8 Avfall og gjenvinning

Avfall på avveie og sluttbehandling 1 av avfall medfører utslipp til luft, jord og vann og er således en kilde til lokale og globale miljøproblemer. Utslipp av metangass fra avfallsdeponier utgjør en betydelig andel av de totale norske utslipp av klimagasser. I tillegg medfører avfallsbehandlingen utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier, støv, forsurende komponenter, tungmetaller og næringssalter. Produkter med innhold av helse- og miljøfarlige kjemikalier blir farlig avfall etter endt levetid. Slikt avfall kan føre til særlig skade på helse eller miljø dersom det ikke blir tatt forsvarlig hånd om.

For de fleste miljøproblemene avfall forårsaker er det fastsatt egne resultatmål, blant annet for utslipp av klimagasser, jf. resultatområde 7, og for helse- og miljøfarlige kjemikalier, jf. resultatområde 5. Virkemiddelbruken på avfallsfeltet må derfor ses i nær sammenheng med virkemiddelbruken på disse områdene.

8.1 Mål

Mål på området avfall og gjenvinning framgår av boks 8.1.

Mye av det vi betrakter som avfall kan utnyttes som verdifulle ressurser. En fornuftig bruk og håndtering av avfallet vil ikke bare redusere avfallets egne potensielle miljøbelastninger, men kan bidra til å redusere miljøbelastningene også på andre områder. Regjeringen legger derfor opp til en styrket innsats for å utvikle flere, bedre og billigere gjenvinningsløsninger. Regjeringens visjon er at vi i fremtiden har avfallsbehandlingsanlegg som tilfredsstiller stadig høyere miljøkrav og hvor avfallet er en etterspurt ressurs som tilfredsstiller definerte kvalitetskrav. Regjeringen vil bidra til en overgang til et gjenvinnings- og resirkuleringssamfunn.

Regjeringen foreslår derfor en opptrapping av målet om gjenvinning av avfall til 80 prosent. For å nå målet skal avfallspolitikken forsterkes. Det tas blant annet sikte på å forby deponering av alt nedbrytbart avfall fra 1. januar 2009. Regjeringen vil dessuten arbeide for å styrke arbeidet med kvalitativ avfallsreduksjon, det vil si å redusere innholdet av helse- og miljøfarlige kjemikalier i avfallet. Det vil både redusere utslippene fra avfallsbehandlingsanleggene og legge bedre til rette for bruk av avfall som en ressurs.

8.2 Tilstand og måloppnåelse

Omfanget av miljøproblemene som forårsakes av avfall avhenger av både mengden og typen avfall som oppstår og ikke minst standarden på anleggene der avfallet behandles. Stadig skjerpede krav til sluttbehandlingsanlegg og bruk av mer miljøvennlig teknologi har bidratt til betydelig reduserte utslipp fra sluttbehandling av avfall. Samtidig går mer og mer avfall til gjenvinningsformål.

Deponering av avfall medfører omfattende utslipp av klimagassen metan. Tidligere er disse utslippene beregnet å utgjøre om lag sju prosent av de totale norske klimagassutslippene. Statens forurensningstilsyn har foretatt en grundig gjennomgang av beregningsmodellen og kommet til at utslippene nå utgjør i underkant av fire prosent, jf. tabell 8.1.

FNs klimapanel (IPCC) har utarbeidet retningslinjer for beregning av metanutslipp fra avfallsdeponier. Metoden som Norge til nå har benyttet er i samsvar med IPCCs retningslinjer, men gjennomgangen viste at det på enkelte punkter har vært noe avvik. I gjennomgangen er derfor noen av forutsetningene for beregningen endret. Dette gjelder blant annet hvor mye av avfallet som er nedbrytbart og forutsetninger om sammensetning av deponigassen som dannes. De historiske utslippstallene er blitt korrigert som følge av dette arbeidet. Endringene gjør den norske beregningsmetoden mer i samsvar med IPCCs retningslinjer og beregninger i andre land.

Utslippene til luft fra forbrenning av avfall er vesentlig redusert, jf. tabell 8.1. Dette til tross for at mengden avfall til forbrenning har økt vesentlig siden 1990. Reduksjonene er størst for særlig miljø- og helsefarlige komponenter som dioksiner og tungmetaller.

