Prop. 223 L (2020–2021)

Endringer i pensjonslovgivningen mv. (pensjon fra første krone og dag, garanterte pensjonsprodukter)

Til innholdsfortegnelse

3 Pensjon fra første krone og dag

3.1 Gjeldende rett

3.1.1 Lønnsgrunnlag – sparing fra første krone

I innskuddspensjonsordninger er det valgfritt om pensjon skal betales for lønn fra første krone eller bare for lønn over 1 G. Reglene om dette er gitt i forskrift til innskuddspensjonsloven. Etter forskriften § 4-2 kan årets innskudd ikke settes høyere enn 7 prosent. av medlemmets samlede lønn inntil 12 G, eller 7 prosent av medlemmets samlede lønn mellom 1 G og 12 G.

Lov om obligatorisk tjenestepensjon § 4 første ledd stiller krav om at pensjonssparingen minst skal tilsvare 2 prosent av medlemmets lønn mellom 1 G og 12 G, men angir ikke en plikt til å starte sparingen fra 1 G.

I ordninger etter lov 13. desember 2013 nr. 106 om tjenestepensjon (tjenestepensjonsloven) er det plikt til å betale innskudd fra første krone, jf. § 4-2 annet ledd. Samtidig med at tjenestepensjonsloven ble vedtatt, ble reglene for innskuddspensjonsordninger endret slik at det ble valgfritt for bedriftene å betale innskudd fra første krone eller fra lønn over 1 G.

Innskudd for deltidsansatte skal etter innskuddspensjonsloven § 5-2 tredje ledd utgjøre en forholdsmessig del av innskuddet medlemmet ville fått i en fulltidsstilling. En beregner med andre ord ikke innskudd direkte av utbetalt lønn til deltidsansatte, men av den lønnen medlemmet ville hatt i 100 prosent stilling. Deretter reduseres innskuddet i samsvar med den stillingsprosenten medlemmet har. Dette har betydning dersom det gis opptjening først fra 1 G, siden fratrekket for 1 G da gjøres i den fulltidslønnen medlemmet ville hatt, før en beregner innskuddet.

Selvstendig næringsdrivende, personlige deltakere i selskaper med deltakerfastsetting, ansatte eiere av aksjeselskap eller allmennaksjeselskap og frilansere omfattes ikke av reglene om pliktige tjenestepensjonsordninger. Disse kan etter innskuddspensjonsloven § 2-3 opprette frivillig innskuddspensjonsordning med sparing til egen alderspensjon. I slike ordninger kan sparingen utgjøre inntil «7 prosent av vedkommende persons samlede beregnede personinntekt fra næringsvirksomhet, godtgjørelse til deltaker for arbeidsinnsats i selskaper med deltakerfastsetting eller lønn mellom 1 og 12 G».

3.1.2 Medlemskapskriterier

Private tjenestepensjonsordninger skal omfatte arbeidstakere som har fylt 20 år, jf. innskuddspensjonsloven § 4-2 første ledd, foretakspensjonsloven § 3-3 første ledd og tjenestepensjonsloven § 3-2 første ledd. Det kan fastsettes en lavere aldersgrense enn 20 år i regelverket for den enkelte pensjonsordning.

Arbeidstakere som har 20 prosent stilling eller mer, skal også tas opp som medlem i pensjonsordningen jf. innskuddspensjonsloven § 4-2 tredje ledd, foretakspensjonsloven § 3-5 første ledd og tjenestepensjonsloven § 3-4 første ledd. Det kan fastsettes lavere grense for stillingsprosent, eller eventuelt ingen nedre grense, i regelverket for den enkelte pensjonsordning.

Sesongarbeidere har rett til medlemskap i pensjonsordningen dersom de utfører arbeid for foretaket som til sammen tilsvarer en femdel av full stilling. I regelverket for pensjonsordningen kan det likevel fastsettes at sesongarbeidere bare skal tas opp som medlem dersom de i hvert av de siste tre årene har utført arbeid som tilsvarer en femdel av full stilling. Reglene om sesongarbeidere følger av innskuddspensjonsloven § 4-2 fjerde ledd, foretakspensjonsloven § 3-6 og tjenestepensjonsloven § 3-5.

3.2 Arbeidsgruppens utredning

3.2.1 Lønnsgrunnlag – sparing fra første krone

Arbeidsgruppen skulle ifølge mandatet bl.a. «utrede alternativer for hvordan et krav om opptjening fra første krone i innskuddspensjonsordninger kan utformes» og «presentere minst et forslag for pensjon fra første krone som gir tilnærmet uendrede pensjonsutgifter for bedriftene».

Arbeidsgruppen konkluderte ikke i spørsmålet om det bør innføres krav om sparing fra første krone i innskuddspensjonsordninger, men utredet konsekvensen av ulike løsninger for det tilfellet at det innføres et slikt krav. Gruppen vurderte fire alternativer for minstekrav til sparesats:

  • «2 prosent, som er minstekravet til sparing for lønn mellom 1 og 12 G i dag.

  • 1,83 prosent, som tilsvarer det effektive minstekravet i ordninger med frivillig sparing fra første krone.

  • 1,72 prosent, som innebærer at vippepunktet for hvilket lønnsnivå som kommer bedre/dårligere ut av endringen samsvarer med knekkpunktet for tilleggssparing på 7,1 G.

  • 1,6 prosent, som gir om lag uendret samlet pensjonsinnskudd for alle bedrifter som ikke har sparing fra første krone.»

Satsen på 1,83 prosent er den laveste satsen som kan settes i en ordning med sparing fra første krone i dag, dersom alle ansatte skal ha samme sats og OTP-lovens minstekrav om at «årlig innskudd skal minst utgjøre 2 prosent av lønn mellom 1 og 12 G» oppfylles for alle lønnsnivåer.

En sats på 1,72 prosent av all lønn vil innebære at alle lønnsnivåer inntil 7,1 G kommer bedre ut enn med sparing på 2 prosent av lønn over 1 G, mens lønnsnivåer over 7,1 G kommer dårligere ut. Dette knekkpunktet på 7,1 G samsvarer med lovens adgang til å gi tilleggsinnskudd for den delen av lønnen som overstiger 7,1 G.

Arbeidsgruppen pekte både på de direkte effektene av et krav om sparing fra første krone i form av økte pensjonsinnskudd, og indirekte effekter i form av arbeidsgiveravgift på pensjonsinnskuddene og betaling for kostnader til administrasjon og forvaltning av pensjonsmidlene hos pensjonsleverandøren. På den annen side pekte arbeidsgruppen på at det er et spørsmål om økte pensjonsutgifter på kort sikt må forventes helt eller delvis å bli veltet over på arbeidstakerne i form av lavere fremtidig lønnsvekst, slik at økningen ikke utgjør en kostnad for bedriftene på lang sikt.

