Ot.prp. nr. 88 (1998-99)

Om lov om strålevern og bruk av stråling

Til innholdsfortegnelse

Del 6
Merknader til bestemmelsene

12 Merknader til bestemmelsene i lovutkastet

Til § 1

Det vises til de generelle motiver i proposisjonens punkt 5.1.

Formålet knytter seg både til vern av menneskers helse og vern av miljø. Begrepet forebygge innebærer både å hindre skadelig virkning, men også å begrense ytterligere skade. Med uttrykket skadelig virkning forstås bare uønsket skadelig virkning.

Til § 2

Det vises til de generelle motiver i proposisjonens punkt 5.2.1 og 5.2.3.

Første ledd. Loven gjelder enhver virksomhet som fremgår av, eller kan subsumeres under de begreper som fremgår i opplistingen. Begrepene er samlet sett ansett å dekke alle situasjoner fra strålekildens opprinnelse til endelig disponering. Krav kan rettes mot ethvert ledd i denne kjeden, både fysiske og juridiske personer. Ordet virksomhet benyttes ikke kun i betydningen foretak, bedrift eller selskap, men også i betydningen menneskelig aktivitet slik at både fysiske og juridiske personer omfattes.

Andre ledd. Dette leddet gjelder de tilfeller som dekkes av § 10. Utfyllende synspunkter fremkommer i proposisjonens punkt 5.2.3.1 og 7.7.

Tredje ledd. Dette leddet omfatter de tilfeller som dekkes av lovens kapittel IV, som gjelder planleggingsplikt og beredskap. Som det fremkommer av §§ 15 og 16 kan tredjeperson og offentlige organer pålegges plan- og beredskapsplikter i den hensikt å begrense skadelige virkninger av ulykker. Da dette ikke omfattes av bestemmelsens to første ledd, er det tatt inn særskilt i virkeområdet.

Til § 3

Definisjonene tjener to formål. Det første er å forklare innholdet i vanskelig tilgjengelige eller flertydige begrep. Den andre funksjonen er av fremstillingsteknisk art, ved at en omfattende beskrivelse er samlet i et kort begrep for å forenkle den øvrige lovteksten.

Bokstav a) definerer stråling som ioniserende og ikke-ioniserende stråling for å forenkle den videre lovteksten. Ved at de to hovedgruppene av stråling er samlet i ett begrep, er det ikke nødvendig å nevne de to gruppene hver for seg i den videre lovteksten. Hvilke typer stråling som dermed omfattes, følger av definisjonene i bokstavene b) og c).

I lovens § 2 om virkeområde er det ikke uttrykkelig sagt hvilke typer stråling loven omfatter. Dette følger av definisjonene av ioniserende og ikke-ioniserende stråling, som dermed er av betydning for virkeområdet. Det vises til utfyllende opplysninger i proposisjonens punkt 5.2.2. Hva angår begrepene ioniserende og ikke-ioniserende stråling, vises det også til beskrivelsen i punkt 4.2 og 4.4.

Bokstav b) definerer begrepet ioniserende stråling. Det foreligger en allmenn forståelse av hva stråling fra radioaktivt stoff og røntgenstråling er. Begrepet partikkelstråling er tatt med for å dekke annen stråling som faglig sett er i kategorien ioniserende stråling.

Bokstav c) definerer ikke-ioniserende stråling.

Bokstav d) definerer strålekilder. Denne definisjonen er tatt med for å forenkle videre lovtekst. For det første omfattes radioaktive stoffer og varer eller utstyr som inneholder radioaktive stoffer. I tillegg omfattes anlegg, apparater og utstyr som kan avgi annen stråling, uansett om strålingen er i kategorien ioniserende eller ikke-ioniserende stråling.

Bokstav e) definerer medisinsk strålebruk. Denne definisjonen er tatt med av forenklingshensyn, og gjelder for kapittel III om medisinsk strålebruk. Medisinsk strålebruk kan deles inn i tre hovedgrupper. Den første kategorien er bruk av stråling i medisinsk behandling eller undersøkelse (diagnostikk). Til denne kategorien hører eksempelvis strålebehandling, undersøkelser ved hjelp av radioaktive legemidler, undersøkelser som computertomografi og magnetisk resonnans, tradisjonell røntgenundersøkelse, skjermbildefotografering og medisinsk bruk av solarier for å nevne noen. Under diagnostikk kommer også masseundersøkelser, såkalt screening, der store befolkningsgrupper undersøkes med sikte på å avdekke eventuell sykdom. Eksempler på screening er tradisjonell skjermbildefotografering for å oppdage tuberkulose og den nyere mammografiscreening for avdekking av brystkreft. Under begrepet medisinsk strålebruk kommer også forskning som medfører tilsiktet direkte bestråling av mennesker. Dette gjelder ikke stråling som forskere, studenter og andre indirekte blir utsatt for gjennom bruk av stråling i sitt arbeid. En tredje kategori som faller inn under begrepet medisinsk strålebruk, er undersøkelser i rettslig sammenheng som medfører bruk av stråling på mennesker. Dette gjelder eksempelvis gjennomlysning ved mistanke om smugling m.v. Det vises til beskrivelse i de generelle motiver punkt 7.8.

Bokstav f) definererer avfallsdisponering, og er tatt med av forenklingshensyn og for å presisere hvilke disponeringsmåter som omfattes av begrepet. Det vises til de generelle motiver i proposisjonens punkt 7.6.

Til § 4

Det vises til de generelle motiver i proposisjonens punkt 5.3.

