Ot.prp. nr. 50 (2004-2005)

A. Om lov om varsling, rapportering og undersøkelse av jernbaneulykker og jernbanehendelser m.m. (jernbaneundersøkelsesloven) B. Om lov om endringer i lov 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart (luftfartsloven) C. Om lov om endringer i lov 18. juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk

Til innholdsfortegnelse

11 Merknader til lovtekstene

11.1 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lov om varsling, rapportering og undersøkelse av jernbaneulykker og jernbanehendelser m.m. (jernbaneundersøkelsesloven)

Lovens navn

Lovens navn gjenspeiler hva loven omfatter. Tillegget «m.m.», er tatt med for å fange opp bl.a. restriksjoner som påligger andre i forbindelse med rapportering og undersøkelse av ulykker og hendelser, for eksempel forbud mot sanksjoner fra arbeidsgiver. Som en del av den offisielle betegnelsen, er kortformen «jernbaneundersøkelsesloven» foreslått tatt inn i lovens tittel.

Til kapittel I. Innledende bestemmelser

Kapitlet inneholder formålet med loven og saklig virkeområde, hvilke oppgaver som undersøkelsesmyndigheten og tilsynsmyndigheten skal ha etter lovforslaget, samt definisjoner.

Til § 1 Lovens formål

Bestemmelsen er stort sett en videreføring av jernbaneloven § 17 første ledd i.f., der formålet med undersøkelsen er angitt. Ved at det foreslås en ny lov på området vil lovens formål være å forbedre sikkerheten og forebygge jernbaneulykker gjennom undersøkelser. I henhold til jernbanesikkerhetsdirektivet artikkel 19 pkt.1, skal undersøkelsesmyndigheten gjennomføre undersøkelse med henblikk på en eventuell forbedring av jernbanesikkerheten og forebygging av ulykker.Dette formålet skal anføres i rapportene, jf. artikkel 23 pkt. 1 i direktivet, og dette er presisert i lovutkastet § 19. Formålsbestemmelsen har sin parallell i utkast til luftfartsloven § 12-1 første ledd andre punktum.

Til § 2 Lovens saklige virkeområde og unntak

Første ledd angir at loven gjelder for jernbaner som omfattes av jernbaneloven. Dette innebærer at ikke bare jernbane i tradisjonell forstand omfattes, men også sporveier, tunnelbaner mv. som reguleres etter jernbaneloven. Dette er en videreføring av dagens ordning.

Annet ledd gir departementet myndighet til i forskrift å gi nærmere bestemmelser om hvilke typer jernbaner som går inn under loven. Det kan være aktuelt å unnta kabelbaner fra lovens virkeområde fordi disse etter EU-retten anses som en taubane og ikke som en jernbane. Etter norsk rett reguleres imidlertid kabelbaner fortsatt med hjemmel i jernbaneloven, selv om de er underlagt samme forskriftsverk og tilsynssystem som taubaner. Undersøkelsesmyndighetens mandat omfatter i dag ikke kabelbaner.

Til § 3 Undersøkelsesmyndighetens oppgaver og uavhengighet

Bestemmelsen er en videreføring og presisering av jernbaneloven § 17. Det tas også høyde for bestemmelser i jernbanesikkerhetsdirektivet. Stort sett tilsvarende bestemmelsen er inntatt i utkast til luftfartsloven § 12-1.

Første ledd viderefører ordningen i jernbaneloven § 17 der departementet har myndighet til å bestemme hvilket organ som skal være undersøkelsesmyndighet. Selv om det ikke fremgår direkte av lovteksten, forutsetter departementet at undersøkelsesmyndigheten skal være et fast og uavhengig organ. Havarikommisjonen oppfyller dette kravet. Selv om begrepet jernbanehendelse er tatt inn i ordlyden i første ledd, innebærer ikke dette en utvidelse av dagens ordning med at det bare er alvorligehendelser skal undersøkes. Imidlertid gir bestemmelsen en mulighet for eventuelt i fremtiden å utvide undersøkelsesmyndighetens arbeidsoppgaver til også å undersøke jernbanehendelser, tilsvarende ordningen på luftfartsområdet. Bestemmelsen har sin parallell i utkast til luftfartsloven § 12-1 første ledd første punktum.

Annet ledd tilsvarer stort sett jernbaneloven § 17 første ledd i.f., men det er i tillegg presisert at undersøkelsesmyndigheten skal avgi undersøkelsesrapport etter sine undersøkelser. Dette er også tilfelle i dag, men dette har ikke vært lovregulert.

Bestemmelsen har sin parallell i utkast til luftfartsloven § 12-1 annet ledd.

Tredje ledd angir at undersøkelsesmyndigheten ikke skal ta stilling til sivilrettslig skyld og erstatningsansvar, og skal foregå uavhengig av slik etterforskning. Dette er i tråd med den ordning som er etablert i dag. Departementet har likevel funnet å ville presisere dette i loven. Dette innebærer også at de undersøkelsesrapportene som skrives, inkludert tilrådinger, heller ikke skal ta stilling til sivilrettslig eller strafferettslig skyld eller ansvar. Presisering av uavhengighet til annen etterforskning i annet punktum, medfører ikke at det ikke kan skje samarbeid mellom de som foretar rettslig etterforskning og undersøkelsesmyndigheten. I jernbanesikkerhetsdirektivet er det bl.a. anført at undersøkelsesmyndigheten der det er formålstjenelig, i samarbeid med de som foretar den rettslige etterforskningen, bl.a. skal ha tilgang til ulykkesstedet, tilgang til resultater av obduksjon av dødsofrene, tilgang til resultatene av undersøkelse av togpersonalet og av annet jernbanepersonale mv. Tredje ledd tilsvarer utkast til luftfartsloven § 12-1 tredje ledd.

Fjerde ledd er nytt og angir at undersøkelsesmyndigheten skal avgi årlige rapporter om sine undersøkelser, og også redegjøre for hvordan disse er fulgt opp. Ansvaret for oppfølging av sikkerhetstilrådinger ligger imidlertid i hovedsak hos tilsynsmyndigheten, jf. lovutkastet § 4. Det må derfor etableres en ordning som gir undersøkelsesmyndigheten underretning om oppfølgingen. Bakgrunnen for bestemmelsen er at det i jernbanesikkerhetsdirektivet ligger et krav om at slike årlige rapporter skal utgis av undersøkelsesmyndigheten. Tilsvarende internasjonale krav finnes ikke på luftfartsområdet.

Femte ledd er en videreføring av jernbaneloven § 17 annet ledd som gir departementet myndighet til å gi nærmere bestemmelser om undersøkelsesmyndighetens arbeid. For å ta høyde for bestemmelser om samarbeid i jernbanesikkerhetsdirektivet, der det er forutsatt at en del opplysninger skal gå til European Rail Agency (ERA), jf. omtale under pkt 4.4.2, og til undersøkelsesmyndigheter i andre EØS-land, er det også tatt inn at departementet kan regulere dette i forskrift i den grad dette følger av internasjonale avtaler som Norge har inngått. Videre er Norge medlem av den internasjonale jernbaneorganisasjon (OTIF) og har ratifisert overenskomst av 9. mai 1980 om internasjonal jernbanetrafikk (COTIF), jf. lov 15. juni 1984 nr. 74 og ratifikasjonsloven av 15. juni 1984 nr. 75. På generalforsamlingen 26. mai - 3. juni 1999, ble det fremforhandlet en revidert overenskomst om internasjonal jernbanetrafikk (COTIF), Protokoll av 3. juni 1999 om endring i COTIF av 9. mai 1980 (Protokoll 1999). Norge har den 27. januar 2005 ratifisert Protokoll 1999 om endring av overenskomsten 20. desember 1999. I den sammenheng er det vedtatt ny lov på området inkludert ratifikasjonsbestemmelse, jf. Ot.prp. nr. 93 (2003-2004). I vedlegg til Protokoll 1999 bilag G fremgår det bl.a. at de kompetente myndigheter i deltakerstatene skal underrette organisasjonen om årsakene til ulykker og alvorlige skader i internasjonal trafikk. Det kan derfor også bli aktuelt å underrette OTIF i forbindelse med ulykker. Bestemmelsen i femte ledd tar også høyde for dette. Tilsvarende hjemmel er inntatt i forslag til luftfartsloven § 12-1 fjerde ledd.

Til § 4 Tilsynsmyndighetens oppgaver

Bestemmelsen er ny og slår fast hvilke oppgaver tilsynsmyndigheten er tillagt etter lovforslaget, dvs. å drive forebyggende sikkerhetsarbeid på grunnlag av opplysninger i rapportene. Bestemmelsen er imidlertid i samsvar med dagens praksis.

Første ledd angir at tilsynsmyndigheten etter forslaget er den samme myndighet som nevnt i jernbaneloven § 11. Statens jernbanetilsyn er delegert myndighet etter jernbaneloven § 11. Det kan imidlertid også være aktuelt at departementet i visse tilfeller som øverste tilsynsmyndighet følger opp sikkerhetstilrådinger som ligger utenfor tilsynets mandat. Bestemmelsen har sin parallell i utkast til luftfartsloven § 12-2 annet ledd.

Annet ledd gir departementet myndighet til å gi utfyllende forskrifter om tilsynets arbeid etter lovforslaget. Det tas også høyde for eventuelle forpliktelser som følger av internasjonale avtaler som Norge har inngått. I jernbanesikkerhetsdirektivet er det bl.a. inntatt bestemmelser om tilsynsmyndighetens samarbeid med andre tilsvarende myndigheter i andre land. Det vises også til omtale av OTIF i merknaden til § 3 femte ledd i lovutkastet. Bestemmelsen har sin parallell i forslag til luftfartsloven § 12-2 tredje ledd.

Til § 5 Definisjoner

Bestemmelsen er ny.

Første ledd angir definisjoner av jernbaneulykke, jernbanehendelse og alvorlig jernbanehendelse. Det er tatt utgangspunkt i definisjonene i jernbanesikkerhetsdirektivet, men med visse tilpasninger, se omtale under punkt 4.4.2 og punkt 5.3.4.

I definisjonen av jernbaneulykke er det tatt inn både det som etter jernbanesikkerhetsdirektivet anses som alvorlige jernbaneulykker og øvrige jernbaneulykker. Definisjonen er ikke uttømmende og forutsettes supplert med forskrifter.

Begrepet jernbanehendelsefanger opp definisjonen av hendelse i jernbanesikkerhetsdirektivet.

Begrepet alvorlig jernbanehendelse er ikke definert i jernbanesikkerhetsdirektivet, men har betydning for undersøkelsesmyndighetens oppgaver etter lovforslaget. Det er derfor tatt utgangspunkt i hva undersøkelsesmyndigheten kan undersøke etter artikkel 19 nr. 2 i jernbanesikkerhetsdirektivet ved formuleringen av begrepet.

Begrepet jernbanevirksomhet er definert i jernbaneloven § 3 første ledd bokstav d. På bakgrunn av at Justisdepartementet anser at det er ønskelig å ha en tilsvarende definisjon i jernbaneundersøkelsesloven fordi dette begrepet benyttes flere steder i lovforslaget, er denne definisjonen også tatt inn her. Begrepet har samme innhold som i jernbaneloven.

Annet ledd gir departementet myndighet til i forskrift å presisere og utfylle definisjonene nevnt i første ledd, inkludert en tilsvarende forskriftshjemmel som i jernbaneloven § 3 annet ledd for så vidt gjelder å gi utfyllende bestemmelser til hva som menes med kjørevei, trafikkstyring og trafikkvirksomhet i første ledd bokstav d). Bestemmelsen er noe ulikt utformet forskriftshjemmelen i utkast til luftfartsloven § 12-3, bl.a. fordi det er behov for å ha en forskriftshjemmel på jernbaneområdet som tar høyde for dersom det skulle bli nødvendig, å dele opp jernbaneulykker i to kategorier i henhold til jernbanesikkerhetsdirektivets definisjoner.

Til kapittel II. Varsling av jernbaneulykker og hendelser mv.

Til § 6 Varslingsplikt av jernbaneulykker

Bestemmelsen er delvis en videreføring av jernbaneloven § 19, men varslingsplikten av jernbaneulykker er endret til å gjelde ansatte innen jernbanevirksomheten, og ikke jernbanevirksomheten som sådan, slik som i dag. Etter jernbanesikkerhetsdirektivet skal medlemsstatene utarbeide bestemmelser om at jernbanevirksomheten omgående skal rapportere ulykker og alvorlige hendelser til undersøkelsesmyndigheten. Plikten i direktivet pålegges jernbaneforetak, infrastrukturforvaltere, og hvis det er hensiktsmessig, også tilsynsmyndigheten. Det er imidlertid ikke henvist til hvilke persongrupper innen jernbanevirksomheten som er pålagt en slik rapporteringsplikt. Det vil derfor være opp til det enkelte land og vurdere hvordan plikten skal konkretiseres. Når det gjelder varslingsplikten i utkastets § 6, er den i første rekke ment for å få igangsatt hjelpeapparatet fortest mulig for å begrense skadene på ulykkestedet. Varslingsplikten etter bestemmelsen har derfor et annet hovedformål, enn å få igangsatt undersøkelse på stede.

Første ledd legger opp til en særskilt varslingsplikt for ansatte innenfor jernbanevirksomheten dersom de blir involvert i en ulykke. På bakgrunn av høringsmerknadene er det tatt inn at varsel skal gis enten til nærmeste trafikkstyringsenhet, nærmeste politimyndighet eller Hovedredningssentralen, jf. omtale under punkt 6.3.

