske Advokatforening i at behovet må vurderes på bakgrunn av at aksjeeierne i mindre selskaper har mulighet til å benytte en fullmektig på generalforsamlingen. For en aksjeeier som ønsker å ta del i selskapets beslutningsprosess, men som ikke kan eller vil delta på generalforsamlingen, er imidlertid ikke adgangen til å bruke fullmektig alltid tilstrekkelig. Det forutsetter blant annet at man finner en fullmektig man har tillit til. Det må derfor antas et enkelte selskaper - hvor for eksempel aksjeeierne er bosatt i forskjellige deler av landet - kan ha et visst behov for en slik ordning.

De saksbehandlingsreglene som Aksjelovutvalget foreslår skal gjelde for vedtak utenfor møte, gir etter departementets syn i utgangspunktet en forsvarlig regulering. I tillegg må det antas at slike regler kan medføre en mer betryggende saksbehandling i de selskaper som allerede i dag praktiserer forskjellige former for uformell saksbehandling. På samme måte som Aksjelovutvalget vil imidlertid departementet understreke at det er styret som har ansvaret for at aksjeeierne gis et tilfredsstillende grunnlag for å treffe sine beslutninger. I mange tilfeller vil styret dessuten ha en egeninteresse i at generalforsamlingen treffer en beslutning. Generalforsamlingen skal for eksempel godkjenne selskapets årsregnskap. For å unngå et forsinkelsesgebyr, må styret innen en bestemt frist sende inn dette godkjente regnskapet til Regnskapsregisteret. Ved en fristoversittelse kan styret åpenbart ikke unngå gebyr ved å vise til at forsinkelsen skyldes rot i forbindelse med at det er avholdt generalforsamling utenfor møte. Departementet vil bemerke at det kan være en viss fare for at enkelte minoritetsaksjeeiere føler seg presset til å akseptere en forenklet behandlingsmåte. Dette avhjelpes imidlertid noe ved regelen om at enhver aksjeeier kan kreve at saken skal behandles i møte.

Justisdepartementet har etter dette fulgt opp Aksjelovutvalgets forslag, jf utkast til lov om aksjeselskaper § 5-7, og viser også til at forslaget synes å være i tråd med de synspunkter som kom frem ved Stortingets behandling av Ot prp nr 36 (1993-94), jf Innst O nr 45 (1994-95). Justisdepartementet har også fulgt opp den del av forslaget som går ut på at adgangen til å avgjøre saker utenfor møte ikke skal gjelde for selskaper med mer enn 20 aksjeeiere. Siden det tross alt er visse betenkeligheter knyttet til ordningen, bør den etter Justisdepartementets syn begrenses til selskaper med forholdsvis få aksjeeiere. Aksjeeiere i selskaper med flere enn 20 aksjeeiere vil derfor være henvist til å bruke ordningen med fullmektig på generalforsamlingen.

6.3.4 Terminologi

Etter gjeldende lov er «generalforsamling» både navnet på selskapets øverste organ og navnet på de (ordinære eller ekstraordinære) møtene dette organet skal holde. Aksjelovutvalget foreslår at det språklig skilles mellom generalforsamlingen som selskapsorgan og de enkelte møtene i generalforsamlingen. Etter utvalgets syn bør ordet «generalforsamling» bare brukes om selskapsorganet som sådant, mens uttrykket «ordinær generalforsamling» bør erstattes av ordet «årsmøte». Uttrykket «ekstraordinær generalforsamling» i dagens lov foreslås erstattet med «andre møter». Utvalget fremhever at endringsforslaget må ses i sammenheng med at utvalget foreslår at generalforsamlingen i aksjeselskaper i visse tilfeller kan treffe vedtak utenfor møte.

Bare Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening uttaler seg om forslaget. Foreningen er skeptisk til å gå bort fra et så innarbeidet begrep som «ordinær generalforsamling». Begrepet årsmøte vil i for stor grad stå i fare for å bli sammenblandet med årsmøter i foreninger mv som har et annet innhold enn det vil ha i aksjeselskaper.

Justisdepartementet er noe i tvil om hvs som er den beste løsning på dette spørsmålet. I utgangspunktet kan det synes uheldig at ordet «generalforsamling» brukes både om aksjeeierforsamlingen og om møter i denne forsamlingen. Som påpekt av Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening er imidlertid denne språkbruken innarbeidet og departementet er ikke kjent med at dette har skapt problemer i praksis. En tilsvarende dobbelthet i språkbruken finner man for øvrig også i andre lover, se for eksempel selskapslovens bruk av ordet «selskapsmøte», jf selskapsloven §§ 2-8 til 2-12. For øvrig er ordet «møte» i Aksjelovutvalgets lovutkast også tvetydig på en uheldig måte. Ordet møte er her dels brukt om andre møter enn årsmøte, og dels om de konkrete møter i generalforsamlingen. At det nå lovfestes en adgang til å treffe generalforsamlingsbeslutninger utenfor møte, kan ikke være avgjørende for begrepsbruken. Tvert imot kan det være enda mer forvirrende at man etter Aksjelovutvalgets terminologi kan avholde årsmøte uten å holde møte. Departementet går derfor inn for å beholde begrepet «generalforsamlingen» med det innhold det har etter gjeldende lov.

6.4 SELSKAPETS LEDELSE

6.4.1 Krav til styrets sammensetning?

6.4.1.1 Gjeldende rett

Det følger av gjeldende aksjelov § 8-1 at et aksjeselskap alltid skal ha et styre, som er selskapets alminnelige forvaltningsorgan. Styret kan i utgangspunktet bestå av én person, men er selskapets aksjekapital en million kroner eller større, skal styret ha minst tre medlemmer. I allmenne aksjeselskaper skal styret alltid ha minst tre medlemmer. Har selskapet bedriftsforsamling, skal styret som hovedregel ha minst fem medlemmer. I selskaper hvor de ansatte velger representanter til styret (se nedenfor), vil styret rent faktisk alltid bestå av flere personer.

Styret velges i utgangspunktet av generalforsamlingen, jf § 8-1 annet ledd. I selskaper som har flere enn 30 ansatte, men som ikke har bedriftsforsamling, har de ansatte rett til å velge representanter til styret. Antallet representanter beror på hvor mange ansatte det er i selskapet. I selskaper som har bedriftsforsamling, hører det under bedriftsforsamlingen å velge styret.

Etter § 8-9 skal styret ha en formann. Styreformannen skal blant annet sørge for at styremøter holdes så ofte som det trengs, og han skal lede styremøtene. Hovedregelen er at styret selv velger sin formann. Administrerende direktør (daglig leder) kan bare velges til formann i styret dersom selskapet har bedriftsforsamling eller representantskap. I private aksjeselskaper som har en aksjekapital på mindre enn én million kroner, og som følgelig verken har plikt til å ha et styre med minst tre medlemmer (§ 8-1) eller administrerende direktør (§ 8-4), kan administrerende direktør likevel velges til styrets leder.

6.4.1.2 Aksjelovutvalgets forslag

Aksjelovutvalget foreslår at både allmennaksjeselskaper og aksjeselskaper skal ha plikt til å ha et styre.

Når det gjelder krav til antall styremedlemmer, går utvalget inn for å opprettholde regelen i gjeldende lov § 8-1 første ledd første punktum om at allmennaksjeselskaper skal ha et styre på minst tre medlemmer, jf utkast til lov om allmennaksjeselskap § 5-1.

Et samlet utvalg mener at visse aksjeselskaper bør ha adgang til å ha et styre med bare ett medlem. Utvalget er imidlertid delt med hensyn til hvordan grensen mellom de selskaper som skal ha minst tre styremedlemmer og de som kan nøye seg med ett eller to, skal trekkes. Flertallet i utvalget foreslår (utredningen side 52 og 53):

«en adgang til å fastsette et lavere antall styremedlemmer i vedtektene med mindre selskapet enten har mer enn 30 ansatte eller omfattes av forskrift fastsatt av Kongen (utkastet § 5-1). Antallet styremedlemmer kan da settes til ett eller to. Også etter gjeldende lov kan styret i private aksjeselskaper bestå av ett til to medlemmer under forutsetningen av at selskapet har mindre enn 1 mill kroner i aksjekapital. Hensikten med bestemmelsen er å gi fleksibilitet i organiseringen av ledelsesorganer for bl a aksjeselskaper med få aksjeeiere og forholdsvis liten forvaltningskapital, omsetning eller virksomhet.»

Et mindretall i utvalget mener at (utredningen side 53):

«lovgivningen bør stille krav om at styret i selskaper som rår over verdier av et visst omfang bør være et kollegialt organ med minst tre personer uavhengig av hvor mange ansatte selskapet har. I et kollegialt organ trekkes flere personer inn i beslutningsprosessen. Dette vil som en alminnelig regel gi bedre garanti for at ledelsens beslutninger i sentrale forvaltningssaker blir allsidig belyst og at kryssende interesser kommer fram. Et krav om minst tre styremedlemmer vil også som en alminnelig regel gi bedre kontroll med at avgjørelsene som treffes er i samsvar med lovgivningen og i selskapets interesse. Når selskapet kommer opp i en viss størrelse er forvaltningen av selskapet ikke bare et spørsmål som berører eierinteresser, men også andre interesser som lovgivningen bør ivareta. Det gjelder hensynet til kreditorer og andre medkontrahenter, de ansatte og bredere samfunnsinteresser. Disse utvalgsmedlemmene er klar over at det er vanskelig å finne fram til et egnet kriterium for å skille ut de selskapene som etter dette bør ha et styre på minst tre styremedlemmer og som samtidig gir en praktikabel regel. Aksjekapitalens størrelse vil imidlertid i alminnelighet reflektere selskapets størrelse og er dessuten et lett praktikabelt kriterium. Disse utvalgsmedlemmer mener derfor at det bør lovfestes at aksjeselskaper med en aksjekapital på 3 mill kroner eller mer skal ha et styre på minst tre medlemmer. Forslaget er i samsvar med Ot prp nr 36 (1993-94) § 7-1.»

Utvalget foreslår at daglig leder ikke under noen omstendighet skal kunne velges til styrets leder i allmennaksjeselskaper. For aksjeselskaper kan imidlertid daglig leder velges til styrets leder dersom selskapet ikke har plikt til å ha et styre på minst tre medlemmer. Unntaket etter gjeldende rett om at daglig leder kan velges til formann i styret dersom selskapet har bedriftsforsamling er ikke videreført av utvalget, verken for allmennaksjeselskaper eller for aksjeselskaper.

6.4.1.3 Høringsinstansenes syn

Alle høringsinstansene er enige i at både aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper skal ha et styre. Det er også alminnelig enighet om at alle allmennaksjeselskaper skal ha et styre på minst tre medlemmer. Med ett unntak er det også enighet blant høringsinstansene om at visse aksjeselskaper bør ha adgang til å ha et styre med bare ett medlem. Unntaket gjelder Norsk forening for Styremedlemmer som er skeptiske til at samme person kan være både eier, styremedlem og daglig leder i et aksjeselskap med mindre enn 30 ansatte. Foreningen uttaler videre:

«Fra foreningens arbeid ser vi at de mest uheldige forhold oppstår der en og samme person sitter i alle tre funksjoner, uten det korrektiv en annen person kan gi aleneledere. Vi ber derfor lovutvalget vurdere om ikke nettopp de små selskapene burde ha plikt til å ha to personer i lederposisjon. De kan gjerne sitte i styret, men da bør ett av styremedlemmene ha ansvaret for å ivareta daglig leders plikter, mens ett annet styremedlem ivaretar styreleders plikter. Det er den ettertanke og vurdering som skjer gjennom en flerpersons avgjørelse vi er redd for å miste med forslaget. Den totalvurdering en søker å oppnå ellers i lovforslagene brytes ned ved overforenkling i ledelsen.»

Når det gjelder de øvrige høringsinstansene, er det delte meninger med hensyn til hvilke aksjeselskaper som skal ha adgang til å ha et enestyre. Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Norges Rederiforbund og Næringslivets Hovedorganisasjon er enig i at adgangen til å ha ett eller to styremedlemmer bør begrenses av de ansattes lovbestemte rett til styrerepresentasjon. Det avgjørende bør imidlertid etter disse instansers syn ikke være antall ansatte, men om de ansatte faktisk har fremsatt krav om styrerepresentasjon. Dette vil ifølge Næringslivets Hovedorganisasjon gi de ansatte den innflytelse de ønsker, samtidig som det ikke legges unødige begrensninger på adgangen til en forenklet selskapsstruktur. Under enhver omstendighet mener Næringslivets Hovedorganisasjon og Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon at det er utilfredstillende at antall ansatte skal være avgjørende, da dette ikke gir tilstrekkelige holdepunkter for om virksomheten har et slikt omfang at det er behov for en mer sammensatt selskapsledelse, særlig i aksjeselskaper med mange deltidsansatte. Det fremheves at dersom krav fra de ansatte om styrerepresentasjon ikke gjøres til avgrensningskriterium, bør antall årsverk være avgjørende.

For øvrig er det enkelte høringsinstanser som fremhever at aksjekapitalens størrelse under enhver omstendighet ikke bør være avgjørende for adgangen til å ha et enestyre. Dette gjelder Nærings- og energidepartementet, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Norske Sivilingeniørers Forening og Næringslivets Hovedorganisasjon. Argumentet som går igjen er at aksjekapitalen ikke alltid sier noe om selskapets omfang og aktivitet, og at aksjeeierne er de nærmeste til å avgjøre om det bør være ett eller tre medlemmer av styret. Enkelte nevner også at reglene om skriftlig nedtegning av avtaler mellom eneaksjeeier og styre, økt tilsynsplikt for styret og økt styreansvar vil redusere enkelte av betenkelighetene ved å ha et enestyre i større selskaper. I høringsuttalelsen fra Næringslivets Hovedorganisasjon heter det for eksempel:

«Aksjonærene er de nærmeste til å avgjøre hva som vil være den beste selskapsstrukturen for å forvalte de midler som er plassert i selskapet. Derfor bør aksjonærene ha størst mulig frihet til selv å kunne bestemme selskapsstrukturen, med mindre hensyn til medkontrahenter, ansatte og andre interesser utenfor selskapet tilsier noe annet. Skulle aksjekapitalens størrelse være avgjørende for selskapsstrukturen, vil det kunne medføre at aksjekapitalen settes lavere enn det som ville være ønskelig ut fra en ren økonomisk vurdering. Et krav om minimum tre styremedlemmer kan dessuten lett omgås ved at eieren eller eierne sørger for å få utpekt styremedlemmer som kun vil spille en proforma rolle. Det er ingen grunn til at lovgivningen skal oppfordre til slike omgåelser. Det er også grunn til å minne om at lovgivningen ikke er til hinder for styrer med et større antall medlemmer enn lovens minimum, hvis dette skulle være hensiktsmessig sett fra eiernes side.»

