Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

St.meld. nr. 30 (1996-97)

Nordisk samarbeid

Til innholdsfortegnelse

6 Andre samarbeidsområder

6.1 Utenrikshandel

Det utenrikshandelspolitiske samarbeidet mellom Norge og de nordiske naboland er i all hovedsak kontruktivt og nært. De nordiske utenrikshandelsministre og handelssjefer (høyt embetsnivå) møter regelmessig til uformelt samråd om aktuelle handelspolitiske saker. Under det norske formannskapet er de uformelle informasjons- og konsultasjonsordningene blitt styrket, både mellom de nordiske hovedstedene, mellom delegasjonene/representasjonene i Brussel og Geneve og mellom de nordiske ambassadene. I mange spørsmål som det arbeides med i EU og som kommer til behandling i EØS, er det forut for møter i EU, nær kontakt mellom de nordiske hovedsteder. I tillegg vil Nordisk Ministerråd være en kanal for regelmessig nordisk samråd om viktige EU/EØS-spørsmål. Fra norsk side legger vi stor vekt på at dette samarbeidet pleies og utvikles videre.

Av viktige handelspolitiske saker hvor det idag er nær kontakt mellom de nordiske land, kan bl.a. nevnes: tilsettingsstoffer i matvarer, utviklingen av EUs energipolitikk, EUs transeuropeiske nettverk, oppfølging av det indre marked og regionalt samarbeid, herunder bl.a. deltakelse i EUs INTERREG-programmer. Koordineringsutvalget for EØS-saker har på norsk side en sentral rolle i arbeidet med å identifisere og «varsle» konkrete EU/EØS-saker av nordisk interesse.

Med Sveriges og Finlands medlemskap i EU, er det tidligere formelle nordiske samarbeidet om felles posisjoner i GATT/WTO falt bort. Idag samarbeider de nordiske land uformelt om WTO-spørsmål. Norge kan gjennom dette samarbeidet holde seg godt orientert om EUs posisjoner, samtidig som det er av betydning for de nordiske EU-land at Norge sitter i grupperinger hvor EU er representert ved Kommisjonen, og som Norge således kan bidra med informasjon fra. De nordiske land har sammenfallende syn på en rekke sentrale spørsmål i WTO så som behovet for å utvikle et effektivt regelbasert handelssystem, fremme ytterligere liberalisering, handel og miljø og økt integrering av de minst utviklede land (MUL) i det globale handelssystem.

6.2 Forsvar

Norges forhold til de øvrige nordiske land på det sikkerhetspolitiske området er i ferd med å endre karakter. Sveriges og Finlands utenriks- og sikkerhetspolitikk har antatt nye dimensjoner etter avslutningen av den kalde krigen. Sverige og Finland har involvert seg langt sterkere i det sikkerhetspolitiske samarbeidet i Europa gjennom sitt medlemskap i EU, sin observatørstatus i VEU og sine partnerskapsavtaler med NATO. På denne bakgrunn er det naturlig at den nordiske dimensjonen også tillegges økt betydning i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

De nordiske forsvarsministermøtene, som avholdes hver vår og høst, har utviklet seg til et viktig forum der ministrene diskuterer politiske spørsmål av felles interesse. Dagsorden for møtene omfatter et vidt spekter av saker av felles nordisk sikkerhetspolitisk interesse, herunder situasjonen i Russland og Baltikum, Europas sikkerhetsarkitektur og OSSE- og Partnerskap-for-Fred (PfP)- relaterte emner. I tillegg avholdes det møter på embetsmannsnivå mellom de nordiske lands forsvarsdepartementer, dels som forberedelse til forsvarsministermøtene og dels som fora for drøfting av andre saker. Utviklingen i de nordiske lands forsvarsorganisasjoner og spørsmål knyttet til omorganisering og restrukturering av forsvarssektoren i de respektive land har vært sentrale tema gjennom de siste år.