Arbeidsgruppens anslag på økte minimumsutgifter til pensjonssparingen for i overkant av 1 mill. medlemmer ved et krav om pensjonssparing fra første krone, er oppsummert i tabell 3.1. Tabellen viser altså differansen mellom obligatorisk minstesparing i dagens system og i mulige fremtidige system.

Tabell 3.1 Anslag på økte minimumsutgifter ved krav om sparing fra første krone.

Alternative minstesatser

Innskuddsøkning per berørte medlem

Samlet innskuddsøkning

2 % (gjeldende sats)

1 770 kroner

1,8 mrd. kroner

1,83 % (gjeldende effektive minstesats)

Avhengig av lønnsnivå. Gjennomsnitt ca. 1 000 kroner

1 mrd. kroner

1,72 % (redusert sats)

+/- avhengig av lønnsnivå under/over 7,1 G

540 mill. kroner

1,6 % («utgiftsnøytral» sats)

+/- avhengig av lønnsnivå under/over 5 G

0 kroner

Mange bedrifter har imidlertid valgt høyere satser enn minstekravet på 2 prosent. Dersom man isteden legger dagens gjennomsnittssats på ca. 3,2 prosent til grunn, og antar at denne ikke reduseres som følge av et krav om sparing fra første krone, anslår arbeidsgruppen økningen i pensjonsutgift til 2,9 mrd. kroner.

Innføring av krav om sparing fra første krone anslås å gi størst økning i pensjonsutgiftene i næringer som vikar og bemanning, personlig tjenesteyting, varehandel og hotell og restaurant, da disse i stor grad har sparing først fra 1 G i dag.

For arbeidstakerne vil en endring kunne føre til økte pensjonsytelser fra innskuddspensjonsordninger. For eksempel vil en person med lønn på 4 G kunne få en økning i den årlige pensjonsytelsen fra 4,8 prosent til 6,4 prosent av sluttlønn etter en yrkeskarriere på 42 år med sparing på 2 prosent fra første krone. Dersom satsen reduseres til 1,6 prosent, blir pensjonsytelsen 5,1 prosent av sluttlønn. Med lønn på 8 G vil pensjonsytelsen bli redusert fra 5,6 prosent til 5,1 prosent av sluttlønn, dersom sparingen endres fra 2 prosent av lønn over 1 G til 1,6 prosent fra første krone.

Av arbeidsgruppens vurderinger fremgår det bl.a. at:

«Representantene for arbeidstakerorganisasjonene ønsker å innføre pensjon fra første krone med minstesats på 2 prosent, og påpeker at mange vil få dårligere pensjon hvis satsen blir redusert. Representantene for arbeidsgiverorganisasjonene mener en eventuell innføring av pensjon fra første krone må skje med en kostnadsnøytral sats, da dette må sees som en systemomlegging som ivaretar pensjon fra første krone og ikke som en generell økning av minstekrav til sparenivå.»

3.2.2 Medlemskapskriterier

Arbeidsgruppen konkluderte ikke i spørsmålet om gjeldende kriterier for rett på medlemskap i tjenestepensjonsordninger bør endres, men utredet konsekvensene av ulike alternativer. Arbeidsgruppen utredet reduksjon av aldersgrensen til 13 eller 15 år og fjerning av kravet til stillingsbrøk eller redusere det til 10 prosent. Som alternativ til slike grenser utredet arbeidsgruppen virkningene av å erstatte gjeldende grenser med et minstekrav til inntekt både for ordinære deltidsansatte og for sesongarbeidere.

Arbeidsgruppen pekte på at endringer i disse kravene vil kunne gi økte pensjonsutgifter for bedriftene i tillegg til at det må betales innskudd for flere personer. Endrede kriterier for medlemskap vil bl.a. kunne gi økte utgifter til betaling for administrasjon og forvaltning av ordningene hos pensjonsleverandører, økte premier til frivillige og obligatoriske risikodekninger og administrasjonskostnader ved inn- og utmelding i ordningene.

Arbeidsgruppens anslag på økte utgifter til pensjonsinnskudd bare som følge av endrede medlemskapskriterier (det vil si med gjeldende minstekrav til sparing på 2 prosent av lønn mellom 1 og 12 G), er oppsummert i tabell 3.2.

Tabell 3.2 Anslag på økte minimumsutgifter ved endring i medlemskapskriterier.

Alternative endringer

Antall medlemmer som berøres

Innskuddsøkning per medlem (snitt)

Samlet innskuddsøkning

Nedre alder

13 år

> 51 500

2 525 kroner

140 mill. kroner

15 år

51 500

2 525 kroner

130 mill. kroner

Stillingsandel

Ingen krav

84 000

650 kroner

55 mill. kroner

10 pst.

52 000

870 kroner

45 mill. kroner

Alle ansatte

162 000

1 220 kroner

200 mill. kroner

Også slike endringer vil ifølge arbeidsgruppen ha størst effekt i næringer som varehandel, personlig tjenesteyting og overnatting og servering.

Arbeidsgruppen skriver at anslagene på antall medlemmer som berøres av endringene, ikke fanger opp «gjennomstrømming av arbeidskraft i løpet av året, sesongarbeid som for eksempel sommerjobber mv.», og viser videre til at «over 40 prosent av arbeidsstokken i overnattings- og serveringsnæringen [ble] byttet ut i 2019. Flere andre næringer har turnover over 25 prosent. Høy turnover trekker i retning av høyere kostnader til administrasjon, samt kostnader i forbindelse med inn- og utmelding».

Arbeidsgruppen anslår med dette forbeholdet utgiftene til administrasjon og forvaltning til i området 55-63 mill. kroner årlig, inkludert krav om sparing fra første krone.

For risikopremier anslo arbeidsgruppen, basert på gjennomsnittsbetalingen per medlem i 2019, en økning på i underkant av 112 mill. kroner for obligatorisk innskuddsfritaksdekning og henholdsvis i overkant av 50 mill. kroner og om lag 3 mill. kroner for frivillige uføre- og etterlattedekninger. Arbeidsgruppen tar følgende forbehold for disse beregningene:

«Antall personer og dermed utgiftene kan også på dette punktet være høyere på grunn av nyansettelser og avsluttede arbeidsforhold gjennom året. På den annen side vil de potensielle nye medlemmene ha lavere lønn, lavere stillingsprosent og lavere alder enn gjennomsnittet, noe som trekker i retning av lavere gjennomsnittspremier.»