Annet ledder en videreføring av jernbaneloven § 19 annet ledd og pålegger ethvert vitne til jernbaneulykke å varsle, men med den endring at varsel skal gis til en av de instanser som nevnt i første ledd.

Tredje ledd er delvis nytt og forutsetter en gjensidig varsling mellom de instanser som er nevnt i første ledd. Varsling til undersøkelsesmyndigheten og tilsynsmyndigheten er videre pålagt disse instansene.

Fjerde ledd gir departementet forskriftsmyndighet til å fastsette nærmere bestemmelser om varslingsplikten og videreformidling av varsel.

Til § 7 Varslingsplikt av alvorlige jernbanehendelser

Bestemmelsen er ny i lovsammenheng.

Første ledd pålegger den som driver jernbanevirksomhet å varsle undersøkelsesmyndigheten om alvorlige jernbanehendelser. Begrepet jernbanevirksomhet tilsvarer jernbanelovens begrepsbruk, og er også definert i lovutkastet § 5 første ledd bokstav d. Den som driver jernbanevirksomhet er den som er gitt tillatelse etter jernbaneloven til å drive de ulike delene av virksomheten, dvs. kjørevei, trafikkstyring eller trafikkvirksomhet. Hvordan varslingsplikten rent faktisk skal skje, skal fremgå av virksomhetens styringssystemer, jf. nærmere omtale under pkt. 6.3.

Annet ledd gir departementet hjemmel til å utvide varslingsplikten av alvorlige hendelser til bestemte yrkesgrupper innen jernbaneområdet. Det vises til omtale under punkt 6.3.4. Ved valg av yrkesgrupper er det tatt utgangspunkt i helsekravforskriften av 18. desember 2002 nr. 1678 fastsatt av Statens jernbanetilsyn, som setter særskilte krav til de som skal utføre sikkerhetsrelaterte oppgaver i jernbanevirksomheten.

Annet ledd bokstav b) omfatter den som utfører eller leder skifting. Med skiftingmenes her all flytting av materiell på eller ved stasjonen eller innen et sidespors område. Dette vil også omfatte terminalområder med spor. Med den som utfører eller leder skifting, menes sporskifter, skifter, signalgiver og skifteleder.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å fastsette forskrifter om varslingsplikten og videreformidling av varsel etter denne bestemmelsen.

Til kapittel III. Rapportering og innsamling av opplysninger om jernbaneulykker og jernbanehendelser mv.

Til § 8 Rapportering av opplysninger

Bestemmelsen er utformet med sikte på stort sett tilsvarende regulering som foreslått i utkast til luftfartsloven § 12-9, men med den forskjell at det er lagt en særskilt rapporteringsplikt på den som driver jernbanevirksomhet. Bestemmelsene må ses i sammenheng varslingsplikten i lovforslaget § 7, idet utgangspunktet er at de samme grupper som har en varslingsplikt, også kan pålegges rapporteringsplikt. Det vises i den sammenheng til merknadene til utkastet § 7. Rapporteringsgruppen er imidlertid noe utvidet i forhold til varslingsplikten, se omtale til annet ledd.

Første leddpålegger den som driver jernbanevirksomhet å rapportere både til undersøkelsesmyndigheten og tilsynsmyndigheten. Dette er i samsvar med den ordning som gjelder i dag, jf. omtale under punkt 7.2.3.

Annet ledd tilsvarer stort sett § 7 i lovforslaget når det gjelder hvilke yrkesgrupper innen jernbanevirksomheten som kan pålegges rapporteringsplikt. I tillegg er det i bokstav g) tatt inn at også andre som har befatning med jernbanevirksomhet, herunder produsent av jernbanemateriell, kan pålegges en rapporteringsplikt.

Tredje leddgir departementet hjemmel til å fastsette nærmere bestemmelser bl.a. om hvem det skal rapporteres til. I dag rapporteres hendelser bare til tilsynet, mens alvorlige hendelser og jernbaneulykker rapporteres både til havarikommisjonen og tilsynet. Denne ordningen kan videreføres med hjemmel i tredje ledd.

Til § 9 Bruk av data fra systemer som registrerer lyd og bilde

Bestemmelsen er ny og det vises til nærmere omtale under punkt 7.3.3. Som det fremgår her inngår bestemmelser om innføring av registreringssystemer for tog i EUs jernbanepakke 2 i likhet med de som gjelder for fly. Bestemmelsene er innlemmet i EØS-avtalen. Departementet anser at en bør behandle data fra slike systemer på jernbaneområdet, tilsvarende det som det legges opp til på luftfartsområde, for å unngå ubegrunnet forskjellsbehandling. Imidlertid legges det foreløpig ikke opp til en bestemmelse tilsvarende luftfartsloven § 12-11, da en vil avvente hvordan bearbeiding av informasjonen fra systemer som ikke registrerer lyd og bilde skal skje innen EØS, jf. pkt. 7.3.3.5.

Første ledd tilsvarer forslag til luftfartsloven § 12-10 første ledd, og omfatter derfor ikke overvåking utenfor førerrom i tog. Tog er benyttet som begrep for det rullende materiellet det her er tale om. Et tog består av rullende materiell og trekkraften.

Annet ledd har sin parallell i forslag til luftfartsloven § 12-10 annet ledd, og gir departementet hjemmel til i forskrift å bestemme hvilke registreringsordninger som går inn under første ledd.

Til kapittel IV. Undersøkelse av ulykker og hendelser mv.

Til § 10 Undersøkelsesplikt

Første ledd viderefører dagens ordning med at undersøkelsesmyndigheten skal undersøke jernbaneulykker og alvorlige jernbanehendelser. Den har sin parallell i utkast til luftfartsloven § 12-12 første punktum.

Annet ledd gir departementet en forskriftshjemmel til å pålegge undersøkelsesmyndigheten å undersøke andre hendelser enn de som fremgår av første ledd. Dette kan være aktuelt dersom det i fremtiden blir aktuelt å utvide mandatet til undersøkelsesmyndigheten til også å omfatte andre jernbanehendelser tilsvarende det som i dag gjelder på luftfartsområdet, jf. utkast til luftfartsloven § 12-12 annet punktum. Videre har jernbanesikkerhetsdirektivet en bestemmelse om at undersøkelsesorganet kan gis i oppgave å gjennomføre undersøkelse av andre jernbaneulykker og hendelser enn de som er nevnt i artikkel 19, dvs. andre enn alvorlige jernbaneulykker, jernbaneulykker og alvorlige jernbanehendelser. Annet ledd tar også høyde for dette.

Til § 11 Iverksettelse av undersøkelse og undersøkelsens omfang

Bestemmelsen er ny i lovsammenheng.

Første ledd har sin parallell i forslag til luftfartsloven § 12-13 første ledd. Bestemmelsen angir at undersøkelsesmyndigheten straks skal ta stilling til om det er behov for å iverksette umiddelbare undersøkelser når den mottar varsel om ulykke eller alvorlig hendelse. Ved mottakelse av rapporter anser departementet at det er tilstrekkelig at undersøkelsesmyndigheten avgjør uten ugrunnet opphold om det skal iverksette undersøkelse, da dette i hovedsak kun vil gjelde rapporter om ulykker og alvorlige hendelser som undersøkelsesmyndigheten allerede har tatt stilling til om den vil undersøke i forbindelse med at det er gitt varsel om disse etter lovutkastet § 6 eller 7. Imidlertid kan det også gjelde rapport om hendelser som etter en konkret vurdering er blitt oppgradert til alvorlige hendelser, og oversendt undersøkelsesmyndigheten fra tilsynsmyndigheten.

Annet ledd har sin parallell i forslag til luftfartsloven § 12-13 annet ledd. Bestemmelsen tar høyde for innholdet i jernbanesikkerhetsdirektivet, der det fremgår at undersøkelsesmyndigheten etter eget skjønn skal avgjøre om den skal undersøke jernbaneulykke og jernbanehendelser. Ved skjønnet skal det tas hensyn til ulykken eller hendelsens alvorlighetsgrad, om den inngår i en serie av ulykker og hendelser som har betydning for systemet som helhet, innvirkning på sikkerheten på fellesskapsplan, og om det er kommet anmodning fra jernbanevirksomheter, sikkerhetsmyndigheter eller fra medlemsstater. Oppregningen i annet ledd annet punktum er ikke uttømmende, og tar heller ikke med alle eksemplene som fremgår av sikkerhetsdirektivet. Departementet legger opp til at nærmere regler om hvilke hensyn som det bør legges vekt på ved skjønnet, i stedet kan gis i forskrifter etter fjerde ledd.

Tredje ledd tilsvarer forslag til luftfartsloven § 12-13 tredje ledd, og gir undersøkelsesmyndigheten anledning til å igangsette nye undersøkelser av tidligere ulykker eller hendelser.

Fjerde ledd gir departementet anledning til å gi utfyllende forskrifter til paragrafen.

Generelt bemerkes det at havarikommisjonens avgjørelser etter denne paragrafen ikke er enkeltvedtak, og derfor ikke kan påklages. Departementet har ikke funnet grunn til å nevne dette uttrykkelig i lovteksten.

Til § 12 Forbud mot å fjerne vrakrester mv. samt behov for å gjenopprette trafikken

Første ledder en videreføring av jernbaneloven § 20, men teksten er noe modernisert. Det er ikke tilsiktet noen realitetsendringer i første ledd. Tilsvarende modernisering er foreslått i utkast til luftfartsloven § 12-14.

Det er presisert i bestemmelsen at både politiet og undersøkelsesmyndigheten må ha gitt samtykke til fjerning, slik at begge disse instansers behov i forbindelse med en undersøkelse og klarlegging av årsaksforhold ivaretas.

Annet ledd er nytt i lovsammenheng og tar høyde for artikkel 22 pkt. 4 i jernbanesikkerhetsdirektivet. Bakgrunnen for bestemmelsen er at jernbaneulykker som oftest vil medføre at kjøreveien ikke kan benyttes fordi rullende materiell som har vært utsatt for ulykke, stort sett vil befinne seg der. Det er derfor viktig at undersøkelsen avsluttes så raskt som mulig på stedet, slik at trafikken kan gjenopprettes.

Til § 13 Tiltak for å fremskaffe opplysninger

Bestemmelsen er delvis en videreføring av jernbaneloven § 18 og presiserer at undersøkelsesmyndigheten skal ha tilgang til de skadede objektene mv. Selv om det i forslaget er presisert nærmere hvilke ting, dokumenter mv., som undersøkelsesmyndigheten skal ha tilgang til, medfører dette ikke noen utvidelse i realiteten av det som fremgår av jernbaneloven § 18 annet ledd. Eventuell taushetsplikt etter annen lov begrenser ikke undersøkelsesmyndighetens rettigheter etter denne bestemmelsen, jf også tilsvarende bestemmelse i utkast til luftfartsloven § 12-15.

Til 14 Forklaringsplikt til undersøkelsesmyndigheten mv.

Bestemmelsen er en videreføring av første ledd i jernbaneloven § 18, men i en mer moderne språkdrakt. I tillegg er den forklaringspliktiges rett til å la seg bistå under forklaringen tatt inn i loven, noe som i dag fremgår av undersøkelsesforskriften. Selv om ordlyden er litt annerledes enn i sjøloven § 477 første ledd siste setning, er det ikke tilsiktet noen realitetsforskjell. Det vil være opp til den enkelte å avgjøre om han eller hun vil la seg bistå av for eksempel advokat, familiemedlem eller annen person. Det er imidlertid grunn til å presisere at det her ikke er snakk om et rettslig avhør som skal vurdere skyld og ansvar, men en forklaringsplikt for den forklaringspliktige selv, for å finne fram til årsaken til en ulykke eller hendelse for å unngå tilsvarende ulykker i fremtiden. Den forklaringspliktige kan derfor ikke la seg representere av annen person i disse avhørene. Tilsvarende bestemmelse er tatt inn i utkast til luftfartsloven § 12-16.

Til § 15 Bevisopptak

Bestemmelsen er en videreføring og presisering av tredje ledd i jernbaneloven § 18 og har sammenfallende ordlyd med utkast til luftfartsloven § 12-17.

Til § 16 Rettigheter for dem saken angår

Bestemmelsen er en videreføring av jernbaneloven § 18 fjerde ledd, men med enkelte presiseringer for å ivareta bestemmelser i jernbanesikkerhetsdirektivet. Bestemmelsen har stort sett sin parallell i forslag til luftfartsloven § 12-18.

I jernbanesikkerhetsdirektivet er det tatt inn en erklæring om at undersøkelsen skal gjennomføres på en mest mulig åpen måte, slik at alle parter kan høres og bruke resultatene. Departementet anser at dette vil kunne ivaretas gjennom den formuleringen som er valgt i lovforslaget. Av jernbannesikkerhetsdirektivet fremgår det at alle parter skal ha mulighet for å bli hørt og underrettet om resultatene av undersøkelsene. Bestemmelsen i sikkerhetsdirektivet er meget detaljert med hensyn til hvem som er parter i saken. Blant annet skal de direkte involverte jernbanevirksomheter, tilsynsmyndigheten, ofrene og deres familie, eiere av skadede ting, produsenter, berørte beredskapstjenester og representanter for personalet og for brukerne, underrettes jevnlig om undersøkelsen og fremdriften i denne. De skal også så langt praktisk mulig gis anledning til å komme med sine synspunkter om undersøkelsen og kommentere opplysningene i utkast til rapporter. Departementet har i utformingen av bestemmelsen søkt å ivareta intensjonene i sikkerhetsdirektivet vedrørende involvering, samtidig som plikten ikke kan gå lenger enn det som er praktisk forenelig med ressurssituasjonen i undersøkelsesmyndigheten. For så vidt gjelder involvering i forbindelse med utkast til rapport, er dette regulert i lovutkastet § 20.