Også det nordiske samarbeidet i IFOR-styrken, og nå i SFOR, i det tidligere Jugoslavia, har bidratt til å utvikle forholdet mellom de nordiske land på det sikkerhetspolitiske og militære området. For bare kort tid siden ville det ha vært utenkelig at svenske og finske styrker deltok under NATO-kommando i en fredsoperasjon, selv om mandatet for operasjonen var hjemlet i en FN-resolusjon. Det er også helt nytt at en polsk bataljon deltar side om side med de nordiske land i en konkret militær operasjon. Selv om de nordiske land har vært blant hovedbidragsyterne til internasjonale fredsoperasjoner i hele etterkrigstiden, og har hatt et løpende samarbeid bl.a. gjennom det nordiske militære FN-samarbeidet NORDSAMEN, er det i løpet av de siste to år blitt gjennomført et viktig arbeid for å styrke det nordiske samarbeidet hva angår internasjonale fredsoperasjoner. Etter norsk initiativ har de nordiske forsvarsministre tatt til orde for en videreutvikling og fordypning av det nordiske samarbeidet gjennom NORDCAPS (Nordic Coordinated Arrangement for Military Peace Support). Formålet er å forbedre evnen til felles innsats i internasjonale fredsoperasjoner med hensyn til alle aspekter av virksomheten. I et lengre tidsperspektiv er målsetningen å etablere et system hvor de nordiske land har identifisert ulike enheter/moduler som kan settes sammen til en fellesnordisk fredsstyrke. Felles operative og administrative erfaringer bl.a. fra det nordiske engasjementet i IFOR og SFOR blir lagt til grunn for samarbeidet innen NORDCAPS.

På regionalt nivå representerte planleggingen og gjennomføringen av den felles nordiske militære øvelsen Nordic Peace 97 en ytterligere utdyping av det nordiske forsvarspolitiske samarbeidet. Øvelsen hadde som hensikt å samøve de ulike nordiske styrker innen fredsbevarende disipliner og fant sted i Troms i tiden 20. - 30. mai 1997. Dette er den første øvelsen som er blitt avholdt med ren nordisk deltakelse, og den foregikk innenfor rammen av PfP.

De nordiske land samarbeider videre innenfor rammen av den nordiske forsvarsmateriellavtalen som ble inngått i 1994. Avtalen omfatter samordning av militære anskaffelser fra både nordiske og andre land, koordinering av forskning og utvikling, produksjon, vedlikehold og forsyning av forsvarsmateriell i Norden. Formålet med avtalen er gjennom et effektivt samarbeid å oppnå økonomiske tekniske og/eller industrielle fordeler. Også når det gjelder støtte til de tre baltiske land innenfor forsvarssektoren foregår et utstrakt samarbeid mellom de nordiske land. Støtten til etableringen av en baltisk fredsbevarende bataljon, BALTBAT, representerer det mest omfattende nordiske samarbeidsprosjekt i denne sammenheng. Samarbeid finner imidlertid også sted på andre områder, som innen forsvarsplanlegging- og budsjettspørsmål, støtte til etablering av et baltisk luftkontrollsystem m.m.

Norske myndigheter vil i den videre utvikling av nordisk sikkerhetspolitisk samarbeid etterstrebe at dialogen med våre nordiske naboland styrkes og utdypes ytterligere. Det er ikke minst Sveriges og Finlands EU-tilknytning, og økende engasjement i samarbeidet med NATO, som er bakgrunnen for dette. For Norge vil det i tiden framover være av stor betydning å opprettholde dialogen både med Danmark, Finland og Sverige om utviklingen i EU, mens det for Sverige og Finland er av vesentlig betydning å motta informasjon fra sine nordiske naboland om samarbeidet i NATO. I både Sverige og Finland har det i løpet av de siste par år oppstått en gryende debatt om forholdet til NATO.

Samarbeidet med de tre baltiske land er en viktig dimensjon i det nordiske forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeid, og innebærer en utvidelse av dette til også å omfatte Østersjøen. Så lenge de tre baltiske land ikke er medlemmer av EU og NATO vil Norden spille en viktig rolle i regionen.

6.3 Bistand

Etter nyordningen av det nordiske samarbeidet er utviklingshjelp ikke lenger en del av det formelle samarbeidet. På bakgrunn av de nordiske lands stort sett sammenfallende syn på utviklingsspørsmål og felles interesser i bistandsarbeidet fortsetter imidlertid et omfattende uformelt samarbeid på dette området.