Finansdepartementet og Landsorganisasjonen i Norge støtter mindretallets forslag om at alle aksjeselskaper med en aksjekapital på tre millioner kroner eller mer skal ha et styre med minst tre medlemmer.

Sparebankforeningen i Norge er ikke enig i at et selskap må ha 30 ansatte før det skal pålegges å ha et styre på minimum tre medlemmer. Etter Sparebankforeningens syn gjelder dette store selskaper med vanligvis omfattende virksomhet.

Når det gjelder Aksjelovutvalgets forslag om at daglig leder ikke kan velges til leder av styret selv om selskapet har bedriftsforsamling, går Næringslivets Hovedorganisasjon imot dette. Etter NHOs syn bør gjeldende rett på dette punktet opprettholdes. På den annen side reiser både Finansdepartementet, Akademikernes Fellesorganisasjon og Norske Siviløkonomers Forening spørsmål om daglig leder overhodet skal ha anledning til å sitte i styret i det selskapet han eller hun er ansatt i.

6.4.1.4 Departementets vurdering

Justisdepartementet konstaterer at det er bred enighet om at et styre skal være et obligatorisk organ i alle aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper. Det er ingen av høringsinstansene som mener at noen i kraft av å være aksjeeier skal kunne ta del i forvaltningen av selskapet. Også departementet mener at slike ordninger, særlig på grunn av faren for ansvarspulveriseringer, må være utelukket for selskaper hvor deltakerne har et begrenset ansvar for selskapets forpliktelser.

Når det gjelder krav til styrets sammensetning, slutter departementet seg, i likhet med samtlige høringsinstanser, til Aksjelovutvalgets forslag om at alle allmennaksjeselskap skal ha et styre på minst tre medlemmer, jf utkastet § 6-1.

Spørsmålet da er om loven skal stille krav til styrets sammensetning i aksjeselskaper. Prinsipielt sett mener departementet at det er mye som taler for forslaget til Norsk forening for Styremedlemmer om at alle aksjeselskaper skal ha et styre med minst to medlemmer. I alminnelighet kan det ikke være tvil om at et styre med to eller tre personer vil gi bedre garanti for at beslutninger i sentrale saker blir allsidig belyst, og bedre kontroll med at de avgjørelsene som treffes, er i samsvar med lovgivningen og i selskapets interesse. Det er her av interesse at det er forholdsvis få selskaper som rent faktisk har et enestyre. Tall Justisdepartementet har innehentet fra Brønnøysundregistrene viser at det er ca 125.000 registrerte aksjeselskaper i Norge. Av disse er det ca 45.500 som har et styre med minst tre medlemmer. Videre er det 107.000 selskaper som har et styre med mer enn ett medlem. Det er bare ca 9.600 selskaper som har en million kroner eller mer i aksjekapital, og således er forpliktet til å et styre med minst tre medlemmer. Selv om det her må tas i betraktning at det vil være en god del selskaper som ikke har enestyre fordi de ansatte har krevd styrerepresentasjon (dvs selskaper med flere enn 30 ansatte), viser disse tallene etter departementets syn at også et klart flertall av selskapene selv ser det som en fordel å ha et styre med flere medlemmer.

Departementet er likevel av den oppfatning at et forbud mot enestyrer i mange tilfeller - for eksempel i mindre selskaper med bare én aksjeeier - kan synes unødig byråkratisk. I slike enkle forhold vil kravet også være lett å omgå, for eksempel ved at eneaksjeeierens nærstående velges som styremedlemmer i tillegg til eneaksjeeieren selv.

Etter departementets syn bør derfor adgangen til å ha et styre med bare ett medlem aksepteres, men denne adgangen bør forbeholdes det som med rimelighet kan kalles små aksjeselskaper. På bakgrunn av det som er sagt ovenfor er det ikke urimelig at lovgiverne stiller krav om at styret i selskaper som rår over verdier av et visst omfang, bør være et kollegialt organ med minst tre personer. Det er grunn til å fremheve at forvaltningen av selskapet ikke bare er et spørsmål som berører eierinteresser, men også andre interesser som lovgivningen bør ivareta, blant annet hensynet til ansatte, kreditorer og mer allmenne samfunnsinteresser. I denne sammenhengen er det grunn til å minne om at mange av aksjeselskapene kan og vil være forholdsvis store selskaper med en omfattende virksomhet, for eksempel datterselskaper til multinasjonale konserner.

Det neste spørsmålet er hvilke selskaper som skal pålegges å ha et styre med minst tre medlemmer. Det ideelle ville selvsagt være om man kunne finne frem til en regel som «treffer» riktig, og som samtidig er praktikabel. Problemet er imidlertid at det isolert sett kan reises innvendinger mot ethvert tenkelig kriterium. Departementet er blitt stående ved at dersom lovgiverne først skal statuere en plikt som nevnt, bør denne plikten knyttes til aksjekapitalens størrelse. Til tross for de innvendingene som kan reises mot dette kriteriet, vil aksjekapitalen i alminnelighet reflektere selskapets størrelse. Det er dessuten et lett praktikabelt kriterium, som også vil gi en viss fleksibilitet. I og for seg kan denne fleksibiliteten også benyttes til unngå lovens krav - det kan tenkes selskaper som setter sin aksjekapital under den aktuelle grensen alene med det formål å unngå lovens krav til styrets sammensetning. Departementet er imidlertid ikke kjent med at dette er noe problem etter gjeldende lov, og viser blant annet til at de fleste selskaper har en aksjekapital som ligger godt under den grensen som utløser en plikt til å ha et styre på tre medlemmer. Hvor stor aksjekapitalen bør være før plikten utløses, er i utpreget grad et skjønnsspørsmål. Etter gjeldende lov gjelder kravet for selskaper som har én million eller mer i aksjekapital; som nevnt ovenfor er det i dag ca 9.600 selskaper som oppfyller dette vilkåret. Departementet mener at beløpet bør justeres noe opp i forhold til gjeldende lov, og er kommet til at tre millioner kroner i aksjekapital er et passende tall, se utkastet § 6-1. Etter tall departementet har mottatt fra Brønnøysundregistrene omfatter dette ca 4.000 selskaper.

Justisdepartementet har etter dette ikke fulgt opp Aksjelovutvalgets forslag om å knytte plikten til å ha et styre med minst tre medlemmer til antall ansatte i selskapet. Etter departementets syn er det tilstrekkelig at et selskap med flere enn 30 ansatte - både etter gjeldende lov og forslaget her - kan kreve styrerepresentasjon. Som nevnt vil virkningen av en slik regel som oftest være at styret rent faktisk vil bestå av tre eller flere personer. Departementet foreslår heller ikke at det tas inn en bestemmelse som gir Kongen hjemmel til å fastsette at også andre selskaper skal ha et styre på minst tre medlemmer. Både spørsmålets viktighet og hensynet til lovens brukere tilsier at det fremgår direkte av loven hvilke selskaper som skal ha et styre på minst tre medlemmer.

Når det gjelder spørsmålet om i hvilken grad lovgiverne skal akseptere at samme person på samme tid er daglig leder og leder av styret, må det etter departementets syn være klart at denne rollekombinasjonen ikke kan aksepteres i de tilfeller hvor selskapet etter loven har plikt til å ha daglig leder. Dette har blant annet sammenheng med den tilsynsfunksjonen styret har overfor daglig leder. Spørsmålet er om man skal gå lenger, for eksempel slik at rollekombinasjonen daglig leder/styrets leder alltid er forbudt. Tall Justisdepartementet har innehentet fra Brønnøysundregistrene viser at det er ca 59.000 selskaper (dvs snaut halvparten av alle registrerte akseselskaper) som står registrert med den samme personen som daglig leder og styrets leder. Ordningen er altså svært utbredt i praksis. Argumenter som kan tale for å innføre et forbud mot at samme person kan være styrets leder og daglig leder, er blant annet hensynet til en klar rollefordeling mellom ledelsesorganene. Skal denne tankegangen følges fullt ut, bør det imidlertid heller ikke være adgang til at samme person både er selskapets daglige leder og enestyre. For mange små selskaper vil imidlertid dette være unødig strengt. Skal kombinasjonen enestyre/daglig leder aksepteres, bør man imidlertid også akseptere at den person som har vært både selskapets enestyre og daglige leder, fortsetter som styrets leder selv om styret utvides til tre medlemmer. Et forbud mot en slik kombinasjon kan lett føre til at flere selskaper enn i dag opererer med et enestyre, noe som vil være uheldig. Departementet går derfor inn for at kombinasjonen daglig leder og styrets leder fortsatt skal være tillatt i de selskaper som ikke har noen plikt til å ha et styre på tre eller flere medlemmer.

Det siste spørsmålet er om daglig leder skal kunne velges til leder av styret i de tilfellene hvor selskapet har bedriftsforsamling. Spørsmålet har betydning for både aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper. Begrunnelsen for at gjeldende lov aksepterer en slik rollekombinasjon, er dels at bedriftsforsamlingen i slike tilfeller vil utøve en tilsynsfunksjon, dels at forholdene bør legges til rette for at styret helt ut eller i sterk grad sammensettes av ledende ansatte i selskapet, jf Ot prp nr 19 (1974-75) side 106. Selv om disse argumentene fortsatt har en viss vekt, er departementet kommet til at de beste grunner taler for å følge opp Aksjelovutvalgets forslag på dette punktet. Departementet legger her avgjørende vekt på at det i praksis kan stilles spørsmålstegn ved i hvilken grad bedriftsforsamlingen fungerer som et tilsynsorgan overfor daglig leder.

6.4.2 Plikt til å ha daglig leder?

6.4.2.1 Gjeldende rett

Dersom selskapet har en aksjekapital på en million kroner eller mer, skal selskapet etter gjeldende rett også ha administrerende direktør (§ 8-4), som står for den daglige ledelse av selskapet. Allmenne aksjeselskaper skal alltid ha administrende direktør. Andre selskaper kan ha administrerende direktør. Administrerende direktør tilsettes som hovedregel av styret.

6.4.2.2 Aksjelovutvalgets forslag

Aksjelovutvalget foreslår for det første at man i loven (og andre steder) bruker uttrykket «daglig leder» i stedet for «administrerende direktør». Utvalget uttaler deretter følgende om plikten til å ha daglig leder mv (utredningen side 53-54):

«Plikten til å ha styre og sammensetningen av styret, har utvalget sett i sammenheng med plikten til å ha en daglig leder. Utvalget har således lagt til grunn at et organ med et overordnet ansvar for forvaltningen av selskapet bør foreligge uansett om dette består av en person eller flere. Når det derimot gjelder spørsmålet om selskapet skal ha et underordnet organ som ansvarlig for den daglige ledelse stiller spørsmålet seg mer åpent. I vurderingen av hvorvidt det bør åpnes for valgfrihet knyttet til om et selskap skal ha daglig leder, blir hensynene noe ulike avhengig av om det dreier seg om et allmennaksjeselskap eller et aksjeselskap. Hensynet til aksjeeierne i allmennaksjeselskap og til at selskapets aksjer skal være gjenstand for alminnelig omsetning i markedet, taler for at selskapet har fullt utbygde ledelsesorganer. I slike selskaper vil det heller ikke være nærhet mellom aksjeeierne og selskapet. Aksjeeierne har derfor også behov for en daglig leder som kan besvare henvendelser, gi informasjon og på andre måter utad være ansvarlig for selskapets daglige drift. I allmennaksjeselskaper foreslås derfor i tråd med gjeldende lov, en absolutt plikt til å ha daglig leder. For aksjeselskap vil imidlertid ikke de samme hensyn gjøre seg gjeldende. I aksjeselskaper med forholdsvis liten forvaltningskapital, omsetning, eller få ansatte tilsier aktiviteten at man kan vurdere å redusere kravene til ledelsesorganene. Aksjeeierne har normalt en annen nærhet til selskapet og dets virksomhet. I slike selskaper vil det etter utvalgets syn ofte være tilstrekkelig å kreve at selskapet har et styre. Utvalget har kommet til at de beste grunner taler for å gjøre praktisk viktige unntak fra plikten for aksjeselskap til å ha daglig leder.

Utvalget foreslår å innføre en mulighet til i vedtektene å fastlegge ordningen med daglig leder. Plikt til å ha daglig leder gjelder bare når selskapet har mer enn 30 ansatte eller det forøvrig ut fra omfanget av selskapets virksomhet og midler er påkrevet å ha daglig leder for å sikre betryggende forvaltning av selskapet. For selskaper med 30 ansatte eller mindre må styret som ansvarlig for forvaltningen av selskapet vurdere om forvaltningen kan skje på betryggende måte uten daglig leder, jf utkastet til lov om aksjeselskaper § 5-2.

...

Utvalget har også drøftet om andre vilkår f eks knyttet til omfanget av selskapets omsetning, balanse eller gjeld bør kunne benyttes. De tilfeller hvor det etter slike størrelser kunne være aktuelt å kunne kreve daglig leder, vil delvis også bli fanget opp av et vilkår knyttet til selskapets antall ansatte. Imidlertid vil de også kunne ha en selvstendig betydning. Det er imidlertid vanskelig her å finne frem til egnede kriterier eller kombinasjoner av disse som egner seg som generelle regler. Utvalget foreslår derfor å knytte vurderingen av behovet for daglig leder opp mot behovet for å sikre forsvarlig forvaltning av selskapet. En slik skjønnsmessig vurdering vil lettere kunne oppfange de ulike hensyn som gjør seg gjeldende enn et absolutt kriterium knyttet til omsetning, egenkapital, gjeld mv. Mener aksjeeierne i det enkelte selskap at dette også i andre tilfelle bør ha daglig leder, er vedtektsfesting av dette fullt mulig.»

LOs medlem i utvalget slutter seg til utvalgets forslag om at et aksjeselskap skal ha daglig leder dersom dette ut fra omfanget av selskapets virksomhet og midler er påkrevet for å sikre betryggende forvaltning av selskapet, men mener at plikten i tillegg skal gjelde dersom selskapet har ansatte eller dersom selskapet har en aksjekapital på en million kroner eller mer.