For berørte arbeidstakere kan økningen i utbetalt pensjon også bli betydelig. En fjerning av alderskravet kan påvirke over 50 000 arbeidstakere. For en del arbeidstakere som starter karrieren tidlig, kan dette innebære en økning i pensjonsutbetalingen fra eksempelvis 5,7 prosent av sluttlønn til inntil 8,6 prosent av sluttlønn. En fjerning av deltidskravet kan tilsvarende påvirke om lag 67 000 arbeidstakere, og kan gi en økning i pensjonsutbetalingen fra 4,8 prosent til inntil 6,6 prosent for typeeksemplene i rapporten.

Arbeidsgruppen skriver i sine oppsummerende vurderinger bl.a.:

«Representantene fra arbeidstakerorganisasjonene mener at minstekravet for alder og arbeidstid må fjernes, og at en eventuell lav inntektsgrense i så fall må settes på et bagatellnivå. Representantene fra arbeidsgiverorganisasjonene mener at det å bli meldt inn i en bedrifts pensjonsordning må forutsette et arbeidsforhold av noe betydning, og at sparingen som vil skje må stå i et rimelig forhold til administrasjon og kostnader.»

3.2.3 Kompenserende tiltak og overgangsregler

Arbeidsgruppen viste til at koronautbruddet har vært krevende for både arbeidsgivere og arbeidstakere, og at det kan være behov for å vurdere innføringstidspunkt for ev. endringer i lys av dette. Arbeidsgruppen viste videre til at:

«De endringene som arbeidsgruppen har utredet ser ut til å ha størst relativ effekt i næringer som varehandel, overnatting/servering og personlig tjenesteyting. Særlig i de to sistnevnte næringene er det mange bedrifter som har blitt hardt rammet av koronasituasjonen.»

Arbeidsgruppen viste til at det ble gitt ett års overgangsperiode ved innføring av obligatorisk tjenestepensjon i 2006, og tre års overgangsperiode ved innføring av nye knekkpunkter for sparesatsene i 2014. Løsninger der arbeidsgivere gis noe tid til å tilpasse sine ordninger til ev. endringer, samt midlertidige overgangsordninger for ordninger som overoppfyller minstekravene til sparing, kan ifølge arbeidsgruppen også vurderes.

3.3 Stortingets anmodningsvedtak

Ved behandlingen av Representantforslag 53 S (2020–2021), jf. Innst. 221 S (2020–2021), traff Stortinget 16. februar 2021 anmodningsvedtak nr. 621 (2020–2021):

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til nødvendige lovendringer for å innføre pensjon fra første krone med sikte på innføring fra 1. januar 2023. Stortinget ber regjeringen vurdere midlertidige, kompenserende økonomiske tiltak for arbeidsgiversiden og overgangsregler som gjør at pensjon fra første krone kan innføres over noe tid, for eksempel 3 år etter virkningstidspunktet.»

Vedtaket følges opp i denne proposisjonen.

I arbeids- og sosialkomiteens innstilling til representantforslaget, Innst. 221 S (2020–2021), ber flertallet om «forslag til lovendringer som medfører at dagens krav om inntekt over 1 G, 20 pst. stilling og 20 år oppheves». Videre uttaler flertallet at «det fortsatt vil være hensiktsmessig med enkelte begrensninger knyttet til for eksempel svært korte engasjement, slik det også er i dagens lovverk».

3.4 Høringsinstansenes syn

3.4.1 Lønnsgrunnlag – sparing fra første krone

Akademikerne støtter innføring av krav om sparing fra første krone for virksomheter som i dag har pensjonsordninger som gir minimumssparing, men ikke for «virksomheter som har tilpasset seg med innskuddssatser høyere enn 2 pst. når minstekrav til sparing ellers er innfridd». Videre legger Akademikerne til grunn at hensikten er å øke minimumssparingen og dermed at minimumssatsen på 2 prosent av lønn etter lov om obligatorisk tjenestepensjon ikke kan reduseres.

LO støtter representantene for arbeidstakerorganisasjonene i arbeidsgruppen som ønsker å innføre pensjon fra første krone med minstesats på 2 prosent. LO skriver videre at:

«Rapporten påpeker at fradraget for 1 G innebærer at pensjonen fra innskuddspensjonsordninger reduseres relativt mest for lavtlønnede. Det vises også i rapporten at fordelingen av pensjonsgivende inntekt innebærer at kvinner i snitt får redusert pensjonen fra innskuddspensjonsordninger mer enn menn.»

Creo – forbundet for kunst og kultur stiller seg bak LOs uttalelse, og argumenterer i tillegg for at regelendringer om pensjonssparing fra første krone også bør gjelde for selvstendige næringsdrivende, frilansere mv. Videre bør virkeområdet for obligatorisk sparing etter tjenestepensjonslovgivningen utvides til også å gjelde for denne gruppen, ifølge Creo. Kunstnernettverket,Norsk oversetterforening og Oversetterforum mener også at frilansere mv. skal omfattes av virkeområdet for obligatorisk tjenestepensjon, og at pensjon fra første krone og dag også skal gjelde for disse.

Unio støtter pensjonsopptjening fra første kroner og mener adgang til fradrag for 1 G i lønnsgrunnlaget rammer lavtlønnede, deltidsansatte, kvinner og studenter, og viser til at 1 G utgjør en større andel av lønn dess lavere lønnen er. Videre viser Unio til at innskuddsordninger er den eneste tjenestepensjonsordningen der det ikke er krav om opptjening fra første krone, og at «kostnaden for å innføre pensjonsopptjening fra første krone for en ansatt med 2 pst. innskuddspensjon utgjør 169 kr per måned».

YS og Økonomiforbundet mener pensjon fra første krone må innføres med minste sparesats på 2 prosent.

NITO gir betinget støtte til sparing fra første krone og mener det vil være urimelig om en omlegging fører til at noen får lavere pensjonssparing enn i dag. NITO mener derfor at minstesatsen ikke bør reduseres og at det ikke bør være krav til om sparing fra første krone «for virksomheter som har tilpasset seg med innskuddssatser høyere enn 2 prosent, når minstekravet til sparing ellers er innfridd».

Norges Lastebileierforbund støtter en rett til pensjon fra første krone dersom det gis tilstrekkelig tid for bedriftene til å tilpasse seg.

Pensjonistforbundet støtter krav om sparing fra første krone og mener hensikten vil undergraves dersom man samtidig reduserer minstekravet til sparesats. Målet må være å styrke pensjonsopptjeningen for ansatte i privat sektor, og da må minimumssatsen minst være 2 prosent, men den bør settes høyere, ifølge Pensjonistforbundet. Det vises til at det ofte er bransjer med høyt lønnsnivå som også har høyere sparesatser og som allerede har sparing fra første krone, noe som bidrar til økte inntektsforskjeller mellom pensjonister. Også Senior Norge vektlegger dette og mener pensjon fra første krone bør innføres med sparesats på 2 prosent. Pensjonistforbundet viser også til omtalen i arbeidsgrupperapporten av at økt pensjonssparing over tid vil betales av arbeidstakerne gjennom lavere lønnsvekst, og at det dermed først og fremst er et spørsmål om hvor mye av lønnen som skal utbetales i dag og hvor mye som skal spares til pensjon.