De bistandsansvarlige ministre holder regelmessig kontakt om bistandspolitiske spørsmål og møtes normalt to ganger hvert år. Formannskapet for møtene går på årlig omgang mellom landene. I 1996 hadde Finland formannskapet. For 1997 har Norge overtatt. På de to møtene i 1996 har de sentrale temaer vært det nordiske FN-reformprosjektet, situasjonen i Afrika og i Midtøsten. Bistanden til Bosnia-Hercegovina og problemene i den internasjonale bistandsfinansiering har også vært drøftet.

Norge legger, ikke minst i lys av at tre av de nordiske land nå er medlemmer av EU, stor vekt på bistandsministermøtene som et forum hvor aktuelle bistandspolitiske spørsmål av interesse for alle nordiske land kan drøftes. I tillegg til bistandsministermøtene finner det sted regelmessige møter mellom de nordiske land på statssekretærnivå, embetsnivå og mellom landenes bistandsdirektorater.

Norden/SADC-initiativet (NSI)

NSI har vært et samarbeidsprogram mellom medlemslandene i Southern African Development Community (SADC) og de fem nordiske land. Programmet ble etablert i 1986 ut fra ønsket om et bredere samarbeid mellom de to regionene utover bistandssamarbeidet. Den politiske og økonomiske utvikling i det sørlige Afrika har endret forutsetningene for samarbeidet, og Norden/SADC-initiativet ble derfor tidlig i 1996 vedtatt erstattet med et enklere rammeverk som åpner for ad hoc-pregede samarbeidsformer. Det skal også legges mer vekt på politisk dialog. Det er ikke avholdt noen møter mellom de to regioner under den nye samarbeidsmekanismen i 1996, og det er for tidlig å si noe om i hvilken grad denne rammen kan gis et meningsfylt innhold.

Nordisk utviklingsfond

Det nordiske utviklingsfondet (Nordic Development Fund - NDF) er en samnordisk bistandsorganisasjon som finansieres over de nordiske lands bistandsbudsjetter. NDF gir lån over 40 år på myke vilkår som inkluderer rentefrihet og 10 års avdragsfrihet. Administrasjonsavgiften er 0,75 pst pr. år. Lån fra fondet er forbeholdt de fattigste utviklingsland og benyttes mot høyt prioriterte prosjekter som fremmer økonomisk og sosial utvikling. Det legges særlig vekt på prosjekter med positive miljøvirkninger. Prosjektene skal være av nordisk interesse. Størstedelen av NDFs kreditter benyttes til å finansiere leveranser av varer og/eller tjenester fra de nordiske land. NDF samfinansierer med andre multilaterale institusjoner, hovedsakelig med Verdensbanken, de regionale utviklingsbankene og Den nordiske investeringsbank (NIB).

I 1996 ble de nordiske lands bistandsmyndigheter enige om å tilføre Nordisk utviklingsfond SDR 250 mill. i ny kapital, samt å overføre SDR 15 mill. fra NDFs overskudd fra tidligere til grunnkapitalen. Nordisk Ministerråd vedtok deretter i april 1996 å øke NDFs grunnkapital med SDR 265 mill. til SDR 515 mill.

Nordisk fellesopptreden vedrørende multilateral bistand

I alle internasjonale bistandsorganisasjoner hvor de nordiske land er representert er det etablert et nordisk samarbeid for felles stillingtaken til bistandspolitiske spørsmål og for koordinering av nordiske interesser. Det samarbeides også om nordisk støtte til til kandidater fra nordiske land til stillinger i FN. Samarbeidet med Verdensbanken/IDA og de regionale utviklingsbanker er formalisert gjennom en omfattende nordisk koordinasjonsprosess og en rotasjonsordning for representasjonen i de styrende organer.

De nordiske land legger i sitt løpende arbeid vekt på å sikre at den overordnete målsetting om fattigdomsreduksjon blir styrende for utforming og gjennomføring av virsomheten i Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene. Arbeidet med å styrke kvinners rolle i utviklingsprosessen og integrering av miljøhensyn i landstrategiene og i prosjektvirksomheten er langsiktige prioriteringer for de nordiske land.

