6 Styrket apparat for krisehåndtering i utlandet

6.1 Innledning

Regjeringen ønsker å gi den enkelte norske borger best mulig bistand i kriser, og styrke evnen til å hjelpe norske borgere i en krisesituasjon i utlandet hvor mange nordmenn er rammet. Samtidig vil det på grunnlag av rettslige, geografiske eller praktiske forhold ikke være mulig for norske myndigheter å garantere alle typer bistand ved en krise i utlandet. Alle tiltak som iverksettes må derfor sees i sammenheng med og tilpasses de begrensninger som følger av at krisen oppstår utenfor Norge.

En krise vil ofte kjennetegnes av at involverte aktører må ta raske beslutninger i fellesskap under sterkt tidspress og under betydelig grad av ­usikkerhet. Flodbølgekatastrofen illustrerer dette. Det var natt til mandag 27. desember 2004 at kata­strofens virkelige omfang avtegnet seg i tallene over omkomne fra de respektive nasjonale myndigheter.

Evalueringsutvalgets rapport peker på mange og betydelige svakheter i myndighetenes håndtering av den innledende fasen av katastrofen, hvor Utenriksdepartementets rolle var mest sentral. Fra utvalgets side fremheves det at Utenriksdepartementet, i motsetning til politiet, helsemyndighetene og Forsvaret, ikke har noen operativ virksomhet som kan håndtere en katastrofe av det omfang det her var snakk om.

Utenriksdepartementet gjennomførte etter flodbølgekatastrofen en grundig intern gjennomgang av departementets håndtering av katastrofen, og av departementets generelle kriseberedskap. Utenrikstjenestens samlede krise- og beredskapsplaner blir nå gjennomgått, og arbeidet skal være avsluttet innen utgangen av 2005.

Erfaringene etter flodbølgekatastrofen og utvalgets anbefalinger viser at det er behov for å styrke utenriksstasjonenes forutsetninger for å hjelpe nordmenn ved kriser og katastrofer i utlandet. Med 100 utenriksstasjoner verden over, vil utenrikstjenesten også i fremtiden være den del av myndighetsapparatet som først møter kriser som rammer nordmenn i utlandet. Ved å legge forholdene bedre til rette for at politi, helsemyndigheter og Forsvaret skal kunne bistå utenriksstasjonene i en krisesituasjon, vil Regjeringen styrke myndighetenes innsats på dette området.

Antallet nordmenn som oppholder seg kortere eller lengre tid i utlandet har økt kraftig de siste tiårene. Behovet for økt tilstedeværelse i områder med mange norske turister må vurderes fortløpende. Dette vil derfor sammen med økonomiske- og politiske interesser inngå i den jevnlige vurdering av norsk diplomatisk og konsulært nærvær.

Håndteringen av en krise vil foregå under ledelse og kontroll av det land hvor katastrofen skjer, også om alle eller de fleste berørte er utenlandske statsborgere. Den ansvarlige stat kan imidlertid anmode om eller tillate at andre berørte lands myndigheter bistår i arbeidet. Hvis slik anmodning rettes til norske myndigheter eller norsk innsats tillates, skal Norge ha forberedte og tilrettelagte ordninger for slik innsats. Det vil være helt avgjørende at norsk innsats i utlandet raskt kan tilpasses de rammevilkår som norske myndigheter må forholde seg til.

Evalueringsutvalget har merket seg at myndighetene i Tyskland og Italia har fått særlig positiv omtale for sin håndtering av katastrofen. I begge disse landene ligger ansvaret for krisehåndtering i utlandet i de respektive utenriksdepartementer.

Regjeringen mener at krisehåndtering i utlandet må bygge videre på ansvarsprinsippet. Det bilaterale forhold til et land hvor en krise inntreffer og norsk utenriksrepresentasjon på stedet vil være innenfor Utenriksministerens ansvarsområde. Utenriksdepartementet vil derfor være lederdepartement ved kriser i utlandet, jf. omtale av lederdepartement i kapittel 7. Strategisk ledelse i omfattende og særlig komplekse krise­situasjoner omtales i punkt 6.5.2.

6.2 Utenriksstasjoner

Norske utenriksstasjoner står daglig overfor situasjoner hvor nordmenn er berørt av hendelser og har behov for assistanse. Utenriksstasjonenes hovedoppgave er å yte best mulig bistand til nordmenn i slike situasjoner. I lys av flodbølgekatastrofen må norske utenriksstasjoner også være forberedt på å møte kriser som utvikler seg til en katastrofe.