Ytterligere reduserte utslipp forventes i de nærmeste årene, blant annet som følge av nye strengere reguleringer, både for deponier og forbrenningsanlegg.

Resultatmål 1

Målet innebærer at fremtidig produksjon og forbruk skal generere mindre avfall enn dagens, og at denne forskjellen skal monne og vedvare over tid.

Kilde: Statens forurensningstilsyn

Avfallsmengdene har siden 1993 hatt en lavere vekst enn BNP, i tråd med målet. Av figur 8.1 går det fram at veksten i avfallsmengden utgjør noe over halvparten av den økonomiske veksten og at den har en utflatende tendens. Om lag 80 prosent av avfallsmengden er næringsavfall, som også viser den mest positive utviklingen. Utviklingen i mengden husholdningsavfall har vært omtrent som for BNP, for de siste årene også noe høyere. Utviklingen kan skyldes at husholdningene har svakere insentiver til å påvirke genereringen av avfall enn næringslivet.

Både strengere krav til avfallsbehandling, miljøavgift på sluttbehandling av avfall, innføring av produsentansvar m.m. stimulerer til økt gjenvinning og avfallsreduksjon. Nye virkemidler knyttet til nedbrytbart avfall (kap. 8.3.2) og farlig avfall (kap. 8.3.10), forventes å forsterke effekten ytterligere. Regjeringens satsing på grønne innkjøp og arbeidet med miljøteknologi, jf. kapittel 1, vil også gi positive effekter.

Regjeringen er dessuten opptatt av å fokusere på kvalitativ avfallsreduksjon for å minske alvorlige miljøbelastninger. Dette knytter seg først og fremst til å redusere innholdet av helse- og miljøfarlige kjemikalier i avfallet. Gjennom en aktiv og ambisiøs kjemikaliepolitikk, jf. kap. 7, skal stadig mindre helse- og miljøfarlige stoffer inngå i produksjon, produkter og avfall.

Resultatmål 2

Det tas sikte på at mengden avfall til gjenvinning skal utgjøre om lag 75 prosent av den totale avfallsmengden i 2010 med en videre opptrapping til 80 prosent.

Kilde: Statens forurensningstilsyn

Andelen gjenvunnet avfall var i 2003 beregnet å utgjøre 69 prosent av den totale mengden avfall som går til kjent behandling. Denne andelen har gått gradvis opp fra 57 prosent i 1995, mens den totale mengden avfall samtidig har økt med over 25 prosent. Det framgår av figur 8.2 at materialgjenvinning, som er den mest utbredte behandlingsformen, også er den som har økt mest.

Som følge av en evaluering av resultatmål 2, er målformuleringen endret, samtidig som det er innført et nytt mål om gjenvinning av avfall. Dette er nærmere omtalt i kapittel 8.3.1.

Resultatmål 3

Resultatmål 3 omhandler avfall som inneholder helse- og miljøfarlige kjemikalier, jf. for øvrig resultatområde 5. Resultatmålet innebærer både å minimere mengden farlig avfall på avveie og å sikre innenlandsk behandlingskapasitet for farlig avfall.

Kilde: Statens forurensningstilsyn

Årlig går om lag 100 000 tonn, av totalt 800 000 tonn farlig avfall, til ukjent håndtering, jf. figur 8.3. Dette er en økning på 50.000 tonn fra 2001. Økningen skyldes i stor grad at nye typer avfall er blitt klassifisert som farlig, som for eksempel impregnert trevirke, jf. figur 8.4. Avfall på avveie har ikke nødvendigvis havnet i naturen, men kan ha blitt håndtert uten at det er registrert i det kontrollerte systemet.

Kilde: Statens forurensningstilsyn

Farlig avfall tillates eksportert kun som råstoff til gjenvinning, eller hvis avfallet ikke kan sluttbehandles på forsvarlig måte i Norge. Eksport av farlig avfall til sluttbehandling gir et utrykk for om den nasjonale sluttbehandlingskapasiteten er tilstrekkelig. I 2003 ble mindre enn 10 000 tonn farlig avfall, eller drøyt én prosent av det farlige avfallet, eksportert for sluttbehandling.