Gjeldende aksjelov regulerte opprinnelig ikke uttrykkelig spørsmålet om det er adgang til å ha flere daglige ledere. På bakgrunn av uttalelser i forarbeidene har det likevel i juridisk teori og praksis vært lagt til grunn at aksjeloven ikke er til hinder for at et selskap kan ha flere daglige ledere. Etter endringsloven 22 desember 1995 nr 80, hvor aksjeloven ble endret som en følge av EØS-avtalen, kan imidlertid allmenne aksjeselskaper bare ha flere daglige ledere dersom dette er regulert i vedtektene, jf § 2-2 annet ledd nr 2. Utvalgets flertall forutsetter at et aksjeselskap skal kunne ha flere daglige ledere selv om dette ikke fremgår uttrykkelig av vedtektene. Flertallet presiserer at dersom et selskap har flere daglige ledere (utredningen side 54):

«er det opp til selskapet selv å fastsette hvordan arbeidet nærmere skal organiseres innad, utad har samtlige legitimasjon som daglig leder. De som er daglige ledere kan lede hvert sitt område eller de kan opptre som et kollektivt organ. Skal flere daglige ledere fungere som et kollektivt organ, skal dette angis i vedtektene, bl a slik at representasjonen utad fremgår.»

Et mindretall på tre medlemmer mener at det ikke bør være adgang til å ha flere daglige ledere, verken i aksjeselskaper eller i allmennaksjeselskaper. Mindretallets begrunnelse er at ordningen kan føre til ansvarspulverisering, og at styrets tilsynsansvar med den daglige ledelse kompliseres unødig dersom man må forholde seg til flere daglige ledere. Mindretallet forutsetter at selskaper som i dag har flere daglige ledere, kan beholde disse inntil de for eksempel slutter eller forflyttes.

6.4.2.3 Høringsinstansenes syn

Alle høringsinstansene slutter seg til forslaget om at allmennaksjeselskaper under enhver omstendighet skal ha en daglig leder. Det ser også ut til å være bred enighet om at visse aksjeselskaper bør kunne unnlate å ha daglig leder.

Norges Rederiforbund støtter utvalgets forslag om at et aksjeselskap skal ha en daglig leder dersom dette er påkrevd for å sikre en betryggende forvaltning av selskapet. Rederiforbundet mener at det utover dette ikke er behov for en regel om at selskapet skal ha en daglig leder når det har mer enn 30 ansatte. Uttalelsene fra Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon og Næringslivets Hovedorganisasjon går i samme retning.

Flere av høringsinstansene som slutter seg til utvalgets forslag om at et aksjeselskap skal ha daglig leder dersom dette ut fra omfanget av selskapets virksomhet og midler er påkrevd for å sikre betryggende forvaltning av selskapet, mener at plikten i tillegg skal gjelde dersom selskapet har ansatte eller dersom selskapet har en aksjekapital på en million kroner eller mer. Dette gjelder Akademikernes Fellesorganisasjon, Landsorganisasjonen i Norge og Norske Siviløkonomers Forening.

Sparebankforeningen i Norge mener at selskaper som har ansatte, bør ha en daglig leder:

«Vi stiller oss svært kritiske til at et selskap må ha hele 30 ansatte før det skal pålegges at selskapet skal ... ha daglig leder. Det er her etter norske forhold tale om store selskaper med vanligvis omfattende virksomhet. Så langt vi erfarer, vil selskaper med såpass mange ansatte i praksis ha et såvidt betydelig omfang på virksomheten at det neppe vil harmonere med kravet om å sikre forsvarlig forvaltning av selskapet, jfr. § 5-2 (1), dersom det drives uten daglig leder.

Etter vårt skjønn bør det av praktiske og prinsipielle grunner kreves at i selskaper som har ansatte, bør det også være en daglig leder, som kreditorer m.v. kan forholde seg til.»

Også Kommunal- og arbeidsdepartementet er skeptisk til utvalgets forslag:

«Forslaget til endring i utvalgets forslag til § 5-2 (asl) innebærer en forpliktelse til å ha en hovedansvarlig daglig leder når selskapet har ansatte og når det har en aksjekapital på en million kr. eller mer. Etter utvalgets forslag inntrer denne forpliktelsen når selskapet har mer enn 30 ansatte eller når det ut fra omfanget av selskapets virksomhet og midler er påkrevet for å sikre forsvarlig forvaltning av selskapet. Begrunnelsen for forslaget er å stadfeste hovedregelen at alle selskaper skal ha en hovedansvarlig daglig leder. Uklarhet rundt lederskapet kan medføre manglende ivaretagelse av de plikter daglig leder har, herunder å legge til rette for et velfungerende bedriftsdemokrati. Aksjekapitalgrensen er en videreføring av nåværende aksjelov § 8-4.

Regler som klargjør ansvarsforholdene i selskapet i forhold til de ansatte er etter KADs vurdering viktige og vi er positive til en innskjerpelse av bestemmelser som kan klargjøre dette forholdet. Selv om domstolene etter gjeldende rett vil kunne foreta en konkret vurdering av hvem som er ansvarlig innen selskapet, kan det være positivt for de ansatte at det på en formel måte klart fremgår hvem som er ansvarlig daglig leder. Det vises i denne forbindelse også til NOU 1996:6, konsernutvalgets innstilling, og de betraktninger som er fremkommet om ansvarlig arbeidsgiver. Vi finner imidlertid grunn til å påpeke at det etter arbeidsmiljøloven § 55 C klart skal fremgå hvem som er arbeidsgiver i arbeidsavtalen. Dersom det i forhold til arbeidstakernes rettigheter skal være grunn til å fastsette en plikt til å utpeke en hovedansvarlig ansvarlig daglig leder, bør dette tilføre de ansatte rettigheter i selskapsrettslig sammenheng som ikke følger av arbeidsmiljølovens bestemmelser.»

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon og Næringslivets Hovedorganisasjon kommenterer i en fellesuttalelse mindretallets forslag om at et aksjeselskap skal ha daglig leder dersom det har ansatte:

«Mindretallets forslag er at selskapet skal ha « en hovedansvarlig daglig leder når det har ansatte....» I tillegg til at begrepet «hovedansvarlig» skaper flere uklarheter enn det løser, er vår hovedinnvending mot mindretallets forslag at det blir særlig byrdefullt for mindre virksomheter/familieaksjeselskaper. NHO og HSH mener at det i selskaper med færre enn 30 ansatte fremdeles må være styret som vurderer behovet for å ansette daglig leder. Det behov de ansatte har for å kunne forholde seg til en ansvarlig arbeidsgiver i små bedrifter er ivaretatt gjennom Arbeidsmiljølovens § 4. Lovutkastets formulering foreslås opprettholdt.»

Når det gjelder forslaget om at selskapet kan ha flere daglige ledere, støttes dette av Næringslivets Hovedorganisasjon og Den Norske Bankforening. Nærings- og energidepartementet støtter forslaget for så vidt gjelder allmennaksjeselskaper.

Næringslivets Hovedorganisasjonviser til at tilsvarende regler er kjent i utenlandsk rett og at de dekker et praktisk behov. Det understrekes at reglene har særlig betydning i selskaper med internasjonal virksomhet hvor det forutsettes at en person har myndighet som daglig leder ved selskapets forretningskontor og en annen ved kontraktsinngåelser i utlandet. Det hevdes også at det kan være ønskelig i selskaper hvor aksjeeierne arbeider, og der de utad skal fremstå som likeverdige til tross for at de innad i selskapet har forskjellige oppgaver. NHO er således ikke enig med mindretallet som mener reglene vil kunne føre til ansvarspulverisering. Dette begrunnes med at selskapet ikke kan henvise til at en avtale med selskapet skulle vært inngått av en av de andre daglige lederne. Videre vil selskapet kunne bli erstatningsansvarlig for daglig leders feil uten hensyn til om det kan fastslås hvem av de daglige lederne som har begått feilen.

Nærings- og energidepartementetet foreslår at det tas inn et uttrykkelig forbud mot at aksjeselskaper kan ha flere daglige ledere.

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon mener at det bør være et forbud mot flere daglige ledere, også i almennaksjeselskaper, og slutter seg helt til mindretallets synspunkter. En adgang til å ha flere daglige ledere hevdes å kunne gi ansvarspulverisering og skape uklare forhold for omverdenen. Det hevdes videre at det heller ikke er behov for ordningen, som etter HSHs vurdering knapt er benyttet i Norge. Uttalelsen fra Finansdepartementet går i samme retning.

Oslo Børs viser til at ordningen med å ha flere daglige ledere allerede i dag brukes i begrenset grad. Oslo Børs er likevel skeptisk til en slik ordning, og fremhever at en lovfesting under enhver omstendighet krever ytterligere utredninger:

«Det kan imidlertid reises spørsmål om loven direkte bør innby til denne type modeller for ledelse. Flere daglige ledere med en direksjon innebærer et brudd med norsk tradisjon og kan skape grunnlag for uklarhet og tvil om hvem som er selskapets øverste administrative leder.

Det kan forøvrig vanskelig sees at de spørsmål som kan oppstå om kompetanse og legitimitet knyttet til flere daglige ledere er drøftet nærmere i utredningen.

Spørsmål knyttet til en mulig skjerpet aktsomhetsplikt som følge av et øket behov for oppfølging og kontroll for styret i selskaper med flere daglige ledere, synes heller ikke vurdert.

Oslo Børs ser at det for visse selskaper med en internasjonalt rettet drift og derav betydelig reisevirksomhet for selskapets øverste ledelse, kan være behov for flere daglige ledere. Det kan imidlertid reises spørsmål om en slik løsning bør kreves vedtektsfestet regulering av ansvarsfordeling m.v. og at tillatelse må innhentes fra Departementet.

Under enhver omstendighet antas det å måtte foretas en tilpasning i de relevante bestemmelser om lov om registrering av foretak av 21. juni 1985 nr. 78.»

6.4.2.4 Departementets vurdering

Justisdepartementet slutter seg til Aksjelovutvalgets forslag om at den som har ansvaret for selskapets daglige ledelse, benevnes «daglig leder».

Justisdepartementet konstaterer videre at det er bred enighet om at alle allmennaksjeselskaper skal ha daglig leder. Også departementet går inn for å videreføre gjeldende rett på dette punktet, jf utkastet § 6-2.

Når det gjelder aksjeselskapene, er det prinsipielle spørsmålet om loven skal pålegge slike selskaper å ha daglig leder, eller om selskapene i ethvert tilfelle selv skal avgjøre om det bør ansettes en person med ansvar for den daglige ledelse. Tall fra Brønnøysundregistrene viser at av landets 125.000 aksjeselskaper er det ca 106.000 selskaper som er registrert med daglig leder. Drøyt 9.500 av disse har ansatt daglig leder på frivillig grunnlag. Departementet anser det klart at store selskaper med omfattende virksomhet og mange ansatte bør pålegges å ha daglig leder. Spørsmålet er da hvordan man skal avgrense hvilke selskaper som skal pålegges en slik plikt.

For det første bør man her se hen til hvilke avgrensningskriterier som er valgt i forhold til plikten til å ha et styre på minst tre medlemmer. Det synes mindre naturlig at plikten til å ha daglig leder går lenger enn plikten til å ha et styre på minst tre personer, dvs at selskapet kan ha et enestyre men likevel er pålagt å ha daglig leder. En konsekvens av dette synspunket må være at også plikten til å ha daglig leder bør knyttes til aksjekapitalens størrelse, og ikke til antall ansatte. Skal man først ha et slikt krav, har det neppe noe for seg å sette kravet høyere enn tre millioner kroner i aksjekapital. Departementet er derfor kommet til at man også på dette punktet bør legge tre millioner kroner til grunn, slik at et selskap som har en aksjekapital på tre millioner kroner eller mer, skal ha plikt til å ha daglig leder, jf forslaget til lov om aksjeselskaper § 6-2.

Departementet går etter dette ikke inn for at plikten til å ha daglig leder knyttes til antallet ansatte. Som påpekt av Kommunal- og arbeidsdepartementet er dessuten hensynet til de ansatte ivaretatt gjennom bestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 55 C, som fastsetter at det klart skal fremgå av arbeidsavtalen hvem som er arbeidsgiver.

Det spørsmålet som da står igjen, er om plikten i tillegg skal knyttes til at en daglig leder «er påkrevd for å sikre betryggende forvaltning av selskapet». Prinsipielt kan det neppe reises innvendinger mot en slik regel. På den annen side kan det reises spørsmål om bestemmelsen vil få noen praktisk betydning siden det ikke er noen som kan overprøve selskapets beslutning om at daglig leder ikke er påkrevd. Videre er det å merke seg at det i lovforslaget er tatt inn en uttrykkelig bestemmelse om at dersom selskapet ikke har daglig leder, så er det styret(s leder) som står for den daglige ledelsen. Også dette innebærer at det kan reises tvil om hvilken betydning bestemmelsen vil få, siden det ikke er noe krav om daglig tilstedeværelse eller liknende for daglig leder. I tillegg kommer at dersom et selskap mener seg forpliktet etter loven til å ha daglig leder, men samtidig har mindre enn tre millioner i aksjekapital, vil selskapet som nevnt ovenfor kunne ha et enestyre, men være forpliktet til å ha daglig leder. En slik løsning er mindre naturlig, i alle fall så lenge det ikke noe forbud mot at samme person er enestyre og daglig leder. Departementet har etter dette ikke fulgt opp Aksjelovutvalgets forslag på dette punktet.

Når det gjelder adgangen til å ha flere daglige ledere, kan departementet slutte seg til de synspunkter som Aksjelovutvalgets flertall gjør gjeldende. Etter departmentets syn bør ikke allmennaksjeselskapene forbys å ha flere daglige leder. Dersom loven gir en slik adgang, følger det av første selskapsdirektiv at loven skal kreve en nærmere vedtektsregulering av blant annet antallet og fremgangsmåten ved utnevning av medlemmer til ledelsesorganene. Slike bestemmelser er tatt inn i forslaget til lov om allmennaksjeselskaper § 2-2, men utover dette inneholder ikke lovforslaget noen nærmere regulering. Departementet ser at det i og for seg kan være behov for en viss regulering. Slike regler vil imidlertid lett bli omfattende og ikke stå i forhold til de fordeler man eventuelt oppnår. Departementet vil i stedet fremheve styrets ansvar for en forsvarlig organisering av virksomheten, herunder ansvaret for blant annet å ha klare linjer dersom selskapet har flere daglige ledere.

Når det gjelder aksjeselskapene, vil de fleste av dem neppe ha behov for en ordning med flere daglige ledere. Siden en ordning med flere daglig ledere blant annet forutsetter et styre som er kompetent til å håndtere de praktiske problemene en slik ordning fører med seg, er departementet blitt stående ved at aksjeselskaper bare bør kunne ha én daglig leder. Lovforslaget er utformet i samsvar med dette, jf utkast til lov om aksjeselskaper § 2-2.

6.4.3 Ledelsens oppgaver

6.4.3.1 Gjeldende rett

Det følger av aksjeloven § 8-7 at forvaltningen av selskapets anliggender hører under styret. Styret skal blant annet sørge for en tilfredsstillende organisasjon av selskapets virksomhet. Har selskapet administrerende direktør, hører forvaltningen under styret og administrerende direktør sammen. Etter § 8-7 er styret uttrykkelig pålagt en plikt til å påse at bokføring og formuesforvaltning er gjenstand for betryggende kontroll.