Første ledd. Loven gjelder på norsk territorium, men som utgangspunkt ikke Svalbard, Jan Mayen og norske biland. Kongen kan ved behov treffe vedtak om at hele eller deler av loven eller eventuelt forskrifter gitt i medhold av loven, kan gis anvendelse i nevnte områder. Ved fastsettelse av slike forskrifter kan det tas hensyn til de stedlige forhold, bl.a. som følge av Svalbards særlige stilling og de særskilte administrative forhold som gjør seg gjeldende på øygruppen. Dersom loven eller forskrift i medhold av loven gjøres gjeldende for Svalbard, Jan Mayen eller norske biland, kan dette reguleres enten i egne forskrifter eller inngå som del av generelle forskrifter.

Annet ledd. Uttrykket innretning og ethvert anlegg plassert på norsk del av kontinentalsokkelen er ment å dekke samme virkeområde som petroleumsloven. Da skip og luftfartøy kan bevege seg fra en «rettssfære» til en annen, fremkommer i siste del av annet ledd at loven gjelder på norske skip og luftfartøyer med den begrensning som følger av folkeretten. Det vises til utfyllende kommentarer i proposisjonens punkt 5.3.

Til § 5

Loven er en fullmaktslov som forutsettes utfylt av forskrifter. Selv om det ikke skulle foreligge utfyllende forskrifter som presist angir hvilke krav som stilles til ulike typer virksomhet, vil det generelle krav om forsvarlighet gjelde. Forsvarlighetskravet er i første rekke innrettet mot virksomhet som omfattes av lovens § 2 første og annet ledd.

Første og annet ledd fastsetter begge et generelt krav om forsvarlighet. Begrepet forsvarlighet er en rettslig standard. Ved vurderingen av forsvarlighet skal det tas utgangspunkt i de tre grunnprinsipper for strålevern som det hersker konsensus om; berettigelse, optimalisering og overholdelse av dosegrenser. Oppregningen av hensyn, som skal vektlegges ved forsvarlighetsvurderingen, er imidlertid ikke uttømmende, og andre relevante momenter kan trekkes inn. Innholdet i forsvarlighetsvurderingen er omtalt i proposisjonens punkt 7.1. Kravet om overholdelse av dosegrenser gjelder kun når slike grenser er fastsatt.

For medisinsk strålebruk fastsettes ikke dosegrenser, men medisinsk strålebruk reguleres særskilt i § 13 som går foran § 5, og det vises til § 13 og de generelle motiver i proposisjonens punkt 7.8.

Særskilt om annet ledd. Produsenter og andre som avhender stråleavgivende utstyr, må ta et utvidet ansvar for å sikre at stråleavgivende apparater og utstyr er trygt. Kravet i annet ledd skal sikre at apparater og utstyr har en utforming og funksjon som er egnet til å ivareta strålevern i de senere ledd i en brukskjede, som apparatet eller utstyret er ment for, uansett om dette er forbrukere, eller profesjonelle brukere. Kravet er særlig aktuelt for produsenter, andre avhendere, eller installatører av stråleavgivende apparater og utstyr.

Til § 6

Det vises til de generelle motiver i proposisjonens punkt 6.1.

Første ledd. Utgangspunktet er at med mindre det er særskilt fastsatt, består ingen godkjennings- eller meldingsplikt. Det foreligger imidlertid en rekke godkjennings- og meldingskrav i gjeldende forskrifter og annet avledet regelverk, og lovforslagets § 24 fastsetter at disse videreføres. Gjeldende krav til godkjenning og melding vil dermed inntil videre bestå.

Godkjennings- eller meldingsplikter kan ha flere former. Det kan enten fastsettes generelle eller individualiserte godkjennings- eller meldingskrav. Et generelt godkjenningskrav kan eksempelvis fastsette at apparater eller utstyr som oppfyller en nærmere angitt standard, eller andre angitte krav, er å anse som godkjent uten ytterligere godkjenningsprosedyre. Dette er aktuelt for produkter som omfattes av et felles regelverk innen EØS-området. Individualiserte godkjenningskrav vil være spesielt egnet for virksomhet der en særskilt vurdering av det enkelte tilfelle fremstår som nødvendig.

Avhengig av virksomhetens art er det forskjelligartet hvilke opplysninger tilsynsmyndigheten trenger for å ta stilling til godkjenning eller melding. Hvilke krav som stilles til innholdet i søknad om godkjenning eller melding, kan derfor utfylles i forskrifter. Kravene vil kunne variere fra summariske opplysninger til krav om omfattende konsekvensvurderinger og detaljert beskrivelse av virksomheten. Det bør være forholdsmessighet mellom de opplysninger som kreves, og den interesse som skal ivaretas. Godkjenning eller aksept av melding er et samtykke til at virksomhet kan igangsettes på de premisser som fastlagt i søknad eller melding, men innebærer ingen endring av at virksomheten selv bærer ansvaret for virksomhetens forsvarlighet. Godkjennings- og meldingsplikt bør samordnes med tilsvarende plikter i andre lov- og forskriftsverk, slik at man så langt som mulig unngår flersporede ordninger.

Annet ledd. Virksomhet kan forberedes, men ikke igangsettes før eventuelle godkjennings- eller meldingskrav er ivaretatt. Bestemmelsen begrenser ikke adgangen til å planlegge og forberede virksomhet, men drift forutsetter at godkjenning er gitt, eller at melding er behandlet. Imidlertid kan eventuelle krav til godkjenning eller melding utformes slik at tiltaket kan iverksettes etter en viss tid, uten å avvente særskilt aksept fra tilsynsmyndigheten. En slik utforming gir tilsynsmyndigheten mulighet til å vurdere søknad eller melding, og kun gå inn i enkeltsak såfremt den søknad eller melding som virksomheten oversender, foranlediger dette.

