Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

St.meld. nr. 12 (2002-2003)

Om dyrehold og dyrevelferd

Til innholdsfortegnelse

6 Norsk dyrehold i dag

Kapitlet er en gjennomgang av status for norsk dyrehold i dag, med særlig vekt på forhold som har betydning for dyrenes velferd. Kapitlet tar også for seg viltlevende dyr i dyrevelferdsmessig sammenheng. Del 6.1. omhandler temaer på tvers av dyreart, mens del 6.2 tar opp de enkelt dyrearter eller kategorier av dyr.

Sammendrag

Allmenne forhold ved hold av dyr:

  • Ulike arter og dyr i ulike livsfaser har særegne behov.

  • Alt dyrehold innebærer visse begrensninger for dyrs livsutfoldelse. Det er likevel forskjell på driftsformer i hvilken grad de kan tilfredsstille dyrenes grunnleggende behov. Dyrs livskvalitet og velferd avhenger i stor grad av miljø og stell.

  • Hovedvekten i internasjonal og til dels også norsk husdyravl har tradisjonelt vært lagt på produksjonsegenskapene for landbrukets dyr og eksteriør definert ut fra rasestandarder for hunder. Dette har i mange tilfelle gitt økt risiko for skade og sjukdom og medført redusert velferd.

  • Bioteknologiske prinsipper anvendt på levende dyr i Norge omfatter først og fremst kunstig inseminasjon (mange arter) og embryoteknologi (få arter). Organisasjonene i husdyr- og oppdrettsnæringen ønsker ikke å ta i bruk genmanipulering eller kloning.

  • Myndighetene setter i dag, med få unntak, ikke formelle krav til kunnskap hos den som eier eller steller dyr.

De enkelte arter og kategorier dyr:

  • Norsk dyrehold omfatter produksjonsdyr i akvakultur og landbruk, bruks-, sports- og familiedyr, samt forsøksdyr. Dyr brukes dessuten i rekreasjon og fritid. Fiskeoppdrett er Norges viktigste «husdyr»-næring, uansett om det er snakk om økonomisk betydning eller antall individer. De velferdsmessige utfordringene varierer både med art og bruksområde.

  • Med unntak av fisk i oppdrett, verpehøner, slaktefjørfe og i noen grad slaktegris, holdes norske produksjonsdyr gjennomgående i små enheter der det er mulig å gi det enkelte dyr individuell oppmerksomhet.

  • Den norske dyrepopulasjonen er gjennomgående frisk hva angår smittsomme infeksjonssjukdommer.

  • For produksjonsdyr er viktige utfordringer knyttet til begrensninger i bevegelsesfrihet og også avlsrelaterte problemer.

  • For akvakulturdyr er kunnskapsgrunnlaget om velferdsindikatorer mangelfullt og det er også liten tradisjon for å behandle fisk som sansende dyr.

  • I reindrift og for tradisjonelle husdyr på utmarksbeite er utfordringene knyttet til naturgrunnlaget, som beiteressurser, klima og rovvilt.

  • I sports- og familiedyrholdet er kunnskapsnivået hos eierne svært varierende. Pengepremier og utsikter om heder og ære kan resultere i et stort prestasjonspress på dyrene. Mange raser er belastet med avlsrelaterte helseproblemer.

  • I forsøksdyrvirksomheten savnes en nasjonal plattform som kan arbeide for alternativer til dagens dyreforsøk.

  • Viltlevende dyr omtales generelt, fangst som næringsvirksomhet og fiske og fangst som fritidssyssel spesielt.

  • Det fokuseres på de dyrevelferdsmessige problemer som fiske og fangst som fritidssyssel kan representere.

6.1 Allmenne forhold ved hold av dyr

6.1.1 Generelt om oppstalling og stell av dyr

6.1.1.1 Husdyrholdets begrensninger

Husdyrhold innebærer med få unntak en frihetsberøvelse og setter nødvendigvis visse begrensninger i forhold til dyrenes normale atferd i naturen. Husdyrproduksjon kan neppe drives uten at dette forhold aksepteres. Ulike driftsformer innebærer imidlertid ulike grader av begrensninger på livsutfoldelsen. Hold av dyr på bås, i små bur eller trange binger medfører spesielt liten bevegelsesfrihet.

Det vesentlige er ikke bare om det er plass nok til at dyret kan innta normale positurer og utføre vanlig kroppspleie (fysisk rom), men også om dyret kan opprettholde en viss minste avstand til andre individer (sosialt rom). Størrelsen på det sosiale rom varierer med art, alder og fysiologisk status, og også med tidspunkt på døgnet. Høns sitter gjerne tett i tett på vaglen om natten, mens en slik nærhet ellers lett utløser aggressiv atferd. Plass og innredning bør vurderes i forhold til den utfoldelse husdyrarten viser om dyrene holdes under mer naturlige forhold. En fysisk aktiv art eller aldersgruppe kan derfor betinge et større areal enn et like stort, men mer rolig dyr. Ikke minst er det viktig at dyrene tilbys et miljø som tilfredsstiller behovet for trygg hvile, sosial kontakt og gir dyrene nok sysselsetting. Det er her viktig å ha kunnskap om den motivasjon som ligger bak en atferd, for eksempel om et dyrs bevegelsesbehov endres om næringstilførselen er dekket.

6.1.1.2 Ekstensiv drift

Ekstensive driftsformer har fått en økende utbredelse de siste årene. Disse ivaretar gjerne dyrenes behov for fri bevegelse og sosial atferd, og vanligvis er kravet til produksjon noe redusert. Ekstensive driftsformer er imidlertid langt fra problemfrie, og manglende tilsyn, lite eller kvalitetsmessig dårlig fôr, mangel på ly og en egnet liggeplass samt et gjørmete uteareal er problemer som ofte går igjen.

6.1.1.3 Ny teknikk og nye driftsformer

Det utvikles stadig nye tekniske hjelpemidler i husdyrbruket, som letter tungt fysisk arbeid og frigjør tid til andre gjøremål. Eksempelvis installeres nå melkerobot i noen av de større løsdriftfjøsene for melkekyr. Enkelte innkjøringsproblemer må aksepteres når ny teknologi tas i bruk, inntil bruker og støtteapparatet omkring har vunnet erfaring. Det er imidlertid alltid en fare for at nye tekniske løsninger eller prosedyrer kan være for lite utprøvd før de tas i alminnelig bruk, og at mulig negative bieffekter for dyrene kan være for dårlig undersøkt. Særlig ser man dette innen fiskeoppdrettsnæringen, der Norge utviklingsmessig ligger i front, og mye av utviklingsarbeidet foregår her i landet. Det kan enkelte ganger være en flytende overgang mellom forsøksvirksomhet og kommersiell drift, da det kan mangle penger og forsøksfasiliteter for en utprøving i større skala. Forskrift om hold av storfe og svin har innført en offentlig godkjenningsordning for serieprodusert teknisk utstyr og innredningssystemer. Dette er en ordning som skal sikre at tekniske løsninger ivaretar dyrenes behov, og bidrar dessuten til en generelt økt vektlegging av dyrevelferdsaspektet i utviklingsarbeidet.

Ved hold av nye arter, enten det gjelder vilt eller domestiserte arter som ikke har vært oppdrettet i Norge tidligere, vil kunnskapsnivået hos eiere, veterinærer og andre være lavere enn for tradisjonelle husdyr. Dette gjelder for eksempel næringsbehov og egnede fôrmidler, normal atferd og atferdsmessige behov, og dyrets signaler ved sjukdom og vantrivsel. I en startfase vil enkelte problemer være vanskelig å unngå og må kunne tolereres. Det må imidlertid kunne stilles spørsmål ved nødvendigheten når noen ønsker å starte oppdrett av en ny art, sett i relasjon til de dyrevelferdsmessige utfordringer dette reiser. Det er ikke sikkert at enhver nisjeproduksjon er av det gode. Utsikten til videreutvikling av produksjonen bør også telle i en slik vurdering, og i Norge kan det derfor være grunn til å vurdere oppdrett av krokodiller forskjellig fra oppdrett av steinbit.

Boks 6.2 Eksterne innspill

  • Mange av de eksterne innspillene tar opp oppstallingsforhold.

    • Hold av dyr i bur opptar mange.

    • For ekstensive driftsformer rettes det oppmerksomhet mot mangelfullt tilsyn, dårlig fôring, opptråkkete uteområder og uegnete hus.

    Husdyrorganisasjonenes handlingsplaner for dyrevelferd tar opp plass- og oppstallingsforhold og framsetter i de fleste tilfeller mer eller mindre konkrete planer for en omlegging til løsdrift og/eller berikelse av miljøet.

6.1.2 Økologisk husdyrproduksjon

Det er økende interesse for å legge om til økologisk produksjon i Norge, men omfanget er fortsatt mindre enn i sammenlignbare land i Vest-Europa. Regjeringen har som mål at 10 % av landbruksarealet skal være økologisk drevet innen 2010, omtrent det firedoble av i dag.

Regelverket for økologisk produksjon er en del av EØS-avtalen. Forskrift om produksjon og merking av økologiske landbruksvarer implementerer forordningene på området. Regelverket omhandler hele matvarekjeden; planteproduksjon, husdyrhold samt foredling, omsetning og import. Det er kun tillatt å markedsføre landbruksprodukter som økologiske dersom de er produsert og kontrollert i henhold til forskriften. Reglene er gjennomgående strengere enn det som gjelder konvensjonell drift. Det er også etablert Codex Alimentarius retningslinjer for økologisk produksjon.

Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er kontrollmyndigheter. Debio er utøvende kontrollorgan. Produsenter og virksomheter skal kontrolleres årlig. I tillegg foretas det uanmeldte inspeksjoner.

6.1.2.1 Grunnsyn

Økologisk produksjon bygger på en filosofi som omfatter økologiske, økonomiske og sosiale sider ved land- og havbruk, i lokalt og globalt perspektiv. Produksjonen skal være bærekraftig og i størst mulig grad basert på lokale og fornybare ressurser. Naturen betraktes som en helhet, og det er viktig å tilstrebe god balanse i hele økosystemet. Viktige målsettinger er å forvalte naturressurser slik at skadelige effekter på miljøet kan unngås, sikre mest mulig resirkulering av næringsstoffer og ivareta det genetisk mangfold og artsrikdommen. Husdyrenes velferd står sentralt, og det er et uttalt mål å skape et miljø som tilgodeser dyrenes naturlige atferd og behov. Det økologiske landbruket legger til grunn en forståelse av dyrevelferd der det legges stor vekt på artenes naturlige atferd. Driftsforholdene skal ta hensyn til dyrenes egenart og det er et mål i seg selv at eksempelvis griser og høner får leve på henholdsvis grisers og høners vis, og slik utfolde sitt potensial. Kunnskap og respekt for dyrenes egenart regnes som en forutsetning for økologisk husdyrhold.

6.1.2.2 Regler for økologisk dyrehold

Det er utarbeidet regelverk for hold av storfe, gris, småfe, hest, fjørfe (høner og slaktekylling, kalkuner, ender og gjess), kaniner og bier. Debio har etablert private regler for laksefisk (laks, ørret, sjørøye). Regelverket revideres jevnlig.

6.1.2.3 Husdyrrom og innredning

Det er gitt arealkrav som gjennomgående sikrer dyrene betydelig bedre plass enn i konvensjonell drift. I de fleste tilfeller er det krav om at dyrene skal holdes i løsdrift. Alle dyr skal være ute om sommeren, noen skal også ha mulighet for å komme ut hele året. Det er i utgangspunktet ikke tillatt å binde opp storfe. Det er imidlertid unntaksmuligheter, for eksempel dersom bygningen er oppført før 1. januar 2001 (dato for ikrafttredelse av nytt regelverk for husdyrhold). Etter 1. januar 2001 må det bygges løsdriftfjøs. Dersom storfe holdes på bås, skal de slippes ut jevnlig gjennom hele året. Det er foreslått forbud mot oppbinding fra 2011. Også når det gjelder innredningsdetaljer og miljø er kravene gjennomgående strengere. For eksempel skal dyrene ikke trenge å ligge rett på spaltegulv eller strekkmetall og det er krav om at det skal være strø på hvilearealene. Griser skal ha adgang til jord eller annet materiale som tilfredstiller grisenes behov for å rote og grave. Smågriser skal alltid ha tilgang på jord. Alle husdyrrom, også til fjørfe, skal ha dagslys. Fjørfe skal ha tilgang på sandbad/strø. Videre skal høns ha tilgang til vaglepinne og verpekasser/reder. Ender og gjess skal ha adgang til badevann.

6.1.2.4 Fôr

Det er et mål at gården skal være selvforsynt med økologisk dyrket fôr. Det er imidlertid ikke fastsatt krav om at fôret skal være egenprodusert. Det er tillatt å benytte en visse andeler fôr fra konvensjonelt landbruk, henholdsvis 15 % for drøvtyggere og 20 % for andre dyreslag.

I spesielle tilfeller kan det innvilges dispensasjon til å benytte større andeler ikke-økologisk fôr. Fra 2005 er det varslet forbud mot bruk av ikke-økologisk fôr. Alle dyr skal gis grovfôr, og drøvtyggere og kaniner skal ha minst 60 % av energibehovet dekket fra grovfôr. Det er gitt detaljerte regler om tillatte fôrmidler, samt hvilke ingredienser og tilsetninger som er henholdsvis tillatt og ikke tillatt brukt.

Pattedyrunger skal få naturlig melk; kalver skal kunne die de første tre dager etter fødselen, fôres med kumelk i minst 12 uker, og kunne drikke denne fra smokk fram til de er en måned. Grisunger skal ikke avvennes før tidligst ved seks ukers alder.

6.1.2.5 Sjukdomsbehandling

Økologisk filosofi legger stor vekt på å forebygge sjukdom, bl.a. gjennom godt stell, mosjon og et moderat produksjonsnivå. Tanken er bl.a. at sjukdomsframkallende mikrober holdes i sjakk av en rik normalflora. Rutinemessig behandling med syntetiske legemidler er ikke tillatt, heller ikke bruk av syntetiske vekst- og produksjonsfremmende stoffer eller brunstsynkronisering. Det er tillatt å vaksinere, og det er tillatt å behandle mot innvollssnyltere dersom det foreligger smittefare. Dersom et dyr er behandlet mer enn tre ganger med legemidler som har tilbakeholdelsestid i løpet av et år, regnes ikke dyret som økologisk, før etter en ny karenstid. Karenstiden varierer med dyreart.

Naturlige terapeutiske midler og metoder foretrekkes. Syntetiske midler, og medisin framstilt ved hjelp av genteknikk, kan brukes dersom det ikke finnes alternativer. Hensynet til dyrevern skal være avgjørende ved valg av behandling. Tilbakeholdelsesfristene for levering av produkter etter behandling er det dobbelte av det som gjelder i konvensjonelt husdyrbruk. Det er ingen tilbakeholdelsestid etter behandling med urtemedisin, homøopatiske midler eller akupunktur.

6.1.2.6 Avl

Tilpasning til lokale forhold, genetisk mangfold samt et rimelig produksjonsnivå sett i sammenheng med helse og velferd, er viktige mål. I melkeproduksjonen er det en del produsenter som benytter de gamle norske storferasene, mens det for øvrig er vanlig å ha de samme raser eller hybrider som i konvensjonell produksjon. Husdyrraser der forløsning med keisersnitt er vanlig, tillates ikke. Naturlig bedekking er ønskelig, men inseminering er tillatt. Embryooverføring godtas ikke.

6.1.2.7 Velferdsmessige utfordringer

I økologisk produksjon underordner produsentene seg frivillig et regelregime som setter flere begrensninger enn det som gjelder konvensjonell drift. De første som startet økologisk landbruksproduksjon var ofte spesielt motiverte og idealistiske. Etter hvert har tilskuddsordningene motivert også andre til å legge om til økologisk drift. Innenfor rammen av regelverket er selvsagt også økologisk drift et erverv som produsentene skal leve av, slik som innen annen husdyrproduksjon.

Det er gjennomført få vitenskapelige studier som sammenlikner dyrehelse og –velferd i økologiske og konvensjonelle besetninger. Generelt ser det ut til at helsesituasjonen er bedre eller i alle fall like god i økologiske besetninger, med unntak av parasittære lidelser, som er mer utbredt. Norske undersøkelser utført i melkebesetninger tyder på lavere forekomst av produksjonssjukdommer som jurbetennelse, ketose og melkefeber, men dårligere fruktbarhet vinterstid.

I dansk økologisk eggproduksjon har det vært høy dødelighet knyttet til kannibalisme. For øvrig er det grunn til å anta at dyrenes atferdsmessige behov ivaretas bedre i en økologisk driftsform.

Fra dyrevernnemndene er det imidlertid kommet inn spredte meldinger som tyder på en viss overhyppighet av dyrevernsaker blant økologiske besetninger. Disse er først og fremst knyttet til feil eller for lite fôr, dårlig reinhold og i noen tilfelle også manglende behandling ved sjukdom. Økologisk produksjon regnes generelt som mer krevende for brukeren enn konvensjonell drift. Ikke minst gjelder dette innen fôrplanlegging og fôring. Begrensningene på bruk av kraftfôr og begrensningene for bruk av ikke-økologisk fôr er en spesiell utfordring i et land som Norge, der vekstbetingelsene er marginale mange steder. Det kreves innsikt for å sikre dyrene et riktig sammensatt fôr. Det finnes begrenset erfaring hos produsentene og mindre kunnskap hos veilederne om valg av fôrslag, praktisk fôring og fôrplanlegging under våre klimatiske forhold. Dette kan resultere i mangelsjukdommer og underfôring. Godt reinhold og god hygiene krever en tettere oppfølging fra røkters side når det gjelder pynting, bruk av strø og børsting av dyr, siden regelverket ikke tillater spaltegolv og bruk av kutrener er lite utbredt. Dårlig reinhold har både en produkthygienisk og dyrevelferdsmessig side. I økologisk drift skal dyrene være mye ute, og ekstensive driftsformer er utbredt. Utedrift forutsetter gode grunnforhold og bearbeiding av tråkkbelastede områder, spesielt om områdene brukes vår og høst og perioder med mye nedbør. Hensynet til dyrevelferd kan i enkelte sammenhenger komme i konflikt med øvrige vektlagte hensyn, som miljøvern og forbrukerens helse. Dette gjelder for eksempel ved tilfeller der dyr blir sjuke. Økologiske produkter skal være «rene» og det er generelt fastsatt doble tilbakeholdelsesfrister etter bruk av antibiotika og syntetiske medisiner. Dette bør primært stimulere til en ekstra innsats når det gjelder forebyggende tiltak, men kan også tenkes å kunne føre til at sjuke dyr ikke får adekvat behandling.

Boks 6.3 Eksterne innspill

Ett innspill fra Norsk senter for økologisk landbruk.

6.1.3 Avl og bioteknologi

6.1.3.1 Offentlige bestemmelser

Dyrevernloven fikk ved lovendringer i 1993 og 1996 bestemmelser om avl tatt inn i § 5.

Det er forbudt å endre dyrs arveanlegg, enten dette skjer gjennom tradisjonelt avlsarbeid eller ved hjelp av genteknologi, dersom:

  • Dette gjør dyret uskikket til å utøve normal atferd eller påvirker fysiologiske metoder i uheldig retning.

  • Dyret blir påført unødig lidelse.

  • Endringen vekker allmenne etiske reaksjoner.

Det er også forbudt å avle videre på dyr som har blitt slik som nevnt i første ledd.

Landbruksdepartementet har så langt ikke utarbeidet en egen forskrift som konkretiserer dyrevernlovens bestemmelse. Bestemmelser om avl er tatt inn i noen av de forskriftene som finnes om hold av de enkelte arter. Europarådets anbefalinger for hold av produksjonsdyr inneholder bestemmelser om at det ved avl og seleksjon for produksjonsegenskaper, skal tas hensyn til dyrenes helse og velferd.

6.1.3.2 Avl

I internasjonal og til dels også norsk husdyravl har hovedvekten tradisjonelt vært lagt på produksjonsøkonomien. Hensynet til dyrenes helse og velferd har vært vektlagt når dette har gitt økonomiske resultater. Seleksjonen for effektive produksjonsdyr har resultert i relativt høye forekomster av sjukdommer eller skader direkte knyttet til dette. Hos familiedyr har favoriseringen av enkelte defekter eller andre karaktertrekk tilsvarende ført til økt risiko for visse skader og sjukdommer. Det finnes en rekke eksempler på avl som kan sies å stride mot lovens bokstav, både hos familiedyr og produksjonsdyr. Eksempler på dette omtales under de enkelte arter.

6.1.3.3 Bioteknologiske metoder

Kunstig semin er blant de første bioteknologiske metodene som ble tatt i bruk på dyr, og dette førte til en vesentlig effektivisering av avlen. Kunstig semin er i dag tatt i bruk for de fleste husdyrarter i Norge, men er særlig mye brukt på storfe og svin.

Embryooverføring er mest utviklet på storfe, men er også benyttet ved import av småfe. Embryooverføring innebærer at befruktede egg samles fra et giverdyr og overføres til livmoren på andre dyr, som bærer fram fostrene. Teknikken krever bruk av hormoner for å frambringe et større antall eggløsninger hos donordyret og for å synkronisere brunstsyklus hos mottakerne. Hos småfe og gris, men ikke storfe, overføres de befruktede eggene ved hjelp av et operativt inngrep.

«Ovum pick up», det vil si å høste ut umodne eggceller på levende hunndyr og in vitro fertilisering , prøverørsbefruktning, er ikke tatt i kommersiell bruk i Norge.

SPF (specific pathogen free) – teknikk har vært brukt i norsk svineavl som ledd i sanering av sjukdom i avlsbesetninger, men ikke som fast rutine. Ved denne teknikken forløses grisungene ved keisersnitt og overføres til et smittefritt miljø der de ales opp.

Transgene (genmodifiserte) dyr er i bruk innen forskning (laboratoriedyr) og er forventet å få et betydelig omfang innen medisinsk produksjon. Dette gjelder både ved produksjon av medisiner og innen transplantasjonsmedisinen, der transgene griser kan få stor anvendelse som organdonorer. Xenotransplantasjon, det vil si overføring av organer eller celler mellom to dyrearter, eller fra dyr til mennesker, reiser foruten viktige medisinske og etiske problemstillinger også utfordringer for dyrevelferden for donordyrene, som må holdes under meget kontrollerte betingelser. Transgene dyr for matproduksjon er forsøkt i utlandet. Det er framstilt transgen laks som vokser svært hurtig, men hos landbrukets produksjonsdyr har transgene teknikker så langt ikke vært særlig vellykket.

Kloning av dyr kan foretas enten som en splitting av befruktede egg som har delt seg noen få ganger, eller, ved hjelp av spesielle teknikker, produsere identiske individer med utgangspunkt i kroppsceller fra et voksent individ, slik som for sauen «Dolly». Kloning av de beste produksjonsdyrene er framsatt som et mulig potensial innen landbruket. Kloning betyr imidlertid at utviklingen stagnerer ved dette dyret. For land og dyrearter der det allerede er utviklet et oppegående avlsapparat er derfor kloning i denne sammenhengen mindre aktuelt. Derimot er kloning høyst aktuelt i forbindelse med oppformering av transgene dyr.

Mange mennesker føler en dyp motvilje mot at det «tukles» med naturen og skaperverket og at det lages nye, «unaturlige» dyr. Skepsisen synes ikke å bare være knyttet til om den genetiske endringen faktisk fører til at dyrene lider. I Norge er det i dag ikke aktuell politikk å satse på kloning eller transgene husdyr og oppdrettsfisk, da alle husdyrorganisasjonene og Norske fiskeoppdretteres forening har tatt klar avstand fra det. Genteknologiske metoder benyttes imidlertid som hjelpemidler på laboratoriet for å selektere avlsdyr mer effektivt.

Boks 6.4 Eksterne innspill

  • Husdyravl og dens betydning for helse og velferd omtales i flere av de eksterne innspillene.

    • Avl er et område som bør være gjenstand for offentlig debatt.

    • Dyrevernlovens bestemmelser om avl bør presiseres og utdypes gjennom forskrifter. Regelverket bør håndheves også ved innførsel av dyr.

Husdyrorganisasjonenes handlingsplaner for dyrevelferd viser at disse er oppmerksomme på avlens betydning for god helse og dyrevelferd.

Rådet for dyreetikk har behandlet avl på produksjonsdyr (1997) og hund (1998). Rådet for dyreetikk er skeptisk til at embryooverføring på småfe (1994) og storfe (1998) blir tatt i alminnelig bruk. Rådet har også vært skeptisk til å avle for økt tvillingfrekvens hos storfe (1998).

6.1.4 Branner

6.1.4.1 Omfang og regelverk

Det brenner ca. 200 driftsbygninger med husdyr hvert år i Norge. Antall gårdsbranner avtok fra slutten av 1970-tallet fram til 1990-tallet, men oversikter viser at konsekvensene av den enkelte brann når det gjelder antall omkomne dyr og erstatningsutbetalinger øker. Norge har både flere gårdsbranner og flere alvorlige branner enn våre naboland. Forskrift om hold av høns og kalkun inneholder krav om brannvarslingsanlegg. Forskrifter for hold av øvrige dyr har kun krav om rømningsveier, for å muliggjøre evakuering av dyr.

De fleste branner oppstår i det elektriske anlegget, mens ca. 10 % skyldes selvantennelse. Branner sprer seg ofte svært fort i eldre trebygninger, men også i nyere bygg kan brann få et eksplosjonsaktig forløp. Det er mange eksempler på at branner har spredt seg raskt gjennom ventilasjonsanlegget.

Forsikringsselskapene har i en årrekke gitt betydelig premiereduksjon ved installering av varslingsanlegg, men kun et mindre antall gårdsbruk har likevel investert i dette. De første årene var det mange tekniske problemer med brannvarslingsanlegg i husdyrbygninger og de var kostbare, men i dag er både pris og driftssikkerhet vesentlig mer gunstig. Over halvparten av gårdsbrannene oppstår om natten, når det vanligvis er folk tilstede på gården. Selv om brannen oppdages tidlig, kan det erfaringsmessig ta tid før brannvesenet er på plass. Det kan dessuten være vanskelig å redde dyrene ut, både på grunn av høyt antall, utforming av husdyrrom og oppstallingsmåte og fordi dyrene er skremt. Personer som deltar i redningsarbeidet har heller ikke alltid erfaring i å håndtere dyr.

Brannforebyggelse framholdes derfor som det absolutt viktigste satsningsområdet for å redusere skadeomfanget. År 2002 er utpekt til brannvernår, og husdyrnæringen har på ulike måter forsøkt å skape oppmerksomhet omkring tiltak som kan redusere antallet og omfanget av branner. Regelmessig og kompetent ettersyn av det elektriske anlegget, samt valg av brannhemmende materialer og bygningstekniske løsninger ved nybygg og ombygging, er fremholdt som de mest sentrale tiltakene i denne sammenhengen.

Boks 6.5 Eksterne innspill

  • Svært mange av de eksterne innspillene tar opp de mange dyretragedier i forbindelse med landbruksbranner.

    • Mange etterlyser et offentlig krav om brannvarslingsanlegg i husdyrbygninger.

Flere av husdyrorganisasjonenes handlingsplaner for dyrevelferd har satt brannvarsling og –forebygging på sin tiltakspakke.

6.1.5 Kompetanse

6.1.5.1 Offentlige bestemmelser

I dag kan i prinsippet hvem som helst anskaffe dyr. Det kreves riktignok konsesjon for å kjøpe landbrukseiendommer og for å drive visse typer animalsk produksjon, men det settes ikke noe spesielt krav til kompetanse om dyr for å starte husdyrproduksjon. Et unntak finner man i forskrift om hold av struts. Forskriften krever at personen som har ansvaret for dyrene skal ha gjennomgått et kurs av to ukers varighet og med et nærmere spesifisert innhold, som er forhåndsgodkjent av Statens dyrehelsetilsyn. I forskrift om ervervsmessig omsetning av dyr (dyrebutikker m.v.) heter det at ingen kan drive slik virksomhet uten skriftlig tillatelse fra distriktsveterinæren, og det skal dokumenteres i søknaden at ansvarlig leder har nødvendig kunnskap og erfaring med de aktuelle arter.

6.1.5.2 Betydning av kunnskap

Kunnskap hos den som steller dyr er en nødvendig forutsetning for et forsvarlig dyrehold. Uvitenhet kan gi seg utslag i misforstått snillhet mot dyr og kan resultere i at dyret påføres feilernæring, fysisk sjukdom eller atferdsproblemer. Økt kunnskap vil ofte resultere i økt interesse og påvirke holdninger. I en situasjon der mange viktige hensyn ofte trekker i ulike retninger, er holdningene nødvendig for at kunnskap skal resultere i praktisk handling. Gode holdninger og kunnskap i kombinasjon vil kunne føre til at de forhold som betyr mest for dyrenes velferd blir prioritert.

Kompetanse skaffes både gjennom praktisk erfaring og teoretisk opplæring. Tidligere var den «stille» kunnskap, den som ble overført mellom generasjoner av husdyreiere og erfart gjennom den daglige kontakten med dyr fra barnsben av, av størst betydning. I vårt moderne utdanningssamfunn har teoretisk og organisert praktisk opplæring blitt stadig viktigere. Forskjellen i kunnskapsnivået mellom dyreeiere synes å øke. De flinkeste er svært godt orientert med et meget høyt kompetansenivå, mens andre synes å mangle selv elementær biologisk kunnskap. Dette gir ekstra store utfordringer.

Kunnskap er har også betydning for de som ikke selv er dyreeiere eller arbeider med dyr, av i alle fall tre grunner:

  • Potensielle dyreeiere vil ha forutsetninger for å vurdere konsekvensene av å anskaffe dyr, og dermed forebygge impulskjøp.

  • Kjennskap til dyrs reaksjoner vil kunne forebygge potensielt farlige situasjoner, eksempelvis ved at folk er bevisst hvordan de kan dempe aggresjon hos hunder eller unngå å skremme hester.

  • Mer utbredt kjennskap til dyr og dyrehold vil ha betydning for den velferdsstandard vårt samfunn anser som akseptabel for dyr, og i siste instans for den produktpris man er villig til å betale for at dyr skal få det bedre.

Boks 6.6 Eksterne innspill

  • Svært mange av bidragsyterne, både næringsorganisasjoner, dyrevernorganisasjoner og offentlige etater, mener at det bør innføres en form for obligatorisk opplæring eller kompetansekrav for dyreeiere og andre som steller dyr. Mange mener at et slikt krav bør omfatte både kommersielt og hobbybasert dyrehold.

  • Flere av husdyrorganisasjonene har iverksatt eller har konkrete planer om å etablere en opplæring for produsentene og slaktebilsjåfører.

6.1.6 Hold av farlige dyr og dyr som kan skape frykt

6.1.6.1 Offentlige bestemmelser

Dyrevernlovens bestemmelser er innrettet på å beskytte dyr i forhold til mennesker. Forskrift om eksotiske dyr setter imidlertid forbud mot å holde en rekke dyr som potensielt kan være farlige for mennesker, eksempelvis store øgler og giftslanger. Viltloven setter forbud mot hold av vilt i fangenskap. Også krysninger med tamdyr og ville arter eller raser, eksempelvis hybrider mellom hund og ulv, er i denne sammenhengen definert som vilt. Virvelløse arter, unntatt tiforkreps, er ikke definert som dyr i dyrevernlov eller viltlov, og det finnes ikke regelverk som forbyr hold av giftige edderkopper.

Midlertidig lov og forskrift om farlige hunder er i dag eneste regelverk som tar sikte på å beskytte mennesker mot farlige dyr. Bestemmelsene setter forbud mot hold av nærmere angitte kamphundraser (i dag fire raser) og krysninger med disse, samt regulerer hold av farlige enkeltindivider, uansett rase. Straffeloven regulerer bruk av dyr som «våpen».

6.1.6.2 Potensielt farlige dyr

Ethvert større dyr kan under gitte betingelser utgjøre en fare for mennesker. Ulykker med dødelig utgang skjer år om annet, for eksempel i forbindelse med håndtering av fôringsokser eller ved bruk av hest. Årsaken kan være at dyret opptrer aggressivt og har som intensjon å skade, eller like ofte at dyret blir skremt eller på annen måte mer tilfeldig kommer til å skade et menneske som befinner seg i dets vei. Erfaring med dyr og kjennskap til dyrs atferd både hos dyreeiere og publikum for øvrig, vil kunne forebygge ulykker.

Størst oppmerksomhet er det imidlertid omkring hold av aggressive hunder. Det er i nyere tid blitt mer vanlig med hundehold i kriminelt belastede miljøer, der hunden i noen tilfelle trenes for angrep og kan brukes som «våpen». Mye tyder også på at det har blitt en økning i omfanget av illegale hundekamper, der det brukes aggressive hunder som ikke bare er farlige for andre hunder, men potensielt også for mennesker. Kamphunder kan være genetisk disponert for aggressiv atferd gjennom målrettet avl, noe som er bakgrunnen for at hold av visse kamphundraser eksplisitt er forbudt i Norge. Det er viktig å være klar over at også individer av mer alminnelige hunderaser kan trenes opp til å bli farlige angrepshunder. Dessuten vil det alltid finnes enkelthunder med et uheldig gemytt og hunder som på grunn av feil håndtering utvikler aggressiv atferd.

Årlig forårsaker hunder ca. 4 000 registrerte bittskader på mennesker. I de fleste tilfellene er skaden forvoldt av familiens egen hund eller hund som er eid av nære slektninger. Hundene tilhører vanligvis alminnelige «ufarlige» raser. De bakenforliggende årsakene til slike bittskader kan være mange. Det kan være at hunden forsvarer mat eller spesielle objekter, at den reagerer på grunn av smerte eller sterk frykt ved håndtering, eller at mildere advarsler ikke hjelper. Store hunder biter ikke oftere enn små hunder, men er naturlig nok farligere i kraft av sin størrelse. Bittene rettes dessuten ofte mot ansiktet hos barn, hvilket kan gi store skader.

Det hender også, riktignok langt sjeldnere, at hunder opptrer truende eller biter tilfeldige personer, uten at det kan avdekkes noen form for presset situasjon. I enkelte tilfeller har slike angrep hatt dødelig utfall, slik som i den tragiske ulykken fra Oppland vinteren 2002, der en skolegutt ble bitt i hjel av løse hunder. Denne saken har reist spørsmål om ansvarsforhold mellom offentlige etater (politi og dyrevernnemnd) og mulig mangel på hjemmelsgrunnlag for å ta affære overfor risikohundehold. Hunder som har bitt mennesker kan med hjemmel i lov om farlige hunder kreves avlivet innen en måned etter episoden. I dag er det imidlertid liten mulighet for å iverksette tiltak rettet mot hunder som opptrer truende, men som ennå ikke har bitt. Viltlov og særlig bufelov gir i dag utstrakte fullmakter til å kunne avlive hunder på stedet, og det har vært kritisert at sauer og rådyr tilsynelatende har bedre rettsvern enn mennesker. Justisdepartementet arbeider med å revidere og samle regelverk som gjelder hunder i en egen hundelov, som ventes fremmet for Stortinget i 2003.

6.1.6.3 Dyr som kan skape frykt

Mange mennesker, både barn og voksne, kan være så redd for hunder i sin alminnelighet at det hemmer deres livsutfoldelse. Frykt utløses hos enkelte mennesker også av dyr som bl.a. slanger, øgler og edderkopper, uavhengig av om dyrene rent faktisk er farlige. Dette aspektet legger et ekstra ansvar på eiere av dyr som kan virke skremmende, uansett om dyret representerer noen fare.

Boks 6.7 Eksterne innspill

Flere innspill tar opp hold av farlige hunder og påpeker at det er behov for ytterligere tiltak mot kamphunder.

6.2 De enkelte arter eller kategorier dyr

En samlet oversikt over antall av de ulike dyr er tatt inn som vedlegg nr. 3. De viktigste fortrinn og velferdsmessige utfordringer, slik Regjeringen ser det, er oppsummert i kapittel 9.6 under de enkelte dyrearter.

6.2.1 Akvatiske dyr i oppdrett

Oppdrettsnæringen er Norges desidert største animalske produksjon. Det produseres i all hovedsak laks og regnbueørret, men det drives også oppdrett på andre fiskearter og skjell. Det er først og fremst oppdrett av laksefisk som her vil bli omtalt.

Oppdrett av fisk og skalldyr i Norge er lovregulert og underlagt konsesjonsbestemmelser. Fiskeridepartementet har forvaltningsansvaret for oppdrettsloven med forskrifter og har det overordnede ansvar for havbrukspolitikken. Oppdrettsfisk er omfattet av dyrevernloven og fiskesjukdomsloven med tilhørende forskrifter og retningslinjer. Flere av forskriftene som regulerer produksjon og er gitt i medhold av oppdrettsloven, berører indirekte dyrevelferd, for eksempel bestemmelser om tetthet og tak for biomasse. Settefiskforskriften er hjemlet i alle de tre omtalte lovene.

Figur 6.1 Oppdrettsnæringen er Norges desidert største
 animalske produksjon.

Figur 6.1 Oppdrettsnæringen er Norges desidert største animalske produksjon.

Foto: Øystein Søbye/NN/Samfoto.

6.2.1.1 Kort om fiskens biologi

Fisk omfatter en lang rekke arter med svært stor variasjon når det gjelder biologi. Generelt er utfordringene til organismer som lever i vann forskjellige fra de krav landdyrene står overfor. Fisk er vekselvarme virveldyr, og fiskens stoffskifte varierer med temperaturen i vannet. Oksygen tas opp fra vannet ved hjelp av gjeller. Oksygenforbruket øker når temperaturen i vannet blir høyere som følge av økt stoffskifte, samtidig som vannets innhold av oksygen synker med høyere temperatur. Laks krever mye oksygen, og oppdrett kan bare drives i områder med relativt lave sjøtemperaturer.

I tillegg til sanseorganer som fisk har til felles med landdyrene bl.a. syn, lukt og smak, har de også sanseapparater som landlevende dyr ikke har. Sidelinjeorganet er viktig for registrering av trykkforskjeller, svingninger og bevegelse i vannet. Dette er et velutviklet sanseorgan som antas å ha funksjon som hørselsorgen for lydkilder i fiskens nærområde, og som avstandsmåler overfor andre individer når fisken går i stim. Fisk har også et indre øre som registrerer lyd og bidrar til fiskens likevekt. Berøringssansene er godt utviklet og særlig rikt med sanseceller er det på finnestråler og eventuelle skjeggtråder. Fisk kan oppfatte temperaturforskjeller, forskjeller i saltholdighet og registrerer sannsynligvis smerte. Fisk viser dessuten uttalte stressreaksjoner.

Atlantisk laks og regnbueørret er anadrome arter, det vil si at de lever i sjø og går opp i elver og ferskvann for å gyte. Disse artene har en særlig avansert fysiologi, der organismen må kunne omstille seg fra ferskvann til saltvann, der de osmotiske forhold er vidt forskjellige.

6.2.1.2 Betydning og omfang

Norsk matfiskproduksjon består i hovedsak av laks (ca. 90 %) og noe regnbueørret (ca. 10 %). Norge er verdens største produsent av atlantisk laks med en markedsandel på 43 %, og det ble i 2001 produsert 480 000 tonn laks og regnbueørret. I 2001 passerte førstehåndsverdien 13 mrd. kroner. Nesten all produsert fisk går til eksport.

Oppdrettet av laks og ørret kan deles i tre faser. Stamfiskanleggene holder kjønnsmoden fisk og leverer befruktet rogn. Settefiskanleggene står for klekking og oppfôring av fiskeyngel i ferskvannsfasen, og selger fisk som er klar for å settes i sjøen, smolt, til matfiskanleggene. Produksjonen av matfisk foregår i saltvann, vanligvis i notposer, merder, i sjøen.

Det er per 2002 i drift 28 konsesjoner for oppdrett av stamfisk i Norge. Næringen består videre av ca. 300 settefiskkonsesjoner. Konsesjoner for matfiskoppdrett av laks og regnbueørret er begrenset i antall og kan bare gis i landsomfattende tildelingsrunder. Antallet matfiskkonsesjoner har vært stabilt, og per 31. desember 2001 var antallet 848. I matfiskkonsesjonene for laksefisk står oppdretterne fritt til å velge om de vil produsere laks eller regnbueørret, eller om de vil ha begge artene i anlegget. Alle tre variantene finnes, men mest vanlig er ren lakseproduksjon. Etter at eierskapsbegrensningene ble opphevet i 1991, har vi fått en utvikling mot færre og større oppdrettsselskaper, som gjerne har hånd om hele produksjonskjeden. Konsesjonene er samlet på færre hender nå enn før, og ved utgangen av år 2000 var de fordelt på 160 selskaper.

Næringen har ca. 5 000 direkte sysselsatte, men mer enn 20 000 mennesker har likevel sitt arbeid knyttet til havbruksnæringen. Det finnes fiskeoppdrettsanlegg i alle kystfylkene fra Agder i sør til Finnmark i nord, og for mange kystsamfunn er fiskeoppdrett med avledende virksomhet blitt den viktigste næringsveien. Nordland og Hordaland er de fylkene som har størst produksjon av laks, mens Møre og Romsdal er størst på regnbueørret.

6.2.1.3 Driftsformer og produksjon

Kjønnsmoden laks og regnbueørret holdes i ferskvann i kar på land, stamfiskanlegg. Stamfisk av laks «strykes» senhøstes, det vil si at rogn og melke tappes. Regnbueørret strykes først på året. Fisken bedøves før stryking og blir vanligvis avlivet etterpå. Årlig blir det strøket om lag 40 000 liter rogn i stamfiskanleggene, der hver liter inneholder 4 500 – 5 000 rognkorn.

Settefiskanleggene er landbaserte. Størrelsen på anleggene varierer opp til en årlig produksjon på to mill. smolt. Anleggene tar i mot befruktet rogn. Rognen trenger 180 døgngrader for å klekke, det vil si at det ved en vanntemperatur på 8 °C går 22–23 døgn. Den første tiden etter klekking har yngelen nok næring fra plommesekken, og fôring starter først opp etter fire til seks uker. Startfôring regnes som en kritisk periode. Mens yngelen før og under startfôringen tåler å stå tett, blir tettheten etterpå redusert til 1–2 000 fisk/m3 .

Utviklingen fra klekking til sjøklar settefisk, som tidligere ofte tok to år, tar nå (0-års smolt) eller vanligst 1 år (1-års smolt). Ved hjelp av lysstyring simuleres kortere årstider, og yngelens utvikling kan på denne måten forseres. Laksesmolt er vanligvis klar for sjøsetting om våren, men det er nå mulig å produsere smolt hele året. Smoltifiseringen innebærer en omfattende fysiologisk forandring for fisken, og den blir i stand til å tåle det helt forskjellige osmotiske miljøet i saltvann.

I 2001 ble det satt ut 130 mill. laksesmolt og 23 mill. settefisk av regnbueørret i matfiskanlegg. Ved sjøsetting veier fisken rundt 70–100 gram, og en slaktevekt på fire til seks kilo oppnås etter 12 – 18 måneder i sjøen. Det ble i 2001 slaktet 91 mill. laks og 22 mill. regnbueørret. Hver matfiskkonsesjon for laks og regnbueørret produserer i gjennomsnitt 600–650 tonn fisk årlig.

Matfiskanleggene består av en rekke merder, enten enkeltvis eller samlet i kompakte anlegg. Merdene varierer i størrelse, men mest vanlig er kvadratiske merder på 20 x 20 m eller runde merder på 60–120 m i omkrets. Vanlig dybde er 20 – 30 m.

Øvre grense for fisketettheten per produksjonsenhet er satt til 25 kg per m3 basert på reelt merdvolum. Det er også satt et øvre tak for fiskemengde per konsesjon og lokalitet på 65 tonn per 1000 m3 (jf. driftsforskriftens § 19). Konsesjonsvolumet regnes ut fra en standard formel gitt i regelverket og er mindre enn reelt volum.

Et eget utvalg nedsatt av Fiskeridepartementet (Produksjonsreguleringsutvalget) har nylig avgitt en rapport som foreslår en del endringer i forhold til dagens regelverk.

Laksefisk går i stim i nota, og bevegelsesvolumet til det enkelte individ varierer med notas størrelse. Det er sjelden dybden utnyttes fullt, men stor dybde gir fisken valgmulighet i forhold til vanntemperatur, og gjør at den lettere kan unngå miljømessige problemer som er knyttet til visse skikt i sjøen, eksempelvis maneter.

Fisk blir sortert etter størrelse for å oppnå så jevn vekst som mulig uten innbyrdes hierarkidannelse i nota. Store og sterke individer kan dominere de mindre og slik forårsake at deres vekst blir hemmet. Sortering av fisk foregår i dag ved bruk av brønnbåt eller ved maskinelt utstyr på anlegget. Fisk håves eller pumpes opp av merden og føres over sorteringsrister som fordeler individene etter størrelse til ulike merder. Det er viktig at dette utstyret er utformet slik at en unngår skade på fisken. Omfanget av sortering av fisk i merdene er varierende. Noen sorterer fisken ofte (seks til sju ganger) andre sjeldnere (en til to ganger), og det er heller ikke uvanlig å la fisken stå usortert frem mot slakting.

Produksjonen av laks og regnbueørret er stadig blitt mer effektiv. Dette skyldes avl for tilvekst og fôrutnyttelse, økt kunnskap om fôr og fôringsregimer, og bedre kontroll med helsesituasjonen. Mer optimale miljø- og driftsforhold for fisken er også viktig. En har etter hvert fått økt kunnskap om artenes biologi og miljøkrav som har gjort oppdretterne i stand til å styre de ulike livsfasene. En har bl.a. ved hjelp av lysstyring fått en mer effektiv og sesonguavhengig produksjon.

Det drives noe oppdrett av sjørøye og marine arter som kveite, piggvar, torsk og steinbit. Ved utgangen av år 2001 var det gitt 486 konsesjoner til slikt oppdrett. Oppdrettet av disse artene er fortsatt på utviklingsstadiet og flere produksjonsmessige utfordringer er ikke løst. Det finnes innlandsoppdrett av ørret, både for produksjon av matfisk og for utsetting, samt en begrenset produksjon av ål. Åleproduksjon foregår i kar på land og er basert på innfanget yngel.

Krepsdyr, i første rekke hummer, holdes i en type anlegg som framstår som en mellomting av oppdrett og oppbevaringsanlegg. Hummeren i anleggene kan være villfanget i Norge eller importert. Formålet er å kunne levere fersk hummer utenom fangstsesongen.

Produksjonen av ulike typer skjell er økende. Skjell omfattes ikke av dyrevernloven og vil ikke bli omtalt nærmere.

6.2.1.4 Fôr og fôringsregimer

Fôret tildeles som regel i form av pelletert tørrfôr. Fôr og fôringshyppighet har klar betydning for fiskens velferd og det er vist at kontinuerlig fôrtildeling fører til høyere dødelighet enn måltidsfôring.

Ved lav sjøtemperatur er stoffskiftet redusert og appetitten går ned. Fisk er dessuten fysiologisk tilpasset til å tåle perioder med minimalt fôropptak. Kjønnsmoden fisk tar opp lite fôr under sin vandring opp elvene. Dersom fiskens helsetilstanden i utgangspunktet er god, er det erfaring for at full sulting kan gjennomføres i ukevis, tilsynelatende uten problemer for fisken. Redusert fôrtildeling vil derimot ofte resulterer i et høyt stress- og aggresjonsnivå og kamp om fôrressursene.

Erfaringsmessig vet man at dødeligheten ved visse typer stresspåkjenninger kan reduseres ved å stoppe fôringen. Dette kan være ved sjukdomsutbrudd, høye sommertemperaturer, oppblomstring av giftige alger og store manetforekomster. Det kan videre være nødvendig å stanse fôringen en tid før fisken skal ut på lengre transporter, fordi det da er lettere å sikre vannkvaliteten. Før slakting stoppes fôring, både av hensyn til transport og til slaktehygiene.

Siden 1996 har fôrkvoter fastsatt av Fiskeridepartementet vært brukt for å regulere produksjonen av laks. Fôrkvoten fastsettes årlig etter innspill fra næringens organisasjoner, og ordningen har bidratt til en jevn og balansert vekst av lakseproduksjonen. Det er adgang både til å overføre og forskuttere en fastsatt mengde av tildelt fôrkvote. Det er imidlertid den enkelte bedrift/konsesjonsinnehaver sitt ansvar å sørge for at driftsopplegg og produksjon er i samsvar med tildelt fôrkvote. Fiskeridirektøren fører tilsyn med ordningen, og den enkelte bedrift er pålagt å innrapportere bruk av fôr hver måned. Systemet synes å fungere tilfredsstillende, men det er imidlertid eksempler på at oppdrettsfisk er holdt i sjøen i måneder uten fôr. I forbindelse med overproduksjon og lave priser er det også eksempler på at fisken oppbevares levende i sjøen uten fôr i påvente av bedre priser.

6.2.1.5 Inngrep

Enkelte oppdrettere merker fisk, fortrinnsvis ved å klippe finner. Det er påvist at finnene har en rekke følereseptorer, og slik merking er derfor ikke uproblematisk. Obligatorisk merking av all oppdrettslaks blir diskutert, blant annet for å kunne skille villaks fra oppdrettslaks. Regjeringen har i St.meld. nr. 12 (2001–02) «Rent og rikt hav», besluttet å utrede dette spørsmålet nærmere med sikte på at et beslutningsgrunnlag skal kunne foreligge i løpet av 2003. Det finnes i dag flere ulike merker og merkemetoder. Enkelte av disse har vært kritisert ut fra hensynet til fiskens velferd.

Det gjøres for øvrig ikke inngrep på oppdrettsfisk i dag.

6.2.1.6 Fysisk helse

På slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet var problemene med smittsomme sjukdommer i næringen omfattende, og forbruket av antibiotika tilsvarende høyt. I årene som fulgte ble det gjennomført en rekke smitteforebyggende tiltak som til sammen fikk mange av sjukdommene under kontroll, og i dag er forbruket av antibiotika på et lavt nivå i forhold til annen matproduksjon. Et av de viktige bidragene i denne sammenheng er utvikling av effektive vaksiner. I settefiskanleggene blir nesten all fisk i dag vaksinert mot flere smittestoffer. Vaksinasjon utføres som injeksjon, der hver enkelt fisk får en vaksinedose i buken. Rutinemessig benyttes bedøvelse ved vaksineringen. Vaksineringen med oljebasert vaksine har som en vanlig bivirkning at det oppstår bukhinnebetennelse med påfølgende sammenvoksning av bukhuleorganer. Dette regnes i dag som et betydelig velferdsproblem. Innenfor forskningen har man store forventninger til de såkalte DNA-vaksiner med betydelig mindre bivirkninger på fisken enn de såkalte oljebaserte vaksiner, og så langt virker resultatene lovende.