§ 8-12 bestemmer at styret representerer selskapet utad og tegner dets firma. Styret kan også gi styremedlem, administrerende direktør eller bestemt betegnede ansatte rett til å tegne selskapets firma.

Dersom selskapet har administrerende direktør, bestemmer § 8-7 som nevnt at forvaltningen av selskapet hører under styret og administrerende direktør. Administrerende direktør har også ansvar for den daglige ledelse. Den daglige ledelse omfatter etter § 8-7 annet ledd ikke saker som etter selskapets forhold er av «uvanlig art eller stor betydning». Av siste ledd følger det at administrerende direktør skal sørge for at selskapets bokføring er i samsvar med lov og forskrifter, og at formuesforvaltningen er ordnet på en betryggende måte.

Administrerende direktør er underordnet styrets instruksjonsmyndighet, og skal følge de retningslinjer og pålegg som styret gir. Styret kan også omgjøre de beslutninger som administrerende direktør treffer.

§ 8-13 bestemmer at administrerende direktør alltid kan representere selskapet utad i anliggender som ligger innenfor hans eller hennes myndighet etter § 8-7.

6.4.3.2 Aksjelovutvalgets forslag

Aksjelovutvalget tar utgangspunkt i at styret har det overordnede ansvar for forvaltningen av selskapet. På denne bakgrunn mener utvalget at styreansvaret bør markeres ved en viss utbygging av reglene i gjeldende lov. Utvalget uttaler (utredningen side 55):

«Selv om hovedsynspunktet - det alminnelige krav om forsvarlig forvaltning - ligger fast, antar utvalget at en konkretisering i regelverket av ulike sider av styrets plikter vil kunne bidra til en bedre bevisstgjøring når det gjelder innholdet av lovenes krav til styrets handlemåte.

Utvalget har med utformingen av lovteksten valgt å skille mellom plikter som inngår i selve forvaltningen av selskapet og styrets tilsynsansvar (utkastene §§ 5-4 og 5-5). I § 5-4 fastslås likt med gjeldende lov at styret har ansvar for forvaltningen av selskapet. Videre gis en oversikt over de viktigste plikter som tilligger styret i forvaltningen av selskapet, herunder å:

• -

  sørge for forsvarlig organisering av virksomheten, herunder vurdere behovet for daglig leder i aksjeselskap

• -

  i nødvendig utstrekning utarbeide planer for virksomheten og følge disse opp med budsjetter. I aksjeselskaper må styrets plikter i så henseende bero på virksomhetens art og omfang. Styret i et allmennaksjeselskap vil derimot alltid ha plikt til å utarbeide virksomhetsplaner og budsjetter. I allmennaksjeselskaper kan det vanskelig tenkes tilfeller hvor det vil være forsvarlig å unnlate å gjøre bruk av slike styringsredskaper. Det nærmere innholdet vil nødvendigvis variere med selskapets størrelse og virksomhetens art

• -

  fastsette retningslinjer for virksomheten

• -

  holde seg orientert om selskapets økonomiske stilling

• -

  påse at regnskap og formuesforvaltning er gjenstand for betryggende kontroll

• -

  iverksette undersøkelser det finner nødvendig for å kunne utføre sine oppgaver

Utvalget foreslår videre at loven selv fastslår og presiserer styrets tilsynsansvar når det gjelder selskapets virksomhet og den daglige ledelse av denne. I utkastene § 5-5 reguleres dette nærmere. Utvalget mener tilsynsansvaret er en så viktig del av styrets oppgaver at det bør fremgå direkte i loven. Bestemmelsene vil ha betydning både i forhold til innholdet og omfanget av tilsynsansvaret og ved aktsomhetsvurderingen når det gjelder styreansvaret. En viser også til styrets plikt til å holde seg orientert om selskapets økonomiske stilling, jf også utkastet § 6-1.»

Aksjelovutvalget foreslår også at i selskaper hvor de ansatte har rett til representasjon i styret, skal det fastsettes en styreinstuks, jf Ot prp nr 36 (1993-94) side 211-212. Instruksen skal gi nærmere saksbehandlingsregler for styret. Oppregningen av de emner som skal eller kan inngå i styreinstruksen, er ikke ment å være uttømmende.

På side 55-56 i utredningen behandler utvalget daglig leders oppgaver:

«Når det gjelder daglig leders ansvar og myndighet, inneholdt Aksjelovgruppens forslag i NOU 1992: 29 § 9-11 forslag om å lovfeste en liste over saker som ikke omfattes av den daglige ledelse. Dette forslaget har utvalget på lik linje med departementet i Ot prp 36 (1993-94) ikke fulgt opp. Utvalget foreslår å opprettholde gjeldende ordning (se utkastene §§ 5-6). § 5-6 svarer innholdsmessig til gjeldende lov § 8-7 annet og fjerde ledd annet punktum og Ot prp nr 36 (1993-94) § 7-10 som er kommentert på s 206-207.

I tråd med Ot prp nr 36 (1993-94) § 7-11 første og annet ledd har utvalget foreslått visse minstekrav for daglig leders plikt til å underrette og informere styret. Formålet er å sette styret i bedre stand til å utøve kontroll med daglig leder og utføre sine øvrige plikter i selskapet. Daglig leder plikter å gi styret underretning om selskapets virksomhet, stilling og resultatutvikling, men uavhengig av dette har styret som nevnt en selvstendig plikt til å holde seg orientert om disse forhold. I et allmennaksjeselskap bør daglig leder som regel hyppigere enn i et aksjeselskap gi styret informasjon om selskapets virksomhet mv. Utvalget foreslår derfor at underretning skal gis minst hver måned og hver tredje måned i henholdsvis allmennaksjeselskaper og aksjeselskaper. For aksjeselskaper var det i Ot prp nr 36 (1993-94) foreslått å sette fristen til hver annen måned. I forhold til de ulike typer av selskaper som omfattes av aksjeselskapsloven, mener imidlertid utvalget at dette kan være et noe for strengt minstekrav. En annen sak er at styret selv etter behov kan og bør kreve hyppigere redegjørelser. Styret kan til enhver tid pålegge daglig leder å redegjøre for nærmere bestemte saker. Slikt krav må fremsettes på styremøte og skal iverksettes dersom det kreves av et styremedlem.

Omfanget og innholdet av redegjørelsen er ikke nærmere angitt i forslaget til lovtekst. Det må avgjøres konkret ut fra selskapets størrelse og hva slags saker daglig leder har til behandling, samt den betydning de har for selskapet. I tillegg må også omfanget av rapportering vurderes i forhold til styrets rolle. Opptrer styret aktivt i forvaltningen, bør det stilles mindre krav til rapportering enn ellers. Avgjørende må være at styret gis rimelig mulighet til på forsvarlig vis å kunne vurdere daglig leders arbeid og selskapets stilling.»

6.4.3.3 Høringsinstansenes syn

Akademikernes Fellesorganisasjon, Landslaget for Regnskapskonsulenter, Den Norske Bankforening, Norsk Bedriftsforbund, Norsk forening for Styremedlemmer, Norske Sivilingeniørers Forening, Norske Siviløkonomers Forening og Næringslivets Hovedorganisasjon stiller seg positive til en presisering av ledelsens ansvar og plikter. Det er imidlertid en viss uenighet knyttet til det nærmere innholdet av presiseringene.

Norske Sivilingeniørers Forening understreker viktigheten av å presisere uavhengigheten og ansvaret til alle styremedlemmer uansett hvem som har valgt vedkommende, og påpeker faren for at styret blir et representasjonsforum for fremme av særinteresser. Foreningen mener at dette spesielt gjelder dersom det innføres særlige rettigheter for enkeltstyremedlemmer til å kunne kreve informasjon og til å kreve at undersøkelser skal settes i verk, da dette kan tenkes å bli benyttet av aksjeeiere eller ansatte til å påvirke «sine representanter» til å ta affære i enkeltsaker. Uttalelsen fra Akademikernes Fellesorganisasjon og Norske Siviløkonomers Forening går i samme retning.

Næringslivets Hovedorganisasjon mener at det er viktig at det stilles krav om sterk lojalitet fra styremedlemmene overfor selskapet, og viser til at dette vil kunne ramme innsidehandel. Det bør etter NHOs vurdering videre stilles krav om kompetanse hos styremedlemmene som er tilpasset bedriftens art for å skape større aktivitet og øke ansvarsfølelsen. NHO anbefaler videre at styret gis anledning til å utvide seg selv med et nytt medlem, og viser til at styret ikke bør kunne unnvike ansvar ved at det ikke er kompetent til en oppgave.

Norsk Bedriftsforbund understreker viktigheten av at små og mellomstore bedrifter har aktive og kompetente styrer. Det uttrykkes videre et ønske om at lovverket må inneholde bestemmelser som gjør at selskaper ikke bare stilles overfor formkrav. Forbundet støtter derfor forslaget om å øke rapporteringer og informasjonsrutiner fra daglig leder til styret.

Norsk forening for Styremedlemmer mener reglene om styrets plikter i forslaget i for stor grad fokuserer på forhold som har skjedd, og at de dermed i for liten grad får frem styrets plikter til en kontroll som tar utgangspunkt i utviklingen, og som fokuserer på nåtid og nærmeste fremtid. Foreningen etterlyser også regler om styrets plikt til å styre selskapet inn i fremtiden gjennom overordnete målsettinger og strategi. Det er etter foreningens syn uheldig at styrets plikter fokuserer på kontroll alene.

Akademikernes Fellesorganisasjon mener:

«at lovutkastet må utformes klarere når det gjelder beskrivelse av de enkelte roller, arbeidsdeling og styringsprinsipper. Dette understrekes på bakgrunn av manglende forståelse for de samme regler i dag. Formuleringene i lovene er viktige ikke bare for lovforståelsen, men også for læreprosessen. Lov og motiver setter normene for hvordan styrene i fremtiden skal arbeide.»

Videre uttaler Akademikernes Fellesorganisasjon følgende om aksjelovens styringsprinsipper:

«Gjeldende aksjelov legger opp til enkle og logiske styringsprinsipper. Dette til tross hersker det fortsatt utbredt misforståelse og til dels bevisst omgåelse av de samme prinsipper. Når misbruket er bevisst, går det i første rekke ut over styremedlemmer valgt av de ansatte.

Hovedprinsippene for aksjelovens rolledeling er klar:

• -

  Eieren har all makt, men den må utøves i generalforsamling.

• -

  Generalforsamlingen kan bare få sine ønsker og krav gjennomført gjennom handling fra de valgte styremedlemmer.

• -

  Styret forvalter virksomheten og ansetter daglig leder.

• -

  Daglig leder delegeres myndighet fra styret og forestår den daglige drift innenfor rammer, retningslinjer og vedtak fastsatt i styret.

Styret skal ivareta bedriftens interesser og ivaretar forhåpentligvis igjennom det både eierens, ansattes, kreditorenes og andre legale interessenters interesser i selskapet.

Styremedlemmets rolle. Styrets ubetingede plikt til å ivareta bedriftens interesser gjelder ikke bare styret som kollegium, men hvert enkelt styremedlem uansett hvem som har valgt styremedlemmet.

Da ansatte fikk rett til å velge styremedlemmer i 1976 kom det fart i styrearbeidet i mange tidligere passive styrer. Man måtte holde møter og behandle saker og ansatte viste raskt at de tok en konstruktiv rolle i styrearbeidet.

Nåværende aksjelov kjenner derfor ikke noe representasjonsprinsipp. Representere betyr «opptre på vegne av». Styremedlemmer kan ikke og skal ikke opptre på vegne av andre enn seg selv. Dette henger også klart sammen med at ansvaret ikke er kollektivt, men individuelt for hvert styremedlem. Styremedlemmer har altså ikke plass ved styrebordet gjennom en representasjon, men gjennom en valgordning. Ordet representant bør derfor fjernes fra loven og motivene.

Motivene bør presisere sterkere ikke bare ansattes rolle, men uavhengigheten og ansvaret til alle styremedlemmer uansett hvem som har valgt vedkommende. Dette er i høyeste grad på sin plass, ikke minst på grunn av at det nå innføres særlige rettigheter for enkeltstyremedlemmer til å kreve informasjon og at undersøkelser skal settes i verk. Dette kan lett benyttes av grupper blant aksjonærer eller ansatte til å påvirke «sine representanter» til å ta affære i enkeltsaker.

Styret som utvilsomt skal betraktes som et samarbeidsforum, kan komme til å bli et representasjonsforum for fremme av særinteresser.

Da den nåværende aksjelov var ute til høring var LO og daværende NAF sammen om å foreslå at ansattevalgte styremedlemmer ikke skulle kunne kastes i funksjonstiden på to år. Bakgrunnen for dette var nettopp erkjennelsen av det personlige ansvar, og at de styrevalgte ville få ny informasjon og se sakene fra en annen vinkel som styremedlem enn som ansatt. Man ønsket ro over styrearbeidet.

I forslag til ny aksjelov bør derfor styrerollen og andre roller bli klarere understreket og bruken av ordene representasjon og representant må utgå i lov og motiver. «Representasjon» bør erstattes med «rett til å velge» og «representant» bør erstattes med ord som «styremedlemmer valgt av de ansatte» eller «ansattevalgte og generalforsamlingsvalgte styremedlemmer».»

6.4.3.4 Departementets vurdering

Justisdepartementet slutter seg i hovedsak til Aksjelovutvalgets forslag om å ta inn lovbestemmelser som presiserer styrets ansvar og plikter, jf § 6-12 i begge lovutkast.

Når det gjelder de spørsmål som er reist om styremedlemmenes lojalitetsplikt, hvem styremedlemmene representerer osv, vil departementet generelt bemerke at styremedlemmene er tillitsvalgte som handler for sin oppdragsgiver, det vil si selskapet. En lojalitetsplikt for styremedlemmene kan utledes av den alminnelige regel om at styret som andre oppdragstakere skal ivareta oppdragsgiverens interesse under utførelsen av oppdraget. En slik lojalitetsplikt er imidlertid ikke til hinder for at styret også må ivareta andre hensyn som gjør seg gjeldende i selskapet.

Enkelte høringsinstanser har konkrete forslag med hensyn til hvilket omfang styrets og daglig leders plikter bør ha. Disse forslagene er ikke fulgt opp i departementets lovforslag. Departementet vil bemerke at det er snakk om å ta inn i loven ufravikelige bestemmelser som vil gjelde for høyst forskjellige selskaper. Det er derfor ikke helt enkelt å overskue konsekvensene av slike regler. En eventuell videre utbygging og presisering av styrets og daglig leders plikter og ansvar, bør derfor utstå til man har vunnet erfaring med de nye bestemmelsene.

