10 Undersøkelse av mistenktes smittestatus i saker om seksuallovbrudd

10.1 Innledning

Utvalget har vurdert om gjeldende rett bør endres slik at det blir enklere å undersøke mistenktes smittestatus ved seksuallovbrudd, enten rutinemessig eller etter ønske fra fornærmede. Formålet er at fornærmede raskere kan få avklart om hun eller han har blitt utsatt for smittefare.

10.2 Gjeldende rett

Etter straffeprosessloven § 157 kan den som med skjellig grunn mistenkes for en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff, underkastes kroppslig undersøkelse når det antas å være av betydning for opplysningen av saken og ikke fremstår som et uforholdsmessig inngrep. Det kan tas blodprøve og foretas andre undersøkelser som kan skje uten fare eller betydelig smerte. Uten mistenktes samtykke kan undersøkelse bare foretas etter kjennelse av retten. Dersom formålet med undersøkelsen ellers kunne forspilles, kan ordre fra påtalemyndigheten tre i stedet for kjennelse av retten.

Utvalget viser til at kriteriet «antas å være av betydning for opplysningen av saken» reiser spørsmål om det kreves konkrete holdepunkter for at den mistenkte var smittefarlig for å si at den kroppslige undersøkelsen antas å være av betydning for saken, eller om det er tilstrekkelig at den aktuelle typen straffbar handling i seg selv generelt innebærer en smitterisiko, slik seksuallovbrudd i form av ubeskyttet seksuell omgang gjør. Utvalget konkluderer med at det er tvilsomt om straffeprosessloven § 157 åpner for undersøkelse av mistenktes smittestatus ved seksuallovbrudd enten rutinemessig eller etter fornærmedes ønske. Utvalget uttaler i utredningen punkt 11.4 side 282 at Riksadvokaten i brev 15. juni 2012 til utvalget har sluttet seg til denne vurderingen og uttalt at det er ønskelig med lovgivers avklaring av spørsmålet.

10.3 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår i punkt 11.4 side 280–284 at det gis en ny § 157 a i straffeprosessloven hvor det bestemmes at mistenkte kan underkastes kroppslig undersøkelse for å klarlegge om vedkommende er smittet med en seksuelt overførbar infeksjon. Det skal kunne tas blodprøve og foretas andre undersøkelser som kan skje uten fare eller betydelig smerte.

Bestemmelsen skal etter forslaget komme til anvendelse i tilfeller hvor vedkommende med skjellig grunn kan mistenkes for handling som rammes av straffeloven §§ 291 til 296 eller §§ 299 til 303. Det er ikke et vilkår at opplysningen skal ha betydning for selve straffesaken. Bestemmelsen skal gjelde selv om straff ikke kan idømmes på grunn av reglene i straffeloven 1902 §§ 44 eller 46 (straffeloven § 20). Den gjelder også når tilstanden har medført at den mistenkte ikke har utvist skyld.

Utvalget foreslår at påtalemyndigheten kan beslutte undersøkelsen, dvs. at det ikke er nødvendig med rettens kjennelse. Ordren fra påtalemyndigheten skal være skriftlig og grunngitt. Er det fare ved opphold kan ordren gis muntlig, men den skal da snarest mulig nedtegnes.

Det skal ikke være en forutsetning for undersøkelse at det foreligger begjæring fra eller på vegne av fornærmede – påtalemyndigheten bør etter utvalgets syn besørge rutinemessige undersøkelser i de aktuelle sakene.

Utvalget har lagt vekt på at forslaget til § 157 a vil styrke fornærmedes rettsvern. Utvalget peker på at testing av gjerningspersonen i mange tilfeller vil gi mulighet for en avklaring av om fornærmede har blitt utsatt for smittefare før det vil foreligge resultat av undersøkelsene av fornærmede selv. For eksempel vil antistoffer mot hiv vanligvis ikke kunne påvises før etter noen uker eller måneder etter smitteoverføringen. Dersom mistenktes prøveresultat er negativt, vil det være en lettelse for fornærmede, selv om det ikke gir et helt sikkert svar på om det forelå smittefare, med tanke på at mistenkte kunne være smittet kort tid før overgrepet. Videre vil prøvesvaret være av betydning i vurderingen av om posteksposisjonsprofylakse bør iverksettes hos fornærmede. Slik profylakse bør iverksettes så raskt som mulig etter den smittefarlige situasjonen, og senest innen 72 timer.

10.4 Høringsinstansenes syn

Riksadvokaten, Advokatforeningen, Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet, HivNorge, Oslo kommune, Prostituertes Interesseorganisasjon i Norge og Stine Sofies Stiftelse støtter utvalgets forslag. Ingen av høringsinstansene går imot utvalgets forslag.

Advokatforeningen mener at forslaget har gode grunner for seg, men bemerker at forslaget representerer en nyskapning i straffeprosessen ved å introdusere et «etterforskingsskritt» som ikke bør antas å ha betydning for selve straffesaken – hvilket etter foreningens syn ikke er ubetenkelig.

Helsedirektoratet bemerker at utvalget ikke sier noe om hvem som på anmodning skal foreta undersøkelsen av mistenkte. Helsedirektoratet mener det bør tydeliggjøres i helsepersonelloven § 12 annet ledd at leger (og eventuelt annet helsepersonell) har plikt til å foreta undersøkelser av mistenktes smittestatus som er pålagt med hjemmel i forslaget til ny § 157 a i straffeprosessloven.