Etter første leddskal undersøkelsesmyndigheten så vidt mulig underrette de virksomheter og personer som er involvert i saken når den beslutter å iverksette undersøkelser. De mest sentrale involverte vil være jernbanevirksomhetene selv, herunder personale og brukerne av tjenesten. Opplistingen av aktuelle berørte er detaljert og tar hensyn til jernbanesikkerhetsdirektivet artikkel 22 pkt. 3. På grunn av at det her er tale om rettigheter for involverte i ulykken, er det hensiktsmessig at det i loven fremgår mest mulig klart hvilke grupper som har slike rettigheter av informasjonshensyn.

Annet ledd regulerer rettighetene i forbindelse med undersøkelsen for dem som skal ha underretning etter første ledd. Etter annet ledd første punktum skal de gis adgang til å fremkomme med opplysninger og synspunkter om ulykken eller hendelsen og årsaksfaktorer før saken avsluttes. Etter annet punktum skal de underrettes jevnlig om fremdriften av undersøkelsen og gis adgang til å fremkomme med sine synspunkter på undersøkelsen i den grad det er praktisk mulig. Dette må legges opp på en slik måte at det ikke blir en belastning for undersøkelsesmyndigheten, og slik at eventuelt initiativ til dette kommer fra de som spesielt ønsker det. Annet punktum anses nødvendig for å gjennomføre jernbanesikkerhetsdirektivet på en fullstendig måte. En tilsvarende bestemmelse finnes derfor ikke i luftfartsloven og i sjøloven. Etter tredje punktum bør de berørte personene eller virksomhetene gis adgang til å være til stede ved undersøkelsene og ha rett til å gjøre seg kjent med dokumentene, så langt undersøkelsesmyndigheten finner at dette kan skje uten hinder for undersøkelsen. Det presiseres at det vil være opp til undersøkelsesmyndighetens eget skjønn å avgjøre om dette vil være til hinder for undersøkelsen. Denne avgjørelsen vil være av prosessuell karakter, og kan ikke påklages etter reglene i forvaltningsloven. Taushetsplikten kan også være til hinder for at de berørte kan være til stede ved undersøkelsene eller gjøre seg kjent med dokumentene, jf. fjerde punktum. Ved avhør av personer, bør imidlertid andre berørte normalt ikke tillates å være tilstede ved avhøret, da hensikten her er å få fram mest mulig opplysninger ut fra å kunne hindre lignende ulykker/hendelser i fremtiden, og en åpning for at andre kan være til stede kan være til hinder for dette.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi utfyllende forskrifter til paragrafen.

Til § 17 Taushetsplikt

Bestemmelsen er ny og tilsvarer stort sett forslag til luftfartsloven § 12-19. Bakgrunnen for denne bestemmelsen er omtalt i punkt 7.6.

Paragrafen er bygget opp i tre «nivåer» som i grove trekk tilsvarer første, annet og tredje ledd.

Første ledd slår fast at personer som utfører tjeneste eller arbeid for undersøkelsesmyndigheten har taushetsplikt etter forvaltningsloven. Selv om denne delen av bestemmelsen er ny, viderefører den bare tidligere rett.

Ikke bare personer som er ansatt hos undersøkelsesmyndigheten er omfattet av bestemmelsen, men også personer som bistår undersøkelsesmyndigheten som eksperter, konsulenter og lignende. Det er ikke noe krav at vedkommende står i et kontraktsmessig forhold til undersøkelsesmyndigheten, så lenge han saklig eller faglig sett utfører en oppgave som utgjør en naturlig del av undersøkelsesmyndighetens undersøkelsesarbeid.

I den grad forvaltningsloven selv tillater at opplysninger gis videre, skal det også være tillatt for de som utfører arbeid for undersøkelsesmyndigheten. Praktisk viktig er det at opplysninger som har statistisk form eller som er alminnelig tilgjengelig andre steder kan gis videre, jf. forvaltningsloven § 13 a. Det samme gjelder dersom den som har krav på taushet samtykker.

Forvaltningsloven § 13 b tillater et stykke på vei at opplysninger gis videre til andre personer i samme forvaltningsorgan eller til andre forvaltningsorgan som også jobber med sikkerhet. Formålet med lovforslaget tilsier likevel at forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6 ikke kan gjelde for undersøkelsesmyndigheten. Denne tillater nemlig at opplysninger gis til påtalemyndigheten. En slik myndighet ville stride direkte mot bestemmelsen i § 22 i lovforslaget.

Annet leddgår lenger enn forvaltningsloven. Mottatte opplysninger som er underlagt strengere taushetsplikt enn etter forvaltningslovens regler vil være undergitt tilsvarende strenge taushetsplikt som etter vedkommende særlov. Det typiske eksemplet er leger eller annet helsepersonell som har plikt til å forklare seg for undersøkelsesmyndigheten. For slike opplysninger skal de strengere taushetsreglene også gjelde for de ansatte i undersøkelsesmyndigheten som mottar opplysningene.

Denne delen av bestemmelsen henger nært sammen med at enhver har utvidet forklaringsplikt for undersøkelsesmyndigheten, jf. forslaget § 14. Siden ingen har rett til å nekte å gi opplysninger til undersøkelsesmyndigheten, må loven til gjengjeld begrense den tillatte bruken av opplysningene. Taushetsplikten utgjør i denne sammenhengen bare en nødvendig del av en helhet av vernebestemmelser.

Dersom den loven som inneholder strengere taushetsbestemmelser selv ikke inneholder unntak fra taushetsplikten, ville enhver form for videreformidling av disse opplysningene være umulig. I en del tilfeller ville denne mangelen på fleksibilitet kunne få uønskede konsekvenser. Derfor gjør forslaget det mulig å gi opplysningene som er taushetsbelagt etter annet ledd videre dersom tungtveiende offentlige hensyn tilsier at de bør kunne gis videre, eller dersom opplysningene er nødvendige for å forklare årsaken til en jernbaneulykke eller jernbanehendelse. For så vidt gjelder helsepersonell, antar departementet at disse unntakene i praksis vil gi stor sett de samme løsningene som etter lov om helsepersonell § 23 nr. 4.

I den grad opplysninger brukes i rapporter fra undersøkelsesmyndigheten, bør det understrekes at forslaget § 17 tredje ledd innholder klare forbud mot å bruke enkelte typer opplysninger i slike rapporter.

Tredje ledd går ennå lenger enn første og annet ledd, og taushetsbelegger også opplysninger som undersøkelsesmyndigheten har mottatt i skriftlige rapporter pålagt i medhold av § 8, og opplysninger som er mottatt under pliktige forklaringer etter § 14. På samme måte som for annet ledd, mener departementet at en slik regel er for streng, og vil kunne motvirke formålet med bestemmelsen. Derfor åpner bestemmelsen for videreformidling også av disse opplysningene dersom tungtveiende offentlige hensyn tilsier det, eller opplysningene er nødvendige for å forklare årsakene til en jernbaneulykke eller jernbanehendelse.

Fjerde ledder nødvendig for å muliggjøre videreformidling av opplysninger som er taushetsbelagt etter annet og tredje ledd, og som det ikke er noen saklig grunn til å holde taushetsbelagt. For så vidt gjelder opplysninger som er taushetsbelagt etter første ledd, følger dette av forvaltningslovens egne regler, jf. merknadene til første ledd.

Femte ledd gir undersøkelsesmyndigheten anledning til å gi taushetspliktige opplysninger videre i den grad det følger av internasjonale avtaler som Norge har inngått. Det ligger imidlertid ikke noe i jernbanesikkerhetsdirektivet som omfatter slike opplysninger i dag. Bestemmelsen må derfor ses som en sikkerhetsventil i tilfelle det blir aktuelt å utveksle taushetspliktige opplysninger.

Til § 18 Informasjon til tilsynsmyndigheten

Bestemmelsen viderefører dagens praksis ved at undersøkelsesmyndigheten, der den finner det påkrevd, varsler tilsynsmyndigheten om forhold av sikkerhetsmessig betydning som oppdages i forbindelse med undersøkelsen, før endelig rapport avgis. Bestemmelsen tilsvarer utkast til luftfartsloven § 12-20.

Til § 19 Undersøkelsesrapport

Bestemmelsen er ny i lovsammenheng, men er stort sett i samsvar med gjeldende praksis. Bestemmelsen har stort sett sin parallell i luftfartsloven § 12-21. I sikkerhetsdirektivet er det anført at sikkerhetstilrådninger ikke skal utgjøre en formodning om skyld eller ansvar for en ulykke eller hendelse. Disse kan derfor ikke brukes som bevis i sivil- eller straffesak. Departementet har ikke presisert dette nærmere i selve bestemmelsen, da dette anses å følge av bl.a. formålet med undersøkelsen og oppgaven som er tillagt undersøkelsesmyndigheten, jf. bl.a. lovutkastet §§ 1 og 3.

Første ledd første punktum pålegger undersøkelsesmyndigheten å utarbeide rapport etter at den har foretatt undersøkelser. Rapporten skal redegjøre for hendelsesforløpet og undersøkelsesmyndighetens uttalelse til årsaksforholdet. Annet punktum angir at rapporten skal gi opplysninger om formålet med undersøkelsen. Dette følger av sikkerhetsdirektivet artikkel 23 pkt 1, og er spesiell for jernbane. Tredje punktum er i samsvar med hva rapportene inneholder i dag, jf. tilsvarende forslag til luftfartsloven § 12-21 annet ledd.

Annet ledd tilsvarer forslag til luftfartsloven § 12-21 tredje ledd. I jernbanesikkerhetsdirektivet er det gitt en mal for strukturen av rapporter som i størst mulig grad skal følges. Det fremgår av denne at rapportene bl.a. skal inneholde et sammendrag av vitneforklaringer under hensyntaken til beskyttelse av personopplysninger. Dette må tilpasses det norske systemet hvor vitner er pålagt en utvidet forklaringsplikt. Det forutsettes derfor at et eventuelt sammendrag av vitneforklaringer kun brukes i den grad det inneholder relevante opplysninger, og at opplysningene anonymiseres.

Generelt bemerkes det at undersøkelsesmyndighetens avgjørelser etter denne paragrafen ikke er enkeltvedtak, og derfor ikke kan påklages. Departementet har for opplysningens skyld, valgt å ta dette inn i fjerde ledd.

Til § 20 Behandling av utkast til undersøkelsesrapport

Bestemmelsen er en delvis ny, og delvis en videreføring av jernbaneloven § 18 fjerde ledd, jf. også merknadene til utkastets § 16. Bestemmelsen tilsvarer forslag til luftfartsloven § 12-22.

Første ledd angir at utkast til rapport, skal forelegges for de som saken angår, med mindre særlige forhold tilsier at dette ikke gjøres. Unntaket for særlige forhold bør anvendes med forsiktighet, da det etter jernbanesikkerhetsdirektivet er lagt opp til at alle parter så langt som mulig skal gis anledning til å kommentere opplysningene i utkastene til rapporter. I og med at den saken angår skal anmode om å få utkast til rapport til gjennomsyn, kan det være i tilfeller hvor anmodningen er kommet så sent i prosessen, at dette vil forsinke utgivelsen av rapporten. I slike tilfeller kan det være grunnlag for å benytte unntaket. Annet punktum angir at Statens jernbanetilsyn alltid skal få tilsendt utkast til rapport. Retten til å få utkast til rapport forelagt for personer nevnt i første punktum, er begrenset til de delene av utkastet til rapport som vedkommende på grunn av sin tilknytning til saken eller undersøkelsene har særlige forutsetninger for å uttale seg om, jf. tredje punktum. Dette er imidlertid ikke til hinder for at undersøkelsesmyndigheten av eget tiltak forelegger utkast rapporter for særlige berørte som det er viktig å få synspunkter fra i forbindelse med å sjekke at for eksempel faktaopplysninger i rapporten er riktige.

Undersøkelsesmyndighetens avgjørelser etter denne paragrafen er ikke enkeltvedtak, og kan ikke påklages. For ordens skyld er dette presisert i annet ledd.

Til § 21 Unntatt dokumentoffentlighet for utkast til undersøkelsesrapport

Bestemmelsen er ny.

Bestemmelsen tilsvarer forslag til luftfartsloven § 12-23. Begrunnelsen for denne bestemmelsen fremgår av omtale under punkt 7.7. Havarikommisjonens avslag på eventuelle krav om innsyn i utkast til undersøkelsesrapport kan ikke påklages. Departementet har ikke funnet grunn til å nevne dette uttrykkelig i lovteksten.

Til § 22 Forbud mot bruk som bevis i straffesak

Bestemmelsen er en videreføring av jernbaneloven § 18 femte ledd og er utvidet i samsvar med utkast til luftfartsloven § 12-24. Begrunnelsen for bestemmelsen fremgår av omtale under punkt 7.8.

Til kapittel V. Tilsynsmyndighetens bruk av opplysninger mv.