Arbeidsgiverforeningen Spekter mener det ikke vil være riktig å innføre endringer i pensjonssystemet som øker bedriftenes kostnader i lys av koronasituasjonen. Spekter mener en løsning kan være å redusere minstesatsen fra 2 prosent, samtidig som opptjening skal skje fra første krone, og viser til at arbeidsgruppen har lagt til grunn at den effektive minimumssatsen i dagens ordninger med sparing fra første krone, er 1,83 prosent. En slik sats vil likevel også for enkelte bedrifter gi noe økte utgifter, ifølge Spekter.

Fiskebåt – havfiskeflåtens organisasjon mener «[p]å bakgrunn av det særskilte avlønningssystemet i fiskeflåten, hvor avlønning hovedsakelig består av lott og fiskernes status som selvstendig næringsdrivende» at det fortsatt bør være valgfritt med sparing for inntekt under 1 G for mannskap på fiske og fangstfartøy.

Hovedorganisasjonen Virke støtter innføring av pensjon fra første krone, men mener at endringen må være kostnadsnøytral for næringslivet, og foreslår derfor en minste sparesats på 1,6 prosent. Virke mener subsidiært at satsen ikke må settes høyere enn 1,83 prosent, som sikrer at ingen med minimumsordning kommer dårligere ut enn etter gjeldende regelverk.

NHO mener en endring til sparing fra første krone må gjennomføres som en kostnadsnøytral systemomlegging, med en minste sparesats på 1,6 prosent av all lønn. Dette vil likevel gi økte pensjonsutgifter for mange bedrifter, f.eks. i næringer som service, handel og reiseliv. NHO gir uttrykk for at økte pensjonsutgifter for disse kan føre til at deres positive bidrag bl.a. til inkludering av unge i arbeidslivet, kan svekkes. Subsidiært mener NHO at satsen bør settes til 1,83 prosent, som sikrer at ingen får lavere minstekrav til sparing enn etter gjeldende regelverk.

For å ivareta bedrifter som har sparing over minstekravene og som målt i kroner allerede oppfyller en sparing som tilsvarer en minstesats fra første krone, foreslår NHO et nytt knekkpunkt for sparesatsene på 1 G. For lønn inntil 1 G foreslår NHO at bedriften kan ha en lavere sparesats enn for lønn over 1 G, f.eks. slik at en bedrift med maksimalsatser på 7 prosent kan ha minstesparing for den delen av lønnen som er under 1 G, og 7 prosent sparing for den delen av lønnen som overstiger 1 G. NHO Transport har i et eget høringssvar støttet en slik løsning.

NHO tar også til orde for en vurdering av pensjon fra første krone i frivillige innskuddspensjonsordninger.

Norges Rederiforbund mener «på generelt grunnlag man skal være varsom med å fastsette i (pensjons) regelverk bestemmelser som rokker ved den økonomiske balansen i tariff-/avtaleforhold uten at partene gis god tid til å tilpasse seg». Det foreslås at dette enten løses ved at ev. endringer i regler om lønnsgrunnlag, aldersgrense og stillingsbrøk ikke skal gjelde for allerede etablerte ordninger med sparing på 3 prosent eller mer, alternativt at det gis en overgangsperiode slik at det blir tid til tilpasninger og drøftelser i styringsgruppene for ordningene.

Finans Norge støtter krav om sparing fra første krone, og viser til at en lavere sparesats ikke nødvendigvis vil nøytralisere utgiftsøkningen for hver enkelt bedrift. Videre mener Finans Norge at det ikke bør innføres komplekse mekanismer innenfor pensjonsregelverket med sikte på å kompensere arbeidsgivere for økte pensjonsutgifter. Finans Norge mener også at et innføringstidspunkt 1. januar 2023 vil ta tilstrekkelig hensyn til koronasituasjonen og ser ikke behov for ytterligere overgangsperioder.

Likestillings- og diskrimineringsombudet ønsker

«en pensjonsordning som bidrar til at grupper som i dag har lav lønn gjennom sitt yrkesliv og/eller jobber i små deltidsstillinger skal få økte muligheter til å opptjene pensjon. Ombudet er også opptatt av at unge arbeidstakere skal ha lik mulighet som sine eldre kolleger til å opptjene pensjon.».

Ombudet mener i utgangspunktet pensjon fra første krone og dag er en god løsning, men legger til at:

«For ombudet er det viktig at man i det videre arbeidet gjør grundige vurderinger av de langsiktige konsekvensene av en endring i pensjonsordningen. Hvis regningen for endringer i ordningen primært legges på de ansatte gjennom lavere lønnsøkning og/eller lavere opptjening for de med lønn over 6 G, kan det gi uønskete langsiktige effekter der arbeidstakere i privat sektor får en forverret økonomisk situasjon når tanken var å forbedre situasjonen.»

Ombudet ønsker også en videre utredning av likestillingsmessige konsekvenser, herunder for arbeidsmarkedets virkemåte, frem til et lovforslag legges frem.

Pensjonskasseforeningen har ingen bestemt oppfatning av om det bør være krav om pensjon fra første krone, men opplyser at pensjonskassene er i stand til å levere de løsningene som er nødvendige for de ulike alternativene som er skissert i arbeidsgrupperapporten.

Verdipapirfondenes forening (VFF) støtter pensjonsopptjening fra første krone med en minstesats på 2 prosent, og mener at dette vil fremstå som kjent og enkelt å forstå og harmonere med opptjeningskriteriene i pensjonssystemet for øvrig. Dersom man ser på pensjon som utsatt lønn, mener VFF at bedriften vil ha god mulighet til å tilpasse seg, også på kort sikt. Bedrifter med minimumsordninger kan tilpasse fremtidig lønnsvekst, og bedrifter med høyere sparesatser for pensjon kan i tillegg justere disse ned. Forsøk på å oppnå kostnadsnøytralitet gjennom redusert sparesats vil treffe den enkelte bedrift dårlig, sier VFF.