Virkningen av ikke å ha godkjenning er at virksomheten kan stanses, jfr. lovforslagets § 19. Virksomhet som har gjennomgått en fastsatt godkjennings- eller meldingsprosedyre, må heller ikke endres vesentlig uten etter fornyet søknad eller melding. I begrepet «vesentlig endring» inngår kun endringer som har såvidt stor strålevernmessig betydning at det rokker ved forutsetningene for bestående godkjenning.

Til § 7

Begrunnelsen for bestemmelsen finnes i de generelle motiver i proposisjonens punkt 6.2.

Første ledd. Med begrepet «ansatte» menes personer med et arbeidsforhold til vedkommende bedrift. Med begrepet «andre tilknyttede personer» menes eksempelvis studenter, vikarer eller andre. Det er risikoen for å bli eksponert for stråling som er av betydning og ikke tilknytningsformen den enkelte måtte ha. Begrepet «i nødvendig utstrekning» avgrenser både den personkrets som trenger kunnskap, og omfanget av den kunnskap som kreves. Det er kun for personer som kan bli strålingsekponert, at nødvendigheten av kunnskap gjør seg gjeldende. Dette gjelder ikke nødvendigvis enhver ansatt eller annen tilknyttet person. Hva angår omfanget av nødvendig kunnskap så vil virksomhetens art og den enkeltes arbeidsoppgave være bestemmende for hvilken utdanning eller opplæring som anses nødvendig for å kunne ivareta strålevern.

Annet ledd. I den utstrekning besøkende, eksempelvis på omvisning, kan påregnes å kunne komme i kontakt med stråling, skal disse gis tilstrekkelig opplysning til å unngå eller begrense strålingsrisiko. Det samme gjelder andre personer, f.eks. personer som leverer varer, utfører reparasjoner eller annet. Advarselsskilting og -merking, initiert av virksomheten, eller fastsatt i medhold av av loven § 12 bokstav c, vil delvis kunne fylle samme formål. Innholdet i de opplysninger som gis, må være tilpasset behovet for vern, og det vil i alminnelighet ikke være strenge krav til opplysningenes form og innhold. Enkel, muntlig opplysning vil normalt være tilstrekkelig til at den enkelte kan ivareta eget vern. Bestemmelsen er ikke direkte rettet mot de opplysningsplikter virksomhet som tilbyr forbrukertjenester, som solarium eller annen skjønnhetspleie vil ha. For disse vil utfyllende krav til opplysning og merking kunne stilles i medhold av § 12 bokstav c.

Tredje ledd. Dette leddet åpner for å stille utfyllende krav til utdanning, kvalifikasjonskrav og opplæring. I forskrifter kan det fastsettes krav til bestemt utdannelse for utføring av særskilte funksjoner, krav til samarbeid mellom ulike profesjoner samt krav til innhold og omfang av intern eller ekstern opplæring av ansatte og andre. Det kan videre stilles krav til regelmessig faglig oppdatering.

Til § 8

Første ledd. Bestemmelsen fastsetter en generell forpliktelse til å sikre vern av mennesker og miljø. Første setning innebærer at både ansatte og andre tilknyttede personer, som eksempelvis studenter eller andre som bruker stråling, andre personer tilknyttet virksomheten samt miljøet, skal vernes gjennom egnede beskyttelsestiltak. Vernetiltakene kan i hovedsak inndeles i fire grupper:

  • Fysiske tiltak i form av bygnings- og innredningsmessige tiltak for å hindre utilsiktet stråling eller utslipp til omgivelser og miljø.

  • Fysiske tiltak knyttet til innretting av arbeidsplass i form av avskjerming m.v.

  • Tiltak i form av personlig verneutstyr, som blyforklær og lignende.

  • Tiltak i form av arbeidsprosedyrer, som forhindrer eller reduserer eksponering for stråling.

Dette er ingen uttømmende oversikt. Fysiske tiltak omfatter både skjermingstiltak, men også andre typer vernetiltak som f.eks ventilasjon og avtrekk m.v. Begrepet «nødvendige tiltak» i første setning innebærer at behovet for vern styrer innholdet og omfanget av kravet. Vernetiltakene skal være tilpasset den risiko virksomheten innebærer. Når risiko kun knytter seg til en avgrenset persongruppe i virksomheten, kan vernetiltak begrenses til disse. Andre setning gjelder for ansatte og andre personer tilknyttet virksomheten som er særskilt sårbare, og åpner for å differensiere beskyttelsestiltakene. Behovet for særskilte beskyttelsestiltak knytter seg spesielt til:

  • Gravide som av hensyn til fosteret ikke bør arbeide med stråling.

  • Ungdom.

  • Personer som på grunn av kombinerte belastninger bør skjermes. Med dette menes eksempelvis personer som arbeider både med stråling og cellegift, som gir likeartede biologiske skadevirkninger.

  • Personer som av andre årsaker, eksempelvis tidligere sykdom eller hudlidelser, ikke bør arbeide med stråling.

  • Andre spesielt sårbare persongrupper.

I slike tilfeller skal virksomheten gi personene arbeidsoppgaver uten stråleeksponering eller treffe «andre egnede beskyttelsestiltak». Sistnevnte innebærer eksempelvis arbeid som medfører mindre eksponering, eller eventuelt andre tiltak som er egnet til å redusere strålebelastningen.