Det nordiske samarbeid overfor Verdensbanken var i 1996 dominert av to store saker, nemlig etableringen av en mekanisme for å løse de fattigste lands gjeldsproblem og presidentens forslag om endringer i bankens struktur og organisering.

Det såkalte HIPC (Heavily Indebted Poor Countries)-initiativet, som har som formål å løse gjeldsproblemet i de fattigste landene, ble vedtatt av Utviklingskomitéen høsten 1996. De nordiske landene engasjerte seg sterkt i utformingen av programmet, og la vekt på at initiativet må ta utgangspunkt i en helhetsvurdering av de berørte lands gjeldsbyrde og sikre en endelig løsning av deres gjeldsproblem. Norge var et av de første land som stilte midler til rådighet for HIPC.

Et forslag om omfattende endringer i Verdensbankens struktur og organisering ble fremmet av bankens president i slutten av 1996, og har vært gjenstand for flere diskusjoner i bankens styre. Forslaget innebærer en gjennomgripende endring i måten banken arbeider på og sikter mot en sterkt desentralisert, kunnskapsbasert og mer effektiv institusjon. Med utgangspunkt i behovet for å sette mottakerlandet i fokus og å fremme nasjonalt eierskap har de nordiske land ved flere anledninger tatt til orde for en mer desentralisert organisering av Verdensbanken. Også andre elementer i reformforslaget er i tråd med den politikk man fra nordisk side har ført overfor banken i en årrekke.

I tillegg til det nordiske samarbeid som finner sted på styrenivå ble det i 1996 holdt nordiske koordineringsmøter bl.a. i forbindelse med IFC (International Finance Corporation)s program for etablering og ekspansjon av små og mellomstore bedrifter i Afrika (African Project Development Facility) og det Verdensbank-ledete forum for bistand til de fattigste i form av mikrokreditter (Consultative Group to Assist the Poorest).

De nordiske land samarbeidet i 1996 også i forbindelse med forhandlinger om kapitalpåfylling i IDA, Det afrikanske utviklingsfond og Det asiatiske utviklingsfond. De nordiske land engasjerte seg særlig aktivt i diskusjonene knyttet til kapitalpåfyllingen i Afrikafondet, der en omfattende reorganisering og strategiutvikling ble satt som forutsetning for påfyllingen.

Det nordiske prosjekt for FN-reform.

Et intensivt nordisk samarbeid for å styrke og effektivisere FN på det sosiale og økonomiske område fant sted i 1996. Rapporten fra den nordiske embetsmannsgruppen, "The United Nations in Development: Strengthening the UN Through Change, Fulfilling Its Economic and Social Mandate", ble godkjent av bistandsministrene på deres møte i desember 1996, og overlevert FNs generalsekretær Kofi Annan av bistandsminister Kari Nordheim-Larsen 20. januar 1997.

Formålet med det nordiske reformprosjektet har vært for det første å bidra til en klargjøring av FNs oppgaver, for det annet å utvikle forslag til et mer enhetlig FN med større effektivitet og slagkraft og for det tredje å sikre at de bistandsmidler som kanaliseres gjennom FN-systemet blir best mulig utnyttet. Konkret foreslo de nordiske land bl.a. å samle FNs mange aktiviteter på landnivå under ett tak og en koordinator, og med en finansieringsmodell som kan sikre en bedre byrdefordeling og en mer forutsigbar finansiering av FNs bistandsaktiviteter.

Norge har hatt koordineringsansvaret for reformprosjektet. Dette arbeidet innebar en utstrakt konsultasjons- og orienteringsvirksomhet som bl.a. omfattet regionalseminarer i India, Costa Rica og Zimbabwe.

Det nordiske reformprosjektet har vist at det er mulig å opprettholde et tett nordisk samarbeid til tross for at tre av landene nå er medlemmer av EU. Fra norsk side går man inn for å opprettholde samarbeidet også i oppfølgningsfasen av prosjektet.

Til toppen
Til dokumentets forside