Til § 23 Taushetsplikt

Bestemmelsen er ny. Siden tilsynsmyndigheten ikke mottar forklaringer som nevnt i utkastet § 14, og fordi ordet «undersøkelsesmyndigheten» skal leses som «tilsynsmyndigheten» i denne sammenhengen, har departementet valgt å føye til forbeholdet «så langt de passer». Det er ikke tilsiktet noen andre innholdsmessige forskjeller med dette forbeholdet.

Til § 24 Forbud mot bruk som bevis i straffesak

Bestemmelsen tilsvarer bestemmelse i utkastet § 22, men med den forskjell at dette gjelder opplysninger tilsynsmyndigheten mottar. Dette gjelder rapporterte opplysninger etter § 8 eller opplysninger tilsynsmyndigheten mottar fra undersøkelsesmyndigheten etter § 18. Bestemmelsen tilsvarer forslag til luftfartsloven § 12-29.

Til kapittel VI. Forbud mot sanksjoner fra arbeidsgiver

Til § 25 Forbud mot sanksjoner fra arbeidsgiver

Bestemmelsen er ny, og det vises til nærmere omtale under punkt 7.11. Første leddbeskytter arbeidstakere mot sanksjoner fra arbeidsgiver i forbindelse med avgitte rapporter eller forklaringer til undersøkelsesmyndigheten, men rekker ikke lenger enn at tiltak som har til formål å forbedre arbeidstakers kvalifikasjoner, ikke omfattes.

Annet leddinneholder ytterligere begrensinger i forbudet, i tilfeller der arbeidstakeren ikke oppfyller helsemessige krav til sin stilling, eller har opptrådt grovt uaktsomt. Dersom opplysningene er blitt kjent på annen måte, kommer heller ikke forbudet til anvendelse.

Bestemmelsen tilsvarer forslag til luftfartsloven § 12-31.

Til kapittel VII. Fjerning av vrakrester utenfor kjøreveien

Kapitlet har sin parallell i forslag til luftfartsloven kapittel XII underkapittel I.

Til § 26 Fjerning av vrakrester utenfor kjøreveien mv.

Bestemmelsen er en videreføring av jernbaneloven § 21, men med en mer modernisert ordlyd. Reguleringen i jernbaneloven § 21 som gjelder når eieren er ukjent, er ikke videreført på jernbaneområdet, da det anses at eier eller bruker som hovedregel alltid vil være kjent når det gjelder jernbanemateriell. Bestemmelsen er i stedet utvidet til å omfatte brukeri tillegg til eier. Selv om både eier og bruker er kjent, vil det være tilstrekkelig at politiet henvender seg til en av dem.

Til kapittel VIII. Avsluttende bestemmelser

Til § 27 Straff

Fordi det foreslås en helt ny lov, er det behov for en egen straffebestemmelse. Det foreslås å videreføre straffebestemmelsen i jernbaneloven § 22, da det ikke er grunnlag for å endre straffenivået bare fordi det gis en egenlov om varsling, rapportering og undersøkelser av jernbaneulykker mv. Det vises for øvrig til punkt 7.13.

Justisdepartementet har anbefalt at man knytter straffebestemmelsen direkte til de reglene i loven hvor det er særskilt aktuelt eller ønskelig at det skal gjelde en straffebestemmelse. Dette er derfor foreslått i utkastet. Samferdselsdepartementet anser at brudd på varslings og rapporteringsreglene (§§ 6 til 8), forbud mot å fjerne vrakrester (§ 12 første ledd), forklaringsplikt til undersøkelsesmyndigheten (§ 14), taushetspliktsreglene (§§ 17 og 23), forbud mot sanksjoner fra arbeidsgiver (§ 25) og fjerning av vrakrester utenfor kjøreveien (§ 26), særskilt bør straffebelegges i loven.

Til 28 Endringer i andre lover

Det foreslås at jernbanelovens kapittel V oppheves, da bestemmelsene i lovforslaget erstatter dette kapitlet.

Det foreslås også en endring i jernbaneloven § 7 a annet ledd, fordi det ved en inkurie i forbindelse med vedtakelsen av yrkestransportloven, ble foretatt en endring i jernbaneloven, der det henvises til «Samferdselsdepartementet» i stedet for til «departementet».

Til § 29 Ikrafttredelse

Det foreslås at loven trer i kraft straks, da forskriftene som er fastsatt i medhold av jernbaneloven på dette området ikke er i motstrid med bestemmelsene i lovforslaget og kan videreføres i en overgangsperiode, se utkastet § 30.

Til § 30 Overgangsordning

Bestemmelsen er tatt inn for at det ikke skal være tvil om at forskrifter som er gitt med hjemmel i jernbanelovens kapittel V, fortsatt skal gjelde ved ikrafttredelse av den nye jernbaneundersøkelsesloven.

11.2 Merknader til lov om endringer i lov 11. juni 1993 om luftfart (luftfartsloven)

Generelt om lovforslaget

Det vises til de lovtekniske bemerkningene i kapittel 9.

Til opphevelsen av § 6-9

Varslingsreglene i lovforslaget overflødiggjør § 6-9, og bestemmelsen kan derfor oppheves. Dermed oppnår en samtidig å samle hjemlene for varsling i kapittel XII. Det vises til kommentarene til utkastet § 12-5.

Merknader til nytt kapittel XII

Til underkapittel A. Fellesbestemmelser

Til § 12-1 Undersøkelsesmyndighetens oppgaver og uavhengighet

Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 12-4 i gjeldende lov. De nye delene av bestemmelsen er dels føyd til for å klargjøre enkelte spørsmål som ikke er utrykkelig regulert i gjeldende lov, og dels for å sikre at bestemmelsen i størst mulig grad tilsvarer den parallelle bestemmelsen i § 3 i forslaget til jernbaneundersøkelseslov.

Første ledd slår fast at departementet har myndighet til å bestemme hvilket organ som skal være undersøkelsesmyndighet etter luftfartsloven. Det forutsettes at Havarikommisjonen for sivil luftfart og jernbane skal ha denne oppgaven på samme måte som i dag. Med den omfattende undersøkelsespraksisen som foreligger innenfor luftfarten, mener departementet at myndigheten til å fastsette hvem som skal ha denne oppgaven bør kunne legges til departementet, i stedet for Kongen, slik tilfellet er etter gjeldende lov.

Selve plikten til å foreta undersøkelser, og det nærmere omfanget av denne, er omhandlet i utkastet § 12-12.

Formålsbestemmelsen i annet ledd er ny. Bestemmelsen skal fungere som en retningslinje for tolkningen av de øvrige bestemmelsene i luftfartslovens kapittel XII. Det er ikke tilsiktet noen endring av gjeldende praksis.

Annet ledd lister opp undersøkelsesmyndighetens hovedoppgaver. Innholdet i de fleste av de oppgavene som er nevnt i bestemmelsen er omhandlet nærmere i underkapittel F i lovforslaget. Undersøkelsesmyndighetens arbeidsform vil, på samme måte som til nå, i stor grad være styrt av rent faglige hensiktsmessighetsbetraktninger og retningslinjer angitt i internasjonale regelverk.

Tredje ledd er nytt. Det viktigste formålet med forslaget til endringer i luftfartsloven er å sikre luftfartsmyndighetene tilgang til flere sikkerhetsrelevante opplysninger. Fordi vern mot sivil- og strafferettslig forfølgning er et viktig virkemiddel i dette arbeidet, ønsker departementet med denne bestemmelsen å markere at undersøkelsesmyndighetene i hele sitt arbeid skal være seg bevisst denne grensedragningen. Undersøkelsesmyndigheten skal naturligvis ikke la være å klarlegge faktiske forhold som kan ha relevans for sivil- og strafferettslig skyld og ansvar. Bestemmelsen innebærer for det første at undersøkelsesmyndigheten skal avstå fra å klarlegge forhold som ikke har betydning for ulykkesforebygging. For det andre skal undersøkelsesmyndigheten unngå å trekke slutninger om rettslig ansvar og skyld ut i fra de faktiske forholdene som er klarlagt.

Bestemmelsene i tredje ledd innebærer også at de undersøkelsesrapportene som skrives heller ikke skal ta stilling til sivilrettslig eller strafferettslig skyld eller ansvar. Slik sett supplerer utkastet § 12-1 tredje ledd utkastet § 12-21.

Tredje ledd slår også fast at undersøkelsen skal foregå uavhengig av annen etterforskning eller undersøkelse som helt eller delvis har til formål å ta stilling til sivilrettslig eller strafferettslig skyld. Det siktes med dette både til politiets etterforskning og eventuelle andre mer ad hoc-pregede undersøkelser, typisk i form av offentlig oppnevnte undersøkelseskommisjoner. Flere av de øvrige bestemmelsene i utkastet er gitt nettopp med tanke på å forhindre at opplysninger som undersøkelsesmyndigheten mottar skal kunne brukes av andre.

Fjerde leddinneholder en generell hjemmel for utfyllende forskrifter om undersøkelsesmyndighetens arbeid. En tilsvarende hjemmel finnes i utkastet til § 12-2 tredje ledd, for så vidt gjelder luftfartsmyndighetens arbeid etter luftfartsloven kapittel XII. Hjemmel for forskrifter som kan inneholde plikter rettet mot andre enn disse to organene, er tatt inn i de respektive paragrafene der de hører hjemme.

Til § 12-2 Luftfartsmyndighetens oppgaver

En tilsvarende bestemmelse finnes ikke i gjeldende lov. Fordi luftfartsmyndigheten har et helt generelt ansvar for å forebygge luftfartsulykker, er formålet med bestemmelsen begrenset til å regulere enkelte oppgaver som er nært knyttet til de problemstillingene som er omhandlet i utkastet til nytt kapitel XII i luftfartsloven. I stor grad vil det arbeidet som faller inn under kapittel XII måtte samvirke med de oppgavene som er beskrevet i andre kapitler i loven.

Første ledd omhandler en del oppgaver knyttet til rapporteringsdirektivet for luftfarten. For det første skal luftfartsmyndigheten etablere en ordning for innsamling, bearbeiding, vurdering, lagring og forvaltning av opplysninger med den hensikt å forebygge luftfartsulykker. Dette er oppgaver som er omhandlet i rapporteringsdirektivet artikkel 5. For det andre pålegges luftfartsmyndigheten å fungere som formidler av opplysninger til og fra Norge i henhold til rapporteringsdirektivet artikkel 6. I praksis betyr det at myndigheter og organisasjoner som jobber med ulykkesforebyggende arbeid innenfor EØS-området skal gis tilgang til de opplysningene som lagres i den databasen luftfartsmyndigheten skal opprette. Motsatt kan luftfartsmyndigheten også be om tilgang til tilsvarende opplysninger fra andre EØS-land.

Uttrykket «utenlandske og internasjonale myndigheter og organisasjoner» er ment å omfatte alle organer som er omfattet av bestemmelsene om informasjonsutveksling i rapporteringsdirektivet. Uttrykket omfatter også nasjonale og internasjonale organer som jobber med flysikkerhet utenfor EØS-området, i den grad Norge inngår avtaler om slik informasjonsutveksling.

Annet ledd er nytt i luftfartsloven, men er i praksis bare en videreføring av det instruksbaserte systemet som allerede er etablert. Ordet «vurdere» har ikke et absolutt innhold. Luftfartstilsynet må selv ta stilling til hvor grundig vurderingen bør være. Ved denne vurderingen bør det ledende hensynet være om luftfartsmyndigheten antar at arbeidet vil føre til en sikkerhetsgevinst.

Tredje leddinneholder en generell forskriftshjemmel som skal kunne brukes til å presisere og utfylle alle de oppgavene luftfartsmyndigheten har i henhold til lovutkastet. Det vises til den parallelle hjemmelsbestemmelsen for undersøkelsesmyndigheten i utkastet til § 12-1 fjerde ledd.

Til § 12-3 Definisjon av luftfartsulykke og luftfartshendelse

Paragrafen er ny i luftfartsloven, og innebærer at begrepene ulykke og hendelse vil bli definert på en litt annen måte enn i dag. Se nærmere omtale i punkt 5.2. De tilsvarende definisjonene finnes i dag i undersøkelsesforskriften og i rapporteringsforskriften. Formålet med bestemmelsen er først og fremst å klargjøre innholdet av de øvrige bestemmelsene i loven der de definerte begrepene brukes.

Første ledddefinerer luftfartsulykke. Definisjonen er ikke utfyllende, men forutsettes å bli utfylt og presisert i forskrift, jf. utkastet til fjerde ledd. Departementet antar at dette er tilstrekkelig for å ivareta bestemmelsens formål. Som det fremgår av punkt 5.2 er departementets formål at luftfartsulykker, slik de defineres i denne bestemmelsen og i utfyllende forskrift, skal tilsvare ICAOs definisjon av luftfartsulykker.

Annet ledd definerer luftfartshendelse som et driftsavbrudd, en feil, eller annen uregelmessig omstendighet, som har eller kan ha påvirket flysikkerheten, og som ikke medfører en luftfartsulykke. Av definisjonen fremgår det at luftfartsulykker og luftfartshendelser ikke er overlappende. Til sammen er disse to begrepene ment å omfatte alle forhold som er av interesse i arbeidet med å forebygge luftfartsulykker. Rapporteringsdirektivet har vedlegg som inneholder meget omfattende lister over typer av hendelser som skal være rapporteringspliktige. Disse listene vil måtte brukes som grunnlag når det utarbeides forskrifter om rapporteringsplikt med hjemmel i utkastet § 12-9.