3.4.2 Medlemskapskriterier

Akademikerne mener at minstekravene til stillingsandel og alder bør fjernes, og at dette bør gjelde alle pensjonsordninger, også i offentlig tjenestepensjon. Akademikerne uttaler at det er viktig å komme i gang med pensjonssparingen tidlig for unge ansatte. Hensikten med pensjonsreformen er at alt arbeid skal telle med i pensjonsopptjeningen, og da gir det ikke mening å holde enkelte arbeidsforhold utenom. Innføringen av egen pensjonskonto innebærer også mer kostnadseffektiv forvaltning av små pensjonsbeløp.

LO mener minstekrav for alder og arbeidstid må fjernes, og at en eventuell lav inntektsgrense i tilfelle må settes på et «bagatellnivå». LO uttaler bl.a.:

«Det vises i rapporten at ved å fjerne dagens grenser på 20-prosent stilling og 20 år vil det kunne gi en reell økning av pensjonen for berørte grupper. Rapporten viser også til at eventuelle minstegrenser for opptjening må veies mot hensynet til at samme person kan ha mange små arbeidsforhold som til sammen tilsier at de bør få opptjening også for lave inntektsbeløp.
(…) I et eksempel vises det at en person kan få økt tjenestepensjonen sin med over 40 prosent med pensjon fra første krone og første dag, fra 4,8 prosent til 6,6 prosent av sluttlønna.»

Unio ser ikke grunnlag for grenser for medlemskap knyttet til deltid eller alder. Slike grenser bryter med prinsippene i pensjonsreformen, ifølge Unio, som også viser til tidligere avgjørelser i Arbeidsretten og Rikslønnsnemnda som har ført til at tilsvarende grenser har blitt opphevet for kommunale tjenestepensjonsordninger og i Spekter-området. Hvis det av praktiske grunner er behov for noen nedre grenser, mener Unio at slike ikke bør settes «høyere enn et lønnsbeløp på 1000 kroner per år som tilsvarer beløpsgrensen for rapporteringspliktig lønn for arbeidsgiver».

YS og Økonomiforbundet mener aldersgrensen bør settes til 13 år som i folketrygden. YS uttaler at det ikke er behov for «begrensninger knyttet til for eksempel svært korte engasjement, slik det også er i dagens lovverk», slik flertallet i arbeids- og sosialkomiteen skisserte. YS viser videre til sitt synspunkt i arbeidsgrupperapporten om at en ev. beløpsgrense må settes på et «bagatellmessig nivå», og mener at all inntekt som det betales skatt av, også skal gi pensjonssparing. Økonomiforbundet mener at «det ikke skal være minstekrav til stillingsprosent eller en beløpsgrense for inntekt for rett til medlemskap i obligatoriske tjenestepensjonsordninger».

NITO støtter at det ikke skal være egne krav til stillingsstørrelse eller alder for medlemskap i tjenestepensjonsordninger. Det gjør heller ikke Norges Lastebileierforbund, og viser til en rimelighetsbetraktning.

Pensjonistforbundet mener det «som hovedregel bør gis pensjonsopptjening i alle tilfeller, med mindre det gir helt bagatellmessige beløp».

Senior Norge viser til at en problemstilling er om «kostnadene ved administrasjon og forvaltning gjør det samlet sett lite fornuftig å inkludere grupper med veldig lav opptjening», men mener teknisk utvikling og innføring av egen pensjonskonto gjør dette argumentet mindre vektig enn før. Samme person kan også ha mange små opptjeninger, og Senior Norge mener samlet sett at det bør være pensjonsopptjening fra første krone og første dag.

Arbeidsgiverforeningen Spekter mener det må være noen nedre grenser for medlemskap knyttet både til størrelsen på inntekten og varigheten av arbeidsforholdet. Spekter viser videre til at «(m)ange utenlandske arbeidstakere har kun et kortvarig opphold i Norge og det vil være administrativt krevende å administrere svært små sparebeløp for slike arbeidstakere».

NHO og Virke mener det fortsatt bør være en minstegrense for innmelding i pensjonsordningene, bl.a. slik at pensjonssparingen står i et rimelig forhold til administrasjon, kostnader og håndtering av medlemmer i ordningens risikodekninger, men at denne grensen ikke behøver å knyttes til den ansattes alder. NHO og Virke mener en minstegrense i form av inntekt vil være den enkleste å administrere, og mener det bør være krav til at den ansatte har en inntekt på 0,25 G i løpet av kalenderåret for å ha rett på medlemskap.

NHO og Virke peker på at fjerningen av den såkalte tolvmånedersregelen fra 2021, og ev. opphevelse av øvrige medlemskapskriterier, vil føre til vekst i omfanget av små pensjonsopptjeninger med tilhørende krav til administrasjon, informasjon mv., og at ikke alle disse vil kunne samles i egen pensjonskonto. Særlig kan dette gjelde for utenlandske arbeidstakere. For risikodekningene vil fravær av medlemskapskriterier ifølge NHO og Virke føre til økte administrasjonskostnader for bedriftene i forbindelse med fremskaffing av nødvendige helseopplysninger ved inn- og utmeldinger, f.eks. ved utfylling av arbeidsdyktighetserklæringer til pensjonsleverandørene. Uriktige opplysninger på dette området kan også ha negative konsekvenser for leverandørene.

NHO og Virke viser til at tallmaterialet i arbeidsgrupperapporten ikke fanger opp alle arbeidsforhold en bedrift har gjennom året, herunder som følge av sesongarbeid. Videre vises det til at det er særlig utbredt å benytte seg av sesongarbeid innen næringer som jordbruk, skogbruk og fiske, og overnatting, servering og annen reiselivsvirksomhet. NHO og Virke mener derfor adgangen til å ha regler om at sesongarbeidere bare skal tas opp i pensjonsordningen dersom de har utført arbeid av et visst omfang i tre år, må videreføres.

Dersom det ikke gis unntak for eksisterende ordninger med sparing på 3 prosent eller høyere, mener Norges Rederiforbund at aldersgrensen bør settes til 18 år og stillingskravet til 10 prosent, alternativt at det av administrative hensyn settes et inntektskrav på 0,5 G.

Finans Norge viser til at nye tekniske og administrative løsninger er tatt i bruk siden gjeldende grenser for medlemskap ble innført. Finans Norge støtter en nedre aldersgrense på 13 år, og uttaler bl.a. at pensjonsregelverket bør utformes slik at det lønner seg å jobbe gjennom hele livet. Videre mener Finans Norge at grensen på 20 prosent stilling medfører at en stor andel kvinner og deltidsarbeidende innenfor hotell, restaurant, varehandel og privat tjenesteyting ikke får pensjonsopptjening. Slike grenser skaper også rom for tvilstilfeller og ulik praktisering mellom bedrifter og leverandører, f.eks. om personer med lav stillingsprosent som jobber mertid gjennom året, skal ha rett på medlemskap og forsikringsdekninger. Finans Norge mener grensen på 20 prosent bør fjernes og ev. erstattes av en grense tilsvarende rapporteringspliktige beløp i a-ordningen. En slik nedre grense «muliggjør blant annet automatiserte prosesser for inn- og utmeldinger for pensjonsleverandørene, og kan gi arbeidsgivere effektiviseringsgevinster i forbindelse med rapportering».

