Prop. 1 S (2012–2013)

FOR BUDSJETTÅRET 2013 — Utgiftskapitler: 600–667, 2470, 2541–2542, 2620–2690 Inntektskapitler: 3600–3642, 5470, 5571, 5607, 5701–5705

Til innholdsfortegnelse

Del 1
Innledende del

1 Regjeringens mål for arbeids- og velferdspolitikken

Arbeid til alle er et hovedmål for Regjeringen. For den enkelte er arbeid en kilde til inntekt, økonomisk trygghet, selvrespekt og selvrealisering. Samtidig vil høy sysselsetting bidra til å sikre velferdsstaten, utjevne økonomiske og sosiale forskjeller og forebygge fattigdom.

Rettferdig fordeling og utjamning er grunnleggende verdier for Regjeringen. En sterk offentlig sektor har vært og er en forutsetning for utjamning og likeverdige vilkår for alle. Frivillig sektor spiller en viktig rolle i velferdssamfunnet og Regjeringen vil videreutvikle samarbeidet med ideelle organisasjoner.

Økonomisk politikk, næringspolitikk, distriktspolitikk, utdanningspolitikk og arbeids- og velferdspolitikk må bidra sammen for å nå målet. Det skal lønne seg å jobbe. Samtidig må de som trenger det, få bistand til å komme i arbeid og gis økonomisk trygghet.

Et arbeidsliv for alle forutsetter et godt arbeidsmiljø uten sosial dumping. Arbeidsmiljøet må bidra til god helse og arbeidsevne gjennom hele yrkeslivet, noe som også gjør at flere kan delta lengre i arbeidslivet.

Avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv er videreført og videreutviklet i samarbeid med partene i arbeidslivet. Oppfølging av avtalen og andre tiltak for å forebygge utstøting og fremme inkludering vil være høyt prioritert i årene fremover.

Arbeidsmarked

Personer som står utenfor arbeidslivet kan ha behov for bistand som styrker deres muligheter til å få eller beholde arbeid. Utsatte grupper som ungdom, innvandrere og personer med nedsatt arbeidsevne krever særskilt oppmerksomhet. Det samme gjelder personer med nedsatt funksjonsevne som møter ulike barrierer på vei inn i arbeidslivet.

En aktiv arbeidsmarkedspolitikk skal bidra til å redusere risikoen for langvarig ledighet og varig utstøting fra arbeidslivet.

Arbeidsmarkedspolitikken skal også bidra til å sikre et tilstrekkelig tilbud av kvalifisert arbeidskraft som kan formidles til ledige stillinger, slik at bedrifter raskt får dekket sine rekrutteringsbehov.

Rammene for arbeidsmarkedspolitikken påvirkes av andre politikkområder, som helse- og utdanningspolitikken. Regjeringen vil, gjennom et nært samarbeid mellom de ulike politikkområdene, bidra til og støtte opp om målet om høy yrkesdeltakelse.

Økonomisk og sosial trygghet

Regjeringen vil føre en politikk for å utjevne økonomiske og sosiale forskjeller i samfunnet. Regjeringen vil bekjempe fattigdom ved å gi alle mulighet til å delta i arbeidslivet og ved å styrke de offentlige velferdsordningene. Regjeringen vil bedre livsbetingelsene og mulighetene for den delen av befolkningen som har de laveste inntektene og de dårligste levekårene, og legge særlig vekt på barns behov når det gjelder tiltak mot fattigdom.

Regjeringen vil legge til rette for at alle barn og unge gis muligheter til å utvikle seg og delta i samfunnet uavhengig av foreldrenes økonomiske og sosiale situasjon.

Regjeringen vektlegger et bredt forebyggende perspektiv gjennom å bidra til å endre forhold som skaper og opprettholder fattigdom i oppvekstmiljø, utdanningssystem, innenfor arbeidsmarked og arbeidsliv og innenfor velferdsordningene. Det skal være en særlig innsats rettet mot de som er avhengige av rusmidler og deres pårørende.

Arbeidstakerrettigheter og et godt arbeidsmiljø

Regjeringen vil sikre og styrke arbeidstakernes rettigheter og føre en ambisiøs politikk for et godt arbeidsmiljø både i privat og offentlig sektor. Gode arbeidsvilkår og et godt arbeidsmiljø er viktige verktøy for å oppnå målet om at så mange som mulig skal delta i arbeidslivet. Hvordan den enkelte har det på jobben, forholdet til kollegaer, ledere og arbeidsgiver, og balansen mellom arbeid og fritid har mye å si for livskvaliteten. Alle skal oppleve sin deltaking i arbeidslivet som god og meningsfull. Gode arbeidsforhold – og et godt arbeidsmiljø – fremmer god helse, høy produktivitet, læringsvilkår og kompetanse hos arbeidstakerne, og kan ofte være en forutsetning for god verdiutvikling og innovasjonskultur i virksomhetene.

Et godt samarbeid mellom partene i arbeidslivet og offentlige myndigheter legger grunnlaget for et velfungerende arbeidsliv. Dette er også viktig i arbeidet for at seniorene skal ha arbeidslyst og arbeidsevne til å stå lenger i arbeid, og slik kunne bidra til å løse de store arbeidskraftbehovene i framtida.

Å legge til rette for gode og trygge arbeidsvilkår er et viktig virkemiddel i regjeringens samlede strategi for et inkluderende arbeidsliv. Regjeringen ønsker å videreføre arbeidet for et mer inkluderende arbeidsliv i nært samarbeid med partene i arbeidslivet.

Et anstendig og velregulert arbeidsliv uten sosial dumping er avgjørende både for den enkelte arbeidstaker og for at seriøse virksomheter ikke skal tape i konkurranse med useriøse. Dette er også en viktig premiss for styringen av norsk økonomi. Tiltakene i Regjeringens handlingsplaner mot sosial dumping skal følges opp og evalueres. Innsatsen mot useriøse aktører i utsatte bransjer skal styrkes i nært samarbeid med bransjene selv.

Arbeids- og velferdsforvaltningen

Arbeids- og velferdsforvaltningen skal legge til rette for realisering av et velfungerende arbeidsmarked og bidra til å innfri Regjeringens mål om arbeid til alle.

NAV-reformen la grunnlaget for en helhetlig, effektiv og brukerrettet arbeids- og velferdsforvaltning. For Regjeringen er det en sentral målsetting at arbeids- og velferdsforvaltningen gjennom et likeverdig samarbeid mellom kommune og stat videreutvikles for å få flere i arbeid og aktivitet og færre på stønad. Arbeids- og velferdsforvaltningen skal fremme overgang til arbeid og aktiv virksomhet, møte det enkelte mennesket med service og respekt og bidra til sosial og økonomisk trygghet.

Folketrygd og pensjon

Regjeringen vil trygge framtidens pensjoner slik at den enkelte skal ha sikkerhet for en god pensjon. Folketrygdens alderspensjon skal gi et rimelig inntektsnivå i forhold til tidligere inntekt. Samtidig skal personer uten eller med liten tilknytning til arbeidsmarkedet få en god grunnsikring i alderdommen.

På bakgrunn av to brede forlik i Stortinget har Regjeringen reformert folketrygdens alderspensjon. Den nye alderspensjonen stimulerer til arbeid, og bidrar til å sikre bærekraften i den norske velferdsstaten. Samtidig sikres de med lav pensjonsopptjening en god minsteytelse.

Regjeringen vil at folketrygdens øvrige ytelser og pensjoner fra andre ordninger skal støtte opp under målet med pensjonsreformen. Regjeringens forslag til ny uføretrygd fra folketrygden ble vedtatt av Stortinget i 2011. Ny uføretrygd vil legge bedre til rette for å kombinere ytelsen med arbeidsinntekt på en fleksibel måte.

2 Profil og satsingsområder

2.1 Samlet budsjettforslag fordelt på programområder og programkategorier

     

mill. kr

Betegnelse

Saldert budsjett 2012

Forslag 2013

Pst. endr. 12/13

Programområde 09 Arbeid og sosiale formål

09.00 Administrasjon

408,2

428,0

4,8

09.10 Administrasjon av arbeids- og velferdspolitikken

10 808,0

11 731,9

8,5

09.20 Tiltak for bedrede levekår m.v.

287,4

290,7

1,1

09.30 Arbeidsmarked

7 523,3

7 575,6

0,7

09.40 Arbeidsmiljø og sikkerhet

829,3

882,6

6,4

09.50 Pensjoner m.v. under Statens pensjonskasse

10 830,3

10 055,4

-7,2

09.60 Kontantytelser

3 229,7

3 015,6

-6,6

Sum før lånetransaksjoner

33 916,2

33 979,8

0,2

Lånetransaksjoner

15 200,0

21 000,0

38,2

Sum Arbeid og sosiale formål

49 116,2

54 979,8

11,9

Programområde 29 Sosiale formål, folketrygden

29.20 Enslige forsørgere

3 802,2

3 638,3

-4,3

29.50 Inntektssikring ved sykdom, arbeidsavklaring og uførhet

134 968,6

136 009,0

0,8

29.60 Kompensasjon for merutgifter ved nedsatt funksjonsevne m.v.

8 852,5

9 031,6

2,0

29.70 Alderdom

146 027,0

162 208,0

11,1

29.80 Forsørgertap m.v.

2 704,5

2 479,5

-8,3

29.90 Diverse utgifter

380,0

460,0

21,1

Sum før lånetransaksjoner

296 734,8

313 826,4

5,8

Lånetransaksjoner

0,0

0,0

0

Sum Sosiale formål, folketrygden

296 734,8

313 826,4

5,8

Programområde 33 Arbeidsliv, folketrygden

33.30 Arbeidsliv

12 124,0

12 005,0

-1,0

Sum før lånetransaksjoner

12 124,0

12 005,0

-1,0

Lånetransaksjoner

0,0

0,0

0

Sum Arbeidsliv, folketrygden

12 124,0

12 005,0

-1,0

Sum Arbeidsdepartementet

357 975,0

380 811,2

6,4

Arbeidsdepartementets samlede budsjettforslag for 2013 er på 380,8 mrd. kroner. Budsjettforslaget innebærer en samlet vekst i utgiftene på om lag 22,8 mrd. kroner, eller 6,4 pst. sammenlignet med saldert budsjett 2012. Budsjettforslag 2013 for de G-regulerte ytelsene beregnes med gjeldende regulering fra 1. mai 2012. Det betyr at neste års trygdeoppgjør ikke hensyntas i anslagene. 2013-effekten av inneværende års trygdeoppgjør fra 1. mai 2012 utgjør om lag 9,0 mrd. kroner, og antatt lønns- og prisvekst for 2013 om lag 2,7 mrd. kroner av økningen fra saldert budsjett 2012 til budsjettforslaget for 2013. Til sammen utgjør dette om lag 11,7 mrd. kroner. Dette innebærer en økning i bevilgningene ekslusiv G-regulering, lønns- og prisvekst på om lag 11,4 mrd. kroner eller 3,1 pst. Økningen skyldes i hovedsak økte utgifter til alderspensjon.

Folketrygdens ytelser

Folketrygdens utgifter under Arbeidsdepartementet utgjør 325,8 mrd. kroner, eller om lag 86 pst. av de samlede utgiftene i 2013. Dette er 17,0 mrd. kroner høyere enn i saldert budsjett 2012.

Realveksten1 i folketrygdens stønadsordninger i 2013 er anslått til 11,4 mrd. kroner eller 3,6 pst. Det er utgiftene til alderspensjon som vokser mest. Alderspensjon målt i fast G er anslått å øke med 9,7 mrd. kroner eller 6,3 pst. En oversikt over realveksten for sentrale ytelser i folketrygden under Arbeidsdepartementet er gitt i tabellen Utviklingen i viktige ytelser under folketrygden- realvekst i 2013- kroner på side 40.

2.2 Satsinger og hovedprioriteringer

Hovedprioriteringene i budsjettforslaget fra Arbeidsdepartementet for 2013 er:

  • En aktiv arbeidsmarkedspolitikk

  • En arbeids- og velferdsforvaltning som skal bygge opp under målene for NAV-reformen og pensjonsreformen

  • Tiltak for et mer inkluderende og anstendig arbeidsliv

I det følgende gis en overordnet omtale av de viktigste satsingene og prioriteringene på Arbeidsdepartementets ansvarsområde.

2.2.1 Arbeidsmarkedspolitikken

Deltakelse i arbeidslivet er viktig for den enkeltes inntekt, og for muligheten til å utnytte evner og ressurser. Arbeidsmarkedspolitikken skal bidra til at ledige jobber blir besatt av personer med nødvendige kvalifikasjoner. Regjeringen arbeider målrettet med sikte på at flere skal komme i arbeid, hindre utstøting av arbeidstakere og legge til rette for at eldre arbeidstakere motiveres til å være lenger i arbeidslivet. De arbeidsrettede virkemidlene skal bidra til at arbeidsledige lettere kan fylle de ledige jobbene. Personer med nedsatt arbeidsevne som har behov for arbeidsrettet bistand, skal få tilbud om nødvendig individuell veiledning og tilrettelegging, slik at de raskere kan komme tilbake til arbeidslivet.

For å dekke etterspørselen etter arbeidskraft fremover, er Regjeringens hovedstrategi å mobilisere ubenyttede arbeidskraftsressurser som finnes blant ledige, personer med nedsatt arbeidsevne og personer som står utenfor arbeidsstyrken. Arbeidsinnvandring er et supplement for å dekke behovet for arbeidskraft.

Innenfor bevilgningen til arbeidsmarkedstiltak har Arbeids- og velferdsetaten mulighet til å benytte et bredt spekter av tiltak tilpasset den enkeltes behov. Det legges opp til et tiltaksnivå på om lag 70 700 plasser i gjennomsnitt i 2013, jf. omtale under kap. 634, post 76 Tiltak for arbeidssøkere og post 77 Varig tilrettelagt arbeid. Dette er om lag samme samlede tiltaksnivå som i 2012. Av tiltaksplassene vil om lag 16 000 benyttes overfor ledige, og om lag 54 700 for personer med nedsatt arbeidsevne. I tillegg vil regjeringen opprette 150 tiltaksplasser for personer med nedsatt arbeidsevne tilknyttet et nytt forsøk med lønnstilskudd for arbeidsgivere som ansetter personer som har rett til arbeidsavklaringspenger.

Regjeringen styrker innsatsen for personer med nedsatt arbeidsevne med om lag 500 plasser sammenlignet med 2012, hvorav 100 plasser til varig tilrettelagt arbeid. Det høye antallet personer med nedsatt arbeidsevne tilsier at det fortsatt vil være et stort behov for arbeidsrettet bistand for denne gruppen i 2013.

Tiltaksnivået for ledige reduseres med om lag 1 000 plasser sammenlignet med 2012. Reduksjonen i tiltaksnivået for ledige må ses i sammenheng med et godt arbeidsmarked.

Ungdom, innvandrere fra land utenfor EØS-området, langtidsledige og personer med nedsatt arbeidsevne er utsatte grupper på arbeidsmarkedet og skal prioriteres ved inntak til arbeidsmarkedstiltak. Regjeringen vil videreføre satsingen på utsatte grupper, jf. nærmere omtale under resultatområde 2, delmål 1.

Arbeidsmarkedstiltakene varig tilrettelagt arbeid (VTA) og produksjonsverksted foreslås tatt ut av kap. 634 post 76 Tiltak for arbeidssøkere og finansiert på egen post under samme kapittel, post 77 Varig tilrettelagt arbeid. Dette gjøres for å sikre dem som skal ha varig tilrettelegging større forutsigbarhet. Tiltakene for personer med nedsatt arbeidsevne vil fordeles på 45 500 plasser under post 76 Tiltak for arbeidssøkere, og 9 200 plasser under post 77 Varig tilrettelagt arbeid.

Regjeringen ønsker å gjøre ordningen med overgangsstønad for enslige forsørgere mer arbeidsrettet. Enslige forsørgere kan i dag motta ubegrenset antall treårsperioder med overgangsstønad dersom de får nye barn. Gjentatte treårsperioder på stønad bidrar i liten grad til å underbygge målet om selvforsørgelse. Regjeringen foreslår derfor å begrense varigheten på nye perioder med overgangsstønad til barnet får rett til barnehageplass. Etter gjeldende regler kan det gis stønad også i tilfeller hvor den enslige forsørgeren selv har sagt opp arbeidet. Regjeringen foreslår å innføre vilkår om uforskyldt ledighet for rett til overgangsstønad. Begge endringene foreslås iverksatt fra 1. januar 2013, gjeldende for nye tilfeller.

I 2010 ble det opprettet et utvalg som skulle gjennomgå og vurdere skjermede virksomheters plass i arbeidsmarkedspolitikken og det arbeidsrettede tilbudet til brukere med nedsatt arbeidsevne. Utvalget leverte sin utredning, NOU 2012: 6, Arbeidsrettede tiltak, i februar 2012. Utvalget står samlet bak flere forslag til endringer, men deler seg samtidig i sentrale spørsmål. Arbeidsdepartementet vil behandle og følge opp utvalgets anbefalinger, bl.a. i lys av de mange høringsuttalelsene som har kommet etter at utredningen ble sendt på en bred høring.