Tredje ledddefinerer alvorlige luftfartshendelser som en luftfartshendelse der omstendighetene tilsier at det nesten inntrådte en luftfartsulykke. Begrepet bygger med andre ord på definisjonen av luftfartshendelser, og er derfor et underbegrep av luftfartshendelse. Begrepet har først og fremst selvstendig betydning i forhold til varslingsreglene i utkastet § 12-5 annet ledd, reglene om når undersøkelsesmyndigheten har plikt til å foreta undersøkelse i § 12-12 og reglene om når den har plikt til å skrive undersøkelsesrapport i § 12-21 første ledd.

Fjerde ledd inneholder en forskriftshjemmel. Forventet bruk av bestemmelsen er omtalt ovenfor.

Til underkapittel B. Varsling av luftfartsulykker, luftfartshendelser mv.

Til § 12-4 Generell varslingsplikt

Se også omtalen i punkt 6.2.

Første ledder med visse justeringer en videreføring av § 12-6 i gjeldende lov. Bestemmelsen skiller seg fra utkastet § 12-5 ved at den retter seg mot enhver som blir vitne til en luftfartsulykke, og ved at den ikke omfatter alvorlige luftfartshendelser. Departementet har fjernet plikten til å gi varsel direkte til «luftfartsmyndigheten». Til gjengjeld er det nytt at varsel skal gis direkte til nærmeste enhet av lufttrafikktjenesten eller til Hovedredningssentralen. Departementet mener bestemmelsens hovedformål, nemlig å redusere konsekvensene av en allerede inntrådt ulykke, tilsier denne endringen. Undersøkelsesmyndigheten og luftfartsmyndigheten vil få beskjed om ulykken som følge av at lufttrafikktjenesten, politiet eller Hovedredningssentralen i sin tur plikter å gi beskjed til disse (videreformidling av varsel). Det forutsettes at det i forskrift gis nærmere regler om slikt videreformidling.

Annet leddinneholder en hjemmel for å gi utfyllende forskrifter blant annet om måten opplysninger skal videreformidles på fra den som har mottatt umiddelbart varsel. I praksis er dette problemstillinger som et stykke på vei kan tenkes regulert både i forskrift og i instruks.

Til § 12-5 Varslingsplikt for særlige persongrupper

Se også omtalen i punkt 6.2. Paragrafen er i grove trekk en videreføring av gjelde lov § 6-9.

Første ledd pålegger bestemte grupper av ansatte innenfor luftfarten å gi varsel om luftfartsulykker til nærmeste enhet av lufttrafikktjenesten, nærmeste enhet av politiet eller Hovedredningssentralen straks. Plikten påligger de som selv er direkte involvert i en ulykke, eller som på annen måte blir kjent med en ulykke, til straks å varsle om den har funnet sted. Noen ganger vil lufttrafikktjenesten selv bli umiddelbart kjent med en ulykke gjennom sitt trafikkstyringsarbeid. De som har mottatt varsel plikter i sin tur å varsle undersøkelsesmyndigheten og luftfartsmyndigheten. Kommentarene til § 12-4 har relevans også i denne sammenheng.

Annet ledd pålegger den samme personkretsen plikt til å varsle om alvorlige luftfartshendelser. I disse tilfellene har det ikke oppstått skade, så varslingsplikten har bare som formål å avverge fremtidige ulykker. Departementet mener likevel at varsel bør gis straks. I tillegg bør varselet gis direkte til undersøkelsesmyndigheten. Siden luftfartsmyndigheten ikke har kontinuerlig vaktordning, skal varsel ikke gis direkte til luftfartsmyndigheten. I stedet plikter undersøkelsesmyndigheten å varsle luftfartsmyndigheten. Om nødvendig vil luftfartsmyndigheten kunne iverksette umiddelbare tiltak for å hindre at de risikofaktorene som har vist seg under den alvorlige luftfartshendelsen fører til ulykker. Et eksempel kan være at en alvorlig hendelse skyldes en konstruksjonsfeil ved en flytype, og at alle fly av denne typen derfor bør settes på bakken før behovet for utbedringer er vurdert.

Tredje ledd tilsvarer § 12-4 annet ledd.

Til underkapittel C. Redningstjenesten

Utkastets §§ 12-6 og 12-7 er ordrette videreføringer av gjeldende lovs §§ 12-1 og 12-2. Omplasseringen og omnummereringen er gjort for å oppnå en slags kronologisk systematikk i det utvidete kapitlet.

Til underkapittel D. Berging

Til § 12-8

Paragrafen er en tilnærmet ordrett videreføring av gjeldende lovs § 12-3. Eneste endring består i at ordet «registeret» i gjeldende lovs tredje ledd byttes ut med det mer presise «Norges luftfartøyregister». Dermed gjøres det helt klart at det er det registeret som er omtalt i lovens § 3-1 en sikter til. Det er med andre ord ikke tilsiktet noen realitetsendringer.

Til underkapittel E. Rapportering og innsamling av opplysninger om luftfartsulykker og luftfartshendelser mv.

Til § 12-9 Rapportering av opplysninger

Paragrafen er ny, og en av de mest sentrale bestemmelsene i utkastet. Paragrafen er en ren hjemmelsbestemmelse. Den hjemler forskrifter som pålegger bestemte persongrupper å rapportere opplysninger om luftfartsulykker og luftfartshendelser til luftfartsmyndigheten og til undersøkelsesmyndigheten. Først når det er gitt forskrifter med hjemmel i denne bestemmelsen vil våre forpliktelser etter rapporteringsdirektivet være fullt gjennomførte.

Begrepene luftfartsulykke og luftfartshendelse er definert i utkastet § 12-3. Det vises til merknadene til denne paragrafen.

Når uttrykket «til luftfartsmyndigheten ogundersøkelsesmyndigheten» er brukt, betyr ikke det at de utfyllende forskriftene må pålegge rapportering av en gitt opplysning til begge disse organene. Det er fullt mulig å bestemme at en type opplysninger bare skal rapporteres til ett av disse organene.

Skal formålet med det foreslåtte regelverket nås, er det viktig å være nøyaktig ved utformingen av de utfyllende forskriftene. På den ene siden må en sørge for at relevant informasjon ikke faller utenfor rapporteringsplikten. På den annen side er det viktig å unngå at luftfartsmyndighetene mottar store mengder irrelevant informasjon. I tillegg til å pålegge de rapporteringspliktige unødvendig og kostnadskrevende arbeid, er det en fare for at den informasjonen som virkelig er viktig blir oversett i mengden. Den fleksible lovteksten legger til rette for at rapporteringspliktens innhold kan tilpasses og endres i takt med at nye sikkerhetsfaglige metoder utvikles.

Departementet forutsetter at omfanget av rapporter som gjelder driftsforstyrrelser, systemsvakheter og andre opplysninger som kan brukes til å analysere trender vil øke etter at regelverket er innført. Dette er opplysninger som først og fremst vil bli brukt av luftfartsmyndigheten.

Listen over persongrupper som kan pålegges rapporteringsplikt tar utgangspunkt i artikkel 4 i rapporteringsdirektivet. Siden det dreier seg om et direktiv, har departementet valgt avgrensninger som er bedre tilpasset etablert norsk terminologi enn de formuleringene som finnes i direktivet. På enkelte punkter er ordlyden først og fremst forkortet, uten at det er tilsiktet noen realitetsforskjell. I disse tilfellene vil direktivet kunne brukes som moment ved tolkningen av den norske loven. I praksis vil dette trolig skje gjennom utformingen av de utfyllende rapporteringsforskriftene. Departementet vil følge nøye med på utformingen av disse, for å være sikker på at både loven og forskriftene er lojale mot våre internasjonale forpliktelser.

Nr. 9 i utkastet gjør det mulig å gi forskrifter som pålegger andre persongrupper rapporteringsplikt dersom disse antas å sitte på opplysninger som kan bidra til å forebygge luftfartsulykker.

Også annen lovgivning inneholder rapporteringsbestemmelser som har en viss betydning i denne sammenhengen. Særlig praktisk er legers plikt til å melde fra om at en pasient som innehar sertifikat etter luftfartsloven ikke lenger har de nødvendige helsemessige kvalifikasjonene. Det er ikke meningen at den generelle hjemmelen i utkastets nr. 9 skal brukes på områder som er omfattet av annen spesiallovgivning.

Siste punktum i paragrafen hjemler detaljerte bestemmelser om hvem som skal ha rapporteringsplikt, hvilke skjemaer skal benyttes ved rapportering, hvilke adressater disse skal sendes til, frister for innsending av rapport osv.

Til § 12-10 Bruk av data fra systemer som registrerer lyd og bilde

Paragrafen er ny, selv om noen av de problemstillingene som omhandles i bestemmelsen har sin bakgrunn i folkerettslige regler som har vært tillagt vekt i retts- og forvaltningspraksis. Bruk av data fra systemer som ikke registrerer lyd og bilde er omhandlet i utkastet § 12-11.

Første ledd har sin historiske bakgrunn i de internasjonale reglene om bruken av opplysninger fra taleregistratorer (gjerne kalt «black box») ombord i fly. Vi viser til de bestemmelsene som er gjengitt i punkt 4.3.2 og vurderingene i punkt 7.3.2.

Bestemmelsen innebærer at det som hovedregel bare er undersøkelsesmyndigheten som skal ha tilgang til registrering av lyd og bilde fra førerkabin i fly og fra tårnkabin eller kontrollrom for lufttrafikktjenesten. Dersom et system registrerer rent tekniske data, og ikke lyd og bilde, kommer utkastet § 12-10 ikke til anvendelse. Derimot vil bestemmelsene i § 12-11 kunne komme til anvendelse. Slik disse to paragrafene er formulert, vil eventuell registrering av lyd og bilde fra andre steder i et fly, typisk fra passasjerkabinen, ikke være regulert av noen av bestemmelsene. I dag er slik registrering ikke aktuell, og departementet legger til grunn at det er behov for en grundig vurdering av de personvernmessige sidene av saken dersom slik registrering i fremtiden skulle vise seg aktuell.

Bestemmelsen innebærer at det bare er undersøkelsesmyndigheten som i utgangspunktet har tilgang til taleregistratorene om bord i fly. Derimot vil andre kunne få tilgang til informasjonsinnholdet dersom en domstol kommer til at behovet for utlevering av opplysningene i det konkrete tilfellet veier tyngre enn faren for at undersøkelsesmyndighetens arbeid med den konkrete saken, eller fremtidige nasjonale eller utenlandske undersøkelser, vanskeliggjøres. I punkt 7.3.2 har departementet redegjort for noen momenter som kan være relevante ved domstolens vurdering.

Selv om taleregistrator i fly er brukt som eksempel her, er bestemmelsens virkeområde generelt. Departementet er kjent med at operatører av lufttrafikktjenester også er pålagt å etablere registreringssystemer som har mye til felles med taleregistrator i fly, men departementet ønsker ikke å ta stilling til om den registreringen som skjer ved hjelp av disse systemene har en slik «vedvarende eller regelmessig» karakter som er nødvendig for at bestemmelsen skal komme til anvendelse. I medhold av annet ledd vil departementet kunne ta stilling til om etablerte og fremtidige registreringsordninger er omfattet av første ledd.

Til § 12-11 Bruk av data fra systemer som ikke registrerer lyd og bilde

Først ledd har sin bakgrunn i anneks 6 til Chicago-konvensjonen. Det vises til gjengivelsen av de relevante bestemmelsene i punkt 4.3.1 og vurderingene i punkt 7.3.2. Bruk av data fra systemer som registrer lyd og bilde er omhandlet i utkastet § 12-10. Utkastet til § 12-11 omhandler bare registrering av rent tekniske data som nevnt i punkt 7.3.2.1.

Bestemmelsen forutsetter at pålegg om installasjon av tekniske registreringssystemer skjer med hjemmel i andre bestemmelser i luftfartsloven. Den viktigste bestemmelsen er § 9-1.

Bestemmelsen hjemler pålegg om at data som er registrert ved hjelp av tekniske registreringssystemer skal brukes på bestemte måter i det interne sikkerhetsarbeidet i flyselskaper og hos operatører av lufttrafikktjenester. Med utgangspunkt i de nevnte bestemmelsene i anneks 6 til Chicago-konvensjonen, er det klart at data fra flygeregistratorer vil være omfattet av bestemmelsen.

Annet punktum presiserer at opplysninger som fremkommer fra slike systemer ikke skal kunne brukes av arbeidsgiveren til å sanksjonere de personene opplysningene gjelder. Uttrykket «opplysninger som er fremkommet» omfatter ikke bare rådataene som er lagret i registreringssystemet, men også resultatene av de analysene og lignende som utføres på grunnlag av slike opplysninger. Arbeidsgiver skal med andre ord ikke kunne «straffe» en pilot dersom analysene viser at han flyr i strid med de krav bedriften har satt for bruken av et bestemt fly, eller prosedyrer som er satt for å fly på en bestemt flyplass. Målet med bestemmelsen er å fremme åpenhet om sikkerhetsrelevante forhold innad i det enkelte foretaket.

Dersom opplysninger samlet inn ved hjelp av slike systemer som er omhandlet i utkastet § 12-11 blir pålagt rapportert til undersøkelsesmyndigheten eller luftfartsmyndigheten i medhold av utkastet § 12-9, vil de øvrige bestemmelsene i utkastet som verner mot sanksjoner komme til anvendelse. Det vises til utkastet §§ 12-24, 12-28 og 12-29.