For enkelte smittsomme sjukdommer må en regne med en viss forekomst av latent smitte både hos akvakulturdyr og ville akvatiske organismer. Det er derfor viktig å ha et driftsopplegg som bryter smittekjeden, for å hindre at smitte bygger seg opp over tid. Brakklegging av oppdrettslokaliteter og praksis med å holde ulike årsklasser av fisk på atskilte lokaliteter har eksempelvis hatt stor betydning for den positive utviklingen når det gjelder smittsomme sjukdommer som ILA (infeksiøs lakseanemi) og BKD (bakteriell nyresjuke). Produksjon av matfisk og stamfisk i sjø og i ferskvann følges opp med offentlige helsekontroller en til to ganger årlig. Alle norske matfiskanlegg har i tillegg regelmessig helsekontroll av veterinær eller annen fagkompetent person. Retningslinjene tilsier minimum seks inspeksjoner per år, eventuelt oftere ved mistanke om sjukdomsutbrudd.

Lakselus er et betydelig velferdsmessig problem. Lakselus er et parasittisk krepsdyr, som setter seg fast i fiskehuden og forårsaker sårdannelser. Store angrep kan føre til at fisken svekkes og eventuelt dør. I 1997 ble det vedtatt en handlingsplan mot lus på laksefisk, og denne har som langsiktig mål å redusere skadevirkningene av lus på oppdretts- og villfisk til et minimum. I 2000 kom forskrifter som pålegger matfiskanleggene i sjø en registrerings- og rapporteringsplikt for lakselus, henholdsvis to og én gang per måned. Avlusing med insektmidler skal gjennomføres dersom frekvensen av lus overskrider et visst nivå. Hold av leppefisk, som beiter lakselus av oppdrettsfisken, er utviklet som en biologisk kontrollmetode. Det har vært en stor oppslutning om handlingsplanen. De oppnådde resultater vil bli evaluert i løpet av høsten 2002.

Intensivert produksjon har resultert i ulike produksjonslidelser, som til dels har fått et stort omfang. Ofte er det både økonomiske og etiske grunner til å endre forholdene, i andre tilfeller synes hensynene vanskeligere å forene. Bruk av oppvarmet vann har vært en enkel og mye brukt måte å framskynde produksjonen på. Vanntemperaturen på rognstadiet er av kritisk betydning for at fisken senere skal utvikle seg normalt. For høy temperatur regnes nå som hovedårsaken til at man på 1990-tallet observerte en økende forekomst av deformiteter hos oppdrettslaks, men også andre faktorer som ernæringsforhold og vannkvalitet kan ha betydning. Misdannelsene omfatter ulike ryggdeformiteter, forkortete gjellelokk, deformiteter i snute og kjeve samt i indre organer. I enkelte anlegg har frekvensen misdannet fisk vært 20 %. Det blir nå anbefalt å holde temperaturen på 8 °C eller lavere for lakserogn og plommesekkyngel helt fra befruktning og til startfôring.

Blakking av øyets linse, katarakt eller grå stær, er en annen produksjonslidelse med varierende utbredelse. I enkelte anlegg eller områder kan fisken i perioder i varierende grad være rammet av katarakt uten at årsaksforholdene i de enkelte tilfeller kan forklares. Svaksynt eller blind fisk er et velferdsmessig problem, i og med at fisken har problemer med å finne og innta fôr.

Fisk i oppdrett får ofte skader på finnene, spesielt om tettheten er høy. Skadene kan skyldes slitasje eller bitt. Skader på hudlaget kan føre til problemer med væskebalansen og være innfallsport for infeksjoner. Om vinteren vil sår hele dårlig.

Det ytre miljø kan utgjøre en trussel for oppdrettsfiskens velferd. Fisk kan påføres skader av predatorer som eksempelvis skarv, hegre, oter og mink. Brennmaneter kan gi etseskader i fiskens hud. Giftige alger og alger som mekanisk forårsaker kvelning gjennom å bremse vanngjennomstrømmingen i nota eller legge seg på fiskens gjeller, kan forårsake høy dødelighet i matfiskanlegg.

I alle oppdrettets faser er god vannkvalitet, med høyt innhold av oksygen og lavt innhold av avfallsstoffer, svært viktig for helsesituasjonen. I settefiskanleggene er tilgang på ferskvann ofte en begrensende faktor. Resirkulering av vann øker faren for å resirkulere smittsomme agens. I sjøoppdrett vil lokaliteter med gode strømforhold og stor vannutskifting være viktig.

Normal dødelighet varierer i de ulike faser av oppdrettet. For god rogn regnes det med inntil 5 % tap. Ved startfôring er forventet dødelighet redusert fra 20 % til under 5 %. Ved sjøsetting avhenger dødeligheten av om alle fisk er godt smoltifisert og eventuell latent smitte. Normal dødelighet oppgis å variere fra 0,1 – 10 %. Rutinene for utplukking og avliving av sjuk fisk varierer.

6.2.1.7 Atferdsrelaterte problemer

Som yngel og gytefisk er laksefiskene territoriale og forsvarer revir, mens de i andre livsfaser ikke er territoriale. Ved valg av «riktig» tetthet i settefiskanlegget kan en få fisken til å velge en ikke-territorial atferd, mens både høyere og lavere tetthet kan gi seg utslag i økt aggresjon. Aggresjon kan også utløses av andre stressfaktorer og gi seg utslag i øyesnapping og finnebiting. I sjøen tåler fisken normalt en høyere tetthet, men for stor tetthet, redusert fôrtildeling og annet stress kan gi tilsvarende utslag av aggresjon.

En rekke rutineprosedyrer i oppdrettet vil utløse stressreaksjoner hos fisken. Dette kan være håndtering eller sammenstimling i forbindelse med sortering, sjukdomsbehandling, bedøving og vaksinering, samt transport. Oppdrettsfisk kan også vise kraftige stressreaksjoner trolig utløst av frykt, for eksempel ved nærvær av predatorer som sel.

6.2.1.8 Avl

Det organiserte avlsarbeidet drives i regi av Aquagen as (tidligere Norsk Lakseavl og andre selskaper). Oppdrettsnæringen har utviklet et moderne og avansert avlssystem, fra starten basert på erfaringer fra storfeavlen. Det har lykkes å utvikle en laks som vokser atskillig raskere og har en langt bedre fôrutnyttelse enn det ville utgangspunktet. Avlsarbeidet er for øvrig rettet inn mot god slaktekvalitet, sen kjønnsmodning og sjukdomsresistens. Etter tiår i oppdrett viser laksen tegn på domestisering, bl.a. har fryktnivået blitt redusert. I norsk oppdrett er det ikke aktuelt å genmanipulere fisk for å øke produksjonseffektiviteten.

6.2.1.9 Transport av fisk

Det er ca.120 godkjente brønnbåter som transporterer fisk mellom settefiskanlegg og matfiskanlegg, og mellom matfiskanlegg og slakteri. Kapasiteten til båtene varierer mye, de største tar over 100 tonn fisk i en transport. Båtene er utstyrt med oksygeneringsanlegg, noe som gjør at de også kan gå med lukkete ventiler. Det er i dag ingen begrensning av tiden fisken kan være i brønnbåten, og dødeligheten har under transporten i enkelte tilfeller vært over akseptabelt nivå. Levende fisk blir også fraktet med tankbil og av og til med helikopter.

6.2.1.10 Slakting

Det finnes ca. 150 slakte- og foredlingsanlegg i Norge. Det er påbudt slakting for oppdrettsfisk, det vil si at det ikke er tillatt å slakte fisk i slakterier som ikke på forhånd er godkjent av offentlige myndigheter for denne virksomheten. Det samme gjelder for anlegg som foredler oppdrettsfisk. I disse bestemmelsene ligger det at det ikke er tillatt å bløgge eller slakte fisk på det enkelte sjøanlegg. Av smittemessige årsaker skal prosessvann fra slakterivirksomheten desinfiseres før det slippes ut i sjøen på angitt sted.

Mange slakte- og pakkeanlegg har ventemerder for midlertidig oppbevaring av slaktefisk som leveres med brønnbåt. Fisken fôres ikke i ventemerden og kan i noen tilfeller bli stående i lengre tid før slakting finner sted. Det er en utbredt oppfatning at opphold i ventemerd før slakting bidrar til en mer rolig fisk og bedre slaktekvalitet/holdbarhet på produktet, men lengden på oppholdet i ventemerd og betydning i forhold til fisken kan diskuteres.

Statens dyrehelsetilsyn tolker dyrevernloven slik at oppdrettsfisk skal bedøves før bløgging. I den sammenheng regnes ikke nedkjøling i isvann, som reduserer fiskens aktivitet, som bedøvelse. De fleste slakterier bruker vann tilsatt karbondioksid, CO2 , eventuelt i kombinasjon med isvann. CO2 -metoden regnes for å være dyrevernmessig problematisk, idet det ofte observeres kraftige reaksjoner hos fisken og det tar flere minutter før den blir rolig. Det har vært gjort forsøk på utvikling av utstyr for bedøving ved hjelp av elektrisk sjokk, som dyrevernmessig synes tilfredsstillende, men som hittil har ført til bieffekter med betydelig nedklassing (5 %) som resultat. Klubbeslag mot hodet regnes som en akseptabel metode, og metoden er under utprøving også under storskala slakting med tanke på videreutvikling.

Boks 6.8 Eksterne innspill

Av de innkomne innspillene tar 22 opp oppdrettsfisk. De fleste av innsenderne er tilknyttet offentlig forvaltning. Momenter som går igjen er:

  • Behov for mer kunnskap.

  • Mangel på tradisjon for å tenke dyrevelferd når det gjelder fisk.

  • Avlivingsmetoder for fisk og krepsdyr.

  • Sulting.

  • Produksjonsforhold som tetthet, vannkvalitet, lys og temperatur.

  • Produksjonssjukdommer og misdannelser, vaksineskader.

  • Transport.

Rådet for dyreetikk har vurdert sulting (1995) og mener at sulting ikke er akseptabelt som et produksjonsregulerende tiltak. Rådet har også sett på lyssetting (1994) og oppfordrer til generell varsomhet når nye produksjonsregulerende virkemidler tas i alminnelig bruk før de velferdsmessige konsekvenser er tilfredsstillende utredet.

6.2.2 Storfe

Storfeholdet omfatter melke- og kjøttproduksjon i kombinasjon og spesialisert kjøttproduksjon. I beskrivelsen er hovedvekten lagt på forholdene i melkeproduksjonen. Forhold som atskiller seg i spesialisert kjøttproduksjon er omtalt i et eget avsnitt.

Hold av storfe er siden 1992 regulert i forskrift om hold av storfe og gris. Næringen utarbeidet i 2001 en omfattende handlingsplan for dyrevelferd. Et apparat for forebyggende helsearbeid ble tidlig etablert gjennom Helsetjenesten Storfe.

Figur 6.2 Storfeholdet omfatter melke- og kjøttproduksjon i
 kombinasjon og spesialisert kjøttproduksjon.

Figur 6.2 Storfeholdet omfatter melke- og kjøttproduksjon i kombinasjon og spesialisert kjøttproduksjon.

Foto: Tore Wuttudal/NN/Samfoto.

6.2.2.1 Kort om storfeets biologi

Storfe er sosiale dyr. Under naturlige forhold holder de sammen i kjerneflokker på 10–15 beslektede hunndyr, som igjen kan være en del av en større sammenslutning av dyr. Flokken har en rangorden, der rangen bestemmes av bl.a. om dyrene har horn, deres kroppsstørrelse og alder. Okser holder sammen i egne flokker eller lever alene utenom brunsttiden. Kua kalver en gang årlig og isolerer seg da noen dager, før kalven introduseres i flokken. Den første måneden er det kua som tar initiativ og aktivt oppsøker kalven, senere blir det omvendt. Kalven dier 5–10 ganger i døgnet de første levemånedene, og hvert måltid tar 5–15 minutter. Kalven begynner tidlig å ete gras, men er ikke helt avvent før ved 8–10 måneders alder. Storfeet bruker mye tid på å beite, og kan bevege seg flere kilometer daglig. Beitingen er avbrutt av hvileperioder med drøvtygging, hvor kua ofte ligger. I løpet av et døgn ligger kua omtrent halve tiden. Aktiviteten innen flokken er oftest samordnet, slik at dyrene hviler og beiter til samme tid. Gjensidig kroppspleie er vanlig. Storfeets kroppspråk og øvrige signaler kan være vanskelige å oppfatte for mennesker.

6.2.2.2 Betydning og omfang

Norge har (per desember 2001) 286 000 melkekyr fordelt på vel 18 000 bruk. Produksjonen er spredt over hele landet, og melk regnes som bærebjelken i norsk husdyrproduksjon. Gjennomsnittsbesetningen er på 15 kyr. Det blir stadig færre små buskaper, mens andelen større besetninger er økende. Rasen norsk rødt fe (NRF) dominerer helt.

Per desember 2001 er det registrert ca. 47 000 ammekyr i den spesialiserte kjøttproduksjonen. Disse er fordelt på knapt 6000 produsenter, med en gjennomsnittsbesetning på åtte kyr. Produksjonen er stort sett basert på egne raser.

6.2.2.3 Produksjon

Gjennomsnittsytelsen blant melkekyrne er ca. 6 100 kg. per år, og kua får en kalv i året. Gjennomsnittsalderen ved utrangering er 4,5 år, hvilket betyr at kua har hatt 2–3 kalver før hun slaktes. Ca. 10 % av kyrne er fem år eller eldre. En viktig årsak til at kyrne slaktes relativt tidlig er at driftsopplegget inkluderer kjøttproduksjon som også er basert på slakting av kyr, men også at sjukdomsrisiko øker med alderen.

Fôringsokser slaktes vanligvis ved ca. 18 mnd alder, men slaktetidspunkt styres av driftsforhold og prispolitikk. Produksjonen av mellomkalv har økt de siste årene.

6.2.2.4 Fjøstype

Fjøsene kan prinsipielt deles inn i løsdrift- og båsfjøs. I 2001 anslo TINE at 7 % av fjøsene for melkekyr var løsdrift, resten båsfjøs. Næringen oppfordrer i sin handlingsplan til en overgang til løsdriftfjøs ved nybygg og større ombygginger.

Båsfjøs

Den vanligste båstypen, kortbåsen, er typisk 120 cm bred og 175 cm lang, med gjødselrist bak. Kua er bundet i fronten mot fôrbrettet. Fra 1997 ble det krav om at kviger og kyr i båsfjøs skulle på beite eller ha mulighet for fri bevegelse i luftegård minst åtte uker om sommeren.

Båsgulvet er typisk av betong, med et tynt lag sagflis. Mange gårdbrukere bruker gummimatter i båsene, i alle fall til enkelte kyr. Forskning viser at kyr har en meget sterk preferanse for en myk liggeplass. Ei ku ligger normalt 12 timer hvert døgn, fordelt på omkring 15 perioder. På god talle og båsmadrasser er liggetiden ca. 12 timer, mens den er redusert til 7–9 timer på betongunderlag. Man ser også at kyr på betong ofte starter de innledende bevegelser for å legge seg, men så avbryter. For å oppnå tilstrekkelig liggekomfort med strø, må denne være 5–6 cm dyp. Det mest praktiske er derfor å bruke en form for matte eller spesiell madrass som både gir tilstrekkelig støtte når dyret står og god liggekomfort.

Løsdrift

I Danmark går vel halvparten av melkekyrne i løsdrift, i Sverige ca. 1/3 og i Finland ca. 1/4. Utviklingen går i retning av flere løsdriftfjøs også i Norge, og ved nybygg oppføres praktisk talt bare løsdriftfjøs. De fleste norske løsdriftfjøsene har spaltegolv på gangarealet, mens enkelte har tett betonggolv med et automatisk skrapesystem. Fjøsene har liggebåser utstyrt med spesielle madrasser, gummimatter eller betong som er strødd med sagflis eller spon. En tverrgående bom foran i båsen hindrer kua fra å stå langt framme i båsen og bidrar dermed til å holde liggeplassen rein. Der eksisterende båsfjøs blir bygget om til løsdrift, kan det være vanskelig å få til ideelle løsninger. Av plasshensyn har noen valgt å kombinere ete- og liggeplass, såkalte fôringsliggebåser. Denne løsningen krever mer reinhold av dyr og bås. Det finnes løsdriftfjøs med halmtalle over hele eller det meste av arealet. Halmtalle fungerer godt i løsninger med uisolerte, kalde fjøs. Halm er imidlertid mangelvare mange steder i landet. Det er også bygget kaldfjøs med annet gulv, men erfaringene vinterstid er varierende. Det er igangsatt forskning med sikte på å utvikle gode og rimelige løsdriftfjøs. Det er nå en tendens til at melkebønder slår seg sammen og bygger nye og etter norske forhold store løsdriftfjøs. Disse bygges ofte med stor grad av automatisering i forbindelse med gjødselhåndtering, fôring og melking.

Åpning til gjødselkjeller

Halvparten av båsfjøsene og 70 % av løsdriftfjøsene har åpen forbindelse mellom husdyrrom og gjødselkjeller. Under omrøring av gjødsel ved utkjøring frigjøres svært giftige gasser (H2 S) som kan nå fjøsrommet. Dette har ført til dødsfall både hos dyr og mennesker. I følge distriktsveterinærenes miljøundersøkelse sørger likevel bare 12 % av brukerne som har åpen forbindelse mellom fjøs og kjeller for at kyrne alltid er ute under omrøring av gjødsel. Ved nybygg anbefales det i dag å bygge utvendig gjødsellager, eventuelt bygge med tett forbindelse mellom kjeller og fjøsrom.

Kutrener

Kutrener brukes i 85 % av norske båsfjøs, men ikke i løsdriftfjøs. Kutrener er en elektrisk innretning som monteres over kuas rygg i den hensikt å få kua til å gå litt tilbake i båsen før hun gjør fra seg, slik at gjødsel og urin ikke havner på liggeplassen. Bruk av kutrener fører til en tørrere båsplass og reinere kyr og reduserer behovet for reinhold. Kutreneren skal fra år 2000 være av godkjent type. Kutrener skal etter reglene kun brukes til melkekyr, og ikke på sjuke dyr, under brunst eller omkring kalving. Bestemmelsen etterleves i varierende grad. Distriktsveterinærenes miljøundersøkelse i norske fjøs i 1994/95 avdekket at kutreneren var dårlig vedlikeholdt eller feil justert i 15–20 % av fjøsene.

Kutreneren begrenser normal kroppspleie og bevegelse på båsen og resulterer i at kua bruker lengre tid på å legge og reise seg. Bruk av kutrener har negativ effekt på fruktbarheten og øker risikoen for spenetråkk, som ofte er innfallsporten for jurbetennelse. Kutrener anbefales ikke i Danmark, da den regnes som en stressfaktor for kyrne. Europarådet tillater kutrener brukt til opplæring av dyrene. Sverige har forbud mot kutrener. Det svenske forbudet er omdiskutert, først og fremst fordi det etter forbudet ble rapportert om en økning av problemene med klauvråte på bakbeina, forårsaket av en mer skitten bås.

6.2.2.5 Fôr og vann

Melkekyr gis vanligvis tilnærmet fri tilgang på grovfôr, hovedsakelig ensilasje, og en kraftfôrmengde tilpasset det individuelle produksjonsnivået. Sommerstid utgjøres grovfôret av beite eller slått gras. Vannbehovet er stort når melkeproduksjonen er på topp, inntil 100 liter i døgnet. Dårlig ledningskapasitet, felles drikkekar med dominant naboku og kaldt vann kan redusere vannopptaket i forhold til det optimale.

6.2.2.6 Kalver

I båsfjøs er det vanlig at kua kalver bundet på båsen. Kun 2 % av båsfjøsene benytter egen kalvingsbinge. I løsdriftfjøs er det krav om kalvingsbinge, men distriktsveterinærenes miljøundersøkelse avdekket at mer enn 70 % lot kyrne kalve i selve løsdriften. I melkeproduksjonen blir kalven oftest tatt fra kua i tilslutning til kalvingen. I noen tilfelle får ku og kalv være sammen 1–4 dager. Forskning viser at samvær med mora er klart positivt for kalvens helse. For kua kan separasjonen bli en stresspåkjenning, spesielt om ku og kalv går sammen ut over disse første døgnene slik at bindingen mellom ku og kalv er godt etablert.

Det er forbudt å binde spedkalv på bås. For kalver over to uker blir forbudet gjort gjeldende fra 2005 i eksisterende fjøs. Det vanlige er at kalvene blir plassert enkeltvis i binger de første leveukene. Disse skal sikre kalven en tørr og trekkfri liggeplass og et enkelt tilsyn. Kalvens sosiale behov øker raskt fra tre ukers alder. Kalvebinger har tradisjonelt hatt tette skillevegger som ikke gir mulighet for sosial kontakt med kalver i nabobinger, men etter de nye kravene skal kalver kunne se og komme i fysisk kontakt med andre kalver. Bevegelsesbehovet blir dårlig ivaretatt i små binger. Etter et EU-direktiv vedtatt i 1997 som også får konsekvens for Norge, skal enkeltbinger ikke brukes til kalver over åtte uker. I dag setter forskriften tre måneder som øvre aldersgrense.

Arealanbefalingene for enkeltbokser er 1,125 m2 for kalver inntil en måned og 1,5 m2 for kalver inntil tre måneder. Dette er på nivå med de tilsvarende anbefalinger i Sverige og Danmark.

Kalver under seks måneder skal i følge forskriften kunne ligge på tett, strødd golv. I fellesbinger kan det brukes spaltegolv utenfor liggearealet.

Selv om kalvens veksthastighet har økt de siste tiårene, har ikke dette ført til økt tildeling av melk. I fagmiljøene ytres det bekymring for at mange kalver får for lite næring i melkefôringsperioden. De fleste spedkalver fôres med melk eller melkeerstatning fra en vanlig bøtte. Bøtter som henges opp og der kalven kan suge i seg melka fra en kunstig spene, har blitt mer vanlig de siste årene. Kalver som får tilfredsstilt det sterke sugebehovet som speddyr, vil trolig være mindre tilbøyelige til å suge på innredning eller andre dyr senere. Systemer der kalvene har fri eller datastyrt tilgang til melk har fått en viss utbredelse, særlig i større fjøs. Kalvenes alder når de avvennes fra melkefôring varierer, men de er vanligvis mellom to og tre måneder.

6.2.2.7 Ungdyr (slaktedyr og kviger for rekruttering)

Ca. 90 % av ungdyrene holdes i fellesbinger med spalteplank i betong. Binger med spaltegolv over hele arealet har vært nesten enerådende i nye fjøs de siste 30 årene. Fordelen er at dyrene selv tråkker møkk ned i kjelleren, slik at manuell skraping i mange tilfelle blir unødvendig. For at dette skal fungere, er man avhengig av en stor tetthet av dyr i bingene. Binger med spaltegolv over hele arealet frarådes i Danmark og er ikke anbefalt av Europarådet av hensyn til dyrenes liggekomfort. Det anbefales i stedet løsninger der dyrene kan ligge samtidig på godt strødd areal.

Forskriften om hold av storfe og svin inneholder retningslinjer for høyeste dyretetthet i bingene, avhengig av dyrenes størrelse. De yngste dyrene (3 måneder eller 100 kg) skal ha minst 1,4 m2 hver, mens store dyr på 450 kg skal ha 2,4 m2 hver. Sverige og Danmark har noenlunde tilsvarende retningslinjer for areal per dyr. Miljøundersøkelsen fra 1994/95 viste imidlertid at utnyttelsesgraden i mange tilfelle var betydelig høyere enn de anbefalte minstemål. Danske undersøkelser har vist at høy tetthet i ungdyrbingene i betydelig grad går ut over tilveksten. Ved å øke plassen for drektige kviger fra 1,5 til 3,0 m2 per dyr, økte tilveksten med 30 %, selv om fôropptaket var det samme. I England er det krav om at dyr over 200 kg skal ha 3 m2 bingeareal hver.

Noen okser og kviger oppstalles på bås. En del produsenter som har solgt melkekvoten, har fylt opp båsplassene i fjøset med slakteokser. Særlig for okser er vanlige båser en lite tilfredsstillende løsning, da liggeplassen blir våt av urin.

6.2.2.8 Inngrep

De fleste norske melkekyr er i dag født med anlegg for horn og blir avhornet som kalver. Dette gjøres fordi horn kan utgjøre en fare for røkteren og fordi dyrene kan skade hverandre. Bare 5 % av norske båsfjøs har melkekyr med horn, og i løsdrift finnes praktisk talt ikke hornete kyr. Avhorningen foretas av veterinær og utføres på unge kalver (< seks uker) ved at hornanlegget fjernes med et brennjern, eventuelt en varmluftspistol. Det er krav om bruk av bedøvelse. Effekten av lokalbedøvelsen går ut etter noen timer, og mange erfarer at kalvene sturer litt de første dagene etter inngrepet. Mangel på horn, kollethet, er vektlagt i avlsarbeidet. Det anslås at 30 % av kalvene som blir født i 2002 vil være naturlig kollet. Med dagens vektlegging av kollete dyr, kan rasen NRF være kollet om 10–15 år.

Okser vokser raskere enn kastrater. Okser som skal på beite blir likevel vanligvis kastrert, fordi det kan være problematisk å holde intakte okser forsvarlig inngjerdet. Kastrater er roligere og lettere å håndtere enn okser, som i gitte situasjoner kan være direkte farlige. Inngrepet utføres under bedøvelse. Svenske undersøkelser viser at belastningen på dyrene er minst om de kastreres i ung alder (2–3 måneder), og at slaktevekten ikke påvirkes negativt i forhold til om dyrene kastreres eldre (6–8 måneder), like før beiteslipp. Okser kastreres her i landet vanligvis med en tang (burdizzo) som knuser sædleder og blodforsyningen til testikkelen. Selv om det brukes lokalbedøvelse under inngrepet, er det sannsynlig at metoden gir en kronisk smerte over flere dager. Kastrering av okser har ikke noe stort omfang i Norge.

6.2.2.9 Fysisk helse

Norge innførte i 1975, som det første land i verden, en landsomfattende helsekortordning for melkekyr. Hver ku har sitt eget individuelle helsekort hvor samtlige behandlinger for sjukdom eller fruktbarhetsproblemer noteres. Siden 1996 skal dette kortet følge individet allerede fra kalvestadiet. På grunn av helsekortsystemet og gode rapporteringsrutiner har man en særdeles god oversikt over helsetilstanden hos norsk storfe. Situasjonen er meget god når det gjelder forekomst av alvorlige smittesomme sjukdommer. Også en rekke mindre alvorlige infeksjonssjukdommer, som er vanlig forekommende i mye av Europa, er ikke påvist i Norge. Virussjukdommen BVD er bekjempet gjennom en omfattende sanering som nå er i sluttfasen.

Ser man på miljøbetingete eller produksjonsrelaterte sjukdommer er situasjonen ikke like god, selv om det har vært en uttalt positiv trend siden 1995. Næringen selv satte seg da som mål å redusere antibiotikaforbruket med 25 % i løpet av fem år, hvilket ble nådd allerede i løpet av tre år. Man må imidlertid ta forbehold om at tallene som registreres er behandlingsfrekvens og ikke reell sjukdomsfrekvens. For noen sjukdommer vil disse størrelsene være like, for andre kan behandlingsfrekvensen være lavere fordi den påvirkes av faktorer som bondens økonomi, kvoteordninger for melk, m.v. Man vet videre at sjukdom hos kalver og ungdyr er underrapportert. En regner likevel med at samsvaret mellom oppstått sjukdom og rapportert behandling er svært god i Norge sammenliknet med andre land.

De tre viktigste produksjonssjukdommene er mastitt (jurbetennelse), ketose og melkefeber, med henholdsvis 45,0, 11,0 og 7,8 % av alle registrerte behandlinger hos melkekyr.

Tabell 6.1 Tabellen viser antall kyr behandlet per 100 årskyr i melkeproduksjon

År Alle sjukdommer Klinisk mastitt Ketose Melkefeber
1995 65 37 10,3 5,9
1997 58 31 8,5 4,8
1999 53 26 5,7 4,1
2001 50 24 5,6 3,8

Fruktbarheten er gjennomgående bedre hos NRF-kua enn hos mange andre melkeraser. Kalvingsvansker er registrert med knapt 1,3 tilfeller per 100 årskyr. Andelen NRF-kalver som er dødfødte eller som dør i løpet av første døgnet etter fødsel, ligger på 2,5–3 %, noe som i internasjonal sammenheng er svært lavt. Flere av kjøttferasene sliter med kalvingsproblemer, da kalvene ofte er store ved fødselen. Ved hjelp av seleksjon kan problemet reduseres, slik man har gjort i rasen charolais. Bein- og klauvlidelser er trolig meget utbredt, idet en foreløpig, norsk undersøkelse fant at hele 30 % av melkekyrne hadde merknader til klauvhelsen på bakbeina, og 10 % på frambeina. Årsaker kan være uheldig utforming av båsfront, hardt underlag og grov betong. Klauvslitasjen varierer med gulvtype i fjøset, men det synes klart at regelmessig klauvrøkt er nødvendig ved alle driftsformer. Ikke alle produsenter følger opp klauvstellet i tilstrekkelig grad. Klauvlidelser er ofte smertefulle tilstander og har derfor stor velferdsmessig betydning. Lus finnes i en del besetninger, og problemet ser ut til å øke.

Kalver rammes lett av diaré og leddinfeksjoner. Luftveisinfeksjoner er også utbredt. Disse sjukdommene kan i stor grad kan forebygges ved å bedre miljøforholdene. Dødeligheten hos kalver er lavere i Norge enn i flere sammenlignbare land. Totalt antall døde kalver (dødfødte eller døde inntil seks måneder alder) er hos NRF 5,8 % og henholdsvis 7,1 % og 14,0 % hos danske melkeraser.

Ungdyr er i utgangspunktet friske dyr med lite sjukdomsproblemer. Man ser imidlertid en del skader, bl.a. på hale og bein når dyrene går på spaltegolv. Kvigemastitt, som kan være en følge av suging, forekommer hos dyr på binge. Kalver og ungdyr på beite behandles gjerne mot innvollsparasitter.

6.2.2.10 Atferdsrelaterte problemer

Storfeets kroppspråk kan som nevnt være vanskelig å tolke for oss, og man har kartlagt få gode etologiske velferdsindikatorer. Dyr som står bundet på bås hemmes bl.a. i kroppspleie og direkte fysisk kontakt med andre dyr. Reise- og leggebevegelsen kan endres som følge av feil utforming av bindsler og båsfronter, kutrener samt glatte eller harde golv. Stereotyp atferd som tungerulling, skumtygging og slikking på innredning sees sporadisk hos kyr i norske fjøs. Disse regnes som tegn på mangler ved miljøet, kanskje først og fremst lite grovfôr. Kalver har et stort sugebehov som ofte ikke er tilfredsstilt. I stedet suger de på innredningen og andre kalver eller begynner å drikke urin. Ungdyr i binge viser ofte avbrutte reise- og leggebevegelser som kan skyldes golvtype (spaltegolv) og høy dyretetthet. Når nye dyr settes inn i løsdrift kan det oppstå jaging. Det kan være noe aggresjon i forbindelse med kraftfôrautomater hvis det ikke er stengsel bak.

6.2.2.11 Avl

Norsk storfeavl har vært styrt gjennom avlsselskapet Geno (tidligere Norsk Rødt Fe, som nå kun er navnet på kurasen). Helsekortordningen ga det nødvendige grunnlaget for å bestemme seminoksenes avlsverdi for helseegenskaper, gjennom avkomsgranskingene. Dermed kunne man inkludere helse i seleksjonsgrunnlaget for avlsokser, til tross for at arvbarheten for helseegenskaper generelt sett er meget lav og mange av de viktigste sjukdommene kun rammer hunndyr.

Det foreligger negative genetiske korrelasjoner mellom melkeytelse og jurhelse. Dette innebærer at ensidig seleksjon for økt melkeproduksjon drar med seg økt frekvens av jurbetennelse. Geno var tidlig klar over dette problemet, og selekterte for helse og ytelse samtidig. Mens egenskapen melkeytelse før 1980 utgjorde 50 % av avlsverdien, la man senere betydelig større vekt på helseparametre. Også bruksegenskaper som lynne er med i seleksjonsgrunnlaget. Ytelse er fortsatt den viktigste enkeltegenskapen, men den relative vekten er redusert til 23 %. Helserelaterte egenskaper utgjør til sammen 59 % av vektene. Tilsvarende avlsprofil, med vektlegging av sjukdomsresistens og fruktbarhet, benyttes i alle de nordiske, «røde» melkerasene. Selv om gjennomsnittsytelsen i dag er noe lavere enn for noen år tilbake, og betydelig lavere enn i våre naboland, skyldes dette bevisste tilpasninger til reguleringer i form av melkekvoter og toprisordning, og ikke avlen. Det genetiske potensialet for ytelse i rasen er beregnet til å være mer enn 9000 kg/år.

Geno har satset på en kombinasjonsrase med gode egenskaper både for melkeproduksjon og kjøttproduksjon. Fra 1990 har imidlertid antallet kjøttfe økt jevnt.

Det er importert mange kjøttferaser til landet, men det er relativt få individer av hver rase. Det avles aktivt på rasene charolais, aberdeen angus, limousin, hereford og simmental. Sæd eller embryo fra andre raser importeres. Opplysninger om relevante helseforhold kan være mangelfulle for importert avlsmateriale. Rasen belgisk blå er foreløpig ikke importert til Norge. Denne rasen, som har en ekstrem, overutviklet muskulatur, er i stor grad avhengig av keisersnitt ved forløsningen. Genfeilen som forårsaker «dobbelmuskulaturen» finnes også hos andre storferaser. Sverige har i sitt nasjonale regelverk et spesifikt forbud mot å avle på denne defekten, men har ikke fått medhold i EU i sitt forsøk på å stoppe import av slike dyr. Landbruksdepartementet mener at dyrevernloven vil kunne hindre avl på belgisk blå i Norge.

6.2.2.12 Spesialisert kjøttproduksjon

Det siste tiåret har flere bønder satset på kjøttproduksjon på spesialiserte kjøttferaser, som alternativ eller supplement til kjøttproduksjon i kombinasjon med melkeproduksjon. Fra 1995 til 2000 fordoblet antallet ammekyr seg, og antallet stiger fortsatt.

Kjøttfe holdes vanligvis løse i binger eller på større arealer, sjeldnere på bås. De fleste kjøttferasene er store dyr og vanlige båser for melkekyr kan være i minste laget. Uisolerte fjøs, helt åpne løsninger eller gamle ominnredete driftsbygninger er vanlig, bl.a. fordi inntjeningen i produksjonen neppe forsvarer å investere i nye, isolerte bygninger. En del ammekyr og særlig ungdyr går ute hele året, med tilgang til leskur eller hus. Selv om forholdene noen steder kan være forbilledlige, framstår forholdene i andre tilfelle som uakseptable. Huset som tilbys dyrene kan være en gammel gjødselkjeller, og utearealene kan være dekket av gjørme. Forskrift om hold av storfe og svin gjelder for spesialisert kjøttfeproduksjon, men omhandler i mindre grad forhold som er relevante for kjøttfe. Særlig er ekstensive driftsformer med enkle bygninger mangelfullt omtalt. Forskriften er nå under revisjon.

I ammekuproduksjonen går kalven med mora hele døgnet og kan die når den vil. Ku og kalv får dermed tilfredsstilt basale behov. Hvis kua er av en rase med høy melkeproduksjon, kjøpes det ofte inn en ekstra spedkalv. Driftsforholdene er ikke alltid lagt til rette for små kalver. Man ser bl.a. ku og kalv plassert på ungdyrbinger med vanlig spalteplank, eller mange kyr i samme binge uten at det er sørget for en egen, beskyttet liggeplass for kalvene.

Det registreres generelt mindre sjukdom hos kyr av kjøttferaser enn melkekyr. Der det brukes lite eller intet kraftfôr med mineraltilskudd, kan det imidlertid oppstå mangeltilstander. Det kan også være et større smittepress når det gjelder parasitter.

6.2.2.13 Transport av storfe

Transporten av livdyr er generelt relativt begrenset. Inntil i 2002 førte tilskuddsordningene for kjøttproduksjon i enkelte deler av landet til at til dels lange transporter av dyr dit var regningssvarende. Noen steder transporteres storfe på bil til og fra sommerbeite.

Storfe transporteres i første rekke til slakteriene. I 2000 døde 17 storfe under transport (0,04 ) og ytterligere 18 (0,05 ) under oppstalling på slakteriet. For 2001 var tallene henholdsvis 19 (0,05 ) og 15 (0,04 ).

Økte transportavstander har størst velferdsmessig betydning for kyr, som ofte kan ha smertefulle tilstander i beina. Under transporten er kyr vanligvis bundet, mens okser og andre dyr som ikke er vant med å være bundet, holdes løse. Skillevegger inne på bilen gir dyrene støtte, men undersøkelser viser at de bruker mye energi på å holde balansen.

Det skjer av og til arbeidsulykker i forbindelse med lasting av okser. Oksene har sjelden vært ute av bingen før og kan være lite sosialisert overfor mennesker. Næringen har lagt ned mye arbeid for å kunne forebygge uhell («Aksjon rampe»). Positiv kontakt mellom dyr og røkter, håndtering i ung alder og ikke minst bedre utforming av gangareal regnes som viktige forebyggende tiltak.

En stor andel av slaktedyrene kjøres inn til slakteriet dagen før slakting, og må stå natten over på slakteriet. Dette er problematisk i forhold til lakterende kyr. Regelverket krever at kyr skal melkes før de leveres, men det er uvisst om dette følges opp. Kyr i høylaktasjon skal melkes på slakteriet dersom de ikke slaktes samme dag som de hentes. Ikke alle slaktefjøs har mulighet for melking, og melking kan være praktisk vanskelig å gjennomføre når ei ku skal melkes av ukjente personer i et fremmed miljø. Det er krav om fôring hvis det går mer enn 18 timer fra dyrene hentes på gården til slakting.

6.2.2.14 Slakting

Storfeslakting foregår ved 45 slakterier (per juli 2001). 39 av disse har egen slaktelinje mens seks anlegg kun tar imot nødslakt. Ved god utforming av drivganger kan forflytting av dyr skje skånsomt. Bedøving foregår med skytevåpen (boltepistol) og er lite kontroversielt.

Boks 6.9 Eksterne innspill

Blant de innkomne innspillene omtaler 38 av disse storfe spesielt. Det er relativt liten forskjell mellom næringsorganisasjoner, forvaltning, dyrevernorganisasjoner og privatpersoner når det gjelder beskrivelse av problemområder. Gjengangere er:

  • Ønsker overgang til løsdrift.

  • Myk liggeplass for alle dyr.

  • Kontakt mellom ku og kalv etter fødsel.

  • Bedre klauvstell.

Noen mener at:

  • Båsfjøs og kutrener bør forbys.

  • Alt storfe må få komme ut i frisk luft.

  • Sjukdomsfrekvensen er for høy.

  • Avhorning er problematisk.

Rådet for dyreetikk har i uttalelser vært kritisk til kutrener (1994), og dessuten anbefalt at ku og kalv bør få gå sammen minimum de første dagene etter fødsel (1997).

6.2.3 Svin

Svineholdet omfatter kjøttproduksjon. Det finnes tre kategorier besetninger: Ren smågrisproduksjon, ren slaktegrisproduksjon basert på innkjøpt smågris og kombinertbesetninger der egne grisunger fôres fram til slakt. Det finnes også enkelte besetninger som driver med villsvinkrysninger.

Minigriser (dvergraser) finnes som familie- eller hobbydyr. Griser benyttes dessuten i medisinsk forskning og kirurgisk trening, fordi den fysiologisk, biokjemisk og organanatomisk har mange likhetstrekk med mennesker.

Svineholdet er siden 1992 regulert gjennom forskrift om hold av storfe og svin. Næringen utarbeidet i 2001 en omfattende handlingsplan for dyrevelferd. Et systematisk forebyggende helsearbeid er organisert gjennom Helsetjenesten svin.

6.2.3.1 Kort om grisens biologi

Griser er flokkdyr med en innbyrdes rangorden. Under naturlige forhold utgjøres flokken av en mindre gruppe purker som oftest er i slekt, og deres unger. Unge råner danner egne flokker, mens eldre råner holder seg for seg selv. Griser er utforskende og nysgjerrige dyr, og de bruker mesteparten av aktiv tid til å rote etter mat. Rotingsatferden opphører ikke selv om næringsbehovet er dekket gjennom kraftfôr. Griser er altetere. De fortærer alt fra gras og røtter til åtsler og små dyr de fanger selv. Grisen er det eneste klauvdyret som bygger rede til ungene, og som føder kull med mange, relativt godt utviklete unger. Drektighetstida er knapt fire måneder og naturlig avvenningsalder er fra 13 til 20 uker, avhengig av tilgangen på annen mat. Griser er renslige, og gjør vanligvis ikke fra seg på liggeplassen. Under hvile ligger griser ofte tett sammen, men gjør ellers krav på avstand til andre individer. Griser mangler svettekjertler og avkjøler seg ved å rulle seg i våt jord. Grisens signaler, med utstrakt bruk av lyd, er lette å oppfatte for mennesker.

6.2.3.2 Betydning og omfang

Norsk svineproduksjonen har gjennomgått større strukturelle endringer enn annen husdyrproduksjon det siste tiåret. Antallet smågrisprodusenter er halvert i perioden, og ble redusert med 20 % i løpet av år 2000. Per desember 2001 er det registrert knapt 2600 smågrisbesetninger med til sammen ca. 86 500 avlspurker over seks måneder. Gjennomsnittlig besetningsstørrelse var i 2001 på 28 årspurker (avlspurker og drektige ungpurker).

Det slaktes om lag 1,3 mill. slaktegris årlig. Knapt halvparten av disse fôres fram i rene slaktegrisbesetninger, resten i kombinerte besetninger. I 2001 fantes ca. 2000 rene slaktegrisbesetninger. Blant disse hadde 44 % mer enn 700 slaktegris og 4 % hadde færre enn 100.

Svineproduksjon finnes over hele landet, men er mest konsentrert i områder med korndyrkning.

6.2.3.3 Produksjon

Produksjonsdata fra næringens effektivitetskontroll In-Gris, som dekker 50 % av besetningene og 75 % av purkene, viser at gjennomsnittlig kullstørrelse for voksne purker i år 2000 var på 11,8 levende fødte unger. Purkene fikk i snitt 2,11 kull per år. Årsproduksjonen var på 21,3 avvente grisunger (per årspurke). Grisunger vokser til en slaktevekt på ca. 75 kg i løpet av drøyt fem måneder.

Ei ungpurke insemineres eller pares ved 6–8 måneders alder, og griser dermed første gang knapt ett år gammel. Gjennomsnittlig alder ved utrangering er to år, det vil si etter tre kull. De viktigste utrangeringsårsakene er knyttet til redusert fruktbarhet, deretter beinproblemer og annen sjukdom.

6.2.3.4 Innredningssystemer

Løsdrift

Forskriften om hold av storfe og svin ga påbud om løsdrift for purker i alle besetninger fra år 2000. Da forskriften kom i -92 hadde bare 1/5 av purkebesetningene løsdrift. Drektige purker (gjeldpurker) ble vanligvis oppstallet på bås, enten bundet eller atskilt med båsskiller og port bak. I EU er oppbinding av purker med hals- eller brystreim forbudt, og i et direktiv vedtatt høsten 2001 innføres forbud mot også annen fiksering av drektige purker. Bestemmelsen gjøres gjeldende fra 2003 for nye bygg og innen 10 år i eksisterende bygg. Det vil fortsatt være tillatt å fiksere purker ved fødsel og i diegivingsperioden i inntil fem uker.

Avvente smågriser, slaktegriser og ungpurker holdes løse i binger, vanligvis i mindre grupper. I de større besetningene holdes vanligvis voksne, drektige purker sammen på større arealer.

Fødebinger

Noe tid før forventet grising flyttes den drektige purka for seg selv over i en fødebinge. Fødebingen skal i følge retningslinjene være minst 4,5 m2 , men næringen anbefaler større binger. Fiksering er tillatt i inntil 10 dager i perioden omkring fødsel. Det er ikke tillatt å binde purka, men bevegelsesfriheten kan innskrenkes ved at purka stenges inne ved hjelp av mobile skillevegger av metallrør. Dette gjøres for å redusere risikoen for skade på grisungene. Når purka beveger seg rundt i en trang binge og legger eller reiser seg, kan grisungene komme til skade eller blir klemt i hjel. Om fødebingen er en del større enn minimumskravet, går det stort sett greit å ha purkene løse. I noen besetninger fikseres derfor kun purker som er særlig urolige.

Gulvtype og bingeareal

Grisebingen er inndelt i et gjødselområde og et liggeområde. Liggeområdet utgjør vanligvis 2/3 av arealet og har tett gulv, gjerne i betong. Gulvet skråner lett ned mot gjødselarealet, som ofte er drenerende. Det er ikke tillatt med drenerende golv i hele bingen, slik det er vanlig i mange andre land. Bakgrunnen for dette er at grisen fra naturens side er et renslig dyr, som skiller mellom liggeplass og gjødselareal. Alle griser skal etter regelverket ha et tett, strødd gulv å ligge på, og det skal være plass nok til at alle dyrene i gruppen kan ligge der samtidig. Anbefalte minste bingestørrelse, i forhold til dyrenes vekt, er oppgitt i retningslinjene til forskriften. Eksempelvis skal liggearealet være 0,6 m2 per dyr når grisene veier 90 kg. Kravene til størrelsen på slaktegrisbinger er noe strengere i Norge enn i Danmark.

Løsdriftfjøs for purker har ofte spaltegolv i betong utenom liggearealet. Spaltegolv kan forårsake skader på klauvene. En del besetninger bruker halmtalle over hele arealet. Dette gir purkene sysselsetting, er attraktivt å ligge på og forebygger klauv- og beinskader. Halmtalle gir imidlertid minimal naturlig slitasje av klauvene og innebærer at det kan være behov for å beskjære klauvene jevnlig. Løsninger med halmtalle forutsetter et noe større totalareal og god tilgang på halm.

Vannforsyningen er vanligvis via drikkenipler, plassert ved gjødselarealet. Vannforsyning kan være et kritisk punkt, både når det gjelder antall punkter og ledningskapasitet. Mange produsenter gir diegivende purker, som har et vannbehov på 25–35 liter daglig, ekstra vann i fôrtrauet.

Klima

Når romtemperaturen kommer opp i 25 °C får de fleste griser behov for å kvitte seg med overskuddsvarme. Ute vil grisen rulle seg i søle eller våt jord, slik at huden avkjøles når fuktigheten fordamper. Inne i grisehuset er det sjelden andre muligheter enn å rulle seg i avføring og urin. I Danmark er det innført krav om å installere «dusj» til purker, slik at de kan avkjøle seg under rennende vann. Lave temperaturer er sjelden et problem for større dyr. Er det kjølig, legger dyrene seg svært tett og utnytter hverandres kroppsvarme. Grisunger trenger høyere lufttemperaturer enn større dyr, og det brukes rutinemessig varmelampe på liggeplassen mens de er små. Unge slaktegriser kan også ha behov for tilskuddsvarme. Enkelte besetninger benytter binger med to klimasoner, en kjølig avdeling for aktivitet og en varmere sone med liggeplass.

Det blir lett støvplage i grisehus. Støv irriterer luftveiene og øker faren for infeksjon. Det er gitt krav til minste romvolum per dyr og høyeste tillatte konsentrasjon av gasser.

6.2.3.5 Fôr og vann

Gris fôres i all hovedsak på pelletert kraftfôr som kjøpes ferdig. Noen produsenter benytter fôr basert på avfall fra næringsmiddelindustri eller storhusholdninger (miljøfôr m.v.). Slaktegris har ofte fri tilgang på fôr fra en automat. Dersom fôrtilgangen er begrenset, krever forskriften at alle dyr skal kunne ete samtidig. Retningslinjene angir mål for minste plass per gris ved troa. I noen større besetningene brukes datastyrt tildeling av kraftfôr fra automat, men de fleste bruker i dag fôringsbåser. Oftest kan båsene stenges bak. Drektige purker fôres restriktivt, det vil si at de får mindre mat enn appetitten tilsier. Sultfølelse antas å være et velferdsproblem hos drektige purker og gjør purka trolig mer irritabel og aggressiv. Når griser holdes ute under tilnærmet naturlige forhold, bruker de store deler av sin aktive tid på å rote i bakken etter mat. I grisebingen eter ei purke opp dagsrasjonen av konsentrert kraftfôr på noen få minutter. Det er dermed lite som fyller i magen. Å benytte et mindre konsentrert, mer voluminøst og fiberrikt fôr er en mulighet. Tildeling av grovfôr som høy eller silo vil også kunne avhjelpe situasjonen, og anbefales brukt av næringen selv. Halm vil dessuten kunne fungere som sysselsettingsmateriale. I EU-direktivet fra 2001 heter det at purker skal ha tilstrekkelig mengde fyldig fôr eller fôr med høyt fiberinnhold og tilgang til rotemateriale.

6.2.3.6 Smågris

I et hjørne av fødebingen lages det til en overbygd plass for grisungene, som er godt strødd og som har tilleggsvarme fra en varmelampe. Grisungene oppsøker etter hvert denne plassen for å hvile og unngår da lettere den faren purka kan utgjøre når hun legger seg. Etter regelverket kan ungene tas fra mora tidligst fire uker gamle, og gjennomsnittlig avvenningsalder er i Norge fem uker. I EU er laveste avvenningsalder vedtatt økt fra 21 til 28 dagers alder, mens det i USA ikke er uvanlig å avvenne allerede ved 2–3 ukers alder.

Grisunger er svært utsatt for jernmangel. Det er derfor rutine å gi alle grisunger jerntilskudd, enten i form av en injeksjon under huden eller ved at det gis en mikstur i munnen på hvert enkelt individ. Noen gir dessuten grisungene tilgang til torv som er tilsatt jern.

Etter avvenning blir kullet gående igjen i fødebingen eller flyttes til egne smågrisbinger fram til de overføres til slaktegrisavdelingen eller omsettes.

6.2.3.7 Slaktegris

De rene slaktegrisbesetningene kjøper inn smågris som veier ca. 25 kg. Ofte blandes grisunger fra ulike kull og besetninger, hvilket medfører fare for sjukdomssmitte og fører til slåssing, særlig før rangordenen er etablert. I Nederland er det ikke tillatt å blande dyr etter at slaktegrisperioden er innledet. Slaktegriser er aktive dyr med stort behov for sysselsetting, hvilket kan være et problem i stimulifattige binger. Slaktegrisen slaktes ved om lag 100 kg. levende vekt.

6.2.3.8 Andre driftsformer

Purkeringer

Dette er en driftsform der smågrisprodusentene, de såkalte «satellittene» leier purker fra en sentral, et «nav». Det finnes (2002) seks slike purkeringer i Norge. Navet sørger for inseminasjon eller bedekning av purkene, og fôrer dem i drektighetstida. Grupper av purker som skal føde på samme tidspunkt sendes til satellittene ca. to uker før forventet grising. Satellittene kan bruke hele fjøsarealet til fødebinger. Konsentrert grising gir produsenten god mulighet for å følge opp fødslene. Etter en del innkjøringsvansker synes opplegget å fungere tilfredsstillende, og det meldes nå om få helseproblemer. Ulempen med driftsopplegget, fra en dyrevelferdsmessig synsvinkel, er i første rekke at forholdet mellom røkter og dyr svekkes. Røkteren mister gjennomgående kontakt med de dyr han eller hun har ansvaret for. Purkene får et ustabilt liv, der de kan havne i hvilken som helst av satellittene etter et opphold i navet. Det blir dessuten utstrakt transport av dyr, som i halvparten av transportene er høyt drektige.