Forsøk med arbeidsavklaringspenger som lønnstilskudd

Det vil i 2013 bli iverksatt forsøk i Hordaland, Oslo, Vest-Agder og Østfold med tilskudd til arbeidsgivere som ansetter personer som har rett til arbeidsavklaringspenger. Unge mottakere av arbeidsavklaringspenger skal prioriteres. 16 pst. av mottakerne av arbeidsavklaringspenger er under 30 år. De fleste har liten eller ingen arbeidserfaring. Regjeringen forventer at dette forsøket sammen med Jobbstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne skal bidra til at flere unge får en varig forankring i arbeidslivet. Deltakelse vil også være aktuelt for andre aldersgrupper når dette er hensiktsmessig. Tiltaksdeltakerne skal kunne jobbe heltid eller deltid i inntil tre år og skal kunne være midlertidig ansatt i denne perioden. Arbeidstaker og arbeidsgiver skal få tett oppfølging av Arbeids- og velferdsetaten. Dette kommer i tillegg til oppfølgingsansvaret som etaten allerede har for mottakere av arbeidsavklaringspenger. Det forventes at tiltaket vil bidra til å bygge opp kompetansen i forvaltningen på oppfølging og avklaring og gi økt kunnskap om tilretteleggingsbehov for denne gruppen. Videre vil kunnskap om rekruttering av deltakere og arbeidsgivere være sentralt, herunder om terskelen for å ta inn personer med nedsatt arbeidsevne i ordinære virksomheter senkes, og hvilke faktorer som er avgjørende for om deltakerne kommer over i ordinært arbeid på heltid eller deltid. Forsøket starter opp i 2013 og vil gå over fem år. Det legges opp til at 300 deltakere vil komme inn på ordningen i løpet av 2013. Den øvre rammen for antall deltakere er 500. Regjeringen foreslår å opprette 150 tiltaksplasser til forsøk med lønnstilskudd for arbeidsgivere som ansetter personer med rett til arbeidsavklaringspenger.

Jobbstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne

Jobbstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne ble iverksatt i 2012, og regjeringen foreslår at strategien videreføres i 2013. Hovedmålgruppen for strategien er uforandret fra 2012, og omfatter aldersgruppen under 30 år.

Gjennom oppfølgingen av den nye IA-avtalen for perioden 2010-2013 har regjeringen og partene i arbeidslivet rettet større oppmerksomhet mot å øke sysselsettingen blant personer med nedsatt funksjonsevne.

Betydningen av samarbeidet med partene i arbeidslivet har stått sentralt i utarbeidelsen av jobbstrategien, og gjennomføringen er et felles ansvar for partene i arbeidslivet og Regjeringen. Partene har en viktig rolle knyttet til å realisere målene med jobbstrategien og øke sysselsettingen av unge med nedsatt funksjonsevne.

Det er i den enkelte virksomhet og på den enkelte arbeidsplass at inkluderingen finner sted. Skal flere komme i arbeid, må flere virksomheter både i statlig, kommunal og privat sektor åpne dørene for unge med nedsatt funksjonsevne. Det er behov for flere virksomheter som er villige til å rekruttere unge arbeidssøkere med nedsatt funksjonsevne til faste stillinger, sommerjobber, traineeprogrammer, eller som kan stille tiltaksplasser til rådighet. I følge IA-avtalen skal partene i arbeidslivet arbeide aktivt for at enkeltvirksomheter stiller opplærings- og arbeidstreningsplasser til rådighet for personer som ikke har et arbeidsforhold, og personer som har redusert arbeids- eller funksjonsevne.

Regjeringen vil videreføre og styrke tiltak som kan øke mulighetene i arbeidslivet for målgruppen i Jobbstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne. For å øke yrkesdeltakelsen og bistå arbeidsgivere som ansetter personer med nedsatt funksjonsevne eller tilbyr praksisplasser, er det lansert en rekke tiltak, herunder tilretteleggings- og oppfølgingstiltak. Innsatsen er et supplement til regjeringens helhetlige politikk som skal bidra til et mer inkluderende arbeidsliv for utsatte grupper.

Regjeringen vil bruke statlige etater som foregangsetater som kan fungere som rollemodeller for andre virksomheter i statlig sektor når det gjelder å gi unge med nedsatt funksjonsevne økte muligheter i arbeidslivet. Foruten at virksomhetene vil forplikte seg til å ta inn unge med nedsatt funksjonsevne for å gi dem praksis og arbeidserfaring, er hensikten å utvikle erfaringer som flere virksomheter kan lære av med hensyn til rekruttering, tilpasning, tilrettelegging, arbeidsorganisering, karriereutvikling mv. Et viktig mål med arbeidet er at virksomheten legger vekt på å etablere gode rutiner for å ansette personer med nedsatt funksjonsevne. I gjennomføringen av forsøket vil det være et nært samarbeid med Arbeids- og velferdsetaten. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet vil også ta del i forsøket med sikte på å sikre god erfaringsoverføring til andre statlige virksomheter. Arbeidstilsynet og Statens Pensjonskasse er valgt ut til å være foregangsetater.

Kommunene er viktige arbeidsplasser for inkludering. Arbeidsdepartementet har, i samarbeid med KS, invitert kommunene Sandnes, Bergen, Sarpsborg og Lindesnes til å være foregangskommuner når det gjelder å inkludere flere unge med nedsatt funksjonsevne i arbeid. Samarbeidet skal ta utgangspunkt i det virkemiddelapparatet som Regjeringen stiller til rådighet gjennom jobbstrategien, og nytte tilgjengelige ressurser for at flere skal komme i jobb gjennom en systematisk og målrettet innsats. Gjennom dette arbeidet vil kommunene, i samarbeid med Arbeids- og velferdsetaten, systematisk søke å avdekke og registrere suksessfaktorer og hindringer for økt måloppnåelse. Arbeids- og velferdsetaten vil bistå kommunene med tett og god oppfølgings- og tilretteleggingsbistand.

Liksom arbeidsgiverne i privat og offentlig sektor spiller en sentral rolle i å åpne opp arbeidslivet for unge med funksjonsnedsettelser, er også funksjonshemmedes organisasjoner viktige for å bistå myndighetene og partene i arbeidslivet. Regjeringen tar sikte på å videreføre den forsterkede dialogen og samarbeidet om gjennomføringen av jobbstrategien med partene i arbeidslivet og funksjonshemmedes egne organisasjoner. Dette for å legge til rette for en best mulig gjennomføring av jobbstrategien også i 2013.

Mange av jobbstrategiens virkemidler er rettet mot å redusere arbeidsgivernes opplevde risiko med å ta inn personer fra målgruppen. Sentrale virkemidler i strategien er bruk av lønnstilskudd, oppfølging/personlig bistand og tilrettelegging.

Det vil i 2013 bli avsatt 400 nye tiltaksplasser til strategiens målgruppe. Målgruppen vil også kunne dra nytte av et forsøk med bruk av arbeidsavklaringspenger som lønnstilskudd, samt forsøket med resultatbasert finansiering knyttet til oppfølging av personer med nedsatt arbeidsevne. Forsøket med tilretteleggingstilskudd for arbeidssøkere som ble iverksatt fra 2012, vil bli videreført i 2013. Det samme gjelder bruken av tilretteleggingsgarantier og kontaktpersoner i Arbeids- og velferdsetaten. Dette innebærer tettere oppfølging av jobbstrategiens målgruppe fra Arbeids- og velferdsetaten.

Arbeids- og utdanningsreiser gjøres permanent og landsdekkende

Arbeids- og utdanningsreiser for personer med nedsatt funksjonsevne har til nå vært en forsøksordning. Regjeringen mener det er viktig å legge til rette for at personer med nedsatt funksjonsevne kan delta i arbeid og utdanning. Regjeringen foreslår derfor å gjøre arbeids- og utdanningsreiser til en permanent landsdekkende ordning fra 2013. Ordningen vil delvis finansieres gjennom frigjorte midler i forbindelse med utfasing av særfradraget for store sykdomsutgifter. For nærmere omtale av utfasingen, se Prop. 1 LS (2012-2013) Skatter, avgifter og toll 2013. Arbeids- og utdanningsreiser finansieres over en egen post 78 Tilskudd til arbeids- og utdanningsreiser under kap. 634 Arbeidsmarkedstiltak.

Satsing på særlig oppfølging av ungdom utenfor arbeid og utdanning

Regjeringen er opptatt av å hindre at ungdom blir stående utenfor arbeid og utdanning. Regjeringen forslår derfor å styrke Arbeids- og velferdsetatens arbeid med oppfølging av ungdom gjennom en satsing på 30 mill. kroner i 2013.

Mange unge har sammensatte behov, og trenger koordinert bistand fra flere ulike instanser. Dette er ressurskrevende, og det er erfaringsmessig de største NAV-kontorene som har de største utfordringene i arbeidet med oppfølging av ungdom. Regjeringen vil i 2013 opprette egne kontaktpersoner for arbeidet med oppfølging av unge utenfor arbeid og utdanning ved de største NAV-kontorene. Dette vil særlig styrke kontorenes mulighet til å tilby godt koordinert innsats for ungdom med sammensatte utfordringer. Kontaktpersoner finansieres over kap. 605 post 01 Driftsutgifter.

Garantien for ungdom under 20 år videreføres i 2013. Denne garantien skal sikre tilbud om arbeidsrettede tiltak for ungdom under 20 år som står uten arbeid eller skoleplass. Oppfølgingen av denne garantiens målgruppe kan ses i sammenheng med oppfølging av ungdom innenfor regjeringens satsing for økt fullføring i videregående opplæring, Ny GIV. Ungdom under 20 år som henvender seg på NAV-kontoret har ofte ikke fullført videregående opplæring. Ledigheten blant personer med bare grunnskole har vokst sterkt de siste tiårene, og personer med bare grunnskole har større sjanse enn andre for å motta uførepensjon, uavhengig av andre faktorer. Videregående opplæring blir en stadig viktigere forutsetning både for den enkeltes sjanse til å få en stabil tilknytning til arbeidslivet, for å dekke arbeidslivets behov for kompetanse, og for å redusere sosiale forskjeller. Innenfor Ny GIV samarbeider Arbeidsdepartementet med Kunnskapsdepartementet om å intensivere oppfølgingen av ungdom som har falt fra eller står i fare for å falle fra videregående opplæring. Samarbeid om kombinasjoner av arbeidsrettede tiltak fra Arbeids- og velferdsetaten og opplæring fra fylkeskommunen skal bidra til å hindre at ungdom faller ut av utdanning og arbeidsliv og hjelpe flere til å fullføre videregående opplæring. Prosjektperioden for Ny GIV varer ut 2013.

Oppfølgingsgarantien og tiltaksgarantien for ungdom i alderen 20-24 år har lenge vist svak måloppnåelse. En gjennomgang av garantiordningene viste at de ikke er godt nok tilpasset Arbeids- og velferdsetatens metodikk for oppfølging av arbeidssøkere, bl.a. ved at de ikke tar nok hensyn til prinsippet om at det er individuelle behov som skal ligge til grunn for den bistanden som gis. På bakgrunn av dette vil Regjeringen endre innretningen på garantiordningene for ungdom i denne aldersgruppen i 2013. Dagens oppfølgingsgaranti og tiltaksgaranti for arbeidsledig ungdom 20-24 år erstattes med garantier for ungdom som har et reelt behov for bistand for å komme i arbeid. Unge som ikke har behov for bistand for å komme i arbeid har plikt til selv å ta ansvar og komme i arbeid eller utdanning ved egen hjelp. Ungdom som har behov for bistand for å komme i arbeid, har rett til bistand tilpasset den enkeltes behov. Målgruppen for garantiordningene skal også omfatte ungdom med nedsatt arbeidsevne og ungdom med nedsatt funksjonsevne.

Personer som har behov for bistand for å komme i arbeid får oppfølgingsvedtak om «situasjonsbestemt innsats» dersom arbeidsevnen ikke er nedsatt. Dersom arbeidsevnen er nedsatt og personen har behov for bistand for å komme i arbeid, fattes det vedtak om «spesielt tilpasset innsats». Begge disse gruppene har i dag rett til å delta i utformingen av en aktivitetsplan for hvordan den enkelte skal komme i arbeid. Aktivitetsplanen kan inneholde både statlige og kommunale virkemidler. Endringene i garantiordningene innebærer bl.a. at ungdom som har fått et oppfølgingsvedtak på NAV-kontoret om at personen ikke har nedsatt arbeidsevne, men har behov for bistand for å komme i jobb (situasjonsbestemt innsats), skal ha en godkjent aktivitetsplan innen en måned. Fra 1. januar 2013 vil Arbeids- og velferdsetaten forberede og begynne arbeidet med dette, men grunnet behov for utvikling av styringsstatistikk, kan denne garantien først iverksettes fra 2. halvår 2013.

Blant ungdom med nedsatt arbeidsevne, som har fått et oppfølgingsvedtak om behov for bistand for å komme i arbeid, settes det et mål om at 90 pst. til en hver tid skal ha en godkjent aktivitetsplan. Det vil hele tiden komme nye brukere inn i gruppen som venter på aktivitetsplan. Et mål om at 90 pst. til enhver tid skal ha en godkjent plan er derfor et høyt og realistisk mål for Arbeids- og velferdsetaten. Denne garantien iverksettes fra 1. januar 2013. På bakgrunn av erfaringer fra 2013, vil det bli vurdert en eventuell garanti basert på tid fram til godkjent aktivitetsplan også for denne gruppen.

Se også omtale av oppfølging av ungdom utenfor opplæring og arbeid under programkategori 09.30 Arbeidsmarked.

Fornyet og forsterket arbeidslinje

Regjeringen vil legge større vekt på forebygging og tidlig innsats. Langvarig sykefravær gir en betydelig økning i sannsynligheten for å bli ufør. Tiltak som bidrar til å redusere omfanget av langvarige sykefravær og øke bruken av graderte sykmeldinger er viktig for å forhindre uførepensjonering og å styrke arbeidslinja. De nye beregningsreglene for uføretrygd, som etter planen skal tre i kraft i 2015, vil gi et langt mer fleksibelt system enn i dag og vil motivere til arbeid for uføre som har mulighet til å forsøke seg i arbeid eller øke stillingsandelen.

Det skal lønne seg å arbeide, og flere nye virkemidler og endringer de senere årene har hatt som mål at flere skal ta del i arbeidslivet ut fra sine evner. Det gjelder bl.a. IA- avtalen, innføring av arbeidsevnevurderinger og aktivitetsplan, arbeidsavklaringspenger, forsøk med tidsubestemt lønnstilskudd og kvalifiseringsprogrammet. Det er for tidlig å konkludere med de langsiktige effektene, men det er etter Regjeringens vurdering viktig med en kritisk gjennomgang av virkemiddelbruken som skal støtte opp om arbeidslinja.

Et viktig mål er at en større andel av de som ikke kan yte 100 pst., men som likevel er i stand til å jobbe noe, kan delta i arbeidslivet kombinert med for eksempel en gradert ytelse. I dag får hele 80 pst. av de som får innvilget uførepensjon en uføregrad på 100 pst. Det antas at en del av disse vil kunne arbeide noe dersom forholdene legges til rette. Samtidig vil det være en del som etter gjennomførte kvalifiseringstiltak har en arbeidsevne som er for lav eller ustabil til å kunne få arbeid i det ordinære arbeidsmarkedet.

Regjeringen vil arbeide med ulike løsninger som kan bidra til å øke yrkesdeltakelsen blant grupper med nedsatt arbeidsevne, herunder vurdere behovet for å justere bruken av de eksisterende virkemidlene og vurdere om det er hensiktsmessig å etablere nye eller supplerende virkemidler. Vurderingen skjer i lys av regelverket for ny uføretrygd. Regjeringen tar sikte på å komme tilbake til Stortinget med en vurdering av dette, med sikte på at eventuelle endringer kan tre i kraft senest samtidig med ny uføretrygd.

2.2.2 Arbeids- og velferdsforvaltningen og IKT-modernisering

Arbeids- og velferdsforvaltningen

Arbeids- og velferdsforvaltningen er Regjeringens viktigste verktøy i gjennomføringen av arbeids- og velferdspolitikken. God måloppnåelse og effektiv drift av Arbeids- og velferdsetatens virksomhet og et godt samarbeide mellom stat og kommune i NAV-kontorene, er avgjørende bidrag for å skape et velfungerende arbeidsmarked, et inkluderende arbeidsliv og et inkluderende samfunn.

NAV-reformen har gjort det mulig for brukerne å møte en enhetlig forvaltning uavhengig av behovet for arbeid, trygd, sosialfaglig oppfølging eller pensjon. Parallelt med gjennomføringen av NAV-reformen er det også innført store endringer i mange av forvaltningens tjenester og virkemidler. Samlet sett har den organisatoriske omleggingen, endringen i tjenester, virkemidler og arbeidsmetodikk vært mer krevende for forvaltningen å gjennomføre enn opprinnelig forutsatt. Dette førte bl.a. til en periode med svekket tjenestetilbud på noen områder sammenlignet med situasjonen før reformperioden. Det har særlig etter 2010 skjedd klare forbedringer i arbeids- og velferdsforvaltningens arbeid, selv om det fortsatt er behov for forbedringer på en rekke områder for å nå de ambisiøse målene som er satt for arbeids- og velferdspolitikken.

Med mange mennesker i yrkesaktiv alder utenfor arbeidslivet, er det sentralt at Arbeids- og velferdsetaten gir god og helhetlig bistand og mulighet til arbeid og aktivitet. Etaten skal derfor fortsette arbeidet med å utvikle gode arbeidsrettede tjenester, individuelt tilpasset oppfølging og god bistand til brukerne. Det har vært en positiv økning i oppfølgingsaktivitetene de siste årene. Samtidig har det vært en erkjennelse av at kvaliteten på brukeroppfølgingen må bedres. Som ledd i dette har Arbeids- og velferdsdirektoratet startet arbeidet med en helhetlig plan for å styrke oppfølgingsarbeidet i arbeids- og velferdsforvaltningen. Dette planarbeidet vil legge klare føringer for den videre utviklingen av NAV-kontorene og den arbeidsrettede oppfølgingen. Parallelt med dette arbeidet pågår det aktiviteter for å bedre kapasitet og kvalitet i ytelsesforvaltningen.

