Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Ot.prp. nr. 84 (2005-2006)

Om lov om endringer i arbeidsmiljøloven (varsling)

Til innholdsfortegnelse

3 Internasjonale regler

3.1 FNs konvensjon om sivile og ­politiske rettigheter artikkel 19

Etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 19 skal enhver ha rett til ytringsfrihet. Det er antatt at bestemmelsen ikke gir noe sterkere vern for ytringsfriheten enn det som følger av Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 10.

3.2 Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 10

Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10 nr. 1 sier at enhver har rett til ytringsfrihet.

Ytringsfriheten er ikke ubegrenset, jf. artikkel 10 nr. 2. Inngrep i ytringsfriheten må imidlertid være nødvendige i et demokratisk samfunn for å verne andres omdømme eller rettigheter eller for å forebygge at fortrolige opplysninger blir røpet. Innskrenkninger skal i følge ordlyden være «foreskrevet ved lov». Innskrenkninger ved ulovfestede regler som for eksempel lojalitetsplikten i ansettelsesforhold, må regnes som lov i denne sammenheng. Hvor omfattende begrensninger som kan aksepteres vil avhenge av en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. I denne vurderingen skal det blant annet legges til grunn et proporsjonalitetsprinsipp.

Utgangspunktet er at EMK artikkel 10 verner mot inngrep fra staten (i vid forstand). Vernet gjelder derfor direkte inngrep i ytringsfriheten, for eksempel når staten som arbeidsgiver begrenser sine ansattes ytringsfrihet. Det samme gjelder også i privat eller kommunal sektor når arbeidsgivers beslutninger blir overprøvd av domstolene, for eksempel i en oppsigelsessak. Ifølge praksis fra den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) er statene forpliktet til å sikre – gjennom lovgivning og domstolsprøving – at private arbeidsgivere ikke griper urettmessig inn i sine ansattes ytringsfrihet.

Etter menneskerettsloven §§ 2 og 3 gjelder EMK som norsk lov og skal ved motstrid gå foran annen norsk lov.

3.3 FN-konvensjonen mot korrupsjon

Formålet med FNs konvensjon mot korrupsjon fra 31. oktober 2003 er å fremme internasjonalt samarbeid for å forebygge og bekjempe korrupsjon.

Konvensjonen har blant annet en bestemmelse om varsling og krav om tiltak for å gjøre det enklere for offentlig ansatte å rapportere om korrupsjon. Artikkel 8 nr. 4 forplikter statene til å vurdere tiltak for å legge til rette for at offentlige tjenestemenn skal kunne melde fra om korrupsjonshandlinger til kompetent myndighet når de under utøvelsen av sine funksjoner blir oppmerksomme på slike handlinger. Artikkel 33 forplikter statene til å vurdere å innarbeide hensiktsmessige tiltak i sin nasjonale rettsorden for å beskytte mot uberettiget behandling av enhver som i god tro og med rimelig grunn melder fra til kompetent myndighet om forhold som er straffbare etter konvensjonen.

Utenriksdepartementet fremmet 7. april 2006 St.prp. nr. 49 (2005-2006) Om samtykke til ratifikasjon av FN-konvensjonen mot korrupsjon av 31. oktober 2003. Samme dag fremmet Justisdepartementet Ot.prp. nr. 53 (2005-2006) Om lov om endringer i straffeloven 1902 og utleveringsloven (gjennomføring av FN-konvensjonen mot korrupsjon).

3.4 Europarådets sivilrettslige konvensjon mot korrupsjon

Norge har undertegnet Europarådets sivilrettslige konvensjon mot korrupsjon fra 14. november 1999. Konvensjonen forplikter statene til å etablere effektive rettsmidler for personer som har lidd skade som følge av korrupsjon, for å gjøre det mulig for dem å forsvare sine rettigheter og interesser.

Artikkel 9 regulerer vern for den som melder fra om korrupsjon. Nasjonal rett må gi hensiktsmessig vern for arbeidstakere som på grunnlag av rimelig mistanke og i god tro melder fra om korrupsjon til ansvarlige personer eller myndigheter. Konvensjonen regulerer ikke varsling til media. Arbeidstakere skal være vernet mot uberettigede sanksjoner som for eksempel oppsigelse eller unnlatt forfremmelse som bygger på at arbeidstakeren har varslet om korrupsjon. Varsling på grunnlag av rimelig mistanke og i god tro skal ikke regnes som brudd på taushetsplikt. Dette må også gjelde selv om det i etterkant viser seg at det faktisk ikke foreligger korrupsjon.

Ratifisering utstår foreløpig i påvente av oppfølgingen av det høringsforslaget som er omtalt i punkt 4.4.3.

3.5 Europarådets rekommandasjon om retningslinjer for offentlig ansatte

Europarådet vedtok i 2000 en rekommandasjon om retningslinjer for offentlig ansatte som har en bestemmelse om ytringsfrihet i artikkel 16 (Recommendation (2000) 10 of the Committee of Ministers to Member States on Codes of Conduct for Public Officials). I rekommandasjonen anbefales det at offentlig ansatte utviser aktsomhet slik at deres politiske aktiviteter eller deltakelse i offentlig debatt ikke svekker allmennhetens og arbeidsgiverens tillit til at arbeidstakeren vil utføre sitt arbeid upartisk og lojalt.

3.6 EU-/EØS-regler

Det finnes ingen EU- eller EØS-regler som generelt regulerer varsling eller ansattes ytringsfrihet for øvrig. Her kan imidlertid nevnes rammedirektivet mot diskriminering i arbeidslivet (rådsdirektiv 2000/78/EF) artikkel 11 som pålegger statene å verne arbeidstakere som tar opp saker om diskriminering på arbeidsplassen mot gjengjeldelser. Dette er implementert i arbeidsmiljøloven §§ 13-8 og 13-9 jf. § 2-4. Tilsvarende regler er tatt inn i diskrimineringsloven § 9 og likestillingsloven § 3, for så vidt gjelder diskrimineringsgrunnene i disse lovene. Her kan også nevnes europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/42/EF om innberetning av hendelser innenfor sivil luftfart, det såkalte rapporteringsdirektivet. Formålet er å forbedre luftfartssikkerheten. Direktivet bygger på at rapporterte opplysninger skal håndteres konfidensielt, at myndighetene ikke skal kunne anlegge sivilt søksmål mot rapportøren, og at arbeidsgiveren ikke har anledning til å rette sanksjoner mot ansatte som har rapportert i henhold til regelverket. Direktivet er implementert i luftfartsloven.

Til toppen
Til dokumentets forside