Det bør heller ikke være egne regler for sesongarbeidere, bl.a. fordi dette også kan åpne for grensetilfeller og ulik praktisering, ifølge Finans Norge, som i denne sammenhengen også viser til arbeidsmiljølovens forbud mot diskriminering av midlertidige- og deltidsansatte. Finans Norge ser heller ikke behov for egne regler for utenlandske arbeidstakere.

Skatteetaten antar at en ev. regel om at arbeidstakere skal meldes inn i pensjonsordningen når inntekten passerer grensen for lønnsopplysningsplikt etter skatteforvaltningsforskriften, vil være relativt enkel å praktisere. Skatteetaten er videre enig i at tilgang til a-ordningen vil avhjelpe bedriftenes administrative byrder, men påpeker at rapportering om arbeidsdyktighetsstatus må gjøres utenom a-ordningen.

Skatteetaten mener plikten til å ha OTP-ordning må være så klar som mulig. Det kan videre være aktuelt å vurdere endringer i fristen etter OTP-loven til å opprette obligatorisk tjenestepensjonsordning innen 6 måneder, dersom arbeidstakerne får rett til pensjon fra første krone og første dag.

Verdipapirfondenes forening (VFF) mener den regulatoriske og teknologiske utviklingen taler for at det ikke lenger er behov for nedre grenser for alder og stillingsbrøk. Det vises bl.a. til innføringen av egen pensjonskonto og pensjonsleverandørenes tilgang til informasjon gjennom a-ordningen. Fjerning av dagens grenser vil kunne gi en reell økning av pensjonen for de berørte gruppene, og VFF støtter derfor at det ikke skal være minstekrav for rett på medlemskap, ut over en nedre alder på 13 år som i folketrygden.

3.4.3 Overgangsregler og kompenserende tiltak

Akademikerne mener bedrifter som har tilpasset seg med innskuddssatser høyere enn 2 prosent, må gis anledning til å videreføre sin pensjonsordning selv om sparingen beregnes på den delen av lønn som overstiger 1 G, når minstekrav til sparing ellers er innfridd. Akademikerne «mener det er hvor mye som spares og ikke hvordan sparingen beregnes som må vektlegges».

NITO er positive til regler som bidrar til å redusere bedriftenes økte pensjonsutgifter i en overgangsperiode, for å unngå at utgiftene fullt ut veltes over på arbeidstakerne i form av lavere lønnsvekst.

Norges Lastebileierforbund mener det på grunn av koronapandemien er viktig at bedriftene gis tilstrekkelig tid til å tilpasse seg til en endring.

Pensjonistforbundet støtter ikke overgangsregler for bedrifter som overoppfyller minstekravene, og mener et krav om pensjon fra første krone må gjelde for alle, og at dette også vil være forenklende for pensjonssystemet.

Unio mener det ikke er behov for overgangsregler eller kompenserende tiltak, og at det bør innføres krav om pensjon fra første krone og dag så snart som mulig.

YS mener krav om pensjon fra første krone og første dag bør få virkning snarest mulig og at det ikke er hensiktsmessig å vente med ikrafttredelse eller ha overgangsregler som innebærer at endringen ikke trer i kraft før 2023.

Arbeidsgiverforeningen Spekter mener bedriftene må gis tilstrekkelig tid til å innfase endringer, og støtter stortingsvedtaket om at endringer skal innføres med virkning fra 1. januar 2023.

NHO støtter intensjonen om kompenserende tiltak, men mener det vil være «en enklere, bedre og mer forutsigbar løsning å sette nivået på minstesatsen slik at kostnadsøkningen for bedriftene begrenses, samtidig som omleggingseffekten oppnås. Dersom omleggingen innføres med en sats som innebærer økte kostnader for bedriftene må det innføres kompenserende tiltak for bedriftene».

Finans Norge mener at det av hensyn til pandemisituasjonen kan være fornuftig med ikrafttredelse 1. januar 2023, og ser ikke behov for ytterligere overgangsperiode. Videre er det ifølge Finans Norge viktig å unngå «komplekse mekanismer som skal kompensere arbeidsgivere via justeringer i pensjonsregelverket».

3.5 Departementets vurdering

3.5.1 Lønnsgrunnlag – sparing fra første krone

Departementet foreslår å følge opp Stortingets vedtak om sparing fra første krone med endringer i lov om obligatorisk tjenestepensjon § 4 første og annet ledd.

Forslaget innebærer at den reformerte folketrygdens opptjeningsprinsipper, der all inntekt skal regnes med og gi alderspensjonsopptjening, blir gjeldende i hele det private tjenestepensjonssystemet. Dette vil ha størst relativ effekt på kompensasjonsgraden for personer i lavere inntektsgrupper.

I Stortingets vedtak er det ikke eksplisitt tatt stilling til hvilken minimumssats som bør gjelde ved en innføring av sparing fra første krone. Flertallet ber i Innst. 221 S (2020–2021) om «forslag til lovendringer som medfører at dagens krav om inntekt over 1 G … oppheves», og uttaler videre at «en slik endring vil ha betydelige økonomiske konsekvenser for arbeidsgiversiden». Departementet legger til grunn at vedtaket ikke er ment å redusere minstesatsen i et omfang som vil innebære at innføringen av sparing fra første krone blir om lag utgiftsnøytral samlet sett. Departementet legger også til grunn at endringen ikke er ment gjennomført slik at grupper av arbeidstakere får lavere minstesparing enn etter dagens regelverk. Det kan likevel være et spørsmål om minstesatsen på 2 prosent som i dag gjelder for inntekt fra 1 til 12 G i OTP-loven, skal legges til grunn for sparing fra første krone. Et alternativ er gjeldende effektive minstekrav til sparing i ordninger som allerede har sparing fra første krone, det vil si tilnærmet 1,83 prosent. Sparing på 1,83 prosent av all lønn gir tilnærmet samme pensjonssparing som 2 prosent av lønn mellom 1 og 12 G for en person med lønn lik 12 G eller høyere. For lavere lønnsnivåer gir 1,83 prosent av all lønn høyere pensjonssparing enn 2 prosent av lønn over 1 G.