Det legges derfor vekt på at utenriksstasjonene skal ha tilfredsstillende planer også for håndtering av store og uventede katastrofer. Utenriksstasjonene vil ha jevnlige kriseøvelser og gjennomgå sine interne vaktordninger.

I en krisesituasjon skal lederen ved utenriksstasjonen umiddelbart etablere en lokal krisestab. Målet er at stasjonen raskt får oversikt over situasjonen, varsler samarbeidspartnere og mulig berørte, organiserer tilgjengelige ressurser, bistår dem som er rammet og informerer publikum og ansvarshavende i Utenriksdepartementet.

Evalueringsutvalget viser til at «beredskapsplaner må inneholde vide fullmakter slik at tiltak kan iverksettes raskt. I situasjoner hvor de fullmakter som er gitt ikke strekker til, må det være «kort vei» til kompetent overordnet nivå». Ambassadør/stasjonssjef har fullmakt til å disponere stasjonens driftsbudsjett for å iverksette nødvendige tiltak. Enkelte stasjoner vil i tillegg disponere egne beredskapsbeholdninger. Det vil bli presisert at i ekstraordinære situasjoner kan retningslinjene for utstedelse av nødlidenhetslån fravikes. Stasjonen skal planlegge for en styrking gjennom utrykningsenheter og særskilt faglig ekspertise sendt fra Norge. Som nærmere drøftet i kapittel 5 vil man være avhengig av en form for aksept fra vertslandets side for å kunne sette inn ressurser utover dem man disponerer på utenriksstasjonen. Samarbeidet med norske frivillige organisasjoner vil bli styrket.

Den teknologiske utviklingen gir nye muligheter for rask og effektiv reaksjon i en krisesituasjon. Å gjøre bruk av denne teknologien krever stadig oppgradering av utstyr og fortløpende opplæring. Det vil nå bli gjennomført systemoppgradering og omfattende opplæring av Utenriksdepartementets personell. Etter flodbølgekatastrofen er det foretatt en gjennomgang av det tekniske utstyret ved utenriksstasjonene for å vurdere behovet i forbindelse med kriser. En del prioriterte utenriksstasjoner er allerede styrket med beredskapssamband for bedre å kunne håndtere fremtidige krisesituasjoner. Tiltak vurderes ved en rekke andre stasjoner. Stasjoner i områder med mange norske turister prioriteres.

6.3 Utenriksdepartementets utrykningsenheter

De aller fleste utenriksstasjonene vil ha behov for rask forsterkning dersom mange nordmenn blir rammet av en krise i utlandet. De fleste norske utenriksstasjoner er små og det er mange land hvor det ikke er norske utenriksstasjoner. Derfor vil muligheten for raskt å kunne sende personell være av stor betydning.

Det er på bakgrunn av erfaringene fra flodbølgekatastrofen etablert en ordning hvor Utenriksdepartementet raskt kan forsterke stasjonen med medarbeidere med særlig erfaring i krisehåndtering og med teknisk utstyr og kompetanse. Dette vil skje gjennom utrykningsenheter som på fem timers varsel skal kunne reise ut for å støtte utenriksstasjonene. Sammensetningen av utrykningsenhetene vil avhenge av krisens art og utenriksstasjonens behov. Utenriksdepartementet vil alltid ha i beredskap en trent gruppe, med variert kompetanse og erfaringsbakgrunn. I enhetene inngår medarbeidere fra departementet med særlig opplæring og kompetanse, sammen med representanter fra blant annet politi og helsevesen. I mange tilfeller vil det være naturlig at en representant fra frivillige organisasjoner inngår i enheten.

Utenriksdepartementets utrykningsenhet sendes ut når ambassadøren ber om forsterkning eller når departementet finner det ønskelig. Beredskapsordningen krever at en enhet skal være utrykningsklar i løpet av 5 timer. Utrykningsenheten skal bistå stasjonen med krisehåndteringen og inngå i dens krisestab. Lederen av utrykningsenheten, som vil være en erfaren medarbeider med spesialopplæring i kriseledelse, vil ved ankomst normalt ta over den operative ledelsen av krisehåndteringen.