Utedrift

Noen få norske produsenter har begynt med utedrift. Dette er en driftsform som etter hvert har blitt ganske vanlig i mange land. Purkene holdes fritt utendørs på store arealer, som ofte er inngjerdet bare med en enkel strømtråd. Purkene har hver sin lille hytte med redeplass for ungene. Ved avvenning flyttes grisungene, og de holdes vanligvis innendørs i oppfôringstiden. Grisens sterke trang til å rote i bakken er en stor påkjenning på bakken, og driftsformen krever gode grunnforhold og mulighet for skifte av areal. I mange land reduseres roteaktiviteten ved å sette ring i trynet på grisen (se avsnittet «inngrep»).

Utedrift er den vanlige driftsformen for de som holder villsvinkrysninger. For oppdrett og hold villsvin har Direktoratet for naturforvaltning utarbeidet et eget regelverk som bl.a. setter meget strenge krav til gjerde for utendørs areal.

I småskalaproduksjon er det ikke uvanlig å holde slaktegris ute i sommerhalvåret. Noen produsenter lar dessuten drektige purker få komme ut sommerstid. Utedrift øker risikoen for parasittproblemer.

6.2.3.9 Inngrep

I Norge er det tradisjon for å kastrere all slaktegris av hannkjønn, ca. 650 000 dyr i året. Hensikten er å unngå kjønnslukt og -smak av kjøttet. Bare en viss andel av rånene har utviklet slik lukt ved slaktetidspunktet, og under halvparten av forbrukerne er i stand til å kjenne lukten. Mange av disse finner imidlertid lukten svært frastøtende, og det anses av kjøttbransjen som helt nødvendig å forhindre at kjøtt med rånelukt kommer på markedet.

Stortinget vedtok i 2002 et lovforbud mot kastrasjon av gris, som skal iverksettes fra 2009. I overgangsperioden (fra 1. august 2002) skal all kastrering utføres av veterinær og inngrepet skal gjøres med bedøvelse og før grisen er fire uker gammel.

Det har fram til nå vært praksis at eier har utført inngrepet selv, uten bruk av bedøvelse. Dyrevernloven av 1974 satte en øvre aldersgrense på en måned for kastrasjon utført av lekfolk. Denne aldersgrensen ble senere redusert til en uke. Det er nylig vedtatt strengere regler for kastrering av gris også i EU, i det aldersgrensen for kastrasjon uten bedøvelse settes til en uke. Smertefølelsen er neppe mindre hos yngre griser, men erfaring tilsier at sårene gror raskere og at faren for infeksjon er mindre hos de yngste dyrene. Små grisunger er dessuten lettere å håndtere.

Næringen arbeider med å finne alternativer måter å unngå kjønnslukt på kjøtt fra hanndyr. Ulike tilnærmingsmåter vurderes, som avl, endret driftsopplegg samt deteksjon og utsortering på slaktelinja.

I mange besetninger har man rutinemessig klippet hjørnetennene på nyfødte grisunger. Dette har vært for å skåne purkas jur for de sylskarpe tennene. Klippingen innebærer smerte og kan resultere i tanninfeksjoner. Næringen anbefaler sliping av tennene som et mer skånsomt alternativ i de tilfeller behovet er tilstede.

Kupering av halen på smågris utføres for å forebygge senere halebiting. Dette praktiseres i svært mange land, men er forbudt i Norge. Bakgrunnen er at halebiting er en unormal atferd som bør forebygges gjennom å optimalisere miljøet. I EU skal halekupering ikke lenger brukes rutinemessig, men bare dersom besetningen har et problem med halebiting som ikke har latt seg forebygge på annet vis.

Griser som holdes utendørs roter i bakken med trynet. Slik roteatferd er et grunnleggende atferdstrekk hos gris. Et gressdekket område vil raskt «pløyes opp», og i regnvær kan arealet bli sølete og framstå som lite tiltalende. Arealene som benyttes ved utedrift bør derfor være store, og det bør fortrinnsvis kunne drives vekselbruk. Det er også anført at purkas graving i forbindelse med redebygging inne i hyttene kan øke smågrisdødeligheten. Dersom grisen knavres, det vil si får satt en ring i trynet, vil roteatferden reduseres eller opphøre, fordi bruk av trynet forårsaker ubehag eller smerte. Innsetting av ring i trynet har vært forbudt i Norge, men Stortinget vedtok i 2000 at departementet skulle utarbeide en forskrift som tillater knavring av gris som holdes på friland. En slik forskrift er nylig sendt på høring. Den foreslår at knavring tillates i landskapsvernområder. Næringen selv fraråder knavring i sin handlingsplan for dyrevelferd, og mener at utedrift bør kunne etableres uten bruk av nesering. Omtrent halvparten av purkene i engelske besetninger med utedrift er ikke knavret. I en dansk undersøkelse fant man at purker med ring i trynet endret atferdsmønster i forhold til purker uten ring og brukte relativt mer tid til andre aktiviteter enn roting. Dersom ringen ble fjernet, gjenopptok purkene roteatferden. Det ble imidlertid ikke konkludert sikkert med at purkenes velferd var nedsatt.

6.2.3.10 Fysisk helse

Sett i forhold til sammenlignbare land er helsetilstanden i norske grisehus meget god, idet Norge er fri for de alvorlige smittsomme sjukdommene. I mange besetninger er det de siste 10–15 år gjennomført vellykket sanering for å bli kvitt svinedysenteri (en type diaré), smittsom grisehoste og skabb. Det foreligger ingen sentral rapportering av antall veterinærbehandlinger av gris etter 1998.

Det er innført helsekort for purkebesetninger der samtlige behandlinger skal noteres, og næringen arbeider med å etablere en rapporteringsordning for helsekortdataene, slik man har hos storfe. Produksjonslidelsen grisingsfeber (MMA, melkemangel) rammer purker kort etter fødsel og utgjør ca. 20 % av det totale antall behandlinger av gris. Antall rapporterte tilfeller av grisingsfeber ble halvert fra 1992 til 1998, og det antas at forekomsten har gått ytterligere ned siden. Sjukdommen fører ofte til økt smågristap. Lidelser i bein og klauver er utbredt og utgjør et betydelig problem i svineproduksjonen. Klauvskader sees spesielt i innredningssystemer med spaltegolv. Skabb er en kløende hudparasitt som fører til redusert trivsel, men frekvensen har gått mye ned og 95 % av all omsatt smågris kommer nå fra besetninger som er fri for skabb. Reproduksjonsproblemer er en hyppig årsak til tidlig utrangering.

Dødeligheten for spedgris i perioden fra fødsel til avvenning ligger i Norge på 14–15 %, som er lavere enn i Finland og likt med eller noe høyere enn Sverige og Danmark. Dødeligheten er klart høyest de første levedøgnene, og grisunger med lav fødselsvekt er mest utsatt. Innredning, kvalitet og hyppighet på tilsynet, purkas morsegenskaper og hygienen i besetningen har også stor betydning for dødsrisikoen.

Leddinfeksjoner anses som et stort problem, og utgjør ca. 25 % av alle behandlinger. Leddinfeksjoner kan skyldes spredning av bakterier gjennom navlen i forbindelse med fødsel, eller fra ulike sår, for eksempel på grunn av dårlig strødd gulv med ru overflate. Diaré hos grisunger er årsak til ca. 15 % av alle rapporterte behandlinger hos gris. Rapporterte tilfeller av diaré hos spedgris ble redusert med 70 % i perioden 1992 – 1998. Det er vanlig rutine å vaksinere purkene for å beskytte grisungene mot diaré de første leveukene. Defekter som pungbrokk, navlebrokk og kryptorkisme (testikkel i bukhulen) viser en økende forekomst, og rammer en eller flere griser i henholdsvis to, fem, en og 0,5 % av alle kull.

Det er foretatt utvidete helseregistreringer av slaktegris på slakteriene. Luftveisinfeksjoner er utbredt, og det registreres moderat lungebetennelse hos 5–20 % og kronisk brysthinnebetennelse hos 5–10 % av slaktegrisene. Funnene resulterer sjelden i kassasjon av hele slaktet. Lidelsen kan skyldes at besetningen er infisert med spesielle sjukdomsframkallende bakterier eller at andre mikrober får gode vilkår på grunn av dårlig luftkvalitet i grisehuset. Næringen har innført en egen kvalitetsklasse for omsetning av smågris, «helsegris», der det settes spesielle krav til helsestatus i purkebesetningen. Hele 70 % av omsatt gris kommer nå fra slike besetninger, og det har allerede bidratt til bedret helse hos slaktegris med hensyn på luftveisinfeksjoner.

En stor andel av slaktegrisene, godt over halvparten, utvikler større eller mindre forandringer i leddbrusken som i alvorlige tilfeller forårsaker smerte og halthet (klinisk osteochondrose). Næringen har tatt initiativ til flere forskningsprosjekter som kan bidra til å redusere problemet.

Halebiting regnes for å være en miljøbetinget atferdsforstyrrelse (se under), og har store helse- og produksjonsmessige konsekvenser. Bitingen resulterer lett i infeksjoner, som kan spre seg og etterlate verkebyller i kroppen. På slakteriet registreres halesår på 4 % av slaktegrisen. Halesår med spredning av byller er viktigste årsak til kassasjon av slaktegris. Ca. 1 % av all slaktet gris kasseres i kjøttkontrollen, og halebitt er årsak til mer enn halvparten av disse.

6.2.3.11 Atferdsrelaterte problemer

Purka har sterke atferdsmessige behov i forbindelse med redebygging og fødsel. Ei purke vil, om hun har anledning, samle sammen tilgjengelig redemateriale og bygge seg et rede før fødselen. Fikserte purker kan forsøke å utføre de samme bevegelsene, også uten at det finnes noe redemateriale («tomgangshandling»). Om purka er løs, vil hun vanligvis snu seg og føde ungene vekk fra gjødselarealet. Løse purker har lettere og kortere fødsler og de kan kommunisere bedre med ungene sine. Når naturlige atferdsbehov forhindres, kan det gi opphav til frustrasjon hos purka.

Aggresjon hos gris sees særlig ved blanding av dyr og ved konkurranse om attraktive ressurser. Sammenblanding av dyr som ikke kjenner hverandre, som er en vanlig og ofte nødvendig prosedyre i mange driftsformer, fører til sosial uro, stress og slåssing. Hyppige sammenblandinger øker aggresjonsnivået. Hvis grisene er ganske like av størrelse, noe som av andre årsaker ofte tilstrebes innen en binge med slaktegriser, blir slåssingen mer intens enn om vekten varierer. I store grupper deltar færre griser i slåssing enn om gruppene er små. Innslusing av purker til løsdriften etter opphold i fødeavdelingen kan by på problemer. Nye medlemmer i flokken er spesielt utsatt for jaging og bitt.

Det kan iverksettes ulike tiltak for å redusere aggresjonen. For slaktegris vil stabile grupper fra fødsel eller avvenning fram til slakt være gunstig. Hos purker i løsdrift vil god plass, skillevegger eller andre fysiske barrierer gjøre det lettere for lavt rangerte dyr å holde seg unna dominante dyr og dermed redusere aggresjonsnivået. Stengsel bak dyr som står i fôringsautomat, slik at disse ikke kan jages ut, forebygger angrep. Om det fôres i tro, vil lange skillevegger mellom eteplassene redusere aggresjonen. I stabile grupper har metthetsgrad betydning for aggresjonen, men ikke ved blanding av dyr.

Bittskader i vulva opptrer særlig når det ikke brukes stengsel bak fôringsbåser. Atferden forekommer mindre hyppig i besetninger der grisene får grovfôr.

Skumtygging og tygging på innredning er stereotyp atferd som trolig skyldes en kombinasjon av kjedsomhet og mangel på fôr/grovfôr. Atferden er sjelden å se i løsdrift.

Apati, det vil si nedsatt eller opphørt respons på de fleste ytre stimuli, sees i liten grad etter at gjeldpurkebåsene ble borte.

Halebiting er her i landet først og fremst et problem hos slaktegris, men dukket opp på avvent smågris i en periode da klimaregulerte rom med fullspaltegolv var i bruk på slutten av 1980-tallet. Halebiting er et tegn på mangler i miljøet. Det er gjerne en gris med lav sosial status som begynner å tygge på bingekameratenes haler, og atferden har ingen sammenheng med aggresjon. Sysselsetting i form av halm eller lignende, god ventilasjon og lavere dyretetthet virker forebyggende.

Hos avvente smågris sees av og til suging på bingekameratenes flanke og ører. Atferden antas å skyldes at diebehovet ikke er tilfredsstilt og forekommer hyppigere hos tidlig avvente grisunger.

6.2.3.12 Avl

På besetningsnivå benyttes naturlig paring (10 %) eller inseminasjon (90 %). Det benyttes fersk sæd, som daglig sendes ut fra rånestasjonen på Hamar. Bonden selv kan få opplæring i å utføre inseminasjon på egne purker.

Den organiserte svineavlen drives i regi av Norsvin. Avlsarbeidet er basert på et mindre antall utvalgte avlsbesetninger, der potensielle seminråner rekrutteres fra. Disse besetningene må ha en spesielt god helsestatus. Ved utvelgelse av avlsråner brukes først og fremst informasjon om rånen selv og dens søsken, ikke granskinger av avkommenes egenskaper som tilfellet er hos storfe. Inntil nylig har man ikke hatt tilgang på helsedata på individnivå i svinebesetningene, og helseegenskaper har derfor vært lite vektlagt i avlen. Imidlertid fjernet man langt på vei problemet med stressdød hos slaktegris gjennom avl. Man testet alle potensielle seminråner og utelukket dyr som var bærere av et gen som medfører lav toleranse for stress (halothangenet). De siste årene er egenskaper som holdbarhet og beinkvalitet inkludert i avlsarbeidet. For tiden pågår forskning for å forbedre purkenes morsegenskaper gjennom avl.

6.2.3.13 Transport av gris

Griser transporteres ofte flere ganger i sitt liv. De sendes fra spesialiserte smågrisprodusenter til slaktegrisprodusenter, og derfra til slakteriet. Purker i såkalte purkeringer (se 6.2.3.8) transporteres før og etter hver smågrisperiode.

Griser blir, på samme måte som andre dyr som ikke er vant med å håndteres, stresset i forbindelse med driving. Griser er vanskelig å drive og protesterer høylytt om de blir holdt fast. Griser kan bli bilsjuke og kaste opp. Dersom grisene fastes før transport er faren for oppkast mindre, men om grisene er sultne, sloss de mer. Ved god veistandard og hensynsfull kjøring legger grisene seg og sover under mye av transporten. Stressbelastningen regnes som størst under på- og avlessing. Bruk av utleveringsrom og gode ramper hos produsenten bidrar til å redusere pålastingstid og også stresset grisene utsettes for.

Tidligere var det betydelig dødelighet under transport («stressdød»), men dette har bedret seg etter at stressgenet (halothangenet) på det nærmeste er borte fra populasjonen. I 2000 døde 258 griser, eller 0,19 , under transport til slakteriet. Ytterligere 187 griser (0,14 ) døde under oppstalling på slakteriet. For 2001 var tallene 325 (0,22 ) under transport og 202 (0,14 ) under oppstalling. Det er ikke tall for dødelighet under annen transport.

6.2.3.14 Slakting

Per juli 2001 var det 45 anlegg som slaktet gris. 18 av disse tok bare imot nødslakt og purker, mens 27 har slaktelinje for gris.

Gris bedøves enten med elektrisk strøm (18 anlegg) eller med karbondioksid, CO2 -gass (9 anlegg). De største slakteriene bruker CO2 og disse står for 83 % av slaktingen. Purker kan alternativt bedøves med boltepistol. Etter bedøving stikkes grisen, det vil si at det snittes inn på blodkarene i halsen, og den henges opp slik at slaktet tømmes for blod. Ved elektrisk bedøving plasseres en elektrode på hver side av grisens hode, slik at strøm ledes gjennom hjernen. God effekt er avhengig av korrekt plassering av elektrodene, og god ledning for øvrig. I praksis er ikke dette alltid like lett å få til. Metoden gir kraftige kramper som kan resultere i slakteblødninger og til og med bruddskader. Ved bedøving med gass senkes grisen ned i et kammer fylt med CO2 . Slakteteknisk er metoden meget god, selv om enkelte dyr er døde før avblødning. Gassen er slimhinneirriterende, og innånding er antakelig forbundet med ubehag. Det tar noe tid før grisen er bedøvet, og ofte observeres markert uro før grisen legger seg. Reaksjonene på gassen er mindre uttalte dersom inndriving til gassfellen skjer skånsomt, uten jaging, og dyrene flyttes og bedøves i grupper. Driving av griser, både ved pålessing og avlessing av transportmiddel og forflytting inne på slakteriet er ofte et kritisk punkt. Griser lar seg ikke lett styre, og kan være uvillige til å gå fram. Spesielt gjelder dette om det ikke er tatt hensyn til grisens atferd ved utforming av drivganger. Elektrisk drivstav har derfor vært mye brukt, også ut over det som er tillatt. De siste tre årene er det imidlertid bygget nye bedøvingsavdelinger med gruppevis inndriving av gris ved seks slakterier. Ved disse anleggene, som tar i mot 70 % av slaktegrisene, brukes det ikke lenger elektrisk drivstav.

Boks 6.10 Eksterne innspill

I alt 21 instanser tar opp svinehold spesielt.

  • Mange av innsenderne, både fra næringen, tilsynsorganer og dyrebeskyttelse omtaler mange av de samme punktene som problematiske. Dette gjelder kastrering, tannklipping og fiksering av purker ved fødsel.

  • Det pekes for øvrig på plassforhold, bingemiljø og sysselsetting, adgang til uteliv, spedgrisdødelighet og helse.

  • En instans ønsker mulighet for å knavre (sette ring i trynet på) utegående purker, de øvrige som omtaler dette er negative.

Rådet for dyreetikk har i uttalelser stilt seg negativt til knavring av gris (1998) og ment at kastrering bør foregå under bedøvelse og at man på sikt bør komme bort fra kastrering (1995). Rådet har videre foreslått forbud mot rutinemessig fiksering av purker ved fødsel.

6.2.4 Sau

Saueholdet produserer kjøtt og ull. Som nisjer finnes produksjon av pelsverk og skinnfeller, samt ost av sauemelk.

Saueholdet er p.t. ikke regulert gjennom en egen forskrift om hold av sau, men en forskrift om småfe på beite er under utarbeidelse. Næringen har utarbeidet en handlingsplan for dyrevelferd. Det er etablert en helsetjeneste for sau som arbeider med forebyggende helsearbeid.

6.2.4.1 Kort om sauens biologi

Sauen er et av menneskets eldste husdyr. Vår sau stammer trolig fra europeisk mufflon, som lever vill i fjellområder i Europa. Sauen er et flokkdyr. Flokken består primært av en gruppe beslektede søyer og deres lam, men kan slå seg sammen med andre flokker i større sammenslutninger. Flokken følger en felles døgnrytme, slik at forflytting, beiting, drøvtygging og hvile foregår til samme tid. Avhengig av beitekvaliteten beiter dyrene et par timer ad gangen fire til seks ganger i døgnet, og de tygger drøv i inntil åtte timer i døgnet.

Sauer bruker store områder, men hevder ikke territorium. Flokken vender tilbake og benytter de samme områder og stier år etter år. Bortsett fra værer, som kan slåss ganske intenst, er sauen et fredelig dyr. Flokken har ingen utpreget rangorden. Når plassen er begrenset, som i et fjøs, etableres likevel en rangorden. Sauer har få muligheter til å forsvare seg mot fiender. Forsvaret består fra naturens side i å være en del av en flokk og oppdage farer så tidlig at flokken kan trekke seg unna. Hos den moderne norske sauen er flokkatferden mindre uttalt enn før. Man har ønsket at sauene skal spre seg i terrenget for å utnytte utmarksbeitet best mulig.

Sauen kommer i brunst på høsten og går drektig ca. fem måneder. Lammene følger med mora få timer etter fødselen. Etter seks uker beiter lammene like lenge som voksne dyr, og tar opp like mye næring fra beite som de får gjennom melk. Lammene dier til de er ca. seks måneder gamle.

Sauen har et kroppsspråk som ikke er videre lett å tolke for mennesker. Den ytrer seg sjelden med lyd ved smerte eller redsel og gir fort opp å gjøre fysisk motstand. Ved stress, for eksempel om en sau tas ut av flokken og klippes, forholder den seg ofte helt passivt. Det kan likevel påvises betydelig økning av hjertefrekvensen i slike situasjoner.

6.2.4.2 Betydning og produksjon

Det finnes vel 1,1 millioner vinterfôra sau (avlsdyr og påsett) i landet. Antallet har ligget temmelig stabilt de siste 20 år, men i et lengre tidsperspektiv har sauetallet økt betydelig. Sau slippes på beite i utmark over store deler av landet. Vestlandsfylkene har klart mest sau. Omkring 20 000 bruk driver med sau, og halvparten av besetningene har 50 eller færre sau. Det alt vesentlige av saueholdet drives dermed i kombinasjon med annen landbruksnæring eller lønnsarbeid.

Markedsinntekten i sauenæringen ligger først og fremst i kjøttproduksjonen, mens ull utgjør ca. 1/6 av inntektene fra kjøttproduksjonen. Samlet produksjon er på knapt 23 000 tonn kjøtt, hvorav 80 % lammekjøtt. Det slaktes knapt en mill. lam hvert år. De fleste saueeiere parer årets lam, slik at søyene lammer første gang ett år gamle. Ungsøyer får vanligvis ett til to lam, mens eldre søyer gjerne får to til tre lam, en sjelden gang fire. To lam anses som det ideelle.

Norsk lammekjøtt regnes generelt for å ha meget god kvalitet. Gjennomsnittlig slaktevekt for lam har de siste årene ligget på vel 18 kg. Imidlertid leveres det et betydelig antall små og magre dyr. Under høstslaktingen i 1999 ble det levert 74 000 lam der slaktet veide under 13 kg.

Inntektene fra ull utgjør ca. 1/6 av inntektene fra kjøttproduksjonen. Sauene klippes om våren før lamming, eventuelt også ved innsett om høsten. Det kan oppnås brukbare priser for skinnet av enkelte raser til pelsverk (norsk pelssau) eller skinnfeller (særlig skinn av farget spælsau). Et par steder er det startet med melkesau og framstilling av saueost.

6.2.4.3 Driftsformer

Lammekjøttproduksjonen i Norge er basert på utnyttelse av beiteressursene i utmark. Lammingstidspunktet tilpasses derfor de lokale klimatiske forholdene, slik at lammene kan ta ut mesteparten av sin tilvekst på naturlig beite. Svært få besetninger baserer driften på innmarksbeite. En del bønder slipper maksimalt to lam med søya på utmarksbeite. Søyer med trillinger holdes da enten på innmark, eller de minste trillingene tas fra og fôres opp kunstig (kopplam).

I rovdyrutsatte områder har imidlertid innmarksbeite blitt mer aktuelt, i den grad det kan skaffes arealer til dette. I mange andre land drives en mer intensiv produksjon, der lammene ikke alltid har adgang til beite, men avvennes tidlig og fôres opp med betydelige mengder kraftfôr. Til denne produksjonen benyttes ofte en rase som viser brunst hele året, og derfor kan pares oftere enn en gang årlig. Det har også vært interesse for en slik intensiv driftsform i Norge, men per 2002 er det ikke etablert slik drift.

I enkelte kyststrøk går sauene ute hele året, og noen av flokkene har ikke tilgang på hus vinterstid. Dyrevernloven setter krav om at husdyr skal ha egnet oppholdsrom, men fylkesveterinæren har anledning til å dispensere fra kravet i de tilfeller dette anses forsvarlig. Til utedrift benyttes enten «villsau» (steinaldersau, gammelnorsk spælsau) eller vanlige saueraser. For førstnevnte kategori er det utviklet et eget varemerke, med særskilte regler for driften og eget klassifikasjonssystem for slakt. Det er registrert visse problemer med dårlig ernæring og mangelfullt tilsyn i ekstensive driftsformer.

I de fleste områder av landet holdes sauene i fjøs om vinteren. Uisolerte fjøs er relativt vanlig. Mange saueeiere lar dyrene få tilgang til et uteområde, og erfaring viser at de oppholder seg mye ute vinterstid. I sauefjøset holdes søyene vanligvis sammen i større binger. Arealnormen har ligget på 0,9 m2 bingeplass per sau. I sin handlingsplan for dyrevelferd anbefaler næringen at arealet ikke bør være mindre enn 1,3 m2 per søye mot slutten av drektigheten, og større etter lamming. Gulvet hadde tidligere oftest talle. Restaurerte fjøs og nyere bygninger har vanligvis et drenerende golv av strekkmetall, sjeldnere trespalter. Tørr talle er et meget behagelig underlag for dyrene, men fordrer nok strø og regelmessig klauvpleie. Trespaltegolv foretrekkes av sauene som liggeunderlag framfor strekkmetall, særlig når sauene er klippet, men ulempen er at tregolvet slites raskt. Strekkmetall gir best klauvslitasje. På strekkmetall sees en del skader, først og fremst på haler, klauver og spener.

6.2.4.4 Fôr og vann

Utenom beitetida fôres det med grassilo og/eller høy. Kraftfôr gis normalt til søyene i paringstida og i perioden rundt lamming. Ungsøyer får gjerne litt kraftfôr hele innefôringsperioden. Flere dyrevernnemnder rapporterer at magre sauer i innefôringsperioden er et tilbakevendende problem i en del besetninger. Nærmere oppfølging i disse besetningene avdekker ofte at eier har mangelfull kunnskap om fôring og stell.

Vannbehovet varierer med type fôr, omgivelsestemperatur, om sauene er klippet og ikke minst med drektighet og melkeproduksjon. De fleste sauefjøs har drikkekar. Likevel kan vannforsyningen være et kritisk punkt, spesielt når dyrene er plassert i enkeltbinger ved lamming.

6.2.4.5 Tap og sjukdom på utmarksbeite

På utmarksbeite blir tilsynet nødvendigvis dårligere enn om dyrene holdes inngjerdet på et oversiktlig område. Risikoen for at dyr blir sjuke eller skadet uten at dette oppdages, og eventuelt dør, er derfor større. Dette har vært en akseptert risiko, i det man har ansett at fordelene ved utmarksbeite i form av god ressursutnytting, et fritt og naturlig liv for dyrene, opprettholdelse av et vakkert kulturlandskap, samt gode produkter har veid opp for ulempene. Tapet er imidlertid omfattende. Av 2 mill. sau som ble sendt på beite i 2001, gikk ca. 116 000 dyr, det vil si 5,8 %, tapt. De fleste av disse er lam. I de 80 % av besetningene som er tilsluttet Organisert beitebruk, som gjennomfører forebyggende tiltak og har et tilrettelagt og organisert tilsyn, er tapene ett prosentpoeng lavere enn i besetninger som står utenfor ordningen.

Det er vanlig å utstyre voksne sauer på beite med bjelle. Bjelle gjør det enklere å lokalisere dyrene og er dermed et hjelpemiddel både under tilsyn og sankingsarbeidet. Noen steder merkes søyene med fargekoder som angir lammetallet. Dette gir et mer effektivt tilsyn, idet man raskere blir oppmerksom på lam som er blitt borte. Det finnes dessuten radiobjeller, der sauene kan peiles på en svært effektiv måte.

En del av tapet på utmarksbeite (ca. 1,5 % av beitedyrene) skyldes store rovdyr. For beitesesongene 2000 og 2001 ble henholdsvis 32 036 og 29 891 sau erstattet av det offentlige som sannsynliggjort drept av fredet rovvilt. I 2001 ble 11 % av det erstattede tapet dokumentert eller antatt drept av rovvilt (Statens naturoppsyn, SNO), mens resten av det erstattede tapet ble klassifisert som sannsynlig tap grunnet rovdyr på bakgrunn av dokumenterte tilfeller i området, forekomst av rovvilt i området og det som regnes som normalt tap utenom rovvilt. Hvert av de siste årene er det søkt om rovdyrerstatning for ca. 50 000 dyr. Staten yter erstatning for sau drept av jerv, gaupe, bjørn, ulv og ørn, men ikke for dyr drept av rev eller andre arter. Inntil for 15–20 år tilbake var rovviltbestandene på et historisk lavmål. Bestandene har imidlertid økt i løpet av de siste tiårene, og Norge har fått fast tilhold av ulv flere steder. Mens gaupe tidligere tok flest sauer, har jerv vært viktigste skadegjører de siste årene. I typiske jerveområder kan tapet av lam ligge opp mot 30 %. I dyrevernsammenheng skal en være klar over at angrep fra rovvilt slett ikke alltid resulterer i en rask død for byttedyret, og at særlig bjørn og ulv ofte kan skambite et stort antall sauer på meget kort tid. Jaktopplæring av jerv- og gaupeunger innebærer ofte betydelig skadebiting. Sauene påføres således ofte svært stor lidelse. Ofte spres dessuten frykt i saueflokken, og lam kommer bort fra mødrene.

Figur 6.3 Utvikling av tapsprosent for sau på utmarksbeite 1990–2001.

Figur 6.3 Utvikling av tapsprosent for sau på utmarksbeite 1990–2001.

Kilde: Beregnet etter tall fra Statistisk sentralbyrå. Organisert beitebruk, Direktoratet for naturforvaltning.

Rovdyrskader på sau viser store geografiske variasjoner. Størst er skadene i de østlige og nordlige delene av landet. I typiske rovdyrområder viser undersøkelser at rovvilt kan stå for 60–80 % av det totale tapet på utmarksbeite. Enkelte områder og besetninger rammes svært hardt, og kan miste mer enn halvparten av beitedyrene.

Kyststrøkene vestpå har så langt stort sett ikke hatt store rovdyr. Likevel kan tapene på beite være betydelige også her. I enkelte beiteområder har lammetapet vært oppe i 30 %, et tap som i hovedsak skyldes inntak av giftplanten rome som forårsaker sjukdommen alveld. Forgiftning med rome gir leverskade og fører til at sauene ikke tåler sollys. Dyrets hode hovner kraftig opp, det kan bli væskende sår. Alveld rapporteres å være et økende problem, og den mest utsatte kyststrekningen er fra Sogn til Trøndelag. Hvite sauer synes å være mer utsatt enn svarte.

Sjukdommen sjodogg overføres med infisert flått og forekommer langs Vestlandskysten. Sjodogg fører til en svekkelse av dyrets immunforsvar og gjør at det lett bukker under for andre infeksjoner.

På Vestlandet er man i enkelte områder plaget med infeksjon med fluelarver. Spyfluer legger egg i den fuktige ulla på bakparten, ofte under halen. Larvene eter seg så inn i kjøttet.

Øvrige tapsårsaker på utmarksbeite som fører til lidelser og velferdsproblemer for dyrene er andre sjukdommer, herunder innvollsparasitter, ulykker i ulendt terreng, drukning i myrer, dyr som setter seg fast i ødelagte gjerder, påkjørsler og løshunder.

6.2.4.6 Inngrep

Det foretas ikke rutinemessige fysiske inngrep på sau i Norge, med unntak av øremerking.

Enkelte eiere klipper et hakk i ørebrusken på lammene, som besetningsmerke. De obligatoriske øremerkene i plast, må i kraft av antall og størrelse, antas å være til en viss sjenanse.

Værlam som er født tidlig på året blir kastrert, da disse kan bli kjønnsmodne før vanlig sanketidspunkt på høsten. Kastrasjon foregår som på okser, under bedøvelse og ved at blodtilførsel til testiklene og sædlederen knuses ved hjelp av en spesiell tang (burdizzo). Bruk av strikk, som benyttes i mange andre land, er forbudt.

6.2.4.7 Fysisk helse

Se også avsnittet tap på beite, der bl.a. rovdyrskader og alveld er omtalt. Blant de alvorlige, smittsomme sjukdommer som finnes hos småfe, er skrapesjuke og mædi påvist i Norge. I 2000 ble skrapesjuke påvist i fem besetninger og mædi i én, mens i 2001 var tallene én ny besetning for hver av sjukdommene. Forekomsten av disse dødelige sjukdommene, som har en inkubasjonstid på flere år, har resultert i et meget strengt regelverk når det gjelder forflytting av sau innenlands. Regelen er at sau ikke kan føres over fylkesgrensene, og det er også restriksjoner på flytting av dyr mellom besetninger. Det er videre etablert et overvåkingsprogram for skrapesjuke som innebærer at alle sauebesetninger får besøk av distriktsveterinæren hvert tredje år.

Sauekontrollen, som omfatter ca. 22 % av besetningene og 30 % av søyene, har etablert en helsekortordning for bruk i besetningene. Det er foreløpig ikke etablert faste rutiner for rapportering fra helsekortene, og det finnes dermed ingen landsdekkende statistikk for sjukdomsforekomst og behandling. Det er videre antatt at det foreløpig er en viss underregistrering av sjukdom, særlig gjelder dette for sjukdommer hos lam og i beitetida.

Mastitt (jurbetennelse), metritt (livmorbetennelse) og fødselsvansker utgjør i følge Helsetjenesten 45–50 % av de innrapporterte sjukdomstilfellene.

Fordi sau holdes i flokk og beitetrykket kan være høyt, er det fare for smitte med parasitter. Det er derfor vanlig rutine å behandle mot innvollssnyltere. Magre dyr på grunn av dårlig fôring eller mangelfull parasittbehandling er et tilbakevendende problem. Avmagring er viktigste årsak til kassasjon av saueslakt i kjøttkontrollen. Søyer som er magre og i dårlig kondisjon har mindre motstandskraft mot sjukdom og lavere melkeproduksjon enn søyer i middels hold, og lammene får derved en dårligere start.

Dødelighet for lam fra fødsel fram til slipp på beite, inkludert dødfødsler, er 7 %. Ytterligere 5–12 % dør på sommerbeite. Av totaltapet av lam skyldes 20 % dødfødsler mens tap på utmarksbeite utgjør 50 %. Det er vanlig å vaksinere drektige søyer årlig for å beskytte lammene mot flere dødelige infeksjonssjukdommer. Hos lam forekommer likevel en rekke sjukdomstilstander, bl.a. mageproblemer og diaré, lungebetennelse, leddbetennelse og ulike mangeltilstander. Misdannelser er heller ikke uvanlig. En arvelig betinget feil ved øyelokkets form, entropion, som ubehandlet fører til blindhet, er meget utbredt.

Verdien av den enkelte sau ikke er særlig stor, og mange saueeiere bor i utkantområder med lange avstander og dårlig kommunikasjon. Noen eiere finner det for kostbart å tilkalle veterinær når en sau blir sjuk, og ønsker å ha et lager av medisiner på gården. Dette medfører risiko for feilbehandling og unødvendig behandling, som både kan ha dyrevernmessige konsekvenser, samt øke risikoen for utvikling av resistente bakteriestammer og medisinrester i kjøtt. En streng legemiddelhåndtering kan på den annen side føre til at dyr, og da spesielt lam, blir gående ubehandlet.

6.2.4.8 Atferdsrelaterte problemer

Saueholdet er en produksjon som i sommerhalvåret foregår på en måte som ligger nær opp til dyrenes naturlige atferd. Dyrene holdes i flokk, lammene får gå med mora og beitesesongen er lang. Gitt at plassen ikke er for begrenset, vil mange av dyrenes atferdsmessige behov også kunne tilfredsstilles i vinterhalvåret. Viktigste stressfaktor i innefôringsperioden er atskillelse fra flokken, for eksempel ved lamming eller klipping. For lite mat eller uegnet grovfôr kan føre til ulleting og biting på innredning. En ulempe ved at dyrene går fritt på utmarksbeite er at tilstedeværelse og angrep fra rovdyr kan føre til sterk frykt i husdyrflokken, noe som kan sees på som et velferdsproblem i seg selv.

Bjeller påfører dyrene vedvarende støy, men det er uvisst om dette har negativ velferdsmessig betydning.

6.2.4.9 Avl

Det finnes i underkant av 20 saueraser i Norge, og ulike landsdeler har ulike rasepreferanser. De tyngre rasene, som går under samlebetegnelsen norsk hvit sau, utgjør over 70 % av søyene i sauekontrollen. Den sprer seg mer i terrenget, hvilket vanskeliggjør effektiv gjeting, den trenger oftere assistanse ved fødselen, men til gjengjeld er lammene tyngre og mer muskelsatte. For å øke fruktbarheten ble det i en periode krysset inn finsk landrase, som er kjent for høyt lammetall. Spælsauen, som er den gamle typen sau, er noe spinklere enn de andre rasene. Den føder lett og har gode morsegenskaper, men har også lettere og mindre kjøttfulle lam.

Det drives et organisert avlsarbeid med kåring av værer og avkomsgransking. Besetningene er gjerne med i en værring, der de beste værene brukes i flere besetninger. Det benyttes i all hovedsak naturlig paring. Restriksjoner på forflytning av levende sau har imidlertid bidratt til å øke interessen for kunstig inseminering, og i 2001 ble 30 000 søyer inseminert.

6.2.4.10 Transport av sau

Sauer transporteres mange steder på bil til og fra sommerbeite. Slik transport foregår ofte på enkle tilhengere med karmer, og det er distriktsveterinæren som godkjenner denne typen transportmidler. For øvrig transporteres slaktedyr til slakteriet på ordinære dyretransporter, som kan ha to etasjer. Hos sau, som de fleste dyr, er stresspåkjenningen klart størst under på- og avlessing. Sau legger seg gjerne under transport.

I 2000 døde 155 sauer under transport til slakteriet og 75 døde under oppstalling før slakting, til sammen 0,20 av antall slaktedyr. For 2001 var tallene henholdsvis 198 og 95, til sammen 0,25 . Transport av sjuke eller avmagrete dyr og blanding av dyr med ulik størrelse på bilen regnes som viktige årsaker til tapene. Utenom sesongen hender det at oppstalling på slakteri kan strekke seg over flere dager. Vannforsyningen kan da være et kritisk punkt. Ikke alle sauer er vant med drikkenipler, som kan være eneste vannkilde i slaktebingene.

6.2.4.11 Slakting

Det er 45 anlegg som slakter småfe (2001). Av disse har 35 slaktelinje for småfe, de øvrige tar bare i mot nødslakt. Nødslakt bedøves ofte med boltepistol, for øvrig benytter alle slakteriene elektrisk strøm til bedøving. Strømmen føres gjennom dyrets hjerne ved hjelp av en tang som plasseres på hver side av hodet. Fett og ull som legger seg på elektrodene, kan redusere effekten om det ikke sørges for jevnlig rengjøring. I praksis viser det seg ofte vanskelig å sikre god bedøving av alle dyr. Avblødning foretas ved at halsen overskjæres inn til nakkevirvlene, alternativ med stikking, der det legges et mindre snitt inn til blodkarene. Førstnevnte metode ble først ble tatt i bruk i forbindelse med slakting tilrettelagt for muslimer, men har senere blitt prosedyre de fleste steder. En variant av rituell slakting, der dyret først bedøves på ordinær måte, og som aksepteres av de fleste muslimske samfunn i Norge, men ikke jødene, utføres ved noen slakterier. Rituell slakting, eller sjekting, der dyret blir avblødd uten forutgående bedøving, er ikke tillatt i Norge.

Boks 6.11 Eksterne innspill

Blant de eksterne innspillene tar 36 opp hold av sau.

  • Rovviltproblematikken opptar nesten samtlige innsendere.

Av andre innspill:

  • Redusere tap på beite av andre årsaker enn rovvilt. Behov for bedre tilsyn. Dyr som slippes på utmarksbeite må være skikket for det. For sen innsanking.

  • Ønske om forskrift for hold av sau.

  • Underfôring og vanrøkt, manglende behandling av sjuke dyr.

  • Telledato i januar motiverer til drift med dårlig dyrevelferd.

  • Strekkmetall ikke egnet underlag i kalde fjøs.

  • Det bør ikke stilles krav om hus til utegangersau.

6.2.5 Geit

Geiter holdes i all hovedsak for melkeproduksjon. Det er imidlertid en viss interesse for produksjon av kjøtt og ull, samt bruk av geit til landskapspleie.

Det er ikke utformet en egen forskrift for hold av geit, men forskriften «hold av småfe på utmarksbeite», som er under arbeid, omfatter også geit. Næringen har utarbeidet en handlingsplan for dyrevelferd, og det er etablert en helsetjeneste for geit som arbeider med sjukdomsforebyggende tiltak.

Figur 6.4 Geiter holdes hovedsakelig for melkeproduksjon.

Figur 6.4 Geiter holdes hovedsakelig for melkeproduksjon.

Foto: Øystein Søbye/NN/Samfoto.

6.2.5.1 Kort om geitas biologi

Selv om geit og sau ofte omtales samlet med begrepet småfe, har disse to drøvtyggerne mange forskjellige særtrekk. Geiter er livlige og sosiale dyr, som er mer nysgjerrige og mindre fryktsomme enn sauer. Selv om flokkinstinktet er sterkt utviklet, oppsøker de gjerne folk for å få selskap. Geiteflokken har en tydelig rangorden. Geit tar seg fram i vanskelig terreng og både hopper og klatrer godt. Ikke noe beitedyr er mer effektiv enn geita når det gjelder å hindre at kulturlandskap gror igjen med skog. På beite foretrekker geiter gjerne busker før gras. Geita kommuniserer mye med lyd, og dens signaler er ikke så vanskelige å tolke for mennesker.

6.2.5.2 Betydning og produksjon

Det finnes per juli 2001 ca. 47 000 melkegeiter i Norge, fordelt på 700 besetninger. Gjennomsnittlig besetningsstørrelse er 73 dyr. Troms fylke har flest geiter med vel 1/3 av dyrene. Også Hordaland og Møre og Romsdal har mye geit, mens flere fylker helt mangler geitebruk. Geit er det husdyrslaget som har gått sterkest tilbake i vår tid. På 1930-tallet fantes mer enn 300 000 geiter, og på begynnelsen av 1980-tallet var antallet redusert til ca. 100 000. I dag har geiteholdet beskjeden økonomisk betydning.

Melkeytelsen for geiter ligger i gjennomsnitt på 550 liter per år. Totalt produseres 20–21 mill. liter melk per år. Geitemelk brukes i all hovedsak til osteprodukter og er en viktig bestanddel i brunosten, G35. Produkter der geitemelk inngår omsettes årlig for over 200 mill. kroner.

Geita får ett til to kje per år, vanligvis født vinterstid. Geiter er lite muskelsatte dyr og er generelt lite egnet for kjøttproduksjon. Geitekjøtt brukes i Norge stort sett i spekepølse. Dårlig lønnsomhet ved å fôre fram kje til slakt har ført til en driftsform der kje som ikke trengs til melkeproduksjon eller avl, vanligvis avlives ved fødselen.

I mange kulturer, som i dag også er representert i Norge, er imidlertid geitekjøtt en viktig bestanddel av kostholdet. De siste årene har det vært gjort flere framstøt for å gjøre kjøttproduksjon på kje lønnsom og dermed gi geiteholdet flere bein å stå på. I noen land holdes geiter for ullproduksjon (kvalitetene kasjmir og mohair/angora), og ullproduserende raser er importert til oss. Geiteull er godt betalt, men hver geit gir lite ull (200 g/år) og produksjonen er meget arbeidskrevende i det geitene må kammes.

6.2.5.3 Driftsformer og fjøsinnredning

Melkegeiter holdes i løsdrift. Hovedbingen har gjerne gulv av strekkmetall eller trespalter. Geitene står på en opphøyd båsrekke under melking. Det fôres med kraftfôr under melkingen. I en periode ble det bygget trange geitefjøs, med et areal nede i 0,5 m2 per dyr. Stor dyretetthet fører ofte til et høyt aggresjonsnivå.

Stølsdrift sommerstid med utnyttelse av fjellbeiter inngår i driftsopplegget mange steder. I melkeproduksjonen har det vært vanlig at geitene kjeer i januar, men for å jevne ut melkeleveransene har meieriene stimulert geiteeierne til å spre kjeingstidspunktet. Et driftsopplegg for produksjon av kjekjøtt forutsetter at en del av geitene kjeer på våren og kan slippes på sommerbeite sammen med kjeene.

6.2.5.4 Inngrep

Geiter kan være hornet eller kollet. I en produksjonssammenheng foretrekkes dyr uten horn, først og fremst fordi man unngår skader ved aggresjon i flokken. Genet for kollethet er koblet med et gen som fører til at geitene blir tvekjønnet, hvilket medfører at en avlsmessig satsning på kollete dyr er vanskelig. I stedet er det vanlig å fjerne hornanleggene på kje. På grunn av anatomiske forhold er det imidlertid ikke problemfritt å bedøve og avhorne kje på en tilfredsstillende måte.

Med kjøttproduksjon på kje på beite vil behovet for kastrering øke. Inngrepet utføres som på vær og okse, av veterinær og med bedøvelse.

6.2.5.5 Fysisk helse

Hos geit må sjukdomssituasjonen anses som et velferdsmessig problem. Kroniske infeksjonssjukdommer som byllesjuke, CAE (hjerne- og leddbetennelse) og paratuberkulose (tarmsjukdom) har stor utbredelse. Selv om ikke alle smittede dyr blir tydelig sjuke, blir geitene allment svekket og får nedsatt produksjon og trivsel. Gjennom et saneringsprogram håper Helsetjenesten for geit at man skal klare å bli kvitt mange av sjukdommene. Geitebesetninger er inkludert i overvåkingsprogrammet mot skrapesjuke (se sau), men skrapesjuke er til nå ikke påvist hos norske geiter.

I 1995 innførte geitekontrollen, som i dag omfatter vel 400 besetninger, en helsekortordning for bruk i besetningene. Det ble i 2000 registrert ca. 12 sjukdomsbehandlinger per 100 årsgeiter. Mage-/tarmbetennelse er vanligste diagnose på helsekortene, mens luftveislidelser anses for å være mest plagsomt for geitene. Frekvensen av jurbetennelse (mastitt), abort og andre reproduksjonsproblemer har gått noe ned. Sjukdommer som mastitt og lungebetennelse kan fort få dødelig utgang om behandling ikke iverksettes på et tidlig stadium. Parasittlidelser, som bl.a. lungeorm og lus, er vanlig og går klart ut over dyrenes velferd.

6.2.5.6 Atferdsrelaterte problemer

Stor tetthet i bingene kan føre til unormalt høyt aggresjonsnivå, fordi lavt rangerte dyr ikke har plass til å vike unna mer dominante individer. I forbindelse med aggresjon i bingene kan det oppstå skader, bl.a. ribbbeinsbrudd.

6.2.5.7 Avl

Avlen er først og fremst innrettet på melkeproduksjonsegenskaper. Muligheten for å selektere avlsdyr reduseres imidlertid mye av utrangering pga. sjukdom. Det benyttes først og fremst naturlig paring, og inseminasjon har liten utbredelse. Avlsopplegget ligner det som er etablert for sau.

Det er de siste årene innført utenlandske raser. Blant disse er boergeit, som er betydelig større og bedre egnet for kjøttproduksjon enn norsk geit, og ullproduserende raser. Kasjmirgeiter er tenkt krysset med norsk melkegeit for å kunne kombinere melke- og ullproduksjon. Mohair- eller angorageiter mangler lanolin i ulla og er derfor sensible for vått, kaldt klima. Det finnes også et mindre antall dverggeiter som særlig holdes på gårdsbruk som driver turisme.

6.2.5.8 Transport, slakting og avling

Geiter transporteres ofte til og fra sommerbeite, som sjelden utgjør store avstander. For øvrig transporteres geiter til slakteri. I 2001 døde seks geiter under transport og 10 dyr under oppstalling på slakteriet, til sammen 1 , mot 0,25 året før. På slakteri bedøves geiter med elektrisk strøm, på samme måte som sauer. Mange kje avlives rett etter fødselen, på gården. Dette foregår ved slag mot hodet.

Boks 6.12 Eksterne innspill

Blant de 36 innspill som tar opp småfe, omhandler seks geit spesielt. Blant kommentarene er:

  • Helseproblemene er omfattende.

  • Avliving av nyfødte kje er ikke riktig.

  • Mange geiter har for liten plass inne, og fjøsklimaet er ofte dårlig.

6.2.6 Tamrein

Reindrift er Norges eneste nomadiske dyrehold og er basert på at dyrene går fritt på utmarksbeite hele året. Det produseres kjøtt og en rekke biprodukter, bl.a. av skinn og gevir. Reindrift er en viktig næring i samiske samfunn og et fundament for samisk kultur. På 1990-tallet var det, med bakgrunn i store tap av dyr på vinter- og vårbeitene, en betydelig offentlig debatt om velferdssituasjonen for dyrene.

Hold av rein er ikke regulert gjennom særskilte forskrifter hjemlet i dyrevernloven.

Figur 6.5 Reindrift er Norges eneste nomadiske dyrehold.

Figur 6.5 Reindrift er Norges eneste nomadiske dyrehold.

Foto: Asgeir Helgestad/NN/Samfoto.

6.2.6.1 Kort om reinens biologi

Reinen er et flokklevende hjortedyr tilpasset de ekstreme klimatiske forholdene vi har på den nordlige halvkule. Hovedflokken består av simler med kalver, mens bukkene i perioder holder sammen i egne grupper. I brunsttida om høsten oppløses bukkeflokkene, og bukkene forsøker å samle seg haremsflokker. Etter brunsten er bukkene i dårlig kondisjon. Bukkene mister geviret, mens simlene beholder sitt gjennom vinteren. Simlene får dermed høy status og førsterett til vinterbeitene. På våren skiller bukker og simler lag, de svake bukkene trekker ned i liene, mens simlene føder kalvene i høyfjellet, der faren for rovdyrangrep er mindre. Ei simle i god kondisjon får vanligvis en kalv i året fra hun er to år. Er beiteforholdene vanskelige og kondisjonen blir nedsatt, reduseres kalvingsprosenten vesentlig.

Reinen er tilpasset et kaldt klima. Pelsen har fremragende isolerende egenskaper. De store klauvene bærer reinen godt oppå snøen når dyrene beveger seg, og er samtidig effektive graveredskaper for å komme gjennom snø og is til vegetasjonen under.

Reinen er en drøvtygger. Om sommeren beiter reinen urter og gras. Reinen bygger opp fettreserver i sommerhalvåret som den tærer på gjennom vinteren. Vinterbeitet består i hovedsak av lav, men reinen beiter også vier, knopper og gras som den finner under snøen. Vinterkosten inneholder lite protein, og veksten skjer i all hovedsak på sommerbeite.

6.2.6.2 Domestisering

Det foreligger ikke sikre opplysninger om hvor gammel reindriften er. Over en lang periode ble bare enkeltdyr fra villreinflokkene fanget og temmet. Disse ble benyttet som trekkdyr og som lokkedyr ved fangst av villrein. Fra 1200-tallet finnes informasjon om kjøring med rein og fra 1400-tallet om andre bruksområder, for eksempel melking og etablering av same-siidaer med reindrift. Fra 1600–1700-tallet ble det etablert et driftsmønster basert på lengre flyttinger i vidderegionene over de samiske områdene i Norden.