Dersom minstekravet til sparing settes til 2 prosent av all lønn inntil 12 G, vil dette innebære en økning i minstekravet for både innskuddspensjonsordninger og ordninger etter tjenestepensjonsloven («hybridordninger»). Departementet legger til grunn at dette vil ha begrenset betydning for innskuddsordninger som allerede har valgt sparing fra første krone på frivillig basis, og for hybridordninger, der det allerede er krav om sparing fra første krone, da disse antas i stor grad å ha valgt en sparesats på (minst) 2 prosent allerede.

For ordninger som har sparing først fra 1 G i dag, vil en sats på 2 prosent fra første krone føre til en større økning i pensjonsutgiftene, sammenlignet med en sats på 1,83 prosent. Arbeidsgruppen anslo denne merutgiften til om lag 800 mill. kroner. Valget av minimumssats vil for øvrig også påvirke pensjonsutgiftene ved endrede medlemskapskriterier, jf. avsnitt 3.5.2, ved at det blir dyrere å inkludere unge og deltidsansatte i ordningene dess høyere satsen er. En minstesats på 2 prosent vil imidlertid fremstå som kjent og enkelt i pensjonsregelverket, og vil innebære økt minstesparing for alle arbeidstakere. Departementet foreslår at minstesatsen settes til 2 prosent av lønn inntil 12 G.

Det er et eget spørsmål om den frivillige adgangen til pensjonssparing for selvstendig næringsdrivende, frilansere osv. også skal gjelde fra første krone. Arbeidsgruppen utredet ikke dette spørsmålet, men flere høringsinstanser har pekt på problemstillingen. Departementet tar sikte på å komme tilbake til Stortinget med en vurdering av disse spørsmålene før lovendringene som gjelder for pensjon fra første krone og første dag trer i kraft.

3.5.2 Medlemskapskriterier

Flertallet i arbeids- og sosialkomiteen har som nevnt uttalt i Innst. 221 (2020–2021) at det ønsker «forslag til lovendringer som medfører at dagens krav om … 20 pst. stilling og 20 år oppheves». Videre uttalte flertallet at «det fortsatt vil være hensiktsmessig med enkelte begrensninger knyttet til for eksempel svært korte engasjement, slik det også er i dagens lovverk».

Departementet foreslår i tråd med dette for det første å fastsette at pensjonsordningene skal omfatte alle ansatte som har fylt 13 år. Dette vil innebære en harmonisering med folketrygdens opptjeningsregler. Departementet har vurdert om aldersgrensen burde settes til f.eks. 15 år, slik arbeidsgruppen også utredet, som en mellomløsning for å ivareta hensynet til avgrensning mot små og administrativt krevende opptjeninger. Etter departementets vurdering er imidlertid ikke arbeidstakernes alder i seg selv et særlig treffsikkert eller relevant kriterium for en slik grensedragning. Eventuelle begrensninger i regelverket bør baseres på andre forhold enn alder. Det vises til forslag til endringer i innskuddspensjonsloven § 4-2, foretakspensjonsloven § 3-3 og tjenestepensjonsloven § 3-2.

Når det gjelder avgrensninger mot f.eks. svært korte arbeidsforhold, viser departementet til at regelen om minst 12 måneders medlemskap for å ha rett på pensjonskapitalbevis ved fratreden, er opphevet med virkning fra 1. januar 2021 i forbindelse med innføringen av egen pensjonskonto for innskuddspensjon. En av begrunnelsene for denne endringen var at grunnlaget for ikke å gi pensjonsopptjening ved korte arbeidsforhold, falt bort når også små opptjeninger kan samles på egen pensjonskonto. Departementet vil derfor ikke foreslå å gjeninnføre regler som generelt avgrenser retten til medlemskap eller pensjonsopptjening basert på ansettelsesforholdets varighet i innskuddspensjonsordninger.

Departementet viser videre til at det i ytelses- og hybridordninger fortsatt er krav om minst 12 måneders tjenestetid for å få rett på henholdsvis fripolise og pensjonsbevis ved fratreden. Disse reglene ble ikke opphevet slik det ble gjort for innskuddsordninger, bl.a. fordi midler fra slike ordninger foreløpig ikke kan samles på egen pensjonskonto. Utstedelse av fripoliser og pensjonsbevis kan dessuten være mer kostnadskrevende for arbeidsgiver enn utstedelse av pensjonskapitalbevis fra innskuddsordninger, siden det er krav om at en administrasjonsreserve til dekning av fremtidige kostnader til administrasjon og forvaltning skal følge med.

Det er likevel et spørsmål om hensynet til å avgrense mot pensjonsopptjeninger som er så små at de ikke står i et rimelig forhold til kostnadene, tilsier en form nedre grense både for innskuddsordninger og for ytelses- og hybridordninger. En mulighet kunne vært å redusere kravet til stillingsbrøk fra dagens 20 prosent til f.eks. 10 prosent. Departementet mener imidlertid at all arbeidsinntekt i prinsippet bør generere pensjonsopptjening, og at ev. grenser bør være rent administrativt begrunnet. Dette er også i tråd med innstillingen fra arbeids- og sosialkomiteen, der det gis uttrykk for at det ikke er ønskelig med generelle avgrensninger mot deltidsansatte. Departementet foreslår derfor å oppheve dagens regler om at det kreves minst 20 prosent stilling for å ha rett på medlemskap.

Etter departementets vurdering kan isteden en lav inntektsgrense være en målrettet avgrensning. Dette kan sikre at alle arbeidsforhold av noe betydning gir pensjonsopptjening, samtidig som en ivaretar administrative hensyn, f.eks. slik at ikke alle som er innom en bedrift i løpet av et år, skal måtte meldes inn i ordningen. En slik grense kan innebære at arbeidstaker meldes inn i ordningen med endelig virkning første gang samlet inntekt overstiger grensen. Høringsinstanser på arbeidsgiversiden har tatt til orde for en grense på f.eks. 0,25 G, mens høringsinstanser på arbeidstakersiden mener en ev. grense ikke bør være høyere enn et «bagatellmessig beløp».

