Ot.prp. nr. 53 (1996-97)

Om lov om endringer i folketrygdloven og i enkelte andre lover (bidrag til behandling i utlandet og fylkeskommunens plikt til dekning av behandlingsutgifter)

Til innholdsfortegnelse

4 Forslag om endring av folketrygdloven § 5-22

4.1 Utforming av lovbestemmelse

For å få en bedre lovforankring ble det i høringsnotatet foreslått tilføyelse av nytt annet ledd i folketrygdloven § 5-22 med følgende ordlyd: Det kan ytes bidrag til dekning av utgifter også når et medlem reiser til utlandet for å få behandling i sykehus.

Landsforeningen for hjerte- og lungesyke mener

«det må betraktes som et skritt i riktig retning når det foreslås en endring i den nye folketrygdloven hvor det vil gå klart fram av lovteksten at man kan ha krav på bidrag fra folketrygden ved behandling på sykehus i utlandet. Dette kan medføre at ordningen blir bedre kjent og forutsigbarheten økes. Lovfesting av ordningen gir en større garanti mot endringer i ordningen».

Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon mener at

«hjemmelen ikke må begrenses til behandlingssituasjonen, men også omfatte bidrag i forbindelse med undersøkelse ned sikte på å stille rett diagnose. Hvis manglende diagnose er til hinder for at pasienten får adekvat behandling i Norge, og det finnes slik kompetanse i utlandet, bør pasienten gis støtte til å foreta de nødvendige undersøkelser i utlandet selv om behandlingen kan gjennomføres i Norge. FFO forutsetter videre at begrepet sykehus i denne sammenheng også dekker private klinikker i utlandet. Hvis det ikke er tilfelle, bør lovens anvendelsesområde utvides slik at det kan ytes bidrag til undersøkelse og behandling ved kompetente private klinikker i utlandet.

Ryggforeningen i Norge peker på at

«det er ingen logisk grunn til at Rikstrygdeverket ikke kan dekke diagnostisering hvis den avgjørende helsetjenesten en pasient trenger nettopp er diagnostisering og hvis kompetanse til å foreta de nødvendige undersøkelser for å komme frem til denne bare finnes i utlandet. Blant ryggpasienter er det flere eksempler på at pasienter man ikke har klart å diagnostisere i Norge, har reist til utlandet og gjennomgått undersøkelser som ikke kan gjøres i Norge for så å komme hjem igjen med en diagnose som de så har fått anerkjent i Norge, og blitt operert på grunnlag av her. Mye tyder på at det nettopp er på undersøkelse og diagnostisering av ryggpasienter i Norge at kompetansen i Norge er mest mangelfull.»

Ryggforeningen peker videre på at ordningen ikke bør begrenses til sykehus i utlandet fordi det finnes meget kompetente private klinikker som kanskje ikke har status som sykehus, men som for øvrig kan tilfredsstille alle de kvalitetskrav som måtte være ønskelig sett fra norsk side.

Departementet bemerker:

Det har også innenfor gjeldende retningslinjer vært gitt bidrag til undersøkelse av pasienter i utlandet. For klarhetens skyld vil departementet presisere at begrepet behandling også omfatter nødvendig undersøkelse og utredning som ledd i gjennomføring av en behandling. Bestemmelsen gjelder ikke forsendelser av laboratorieprøver for analyse ved utenlandske sykehus. En presisering av at bestemmelsen kun omfatter adgang til bidrag når dette er en følge av manglende kompetanse i Norge er videre inntatt i lovteksten. Det vises til lovutkastet § 5-22, nytt annet ledd.

En rekke andre land har en langt større andel private sykehus enn i Norge. Også innenfor gjeldende ordning har det vært innvilget bidrag til medisinsk behandling ved utenlandske private sykehus. Departementet legger til grunn at dette opprettholdes.

4.2 Rett til behandling i utlandet

Som det fremgår av punkt 2.3 er § 5-22 i samsvar med gjeldende rett og følger av § 2-13 i tidligere folketrygdlov. Bestemmelsen er en «kan-bestemmelse» som ikke hjemler direkte rettigheter for den enkelte. Prinsippet var foreslått videreført i høringsnotatet.

Statens helsetilsyn støtter departementets forslag om at de foreslåtte endringer i folketrygdloven ikke innebærer at behandling i utlandet blir en rettighet for pasienten.

Hordaland fylkeskommune peikar på at

«det ikkje vert foreslått å lovfeste retten til behandling i utlandet eller gje den enkelte klare rettar ved søknad om bidrag til behandling ved sjukehus i utlandet. Vi meiner desse spørsmåla bør drøftest på nytt, når forslaga til nye lover om spesialisthelsetenesta og pasientrettar skal behandlast. Departementet må i det vidare arbeidet sørgje for at lovverket, retningslinene, organisatoriske løysingar og rutinar for saksbehandlinga vert slik at desse sakene kan behandlast raskast mogeleg.»

Vest-Agder fylkeskommune vurderer

«det som positivt at det lovhjemles en mulighet for behandling i utlandet. Dette er også tråd med utviklingen av bedre pasientrettigheter. Valget som er gjort ved ikke å la dette bli en rettighetsbestemmelse synes fornuftig på bakgrunn av at regionsykehusene skal foreta den kvalitative vurdering av tilbudet som gis i utlandet.»

Landsforeningen for hjerte- og lungesyke mener

«at det er viktig at lovbestemmelsen hjemler direkte rettigheter. Derved bør også hovedkriteriene for ytelse av bidrag fremgå av lovteksten og ikke slik som det foreslås kun i forskriften.»

Departementet bemerker:

Som det fremgår av foregående punkt, går departementet inn for å opprettholde nåværende ordning med at bidrag fra folketrygden til behandling i utlandet ikke innebærer noen direkte rettighet for den enkelte, men at bidrag fortsatt kan gis etter en skjønnsmessig vurdering ved manglende kompetanse i norske sykehus. Tilsvarende har pasienter ikke generelt rettskrav på behandling ved norske sykehus. Rett til behandling vil bli drøftet i de varslede lover om spesialisthelsetjeneste og pasientrettigheter.

Til forsiden