Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Stiftelsen Nordstrand Menighets Hedersbolig

Vi viser til klage fra stiftelsen Nordstrand Menighets Hedersbolig av 25. mars 2014. Innstilling i klagesaken er oversendt fra Stiftelsestilsynet til Nærings- og fiskeridepartementet i brev av 1. juli 2014.

Klagen gjelder Stiftelsestilsynets avslag på søknad om å oppheve stiftelsen Nordstrand Menighets hedersbolig. Vedtaket av 5. mars 2014 er begrunnet i at vilkåret i lov 7. juni 1996 nr. 31 lov om Den norske kirke (kirkeloven) § 40 ikke er oppfylt. Etter Stiftelsestilsynets oppfatning er utleie av bolig fortrinnsvis til pensjonerte prester, funksjonærer og medlemmer av menig­hetsrådet ikke et kirkelig formål. I brev datert 1. juli 2014 opprettholder Stiftelses­tilsynet sitt vedtak, og sender saken til Nærings- og fiskeridepartementet for endelig avgjørelse.

Departementet har kommet til at klagen ikke kan tas til følge. Den nærmere begrunnelsen og vedtaket følger nedenfor.

Om saken
Stiftelsen Nordstrand Menighets hedersbolig ble opprettet i 1965, på bakgrunn av avdøde Dagmar Larsens testament. Det fremgikk av testamentet at blant annet eiendommen i Oberst Rodes vei 91 B, gnr. 181, bnr. 170 skulle tilfalle Nordstrand menighet og forvaltes som en særskilt stiftelse. Stiftelsen har i dag følgende formål: ”Oberst Rodes vei 91 B skal fortrinnsvis leies ut som bolig for pensjonerte prester, funksjonærer og medlemmer av menighetsrådet som har vært knyttet til eller har tjeneste i Nordstrand menighet.”

Styret i stiftelsen søkte ved brev av 15. november 2013 om oppheving av stiftelsen. Søknaden var begrunnet med at stiftelsen ivaretar kirkelige formål, og derfor kunne omdannes etter kirkeloven § 40. Stiftelsestilsynet fattet 5. mars 2014 vedtak om å avslå søknaden. Avslaget er begrunnet med at Stiftelsestilsynet ikke anser at stiftelsens formål er omfattet av lovens vilkår. Stiftelsen klaget på vedtaket av 25. mars 2014 og viste til at Stiftelsestilsynet ikke i tilstrek­kelig grad begrunnet sitt vedtak. I Stiftelsestilsynets innstilling 1. juli 2014 fremholder tilsynet at klagen ikke inneholder nye opplysninger av betydning for det opprinnelige vedtaket.

Rettslig grunnlag
Det følger av kirkeloven § 40 andre ledd at stiftelser som ivaretar ”kirkelige formål innen soknet” kan omdannes dersom menighetsrådet eller fellesrådet i samråd med stiftelsens styre finner at formålet bedre kan ivaretas av soknet direkte.

Lovens ordlyd gir liten veiledning for hva som skal anses som kirkelige formål. I for­arbeidene, Ot.prp. nr. 64 (1994-1995) side 61, fremgår det imidlertid at bestemmelsen er ment å åpne for å avvikle stiftelser som ”utelukkende er opprettet på bakgrunn av soknets uklare rettslige status”.

Før kirkelovens ikrafttredelse var det usikkert hvorvidt soknene hadde rettslig handleevne slik at de kunne inngå avtaler, oppta lån og lignende. Det ble derfor opprettet en rekke stiftelser for å ivareta soknenes behov. I forarbeidene, Ot.prp. nr. 64 (1994-1995) side 61, nevnes som eksempler stiftelser som er opprettet for å realisere byggeprosjekter som menighetshus og lignende. Det følger av de samme forarbeidene at kirkeloven av 1996 blant annet hadde som formål å selvstendiggjøre soknene, slik at disse fikk styrket sin rettslige handleevne. Som følge av denne selvstendiggjøringen ble § 40 inntatt for å kunne avvikle stiftelser som var opprettet på bakgrunn av soknets uklare rettslige status.

Det er etter dette ikke slik at enhver stiftelse med tilknytning til et sokn, eller som utfører oppgaver som bedre kan utføres av dette, skal kunne oppheves etter kirkeloven § 40. Stiftelsen må ha et kirkelig formål, og den må være opprettet nettopp på grunn av soknets tidligere uklare rettslige stilling.