Reinen betegnes ofte som en semi-domestisert art. Tamrein er normalt verken komfortabel med fysisk nærkontakt med mennesker eller restriksjoner på bevegelsesfrihet.

6.2.6.3 Betydning

På grunn av ulike forhold varierer reintallet mellom år, og i dag finnes ca. 170 000 tamrein i Norge (2001), hvorav omkring 70 % befinner seg i Finnmark fylke. Reinbeiteområdene dekker 40 % av Norges areal. Reindriften er i all hovedsak en samisk næringsvei, og er en eksklusiv rett for den samiske befolkning innenfor reinbeiteområdene i Nord- og Midt-Norge, samt i Hedmark. I Nord-Gudbrandsdal og Valdres finnes dessuten ikke-samisk reindrift organisert i tamreinlag. Denne drives på egne eller leide arealer og omfatter til sammen ca. 10 000 dyr. I Rendalen finnes rein eid av et privat selskap, og der uttak av dyr foretas ved jakt.

Reindrift er konsesjonsbelagt. Ved årsskiftet 2000/2001 var det registrert 577 aktive driftsenheter og ca. 2 800 personer tilknyttet disse. De fleste driftsenheter har færre enn 600 dyr i vinterflokken, som er øvre grense for å komme inn under tilskuddsordningene. Antall rein fordelt på antall registrerte driftsenheter gir et gjennomsnitt på noe over 300 dyr per driftsenhet.

6.2.6.4 Produksjon

Produksjonsverdien av reindriften er på ca. 70 mill. kroner årlig. Det økonomiske resultatet for næringen samlet må karakteriseres som svakt, men det er store regionale forskjeller. Kjøttproduksjon per livrein har i sørsamisk reindrift ligget på omkring det dobbelte av gjennomsnittet i nordsamiske driftsområder.

Årsakene til den ulike produktiviteten mellom nord- og sørsamisk reindrift er sammensatt. For områdene sør for Finnmark synes vanskelige klimaforhold, arealinngrep og store rovvilttap å være viktige årsaker til redusert produktivitet. Produksjonssvikten i Finnmark har også sammenheng med de nevnte forholdene, men må i første rekke sees i sammenheng med et for høyt antall rein i forhold til beiteressursene innen høst-, vinter- og vårbeitene (lavbeitene).

6.2.6.5 Driftsform

Reindriften er basert på utmarksbeite året rundt. Driften er nomadisk, og dyrene beiter i forskjellige områder til de forskjellige årstider, etter faste flyttemønstre. I Finnmark oppholder reinen seg på vidda vinterstid og på kysten om sommeren. Reindriften er i dag utpreget ekstensiv. I tidligere perioder har den vært mer intensiv, bl.a. med utstrakt bruk av rein som trekkdyr og melking av simler. Gjetingen av flokken gjennomføres i dag hovedsaklig ved hjelp av motoriserte kjøretøy, det samme gjelder driving. De fleste steder har dette resultert i mindre kontakt med dyrene og dermed også mindre tamme dyr.

Tradisjonelt var reindriften organisert i siidaer, et fellesskap, der hver siida hadde bruksrett over et beiteområde i et gitt tidsrom. Reindriftsloven av 1978 innførte i stedet driftsenhet og distrikt som grunnleggende enheter, noe som representerte et brudd med tradisjonelle økonomiske og sosiale systemer i næringen. I flere områder fungerte ikke den nye organiseringen etter hensikten, noe som er anført som en av flere mulige årsaker til den kraftige økningen i det totale reintallet på 80-tallet.

Reindriften drives mer på naturens premisser enn annet husdyrhold, både på godt og ondt. Reineieren er avhengig av at dyrene har intakt sine naturlige egenskaper for å overleve, bl.a. evne til å finne mat hele året, samt søke beskyttelse mot insekter og rovvilt. Eierens oppgave har vært å bistå reinen med dette, ikke overta oppgavene. Således vil reineieren føre flokken mot områder der det er nok mat og gode snøforhold, eller la flokken spre seg om beitet er jevnt dårlig. Selv om tilleggsfôring under vanskelige vintre har vært praktisert i mange reindriftsfamilier i lang tid, er det en generell frykt for at rutinemessig fôring vil ødelegge reinens evne og vilje til å finne føden selv.

Reindriften er under press fra mange sider. Både storsamfunnets interesser og grunneierinteresser utgjør en trussel mot tradisjonelle reinbeiter og flytteveier. Vannkraftutbygging, gruvedrift, veier, hyttebygging, turisme og generelt økt ferdsel uroer dyrene og reduserer arealenes bruks- og beiteverdi.

6.2.6.6 Beitesituasjonen

Reindriften i deler av Finnmark har vært i søkelyset i flere år fra miljøvernhold for økologisk ubalanse og ødeleggelse av ressursgrunnlaget. Man mener at lavdekket er nedslitt i mange områder. Satellittfotografier og feltundersøkelser underbygger dette. Utstrakt bruk av barmarkskjøretøy, økt tråkk av dyr langs sperregjerder og overbeiting på grunn av et for høyt antall rein i forhold til beitegrunnlaget, anføres som årsaker. Sommerbeiter som er blitt overbeitet vil vanligvis restitueres raskt gjennom påfølgende vekstsesonger. Nedbeitet lav kan trenge tiår på å gjenvinne optimal vekst. Imidlertid er det ikke full enighet om denne dystre virkelighetsbeskrivelsen. Noen hevder at overbeitingen kun angår svært begrensete områder. Andre framholder dessuten at selv om lavdekket går tilbake, erstattes det av andre beiteplanter, og at ressurssituasjonen derfor ikke er kritisk.

Tilgang på godt vinterbeite er i dag oftest den begrensende faktor for reindriften. Sommerbeitene er stort sett av god kvalitet. Reinens vekstpotensial tas i første rekke ut på sommerbeite og det er viktig at reinen kan få bygget opp kroppsreserver for å møte vinteren.

Uansett årsak, er det imidlertid et faktum at levendevekten på voksen rein har gått ned. Situasjonen varierer imidlertid mellom ulike år og distrikter, og høsten 2001 var eksempelvis vektene i Finnmark bedre enn på flere år. Dette har bl.a. sin årsak i økt tilgjengelighet av lav på vinterbeitet grunnet gunstige klimatiske forhold. Vektutviklingen i et område eller en flokk forteller mye om dyrenes kondisjon og dermed produksjonsevne. Simler i dårlig kondisjon blir ikke så lett drektige, aborterer oftere og føder svake kalver. De har dessuten dårlig melkeproduksjon og klarer ikke i samme grad å beskytte kalven mot rovdyr, noe som igjen øker risikoen for kalvetap.

6.2.6.7 Tiltak for å redusere reintallet

Målsettingen for norsk reindriftspolitikk er en økologisk, økonomisk og kulturell bærekraftig reindrift. Målet om en bærekraftig reindrift, som i dag ikke kan sies å være nådd, innebærer bl.a. en tilpasning av dyretallet til beiteressursene. Tiltakene for å redusere reintallet i Finnmark har dels bestått i en omstilling av yrkesutøvere, dels i tiltak som skulle redusere dyretallet på høst- og vinterbeitene. Et virkemiddel har vært å veie levende simler etter sommerbeite og koble tilskuddsordninger opp mot et krav om å slakte simler under en gitt minste vektgrense.

Reindriftsstyret vedtok i januar 2002 et øvre reintall for sommerbeitedistriktene i Vest-Finnmark reinbeiteområde som medfører en reduksjon i reintallet. Videre er det igangsatt et arbeid for å endre distriktsinndelingen og gi siidaen klarere rammebetingelser i bruken av beitearealene. Det legges stor vekt på at gjennomføring av nødvendige tilpasninger skal skje i dialog med næringsutøverne.

6.2.6.8 Inngrep

Regelverket omkring kastrering ble skjerpet i 2001. Det er nå bare tillatt å kastrere rein av bruksmessige årsaker, og inngrepet skal gjøres under bedøvelse. I dag kan kun veterinær bedøve dyr, men bestemmelsen åpner for at lekfolk kan få opplæring i bedøvelse og kastrering av rein. Lovendringen har skapt en del motstand i næringen. I mange områder er det tradisjon for å ha en større andel kastrater i flokken, mens dette ikke er tilfelle i andre områder. Kastratene følger simleflokken og bidrar til å gjøre flokken roligere og lettere å drive. Kastratene er videre mye brukt som slaktedyr til reineierens eget bruk gjennom vinteren, idet de ofte er i godt hold. En driftsform med mange kastrater i flokken er imidlertid betenkelig i en situasjon med begrensete beiteressurser. For de fleste reineiere vil det være mest lønnsomt å ikke ha flere bukker i flokken enn det som trengs for avl. Dette vil gjøre det mulig å ha flere simler i flokken med det samme beitegrunnlaget.

Før i tiden kastrerte samene reinsbukkene ved å ødelegge testikkel/sædstreng med tennene. Senere ble det gitt opplæring i å bruke burdizzo-tang etter samme prinsipp som på andre drøvtyggere (okse, vær), men uten bedøvelse. Det er foreløpig uvisst hvilke utslag lovendringen vil få for næringen.

All tamrein skal være øremerket. Reinkalvene merkes med å snitte bort deler av ørebrusken i et mønster som er forskjellig fra eier til eier. Noen bruker i tillegg individ- eller årgangsmerking ved plastklips i ørene.

6.2.6.9 Fysisk helse

Tapstallene varierer mye fra distrikt til distrikt og mellom år, men vurderes generelt å være for høye. I 1996–97 lå det samlete kalvetapet på 35 %, mens det for de to påfølgende år lå på henholdsvis 42 % og 33 %. Mens tapet i tamreinlagene disse årene varierte mellom en og 3 %, hadde flere distrikter i Nord-Norge gjennomsnittlige tap på mer enn 50 %. Tapstallene i sør-samisk drift var gjennomgående halvparten av tapene i øvrige samiske områder. Mellom 50–80 % av kalvetapet skjer tidlig i sesongen, før merking.

For voksen rein er tapet mindre. Det samlete tapet varierte disse tre sesongene fra 9–14 %, med lavest tap i tamreinlagene på 1–2 % og størst med 18 % i Troms i 96–97.

En del undersøkelser og informasjon fra berørte myndigheter, indikerer at rovviltskader er viktige årsaker til tap i reindriften. Erstatningsutbetalingene for tamrein som er sannsynliggjort drept av rovdyr, har økt de siste årene. I 1998–99 ble det erstattet 14 500 rein, året etter 18 300 og i 2000–01 var tallet 20 000 rein. Jerv og kongeørn regnes som de viktigste skadevolderne. Gaupe tar også mange rein, spesielt i Nordland og Nord-Trøndelag. I et område i Nord-Trøndelag med stor gaupebestand fant man i en undersøkelse i 1995–96 at gaupe sto for halvparten av kalvetapet, som totalt lå på nesten 30 %. Dette ble betegnet som en krisetilstand og det ble iverksatt både økonomiske tiltak og tiltak for å redusere gaupebestanden med det resultatet at situasjonen ble brakt tilbake til mer normale tilstander. Frykt for rovdyr kan gjøre at reinen skyr ellers gode beiteområder og at reinens naturlige trekkmønster forstyrres .

Underernæring og sult har tatt livet av mange dyr. Spesielt var vinteren 1996–97 vanskelig, idet store deler av Finnmarksvidda hadde utilgjengelige («låste») beiter på grunn av isdannelser og store snømengder. De offisielle tapstallene var 10 000 dyr. I 2000 gjorde store snøfall beitene utilgjengelige i deler av Nordland og Troms, selv på øyene, der det normalt legger seg lite snø. Uvær gjorde det vanskelig å tilleggsfôre eller flytte reinen. Også tidligere har det vært store tap på grunn av utilgjengelig beiter. Verst var vinteren 1968–69 da det ble beregnet et tap på 29 000 rein. De siste årene har en imidlertid sett en tendens til at vintre med ekstremt vær har kommet tettere på hverandre. Noen mener at det mer ustabile vinterværet vi har sett skyldes en global klimaendring. Det kan i så fall forventes at mye nedbør og perioder med mildvær, som resulterer i tykke isdannelser i snødekket, vil bli stadig vanligere.

Men også i vanlige vintre kan ugunstige værforhold gjøre beitene lite tilgjengelige i kortere perioder. I slike situasjoner har reingjeteren tradisjonelt forsøkt å flytte reinflokken til andre områder eller alternativt spre flokken for at alle dyrene skal finne litt mat. Dersom reinen fra før er i dårlig kondisjon på grunn av nedslitte beiter, er den mindre i stand til å tåle perioder med lite mat. Det er dessuten viktig at reinen får ro til å beite og ikke må bruke energi på å flykte. Tilleggsfôring har i noen områder vært benyttet i situasjoner med lite mat. Reinens fordøyelse er imidlertid sensibel for brå endringer og langt fra alt fôr er egnet. Fôringen må dessuten igangsettes før reinen er helt avkreftet. Det finnes en del kunnskap om hvordan slik krisefôring kan gjennomføres, men næringen etterlyser økt kompetanse i praktisk krisefôring. Mange har tatt til orde for at det bør etableres kriselagre av egnet fôr for påkomne tilfelle.

Dårlig ernæringssituasjon hos simler medfører økt risiko for tap også av andre årsaker. Svake simler tåler dårligere påkjenninger som transport eller banale sjukdommer. Rein som er svekket av sult, er et lett bytte for rovdyr, som derved får gode vekstvilkår. Selv kråke og ravn har kunnet forsyne seg av avkreftede dyr. Simlas kondisjon har også stor effekt på kalvens mulighet for å overleve. Kalver som er svake ved fødselen eller får lite melk vil bl.a. være sårbare for kulde og dårlig vær.

På initiativ fra Landbruksdepartementet nedsatte Statens dyrehelsetilsyn og Reindriftsforvaltningen i 1997 en arbeidsgruppe som i tillegg til egne medarbeidere også hadde representanter fra Norske reindriftssamers landsforbund (NRL). Arbeidsgruppen vurderte aktuelle skadeforebyggende tiltak ved utilgjengelige beiter. Gruppen oppsummerte følgende tiltak som spesielt aktuelle:

  • Spredning av flokken.

  • Flytting av flokken.

  • Fôring.

  • Slakting.

  • Kombinasjoner av tiltakene listet foran.

Etter forslag fra arbeidsgruppen ble det nedsatt beredskapsgrupper ved beitekriser i henholdsvis Finnmark og Troms. Beredskapsgruppene har medlemmer fra Statens dyrehelsetilsyn, Reindriftsforvaltningen og NRL. De reiser ut til aktuelle områder ved truende beitekriser og gir råd til eierne og forvaltningen om tiltak.

Andre tapsårsaker er ulykker som påkjørsler, drukning og ras. Langs Nordlandsbanen påkjøres mange rein av toget. Drukning forekommer særlig ved forflytning av dyr etter at vårløsningen har begynt og dersom dyrene selv må svømme til beite på øyer.

Det er gjort få systematiske undersøkelser av helsetilstanden hos rein med hensyn på forekomst av sjukdom. Smittepresset er imidlertid lavt, og reinsdyr må generelt anses som funksjonsfriske og sunne dyr. Et unntak er imidlertid parasitter, som kan være et betydelig helseproblem. Hud- og nese-/svelgbrems er meget plagsomt for dyrene, idet de store larvene utvikler seg henholdsvis under huden og i svelget på reinen. Bremselarvene forårsaker vevsskade og kan også bane vei for sekundære bakterieinfeksjoner og eventuelt resultere i død. Reinen trekker gjerne opp i høyden der det blåser for å redusere plagen av stikkende insekter. Hjernemark kan forårsake alvorlig sjukdom hos angrepne dyr.

Det er ikke påvist økning i misdannelser eller andre fysiske skader på reinen etter Tsjernobyl-ulykken i 1986.

6.2.6.10 Atferdsrelaterte problemer

Rein går fritt og får i det store og hele tilfredsstilt sin naturlig atferd på en måte som ikke kan sammenliknes med forholdene for tradisjonelle husdyr. Reinen utsettes imidlertid for påkjenninger som kan være en stressbelastning:

  • Angrep fra rovvilt og hund, samt andre forstyrrelser i beiteområdet.

  • Driving i høyt tempo med motorkjøretøy/helikopter/hund.

  • Samling i gjerde.

  • Innfanging og midlertidig isolasjon fra flokken, ved for eksempel merking, kastrering, veiing.

  • Transport.

  • Sult.

  • Tap av kalv for simle, og tap av morsimle for kalv.

  • Mye insekter.

6.2.6.11 Avl

Avlen styres av den enkelte reindriftsutøver gjennom utvalg av livdyr og slaktedyr av bukk og simle. Både økonomiske og bruksmessige egenskaper som flokkatferd tillegges vekt. For øvrig drives ikke kontrollert paring eller et avlsarbeid tilsvarende det som er etablert for landbrukets produksjonsdyr.

6.2.6.12 Transport av rein

Reinen transporteres ofte på bil til og fra sommerbeite og til slakteri. Omfanget av transport har økt de senere årene. For transport av livdyr skyldes dette delvis at flyttruter forringes pga. utbygging og nedslitte beiter, og delvis at dyrene etter vinteren kan være i dårlig kondisjon og derfor flyttes med bil til vårbeitene av dyrevernmessige hensyn. For slaktetransporten skyldes økningen en sentralisering av slakterivirksomheten og strenge regler for feltslakterier og mobile slakterier.

Regelverket for transport av rein er detaljert og strengt. Det gjelder imidlertid ikke for transporter under 50 km. Det er fortsatt tillatt å transportere rein på tradisjonelt vis, med beina sammenbundet og liggende på kjelke.

6.2.6.13 Slakting

På slakteriene bedøves rein før avblødning med skytevåpen (boltepistol). Dette fungerer i de fleste tilfelle greit og gir en sikker bedøvelse. Driving, skilling, transport og håndtering forut for bedøvingen kan innebære en stor belastning på dyrene. Tamrein er ikke vant med fysiske stengsler og viser ofte frykt for mennesker. Etter avlessing av transportbilen holdes reinen i innhegning utendørs i påvente av slakting.

For slakting til eget bruk benyttes også såkalt «krumkniv» til bedøving. Dette er en treegget kniv med bøyd spiss, som føres inn i lillehjernen fra nakken. Riktig utført regnes dette som en dyrevernmessig forsvarlig metode. Det er imidlertid eksempler på at det er benyttet nakkestikk med vanlig kniv, som kun gir en motorisk lammelse av dyret og ikke bevissthetstap. En årsak til bruk av annen kniv kan være liten tilgjengelighet, da krumkniv kun produseres på bestilling. En annen, ikke tillatt avlivingsmetode, er direkte hjertestikk.

Boks 6.13 Eksterne innspill

Blant de eksterne innspillene omhandler 14 av disse rein spesielt. Innsenderne er bl.a. næringens organisasjoner, dyrevernorganisasjoner, forvaltning og enkeltpersoner.

  • Næringen peker på at reineieren selv er den som best kan ivareta reinens velferd, men at regulering og press mot beiteområdene utenfra vanskeliggjør dette.

  • Underernæring og sultedød opptar mange. Opplæring i krisefôring etterspørres av næringen.

  • Rovdyrproblematikk anses av flere som hovedproblemet for reindriften.

  • Ønske om desentralisert slakting og mobile slakterier for å redusere behovet for transport av slaktedyr.

  • Behov for opplæring i bruk av krumkniv og forsvarlig kastrering.

Rådet for dyreetikk har i en uttalelse fra 2000 tatt opp reindrift, og særlig fokusert på underernæring og transport.

6.2.7 Høns – eggproduksjon

Høner som benyttes i eggproduksjon tilhører høyt spesialiserte raser, eller hybrider. De siste årene har hold av hobbyhøns av ulike raser fått en viss utbredelse i villahager i tettbygde områder.

Fjørfeholdet er svært regulert, både nasjonalt og internasjonalt. Allerede i 1978 ble hold av verpehøner i bur regulert i en egen forskrift. I desember 2001 vedtok Landbruksdepartementet en ny forskrift som omfatter alt hold av verpehøner samt slaktekylling og kalkun. Forskriften er harmonisert med minimumskrav i EU.

Fjørfenæringen har laget anbefalinger og KSL-krav og utarbeidet i 2001 en handlingsplan for dyrevelferd. Denne er i hovedsak en konkretisering og rettledning i forhold til regelverket. Systematisk forebyggende helsearbeid vil bli organisert gjennom Helsetjenesten fjørfe, som ble opprettet i 2002.

Figur 6.6 Høns holdes for egg- og kjøttproduksjon,
 men er også populære hobbydyr.

Figur 6.6 Høns holdes for egg- og kjøttproduksjon, men er også populære hobbydyr.

Foto: Mimsy Møller/Samfoto.

6.2.7.1 Kort om biologi hos høns

Tamhøns stammer fra asiatiske jungelhøns – «bankivahøns». Ville høns lever i flokk som består av en hane og 4–10 høner, samt kyllinger og unghøns av begge kjønn. Hanen hevder revir. Flokken har en klar rangorden («hakkeorden»). Kommunikasjonen foregår med lyder og kroppsholdning. Høns finner sin næring på bakken. I forbindelse med fôrsøket skraper hønsene i bakken med beina, en atferd man ofte ser også når de eter fra fôrtrau. Høns er altetere med en variert matseddel og stor evne til selv å velge ut en riktig sammensatt kost. Høns er dagaktive og beveger seg mye. Natten tilbringes i ro oppe i trærne, vaglet opp på greiner. Flygeevnen er dårlig. De bruker likevel mye tid på å stelle fjærdrakten. Noen dager i uka «bader» hønsene i jord eller sand, hvilket bidrar til å fjerne parasitter og fettpartikler utskilt fra huden. Sandbadingsbevegelser kan også sees i bur. Med unntak av rugelysten som sjelden er til stede hos moderne verperaser, er den basale atferden lite påvirket av avlen.

I produksjonssammenheng holdes høns vanligvis i så store enheter at det ikke er mulighet for kontakt mellom røkter og det enkelte dyr.

6.2.7.2 Betydning og produksjon

I 2001 fantes ca. 3,1 mill. verpehøner, fordelt på ca. 3 100 produsenter. Ca. 80 % av verpehønene befinner seg i de 19 % av besetningene som har over 2 000 dyr. Det er imidlertid mange små besetninger, idet 65 % av besetningene har færre enn 100 høner og bare 6 % har flere enn 5 000. Eggprodusenter finnes over hele landet. Viktigste fylke er Rogaland, mens Finnmark bare har noen få besetninger.

Verpehøner holdes i produksjon vel ett år fra verpingen starter opp ved 20 ukers alder. I gjennomsnitt produserer hver høne, som selv veier ca. to kg, 320 egg med en samlet vekt på 20 kg i løpet av ett år. Alle dyr utrangeres samtidig, slik at hønehuset kan rengjøres grundig før neste innsett.

6.2.7.3 Spesialisering i alle ledd

Hold av avlsdyr og oppal av livkylling for eggproduksjon foregår i egne besetninger, atskilt fra produksjonsbesetningene. Det importeres rugeegg eller dunkyllinger fra utlandet som danner besteforeldre- eller foreldregenerasjonen for bruksdyrene i eggproduksjonen. I Norge er det to besetninger som har besteforeldredyr, mens fem besetninger holder til sammen ca. 40 000 foreldredyr. Eggene ruges ut i rugemaskiner og de nyklekte kyllingene kjønnssorteres. Hanekyllingene avlives med gass eller i en slags kvern med en hurtig roterende kniv. Hønekyllingene pakkes og sendes til egne besetninger som driver oppal av livkyllinger. De første dagene etter klekking kan kyllingene klare seg uten tilførsel av mat og vann, og de tåler i denne perioden transport bedre enn senere. Livkyllingene holdes enten i bur, som for tiden er mest utbredt, eller på binger. Ved 16 ukers alder kjøpes de inn av besetninger som driver eggproduksjon.

6.2.7.4 Driftsopplegg hos eggprodusenten

Driftssystemer for hold av verpehøner kan deles i to hovedgrupper, burdrift og løsdrift. I Norge og i EU har burdrift vært den mest utbredte driftsformen. Det nye regelverket forbyr etter en overgangsperiode de tradisjonelle, nakne burene. Verpehøner skal i framtida enten holdes i løsdrift eller i såkalte innredete eller modifiserte bur.

Burdrift

Bur er i dag den absolutt vanligste driftsformen, i det 94 % av norske egg ble produsert av burhøns (tall fra 2000). I Danmark og Sverige er tallene for konsumegg henholdsvis 60 % og 85 %.

Tradisjonelle bur har plass for tre høner og har et golvareal på 0,210 m2 (35 x 60 cm) og en høyde på 42 cm. Plassen per høne er dermed 0,070 m2 , som tilsvarer litt mer enn et A4 ark. Gulvet heller slik at egg triller ut av buret og lett kan samles opp. Burene har ingen innredning ut over drikkenipler eller vannkar og fôrtrau. Burene kan plasseres i tre etasjer over hverandre, der gjødsla samles opp under hvert bur. Denne burtypen vil være tillatt brukt fram til 2012. Nye tradisjonelle bur kan ikke installeres etter 1. januar 2003. Fra denne dato skal det også være montert klosliper i alle bur, en sandpapiraktig innretning som motvirker forvokste klør.

Innredete bur skal inneholde vagle, rede og sandbad, samt klosliper. Det nye regelverket setter ikke begrensninger for maksimalt antall høner per bur, kun krav til minste areal per høne. Totalarealet skal være 0,085 m2 og bruksarealet 0,065 m2 per høne. I praksis innebærer dette at man i Norge kan ha sju høner i samme burtype som det i EU vil være tillatt å ha åtte (se under). Bruksarealet, den del av buret som er tilgjengelig hele døgnet, blir noe mindre enn i tradisjonelle bur. Høyden skal være minst 45 cm. Redet, som ikke regnes med i bruksarealet, skal være minst 20 cm høyt. Størrelsen på strøbadet skal tilpasses flokkstørrelsen og være tilgjengelig minst ni timer av lysdagen.

EUs nåværende minimumskrav for tradisjonelle bur er 0,045 m2 per høne. Noen EU-land har nasjonale regler som er strengere, eksempelvis har Danmark hatt krav om 0,060 m2 per høne. Det nye EU-direktivet forbyr som nevnt tradisjonelle bur fra 2012, og krever løsdrift eller innredete bur. Minimumskravet til totalareal i innredete bur blir 0,075 m2 per høne, bruksarealet 0,060 m2 . De innredete burene er vanligvis beregnet på åtte høner, og har da et totalareal på 0,6 m2 . I en overgangsperiode fram til direktivet trer i kraft, settes et arealkrav ganske lik den tidligere norske burhønsforskriften.

Hold av verpehøner i bur har i lang tid har vært gjenstand for kritisk oppmerksomhet. Sverige vedtok for flere år siden et forbud mot bur, men dato for ikrafttreden ble siden utsatt flere ganger. Sverige aksepterer nå modifiserte bur. Tyskland vedtok i 2001 et forbud mot bur, også modifiserte bur. Sveits forbød burdrift allerede i 1981.

Løsdrift

Den nye forskriften regulerer alle former for løsdrift. Hold av verpehøner i løsdrift har tidligere ikke vært forskriftsregulert i Norge.

Den mest utbredte formen for løsdrift i Norge er golvdrift på store binger, ofte med 1 000 dyr sammen. Det holdes av og til noen haner i flokken, fordi dette ser ut til å redusere aggresjonsnivået. Gulvarealet er gjerne dekket av strø. Det finnes verpekasser og vagler. Hønsene har normalt ikke adgang til uteliv. Forskriften innfører krav om maksimalt ni høner per m2 . Næringens egne arealkravet for å kunne merke eggene som «frittgående», som betyr at hønene går i løsdrift innendørs, har vært 11 høner per m2 . Forskriften gir videre bestemmelser om utformingen av, men ikke størrelsen på, uteareal dersom hønene har adgang til dette.

I aviariene utnyttes høyden i rommet, og hønene beveger seg fritt mellom flere etasjer i systemet. Etasjene har gulv i netting, men det finnes et areal med strø, minst 1/3 av grunnarealet. Det kan holdes inntil ni høner per m2 bruksareal. Dette gir dermed en høyere belegningsgrad enn bingedrift. Såkalte Pennsylvania-binger, som har nettinggulv over hele arealet, blir forbudt fra 2012.

For at høner skal fungere best mulig i løsdriftsystemer og bl.a. lære å benytte høyden i huset, setter forskriften krav om at livkyllinger som senere skal holdes i løsdrift, må være oppdrettet i løsdrift. Forskningsmiljøene og næringen har tatt initiativ til forskning og utvikling med sikte på å forbedre miljø og stell i løsdriftsystemer, både under oppal og produksjon.

Miljø

Hønehus bygges uten vinduer, og det benyttes kunstig belysning i form av lysprogrammer for å styre produksjonen. Den nye forskriften inneholder krav om at lysprogrammer skal følge en døgnrytme og inneholde en uavbrutt mørkeperiode (natt) på åtte timer. Belysningen skal være slik at dyrene kan se hverandre tydelig, men er i praksis svak, langt svakere enn i husdyrrom generelt. Kravet til romvolum er maksimalt 5,5 høne per m3 .

Høyt innhold av ammoniakk og støv i luften er ofte et problem, og er vanligvis enda mer uttalt i løsdrift. Ventilasjon og temperatur styres automatisk. Det skal være installert varslingsanlegg for strømbrudd og avvikende temperatur. Fra 2004 blir det krav om brannvarslingsanlegg og brannslokningsutstyr. Kontroll av det elektriske anlegget må gjennomføres minst hvert tredje år.

6.2.7.5 Merkeordninger for egg

I Norge er det ikke krav om merking av produksjonsmåte for egg, kun frivillig merking av egg fra frittgående høner og økologiske egg. Danmark har merket alle eggpakker i flere år, noe som førte til at salget av buregg sank med 40 %. I EU er det vedtatt å innføre obligatorisk merking av egg med produksjonsmåte.

6.2.7.6 Inngrep

Nebbtrimming, som innebærer å fjerne en del av overnebbet, regnes i mange land som et helt nødvendig inngrep for å unngå skadelig hakking og kannibalisme. Nebbtrimming er forbudt i Norge og Sverige. Nebbet er et føleorgan og er rikt utstyrt med nerver. Nebbtrimming kan forårsake varige smerter gjennom dannelse av neuromer, som gir opphav til fantomsmerter. Danmark tillater moderat trimming av nebbet på daggamle kyllinger, og hevder at denne metoden ikke fører til varige smerter for hønene.

Kamanlegget på unge hanekyllinger av de vanligste verpehybridene klippes bort. Inngrepet har blitt nødvendig fordi kammen, som en bieffekt av avlen, har blitt ufysiologisk stor og tung og er til sjenanse for dyrene. Det er i utgangspunktet forbudt å fjerne kam i Norge, men den nye forskriften åpner likevel for at veterinær kan gjøre dette når det behøves av medisinske årsaker.

Ved fjærskifte, eller myting, opphører eggproduksjonen for en periode. Myting inntrer første gang når hønene er ca. 1,5 år gamle. Tvangsmyting, det vil si forsert og synkronisert myting for å korte ned på den lavproduktive perioden, ble tidligere gjennomført med til dels omstridte metoder. Verpehøner slaktes nå før de kommer i myting, og problemstillingen er for tiden heller ikke aktuell for avlshøner.

6.2.7.7 Fysisk helse

Norske høns er internasjonalt sett i en gunstig helsesituasjon fordi de alvorligste smittsomme fjørfesjukdommene ikke har fått fotfeste i landet. Det er etablert et overvåkings- og kontrollprogram for salmonella, en bakterie som først og fremst har betydning for folkehelsen. Norge, Sverige og Finland har en langt lavere forekomst av salmonella enn Europa for øvrig.

Verpehøner vaksineres rutinemessig mot virussjukdommen smittsom hønselammelse, mens avlsdyr også vaksineres mot et par andre sjukdommer. Livkyllinger som oppdrettes på gulv får ofte fôr tilsatt medisin mot parasittsjukdommen koksidiose. Den røde hønsemidden som forekommer av og til, er plagsom for dyrene og kan være vanskelig å bli kvitt.

Alle eggprodusentene er pålagt å føre verpelister hvor blant annet antall døde høner skal føres. Ved stor dødelighet i en besetning vil ofte døde dyr bli sendt inn til et diagnoselaboratorium for undersøkelse, men det finnes ingen systematisk registrering av dødsårsak og sjukdom i besetningene. Dødeligheten i løsdrift er generelt noe høyere enn i burdrift, bl.a. på grunn av et høyere smittepress siden fuglene kommer i direkte kontakt med avføring. Utbrudd av kannibalisme og hysteri/panikk (se under atferd) kan forårsake meget høy dødelighet i løsdrift. Det er imidlertid variasjoner både mellom besetningene og de forskjellige innsett.

For hele produksjonsperioden regnes 2–4 % dødelighet som normalt. Under kjøttkontrollen på slakteriet kasseres omkring 5 % av hønene, og i noen grad registreres årsakene til kassasjon av slakt. Egglederbetennelse regnes som den viktigste produksjonssjukdommen. Mot slutten av verpeperioden har mange høner en svært dårlig fjærdrakt, selv om de ikke har kommet i myting (fjærskifte). Dette skyldes slitasje og fjærhakking og at tapte fjær ikke erstattes av nye mens hønene er i full produksjon.

Burhøner får lite mosjon og har derfor et skjørt skjelett (osteoporose). Det er vist at vagle i buret fører til et sterkere skjelett, mens høner i løsdrift kommer best ut. Undersøkelser fra flere EU-land viser at ca. 17 % av burhønene fikk bruddskader, spesielt i vinger og bein, i forbindelse med håndtering ved transport eller på slakteriet, før avliving. 10 % av burhønene hadde eldre bruddskader. Tilsvarende undersøkelser er ikke foretatt i Norge.

Sjuke dyr kan være vanskelig å oppdage på et tidlig stadium, spesielt i løsdrift. Medisinering av enkeltdyr er ikke økonomisk aktuelt. Næringen anbefaler at sjuke dyr enten avlives straks eller plasseres midlertidig i en sjukebinge for å se an situasjonen. Innsatsen for å sikre god helse konsentreres om forebyggende tiltak.

6.2.7.8 Atferdsrelaterte problemer

Dagens tradisjonelle bur legger store atferdsmessige begrensninger på høner, som fra naturens side er meget aktive dyr. Dette kan gi opphav til frustrasjon hos hønene. Høner i nakne bur viser gjerne sterk uro før verpingen. Forskning viser at en redeplass er svært viktig for høner. Sand eller strø for sandbading er en annen viktig ressurs. Man vet likevel ikke om høner som luftbader opplever stress ved å gjøre dette uten egnet substrat, men det viser i alle fall at sandbading er et meget viktig atferdsbehov. Tradisjonelle bur inneholder ikke vagle, og hønene er henvist til å hvile rett på gulvnettingen. Innredning av burene med vagle, rede og sandbad innebærer utvilsomt en forbedring av burtilværelsen.

Høner i bur fratas muligheten for normal fôrsøkingsatferd, som å skrape og hakke i bakken. Plassen er ikke tilstrekkelig til at hønene kan strekke ut eller flakse med vingene, verken i tradisjonelle eller innredete bur. Høner av verperase har et vingespenn på 75 cm og bruker en høyde på 60 cm når de flakser. Høner som slipper ut av buret begynner straks å slå med vingene, hvilket tyder på at atferdsbehovet er til stede i bur, men har vært undertrykt. Den sosiale strukturen med kun tre høner sammen er gunstig, i det den gir mindre aggresjon enn om gruppen er større. Man har foreløpig liten erfaring med hvordan innredete bur fungerer i kommersiell drift, men resultatene fra utprøvinger i Sverige er så langt positive.

I løsdrift er de fysiske atferdsbehovene i det store og hele tilfredsstilt. Problemet ligger i de sosiale konfliktene høy tetthet og mange individer skaper. Høns er relativt aggressive dyr, og under naturlige forhold vil de underordnete hønene i flokken holde seg på tilstrekkelig avstand fra de mer dominante individene. Når flere hundre eller tusen dyr holdes sammen, vil mange av dyrene ikke kjenne hverandre, og muligheten til å vike unna i tide blir begrenset når dyretettheten er stor. Forsiktige individer kan ha problemer med å skaffe seg tilstrekkelig tilgang til ressurser det måtte være knapphet på, enten dette er vann, mat, verpekasse, strø eller vagle. Fjærhakking og kannibalistisk hakking, som forskerne mener ikke har bakgrunn i aggresjon, kan få et meget stort omfang i enkelte flokker. Både arv og en rekke miljøfaktorer har betydning for utviklingen av slik atferd. Ved fjærhakking napper noen høner ut fjær på andre individer, hvilket er smertefullt og kan føre til stort fjærtap. Ved kannibalistisk hakking begynner hakkingen mot slimhinnen ved kloakkåpningen, som ofte er litt vrengt ut like etter verping. Det er gjerne et fåtall individer som starter slik hakking, men blod ser ut til å utløse atferden hos flere. Offeret påføres store skader og ofte død. Hysteri i form av panikkartet flukt og sammenklumping kan føre til at dyr tråkkes ned og kveles. Skadelig hakking og hysteri kan være et stort og alvorlig velferdsproblem i løsdrift. For å redusere aktivitetsnivået hos hønene, og dermed forebygge skadelig hakking og panikkreaksjoner, dempes belysningen til rundt fem lux.

Høner viser ofte sterk frykt for mennesker.

6.2.7.9 Avl

Det drives praktisk talt ikke norsk avlsarbeid på høns. Fjørfeavlen drives av et fåtall store internasjonale avlsselskaper, og dyrematerialet i Norge er dermed det samme som i andre land. Avlen har i lang tid nesten utelukkende lagt vekt på økonomisk viktige produksjonsegenskaper som fôrutnyttelse og kvalitet, antall og størrelse på eggene. På disse områdene er det oppnådd store resultater. Helse og andre egenskaper som er viktige for dyrevelferden, har kun vært vektlagt dersom de har hatt direkte økonomisk betydning. I og med at nebbtrimming er tillatt i alle land utenom Norge og Sverige, har det ikke vært nødvendig for avlsselskapene å legge vekt på lynne for å få fram roligere dyr. Det hevdes at dagens verpehybrider har et høyere aggresjonsnivå sammenliknet med verpehøner noen tiår tilbake. Norske forsøk bekrefter at det er raseforskjeller for atferdsegenskaper som fjærhakking og generelt aggresjonsnivå. Det er videre genetisk variasjon for disse egenskapene innen rasene. Det kan derfor være mulig å selektere fram dyr som er bedre tilpasset løsdrift.

Den store kammen på haner er en sideeffekt av avlen. Genetiske studier tyder på at stor kam og høy eggproduksjon styres fra det samme genområdet. Kammen, som er en sekundær kjønnskarakter hos haner, er hos noen verpehybrider blitt så stor og tung at den forstyrrer syn og fôropptak og lett blir skadet.

Fjørfenæringens handlingsplan har som mål å fremme en mer etisk forsvarlig avl. Importører av livdyr skal i følge planen forsøke å påvirke avlsfirmaene for å redusere kamstørrelse og frembringe verpehybrider som er bedre tilpasset løsdrift.

6.2.7.10 Transport av verpehøns

Verpehøner transporteres flere ganger i løpet av livet: Som daggammel kylling fra klekkeri til oppdretter av livkyllinger, som unghøner fra livkyllingprodusent til eggprodusent ved ca. 16–18 ukers alder, og til slakteri etter endt produksjonskarriere ved ca. 75 ukers alder. Transport er regulert gjennom transportforskriften.

Daggamle kyllinger plasseres etter kjønnsortering direkte i transportkasser. Transporten kan lovlig vare i 24 timer, men må avsluttes innen kyllingene er 72 timer gamle. Bilene har klimastyring. Dødeligheten er lav, 0,001 til 0,05 %. Transport av dunkyllinger fra utlandet (avlsdyr) har i noen tilfelle medført transporttider på to døgn. Kyllinger under tre døgn kan lovlig transporteres uten tilgang på mat og vann. Selv om nyklekte kyllinger har næring fra restene av plommesekken, er det vist at vekten går ned og at de viser tegn på dehydrering (uttørring) og tørst om de ikke får vann og fôr de første to døgnene.

Unghøner og slaktehøner «plukkes» manuelt, ved at de gripes i beina, trekkes ut av buret og bæres flere sammen etter beina fram til transportkassen der de puttes inn. Håndteringen medfører flaksing og kjemping fra hønenes side, og kan resultere i bruddskader (se 6.2.7.7). Bæring av høns etter beina er omstridt. I følge den nye forskriften skal høns støttes når de tas ut av buret slik at vinger og bein ikke skades, og høns skal ikke bæres etter ett bein. Mer skånsom håndtering fører imidlertid til at plukkingen tar lengre tid. Det er et problem at nye transportkasser (containersystem) er for brede for midtgangene i tradisjonelle buranlegg, hvilket medfører lang bæreavstand for dyrene og totalt sett lengre lastetid. Tettheten i transportkassene er stor (35 høner av lett rase per m2 ) og takhøyden lav, bl.a. for å hindre at fuglene kravler oppå hverandre.

Unghøns og slaktehøns kan transporteres i inntil 12 timer uten mat og vann. Tid til lasting og lossing er ikke medregnet, hvilket i praksis kan medføre at fuglene er uten vann og mat i 18 timer. Det finnes ikke registreringer av dødelighet under transport av unghøner. Dødelighet under transport og oppstalling av verpehøner før slakting registreres ved slakteriene. I 2000 lå denne i gjennomsnitt på 5 , som er langt høyere enn for slaktetransport av kylling og huspattedyr. Ekstreme temperaturer er en viktig årsak til dødelighet, varme om sommeren og kulde om vinteren. Det er ikke krav om klimaregulerte biler, og det kan benyttes biler med kapell. I 1999 lå transportdødeligheten ved ett slakteri på 1,22 %, mens man året etter hadde halvert denne ved å bedre klima og ventilasjon i bilene.

6.2.7.11 Slakting/avliving

Prisen på hønekjøtt er lav i forhold til utgiftene knyttet til transport og slaktebehandling. Det er derfor ikke alltid økonomisk regningssvarende å sende verpehøner til slakt. Avliving på stedet og etterfølgende destruksjon er et alternativ som ofte benyttes i utlandet og som får stadig større aktualitet også i Norge. Ikke minst gjelder dette Nord-Norge, hvor avstanden til fjørfeslakteri er lang. Omsetning av hjemmeslaktete høns er tillatt, i motsetning til for andre husdyrslag.

Slakting av høner på slakteri foregår som for slaktekylling (se 6.2.8).

Boks 6.14 Eksterne innspill

Blant de eksterne innspillene omtaler 46 av disse hold av verpehøner spesielt.

  • De aller fleste mener at tradisjonelle bur er uakseptable fordi de legger for store begrensninger på normal atferd. Synet på innredete bur er mer nyansert.

  • Næringsutøvere peker på velferdsmessige problemer i løsdriftsystemer.

  • Opphenging av levende dyr før slakting er ikke forsvarlig.

Rådet for dyreetikk har tatt opp hold av verpehøner i en uttalelse fra 1996. Rådet mener at det er kvalitative forskjeller mellom bur og løsdrift som gjør at løsdrift må være målet, men peker på at problemer med skadelig hakking i løsdriftsystemene gjør at denne driftsformen i dag ikke kan anbefales uten forbehold.

6.2.8 Høns – slaktekylling

Det benyttes spesialiserte hønseraser til kjøttproduksjon. Hold av slaktekylling har siden januar 2002 vært regulert gjennom forskrift om hold av høns og kalkun.

Fjørfenæringen har laget anbefalinger og KSL-krav og utarbeidet i 2001 en handlingsplan for dyrevelferd. Denne er i hovedsak en konkretisering og rettledning i forhold til regelverket. Systematisk forebyggende helsearbeid vil bli organisert gjennom Helsetjenesten fjørfe, som ble opprettet i 2002.

For omtale av biologi, se 6.2.7.

6.2.8.1 Betydning og produksjon

Slaktekylling er en relativt ny produksjon i Norge og volumet har økt fra år til år. Produksjonen er mer enn fordoblet i løpet av de siste 10 årene. I 2000 ble det produsert ca. 36 mill. slaktekyllinger i Norge, fordelt på 536 besetninger. Besetningene er gjennomgående store, men likevel små sett i forhold til andre land i Europa. Kun 2,5 % av besetningene leverer færre enn 10 000 kyllinger til slakt per år, mens 22 % leverer flere enn 80 000. Gjennomsnittsbesetningen har 11 000 kyllinger i hvert innsett. Hedmark, Østfold og Rogaland har flest produsenter. De tre nordligste fylkene hadde per 2001 ikke produksjon av slaktekylling.

Kyllinger av slakterase vokser langt raskere enn kyllinger av verperase. De når en gjennomsnittlig slaktevekt på 975 gram allerede etter 32 dager.

6.2.8.2 Spesialisering

Det drives ikke norsk avlsarbeid, og avlsdyr importeres fra utlandet. To besetninger holder besteforeldredyr og ca. 70 besetninger holder foreldredyr. Disse produserer daggamle kyllinger som kjøpes av slaktekyllingbesetningene. Begge kjønn benyttes i slaktekyllingproduksjonen.

6.2.8.3 Driftsopplegg

Slaktekylling oppdrettes på strødd gulv i løsdrift, i store haller med flere tusen dyr sammen. Hallene har bare kunstig belysning. De første dagene er lyset på hele døgnet, og det er godt lys (anbefalt 20–40 lux) slik at kyllingene lærer å finne mat og vann. Lysintensiteten i rommet reduseres deretter gradvis, og fra tre ukers alder anbefaler næringen 1–10 lux. Etter de første døgnene benyttes lysprogrammer. Det har ikke vært vanlig å ha sammenhengende lengre mørkeperioder (natt), fordi kyllingene skal kunne spise mesteparten av døgnet for å vokse godt og fordi det etter lengre mørkeperioder blir konkurranse ved matfatet. Det vanligste har vært 0,5–1 time mørke i døgnet. Mye tyder på at noe lengre mørkeperioder gir bedre helse. I den nye forskriften er det krav om en sammenhengende «natt» på seks timer eller to perioder med fire timers mørke per døgn. Næringen frykter at denne bestemmelsen kan gi opphav til panikk (hysteri) i flokken.

Romtemperaturen senkes gradvis fra rundt 30 °C ved innsett til 21 °C.

Kravene til ventilasjonsanlegget er satt til 4 m3 luftskifte per time.

Drikkenipler og fôrtrau, med fri tilgang på mat, finnes spredt over hele området. Disse heves etter hvert som kyllingene vokser for å være i passe høyde.

Forskriften setter krav om at dyretettheten skal ikke overstige 34 kg levende vekt per m2 . Dette er en liten innskjerping av næringens eget veiledende krav til høyeste tetthet, 35 kg/m2 . Den høye tettheten blir imidlertid først aktuell mot slutten av oppdrettsperioden. Regner en at fuglene veier 1,4 kg ved slaktealder, gir dette 24–25 dyr/m2 eller 0,04 m2 /dyr. Europarådet har ikke oppnådd enighet om arealanbefalinger og EU har ikke fastsatt felles regler på området. Sverige har et generelt krav på 20 kg/m2 , men tettheten kan økes til 35 kg/m2 dersom besetningen følger et kontrollprogram og ligger innenfor gitte grenseverdier når det gjelder ulike mål på helsetilstand og miljøforhold.

Avlsdyr holdes i løsdrift eller i store bur. Spesielt under vekstperioden fôres disse fuglene langt lavere enn appetitt, slik at skjelettet kan modnes og få styrke før fuglene blir tunge.

6.2.8.4 Inngrep

På avlshaner av slakterase amputeres tær for å forhindre skader på hønene under naturlig paring. Inngrepet gjøres på kyllinger. Verken dyrevernloven eller forskriften omtaler tåamputasjon spesielt. Inngrepets karakter betinger imidlertid at det utføres av veterinær og under bedøvelse. Næringen arbeider med praktiske løsninger som kan fjerne behovet.

Tvangsmyting er i dag ikke i bruk på avlsdyr.

6.2.8.5 Fysisk helse

Produsenten registrer daglig antall døde kyllinger, og næringen anslår at dødeligheten ligger på ca. 3 % for hele oppdrettstiden på ca. en måned. Det er ikke etablert rutiner for systematisk registrering og rapportering av sjukdomsforekomst i besetningene. Tarmbetennelse (nekrotiserende enteritt) ble et problem etter at næringen innførte et selvpålagt forbud mot antibiotika i fôret. De siste årene har man likevel stort sett fått denne sjukdommen under kontroll.

En svensk undersøkelse fra 2001 fant at kun 1/3 av kyllingene beveget seg normalt ved 30–32 dagers alder. Tilsvarende funn er gjort i flere land. Om fuglene fôres opp til høyere slaktevekt, øker andelen kyllinger med uttalt halthet og fugler som ikke kan gå. Problemene skyldes antakelig den raske veksten, der skjelett og seneapparat ikke utvikles raskt nok til å tåle kroppsvekten. Denne typen undersøkelse er ikke gjennomført i Norge, men vårt dyremateriale er det samme som i resten av Europa.

Sår på brystbeinet kan opptre om fuglene er dårlige til beins og ligger mye. Er underlaget skittent og fuktig forverres tilstanden, og det kan også oppstå etseskader under føttene.

Den raske veksten gir også problemer for sirkulasjonssystemet. Dette fører til opphopning av væske i buken, eventuelt hjertesvikt og død.

På slakteriet kasseres knapt 1 % av slaktekyllingene. Misvekst (små dyr) er viktigste enkeltårsak. Kyllinger som av en eller annen grunn er tilbakesatt i veksten, vil etter hvert kunne få problemer med å nå opp til fôr og vann, og veksten vil ytterligere hemmes.

6.2.8.6 Atferdsrelaterte problemer

Kyllingene oppdrettes uten voksne dyr (hønemor) til stede, men den sosiale strukturen for øvrig er ikke helt ulik det naturlige. Forskning viser at fuglene helst oppholder seg på noenlunde samme sted i huset, sammen med de samme andre kyllingene. Kyllingene slaktes så unge at aggressiv atferd ikke er etablert. Plassforholdene er gode fra starten, men den siste del av oppdrettsperioden vil det være vanskelig for fuglene å forflytte seg normalt. Betydningen av lysprogrammene for velferden er ikke undersøkt.

Foreldredyrene fôres restriktivt, spesielt under vekstperioden. Utenlandske undersøkelser tyder på at hønsene er konstant sultne, og at dette fører til frustrasjon og aggresjon. Dette regnes som et betydelig velferdsproblem. Hanene avreagerer ved å drikke mer, hvilket medfører problemer pga. fuktig strø. Noen oppdrettere begrenser derfor hanenes tilgang på drikkevann. Et mindre konsentrert fôr ville trolig avhjelpe situasjonen.