Departementet kan for øvrig ikke slutte seg til forslaget om at styret selv gis anledning til å utvide seg selv med et nytt medlem. Man bør her holde fast ved at det er generalforsamlingen som bestemmer hvem som skal sitte i selskapets styre. En slik ordning kan også føre til uklare ansvarsforhold. Dersom styret må behandle en sak det ikke føler seg fullt ut kompetent til, er styret henvist til å rådføre seg med personer som besitter den nødvendige kompetanse.

6.4.4 Styrevedtak utenfor møte?

6.4.4.1 Gjeldende rett

Lovens bestemmelser om styremøter, jf særlig § 8-9 annet til fjerde ledd, forutsetter at styret skal treffe sine beslutninger i møte. I høyesterettsdommene inntatt i Rt 1990 side 110 og Rt 1990 side 757 er spørsmålet om adgangen til styrebehandling uten formelt møte holdt åpent. I juridisk teori synes det å foreligge en viss uenighet om det er adgang for styret til å treffe vedtak ved sirkulasjon av dokumenter eller liknende.

Å holde styremøter som fjernmøter - for eksempel telefonmøter - må etter gjeldende rett under enhver omstendighet anses utelukket.

6.4.4.2 Aksjelovutvalgets forslag

Utvalgets prinsipielle utgangspunkt er at beslutningsprosessen i et aksjeselskap må tilpasses det enkelte selskaps ledelse og virksomhet. Utvalget mener derfor at det på dette området er behov for en høy grad av frihet og fleksibilitet når det gjelder fremgangsmåten og rutiner i det enkelte selskap, men at det likevel i loven må fastlegges visse minstekrav til ryddig og forsvarlig saksbehandling. På denne bakgrunn foreslår utvalget en oppmykning av gjeldende lovs krav om styrebehandling i møte. Utvalget fremhever at krav om møtebehandling ofte vil (utredningen side 56-57):

«gjøre beslutningsprosessen unødvendig tungvint og formalisert, og det har i praksis vist seg at lovens formkrav ikke alltid blir fulgt opp på dette området. Det vesentlige er at fremgangsmåten er forsvarlig i forhold til de spørsmål som skal avgjøres, og at alle styremedlemmer gis mulighet til å delta i avgjørelsen. Et generelt krav om møtebehandling og tilsvarende fellesbehandling vil etter utvalgets syn ikke passe som minstekrav for en rekke av de selskaper som omfattes av aksjeloven.

Spørsmålet om styrevedtak skal kunne treffes utenfor møte, har en praktisk side. Utvalget antar det er et betydelig praktisk behov for en enklere vedtaksform enn at medlemmene fysisk må møtes eller på annen måte delta samlet for at vedtak skal kunne treffes.

Styrebehandling uten møte vil ofte stille større krav til det enkelte styremedlems evne til på egen hånd å vurdere kvaliteten av beslutningsgrunnlaget, og administrasjonens evne til å fremme et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag. Dette kan tilsi alternative behandlingsformer, som må vurderes utfra om de på en betryggende måte ivaretar eventuelle behov styremedlemmene vil ha for å konferere seg imellom, både om beslutningsgrunnlaget og vedtakets innhold. Sammen med reglene om utarbeidelse av styreinstruks kan dette medføre en økt bevissthet blant styremedlemmene om spørsmålet. Utvalget går inn for en løsning der det i loven presiseres at styrets leder skal sørge for at styremedlemmene så vidt mulig kan delta i en samlet behandling av saker som behandles uten møte. I tillegg kan et styremedlem kreve møtebehandling, og lovforslaget stiller ikke noe krav til på hvilken måte dette må skje.

Utvalget har ikke funnet grunn til i loven å binde opp beslutningsmåten i styret ytterligere. Det avgjørende er at styrets beslutninger treffes på en betryggende måte. Utvalget finner det vanskelig å angi nærmere hva som ligger i dette uten at konkretiseringen vil kunne virke unødig hemmende, også i forhold til hvilke beslutningsmåter det i fremtiden kan være aktuelt for et styre å nytte. Det er nok å se hen til senere års utvikling med økt bruk av telefonkonferanser m m. Nye slike alternative fremgangsmåter vil trolig bli aktuell.

Etter utvalgets syn står i utgangspunktet styremedlemmene nærmest til å vurdere om de har et tilstrekkelig betryggende grunnlag for å treffe vedtak. Hver av styremedlemmene bør derfor gis rett til å kreve møtebehandling.

Når det gjelder beslutningsgrunnlaget for en konkret sak foreslår utvalget ingen konkrete krav. Avgjørende vil derfor fortsatt være hva som følger av en generell aktsomhetsvurdering. Utvalget foreslår ingen konkretisering. Dette har sammenheng med at det er vanskelig å foreslå en regel som er treffende både i forhold til det store mangfold av selskaper og de ulike beslutninger. Utvalget er dessuten redd for at en slik regel vil bli for skjematisk slik at de nødvendige hensyn ikke blir ivaretatt. Et generelt krav vil imidlertid være at beslutningen skal være truffet på et forsvarlig grunnlag.

Styrelederen må på bakgrunn av de saker som skal behandles, gjøre seg opp en mening om andre behandlingsformer enn møteformen er en betryggende behandlingsform. Bestemmelsen er ikke til hinder for at styreflertallet vedtar nærmere retningslinjer om behandlingsformen, f eks om at visse saker utenom årsoppgjøret skal behandles i møte. I alle tilfeller vil et styremedlem kunne kreve at en sak behandles i møte. For årsoppgjøret er møtebehandling eneste vedtaksform. Dette innebærer også at styret iallefall må møtes en gang i året før generalforsamlingen. Selv i små aksjeselskaper er det viktig at styret møtes fra tid til annen.»

Aksjelovutvalget mener også at det bør stilles krav til forberedelsen av styremøter. Ansvaret for forsvarlig saksbehandling ligger på daglig leder og styret. I forslaget presiseres at daglig leder har ansvaret for å forberede saker som skal behandles på styremøte, likevel slik at styrets leder har et overordnet ansvar. Begge har ansvar for at det blir utarbeidet et tilfredsstillende behandlingsgrunnlag for styresaker. Vanligvis vil dette innebære et krav om at styremedlemmene på forhånd skal få tilsendt en skriftlig dokumentasjon som gir styremedlemmene grunnlag for å sette seg inn i hva saken gjelder og gjøre seg opp en mening om den.

6.4.4.3 Høringsinstansenes syn

Nærings- og energidepartementet, Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening, Norske Sivilingeniørers Forening og Næringslivets Hovedorganisasjon støtter forslaget om styrebehandling utenfor møte. Næringslivets Hovedorganisasjon uttaler:

«NHO er positiv til den fleksibilitet som utk. asl. § 5-26/asal. § 5-25 legger opp til ved at møtebehandling ikke lenger skal være obligatorisk. Etter NHOs oppfatning er det ingen grunn til å skille mellom aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper i større grad enn det som foreslås. For begge selskapstyper vil forslaget åpne for fleksibilitet og smidighet og vil dermed kunne gi en mer effektiv og kostnadsbesparende beslutningsprosess i selskapene.»

Også Norske Sivilingeniørers Forening fremhever at forslaget er praktisk, og antar dessuten at utviklingen innen informasjonsteknologien etter hvert vil medføre at ulike media erstatter fysisk møtedeltakelse.

Den Norske Advokatforening, Landsorganisasjonen i Norge og Sparebankforeningen i Norge gir i prinsippet sin tilslutning til at styrevedtak kan treffes utenfor møte, men mener at ordningen bør begrenses. Sparebankforeningen mener eksempelvis at adgangen bør:

«fremstå som en unntaksordning etter loven. Vi er redd for at dette ellers lett kan «skli ut». Vi mener det for øvrig vil harmonere best med lovutkastenes klargjøring av styrets ansvar, at styrevedtak bare kan treffes utenom møte når det foreligger særskilt grunnog slik behandling anses betryggende.Det bør i tilfelle forutsettes protokollert hvilken særskilt grunn som anses å foreligge.»

Landsorganisasjonen i Norge mener at det må fremgå at den klare hovedregel er at styresaker skal behandles i styremøter. LO uttaler videre:

«Vi vil uttrykke en viss skepsis til oppmykingen av kravet om møtebehandling, selv om vi ser at det særlig i mindre selskaper kan være grunner til en mindre formell behandlingsmåte. Det registreres at lovutkastene åpner for skriftlig behandling, som i spesialmotivene utdypes slik at «vedtak kan treffes ved sirkulasjon av dokumenter».

Dersom en slik behandlingsform skal være betryggende ... kreves at styremedlemmene får tilstrekkelig tid til å foreta en tilfredsstillende gjennomgang av dokumentene. Ikke minst gjelder dette dersom dokumentene ikke foreligger på norsk eller det av andre grunner kreves spesiell kompetanse for å sette seg inn i dem.»

ØKOKRIM, Norsk forening for Styremedlemmer og Den Norske Bankforening er derimot ikke enig i utvalgets forslag. Bankforeningen uttaler:

«Vi synes forslaget innebærer et avvik fra lovforslaget forøvrig, som inneholder en rekke regler som har som siktemål å sørge for betryggende vedtaksprosedyrer, klare ansvarsforhold og generelt et aktivt styre. Vi er også noe usikre på hvordan denne bestemmelsen forholder seg til reglene om overskridelse av myndighet i § 5-16. På denne bakgrunn vil vi foreslå at formuleringene i lovforslaget i Ot.prp. nr. 36 (1993-94) § 7-14 (3) gjeninntas:

«Styret skal behandle saker i møte. Når slik behandling ikke kan avventes uten vesentlig ulempe for selskapet, kan en sak likevel behandles på annen måte som er betryggende og som innebærer at styremedlemmene kan delta i en samlet behandling av saken.»

Norsk forening for Styremedlemmer fremhever at en formalisert beslutningsprosedyre i seg selv kan være av verdi:

«Vi føler at styrets arbeid kan bli forenklet slik loven nå beskriver det. Det blir i for liten grad vektlagt de formelle forberedende effekter, beslutningsform og formaliteter omkring underlaget når styreleder kan velge å la styrearbeidet i stor grad gå utenom styremøter. Vi mener at kravet til formelle styremøter bør være minst hvert kvartal, som en effekt av daglig leders rapport. Det bør fremgå at styreprotokollen skal føres selv ved skriftlige eller telefoniske «styremøter».»

6.4.4.4 Departementets vurdering

Også i forhold til styrevedtak er Justisdepartementets prinsipielle syn at det er av verdi i seg selv at vedtak treffes etter en åpen dialog i et møte hvor styremedlemmene er fysisk til stede. En slik behandlingsmåte gir blant annet styrets leder og selskapets administrasjon mulighet til presiseringer og informasjon om den aktuelle saken. I utgangspunktet synes heller ikke et krav om fysisk tilstedeværelse urimelig byrdefullt for den som har samtykket i å bli valgt som styremedlem i selskapet. Det minnes om at styremøter bare skal holdes så ofte som det trengs. - Er det ikke noen aktuell selskapssak som krever styrets behandling, er det heller ikke nødvendig med noe styremøte.

Det er likevel klart at styret må treffe enkelte vedtak av formell karakter, hvor det kan virke noe byråkratisk å kreve fysisk tilstedeværelse fra samtlige styremedlemmer. Som eksempel kan vises til forskrift 10 desember 1976 § 28 annet ledd, som fastsetter at styret skal oppnevne et valgstyre (til valg av medlemmer til bedriftsforsamlingen). Justisdepartementet kan også se at det kan være et behov for å lempe på kravet til fysisk tilstedeværelse i de tilfeller hvor styremedlemmene bor svært spredt eller liknende. For ordens skyld presiseres at styremedlemmene ikke i noe tilfelle har eller bør ha adgang til å delta i styremøtene ved fullmektig eller liknende.

I mange selskaper vil styrebehandling utenfor møte antakelig fremstå som ubetenkelig. Dette gjelder særlig i selskaper hvor man har profesjonelle styremedlemmer og samtidig en administrasjon som kan utføre den nødvendige saksforberedelsen på en skikkelig måte. Slik forslaget er utformet vil det imidlertid gjelde for alle selskaper, uten hensyn til hvilken innsikt det enkelte styremedlem har og uten hensyn til i hvilken grad administrasjonen er i stand til å forberede saken på en betryggende måte. Skal det først åpnes for en slik adgang, er det for øvrig vanskelig å fastsette begrensninger som nevnt ovenfor i loven.

Til tross for disse innvendingene går departementet likevel inn for å følge opp Aksjelovutvalgets forslag. Departementet antar at forslaget er i samsvar med uttalelsene som kom frem under Stortingets behandling av Ot prp nr 36 (1993-94), jf Innst O nr 45 (1994-95). På samme måte som utvalget vil departementet understreke at det enkelte styremedlem har et selvstendig ansvar for at de vedtak som han eller hun er med på å treffe, er forsvarlig og tilstrekkelig forberedt. Departementet antar at det i dette vil ligge et nødvendig korrektiv mot eventuelle utglidninger.

6.5 BØR REPRESENTANTSKAPET BEHOLDES?

6.5.1 Gjeldende rett

Aksjeloven § 8-23 bestemmer at i selskaper som ikke har bedriftsforsamling, kan vedtektene bestemme at selskapet skal ha et representantskap, som skal ha minst tre medlemmer. Medlemmene velges av generalforsamlingen.

Dersom annet ikke er bestemt i vedtektene, er det representantskapet som velger styret. Representantskapet skal dessuten føre tilsyn med styrets og administrerende direktørs forvaltning av selskapet. Representantskapet skal også gi uttalelse til generalforsamlingen om styrets forslag til resultatregnskap og balanse bør godkjennes, og om styrets forslag til anvendelse av overskudd eller dekning av tap. Representantskapet kan vedta anbefalinger til styret i hvilken som helst sak, og i vedtektene kan det fastsettes at det til visse arter forretninger som ikke hører under den daglige ledelse, kreves samtykke av representantskapet.

Andre beføyelser kan ikke legges til representantskapet, med mindre aksjeloven gir særlig hjemmel for det.

I NOU 1992: 29 Lov om aksjeselskaper foreslo Aksjelovgruppen at representantskapet bør utelates fra aksjeloven. I utredningen side 148-49 heter det:

«På tross av de argumentene som ble fremhevet, og som fortsatt har gyldighet, mener Aksjelovgruppen at det er mye som taler for at reglene om representantskapet bør utelates fra aksjeloven.

For det første kan det vises til de synspunkter som er anført under pkt 9.3.1 om ledelsesstrukturen generelt, og som etter gruppens syn må tillegges vesentlig vekt ved vurderingen av om man skal opprettholde reglene om representantskapet. Forenklingshensynet gjør seg sterkt gjeldende. Videre bør man i lovgivningen tilstrebe å skape klare linjer når det gjelder hvilken kompetanse de forskjellige organene har i forhold til hverandre, særlig gjelder dette forholdene utad.