Hvis stiftelsen ikke er omfattet av denne regelen, må en eventuell oppheving vurderes etter de alminnelige omdanningsreglene i stiftelsesloven.

Stiftelser er selveiende institusjoner, og eierrådigheten over de midlene stiftelsen er tildelt, er gitt til stiftelsen ved at stiftelsen selv eier og forvalter egne midler. Oppretteren av en stiftelse vil vanligvis forutsette at vedkommendes bestemmelser om stiftelsen skal stå uforanderlig i all overskuelig framtid. Det innebærer rettslig sett at ingen utenforstående i kraft av eier­interesser, medlemskap eller mottakerinteresser har noe legitimt grunnlag for å gjøre endringer i den rettslige disposisjonen som danner grunnlaget for stiftelsen.

I og med at stiftelsesformen i større grad enn andre organisasjonsformer sikrer at en formues­verdi disponeres i tråd med et bestemt og varig formål, er utgangspunktet i norsk rett at en stiftelse i prinsippet er uforanderlig. Det er derfor strenge vilkår for at en stiftelse skal kunne omdannes. Hvorvidt en stiftelse kan omdannes, må vurderes ut fra stiftelsen og dens formål samt de utenforliggende hensyn som det etter loven kan tas hensyn til i det enkelte tilfellet. Omdanningsreglene i lov 15. juni 2001 nr. 59 om stiftelser (stiftelsesloven) kapittel 6 bygger på en avveining mellom respekten for stiftelsesordningens generelle funksjon og oppretterens vilje, slik den kommer til uttrykk i disposisjonen som danner grunnlaget for stiftelsen, og samfunnets behov for å gripe inn med korreksjoner der forholdene har endret seg eller det for øvrig er sterke grunner som taler for en endring av den aktuelle stiftelsen.

Stiftelsesloven § 45 inneholder en definisjon av hva omdanning er. Definisjonen omfatter endring eller opphevelse av stiftelsesdisposisjonen eller vedtektene. Loven oppstiller ingen grenser med hensyn til hvilke bestemmelser i disse som kan omdannes.

Det er ikke bare varige endringer som innholdsmessig utgjør omdanning. Også oppheving av stiftelsen etter § 45 andre ledd bokstav a er rettslig sett en omdanning. Fjerde ledd bestemmer at reglene om omdanning ikke skal kunne fravikes i vedtektene.

Stiftelsesloven § 46 første ledd gjelder omdanning av bestemmelser som gjelder stiftelsens formål og andre bestemmelser som har vært vesentlige for stifteren (endrete forhold). Bestemmelsen inneholder fire alternative omdanningsgrunner som danner grunnlaget for å vurdere om omdanning kan skje. Omdanning kan bare foretas når en bestemmelse i vedtektene eller stiftelsesdisposisjonen oppfyller et av vilkårene:
a)     ikke lar seg etterleve, for eksempel fordi stiftelsens kapital er utilstrekkelig til å tilgodese dens formål på en rimelig måte,
b)     er åpenbart unyttig,
c)     er i strid med hensikten i den disposisjonen som danner grunnlaget for stiftelsen, for eksempel fordi oppretterens forutsetninger for bestemmelsen har sviktet, eller
d)     er åpenbart uheldig eller åpenbart ufornuftig.

Bokstav a gir adgang til omdanning når en bestemmelse ikke lar seg etterleve, og er eksemplifisert ved at stiftelsens kapital er blitt utilstrekkelig til å tilgodese formålet på en rimelig måte. Andre grunner som kan dekkes av ordlyden i bokstav a, kan være at formålet er blitt ulovlig eller skadelig, at formålet er endelig oppfylt, at stiftelsen ikke lenger har noen mottakerkrets, at behovet er bortfalt, eller at formålet ikke lar seg etterleve av grunner som stiftelsen ikke har herredømme over. Omdanning etter dette alternativet skyldes dermed i de fleste tilfeller at formålet har blitt umulig eller meningsløst å oppfylle.

Bokstav b omfatter situasjoner som gjør formålet med stiftelsen åpenbart unyttig. Et eksempel er at stiftelsen tar sikte på bestemte former for hjelp som nå dekkes fullt ut av det offentlige.

