Prop. 91 L (2012–2013)

Endringer i psykisk helsevernloven

Til innholdsfortegnelse

6 Opplysningsplikt i tilknytning til besøksforbud

6.1 Gjeldende rett

Besøksforbud er et forebyggende tiltak, ikke et tvangsmiddel. Reguleringen av besøksforbud er likevel plassert i straffeprosessloven § 222 a, kapittel 17 a, under lovens fjerde del om tvangsmidler. Bestemmelsen blir som oftest anvendt i etterforskningsstadiet i en straffesak, men gir også adgang for påtalemyndigheten til å ilegge besøksforbud uten at det er begått en straffbar handling, hvis det er grunn til å tro at en person i framtiden vil begå bestemte handlinger.

De materielle vilkårene for å ilegge besøksforbud framgår av straffeprosessloven § 222 a første ledd første punktum. Tiltaket kan anvendes hvis det er ”grunn til å tro” at den forbudet rettes mot, ellers vil begå en straffbar handling overfor en annen person eller forfølge eller på annet vis krenke en annens fred. Dette innebærer at det ikke kreves sannsynlighetsovervekt for at en av de nevnte handlingene vil finne sted, men at det må foreligge en nærliggende og reell risiko for at den forbudet rettes mot, vil begå en av handlingene. I tillegg stiller straffeprosessloven § 170 a vilkår om at et tvangsmiddel ikke kan brukes når det vil være et uforholdsmessig inngrep.

Formålet med besøksforbud er å gi økt trygghet for ofre for vold, trusler og trakassering. Meningen er at besøksforbud skal virke forebyggende og hindre framtidige lovbrudd. Reglene skal beskytte enkeltpersoner eller en nærmere avgrenset krets av personer mot en fare som ikke truer samfunnet generelt eller den alminnelige ro og orden. Av forarbeidene til bestemmelsen (Ot. prp. nr. 109 (2001-2002)) framgår det at en person for eksempel kan få forbud mot å oppholde seg på et bestemt skoleområde for å beskytte elevene på skolen eller i en bestemt butikk eller offentlig kontor for å beskytte personalet der. Det framgår også at bestemmelsen ikke tar sikte på å beskytte en helt ubestemt krets av personer. En person kan for eksempel ikke nektes å oppholde seg i Oslo sentrum for å beskytte alle som måtte oppholde seg der til enhver tid.

Besøksforbud blir særlig ilagt i saker som gjelder vold, trusler og sjikane mot nærstående (nåværende eller tidligere ektefelle, samboer, partner, kjæreste eller barn). Tiltaket kan også anvendes i sedelighetssaker, saker som gjelder ran/utpresning, ved rettsstridig tvang eller frihetsberøvelse, saker om skadeverk m.m.

Besøksforbud kan ilegges når den forbudet skal beskytte, har begjært det, eller når allmenne hensyn krever det, jf. straffeprosessloven § 222 a første ledd andre punktum. Det kreves ikke at det foreligger en anmeldelse, eller at den eller de som skal beskyttes av besøksforbudet, ønsker å anmelde forholdet.

Et besøksforbud kan gå ut på at den det retter seg mot, forbys å oppholde seg på et bestemt sted, eller å forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en annen person, jf. straffeprosessloven § 222 a andre ledd. Bestemmelsen åpner for et bredt spekter av virkemidler, og besøksforbudet må tilpasses den konkrete situasjonen. Et besøksforbud kan også gå ut på at personen forbys å oppholde seg i sitt eget hjem, hvis det er ”nærliggende fare” for at vedkommende vil begå en straffbar handling overfor en annen person. Nærliggende fare innebærer et krav om sannsynlighetsovervekt.

Der det er hensiktsmessig, kan besøksforbudet begrenses på nærmere angitte vilkår, jf. straffeprosessloven § 222 a tredje ledd. Med dette menes besøksforbud med en form for ”unntak”, for eksempel slik at den forbudet retter seg mot, bare kan besøke et sted eller en person som forbudet omfatter, på bestemte vilkår.

Besøksforbudet skal gjelde for en bestemt tid, høyst ett år av gangen. Besøksforbud i eget hjem kan vare i høyst tre måneder av gangen, jf. straffeprosessloven § 222 a fjerde ledd.

Nærmere regler om påtalemyndighetens beslutning om å ilegge eller ikke ilegge besøksforbud er gitt i straffeprosessloven § 222 a femte ledd. Regler om rettslig overprøving er gitt i sjette, sjuende og åttende ledd. Den som et forbud er rettet mot, kan ”straks eller senere” kreve beslutningen brakt inn for retten. En beslutning som gjelder forbud mot å oppholde seg i eget hjem, skal alltid bringes inn for retten til overprøving. I tillegg kan den som et besøksforbud skal beskytte, kreve rettslig overprøving av en beslutning om ikke å ilegge besøksforbud.

6.2 Forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet en tilføyelse i psykisk helsevernloven § 5-6 a om at den faglig ansvarlige uten hinder av lovbestemt taushetsplikt skal gi påtalemyndigheten og retten de opplysninger som er nødvendige for å vurdere om besøksforbud bør nedlegges etter straffeprosessloven § 222 a. Forslaget innebærer en plikt til å gi relevante og nødvendige opplysninger, både etter begjæring fra påtalemyndigheten eller retten og av eget tiltak.