IKT-moderniseringsprogrammet i Arbeids- og velferdsetaten

Arbeids- og velferdsetaten har de siste årene arbeidet målrettet med å bedre kapasiteten og kvaliteten i ytelsesforvaltningen. Ytelsesforvaltningen er nå mer robust enn tidligere, men det er fortsatt behov for forbedringer. Arbeidet med å bedre kapasiteten og kvaliteten i ytelsesforvaltningen i Arbeids- og velferdsetaten er et langsiktig arbeid. Dette har sammenheng med IKT- moderniseringen som vil bidra med nye systemløsninger for ytelsesforvaltningen. IKT-moderniseringen må forventes å gi gradvis effekt ettersom nye systemløsninger utvikles og tas i bruk.

Arbeidet med IKT-moderniseringen er nå satt i gang etter et langt arbeid med planlegging og kvalitetssikring. Programmet er planlagt gjennomført over seks år, og er delt inn i tre prosjekter. Prosjekt 1 er vedtatt med en ramme på 1 750 mill. kroner. Prosjektet startet opp i august 2012 og har en varighet på ca. 2 ½ år. Størrelsen på investeringen og programmets omfang og kompleksitet fordrer en tett oppfølging fra departementet. Ikke minst vil det være en krevende oppgave å gjennomføre moderniseringsarbeidet med definert kvalitet innenfor fastlagte kostnads- og tidsrammer, samtidig som forventningene til resultatforbedring på sentrale områder opprettholdes.

Det foreslås bevilget 735,5 mill. kroner til IKT-moderniseringsprogrammet i Arbeids- og velferdsetaten i 2013.

Arbeids- og velferdsforvaltningens størrelse og kompleksitet tilsier at planer og tiltak for den videre utviklingen må ha et langsiktig og helhetlig perspektiv og at forbedringer vil ta tid. Dette må sees i lys av at IKT-moderniseringen vil ha en langsiktig karakter. Innenfor denne rammen vil det bli lagt vekt på å balansere hensynet mellom kvalitet og kvantitet, mellom konsolidering og utvikling innen både den arbeidsrettede oppfølgingen og ytelsesforvaltningen. På sikt skal dette også bidra til at brukerne blir mer fornøyd med etatens tjenester og service. Fortsatt forbedringer innenfor oppfølgingsarbeidet og ytelsesforvaltningen samt god planlegging og gjennomføring av IKT-moderniseringen, er derfor de tre viktigste innsatsområdene for Arbeids- og velferdsetaten i 2013.

Arbeids- og velferdsetaten

Driftsbudsjettet til Arbeids- og velferdsetaten har de senere årene blitt betydelig styrket for å bidra til effektiv og god oppgavegjennomføring med økt kvalitet på tjenestene overfor brukerne. Denne styrkingen vil reelt sett videreføres i 2013. Driftsbevilgningen økes noe i 2013, bl.a. som følge av satsing på oppfølging av ungdom utenfor arbeid og utdanning. Regjeringen vil endre innretningen på garantiordningene for ungdom 20-24 år, og vil opprette egne kontaktpersoner for arbeidet med oppfølging av ungdom ved de største NAV-kontorene.

Arbeids- og velferdsetatens arbeid med å forebygge og avdekke trygdesvindel vil bli styrket med 5 mill. kroner i 2013. Styrkingen vil hovedsakelig bli benyttet til økte ressurser til etatens direkte kontrollvirksomhet. Siktemålet er at flere misbrukssaker blir avdekket og behandlet raskere. Det er videre aktuelt å styrke enheten som jobber mot systematisk og organisert misbruk.

En betydelig andel av etatens saker som gjelder feilutbetaling av stønad gjelder små beløp. Som følge av store restanser på tilbakekrevingsområdet og at kostnadene ved å behandle tilbakekrevingssaker av små beløp er større enn beløpene som skal tilbakebetales, foreslo Arbeidsdepartementet å heve terskelverdien for tilbakekreving av feilutbetalt beløp fra et halvt rettsgebyr til fire ganger rettsgebyret (fra 430 kroner til 3 440 kroner), jf. Prop. 118 L (2011-2012). En slik endring vil frigjøre ressurser slik at større saker behandles raskere enn tidligere og innkrevd beløp vil derfor øke. Det vises for øvrig til omtale under delmål 8 Rett stønad til rett tid under resultatområde 2 Arbeid og velferd.

For å bidra til forsterket innsats mot trygdemisbruk, har Arbeidsdepartementet hatt et lovforslag ute på høring med ytterligere tiltak mot misbruk. Forslagene tar sikte på å styrke kontrollarbeidet i Arbeids- og velferdsetaten, herunder innskjerping av legitimasjonsplikten ved krav om trygdeytelser og å gi etaten bedre mulighet til å verifisere inntektsopplysninger fra næringsdrivende. Det foreslås også regler om elektronisk masseinnhenting av opplysninger ved registersamkjøring for å klargjøre rammene for kontroll ved samkjøring av registre og regler om at utlendingsmyndighetene kan pålegges å gi meldinger om vedtak de treffer som kan ha avgjørende betydning for retten til ytelser. Det tas sikte på å fremme forslagene for Stortinget i løpet av høsten 2012.

2.2.3 Stønad til bil

Det kan gis stønad til bil fra folketrygden til personer som på grunn av varig funksjonsnedsettelse er avhengig av bil for å klare seg i dagliglivet eller komme seg til og fra arbeid eller utdanning. Departementet ser et behov for å vurdere dagens regelverk. Dette gjelder særlig med henblikk på grensesnittet mellom de som har behov for en ordinær bil (såkalt gruppe 1-bil) og de som har behov for spesielt tilpasset kassebil (såkalt gruppe 2-bil) fordi de ikke har gangfunksjon og er avhengig av heis eller rampe for å komme inn i bilen. Som et ledd i denne gjennomgangen, har regelverket våren 2012 blitt evaluert av en ekstern evaluator. Departementet vil foreta en grundig gjennomgang av de funnene som ble gjort og vurdere nærmere behovet for eventuelle endringer i regelverket.

Fra 1. januar 2012 ble gruppe 2-bilordningen utvidet for barn og unge under 18 år slik at også personer med sterkt begrenset gangfunksjon får rett til slik stønad. Uavhengig av det pågående arbeidet med en grundig vurdering av dagens regelverk, mener departementet at det fra 2013 er behov for å gjøre ytterligere justeringer i dagens ordning. Det foreslås at ordningen utvides til også å omfatte personer over 18 år med sterkt begrenset gangfunksjon som har behov for en egen bil for å komme til og fra jobb eller utdanning.

Forslaget støtter opp om regjeringens mål om å få flere personer med nedsatt funksjonsevne i arbeidsliv og utdanning. Tilbud om jobb eller utdanning vil ofte avhenge av at en har tilgang til egnet transport til og fra arbeidsplassen eller utdanningsstedet. Departementet foreslår at merkostnaden finansieres ved å redusere størrelsen på tilskuddet til gruppe 1-bil noe.

2.2.4 Et inkluderende arbeidsliv

Samarbeidet om et mer inkluderende arbeidsliv er et viktig virkemiddel for å oppnå overordnede mål i sysselsettings-, arbeidsmiljø- og inkluderingspolitikken. 24. februar 2010 ble Regjeringen og partene enige om en forsterket intensjonsavtale om et mer inkluderende arbeidsliv for perioden 1. mars 2010 – 31. desember 2013, samt protokoll om felles innsats for å forebygge og redusere sykefraværet og styrke inkluderingen.

Den nye IA-avtalen følges opp tettere og bredere enn de to foregående avtalene. Arbeidet er blitt mer målrettet og stiller tydeligere krav til aktivitet og rapportering. Avtalen bygger på det man vet virker; tett oppfølging av den sykmeldte fra sykmelder, Arbeids- og velferdsetaten og arbeidsgiver, samt økt tilrettelegging for nærvær. I tillegg understrekes i større grad betydningen av forebyggende innsats og systematisk HMS-arbeid i virksomhetene. Gjennom samarbeidet skal de ulike partene aktivt bidra til at den enkelte arbeidsplass kan delta i et forpliktende løft for å nå de felles målene.

Alle de tre delmålene i den tidligere IA-avtalen er videreført. Sykefraværsmålet i IA-avtalen er fortsatt å redusere sykefraværet med 20 pst. i forhold til nivået i 2. kvartal 2001. Dette innebærer at sykefraværet på nasjonalt nivå ikke skal overstige 5,6 pst. I 2. kvartal 2012 var sykefraværet 6,0 pst., dvs. 14,2 pst. lavere enn i 2. kvartal 2001. Nedgangen i perioden har vært sterkere for menn enn for kvinner. Det er videre store variasjoner mellom næringer.

Gjennom delmål 2 i IA-avtalen er det satt fokus på å få sysselsatt flere med nedsatt funksjonsevne. Målgruppen for IA-avtalens delmål 2 er ikke klart avgrenset, og det foreligger ikke noe tallmateriale som gir grunnlag for å si noe sikkert om utviklingen i forhold til dette delmålet. Statistisk sentralbyrå gjennomfører årlig en tilleggsundersøkelse til Arbeidskraftundersøkelsen, som beskriver arbeidstilknytningen til funksjonshemmede. Gruppen funksjonshemmede består her av personer som selv angir at de har en funksjonshemming. Ifølge denne undersøkelsen har personer med funksjonshemming lavere sysselsettingsrate (41 pst.) enn befolkningen i alt (75 pst.). Forskjellen har ikke endret seg signifikant i perioden 2002-2012. Innsatsen har hittil i liten grad bidratt til å øke inkluderingen av personer med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet, og dette har derfor i større grad blitt satt på dagsorden for IA-samarbeidet i 2012. Regjeringen har også gjennom Jobbstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne lagt til rette for økt yrkesdeltakelse i denne målgruppen, jf. nærmere omtale av oppfølgingen av denne strategien under kap. 2.2.1.

Regjeringen følger en bred strategi for å fremme høy yrkesaktivitet blant seniorene. Det legges vekt på et bærekraftig pensjonssystem som et sentralt grunnlag for seniorpolitikken. Samtidig er seniorarbeidet på arbeidsplassene, spredning av kunnskap om seniorene som en viktig arbeidskraftressurs, livslang læring og innsats bl.a. gjennom arbeidsmiljøpolitikken for å motvirke diskriminering og utstøting fra arbeidslivet nødvendig for å få gode resultater i seniorpolitikken. Delmål 3 i IA-avtalen har som formål å øke yrkesaktiviteten for personer over 50 år. I 2011 kunne en 50-åring forvente å tilbringe 11 år i arbeid med full stilling, som tilsvarer omtrent 5 uker mer enn i 2009 og 1,4 årsverk mer enn i 2001. Forventet antall år i arbeid har aldri vært høyere. Indikatoren har vist stabilitet eller økning i hele tiårsperioden, også i perioder da den samlede arbeidsledigheten har økt. For at IA-avtalens mål skal oppfylles må forventet antall år i arbeid for de over 50 år ha økt til 11,4 år innen 2013.

I tillegg til ny IA-avtale ble det i februar 2010 undertegnet en egen protokoll med en rekke tiltak for raskere og tettere oppfølging av sykmeldte. Disse tiltakene skal gjelde for hele arbeidslivet og legge grunnlaget for å redusere sykefraværet. Til grunn for tiltakene ligger en enighet om at sykdom ikke nødvendigvis innebærer at man må være 100 pst. sykmeldt og at sykmeldte i større grad bør være i arbeid eller aktivitet på arbeidsplassen.

Fra 1. juli 2011 ble endringer i arbeidsmiljøloven og folketrygdloven om raskere oppfølging og sanksjonering av brudd på regelverket ved arbeidstakers sykdom iverksatt. Reglene skal bidra til en god dialog mellom arbeidsgiver, arbeidstaker, sykmelder og Arbeids- og velferdsetaten. Samtidig er det innført mer effektive reaksjoner overfor de aktørene som ikke følger opp sitt ansvar i sykefraværsarbeidet. Målet med disse reaksjonene er ikke å straffe, men å få innarbeidet en oppfølgingskultur hvor de ulike aktørenes oppgaver i sykefraværsarbeidet løses som forutsatt. Det lovpålagte sykefraværsarbeidet bør anses som en selvfølgelig del av prosessen med å få arbeidstakere tilbake i arbeid, for eksempel gjennom gradert sykmelding.

De fleste tiltakene fra protokollen er gjennomført. Et internettbasert veiledningsverktøy i sykmeldingsarbeidet har vært tilgjengelig siden 1. juli 2011. Arbeids- og velferdsdirektoratet har utviklet et system for regelmessige tilbakemeldinger til sykmelder. Systemet har vært tilgjengelig for alle sykmeldere siden november 2011. Opplegg for obligatorisk opplæring for alle sykmeldere, utarbeidet i samarbeid mellom helsemyndighetene og arbeidsmyndighetene, er ferdigstilt. Opplegget vil bli iverksatt gjennom forskrift om obligatorisk opplæring for sykmeldere. Regjeringen har stor tro på at disse tiltakene også vil kunne bidra til å redusere sykefraværet.

Det er etablert et omfattende samarbeid på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå for løpende oppfølging av IA-avtalen. Oppfølging av IA-avtalen er et viktig tema i Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd, hvor arbeidsministeren møter lederne av hovedorganisasjonene fire ganger per år. En partssammensatt oppfølgingsgruppe under rådet har ansvaret for den løpende oppfølgingen av avtalen. Det er også nedsatt en partssammensatt faggruppe som bl.a. har ansvar for å følge utviklingen i IA-målene. Faggruppen utarbeider rapporter til Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd. Sammen med myndighetenes og hovedorganisasjonenes rapportering om oppfølging og igangsatte aktiviteter i egen organisasjon, gir dette et godt bilde på status for og omfanget av IA-arbeidet. På fylkesnivå er det etablert regionale IA-råd med partene og myndighetene. Disse har bl.a. som oppgave å drøfte og gjennomføre felles og prioritert innsats mot virksomheter og bransjer i fylket med særlige utfordringer knyttet til frafall og utstøting. Samarbeidet og innsatsen i de regionale IA-rådene er derfor en viktig suksessfaktor når intensjonen i IA-avtalen skal følges opp med aktivt oppfølgingsarbeid i virksomhetene.

Innen sommeren 2013 skal det gjennomføres en evaluering av måloppnåelse og av om tiltakene i IA-avtalen og protokollen er satt i verk og gjennomført på en tilfredsstillende måte. Prosjektet gjennomføres i regi av SINTEF.

Oppfølging av tiltakene i ny IA-avtale og protokoll av 24. februar 2010 ble tildelt 153 mill. kroner i 2011. Regjeringen foreslo en viss omfordeling av midler til IA-arbeidet i 2012. Regjeringen foreslår at fordelingen som ble lagt til grunn i 2012 videreføres i 2013.

Siden inngåelsen av den nye og forsterkede IA-avtalen er det lagt mye arbeid i å følge opp enigheten mellom avtalepartene. Vi vet at utviklingen i IA-målene påvirkes av mange faktorer, også faktorer som ligger utenfor avtalepartenes kontroll. IA-arbeidet er et langsiktig arbeid og erfaringer tilsier at det er viktig å holde trykket oppe ved å iverksette ulike tiltak over lengre tid. Regjeringen vil derfor fortsette å holde fokuset på IA-arbeidet oppe og sørge for at alle aktører fortsetter å jobbe systematisk for å nå målene i avtalen.

Det vises for øvrig til nærmere omtale under resultatområde 2 Arbeid og velferd og resultatområde 4 Arbeidsmiljø og sikkerhet.

2.2.5 Styrket og forbedret tilsyn med virksomhetene

Arbeidslivet og arbeidsmiljøet i Norge er i hovedsak godt og velfungerende. Samtidig er det fortsatt utfordringer knyttet til arbeidsforhold, arbeidsmiljø og helse innenfor en del næringer og yrker, hvor det er behov for god og effektiv oppfølging fra tilsynsmyndighetene. Regjeringen mener at et mer synlig og slagkraftig Arbeidstilsyn, og økt sannsynlighet for å få tilsynsbesøk vil bidra til en bedre HMS-oppfølging i risikoutsatte virksomheter.

En mest mulig effektiv ressursbruk for Arbeidstilsynet innebærer at tilsynsinnsatsen må rettes mot de områder der risiko for ulykker, skader eller sykdom er størst, dvs. at tilsynet målrettes på grunnlag av en risikovurdering. Flerårige satsinger, rettet mot utvalgte bransjer og tema, har vist seg som best egnet til å skape varige arbeidsmiljøforbedringer.

På tross av den målrettede risikobaserte innsatsen, er det begrenset hvor mange av de risikoutsatte virksomhetene Arbeidstilsynet kan nå hvert år. Antallet tilsyn ligger i dag på ca 15 000 pr år, og det er en ambisjon at dette tallet økes. For å nå målet om et sikkert og inkluderende arbeidsliv i alle næringer og yrker, er det derfor behov for å øke tilsynsvolumet i forbindelse med de risikobaserte kampanjer og satsinger som skal gjennomføres.

Samtidig må tilsynsmyndighetenes tilnærming tilpasses forholdene i ulike næringer og virksomheter og til ulike arbeidsmiljøutfordring som skal følges opp. Arbeidstilsynet har de senere årene videreutviklet og tilpasset sine tilsynsmetoder i takt med utviklingen i arbeidslivet. Regjeringen vil sette Arbeidstilsynet bedre i stand til fortsatt videreutvikling av gode og tilpassede metoder for tilsynsoppfølging. Det å øke og forbedre tilsynsinnsatsen overfor risikoutsatte næringer og yrker vil også ha en samfunnsøkonomisk nytteverdi ved at arbeidsulykker, arbeidsrelaterte helseskader og utstøting fra arbeidslivet forebygges.

Regjeringen foreslår derfor at Arbeidstilsynet styrkes med 10 mill. kroner til styrket og forbedret tilsyn med virksomhetene.

2.2.6 Styrking av Petroleumstilsynets oppfølging av næringen og nytt finansieringssystem

Petroleumsvirksomheten er en av de viktigste næringene i landet. Det er samtidig en næring preget av høyt risikopotensial for skader på menneske, miljø og materielle verdier.