8.3 Virkemiddelbruk og tiltak

Regjeringen vil:

• Øke andelen gjenvinning med sikte på at om lag 80 prosent av avfallet gjenvinnes

• Gjennomføre strategi for nedbrytbart avfall, herunder;

  • innføre obligatorisk krav om avfallsplan i byggesaker

  • ta sikte på å forby deponering av nedbrytbart avfall fra 1. januar 2009

• gjennomføre ny strategi for økt innsamling av farlig avfall

• være pådriver for et nytt globalt bindende regelverk som sikrer miljømessig forsvarlig opphugging av skip

Regjeringen tilstreber en avfallspolitikk som hindrer eller reduserer de potensielle miljøproblemene fra avfall. Gjenvinning, herunder materialgjenvinning og forbrenning med energiutnyttelse, foretrekkes fremfor sluttbehandling. Regjeringen har også varslet at tiltak i avfallssektoren i økende grad skal bidra til å nå mål i klimapolitikken, jf. St.meld. nr. 15 (2001–2002) Tilleggsmelding til St.meld. nr. 54 (2000–2001)Norsk klimapolitikk.

Avfallspolitikken blir gjennomført i et samspill mellom en rekke ulike tiltak og virkemidler; lover og forskrifter, avgifter, tilskuddsordninger, produsentansvarsavtaler og informasjonstiltak. Virkemidlene er rettet mot både kommuner og næringsliv, der de mest sentrale er; avgift på sluttbehandling av avfall, forurensningsloven, konsesjonskrav til deponier og forbrenningsanlegg, samt returordninger for særskilte avfallstyper.

8.3.1 Mål for gjenvinning av avfall

Resultatmålene på avfallsfeltet ble første gang presentert i St.meld. nr. 8 (1999–2000) – Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand . Det ble da varslet at resultatmål 2, om gjenvinning av avfall, skulle evalueres og eventuelt justeres i løpet av 2005.

Fremskrivninger av avfallsmengdene viser at en uten endringer i virkemiddelbruken kan forvente en sluttbehandlingsprosent noe over målet på 25 prosent. Vurderinger av nye virkemidler overfor nedbrytbart avfall (jf. kap. 8.3.2) tilsier imidlertid at det vil være fornuftig å øke andelen gjenvinning i forhold til dette nivået etter 2010. Det er Regjeringens vurdering at målet er satt på et samfunnsøkonomisk og miljømessig riktig nivå, og at det således kan være behov for å innføre nye virkemidler slik at målet kan nås.

Regjeringen går inn for å endre ordlyden i målet fra å være et mål om sluttbehandling til et mål om gjenvinning. Dette innebærer ingen realitetsendring, men det vil være mer i tråd med fokus for virkemiddelbruken og hvordan målet vanligvis omtales.

Regjeringen ønsker samtidig å innføre et nytt og mer ambisiøst mål for gjenvinning av avfall. Vurderinger tilsier at det vil være viktig og riktig å øke andelen gjenvinningen utover 75 prosent. Det tas derfor sikte på at den totale mengden avfall til gjenvinning trappes videre opp til 80 prosent. Resultatmål 2 er foreslått endret for å ivareta dette, jf. kap. 8.1.

8.3.2 Virkemidler overfor nedbrytbart avfall

Regjeringen signaliserte i St.meld. nr. 15 (2001–2002) Tilleggsmelding til St.meld. nr. 54 (2000–2001) Norsk klimapolitikk at en ville vurdere nye virkemidler for blant annet å redusere utslipp av klimagasser fra deponering av avfall. Som en oppfølging av dette har Miljøverndepartementet vurdert følgende virkemidler;

• forbud mot deponering av nedbrytbart avfall,

• mer effektiv bruk av eksisterende virkemidler og

• forskriftsfestet krav om avfallsplan i kommunale byggesaker.

Forbud mot deponering av nedbrytbart avfall

Årlig oppstår om lag 4,0 mill. tonn nedbrytbart avfall, hvorav 1 mill. tonn deponeres. Deponering av slikt avfall medfører dannelse av klimagassen metan og er beregnet å utgjøre om lag 4 prosent av de totale norske utslipp av klimagasser. Reduksjoner av utslipp fra avfallsdeponier er vurdert å være av de mer miljøeffektive tiltakene i arbeidet med å nå internasjonale klimaforpliktelser.