Utenriksdepartementet vil i tillegg gi erfarne embetspersoner med bakgrunn fra ulike verdensdeler spesialopplæring i kriseledelse. Hensikten er at departementet til enhver tid har tilgjengelig ressurspersoner som raskt kan rykke ut og bistå ambassadøren i det landet krisen oppstår. Slike ressurspersoner på ambassadørs nivå vil inngå i utrykningsenhetene.

Enhetene vil ha et spesielt ansvar for å vurdere behov for ytterligere faglige ressurser fra Norge. Deltakerne i utrykningsenhetene vil være faglig ansvarlige for virksomheten på sitt område. Ambassadøren som Norges øverste offisielle representant vil fortsatt ha det overordnede ansvaret for kontakt med vertslandets myndigheter.

Utrykningsenheten skal spesielt bistå fagstasjonen når det gjelder oppgaver som transport og evakuering, utstedelse av nødvendige dokumenter (pass/visa), kontakt med pårørende i Norge, bistand til pårørende som besøker et eventuelt ulykkessted og informasjon overfor media.

6.4 Styrket strategisk/operativ ledelse i Utenriksdepartementet

6.4.1 Strategisk ledelse

Utenriksdepartementets strategiske ledelse under en krise vil bestå av utenriksråden, departementets ledergruppe og den eller de mest berørte fagavdelinger. Justisdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Forsvarsdepartementet deltar i arbeidet.

Regjeringens kriseråd vil bli varslet så snart Utenriksdepartementet etablerer krisestab, samtidig som krisestøtteenheten blir varslet (jf. kapittel 7). Når krisens omfang og kompleksitet tilsier det, vil Regjeringens kriseråd bli innkalt og bidra til styrket strategisk koordinering mellom departementene.

6.4.2 Operativ ledelse

Utenriksdepartementets krisestab vil umiddelbart bli innkalt i forbindelse med kriser og større ulykker i utlandet som kan berøre flere norske borgere. Operativ ledelse i krisestaben skal være på plass i departementet innen en time. Medlemmer av utrykningsenheten skal være klar til å reise innen fem timer etter varsling.

Krisestaben vil ha det operative ansvaret for å håndtere krisen. Oppgavene omfatter særlig intern og ekstern informasjon, publikumhenvendelser, informasjonsinnhenting og analyse, bistand til norske borgere og utenriksstasjonene, og tekniske og administrative støttefunksjoner.

Det planlegges for bruk av kontaktpersoner (liaisoner) fra andre departementers underliggende etater. Utenriksdepartementet vil kunne benytte bistand fra krisestøtteenheten, jf. punkt 7.5.

Krisestaben skal opprette kontakt med andre aktører som vil være av betydning for håndteringen av krisen, både for å informere disse om utviklingen og for å koordinere innsatsen på operativt nivå. Slike aktører er blant annet reiselivsbransjen, forsikringsselskapene, Sjømannskirken, hjelpe- og bistandsorganisasjoner og Norges Rederiforbund. Kontakt med andre nordiske lands utenriksdepartementer vil også være viktig.

Evalueringsutvalget påpeker at det i den innledende fasen i Utenriksdepartementet var mangel på telefonkapasitet, bemanningssystemer, system for registrering, ledelsesoppfølging, informasjon mv. Opprettelse av krisestaben og en betydelig teknisk oppgradering av departementets krisesenter, gjør at departementet nå står bedre rustet til å møte en ny krisesituasjon. For å sikre rask mobilisering av nødvendig personell, er departementets eksisterende beredskapsvaktsystem (saksbehandlervakten) oppgradert ved at ordningen med hvilende vakt om natten endres til våken vakt. Dette vil også styrke departementets medieovervåkning.

Gitt at Utenriksdepartementet også i fremtiden må være forberedt på å kunne ta imot et stort antall henvendelser fra publikum, har departementet forbedret systemet for håndtering av slike henvendelser (dataverktøyet FileMakerPro). Dette er også lett å bruke for politiet ved viderebehandling av informasjonene. Ved en større krise vil det umiddelbart bli etablert et tett samarbeid med politiet for å bidra til kvalitetssikring og for å sikre en smidig overføring av data fra Utenriksdepartementet til politiet. Nærmere omtale av samarbeidet mellom Utenriksdepartementet og politiet om registrering av savnede er gitt i punkt 6.5.4.