Annet ledd. Leddet gir en forskriftshjemmel for å fastsette utfyllende krav til beskyttelsestiltak, uten at dette er spesifisert utover hva som følger av den rammen som første ledd oppstiller. Kun aldersgrenser og legeundersøkelser er særskilt nevnt, jfr. beskrivelse i punkt 6.8 og 6.9 i proposisjonen. Hjemmelen er ikke begrenset til dette, og kan ta sikte på alle relevante verne- og skjermingstiltak, jfr. også til hjemmelen i § 12 bokstav b. Også særskilte dosegrenser for ungdom kan fastsettes i medhold av bestemmelsen, men dosegrenser kan også hjemles direkte i § 12 bokstav e). Selv om hovedvekten her er lagt på vern av personer, er også tiltak med sikte på vern av miljø omfattet av forskriftshjemmelen.

Til § 9

Bakgrunnen for bestemmelsen følger av proposisjonens punkt 7.6.

Første ledd. Bestemmelsen gir en generell hjemmel til å fastsette forskrifter om avfallsdisponering av radioaktivt avfall. Bakgrunnen for hjemmelen er at radioaktive kilder avgir stråling også etter at de har vært anvendt til sitt tiltenkte formål, og en strålingsrisiko består også når de er å anse som avfall. Bestemmelsens formål er vern av både mennesker og miljø, men primærhensynet bak reguleringer vil ofte være miljøtilknyttet. Det påpekes at krav fastsatt i eller i medhold av lovens øvrige bestemmelser gjelder fullt ut for håndtering av radioaktivt avfall, da radioaktivt avfall avgir stråling og omfattes av definisjonen av strålekilde i loven § 3 bokstav d). Det fremgår i første ledd siste setning at hjemmelen ikke bare gjelder den radioaktive kilden som sådan, men også gir adgang til å regulere hvordan avfall, utstyr eller emballasje som inneholder eller er forurenset av radioaktive stoffer, skal behandles. Ethvert stoff inneholder en viss mengde naturlig forekommende radioaktivitet. Forskriftshjemmelen er kun ment for regulering av tilfeller der strålingen overstiger en grense som medfører at avfallet må anses som et strålevernproblem. Hjemmelen gir adgang til å regulere håndtering og disponering av bl. a. følgende typer avfall :

  • Selve det radioaktive stoff, kilde eller materiale.

  • Brukt utstyr som er radioaktivt forurenset, f.eks medisinsk engangsutstyr som sprøyter, hansker eller utstyr brukt i forskningslaboratorier.

  • Brukt emballasje for radioaktive stoffer, f.eks brukte flasker for oppbevaring av radiofarmaka eller radioaktive løsninger.

  • Ethvert avfallsprodukt som er radioaktivt forurenset, eksempelvis skrapmetall inneholdende radioaktive kilder, eller radioaktive avleiringer.

Opplistingen er ikke uttømmende. Hva som omfattes av avfallsdisponering er definert i lovens § 3 bokstav f) og er gjentatt i § 9. Det innebærer at det kan stilles krav om lagring, deponering, utslipp og returordninger for radioaktivt avfall. I tillegg kan det fastsettes krav om hvilke vilkår som skal oppfylles for å kunne behandle radioaktivt avfall som alminnelig søppel, eller skylle ut radioaktive løsninger sammen med avløpsvann. Slike krav vil typisk kunne gjelde fastsettelse av grenser for mengde, radiologisk giftighet og aktivitetsnivå.

Krav om etablering av returordninger for radioaktivt avfall kan rettes både til leverandør- og brukerleddet. Loven gjelder kun norske pliktsubjekter, og derfor kan leverandører i utlandet ikke direkte pålegges krav om etablering av returordninger. Innføres krav om at returordning, må brukerleddet stille som vilkår for levering at returordning foreligger. Krav om etablering av returordninger medfører ingen direkte plikt til å anvende dem, og derfor åpner hjemmelen for å fastsette plikt til å bruke de etablerte returordninger.

Annet ledd. Bestemmelsen innebærer at stråleavgivende utstyr skal uskadeliggjøres før det tas ut av bruk eller kasseres. Hensikten er å hindre at utstyret senere kan benyttes av ukyndige til skadelig bruk. Dette gjelder bl.a. røntgenapparater, solarier og annen stråleavgivende apparatur. Uskadeliggjøring kan eksempelvis innebære å ødelegge muligheten for strømtilførsel, eller å ta ut de stråleavgivende deler av utstyret eller apparatet. Bestemmelsen gjelder ikke tilfeller der apparater og utstyr skal leveres videre til annen bruker og anvendes videre til sitt tiltenkte formål.

Til § 10

Bestemmelsen bygger på de generelle motiver i proposisjonens punkt 7.7. Paragrafen gir hjemmel for å forskriftsfeste krav i forbindelse med menneskelig aktivitet som ikke involverer stråling direkte, men som leder til et forhøyet nivå av naturlig forekommende ioniserende stråling. Dette gjelder for eksempel:

  • Gruvedrift under jorda der nivåene av radon kan bli høye.

  • Flyvning som kan medføre øket eksponering for kosmisk stråling.

  • Utnytting av naturforekomster som medfører oppkonsentrering av naturlig radioaktivitet, eksempelvis i avleiringer som kan oppstå i petroleumsvirksomhet, men også oppkonsentrering som kan skje ved produksjon av kunstgjødsel.

Forskrifter fastsatt i medhold av bestemmelsen kan for eksempel ta sikte på vern av bestemte persongrupper og begrensninger for arbeid med, eller opphold på steder der naturlig radioaktivitet er forhøyet som følge av menneskelig aktivitet.

Til § 11

Begrunnelsen for bestemmelsen er å finne i proposisjonens punkt 7.2, der det også er angitt hvordan kravet regelverksteknisk kan innføres.