Tjuefem prosent av G utgjør i overkant av 25 000 kroner i 2020. En slik grense vil f.eks. kunne innebære at en person som ansettes i 20 prosent stilling med en heltidsårslønn på 5 G, ikke må meldes inn i ordningen før det er gått 3 måneder, og ikke får med seg pensjonsopptjening om arbeidsforholdet avsluttes før dette. En person som ansettes i 5 prosent stilling med samme lønn, må meldes inn innen ett år. En slik grense vil for arbeidstakere med lav lønn og små stillingsbrøker, innebære en lengre periode uten pensjonsopptjening. Departementet mener at en grense på 0,25 G blir for høy ut fra formålet med regelverksendringene. En lavere grense på f.eks. 0,1 G, som tilsvarer omtrent 10 000 kroner, vil være bedre egnet, men departementet ser ikke at det er tungtveiende hensyn som taler mot å sette grensen lavest mulig. Etter departementets vurdering vil grensen for rapporteringspliktig inntekt til skattemyndighetene via a-ordningen, i så måte være et godt utgangspunkt. For virksomheter som ikke er skattefrie organisasjoner, er denne grensen i dag satt til 1 000 kroner, mens den for skattefrie organisasjoner er 10 000 kroner. Skatteetaten og pensjonsleverandørene har i høringen uttrykt at en slik grense vil være praktikabel, og departementet foreslår at den gjøres gjeldende. Det vil si at arbeidstakere etter forslaget skal meldes inn i pensjonsordningen når de har mottatt en samlet lønn fra arbeidsgiverforetaket som overstiger 1 000 kroner, eller 10 000 kroner dersom arbeidsgiver er en skattefri organisasjon. Siden inntekter inntil disse nivåene heller ikke er skattepliktige for arbeidstaker vil arbeidstakere heller ikke få alderspensjonsopptjening før inntekten overstiger disse grensene. Departementet foreslår i tillegg en hjemmel for i forskrift å fastsette nærmere regler om medlemskap for eventuelt å kunne sikre arbeidstakere lik rett til medlemskap i frivillige forsikringsdekninger. Det vises til forslag til endringer i innskuddspensjonsloven § 4-2, foretakspensjonsloven § 3-4 og tjenestepensjonsloven § 3-3.

Departementet har videre vurdert om muligheten som arbeidsgivere har i dag til å fastsette et strengere medlemskapskriterium for sesongarbeidere enn for øvrige arbeidstakere, bør beholdes. Alle ansatte som arbeider i mer enn femdels stilling, skal være medlem, men det kan likevel fastsettes at sesongarbeidere «bare skal opptas som medlem dersom det arbeid som er utført i løpet av de siste tre år, for hvert år minst utgjør en femdel av fulltidsstilling». En mulighet kunne derfor ha vært å beholde en tilsvarende regel om inntekt for sesongarbeidere, slik at sesongarbeidere bare skal opptas som medlem dersom vedkommende hvert år de siste tre årene har mottatt lønn som overstiger inntektsgrensen nevnt over. På den ene siden vil en slik særregel kunne redusere noe av den administrative byrden for næringer som er særlig avhengig av sesongarbeidere. På den annen side gjelder argumentene for at all inntekt bør gi pensjonsopptjening, også for sesongarbeidere. En slik særregel vil også videreføre bedriftenes insentiver til å definere arbeidstakere som sesongarbeidere heller enn som ordinære arbeidstakere. Det vil også kunne være krevende å ettergå for tilsynsmyndigheter om regelverket er praktisert riktig. Departementet foreslår derfor ikke egne regler for sesongarbeidere.

3.5.3 Ikrafttredelse, overgangsregler og kompenserende tiltak

Stortinget har bedt om forslag til lovregler som kan tre i kraft 1. januar 2023, og en vurdering av ytterligere overgangsregler for bedriftene. I lovforslaget er det lagt opp til at endringene trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Departementet legger opp til at de delene av lovforslaget som gjelder pensjon fra første krone og første dag, kan settes i kraft 1. januar 2023. Lovforslaget gir fleksibilitet til å fastsette et annet tidspunkt ved behov, f.eks. en senere ikrafttredelse eller ulik ikrafttredelse for ulike deler av forslaget.

Det er etter gjeldende regler valgfritt for bedriftene om de vil gi opptjening for lønn under 1 G i innskuddspensjonsordninger, og om de vil gi ansatte som arbeider under 20 prosent eller som er under 20 år, medlemskap i tjenestepensjonsordninger. Bedrifter som ønsker det, kan dermed starte en prosess for endring av sin pensjonsordning i god tid før den planlagte ikrafttredelsen 1. januar 2023. Dersom bedriftene skal gis mer tid til tilpasning enn dette, vil det etter departementets vurdering være mer oversiktlig og ryddig å utsette ikrafttredelsen enn å utforme overgangsregler. En ikrafttredelse langt frem i tid og med en ytterligere overgangsperiode i tillegg vil reelt sett ikke hjelpe bedriftene mer sammenlignet med å skyve på ikrafttredelsen.

Både arbeidsgruppen og flere høringsinstanser har pekt på muligheten for midlertidige eller varige unntak for bedrifter som selv med sparing først fra 1 G overoppfyller minstekravet til pensjonssparing i kroner for alle arbeidstakere. Departementet mener slike unntak vil øke kompleksiteten i pensjonssystemet og føre til at man risikerer å videreføre parallelle systemer og prinsipper for fordeling av pensjonsopptjeningen mellom ansatte i lang tid. Departementet vil derfor ikke foreslå slike unntak eller overgangsordninger.

Stortinget har også bedt om en vurdering av midlertidige, kompenserende økonomiske tiltak. Departementet viser til at obligatoriske tjenestepensjonsordninger er en form for utsatt lønn. Over tid er det grunn til å anta at den samlede avlønningen av arbeidskraften ikke vil påvirkes vesentlig av at pensjonsdelen av avlønningen øker. Det kan likevel være kostnader for bedriftene forbundet med økte pensjonsutgifter på kortere sikt.

Arbeids- og sosialkomiteen ber om en vurdering av om «merkostnaden bør kompenseres gjennom en midlertidig skatte- eller avgiftslettelse for næringslivet, f.eks. en tilsvarende reduksjon i arbeidsgiveravgiften i en overgangsperiode på tre år». Det vil være mulig å redusere arbeidsgiveravgiften midlertidig i en størrelsesorden som tilsvarer den initiale utgiftsøkningen for bedriftene samlet sett. En slik kompensasjon vil imidlertid ikke fullt ut kunne kompensere alle arbeidsgivere eller bedrifter, fordi den i utgangspunktet vil være lik for alle, uavhengig av hvilke bedrifter og næringer som får den største isolerte økningen i pensjonsutgifter. Dessuten er satsene for arbeidsgiveravgift geografisk differensiert i syv soner, fra 14,1 prosent i sentrale deler av landet til null prosent i Tiltakssonen og på Svalbard. Bedrifter med 0-sats vil dermed ikke nyte godt av en midlertidig satsreduksjon og må eventuelt kompenseres på andre måter. En reduksjon i arbeidsgiveravgiften for å kompensere for økte pensjonsutgifter vil reelt sett ha samme effekter som å gi skattelette til bedrifter med høy lønnsvekst. Slike endringer vil måtte vurderes helhetlig i budsjettprosessen, og regjeringen vil komme tilbake med en nærmere vurdering av mulige kompenserende tiltak og ev. forslag før lovreglene trer i kraft.

Til dokumentets forside