Et forbud mot deponering av avfall fra 2009 vil bidra til å forsere en ønsket positiv utvikling i avfallsmarkedet og gjøre at en mest sannsynlig også oppnår større utslippsreduksjoner. Dette vil i hovedsak bety reduserte klimagassutslipp og samtidig økt utnyttelse av avfall til material- og energiformål. Et forbud kan på denne måten bidra til en dobbelt positiv klimaeffekt – både som følge av reduserte utslipp fra deponering og gjennom erstattet fossilt brensel. I tillegg oppnås reduserte utslipp av miljø- og helseskadelige kjemikalier gjennom sigevann fra deponier. Forbudet vil bli gjennomført ved en forskriftsendring.

For å unngå utilsiktede konsekvenser, tas det samtidig sikte på å innføre en hjemmel for å gi unntak fra forbudet etter en særskilt vurdering, hvor det blant annet legges vekt på miljømessige og distriktsmessige hensyn. Bruken av økonomiske virkemidler vil imidlertid fortsatt spille en sentral rolle på avfallsfeltet.

Mer effektiv bruk av eksisterende virkemidler

Gjennom bedre bruk og oppfølging av eksisterende tiltak og virkemidler, kan håndteringen av nedbrytbart avfall bedres vesentlig. Regjeringen vil derfor;

• effektivisere forbudet mot deponering av våtorganisk avfall,

• effektivisere kravet om uttak av metangass fra deponiene og

• bygge tiltro til og skape markeder for gjenvinning av organisk avfall.

Det er innført et forbud mot deponering av våtorganisk avfall. Det er likevel et betydelig potensial for økt utsortering av matavfall m.m. i husholdninger og næringsbedrifter, og sikre at dette avfallet enten materialgjenvinnes eller energiutnyttes. Regjeringen vil styrke miljømyndighetenes tilsyn med at forbudet etterleves, med sikte på å redusere andelen våtorganisk avfall som fortsatt deponeres.

Deponiene er gjennom avfallsforskriften pålagt å samle opp klimagassen metan og enten avfakle eller energiutnytte gassen. Effektiviteten av oppsamlingen varierer imidlertid sterkt mellom deponiene. Regjeringen vil gjennom mer presis kravstilling og bedre oppfølging bidra til å effektivisere uttak av metangass fra deponier.

En EU-forordning om bruk og behandling av animalske biprodukter har til formål å forbygge spredning av sykdommer til dyr og mennesker. Forordningens krav innebærer begrensede avsetningsmuligheter samt skjerpede krav til behandling av slikt avfall. Regjeringen har søkt EU om overgangsordninger for å sikre enklest mulig tilpasning til det nye regelverket. Blant annet som følge av dette knytter det seg stadig utfordringer til sikker og effektiv behandling og utnyttelse av våtorganisk avfall og slam. Regjeringen vil derfor vurdere tiltak for ytterligere å sikre en positiv utnyttelse av slikt avfall, herunder til energiformål.

Obligatorisk krav om avfallsplaner

Bygg- og anleggsavfall utgjør i mengde en av de største avfallsstrømmene og består av en rekke ulike typer avfall, herunder nedbrytbart avfall. Avfallsplaner er vurdert å ha positive effekter med hensyn til å styre bygningsavfall vekk fra deponi og hindre ulovlig disponering. Alle landets kommuner har derfor fått delegert myndighet etter forurensningsloven til å kreve avfallsplan fra tiltakshaver i bygge-, rivings- og rehabiliteringsprosjekter. Så langt har imidlertid bare omkring 30 kommuner valgt å innføre krav om slike avfallsplaner.

For å sikre at bygg- og anleggsavfall får en miljømessig forsvarlig behandling tar Regjeringen sikte på å gjøre det obligatorisk for alle kommuner å kreve avfallsplan i byggesaker. Krav om avfallsplaner i kommunale byggesaker vil også ha positive effekter for arbeidet med farlig avfall, ved at farlig avfall i bygningsmassen blir kartlagt og levert til godkjent mottak. Regjeringen vil vurdere om krav om avfallsplaner skal forankres i plan- og bygningslovens § 93 i Ot.prp. som skal utarbeides som oppfølging av Bygningslovutvalget. I en overgangsperiode vil det imidlertid være naturlig at kravet forankres i forurensningsloven.