6.3 Høringsinstansenes syn

Omtrent halvparten av de høringsinstansene som har realitetsmerknader, uttaler seg om opplysningsplikt for faglig ansvarlig og unntak fra lovbestemt taushetsplikt knyttet til reglene om besøksforbud i straffeprosessloven § 222 a. Forslaget får støtte, men flere instanser har merknader om hvem som bør ta initiativet til at besøksforbud blir ilagt mv.

Agder statsadvokatembeter uttaler:

”Statsadvokaten støtter forslaget om endring av taushetsplikt (…) som gjør det mulig for den faglige ansvarlige å gi påtalemyndigheten og retten de opplysninger som er nødvendig for å vurdere om besøksforbud bør nedlegges etter straffeprosessloven § 222a. Det antas at dette kan styrke trygghetsfølelsen for fornærmede eller dennes etterlatte. En ser ikke at det foreligger tungtveiende hensyn mot at de behandlingsansvarlige skal kunne gi slik informasjon.”

Advokatforeningen uttaler:

”Advokatforeningen tiltrer tilføyelsen i § 5-6 a (…)
Advokatforeningen stiller imidlertid spørsmål ved behovet for at den faglig ansvarlige selv skal ta initiativ til ileggelse av besøksforbud. Dette vil kunne medføre en uheldig sammenblanding av roller mellom påtalemyndighet og den faglig ansvarlige. Advokatforeningen mener at den faglig ansvarlige primært må holde fokus på pasientbehandling og ikke bli pålagt ansvar for å ivareta fornærmedes interesser annet enn det som gjelder for gjennomføring av det tvungne psykiske helsevernet i hht phvl § 5-3 annet ledd. Advokatforeningen ser det derfor som mest naturlig at initiativet til og ansvaret for ileggelse av besøksforbud alene ligger på de pårørende og påtalemyndigheten.”

International Commission of Jurists har avgitt tilsvarende uttalelse som Advokatforeningen.

Legeforeningen uttaler:

”Forslaget er begrunnet i et godt formål. Hensynet til den et besøksforbud skal beskytte også må veie tungt. Legeforeningen ber imidlertid om at det foretas en nærmere vurdering av hvordan dette vil kunne påvirke pasientens tillit til legen i negativ forstand, herunder om det vil få betydning for pasientens vilje ev. vegring for å gi opplysninger til legen med utgangspunkt i risikoen for at opplysningene videreformidles til andre. Tillitsforholdet er en sentral faktor i lege-pasient-relasjonen, men er i liten grad berørt i høringsnotatet.”

6.4 Departementets vurdering

I punkt 6.1 framgår det at påtalemyndigheten etter straffeprosessloven § 222 a kan ilegge besøksforbud både i tilfeller der den som forbudet skal beskytte, har begjært det, og hvis allmenne hensyn krever det. Det kreves ikke at det foreligger en anmeldelse, eller at den eller de som skal beskyttes av besøksforbudet, ønsker å anmelde forholdet. Videre framgår det at virkeområdet for straffeprosessloven § 222 a er relativt vidt, og at det som hovedregel ikke kreves sannsynlighetsovervekt for at de aktuelle handlingene vil bli begått hvis det ikke nedlegges besøksforbud. Påtalemyndigheten må vurdere risikoen for at handlingen skal skje på bakgrunn av tidligere handlinger, trusler eller andre særlige forhold som tyder på at det er fare for overgrep.

Departementet finner ikke er grunn til å foreslå egne regler i psykisk helsevernloven om adgang til å ilegge besøksforbud ved gjennomføring av dom på tvungent psykisk helsevern. Den faglig ansvarlige bør i sin vurdering av hvordan det tvungne psykiske helsevernet skal gjennomføres, også vurdere om adgangen til å ilegge besøksforbud bør benyttes. Hvis den faglig ansvarlige finner at dette kan være et hensiktsmessig tiltak i det aktuelle tilfellet, bør spørsmålet tas opp med påtalemyndigheten, som har myndighet til å nedlegge besøksforbud. Uansett kan også den som besøksforbudet skal beskytte, be om at dette tiltaket anvendes.

Departementet er ikke enig i at opplysningsplikt for faglig ansvarlig og unntak fra lovbestemt taushetsplikt knyttet til reglene om besøksforbud vil innebære en uheldig sammenblanding av roller mellom påtalemyndighet og den faglig ansvarlige, slik Advokatforeningen og International Commission of Jurist har anført. Departementet ser at forslaget i enkelte tilfeller muligens kan påvirke tillitsforholdet mellom legen og pasienten i negativ forstand. Etter departementets vurdering må imidlertid hensynet til den besøksforbudet skal beskytte, veie tyngst i disse sakene.

På denne bakgrunn opprettholder departementet forslaget om at det tas inn en tilføyelse i psykisk helsevernloven § 5-6 a første ledd. Etter denne tilføyelsen skal den faglig ansvarlige uten hinder av lovbestemt taushetsplikt gi påtalemyndigheten og retten de opplysninger som er nødvendige for å vurdere om besøksforbud bør nedlegges etter straffeprosessloven § 222 a. Forslaget innebærer en plikt til å gi relevante og nødvendige opplysninger, både etter begjæring fra påtalemyndigheten eller retten og av eget tiltak.

Til dokumentets forside