6.2.8.7 Avl

Som for verpehøns drives avlen av et mindre antall internasjonale avlsselskaper. Økonomisk viktige egenskaper som rask tilvekst, god appetitt og høy fôrutnyttelse har vært vektlagt, ikke hensynet til normal fysiologi og funksjon. Mange av de velferdsproblemer man ser har direkte tilknytning til avlen. Fuglenes voldsomme appetitt og raske vekst resulterer for flertallet i fysiske defekter om de ikke slaktes i tide. Tilsvarende må dyr som skal leve til voksen alder (avlsdyr) fôres restriktivt. Av dyrevelferdsmessige årsaker har avlen derfor vært gjenstand for kritisk oppmerksomhet i lang tid. Næringen samarbeider med øvrige nordiske land for å få en avl som vektlegger friske og robuste dyr, og dette arbeidet har nylig gitt resultater. Bein- og sirkulasjonsproblemer blir i dag tatt hensyn til i avlen av Ross-kyllingen.

6.2.8.8 Transport av slaktekylling

Slaktekylling transporteres som daggamle kyllinger fra klekkeri til produksjonsbesetning, og ved slaktealder til slakteriet. Transport av daggamle slaktekyllinger blir tilsvarende som for daggamle livkyllinger av verpehøns. Slaktekylling som skal til slakt, «plukkes» manuelt. Fuglene gripes i beina og fraktes i knipper, hengende opp ned, til transportkassene.

Det er konstruert maskiner for alternativ, automatisk plukking av slaktekylling. Maskinene beveger seg sakte innover i rommet og trekker fuglene inn på et transportbånd. Undersøkelser tyder på at stressnivået hos kyllingene er lavere enn ved manuell innfanging, og det er færre fysiske skader. Foreløpig er én slik maskin tatt i bruk i Norge.

Under transport er øvre tillatte tetthet 40 kyllinger per m2 , og reglene for transporttid etc. er som for verpehøner. Dødeligheten under transport og oppstalling før slakting ligger på omkring 1,4 . Siden det slaktes mange millioner kyllinger, utgjør dette flere titalls tusen dyr årlig. Det er en rekke eksempler på at maksimaltiden for transport er betydelig overskredet, med langt høyere dødelighet enn det som er normalt ved korte transporter.

6.2.8.9 Slakting av kylling og verpehøns

På slakteriet har hønsene tradisjonelt blitt hengt levende opp etter beina, i en bøyle fra et transportbånd. Båndet fører fuglene til et strømførende vannbad, slik at hodet kommer oppi vannbadet og dyret bedøves. Deretter går båndet forbi en roterende kniv som kutter dyrets hals slik at avblødning inntrer, før det døde dyret havner i ribbemaskinen. Systemet har flere svakheter. For det første er opphenging av levende dyr omstrid. Det er vist at høns har mange smertereseptorer på den skjellkledte delen av beina som settes fast i metallbøylen. Mange kyllinger har dessuten smertefulle tilstander i beina som belastes ekstra ved en slik behandling. For det andre tar det litt tid før fuglene henger rolig opp ned, og urolige fugler kan komme til å løfte hodet slik at de unngår det strømførende badet. Det samme gjelder små individer, som ikke alltid rekker ned til vannbadet. Dyr som ikke er bedøvet kan også unngå den roterende kniven og havne levende i ribbemaskinen. Det skal være plassert en person ved båndet som kontrollerer at alle fugler blir forskriftsmessig bedøvd.

På grunn av disse forholdene har et alternativt bedøvingssystem lenge vært ønsket. Bedøving med CO2 -gass er nå under installasjon ved flere fjørfeslakterier. Fuglene trenger da ikke å håndteres, men kan bedøves i transportkassene. Hvilken gassblanding som er best egnet, behøver utredning.

Boks 6.15 Eksterne innspill

Blant innspillene tar 11 opp hold av slaktekylling. Problemer som tas opp er:

  • Høy dyretetthet.

  • Avl for ekstremt hurtig vekst som resulterer i bl.a. beinproblemer og sirkulasjonsforstyrrelser.

  • Slakting og transport.

Rådet for dyreetikk har tatt opp slaktekylling i en uttalelse fra 1996, og fokuserer der på de samme problemområdene.

6.2.9 Kalkun

Kalkuner holdes for kjøttproduksjon.

Produksjonen er fra 2002 regulert gjennom forskrift om hold av høns og kalkun. Næringen har tidligere utarbeidet egne anbefalinger for produksjon og drift, og det er fastsatt krav i KSL. Det er i 2002 opprettet en helsetjeneste for fjørfe som omfatter kalkun. Denne skal arbeide systematisk med forebyggende helsearbeid.

6.2.9.1 Kort om kalkunens biologi

Kalkunen er en hønsefugl. Den lever vill i Nord-Amerika og har naturlig tilhold i tett skog. Paring foregår etter et «spill» ganske tilsvarende storfugl og orrfugl. Kalkuner forsvarer ikke territorium. Hunnkalkunen er alene om ruging og pass av unger, men vinterstid slår kalkuner seg sammen i større flokker. Kalkunen er dagaktiv og finner sin føde på bakken. Den vagler seg opp om natten. De foredlete tamkalkunene er meget større enn sitt ville opphav, kan ikke pare seg naturlig og har mistet rugelysten.

6.2.9.2 Betydning

Kalkunoppdrett er en relativt ny næring i Norge. Fra 1980 til 2000 ble produksjonen mer enn femdoblet, og i 2000 ble det slaktet nesten 3/4 million kalkuner. Disse ble levert fra 84 besetninger. 65 % av besetningene har mellom 1 000 og 10 000 dyr, mens 6 % av besetningene har over 20 000 dyr og står for nesten 30 % av produksjonen. Tendensen er at besetningsstørrelsen øker.

Østfold fylke har desidert størst produksjon, mens Sørlandet, Vestlandet og Nord-Norge er per 2001 uten kalkunprodusenter.

6.2.9.3 Produksjon og driftsopplegg

Til kjøttproduksjon benyttes begge kjønn. Kyllinger kjøpes inn daggamle fra klekkeriet. Slaktekalkuner holdes i store flokker i løsdrift, vanligvis innendørs. Noen produsenter holder kyllingene i en egen startavdeling, i runde binger, de første ukene. Hanner og hunner holdes vanligvis atskilt, men i samme rom. Hunnkalkunene slaktes ved ca. 11–12 ukers alder og har da en slaktevekt på 4–6 kg. Hannkalkunene fôres, avhengig av markedsbehovet, ofte videre i seks uker og oppnår da en slaktevekt på 10–13 kg («industrikalkun»). Etter at de mindre fuglene er slaktet, får de gjenværende tilgang til hele arealet.

Næringens anbefalte øvre grense for tetthet har vært 35 kg/m2 . Forskriften setter 38 kg/m2 som grense for kalkuner med gjennomsnittlig levendevekt under 7 kg, og 46 kg/m2 dersom fuglene er større. I økologisk produksjon kreves maksimalt tre dyr/m2 innendørs og i tillegg et uteareal på 6 m2 /dyr. Fra 2011 økes kravet til uteareal til 10 m2 /dyr. Også enkelte konvensjonelle gårder holder kalkunene utendørs.

Gulvet er strødd, oftest med kutterflis eller kuttet halm.

Det benyttes kunstig belysning. De første dagene anbefales en lysstyrke på 50–100 lux, slik at kyllingene lett finner mat og vann, mens det fra tre ukers alder anbefales 3–6 lux. Det har vært mest vanlig å bruke en halv time mørke i døgnet, men lysprogrammer med inntil åtte atskilte mørkeperioder i døgnet har vært i bruk. Den nye forskriften krever åtte timer sammenhengende mørke.

Forskriften setter krav til kapasitet på ventilasjonssystemet, med minst 3,4 m3 luft per kg kalkun per time.

De første dagene anbefales 34 °C som ideell temperatur. Temperaturen senkes litt etter litt til omkring 20 °C fra 1,5 måneders alder. Av smittehensyn er det strenge rutiner for reingjøring og desinfeksjon mellom innsett, samt kontroll med besøk og bekjempelse av skadedyr.

6.2.9.4 Inngrep

Det foretas ikke rutinemessige operative inngrep på kalkun. Tvangsmyting (se forklaring under 6.2.6 verpehøner) benyttes unntaksvis på avlsdyr, og igangsettes ved at daglengden reduseres.

6.2.9.5 Fysisk helse

Dødelighet og medisinering skal registreres i besetningene, men det er foreløpig ikke organisert rutiner for innrapportering av andre helsedata. En dødelighet på omkring 5 % regnes som normalt i løpet av oppfôringsperioden. Utenlandske undersøkelser viser at kalkun har lignende helseproblemer som slaktekylling, først og fremst med halthet og sirkulasjonsforstyrrelser. Helseproblemene skyldes den hurtige veksten, som nesten er fordoblet i løpet av de siste 25 år. Verken hjerte-/karsystemet eller skjelett- og seneapparatet utvikles proporsjonalt med kroppsstørrelse og -tyngde.

Det kan være krevende å sette sammen et fôr som tilfredsstiller dyrenes behov under sterk vekst. En periode på 1990-tallet oppsto omfattende problemer med at kalkunenes hud revnet, men dette rettet seg ved å endre sammensetningen i fôret. Skitten fjærdrakt og etseskader under beina kan oppstå om strøet blir fuktig.

6.2.9.6 Atferdsrelaterte problemer

Dyrene går fritt på strø, men har ikke tilgang på vagler. I deler av oppdrettet er plassforholdene gode. Etter hvert som dyrene vokser, blir plassen dårligere. Mot slaktetidspunktet forhindres dyrenes mulighet for fri bevegelse og normal sosial atferd. Hallene mangler skjulesteder, og fryktreaksjoner kan raskt spre seg og resultere i at dyr trampes ned og kveles. Panikkreaksjoner og skadelig hakking regnes som de viktigste atferdsproblemene. Risikoen for hakking reduseres om belysningen er svak. Fuglene holdes derfor vanligvis i halvmørke.

6.2.9.7 Avl

Norge importerer dyr fra utenlandske avlsselskaper og benytter dermed det samme genetiske materialet som Europa for øvrig. Importdyrene blir foreldredyr til slaktekalkunene. Det benyttes kunstig inseminasjon, da fuglene ikke er i stand til å pare seg naturlig.

6.2.9.8 Transport og slakting

Kalkun transporteres som daggamle kyllinger og til slakteri. Dødeligheten ved inntransport til slakteri og oppstalling på slakteri har de siste årene ligget på 0,2–0,6 .

Kalkuner slaktes på slakterier som tar i mot slaktekylling. Kalkuner har vært hengt opp levende etter beina før bedøvelse, på samme måte som høns. Bedøving med gass, der fuglene kan bedøves i transportkassene, er under utredning og installeres nå ved flere fjørfeslakterier (se 6.2.8).

Boks 6.16 Eksterne innspill

Blant innspillene tar to opp hold av kalkun. Problemer som tas opp er:

  • Høy dyretetthet.

  • Avl for ekstremt hurtig vekst som resulterer i bl.a. beinproblemer og sirkulasjonsforstyrrelser, og manglende evne til naturlig paring.

6.2.10 And

Ender holdes kommersielt for produksjon av kjøtt. Ender holdes privat som hobbydyr og verpeender, og holdes for hygge i parkanlegg. Det drives noe oppdrett av stokkand for utsetting (se 6.2.16).

Hold av ender er ikke regulert i egen forskrift under dyrevernloven. Europarådsanbefalingen for hold av and er ikke implementert i norsk regelverk.

6.2.10.1 Kort om biologi hos and

De fleste tamendene stammer fra stokkand. Moskusand stammer fra en sør-amerikansk andeart. Ender er knyttet til vann, de er gode flygere, men beveger seg klosset på land. Ender lever av planter, insekter og andre smådyr. Hannen og hunnen holder sammen i par fra høsten og fram til våren, men hunnen er alene om ruging og ungestell. Andungene er flygedyktige i seks-ukers alderen. I områder der vannet fryser til om vinteren, trekker endene mot åpent vann ved kysten eller sørover.

Tamender kan være meget gode verpere og legger egg hele året slik som høns. Flere raser har ikke lenger rugeinstinktet intakt. Foredlete raser vokser raskt, og tung kroppsvekt medfører at mange raser ikke lenger kan fly.

6.2.10.2 Betydning og produksjon

Det ble slaktet ca. 82 000 ender i 2001. Det meste av produksjonen foregår i Vestfold og Telemark. Antall besetninger er ca. 70, men bare et fåtall av disse driver med ender som næring.

Endene slaktes ca. ni uker gamle, og middel slaktevekt er da 2,4 kg. Endene fôres med kraftfôr. Fôrforbruket er beregnet til tre kg kraftfôr per kg slaktevekt.

6.2.10.3 Driftsform

Kommersielt oppdrett av slakteender drives innendørs på gulv med strø av sagflis eller halm. Fuglene har normalt ikke tilgang til badevann, da det er vanskelig å sikre den hygieniske kvaliteten og å unngå vannsøl som resulterer i et fuktig strø. Anbefalt tetthet er inntil 4,5 ender per m2 .

I Vestfold har flere produsenter gått sammen om en organisert produksjon. Foreldredyr importeres kontinuerlig fra England. Etter karantenering fordeles endene på to foreldredyrbesetninger som leverer egg til et rugeri. Seks produsenter mottar andunger fra rugeriet.

6.2.10.4 Inngrep

Vingestekking i form av klipping av styrefjær for å redusere flygeevnen er noe brukt hos hobby- og prydender. Amputasjon av ytre ledd av vingen, for på permanent basis å oppnå det samme, utføres etter det Landbruksdepartementet kjenner til, ikke i Norge.

Plukking av dun og fjær på levende dyr forekommer ikke i Norge.

6.2.10.5 Fysisk helse

Det finnes ingen samlet statistikk over sjukdomsfrekvenser, men næringen opplyser at dødeligheten er lav og at helsetilstanden generelt er god.

6.2.10.6 Atferdsrelaterte problemer

Et oppdrett uten adgang til svømmevann fratar endene deres viktigste naturlige element. Det finnes ikke undersøkelser om eventuell forekomst av unormal atferd her i landet. Næringen opplyser at uønsket atferd ikke er noe problem.

6.2.10.7 Avl

Avlsarbeidet på slakteender foregår i all hovedsak i utlandet etter at EØS-avtalen åpnet for import av avlsdyr.

6.2.10.8 Transport og slakting

Produksjonen er spesialisert og basert på transport mellom hvert ledd. Mesteparten av produksjonen foregår imidlertid innenfor et begrenset geografisk område. Transport av lengre varighet blir derfor ved import av livdyr og transport av slaktedyr til slakteri i Østfold. En stor produsent har selv hånd om alle ledd etter import, herunder eget gårdsslakteri. Slakteender fraktes i kasser (containere).

Bedøving ved slakting foregår som hos høns.

Boks 6.17 Eksterne innspill

Ingen.

6.2.11 Gås

Gjess holdes primært for kjøttproduksjon, ofte i hobbypregete besetninger. Noen holdes også for pryd og hygge, med egg som biprodukt.

Hold av gjess er ikke regulert i egen forskrift under dyrevernloven. Europarådsanbefalingen for hold av gås er ikke implementert i norsk regelverk.

6.2.11.1 Kort om biologi hos gjess

Våre tamgjess tilhører samme art som grågås. Gjess er knyttet til kyst og vann, men beveger seg også raskt og ubesværet på land, og de er gode flygere. Gjess er rene planteetere. Grågjess etablerer livslange parforhold og har sterke familiebånd, mens tamgåsa er sosialt mer fleksibel. Rugeinstinktet har dessuten blitt svekket. Gjess kan oppnå en meget høy levealder.

6.2.11.2 Betydning og produksjon

Produksjonen av gås er i hovedsak lokalisert til Vestfold og Telemark. Etter at fjørfeslakteriet i Sem i Vestfold sluttet å slakte gjess i 2000 har produksjonen gått ned, og i 2001 ble det kun slaktet ca. 2000 gjess ved slakteri. En del gjess som holdes i hobbybesetninger kommer i tillegg. Slaktegjess slaktes ved 15–16 ukers alder og har da en slaktevekt på ca. 4 kg. Fôrforbruket er beregnet til 6 kg kraftfôr per kg slakt. Gjess for eggproduksjon og avl holdes gjerne i 3–7 år.

6.2.11.3 Driftsform

Gjess holdes helst utendørs på grasdekket beite, og det er normalt ikke tilgang til badevann.

6.2.11.4 Inngrep

Tvangsfôring av ender og gjess, som ledd i produksjon av gåseleverpostei, er ikke tillatt i Norge.

Plukking av dun/fjær av levende dyr for dyner m.m. forekommer ikke.

Vingestekking i form av klipping av styrefjær for å redusere flygeevnen er noe brukt. Amputasjon av ytre ledd av vingen, for på permanent basis å oppnå det samme, er i henhold til dyrevernloven å anse som et inngrep som krever bedøvelse. Så vidt vites, utføres dette ikke i Norge og heller ikke på importdyr.

6.2.11.5 Fysisk helse

Besetningene kontrolleres for salmonella. Det finnes for øvrig ikke noen tilgjengelig sjukdomsstatistikk, men næringen opplyser at dødeligheten er lav og at helsetilstanden er god.

6.2.11.6 Atferdsrelaterte problemer

Det finnes ingen undersøkelser over eventuell forekomst av unormal atferd. Næringen opplyser at det ikke forekommer atferdsmessige problemer.

6.2.11.7 Avl

Avlsarbeidet på slaktegjess er basert på utenlandsk dyremateriale. Det er imidlertid opprettet bevaringsbesetninger for verneverdige tamgåsraser.

6.2.11.8 Transport og slakt

Transport til slakteri foregår i transportkasser.

Bedøving utføres som for ender (se slaktekylling). Gjess i hobbybesetninger slaktes ofte privat.

Boks 6.18 Eksterne innspill

Ingen.

6.2.12 Pelsdyr

Norsk pelsdyroppdrett omfatter artene sølvrev, blårev og mink. I tillegg holdes et lite antall ilder og chinchilla. Det produseres pelsverk også av sau (pelssau) og kanin, som ikke omtales nærmere her. Norsk mink- og reveoppdrett har en historie på omkring 90 år.

Siden 1998 har hold av pelsdyr vært regulert gjennom en egen forskrift. Forskriften er harmonisert med internasjonalt regelverk (Europarådets anbefalinger). Det er gitt en overgangstid fram 1. januar 2009 før alle eksisterende besetninger må være tilpasset forskriftens krav. EUs veterinærkomité har i 2002 utgitt en rapport om dyrevelferd i pelsdyrholdet, som ventes politisk behandlet i nær framtid.

Næringen har utarbeidet en omfattende handlingsplan for dyrevelferd.

6.2.12.1 Kort om pelsdyrartenes biologi

Sølvrev er en fargevariant av rødrev, og blårev tilhører samme art som fjellrev (polarrev). Fjellrev lever i familiegrupper eller par. Familiegruppen består av et par samt beslektede tisper, ofte unger fra tidligere kull. Vanligvis får bare den dominante tispa egne valper, mens de andre hjelper til med å fø opp valpene. Om vinteren når det er knapp tilgang på næring, kan fjellreven streife vidt omkring alene. Rødreven lever vanligvis i par, men kan leve alene eller i familiegrupper. Begge arter føder i hi. De har gjerne flere hi, og benytter disse utenom yngletiden til hvilested. Rødreven har vist seg svært tilpasningsdyktig, både når det gjelder leveområder og matseddel. Fjellreven er derimot en utrydningstruet art i norsk fauna, til tross for at den har vært totalfredet siden 1930. Fjellreven får ofte seks til åtte unger, men det er registrert kull på over 20 valper. Valpedødeligheten i naturen er høy. Rødrevens kull er jevnt over mindre, vanligvis fire til seks unger. Mens vill rødrev normalt er sky, fremstår fjellreven ofte som tillitsfull overfor mennesker.

Villmink er ikke naturlig hjemmehørende i norsk fauna, men nedstammer fra rømt farmmink av amerikansk avstamning. Minken er et meget aktivt og nysgjerrig dyr. Vill mink er solitær (lever alene) og begge kjønn hevder revir. Reviret er knyttet til vassdrag eller kystområder. Mink lever av små pattedyr, fugler og egg, fisk og frosk som den fanger selv. Minken får vanligvis fire til fem unger (inntil 11).

Ilder har en biologi som har flere likhetstrekk med mink. Ilder er i motsetning til mink ikke sterkt knyttet til vann.

Chinchilla er en sør-amerikansk gnager. Intensiv fangst var nær ved å utrydde bestanden på slutten av 1800-tallet. Hunnen er størst, og veier 400–500 gram. De graver huler i bakken. Som et ledd i pelspleien sandbader dyrene jevnlig. Chinchilla kan leve i store kolonier, men særlig hunndyr kan være aggressive mot andre dyr.

6.2.12.2 Genetisk tilpasning til farmforhold

Pelsdyrene har en kort historie som husdyr sammenliknet med arter som sau, storfe og høns. Den genetiske tilpasning har derfor ikke kommet like langt. Domestisering har med dyrets tilpasning til et liv i fangenskap å gjøre. Slik tilpasning kan det oppnå ved genetiske endringer eller ved endringer i utviklingen av individet fra fødsel til voksent stadium, gjerne en kombinasjon av disse to prosesser. Positiv håndtering av røktere slik at dyret blir tammere er en slik utviklingseffekt. Økt genetisk tamhet gjør at en trenger mindre arbeid i oppveksten for å gjøre dyrene så tamme at de ikke opplever frykt når mennesker er i nærheten. Derfor er også domestiseringsgrad en individuell egenskap, ikke en egenskap ved en art eller populasjon. Effekten av seleksjon for en egenskap er imidlertid størst i de første generasjoner, når variasjonen for egenskapen er størst. Mens en arts basale atferdsegenskaper generelt påvirkes lite av seleksjon, påvirkes bl.a. fryktsomhet og aggresjon relativt lett gjennom avl. Ved en sterk vektlegging av tamhet i avlsarbeidet er det mulig å oppnå resultater i løpet av relativt kort tid, noe som bl.a. er vist i russiske forsøk. Forskriften inneholder en bestemmelse om at fryktsomme individer ikke skal benyttes i avl. Næringen oppfordrer oppdretterne til å velge ut tillitsfulle dyr til avl og dessuten bruke tid på positiv kontakt med dyrene. Dette har allerede gitt resultater i form av færre fryktsomme individer i farmene.

6.2.12.3 Betydning og omfang

Norge er en av verdens ledende produsenter av reveskinn med en andel på 10 % av produksjonen på verdensmarkedet, mens produksjonen av minkskinn utgjør 1 %. I 2001 er det registrert 74 000 avlsdyr av mink, 56 000 blårev og 21 000 sølvrev.

Pelsdyroppdrett drives i om lag halvparten av de norske kommunene. Næringen står sterkest i fylkene Hedmark, Oppland, Rogaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag. Oppdrett av rev er i all hovedsak knyttet til distriktene, mens oppdrett av mink er sterkere knyttet til sentrale strøk, der Rogaland står for halvparten av produksjonen. Pelsdyroppdrett drives i hovedsak som tilleggsnæring til skog- eller jordbruk.

Pelsdyrskinn går i første rekke til eksport, og etterspørselen svinger med motetrender og konjunkturer. Økonomien i næringen er nært knyttet til skinnprisene på verdensmarkedet, og inntjeningen varierer langt mer enn i de andre husdyrproduksjonene. Siden pelsdyroppdrettet ble introdusert, har næringen måttet tilpasse seg disse svingningene og har gjennomlevd både oppgang og nedgangstider. Over tid oppgis lønnsomheten og inntjeningsmulighetene å ha vært gode.

Avfall fra næringsmiddelindustrien, slakterier, oppdrettsanlegg og foredlingsanlegg for fisk nyttes som fôr til rev og mink. Disse ressursene utnyttes i dag til få andre formål. Pelsdyrene nyttiggjør seg dessuten kjøttbeinmel, som ikke lenger kan blandes i kraftfôret til matproduserende dyr.

6.2.12.4 Pelsdyrproduksjon i andre land

I dag drives det pelsdyroppdrett i 25 land. Det meste av verdens pelsskinnsproduksjon foregår i Europa. EU-landene står for 67 % av verdens minkskinnproduksjon og 70 % av reveskinnproduksjonen. De største minkskinnprodusentene i verden var i 2001 Danmark, Russland, Nederland, USA, Finland og Sverige. De største reveskinnprodusentene i verden er Finland, Kina, Norge, Russland og Polen.

Pelsdyroppdrett har vært gjenstand for kritisk oppmerksomhet, både her i landet og internasjonalt. I dag finnes det forbud mot pelsdyroppdrett i Storbritannia, samt i noen delstater i Østerrike. Disse landene hadde en produksjon av beskjedent omfang. I Nederland og Sverige ble det på 1990-tallet lagt sterke føringer på reveholdet. Antall revegårder er i disse to landene redusert fra 20 til 8. Italia og Sveits har vedtatt strenge retningslinjer for hold av mink og rev.

6.2.12.5 Næringens handlingsplan for dyrevelferd

Næringen har de senere år satt som mål å forbedre oppdrettsforholdene og har utarbeidet en omfattende handlingsplan for dyrevelferd. Kvalitetssystemet omfatter mellom annet årlig inspeksjon av 25 % av pelsdyrgårdene, og både veterinærer og andre fagpersoner er tilknyttet dette arbeidet. Opplegget gir næringen en oversikt over driften i norsk pelsdyroppdrett og er et veilednings- og forbedringsverktøy. Norsk pelsdyrnæring var den første som startet med et slikt system for kvalitetssikring.

6.2.12.6 Produksjon

Pelsproduksjon er basert på årets valper. Store kull og livskraftige valper er derfor viktig for økonomien, i tillegg til pelskvalitet. Valpene går sammen med mora til de er ca. åtte uker gamle. Pelsdyrkontrollen, som omfatter 25 % av besetningene, registrerer fruktbarhet og produksjonsresultater i medlemsbesetningene. Fruktbarhet hos mink varierer med fargetype, men vanligvis er kullstørrelsen fem til syv valper. Vanlig kullstørrelse for blårev er oppgitt å være ca. åtte til 11, for sølvrev tre til syv og for artskrysninger åtte til ni. Tallene er imidlertid beheftet med usikkerhet, fordi opptelling ofte finner sted to til tre dager etter fødsel, og det er vanlig at tispa eter døde valper. Undersøkelser indikerer at 70 % av valpetapet skjer disse første døgnene. Omkring 10 % av alle para pelsdyrtisper er «tomme», det vil si føder ikke valper. Produksjonsresultatet oppgis gjerne som antall valper ved tre ukers alder per para tispe. De siste tre-fire årene har dette ligget på ca. fem for mink, seks for blårev og 3,5 for sølvrev.

6.2.12.7 Oppstallingsforhold og stell

Pelsdyrproduksjon foregår i dag i bur. Tidligere ble rev holdt i løpegårder, men problemer med parasitter, sjukdomssmitte, reproduksjon og skitten pels førte til at driftsformen ble avviklet. Mens nye farmer må bygges og drives etter forskriftens krav, er det gitt en overgangstid fram til 2009 før alle eksisterende besetninger skal ha tilpasset seg regelverket. Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) har beregnet at kostnadene i forbindelse med ombygging beløper seg til 150 mill. kroner for mink og 580 mill. kroner for rev.

Bur – utforming

En pelsdyrfarm består typisk av utendørs burrekker som er hevet over bakken, og et tak som skjermer for nedbør, vind og sol. To burrekker har gjerne felles tak og en midtgang der det fôres fra, og der dyrene eventuelt kan tas ut av buret. Buret har netting i gulv, vegger og tak. Burets lokalklima varierer med været på stedet. I en periode ble det bygget innendørs buranlegg, men utfordringer med inneklima og merkostnadene ved slike anlegg har gjort at utbredelsen er beskjeden.

Forskriftens bestemmelser er like for hold av sølvrev og blårev. Burets gulvareal skal innen utgangen av år 2008 være minst 0,8 m2 for voksne enslige dyr og minst 2 m2 for tispe med valper. Avvente valper skal ha et areal på minst 1,2 m2 , med et tillegg på 0,5 m2 for hvert dyr ut over to. I år 2000 hadde 44 % av revefarmene minst halvparten av burene i henhold til de kommende arealkravene. Revebur skal ha en kasse eller annen innretning hvor dyret kan søke skjul. En vinklet levegg er i denne sammenhengen regnet som skjul. Redekassen for drektige og diegivende tisper skal ha tette vegger og tett bunn, og ved behov være isolert. Redekasser med tunnelaktig inngang og flere rom foretrekkes av dyrene, og for sølvrev er det krav om todelt kasse. Andre typer kasser skal ha tette vegger, men tak og gulv kan være av netting. Buret skal ha egen liggehylle dersom ikke taket av kassen kan tjene som liggeplass. I 2000 hadde 11 % av revefarmene kasser eller liggehyller til alle eller noen av dyrene. Flere atferdsstudier konkluderer med at tilgang på kasse er meget viktig for velferden, selv om det varierer hvor mye kassen brukes.

Liggehyllen kan ha nettingbunn. Dette letter renholdet, i det rev legger fra seg avføring utover hele burarealet, også på liggehyllene. Finske forsøk har vist at selv om rev foretrekker hyller med tregulv, foretrekker de likevel netting dersom treverket er vått. Pelsens isolerende egenskaper er bedre om dyret ligger på netting enn tett golv. Undersøkelser viser at rev som er oppdrettet på nettinggulv, ikke viser preferanse for tett golv om de får valget som voksne. Er de derimot oppvokst på tett golv, foretrekker de tett golv senere. Små revevalper har problemer med å bevege seg fritt på grov netting. Det er ikke krav til mindre maskevidde i bunnettingen i bur med revevalper, slik det er for minkvalper.

Den svenske forskriften om hold av rev setter krav om at alle dyr skal ha mulighet for å grave, hvilket innebærer at dyrene må ha kontakt med bakken.

Voksen mink (og ilder) holdes enkeltvis, avvente valper vanligvis to og to. I nye anlegg skal minkbur måle minst 30x90 cm og ha en høyde på 45 cm. I følge registreringer i forbindelse med næringens kvalitetssikringsarbeid (år 2000) hadde 40 % av minkfarmene minst halvparten av burene i tråd med de kommende arealkravene. Mink skal ha permanent tilgang på en redekasse. I yngletiden og om vinteren skal kassen være foret med et redemateriale, oftest sagflis eller halm. Når det er valper i buret, skal det legges inn finmasket netting på gulvet.

Bur for mink og rev skal ha gjenstander som kan stimulere dyrene til å gnage, utforske og leke. Dette kan være kjøttbein, trepinner eller kålrot. I 2000 hadde henholdsvis 51 og 68 % av reve- og minkfarmene aktivitetsobjekter i de fleste burene.

Det er ikke krav om at avvente valper skal holdes i grupper, og voksne dyr oppstalles normalt enkeltvis. Det gjøres imidlertid forsøk med oppstalling i grupper. For valper er gevinsten at de får mulighet for sosial lek. En velferds- og produksjonsmessig ulempe kan være slåssing og bittskader. For voksne individer er det mange hensyn å ta for å unngå negative effekter, og det synes som gruppehold kun er mulig utenom avlssesongen. I pelsdyrnæringens handlingsplan 2001 –2005 satses det på å bedre oppstallingsmiljøet, gjennom å videreutvikle mer stimulerende burmiljø, og gi dyrene en økning i tilgjengelig burareal og lage driftssystemer som gir mulighet for sosiale grupperinger.

6.2.12.8 Fôr og vann

Pelsdyr skal fôres daglig. Noen pelsdyr kan ha en tendens til å bli feite, som igjen kan være negativt for fruktbarheten. Restriktiv fôring er derfor ikke uvanlig i perioder, spesielt hos minktisper.

Diegivende tisper og valper under fire måneder skal ha fri tilgang til drikkevann, andre dyr skal kunne drikke to ganger i døgnet. Vannforsyningen kan være et kritisk punkt i områder med lange kuldeperioder. Undersøkelser tyder på at noen dyr får for lite væske. Om vinteren fryser ofte det tildelte vannet raskt, og vannet blir utilgjengelig. I næringens handlingsplan er det satt som mål at større pelsdyrgårder skal ha frostsikre vanningssystemer. I dag installerer stadig flere pelsdyrgårder frostsikre anlegg og ca. 10 % av landets pelsdyrgårder har slike anlegg. I forskrift om hold av pelsdyr settes det ikke krav om frostsikkert vannanlegg.

6.2.12.9 Håndtering

Pelsdyr håndteres bl.a. i forbindelse med brunstkontroll, paring eller inseminasjon, eventuell sjukdomsbehandling, utstillinger, bytte av bur og ved avliving. Håndteringen i forbindelse med livdyrutstillinger utgjør kanskje den største stressbelastningen, men angår få dyr. Dyret kommer i et fremmed miljø, påføres en snuteklemme for å hindre bitt, og strekkes ut på et bord mens pelsen blir kjent på og vurdert av dommerne. Næringen arbeider gjennom sin handlingsplan for å forbedre dyrenes velferd på dagens livdyrutstillinger. Brunstkontroll er hyppigste årsak til håndtering, gjennomsnittlig fem ganger per revetispe per år. De fleste oppdrettere (80 %) benytter et måleapparat ved brunstkontroll. Brunstmåleren føres inn i skjeden og nødvendiggjør god fiksering av reven.

Det er krav om at håndtering skal skje skånsomt, og at dyrene ikke skal løftes eller bæres etter halen. Det er tillatt å bruke nakketang ved innfanging og fiksering av rev. Tangen som er ca. 60 cm lang, former en ring som sluttes rundt revens hals. Reven kan skade tennene om den biter i tanga. Risikoen reduseres dersom tangen gummieres eller polstres. Av næringens kvalitetssystem går det fram at 60 % av tengene er uten slik beskyttelse. Alle nye tenger som selges i dag er imidlertid gummierte. Ved jevnlig og rolig håndtering av dyr fra de er små, gjerne med tildeling av godbiter, er det vist at man stort sett får dyr som kan håndteres uten bruk av tang. Ved håndtering av mink benyttes gjerne hansker.

6.2.12.10 Inngrep

Pelsdyr utsettes ikke for rutinemessige inngrep. Bruk av hormonet melatonin for å fremskynde utvikling av vinterpels, er ikke tillatt i Norge.

6.2.12.11 Fysisk helse

Norge har svært få alvorlige smittsomme pelsdyrsjukdommer, og den fysiske helsetilstanden i pelsdyrfarmer er generelt meget god. Det foretas ikke lenger rutinemessige vaksinasjoner av rev, mens mink vaksineres mot fôrforgiftningen botulisme. Utenom pålegg om innrapportering av bestemte smittsomme sjukdommer finnes det imidlertid ikke noen organisert sjukdomsrapportering, og ikke alle oppdrettere bruker veterinær til sjuke dyr. Ved gjennomgang av farmene i forbindelse med kvalitetssikringsarbeidet ble det observert helseavvik hos 1 % av revene, hvorav underbitt utgjorde halvparten og øyekatarr 1/4 av anmerkningene. Næringen ønsker å innføre helsekort for å registrere sjukdom og sjukdomsforebyggende arbeid i den enkelte besetning.

Valpedødeligheten antas å være betydelig, spesielt hos rev. I og med at rutinene for opptelling av valper etter fødselen varierer mye og døde valper gjerne blir fortært av tispa, er det vanskelig å få sikre tall for tidlig valpedød. Fra første opptelling fram til tre ukers alder er registrert dødelighet ca. 12 % for mink, 22 % for blårev og 15 % for sølvrev. Dødeligheten senere, fram til avliving, oppgis å være lav. For voksne dyr har man ikke registreringer for dødelighet.

Tannskader hos rev er ikke uvanlig og skyldes ofte at reven har bitt kraftig i innfangingstangen.

Av sjukdomsfremkallende parasitter er øremidd mest utbredt. Næringens kvalitetssikringssystem anbefaler regelmessig parasittforebygging i pelsdyrgården, og 85 % av revefarmene har behandlet dyrene i løpet av de siste to år. Ofte behandles besetningen med et parasittmiddel som tar både innvendige og utvendige snyltere.

Fôringsbetingede sjukdommer har mindre betydning enn tidligere. De fleste anlegg benytter ferdig fôr fra fôrkjøkken som er underlagt offentlig regelverk og tilsyn.

I 5 % av minkfarmene er det dyr som er smittet med virussjukdommen plasmacytose. Sjukdommen er den mest tapsbringende sjukdommen hos mink. Enkelte lyse fargemutanter er særlig mottakelige. Sjukdommen kan ikke behandles, men forsøkes sanert ved at smittede dyr avlives. De fleste farmene tester dyrene årlig ved innsending av prøver til næringens laboratorium.

Den hvite pelsfargen hos hedlundminken er genetisk koblet til døvhet.

Dette indikerer at sjukdomsproblemene er beskjedne.

Tabell 6.2 I 2001 mottok Veterinærinstituttet følgende dyr/prøver for diagnostikk:

Dyreart Mink Blårev Sølvrev
Antall dyr/prøver 87 33 20
Herav infeksjoner 18 13 6
og andre sjukdommer 24 6 5

6.2.12.12 Atferdsrelaterte problemer

Oppdrettstilværelsen fratar pelsdyrene muligheten for å utfolde naturlig atferd som jakt og vandringer, og mink gis ikke tilgang til vann for å svømme. Muligheten for å opprette normale sosiale relasjoner er meget begrenset i dagens driftsformer. Hos valper er muligheten til lekeatferd avhengig av at de holdes flere sammen, at det er nok plass og at gulvnettingen ikke er for grovmasket.

At tispa dreper egne valper regnes som en betydelig årsak til valpedødeligheten hos sølvrev. Tidligere undersøkelser indikerte at inntil 30 % av de fødte valpene ble drept. Nyere undersøkelser viser at en del av disse valpene sannsynligvis er dødfødte. Valpedrap er en atferd som er kjent i naturen. Der rammes først og fremst valper født av underordnete tisper i en gruppe når ressurstilgangen er knapp. Videre er det vist at tisper som biter og dreper valpene sine oftest er defensive tisper med lav sosial status, og at risikoen øker dersom det er oppstallet offensive tisper i naboburene.

Opptreden av stereotype atferdsforstyrrelser er ikke uvanlig hos mink, spesielt i tiden før fôring. Restriktiv fôring øker frekvensen, mens den knapt forekommer hos diegivende tisper, valper og ungdyr. I en dansk undersøkelse er stereotyp atferd påvist i gjennomsnittlig 3 % av observasjonstiden, i andre utenlandske undersøkelser er forekomst av stereotyp atferd rapportert å være vesentlig høyere, opp til 49 % som gjennomsnitt over de siste syv timer før fôring. Tilsvarende studier er ikke gjennomført i Norge. Biting på egen pels og hale forekommer, men synes å være langt mindre utbredt enn i andre land. Ved helsegjennomgangen i norske minkfarmer ble det gjort anmerkning på 0,18 % av dyrene, og pelsgnag var viktigste årsak med 0,13 %. Både arv og miljøfaktorer (lite mat, lite strø, dårlig plass) har betydning for atferden.

Mens mink gjerne virker interessert og nysgjerrig overfor besøkende i en pelsdyrgård, er reven mer forsiktig og kan lettere vise frykt. Hos sølvrev kan man se stereotyp fluktatferd, der reven stiller seg loddrett, med bakparten opp, i et hjørne av buret, eller hopper raskt fram og tilbake. Blåreven viser oftere passiv atferd i stressituasjoner, eller den knurrer og har urolig øyeaktivitet. Ved gjennomgangen av farmene i 2000 ble det observert panikkreaksjoner eller utpreget uro hos 0,8 % av sølvrevene og 0,01 % av blårevene. Næringen arbeider for å redusere fryktnivået hos pelsdyrene, både gjennom avlstiltak og ved å stimulere oppdretterne til å bruke tid på positiv kontakt med dyrene. Tisper som ikke er fryktsomme, synes å ha gjennomgående bedre reproduksjonsresultater.

6.2.12.13 Avl

Pelsdyrene er blitt vesentlig større de siste 30 år. Dette skyldes i all hovedsak en bevisst seleksjon for store skinn, som er best betalt. I Finland er det avlet fram en ekstra stor rev, men den har visse fysiske problemer. På en del av disse dyrene finner en skjevstillinger (rotasjoner) i frambeina. Vektbelastningen alene kan gjøre dyrene til «sålegjengere». Slik finsk blårev er også importert til Norge.

I årenes løp har det oppstått og blitt tatt vare på en rekke fargemutanter, både hos mink og rev.

Naturlig paring er utbredt i pelsdyravlen ved at all mink og ca. 50 % av revetispene pares naturlig. Inseminasjon av rev startet tidlig på 80-tallet og er en forutsetning for å få fram artskrysninger mellom sølv- og blårev. Det arrangeres utstillinger med levende dyr for å bedømme pelskvalitet, og gode hanner kan gjennom semin brukes til mange tisper på flere farmer. Avlsarbeidet drives likevel i det vesentlige på den enkelte farm. Pelsdyralslaget har for tiden ingen sentral registrering av sjukdom, som kan benyttes i avlen.

6.2.12.14 Transport av pelsdyr

Pelsdyr transporteres sjelden, de fleste dyr aldri. Transport forekommer i forbindelse med livdyrutstilling og kunstig inseminasjon på stasjon utenfor farmområdet. I følge transportforskriften skal transportbur til rev på inntil 10 kg levende vekt være 0,45 x 0,45 m med en høyde på 0,5 m og til mink og ilder på inntil 3 kg 0,18 x 0,55 m med en høyde på 0,18 m.

6.2.12.15 Avliving

Årets valper pelses når vinterpelsen er ferdig utviklet på senhøsten. Avlivingen foregår på farmen. Rev avlives med elektrisk strøm som føres gjennom dyret via en metallsonde i munn og endetarm. Mink avlives i de aller fleste pelsdyrgårder med CO2 -gass. Ellers bedøves minken med strøm med påfølgende knekking av nakken. Det er ofte de minste pelsdyrgårdene som benytter denne avlivingsmetoden.

EUs vitenskapskomité tilrår økt forskningsinnsats på å finne bedre avlivingsmetoder.

Boks 6.19 Eksterne innspill

Blant de skriftlige innspillene tar 78 opp oppdrett av pelsdyr.

  • Dyrevernorganisasjoner og flertallet av innsendere fra Statens dyrehelsetilsyns etater og dyrevernnemnder mener at pelsdyroppdrett bør avvikles eller at driftsformen må endres.

  • Representanter fra næringen og flere av innspillene fra dyrevernnemnder og distriktsveterinærer mener at burdrift er akseptabelt og at velferden ikke er dårligere enn hos andre husdyr.

Rådet for dyreetikk har avgitt en uttalelse om pelsdyroppdrett (1994) der det ble konkludert med at dagens driftsform ikke kan forsvares ut fra hensynet til dyrene og derfor bør avvikles.

6.2.13 Struts

Strutseholdet omfatter artene afrikansk struts og emu. Struts holdes for produksjon av kjøtt, olje og skinn.

Oppdrett og hold av struts er regulert gjennom en egen forskrift fra 1998. Næringen har utarbeidet en strategisk plan for 1997–2007 som omfatter helse og dyrevelferd.

6.2.13.1 Kort om strutsens biologi

Den afrikanske strutsen kan bli 2,5 m høy og veie 150 kg. I vill tilstand lever de sammen i store flokker på savanner i halvørkenstrøk. Struts kan ikke fly, men løper svært raskt. De kan tilbakelegge mer enn 20 km daglig. I hekketiden er strutsen territoriell og lever i små flokker bestående av en hann og en til fire hunner. Hunnene legger egg i et felles rede, men eggene ruges av hannen og den av hunnene med høyest rang. Ungene går i følge med og forsvares av de voksne til ca. ni måneders alder.

Struts har behov for å ha visuell kontroll over sine omgivelser og kontakt med andre fugler. Strutsen er en planteeter, men kyllinger spiser også insekter og mark. Struts har en for oss fremmedartet atferd, og oppdretterne har måttet tilegne seg kunnskap om fuglens atferd og signaler. Strutsen kan sparke kraftig, og særlig i brunsttiden er hannen potensielt farlig for mennesker. Atferden regnes likevel som forutsigbar, slik at det er relativt lett å ta forholdsregler.

Emu er en mindre, australsk strutseart. Emu har fått mindre utbredelse enn afrikansk struts.

6.2.13.2 Domestisering

Det har vært drevet oppdrett på struts i Afrika i noe mer enn 100 år. De siste 10–15 årene har strutseoppdrettet spredt seg til alle kontinenter. Struts er kjønnsmoden først i to til fire års alder, men de lever lenge og kan trolig være fruktbare inntil 40 års alder. Perioden som husdyr har vart kun få generasjoner, og struts kan således ikke kalles en domestisert art.

6.2.13.3 Betydning og produksjon

De første struts for bruk i landbruksnæring ble importert til Norge i 1995. I årene 1996–2001 ble det importert 381 dyr. Før 1995 fantes struts bare i dyreparker og sirkus i Norge. Det fantes i 2001 omkring 70 besetninger, med gjennomsnittlig ni avlsdyr hver.

Næringen sliter i dag økonomisk, bl.a. på grunn av tollfri import av strutsekjøtt fra Afrika (MUL-land). Selve slakteprosessen er dessuten svært kostbar.

I følge data fra 1998 legger hver hunn gjennomsnittlig 30 egg i året, som resulterer i 10 kyllinger. En femtedel av eggene er ikke befruktet, og klekkeprosenten for befruktede egg er ca. 60 %. På grunn av stor etterspørsel etter livdyr de første årene ble det slaktet få dyr. Strutsen slaktes ved 10–12 måneders alder når den veier ca. 100 kg (slaktevekt 55–60 kg). Slaktet gir inntil 35–40 kg rent kjøtt. Det utvinnes olje fra underhudsfettet på dyret, som benyttes i hudkremer. Feilfrie skinn har stor verdi, mens fjærene i dag har liten økonomisk betydning.

6.2.13.4 Driftsformer og stell

Forskriften setter detaljerte og generelt strenge krav for hold av de ulike strutsearter. Struts skal holdes i grupper og kun i løsdrift. Det skal være adgang til store utendørs luftegårder. Forskriften setter dessuten krav om driftsplan og kompetanse hos eier. Mangel på kunnskap har vært et problem i startfasen, både hos oppdrettere og veterinærer.

Avlsdyr holdes i grupper på tre, bestående av en hann og to hunner. En slik avlstrio av afrikansk struts skal ha 30 m2 binge inne og et uteareal på 2 000 m2 . Eggene ruges ut i rugemaskin, og kyllingene holdes sammen i grupper på inntil 40 dyr. Fra tre måneders alder skal fuglene ha adgang til utendørs arealer. Ungfugler skal ha 2–5 m2 hver inne og 200 m2 hver ute, totalt minst 1 000 m2 .

Struts fôres med grovfôr og kraftfôr. Det er mulig å bruke vesentlig grovfôr.

6.2.13.5 Fysisk helse

Det har vært forsøkt å få i gang en organisert strutsekontroll for å registrere sjukdom, men oppslutningen om denne har vært liten. Dødeligheten for kyllinger etter klekking, beregnet ut fra tall fra 1998, lå i snitt på 30 % fram til tre måneders alder. Variasjonen mellom besetningene var imidlertid stor, og de beste ligger ned mot 10 % dødelighet. Infeksjoner, beinlidelser, forstoppelse («innpakning») og ulykker er oppgitt å være viktige dødsårsaker. Stress antas å være en medvirkende årsak. Miljøfaktorer synes å ha stor betydning, og forbedringer av miljøet har i mange tilfelle redusert dødeligheten vesentlig. Rikelig mosjon regnes som nødvendig for normal skjelettutvikling hos kyllingene. Struts kan være utsatt for skader. Fuglene reagerer raskt og løper fort om de blir skremt. Blant annet er de sensible for lydinntrykk. Strutsen har en tendens til å ete alle gjenstander, også glass, spiker og lignende, og miljøet må sjekkes for farlige fremmedlegemer. Struts søker vanligvis ikke selv ly i dårlig vær, den legger seg ned. Dersom fuglene fôres inne, vil de oftest ha huset som base og derfor gå inn av seg selv.

6.2.13.6 Atferdsrelaterte problemer

Som nevnt over, har mange av de fysiske problemene som kan oppstå, sitt grunnlag i fuglenes atferd. Strutsenes «dans» er tolket som stressreaksjon når de ikke har visuell kontroll over sine omgivelser eller må orientere seg på nytt. Store vinduer mot utearealene kan forebygge dette.

Fjærplukking, det vil si at en fugl napper fjær av andre individer, kan være et tegn på mangler i miljøet. Fjærplukkingsatferden etableres trolig i kyllingstadiet. Fugler som først har begynt å plukke fjær, fortsetter gjerne.

6.2.13.7 Avl

Et systematisk avlsarbeid har vist seg vanskelig i startfasen, bl.a. fordi mange av de importerte dyrene mangler papirer om alder og opphav. Det har også vært variabel tilslutning til avlsopplegget fra oppdretternes side.

6.2.13.8 Transport av struts

Transportforskriften gir spesifikke bestemmelser for struts. Transport av struts er ikke uproblematisk. Struts lar seg lett stresse opp i uvante situasjoner og nytt miljø, og det har forekommet dødsfall. Fordi det er få slakterier som tar imot struts, kan transportene bli lange for enkelte besetninger. Løsninger der dyrene kan slaktes på gården er derfor aktuelt.

6.2.13.9 Slakting

Holdforskriften tillater at struts bedøves og avlives på gården dersom spesialutstyrt slakteri ikke er tilgjengelig. Struts er ikke spesielt omtalt i forskrift om dyrevern i slakterier. Enkelte slakterier med slaktelinje for storfe er godkjent for å slakte struts. Det benyttes elektrisk strøm eller boltepistol ved bedøving.

Boks 6.20 Eksterne innspill

Hold av struts er tatt opp av tre innsendere.

  • Transport og slakting av struts er problematisk.

  • Bekymring for dyrevelferd ved sviktende økonomi.

Rådet for dyreetikk har tatt opp hold av struts i en uttalelse fra 1996. Rådet uttrykte en generell skepsis til oppdrett på nye arter, men konkluderte likevel med at det, under visse forutsetninger, er grunnlag for at strutseoppdrett kan drives på en dyrevernmessig akseptabel måte i Norge.

6.2.14 Lama

Lama er en ny art i norsk landbruk. De første importene, lama i dyreparker ikke medregnet, fant sted i 1998.

Det er ikke utarbeidet noe spesielt regelverk for hold av lama.

6.2.14.1 Kort om biologi hos lama

Lama tilhører kameldyrene og stammer opprinnelig fra fjellområder i Sør-Amerika. I Norge brukes lama både som betegnelse på arten lama og som en fellesbetegnelse på de fire artene/underartene lama, alpakka, vikunja og guanako. De to førstnevnte artene er domestiserte. Voksen lama veier 120–250 kg, alpakka det halve. Lama tygger drøv, men fordøyelsessystemet skiller seg mye fra «vanlige» drøvtyggere (ruminanter). Avføring og urin avsettes i felles dynger. Reproduksjonsfysiologien er særegen og likner ikke noen av våre andre husdyr. Hoppene får ett føll årlig, og drektighetstiden er vel 11 måneder. Lama er territoriehevdende flokkdyr med en sosial organisering som minner om den man finner hos hest (haremsflokk). Dyrene løper meget raskt, og de kan sparke med både fram- og bakbein. Det er oppgitt i litteraturen at lama har behov for å kunne rulle seg i sand eller jord, og at de i varmt vær oppsøker vann for å avkjøle seg. Dyrene kommuniserer med kroppspråk, herunder holdning på ører og hale, samt lyd og lukt. Spytting brukes dersom mildere advarsler ikke respekteres. Lamaens kroppsspråk er rimelig lett å tolke for mennesker som har erfaring med arten.

