Rapport om elevers utbytte av folkehøgskolen

Rapport om folkehøgskolen viser at personlig modning, utvikling av selvverd og mestringsforventning, sosial læring og forberedelse til utdanning er det viktigste utbyttet av et år i folkehøgskolen.

Last ned rapporten om folkehøgskolen her  

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen fikk overlevert rapporten ”Som en sang i sinnet – som et eneste sollyst minne.” fradag 27. august. Rapporten er utført av  Program for lærerutdanning og NTNU Samfunnsforskning.

Forskerne Agneta Knutas og Trond Solhaug er forfatterne av rapporten. Tittelen er et over 50 år gammmelt sitat fra tidligere folkehøgskoleelever som ble bedt om å beskrive sitt år i dette skoleslaget.

Til tross for at ca 10,8 % av ungdomskullet hvert år går på folkehøgskole, noe som i år tilsvarer 7000 unge i 20-års alderen, er det i Norge gjort lite forskning på hva dette skoleslaget har hatt å bety for de som har gått der. Dette til forskjell fra Sverige og Danmark, hvor en har en langt mer omfattende forskningstradisjon på folkehøgskole.

Rapporten baserer seg på i alt fem årskull fra fem ulike folkehøgskoler. Det eldste årskullet gikk på folkehøgskole for 30 år siden, men det yngste gikk ut i fjor.

Prosjektets formål har vært å klarlegge hvordan elevene vurderer sitt eget utbytte av folkehøgskoleåret.

En spørreundersøkelse har blitt utdypet gjennom fokusgruppesamtaler som bekrefter resultatene, og som gir ytterligere beskrivelser av tidligere elevers opplevelser og erfaringer fra folkehøgskolen.

Et viktig siktemål med forskningsprosjektet har vært å få en nærmere forståelse av folkehøyskolens danningsbegrep, og å sette tidligere elevers erfaringer og utbytte inn i en ramme som gir bedre grunnlag for å forstå folkehøyskolens plass i et moderne samfunn.  

Undersøkelsen viser at det er personlig modning, utvikling av selvverd og mestringsforventning, sosial læring og i noen grad forberedelse til utdanning som er det viktigste utbyttet av et år i folkehøgskolen.

Elevene peker spesielt på betydningen av å bo sammen på internat, og den sosialpedagogiske verdien dette hadde for dem. Det går også fram av elevenes svar at lærernes nærvær og deltakelse sammen med elevene representerer en lærerrolle som er alternativ til de lærerroller elevene ellers har møtt. Dette funnet bekreftes forøvrig av tilsvarende nyere nordisk forskning på folkehøgskolen.

Rapporten setter folkehøgskolens danningsbegrep inn i både en historisk og en filosofisk sammenheng. Danning kan på denne måten sies å være en sentral del av elevenes utbytte og erfaringer med folkehøgskole.

Deretter settes tidligere folkehøgskoleelevers erfaringer og opplevde utbytte inn i en fortolkningsramme som kan gi bedre grunnlag for å forstå folkehøgskolens plass i et moderne samfunn. Gjennom at folkehøgskolens utdanningstradisjon og pedagogikk slik løftes fram, kan studien også bidra til en bredere diskusjon om danningsbegrepet i norsk skole og elevenes utbytte av denne.

Ett av forskningsspørsmålene var å se om elever som har gått et år i folkehøgskole bruker mindre tid i høyere utdanning enn andre studenter, men studien gir bare svake indikasjoner på at så er tilfelle. Intervjudata kan imidlertid tyde på at studenter fra folkehøgskolen først og fremst har nytte av de kvalitative sidene ved sitt folkehøgskoleår, og at dette kan ha effekter også når de senere gjennomfører høgere utdanning.

Forskerne stiller seg kritisk til at utdanning, også i Norge kobles opp mot begrepsbruk som hører hjemme i en økonomisk kontekst. 

De viser til at det på 1990-tallet er kommet begreper fra det økonomiske feltet inn og brukt i debatten om skolens rolle og bidrag til samfunnet. Utdanning skal lede til at Norge kan konkurrere på det nasjonale markedet. Norge skal kunne beholde og øke sin økonomiske tilvekst. Dette resulterer i en lineær og rasjonell tenkning som ensidig vektlegger det å nå mål og oppnå resultater. Et annet problem er også at begrepene danning og demokrati, til tross for at de nevnes i statlige dokumenter, ikke synes å være til stede i den forstand at de blir problematisert i relasjon til læreres oppdrag og utdanning.

Kompetansebegrepet og kunnskap knyttes i samfunnet hovedsakelig opp mot nytteverdi. I folkehøgskolen derimot er kompetanse tenkt å forklare det enkelte individs evne til å handle og ta hånd om sitt liv. Folkehøgskolen er å forstå som en praksis hvor mennesker gis en mulighet til å få utfordringer i møte med andre. Elevene blir utfordret i både det sosiale og det faglige. Refleksjon og innsikt over livets muligheter og individets ønsker er sentrale elementer i et folkehøgskoleår.