Slik de senere års oppgaver og utfordringer har utviklet seg, er det behov for å styrke Petroleumstilsynet for å opprettholde og forbedre sikkerhetsnivået på norsk kontinentalsokkel:

  • Et stadig høyere aktivitetsnivå i virksomhetene innebærer en økende utfordring når det gjelder å prioritere mellom viktige oppgaver.

  • Større antall aktører samt større mangfold blant aktørene gir tilsynsmyndighetene mange nye utfordringer.

  • Mulighet for økt utvinningsgrad gjør det økonomisk ønskelig å forlenge levetiden for mange innretninger. Petroleumstilsynets arbeidsmengde knyttet til aldrende innretninger vil øke de nærmeste årene.

  • Oppfølging av entreprenører, sosial dumping og risikomessige konsekvenser av organiseringen av arbeidet på landanleggene.

  • Skape forståelse for, og tiltak rettet mot, forebygging av hendelser som kan skade ytre miljø.

  • IKT – sikkerhet i petroleumssektoren – kunnskapsutvikling

  • Utredning av sammenhenger mellom rammebetingelser og risiko for skade og sykdom.

Det har stort sett vært en jevn forbedring i sikkerhetsnivået i norsk petroleumsvirksomhet, men det er også signaler som viser at den vedvarende forbedringen ikke er stabil. Flere alvorlige hendelser og nestenulykker, internasjonalt og nasjonalt, viser det store risikopotensialet som er knyttet til petroleumsvirksomheten. Arbeidsdepartementet har på denne bakgrunn påpekt særlig i Meld. St. 29 (2010-2011) Felles ansvar for eit godt og anstendig arbeidsliv at det er behov for økt oppmerksomhet mot HMS-tilstanden i petroleumsvirksomheten.

Disse utviklingstrekkene tilsier behov for å styrke Petroleumstilsynets oppfølging overfor næringen. I hovedsak vil det være behov for å øke etatens bemanning for å sikre tilstrekkelig kapasitet og kompetanse til å møte utfordringene på en preventiv og proaktiv måte.

I tillegg til å styrke etatens bevilgninger er det behov for å endre finansieringssystemet for Petroleumstilsynets oppfølging av næringen. Tradisjonelt har tilsyn vært det viktigste utadrettede virkemiddelet for å sikre at virksomhetene etterlever regelverket. Slik de senere års oppgaver og utfordringer har utviklet seg, utgjør en stadig større del av Petroleumstilsynets arbeid oppgaver som ikke kan klassifiseres som tradisjonelt tilsynsarbeid og hvor det kan kreves refusjon av utgifter fra næringen etter dagens refusjonsordning.

Dette har medført et behov for å endre Petroleumstilsynets finansieringssystem, slik at prinsippet om at næringen skal betale for tilsynets ugifter til oppfølging overfor virksomhetene opprettholdes. Det er også viktig å sikre tilstrekkelig grad av uavhengighet mellom finansieringssystem og valg av virkemidler for å følge opp næringen. Forslaget om utforming av nytt gebyr- og sektoravgiftssystem for Petroleumstilsynet har vært på høring med frist 15. september 2012 og det tas sikte på at ny forskrift skal tre i kraft 1. januar 2013.

Forslaget om nytt finansieringssystem vil innebære at flere av Petroleumstilsynets oppgaver knyttet til tilsyn og annen oppfølging, vil bli krevd dekket av næringen gjennom gebyrer og ny sektoravgift. Den årlige økning i næringens betaling som følge av nytt finansieringssystem vil utgjøre om lag 25 mill. kroner.

I tillegg foreslår Regjeringen at Petroleumstilsynets utgifter og inntekter økes parallelt med 20 mill. kroner fra 2013 på bakgrunn av nye og økte utfordringer og oppgaver. Dette vil i så fall innebære en tilsvarende økning av næringens utgifter til myndighetsoppfølging.

Det vises for øvrig til nærmere omtale under kap. 642 Petroleumstilsynet.

2.2.7 Utvidelse av statens lønnsgarantiordning

Regjeringen foreslår å endre lønnsgarantiregelverket slik at det blir mer rimelig og forutsigbart for arbeidstakerne, og i større grad sikrer at arbeidstakere med utestående lønnskrav kan få dekket disse over lønnsgarantiordningen. Ordningen foreslås utvidet slik at lønnskrav med forfall inntil 12 måneder før konkursens «fristdag», skal kunne dekkes. I dag dekkes i utgangspunktet ikke krav som på fristdagen er eldre enn fire måneder.

Forslaget vil både virke administrativt forenklende og dempe virkningene av sosial dumping, da det ofte er utenlandske arbeidstakere som blir rammet av dagens «foreldelsesregel».

En utvidelse av dekningsperioden til 12 måneder vil ha særlig stor betydning for utenlandske arbeidstakeres dekningsmulighet da disse ofte har dårlige norskkunnskaper og manglende kunnskap om og forståelse av det komplisert regelverket, slik at det da også ofte vil være vanskelig å ivareta kravet om å inndrive utestående lønnskrav uten ubegrunnet opphold. Det er også grunn til å tro at utenlandske arbeidstakere aksepterer lønnsutsettelser og andre lovnader fra en useriøs arbeidsgiver i større grad enn norske arbeidstakere.

Forslaget vil innebære en effektivisering som frigjør ressurser slik at også den generelle saksbehandlingstiden blir kortere og utbetaling av lønnsgaranti kan skje raskere.

2.2.8 Innsats for bedre fordeling og mot fattigdom

Regjeringen la som en oppfølging av Fordelingsutvalgets innstilling (NOU 2009:10) fram Meld. St. 30 (2010-2011) Fordelingsmeldingen høsten 2011. Regjeringen presenterer i meldingen en bred politikk for en mer rettferdig fordeling. Den brede fordelingspolitikken omfatter virkemidler og innsatsområder som også er grunnleggende i en helhetlig og langsiktig innsats for å forebygge lavinntekt og fattigdom. Regjeringens politikk for å bekjempe fattigdom inneholder langsiktige tiltak og et sterkt forebyggende perspektiv. Målet er at strukturelle og samfunnsmessige forhold skal bidra til å hindre lavinntekt og fattigdom.

Regjeringens mål er et samfunn med små forskjeller og uten fattigdom. Regjeringen vil utjevne forskjeller og bekjempe fattigdom ved å bringe flere inn i arbeidslivet. Bekjempelse av fattigdomsproblemer krever også gode inntektssikringsordninger i de tilfellene der lønnet arbeid ikke er mulig. Inntektssikringsordningene påvirker inntektsfordelingen og gir viktige bidrag til fattigdomsbekjempelse og omfordeling både på kort og lang sikt. Arbeids- og velferdspolitikken står, i samspill med andre politikkområder, sentralt i Regjeringens arbeid for å utjevne økonomiske og sosiale forskjeller og bekjempe fattigdom.

På enkelte områder vil det være behov for en forsterket innsats og mer målrettede tiltak overfor personer med økt risiko for fattigdom og sosial eksklusjon, spesielt overfor barn og unge. Regjeringen la sammen med forslaget til statsbudsjett for 2007 fram en handlingsplan mot fattigdom. Handlingsplanen er fulgt opp med tiltak og styrkinger i de årlige statsbudsjettene. Handlingsplan mot fattigdom videreføres i 2013. Handlingsplan mot fattigdom er rettet inn mot tre delmål: at alle skal gis muligheter til å komme i arbeid, at alle barn og unge skal kunne delta og utvikle seg og å bedre levekårene for de vanskeligst stilte. Handlingsplan mot fattigdom inneholder tiltak på flere departementers sektorområder. Se nærmere omtale i del II, resultatområde 2, delmål 6 Bedre levekårene for de vanskeligst stilte og del III, punkt 7 Handlingsplan mot fattigdom. Rapport og status. Regjeringen vil i 2013 opprette stillinger for egne kontaktpersoner for arbeidet med oppfølging av unge utenfor arbeid og utdanning ved de største NAV-kontorene, og vil endre innretningen på garantiordningen for ungdom 20-24 år. Se omtale under punkt 2.2.1 over.

2.2.9 Pensjonsreformen

Folketrygdens alderspensjon er reformert for å trygge framtidens pensjoner. Den beste garantien for framtidens pensjoner er at det samlede pensjonssystemet er sosialt og økonomisk bærekraftig. Det nye pensjonssystemet er basert på enkle hovedprinsipper, gir god motivasjon til arbeid, og legger til rette for en fleksibel overgang mellom arbeid og pensjon. Samtidig har det en god fordelingsprofil.

Fra 1. januar 2011 ble det åpnet for fleksibel alderspensjon fra 62 år i folketrygden. Alderspensjon og arbeid kan kombineres fritt uten avkorting av pensjonen. Samtidig ble det innført levealdersjustering av folketrygdens alderspensjon. Levealderjustering innebærer at nye pensjonister må arbeide noe lenger for å oppnå samme alderspensjon hvis levealderen i befolkningen fortsetter å øke. Med virkning fra 1. mai 2011 er det også innført nye prinsipper for regulering av alderspensjon. Alderspensjon under utbetaling reguleres i samsvar med lønnsveksten, og fratrekkes deretter 0,75 pst. Levealdersjusteringen bidrar sammen med ny regulering til å trygge den økonomiske bærekraften i pensjonssystemet.

Nye opptjeningsregler fases gradvis inn for personer født i 1954 eller senere, og gjelder fullt ut for personer født i 1963 eller senere. I den nye opptjeningsmodellen er alle år med inntekt opptjent mellom 13 og 75 år pensjonsgivende. Samtidig sikres alle en minsteinntekt i alderdommen gjennom garantipensjonen.

For å sikre at det samlede pensjonssystemet bygger opp under prinsippene i den nye alderspensjonen er reglene i en rekke andre ordninger endret, bl.a. i folketrygdens ytelser til uføre, tjenestepensjonsordningene i offentlig og privat sektor og avtalefestet pensjon, Fra 1. januar 2011 trådte den nye AFP-ordningen i privat sektor i kraft. Ny AFP er utformet etter de samme prinsipper som den nye alderspensjonen og stimulerer til arbeid. Fra 1. januar 2012 er det innført en ny pensjonsordning for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer.

Stortinget har vedtatt at dagens uførepensjon fra 2015 skal erstattes av en ny uføretrygd. Den nye uføretrygden skal utgjøre 66 pst. av inntekten før uførhet, skal skattlegges som lønn og blir enklere å kombinere med arbeid. Uføre skal fortsatt få en god alderspensjon. Regjeringen vil foreslå nye regler for uføreytelsen i de offentlige tjenestepensjonsordningene, tilpasset den nye uføretrygden i folketrygden.

Innføring av fleksible uttaksregler i folketrygdens alderspensjon fra 1. januar 2011 gjorde det nødvendig med enkelte tilpasninger i folketrygdens ytelser til etterlatte, de private tjenestepensjonsordningene og tidligpensjonsordningene for sjømenn og fiskere. Regjeringen vil arbeide med ytterligere tilpasninger i disse ordningene, slik at de fullt ut tilpasses den nye alderspensjonen i folketrygden.

Det er også gjort nødvendige tilpasninger i regelverket for offentlig tjenestepensjon og AFP i offentlig sektor, som følge av innføring av fleksible uttaksregler, ny regulering og levealdersjustering fra 2011. Regjeringen vil foreslå ytterligere tilpasninger for personer som helt eller delvis vil motta alderspensjon i folketrygden opptjent etter nye regler. Reglene vil da være fullt tilpasset den nye alderspensjonen, men offentlige ansatte vil ikke ha like sterke insentiver til å fortsette i arbeid etter 62 år som ansatte i privat sektor. Offentlig ansatte kan heller ikke kombinere arbeid og pensjon fritt uten avkorting. Tidligpensjonister i offentlig sektor har heller ikke reelle muligheter til å motvirke effekten av levealdersjusteringen og får som følge av dette lavere årlig pensjon fra 67 år og livet ut. Regjeringen er åpen for å diskutere offentlig tjenestepensjon videre med partene i arbeidslivet hvis de ønsker det.

Arbeidsdepartementet har satt i gang en evaluering av pensjonsreformen fra 2011. I tillegg til å vurdere om reformen virker etter hensikten skal evalueringen bidra til å bygge opp forskningsbasert kompetanse på temaer knyttet til pensjon og pensjonsreform. Evalueringen er organisert under Forskningsrådet slik at faglig kvalitet og uavhengighet sikres på en best mulig måte. En viktig del av evalueringen vil være en fortløpende formidling av resultatene, bl.a. gjennom brukerseminarer. Det er så langt gjennomført to utlysninger som del av evalueringen og totalt fem prosjekter har fått tildelt midler.

3 Sentrale utviklingstrekk

3.1 Innledning

I det følgende redegjøres det for utviklingstrekk som er viktige for å forstå utfordringene innenfor Arbeidsdepartementets ansvarsområde. Utfordringene og de mål, strategier og tiltak som skal møte disse, er nærmere redegjort for i budsjettproposisjonens del II.

Nedenfor gjennomgås først situasjonen på arbeidsmarkedet. Deretter redegjøres det for utviklingstrekk knyttet til økonomisk og sosial trygghet, arbeidsmiljø- og sikkerhet, samt for sentrale ytelser og stønader på Arbeidsdepartementets ansvarsområde.

3.2 Arbeidsmarkedet

Oppgangen i økonomien har ført til bedring i arbeidsmarkedet. Ledigheten målt ved AKU (sesongjustert) har falt fra 3,3 pst. i juni 2011 til 3,0 pst. for juni 2012. I løpet av det siste året har det vært en markert økning i sysselsettingen. Sysselsettingen har økt klart i bl.a. bygge- og anleggsnæringen og i deler av tjenesteytende næringer. For industrien under ett har sysselsettingen holdt seg forholdsvis stabil det siste året. Det er imidlertid variasjoner på tvers av de ulike næringene.

Arbeidsstyrken

Tall fra Arbeidskraftundersøkelsen (AKU) for 2. kvartal 2012 fra Statistisk sentralbyrå viser at arbeidsstyrken i alderen 15-74 år økte med 60 000 personer fra 2. kvartal i fjor. Veksten i arbeidsstyrken skyldes i stor grad vekst i befolkningen, som økte med 64 000 personer. Mye av befolkningsveksten skyldes innvandring. Med et felles arbeidsmarked i EØS-området og dårlige jobbmuligheter i mange andre land, bidrar konjunkturoppgangen i Norge til høy arbeidsinnvandring.

Yrkesfrekvensen (se boks 3.1 for definisjoner) har økt med 0,4 prosentpoeng, til 72,1 pst. fra 2. kvartal 2011 til 2. kvartal 2012, etter å ha falt fra 2008 til begynnelsen av 2011. Se også figur 3.1. Yrkesfrekvensen har særlig økt blant ungdom.

Antallet personer i arbeidsdyktig alder utenfor arbeidsstyrken er om lag uendret det siste året. Av 1 051 000 personer utenfor arbeidsstyrken i 2011 var 42 pst. 60-74 år, 31 pst. var 25-59 år, og 27 pst. var 15-24 år. Blant unge under 25 år var 90 pst. av alle utenfor arbeidsstyrken under utdanning.

Sysselsatte

Etter en nedgang fra høsten 2008 og gjennom 2009 har sysselsettingen økt på nytt, og AKU-tallene viser at veksten i 2011 har fortsatt inn i 2012. Sysselsettingen har økt med 66 000 personer, eller 2,6 pst., fra 2. kvartal 2011 til 2. kvartal 2012. Andelen sysselsatte i befolkningen har økt fra 69,1 pst. til 69,7 pst. i samme periode, etter å ha falt gjennom 2008, 2009 og 2010. Sysselsettingsandelen blant kvinner og menn har utviklet seg om lag likt de senere årene.

Sysselsettingen blant eldre har utviklet seg positivt de siste årene. Den årlige registerbaserte sysselsettingsstatistikken fra SSB viser at andelen sysselsatte falt fra 4. kvartal 2008 til 4. kvartal 2011 for alle ett-årige aldersgrupper under 58 år og økte for alle aldersgrupper 58 år og eldre. Andelen har økt mer for eldre kvinner enn for eldre menn etter 2008. Fra 4. kvartal 2010 til 4. kvartal 2011 var veksten særlig høy i aldersgruppene 62 til 65 år og klart sterkest blant 62-årige (3,5 prosentpoeng).

Andelen sysselsatte unge under 30 år falt særlig sterkt etter 2008, men har også økt spesielt mye fra 2. kvartal 2011 til 2. kvartal 2012, ifølge AKU. Yrkesdeltakelsen og sysselsettingen blant unge responderer tradisjonelt sterkere på endringer i jobbmuligheter enn andre aldersgrupper.

Arbeids- og velferdsdirektoratets bedriftsundersøkelse fra våren 2012 viser at det nå er færre virksomheter som forventer økt sysselsetting det kommende året, sammenlignet med 2011. For en nærmere beskrivelse av utviklingen i norsk og internasjonal økonomi vises det til Nasjonalbudsjettet 2013.

Boks 3.1 Definisjoner

To offisielle ledighetsstatistikker:

I Norge finnes det to offisielle statistikker om ledighet, Arbeidskraftsundersøkelsen (AKU) fra Statistisk sentralbyrå (SSB) og registrerte arbeidsledige fra Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Arbeidskraftundersøkelsen (AKU), Statistisk sentralbyrå

AKU dekker alle personer i alderen 15-74 år som er registrert bosatt i Norge. Hovedkilden for AKU er representative utvalgsundersøkelser. For å være definert som arbeidsledig i AKU må personen være uten inntektsgivende arbeid, ha forsøkt å skaffe seg arbeid og være tilgjengelig for arbeidsmarkedet innen kort tid.