Bokstav c skiller seg fra de andre omdanningsgrunnene, idet det er stifterens vilje eller forutsetningene for opprettelsen av stiftelsen som er avgjørende. Bestemmelsen vil normalt ha selvstendig betydning i de tilfellene der det opprinnelige formålet har blitt unyttig, men ikke i så kvalifisert grad at omdanning kan skje etter bokstav a. Bestemmelsen gir uttrykk for det overordnede prinsippet om at oppretters vilje blir tillagt stor vekt i omdanningssaker, se blant annet Stiftelsesloven med kommentarer av Knudsen og Woxholth (2004) s. 219: ”Bestem­melsen er et spesielt utslag av det overordnede synspunkt om at oppretterens vilje blir tillagt betydning i omdanningssaker.”

Bokstav d åpner for omdanning når en bestemmelse i vedtektene eller den rettslige disposisjonen som danner grunnlaget for stiftelsen, er blitt åpenbart uheldig eller åpenbart ufornuftig. Dette innebærer blant annet at omdanning ikke kan gjøres på grunnlag av at et annet formål vil være mer fornuftig eller mer nyttig. Stiftelsen kan dermed ikke omdannes kun ut fra en vurdering av hensiktsmessighet.

Det er i praksis ikke noe skarpt skille mellom alternativene i § 46 første ledd. Rettsvirkning­ene etter de forskjellige alternativene er også de samme. Det har derfor ingen betydning hvilket alternativ som velges. Samtidig er lovens vilkår uttømmende for når omdanning kan finne sted. I praksis vil det avgjørende dermed være om ingen av omdanningsgrunnene er til stede. I så tilfelle vil omdanning være avskåret.

Etter § 46 andre ledd kan det foretas omdanning i stiftelsen også i tilfeller hvor det ikke foreligger kvalifiserte grunner som fremgår av første ledd såfremt den bestemmelsen som skal endres ikke gjelder formålet med stiftelsen og det må antas at det ved opprettelsen ikke har vært lagt vesentlig vekt på den. Omdanningsvilkåret i andre ledd omfatter dermed bestemmelser av administrativ og organisatorisk karakter, særlig navn, oppnevning og sammensetning av styret, forvaltning av kapital osv. Er det grunn til å tro at disse bestemmelsene har vært av særlig betydning for stifteren, omfattes de likevel av første ledd.

Stiftelsestilsynet er tillagt myndighet til å prøve om omdanningsvedtak som er truffet av andre (normalt styret) er i samsvar med loven og stiftelsens vedtekter før vedtaket registreres i Stift­elsesregisteret. Omdanningsvedtak skal derfor alltid meldes til Stiftelsestilsynet.

I og med at oppretteren fullt ut gir fra seg eiendomsretten og råderetten over den formues­verdien som skal stilles til rådighet for stiftelsen, må det foreligge kvalifiserte omstendigheter for at stiftelsesgrunnlaget og vedtektene skal kunne endres. Det er ikke tilstrekkelig at det er uhensiktsmessig å opprettholde stiftelsen.

Departementets vurdering
Departementet må først ta stilling til om særbestemmelsen i kirkeloven § 40 åpner for å oppheve stiftelsen. Stiftelser som ivaretar ”kirkelige formål innen soknet” kan etter denne bestemmelsen ”omdannes og midler overføres til soknet.” Departementet må dermed vurdere om stiftelsen ivaretar et kirkelig formål, og hvorvidt den var opprettet på grunn av den uklare rettsstillingen soknene tidligere hadde.  

I vedtektene i § 3 står det om dagens formål at eiendommen fortrinnsvis skal leies ut som bolig for pensjonerte prester, funksjonærer og medlemmer av menighetsrådet. Om oppret­telsen står det i de opprinnelige statuttene til stiftelsen Nordstrand Menighets hedersbolig i § 2 at ”Legatkapitalen skal være urørlig, de to eiendommer kan ikke avhendes, tomter fradeles og selges, og midlene, renter og avkastning skal anbringes slik som til enhver tid er bestemt for offentlige stiftelsers og legaters midler”.

Det fremgår av vedtektene at eiendommen i Oberst Rodes vei skal leies ut og hvem den fortrinnsvis skal leies ut til. Spørsmålet er så om denne virksomheten ivaretar et kirkelig formål. Kirkens virksomhet er hovedsakelig regulert i kirkeloven. Etter § 1 skal loven legge forholdene til rette for et aktivt engasjement og en stadig fornyelse i den evangelisk-lutherske folkekirke i Norge. Loven regulerer blant annet medlemskap, kirkelig inndeling (administra­tive organer på lokalt, regionalt og sentralt nivå), og eiendomsforhold og forvaltning av kirkebygninger.