Den sammenblanding av slike typer av kompetanse som reglene om representantskapet innebærer, reiser også spørsmål om representantskapet er egnet som tilsynsorgan. Aksjelovgruppen viser her til den kritikk som ble reist allerede ved forberedelsen av aksjeloven av 1957, om at det prinsipielt sett er uheldig at et tilsynsorgan tar del i den forretningsmessige virksomhet. Dette problemet er også tatt opp av høyesterettsdommer E. F. Eckhoff i Lov og Rett 1964 s 145. .....

I tillegg til dette kommer at representantskapet mer og mer har utviklet seg til et organ hvor man pleier selskapets kontakter utad. Dette har medført at representantskapet i praksis spiller en beskjeden rolle i forhold til de oppgaver loven legger vekt på. Som man var inne på under forberedelsen av gjeldende aksjelov, kan det riktignok reises spørsmål om det er grunn til å forby representantskapet selv om det ikke fyller sin funksjon. Etter gruppens syn må man imidlertid snu dette rundt, og reise spørsmålet om i hvilken grad man i loven bør gi plass til en ordning som har begrenset praktisk verdi. Et poeng må her også være at det å sløyfe reglene om representantskapet, ikke vil innebære noe forbud mot at selskapet har et «organ» med de funksjoner representantskapet vanligvis har i dag. Å sløyfe reglene, vil bare innebære at man ikke kan opprette et organ med den selskapsrettslige kompetanse representantskapet er tillagt etter gjeldende lov. Men slik representantskapet faktisk synes å fungere, er det lite som tyder på at dette vil ha noen særlig praktisk betydning.

Aksjelovgruppen går etter dette inn for at reglene om representantskapet sløyfes.»

Aksjelovgruppens forslag fikk bred støtte under høringen. I Ot prp nr 36 (1993-94) sluttet Justisdepartementet seg til Aksjelovgruppens synspunkter.

6.5.2 Aksjelovutvalgets forslag

Også Aksjelovutvalget foreslår at ordningen med representantskap avvikles. På side 62 i utredningen heter det:

«Forslaget innebærer at et selskap ikke kan ha et representantskap med den selskapsrettslige beføyelsen loven tillegger dette etter gjeldende lov. Utvalget legger til grunn at ordningen med representantskap har liten betydning. Ved å sløyfe bestemmelsene vil en oppnå både en materiell og redaksjonell forenkling av loven.»

Et mindretall i utvalget mener at bestemmelsen om representantskap bør videreføres i den nye aksjeloven.

6.5.3 Høringsinstansenes syn

Det er bare et fåtall av høringsinstansene som i forbindelse med denne høringssaken uttaler seg om representantskapet. Her må man imidlertid ta i betraktning at det i forbindelse med høringen av NOU 1992: 29 Lov om aksjeselskaper var ni høringsinstanser som gikk inn for at representantskapet burde oppheves. Dette gjaldt Den norske Bankforening, Olje- og energidepartementet, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Norges Fondsmeglerforbund, Norske Siviløkonomers Forening, Norges Forsikringsforbund, Næringslivets Hovedorganisasjon, Oslo Børs, Norske Finansanalytikeres Forening og Kredittforetakenes Forening. Departementet legger til grunn at disse høringsinstansene fortsatt er er av den oppfatning at representantskapet bør oppheves.

I forbindelse med denne høringsrunden går Landsorganisasjonen i Norge og Norges Rederiforbund imot utvalgets forslag om å oppheve representantskapet, og ønsker å opprettholde dagens ordning. Norges Rederiforbund begrunner sitt standpunkt slik:

«Utvalget foreslår å avvikle ordningen med representantskap fordi den har liten betydning for å oppnå en forenkling.

Rederiforbundet vil peke på at ordningen med representantskap både er i bruk og har en reell og viktig betydning innen rederinæringen.

Det vil være mulig å ha et representantskap også dersom reglene for dette avvikles. Imidlertid er det viktig med de selskapsrettslige beføyelser loven i dag gir for at representantskapet kan ha en reell funksjon. Representantskapet vil blant annet ikke kunne velge styre om ikke dette er fastsatt i loven.»

Kommunal- og arbeidsdepartementet tar ikke uttrykkelig standpunkt til spørsmålet, men mener at man bør være forsiktig med å gjøre endringer i selskapsorganene før representasjonsretten er vurdert på et bredere grunnlag.

6.5.4 Departementets vurdering

Justisdepartementet tar til etterretning at enkelte høringsinstanser mener at det fortsatt er et visst behov for representantskapet. Dette eventuelle behovet må veies mot de materielle og lovtekniske forenklinger som oppnås ved å avskaffe ordningen med representantskap. Departementet slutter seg her til de vurderingene og den avveingen som er kommet til uttrykk både i Aksjelovutvalgets utredning og i tidligere utredninger. I lovforslaget er gjeldende lovs regler om representantskapet etter dette ikke videreført.

Som det er påpekt i NOU 1992: 29 Lov om aksjeselskaper (side 149) innebærer ikke forslaget om å sløyfe reglene om representantskapet noe forbud mot at selskapet har et «organ» med de funksjoner representantskapet vanligvis har i dag. Konsekvensen av å sløyfe reglene er at selskapet ikke kan opprette et organ med den selskapsrettslige kompetanse representantskapet er tillagt etter gjeldende lov. I lovutkastene § 6-3 foreslår departementet likevel å videreføre adgangen etter gjeldende lov til å overføre generalforsamlingens rett til å velge styre til andre, jf gjeldende § 8-1 annet ledd. Dette innebærer at det også etter utkastet vil være adgang til å fastsette i vedtektene at man skal ha et «representantskap», og at representantskapet skal velge styret.

6.6 SÆRLIG OM DE ANSATTES RETTIGHETER MV

6.6.1 Oversikt

Rettsstillingen til de ansatte i et aksjeselskap bestemmes i stor grad av regler utenfor aksjeloven. Særlig viktig her er arbeidsmiljøloven og arbeidsavtalen (derunder Hovedavtalen LO-NHO og andre tariffavtaler). Denne arbeidsdelingen mellom aksjeloven og andre lover (og avtaler) er en praktisk nødvendighet, blant annet for å sikre at regler som regulerer de ansattes rettigheter gjelder uavhengig av hvilken juridisk form virksomheten drives i. Også lovteknisk er denne reguleringsteknikken en fordel. Man unngår å gjenta regler om de ansattes rettigheter i flere lover, samtidig som aksjeloven kan konsentrere oppmerksomheten om regler som gjelder rettsforholdet mellom aksjeeierne innbyrdes, organisatoriske forhold og vern av selskapskapitalen.

Det er imidlertid flere regler i aksjeloven som gir de ansatte rettigheter andre (enn aksjeeierne) ikke har. Blant annet har de ansatte en subsidiær fortrinnsrett til aksjer ved kapitalforhøyelse (aksjeloven § 4-2 fjerde ledd), og selskapets årsoppgjør skal holdes tilgjengelig for de ansatte på selskapets kontor (aksjeloven § 11-14 åttende ledd). Av størst betydning er likevel aksjelovens regler om medbestemmelsesrett for de ansatte. Dette omfatter både ansattes rett til å være representert i selskapets styre (som gjelder dersom selskapet har flere enn 30 ansatte) og reglene om bedriftsforsamlingen (som gjelder dersom selskapet har flere enn 200 ansatte).

Aksjelovens regler om bedriftsdemokratiet mv er ikke tema for denne proposisjonen. I utredningen foreslår Aksjelovutvalget i hovedsak at gjeldende lovs regler på dette punktet videreføres. Enkelte mindre endringsforslag eller nydannelser er behandlet der de tematisk hører hjemme.

LOs medlem i utvalget har i utredningen tatt opp enkelte spørsmål som har tilknytning til bedriftsdemokratiordningen. I kapittel 6.6.2 er det gitt en oversikt over og en vurdering av disse spørsmålene. I tillegg vil LOs forslag om likebehandling av ansatte ved gunstige aksje- og opsjonstildelinger bli behandlet i kapittel 6.6.3, mens forslaget i Dokument 8:18 (1995-96) er tema for kapittel 6.6.4.

6.6.2 Enkelte spørsmål knyttet til bedriftsdemokratiordningen mv

6.6.2.1 Oversikt over forslagene i NOU 1996: 3

På side 62-66 i utredningen er enkelte forslag fra LOs medlem i Aksjelovutvalget tatt inn. Departementet gir her en samlet oversikt over disse forslagene. Høringsinstansenes syn og departementets vurdering gjelder imidlertid bare de forslagene som ikke er behandlet andre steder i utredningen.

1. Krav om at alle selskaper som har ansatte eller en aksjekapital på én million kroner skal ha daglig leder. Forslaget er behandlet ovenfor i kapittel 6.4.2.

2. Krav om at styret skal (dvs ikke bare kan) fastsette retningslinjer for virksomheten. Forslaget er behandlet i spesialmerknaden til forslaget til lov om aksjeselskaper § 6-12 annet ledd.

3. Lovfesting av en minimumsramme for hva en styreinstruks skal inneholde. Spørsmålet er behandlet i spesialmerknaden til § 6-23.

4. Forslag om at dersom selskapet har flere enn 30 ansatte, skalett styremedlem og en observatør med varamedlemmer velges av og blant de ansatte. Etter gjeldende rett og Aksjelovutvalgets forslag (flertallet) har de ansatte rett til styrerepresentasjon når selskapet har flere enn 30 ansatte og to tredeler av de ansatte krever slik representasjon. Forslaget er behandlet i spesialmerknaden til § 6-4.

5. Forslag om endring i reglene om valgrett til observatører i bedriftsforsamlingen (gjeldende § 8-18 fjerde ledd) og valgrett til bedriftsforsamlingen på konsernbasis (gjeldende § 8-17 fjerde ledd og § 8-18 femte ledd). Etter gjeldende rett må kravet i begge disse tilfellene komme fra fagforeninger som representerer to tredeler av de ansatte (ved krav fra alle ansatte gjelder et alminnelig flertallskrav). Forslaget går ut på at det skal være tilstrekkelige at kravet kommer fra fagforeninger som representerer et flertall av de ansatte.

6. Nye regler om de ansattes informasjonsrett ved eieroverdragelser, oppløsning og avvikling mv. Etter mønster av Hovedavtalen § 9-16 foreslås det at de ansatte ved større erverv av aksjer i selskapet, skal gis nærmere bestemt informasjon. Det foreslås dessuten innført en tilsvarende informasjonsplikt overfor de ansatte ved avvikling og oppløsning av selskapet.

7. Forslag om at representantskapet skal beholdes. Forslaget er behandlet i kapittel 6.5.

For øvrig bemerkes at medlemmene i Aksjelovutvalget fra Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon og Næringslivets Hovedorganisasjon fant grunn til å ta avstand fra forslagene fra LOs medlem. På side 66 i utredningen heter det:

«Medlemmene Andersen og Valen tar prinsipielt avstand fra ovennevnte forslag fremsatt av medlemmet Kjølstad, vedr bl a vesentlige endringer i forhold til gjeldende lovgivning og praksis, vedr de ansattes medbestemmelsesrett i de styrende organer: styret og bedriftsforsamlingen.

Medlemmene Andersen og Valen tar videre, også på prinsipielt grunnlag, avstand fra medlemmet Kjølstads forslag om å gjøre deler av Hovedavtalen mellom NHO og LO, til lov og som en del av aksjelovgivningen, bl a ut fra det forhold at hovedavtaler mellom andre parter i arbeidslivet har betydelige forskjeller.

Det fremførte forslag til medlem Kjølstad har under enhver omstendighet ikke vært tilfredsstillende gjenstand for en sammenhengende og bred drøftelse i utvalget. Forslagene i sin foreslåtte form og konkrete innhold, har blitt fremmet av medlemmet Kjølstad i absolutt siste fase av utvalgets utredningsarbeid, og vesentlig etter drøftelse og gjennomgåelse av forslag i lovtekst vedr to selskapsformer. Jf uttalelser vedr utvalgets arbeidsform og metodikk. Endringer vedr de ansattes medbestemmelsesrett i forhold til gjeldende lovgivning og praksis, må drøftes som en helhet og ikke ved endring av enkeltvise bestemmelser.»

6.6.2.2 Høringsinstansenes syn

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon og Næringslivets Hovedorganisasjon har avgitt en fellesuttalelse om flere av de forslagene som er nevnt ovenfor. Disse organisasjonene finner også grunn til å peke på at:

«en hovedoppgave for utvalget har vært å forsøke å forenkle hverdagen for de mindre aksjeselskaper. Ved å foreslå to lover vil man lempe på en del av de formelle krav som etter gjeldende aksjelov påhviler alle selskaper uavhengig av størrelse. Flere av de forslag som omtales nedenfor vil imidlertid ha som konsekvens at nettopp de mindre selskaper påføres økte byrder.»

Når det gjelder forslaget om å endre reglene om valg av varamedlemmer og observatører til bedriftsforsamlingen og vilkårene for å etablere konsernordning, er Kommunal- og arbeidsdepartementet i utgangspunktet positiv til dette:

«KAD stiller seg positiv til endringer som kan gjøre det lettere å få gjennomført en representasjonsordning i overensstemmelse med de ansattes ønsker. Vi kan imidlertid ikke se at dagens regler på dette punkt har vært til hinder for etablering av bedriftsdemokratiske rettigheter.»

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon og Næringslivets Hovedorganisasjon ønsker derimot å beholde dagens ordning:

«Den sikrer innflytelse for og samarbeid mellom flere organisasjoner i virksomheten, og bidrar til bredere interesse for de bedriftsdemokratiske ordninger. Dersom en forandring på dette punkt overhodet skal vurderes, vil vi peke på behovet for en total gjennomgåelse av lov og forskrifter: 2/3-regelen går igjen flere steder enn i mindretallets forslag. Derfor må det en mer omfattende utredning til, der alle sider ved denne type forslag blir vurdert.»

Når det gjelder forslaget om å gi de ansatte rett til informasjon ved eieroverdragelser, oppløsning og avvikling mv, går Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon og Næringslivets Hovedorganisasjon imot dette:

«NHO og HSH peker på at vi har omfattende informasjons- og høringsregler i Hovedavtalene og i lov om erverv. Disse regler omfatter et betydelig antall virksomheter, og vil i praksis dekke de behov arbeidstakerne har for informasjon i de tilfelle forslagene omhandler. Tilsvarende regler i aksjelovgivningen vil i praksis bare vil få virkning for små, ofte familieeide og ikke-tariffbundne bedrifter. Her vil de ansattes behov uansett være begrenset på grunn av de oversiktlige forhold i virksomheten, og byrden for eierne desto større.