6.2.14.2 Betydning og bruk

I Norge er lama innført som en ny nisje i landbruket. Det ble importert lama i 1998 og 2000, til sammen 120 dyr. I 2001 ble antallet lama anslått til vel 150 dyr. Lamahold har i dag svært begrenset økonomisk betydning. Det er imidlertid stor etterspørsel etter livdyr og antallet er økende. Tanken er å bruke dyrene til produksjon av kjøtt og ull (alpakka) og med et mulig potensial som vokterdyr for sau. I bl.a. USA er lama noe brukt som vokter for sau og skal ha effekt mot coyote og løshunder. På den annen side benyttes vokterhunder noen steder for å beskytte lama mot rovdyr. I USA er lama blitt et populært familiedyr. Lama kan brukes som kløv- og ridedyr.

6.2.14.3 Hold og stell

Lama holdes omtrent som sau, i løsdrift med tilgang til uteområder. Lama regnes som nøysomme dyr, men behøver grovfôr av god kvalitet. Lama ser ikke ut til å ha evnen til å ete snø eller slå hull på islag på vann, og har behov for frostfritt drikkevann. I Andesfjellene, der lamaen kommer fra, forekommer ekstrem kulde sjelden og dagene er forholdsvis varme selv om vinteren. I norsk vinterkulde går fôrbehovet opp, og det anbefales å gi i alle fall føll og ungdyr tilskudd med kraftfôr. Hoppa anbefales paret første gang ved 1 års alder.

Siden lama er en ny art som husdyr i Norge, er kunnskapsnivået hos både eiere og veterinærer gjennomgående lavt.

6.2.14.4 Fysisk helse

Det er liten kunnskap om aktuelle sjukdommer under norske forhold, men det finnes omfattende litteratur fra nordamerikanske forhold.

6.2.14.5 Atferdsrelaterte problemer

Det er ikke tilgjengelig data om forekomst av avvikende atferd under norske driftsforhold.

6.2.14.6 Avl

Med et begrenset antall dyr har det foreløpig ikke vært mulig å drive noe videre seleksjon. For en del av importdyrene foreligger begrenset med informasjon om avstamning etc. Det vil bli registrert egenskaper av økonomisk betydning, med tanke på å etablere en organisert avl.

6.2.14.7 Transport, slakting/avliving

Lama transporteres best på hestehenger eller annet transportmiddel med tilstrekkelig høyde.

Det har ennå ikke vært aktuelt å etablere et apparat for slakting av lama i forbindelse med kjøttproduksjon.

Boks 6.21 Eksterne innspill

Ingen av bidragsyterne har innspill som omtaler lama spesielt. Flere tar opp generelle problemstillinger ved hold av nye arter.

6.2.15 Oppdrettsvilt – hjort

Siden 1984 har det vært drevet hjorteoppdrett i Norge med tanke på kjøttproduksjon. Hjorteoppdrett er i dag regulert i «Forskrift 15. februar 1999 om hold av vilt i fangenskap, oppdrett av vilt i innhegnet område, og om jakt på oppdrettet utsatt vilt» fastsatt av Direktoratet for naturforvaltning. Under dyrevernloven finnes ingen forskrift som regulerer hold av hjort.

6.2.15.1 Kort om hjortens biologi

Norsk oppdrettshjort stammer fra innfanget, norsk hjort. Det finnes også dåhjort som er etterkommere etter import for mange år siden. Hjort er generelt fryktsomme dyr, men regnes som lette å få tamme. Hinden, hunnhjorten, lever i naturen i en gruppe av beslektede hunner, og disse kan slå seg sammen i større flokker. Bukkene lever mesteparten av året alene eller to-tre sammen. I brunsttiden om høsten dannes haremsflokker. Hjortekalven trykker, det vil si ligger i ro i stedet for å følge mora mens denne beiter, den første leveuken. Hjorten har spredt seg øst- og nordover fra Vestlandet i løpet av de siste tiårene.

6.2.15.2 Betydning og produksjon

Per 12. desember 2001 var det registrert 31 norske besetninger med hjort, derav ni med dåhjort og tre besetninger med begge arter. Til sammen holdes vel 1000 hjort og vel 300 dåhjort, derav ca. halvparten hunndyr over to år. Gjennomsnittlig besetningsstørrelse var 15 produktive hinder av hjort og 12 av dåhjort. De fleste oppdrettere er fortsatt i ferd med å bygge opp besetningene, og planlagt besetningsstørrelse er i gjennomsnitt 40–50 avlsdyr. Det er stor interesse for hjorteoppdrett, og det er først og fremst mangelen på livdyr som har bremset veksten i næringen.

Hjort får én kalv i året. Hinden kalver første gang før den er ett år gammel og kan være fruktbar opp i 16–17 års alder. Vanlig slaktealder er 16 måneder. Gjennomsnittlig slaktevekt er da 54 kg for hjort og 28 kg for dåhjort. I 2000 ble det slaktet 127 dyr. Det har vært stor etterspørsel etter livdyr innenlands. Den gunstige helsesituasjonen i Norge åpner dessuten for et potensial i framtidig eksport av livdyr.

6.2.15.3 Hold og stell

Hjort holdes inngjerdet i store hegn. Hegnet skal være rømningssikkert og ha et 1,9 m høyt yttergjerde. I 1997 hadde hver farm gjennomsnittlig 200 dekar hegn. Til sammen var det registrert 3335 dekar til totalt 529 hjort, hvilket ga et gjennomsnittlig areal på nesten seks dekar per dyr, men med betydelig variasjon mellom farmene. For dåhjort lå gjennomsnittet på 4,5 dekar. Det er antatt at dyretettheten har gått noe opp siden 1997, men er likevel langt lavere enn for utenlandsk hjorteoppdrett.

Arealet i det innhegnete området skal ha en variert sammensetning av beitemark og områder med skjul og ly for dyrene. Avhengig av størrelsen og kvaliteten på det naturlig beitet, fôres dyrene med høy og silo. Det gis vanligvis kraftfôr i paringstida, før kalving og under laktasjonen. Ungdyr kan også få tilskudd. Kraftfôr, epler, rotgrønnsaker og bakervarer gis dessuten som ledd i temmingen eller sosialiseringen av dyrene.

Alle dyr skal være merket.

6.2.15.4 Fysisk helse

Farmene har plikt til å notere dødelighet, sjukdomsforekomst og eventuell veterinærbehandling, men det foreligger ikke noe felles registreringssystem for dette. Registrert kalvedødelighet, inkludert dødfødte, var 7 % for hjort og 0 for dåhjort i 2001. Tuberkulose, som er et stort problem på oppdrettshjort i utlandet, er ikke påvist i Norge. I flere besetninger forekommer en tilstand med avmagring og ustøhet. Lave kopperverdier er satt i forbindelse med lignende, kjente sjukdomsproblemer i utlandet (enzootisk ataksi, chronic waisting disease), og det er påvist gjennomgående lave nivåer av kopper i blod og lever i de norske hjortebesetningene som har vært undersøkt. Det gis nå koppertilskudd.

Fordi relativt mange dyr holdes på et begrenset areal, blir smittepresset høyere enn i ville populasjoner, og det kan være nødvendig å behandle dyrene mot innvollssnyltere. Halvparten av besetningene gjør dette rutinemessig.

6.2.15.5 Atferdsrelaterte problemer

Hegnene er generelt store, og forholdene ligger til rette for at dyrene kan få utløp for et vidt spekter av sin naturlige atferd. Det er imidlertid ikke foretatt undersøkelser omkring eventuell forekomst av uønsket eller unormal atferd hos norsk oppdrettshjort. Villfangede dyr er ofte skeptiske til mennesker, men dersom de øvrige dyrene er tamme, går tilvenningen lettere. Kalver som er fostret opp alene hos mennesker, kan ha avvikende sosial atferd og få problemer med å tilpasse seg i hjorteflokken.

6.2.15.6 Avl

Det søkes og gis fortsatt tillatelse til å fange inn ville hjortekalver. Det er åpnet for fangst av halvannetårige hunndyr i en tillatelse til Norsk hjorteavlsforening. Alternativet til å fange inn vill hjort fra naturen på nåværende tidspunkt er import. Import er tidligere avvist og funnet uegnet og uønsket, både av hensyn til helsesituasjonen på hjort i utlandet og av hensyn til den ville norske hjortestammen som genetisk sett er spesiell. På grunn av mangel på livdyr har det så langt ikke vært drevet noe organisert avlsarbeid. Det antas at en samordnet registrering av viktige egenskaper, som et grunnlag for en organisert avl, vil være på plass i løpet av noen år.

6.2.15.7 Transport og slakting

Det er noe transport av livdyr. Avliving skjer på farmen. Dyret skytes med rifle, og skuddet rettes mot hjernen fra så kort hold som det er praktisk mulig.

Boks 6.22 Eksterne innspill

Oppdrett av hjort er tatt opp i noen av innspillene.

  • Innfanging av vill hjort fra naturen er problematisk.

  • Frykt for mennesker kan være et velferdsproblem.

6.2.16 Oppdrettsvilt – andre arter

6.2.16.1 Regelverk

Oppdrett av vilt er regulert gjennom regelverk gitt av Direktoratet for naturforvaltning, se avsnittet om hjort. Det er ikke gitt forskrifter om hold av oppdrettsvilt under dyrevernloven.

For noen arter må det søkes om tillatelse for å drive oppdrett, for andre foreligger det kun meldeplikt. Viltartene orrfugl, storfugl, rype, jerpe, fasan, vaktel, rapphøns, stokkand, grågås og hare kan oppdrettes uten særskilt tillatelse fra viltmyndighetene. Det må imidlertid gis melding til kommunen og Statens dyrehelsetilsyn. Det er tillatt å sette disse artene ut i naturen i områder der arten allerede finnes viltlevende. Det må da foreligge helseattest fra distriktsveterinæren, og det skal gis melding til kommunen.

Hjort, elg, rådyr og villsvin kan oppdrettes i hegn etter godkjenning fra kommunen. For dåhjort gjelder det samme i Østfold, Vestfold og Oslo/Akershus, for øvrig kreves godkjenning fra Direktoratet for naturforvaltning.

6.2.16.2 Betydning og omfang

Hjorteoppdrett er omtalt over, og hold av villsvinkrysninger er kort omtalt under hold av gris. Det drives i dag ikke oppdrett av elg og rådyr. Så vidt Landbruksdepartementet har kjennskap til, holdes det ikke lenger skogsfugl i oppdrett for kjøttproduksjon.

Vilt oppdrettes gjerne som ledd i viltpleie, med tanke på utsetting. Det er tillatt å drive jakt på utsatt oppdrettsvilt allerede samme år, dersom dyrene settes ut senest 20. juli og visse andre betingelser er oppfylt (se også 6.2.30.5). Fasan, vaktel og rapphøns brukes bl.a. under trening og i jaktprøver for fuglehunder (se også 6.2.19) og slippes da fritt ut i terrenget. Det er ikke tillatt å holde vilt i innhegning hvor formålet er trening/dressur av jakthunder. Direktoratet for naturforvaltning har tidligere gitt noen tillatelser til hold av hare og rådyr hvor formålet har vært trening av jakthunder. Disse tillatelsene gjelder inntil de innhegnede dyrene ikke lenger er i live.

6.2.16.3 Innfanging av vilt

Det er ikke tillatt å fange inn vilt uten etter godkjenning fra Direktoratet for naturforvaltning. Slike tillatelser er blitt gitt for hjortekalver og halvannetårige hunndyr. Skadde, sjuke og hjelpeløse dyr kan tas hånd om midlertidig (se også 6.2.30).

Boks 6.23 Eksterne innspill

Hold av oppdrettsvilt generelt er omtalt i noen få innspill.

  • Ikke domestiserte arter er ikke tilpasset fangenskap.

6.2.17 Kanin

Kanin holdes hovedsakelig som hobby- og kjæledyr, men også for kommersiell kjøtt-, ull- og skinnproduksjon. Kanin brukes dessuten som forsøks- og laboratoriedyr.

Det finnes ingen egen forskrift som regulerer hold av kanin.

6.2.17.1 Kort om kaninens biologi

Kanin hører, sammen med hare, til haredyrene (lagomorfer). De er strikt planteetere og spiser et stort spekter av gras og planter, inkludert blader og bark. 30–70 % av våken tid går med til å spise. Kaniner er flokkdyr og gjensidig pelspleie og nær sosial kontakt er vanlig mellom dyr i flokken. I vill tilstand består gruppen av en eller noen få hanner, med et innbyrdes hierarki, og inntil åtte-ni hunner, også med en innbyrdes rangorden. Innen en stabil gruppe er aggresjon sjelden om plassen er tilstrekkelig. Hannen(e) hevder revir som forsvares heftig mot fremmede, kjønnsmodne hanner. Bakbeina er sterke med store klør som brukes i slåsskamper. Kraftige slag mot bakken brukes i kommunikasjon, og kan varsle fare. Kaniner har begrenset mulighet til å kvitte seg med overskuddsvarme og tåler dårlig høye temperaturer. Hunnene graver hi og ganger i bakken som tjener som skjulested om dagen, og redeplass. Kaninen er meget fruktbar og får mange kull i løpet av året. Ungene fødes hårløse og lite utviklet og er avhengige av et lunt, beskyttet rede. Hunnen ammer ungene bare en gang i døgnet og oppholder seg ellers ikke sammen med ungene. Kaniner har mange fiender og er fryktsomme dyr. De beveger seg meget raskt, med høye hopp.

Kanin lever vilt over store deler av verden, ofte som innført art. I Norge finnes forvillede kaniner noen ganske få steder. Man antar at kaniner har vært holdt som husdyr siden 1100-tallet. Dagens tamkaniner er avlet i en rekke raser av ulik størrelse, pelslengde og -kvalitet, farge og øreform. Til kjøttproduksjon benyttes mellomstore og store raser, mens dvergvariantene er populære kjæledyr. Kaniner har et forsiktig kroppsspråk og bruker sjelden lyd. De kan imidlertid sparke kraftig og eventuelt forsvare seg ved å bite dersom de ikke aksepterer håndtering.

6.2.17.2 Betydning, bruksområder og hold

Kanin som produksjonsdyr

Kaniner for produksjon holdes i bur, inne eller ute. Burets bunn er tett eller i netting. Det er registrert ca. 3 000 kaniner som produksjonsdyr i landbruket, men en rekke kaniner som holdes kombinert som hobby- og produksjonsdyr faller trolig utenom denne statistikken. Produksjon av kjøtt ut over eiers eget bruk er avhengig av slakterianlegg som tar i mot kanin. Produksjonen fra slakteri har vært oppe i 35 tonn/år. Det er beregnet at produksjonen totalt er på ca. 260 tonn slakt per år.

En avlshunn får gjennomsnittlig seks kull á sju unger hvert år, det vil si omkring 40 unger årlig. Kaninene slaktes vel tre måneder gamle og har da, for mellomstore raser, en slaktevekt på 1,4 kg. For pelsproduksjon, først og fremst kaniner av rasen rex, slaktes dyrene noe eldre, ved syv til ni måneder, og fortrinnsvis vinterstid mens pelskvaliteten er best. Det produseres noe ull av angorakanin. Kaninene klippes fire ganger årlig, og kan totalt gi 1–2 kg ull per år.

Voksne hannkaniner holdes normalt enkeltvis for å unngå slåssing, mens kaninungene holdes sammen etter avvenning og fram til slaktetidspunktet.

I utlandet foregår produksjon av kanin mange steder meget intensivt, med svært høy tetthet i burene.

Kanin som kjæledyr

I følge beregninger fra Opinion (2001) har 53 000 norske husstander kanin, til sammen 216 000 dyr. Dette tallet omfatter både hold av kaniner for hobbybasert produksjon og de rene familiedyr.

Det finnes ingen systematisk undersøkelse av hvordan kaniner holdes og stelles, men det er vanlig å holde kaniner i bur. For større kaniner er dette ofte permanente utebur, mens særlig dvergkaninene holdes inne i bolighuset. Utebur er ofte hevet over bakkenivå. Buret har gjerne en kasse med høy eller halm som kaninen bruker som skjulested. Om sommeren benytter mange flyttbare bur som settes rett på grasbakken, slik at kaninene kan beite gjennom bunnettingen.

Vanlige innebur har fast bunn i plast. Plassen er ofte meget begrenset, og buret har sjelden et eget skjulested. Innekaniner håndteres gjerne mye og kan også slippe ut av buret og hoppe rundt inne. Kaniner kan trenes til å gjøre fra seg på bestemte plasser.

Mange kaniner holdes alene som eneste kanin i husholdningen. Dette gjelder helst de rene innekaninene, men også i husholdninger med flere kaniner oppstalles disse ofte enkeltvis. De har heller ikke alltid mulighet til visuell kontakt. Oppstalling enkeltvis gjøres dels for å kontrollere reproduksjonen og dels for å forhindre slåssing. Særlig kan hannkaniner være vanskelig å holde sammen, men også hunner slåss ofte om de blandes i voksen alder.

Kanin som forsøksdyr

I følge oversikt fra Utvalg for forsøk med dyr benyttes årlig noen hundre kaniner i forskning, diagnostikk og medisinsk produksjon. Kaninene holdes vanligvis enkeltvis i små nakne bur med strødd bunn, men det finnes eksempler på at de holdes flere sammen i større og berikete binger, for eksempel inneholdende kasser og rør som kan tjene som ganger.

6.2.17.3 Fôring

Kaniner fôres med friske planter eller høy samt kraftfôr eller frøblanding. Mange forsyner kaninene med kvister som de kan gnage. I kommersielt oppdrett er det vanlig å bruke en forholdsvis stor andel kraftfôr.

6.2.17.4 Inngrep

Kastrering av hannkaniner som holdes som rene kjæledyr, anbefales som rutine i en del hobbybøker. Hannkaniner som holdes alene, retter ofte seksuell atferd mot gjenstander eller mennesker, og er generelt mer aggressive enn kastrater. Skal flere hannkaniner holdes sammen, er kastrasjon ofte nødvendig for å unngå slåssing.

6.2.17.5 Fysisk helse

Det finnes ingen samlet statistikk over sjukdomsfrekvenser hos norske kaniner. Kaniner regnes helsemessig som relativt sensible dyr, og det er ikke alltid like lett å oppdage sjukdomstegn før dyret er alvorlig sjukt. Kaniner kan rammes av en rekke spesifikke og uspesifikke infeksjoner, inkludert parasittære lidelser. Ved NVHs poliklinikk opplyses at 60–70 % av konsultasjonene på kanin gjelder tannproblemer. En del kaniner har fortenner som ikke slites normalt, oftest på grunn av feil tannstilling. Tennene må da klippes eller slipes regelmessig, på samme måte som klør. Fordøyelsesproblemer forekommer relativt hyppig. Sår på labbene regnes også som et relativt vanlig problem som kan skyldes dårlig renhold i buret eller uegnet bunnetting.

6.2.17.6 Atferdsrelaterte problemer

Det finnes ingen oversikt over forekomst av atferdsforstyrrelser hos kaniner i Norge. Burene er ofte for små eller for lave til at kaninen kan få et normalt bevegelsesmønster, som innbefatter raske hopp og å sitte oppreist på bakbeina. Dyrene fratas vanligvis muligheten for å danne normale sosiale strukturer, og kan heller ikke grave ganger.

Avvikende atferd i form av unormal frykt eller aggresjon kan være knyttet til både stellfaktorer og arv. Det forekommer at kaninmødre forsømmer eller dreper eget avkom. Dette er gjerne knyttet til sjukdom eller stressreaksjon hos mora. Det er viktig at hunnkaninen kan oppholde seg atskilt fra ungene.

6.2.17.7 Avl

Det finnes en rekke ulike kaninraser, både for produksjonsformål og hobby, og det arrangeres utstillinger. I kaninavlen benyttes naturlig paring. Enkelte vedderkaniner, en kanintype med hengeører, er selektert for så lange ører at de kommer i veien for normal bevegelse. Feil tannstilling kan være arvelig.

6.2.17.8 Transport av kanin

Transportforskriften gir nærmere bestemmelser om transport av kanin. Slaktedyr transporteres til slakteri og forsøksdyr fra oppdretter til laboratorium. Kanin som kjæledyr transporteres dersom den skal være med familien på ferie. Slik privat transport er ikke forskriftsregulert.

6.2.17.9 Slakting/avliving

Av i alt tre slakterier som har vært godkjent for kanin, er det i dag ingen i drift. Kaninslakteriet bedøver dyrene med elektrisk strøm gjennom hjernen, men bruk av boltepistol er også tillatt. Ved privat slakting blir kaniner bedøvet eller drept ved slag mot hodet . Familiedyr blir vanligvis avlivet hos veterinær.

Boks 6.24 Eksterne innspill

Hele 22 av innsenderne, derav en stor andel enkeltpersoner, tar opp hold av kanin.

  • Fra dyrebeskyttelse og forvaltningsmyndighet pekes på at kanin ofte holdes i små bur som ikke gir mulighet for bevegelse og normal atferd.

  • De fleste øvrige innsendere fremholder at kaniner i bur er et akseptabelt dyrehold.

6.2.18 Hest

Hesteholdet omfatter både kommersiell og hobbybasert virksomhet. Bruksområdene er i dag først og fremst knyttet til sport og rekreasjon. Det er forsøksvis satt i gang produksjon av hestemelk.

Deler av hesteholdet er regulert gjennom forskrift om hestesenter fra 1978.

6.2.18.1 Kort om hestens biologi

Hester er flokkdyr, tilpasset et liv på åpne stepper med et relativt næringsfattig gras. I naturlig tilstand utgjøres flokken av en voksen hingst og et mindre antall hopper, samt ikke kjønnsmodne unghester. Yngre hingster uten haremsflokk holder gjerne sammen i egne ungkarsgrupper. Flokken hevder ikke noe egentlig revir, men flokken forflytter seg innenfor et begrenset leveområde og hingsten forsvarer hoppene mot inntrengere. Ikke bare dominans, men toleranse og preferanser på tvers av dette kjennetegner hesters sosiale atferd. Gjensidig kroppspleie er vanlig. Hester er i bevegelse mesteparten av døgnet, og kan bruke 14–16 timer på å gresse. Magesekken er liten, og hester kan derfor ikke oppta store mengder fôr på en gang. Hester sover lite, kun noen få timer i døgnet, og i korte perioder av gangen. De kan stå og sove, men særlig yngre hester legger seg helst. Typisk holder én hest vakt når de andre hviler. Hestens viktigste forsvar er å løpe unna en potensiell fare. Hester er svært oppmerksomme overfor omgivelsene og oppfattes gjerne som nervøse og skvetne dyr. Hesten har en mimikk og et kroppsspråk som er rimelig lett å lære å tolke for mennesker.

Dagens hester omfatter en rekke raser, fra små ponnier med mankehøyde under en meter til store arbeidshester som er nesten to meter høye og veier over 1 000 kg.

6.2.18.2 Betydning og bruk

Det finnes ikke sikre registreringer av antallet hester i Norge. I Opinions undersøkelse fra 2001 beregnes antallet hester til 35 000. Det ytes produksjonstilskudd for 22 000 hester (2001) på gårdsbruk, hvorav 1/4 er registrert som avlsdyr. Disse hestene er i utgangspunktet ikke inkludert i Opinions tall, og antallet hester kan dermed være oppe 57 000. Norsk Hestesenter har anslått antallet til å være 40–45 000. I 1998 ble det registrert 2 850 norskfødte føll.

Travhester utgjør det klart største antallet med 18 000 registrerte dyr. 4–5 000 hester starter årlig i totalisatorløp. Nytt er travløp med rytter i stedet for sulky, såkalt monté. Det arrangeres også totalisatorløp for galopphester. Den største andre gruppen hester brukes til ridning og fritidsformål. Dette omfatter ulike konkurransegrener, rideskoler, øvrig ridning og –kjøring, samt turisme. Hester benyttes i økende grad innen helsesektoren, herunder ridning for funksjonshemmede og innen rusmiddelomsorgen. Hester brukes dessuten av politiet i Oslo, men ikke lenger av forsvaret.

Hestens rolle som trekkraft i landbruket må sies å være utspilt. Det er likevel visse tendenser til en renessanse for bruk av hest i økologisk jordbruk og i skogbruket, spesielt i skog som er viktige rekreasjonsområder, til tynningshugst og i særlig ulendt lende. Mellom 0,5 og 1 % av den totale tømmermengde kjøres i dag fram med hest.

En intervjuundersøkelse foretatt i 1999 viste at 1/3 av den norske voksne befolkningen har spilt på travhest i løpet av det siste året. Ridesporten domineres av barn og unge, hovedsakelig jenter. Mange mennesker fortsetter imidlertid å drive med hest og hestesport opp i høy alder. Med den økende interessen for hestesport i befolkningen er det antatt at antallet hester vil fortsette å øke i årene framover. Hestetallet er til sammenlikning atskillig høyere i Sverige (230 000) og Danmark (175 000), også om en ser det i forhold til folketallet.

Hesten har hatt en spesiell posisjon i vår kultur i forhold til vanlige produksjonsdyr. Med unntak av Island og Italia, er det i mange vestlige land ikke uten videre følelsesmessig ukomplisert å spise hestekjøtt. Hele kjøttstykker av hest tilbys sjelden i butikkene. Kjøttet blir i stedet innblandet og usynliggjort i spekepølser og andre blandingsprodukter. I England havner mange gamle hester på såkalte «sanctuaries», hvilehjem.

6.2.18.3 Driftsformer, oppstalling og stell

Forskrift om hestesenter fra 1978 regulerer oppstallingsforhold. Forskriften kommer imidlertid til anvendelse kun for et fåtall stallanlegg, først og fremst rideskoler. Selv store staller som tar imot hester til trening, faller utenfor forskriftens virkeområde. Forskriften stiller detaljerte krav til fysisk utforming av stallen, som størrelse på bokser, bredde og høyde på dører, innlagt vann, osv. Det er videre generelle krav om regelmessig fôring, stell og mosjon, uten at det settes krav til størrelsen av luftearealet eller gis konkrete angivelser av hvor mye hestene skal være ute.

Den vanligste oppstallingsmåten i dag er at hester holdes innendørs, enkeltvis i bokser. Spiltau, der hesten står bundet slik at den ikke kan snu seg, var mye brukt tidligere, spesielt for arbeidshester. Spiltau er nå mindre utbredt, men mange rideskoler benytter fortsatt denne plassbesparende oppstallingsmåten. Underlaget i boks og spiltau består vanligvis av et tykt lag strø over et tett gulv i betong eller tre. Ved utforming av bokser har man først og fremst tenkt sikkerhet og mindre på hestens sosiale behov. Hester kan sparke og bite, og det er erfaringsmessig betydelig risiko for at hester skader hverandre eller seg selv ved å sette seg fast i innredningen. Et bevisst forhold til skadeforebyggelse er derfor nødvendig. Dette har resultert i krav om tette vegger, enten helt til taket eller med et solid gitter fra over sparkehøyde. Dermed hindres hestene i å ha direkte fysisk kontakt med hverandre. Vinduer er ofte plassert høyt på veggen, hvilket gjør det umulig å se ut.

Løsdrift har de siste årene fått økende interesse. Hestene holdes i flokk ute, gjerne med fri tilgang til et felles oppholdsrom inne. Noen få besetninger har ikke hus i det hele tatt, men dette krever dispensasjon fra regelverket. Løsdrift er mest utbredt blant de som driver med islandshester. Driftsformen gir hestene mulighet for fri bevegelse hele døgnet og utløp for de sosiale behov. Jevn bevegelse og mosjon virker dessuten gunstig for utviklingen av skjelett, muskulatur og seneapparat. Driftsformen stiller imidlertid store krav til «management» for å sikre reell tilgang på ressursene for alle individer, inkludert hester med lav sosial status. Det er videre viktig at grunnforholdene er gode, slik at ikke utearealet blir opptråkket og gjørmete. Det finnes driftsformer der individuell oppstalling er kombinert med løsdrift. Hver hest har sin egen luftegård, side om side med andre hesters luftegårder, og de har fri adgang til hver sin boks inne i stallen.

Rutiner for lufting og trening viser store variasjoner. Noen hester slippes løse i innhegninger eller luftegårder og går ute hele dagen, men spesielt i byområdene har stallene ofte et meget begrenset uteareal. Heller ikke alle hester kommer på beite. Av frykt for skader er dessuten en del eiere skeptiske til å slippe skodde hester sammen. Løsningen blir å lage mange små luftegårder eller å bruke luftegården på skift. Fri bevegelse ute gir hester mulighet for å rulle seg, noe som de fleste hester har trang til, og de kan bevege seg uhemmet med hopp og sprett. Noen hester er sjelden ute av stallen annet enn når de brukes. Dagens sports- og fritidshester brukes ikke alltid daglig, og vanligvis langt færre timer enn arbeidshestene før i tiden. Det er verken ulovlig eller uvanlig at hester tilbringer 23 timer i døgnet inne på stallen. Helsemessig kan dette være en belastning både for hestens bevegelsesapparat og luftveier. Få stimuli inne i stallen, liten tilvenning til de mange stimuli ute, samt oppladet energi grunnet lite mosjon, gjør dessuten at hesten ofte er opphisset og vanskelig å kontrollere når den først kommer ut. Dette øker risikoen at hesten skader seg selv og ikke minst kan det føre til farlige situasjoner for rytter, kusk eller andre.

Hesten regnes som et termotolerant dyr. Ved gradvis tilvenning og nok fôr har hester vanligvis ikke problemer med å takle lave omgivelsestemperaturer. Mange eiere kler imidlertid hesten inn i dekken, i noen tilfelle både sommer og vinter, inne som ute. Hårlaget blir derved kort og lettstelt, men hestens mulighet for kroppspleie og fri bevegelse hemmes. For å holde temperaturen i stallen bekvem for mennesker vinterstid, hender det at ventilasjonen justeres ned. Dette fører ofte til dårlig luftkvalitet, som regnes som en viktig årsak til luftveislidelser hos hest.

Hester er utpreget sosiale dyr. Noen ganger oppstalles hester alene. Både hester på gårdsbruk og de såkalte «garasje»-hestene står ofte oppstallet for seg selv. Andre dyrearter kan i noen tilfelle fungere som selskap. Isolasjon fra andre hester regnes som uheldig, men er ikke forbudt. Ulikt de fleste andre husdyr er det vanlig at hester skifter stall, eier og trener, samt selskap fra andre hester, en rekke ganger i løpet av livet. Ofte ser en at hester, særlig eldre hester og andre som ikke er lette å omsette, settes bort på «fôr», lånes ut, og det kan være en ny person og en ny stall inne i bildet hvert år. Både oppstallingsforhold, håndtering og bruk kan variere mye og krever betydelig tilpasningsevne hos hesten.

Hovenes vekst gjør regelmessig hovpleie nødvendig, enten hesten er skodd eller uskodd. Hos føll og unghester kan riktig beskjæring dessuten korrigere mindre skjevheter i beinstillingen. Hestene skos vanligvis ca. annenhver måned (6–9 uker). Det er mangel på utdannete hovslagere, og det finnes derfor mange utøvere uten formell kompetanse.

Hester fôres tradisjonelt to til tre ganger i døgnet. Et slikt fôringsregime avviker mye fra hestens naturlige fôrinntak, som er å ete litt nesten hele døgnet. Dreier det seg om en konkurransehest i trening, får den oftest store mengder kraftfôr. Kraftfôr er raskt å ete, og hesten får dermed dekket mesteparten av næringsbehovet i løpet av få minutter. Dersom det gis begrenset tilgang på høy og heller ikke annet å spise på (halm, kvister), mangler hesten sysselsetting og kan begynne å gnage på treverk eller utvikle atferdsforstyrrelser. Ufornuftig fôring kan dessuten gi opphav til helseproblemer, bl.a. kolikk. De senere årene er det blitt mer vanlig å gi hester fri tilgang på høy og/eller halm.

6.2.18.4 Trening og bruk

Hester er store og sterke dyr og utgjør dermed en potensiell fare. Av sikkerhetsgrunner er det nødvendig at en hest lar seg kontrollere i de fleste situasjoner. Fra naturens side er hesten vár og reagerer hurtig. Det er derfor viktig å venne en brukshest til situasjoner den senere kan komme ut for og som kan virke skremmende. Dette gjelder for eksempel trafikk, brå lyder, flagrende plast, osv. Det er langt lettere å lære en hest ønsket atferd fra starten enn å skulle fjerne etablert frykt og unoter senere. Mange håndterer hesten jevnlig fra den er føll og venner den til å bli leid, løftet bein på og stå bundet. Trenings- og dressurmetodene varierer fra utstrakt bruk av tvang til trening som kun er basert på innsikt i og utnyttelse av hestens eget kroppsspråk. Ikke alle ser forskjell på konsekvent, bestemt behandling og overdreven bruk av tvangsmidler eller direkte voldelig framferd.

Innen hestesporten benyttes en rekke hjelpemidler, både for alminnelig ridning eller kjøring og til bruk ved spesielle problemer eller situasjoner. Det har i utlandet vært avdekket klart uakseptable dresseringsmetoder, som bruk av elektriske støt ved trening av spranghester i den hensikt å få den til å beregne bedre klaring til hinderet. Mildere varianter av slik «barring» har også vært benyttet i Norge. Man sørger for at hesten får et slag mot frambeina når den hopper over hinderet ved at noen løfter bommen eller at det brukes salver på beinet som forårsaker svie om hesten er borti hinderet.

En rekke mindre dramatiske hjelpemidler bør imidlertid også kunne tas opp til diskusjon. Bare det å bruke et alminnelig bitt (bissel) på en hest er et sterkt virkemiddel, som slett ikke alle bruker med forstand. Det finnes et utall typer bitt på markedet, for eksempel bitt med vektstenger som gir en meget sterk innvirkning på hestens munn og kan være et rent torturredskap i en ukyndig hånd. Sjekk-bittet løfter travhestens hode slik at hesten ikke så lett slår over i galopp, som jo mange hester har en tendens til når farten blir stor. Sporer på ridestøvlene forsterker den fremaddrivende virkningen av rytterens bein (sjenkel) og finnes, på samme måte som bitt, i ulike utforminger og kan tilsvarende brukes med fornuft eller ufornuft. Tunga blir bundet opp på løpshester som forsøker å unndra seg ubehaget fra bittet ved å legge tunga over bittet, fordi dette kan føre til redusert lufttilførsel. Sidestenger, stive tømmer, hindrer travhesten i å bøye hodet til siden. Vekter eller tunge sko skal «hjelpe» hesten til å gå rent i stor fart. «Børste» er en plate med plastpigger som trykker mot hestens lepper og er brukt som korrigeringsmiddel for hester som går skjevt. Det er forbudt å bruke pisk som fremdriftsmiddel i trav- og galoppløp. Det er gitt rundskriv om at forbudet også omfatter tvangsmidler for å få løpshester inn i startboks.

For galopphester og travhester begynner innridning og kjøretrening fra 1 års alder. Ridehester ris inn ved 2 – 4 års alder, islandshester fra de er fire-fem år. Trav- og galopphester konkurrerer de første årene med hester født i samme år. For de yngste årsklassene har det derfor betydning når på året hesten er født. Eksempelvis vil en galopphest som er født sent på året, vanskelig kunne hevde seg i et løp for toåringer. Derfor tilstrebes ofte føllinger tidlig på året. For føllets fysiske utvikling er det imidlertid en fordel om det kan bevege seg ute hele døgnet allerede fra fødselen, hvilket kan være vanskelig å få til i Norge tidlig på året.

Trav-, galopp- og konkurransehester innen høye klasser i ridesporten er for idrettsatleter å regne. De skal kunne yte maksimalt innenfor et kort tidsrom. På samme måte som for andre toppidrettsutøvere utsettes kroppen for store fysiske belastninger. Selv mindre skader og uregelmessigheter kan ha store negative konsekvenser for prestasjonsevnen. For å kunne prestere på høyt nivå kreves god fysisk trening, fullverdig ernæring og god helse. Dette krever kunnskap og innsikt fra treneren. Ofte må det også tas moralske avveininger. Skal en god løpshest med en alvorlig, men tilsynelatende leget skade pensjoneres, eller skal hesten fortsette å gå løp inntil skaden sannsynligvis blusser opp igjen? Dette er trenerens vanskelige valg og avveining.

Det finnes en egen forskrift som regulerer behandling og bruk av medisiner til konkurransehester («dopingforskriften»). Forskriften er innrettet på å beskytte hesten og er primært ikke et middel for å sikre lik konkurranse. Forskriften, som er under revisjon, setter karenstider for når hesten tidligst kan delta i løp etter ulike behandlinger. Dersom en hest medisineres, for eksempel med smertestillende midler, vil den kunne overbelaste kroppen og pådra seg skader, eller forverre en allerede eksisterende skade. Det er våren 2001 avdekket et betydelig omfang av brudd på karenstidsbestemmelsene i et undersøkt område.

Ved totalisatorløp er det krav om at en stevneveterinær er tilstede. Stevneveterinæren er en uavhengig, offentlig tilsatt veterinær som fører tilsyn med bestemmelsene i dyrevernloven og husdyrloven (se også 7.2.5). Stevneveterinæren skal se hestene i bevegelse før løpet og har bl.a. fullmakt til å stoppe løp, nedlegge startforbud for enkelthester og ta dopingprøver. Stevneveterinæren regnes som et meget viktig kontrollorgan og den beste garanti for å sikre at kun hester som er skikket til det, går løp. Det er fra flere hold ytret ønske om tilsvarende krav om stevneveterinærtjeneste ved andre typer konkurranser. Pengepremier og utsikter til ære og berømmelse kan også i andre grener av hestesporten føre til at noen er villige til å gå på akkord med hensynet til hestens helse og sikkerhet.

6.2.18.5 Utdanning og informasjon

Hester flest stelles med omtanke. Eieren vil gjerne sørge for det beste for sin hest, og er villig til å bruke penger på det. Hestesport drives imidlertid av personer i alle aldersgrupper og med svært ulik erfaringsbakgrunn. Kunnskapsnivået om bl.a. fôring, trening og atferdsmessige behov varierer mye. Fordi hestens økonomiske betydning har vært beskjeden i nyere tid, har forskning på hest vært lavt prioritert av de bevilgende instanser. Mye av den erfaringsbaserte kunnskapen som fantes før, forsvant de tiårene hestetallet lå på et bunnivå. Mens deler av denne kulturen ikke hadde like stor aktualitet for de nye bruksområdene, var mye av kunnskapen om håndtering og stell allmenngyldig. De siste årene har det i økende grad blitt satt fokus på hestens atferdsmessige behov, og mange foretar tilpasninger av tradisjonelle driftssystemer for bedre å ivareta disse behov.

Det norske travselskap og Norsk Jockeyklubb har lenge hatt en ordning med lisens for trav- og galopptrenere. Opplegget er nylig gjort mer omfattende. Norges rytterforbund innførte i 2002 lisens med kompetansekrav for nye ryttere.

Opplæring og utdanning av personer som arbeider profesjonelt med hester tilbys her i landet på enkelte videregående skoler (tidligere landbruksskoler) og i regi av Norsk Hestesenter på Starum. Starum utdanner foruten rideinstruktører bl.a. hovslagere, en yrkesgruppe det er stort behov for. Ved rideskolene undervises det ikke bare i ridning, men også i praktisk stell av hest. Det florerer med kurstilbud fra ulike privatpersoner som ikke alltid er kvalitetssikret. Dette gjelder bl.a. varianter av «horsemanship», en treningsfilosofi som bygger på hesters naturlige atferd og utnytter deres eget kroppsspråk.

6.2.18.6 Inngrep

Kastrering av hingster gjøres av bruksmessige grunner og er det eneste inngrep som rutinemessig foretas på hest. Hingster kan være uberegnelige og er vanligvis langt mer krevende å håndtere enn kastrater (vallaker) og hopper. De er derfor lite egnet til bruk for barn i rideskoler, til terapiridning og i turisme. Hingster kan sjelden slippes på beite eller i luftegård sammen med andre hester. Løpshester innen galopp og trav beholdes ofte som hingster, fordi hingster gjerne har større muskelmasse enn vallaker. Dersom hingsten har god stamme og gjør det godt som løpshest, vil den dessuten kunne ha et potensial innen avlen, hvilket kan gi eieren en god inntekt. Kastrering foretas under bedøvelse. Inngrepet gjennomføres som regel ved to-tre års alder. Islandshester som oppdrettes i flokk, kastreres ofte allerede ved ett års alder.

Fjerning av ulvetenner foretas rutinemessig i mange hestemiljøer. Ulvetenner er små tenner som finnes hos noen hester like foran de fremre jekslene. Ulvetenner anses som en normal del av et tannsett, ikke som overtallige tenner. Tennene fjernes av frykt for at de skal interferere med bittets funksjon.

Det benyttes ikke brennemerking, tatovering eller frysemerking i Norge. Det er enighet om å satse på elektronisk merking med mikrochips som identifikasjonsmetode. Merking med chips er dyrevernmessig uproblematisk.

6.2.18.7 Fysisk helse

Det finnes ingen fullgod registrering av sjukdomsbehandlinger av hest. I følge veterinære rapporter er halthet viktigste årsak til konsultasjon. Halthetene skyldes først og fremst belastningsskader i ledd eller seneapparat på lemmene, som utsettes for store belastninger. Både for lite trening, feil trening og overtrening kan resultere i skader. Treningsunderlaget har også betydning. Det har vært arbeidet med å utvikle baneunderlag og treningsmetoder som er effektive og samtidig skånsomme for hestene. Spesielt har hestesporten i Sverige vært aktiv her.

En norsk undersøkelse viste at nesten 2/3 av treårige kaldblodstravere født i 1980 og 1981 ikke kom til start og at beinskader og annen sjukdom var oppgitt som årsak hos 40 % av disse. Hos galopphester er det eksempler på tretthetsbrudd i lemmene under løp. Skader i lemmene er en viktig årsak til tidlig avslutning av en løpskarriere. Ofte er skaden så omfattende at hesten heller ikke kan brukes til mindre belastende aktiviteter, og den blir derfor slaktet. Avl for godt eksteriør og holdbarhet, riktig fôring og tilstrekkelig mosjon i oppveksten, regelmessig hovpleie og fornuftig trening regnes som viktige forebyggende tiltak.

Luftveislidelser kommer som nest viktigste samlediagnose i de veterinære opptegnelsene. Problemene kan skyldes dårlig luftkvalitet i stallene, støv og soppsporer i strø og høy, og støvete treningsbaner.

Hestens fordøyelsessystem er sensibelt, og kolikk (buksmerter) er ikke uvanlig. Under norske forhold er forekomsten av behandlingstrengende kolikk anslått til knapt fem tilfelle per 100 hester per år. Ved alvorlig kolikk som krever kirurgisk behandling, er dødeligheten høy. Magesår, som gjerne knyttes til stress, viser en økende tendens.

Hester utsettes for smitte med innvollssnyltere i luftegårder og på beitearealer som brukes mye. Lus er også utbredt. Rutinemessig behandling mot parasitter gjennomføres i de fleste tilfeller.

Det er vanlig å vaksinere hester mot stivkrampe, som er en dødelig sjukdom, og hesteinfluensa, som er en svært smittsom, men ikke livstruende sjukdom. I mange sammenhenger, for eksempel løp og utstilling, er det krav om vaksinasjon.

Det er innført strengere regler om medisinbruk til næringsmiddelproduserende dyr i EU. Legemiddelprodusentene avkreves inngående dokumentasjon om omsetning og utskillelse av medisiner for hver enkelt art, såkalte MRL-verdier. Siden medisiner til hest økonomisk betyr relativt lite for firmaene og nødvendig dokumentasjon er kostbar, har dette ført til at en rekke viktige preparater har blitt avregistrert. I den grad det ikke finnes gode alternative legemidler, gir dette grunn til bekymring for dyrevelferden.

6.2.18.8 Atferdsrelaterte problemer

Tradisjonelle oppstallingsmåter og stellrutiner bryter for en stor del med hestens naturlige livsførsel. Først og fremst gjelder dette sosial isolasjon, begrenset tildeling av grovfôr og liten mulighet for fri bevegelse og fluktatferd. Slike mangler ved miljøet kan gi seg utslag i unormal atferd. Vanlige eksempler er stereotypier som veving (vugging fra side til side), sirkelgang i boksen og krybbebiting/luftsluking. Aggressiv atferd mot mennesker eller andre hester er heller ikke uvanlig. Det finnes ingen oversikt over omfanget av slike problemer i Norge. I utenlandsk litteratur refereres det til undersøkelser der opptil 35 % av løpshester (galopphester) viser ulike atferdsproblemer.

Føll blir vanligvis tatt fra mora ved omkring seks måneders alder, vesentlig tidligere enn ved naturlig avvenning, som foregår like før neste føll blir født. Den vanlige prosedyren, brå avvenning, er ansett for å være en stor belastning for føllet.

6.2.18.9 Avl

Det benyttes i hovedsak naturlig paring. Dette foregår enten ved at hoppe og hingst slippes løse sammen, eller under mer kontrollerte betingelser der hingsten leies bort til den brunstige hoppa som både er bundet og gjerne utstyrt med seletøy (sprangsele) som forhindrer at hun kan sparke hingsten. Bruken av semin er økende, særlig blant travhester. For hopper med føll kan semin være fordelaktig ved at dyrene kan unngå lang transport.

Hesteavlen er fra gammelt av svært godt organisert med staten som en viktig aktør. Stiftelsen Norsk hestesenter har nå overtatt denne funksjonen og fører stambøker og arrangerer utstillinger. Eksteriør, avstamning og bruksprøver legger grunnlaget for premiering. For løpshester teller prestasjonene klart mest. Hos noen raser undersøkes hingstene for visse arvelige lidelser. Norge har et spesielt ansvar for avlen når det gjelder de nasjonale hesterasene dølehest, fjordhest og nordlandshest/lyngshest. Gjennomsnittlig slektskap er urovekkende høyt for tungdøl. Nordlandshest/lyngshest regnes som reddet etter langvarig og iherdig innsats. Fjordhesten teller mange individer, både i inn- og utland.

De nye bruksområdene innen sport og fritid har gitt etterspørsel etter et større spekter av hesteraser, og det er derfor importert en lang rekke raser til Norge. For flere av disse rasene drives det i dag aktiv avl i Norge.

6.2.18.10 Transport av hest

Hestetransporter skal godkjennes av Vegdirektoratet. Forskrift om transport setter detaljerte krav til utforming av transportrommet. Sportshester transporteres gjennomgående både ofte og langt. Hester som har negative opplevelser knyttet til transport, motsetter seg ofte opplasting, hvilket gjør dette til en tidkrevende og stressende affære for både hest og eier. Ofte skal dessuten hesten prestere etterpå, og dette er sjelden forenlig med høyt stressnivå hos hesten under transporten. Eier vil derfor forsøke å venne den unge hesten til å gå på henger og gjøre kjøreturen mest mulig komfortabel. Likevel er problemer med lasting ganske utbredt.

Verken i 2000 eller 2001 var det registrert dødsfall på hester under slaktetransport.

6.2.18.11 Slakting

Slakting av hest er sjelden en lett avgjørelse for eieren, som ofte har et nært forhold til dyret. Hester er dessuten følsomme for lukter og lyder som uunngåelig er til stede i et slakteri og blir ofte oppspilt. Det er vanlig at hester slaktes direkte etter ankomst, og oppstalling på slakteriet over natten er ikke tillatt. Bedøving foregår med skytevåpen (boltepistol).

Boks 6.25 Eksterne innspill

Blant de eksterne, skriftlige innspill omhandler 22 hest.

  • Behov for forskriftsregulering.

  • Behov for bedre oppstallingsforhold med daglig lufting.

  • Delt syn på om spiltau er forsvarlig.

  • Sportshest utsettes for store påkjenninger i konkurranse.

6.2.19 Hund

Hundeholdet omfatter i all hovedsak familiehunder, hvorav mange samtidig er brukshunder. Noen hunder er rene brukshunder.

Dyrevernloven har flere enkeltbestemmelser som omhandler hund. Forskrift om dyrepensjonater regulerer kenneler og lignende etablissementer som tar i mot hunder i pensjon. Viltlov og bufelov gir båndtvangsbestemmelser. Noen raser er forbudt i henhold til midlertidig lov om farlige hunder (kamphundloven). Justisdepartementet arbeider for å samle de fleste bestemmelser som gjelder hund i én lov.

6.2.19.1 Kort om hundens biologi

Hunden regnes som menneskets eldste husdyr. Hund nedstammer fra ulv, og artene har mange likhetstrekk når det gjelder grunnleggende sosial atferd. De lever gjerne i en flokk, der individene har en innbyrdes rangorden og rollefordeling. Hundens luktesans og hørsel er bedre utviklet enn synet. Som andre rovdyr sover hunder mye, inntil 20 timer i døgnet. Hundetispa kommer i brunst to ganger årlig, og drektighetstiden er to måneder. Størrelsen på kullet varierer med rase, men for middelstore raser er fem til åtte valper vanlig. Lekelysten er ofte fortsatt til stede hos godt voksne hunder. Det er avlet fram en rekke hunderaser som varierer mye ikke bare i kroppsbygning, størrelse, farge og pelskvalitet, men det er også atferdsmessige forskjeller. Det er selektert fram raser tilpasset en rekke formål og bruksområder.

Hunder har et tydelig kroppspråk, bruker ofte lyd, og er rimelig lette å forstå for de fleste mennesker som har litt erfaring. Hunder lærer vanligvis også å tolke og akseptere menneskers atferd og signaler.

6.2.19.2 Betydning og utbredelse

Antall hunder i Norge er estimert til 414 000 (Opinion juni 2001). Blant de av husstandene som oppgir å ha dyr (produksjonsdyr i landbruk ikke medregnet) har 44 % hund, i gjennomsnitt 1,2 hunder hver. Hundehold er mest utbredt på Østlandet og minst på Sørlandet, og er mer utbredt i landlige områder enn i bybebyggelse.

I dagens samfunn har hundehold stor sosial betydning. Både barn og voksne blir ofte sterkt følelsesmessig knyttet til familiens hund. Mens man tidligere fokuserte mye på de negative sidene ved hundehold, som allergi og smittefare, viser en rekke nyere undersøkelser entydig at hundehold bidrar positivt til eiernes fysiske og psykiske helse. Hundehold gir eieren helsebringende mosjon, men den gunstige helseeffekten har flere årsaker. Det er vist at dyrs tilstedeværelse gjør at folk slapper av og blodtrykket synker. Dyr fremmer dessuten kommunikasjon mellom mennesker. Det er eksempelvis vist at utenforstående oftere tok kontakt med en person med hund, enn med en person uten hund. Hunder kan være en støtte for barn som har det vanskelig, og gir barnet følelsen av å være elsket og nødvendig for noen.

Selv om hundeholdet er til glede og nytte for mange mennesker, er det også opphav til konflikter. Frykt for hunder er utbredt, og hundemøkk og bjeffing oppleves av mange som meget sjenerende. Det siste 10–15 årene har dessuten hundehold hos ressurssvake sosialkasus, rusmiddelbrukere og i kriminelle miljøer medført et økende problem både i forhold til dyret selv og overfor omgivelsene.