8.3.3 Avgift på sluttbehandling av avfall

Avgiften på deponering av avfall ble økt med om lag 20 prosent i 2004, mens avgiften på forbrenning av avfall ble endret 1. juli 2004. Avgiften på forbrenning er nå innrettet slik at den mer presist priser utslippene til luft fra hvert enkelt forbrenningsanlegg. Omleggingen har ført til en betydelig reduksjon i det samlede avgiftsnivået, samtidig som avgiften favoriserer valg og bruk av renest mulig forbrennings- og renseteknologi. Omleggingen har bidratt til vesentlig bedrede vilkår for avfallsbasert energiproduksjon.

8.3.4 Skjerpede krav til sluttbehandling av avfall

Det ble i 2002 innført nye, strengere krav til deponier i avfallsforskriftens kapittel 9 om deponering, blant annet som følge av et EU-direktiv. Det er blant annet stilt krav til håndtering av sigevann, oppsamling av metan, avslutning og etterdrift av deponier, samt krav til registrering og rapportering. For deponier som eksisterte før forskriften ble innført, er det gitt overgangsordninger frem til 16. juli 2009. Etter dette tidspunktet skal alle deponier enten oppfylle forskriftens krav eller avvikles.

Regjeringen har satt i verk tiltak for å avvikle deponier som ikke kommer til å oppfylle de nye kravene gjeldende fra 2009 innen 2006. Tiltaket vil bidra til å balansere markedet for avfallshåndtering, motvirke kunstig lave behandlingspriser og samtidig sørge for en fremskyndet, miljømessig kvalitetsheving blant deponier i drift.

8.3.5 Næringslivets ansvar for avfall

Elektrisk og elektronisk avfall

Elektriske og elektroniske produkter (EE-) inneholder ulike typer miljøgifter, og det er derfor viktig å sørge for innsamling og forsvarlig behandling av disse produktene når de ender som avfall. Vi har i Norge hatt et system som bygger på et forskriftsfestet produsentansvar siden 1998. I tillegg er det inngått frivillige bransjeavtaler. Forskriften blir endret i 2005, blant annet for å gjennomføre krav som følger av EUs regelverk på området. Norges strengere krav til innsamlingsgrad i forhold til EU vil bli videreført.

Med de nye bestemmelsene tas det blant annet sikte på å redusere omfanget av såkalte gratispassasjerer, det vil si produsenter og importører som ikke følger sine plikter og som derfor oppnår et konkurransefortrinn. Antall gratispassasjerer forventes å bli betydelig redusert gjennom et system der produsentene plikter å være medlem av et returselskap som er sertifisert av en tredjepart, kombinert med et produsentregister der alle produsenter og importører registreres.

CCA-impregnert trevirke

Impregnert trevirke som ble produsert før 2003 inneholder de miljøskadelige stoffene krom og arsen. For å sikre at slike materialer blir identifisert og samlet inn til forsvarlig behandling har Miljøverndepartementet vurdert behovet for å etablere en særskilt returordning for impregnert trevirke. Nyere undersøkelser har avdekket at impregnert trevirke kan behandles uten negative miljøeffekter i ordinære forbrenningsanlegg, og det antas at kapasiteten i Norge vil bli stor nok til å ta hånd om dette avfallet de nærmeste årene. Miljøverndepartementet vil ta stilling til om det skal etableres en egen returordning for impregnert trevirke når det er avklart om det vil være tilstrekkelig forbrenningskapasitet til å ta hånd om dette avfallet.

PCB-holdige isolerglassruter

Det ble i juli 2004 forskriftsfestet en plikt for importører og produsenter til å delta i et retursystem som skal sørge for innsamling og miljømessig forsvarlig behandling av PCB-holdige isolerglassruter. PCB-holdige isolerglassruter er en av de prioriterte avfallstypene i strategien for økt innsamling av farlig avfall, jf. kapittel 8.3.10. SFT vil derfor prioritere kontroll med at forskriften etterleves for å sikre at slike vinduer, når de tas ut av bruk, leveres til særskilt avfallsbehandling. En mer utfyllende omtale av arbeidet med PCB-holdige isolerglassruter er gitt i kapittel 7.3.