Verken i kirkeloven eller på nettsiden til Den norske kirke (kirken.no) kommer det frem noe som skulle tilsi at utleie av boliger er et kirkelig formål. Også det at boligen etter vedtektene fortrinnsvis skal leies ut til prester m.v., viser etter departementets vurdering at det er snakk om en kommersiell virksomhet i dette tilfellet.

Utleie av boliger på kommersielt grunnlag fortrinnsvis til pensjonerte prester m.v. er etter departementets vurdering ikke en del av et kirkelig formål slik det er å forstå etter kirkeloven § 40 spesielt og et kirkelig formål etter kirkeloven generelt.

Det er heller ikke holdepunkter verken i gjeldende vedtekter, de opprinnelige statuttene eller i testamentet for at det er soknets tidligere uavklarte rettsstilling som er bakgrunnen for opprettelsen. Det fremgår av testamentet og statuttene som lå til grunn for opprettelsen at eiendommen skal tilfalle Nordstrand Menighet og forvaltes som et særskilt legat. Utleie av boliger er ikke en del av soknets oppgaver i dag, og var det heller ikke på 60-tallet.

Departementet er etter dette kommet til at kirkeloven § 40 ikke kommer til anvendelse i denne saken. Oppheving av stiftelsen kan dermed ikke skje etter denne bestemmelsen. Oppheving av stiftelsen må derfor eventuelt skje etter de alminnelige reglene i stiftelsesloven.

Slik departementet forstår søknaden, legger klager kun til grunn at den virksomheten som drives ivaretar kirkelige formål innen soknet. Klager har videre lagt vekt på at en oppheving av stiftelsen og overføring av midlene til soknet vil føre til avbyråkratisering av det kirkelige arbeidet i Nordstrand sokn. Departementets senere kontakt med klager viser videre at utleie­virksomheten består, og at det ikke er noe ønske om å avslutte denne, men bare å overføre utleiedriften fra stiftelsen til soknet. 

Når stiftelsesformen er valgt, har en i utgangspunktet gitt fra seg eierrådigheten over de midlene som er tildelt stiftelsen. Dette gjelder uavhengig av om det er en privatperson eller et offentlig organ som har tildelt disse midlene til stiftelsen. Stiftelser er selveiende, private rettssubjekter, og etter opprettelsen er det stiftelsen selv som eier og disponerer egne verdier. I tillegg er det stiftelsen selv som skal sørge for at det vedtektsfestede formålet etterleves.

I og med at stiftelsesformen i større grad enn andre organisasjonsformer sikrer at en formuesverdi disponeres i tråd med et bestemt og varig formål, må det foreligge nærmere kvalifiserte omstendigheter for at stiftelsesgrunnlaget og vedtektene skal kunne endres.

Som det fremgår under Rettslig grunnlag ovenfor, vil en eventuell oppheving måtte begrunnes med at en bestemmelse i vedtektene eller stiftelsesdisposisjonen oppfyller et av vilkårene i stiftelsesloven § 46 bokstavene a–d. Det fremkommer imidlertid ikke noe i verken klagen, de tilsendte dokumenter eller gjennom departementets senere kontakt med klager, som tilsier at stiftelsens formål enten ikke lar seg etterleve, er åpenbart unyttig, er i strid med hensikten i den disposisjonen som danner grunnlaget for stiftelsen, eller er åpenbart uheldig eller åpenbart ufornuftig. Tvert imot fremkommer det at utleievirksomheten består og skal videreføres.  Departementet finner derfor ikke grunnlag for å gå nærmere inn på en konkret vurdering av hvert enkelt omdanningsvilkår i stiftelsesloven § 46.

Departementet er etter dette kommet til at stiftelsesloven § 46 første ledd ikke kommer til anvendelse i denne saken.

Vedtak
I medhold av lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker § 34 fatter departementet følgende vedtak:

Klagen tas ikke til følge. Stiftelsestilsynets vedtak av 5. mars 2014 om å avslå søknad om opphevelse av stiftelsen Nordstrand Menighets hedersbolig opprettholdes. 

Vedtaket er endelig og kan ikke påklages, jf. forvaltningsloven § 28 tredje ledd.

For ordens skyld gjør vi oppmerksom på at vi rutinemessig publiserer enkeltvedtak på Nærings- og fiskeridepartementets hjemmesider www.nfd.dep.no/enkeltvedtak. Vi ber om at eventuelle synspunkter på dette sendes oss innen 14 dager.