Arbeids- og velferdsdirektoratet

Helt arbeidsledige basert på registerdata fra Arbeids- og velferdsdirektoratet omfatter alle som søker inntektsgivende arbeid ved Arbeids- og velferdsetaten, har vært uten inntektsgivende arbeid de siste to ukene og er tilgjengelig for det arbeid som tilbys.

Arbeidsledighetsprosenten både i AKU og registrerte ledige fra Arbeids- og velferdsdirektoratet regnes i prosent av arbeidsstyrken.

Statistikk og definisjoner:

AKU (2011-tall)

Personer i arbeidsdyktig alder defineres som personer i aldersgruppen 15-74 år.

Befolkningen i arbeidsdyktig alder (3 680 000) = arbeidsstyrken (2 629 000) + personer utenfor arbeidsstyrken (1 051 000)

Arbeidsstyrken (2 629 000)= sysselsatte personer (2 543 000) + arbeidsledige personer (86 000) (AKU)

Yrkesfrekvens (71,4) = prosentandelen av befolkningen i arbeidsdyktig alder som inngår i arbeidsstyrken

Sysselsettingsraten (69,1) = prosentandelen av befolkningen i arbeidsdyktig alder som er sysselsatt

Arbeidsledighetsraten (3,3) = prosentandel av personer i arbeidsstyrken som er arbeidsledige

Arbeids- og velferdsdirektoratet (2011-tall)

Helt arbeidsledige personer: (69 400)

Figur 3.1 Sysselsatte, personer og rate 15-74 år, sesongkorrigerte og glattede kvartalstall, 1. kvartal 2005-2. kvartal 2012. Personer i 1 000 og pst. av personer 15-74 år.

Figur 3.1 Sysselsatte, personer og rate 15-74 år, sesongkorrigerte og glattede kvartalstall, 1. kvartal 2005-2. kvartal 2012. Personer i 1 000 og pst. av personer 15-74 år.

Kilde: Arbeidsdepartementet basert på AKU, Statistisk sentralbyrå

Arbeidsledige

Siden arbeidsstyrken og sysselsettingen økte om lag likt i 2011, var arbeidsledigheten ifølge AKU om lag uendret gjennom året. Sesongjusterte tall viser at antallet ledige og ledige som andel av arbeidsstyrken, falt gjennom 1. kvartal 2012 og har holdt seg om lag uendret fra mars til juni måned. Det var 89 000 arbeidsledige i 2. kvartal, ifølge AKU, noe som utgjør 3,3 pst. av arbeidsstyrken. Antallet registrerte ledige hos Arbeids- og velferdsetaten falt sterkt fra desember til januar. Sesongjusterte tall viser at antallet ledige er om lag likt i august som i januar. Ved utgangen av august var det 68 400 registrerte helt ledige, tilsvarende 2,6 pst. av arbeidsstyrken, samt 11 900 deltakere på arbeidsmarkedstiltak. Figur 3.2 viser utviklingen i arbeidsledigheten over tid.

Figur 3.2 Antall arbeidsledige (AKU), registrerte helt ledige og summen av registrerte helt ledige og tiltaksdeltakere. Sesongkorrigerte månedstall, februar 2006 – august 2012.

Figur 3.2 Antall arbeidsledige (AKU), registrerte helt ledige og summen av registrerte helt ledige og tiltaksdeltakere. Sesongkorrigerte månedstall, februar 2006 – august 2012.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Arbeids- og velferdsdirektoratet

Den registrerte arbeidsledigheten var i august like stor for kvinner og menn med 2,6 pst. av arbeidsstyrken. Det siste året har antallet helt ledige menn falt med 7 pst., mens antallet helt ledige kvinner er uendret. Dette har sammenheng med at ledigheten har gått mest ned i mannsdominerte yrker. Nedgangen i antallet registrerte helt ledige fra sommeren 2011 til sommeren 2012 har særlig kommet blant personer med ingeniør- og ikt-utdanning. Også innen akademiske yrker og bygg- og anleggsyrker er ledigheten klart lavere enn for ett år siden. Det har bl.a. blitt flere ledige innen reiseliv og transport- og serviceyrker. Det totale antallet permitterte registrert hos Arbeids- og velferdsetaten ble redusert med om lag 35 pst. fra august 2011 til august 2012.

Undersysselsatte er definert i AKU som deltidsansatte som har forsøkt å få lengre avtalt arbeidstid. I 2. kvartal 2012 var det om lag 73 000 undersysselsatte. Antallet er om lag uendret fra 2. kvartal 2011. 50 000 av disse var kvinner. De undersysselsatte utgjør 11 pst. av alle deltidsansatte.

Langtidsledige

Bedringen på arbeidsmarkedet etter 2010 har gitt færre langtidsledige. Langtidsledige er personer som har vært helt arbeidsledige i mer enn et halvt år. Antallet langtidsledige ifølge AKU økte fra 2008, men har falt betydelig fra 2. kvartal 2011 til 2. kvartal 2012. Andelen langtidsledige av alle ledige har også blitt redusert. Langtidsledige utgjør nå om lag ¼ av alle ledige. Også statistikken for registrerte helt ledige viser en nedgang i antallet langtidsledige på 2 500 personer fra juli 2011 til juli 2012. Samtidig viser statistikken fra Arbeids- og velferdsetaten at 7 300 registrerte helt ledige arbeidssøkere hadde vært arbeidssøkere (ledig eller på tiltak) i over 2 år i august 2012. Dette er 300 færre enn på samme tid i fjor. Risikoen for langtidsledighet øker med alder. Andelen langtidsledige er særlig høy blant registrerte ledige over 59 år.

Unge

Ungdom (15-24 år) har lavere yrkesaktivitet enn resten av befolkningen på grunn av skolegang eller utdanning. Andelen sysselsatte i denne aldersgruppen økte fra 51,1 pst. i 2. kvartal 2011 til 53,5 pst. i 2. kvartal 2012. Økningen kom hovedsaklig i form av flere deltidssysselsatte.

Ledigheten blant ungdom er høyere enn for eldre aldersgrupper. Dette gjelder både i tider med høy og lav etterspørsel etter arbeidskraft. Samtidig opplever ungdom gjennomgående kortere ledighetsperioder. Ungdom har i det siste året hatt omtrent tilsvarende nedgang i ledigheten som eldre arbeidssøkere. Ungdom som verken er i utdanning, sysselsatt eller arbeidssøker, er en utsatt gruppe. I 2. kvartal 2012 oppga 7,1 pst. av kvinnene og 3,6 pst. av mennene i alderen 15-29 år ifølge AKU at de verken var i utdanning eller i arbeidsstyrken. Dette er omtrent uendret fra samme periode i fjor. Forskjellen mellom kvinner og menn i 20-årene skyldes i stor grad at noen kvinner opplyser at de er hjemmearbeidende.

Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre

Innvandringen til Norge økte sterkt i årene etter EØS-utvidelsen i 2004 og fram mot 2008. Arbeidsinnvandring sto for det meste av økningen. Arbeidsinnvandringen og innvandringen totalt falt litt i 2009, men tok seg opp igjen i 2010 og 2011. I 2011 var nettoinnvandringen til Norge 47 000. Dette er den høyeste nettoinnvandringen noen gang registrert. Arbeid er en viktig innvandringsgrunn for innvandrere fra EU/EFTA-området. I 4. kvartal 2011 var det om lag 307 000 sysselsatte innvandrere. Disse utgjorde 12 pst. av den samlede sysselsettingen.

Sysselsettingsandelen blant innvandrere generelt er noe lavere enn for majoritetsbefolkningen. Blant innvandrere i alderen 15-74 år var om lag 63 pst. sysselsatt i 4. kvartal 2011. Til sammenligning var andelen i hele befolkningen 69 pst. på samme tid. Det var en viss tilnærming i sysselsettingsandelen mellom innvandrere og den samlede befolkningen i perioden 2005-2008. Økt sysselsettingsandel for innvandrere etter 2005 må bl.a. ses i sammenheng med høy arbeidsinnvandring fra land i Øst-Europa. Sysselsettingsandelen blant innvandrere økte med 1,2 prosentpoeng fra 2010 til 2011. Andelen var uendret for befolkningen totalt. Bak disse gjennomsnittstallene er det store forskjeller. Sysselsettingsandelen har økt mest for innvandrere fra Øst-Europa og Norden. Den har falt for personer fra Vest-Europa, men har økt marginalt for innvandrere fra Asia og Afrika. For innvandrere fra Afrika var sysselsettingsandelen 44 pst. i 2011. For innvandrere fra Asia var andelen 54 pst.

Innvandrere har høyere arbeidsledighet enn befolkningen samlet. Ledigheten blant innvandrere falt fra 6,5 pst. i mai 2011 til 6,1 pst. mai 2012. Til sammenligning var den registrerte ledigheten i den samlede befolkningen 2,3 pst. i mai 2012. Tilsvarende som for sysselsettingen, er det store forskjeller i ledigheten etter landbakgrunn. Ledigheten er størst blant personer fra Afrika (12,4 pst. i mai 2012). Etter finanskrisen økte ledigheten særlig mye for personer fra EU-land i Øst-Europa, men har siden falt til 6,1 pst. Dette har sammenheng med bedringen vi har hatt i bygg- og anleggssektoren. Arbeidsledige innvandrere har gjennomgående større behov for bistand og tjenester fra Arbeids- og velferdsetaten, enn ledige i majoritetsbefolkningen. Ved utgangen av mai 2012 utgjorde innvandrere 43 pst. av alle arbeidsledige på tiltak. Til sammenligning utgjorde de 33 pst. av alle registrerte helt arbeidsledige.

Norskfødte med innvandrerforeldre er en ung gruppe og mange er under utdanning. Denne gruppen har gjennomgående en høyere sysselsettingsrate enn jevnaldrende innvandrere, men ikke like høy som majoritetsbefolkningen. Norskfødte med innvandrerforeldre har lavere ledighet enn innvandrere.

Siden 2006 har Arbeidsdepartementet rapportert på indikatorer for sysselsetting, ledighet, tiltaksdeltakelse og hel-/ deltidsarbeid som ledd i Mål for inkludering av innvandrerbefolkningen. For nærmere omtale, se del III Omtale av særlige tema i Prop. 1 S (2012-2013) for Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.

Personer med nedsatt arbeidsevne

Personer med nedsatt arbeidsevne er en betegnelse som benyttes om personer som på grunn av fysiske, psykiske eller sosiale årsaker har behov for spesiell oppfølging i Arbeids- og velferdsetaten. Gruppen omfatter personer som har gjennomført en arbeidsevnevurdering som konkluderer med et behov for betydelig bistand for at personen skal komme i jobb. Antall personer registrert med nedsatt arbeidsevne har blitt redusert fra 217 000 i juli 2011 til 212 000 i juli 2012. Antallet har vært fallende i 2012.

Blant personer med nedsatt arbeidsevne vil en betydelig del, anslagsvis 60 pst., ha behov for arbeidsrettede tiltak. Andre trenger helsemessig bistand. I 1. halvår 2012 var gjennomsnittlig 58 500 personer med nedsatt arbeidsevne registrert som deltakere på arbeidsrettede tiltak.

Statistikk fra Arbeids- og velferdsetaten viser at om lag 70 000 personer forlot status nedsatt arbeidsevne i løpet av 2011. Av disse var om lag 43 pst. registrert som arbeidstaker seks måneder etter at de gikk ut av status nedsatt arbeidsevne.

Funksjonshemmede2

Statistisk sentralbyrå gjennomfører hvert år en tilleggsundersøkelse i AKU om funksjonshemmede. Undersøkelsen omfatter personer som oppgir å ha fysiske eller psykiske helseproblemer av varig karakter. Om lag 15 pst. av befolkningen i alderen15-66 år (521 000 personer) oppgir i 2012 å være funksjonshemmet. Andelen har holdt seg nokså stabil over tid.

Personer med funksjonshemming har lavere sysselsettingsrate (41 pst.) enn befolkningen i alt (75 pst.). Andelen sysselsatte funksjonshemmede falt fra 2008 til 2011 som for befolkningen ellers. Fra 2011 til 2012 falt andelen sysselsatte funksjonshemmede med ett prosentpoeng. Dette kan skyldes statistisk usikkerhet i utvalgsundersøkelsen. Halvparten av de sysselsatte som oppgir å være funksjonshemmet, jobber deltid. Arbeidsledighetsprosenten er noe høyere for funksjonshemmede (om lag 6 pst. av arbeidsstyrken) enn for befolkningen for øvrig. Antallet arbeidsledige som andel av befolkningen er imidlertid likt for funksjonshemmede og hele befolkningen (3 pst.) Blant funksjonshemmede som ikke er sysselsatt oppgir en av fire at de ønsker arbeid. Denne andelen har vært om lag uendret over tid.

Tall fra tilleggsundersøkelsen i AKU om funksjonshemmede i 2011 tyder på at funksjonshemmede som oppgir at de mottar helserelaterte ytelser og andre funksjonshemmede bør betraktes som to forskjellige grupper. I 2011 var sysselsettingsgapet mellom funksjonshemmede som sier at de mottok en helserelatert ytelse og ikke-funksjonshemmede på 58 prosentpoeng. Sysselsettingsgapet mellom andre funksjonshemmede og ikke-funksjonshemmede var på kun åtte prosentpoeng.

3.3 Økonomisk og sosial trygghet

Norge er blant de land i verden med minst forskjeller i levekår. Forskjellene i Norge er små sammenlignet med andre land med hensyn til tilgang på økonomiske ressurser som inntekt og formue, men også når en tar med andre forhold som påvirker levekår, som utdanning, helse, bolig og andre velferdsgoder. Flertallet i den norske befolkningen har høy levestandard og gode levekår. Gjennom de siste tiårene har det vært en betydelig velstandsøkning i det norske samfunnet, og de fleste har hatt en markert oppgang i realinntekten. Den generelle langsiktige trenden fra midten av 1980-tallet fram til 2006 er at inntektsforskjellene viste en svak, men jevn økning. Utviklingen i retning av noe større forskjeller fram til 2006 kan bl.a. knyttes til at kapitalinntektene økte. Økt lønnsspredning har også trukket i retning av økende forskjeller. Fra 2006 har det vært små endringer i inntektsfordelingen, men i utjevnende retning.

En mye brukt indikator for hvor mange som er utsatt for fattigdom og levekårsproblemer er andelen med inntekt under et gitt nivå, for eksempel 60 pst. eller 50 pst. av den inntekten som deler inntektsfordelingen i to (medianinntekten). Forekomsten av lavinntekt er liten i Norge sammenlignet med andre land. Et godt utbygd tjenestetilbud bidrar til at situasjonen til personer med lavinntekt i Norge er bedre enn i mange andre land. Andelen med lavinntekt i Norge har vært relativt stabil de senere årene, men har i et lengre tidsperspektiv økt noe. Dette må sees i sammenheng med at inntektsforskjellene økte noe fram til 2006. Endrede familie- og livsmønstre med flere enslige forsørgere og enslige som bor alene har bidratt til økt forekomst av lavinntekt. Et økt innslag av personer med innvandrerbakgrunn er også en viktig faktor bak utviklingen.

Andelen med lavinntekt økte fra midten av 1980-tallet til midten av 1990-tallet, med visse variasjoner fra år til år. Mens andelen med lavinntekt gradvis ble redusert under konjunkturoppgangen på siste del av 1990-tallet, var det en viss økning i lavinntektsandelen under konjunkturnedgangen på omkring og i de første årene etter årtusenskiftet. I 2003 ble konjunkturbunnen nådd. Fra 2004 var utviklingen i arbeidsmarkedet igjen mer positiv, og flere kom i arbeid. Andelen med lavinntekt har likevel holdt seg noenlunde stabil. Årsaken til dette er delvis knyttet til en kraftig økning i medianinntekten, som har veid opp for det positive bidraget av at flere har kommet i arbeid. Mange i lavinntektsgruppen står utenfor eller har svak tilknytning til arbeidsmarkedet og mottar offentlige stønader. Selv om realinntektsveksten i gjennomsnitt har vært betydelig også for disse, har den vært svakere enn veksten i medianinntekten. Selv i en oppgangskonjunktur vil det være grupper som har problemer med å komme i arbeid. En økning i antall nyankomne innvandrere kan også være med på å forklare utviklingen. For mange innvandrere tar det relativt lang tid å få fotfeste i arbeidslivet. De siste årene har en sett at økonomiske tilbakeslag og svekkelse i arbeidsmarkedet kan føre til redusert medianinntekt og en lavere andel personer under lavinntektsgrensen.

Lavinntekt over tid øker risikoen for fattigdom og levekårsproblemer. I treårsperioden 2008-2010 hadde 3,3 pst. av befolkningen, eller 147 400 personer (studenter holdt utenfor), en inntekt under 50 pst. av medianinntekten (OECD-ekvivalensskala). Dette er samme andel som i forutgående treårsperiode (2007-2009). I treårsperioden 2008-2010 hadde 7,9 pst. av befolkningen en inntekt under 60 pst. av medianinntekten (EU-skala), hvilket er en nedgang med 0,2 prosentpoeng fra foregående treårsperiode. Om lag 357 000 personer var registrert med lavinntekt med denne målemetoden. Andelen med vedvarende lavinntekt har vært noenlunde stabil i de senere årene. Fordi befolkningen øker totalt sett, har det likevel blitt flere personer i lavinntektsgruppen. Det er stor mobilitet ut av og inn i lavinntektsgruppen.

Andelen av innvandrerbefolkningen med lavinntekt har gått ned i de senere årene. Denne utviklingen har funnet sted samtidig som andelen av befolkningen som helhet med vedvarende lavinntekt har holdt seg noenlunde stabil. Forekomsten av lavinntekt blant innvandrerbefolkningen ligger fortsatt på et høyt nivå. Målt ut fra 50 pst. av medianinntekten (OECD-skala) hadde 16 pst. av alle innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre vedvarende lavinntekt i treårsperioden 2008-2010. Tilsvarende andel målt ved 60 pst. av medianinntekten (EU-skala) var 25 pst. Det er et mål at andelen av innvandrere med vedvarende lavinntekt skal minke ned mot nivået for befolkningen generelt. Forekomsten av lavinntekt blant innvandrere varierer sterkt ut fra landbakgrunn, migrasjonsårsak og botid.