I praksis vil det kunne oppstå vanskelige tolkningsproblemer. Derfor er departementet i annet ledd gitt myndighet til å bestemme i forskrift om et registreringssystem er omfattet av første ledd. Slike bestemmelser kan gis både i den forskriften som pålegger etableringen av et slikt system som nevnt i første ledd, og i en egen forskrift som tar stilling til om et system etablert i medhold av en tidligere gitt forskrift skal være omfattet av bestemmelsene i første ledd.

Til underkapittel F. Undersøkelse av ulykker og hendelser mv.

Til § 12-12 Undersøkelsesplikt

Paragrafen tilsvarer i stor grad luftfartsloven § 12-4. Det vises for øvrig til de vurderingene som fremgår av punkt 8.2.2, og merknadene til utkastet § 12-1.

Paragrafen pålegger undersøkelsesmyndigheten å undersøke alle luftfartsulykker og luftfartshendelser. En slik forpliktelse følger av EUs undersøkelsesdirektiv, og er derfor allerede gjennomført i luftfartsloven § 12-4. Begrepene luftfartsulykke og luftfartshendelse er definert i utkastet § 12-3.

Undersøkelsesmyndigheten skal ikke ha en absolutt plikt til å undersøke luftfartshendelser som ikke er alvorlige. I stedet legger annet punktum opp til at undersøkelsesmyndigheten selv skal foreta en konkret vurdering av om det er formålstjenlig å bruke tid på en sak. Dersom det antas å gi bedre læringseffekt å bruke tiden på en annen sak, bør tiden heller brukes på denne. Uansett om en undersøkelse er innledet, vil undersøkelsesmyndigheten ha full rett til å avslutte den etter kort tid dersom de foreløpige undersøkelsene viser at det ikke er formålstjenlig å videreføre arbeidet. Det som reguleres i § 12-12 henger derfor nært sammen med det som er sagt om undersøkelsens omfang i § 12-13 annet ledd.

Til § 12-13 Iverksetting av undersøkelse og undersøkelsens omfang

Paragrafen er ny i luftfartsloven, men tilsvarer et stykke på vei bestemmelser i undersøkelsesforskriften. For øvrig viser vi til fremstillingen i punkt 8.2.2.

Første leddinnebærer at undersøkelsesmyndigheten straks skal ta stilling til om det er behov for å iverksette umiddelbare undersøkelser når den mottar varsel om luftfartsulykker og luftfartshendelser. Slik utkastet §§ 12-4 og 12-5 er bygd opp, vil slikt varsel normalt komme fra lufttrafikktjenesten, politiet eller Hovedredningssentralen. Ved vurderingen antar departementet at det vil være sentralt om sikring av bevis og behov for raske tilrådninger til luftfartsmyndigheten tilsier umiddelbare undersøkelser.

Når undersøkelsesmyndigheten mottar rapport etter § 12-9 er det tilstrekkelig at den uten ugrunnet opphold tar stilling til om og når det skal iverksettes undersøkelse. I disse tilfellene vil ikke tidselementet være like viktig. Denne bestemmelsen har selvsagt bare selvstendig betydning i de tilfellene hvor rapporten omhandler et forhold undersøkelsesmyndigheten ikke tidligere har blitt varslet om. I praksis vil det si hendelser som ikke er alvorlige.

Annet leddgjelder undersøkelse av både ulykker og hendelser. Men undersøkelsesmyndigheten står ikke like fritt til å bestemme omfanget selv når det dreier seg om ulykker og alvorlige hendelser, som når det dreier seg om andre hendelser. Departementet legger til grunn at de rutinene som allerede er etablert for undersøkelse av luftfartsulykker og hendelser i hovedsak videreføres. For øvrig ønsker departementet å være tilbakeholdende med å gi for mange detaljerte retningslinjer om undersøkelsesmyndighetens prioriteringer. Merknadene til § 12-12 vil kunne ha en viss relevans også i denne sammenhengen.

Tredje ledd slår fast at undersøkelsesmyndigheten når som helst kan bestemme seg for å undersøke et forhold den tidligere bare har undersøkt i begrenset grad, eller som den overhode ikke har undersøkt. Det siste er selvsagt bare aktuelt for hendelser som ikke er alvorlige.

Fjerde ledd inneholder en forskriftshjemmel. Departementet må være seg bevisst betydningen av undersøkelsesmyndighetens uavhengighet ved bruken av denne bestemmelsen.

Generelt bemerkes det at havarikommisjonens avgjørelser etter denne paragrafen ikke er enkeltvedtak, og derfor ikke kan påklages. Departementet har ikke funnet grunn til å nevne dette uttrykkelig i lovteksten.

Til § 12-14 Forbud mot å fjerne vrakrester mv.

Paragrafen tilsvarer i hovedsak luftfartsloven § 12-7. De endringene som er foretatt er av språklig karakter.

Til § 12-15 Tiltak for å fremskaffe opplysninger

Paragrafen tilsvarer i hovedsak luftfartsloven § 12-5 annet ledd. Annet punktum er imidlertid nytt. Her er det presisert at undersøkelsesmyndigheten skal ha tilgang til resultater av undersøkelser av person som har vært involvert i ulykken eller hendelsen. Det kan dreie seg om personer som selv er passive offer ved en ulykke, eller personer som selv er årsak til en ulykke eller hendelse. Med «undersøkelser» siktes det først og fremst til medisinske eller psykologiske undersøkelser.

Eventuell taushetsplikt etter annen lov begrenser ikke undersøkelsesmyndighetens rettigheter etter bestemmelsen.

Til § 12-16 Forklaringsplikt til undersøkelsesmyndigheten mv.

Paragrafen viderefører luftfartsloven § 12-5 første ledd. I tillegg er den forklaringspliktiges rett til å la seg bistå under forklaringen tatt inn i loven, noe som i dag fremgår av undersøkelsesforskriften. Det vil være opp til den enkelte å avgjøre om han vil la seg bistå av advokat, familiemedlem eller annen person. Selv om siste setning i bestemmelsen er formulert litt annerledes enn § 477 første ledd siste setning i sjøloven, er det ikke tilsiktet noen realitetsforskjell.

Til § 12-17 Bevisopptak

Paragrafen videreføre luftfartsloven § 12-5 tredje ledd. Etter dagens ordlyd må undersøkelsesmyndigheten dokumentere at bevisopptak er nødvendig. Departementet er litt i tvil om dette oppleves som et hinder, men for å være på den sikre siden, foreslås det å fjerne dette vilkåret. Undersøkelsesmyndigheten kan etter forslaget kreve at bevisopptak foretas. For øvrig er det bare foretatt noen mindre språklige endringer i bestemmelsen.

Til § 12-18 Rettigheter for dem saken angår

Paragrafen viderefører i hovedsak luftfartsloven § 12-5 fjerde ledd.

I første ledd første punktum er det ikke tilsiktet noen realitetsendringer i kretsen av de personene som skal motta underretning om at undersøkelse er iverksatt.

Første ledd annet punktumstiller krav om at underretning skal gis så snart som mulig, og at underretningen skal opplyse om rettighetene etter annet ledd samt § 12-22 første ledd. At underretningen også skal opplyse om retten etter § 12-22 første ledd til å få forelagt et utkast til rapport til uttalelse, er viktig. De berørte vil etter utkastet § 12-22 ikke automatisk få tilsendt utkastet til rapport, men må selv aktivt anmode om dette. Det er derfor nødvendig at de gjøres kjent med denne rettigheten på forhånd, slik at de kan benytte seg av den ved å fremsette slik anmodning.

Annet ledd regulerer rettighetene under undersøkelsen for dem som skal ha underretning etter første ledd. Etter annet ledd første punktum skal de gis adgang til å fremkomme med opplysninger og synspunkter om ulykken og dens årsaksfaktorer før saken avsluttes. Etter annet punktum bør de berørte personene gis adgang til å være til stede ved undersøkelsene og ha rett til å gjøre seg kjent med dokumentene, så langt undersøkelsesmyndigheten finner at dette kan skje uten hinder for undersøkelsen. Det presiseres at det vil være opp til undersøkelsesmyndighetens eget skjønn å avgjøre om det vil være til hinder for undersøkelsen. Denne avgjørelsen vil være av prosessuell karakter, og kan ikke påklages etter reglene i forvaltningsloven. Taushetsplikten kan også være til hinder for at de berørte kan være til stede ved undersøkelsen eller gjøre seg kjent med dokumentene, jf. tredje punktum. For øvrig vises det til merknadene til den tilsvarende bestemmelsen i sjøloven § 484 annet ledd i Ot.prp. nr. 78 (2003-2004) s. 89 som stort sett har relevans også for undersøkelse av luftfartsulykker.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi utfyllende forskrifter om undersøkelsesmyndighetens oppgaver og kompetanse etter første og annet ledd.

Til § 12-19 Taushetsplikt

Paragrafen er ny i luftfartsloven. Bestemmelsen er gjennom henvisning gitt tilsvarende anvendelse for de ansatte i luftfartsmyndigheten, jf. utkastet til § 12-26. For øvrig veises det til punkt 7.6.

Paragrafen er bygget opp i tre «nivåer» som i grove trekk tilsvarer første, annet og tredje ledd.

Første ledd slår fast at personer som utfører tjeneste eller arbeid for undersøkelsesmyndigheten har taushetsplikt etter forvaltningsloven. Selv om denne delen av bestemmelsen er ny i luftfartsloven, viderefører den bare tidligere rett.

Ikke bare personer som er ansatt hos undersøkelsesmyndigheten er omfattet av bestemmelsen, men også personer som bistår undersøkelsesmyndigheten som eksperter, konsulenter og lignende. Det er ikke noe krav at vedkommende står i et kontraktsmessig forhold til undersøkelsesmyndigheten, så lenge han saklig eller faglig sett utfører en oppgave som utgjør en naturlig del av undersøkelsesmyndighetens undersøkelsesarbeid.

I den grad forvaltningsloven selv tillater at opplysninger gis videre, skal det i noen tilfeller også være tillatt for de som utfører arbeid for undersøkelsesmyndigheten. Praktisk viktig er det at opplysninger som har statistisk form, eller som er alminnelig tilgjengelig andre steder, kan gis videre, jf. forvaltningsloven § 13 a. Det samme gjelder dersom den som har krav på taushet samtykker.

Forvaltningsloven § 13 b tillater et stykke på vei at opplysninger gis videre til andre personer i samme forvaltningsorgan eller til andre forvaltningsorgan som også jobber med flysikkerhet (typisk luftfartsmyndigheten). Formålet med lovforslaget tilsier likevel at forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6 ikke kan gjelde for undersøkelsesmyndigheten. Denne tillater nemlig at opplysninger gis til påtalemyndigheten. En slik myndighet ville stride direkte mot formålet med bestemmelsen i utkastet § 12-24.

Annet leddgår lenger enn forvaltningsloven. Mottatte opplysninger som er underlagt strengere taushetsplikt enn etter forvaltningslovens regler vil være undergitt tilsvarende strenge taushetsplikt som etter vedkommende særlov. Det typiske eksemplet er leger eller annet helsepersonell som har plikt til å forklare seg for undersøkelsesmyndigheten. For slike opplysninger skal de særlige taushetsreglene i helselovgivningen også gjelde for de ansatte i undersøkelsesmyndigheten som mottar opplysningene.

Denne delen av bestemmelsen henger nært sammen med at enhver har utvidet forklaringsplikt for undersøkelsesmyndigheten, jf. utkastet § 12-16 første ledd. Siden ingen har rett til å nekte å gi opplysninger til undersøkelsesmyndigheten, må loven til gjengjeld begrense den tillatte bruken av opplysningene. Taushetsplikten utgjør bare en nødvendig del av et sett av vernebestemmelser som skal bidra til å fremme et av lovforslagets hovedformål.

Dersom den loven som inneholder strengere taushetsbestemmelser selv ikke inneholder unntak fra taushetsplikten, ville enhver form for videreformidling av disse opplysningene være umulig. I en del tilfeller ville denne mangelen på fleksibilitet kunne få uønskede konsekvenser. Derfor gjør forslaget det mulig å gi opplysningene som er taushetsbelagt etter annet ledd videre dersom tungtveiende offentlige hensyn tilsier at de bør kunne gis videre, eller dersom opplysningene er nødvendige for å forklare årsaken til en luftfartsulykke eller luftfartshendelse. For så vidt gjelder helsepersonell, antar departementet at disse unntakene i praksis vil gi stort sett de samme løsningene som etter lov om helsepersonell § 23 nr. 4.

I den grad opplysninger brukes i rapporter fra undersøkelsesmyndigheten, bør det understrekes at utkastet § 12-21 tredje ledd innholder klare forbud mot å bruke enkelte typer opplysninger i slike rapporter.

Tredje ledd går ennå lenger enn første og annet ledd, og taushetsbelegger også opplysninger som undersøkelsesmyndigheten har mottatt i skriftlige rapporter pålagt i medhold av § 12-9, og opplysninger som er mottatt under pliktige forklaringer etter § 12-16. For så vidt gjelder rapporterte opplysninger som inngår i det nye systemet for internasjonal utveksling av opplysninger er denne bestemmelsen nødvendig for å gjennomføre rapporeringsdirektivet. Departementet mener det er mest konsekvent at samme regel bør gjelde også for opplysninger mottatt under forklaring.