Samlet sett reiser mindretallets forslag problemstillinger av både juridisk, næringpolitisk og praktisk art. Mindretallet har selv pekt på behovet for et eget utvalgsarbeid knyttet til den foreslåtte § 5-35.

NHO og HSH foreslår at begge de foreslåtte paragrafer samlet undergis slik behandling, da de tematisk hører sammen. Det bør nedsettes et bredt sammensatt utvalg som - løsrevet fra den videre behandling av aksjelovutredningen - vurderer hele saksfeltet og fremlegger forslag til løsning av det informasjonsbehov som måtte foreligge. Lov- og avtalebestemte informasjonsrettigheter i forbindelse med organisasjonsmessige endringer i virksomhetene finnes i dag på en rekke områder. De bør nå vurderes i sammenheng før ytterligere regler foreslås.»

På den annen side uttaler Kommunal- og arbeidsdepartementet:

«Utvalgets medlem Kjølstad foreslår her for det første visse regler i ny § 5-34 om at ledelsen straks den får sikker kunnskap om eierskifte av et spesifisert omfang (grenseverdier) skal informere de tillitsvalgte. Ledelsen skal også medvirke til at nye eiere så raskt som mulig informerer de ansatte om sine planer. Denne regelen baserer seg på Hovedavtalen mellom LO og NHO § 9-16. Grenseverdiene er identiske med § 4 i lov om erverv av næringsvirksomhet som gjelder for større selskaper (over 50 ansatte). Det foreslås også en regel i ny § 5-35 om informasjon til de ansatte ved nedleggelse, avvikling og oppløsning m m. Dette forslaget er begrunnet ut fra en påstand om at det er billig å legge ned virksomheter i Norge sett i europeisk målestokk.

KAD finner i forbindelse med dette forslaget grunn til å påpeke at informasjon og drøfting ved virksomhetsoverdragelser er regulert i arbeidsmiljølovens kap XII A, hvoretter tidligere og ny innehaver plikter «så tidlig som mulig» å drøfte overføringen med de ansatte. Rene aksjeoverdragelser er imidlertid ikke omfattet av bestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Etter KADs vurdering er det grunn til å fastsette generelle selskapsrettslige regler om plikten til å informere de ansatte, i overensstemmelse med intensjonene i mindretallsforslaget. Dette vil medføre at de ansatte sikres en rett til informasjon også om forhold som faller utenfor arbeidsmiljøloven. Det bør i denne sammenhengen fastsettes samme frist som i arbeidsmiljøloven, som er «så tidlig som mulig», jf vår høringsuttalelse av 29.08.95 hvor vi påpekte dette overfor JD. Av hensyn til sammenhengen i utkastet bør også andre regler som sikrer de ansatte informasjon ved selskapsendringer inneholde en slik tidsfrist, jf bl a § 10-11 om sammenslåingsavtale. Dersom de ansatte skal kunne ha en reell mulighet til å vurdere eventuelle endringer i selskapet er det av stor betydning at opplysninger om slike forhold gis «så tidlig som mulig».

Vi finner også grunn til å påpeke at det i forbindelse med selskapets forpliktelser til å informere de ansatte klart bør skilles mellom de ansatte i egenskap av medlemmer av selskapets styre m.v. og ansatte i egenskap av representanter for de ansatte. Som medlem av selskapets ledende organer vil disse være underlagt de særlige forpliktelser som gjelder for slike medlemmer bl.a. når det gjelder taushetsplikt. Medlemmene kan på denne bakgrunn lett komme i en lojalitetskonflikt i forhold til de øvrige medlemmene og de ansatte, i visse saker. Det bør ved utformingen av loven tas sikte på å unngå slike konflikter. Det er derfor etter vår vurdering viktig at informasjon til de ansatte eller deres representanter gis av selskapet, uavhengig av de ansattes medlemmer i selskapets ledende organer.»

6.6.2.3 Departementets vurdering

Spørsmål som er direkte knyttet til bedriftsdemokratiordningen, var ikke et tema for Aksjelovutvalgets arbeid, og det var heller ikke gjenstand for noen vurdering i Ot prp nr 36 (1993-94) eller i NOU 1992: 29 Lov om aksjeselskaper. På denne bakgrunn og på bakgrunn av den tiden som har vært til rådighet for arbeidet med proposisjonen, har departementet ikke funnet det mulig å foreta noen gjennomgang av dette regelverket.

Departementet har derfor heller ikke fulgt opp forslaget om at aksjeloven skal inneholde regler som gir de ansatte rett til informasjon ved eieroverdragelser, oppløsning og avvikling. Etter departementets syn reiser slike regler mange og kompliserte spørsmål som eventuelt må vurderes i en annen sammenheng. Departementet vil imidlertid bemerke at det er mye som taler for at slike regler lovteknisk ikke bør plasseres i aksjeloven.

Justisdepartementet har heller ikke fulgt opp forslaget om å endre reglene om valg av varamedlemmer og observatører til bedriftsforsamlingen og vilkårene for å etablere konsernordning. Departementet viser til at bedriftsforsamlingen ikke er tema for denne proposisjonen, at de gjeldende regler så langt ser ut til å ha fungert tilfredsstillende, og at forslagene reiser en del spørsmål som bør vurderes i en bredere sammenheng.

6.6.3 Likebehandling av ansatte ved gunstige aksje- og opsjonstildelinger mv

6.6.3.1 LOs forslag

I næringspolitisk notat nr 1/96 4 mars 1996 har Landsorganisasjonen i Norge fremmet et forslag om likebehandling av ansatte ved gunstige aksje- og opsjonstildelinger. Dette spørsmålet ble ikke drøftet av Aksjelovutvalget, men ble av Justisdepartementet uten realitetsbehandling sendt på høring sammen med Aksjelovutvalgets utredning.

LOs forslag har sin bakgrunn i ulike aksje- og opsjonstildelinger som den senere tid har vært omtalt i media, hvor det har kommet frem at ledelsen i enkelte bedrifter har vært tilgodesett med til dels betydelige fordeler i form av aksjeopsjoner ol. LO fremhever at forslaget i første rekke tar sikte på å få bukt med de mer elitepregede utslag av eksisterende ordninger, men at det også er begrunnet i rettferdighetsbetraktninger og hensynet til hva som må anses for å være etisk forsvarlig.

Forslaget går ut på at aksjeselskapene pålegges en plikt til å likebehandle samtlige ansatte og tillitsvalgte ved tilbud om aksjer eller aksjeopsjoner til en pris som på ervervstidspunktet ligger under markedspris. I likebehandling ligger for det første en plikt til å rette et eventuelt tilbud til samtlige ansatte/tillitsvalgte. For det andre skal tilbudene være likelydende overfor alle, slik at plikten ikke kan omgås ved at enkelte får gunstigere tilbud enn andre. I konsernforhold skal likebehandlingsplikten gjelde overfor ansatte og tillitsvalgte i alle konsernselskaper. For å kunne ramme ordninger hvor tilbudet formelt sett ikke kommer fra selskapet, foreslås plikten videre å gjelde også hvor tilbudet kommer fra et rettssubjekt forskjellig fra selskapet, forutsatt at selskapet har bestemmende innflytelse over dette. Hensikten med en slik regel er å ramme for eksempel aksjeopsjonsordninger som administreres av en egen stiftelse.

Siden et gunstig tilbud må rettes til en relativt vid personkrets, antar LO at dagens ordninger i mange tilfeller vil bli for kostbare til at selskapene kan opprettholde dem. Lovteknisk er forslaget tenkt plassert som et unntak fra hovedregelen om fri overdragelse av aksjer. Forslaget skal bare omfatte emisjoner og førstehånds omsetning av aksjer. Omsetning av aksjer i andre hånd vil således fortsatt kunne skje fritt.

Nærmere regler til utfylling og gjennomføring av forslaget, er forutsatt fastsatt i forskrift.

6.6.3.2 Høringsinstansenes syn

Landsorganisasjonen i Norge har i forbindelse med høringen kommet med enkelte utfyllende kommentarer til sitt eget forslag:

«Det har de siste årene utviklet seg en kultur med særfordeler for bedriftenes ledersjikt. Gunstige aksje- og opsjonsordninger har blitt tildelt kun en gruppe utvalgte ledere. Den såkalte Kværner-saken er den mest omtalte blant annet i forhold til inntektsoppgjørene.

LO mener slike ordninger kan ha flere uheldige sider. Noen av disse negative sidene kan være:

• -

  Ordningene skaper inntrykk av en elite- og grådighetskultur som støter alminnelig retfferdighetssans.

• -

  Ordningene innebærer at sentrale bedriftsledere kan lure seg unna den sosiale kontrakt en vellykket inntektspolitikk må innebære mellom arbeidsgivere og ulike grupper lønnstakere.

• -

  Ordningene svekker egenkapitalen i selskapene ved at det gis rabatter på aksjene.

• -

  Ordningene er uoversiktlige og skaper inntrykk av en triksekultur.

LO mener at en likebehandling av de ansatte kan redusere flere av de uheldige sidene.

Derfor vil vi foreslå at slike ordninger må lovreguleres. Da det ikke var tid til å behandle dette forslaget i Aksjelovutvalget der LO var representert, vil vi be om at det på annen måte knyttes til arbeidet med ny aksjelov.

Aksjeloven er den mest aktuelle loven å bruke til et slikt formål.»

Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening uttaler at de støtter forslaget for så vidt gjelder allmennaksjeselskaper, og fremhever at man dermed vil kunne få bukt med eliterettede utslag av ordningen. For aksjeselskaper er foreningen derimot redd for uheldige konsekvenser fordi motivene her kan være flere enn å belønne prestasjoner/resultater. Det vises til at det i aksjeselskaper ofte er en klar sammenheng mellom eierskap og ledelse, og at ordningen derfor er en relevant og effektiv måte å knytte til seg nøkkelpersoner og mulige arvtakere som ledd i senere overtakelse. Slike ordninger vil etter foreningens syn være et uegnet middel hvis de ansatte skal få samme tilbud.

Kommunal- og arbeidsdepartementet uttaler at man ut fra dette departementets fagområde ikke kan se avgjørende grunner som taler mot forslaget.

På den annen side går Finansdepartementet, Nærings- og energidepartementet, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Norges Rederiforbund, Næringslivets Aksjemarkedsutvalg og Næringslivets Hovedorganisasjon imot forslaget for begge selskapsformene. De argumentene som går igjen, er at forslaget faller utenfor området for hva som bør reguleres i aksjeloven, at lovgiver ikke bør begrense selskapenes tilpasningsmuligheter i ansettelsesforhold, og at det etter de endringene som er foretatt eller foreslått innenfor skatte- og regnskapslovgivningen, ikke er behov for forslaget. I høringsuttalelsen fra Næringslivets Aksjemarkedsutvalg heter det eksempelvis:

«Forslaget gir grunnlag for en rekke kommentarer, både av næringspolitisk, rettslig og lovteknisk karakter.

Hovedsynspunktet er imidlertid at forslaget faller utenfor området for selskapsrettslig regulering, og at det derfor ikke bør inngå i aksjelovgivningen. En ser heller ikke grunn til å innføre et slikt krav i annen lovgivning.

Forslaget representerer et brudd med prinsippet om at arbeidsgiver fastsetter godtgjørelse til ansatte, herunder differensiering av denne, etter forhandlinger mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, eventuelt deres respektive organisasjoner.

Ulike typer ansatte vil ha forskjellige funksjoner i selskapene og spille ulik rolle i forhold til de beslutninger som fattes i selskapene. Dette tilsier at behovet for særlige incentiv-ordninger vil variere avhengig av hvilken type ansatte det er tale om. NAU mener det er behov for at bedriftene har adgang til å differensiere godtgjørelsen - også av denne type. Dersom alle ansatte skal få samme tilbud, vil det være for omfattende og uhensiktsmessig i forhold til de formål som slike ordninger skal oppfylle, og vil påføre bedriftene unødvendige kostnader.

Forslaget er dels begrunnet ut fra hensynet for å hindre tapping av selskapet. Opsjonsordninger vil imidlertid ikke primært innebære en tapping av selskaper. Opsjonene utstedes av eierne, og en eventuell verdireduksjon som følge av utformingen av opsjonsavtaler vil ramme eierne, og ikke selskapet ved at aksjene i selskapet blir utvannet.

For øvrig inneholder aksjeloven allerede i dag bestemmelser som skal forhindre tapping av selskaper, jfr. §§ 8-14, 9-16, 12-10 og 12-4. Disse reglene har som siktemål å sikre kapitalen i selskapet og er generelle i forhold til de grupper som har interesser i forhold til selskapene, og sikrer mot tapping/verdioverføringer uten tilsvarende vederlag. En stiller seg tvilende til om et krav om å gi tilbud til alle ansatte evt. skulle bidra til å redusere tapping av selskaper utover det som allerede er fastsatt.

Forslaget er på sin side utformet slik at det ikke generelt vil beskytte mot slike verdioverføringer fra selskapet, men er utformet spesielt med sikte på en gruppe med interesser i selskapet. Forslaget er således ikke dekkende for eksempel i forhold til å beskytte kreditorinteresser.

Forslaget er dels begrunnet i at skattereglene inneholder prinsipper for likebehandling av ansatte ved aksjetildelinger. Det er vanskelig å se at dette er et argument for å begrense den materielle adgangen til å gi tilbud om opsjoner til ansatte. Skatteloven griper ikke inn i selskapers materielle adgang til å differensiere tilbud om aksjer til ulike grupper ansatte. Skattelovgivningen regulerer hvilke skattemessige virkninger de ulike ordninger skal ha, f.eks. forskrift av 2. september 1977 om skattefritak for visse naturalytelser m.v. i arbeidsforhold.

En må således holde fast på at det er forskjell på at skatteloven stiller som betingelse at ordningene skal være generell for at de ansatte skal få skattefradrag, og å etablere en plikt til at alle ansatte skal motta samme tilbud.

Når det gjelder utformingen av bestemmelsene er det ikke tilstrekkelig sammenheng mellom vilkår og rettsfølge. De tilbud som faller inn under bestemmelsene gjelder tilbud som rettes til tillitsvalgte eller til ansatte. Tillitsvalgte er ikke ansatte i selskapet, mens den andre gruppen er det. Dersom de øvrige vilkår er oppfylt, vil forslaget innebære at bare ansatte i selskapet og konsernet skal motta tilsvarende tilbud. Dersom forslaget skulle være konsekvent i sin utforming ut fra den begrunnelse som er gitt, burde også andre tillitsmenn omfattes av kretsen som skal motta tilbud. En har vanskelig for å se at bare ansatte skal tilgodeses på en slik måte ut fra hensynet til likebehandling.