Folkehelseinstituttet mener at det bør utarbeides faglige råd om hvilke sykdommer det normalt bør testes for, og at Folkehelseinstituttet eventuelt vil bidra til utarbeidelse av slike faglige råd.

HivNorge bemerker at forslaget til § 157 a ikke må bli en regel som kun får anvendelse når gjerningspersonen tilhører en gruppe der sykdommer som rammes av § 237 forekommer mer hyppig enn i befolkningen for øvrig.

Oslo politidistrikt (med støtte av Politidirektoratet) støtter forslaget isolert sett, men mener at den foreslåtte bestemmelsen ikke bør begrenses til seksuallovbrudd, med den følge at personer som i yrkesmessig sammenheng kan ha blitt eksponert for smitte, er stilt like dårlig som etter gjeldende rett. Dette betyr at det fremdeles vil være praktiske situasjoner hvor det ikke er hjemmel for å ta en blodprøve hos den antatt smittede uten dennes samtykke – for eksempel der polititjenestepersonen tilfeldig kommer i kontakt med sprøytespiss eller kommer i kontakt med blodsøl eller andre kroppsvæsker.

10.5 NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov

Straffeprosessutvalget har i NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov foreslått regler om kroppsundersøkelse av mistenkte i § 17-1. Vilkåret om at kroppsundersøkelsen må antas å være av betydning for opplysningen av saken er videreført fra straffeprosessloven § 157. Straffeprosessutvalget har i utredningen ikke drøftet spørsmålet om en særlig hjemmel for undersøkelse av mistenktes smittestatus i saker om seksuallovbrudd.

10.6 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets forslag til en bestemmelse om undersøkelse av mistenktes smittestatus i saker om visse seksuallovbrudd. Bestemmelsen vil styrke stillingen til fornærmede som har blitt utsatt for et seksuelt overgrep som kan innebære smittefare, ved at en raskt kan få avklart om det seksuelle overgrepet også har medført en konkret smittefare. Alle høringsinstansene som har uttalt seg, støtter utvalgets forslag. Ingen høringsinstanser har gått imot forslaget. Forslaget bidrar til å oppfylle det overordnede målet i regjeringens politiske plattform om vektlegging av hensynet til ofre i hele straffesakskjeden.

I motsetning til straffeloven § 157, oppstilles det ikke som vilkår at det må påvises konkrete holdepunkter for at mistenkte er smitteførende. Bestemmelsen åpner slik for at undersøkelse kan foretas rutinemessig. Departementet er enig med utvalget i at begjæring fra fornærmede ikke bør være et vilkår for undersøkelse, og legger som utvalget til grunn at påtalemyndigheten bør sørge for undersøkelse av eget tiltak, se utredningen punkt 11.4 side 283. Undersøkelsen bør av flere grunner foretas snarest mulig. Departementet støtter derfor utvalgets forslag om å gi påtalemyndigheten hjemmel til å beslutte prøvetaking uten rettens kjennelse, også når mistenkte ikke samtykker.

Under høringen har Oslo politidistrikt gitt uttrykk for at bestemmelsen ikke bør begrenses til seksuallovbrudd. Departementet går ikke i denne omgang inn for at bestemmelsen gis et videre anvendelsesområde. Utvalget har ikke utredet spørsmålet, og det har ikke vært på høring. Departementet understreker at straffeprosessloven § 157 vil kunne gi grunnlag for kroppslig undersøkelse der det er konkrete holdepunkter for at mistenkte for andre typer lovbrudd er smitteførende.

Helsedirektoratet har påpekt at det bør tydeliggjøres i helsepersonelloven § 12 at leger har plikt til å foreta undersøkelser av mistenktes smittestatus som er pålagt med hjemmel i forslaget til ny § 157 a i straffeprosessloven. Departementet er enig i dette og foreslår en slik tilføyelse til helsepersonelloven § 12.

Departementet antar at kroppslig undersøkelse etter bestemmelsen vil regnes som et inngrep i mistenktes rett til respekt for sitt privatliv etter Grunnloven § 102 første ledd første punktum og EMK artikkel 8. Bruk av bestemmelsen aktualiseres ved skjellig grunn til mistanke om alvorlige seksuallovbrudd. Undersøkelsen – normalt en blodprøve – kan bidra til en vesentlig raskere avklaring av om fornærmede ble utsatt for smittefare ved overgrepet. Departementet finner det på denne bakgrunn klart at bestemmelsen ikke er i strid med Grunnloven § 102 eller EMK artikkel 8, idet den forfølger et legitimt formål og er forholdsmessig. Det må for øvrig vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle om kroppslig undersøkelse vil være et uforholdsmessig inngrep. Som nevnt vil det i første rekke være blodprøve som er aktuelt. Departementet er enig med utvalget i at det skal relativt mye til for å anse en blodprøve som et uforholdsmessig inngrep i sakene en her står overfor. Det er tale om svært krenkende lovbrudd som kan medføre langvarige lidelser for fornærmede, og hvor usikkerheten om smittefare kan utgjøre en betydelig tilleggsbelastning.