6.2.19.3 Bruksområder

Brukshunder til jakt, gjeting og som trekkhunder har lange tradisjoner i vårt land. Blant Norges sju nasjonale hunderasene finnes to elghundraser og tre harehundraser. I mange år har hunder vært brukt som førerhunder for blinde og svaksynte, som lavinehunder, narkotikahunder og andre tjenestehunder hos politi og forsvar. I dag holdes hunder først og fremst for hygge og selskap, selv om mange hunder i tillegg har en bruksfunksjon. Grå elghund, engelsk setter (fuglehund) og border collie (gjeterhund) er i dag blant de mest utbredte rasene i Norge.

Bruksområdene for hund har de senere årene blitt betydelig utvidet. Det finnes hjelpehunder for døve og mennesker med ulike fysiske funksjonshemninger, hunder som finner eksplosiver og som påviser råteskader i hus. I USA, og etter hvert også i Europa, brukes både hunder og andre dyr aktivt i terapi og som kontaktskaper i institusjoner for barn og eldre.

Det drives ulike konkurransegrener med hund. Dette gjelder bl.a. lydighetskonkurranser, utstillinger for rasehunder, jaktprøver og hundekjøring. For trekkhunder arrangeres løp som strekker seg over flere dager og som innebærer en stor påkjenning for de deltakende hundene. Som i hestesporten er det avdekket medikamentbruk, doping, i forbindelse med konkurranser.

Det er ikke tillatt å arrangere eller delta i hundekamper i Norge, men tross forbudet er det klare tegn på at slik virksomhet foregår. De viktigste kamphundrasene er forbudt ved lov. Dette gjelder raser som i nyere tid er avlet med hensyn på aggressive egenskaper, samt krysninger med disse. Det er et kontrollproblem at den forbudte rasen pitbull terrier vanskelig kan skilles eksteriørmessig fra den lovlige rasen american staffordshire terrier.

6.2.19.4 Oppstalling

Hunder lever vanligvis tett sammen med mennesker, bor inne i huset og anses som en del av familien. Avhengig av eierens syn på tingene, får hunden ofte adgang til hele huset, kanskje også både sofa og seng. Dette gjelder normalt også brukshunder. Mange anlegger en utendørs hundegård, lar hunden gå løs i hagen om denne er inngjerdet, eller binder hunden i en løpestreng, slik at den kan være ute ut over den tid den luftes eller trenes.

Bare når det gjelder polare trekkhunder, er hovedregelen at hundene ikke oppholder seg i bolighuset. Dette skyldes delvis at polarhunder pga. kraftig pels foretrekker å være ute, men også at dette hundeholdet ofte omfatter et større antall dyr. Trekkhundene bindes vanligvis utenfor hvert sitt hundehus i en kort lenke, til tross for at dyrevernloven setter krav om minst 10 m lenke. Etter en domsavsigelse i herredsretten (se 7.3), der en hundeeier fikk en symbolsk bot for å la trekkhunder stå bundet i kort lenke, har det vært vanskelig å håndheve bestemmelsen. Lovens bokstav har dessuten vært tolket på ulike måter. Noen hundeeiere tolker kravet slik at hunden skal kunne bevege seg 10 meter. Båndet, som radius i sirkelen, kan da være 1,8 m. En del eiere har hundegård der hundene går løse, i alle fall deler av døgnet. De senere årene er det blitt vanlig med trekkhunder med tynnere pels (krysninger). Disse oppstalles ofte på samme måte som de polare spisshundrasene, også vinterstid. Oppstallingsforholdene for trekkhunder er en vanlig årsak til at publikum kontakter dyrevernnemndene. Det kan gjelde utilstrekkelig mosjon, korte bånd, magre hunder, utilstrekkelig vanntilførsel, korthårete hunder ute i vinterkulde, dårlige hundehus, sølete mark og generelt dårlig reinhold.

I løpet av få år har det blitt populært å anskaffe bur til vanlige familiehunder. Buret brukes ikke bare som transportbur i bilen, men plasseres inne i huset som hundens faste hvileplass. De fleste hunder slår seg godt til ro på en beskyttet plass som buret representerer. Faren er at buret brukes ukritisk som oppbevaringsplass og middel for å hindre «ugagn» når hunden etterlates alene i timevis.

6.2.19.5 Stell

Det finnes et stort utvalg av fôrtyper på markedet tilpasset ulike aktivitetsnivå og aldersgrupper. Det produseres også ulike diettfôr tilpasset hunder med spesielle behov eller sjukdommer. Det skulle i dag ikke by på problemer å skaffe et egnet fôr, men både dårlig fôring, feil fôring og overfôring forekommer. Fedme skyldes ofte et misforhold mellom mattilgang og mosjon.

Ulike raser og ulike aldre stiller forskjellige krav til fysisk aktivitet, men alle hunder har behov for å bevege seg daglig. For de mest mosjonskrevende rasene er det ikke nok å spasere med hunden i bånd. Mange sykler med hunden. Innen trekkhundmiljøet er det ikke uvanlig å trene hundene bundet foran en bil.

Båndtvangsbestemmelsene setter restriksjoner på muligheten til å la hunden løpe løs. Med båndtvang menes at hunden skal føres i bånd eller holdes forsvarlig innestengt. Viltloven fastsetter generell båndtvang over hele landet i perioden 1. april til og med 20. august for å beskytte viltet i yngletiden. Det kan innføres ekstraordinær båndtvang vinterstid for å beskytte vilt, spesielt rådyr, dersom det kommer mye snø. Utenom båndtvangstiden skal løs hund alltid følges av ansvarlig person. Bufeloven fastsetter båndtvang i den tid bufe beiter. Noen kommuner har datofestet perioden. Politimyndighetene kan fastsette båndtvang av hensyn til offentlig ro og orden. Båndtvangsbestemmelsene skiller ikke mellom lydige hunder og andre, tar ikke hensyn til om det finnes vilt i området eller om hunden i kraft av sin størrelse eller alder kan utgjøre noen fare for dyrelivet. Det er imidlertid gjort unntak for gjeterhunder, tjenestehunder under arbeid og i noen tilfeller jakthunder under lovlig jakt.

De fleste hunder krever et visst stell ut over det å sørge for mat og mosjon, bl.a. klipping av klør. Noen raser trenger daglig børsting av pelsen, andre bør ha jevnlig kontroll med og renhold av øyne, ører og hudfolder for å forebygge helseproblemer. Det er viktig at hundeeiere får informasjon om det spesielle stell rasen bør ha.

6.2.19.6 Dressur

De aller fleste hunder må lære å takle situasjoner som ikke er naturlig for arten, for eksempel å etterlates alene hjemme. Hunden må innordne seg i familien og kunne tolerere fremmede mennesker og dyr. Hundehold krever videre at eieren har en viss kontroll over hunden, ikke minst at den kan kalles inn. Alle slike ferdigheter krever trening. På samme måte som ved trening av hest, finnes flere retninger eller tradisjoner, med varierende bruk av tvangsmidler. Noen «skoler» benytter nesten utelukkende positive virkemidler, mens andre beveger seg over grensen til det ulovlige og benytter regelrett juling i dressurarbeidet.

Tidsmangelen i samfunnet har gitt et marked for lettvinte dressurhjelpemidler, som fjernstyrte elektriske halsbånd. I forbindelse med forarbeidene til gjeldende dyrevernlov av1974 ble dressurhalsbånd drøftet. Den gang benyttet forsvaret og politiet seg av elektrisk halsbånd under dressur av tjenestehunder. Det var videre behov for å kunne bruke et slikt virkemiddel for å lære hunder å avstå fra å jage sau og rein. Resultatet ble at loven forbyr bruk av dressurhalsbånd utenom den tid hunden er under aktiv dressur. Samtidig startet Norges Jeger og Fiskerforbund, etter avtale med Landbruksdepartementet, å autorisere personer som kunne forestå avvenningsdressur overfor sau, tamrein og klauvvilt, en ordning som fortsatt eksisterer. Verken politi, forsvar eller førerhundskoler benytter i dag elektriske dressurmidler under sin utdanning av tjenestehunder. Imidlertid har andre grupper tatt i bruk elektriske halsbånd, som er fritt tilgjengelig på markedet. Dette gjelder ikke minst ved dressur av stående fuglehunder. Både dyr og mennesker oppfatter strømstøt som sterkt ubehagelig. Forsiktige hunder kan bli generelt engstelige av en avstraffelse de ikke vet hvor kommer fra. Hunden kan også assosiere støtet med annet enn den uønskede atferden, og eventuell «feillæring» kan være svært vanskelig å rette opp. På markedet finnes også elektriske halsbånd som automatisk gir støt dersom hunden bjeffer, og nedgravde kabler rundt hagen som fungerer som et usynlig gjerde og gir hunden støt om den kommer for nær. Disse hjelpemidlene er av departementet tolket å være i strid med dyrevernloven. Elektriske dressurmidler har vært forbudt i Danmark siden 1993.

Til trening av jakthunder og i jaktprøvesammenheng benyttes ofte andre levende dyr. Således brukes rev i bur på hiprøver. Til opplæring av fuglehunder brukes utsatte fugler som fasan og vaktel. Noen fuglehundtrenere bruker duer plassert i såkalte støkkmaskiner, der fuglen holdes fast inntil en fjernstyrt utløsermekanisme kaster fuglen på vingene. Bruken av levende dyr som dressurobjekter må antas å utsette dyret for stress og i noen tilfeller livsfare. Det er ikke tillatt å holde vilt i innhegning hvor formålet er trening/dressur av jakthunder. Direktoratet for naturforvaltning har tidligere gitt noen tillatelser til hold av hare og rådyr hvor formålet har vært trening av jakthunder. Disse tillatelsene gjelder inntil de innhegnede dyrene ikke lenger er i live.

Dressurkurs for eier og hund arrangeres jevnlig over det meste av landet. Kursene gir i de fleste tilfeller hundeeierne nyttig informasjon og hjelp. Kursene er imidlertid sjelden kvalitetssikret, og i prinsippet kan hvem som helst arrangere og lede dressurkurs.

6.2.19.7 Inngrep

Øre- og halekupering er ikke tillatt i Norge. Forbudet mot halekupering kom så sent som i 1988, og var den gang meget omstridt i hundeeiermiljøet. Fortsatt forekommer tilfeller av ulovlig halekupering.

Sporer (tå nr. en på bakbein, sjeldnere også på frambein, samt eventuelle overtallige tær) fjernes rutinemessig på valper av visse raser. Inngrepet er ikke eksplisitt forbudt i dyrevernloven, men departementet mener inngrepets art betinger bruk av bedøvelse.

Dyrevernloven setter forbud mot å kastrere hunder, med unntak for bruksmessige og medisinske årsaker. Medisinske årsaker kan være testikkelkreft eller livmorbetennelse, og bruksmessige årsaker kan være førerhunder for blinde. Kastrering av hannhunder er ikke vanlig i Norge, men utføres som et alternativ til avliving av hunder med unormal sterk kjønnsdrift eller som viser overdreven aggresjon mot andre hannhunder. De siste tiårene har det vært alminnelig å behandle tisper med hormoninjeksjon to ganger i året for å unngå løpetid. Behandlingen kan gi visse bivirkninger og det er økt pågang for kastrering/sterilisering. I utlandet er kastrering av hunder, både hannhunder og tisper, vanlig.

Mange hunder blir identitetsmerket. Det benyttes i dag hovedsakelig mikrochips, som settes inn praktisk talt uten ubehag. Øretatovering krever bedøvelse.

6.2.19.8 Fysisk helse

Det finnes ingen systematisk landsdekkende rapportering av sjukdomsforekomst hos hund. Den norske hundepopulasjonen er i hovedsak vaksinert mot smittsomme og dødelige infeksjonssjukdommer som valpesjuke, leverbetennelse og parvovirusdiaré.

Veterinærer oppgir at hudproblemer og allergi, øyekatarr og infeksjoner i det ytre øret er blant de vanligste lidelsene. Dette bekreftes i en norsk undersøkelse (NLH, 2000) over helse og atferd hos fire spanielraser. Her var de hyppigste sjukdomskonsultasjonene hos veterinær relatert til ører (18,8 %), hud (14,1 %) og øyne (11,5 %). Nesten en fjerdedel av eierne oppga dessuten at de hadde behandlet hunden for ørebetennelse utenom veterinærbesøkene. Nesten av hundene, som var i alderen to til åtte år, hadde gjennomgått en operasjon i løpet av livet, og 10 % gikk på kontinuerlig medisinering.

I følge en dansk undersøkelse fra 2001, blant tilfeldig utvalgte hunder, hadde vel 20 % av hundene vært sjuke i løpet av siste år. De viktigste enkeltdiagnosene var allergi som forekom hos knapt 7 % av hundene og leddproblemer som var registrert hos snaut 5 %.

Mange av sjukdommene viser overhyppighet innen visse raser. Dette har i noen tilfeller sammenheng med favoriserte, rasetypiske eksteriørmessige trekk, i andre tilfeller er dette en mer tilfeldig arvelig og/eller miljørelatert disposisjon. Skjelettlidelser har generelt et stort omfang, og både arv og miljø har betydning for utviklingen.

Omfanget av kreft er relativt høyt hos hund.

6.2.19.9 Atferdsrelaterte problemer

Det finnes ingen samlet oversikt over utbredelsen av atferdsproblemer hos hunder i Norge. I Danmark ble det i 2000 gjennomført en bred kartlegging av atferdsproblemer, basert på spørreskjema til eier. Hundene var registrert i Dansk hunderegister, som omfatter alle typer hunder. I følge undersøkelsen oppgir 28 % av eierne at deres hund har atferdsproblemer. Atferdsproblemene viser rasevariasjoner med en klar overhyppighet hos blandingshunder. De viktigste problemene oppgis å være angst og nervøsitet, manglende lydighet, aggresjon mot fremmede hunder og problemer med å være hjemme alene. Blant hunder som var avlivet, ble atferdsproblemer oppgitt som en av årsakene i 49 % av tilfellene, mot 41 % for sjukdom.

Det er grunn til å tro at omfanget av problematisk atferd har økt, og/eller at toleransen hos eierne har blitt mindre. Hundeholdet har i mange tilfelle fjernet seg mye fra det som kan karakteriseres som et naturlig liv for en hund. Hunden er ofte alene på dagtid, når de voksne er på jobb og barna i skole eller barnehage. Eieren har kanskje hatt urealistiske forventninger til hundeholdet, og satt av for lite tid til å ta seg av hunden på ettermiddagene. Hunden kan heller ikke slippes løs ute alene, som var vanlig før. Mange hunder får verken nok fysisk mosjon eller mentale utfordringer, og kan bli frustrerte. Ofte dreier problemene seg om egentlig normal hundeatferd, men som er upassende. Dette kan eksempelvis være bjeffing, at hunden hopper opp på besøkende, opptrer truende mot fremmede mennesker, angriper andre hunder eller at den stikker hjemmefra. Det kan også være at hunden er generelt engstelig eller redd i spesielle situasjoner (tordenvær, nyttårsraketter), eller at den har tatt rollen som sjef i familien. Mange av problemene er i utgangspunktet et større problem for eieren og omgivelsene enn for hunden, men vil kunne resultere i at hunden avlives. Behandling av atferdsproblemer er blitt en stor geskjeft i mange land, og tilbys stadig flere steder også i Norge.

Aggressiv atferd rettet mot mennesker er spesielt problematisk. Arvelige faktorer, mangelfull sosialisering overfor mennesker i ung alder og feil håndtering senere har stor betydning for utviklingen av hundens gemytt. Frykt, smerte og forsvar av eiendom, mat eller spesielle objekter er vanlige utløsende faktorer ved aggressiv opptreden. Noen hunder løper etter biler, syklister og joggere, og selv om dette tolkes som en slags gjeteratferd, kan det lett skje at hunden glefser. I andre situasjoner kan det være at jaktatferden utløses. Se for øvrig 6.1.6.

6.2.19.10 Avl og oppdrett

Størsteparten av rasehundene er registrert i Norsk Kennel Klub (NKK). Hundehold og valpeoppdrett er først og fremst en hobby. Hundeavl blir derfor preget av holdninger og synspunkter hos den enkelte oppdretter og er ikke like enhetlig som det man ser hos produksjonsdyr som storfe og gris.

Utstillinger danner en viktig basis i avlsarbeidet. Her bedømmes i første rekke eksteriøret. Resultater fra eventuelle bruksprøver teller mye. Det er etablert egne avlsråd for mange av rasene, som anbefaler eller fraråder paring mellom gitte individer. For mange raser samler NKK inn informasjon om helse, for eksempel øyelysing og røntgenbilder av hofter og albue. Hos enkelte raser har 40 % av de undersøkte hundene røntgendiagnosen hofteleddsdysplasi, men erfaring viser at bare en liten del av hundene utvikler kliniske problemer. Hvilke konsekvenser helseinformasjonen får i avlen, varierer. Strenge tiltak, for eksempel å nekte registrering av valper, har vært lite brukt. NKK har i stedet konsentrert seg om å satse på informasjon, utdanning og holdningsskapende arbeid.

Det er et generelt inntrykk at lynnet har blitt bedre i de fleste rasene. Hunder som viser aggressive tendenser overfor dommeren skal bli bortvist. Utstillinger er imidlertid ikke spesielt innrettet på å teste hundens temperament.

En del lidelser har som tidligere nevnt, sammenheng med rasetypiske eksteriøre trekk. Dette gjelder for eksempel pusteproblemer hos raser med kort snute og ryggproblemer hos kortbeinte raser. Rasestandardene som beskriver «idealhunden» utformes i den enkelte rasens hjemland, og endring av standarder kan kun skje gjennom internasjonalt press. Den internasjonale hundeorganisasjonen, FCI, har bedt om at alle standarder skal inneholde en formulering om at hunder som har fysiske defekter som påvirker hundens sunnhet, skal diskvalifiseres. Det enkelte land kan bidra ved at dommere oppfordres til å tolke standarden moderat og unngå såkalt overtyping.

Andre arvelig betingete lidelser skyldes en mer eller mindre tilfeldig opphopning av sjukdomsgener i rasen. Dette gjelder for eksempel flere øyesjukdommer og stoffskiftesjukdommer. Ofte er utstrakt bruk av et fåtall individer i avlen, som resulterer i et høyt gjennomsnittlig slektskap innen rasen, en av årsakene. For enkelte sjukdommer/defekter blir det nå utviklet gentester.

Valpens miljø og erfaringer i de første leveukene er svært viktig for hvordan den utvikler seg. Både moren og kullsøsken påvirker utviklingen, men særlig viktig er det at valpen blir sosialisert overfor mennesker. Valper som ikke har hatt tilstrekkelig kontakt med mennesker i en tidlig fase, kan lett utvikle seg til problemhunder.

6.2.19.11 Transport av hund

Transport av hund foregår i det alt vesentlige sammen med eier i familiens bil. Ved bruk av transportbur sikres hunden en stødig plass. Transportforskriften gir detaljerte bestemmelser om minstekrav til transportkasse, men gjelder ikke for transport av selskapsdyr i personbil eller for transporter under 50 km. Trekkhunder transporteres ofte i spesielle kasser på lastebil eller pick-up. Kassene er tradisjonelt trangere og lavere enn forskriftens krav. Under kjøring foretrekker hunder å ligge, og mange trekkhundkjørere argumenterer for at mindre kasser gir hundene bedre støtte. Transportkassene brukes av og til som oppholdsrom under reiser, slik at hundene tilbringer mye tid der.

Det skjer hvert år at hunder etterlates i parkert bil i solvarmen og dør av heteslag.

6.2.19.12 Avliving

Det er gitt en egen forskrift om avliving av hund og katt. De fleste hunder avlives hos veterinær med en overdose sovemedisin.

Boks 6.26 Eksterne innspill

Blant innsenderne av skriftlige innspill tar 37 opp forhold som gjelder hund. Blant kommentarer som går igjen er:

  • Betenkelig avl.

  • Bør bli obligatorisk med ID-merking.

  • Behov for regulering av trekkhundhold.

  • Behov for ytterligere tiltak mot kamphunder og farlige hunder.

  • Elektriske dressurmidler bør forbys.

  • To innsendere ønsker at forbudet mot kastrasjon oppheves.

Rådet for dyreetikk har tatt opp hundeavl (1998), elektriske dressurmidler (1996) og bruk av andre dyr under trening/dressur av hund (1994, 1995).

6.2.20 Katt

Katter holdes som kjæledyr, i noen tilfeller primært som nyttedyr. I mange tettsteder finnes bestander av eierløse katter.

Forskriften om dyrepensjonat setter krav til burstørrelse etc. for etablissementer som tar imot katt. For øvrig finnes ingen forskrift under dyrevernloven som regulerer kattehold.

Figur 6.7 Katter holdes som kjæledyr, i noen tilfeller primært
 som nyttedyr.

Figur 6.7 Katter holdes som kjæledyr, i noen tilfeller primært som nyttedyr.

Foto: Jan Djenner/BAM/Samfoto.

6.2.20.1 Kort om kattens biologi

Tamkatten stammer fra den libyske villkatten. Katten er fra naturens side ikke et flokkdyr, noe som skiller den fra de fleste andre husdyrartene. Katter er likevel sosialt fleksible og kan lære å leve i grupper. De kan hevde revir, som vanligvis forsvares mot fremmede katter. Hannkatter kan streife over større områder i paringssesongen, opptil 2–4 km2 i landdistrikter. Katter er smidige dyr med svært god kroppskontroll. Katter har beholdt et sterkt jaktinstinkt som ikke forsvinner om katten får dekket sitt næringsbehov på annen måte. Jaktlysten kan delvis tilfredsstilles gjennom lek.

Katter har stor formeringsevne. Hunnkatter kan få to til tre kull i året, med tre til seks kattunger hver gang. Katten blir kjønnsmoden når den er mellom og ett år gammel. Katter er uavhengige dyr som gjør som de vil, og lar seg sjelden dressere på tilsvarende vis som hunder. Katter kan likevel knytte sterke bånd til mennesker. Katter har et kroppsspråk og bruker lyder som er rimelig lett å tolke for mennesker.

6.2.20.2 Betydning og utbredelse

I følge Opinions undersøkelse fra 2001 er katt det vanligste familiedyret i Norge om en ser bort fra akvariefisk. Halvparten av husstandene som har dyr (utenom produksjonsdyr) holder katt. Hver katteeier har i gjennomsnitt 1,4 katter, hvilket gir et estimat på 535 000 katter for hele landet. Kattehold er mest utbredt på Sørlandet og minst i Oslo/Akershus. Kattepopulasjonen er til sammenlikning beregnet til vel én mill. dyr i Sverige og 650 000 i Danmark.

Katter anskaffes først og fremst som kjæledyr. Katter er lekne, kjælne og kommuniserer godt med sine eiere, samtidig som de krever mindre stell enn en hund. Kattunger er svært attraktive, ofte gratis i anskaffelse, og mange blir nok katteeiere mer på impuls enn som følge av nøye overveielse.

Katter er effektive jegere og holdes av den grunn som nyttedyr på gårdsbruk og i stallanlegg. Også i byområder regnes kattenes beskatning av smågnagere som gunstig. Det uttrykkes imidlertid bekymring for konsekvensene av store kattebestander for småfuglene. I USA regnes katter som en betydelig dødsårsak for fugler som har tilhold i parker og boligområder, og katter kan i spesielle tilfelle utgjøre en direkte trussel mot lokale fuglepopulasjoner.

6.2.20.3 Hold av katt

De fleste katter i Norge lever et fritt liv. De har adgang til bolighuset eller oppholder seg fritt ute, alt etter eget ønske. I bymessige strøk, og særlig når det gjelder rasekatter, er det ikke uvanlig å holde katter permanent innendørs. Det er anslått at dette gjelder ca. 7 % av kattene. En høyesterettsdom fra 1993 (Emmelinedommen) konkluderte med at innekatter skulle tillates i borettslag som ellers forbyr hunde- og kattehold. Husleieloven er imidlertid endret etter denne dommen. Hvorvidt man vil kunne holde innekatt i borettslag som ellers forbyr kattehold i henhold til den nye loven, vil måtte vurderes konkret. Her vil Emmelinedommen ha relevans også etter den nye loven.

Kattehold kan skape konflikter, spesielt i tettbebyggelse. Katten graver sin avføring ned i sandkasser og blomsterbed, ofte hos naboen. Hannkatter markerer revir med illeluktende urin som skvettes på ytterdører, hagemøbler og biler. I paringstiden går verken rivalisering eller kurtise lydløst for seg. Noen ganger kan enkeltpersoner huse flere titalls katter, hvilket selvfølgelig merkes i nabolaget. I byområder og større tettsteder finnes ofte bestander av forvillede katter (se senere).

Holdninger til katter er splittet i befolkningen. På den ene siden er katten et høyt skattet kjæledyr, mens det på den andre siden ikke er uvanlig at enkelte personer viser en sterk aversjon mot katter. Katter blir ofte brutalt jaget vekk, og er sporadisk gjenstand for bestialske handlinger.

6.2.20.4 Inngrep

Dyrevernloven hadde inntil 1993 et forbud mot å kastrere katter. Kastrasjon av hannkatter utføres nå rutinemessig. Hos hunnkatter er inngrepet større og derfor mer kostbart, og hormontabletter som forhindrer løpetid er mye brukt.

Det finnes merkesystemer for katt, både øretatovering og mikrochips. Det er imidlertid ikke regelen at folk sørger for å merke katten sin. Noen katter utstyres med halsbånd, men ikke alltid har halsbåndet opplysninger som gjør at eieren kan spores opp.

6.2.20.5 Fysisk helse

Det finnes ingen samlet statistikk over helsetilstanden hos katter. Mens det før var uvanlig å kontakte dyrlege «bare» for en katt, er regelen nå at sjuke katter undersøkes og får behandling. Ofte gjelder konsultasjonen skader etter slåsskamper eller påkjørsler, men katter kan som andre dyr rammes av et vidt spekter av sjukdommer. Kattepopulasjonen er ikke gjennomvaksinert, og utbrudd av kattepest forekommer. Likeså viser undersøkelser at flere andre alvorlige virussjukdommer har en viss utbredelse. Parasitter er vanlig forekommende. Kastrerte hannkatter får oftere problemer med urinveiene enn intakte hanner, og hunnkatter på hormonbehandling har økt risiko for kreft i juret. Langhårete katter kan få tette floker i pelsen dersom den ikke børstes jevnlig.

6.2.20.6 Atferdsrelaterte problemer

Atferdsproblemer hos katt dreier seg ofte om normal atferd som oppfattes som upassende. Det kan være kloring på møbler, at katten bruker en annen plass til avtrede enn den tiltenkte kassen, eller skvetter urin (markerer) inne. Normal seksualatferd oppleves ofte som uønsket, og kastrering utføres for å modifisere slik atferd. Flere atferdsproblemer er relatert til angst, sosiale endringer og dårlig evne til å mestre stress, og disse må antas å føre til redusert dyrevelferd. Katter kan eksempelvis reagere på endringer i familien, som et nytt barn eller nye dyr, med å bli urenslige eller aggressive. Feilaktig håndtering fra eierens side kan også resultere i atferdsproblemer. Hos innekatter kan atferdsproblemer relatert til frustrasjoner og udekket aktivitetsbehov lettere oppstå, men disse kan forebygges og behandles.

6.2.20.7 Avl

For vanlige huskatter konsentreres eierens innsats vanligvis om å forhindre drektighet, gjennom å gi hormontabletter eller kastrere katten.

Det er relativt få rasekatter i Norge, men det arrangeres utstillinger og foretas premieringer. Det finnes flere forskjellige katteraser, også kortbeinte katter og katter uten pels, og det dukker stadig opp nye raser og fargevarianter. Noen av de samme problemene som man finner hos rasehunder, går igjen hos rasekatter. Et favorisert utseende kan medføre økt sjukdomsrisiko, som hos perserkatten der det flate fjeset kan resultere i at enkelte dyr får pusteproblemer og kronisk rennende øyne. Avl mellom nære slektninger øker faren for opphopning av sjukdomsgener, som nyredefekter hos perserkatt og nevrologiske problemer hos siameser.

6.2.20.8 Avliving

Det er gitt en forskrift om avliving av hund og katt. Mange katter avlives hos dyrlege. Avliving av katter, kanskje spesielt kattunger, har imidlertid ofte skjedd med ulovlige og uforsvarlige metoder, eksempelvis drukning.

6.2.20.9 Eierløse katter

Bestander av forvillede tamkatter er først og fremst et byfenomen, men hele 60 % av landets 200 distriktsveterinærer opplyste i 1999 at eierløse/forvillede katter forekommer i deres distrikt og at de anser dette for å være et problem. Problemet kan være av dyrevernmessig art ved at kattene er preget av lite mat, kulde og sjukdom, men kan også være av sosial art ved at kattene er til sjenanse for mennesker.

Et offentlig oppnevnt utvalg har nylig (2001) avgitt en omfattende utredning der problemkomplekset eierløse katter beskrives og drøftes. Bestander av eierløse katter kan ha flere opphav:

  • Katter som tilfeldig er kommet bort fra hjemmet, for eksempel ved at katten har blitt skremt eller at den er sluppet ut for tidlig etter en flytting.

  • Katter som frivillig forlater sitt hjem, for eksempel pga. konflikter med andre katter i husstanden eller nabolaget.

  • Katter som er forlatt av eierne etter ferie eller flytting, eller er bevisst «dumpet» på fremmed sted.

Katter som kommer på avveie vil gjerne søke til folk, som ofte gjør bestrebelser på å finne eieren. Bortkomne katter som ikke blir tatt hånd om, blir etter hvert sky. Mange katter er i stand til å klare seg i lengre tid ved egen hjelp, i alle fall om sommeren når været er mildt og det er stor tilgang på byttedyr som fugl og smågnagere. De livnærer seg også av søppel eller avfall fra bl.a. fiskemottak og mat som eventuelt settes ut. Kattunger som vokser opp uten direkte kontakt med mennesker, blir som ville dyr og mangler fortrolighet overfor folk.

Problemet med eierløse katter forsøkes kontrollert ved to ulike strategier:

  • Innfanging og avliving, vanligvis i kommunal regi. Tiltaket må gjentas etter behov, fordi nye katter vil komme til. Av og til avlives utilsiktet eide katter, hvilket skaper konflikter.

  • Innfanging, kastrering og utsetting av friske individer, avliving av alvorlig sjuke individer. Ideen er at de kastrerte kattene vil hevde revir og hindre nye katter i å slå seg ned, slik at bestanden holdes stabil. Opplegget er gjerne et samarbeid mellom lokal dyrebeskyttelse eller enkeltpersoner, som tar ansvar for tilsyn og fôring av kattene, og kommunen, som dekker utgifter til veterinær. Det finnes omfattende, positiv erfaring med denne metoden i land som for eksempel USA, England og Italia, og det er foreløpige gode erfaringer i norske byer som har prøvd dette.

Den offentlige utredningen foreslår krav om merking av katt og holdningsskapende arbeid for å ansvarliggjøre katteeiere som de viktigste forebyggende tiltakene.

Boks 6.27 Eksterne innspill

Blant innsenderne tar 34 opp forhold som angår katter. Problemstillinger som går igjen er:

  • Obligatorisk ID-merking bør innføres.

  • Eierløse katter.

    • Kommunene må ta ansvar.

    • Bestandskontroll ved kastrering heller enn avliving.

  • Det er delte syn på om hold av katter permanent innendørs er forsvarlig.

  • Avl på rasekatter med fysiske defekter eller dårlig lynne.

6.2.21 Små pattedyr

Flere mindre pattedyrarter holdes som hobby- og familiedyr i Norge. Kanin er omtalt separat foran. Øvrige utbredte arter er gnagere som marsvin, hamster, flere rotte- og musearter, chinchilla og mongolsk ørkenrotte, samt ilder. Forskrift om eksotiske dyr setter et generelt forbud mot å holde eksotiske (fremmedartete) pattedyr, reptiler og amfibier, men forbudet har ikke vært praktisert i forhold til de utenlandske, vanlige gnagerne. Det finnes ingen forskrift som regulerer måten dyrene holdes på. Etter viltloven er det forbudt uten samtykke å innføre viltarter til Norge eller sette ut viltarter eller underarter som ikke fra før forekommer i distriktet. Det er heller ikke tillatt å fange inn vilt uten samtykke fra Direktoratet for naturforvaltning. Hold av vilt i fangenskap er regulert av viltmyndighetene. Med vilt menes alle viltlevende landpattedyr og fugler, amfibier og krypdyr, herunder viltarter som ikke finnes viltlevende i Norge, men som har muligheter for å leve og formere seg i vill tilstand i Norge. Uten samtykke fra Direktoratet for naturforvaltning er det ikke tillatt å fange inn vilt.

6.2.21.1 Kort om biologi

Artene har svært ulik biologi. Hamster er i naturen et solitært dyr, mens marsvin, chinchilla og rotter er sosiale. Vill ilder lever alene, men i fangenskap er den sosialt mer fleksibel. Hamster er nattaktiv og har i motsetning til mange andre dyr ikke endret denne rytmen i fangenskap. Hamster og marsvin er strikt planteetere, de fleste rotte- og musearter er altetere, mens ilderen er et rovdyr. Chinchilla er fryktsomme dyr, mens rotter og ildere er nysgjerrige og utforskende i forhold til sine omgivelser. Chinchilla sandbader og graver ganger i bakken.

Mange av artene er meget aktive og har i naturen et komplekst atferdsmønster. Generelt har imidlertid mange arter evnen til å nyansere sin atferd og sosiale struktur i forhold til næringstilgang og tetthet av dyr i et område. Grad av fleksibilitet, læringsevne og tilpasningsdyktighet er viktig for om et dyr kan trives i et liv i fangenskap, i tillegg til eierens vilje og evne til å legge forholdene best mulig til rette.

Flere av artene har et forsiktig kroppspråk, og det kan da være vanskelig for barn som steller dyret å forstå at det vantrives eller er sjukt.

6.2.21.2 Betydning

I følge Opinions undersøkelse fra 2001 finnes denne kategori dyr i 4 % av de husstandene som har dyr. Dette gir et estimat på ca. 45 000 dyr. Smågnagere kjøpes ofte til yngre barn. For barn i bystrøk er gnagere og kanin ofte det eneste aktuelle alternativet om man ønsker et dyr som kan klappes og håndteres.

6.2.21.3 Hold og stell

Flesteparten av dyrene i denne kategorien omsettes via dyrebutikker, noen også privat. De små familiedyrene holdes primært i bur, som oftest anskaffes i dyrebutikken. Bur finnes i ulike størrelser og utforminger. Det er viktig at renhold kan gjennomføres på en praktisk og enkel måte. Buret utstyres ofte med et skjulested og leker som aktiviserer dyrene.

Noen av dyrene tas daglig ut av buret. Ilder og rotte tas ofte med ut av eieren. Ilder går i bånd, rotta oppbevares på kroppen. Flokkdyr, for eksempel marsvin, holdes ikke sjelden alene.

Kravene til sammensetning i fôr varierer fra art til art. Marsvin må eksempelvis få tilført vitamin C. Ferdig fôr og eventuelle anbefalte næringstilskudd er tilgjengelig i dyrebutikker og mange dagligvareforretninger.

6.2.21.4 Inngrep

Det er relativt vanlig å kastrere hanner av rotter og ilder. Av helsemessige årsaker anbefales det at hunnildere kastreres dersom de ikke skal brukes i avl eller holdes sammen med en sterilisert hann, fordi hunnildere ellers lett utvikler hormonelle forstyrrelser, som igjen kan føre til en livstruende svekkelse av immunforsvaret.

Fjerning av stinkkjertler hos ilder er i følge et rundskriv fra Landbruksdepartementet forbudt. Kastrering vil ofte dempe lukten.

6.2.21.5 Fysisk helse

Det finnes ingen statistikk over helsetilstanden hos denne gruppen dyr. Dyrene kan imidlertid rammes av en rekke ulike sjukdommer, herunder infeksjoner, parasittære lidelser og mangeltilstander. De er utsatt for skader, for eksempel ved at de mistes i gulvet, blir klemt eller tråkket på. Arter som mus og hamster har fra naturens side en kort levetid. Eiers kompetanse er ofte mangelfull, og tegn på begynnende sjukdom kan lett overses. Smågnagere har gjennomgående lav økonomisk verdi, hvilket kan medføre at familiens voksne ikke oppsøker veterinær straks noe er galt, men heller ser an situasjonen. For ilder synes forholdet å være mer likt det en ser hos hund og katt, idet det er vanlig å få ilderen vaksinert og eventuelt kastrert/sterilisert.

6.2.21.6 Atferdsrelaterte problemer

Det finnes ikke undersøkelser om hvor hyppig atferdsforstyrrelser forekommer hos smågnagere og ilder som holdes som familiedyr. Aggressiv atferd fra dyrets side fører ofte til at det holdes permanent i buret. Hårnapping hos marsvin regnes som et tegn på mistrivsel eller stress. Det forekommer at chinchilla mister pelsen på større områder. Såkalt «pels-slipp» antas å ha sammenheng med frykt.

6.2.21.7 Avl

Det er ingen oversikt hvordan avl og oppformering foregår, og dyrene leveres vanligvis ikke med papirer som viser individets avstamning. Det er uvisst om innavl er utbredt og i så fall om dette representerer et velferdsmessig problem.

6.2.21.8 Transport, avliving

Dyrene transporteres fra oppdretter til dyrebutikk og til kjøper. Transport foregår i dyrets vanlige bur, eventuelt et mindre transportbur.

Det antas at friske dyr som familiens barn har mistet interessen for, stort sett gis bort. Øvrige dyr avlives trolig ofte hos veterinær, eller dør av sjukdom. Det er ingen indikasjoner på at dyrevernmessig uforsvarlige avlivingsmetoder er særlig utbredt.

Boks 6.28 Eksterne innspill

Blant de eksterne innspill tar 12 opp smågnagere og 12 eksotiske dyr generelt. Blant synspunktene er:

  • Kjæledyr i små bur er betenkelig, dyrene må få bedre beskyttelse.

  • Foreldre må ta ansvar, nedre aldersgrense for kjøp.

  • Ta hensyn til dyrenes sosiale behov, ikke holde flokkdyr alene.

6.2.22 Stuefugler

Dyreholdet omfatter et stort antall arter eksotiske fugler. Undulat er den vanligste arten i Norge. Fuglene holdes for selskap, i private hjem.

Det finnes ingen forskrift som regulerer hvordan stuefugler skal holdes. Når det gjelder forholdet til viltloven, se 6.2.21.

6.2.22.1 Kort om stuefuglenes biologi

Stuefuglene omfatter et større antall arter. De fleste er papegøyefugler, som bl.a. undulat og parakitter, eller finkefugler, som bl.a. kanarifugl og sebrafink. Noen papegøyearter er store fugler med meget lang levetid. De fleste artene er utpreget sosiale fugler. Undulater lever eksempelvis i store flokker. Mange er aktive flygere. De fleste artene har naturlig tilhold i tropiske eller tempererte strøk. I forsøk er det vist at papegøyer kan lære å kommunisere med mennesker, de har utmerket hukommelse og god evne til problemløsning.

6.2.22.2 Betydning

Stuefuglene holdes som selskapsdyr. Blant de husstandene som har dyr, produksjonsdyr i landbruket ikke medregnet, oppgir 8 % å ha stuefugler. I gjennomsnitt har husstandene 2,2 fugler. Dette gir et estimat for landet på 135 000 stuefugler. En del av artene er meget kostbare i anskaffelse.

6.2.22.3 Hold og stell

De fleste fugler i private hjem holdes i bur. Buret inneholder en eller flere sittepinner, og bunnen er gjerne dekket av sand. Finkefugler og undulater har ofte badekar. Det er vanlig å sette inn ulike leker i burene som huske, speil og lignende. I tillegg til mat og vann, anbefales at fuglene har tilgang på kalkstein. Buret gir som regel ikke fuglene mulighet for å fly. Burene for de største papegøyene har relativt minst plass. Dersom fuglen er tilstrekkelig tam, er det vanlig at fuglen får fly fritt utenfor buret deler av døgnet. Uten denne mosjonen vil mange burfugler bli dårlige flygere.

Mange av disse sosiale fuglene holdes som eneste fugl. En grunn til dette er at fugler som holdes alene blir mer kontaktsøkende overfor mennesker og skal være lettere å få ordentlig tamme. Spesielt interesserte eiere lager større aviarier/volierer der de holder flere fugler sammen. Muligheten for å tilfredsstille atferdsmessige behov er dermed tilstede i en helt annen grad.

Fôr fås kjøpt i dyrebutikker og i enkelte dagligvareforretninger. Det er imidlertid store forskjeller på næringsbehovet hos ulike arter, og feilernæring forekommer. Vanlig stuetemperatur på 20 °C passer de fleste artene. Om natten dekkes buret med et klede slik at fuglene har det mørkt.

Dyrevernnemndene rapporterer ikke sjelden at forholdene som dyr, både fugler og pattedyr, holdes under i dyrebutikker er kritikkverdige.

6.2.22.4 Inngrep

For å redusere flygeevnen hos papegøyer er det ikke uvanlig å klippe bort noen styrefjær på en eller begge vingene (vingestekking). Denne prosedyren må gjentas, og det finnes derfor fugler hvor ytterste ledd av vingen er amputert.

6.2.22.5 Fysisk sjukdom

Det finnes ingen statistikk over sjukdomsforekomst annet enn for enkelte zoonoser (sjukdom som kan smitte til mennesker). Stuefugler kan rammes av et vidt spekter av sjukdommer. Fugler som flyr fritt i huset, er utsatt for skader samt forgiftninger pga. giftige potteplanter. Fuglene viser ofte bare svake tegn på begynnende sjukdom. Når eieren først oppdager at fuglen er sjuk, kan tilstanden allerede være alvorlig. Det er vanlig å bringe sjuke burfugler, også de mindre verdifulle, til dyrlege. Enkelte veterinærer arbeider spesielt med fugler og utfører avansert medisinsk og kirurgisk behandling.

Det finnes ikke data som sier noe om faktisk levealder hos stuefugler i Norge, men for undulat er forventet levealder ca. 10 år.

6.2.22.6 Atferdsrelaterte problemer

Det er ikke undersøkt hvor utbredt atferdsforstyrrelser er hos stuefugler. Det er kjent at mangel på selskap, få stimuli, kjedsomhet og frustrasjon kan gi seg utslag i unormal atferd. Stereotyp atferd, som at fuglen hopper hvileløst fram og tilbake på pinnen eller har unormale hodebevegelser, forekommer. Kjedsomhet antas å være en vanlig årsak til fjærplukking utenom mytetiden. Aggressiv atferd er ikke uvanlig hos papegøyer, og vil i de fleste tilfelle føre til ytterligere restriksjoner på muligheten for utfoldelse.

6.2.22.7 Avl og oppdrett, innfanging og transport

For å sikre at man får tamme fugler, blir en del papegøyeunger fôret opp for hånd. Det kan imidlertid være en utfordring å få til optimal fôring. Mange arter reproduserer villig i fangenskap, men ikke alle. Det fanges fortsatt inn ville fugler som ender som stuefugler. Mye av denne trafikken er illegal, da flere av de ville populasjonene er truet og under beskyttelse av CITES-bestemmelsene (se 8.5.1). Transportforholdene under smugling er i flere tilfelle avdekket som helt uholdbare, med meget høy dødelighet. For fugler i privat eie er transport sjelden noe problem. Fuglen transporteres i sitt ordinære bur eller et mindre transportbur.

6.2.22.8 Avliving

Friske burfugler som eieren ikke lenger ønsker å ha, vil vanligvis bli solgt eller gitt bort. For øvrig er det vanlig å få fugler avlivet hos veterinær.

Boks 6.29 Eksterne innspill

Blant de eksterne innspillene er det 28 som omtaler stuefugler.

  • Det er delte syn på om hold av stuefugler i bur er akseptert.

  • Norske tropefuglforeningers landsforbund anbefaler volierer og ønsker forskriftsregulering med minstekrav til bur.

6.2.23 Duer

Duer holdes i Norge som hobby, eventuelt for konkurranseformål. Duer benyttes også under dressur av fuglehunder. Det er ingen oversikt over utbredelsen av duehold i Norge, men det er grunn til å anta at omfanget er beskjedent.

Duer er sosiale fugler. De holdes flere sammen i dueslag, der de bl.a. har mat og redekasser. De har vanligvis adgang til å fly fritt ute, og de vender tilbake av egen vilje.

Brevduekonkurranser bygger på duenes evne til orientering. Fuglens ferdigheter og hurtighet kan trenes opp. I konkurransesammenheng slippes dyrene på et fremmed sted, og det gjelder å returnere hjem til dueslaget på kortest tid. For å øke motivasjonen for å fly raskt, brukes ofte duer som har unger. Siden begge kjønn deltar i mating av unger, har dette neppe betydning for ungenes velferd.

Under trening av fuglehunder brukes duer for å trene hunden til å forholde seg i ro under oppflukt. Duen kan bæres under jakka til treneren, som tar duen frem og lar den fly når hunden er uforberedt. Duen kan også plasseres ute i terrenget i en såkalt støkkmaskin, et slags bur med fjernstyrt utløsing som kaster fuglen på vingene.

Brevduer vaksineres mot en virussjukdom (paramyxovirus). Det finnes for øvrig ingen oversikt over helsetilstand.

Boks 6.30 Eksterne innspill

Ingen.

6.2.24 Krypdyr og amfibier

Krypdyr, eller reptiler, omfatter slanger, skilpadder, øgler og krokodiller, mens amfibier omfatter salamander, frosk og padde. Krypdyr og amfibier kalles med en fellesbetegnelse for herptiler.

Forskrift om eksotiske dyr setter siden 1976 forbud mot å importere og holde eksotiske krypdyr og amfibier. De som hadde slike dyr før regelen trådte i kraft, fikk beholde dyret, men hadde ikke lov til å selge det eller drive avl. Det har generelt vært gitt få dispensasjoner fra forbudet, unntatt når det gjelder skilpadder, der allergikere vanligvis har fått dispensasjon. Antallet beslag av ulovlige dyr viser at det trolig forekommer betydelig illegal innførsel til Norge. Når det gjelder forholdet til viltloven, se 6.2.21.

Figur 6.8 Reptiler og amfibier kalles med en fellesbetegnelse for herptiler.

Figur 6.8 Reptiler og amfibier kalles med en fellesbetegnelse for herptiler.

Foto: Mimsy Møller/Samfoto.

6.2.24.1 Kort om biologi

Gruppen omfatter et meget stort antall arter, først og fremst eksotiske arter. De har ofte fine farger og mønstre eller spesiell kroppsbygning. Krypdyr og amfibier er vekselvarme dyr, hvilket innebærer at aktivitetsnivået avhenger av omgivelsestemperaturen. Dyrene har svært varierende krav til miljø og ernæring. Noen arter er giftige.

Amfibier er avhengig av vann for reproduksjon og har et stadium som lever i vann og puster med gjeller. Amfibier lever av insekter og smådyr.

Krypdyr er tilpasset et liv i vann eller på land, men de legger egg på land. Noen arter har yngelpleie. Mange kan klatre. Noen går inn i en dvalelignende periode om vinteren. Noen krypdyrarter er strikt planteetere, mens andre er predatorer. Enkelte er i stand til å nedlegge store byttedyr. Slanger svelger byttet helt. Store kvelerslanger spiser kanskje bare en gang hver måned. Enkelte arter lever svært lenge.

Sammenliknet med pattedyr og fugler har de fleste arter i denne gruppen lite mimikk og bruker sjelden lyder. De har et fremmedartet kroppsspråk som ikke er lett for mennesker å tolke. Det kan derfor være vanskelig å oppfatte at dyret er sjukt eller vantrives.

6.2.24.2 Betydning

Herptiler holdes i dyreparker og for øvrig som hobbydyr. Kun et mindre antall dyr, hovedsakelig skilpadder, holdes lovlig, det vil si at det er gitt dispensasjon fra forbudet. Opinions undersøkelse fra 2001 beregner antallet herptiler i private hjem til ca. 10 000, men zoohandlere har ut fra salget av utstyr anslått antallet til å ligge nærmere 100 000.

6.2.24.3 Hold og stell

Siden dette i stor grad dreier seg om ulovlige dyr, er oversikten om hvordan dyrene holdes og stelles svært begrenset. En del mennesker er meget fascinert av herptiler og har utvilsomt store kunnskaper om dyrenes behov. Andre anskaffer slike dyr fordi det gir status og oppfattes som «tøft».

Dyrenes oppholdssted er gjerne et terrarium (glassbur) eller akvarium med vann og land. Disse er gjerne innredet for å imitere artens naturlige miljø. Noen arter har spesielle krav til luftfuktighet, temperatur og lys.

Slanger spiser normalt levende byttedyr, men i Norge er det ikke tillatt å fôre med levende dyr. Slanger fôres derfor vanligvis med døde mus og rotter, som eieren kjøper frosne på dyrebutikken eller avler selv.

6.2.24.4 Fysisk helse

Det finnes ingen samlet oversikt over helsetilstanden hos herptiler i Norge. En del av dyrene kan bære med seg smitte med salmonella-bakterier. Det er et dyrevelferdsmessig problem at eiere av ulovlige dyr ikke tør oppsøke veterinær om dyret er skadet eller sjukt. Sjukdom og mistrivsel kan dessuten være vanskelig å oppdage. Et annet problem er at kun få veterinærer har spesiell kompetanse om herptiler.

6.2.24.5 Atferdsrelaterte problemer

Det finnes ikke opplysninger om hvor hyppig atferdsforstyrrelser forekommer hos denne gruppen dyr. Mange herptiler er ikke utpreget sosiale dyr og kan bli stresset av håndtering. Det er kjent at en del øgler kan bli aggressive mot mennesker og vanskelige å håndtere etter hvert som de vokser til.

6.2.24.6 Avl, oppdrett og transport

Avl er ikke tillatt i Norge, men en må anta at det likevel drives avl på arter som reproduserer i fangenskap. Flere arter formerer seg bare unntaksvis i fangenskap, hvilket fører til at innfanging og omsetning av ville eksemplarer er en stor virksomhet internasjonalt. I mange tilfelle gjelder dette arter som er truet og er beskyttet av CITES-bestemmelsene (se 8.5.1). Et dyrehold basert på innfangede dyr innebærer også at det ikke skjer noen genetisk tilpasning til et liv i fangenskap.

Ved beslag i forbindelse med smugling er det ofte avdekket svært kritikkverdige forhold, både under transport og midlertidig forvaring.

6.2.24.7 Avliving

Det er ikke kjent hvilke metoder som benyttes privat. Hos veterinær avlives herptiler på samme måte som øvrige familiedyr.