Sammensetningen av lavinntektsgruppen har endret seg over tid. Andelen barn og barnefamilier med lavinntekt har økt de senere år, og dette må ses i sammenheng med økningen i innvandrerbefolkningen. Samtidig har forekomsten av lavinntekt i andre grupper, bl.a. blant pensjonister, falt. Gode trygdeoppgjør og det at nye pensjonistkull har høyere inntektsgrunnlag og høyere tilleggspensjoner har bidratt til at andelen pensjonister med lavinntekt har gått ned. Forekomsten av lavinntekt er høyere blant yngre som bor alene, blant enslige forsørgere, i barnerike familier, innvandrerbefolkningen og i noen grad blant aleneboende eldre, enn blant befolkningen for øvrig. Siden slutten av 1990-tallet er andelen barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt om lag doblet. Økningen har funnet sted blant grupper av barn som i utgangspunktet er utsatt for lavinntekt: barn av enslige forsørgere, barn i barnerike familier, barn i husholdninger med svak yrkestilknytning og barn i husholdninger som mottar sosialhjelp eller i stor grad lever av offentlige stønader. Innvandrerfamilier er overrepresentert i disse gruppene. I perioden 2008-2010 levde 4,9 pst. (47 400 barn) av alle barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt målt ved 50 pst. av medianinntekten (OECD-skala), mot 5,0 pst. i 2007-2009. Andelen målt med 60 pst. av medianinntekten (EU-skala) var 7,7 pst. (74 300 barn) i perioden 2008-2010, hvilket er samme andel som i perioden 2007-2009. Om lag fire av ti barn i husholdninger med lavinntekt har innvandrerbakgrunn.

For personer i yrkesaktiv alder er det en nær sammenheng mellom svak tilknytning til arbeidslivet og lavinntekt. Lav utdanning, manglende gjennomføring av videregående opplæring og ledighet i ung alder gir økt forekomst av lavinntekt. For en nærmere beskrivelse av inntekt, økonomi og levekår for lavinntektsgruppen vises det til Meld. St. 30 (2010-2011) Fordelingsmeldingen.

Lavinntekt fanger opp noen vesentlige dimensjoner knyttet til fattigdom, mens andre dimensjoner ved fattigdom og levekårsproblemer ikke fanges opp. Enkelte har sammensatte og langvarige levekårsproblemer. Dette gjelder bostedsløse, tungt belastede rusmiddelavhengige, innsatte i fengsler, langtidsmottakere av sosialhjelp og enkelte andre.

Økonomisk sosialhjelp

Antallet mottakere av økonomisk sosialhjelp var relativt stabilt i årene fra 2002 til 2006, med en nedgang i 2006 og 2007, uendret i 2008 og en økning i 2009 og 2010. Antallet mottakere lå på et lavere nivå i 2010 (omlag 119 400) enn i 2002 (omlag 128 800). Utviklingen i antall personer som mottar økonomisk sosialhjelp må bl.a. ses i sammenheng med utviklingen på arbeidsmarkedet.

I løpet av 2011 mottok 118 000 personer, eller 2,4 pst. av befolkningen, økonomisk sosialhjelp. Dette er en nedgang på 1,2 pst., eller drøyt 1 400 personer, siden 2010. Antall mottakere gikk dermed ned etter to år med oppgang, og var omtrent på samme nivå som i 2009. I 2009 var det vekst for første gang etter at antallet i all hovedsak hadde vært fallende siden 1994. Antall mottakere økte med 7,5 pst. fra 2008 til 2009, eller drøyt 8 000 personer, og med ytterligere 1,5 pst. fra 2009 til 2010, eller om lag 1 700 personer. Økningen i antall stønadsmottakere i 2009 og 2010 skjedde fra et lavt nivå i årene 2007 og 2008. Økningen må sees i sammenheng med svekkelsen i arbeidsmarkedet og at økonomisk sosialhjelp er et nedre økonomisk sikkerhetsnett i velferdsordningene. Antall stønadsmottakere i 2011 lå på et lavere nivå enn årene før 2007.

Tar man hensyn til at en del stønadsmottakere forsørger barn og ektefelle, er det om lag 5 pst. av befolkningen som lever i husholdninger som mottar økonomisk sosialhjelp i løpet av et år.

Unges stønadshyppighet er mer avhengig av utviklingen i arbeidsmarkedet enn befolkningen ellers. 43 pst. av veksten i økonomisk stønad fra 2008 til 2010 kom i aldersgruppen 18-24 år. Det var særlig fra 2008 til 2009 vekst i antallet i denne gruppen. Av sosialhjelpsmottakerne i 2011 var rundt 37 pst. under 30 år. Dette var samme nivå som i 2010. Som andel av befolkningen i aldersgruppen 16-30 år utgjorde dette 4,8 pst. i 2011. Denne andelen har holdt seg relativt stabil det siste tiåret, men har gått noe ned (fra 5,8 pst. i 2002).

Det ble utbetalt totalt 4,5 mrd. kroner i økonomisk sosialhjelp i 2011. Dette utgjør en nedgang målt i faste kroner fra 2010 til 2011 på i underkant av 80 mill. kroner.

Figur 3.3 Utgifter til økonomisk sosialhjelp (2011-kroner) og antall stønadsmottakere 1987-2011. Tall for 2003 og 2004 inkluderer mottak av introduksjonsstønad for nyankomne innvandrere.

Figur 3.3 Utgifter til økonomisk sosialhjelp (2011-kroner) og antall stønadsmottakere 1987-2011. Tall for 2003 og 2004 inkluderer mottak av introduksjonsstønad for nyankomne innvandrere.

Kilde: Statistisk sentralbyrå. KOSTRA (KOmmune-STat-RApportering).

Gjennomsnittlig stønad per måned med utbetaling var 7 619 kroner i 2011. Dette er en økning på 4 pst. fra 2010. Økningen må sees i sammenheng med at gjennomsnittlig stønadstid gikk ned fra 5,2 måneder i 2010 til 5,0 måneder i 2011. Et flertall av sosialhjelpsmottakerne har et midlertidig og forbigående hjelpebehov. 48 pst. mottok stønad i inntil tre måneder i 2011, mens 22 pst. mottok stønad i kun en måned. En ikke ubetydelig andel av sosialhjelpsmottakerne som mottar stønad over lang tid, er gjengangere eller har høy grad av stønadsavhengighet. 37 pst. av mottakerne hadde sosialhjelp i seks måneder eller mer i 2011, mens 11 pst. av mottakerne hadde sosialhjelp gjennom hele året.

Etter innføringen av kvalifiseringsprogrammet har det vært en reduksjon i andelen sosialhjelpsmottakere som har økonomisk sosialhjelp som hovedinntekt. Denne tendensen vedvarte også i 2011, med en reduksjon i andelen fra 41 pst. i 2010 til 40 pst. i 2011. I perioden 2008-2011 har det også vært en økning i andelen som har introduksjonsstønad eller kvalifiseringsstønad som hovedinntektskilde. Samlet sett hadde 10 pst. sin hovedinntekt gjennom arbeidsmarkedstiltak, introduksjonsstønad eller kvalifiseringsstønad i 2011. I likhet med året før hadde 10 pst. av sosialhjelpsmottakerne arbeidsinntekt som viktigste inntekt. En stor andel av sosialhjelpsmottakerne mottar også økonomisk sosialhjelp som supplement til ytelser fra folketrygden. I 2011 var denne andelen om lag 37 pst. 33 pst. hadde trygd eller pensjon som hovedinntektskilde. Denne andelen har vært stabil de siste årene. En del personer mottar også sosialhjelp i påvente av behandling av søknad om trygd.

Når det gjelder sosialhjelpsmottakernes tilknytning til arbeidslivet, hadde 13 pst. enten heltids- eller deltidsarbeid som viktigste arbeidssituasjon i 2011. Dette er samme andel som året før. 35 pst. var registrert arbeidsledige, mens 32 pst. ikke var aktive arbeidssøkere.

I 2011 hadde om lag 25 pst. av sosialhjelpsmottakerne barn under 18 år i husholdningen som de eller ektefelle/samboer hadde forsørgerplikt for. Andelen var om lag uendret fra året før. I 2011 levde 58 800 barn i husholdninger som mottok økonomisk stønad.

Kvalifiseringsprogrammet

Kvalifiseringsprogrammet ble innført fra 1. november 2007 som et ledd i arbeidet med å få flere i arbeid og bedre oppfølgingen av personer som er avhengige av økonomisk sosialhjelp over lengre tid. Fra 1. januar 2010 ble programmet en rettighet i alle kommuner. Fra 1. januar 2008 til utgangen av april 2012 var det registrert i overkant av 29 600 søknader om deltakelse og fattet 23 100 vedtak om innvilgelse av program. Antall deltakere i programmet var per 31. desember 2011 7 450. Per 30. april 2012 var antall deltakere i underkant av 6 900. Av dem som i perioden 2008-2011 gjennomførte og avsluttet kvalifiseringsprogram etter avtale med NAV-kontoret gikk 32 pst. til ordinært arbeid, 6 pst. til utdanning og 8 pst. til andre arbeidsrettede tiltak. Andelen som har gått til ordinært arbeid eller til et løp med arbeid som mål har økt betydelig de siste årene fra 41 pst. i 2010 til 48 pst. i 1. tertial 2012. For dem som gjennomførte programmet i løpet av 1. tertial 2012 gikk 36 pst. til ordinært arbeid, 2 pst. til utdanning og 10 pst. til andre arbeidsrettede tiltak. Samtlige deltakere har i utgangspunktet vesentlig nedsatt arbeidsevne og sammensatte problemer. Man har til nå hatt lite kunnskap om hvor lenge de som kommer i jobb forblir i jobb. Foreløpige tall for deltakere med avgang fra kvalifiseringsprogrammet i 1. halvår 2010, og som var registrert med et arbeidsforhold rett etter kvalifiseringsprogrammet, indikerer at 80 pst. av disse fortsatt var i arbeid seks måneder etter avsluttet program. Etter tolv måneder var i underkant av 70 pst. fortsatt i arbeid, mens i overkant av 60 pst. var i arbeid etter 22 måneder.

3.4 Arbeidsmiljø- og sikkerhet

De fleste arbeider under gode og forsvarlige arbeidsforhold i Norge. Likevel mener Regjeringen at vi fortsatt står overfor enkelte utfordringer for å sikre gode arbeidsforhold og et godt arbeidsmiljø for alle. Noen av de viktigste utfordringene er:

  • Deler av arbeidslivet er preget av høyt sykefravær og utstøting.

  • Enkelte bransjer, for eksempel renholdsbransjen og hotell- og restaurantbransjen, er preget av mange useriøse virksomheter og sosial dumping.

  • Risikonivået for storulykker i petroleumsvirksomheten viser ikke en entydig positiv utvikling de siste årene.

  • Det må sikres at intensjonene i lovverket og i IA-avtalen etterleves og følges opp på den enkelte arbeidsplass.

I 2011 har Arbeidstilsynet registrert 543 omkomne personer som følge av ulykker i det landbaserte arbeidslivet. De mest utsatte næringene er jord- og skogbruk, transport og kommunikasjon, bygge- og anleggsvirksomhet og industri. Ingen av dødsfallene skjedde i petroleumsvirksomheten. Med hensyn til antall arbeidsskader meldt til Arbeids- og velferdsetaten, og videresendt til Arbeidstilsynet, vises det til omtale under Resultatområde 4, delmål 4 – Strategier og tiltak. Her framgår det at nåværende statistikk er preget av underrapportering og kvalitetsproblemer som det arbeides med å forbedre både på kortere og lengre sikt. Således er det ikke ønskelig å publisere arbeidsskadetall på nåværende tidspunkt. På produksjonsinnretninger i petroleumsvirksomheten har frekvensen av alvorlige personskader fortsatt å avta også i 2011.

Vi har fortsatt et betydelig omfang av sykdom og skader som skyldes kjemisk, fysisk og ergonomisk eksponering i arbeidsmiljøet. Det er også utfordringer knyttet til at arbeidstakere blir påført sykdom og skade som følge av organisatoriske og psykososiale arbeidsmiljøbelastninger. Muskel- og skjelettlidelser og psykiske lidelser har gjennom flere år vært de klart største diagnosegruppene bak langtidsfravær og uførepensjonering. Muskel- og skjelettlidelser har de siste ti årene bidratt til ca 39 pst. av det legemeldte sykefraværet. Psykiske lidelser har bidratt til ca 19 pst. av det legemeldte sykefraværet.

Den årlige rapporten Risikonivå i norsk petroleumsvirksomhet (RNNP) er sentral i vurderingen av risiko for storulykke i petroleumsvirksomheten. En overordnet vurdering av storulykkesrisikoen er at sikkerheten i petroleumsvirksomheten er god. Det har vært en økning i antall brønnhendelser og gasslekkasjer de siste årene, men endringen fra 2010 til 2011 viser en positiv utvikling. Myndighetene følger denne utviklingen nøye. Se for øvrig omtale under resultatområde 4 under utfordringer i arbeidsmiljø- og sikkerhetspolitikken.

Det kreves en fortsatt aktiv innsats for å unngå sosial dumping i Norge, uten at dette samtidig legger unødige hindringer i veien for arbeidsinnvandringen. Det er også økende oppmerksomhet mot at deler av norsk arbeidsliv og særskilte bransjer og enkeltvirksomheter, ikke har forsvarlige arbeidsforhold. I denne sammenheng kan særlig nevnes renholdsbransjen, hotell og restaurant, transport, fiskeforedling og andre deler av servicenæringene. Det er etablert en godkjenningsordning for renholdsbransjen. Forskrift ble fastsatt 8. mai 2012 og selve ordningen trådte i kraft 1. september 2012.

3.5 Sentrale ytelser

Dagpenger

I gjennomsnitt mottok om lag 59 800 personer dagpenger i 2011, noe som er en nedgang på 13 pst. sammenliknet med 2010. Nedgangen fortsatte i 1. halvår 2012: Det var gjennomsnittlig om lag 57 000 dagpengemottakere i 1. halvår 2012, en nedgang på gjennomsnittlig 7 700, eller 12 pst., sammenliknet med 1. halvår 2011. Nedgangen har årsak i økt økonomisk aktivitetsnivå og lavere ledighet.

Helserelaterte ytelser

Figur 3.4 viser utviklingen i både antall personer som mottok helserelaterte ytelser fra 2001 til 2011 og som andel av befolkningen. Utviklingen i antallet mottakere av helserelaterte ytelser reflekterer ikke nødvendigvis utviklingen i antall personer som står utenfor arbeidslivet. Mange av personene har tilknytning til arbeidslivet. Mottakere av sykepenger har (med svært få unntak) et arbeidsforhold. Mange har graderte ytelser og jobber samtidig deltid. Også personer som har fulle ytelser, for eksempel full uførepensjon og jobber opp til 1 G, kan ha delvis tilknytning til arbeidslivet. I figuren er det korrigert for at flere kan motta mer enn én ytelse samtidig, i motsetning til tallseriene som tidligere har vært brukt.

Antall mottakere av de helserelaterte ytelsene har økt fra i underkant av 500 000 i 2001 til 590 000 i 2011. Antallet har økt i hele perioden, med unntak av en nedgang fra 2003 til 2004 og fra 2010 til 2011. Det er særlig blant mottakere av arbeidsavklaringspenger4 at økningen har vært stor i perioden. Fra 2010 til 2011 har det vært en økning i antall mottakere av uførepensjon, mens det har vært en nedgang i antall mottakere av arbeidsavklaringspenger og sykepenger. Antall mottakere samlet sett ble redusert.

Antall mottakere av helserelaterte ytelser målt som andel av befolkningen i alderen 18 til 66 år har økt fra 17,4 pst. i 2001 til 18,4 pst. i 2011. Siden 2004 har andelen vært relativt stabil. Dette til tross for at alderssammensetningen i befolkningen isolert sett trekker i retning av en økning i andelen. Helsen svekkes med alderen, noe som isolert sett tilsier at andelen mottakere av helserelaterte ytelser øker når en større andel av befolkningen er eldre. Det er imidlertid også faktorer som isolert sett trekker i motsatt retning, eksempelvis økt utdanningsnivå.

Figur 3.4 Antall mottakere av sykepenger, arbeidsavklaringspenger1 og uførepensjon (venstre akse) og mottakere av disse ytelsene som andel av befolkningen 18-66 år (høyre akse), justert for dobbelttellinger. Antall i tusen. Andel i pst. Tall ved utgangen av år...

Figur 3.4 Antall mottakere av sykepenger, arbeidsavklaringspenger1 og uførepensjon (venstre akse) og mottakere av disse ytelsene som andel av befolkningen 18-66 år (høyre akse), justert for dobbelttellinger. Antall i tusen. Andel i pst. Tall ved utgangen av året 2001-2011.

1 Det som tidligere het attføringspenger, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad er i figuren slått sammen til arbeidsavklaringspenger.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet og Statistisk sentralbyrå

Mange som mottar helserelaterte ytelser har tilknytning til arbeidslivet. Figur 3.5 tar hensyn til at mange mottakere av helserelaterte ytelser også er sysselsatt. Figuren viser et estimat på utviklingen i antall tapte årsverk knyttet til mottak av helserelaterte ytelser beregnet av Arbeids- og velferdsdirektoratet. Med tapte årsverk knyttet til mottak av helserelaterte ytelser menes her hvor mange ekstra årsverk det ville utgjort dersom alle som mottok sykepenger på grunn av legemeldt fravær, som mottok arbeidsavklaringspenger5 eller uførepensjon i stedet hadde arbeidet. Ved å beregne tapte årsverk knyttet til mottak av helserelaterte ytelser tas det hensyn til at trygdemottakere kan ha flere graderte stønader samtidig, eller arbeide ved siden av en gradert stønad.