Det samme gjelder for så vidt også i forhold til andre grupper som har interesser i selskapet, typisk kreditorer. Etter vårt syn er det mer hensiktsmessig med generelle regler som direkte beskytter kapitalen i selskapet, se ovenfor pkt. 4.

Videre vil tilbud framsatt av selskapet eller annet rettssubjekt som selskapet har bestemmende innflytelse over, omfattes av forslaget. Det sistnevnte alternativet framgår imidlertid ikke av ordlyden i forslagets alternativ 1. Alternativet vil f.eks. kunne omfatte heleide datterselskaper o.l., men ikke f.eks. stiftelser som rettslig sett kjennetegnes av selvstendighet i forhold til stifterne.

Når det gjelder kriteriet retten/opsjonens «pris er lavere enn aksjenes markedsverdi på ervervstidspunktet», oppstår et praktisk problem. Prisen vil være avhengig av kursutviklingen på selskapets aksjer i tiden mellom utstedelse/tildeling av opsjon og innløsning/erverv av den underliggende aksjen. På det tidspunkt tilbudet fremsettes vil det ikke være mulig å fastslå denne. Det vil derfor heller ikke være mulig å fastslå om kriteriet er oppfylt eller ikke, og om selskapet derfor må rette et tilbud til alle ansatte eller ikke. Forslaget er således ikke operasjonaliserbar i det praktiske liv.

Den usikkerhet som utformingen av forslaget representerer vil føre til at selskapet for sikkerhets skyld gir tilbud til alle, også i de tilfeller hvor vilkåret om å gi tilbud viser seg ikke å bli oppfylt. Dette er etter vår oppfatning en uhensiktsmessig måte å etablere plikter på.

Det antas at ervervstidspunktet er det tidspunkt hvor den underliggende aksje erverves/kjøpes i henhold til retten/opsjonen. Det bemerkes her at LO legger et annet tidspunkt til grunn for når fordelen anses vunnet, enn det departementet la til grunn i sitt forslag til beskatning av aksjeopsjoner i ansettelsesforhold som ble fremmet nylig.

Bruken av opsjonsordninger som virkemiddel i godtgjørelsen til ansatte, synes for øvrig å være mindre aktuell nå etter at det er vedtatt nye regler for beskatningen av aksjeopsjoner i arbeidsforhold.

Videre vil det være et praktisk problem å fastsette markedsverdien av aksjer, spesielt for aksjer som ikke er børsnoterte.

Vilkåret i alternativ 1 «kan bare framsettes for selskaper eller stilles midler til rådighet av selskapet», og alternativ 2 «bidrar til å finansiere tilbud om å erverve aksjer i selskapet....» er dels vanskelig å tolke innholdet av, og dels vanskelig å avgrense. Slik vilkårene er utformet er det vanskelig å vite hvilke tilbud/ordninger som faller inn under bestemmelsene, og hvilke som faller utenfor.

For øvrig bemerkes enkelte språklige forskjeller i alternativ 1 og 2, eksempelvis «alminnelig markedsverdi»/«aksjenes alminnelige verdi» og alternativ 2 «til på en forhånd fastsatt kurs» og «pris». Det er uklart om det er ment noen forskjeller i disse begrepene. Denne uklarhet er ikke tilfredsstillende.

En er videre skeptisk til regler som fastsetter denne type plikt for selskapene, spesielt at avgrensningen av bestemmelsene, skal fastsettes i forskrifter.»

Nærings- og energidepartementet viser til at skattereglene nylig er endret på dette punktet, og mener at det ikke er behov for å tilpasse aksjeloven før det har funnet sted en evaluering av skattereglene.

For øvrig er både Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Næringslivets Aksjemarkedsutvalg og Næringslivets Hovedorganisasjon kritiske til departementets fremgangsmåte med hensyn til å sende spørsmålet på høring uten at dette har vært behandlet av Aksjelovutvalget. Næringslivets Aksjemarkedsutvalg uttaler:

«Næringslivets Aksjemarkedsutvalg (NAU) stiller seg svært kritisk til at Justisdepartementet i forbindelse med høringen til Aksjelovutvalgets innstilling sender et forslag fra en interesseorganisasjon på høring uten selv å ha vurdert og drøftet saken i et vedlagt høringspunkt slik som i denne saken. En finner dette spesielt siden nevnte interesseorganisasjon var representert i utvalget. Forslaget er imidlertid ikke inntatt i innstillingen, verken som utvalgets forslag eller mindretallsforslag.»

6.6.3.3 Departementets vurdering

Justisdepartementet er svært skeptisk til en del av de aksjeopsjonsordningene og liknende som er etablert for blant annet enkelte næringslivsledere.

Slike ordninger er imidlertid både reelt og formelt av svært forskjellig art. I praksis finner man alt fra ordninger som er vedtatt av generalforsamlingen under full åpenhet og som gir samtlige ansatte en fortjent belønning for den innsatsen som er utført, til fordekte ordninger som ligger i en juridisk gråsone og som på en urimelig måte tilgodeser ledelsen i selskapet.

Spørsmålet er hva som må anses som hensiktsmessige virkemidler for å bekjempe eller motvirke de uønskede ordningene.

Departementet konstaterer at høringsinstansene er sterkt uenige i realiteten i LOs forslag. Også departementet mener at det kan rettes enkelte innvendinger mot forslaget. Særlig viktig er det at forslaget reiser kompliserte spørsmål knyttet til lønnsfastsettelsen i aksjeselskaper. Utgangspunktet i dag er jo at lønnsfastsettelsen er gjenstand for frie forhandlinger mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Sett fra denne synsvinkelen reiser forslaget problemstillinger som bør vurderes i en annen og bredere sammenheng.

Videre kan det reises spørsmål om LOs forslag vil ha den virkning at ingen selskaper lenger vil bruke opsjoner i lønnsøyemed og liknende. I så fall fremstår det kanskje som mer ryddig å forby slike ordninger uttrykkelig. Under enhver omstendighet synes det lite naturlig å ta inn slike regler i aksjeloven.

For øvrig er departementet ikke enig i at forslaget kan begrunnes i hensynet til å hindre tapping av selskapet. Med mindre forslaget innebærer at slike ordninger avskaffes, vil det jo medføre en lovbestemt plikt til at flere skal få nyte godt av for eksempel en gunstig opsjon.

På denne bakgrunn er departementet kommet til at LOs forslag ikke bør følges opp i denne proposisjonen. Departementet viser dessuten til de endringene som har vært foretatt i skatteloven og regnskapsloven, jf lover 7 juni 1996 nr 26, nr 28 og nr 29. Det kan være grunn til å se an hvilke konsekvenser disse reglene får for forskjellige former for opsjonsordninger mv, før man går til det mer drastiske skritt som LOs forslag innebærer.

6.6.4 Forslaget i Dokument 8:18 (1995-96)

I Dokument 8:18 (1995-96) fremmet stortingsrepresentant Erling Folkvord 6 desember 1995 forslag om at et børsnotert selskap ikke skulle ha adgang til å utstede aksjer eller opsjoner til medlemmer av bedriftsforsamling, representantskap, styre eller administrerende direktør eller andre av selskapets ansatte til lavere pris enn børsverdi. Det ble foreslått at endringen skulle gjennomføres ved at det ble tatt inn et nytt tredje ledd i aksjeloven § 11-12.

Forslaget ble oversendt Odelstinget. I Innst O nr 53 (1995-96) er forslaget omtalt på følgende måte:

«I grunngjevinga for forslaget vert det vist til at leiarsjiktet i dei største børsnoterte selskapa i tillegg til løn ofte også vert tilgodesett med opsjonsavtaler. Slike avtaler går ut på at dei får rett til å kjøpe aksjar til lågere pris i høve til børsverdi. Aksjane kan seinare selgjast til full pris.

Spørsmål om eit forbod mot opsjonar vart teke opp i eit brev til finansministeren frå Raud Valallianse i 1993. Det går fram av svarbrevet at den nærare rekkjevidda av skatteplikta i opsjonstilfelle er til vurdering i departementet. Det vert vidare uttalt at ein meir skeptisk haldning til opsjonsavtaler, betre informasjon om slike avtaler og klarleggjing av skatteplikta bør vere viktige tiltak for å rette opp situasjonen.

Forslagsstillaren viser vidare til at opsjonsavtalene er blitt administrerte slik at ein kan omgå bindande reglar i aksjelova om at eit selskap ikkje kan erverve eigne aksjar, og slik at ein har kunna halde reine gåveløyvingar til toppleiarane løynd for styrande organ der tilsette er representerte.

Opsjonsavtaler har lite til felles med eigarskap eller vanlege aksjeinvesteringar då eigarskapet er tidsavgrensa og risikoen minimal. Opsjonsgevinstane har heller ikkje som t.d. bonusløn samanheng med det økonomiske resultatet i verksemda. Ordninga med opsjonsavtaler finnest og i offentleg sektor. Forslagsstillaren framhevar at både finansministeren og nærings- og energiministeren har uttalt at dei er kritiske til at næringslivsleiarar blir urimeleg tilgodesette, men uten at nokon av dei gjer noko effektivt for å stoppe dei urimelege tilhøva.»

Komiteen uttalte deretter:

«Komiteen har merka seg reaksjonane, både frå forslagsstillaren og også andre, på mange av aksjeopsjonsordningane som har vorte oppretta blant anna for enkelte leiarar i næringslivet. Desse ordningane er både reelt og formelt svært ulike. Enkelte av opsjonsavtalene inneber liten eller ingen risiko for den som er tilgodesett, men kan gi store gevinstar. I andre opsjonsavtaler kan det vere snakk om å ta risiko, men der det er usikker eller liten utsikt til gevinst. Enkelte av ordningane er vedtekne i generalforsamling slik at det er fullt innsyn, og ordningane gjeld gjerne alle tilsette. Andre ordningar er det vanskeleg å få kjennskap til, dei ligg på grensa til det juridisk akseptable og kan gjelde berre leiinga i bedriftene. Komiteen er svært kritisk til fleire av dei opsjonsordningane som er etablerte.

Komiteen sitt fleirtal, alle unnateke Sosialistisk Venstreparti, ser likevel og at ein del opsjonsordningar kan ha positiv verdi for næringslivet. Opsjonsordningar kan få inn aksjonærar som er villige til å gjere ein innsats og å ta risiko. I enkelte situasjonar kan opsjonsordningar vere med å hindre at bedrifter og arbeidsplassar blir nedlagde. Når arbeidstakarar gjennom opsjonsavtaler blir medeigarar i sin eigen arbeidsplass, kan dette vere med å skape auka tryggleik og også sterkare kjensle av ansvar for eigen arbeidsplass.

Eit anna fleirtal, alle unnateke Høyre, vil peike på dei konsekvensane utbreidd bruk av opsjonar kan få for lønsutviklinga. Grupper av arbeidstakarar kan ved opsjonsordningar få økonomiske fordelar som kan sjåast på som eit lønstillegg i form av aksjar. Men desse økonomiske fordelane blir ikkje rekna med ved lønsoppgjer. Dette vil endre den fordelingsprofilen som lønsoppgjera tek sikte på.

Av di ordningane er svært ulike og enkelte av dei etter eit anna fleirtal, alle unnateke Høgre og Sosialistisk Venstreparti, si meining er uynskte ordningar, må det vurderast korleis dei uynskte ordningane kan motverkast. Komiteen har lagt Dokument nr. 8:18 fram for Justisdepartementet for vurdering og departementet si uttale følgjer som vedlegg til innstillinga. Dette fleirtalet deler departementet sine vurderingar av framlegget i Dokument nr. 8:18 om at dette framlegget ikkje vil dekke opp for alle aksjeopsjonsordningane. Dette fleirtalet deler og departementet sine vurderingar om at dei uynskte ordningane må motverkast, men at dette truleg best kan gjerast gjennom skattlegging og lovendringar der opsjonsordningane blir regulerte. Dette fleirtalet viser til brevet frå departementet der det blir gjort greie for lovarbeid som er i gang og lovarbeid som vil bli sett i gang, der ulike sider av opsjonsordningane vil bli vurdert. I dette arbeidet bør det leggast vekt på at når opsjonsavtaler blir inngått, skal dei vere opne for innsyn. Det skal vere lett tilgang på informasjon. Opsjonsavtalene bør heller ikkje omfatte berre leiarane i bedriftene.

Framlegget i Dokument nr. 8:18 inneheld konkret forbod mot opsjonsavtaler i børsnoterte aksjeselskap. Framlegget er såleis svært avgrensa og vil få verknad for ein liten del av næringslivet utan at ein nødvendigvis får bort uønska opsjonsavtaler. Men som forslagsstillaren også viser til i dokumentet, har ein del opsjonsavtaler i nettopp store eller børsnoterte selskap vekt sterke reaksjonar når avtalene har vorte kjende. Dette fleirtalet utelukkar ikkje at det i dei lovarbeida som pågår også kan vere naturleg å vurdere lovendringar som inneber visse avgrensingar i retten til å inngå opsjonsavtaler.»

Komiteen tilrådde deretter Odelstinget å gjøre følgende vedtak:

«Dokument nr. 8:18 for 1995-96 - forslag frå stortingsrepresentant Erling Folkvord om lov om endring i lov av 4. juni 1976 nr. 59 om aksjeselskaper - vert oversendt Regjeringa til uttale og utgreiing.»

Vedtak i samsvar med innstillingen ble truffet 28 mai 1996.

Justisdepartementet skal innledningsvis bemerke at forslaget ikke har vært på høring, men det er likevel hensiktsmessig at forslaget omtales i denne proposisjonen.

Som det fremgår av kapittel 6.6.3.3 er departementet svært kritisk til flere av de opsjonsordningene man har sett i praksis. Departementet ser også positivt på forslag som kan bidra til å at man får bukt med de mer uheldige utslag av slike ordninger. Det er imidlertid en svakhet ved forslaget i Dokument 8:18 (1995-96) at alle ordninger skjæres over en kam. Forslaget vil for eksempel innebære at generalforsamlingen i et selskap kan bestemme at investorene (dvs aksjeeierne) kan få nye aksjer til en pris lavere enn børsverdi, mens det ikke vil være adgang til å la de ansatte ta del i en slik ordning. En annen innvending mot forslaget er at det ikke er omfattende nok for å gjennomføre et forbud. Forslaget vil blant annet ikke fange opp de tilfellene hvor aksjene eller opsjonene legges i en stiftelse eller liknende.

For øvrig vises til merknadene i kapittel 6.6.3.3.

På denne bakgrunn er det departementets syn at forslaget i Dok nr 8:18 (1995-96) ikke bør følges opp. Regjeringen vil imidlertid arbeide videre med spørsmålet om mulige begrensninger i børsnoterte selskapers muligheter til å utstede aksjer eller opsjoner til en lavere pris enn børsverdi.