Paragrafen innebærer at det gis forskriftshjemmel for å stille krav om internkontroll og internkontrollsystem tilsvarende de hjemler som er fastsatt på andre lovområder, eksempelvis arbeidsmiljøloven § 16 a, produktkontrolloven § 8 fjerde ledd, forurensningsloven § 52 b og flere øvrige lovverk. Myndigheten er lagt til Kongen, slik at internkontroll kan gjennomføres ved en overbyggende forskrift for flere forvaltningsområder. Myndigheten kan eventuelt delegeres til ansvarlig departement.

Til § 12

Bakgrunnen for paragrafens innhold fremgår i de generelle motiver i proposisjonens kapittel 6, særlig punktene 6.3 til 6.10, samt proposisjonens punkt 7.1 og 7.2.

Bestemmelsen er en katalog over forhold som vedkommende departement kan gi utfyllende forskrifter om. Dette kommer i tillegg til de hjemler for fastsettelse av forskrifter, som er knyttet til øvrige enkeltbestemmelser. I bestemmelsen er forutsetningsvis alle relevante forhold inntatt, som ikke er hjemlet som del av andre bestemmelser. Myndigheten til å fastsette forskrifter kan departementet ved behov helt eller delvis delegere til tilsynsmyndigheten.

Bokstav a). Bestemmelsen gir hjemmel for å fastsette utfyllende bestemmelser for å sikre en klar ansvarsfordeling for strålevern i virksomheter, samt fastsettelse av krav til utpeking av strålevernansvarlig. Krav av denne art inngår eksempelvis som en alminnelig del av internkontrollsystemer, jfr. lovens § 11, og kan etableres som en integrert del av internkontrollkrav. I forbindelse med internkontroll kan det stilles krav om registering av nødvendige opplysninger, føring av bøker, oppbevaring av målerapporter m.v., og slike krav kan hjemles i bokstav a). Er det nødvendig av hensyn til gjennomføring av tilsynsmyndighetens oppgaver, kan det, med hjemmel i bokstav a), stilles krav om registering av opplysninger.

Bokstav b). Loven § 8 fastsetter en generell plikt til å iverksette nødvendige vernetiltak. I bokstav b fremkommer en eksplisitt hjemmel for å fastsette forskrifter om vernetiltak av den art som beskrevet i merknaden til loven § 8 første ledd, og det vises til beskrivelsen der. Hjemmelen i § 8 annet ledd overlapper til en viss grad § 12 bokstav b. I loven § 5 er det fastsatt et generelt krav om at apparat eller innretning som kan avgi stråling, skal ha en forsvarlig utforming. § 12 bokstav b inneholder hjemmelen for å stille utfyllende krav til utforming og funksjon.

Bokstav c). Det vises til proposisjonens punkt 6.7. Bestemmelsen gir eksempelvis adgang til å kreve :

  • Advarselsmerking av apparater og utstyr.

  • Angivelse av bruksmåte, enten på apparater, eller i separat bruksanvisning eller skriftlig veiledning.

  • Advarselsskilting i lokaler, områder eller rom der det består en potensiell eller aktuell strålefare, samt på lager eller oppbevaringssteder for radioaktive kilder. For radioaktiv stråling og laser finnes standardiserte fareskilter. Bestemmelsen åpner for å stille krav til advarselsmerking for alle typer stråling, f.eks skilting om at UV-lys i laboratorier må slås av på dagtid når det oppholder seg personer der.

  • Opplysninger til berørte personer og allmenheten om strålebruk og strålevern. Krav kan knytte seg både til skriftlig og muntlig opplysning eller veiledning. Bestemmelsen er eksempelvis relevant for solstudioer, der det i dag stilles krav om skriftlige oppslag med opplysninger vedrørende helserisiko, anbefalte solingstider m.v.

Bokstav d). Det vises til proposisjonens punkt 6.5. Bestemmelsen gir hjemmel til å fastsette utfyllende forskrifter om overvåkning av strålenivåer. Det kan blant annet stilles krav om måling i lokaler, måling av personeksponering, måling ved utpassering etter arbeid eller opphold i lokale der det befinner seg radioaktive kilder m.v. Bestemmelsen gir hjemmel for å fastsette krav til anvendelse av persondosimetre. Bestemmelsen omfatter også måling av hensyn til miljø, og gir adgang til å stille krav til måling av eventuelle utslipp til vann, jord og luft.

Bokstav e). Det vises til proposisjonens punkt 6.4. Dette gjelder i utgangspunktet for enhver type stråling, jfr. definisjonen i § 3 bokstav a), men det er i dag for ioniserende stråling at dosegrenser er mest anvendt. Dosegrenser kan differensieres for den enkelte type stråling, og det kan fastsettes særskilte grenser for eksempel for ungdom, jfr. loven § 8, og for særskilte situasjoner som redningsoperasjoner, jfr. loven § 17.

Bokstav f). Bokstaven gir hjemmel for å fastsette utfyllende reguleringer knyttet til transport av strålekilder. Dette gjelder fortrinnsvis radioaktive kilder. For klarhetens del er det påpekt at dette også gjelder radioaktivt avfall og utstyr som inneholder radioaktive kilder.

Bokstav g). Hjemmelen gir adgang til å stille krav til at det ved reparasjon og vedlikehold av apparater og utstyr eller ved bygningsmessige endringer, sørges for at stråleverntiltak blir tilbakeført til tilfredsstillende nivå. Dette innebærer eksempelvis at skjerming innebygd i apparater, innredning eller konstruksjoner ikke fjernes eller erstattes av mindreverdige løsninger. Slike krav kan rettes til installatører og andre med ansvar for montering eller gjennomføring av bygningsmessige endringer i lokaler eller rom der stråling anvendes.