Nye avfallsdefinisjoner

Avfallsdefinisjonene i forurensningsloven ble endret med virkning fra 1. juli 2004. De tidligere begrepene «forbruksavfall» og «produksjonsavfall» er nå endret til «husholdningsavfall» og «næringsavfall». Som følge av endringen har næringslivet nå ansvaret for selv å finne løsninger for håndtering av alt eget avfall, mens kommunenes ansvar på området er tilsvarende redusert. Bakgrunnen for endringen er å gi næringslivet større handlefrihet til selv å velge hvordan eget avfall skal håndteres, og derigjennom stimulere til økt kildesortering og gjenvinning, og i tillegg klargjøre grensen mellom de ulike avfallsstrømmene.

For å hindre at den delen av forbruksavfallet som nå er unntatt tvungen kommunal renovasjon kommer på avveie, har kommunene samtidig fått delegert myndighet til å føre tilsyn med besitter av næringsavfall. Etter anmodning fra Stortinget vil Miljøverndepartementet foreta en evaluering av lovendringen i 2006.

8.3.6 Rapport fra Konkurransetilsynet om utvidet produsentansvar

Konkurransetilsynet har foretatt en vurdering av dagens ordninger for produsentansvar. Resultatene av vurderingene er presentert i rapporten «Konkurransemessig vurdering av ordninger for produktgjenvinning» i juli 2004. Rapporten konkluderer med at det i deler av avfallsmarkedet er begrenset konkurranse og at det kan forekomme samarbeid mellom konkurrenter. Det vises til at mange returselskaper i dag har en dominerende stilling, og at dette kan virke begrensende på konkurransen og dermed gjøre ordningene unødig kostnadskrevende. Miljøverndepartementet vil på denne bakgrunn vurdere tiltak for å legge bedre til rette for økt konkurranse.

8.3.7 Fritidsbåter

Utrangerte fritidsbåter har et potensial til å føre til forsøplingsproblemer, f.eks. ved at båtvrak blir liggende forlatt i fjæra. Det kan i tillegg forekomme noe utslipp av miljøgifter forbundet med dumping eller ulovlig brenning. Det er Miljøverndepartementets vurdering at utrangerte fritidsbåter i dag ikke utgjør et vesentlig miljøproblem med behov for særskilte virkemidler. Statens forurensningstilsyn er imidlertid gitt i oppdrag å vurdere muligheten for å etablere et samarbeid mellom relevante aktører med sikte på å legge til rette for en bedre avfallshåndtering.

8.3.8 Forsøpling

Mer enn 60 prosent av befolkningen opplever forsøpling som et problem i naturen, og hele 80 prosent opplever det som et problem i byer og tettsteder 2 . På samme tid anser nesten halvparten av befolkningen dette som et økende problem.

Arbeidet mot forsøpling er et felles ansvar og en felles oppgave. Regjeringen ser derfor svært positivt på det initiativet Norsk renholdsverks-forening har tatt gjennom kampanjen «Hold Norge rent». Både private og offentlige virksomheter og organisasjoner er invitert til felles dugnad og spleiselag.

Miljøverndepartementet har støttet opp om kampanjen siden ideen ble lansert i 2002. Mange aktører har allerede sluttet seg til og Regjeringen oppfordrer stadig flere til å ta del i dette arbeidet. Regjeringen tar også i tiden fremover sikte på å støtte opp om kampanjens arbeid.

8.3.9 Smittefarlig avfall

Avfall fra medisinsk behandling eller veterinærbehandling kan forårsake sykdom på mennesker og dyr. Behandling og håndtering av slikt smittefarlig avfall har ikke tidligere vært særskilt regulert. Regjeringen vil derfor sørge for at det gjennomføres tiltak som sikrer at slikt avfall ikke medfører fare for helse- og miljø. Et forslag til forskrift om smittefarlig avfall har vært på høring, og det tas sikte på at forskriften fastsettes med virkning fra 1. juli 2005.

8.3.10 Strategi for økt innsamling av farlig avfall på avveie

Regjeringen vil gjennomføre en strategi for økt innsamling av farlig avfall i tiden 2004 – 2006. Målet med strategien er både å øke innsamlingen av farlig avfall og å redusere mengden farlig avfall som oppstår.

Strategien legger opp til en særlig innsats mot 12 typer farlig avfall som utgjør det farligste av det farlige avfallet, jf. boks 8.2. Ni av avfallstypene er prioriterte fordi faren for spredning av miljøgifter er stor, mens tre er prioriterte fordi det er snakk om store mengder som har ukjent disponering og som kan gi vesentlig lokal forurensning.