På samme måte som for annet ledd, mener departementet at en slik regel er for streng, og vil kunne motvirke formålet med bestemmelsen, dersom den gjøres helt absolutt. Derfor åpne bestemmelsen for videreformidling også av disse opplysningene dersom tungtveiende offentlige hensyn tilsier det, eller opplysningene er nødvendige for å forklare årsakene til en luftfartsulykke eller luftfartshendelse.

Fjerde leddsier i korthet at opplysninger som mottas fra utenlandske og internasjonale myndigheter og organisasjoner som jobber med flysikkerhet, er taushetsbelagte etter reglene i første til tredje ledd. Bestemmelsen er nødvendig for å gjennomføre våre forpliktelser etter rapporteringsdirektivet, og antas å øke muligheten for at norske luftfartsmyndigheter får tilgang til relevante opplysninger.

For så vidt gjelder forståelsen av uttrykket «utenlandske og internasjonale myndigheter og organisasjoner» vises det til merknadene til det tilsvarende uttrykket i utkastet § 12-2 første ledd.

Femte ledder nødvendig for å muliggjøre videreformidling av opplysninger som er taushetsbelagt etter annet, tredje og fjerde ledd, og som det ikke er noen saklig grunn til å holde taushetsbelagt. For så vidt gjelder opplysninger som er taushetsbelagt etter første ledd, følger dette av forvaltningslovens egne regler, jf. merknadene til første ledd.

Sjette leddmuliggjør videreformidling av de opplysningene som er taushetsbelagte etter tredje ledd til utenlandske og internasjonale myndigheter og organisasjoner. Dette er nødvendig for å gjennomføre våre forpliktelser etter rapporteringsdirektivet. Som det fremgår av punkt 7.5.1 etablerer rapporteringsdirektivet et internasjonalt system for utveksling av sikkerhetsrelevante opplysninger. Bestemmelsen tar også høyde for at det kan inngås andre internasjonale avtaler om utveksling av denne typen opplysninger, og at nødvendige vilkår for å gi opplysninger videre kan reguleres nærmere i slike avtaler. For så vidt gjelder forståelsen av uttrykket «utenlandske og internasjonale myndigheter og organisasjoner» vises det til merknadene til det tilsvarende uttrykket i utkastet § 12-2 første ledd.

Til § 12-20 Informasjon til luftfartsmyndigheten

Paragrafen er ny i luftfartsloven, men viderefører dagens praksis.

Noen ganger gjør en luftfartsulykke eller luftfartshendelse det nødvendig å iverksette forebyggende tiltak raskt, og i alle fall før endelig rapport fra undersøkelsesmyndigheten er ferdigstilt. Det kan for eksempel være at undersøkelsesmyndigheten oppdager en konstruksjonsfeil på en flymotor, mangler ved generelle prosedyrer eller sikkerhetsmangler ved en flyplass. Siden undersøkelsesmyndigheten selv ikke har myndighet til å gi pålegg om forebyggende tiltak er det viktig at undersøkelsesmyndigheten har plikt til å melde fra om sine foreløpige funn og vurderinger til luftfartsmyndigheten, slik at denne kan gi nødvendige pålegg. Samtidig er det viktig at oppgavefordelingen mellom undersøkelsesmyndigheten og luftfartsmyndigheten ikke forskyves, selv om tidselementet er viktig. Luftfartsmyndigheten avgjør selv om det er behov for tiltak, og når og hvordan de skal settes i verk.

Pliktene som følger av bestemmelsen går ikke foran taushetsreglene i § 12-19, men departementet legger til grunn at den videreformidlingsretten som følger av forvaltningslovens regler, og av bestemmelsene i utkastet § 12-19 annet og tredje ledd, er tilpasset de særlige behovene som ligger bak forslaget til § 12-20.

Til § 12-21 Undersøkelsesrapport

Paragrafen er ny i luftfartsloven, men tilsvarer et stykke på vei bestemmelser i undersøkelsesforskriften. Det vises for øvrig til fremstillingen i punkt 8.3.1.

Første leddviderefører undersøkelsesmyndighetens plikt til å skrive rapport når den har undersøkt luftfartsulykker og alvorlige luftfartshendelser. Undersøkelsesmyndigheten skal selv ta stilling til om det er nødvendig å utarbeide rapport når den har undersøkt en hendelse som ikke er alvorlige. Ved den vurderingen som må foretas, skal undersøkelsesmyndigheten bl.a. legge vekt på formålet med undersøkelsen og hvilken lærdom den antas å kunne gi med tanke på å forbedre sikkerheten i luftfarten. Det vises til kommentarene til utkastet § 12-13 annet ledd.

Annet ledd omhandler rapportens innhold. Undersøkelsesmyndighetens oppgave er å undersøke hendelsesforløpet og årsaksforholdene, samt eventuelt å komme med tilrådinger til myndighetene om tiltak som bør vurderes for å hindre liknende ulykker eller hendelser i fremtiden. Departementet legger til grunn at utkastet viderefører den oppgavefordelingen som til nå har vært praktisert mellom undersøkelsesmyndigheten på den ene siden og luftfartsmyndigheten og eventuelle andre aktører i luftfartsbransjen på den andre. Sentralt i denne praksisen er de at undersøkelsesmyndigheten bevisst skal være tilbakeholdende med å foreslå konkrete løsninger på problemer dersom flere løsninger er mulige.

Spørsmål knyttet til skyld og ansvar skal ikke være en del av undersøkelsesmyndighetens mandat, jf. merknadene til utkastet § 12-1 tredje ledd.

Tredje ledd inneholder et absolutt forbud mot at undersøkelsesrapporter inneholder referanser til enkeltpersoners navn eller adresse. Departementet er samtidig klar over at luftfartsmiljøet ikke er større enn at undersøkelsesrapportene noen ganger må inneholde opplysninger som indirekte gjør det mulig å identifisere enkeltpersoner.

Til § 12-22 Behandling av utkast til undersøkelsesrapport

Paragrafen er ny i luftfartsloven, men viderefører et stykke på vei bestemmelser i undersøkelsesforskriften. Det vises også til fremstillingen i punkt 8.3.1.

Etter første ledd skal et utkast til rapport etter anmodning forelegges for de som saken angår, med mindre særlige forhold tilsier at dette ikke gjøres. Unntaket for særlige forhold kan i prinsippet anvendes generelt, slik at utkastet ikke sendes til noen, for eksempel fordi det inntrer særlige forhold som gjør at det ikke er tid til noen slik foreleggelse. Mer praktisk er nok imidlertid at utkastet ikke sendes til en eller flere bestemte personer, på grunn av særlige forhold. Når en person som saken angår etter utkastet § 12-18 første ledd henvender seg til undersøkelsesmyndigheten for å få seg forelagt utkastet, bør det ganske spesielle grunner til for at undersøkelsesmyndigheten skal kunne nekte dette. Et særlig forhold kan være tidsaspektet, der en person fremsetter sin anmodning så sent i prosessen at det er for liten tid igjen før rapporten etter planen skal være ferdigstilt.

Retten til å få utkast til rapport forelagt for seg er begrenset til de delene av utkastet til rapport som vedkommende på grunn av sin tilknytning til saken eller undersøkelsen har særlige forutsetninger for å uttale seg om, jf. første ledd annet punktum. Denne begrensningen innebærer at det bare er personer som selv har kjennskap til forholdene rundt ulykken, hendelsen eller undersøkelsen som har rett til å få rapportutkastet forelagt seg. En pårørende for eksempel, eller et forsikringsselskap, vil ofte ha stor interesse av selve rapporten, men uten at vedkommende av den grunn vil ha noe å tilføre undersøkelsen. Et vitne som var om bord vil kunne ha noe å bidra med i forhold til hvordan hendelsesforløpet ble opplevd, men ikke når det gjelder tekniske detaljer mv. som vedkommende ikke har særlig innblikk i eller kunnskap om. Retten til å få utkast til rapport forelagt seg, vil derfor for et slikt vitne i utgangspunktet bare omfatte de delene av rapporten som berører vedkommendes egen forklaring, samt eventuelt undersøkelsesmyndighetens og andres kommentarer og merknader i anledning denne forklaringen. Senere tekniske undersøkelser og vurderinger vil normalt ikke omfattes av vedkommende vitnes rett. At retten til å få utkastet til rapporten forelagt seg er begrenset slik, er imidlertid ikke til hinder for at undersøkelsesmyndigheten gir en videre tilgang til utkastet til rapport, for eksempel til personer som i utgangspunktet ikke har slik rett. Det er imidlertid grunn til å la undersøkelsesmyndigheten selv ta stilling til, ut fra sakens omfang og tidspress for å få rapporten ferdig mv., i hvilken grad man ønsker å gi større tilgang til rapportutkastet enn den plikter etter utkastet.

Undersøkelsesmyndighetens avgjørelser om rapporten, herunder nektelse av å sende utkastet til rapport til en som har anmodet om det, er en prosessuell avgjørelse, og ikke et enkeltvedtak som kan påklages. Det vil kunne utsette sluttføringen av rapporten betydelig dersom det skulle være anledning til å klage over undersøkelsesmyndighetens avgjørelser etter paragrafen. For å gjøre det klart at det ikke er klagerett i disse tilfellene er dette presisert i annet ledd.

Til § 12-23 Unntatt dokumentoffentlighet for utkast til undersøkelsesrapport

Paragrafen er ny i luftfartsloven. Det vises for øvrig til fremstillingen i punkt 7.7.

Bestemmelsen gjør det helt klart at utkast til undersøkelsesrapport ikke er offentlig. Tidligere har det vært noe tvil om bestemmelsen om utsatt offentlighet i offentlighetsloven § 4 kan brukes til å unnta slike utkast fra offentlighet. Endelig undersøkelsesrapport vil være offentlig etter offentlighetslovens regler.

Dokumentoffentligheten for andre dokumenter undersøkelsesmyndigheten har i sin besittelse følger offentlighetslovens alminnelige regler. Indirekte vil likevel taushetsreglene i dette lovforslaget ha stor betydning for dokumentoffentligheten.

Havarikommisjonens avslag på eventuelle krav om innsyn i utkast til undersøkelsesrapport kan ikke påklages. Departementet har ikke funnet grunn til å nevne dette uttrykkelig i lovteksten.

Til § 12-24 Forbud mot bruk som bevis i straffesak

Paragrafen tilsvarer i hovedsak luftfartsloven § 12-5 siste ledd. Anvendelsesområdet er utvidet til også å omfatte opplysninger undersøkelsesmyndigheten mottar i form av skriftlige rapporter, jf. henvisningen til utkastet § 12-9. Det vises for øvrig til fremstillingen i punkt 7.8 og sammenhengen med reglene om utvidet forklaringsplikt som er omtalt i punkt 7.4.

Til underkapittel G. Luftfartsmyndighetens lagring og bruk av opplysninger

Til § 12-25 Luftfartsmyndighetens lagring av opplysninger

Paragrafen er ny i luftfartsloven.

Som nevnt i merknadene til utkastet § 12-2 skal luftfartsmyndigheten ha ansvar for å opprette en database med opplysninger som er omfattet av rapporteringsdirektivet. I tillegg skal luftfartsmyndigheten ha ansvar for å utveksle opplysninger med utenlandske og internasjonale myndigheter og organisasjoner. Rapporteringsdirektivet foreskriver at de opplysningene som lagres i de nasjonale databasene ikke skal inneholde noen referanser til enkeltpersoners navn eller adresse.

Til § 12-26 Taushetsplikt

Paragrafen er ny i luftfartsloven. Siden luftfartsmyndigheten ikke mottar forklaringer som nevnt i utkastet § 12-16, og fordi ordet «undersøkelsesmyndigheten» skal leses som «luftfartsmyndigheten» i denne sammenhengen, har departementet valgt å føye til forbeholdet «så langt de passer». Det er ikke tilsiktet noen andre innholdsmessige forskjeller med dette forbeholdet.

Til § 12-27 Rapporter om sikkerhetsnivået i sivil luftfart

Paragrafen er ny i luftfartsloven, og gjennomfører artikkel 7 nr. 3 i rapporteringsdirektivet. Bestemmelsen er tilpasset taushetsbestemmelsen i § 12-26, men er tatt med for å fjerne enhver tvil.

Til § 12-28 Forbud mot tilbakekall av sertifikat

Paragrafen er ny i luftfartsloven, og har ingen parallell i underkapittel F siden undersøkelsesmyndigheten ikke har noen myndighet til å tilbakekalle sertifikater. Det vises også til fremstillingen i punkt 7.10.2.

Begrunnelsen for bestemmelsen er at frykten for å miste sertifikater som er en nødvendig betingelse for å kunne utøve sitt yrke kan være et vesentlig hinder for å gi opplysninger til en myndighet som selv har myndighet til å tilbakekalle sertifikatet. Samtidig må en ikke gå så langt at vernereglene i seg selv blir en fare for sikkerheten, som følge av at personer som ikke bør arbeide i luftfarten ikke kan fratas sertifikat.

Bestemmelsen inneholder derfor flere vilkår. For det første verner den bare tilbakekall av sertifikater gitt med hjemmel i luftfartsloven. For det andre hjemler det bare vern mot brudd på nærmere angitte paragrafer i luftfartsloven. Dette er paragrafer som antas å ha særlig stor betydning for flysikkerheten. For det tredje verner den bare brudd på flyoperative eller flytekniske oppgaver hjemlet i disse paragrafene. For det fjerde verner den ikke mot tilbakekall av medisinske årsaker. Endelig skal det ikke være forbudt å tilbakekalle sertifikater fra personer som er klart uskikket til å inneha slike. Det siste kriteriet vil for eksempel omfatte personer som gjennom enkelthandlinger eller gjentatt atferd har vist at de ikke har den rette innstillingen til sikkerhetsarbeidet i luftfarten.