6.2.24.8 Diskusjon om legalisering

Det har vært diskutert i mange år om det generelle forbudet mot hold av herptiler bør oppheves. En positiv liste over lovlige arter har vært lansert som et alternativ til full legalisering. Argumentene som taler for en viss legalisering er at en da vil få bedre kontroll med dyreholdet og at en vil få bort den ulovlig importen. Seriøst interesserte personer vil kunne drive sin hobby, som strikt dyrevernmessig sett kanskje ikke er mer problematisk enn hold av andre eksotiske dyr, for eksempel fugler. Legalisering vil føre til at kunnskap lettere kan formidles til de som har slike dyr, og ikke minst at sjuke dyr blir brakt til veterinær. Argumenter mot legalisering er bl.a. erfaringer fra land der hold av herptiler er lovlig, men hvor det fortsatt er en betydelig illegal import og omsetning. Det vises også til generell frykt blant folk, spesielt i forhold til slanger og større øgler, for at dyrene kan komme på avveie.

Boks 6.31 Eksterne innspill

Blant de eksterne innspillene tar 12 opp hold av eksotiske dyr generelt og/eller krypdyr spesielt.

  • Det er delte syn på om forbudet mot hold av eksotiske dyr bør liberaliseres.

  • Noen vil ha liste over arter som er tillatt å holde i Norge.

6.2.25 Akvariefisk

Akvariefisk holdes både i private hjem og i offentlige bygg for hygge og pynt. Fisk er omfattet av dyrevernloven, men det er ikke utarbeidet forskrift eller retningslinjer for hold av akvariefisk.

6.2.25.1 Kort om biologi

Akvariefiskene omfatter et stort antall arter, først og fremst tropiske arter. De aller fleste er ferskvannsarter. Fiskene har ofte sterke farger, vakre mønstre og/eller spesiell form på kropp og finner. Biologi og atferd varierer mye mellom artene når det gjelder krav til temperatur og oksygentilførsel, sosiale behov (stimfisk eller ikke), aggressivitet, fôrbehov, villighet til å reprodusere, yngelpleie osv. Det kreves kunnskap for å sette sammen artene i et akvarium på en måte der predatoriske angrep eller annen aggresjon kan unngås.

6.2.25.2 Betydning

Opinion (2001) anslår at 61 000 husstander, eller 8 % av de som oppgir å ha familiedyr, har akvarium. De fleste, 84 % av husstandene, har kun ett akvarium. Totalt er antallet akvariefisk beregnet til ca. 750 000. I tillegg kommer akvarier i institusjoner og offentlige bygg. Beveggrunnen for privatpersoner for å anskaffe akvarium varierer fra en dyp fascinasjon over fiskenes biologi og det å skulle få et lite økosystem til å fungere, til å være et alternativt husdyr for allergikere.

6.2.25.3 Hold og stell

Akvariene varierer i størrelse og utforming fra beholdere på noen få liter til akvarier på mange hundre liter fullt utstyrt med tilleggsvarme og termostat, oksygentilførsel, filter, lys og rikt innhold av planter og skjulesteder. For oppbevaring over lengre tid bør man ikke anvende akvarier på mindre enn 60 liter. Et slikt akvarium vil være langt mer stabilt enn et mindre. Man må også ta hensyn til hvor plasskrevende den enkelte art er. Miljøet med planter, steiner o.a. kan enten etterligne de aktuelle artenes naturlige habitat eller primært være et bidrag til et vakkert helhetsinntrykk. Saltvannsakvarier krever spesielt utstyr og slike akvarier holdes vanligvis av spesielt interesserte akvarister.

De ulike fiskeartenes krav til miljø varierer og slett ikke alle arter er like egnet for uerfarne akvarister. Dyrebutikken vil kunne gi råd om oppstart og drift samt valg av arter, og det finnes et stort antall håndbøker om emnet. Det finnes også akvarieklubber for de interesserte.

Selv om det dekorative ofte er det primære med å ha et akvarium, opplever noen akvarister å få kontakt med individuelle fisker.

Fôr tilpasset ulike kategorier fisk kjøpes vanligvis i dyrebutikker. Overfôring kan være et problem, i og med at det går ut over vannkvaliteten om man ikke bytter vann ofte nok og ikke har et tilstrekkelig filtersystem.

6.2.25.4 Inngrep

Gjennom bevisst selektiv avl har mange unaturlige varianter av akvariefisk kommet til. Flere teknikker for å skape kunstige varianter benyttes, blant annet genetisk manipulasjon, innsprøyting av farge og klipping av finner. Det antas at inngrepene medfører økt dødelighet, i tillegg til at det er etisk forkastelig.

6.2.25.5 Fysisk helse og atferdsrelaterte problemer

Det finnes ingen oversikt over dødelighet hos akvariefisk. Ut fra det store antallet akvariefisk som meldes importert, må man likevel anta at dødeligheten generelt er meget høy. Spesielt kritiske faser er transport, blanding av fisk og oppstart av et akvarium. Vannkvaliteten er viktig for helsen, og påvirkes av bl.a. antall fisk, fôringsrutiner og kvalitet på renseutstyr. Soppinfeksjoner er relativt vanlig.

Aggresjon kan være et problem. Tetthet, sammensetning av arter og tilgang på skjulesteder kan påvirke aggresjon. Det er uvisst om et stimulifattig miljø, for eksempel en enkelt gullfisk i en liten glassbolle, kan forårsake stereotypier eller annen unormal atferd.

6.2.25.6 Avl, oppdrett og transport

De fleste akvariefisk som omsettes i Norge er importert. En del arter fanges inn fra vill tilstand, mens andre arter reproduserer villig i fangenskap. Ved avl på akvariefisk har man tatt vare på mutanter med avvikende kroppsfasong, også fisk med nedsatt funksjonsdyktighet. Blant annet kan svømmeevnen være sterkt redusert.

Transport er en kritisk fase. Transportavstanden kan bli meget lang og utvilsomt innebære en stresspåkjenning.

6.2.25.7 Avliving

Det finnes enkelte eksempler på at levende fisk er skylt ned i toalettet. For øvrig må en gå ut fra at sjuk eller overflødig fisk avlives på tilfredsstillende måte.

Boks 6.32 Eksterne innspill

  • Dyrebeskyttelsen ønsker forskrifter med krav til hold av akvariefisk.

6.2.26 Dyr til forskning og undervisning

Forsøksdyr brukes i forskning, til diagnostikk, til produksjon og kontroll av legemidler og kjemiske stoffer, samt i undervisning. Bruk av forsøksdyr er i internasjonal sammenheng et meget kontroversielt tema.

Forsøksdyrvirksomhet er regulert direkte i dyrevernloven og gjennom forskrift om forsøk med dyr. Innsamling, innfanging og avliving av vilt til vitenskapelige eller andre særlige formål er regulert av viltmyndighetene.

6.2.26.1 Betydning og omfang

Innen de medisinske miljøer er det bred enighet om at dyreforsøk har vært og fortsatt vil være absolutt nødvendig for å vinne kunnskap om årsaker til sjukdom, og for å utvikle nye medisiner og behandlingsformer for mennesker. Ca. 20 000 dyr, i all hovedsak smågnagere, ble i 2000 benyttet i forbindelse med forskning på sjukdom hos menneske. Det er ingen egen oversikt over bruk av transgene dyr eller forsøk som innebærer xenotransplantasjon. Griser benyttes av kirurger under innøving av operasjonsmetoder. Forskning relatert til veterinære problemstillinger er et annet viktig område. Fisk, inkludert larvestadier, er den desidert mest brukte gruppen forsøksdyr i Norge og utgjør hele 90 % av antallet dyr. Fisk benyttes hovedsakelig til forskning knyttet til fiskeoppdrett, herunder vaksineforsøk.

I 2000 og 1999 ble det totalt i Norge brukt henholdsvis 530 000 og 382 000 dyr. Økningen skyldtes nesten utelukkende en økning i antallet fisk. Arter og bruksområder fordeler seg disse årene som følger; se tabell 6.3.

Tabell 6.3 

Dyreart Antall forsøksdyr brukt Viktigste tre kategorier forsøk1) (etter antall dyr brukt)
  2000 1999  
Fisk 486 697 337 069 E, B, F
Mus 26 788 26 166 E, C, A
Rotte 13 451 16 205 E, D, A
Gris 854 948 E, D, A
Marsvin 449 584 B, C, E
Kanin 411 252 E, B, A
Amfibier 310 171 D
Fugl, utenom høns 257 50 F, E
Høns 223 298 E, B
Småfe 142 155 E, B, F
Storfe 132 45 B, F, E
Tifotkreps 110 150 E
Mink og rev 89 38 E, F
Hund 77 75 E
Rein 75 2 F, E
Vilt (rovvilt, klauvvilt) 75 0 F, E
Hamster 25 20 E
Hest 5 11 E
Krypdyr 2 0 F
Ape, katt, øvrige arter 0 0 -

1) De offisielle statistikker benytter følgende kategorier forsøk med dyr: A. Diagnostikk av fysiologiske og patologiske tilstander B. Produksjon og kontroll av diagnostiske og terapeutiske hjelpemidler, bl.a. legemidler C. Produkt- og miljøkontroll D. Undervisning og demonstrasjoner E. Forskning F. Andre formål

Det er i 2001 registrert 69 forsøksdyravdelinger i landet. Disse ligger hovedsakelig i tilknytning til universiteter og høgskoler, forskningsinstitutter og sykehus. Det drives i tillegg feltforsøk, først og fremst i forbindelse med viltforskning.

6.2.26.2 Regelverk, forvaltningspraksis og tilsyn

I følge dyrevernloven kan ingen utføre biologiske forsøk med dyr uten tillatelse fra forsøksdyrutvalget (se også 7.2.3). Forskrift om forsøk med dyr utfyller lovbestemmelsen. Med biologiske forsøk menes alle forsøk av biologisk, psykologisk, etologisk, fysikalsk eller kjemisk art. Unntatt er enkel identitetsmerking, blodprøvetaking, forsøk som angår avl, oppdrett, fôring og miljø, samt vanlig veterinær virksomhet, under forutsetning av at det ikke er grunn til å tro at forsøket vil medføre noen ufysiologisk tilstand hos dyret, påvirke dets normale livsutfoldelse eller gi annet enn forbigående ubehag. Ved smertevoldende forsøk skal dyret gis bedøvelse så fremt forsøkets art ikke er til hinder for det. I så fall skal forsøkets nytteverdi vurderes særskilt.

Forsøksdyrutvalget har ansvar for den offentlige forvaltningen på forsøksdyrområdet. Ansvarsområdet omfatter godkjenninger og tilsyn med den virksomhet som faller inn under forskriften. Forsøksdyrutvalget godkjenner imidlertid ikke alle dyreforsøk selv. På svært mange områder er myndigheten delegert til godkjente enkeltpersoner (ansvarshavende) ved de enkelte forsøksdyravdelinger. Ansvarshavende kan behandle søknader angående de fleste typer forsøk det søkes om ved institusjonen. Unntak gjelder forsøk vedkommende selv er direkte involvert i, smertevoldende forsøk og ved tvilstilfeller. Det er reist kritikk mot ordningen med lokale forsøksdyransvarlige fordi den kan innebære et potensielt habilitetsproblem.

Fra 2000 fikk forsøksdyrutvalget formelt utvidet myndighetsområdet til å omfatte tilsyn med bruk av dyr i undervisning og opplæring, noe som det allerede var en etablert praksis for. Endringen var i tråd med Europarådets konvensjon om forsøksdyr, som Norge er forpliktet til å følge opp.

Alle forskere som er ansvarlige for forsøk med dyr, skal ha gjennomgått et eksamensrettet kurs i forsøksdyrlære. Dette kompetansekravet har basis i et felles europeisk regelverk. De fleste slike kurs har vært arrangert av Norges Veterinærhøgskole, Universitetet i Tromsø og Universitetet i Bergen . Det har vært et problem at utdanningen i hovedsak er rettet inn mot tradisjonelle laboratoriedyr og i liten grad omhandler fisk, som tallmessig utgjør vårt absolutt viktigste forsøksdyr. Forskere er pålagt å utrede og redegjøre for om det finnes alternative metoder til dyreforsøk for å nå det mål som er satt i søknaden.

Forsøksdyrutvalget har av ressursmessige årsaker hatt begrenset kapasitet til å drive inspeksjonsvirksomhet og oppfølging og kontroll av forsøk som de lokalt ansvarshavende har gitt tillatelse til. Utvalget har bare på noen områder fått utarbeidet norske retningslinjer for standard prosedyrer, som ville vært en hjelp for de lokale ansvarshavende.

Noen land har bygget opp systemer med etiske komiteer som vurderer forsøksprotokollene. I USA er disse knyttet til institusjonene, Danmark har en nasjonal komité, mens i Sverige godkjennes alle dyreforsøk av en regional nemnd.

6.2.26.3 Reduksjon og forbedringer av dyreforsøk

Innen forsøksdyrområdet har man særlig vært opptatt av tre strategier for å redusere antall dyr som brukes i forsøk og for å forbedre forholdene for dyrene: «Replacement», «reduction» og «refinement», de såkalte tre Rer.

Replacement (erstatning) innebærer at dyreforsøk kan erstattes med metoder som ikke innebærer bruk av dyr. Genteknologiske teknikker for å påvise et smittestoff kan for eksempel erstatte poding på forsøksdyr, medisiner kan framstilles ved hjelp av genmodifiserte bakterier i stedet for dyr, og det kan i flere sammenhenger benyttes celle- og vevskulturer i stedet for forsøksdyr. Bruk av dataprogrammer, døde dyr, video, syntetiske organ- eller dyremodeller m.m. kan i mange tilfeller erstatte bruk av dyr i undervisningssammenheng. En grundig gjennomgang av tidligere publiserte arbeider kan resultere i at et planlagt dyreforsøk likevel ikke trenger gjennomføres.

Reduction (reduksjon) innebærer å redusere antallet forsøksdyr og antallet dyreforsøk til et minimum. En nøyaktig beregning av det antallet dyr som må inngå i forsøket kan eksempelvis bidra til at antallet dyr ikke blir høyere enn nødvendig, eller man unngår at forsøket senere må gjentas fordi det første gang ble benyttet for få dyr til å oppnå statistisk sikre resultater.

Med refinement forstås en forbedring av forsøk og forsøksmetodikk. Det er for eksempel utarbeidet andre typer angivelser for giftighet av stoffer enn LD50/LC50, som beskrev henholdsvis den dose eller konsentrasjon av stoffet der halvparten av forsøksdyrene døde. I begrepet refinement ligger også en forbedring av de forhold forsøksdyrene holdes under før og under forsøket. Det finnes ikke egne norske bestemmelser om burstørrelse etc., men forskriften henviser til Europarådets forsøksdyrkonvensjon der det gis retningslinjer for oppstalling og stell for de ulike arter. Tradisjonelt har forsøksdyr vært oppstallet enkeltvis i et standardisert, stimulifattig miljø, fordi man fryktet at et beriket miljø ville påvirke resultatene. Internasjonalt er det de senere år gjort mye for å forbedre forholdene for forsøksdyr og ta hensyn til deres atferdsmessige behov. Dette gjelder større bur eller løsdrift med mulighet for gruppehold og ulike former for innredning, som skjulesteder og redemateriale. Utfordringen er å unngå at forbedret dyrevelferd reduserer påliteligheten av forsøksresultatene.

Andre strategier som er lansert er «rejection» (avvisning) og «redirection» (omfordeling). Med rejection menes å avvise forsøk som ikke er tilstrekkelig vitenskapelig motivert eller som påfører dyrene sterk lidelse. Redirection innebærer å forandre strategi eller omfordele satsningsmidler for å nå et gitt mål, for eksempel fra forskning på kreftbehandling til antirøyke-kampanjer for å redusere antallet dødsfall som er forårsaket av røyking.

6.2.26.4 Avgift på forsøksdyr

En ordning med å avgiftsbelegge bruken av forsøksdyr ble sendt på høring av Landbruksdepartementet i 2001. Det ble foreslått å både avgiftsbelegge hver forskningsinstitusjon og hvert enkelt dyr brukt i forsøk. Avgiften for dyr som brukes var foreslått differensiert etter art, fra en krone per fisk til 100 kroner for rovvilt og sjøpattedyr. Begrunnelsen var å stimulere til en reduksjon av antall forsøksdyr som benyttes gjennom økonomiske virkemidler, samt å finansiere Forsøksdyrutvalgets utgifter til søknadsbehandling og tilsyn med forsøksvirksomhet. Forslaget om å innføre en avgift på bruk av forsøksdyr har vært på høring. Forslaget fikk generelt stor tilslutning. Forskningsmiljøene var imidlertid i stor grad negative til en slik avgift, i det alt vesentlige av økonomiske grunner. At dyrs verdi på denne måten ble gradert og priset var et annet argument. Inntil 1996 forbød lovverket bruk av primater til dyreforsøk i Norge og ga dessuten hunder og katter et spesielt vern. Denne forskjellsbehandlingen på grunnlag av vår følelsesmessige tilknytning til arten, ble den gang forlatt til fordel for et vern bygget på kunnskap om artens egenskaper.

6.2.26.5 Alternativer til dyreforsøk

Flere europeiske land har opprettet sentre, eller plattformer, med oppgave å finne alternativer til dagens dyreforsøk. Opprettelsen av slike kunnskapsbaser vil være av stor betydning for å oppdatere forskere og forsøksdyransvarlige om de alternativer som utvikles. I 2001 ble det dannet en internasjonal interesseorganisasjon for slike sentre, og det er gitt anbefalinger for hvordan de nasjonale sentrene bør organiseres. Det anbefales at forvaltning, industri, det akademiske miljø samt dyrevernbevegelsen skal være representert. I Norge er det også interesse for å opprette en plattform for alternativer til bruk av forsøksdyr, men arbeidet har blitt forsinket. Landbruksdepartementet mener at Forsøksdyrutvalget bør bli tillagt denne funksjonen. Dette krever at utvalget utvides og tilføres ressurser. I alle de europeiske landene som har etablerte slike sentre, ytes det offentlige midler. Sverige stiller her i særklasse ved at staten årlig bevilger 3,5 mill. kroner til å utvikle alternativer til dyreforsøk.

6.2.26.6 Fysisk helse

Det finnes ingen samlet oversikt over den fysiske helsetilstanden for denne gruppen dyr. Det finnes europeiske retningslinjer for overvåking av helsetilstanden hos forsøksdyr, men det har ikke vært satset spesielt på regelmessig oppfølging av dette i Norge.

En del av forsøksdyrene er avlet fram nettopp fordi de har, eller er særlig disponert for å få, den sjukdommen som ønskes studert. Dette gjelder bl.a. nakenmus som utvikler kreft og dyr med spesielle fysiologiske eller metabolske defekter. Dyrene brukes som modeller for tilsvarende tilstand hos mennesker både når det gjelder forståelse av sjukdomsmekanismer og utprøving av nye medikamenter.

Ofte er påføring av sjukdom og skade en del av forsøket. I forbindelse med vaksineforsøk på fisk blir forsøksfisken smittet med det aktuelle agens og vaksinens effekt måles i forskjell i dødelighet i forhold til kontrollgrupper.

Innen viltforskningen er det vanskelig å følge opp helsetilstanden hos dyret. Både innfangingen, eventuell bedøving og selve merket kan være en belastning for dyret. Eksempelvis benyttes operasjon med implantering av radiosender i bukhulen, påsetting av halsbånd, eller hos laks, merke festet med metalltråder som stikkes gjennom fiskens ryggmuskel. Klipping av finner benyttes mye som merkemetode. Det er eksempler på at dyr har fått skader eller har dødd i forbindelse med innfanging og bedøving eller på et senere tidspunkt som en direkte følge av merkemetoden. I forbindelse med merking av ville dyr kan det være behov for å definere gråsoner for forsøksdyrforskriftens virkeområde. I noen sammenhenger skjer innfanging og merking av vilt i forvaltningssammenheng, og noen vil da hevde at dette ikke faller inn under begrepet forsøk og derfor ikke forskriftens virkeområde, selv om dyrene utsettes for de samme påkjenninger som under forsøk.

6.2.26.7 Atferdsrelaterte problemer

Som nevnt har det vært vanlig å oppstalle forsøksdyr i stimulifattige omgivelser. Det er vel kjent at atferdsforstyrrelser som stereotypier og apati forekommer hos laboratoriedyr. Det finnes imidlertid ingen norsk undersøkelse over forekomsten av unormal atferd hos forsøksdyr. Det er grunn til å anta at berikelse av miljøet virker forebyggende på unormal atferd.

6.2.26.8 Forsøksdyrs opprinnelse, avl og oppdrett

Alle konvensjonelle forsøksdyr skal i følge forskriften være avlet for formålet. Her i landet er det tre godkjente virksomheter som utelukkende driver med avl eller oppdrett av dyr, og som forsyner forsøksdyrenhetene. Mange forsøksdyr importeres for formålet. Dette gjelder spesielt internasjonalt brukte forsøksdyrlinjer av rotter og mus, herunder genmodifiserte (transgene) dyr. Mange forsøksdyravdelinger driver avl av dyr til eget bruk, men dyrene skal opprinnelig være anskaffet fra en godkjent forsyningsvirksomhet. I noen utstrekning anskaffes dyr som skal brukes i forsøk på det åpne markedet. Dette gjelder særlig produksjonsdyr. For viltforskning er forsøksdyrene en del av den ville fauna. Internasjonalt benyttes bl.a. villfangede bavianer innen transplantasjonsforskningen, en praksis som har møtt sterk motstand. Aper har ikke vært benyttet i forsøk i Norge siden 1976.

6.2.26.9 Avliving

Avlivingsmetoden skal i følge regelverket ikke påføre forsøksdyret unødig lidelse. Metoden skal være beskrevet i søknaden og inngå som en del av det godkjente forsøksopplegget. Aktuelle metoder vil variere med dyreart og det angjeldende forsøk. Større dyr avlives gjerne med en overdose narkosemiddel. Små laboratoriedyr kan avlives med CO2 -gass. Det er også vanlig å avlive mus ved nakkestrekk.

Boks 6.33 Eksterne innspill

Dyreforsøk omtales i 17 av de eksterne innspillene.

  • Noen få personer vil ha totalforbud mot forsøk med dyr.

  • De fleste ønsker å styrke tilsynet med dyreforsøk, ber om flere retningslinjer, vil ha forskning for alternativer til dyreforsøk og vil forbedre forholdene for dyrene.

  • Åpenhet og offentlig innsyn etterlyses.

6.2.27 Dyr i dyreparker

I Norge er offentlig framvisning av dyr i utgangspunktet forbudt etter dyrevernloven med mindre det inngår som et ledd i et avlsarbeide (utstillinger m.v.). Det kan dispenseres fra framvisningsforbudet. Praksis viser at dispensasjon gis i utstrakt grad, blant annet for dyreparker og sirkus.

6.2.27.1 Betydning

Norge har per 2002 11 større og mindre dyreparker som holder viltlevende arter for framvisning. Vi har videre seks akvarier for framvisning av fisk, og tre av disse har i tillegg sel, pingviner eller andre varmblodige dyr. Det er registrert 23 andre etablissementer som holder et mindre antall dyr, ofte vanlige husdyr, som inngår som en del av et bredt publikumstilbud, men der annen aktivitet er hovedattraksjonen. Dette gjelder bl.a. museer, turistsentre, kunstgallerier og besøksgårder. Flere gårdsbruk har som tilleggsnæring å ta i mot barnehager og skoleklasser på besøk og noen av disse gårdene holder et større utvalg av dyr enn det som vanligvis finnes som husdyr på et norsk gårdsbruk.

Dyreparkene er primært et rekreasjonstilbud for befolkningen og tilreisende der publikum får anledning til å oppleve levende dyr. Selv legger dyreparkene stor vekt på sin pedagogiske rolle. Ved å skape interesse for og økt kunnskap om dyr, mener parkene at befolkningen blir mer opptatt av å bevare ville dyr og deres naturlige leveområder. Mange dyreparker legger vekt på å vise dyr i miljøer som likner deres naturlige habitater og å gi utdypende informasjon til publikum gjennom oppslagstavler eller annet informasjonsmateriell.

Noen norske dyreparker deltar i internasjonale nettverk for bevaring av truede arter. Samarbeidet består bl.a. i utveksling av avlsdyr. I noen tilfeller er målet å kunne sette ut dyr i naturen.

6.2.27.2 Artsspekter

De fleste norske dyreparkene har vesentlig norske eller nordiske dyrearter, men et par har et betydelig antall eksotiske arter, som aper og krypdyr. Det er foreløpig ikke gitt tillatelse til hold og framvisning av isbjørn og hval. De fleste parkene holder også vanlige husdyr som geiter, griser og høns, som ofte inngår i et anlegg der barn får anledning til fysisk kontakt med dyrene. Til sammen finnes omkring 40 arter pattedyr, 60 fuglearter og 20 arter krypdyr i norske dyreparker.

Dyr i dyreparker skal normalt være født i fangenskap, men det er unntaksvis gitt tillatelse til framvisning av innfangede dyr. Noen dyreparker har stilt opp som mottakere av ulovlig importerte dyr som er beslaglagt av offentlig myndighet.

6.2.27.3 Driftsformer og stell

Statens dyrehelsetilsyn har gitt retningslinjer for hold og framvisning av dyr i dyreparker som hjelpemiddel for fylkesveterinærene, som er den instans som gir dispensasjon for framvisning. Det kreves driftsplan og biologisk kompetanse hos driftsleder. Dyreparkene holder ofte et stort antall arter og det er nødvendig med både generell og spesiell kompetanse for å kunne tilfredsstille dyrenes behov når det gjelder klima, ernæring, sosiale og øvrige atferdsmessige behov. Retningslinjene gir videre spesifikke anbefalinger om utforming av hegn og lignende for ulike arter. Kravene i den mer omfattende svenske dyreparkforskriften legges ofte til grunn. Dyr skal holdes slik at mest mulig naturlig sosial struktur kan opprettholdes.

Alle dyreparker i Norge er relativt nye anlegg og likner ikke de tradisjonelle, gammeldagse zoologiske hagene der dyrene ofte blir holdt i små, stimulifattige bur. Generelt holdes dyrene i store innhegninger der publikum ikke alltid er garantert å få øye på dyret. Innhegningen skal ha skjulesteder og for øvrig en topografi eller innhold som stimulerer dyrene til naturlige aktiviteter. Publikum skal ikke ha adgang til mer enn tre sider.

Vinterstid, utenom publikumssesongen, er ofte plassen mer begrenset, særlig for arter som ikke kan være utendørs i norsk vinterklima.

6.2.27.4 Fysisk helse

Det finnes ingen sentral oversikt over helsetilstanden i norske dyreparker. Parken skal imidlertid ha avtale med veterinær, og det er krav om føring av dagjournal der bl.a. sjukdom og død noteres, slik at helsesituasjonen kan følges. Det kreves kunnskap og erfaring hos dyrepasserne og tilstrekkelig tid til å observere dyrene dersom sjukdom skal kunne oppdages på et tidlig tidspunkt. Noen arter viser vage tegn på sjukdom og mistrivsel.

6.2.27.5 Atferdsrelaterte problemer

Dyr i norske dyreparker har gjennomgående stor bevegelsesfrihet i hegn som er utformet med sikte på å stimulere til naturlige aktiviteter. Sammenliknet med viltlevende artsfrender er det likevel åpenbart at selv et stort hegn byr på færre og kanskje andre stimuli enn naturen, og nødvendigvis setter begrensninger på bl.a. flyging, naturlig trekk eller vandringer og jaktatferd. Unormal atferd i form av stereotypier som løping i sikler, vandring fram og tilbake langs gjerdet eller veving (vugging fra side til side) er ikke uvanlig.

6.2.27.6 Avl

Dyreunger har spesiell appell til publikum og dyreunger anses som et viktig trekkplaster. Det er eksempler på at dyreparker avler flere dyr enn nødvendig for å erstatte naturlig avgang og eventuell etterspørsel fra andre parker. Denne kalkulerte overproduksjonen medfører at dyreungene avlives etter endt sesong.

Dyreparker må ta forholdsregler for å unngå innavl. Dette gjøres vanligvis gjennom samarbeid med andre parker og utveksling av dyr.

6.2.27.7 Transport

Dyr i dyreparker transporteres normalt ikke, med unntak av dyr som selges eller forflyttes som ledd i et avlssamarbeid.

6.2.27.8 Avliving

Det vil alltid være behov for utskifting av dyr som er gamle eller ikke tilpasser seg livet i parken. Noen dyr avlives av veterinær med overdose narkosemiddel. Noen arter slaktes på ordinær måte hvorpå kjøttet kan spises av mennesker. Døde dyr kan også brukes som mat for rovdyr i parken.

Boks 6.34 Eksterne innspill

Bare fire av de eksterne innspillene tar opp dyreparker spesielt.

  • Én ønsker forbud, de andre strengere regler.

Rådet for dyreetikk har ikke vurdert dyreparker på prinsipiell basis, men har tatt opp enkelte problemstillinger. I uttalelsen om avliving av «overskuddsdyr» i dyreparker (2001) mener rådet at dyreparkene må utarbeide en plan for reproduksjon med tanke på å unngå produksjon av dyreunger som må avlives etter publikumssesongen. I uttalelsen om delfiner i fangenskap (1995) frarådes det å opprette delfinarier.

6.2.28 Sirkusdyr

Mens hold av dyr i dyreparker gjennomgående er akseptert i befolkningen, er bruk av dyr i sirkus mer omstridt. Flere land har innført restriksjoner på eller forbud mot visse arter i sirkus. I Norge er praksis å dispensere fra det generelle framvisningsforbudet i dyrevernloven, for et begrenset utvalg arter.

Figur 6.9 Dyr i sirkus har lange tradisjoner.

Figur 6.9 Dyr i sirkus har lange tradisjoner.

Foto: Erkki Laine/Gorilla/Samfoto.

6.2.28.1 Betydning

Sirkusene tilhører en gammel kulturtradisjon, der formålet er å more og imponere publikum med ulike oppvisningsnumre. Sirkusene turnerer i sommerhalvåret og gir således befolkningen i distriktene et underholdningstilbud. Norge har i dag fire sirkus med base i landet. I tillegg kommer sporadisk utenlandske sirkus på besøk. De norske sirkusene leier vanligvis inn utenlandske artister og eventuelle dyr for sesongen, i tillegg til sin faste stab.

6.2.28.2 Dyrearter

Alle sirkus som turnerer Norge i dag har dyrenumre i sitt program. Sirkusene selv mener bestemt at dyr er nødvendig for fortsatt drift. I enkelte land finnes imidlertid sirkus uten dyr.

Norske myndigheters praksis ved dispensasjon fra framvisningsforbudet har vært å gi tillatelse til framvisning av arter som holdes som husdyr i deres opprinnelsesland. Vanlige arter er hest, kameldyr, indisk elefant, bøffel, jak og hund. Praksis har imidlertid ikke vært helt konsistent, og det har bl.a. vært gitt tillatelse til kenguru, sjøløve og afrikansk elefant. Sirkusene selv ønsker mulighet for å vise flere dyrearter, spesielt regnes afrikansk elefant som attraktiv.

6.2.28.3 Hold og stell

I publikumssesongen fra april til oktober reiser dyr og artister med sirkuset på turne rundt om i landet. Typisk pakker sirkuset sammen etter endt forestilling og kjører til neste bestemmelsessted allerede samme kveld. Avhengig av plassforholdene på stedet og den tid som står til rådighet, settes det opp lufteinnhegninger slik at dyrene kan være ute. Elefanter kan relativt uproblematisk slippes i strømgjerde, men ofte står elefanter bundet med fotlenker. For øvrig tilbringer dyrene mye tid i transportvognene. Vinterstid vil noen dyr kunne oppholde seg i de norske vinterkvarterene, men det vanlige er at utenlandske dyr og deres trenere reiser ut av landet.

6.2.28.4 Trening og oppvisning

Det vesentlige av trening og dressur av dyrene er gjort før sesongens start, men er det ledig tid trenes også dyr i manesjen utenom forestillingene. Det finnes ingen oversikt over de dressurmetoder som benyttes, heller ikke om trening er gjennomført innenfor de rammer dyrevernloven setter. Det er gjort skjulte filmopptak fra sirkusetablissementer i England som avdekker direkte mishandling av dyr. På den annen side skulle det ikke være noe i veien for at ikke sirkusdyr kan læres opp med stor overvekt av positive virkemidler, slik man finner eksempler på innen trening av hest og hund.

Sirkus kritiseres ofte for å vise fram dyr på en måte som latterliggjør eller virker nedverdigende i stedet for å vekke folks respekt og beundring for dyret.

6.2.28.5 Fysisk helse

Godt trente sirkusdyr har høy individuell verdi. Det er vesentlig for eieren at dyret er ved god helse og får adekvat behandling ved eventuell sjukdom eller skade, slik at dyret kan fungere godt lengst mulig. Tilsyn med dyr i sirkus føres ved at myndighetene ved Statens dyrehelsetilsyn krever helseattest ved innførsel og at sirkusene får besøk av distriktsveterinær eller dyrevernnemnd flere ganger i løpet av sesongen. Kompetansen hos norske veterinærer om eksotiske arter er gjennomgående begrenset, og hovedansvar for kontrollen er tillagt et mindre antall distriktsveterinærer. Det er gjort få anmerkninger ved disse kontrollene.

6.2.28.6 Atferdsrelaterte problemer

Det er vanskelig å ivareta sirkusdyrenes sosiale og atferdsmessige behov i sirkus. Sirkusdyr utsettes for stadig miljøskifte. Transportvognen, andre dyr og mennesker i sirkuset utgjør det stabile element gjennom sesongen. Sirkusdyr har generelt relativt liten bevegelsesfrihet, selv om muligheten for fri bevegelse kan være større enn det som mange produksjonsdyr opplever. Unormal atferd er ikke uvanlig og tyder på vesentlige mangler ved miljøet. Spesielt er stereotype bevegelser som veving (vugging fra side til side) meget utbredt hos elefanter. I andre land er det eksempler på at elefanter plutselig har gått til angrep på og drept dyrepassere, noe som kan være et uttrykk for frustrasjon.

6.2.28.7 Avl

Sirkusdyrs opprinnelse er i mange tilfelle ukjent. Noen dyr avles i sirkus eller kjøpes fra dyreparker. Det er flere eksempler på at villfangede elefanter har havnet i sirkus.

6.2.28.8 Transport

Sirkusdyr transporteres langt mer enn de fleste andre grupper dyr. Vanligvis planlegges turneen slik at transportetappene blir relativt korte. Det er grunn til å anta at sirkusdyrene blir vant med transport, og at på- og avlessing så vel som selve kjøreturen innebærer mindre stressbelastning enn for dyr som transporteres sjelden. I og med at dyrene transporteres så ofte og tilbringer mye tid i transportvognen, er imidlertid utformingen av dyrerommet enda viktigere enn for annen dyretransport.

6.2.28.9 Avliving/slakt

Godt trente sirkusdyr beholdes lengst mulig. Det er intet som tilsier at ikke avliving foretas forsvarlig.

Boks 6.35 Eksterne innspill

Blant innspillene tar 19 opp dyr i sirkus.

  • Representanter fra sirkusbransjen mener dyrene har fullgod beskyttelse og ønsker å kunne vise de samme artene som i Europa for øvrig.

  • De fleste andre innsendere er kritiske og ønsker totalforbud eller færre tillatte arter enn i dag, herunder forbud mot elefanter.

Rådet for dyreetikk har tatt opp dyr i sirkus (1997). Selv om rådet uttrykker bekymring for en rekke forhold, herunder dressur- og treningsmetoder og hold av elefanter, mener rådet at det ved en bevisst holdning og innsats vil være mulig å sikre dyr i sirkus en akseptabel velferd.

6.2.29 Framvisning for andre formål

Dyr vises ofte fram offentlig på museer, i forbindelse med messer og utstillinger, det arrangeres oppvisninger av dyrs ferdigheter. Det framvises også dyr på TV, i film og teater.

Med unntak av dyreutstillinger som er en del av avlsarbeidet på arten, krever all framvisning som her nevnt dispensasjon fra dyrevernloven gitt av Fylkesveterinæren. De fleste søknadene godkjennes. Noen mener derfor at bestemmelsen i dyrevernloven er overflødig og bør fjernes for å redusere unødvendig byråkrati. Andre hevder at søknadsprosedyren medvirker til å gjøre søker mer oppmerksom på dyret og dyrets behov og derfor både er holdningsskapende og forebyggende. Fylkesveterinæren setter dessuten ofte vilkår for tillatelsen som reduserer ulempen for dyret.

Boks 6.36 Eksterne innspill

Ingen av de innkomne eksterne innspillene omhandler denne type framvisning spesielt, men dyrebeskyttelsesorganisasjonene har i en rekke sammenhenger tatt opp bruken av dyr i reklame og film.

6.2.30 Viltlevende dyr

6.2.30.1 Regelverk

Dyrevernloven omfatter alle dyr, også viltlevende. Selv om de fleste av bestemmelsene er relatert til dyr som mennesker har i sin varetekt, er det flere viktige bestemmelser som angår vårt forhold til viltlevende dyr. Den generelle bestemmelsen i dyrevernlovens § 2 om å fare vel med alle dyr slik at de ikke kommer i fare for å lide i utrengsmål gjelder også i forhold til menneskers kontakt med viltlevende dyr. Det samme gjelder den generelle bestemmelsen som er nedfelt i dyrevernlovens § 6 som pålegger mennesker en handlingsplikt når det påtreffer dyr som av ulike årsaker er skadd, sjukt eller hjelpeløst. Handlingsplikten innebærer at en skal hjelpe dyret så langt det lar seg gjøre, eventuelt foreta avliving for å unngå videre lidelse for dyret. For skadd storvilt er handlingsplikten tilfredsstilt når politiet varsles.

Dyrevernlovens bestemmelser om avliving av dyr i § 9, gjelder også i forhold til jakt, fangst og fiske. Det er et krav om at avlivingen skal foretas på en måte som gjør at dyret ikke kommer i fare for å lide i utrengsmål. Det er forbudt å flå, ribbe eller skålde dyr, med unntak av krepsdyr, før de er døde.

Mer spesielle bestemmelser for fisk og krepsdyr er regulert i dyrevernlovens § 14, hvor det settes forbud mot visse måter å behandle slike dyr på. Det er forbudt å henge levende fisk på stang, snor, krok eller lignende, som er stukket gjennom eller inn i fiskekroppen, det er forbudt å holde fisk i steng på slik måte at fisken kommer i fare for å lide i utrengsmål og det er forbudt å legge levende fisk og krepsdyr i butikkvinduer.

Dyrevernlovens bestemmelser som omfatter viltlevende arter, har grenseflate mot flere lovverk. Sentralt her er viltloven som legger vekt på å forvalte viltet slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares. Viltloven bygger på fredningsprinsippet, som innebærer at alt vilt, herunder dets egg, reir og bo er fredet med mindre annet følger av lov eller vedtak med hjemmel i lov, jf. viltloven § 3. Det fremgår av viltloven § 3, annet ledd at det er forbudt å fange, jage, drepe eller skade fredet vilt. Ved enhver virksomhet skal det tas hensyn til viltet, slik at det ikke påføres unødig lidelse og skade, jf. viltloven § 3, tredje ledd. Jakt og fangst skal utøves på slik måte at viltet ikke utsettes for unødige lidelser (viltloven § 19 om human jakt). Viltloven § 9, annet ledd, siste setning fastslår at det ikke bør fastsettes jakttid i hekke- og yngletiden for vedkommende art. Viltloven omfatter ikke sjøpattedyr.

Når det gjelder viltlevende dyr, avgrenser denne meldingen seg til å behandle enkelte utfordringer som er til stede i forholdet mellom dyrevernloven og andre myndigheters ansvarsområder. Meldingen omhandler imidlertid ikke fiske, verken kommersielt fiske eller fritidsfiske. Det er gjort et unntak for fang og slipp (catch and release), som innebærer at fanget fisk slippes ut igjen.

Det foreligger ingen systematiske utredninger av dyrevelferdsmessige utfordringer knyttet til viltlevende dyr. I det følgende beskrives enkelte forhold som dyrevernmyndighetene mener kan inneholde slike utfordringer.

6.2.30.2 Generelle forhold

Menneskelig aktivitet påvirker den ville fauna på mange måter, både direkte og indirekte. I denne forbindelse er det en utfordring å opprettholde og utvikle befolkningens vilje til å beskytte faunaen og dens leveområder. Mens noen arter har tilpasset seg og blitt avhengig av menneskeskapte miljøer, har andre fått sine leveområder innskrenket.

Trafikken tar livet av et stort antall vilt. I 2001 ble 1 968 elg, 3 313 rådyr og 461 hjort registrert drept av bil eller tog. Påkjørsler er for disse artene viktigste dødsårsak etter jakt.

Vinterbrøyting av veier kan gi brøytekanter som viltet vanskelig kan forsere, og som i tillegg til selve veitrafikken er en fare for viltet.

Utbygging av veier og jernbane kan forstyrre viltets vandringer. Oppsetting av viltgjerder kan forsterke disse barriereeffektene, og innen samferdselssektoren legges det derfor stor vekt på å etablere sikre krysningspunkter, som for eksempel over- og underganger for vilt.

6.2.30.3 Sunnhet hos vilt

Den fysiske helsen hos norsk vilt er, så vidt man har oversikt over, rimelig god. Norge er fri for en del sjukdommer som er utbredt hos husdyr og vilt i Europa. Helsetilstanden hos eide dyr påvirker viltlevende dyr og vice versa. Således frykter man for eksempel at lakselus smittet fra oppdrettsfisk forårsaker betydelig dødelighet hos sjøørret og villaks. Myndighetene bestreber seg på å skaffe en viss oversikt over helsetilstanden hos viltlevende dyr.

Vill rev med skabb har i flere tilfeller smittet farmrev og hunder. Salmonella gir år om annet mange dødsfall hos småfugl. Spesielt er man oppmerksom på faren for å få inn mikroorganismer og parasitter som vår villfauna ikke har naturlig motstandskraft mot, og som derfor kan gi betydelig dødelighet.

6.2.30.4 Fangst

Kommersiell fangst omfatter fangst av småhval (vågehval) og sel (grønlandssel og klappmyss). Norges hval- og selfangst har vært omstridt internasjonalt. Fangsten har i dag et beskjedent omfang i forhold til tidligere og har liten nasjonaløkonomisk betydning.

Hvalfangst

Vågehval er den eneste hvalarten det drives fangst på i Norge i dag. Vågehvalen er en bardehval og kan bli 10–11 m lang og veie inntil 10 tonn. Vågehvalen oppholder seg i våre nordlige farvann i sommerhalvåret og det er på denne tiden det drives fangst. Det deltar i gjennomsnitt 33 fartøyer i fangsten. Kvoten fastsettes årlig og i 2002 var kvoten satt til 671 hval. Siden 1984 har vanlig harpun, kaldharpun, vært forbudt å bruke. Det er i stedet utviklet en sprengharpun, en harpun påmontert en pentrittgranat. Norsk forskning har spilt en sentral rolle i utviklingen av sprengharpunen som nå også benyttes internasjonalt. Hvalfangere må delta på kurs i våpenopplæring og avlingsmetoder arrangert av Fiskeridirektoratet, og i tillegg må det avlegges skyteprøve. Disse tiltakene har ført til en vesentlig forbedring av avlivingseffektiviteten. En andel på ca. 80 % av dyrene dør nå momentant, mot 45 % i 1984–86. I de tilfellene hvalen ikke dør umiddelbart, avlives den med grovkalibret rifle. Det kan i sjeldne tilfelle skje at harpunen ryker og at dyret må påskytes på nytt. Andelen dyr som levde i mer enn 10 minutter er halvert siden 1984–86 og ligger på omkring 10 %. Fiskerimyndighetene hadde allerede fra 1970 tallet hvalfangsinspektører. Fra 1993 har i hovedsak veterinærer med særlig opplæring deltatt som inspektører på alle hvalfangstskuter.

Selfangst

De senere årene har det i gjennomsnitt deltatt tre fartøy i fangsten av sel i Vestisen og Østisen. I fangståret 2002 ble det skutt om lag 3 600 grønlandssel og 7 100 klappmyss. Dyrene skytes på relativt kort hold, vanligvis 30–70 m, enten fra fartøyet, fra småbåt eller fra isen. Det siktes mot hodet, som ved riktig treff gir momentan død. Unger kan skytes, men avlives vanligvis med hakapik eller slagkrok. Fra og med 1982 ble det krav fra fiskerimyndighetene om at alle selfangstskuter skulle ha med selfangstinspektører for å sikre at fangsten av sel foregår på foreskreven måte. Etter 190 ble kurs for mannskap og inspektører revidert hvor det ble lagt inn praktisk og teoretisk opplæring i hvordan dyrene skal avlives i samsvar med bestemmelsene. Det er åpnet for ikke kommersiell jakt på kystsel i noen kommuner.

Fellefangst

Feller som fanger viltet levende kan brukes til rev og grevling (bås), mink og røyskatt (kassefeller, vippefeller) og kråkefugler (fangstbur). Fellene skal etterses daglig, minkfeller to ganger i døgnet.

Det finnes flere tillatte typer drepende feller. Slike kan brukes til rev, grevling, bever, bisamrotte, mår, mink og røyskatt. Snarer er ikke tillatt brukt til andre dyr enn rype. Drepende feller skal i prinsippet avlive viltet straks, men dette krever at slaget fortrinnsvis treffer dyret i skallen og med tilstrekkelig kraft. Dyrets størrelse og fellens selektivitet med tanke på art, har betydning for effekten. Dokumentasjonen på fellenes avlivingseffektivitet er mangelfull. Et forsøk på å komme fram til ISO-regler for fangstfeller for pattedyr ble gitt opp etter mange års internasjonalt arbeid, men man har i stedet endt opp med internasjonalt standardiserte krav for utprøving av feller. Når ordningen med godkjente testlaboratorier er etablert, kan det enkelte land kreve dokumentasjon av avlivingseffektivitet ved godkjenning av feller.

6.2.30.5 Jakt og fiske

Skadeskyting forekommer hver jaktsesong. I mange tilfelle skyldes skadeskytingen at skuddsituasjonen ikke er god, for eksempel at avstanden er for stor, at dyret er i bevegelse eller står i en ugunstig posisjon i forhold til jegeren.

Det er åpnet for beverjakt i noen kommuner. Semiakvatiske pattedyr som bever kan oppholde seg lenge under vann og klare seg relativt lenge med lite oksygen til hjernen. Ved skudd i lunge/hjerteregionen med påfølgende forblødning vil hjernen derfor kunne fungere lenger enn hos dyr uten denne tilpasningen. Bever tas også i slagfeller, feller som i prinsippet skal drepe dyret øyeblikkelig. Disse spennes opp under vann.

Rype er tallmessig det viktigste fugleviltet. Jakten foregår enten med hund som lokaliserer fuglen, eller som ren støkkjakt, uten hund. Rype skytes med haglgevær. Risikoen for skadeskyting regnes som relativt stor, da det skytes på fugl i rask flukt og som ofte letter i flokk. En undersøkelse av ryper som ble funnet døde under høyspentledninger viste at halvparten av fuglene hadde hagl i kroppen. Mange fuglehunder apporterer, dvs. finner og henter skadeskutt eller død fugl. Det er tillatt med snarefangst av rype i mange kommuner. Snaren lages i tynn koppertråd, og virker ved at fuglen struper seg selv. Det er ikke sikkert påvist hvor lang tid det tar før fuglen dør, men dette synes å avhenge av fuglens kondisjon. Metoden er omdiskutert.

Viltlovens forskrift om hold av vilt i fangenskap m.v. tillater at det drives jakt på utsatt, oppdrettet vilt. Slik jakt er også regulert i midlertidig forskrift om forbud mot jakt på utsatt fugl, hjemlet i dyrevernloven. Forutsetningen er at viltet blir satt ut i et naturlig miljø senest 20. juli. Eventuell fôring etter denne tid må skje slik at viltet i størst mulig grad utvikler et naturlig næringssøk. Det heter videre at jakten skal foregå etisk forsvarlig og i samsvar med viltlovens bestemmelser om jaktutøvelse.

Fang og slipp

Fang og slipp innebærer at fanget fisk slippes ut igjen. Denne metoden er innført som forvaltningsprinsipp i mange land som et alternativ til å innskrenke fisket på andre måter i vassdrag der fiskebestanden ikke tåler beskatning gjennom vanlig fiske. Fiske basert på fang og slipp ivaretar således befolkningens interesse for sportsfiske og grunneierens mulighet for inntjening der fiskebestanden er for liten til å tåle beskatning. Fra mange hold er det imidlertid reist betydelige motforestillinger i det man anser det uetisk å påføre fisken lidelse for å tilfredstille interessen for sportsfiske. Undersøkelser viser at fisk i Yellowstone River i USA gjennomsnittlig ble gjenfanget fire ganger i løpet av en sesong.

Også i Norge benyttes fang og slipp i økende grad, og har også vært diskutert innført som offentlig forvaltningsprinsipp. Statens dyrehelsetilsyn har som følge av dette uttalt at utslipp av fisk i enkelte tilfeller er i strid med dyrevernlovens bestemmelser.

6.2.30.6 Avliving av vilt for å hindre skade på person eller eiendom

Med skadedyrbekjempelse menes tiltak for å begrense skade fra mus og rotter i hus og annen eiendom. Skadedyrbekjempelse kan drives hele året, og kommuner er pålagt å føre slik bekjempelse. Det er tillatt å bruke gift. De fleste giftstoffene krever at dyrene spiser av åtet over en viss periode. Årlig skjer det imidlertid at giftkilden ikke er tilstrekkelig sikret, slik at andre dyr og i noen tilfelle barn får i seg giften. Det finnes ikke motgift til alle stoffer som er tillatt brukt. Feller, først og fremst slagfeller, er også i bruk. Ikke alle har stor nok slagkraft til å drepe dyret øyeblikkelig.

Det er også i en del andre tilfeller tillatt å felle vilt uten hensyn til de regler som ellers gjelder, blant annet fredning og jakttider. For eksempel har det ved felling av rovdyr vært tatt i bruk avlivingsmetoder som skiller seg fra ordinær jakt.

Boks 6.37 Eksterne innspill

Ingen spesielle innspill, noen innsendere tar opp enkeltstående forhold.

Rådet for dyreetikk har avgitt en rekke uttalelser som omhandler vårt forhold til viltlevende dyr. I 1995 ba Rådet om en oppmyking av viltlovens bestemmelser, slik at privatpersoner lovlig kunne ta hånd om skadet eller hjelpeløst vilt, med tanke på senere tilbakeføring til naturen. Rådet mente at omsorgsfølelse overfor dyr var en viktig egenskap som burde oppmuntres i samfunnet og at misforstått hjelp burde forebygges gjennom informasjon. Rådet har tatt avstand fra «catch and release» som forvaltningsmetode ved regulering av sportsfiske (1998). Rådet mente at sårbare fiskebestander heller burde beskyttes gjennom å stoppe fisket. Rådet har tatt avstand fra å innføre jakt med pil og bue (2001) og har ment at fangst- og jaktbestemmelser må utformes med tanke på å unngå at hunndyr skytes fra sine unger (1994). Rådet har videre tatt opp viltpåkjørsler (1994) og ment at NSB må sørge for at alle togsett har personell og utstyr som gjør det mulig å avlive skadde dyr straks. Rådet har ment at all merking av viltlevende dyr bør komme inn under regelverket for forsøksdyr (1994). Rådet har også etterlyst et regelverk for oppbevaring og bruk av gift i skadedyrbekjempelse (1995).

Til toppen
Til dokumentets forside