Til § 13

Det vises til utdypende kommentarer i de generelle motiver i proposisjonens punkt 7.8. Bestemmelsen går foran § 5 for så vidt angår forsvarlighet ved selve den medisinske strålebruk. Lovens alminnelige forsvarlighetskrav gjelder imidlertid for den aktivitet ved f.eks sykehus eller forskningsinstitusjon som ikke gjelder selve den medisinske strålebruk, men angår de allmenne krav til vern av ansatte, hensyn til miljø m.v.

Første ledd. Dette leddet inneholder et grunnleggende krav for medisinsk strålebruk. I begrepet «medisinsk anerkjente og forsvarlige undersøkelses- og behandlingsmetoder» ligger det at medisinsk strålebruk skal ligge innenfor det som etter den alminnelig rådende faglig forståelse, er forsvarlig ut i fra den bestående kunnskap. Innholdet i begrepet er skjønnsmessig, og kan variere i pakt med utviklingen, men også forholdene på stedet. Innholdet i begrepet er utdypet i proposisjonens punkt 7.8.5. Hensynet til strålevern inngår som en integrert del av hva som er medisinsk anerkjent og forsvarlig. I formuleringen av loven § 13 første ledd har departementet for å presisere dette gjort en tilføyelse som klargjør at strålevern er en integrert del.

Annet ledd. Dette leddet ivaretar grunnprinsippet om berettigelse. Begrepet berettigelse er utdypet i proposisjonens punkt 7.1.4, og innholdet av vurderingen på området medisinsk strålebruk er omtalt i proposisjonens punkt 7.8.5.

Tredje ledd. Leddet uttrykker optimaliseringsprinsippet. Det vises til utdypende forklaring av dette i proposisjonens punkt 7.1.4 og 7.8.5.

Fjerde ledd. En rekke faktorer ved utstyr for doseberegning, stråleavgivende apparatur og annet kan medføre at den reelt avgitte dose avviker fra den beregnede og tilsiktede stråledose. For å sikre samsvar mellom den beregnede og den avgitte dose skal virksomheten jevnlig etterprøve dette, m.a.o. kalibrere. Hva som ligger i begrepet «jevnlig» er gjenstand for et skjønn.

Femte ledd. Dette leddet gir departementet en hjemmel til å fastsette utfyllende og presiserende bestemmelser om de forhold som omfattes av bestemmelsen, slik at det ved behov kan klargjøres eksempelvis hvem som er faglig ansvarlig i det enkelte tilfelle, hvilke hensyn som skal vektlegges ved berettigelsesvurderingen m.v.

Til § 14

Det vises til omtale i de generelle motiver i proposisjonens punkt 7.8.5.

Til § 15

Det vises til proposisjonens punkt 7.4.

Første ledd. Bestemmelsen fastsetter ingen konkret planleggingsplikt, men gir departementet adgang til å treffe vedtak som pålegger slik plikt. Myndigheten til å treffe slikt vedtak kan delegeres. Vedtaket kan treffes enten i form av forskrifter eller i form av enkeltvedtak. Det siste vil være aktuelt for særskilt planleggingsplikt som bare er aktuelt for en, eller en avgrenset krets av virksomheter. Enkeltvedtak kan f.eks. være mest anvendelig dersom det pålegges plikt til å varsle virksomheter i lokalområdet om særskilte risiki, da det er få virksomheter i Norge som har risikopotensiale som kan medføre virkninger utenfor virksomheten selv. Planleggingsplikter kan knyttes både til uhell og ulykker. Det er dermed stort spenn mellom de typer hendelser som kan bli gjenstand for planleggingsplikt. I skadeforebyggende og eventuelt skadebegrensende øyemed kan det treffes vedtak om å forhåndsvarsle f.eks. brannvesen, politi og tilsynsmyndigheter om særskilte risiki ved virksomheten, samt plikt til å varsle dersom uhell eller ulykke har oppstått.

Annet ledd. Virksomheter som på grunn av sin beliggenhet eller naboskap til annen virksomhet kan bli rammet av følgene fra uhell eller ulykker, som oppstår i nærområdet, kan i medhold av dette leddet pålegges en selvstendig plikt til planlegging, f.eks. utarbeidelse av evakueringsplan. Særlig kan dette være aktuelt for barnehager, skoler og annen virksomhet der mange personer arbeider eller samles. Det er kun et fåtall virksomheter der det er en risiko for ulykker, som kan gi betydelig og akutt påvirkning av de nære omgivelser, og tilsvarende et lavt antall steder der planleggingsplikt, som hjemlet i dette leddet, er aktuelt.

Til § 16

Det vises til proposisjonens punkt 7.3. Bestemmelsen er utformet med sikte på å etablere et rettslig grunnlag for den etablerte atomulykkeberedskapen.

Første ledd. Kongen tillegges oppgaven med å organisere en atomulykkeberedskap. I kraft av organisasjonsmyndigheten er det opp til Kongen å fastsette hvordan dette skal skje.

Annet ledd. Leddet gir Kongen hjemmel til å pålegge statlige og kommunale organer å utøve sin lovpålagte myndighet på en bestemt måte, selv om instruksjonsmyndighet ikke foreligger. Den myndighet Kongen tillegges, er begrenset til akuttfasen av en atomulykke, dvs den tidsfasen der behovet for raske skadebegrensende beslutninger gir grunn til å fravike normalforvaltningen. Myndigheten er begrenset til fem hovedtiltak. For det første: fire dosereduserende tiltak i form av:

  • adgangsbegrensning til områder,

  • evakuering,

  • sikring av næringsmidler,

  • beskyttelse av dyr.