Til § 12-29 Forbud mot bruk som bevis i straffesak

Paragrafen er ny i luftfartsloven, og ligner mye på utkastet § 12-24.

Gjeldende lov § 12-5 siste ledd omfatter ikke opplysninger gitt til luftfartsmyndigheten. Departementet mener dette er en ugrunnet forskjellsbehandling, og foreslår derfor at heller ikke opplysninger luftfartsmyndigheten mottar skal kunne brukes som bevis i straffesaker. Sammenlignet med utkastet til § 12-24 er henvisningen til § 12-16 fjernet. Til gjengjeld er det tatt inn en henvisning til § 12-20. Det vises for øvrig til merknadene til § 12-24, og fremstillingen i punkt 7.8.

Til underkapittel H. Forbud mot sanksjoner

Til § 12-30 Forbud mot sivilt søksmål

Paragrafen er ny i luftfartsloven, og en nydannelse i norsk rett. Bestemmelsen gjennomfører artikkel 8 nr. 3 i rapporteringsdirektivet. Det vises for øvrig til fremstillingen i punkt 7.9.

Paragrafen retter seg bare mot statlige myndigheter. Bestemmelsen omfatter bare opplysninger myndighetene har mottatt gjennom skriftlige rapporter pålagt i medhold av utkastet § 12-9 og forklaringer som nevnt i utkastet § 12-16. For ordens skyld er det også presisert at opplysninger luftfartsmyndigheten mottar fra undersøkelsesmyndigheten i medhold av § 12-20 også er omfattet. Søksmål er ikke forbudt dersom vedkommende offentlige myndighet har blitt kjent med de aktuelle opplysningene på annen måte. Formålet med bestemmelsen tilsier at den som gir opplysningen bare bør beskyttes dersom han er eneste kilde. Bestemmelsen gjelder overhode ikke opplysninger som knytter seg til luftfartsulykker. Dette skyldes at rapporteringsdirektivet ikke omfatter slike opplysninger. Endelig verner bestemmelsen ikke en person som har gitt opplysninger, dersom opplysningene viser at han selv har opptrådt grovt uaktsomt. Den grove uaktsomheten må knytte seg til vedkommendes opptreden i tilknytning til selve hendelsen, og ikke måten opplysningene er gitt til myndighetene på.

Til § 12-31 Forbud mot sanksjoner fra arbeidsgiver

Paragrafen er ny i luftfartsloven. Den gjennomfører artikkel 8 nr. 4 i rapporteringsdirektivet. Det vises for øvrig til fremstillingen i punkt 7.11.

Paragrafens formål er å verne ansatte mot sanksjoner fra sine arbeidsgivere som følge av at de har rapportert opplysninger i medhold av utkastet § 12-9, eller som følge av at de har forklart seg for undersøkelsesmyndigheten i medhold av utkastet § 12-16. Dersom slike sanksjoner var mulige, ville det kunne utgjøre et vesentlig hinder for viljen til å gi opplysninger til luftfartsmyndighetene.

Ordet «sanksjoner» er valgt i mangel av et helt dekkende uttrykk. Ordet må derfor ikke leses isolert, men i lys av presiseringene som følger av paragrafen for øvrig. Som det fremgår av første ledd skal det fremdeles være tillatt for arbeidsgiveren å kreve at den ansatte rapportøren gjennomgår opplæring med tanke på å bedre hans kvalifikasjoner.

Av annet ledd fremgår det at arbeidsgiveren også skal ha rett til å reagere dersom opplysningene viser at den ansatte ikke lenger oppfyller de helsemessige kravene for å inneha et offentlig sertifikat. I så fall antas likevel bestemmelsen i utkastet § 12-28 å være av større praktisk betydning. Dersom luftfartsmyndigheten først har tilbakekalt et sertifikat, har arbeidsgivers reaksjoner liten selvstendig betydning.

Bestemmelsen verner ikke ansatte som selv har opptrådt grovt uaktsomt. Grov uaktsomhet er et strengt kriterium, og skal bare anses å foreligge i de tilfellene hvor vedkommende har opptrådt kvalifisert klanderverdig. Det er ikke meningen at personer som har «gjort noe dumt», men som viser vilje til å hjelpe myndighetene med å forstå mulige årsaker til fremtidige ulykker, skal falle utenfor vernebestemmelsens virkeområde.

Endelig tilsier regelens formål at vernet ikke bør omfatte tilfeller hvor undersøkelsesmyndigheten eller luftfartsmyndigheten har blitt kjent med den ansattes handlemåte på en annen måte.

Til underkapittel I. Fjerning av vrakrester

Underkapitlet inneholder bare én paragraf. Systematisk passer bestemmelsen ikke i noen av de andre underkapitlene. Departementet har derfor valgt å plassere den i et eget underkapittel.

Til § 12-32 Fjerning av vrakrester utenfor landingsplass mv.

Paragrafen tilsvarer i hovedsak luftfartsloven § 12-8.

Utkastet gjør det klart at ikke bare eieren, men også brukeren, av et fly er ansvarlig for å fjerne fly eller vrakrester som er til hinder for den alminnelige ferdselen. Eieren og brukeren er solidarisk ansvarlig både for plikten til å sikre fremkommelighet og den subsidiære økonomiske forpliktelsen til å betale for oppryddingsomkostninger som følger av politiets initiativ som nevnt i annet punktum i bestemmelsen.

11.3 Merknader til lov om endringer i lov 13. juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk

Til nytt kapittel VII i vegtrafikkloven

I høringsnotatet ble det foreslått å tilføye en ny § 12 a for å hjemle undersøkelsesmyndighetens arbeid på vegsektoren. Departementet har etter en fornyet vurdering funnet det nødvendig og hensiktsmessig å utdype og presisere en del av bestemmelsene om ulykkesundersøkelser på vegsektoren i forhold til forslaget i høringsnotatet. På denne bakgrunn foreslås det nå å tilføye et nytt kapittel VII i vegtrafikkloven om undersøkelse av trafikkulykker mv.

Paragraf 43, som er den generelle forskriftshjemmelen i vegtrafikkloven, blir stående foran nytt kapittel VII, og får dermed en plassering som muligens ikke er optimal lovteknisk sett. Da § 43 hjemler bestemmelser i en rekke eksisterende forskrifter, har departementet likevel funnet det hensiktsmessig å beholde dagens plassering.

Gjeldende kapittel VII blir nytt kapittel VIII. Gjeldende § 44 blir ny § 52.

Til § 44 Undersøkelsesmyndigheten

Paragrafen fastsetter en del sentrale prinsipper om undersøkelsesmyndighetens uavhengighet og arbeidsområde.

Første ledd slår fast at departementet er tillagt myndigheten til å bestemme hvilket organ som skal være undersøkelsesmyndighet.

Av annet ledd fremgår det at undersøkelsesmyndigheten skal søke å klarlegge hendelsesforløp og årsaksfaktorer, og at formålet med undersøkelsene er å forbedre trafikksikkerheten. Et viktig poeng i den sammenheng er at kunnskapen som undersøkelsene gir, kan brukes til å forebygge nye trafikkulykker og trafikkuhell.

I tredje ledd presiseres det at undersøkelsesmyndigheten ikke skal ta stilling til sivilrettslig eller strafferettslig skyld og ansvar. Videre fremgår det at undersøkelsen skal foregå uavhengig av annen etterforskning og undersøkelse. Dette siste utelukker ikke at det kan finne sted et praktisk samarbeid mellom for eksempel politiet, Statens vegvesen og undersøkelsesmyndigheten for eksempel når det gjelder sikring av bevis på ulykkesstedet.

Fjerde ledd gir departementet hjemmel til å gi nærmere forskrifter om undersøkelsesmyndighetens arbeidsoppgaver på vegsektoren. Dette kan bl.a. omfatte bestemmelser med kriterier for om undersøkelser skal foretas, samt hvilket omfang undersøkelsene skal ha, jf. punkt 8.2.4 foran.

Til § 45 Varsling av trafikkulykker mv.

Med varsling menes umiddelbar underretning om at en trafikkulykke har funnet sted.

Paragrafen pålegger politiet og Statens vegvesen varslingsplikt overfor undersøkelsesmyndigheten, og varslingsplikten er dermed langt snevrere på vegsektoren enn på luftfarts- og jernbaneområdet. Også andre kan varsle undersøkelsesmyndigheten om ulykker, selv om dette i praksis sjelden vil være aktuelt. Nærmere regulering av innholdet i varslingsplikten vil bli gjort i forskrift, jf. punkt 6.4 foran.

Til § 46 Sikring av bevis mv.

Paragrafen regulerer bl.a. undersøkelsesmyndighetens rett til å undersøke og/eller ta i besittelse ulike typer gjenstander mv. som kan være av betydning for undersøkelsen.

Bestemmelsen bygger på forslaget i ny jernbaneundersøkelseslov § 13 og forslaget i luftfartsloven § 12-15, men med nødvendige tilpasninger til vegsektoren.

Det som trolig vil være mest aktuelt, er adgangen til selve ulykkesstedet og de skadde objektene. Retten til å undersøke og ta i besittelse rekker imidlertid lenger, i den utstrekning undersøkelsesmyndigheten trenger dette for å kunne utføre sin oppgave. Bestemmelsen omfatter for eksempel ikke bare dokumenter som finnes i kjøretøyet eller gjenstander som har med kjøretøyet å gjøre, men også gjenstander mv. i tredjemanns besittelse.

Ulike tekniske registreringssystemer, som for eksempel fartsskriver og annet utstyr som registrerer kjøretøyets hastighet, retardasjon, tilkoblet lys osv. omfattes også av bestemmelsen. Tilsvarende bør bestemmelsens ordlyd, gitt den raske tekniske utviklingen på området, ikke være til hinder for at undersøkelsesmyndigheten får tilgang til opplysninger som lagres i ulike styrings- og posisjoneringshjelpemidler i kjøretøy.

Det fremgår videre at undersøkelsesmyndigheten skal kunne kreve gjennomført utåndingsprøve, blodprøve og klinisk legeundersøkelse etter vegtrafikkloven § 22 a. Om nødvendig kan undersøkelsesmyndigheten kreve bistand fra politiet i forbindelse med bevissikringen.

For øvrig vil vegtrafikkloven § 12 fjerde og femte ledd, som omhandler hvordan de som er innblandet i et trafikkuhell skal forholde seg til ulike forhold av betydning for bevissikringen på skadestedet, gjelde.

Til § 47 Forklaringsplikt til undersøkelsesmyndigheten mv.

Første leddfastslår at det gjelder utvidet forklaringsplikt til undersøkelsesmyndigheten, det vil si at forpliktelsen gjelder uten hensyn til taushetsplikt som ellers påhviler vedkommende, jf. omtalen i punkt 7.4 foran.

Bestemmelsen om utvidet forklaringsplikt tilsvarer reglene som alt gjelder på luftfarts- og jernbaneområdet, og som nå også er vedtatt innført på sjøfartsområdet i forbindelse med at havarikommisjonenes mandat skal utvides til sjøsektoren.

Det vises for øvrig til merknadene til jernbaneundersøkelsesloven § 14 og § 15 samt luftfartsloven § 12-16 og § 12-17 foran.

Til § 48 Taushetsplikt

Paragrafen tilsvarer forslaget i jernbaneundersøkelsesloven § 17 første til fjerde ledd, og forslaget i luftfartsloven § 12-19 første, annet, tredje og femte ledd, jf. merknadene til disse paragrafene foran.

Til § 49 Forbud mot bruk som bevis i straffesak

Paragrafen tilsvarer forslaget i jernbaneundersøkelsesloven § 22 og forslaget i luftfartsloven § 12-24, jf. merknadene til disse paragrafene foran.

Til § 50 Forbud mot sanksjoner fra arbeidsgiver

Paragrafen tilsvarer forslaget i jernbaneundersøkelsesloven § 25 og forslaget i luftfartsloven § 12-31, jf. merknadene til disse paragrafene foran. Likevel bør bestemmelsen på vegsektoren gis en noe videre anvendelse enn i de øvrige sektorene når det gjelder vernets avgrensning til kun å gjelde «arbeidstaker». Særlig innen godstransport er det et stort innslag av enkeltmannsforetak/en-bilseiere som utfører oppdrag i henhold til tidsavgrensede kontrakter, og som derved vil ha tilsvarende behov for vern som en ordinær arbeidstaker.

Til § 51 Undersøkelsesrapporter mv.

Første leddgir departementet hjemmel til å gi nærmere forskrifter om i hvilke tilfeller undersøkelsesmyndigheten skal utarbeide rapport, hvordan rapportene skal utformes, og om saksbehandlingen mv.

Annet ledd tilsvarer bestemmelsene i jernbaneundersøkelsesloven § 21 og luftfartsloven § 12-23, jf. merknadene til disse paragrafene foran.

Til II Ikrafttredelse

Loven foreslås satt i kraft fra den tid departementet bestemmer. Dette for å få sammenfallende ikrafttredelse med forskriften som skal gi nærmere bestemmelser om undersøkelsesmyndighetens arbeid.

Til dokumentets forside