Regjeringen vil i tråd med strategien;

• Sørge for målrettet informasjon om farlig avfall rettet mot de enkelte ledd i avfallskjeden,

• Gjennomføre flere kontroller for å sikre at farlig avfall leveres til godkjente mottak,

• Videreføre samarbeidet med etablerte returordninger, og vurdere om det er behov for innføring av returordninger for nye typer farlig avfall,

• Styrke innsatsen for å hindre at farlig avfall oppstår gjennom å vektlegge plikten produsenter har til å bytte ut innholdet av farlig stoffer i produkter med mindre farlig stoffer,

• Forbedre statistikken på området

Innsats for å redusere bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier, jf. resultatområde 5, vil bidra til at mindre farlig avfall oppstår. Regjeringen vil derfor vurdere å regulere bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier i produkttyper som særlig bidrar til farlig avfall på avveie, dersom tiltakene i strategien ikke i tilstrekkelig grad bidrar til å redusere mengden farlig avfall på avveie.

Regjeringen varslet i St.meld. nr. 25 (2002–2003) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand at den ville vurdere om tilsynet med etterlevelse av reglene om farlig avfall var tilstrekkelig, og i den sammenheng også vurdere om tilsynet kunne styrkes ytterligere ved at også kommuner eller eventuelle andre ble gitt anledning til å føre tilsyn med dette regelverket. SFT har fra 2002, i tett samarbeid med fylkesmannens miljøvernavdeling, økt omfanget av kontroller mot farlig avfall. Dette arbeidet vil prioriteres også fremover, men da med vekt på prioritert farlig avfall, og særlig vekt på aktører som opererer i markedet for farlig avfall. På bakgrunn av den økte prioriteringen av kontroll hos SFT og fylkesmannen vurderer Miljøverndepartementet det som lite hensiktsmessig å nå pålegge kommunene en ytterligere plikt til å gjennomføre slikt tilsyn.

8.3.11 Internasjonalt arbeid

Stockholm-konvensjon krever at avfall som inneholder mer enn en gitt mengde tungt nedbrytbar organisk forurensning (POPs) skal destrueres eller håndteres under kontrollerte forhold. Basel-konvensjonen om farlig avfall 3 har derfor i samarbeid med Stockholm-konvensjonen utarbeidet overordnede tekniske retningslinjer for miljømessig forsvarlig håndtering av slikt POPs-holdig avfall. Disse retningslinjene ble vedtatt på det 7. partsmøtet til Basel-konvensjonen i oktober 2004. Det skal også utarbeides mer spesifikke tekniske retningslinjer for de enkelte stoffene.

Opphugging av skip

Opphugging av skip skjer ofte, særlig i utviklingsland, på en uforsvarlig måte, med alvorlige skader på helse og miljø. Norge tok opp de miljø- og sikkerhetsmessige problemene knyttet til skipsopphugging for første gang i IMO (den Internasjonale Maritime Organisasjonen) og Basel-konvensjonen (om kontroll med transport og behandling av farlig avfall) i 1998. Det er et sterkt behov for et globalt bindende regelverk for opphugging av skip både for å sikre en helse- og miljømessig forsvarlig opphugging av skip, og for å sikre skipsfarten like konkurransevilkår.

De alvorlige arbeids- og miljømessige problemene som opphuggingen medfører berører flere internasjonale organisasjoner. Det er under IMO, Basel-konvensjonen og ILO (FNs særorganisasjon for arbeidslivet) utviklet tekniske retningslinjer for hhv. klargjøring av skip før opphugging, arbeidstakernes helse, og ivaretakelse av miljøhensyn ved opphugging. Ingen av retningslinjene er juridisk bindende. Skipsfarten og medlemslandene oppfordres sterkt til å ta dem i bruk. Høsten 2004 ble det under Basel-konvensjonen og IMO fattet vedtak som nå legger grunnlag for forhandlinger om bindende regelverk. Regjeringen vil at Norge fortsatt skal være pådriver for å få frem et nytt globalt juridisk bindende regelverk om opphugging av skip i tråd med grunnleggende miljøprinsipper og internasjonale miljøvernavtaler.