For det andre pålegg til private og offentlige virksomheter om å gjennomføre analyser og innhente opplysninger for beredskapsorganisasjonens vurdering av situasjonen .

Tredje ledd. Her foreligger hjemmel for delegasjon av beslutningsmyndighet til særskilt statlig organ. Kriseutvalget ved atomulykker har i dag slik myndighet, men ordlyden er ikke til hinder for at delegasjon kan skje til andre statlige organer.

Fjerde ledd pålegger enhver etat eller offentlig organ med oppgaver i atomulykkeberedskapen å følge de samordnede planer som utarbeides for beredskapsformål.

Femte ledd innebærer ikke at slik plikt foreligger, men at den kan innføres. Hjemmelen gjelder kun for personer med sentrale beredskapsoppgaver. Dette avgrenser den personkrets som kan pålegges slike plikter. Det kan ikke pålegges enhver som deltar i eller har en oppgave i beredskapsorganisasjon.

Til § 17

Det vises til proposisjonens punkt 7.5.

Til § 18

Det vises til de generelle vurderinger i proposisjonens punkt 8.1 og 8.2.

Første ledd fastsetter at Statens strålevern er den sentrale tilsynsmyndighet. Tilsynsmyndigheten er gitt myndighet til å treffe nødvendige enkeltvedtak. Krav som stilles i lov av 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker, vil gjelde for de enkeltvedtak som treffes.

Annet ledd åpner for delegasjon av tilsynsmyndighet til andre statlige tilsynsorganer samt til kommuner. Når slik adgang til delegasjon anvendes, forutsettes dette gjort på avgrensede områder og at regelverket, som det føres tilsyn med, er så spesifisert at det ikke medfører utøvelse av et faglig skjønn som krever oppbygging av kompetanse i det utpekte tilsynsorgan. Myndighet etter annet ledd er lagt til Kongen for å unngå de begrensninger som knytter seg til sidelengs delegasjon. Som følge av adgangen til å delegere myndighet til andre forvaltningsorganer, er det klargjort at lovens håndhevingsbestemmelser (retting, stansing, tvangsmulkt) er til rådighet også for forvaltningsorganer med delegert myndighet.

Tredje ledd og fjerde ledd. Disse bestemmelsene klargjør tilsynsmyndighetens rettigheter i tilsynsøyemed. Opplysningsplikten overfor tilsynsmyndigheten er begrenset til det som er nødvendig til tilsynsformål. Se også hjemmelen i § 12 bokstav a.

Til § 19

Det vises til proposisjonens punkt 8.3 og 8.4.

Første ledd. Retting kan kreves ved manglende oppfyllelse av krav fastsatt i eller i medhold av loven. Det vil si krav i lovbestemmelser, forskrift eller eksempelvis vilkår knyttet til godkjenning. Ved pålegg om retting bør det gis rimelig tid til oppfyllelse, under hensyntagen til hvor omfattende pålegget er.

Annet ledd. Foreligger vesentlig helsefare, kan det kreves stansing. Stansing er et svært inngripende virkemiddel som krever en kvalifisert grad av fare. Foruten pålegg om stansing kan tilsynsmyndigheten ved vesentlig helsefare beslaglegge stoffer eller utstyr. Dette kan være aktuelt der vedkommende fysiske eller juridiske person mangler kunnskap til selv å avverge videre helsefare. Dersom virksomhet mangler godkjenning, kan stansing kreves uten at vesentlig helsefare foreligger. Krav om stansing på dette grunnlaget er motivert i at alle skal forholde seg til godkjenningsplikter. Ved at loven sier «kan», er det tilsynsmyndigheten som avgjør om stansing skal pålegges. Eksempelvis kan det også kreves retting dersom godkjenning mangler, slik at virksomhet ikke må stanse, for så igjen å starte.

Tredje ledd. Dersom det fremstår som nødvendig å fysisk gjennomtvinge stansing eller beslag for å avverge videre fare, er dette å anse som en faktisk handling som politiet er gitt hjemmel til å kunne bistå med. Dette harmonerer med bestemmelsene i kapittel 13, særlig § 13-2, i alminnelig tjenesteinstruks for politiet, fastsatt ved kronprinsreg. resolusjon av 22. juni 1990. Også representant for tilsynsmyndigheten kan fysisk gjennomføre stansing, dersom det fremstår som helt nødvendig.

Til § 20

Det vises til proposisjonens punkt 8.6.

Bestemmelsen gjelder enhver vare som kan medføre helserisiko på grunn av stråling. Forbud kan rettes mot ethvert ledd i import- eller omsetningskjeden. Import- eller omsetningsforbud kan fastsettes i form av enkeltvedtak eller forskrift. Tollvesenet kan med hjemmel i tolloven håndheve importforbud fastsatt med hjemmel i loven her. Dersom import- eller omsetningsforbud kommer i konflikt med avtaler om fri bevegelighet av varer, jfr. EØS-avtalen, må det tas hensyn til de prinsipper som EØS-avtalen fastlegger. For andre avtaler som Norge er tilsluttet, eksempelvis WTO-avtalen, vil disse avtalers prinsipper tilsvarende måtte legges til grunn, slik at forbud ikke fastsettes i strid med folkerettslig avtale. Hjemmelen gjelder etter sin ordlyd ethvert produkt eller vare, men er ikke forutsatt anvendt når annen lovgivning finnes. Bl.a. vil omsetningsforbud for næringsmidler forurenset med radioaktivitet reguleres av næringsmiddellovgivningen, jfr punkt 9.6. Når det gjelder legemidler, må det på samme måte forutsettes at adgangen til å nedlegge omsetningsforbud er uttømmende regulert i legemiddellovgivningen, jfr. punkt 9.8.