Figur 3.5 Estimat på antall tapte årsverk1 knyttet til mottak av helserelaterte ytelser (venstre akse) og som andel av befolkningen 18-66 år (høyre akse). Antall i tusen. Andel i pst. Årsgjennomsnitt 2001, 2005, 2009, 2010 og 2011.

Figur 3.5 Estimat på antall tapte årsverk1 knyttet til mottak av helserelaterte ytelser (venstre akse) og som andel av befolkningen 18-66 år (høyre akse). Antall i tusen. Andel i pst. Årsgjennomsnitt 2001, 2005, 2009, 2010 og 2011.

1 Det som tidligere het attføringspenger, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad er i figuren slått sammen til arbeidsavklaringspenger.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet

Tallene gir mål på en teoretisk arbeidskraftreserve, og må ikke tolkes som et mål om at alle skal i arbeid. Det er ikke tatt hensyn til hvor mye en person arbeidet før mottaket av den helserelaterte ytelsen startet. En person som er blitt fullt ufør, og som arbeidet i halv stilling før uførheten inntraff, vil eksempelvis telle som et helt tapt årsverk.

I gjennomsnitt for 2011 gikk 535 000 årsverk «tapt» knyttet til mottak av helserelaterte ytelser. Dette er en økning på om lag 9 000 årsverk, eller 1,7 pst., sammenlignet med 2010. Sammenlignet med 2001 har antall tapte årsverk knyttet til mottak av helserelaterte ytelser økt med om lag 83 000, eller 18 pst.

Antall tapte årsverk knyttet til mottak av helserelaterte ytelser tilsvarte 16,8 pst. av befolkningen i alderen 18–66 år i 2011. Andelen har økt med 0,1 prosentpoeng fra 2010, mens det har vært en økning på 0,9 prosentpoeng fra 2001. Fra 2001 til 2011 har det imidlertid vært store demografiske endringer i de aldersgruppene som er mest utsatt for helseproblemer, særlig har det blitt flere personer over 60 år.

Arbeids- og velferdsdirektoratet har beregnet aldersjusterte tall for tapte årsverk knyttet til mottak av helserelaterte ytelser i 2011. Disse viser hvor mange årsverk som ville gått tapt i 2011 dersom befolkningen var lik i 2011 som i 2001. De aldersjusterte tallene viser en nedgang på 0,3 pst. i tapte årsverk fra 2001 til 2011, fra 452 000 tapte årsverk i 2001 til aldersjustert 451 000 tapte årsverk i 2011. Korrigert for endringer i befolkningssammensetningen, har altså uttaket av helserelaterte ytelser gått ned fra 2001 til 2011. Den faktiske økningen fra 452 000 til 535 000 tapte årsverk må dermed ses i sammenheng med befolkningsvekst og at befolkningen i yrkesaktiv alder har blitt eldre. Reduksjonen har særlig funnet sted blant befolkningen over 53 år, mens vi har sett en svak økning blant befolkningen mellom 18 og 52 år.

Det er mange personer som bidrar til de tapte årsverkene presentert i figur 3.5. Til sammen har nær 1,3 mill. unike personer tapt hele eller deler av arbeidsåret som følge av mottak av helserelaterte ytelser. Det er derfor ikke slik at 535 000 personer sto permanent utenfor arbeidslivet som følge av mottak av helserelaterte ytelser i 2011. I gjennomsnitt stod 2,4 personer bak hvert tapte årsverk i 2011. Det er store forskjeller i hvor mange personer som står bak hvert årsverk i de ulike ordningene. Om lag 835 000 personer bidro til 106 000 tapte årsverk i kategorien sykefravær. De fleste som har sykefravær har kort fravær, og derfor står det nær 8 personer bak hvert tapte årsverk i kategorien sykefravær. I kategorien uførepensjon står det 1,2 personer bak hvert tapte årsverk, mens for personer som mottar arbeidsavklaringspenger står det 1,5 personer bak hvert tapte årsverk.

Sykefravær

Siden 2005 har sykefraværet vært noenlunde stabilt dersom man ser bort fra 2009, da sykefraværet økte mye. I 2. kvartal 2012 var sykefraværet 6,0 pst. Dette er 7,6 pst. lavere enn i samme periode i 2011. Målet i avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) er en reduksjon i sykefraværet med 20 pst. fra 2001-nivået. Sykefraværet er redusert med 14,2 pst. fra 2. kvartal 2001 til 2. kvartal 2012, og det er fortsatt et stykke igjen til IA-avtalens målsetning.

Arbeidsavklaringspenger

Ved utgangen av første halvår 2012 var det i overkant av 170 000 mottakere av arbeidsavklaringspenger. Dette er 3,8 pst. lavere enn ved utgangen av første halvår 2011. Antall mottakere av arbeidsavklaringspenger som andel av befolkningen i alderen 18-66 år var ved utgangen av første halvår 2012 5,3 pst. Andelen er redusert med 0,3 prosentpoeng siden tilsvarende periode i 2011. Fra arbeidsavklaringspenger ble innført i mars 2010 økte antallet mottakere fram til utgangen av første halvår 2011, men har siden dette avtatt.

Uførepensjon

Ved utgangen av første halvår 2012 mottok om lag 310 000 personer uførepensjon. Dette er 2,5 pst. høyere enn ved utgangen av første halvår 2011. Antall mottakere av uførepensjon som andel av befolkningen i alderen 18–66 år var ved utgangen av første halvår 2012 9,6 pst. Andelen er 0,1 prosentpoeng høyere enn i 2011.

Alderspensjon i folketrygden

Figuren nedenfor viser den historiske utviklingen i antall alderspensjonister i folketrygden i perioden 1980–2011, samt framskrivinger til 2050.

Ved utgangen av 2011 var det om lag 719 000 alderspensjonister i folketrygden. Antallet alderspensjonister har økt de senere årene, og det forventes en sterk økning i antall alderspensjonister i årene framover, som følge av at de store årskullene født etter 2. verdenskrig vil gå over på alderspensjon. Antall alderspensjonister økte i tillegg kraftig fra 2010 til 2011 som følge av at alderspensjonen fra 2011 kan tas ut fra 62 år og fritt kombineres med arbeidsinntekt. Endringer i mønsteret for når man velger å ta ut alderspensjon vil også framover påvirke årlig vekst i antall alderspensjonister, men over tid vil utviklingen i antall alderspensjonister i hovedsak følge den demografiske utviklingen.

Figur 3.6 Utviklingen i antall alderspensjonister i folketrygden. Tusen. Historiske tall 1980–2011. Framskrivinger 2012–2050.

Figur 3.6 Utviklingen i antall alderspensjonister i folketrygden. Tusen. Historiske tall 1980–2011. Framskrivinger 2012–2050.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet

I tillegg til årskullenes størrelse påvirkes antall alderspensjonister av utviklingen i levealderen. Forventet gjenstående levealder ved 67 år i 1973 var om lag 14 år. I 2009 hadde den økt til 18 år, og i befolkningsframskrivingene til Statistisk sentralbyrå anslås den å øke videre til 22 år i 2050.

Fra 1973 til 2010 har pensjonsalderen i folketrygdens alderspensjon vært 67 år, men med mulighet til å utsette uttaket av alderspensjon til 70 år. I denne perioden har det vært en sterk sammenheng mellom utviklingen i antall personer over 67 år og antall alderspensjonister, da de aller fleste har tatt ut alderspensjon ved 67 år.

Fra 2011 ble det mulig å ta ut hel eller delvis alderspensjon fra folketrygden fra 62 år, og det opparbeides pensjonsrettigheter til og med fylte 75 år. Fleksibelt uttak i folketrygden er nøytralt utformet, og årlig pensjon vil bli betydelig høyere jo senere den tas ut. Det er også mulig å kombinere alderspensjon fra folketrygden og arbeid uten avkorting i pensjonen. En kan fortsatt motta uførepensjon i folketrygden fram til 67 år, og uførepensjonister går over på alderspensjon fra 67 år.

Den økte fleksibiliteten har isolert sett bidratt til en økning i antall alderspensjonister i folketrygden ved at om lag 36 000 personer har tatt ut alderspensjon helt eller delvis mellom 62 og 66 år ved utgangen av 2011. Insentivene i det nye pensjonssystemet vil på den annen side over tid bidra til at mange vil ønske å utsette pensjoneringen, også til etter 67 år.

Yrkesaktiviteten for personer over 60 år har økt i de senere årene, og tall fra Arbeidstaker- arbeidsgiverregisteret viser at andelen arbeidstakere i den senere tid særlig har økt i aldersgruppen 62–66 år. Det ser dermed ut til at mange ønsker å kombinere arbeid og pensjon, jf. nærmere omtale under Programkategori 29.70 Alderdom.

Avtalefestet pensjon

Fra 2011 beregnes AFP i privat sektor som et livsvarig påslag til alderspensjon fra folketrygden og kan tas ut samtidig med denne. Personer som tok ut AFP i privat sektor før 2011 vil motta AFP etter gammel ordning fram til de fyller 67 år. Fra og med 2011 er AFP-pensjonistene fordelt på grupper som mottar AFP etter gammel og ny ordning i privat sektor og grupper som mottar AFP i offentlig sektor. AFP i offentlig sektor er beholdt i store trekk som tidligere.

AFP-pensjonister som andel av befolkningen mellom 62 og 67 år lå stabilt på 18–19 pst. i perioden 2001–2008. Ved utgangen av 2008 mottok i alt 48 000 pensjonister AFP, hvorav 25 000 i offentlig sektor og 23 000 i privat sektor. Statistikken over AFP-pensjonister i offentlig sektor etter 2008 er mangelfull og det finnes av den grunn ikke eksakte tall på totalt antall pensjonister som mottok AFP i 2009 eller senere. Ved utgangen av 2011 var det 33 000 AFP-mottagere i privat sektor, hvorav 23 000 med gammel AFP og 10 000 med ny AFP.

Ny AFP i privat sektor innebærer bl.a. at alle som arbeider i virksomheter i privat sektor og som har avtale om AFP vil få rett til et eget AFP-påslag til folketrygdens alderspensjon. Som følge av at AFP-påslaget er livsvarig og at man har rett til påslaget uavhengig av når pensjonene tas ut vil det over tid bli en sterk økning i antall mottakere av AFP. Siden ytelsen er utformet som et livsvarig påslag til alderspensjon fra folketrygden, blir på den annen side gjennomsnittlig årlig ytelse langt lavere enn ved den gamle ordningen.

Statens pensjonskasse

Som figuren nedenfor viser har antallet pensjonister i Statens pensjonskasse økt kraftig fra 1992 og fram til i dag. Antallet alderspensjoner økte fra 59 000 i 1992 til om lag 129 000 i 2011. Antallet alderspensjoner med særaldersgrense økte fra 5 000 i 1999 til 9 000 i 2011. Tilsvarende har antallet AFP-pensjonister økt fra 1 000 i 1992 til 12 500 i 2011, mens antallet uførepensjonister økte fra 29 000 i 1992 til 60 000 i 2011.

I perioden 2010-2035 forventes en høy vekst i antall alderspensjonister (vekstrate 104 pst). Deretter vil veksten flate ut fram mot 2060. Dette er basert på en forutsetning om at antall aktive medlemmer er stabilt rundt 300 000 i hele framskrivningsperioden, hvilket har vært situasjonen fra tusenårsskifte og fram til i dag. Antall alderspensjoner med særaldersgrense forventes å stabilisere seg på et nivå mellom 9 000 og 10 000, mens antall AFP-pensjonister nådde et toppnivå med 13 000 i 2010 og forventes å stabilisere seg på et nivå mellom 12 000 og 13 000 resten av perioden. Svingningene er drevet av variasjoner i aldersammensetning til den aktive bestanden. Antall uførepensjonister vil i perioden øke jevnt til et nivå på 75 000 i slutten av perioden. I framskrivningen er det forutsatt at uttaksgraden (andel som tar ut i forhold til potensialet) er stabil hvilket også samsvarer med situasjonen fra tusenårsskifte og fram til i dag.

Figur 3.7 Utvikling i antall pensjonister i Statens pensjonskasse.

Figur 3.7 Utvikling i antall pensjonister i Statens pensjonskasse.

Andre ytelser i folketrygden

Grunnstønad

Det siste året har antall stønadsmottakere blitt noe redusert, og ved utgangen av 2011 mottok til sammen 127 300 personer grunnstønad. Kvinneandelen blant stønadsmottakerne er 58 pst.

Hjelpestønad

Det siste året har antall stønadsmottakere blitt noe redusert, og ved utgangen av 2011 mottok om lag 83 700 personer hjelpestønad. Kvinneandelen blant stønadsmottakerne er 51 pst.

Ved utgangen av 2011 var 53 pst. av hjelpestønadsmottakerne i aldersgruppen under 30 år. Andelen mottakere under 30 år har økt jevnt i perioden fra 2001 til 2011. I 2001 var andelen mottakere under 30 år 38 pst. Blant stønadsmottakerne under 30 år er de fleste under 18 år. I 2001 utgjorde aldersgruppen 0 – 17 år i alt 32 pst. av alle hjelpestønadsmottakerne. 6 pst. av hjelpestønadsmottakerne var mellom 18 og 29 år. I løpet av tiårsperioden fra 2001 til 2011 har veksten i antall stønadsmottakere vært størst i aldersgruppen 18 – 29 år (økning på 59 pst.). Veksten i blant mottakere i aldersgruppen 0 – 17 år har vært 23 pst. i samme periode.

Ytelser til enslige forsørgere

Enslige forsørgere som mottar overgangsstønad har i varierende grad tilknytning til arbeidslivet. Formålet med overgangsstønaden er å bidra til at enslige forsørgere skal bli i stand til å forsørge seg selv gjennom arbeid.

Om lag 60 pst. har en arbeidsinntekt som overstiger et halvt grunnbeløp, og mottar dermed redusert overgangsstønad. Antall mottakere av overgangsstønad ble redusert med om lag 650 personer fra 2010 til 2011, til om lag 22 400 personer i 2011.

Ved utgangen av 2011 var det om lag 7 400 enslige forsørgere som kun mottok stønad til barnetilsyn. Dette tilsvarer en nedgang på om lag 600 personer.

Samlet utgjør dette en reduksjon i antall mottakere av ytelser til enslige forsørgere på om lag 1 200 personer. Utviklingen i antall mottakere og andelen mottakere med redusert overgangsstønad har sammenheng med utviklingen på arbeidsmarkedet.

Utbetalingene til bidragsforskott har gått ned hvert år siden gjennomføringen av bidragsreformen i 2003. Hovedårsaken antas å være at et økende antall foreldre velger å ordne bidragsspørsmålet seg imellom uten det offentliges hjelp.

Fra 1.mai 2011 ble reglene endret slik at ordningen i større grad er rettet mot enslige forsørgere med de laveste inntektene, som bl.a innebærer at flere barn får økt bidragsforskudd. Denne endringen gir isolert sett en økning i utgiftene, men utgiftene totalt sett forventes fortsatt å gå nedover de kommende årene.

Se programkategori 29.20 Enslige forsørgere for ytterligere omtale.

Sentrale ytelser – Oversikt

Nedenfor følger en oversikt over utviklingen i antall mottakere for de sentrale stønadene på Arbeidsdepartementets ansvarsområde.

Mottakere1 av sentrale ytelser ved utgangen av årene 2009-2011 (utvalgte stønadsgrupper):

2009

2010

2011

Prosentvis endring fra 2009 til 2011

Prosentvis andel av hele befolkningen

1. Varig inntektssikring

Alderspensjon

650 855

663 799

718 667

10,4

14,4

Uførepensjon2

296 300

301 088

306 653

3,5

6,2

Pensjon til gjenlevende ektefeller og tidligere familiepleiere

22 397

21 578

20 688

-7,6

0,4

Barnepensjon

13 730

13 525

13 510

-1,6

0,3

I alt

983 282

999 990

1 059 518

7,8

21,3

2. Midlertidig inntektssikring

Sykepenger

135 651

132 023

125 872

-7,2

2,5

Rehabiliteringspenger

55 033

Attføringspenger

58 068

Tidsbegrenset uførestønad

49 885

Arbeidsavklaringspenger3

174 275

171 760

3,4

Overgangsstønad til enslige forsørgere

23 228

23 087

22 431

-3,4

0,4

Dagpenger til arbeidsledige4

61 157

68 999

59 765

-2,3

1,2

I alt

382 960

398 364

379 828

-0,8

7,6

3. Kompensasjon for merutgifter

Grunn- og hjelpestønad

216 430

213 909

210 962

-2,5

4,2

Stønad til barnetilsyn for personer uten pensjons-/overgangsstønad

9 336

8 039

7 456

-20,1

0,1

I alt

225 766

221 948

218 418

-3,3

4,4

1 En person kan ha flere stønader. Summen av antall stønadsmottakere i denne tabellen vil derfor være høyere enn det reelle antall personer som får stønad.

2 Inkluderer mottakere av foreløpig uførepensjon.

3 Antall mottakere av arbeidsavklaringspenger og summen av antall rehabiliteringspengemottakere, attføringspengemottakere og mottakere av tidsbegrenset uførestønad er ikke helt sammenliknbare pga. brudd i statistikken i mars 2010 da arbeidsavklaringspenger erstattet de tre andre ytelsene. Vi har derfor ikke inkludert noen prosentvis endring fra 2009 til 2011 i tabellen.

4 Totalt antall dagpengemottakere. Årsgjennomsnitt.

Nedenfor følger en oversikt over realveksten i folketrygdens utgifter for de fire mest sentrale stønadene på Arbeidsdepartementets ansvarsområde.