Til § 21

Bakgrunnen for bestemmelsen og innholdet i første og annet ledd fremgår av proposisjonens punkt 8.5.

Tredje ledd. I de forskrifter departementet fastsetter, kan det blant annet fastsettes regler om når det er hensiktsmessig å ilegge engangsmulkt og når løpende tvangsmulkt bør benyttes, bestemmelser om beregning av mulktens størrelse, gjentatt tvangsmulkt, beregning av forfallsfrister, inndrivelse og lignende. Vedtak om tvangsmulkt er enkeltvedtak som kan påklages. Lov av 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker gjelder.

Til § 22

Det vises til proposisjonens punkt 8.7. Bestemmelsen fastsetter at enkeltvedtak kan påklages og hvem som er klageorgan. For klagebehandling gjelder for øvrig reglene i lov av 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker.

Første ledd. Sosial- og helsedepartementet er det departement som er nærmest overordnet Statens strålevern, og er dermed klageinstans for vedtak truffet av Statens strålevern, jfr. forvaltningsloven § 28.

Annet ledd. Dersom adgangen etter lovens § 18 annet ledd benyttes til å delegere avgrenset tilsyns- og vedtaksmyndighet til andre statlige organer, er det forutsatt at den etablerte klagevei kan benyttes, slik at normalforvaltningen endres minst mulig. Klageregelen er derfor en tilpasning av hovedregelen for klagebehandling fastsatt i forvaltningsloven § 28. Når myndighet er delegert andre forvaltningsorganer, er det forutsatt at Statens strålevern kan bistå disse med faglige vurderinger i forbindelse med klagebehandling, men dette antas unødvendig å uttrykke i loven. Muligheten for faglig bistand gjelder både ved klageorganets og underinstansens behandling av saken.

Tredje ledd. Dersom myndighet delegeres til kommunestyret, skal klage over kommunens vedtak følge den samme klageregel som er etablert i lov om helsetjenesten i kommunene § 4a-12. Klage på vedtak truffet av kommunen skal, uansett om myndigheten er utøvet av kommunestyret eller er delegert videre til annen kommunalt organ, avgjøres av fylkesmannen. Fylkesmannen skal innhente uttalelse fra fylkeslegen, som vil være medisinsk faglig rådgiver for fylkesmannen i saker av denne art. Statens strålevern står, som nevnt ovenfor under annet ledd, til rådighet som faglig rådgiver.

Til § 23

Det vises til begrunnelsene i proposisjonens punkt 8.8.

Den alminnelige strafferamme for overtredelse er fastsatt til bøter eller fengsel i inntil 3 måneder. Medvirkning er straffbart. Skyldkravet er forsett eller uaktsomhet. Det foreligger et straffeskjerpelsesalternativ der fengsel i inntil 2 år kan anvendes, når overtredelsen har eller kunne ha medført alvorlig fare for helse eller miljø. Strafferammen på 2 år medfører at overtredelse av annet ledd er å anse som forbrytelse. En prosessuell følge av at overtredelse er en forbrytelse, er at statsadvokaten avgjør spørsmålet om tiltale, jfr. straffeprosessloven § 66. I bestemmelsens tredje ledd en det tatt inn en særskilt og begrensende påtaleregel, slik at offentlig påtale bare skjer etter begjæring av tilsynsmyndigheten, dersom overtredelsen bare har ført til ubetydelig skade eller ulempe. Regelen er tatt inn for å begrense og hindre at overtredelser av mindre alvorlig art, eksempelvis overtredelse av bestemmelser som har karakter av ordensregler eller som ikke har hatt vesentlige følger, straffeforfølges uten at det er noe vesentlig grunnlag for det. Tilsynsmyndigheten vil på bakgrunn av sin særskilte kompetanse være nærmest til å kunne avgjøre dette spørsmålet. Et vesentlig moment for at tilsynsmyndigheten får slik myndighet, er at den har mulighet til isteden å anvende sine administrative virkemidler, dvs gi pålegg om retting, tvangsmulkt og lignende. I forbindelse med den særskilte påtaleregel vises det også til straffeprosessloven § 229 som innebærer at når påtalemyndigheten antar at det er foretatt en straffbar handling, skal den straks bringe de foreliggende opplysningene til tilsynsmyndighetens kunnskap, for at denne kan ta standpunkt til om påtale skal begjæres.

I mange tilfeller vil årsaken til en overtredelse være mangelfull organisering, opplæring, kumulative feil, eller andre såkalte systemfeil. Dersom en overtredelse skyldes forhold virksomheten som sådan må ta ansvar for, anser departementet det naturlig å anvende de alminnelige bestemmelser om foretaksstraff i straffeloven § 48 a og § 48 b, selv om det for så vidt kan klarlegges hvilke enkelthandlinger som har ledet til overtredelsen.

Til § 24

Når loven trer i kraft, oppheves røntgenloven i sin helhet.

Annet ledd innebærer at alt øvrig regelverk forblir gjeldende inntil det erstattes og oppheves av nytt regelverk. Også alle godkjenningsvedtak og lignende etter tidligere lov forblir dermed gjeldende. Som følge av ny lov vil det være grunnlag for å gå igjennom og revidere forskrifter og annet regelverk, som i dag blant annet lider av formmangler. Det vises til proposisjonens punkt 6.11.

Til § 25

Det vises til proposisjonenens kapittel 10.

Til forsiden