Utviklingen i viktige ytelser under folketrygden - realvekst i 2013 - kroner (mill. kroner)1

Stønadsutgifter:

2006

2007

2008

2009

2010

2011

2012

2013

1. Sykepenger

36 430

35 910

37 930

42 190

38 800

37 350

36 590

37 360

- mill. kroner

1 810

-520

2 020

4 260

-3 390

-1 450

-760

770

- prosent

5,2

-1,4

5,6

11,2

-8,0

-3,7

-2,0

2,1

2. Arbeidsavklaringspenger

30 580

31 040

31 230

34 530

36 960

37 930

36 810

36 660

- mill. kroner

1 300

460

190

3 300

2 430

970

-1 120

-150

- prosent

4,4

1,5

0,6

10,6

7,0

2,6

-3,0

-0,4

3. Uførepensjon

58 260

57 750

58 150

58 340

59 000

59 520

60 900

61 260

- mill. kroner

-430

-510

400

190

660

520

1 380

360

- prosent

-0,7

-0,9

0,7

0,3

1,1

0,9

2,3

0,6

4. Alderspensjon

119 800

122 000

125 230

128 700

133 080

142 610

152 560

162 210

- mill. kroner

2 240

2 200

3 230

3 470

4 380

9 530

9 950

9 650

- prosent

1,9

1,8

2,6

2,8

3,4

7,2

7,0

6,3

1 Tall for 2006–2011 er basert på regnskapstall. Tall for 2012 er basert på anslag regnskap 2012. For 2013 brukes utgiftsanslag ved uendret regelverk fra 2012 til 2013. Utgiftene til arbeidsavklaringspenger, uførepensjon og alderspensjon er omregnet til gjeldende G (pr. 1.5.2012: 82 122 kroner). For sykepenger benyttes gjennomsnittlig årslønnsvekst. Sykepenger omfatter kap. 2650 unntatt tilretteleggingstilskudd. Arbeidsavklaringspenger omfatter kap. 2651 unntatt legeerklæringer, samt kap. 2652 Rehabiliteringspenger, kap. 2653 Attføringspenger og kap. 2655 post 74 Tidsbegrenset uførestønad fram til innføringen av arbeidsavklaringspenger fra 1. mars 2010. Uførepensjon omfatter kap. 2655 unntatt tidsbegrenset uførestønad og menerstatning ved yrkesskade. Alderspensjon omfatter kap. 2670. Det er korrigert for større tekniske endringer i perioden.

Hovedtrekkene i utviklingen som ligger til grunn for realveksttabellen er:

Sykepenger: Det har vært betydelige svingninger i sykefraværet i perioden. Sykefraværet økte i 2006. Gjennom 2007 var sykefraværet relativt stabilt, før det igjen økte i 2008 og spesielt i 2009. I 2010 var det en betydelig nedgang i sykefraværet sammenlignet med året før. Nedgangen fortsatte i 2011 og inn i første halvår 2012. For 2013 legges det til grunn 1 pst. vekst i det trygdefinansierte fraværet per sysselsatt. Realveksten i sykepengeutgiftene påvirkes også av sysselsettingen. I 2012 og 2013 anslås realveksten i folketrygdens sykepengeutgifter til hhv. -2 pst. og 2,1 pst.

Arbeidsavklaringspenger: Fra 1. mars 2010 er rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad slått sammen under betegnelsen arbeidsavklaringspenger. Disse ytelsene er derfor gruppert sammen under arbeidsavklaringspenger i tabellen også bakover i tid. Utgiftene til tidsbegrenset uførestønad økte årlig fram til innføringen av arbeidsavklaringspenger. Utgiftene til attføringspenger falt i perioden 2006-2008, antakelig som følge av lavere sykefravær mv. i årene før 2006. I 2009 økte utgiftene til rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad samlet sett med om lag 3,3 mrd. 2013-kroner, tilsvarende 10,6 pst. Veksten i 2009 var innenfor alle tre ordninger, og må ses i sammenheng med både utviklingen på arbeidsmarkedet og veksten i sykefraværet. I 2010 økte utgiftene med om lag 7 pst. Utgiftsveksten antas å være knyttet til overgangen til nytt regelverk, og avtok til 2,6 pst. i 2011. Utgiftene anslås nå å reduseres med 3 pst. reelt i 2012 mens det forventes små endringer fra 2012 til 2013.

Uførepensjon: Utgiftene til varig uførepensjon følger i stor grad utviklingen i antall mottakere. Antallet uførepensjonister var relativt stabilt i perioden 2006-2009. Veksten på uføreområdet i denne perioden var hovedsakelig innenfor tidsbegrenset uførestønad. Realveksten i 2010 og 2011 er i tråd med den demografiske utviklingen i befolkningen. I 2012 anslås ekstraordinært høy overgang til uførepensjon fra arbeidsavklaringspenger på grunn av at mange tidligere mottakere av tidsbegrenset uførestønad hadde vedtak om arbeidsavklaringspenger som opphørte i desember 2011. I 2013 forventes utgiftsveksten på uføreområdet igjen å følge den demografiske utviklingen i befolkningen.

Alderspensjon: I perioden 2006-2009 økte antall alderspensjonister relativt svakt, med om lag 4 000 personer i året. Utgiftsveksten i denne perioden skyldes hovedsakelig økte tilleggspensjoner og opptrappingen av minstepensjonen i perioden 2008-2010. Fra 2010 har veksten i antall alderspensjonister over 67 år vært økende. Fra 2012 anslås antallet å øke med om lag 20 000 personer årlig. Fra 2010 til 2011 økte utgiftene til alderspensjon med vel 9,5 mrd. 2013-kroner, tilsvarende 7,2 pst. Utgiftsveksten skyldes i stor grad økning i antall tidligpensjonister som følge av det fra 2011 er mulig å ta ut alderspensjon fra fylte 62 år. Også i 2012 og 2013 forventes det høy realvekst. I årene framover vil utgiftene til alderspensjoner fortsatt øke kraftig. Dette skyldes både at antallet alderspensjonister øker og at de nye pensjonistene har høyere opptjent pensjon enn gjennomsnittet for de eksisterende alderspensjonistene.

4 Anmodningsvedtak

4.1 Anmodningsvedtak nr. 393 av 1. mars 2012

«Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med en vurdering av hvilken grad sosialhjelp kan og bør kombineres med krav til aktivitet, og med forslag til hvordan dette kan gjøres.»

Nærmere redegjørelse for hvordan Arbeidsdepartementet vil følge opp Stortingets anmodningsvedtak nr. 393 av 1. mars 2012 er omtalt under kap. 601, post 21 Spesielle driftsutgifter.

5 Oversiktstabeller

5.1 Utgifter og inntekter fordelt på kapitler

Forslag til statsbudsjett for 2013 under programområde 09 Arbeid og sosiale formål, 29 Sosiale formål, folketrygden og 33 Arbeidsliv, folketrygden.

Utgifter fordelt på kapitler

         

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap 2011

Saldert budsjett 2012

Forslag 2013

Pst. endr. 12/13

Administrasjon

600

Arbeidsdepartementet

180 558

172 340

177 830

3,2

601

Utredningsvirksomhet, forskning m.m.

229 007

235 890

250 190

6,1

Sum kategori 09.00 409 565 408 230 428 020 4,8

Administrasjon av arbeids- og velferdspolitikken

604

Utviklingstiltak i arbeids- og velferdsforvaltningen

488 493

227 568

743 040

226,5

605

Arbeids- og velferdsetaten

10 431 140

10 516 469

10 923 565

3,9

606

Trygderetten

61 211

63 960

65 278

2,1

Sum kategori 09.10 10 980 844 10 807 997 11 731 883 8,5

Tiltak for bedrede levekår m.v.

621

Tilskudd til sosiale tjenester og sosial inkludering

333 389

287 378

290 670

1,1

Sum kategori 09.20 333 389 287 378 290 670 1,1

Arbeidsmarked

634

Arbeidsmarkedstiltak

6 889 448

7 390 316

7 450 600

0,8

635

Ventelønn

167 896

133 000

125 000

-6,0

Sum kategori 09.30 7 057 344 7 523 316 7 575 600 0,7

Arbeidsmiljø og sikkerhet

640

Arbeidstilsynet

484 638

479 850

505 000

5,2

642

Petroleumstilsynet

215 844

213 800

236 830

10,8

643

Statens arbeidsmiljøinstitutt

98 000

101 500

104 850

3,3

645

Regional verneombudsordning i hotell- og restaurantbransjen og renholdsbransjen

6 000

646

Pionerdykkere i Nordsjøen

3 051

3 050

3 150

3,3

648

Arbeidsretten, Riksmekleren m.m.

20 127

20 837

22 213

6,6

649

Treparts bransjeprogrammer

2 428

10 300

10 600

2,9

Sum kategori 09.40 830 088 829 337 882 643 6,4

Pensjoner m.v. under Statens pensjonskasse

611

Pensjoner av statskassen

15 575

19 100

18 800

-1,6

612

Tilskudd til Statens pensjonskasse

9 491 020

9 606 000

8 674 000

-9,7

613

Arbeidsgiveravgift til folketrygden

834 000

834 000

988 000

18,5

614

Boliglånsordningen i Statens pensjonskasse

16 394 542

15 254 000

21 066 000

38,1

615

Yrkesskadeforsikring

92 035

79 000

81 000

2,5

616

Gruppelivsforsikring

173 588

157 000

182 000

15,9

2470

Statens pensjonskasse

308 241

81 188

45 587

-43,9

Sum kategori 09.50 27 309 001 26 030 288 31 055 387 19,3

Kontantytelser

660

Krigspensjon

598 518

580 000

513 000

-11,6

664

Pensjonstrygden for sjømenn

624 562

311 672

212 586

-31,8

666

Avtalefestet pensjon (AFP)

1 821 259

1 940 000

1 880 000

-3,1

667

Supplerende stønad til personer over 67 år

370 547

398 000

410 000

3,0

Sum kategori 09.60

3 414 886

3 229 672

3 015 586

-6,6

Sum programområde 09 50 335 117 49 116 218 54 979 789 11,9

Enslige forsørgere

2620

Stønad til enslig mor eller far

3 809 645

3 802 200

3 638 300

-4,3

Sum kategori 29.20 3 809 645 3 802 200 3 638 300 -4,3

Inntektssikring ved sykdom, arbeidsavklaring og uførhet

2650

Sykepenger

34 747 594

37 515 618

37 660 208

0,4

2651

Arbeidsavklaringpenger

36 325 826

38 710 000

36 979 800

-4,5

2655

Uførhet

56 664 869

58 743 000

61 369 000

4,5

Sum kategori 29.50 127 738 289 134 968 618 136 009 008 0,8

Kompensasjon for merutgifter ved nedsatt funksjonsevne m.v.

2661

Grunn- og hjelpestønad, hjelpemidler m.v.

8 491 627

8 852 500

9 031 600

2,0

Sum kategori 29.60 8 491 627 8 852 500 9 031 600 2,0

Alderdom

2670

Alderdom

135 496 495

146 027 000

162 208 000

11,1

Sum kategori 29.70 135 496 495 146 027 000 162 208 000 11,1

Forsørgertap m.v.

2680

Etterlatte

2 504 734

2 524 500

2 279 500

-9,7

2686

Gravferdsstønad

167 985

180 000

200 000

11,1

Sum kategori 29.80 2 672 719 2 704 500 2 479 500 -8,3

Diverse utgifter

2690

Diverse utgifter

568 479

380 000

460 000

21,1

Sum kategori 29.90

568 479

380 000

460 000

21,1

Sum programområde 29 278 777 254 296 734 818 313 826 408 5,8

Arbeidsliv

2541

Dagpenger

11 112 302

11 540 000

11 300 000

-2,1

2542

Statsgaranti for lønnskrav ved konkurs m.v.

723 145

584 000

705 000

20,7

Sum kategori 33.30

11 835 447

12 124 000

12 005 000

-1,0

Sum programområde 33

11 835 447

12 124 000

12 005 000

-1,0

Sum utgifter

340 947 818

357 975 036

380 811 197

6,4

Inntekter fordelt på kapitler

         

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap 2011

Saldert budsjett 2012

Forslag 2013

Pst. endr. 12/13

Administrasjon

3600

Arbeidsdepartementet

3 840

3601

Utredningsvirksomhet, forskning m.m.

30

Sum kategori 09.00 3 870

Administrasjon av arbeids- og velferdspolitikken

3605

Arbeids- og velferdsetaten

470 179

43 651

44 365

1,6

3606

Trygderetten

905

Sum kategori 09.10 471 084 43 651 44 365 1,6

Arbeidsmarked

3634

Arbeidsmarkedstiltak

315

1 000

200

-80,0

3635

Ventelønn m.v.

56 023

41 509

46 500

12,0

Sum kategori 09.30 56 338 42 509 46 700 9,9

Arbeidsmiljø og sikkerhet

3640

Arbeidstilsynet

40 686

37 373

38 642

3,4

3642

Petroleumstilsynet

97 257

87 809

47 700

-45,7

3648

Arbeidsretten, meklingsinstitusjonen m.m.

76

5571

Sektoravgifter under Arbeidsdepartementet

74 000

Sum kategori 09.40 138 019 125 182 160 342 28,1

Pensjoner m.v. under Statens pensjonskasse

3614

Boliglånsordningen i Statens pensjonskasse

7 385 264

7 235 000

9 045 000

25,0

3615

Yrkesskadeforsikring

159 778

151 000

154 000

2,0

3616

Gruppelivsforsikring

93 897

87 000

87 000

0,0

5470

Statens pensjonskasse

18 070

18 069

18 070

0,0

5607

Renter av boliglånsordningen i Statens pensjonskasse

1 031 420

1 609 000

1 145 000

-28,8

Sum kategori 09.50

8 688 429

9 100 069

10 449 070

14,8

Sum programområde 09

9 357 740

9 311 411

10 700 477

14,9

Sum inntekter

11 480 637

11 245 211

12 837 132

14,2

5.2 Årsverksoversikt

Årsverk pr. 1/3-09

Årsverk pr. 1/3-10

Årsverk pr. 1/3-11

Årsverk pr. 1/3-12

600

Arbeidsdepartementet

281,9

182,9

191,0

190,3

605

Arbeids- og velferdsetaten

13 044,8

13 500,4

12 989,2

12 771,8

606

Trygderetten

65,1

63,0

59,4

63,0

612

Statens pensjonskasse

336,0

378,7

389,4

385,3

640

Arbeidstilsynet

536,9

533,4

540,2

556,9

642

Petroleumstilsynet

155,5

154,3

153,6

150,2

643

Statens arbeidsmiljøinstitutt

112,1

113,6

111,6

110,8

648

Arbeidsretten, Riksmekleren m.m.1

4,0

3,8

4,0

2,0

664

Pensjonstrygden for sjømenn

37,2

37,9

35,1

34,1

Sum

14 573,5

14 968,0

14 473,4

14 264,4

1 Tallmaterialet i tabellen er basert på ansatte som er regulativt lønnet.

5.3 Bruk av stikkordet kan overføres

Under Arbeidsdepartementet blir stikkordet foreslått knyttet til disse postene utenom postgruppe 30-49

       

(i 1 000 kr)

Kap.

Post

Betegnelse

Overført til 2012

Forslag 2013

601

22

Tiltak mot ufrivillig deltid

3 154

26 620

604

21

Spesielle driftsutgifter

84 150

7 540

605

70

Tilskudd til helse- og rehabiliteringstjenester for sykemeldte

98 200

201 735

621

63

Sosiale tjenester og tiltak for vanskeligstilte

9 075

163 330

621

70

Frivillig arbeid

1 437

56 190

634

21

Forsøk, utviklingstiltak m.v.

8 442

89 600

634

76

Tiltak for arbeidssøkere

18 279

6 244 470

634

77

Varig tilrettelagt arbeid

1 053 530

646

72

Tilskudd

70

3 150

648

21

Spesielle driftsutgifter

2 430

1 898

2650

73

Tilskudd til tilretteleggingstiltak mv.

96 438

300 208

Fotnoter

1.

Realveksten viser vekst i utgifter i faste priser. Realveksten 2013 er differansen mellom justerte 2012-tall og forslag budsjett 2013. 2012-tall er basert på nåværende anslag på regnskap for 2012 og deretter justert til 2013-kroner. Utgiftene til arbeidsavklaringspenger, uførepensjon, alderspensjon, enslige forsørgere og etterlatte er omregnet til gjeldende G (pr. 1. mai 2012: 82 122 kroner). For sykepenger og dagpenger benyttes gjennomsnittlig årslønnsvekst. Andre stønader er justert med dels konsumprisindeksen og dels lønnsvekst.

2.

Informasjon om funksjonshemmede er hentet fra Statistisk sentralbyrås tilleggsundersøkelse om funksjonshemmede til arbeidskraftundersøkelsen (AKU). Dette er en spørreundersøkelse, og informasjonen om funksjonshemmede er basert på subjektive oppfatninger av egen helsetilstand. Selv om det er grunn til å anta stor grad av overlapp, må denne statistikken ikke forveksles med Arbeids- og velferdsetatens registerbaserte informasjon om personer med nedsatt arbeidsevne.

3.

Av disse er 11 omkommet ifm. terrorhendelsen 22 juli 2011.

4.

Fra 2001 til 2004 besto denne gruppen av mottakere av rehabiliteringspenger og attføringspenger, mens fra 2004 til februar 2010 besto denne gruppen av mottakere av rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad.

5.

Gruppen med arbeidsavklaringspenger har endret seg i perioden. I 2001 består gruppen av mottakere av rehabiliteringspenger og attføringspenger. I 2005 og 2009 består gruppen av mottakere av tidsbegrenset uførestønad, rehabiliteringspenger og attføringspenger. I 2010 inneholder gruppen mottakere av tidsbegrenset uførestønad, rehabiliteringspenger og attføringspenger før mars 2010, og mottakere av arbeidsavklaringspenger etter mars.
Til dokumentets forside