Utenriksdepartementet arbeider med å forbedre varslingsordninger for nordmenn i kriseområder, som for eksempel bruk av tekstmelding på mobiltelefon (SMS-varsling). Et loggføringssystem er også under utvikling. Departementets og den sentrale krisestøtteenhetens tekniske systemer skal være kompatible.

Fra Utenriksdepartementets side har man lagt vekt på å etablere ordninger hvor man raskt kan mobilisere nødvendige norske ressurser og utvide organisasjonen i lys av de utfordringene man måtte møte. Det vil også være aktuelt å motta bistand fra krisestøtteenheten, nærmere omtalt i kapittel 7. Samarbeidet med operative aktører skjer gjennom kontaktpersoner i krisestaben. På strategisk nivå vil dette samarbeidet følges opp gjennom Regjeringens kriseråd når dette rådet trer i funksjon, og i Utenriksdepartementets strategiske ledelse hvor berørte departementer vil inngå.

En enhetlig kriseplan for departementets håndtering av kriser i utlandet med utgangspunkt i Utenriksdepartementets krisestab er under utarbeidelse. Planen kommer i tillegg til det planverket som allerede foreligger. Opplærings- og øvelsesopplegg for den nye kriseorganisasjonen er igangsatt. Utenriksdepartementet vil arbeide videre med å styrke den generelle opplæring i krisehåndtering, krisekommunikasjon og medietrening, og konsulære spørsmål for de ansatte.

Dersom det er behov for bistand ut over det som er forberedt gjennom Utenriksdepartementets utrykningsenheter, vil Utenriksdepartementet kunne rette en anmodning om ytterligere bistand til andre berørte departementer. Slik anmodning rettes til det departement som rår over de aktuelle ressursene.

I særskilte situasjoner av omfattende og kompleks karakter hvor mange nordmenn er involvert og hvor det er behov for innsats fra en rekke nasjonale aktører, kan det bli nødvendig å legge ansvaret for håndteringen av en krisesituasjon i utlandet til et annet departement enn Utenriksdepartementet, jf. punkt 6.5.2.

6.4.3 Styrket medie- og informasjonsarbeid i Utenriksdepartementet

Evalueringsutvalget har i sin rapport påpekt svakheter ved Utenriksdepartementets system for kriseinformasjon. Departementet utvikler nå en overordnet plan for krisekommunikasjon. Planen vil omfatte mediearbeid, informasjon til berørte og pårørende, intern kommunikasjon i utenrikstjenesten og kommunikasjon med andre departementer og ikke-statlige aktører. Planen vil også omfatte en overordnet kommunikasjonsstrategi, oversikt over informasjonsmedarbeidere i beredskap i Utenriksdepartementets krisestab, ved ambassadene og utrykningsenhetene samt instrukser for rutiner og ansvarsfordeling.

Dagens ordning med døgnkontinuerlig pressevakt beholdes. Pressevakten skal som i dag kunne stille i Utenriksdepartementet på en times varsel. Informasjonsmedarbeidere med ansvar for informasjonsinnhenting, medieanalyse, samt publisering på intranett og internett vil være i tilsvarende beredskap og inngå i departementets krisestab.

Informasjonsmedarbeidere i Utenriksdepartementet vil også kunne bistå andre departementer i informasjonsarbeidet dersom et annet departement er lederdepartement.

For å styrke departementets system for kommunikasjon vil det legges vekt på betydelige tekniske oppgraderinger både i departementet og ved ambassadene. Videre vil generell medietrening og kurs i krisekommunikasjon bli prioritert. Utenriksdepartementet arbeider aktivt med å bedre rutinene for intern kommunikasjon generelt.

6.4.4 Samarbeid med frivillige og private organisasjoner

Evalueringsutvalget legger vekt på at det ikke var en tilstrekkelig kontakt med frivillige organisasjoner og at dette var en ressurs som ikke ble utnyttet. Det legges derfor opp til et styrket samarbeid, både i Norge og ved de enkelte utenriksstasjoner, med frivillige organisasjoner og institusjoner som kan bli berørt av kriser i utlandet. Et slikt tettere og mer systematisk samarbeid vil bidra til en bedre og mer effektiv koordinering av den totale norske innsatsen. Det vil også sikre at tilgjengelige norske ressurser på stedet blir mobilisert. Utenriksdepartementet har allerede hatt innledende samtaler med organisasjoner som Sjømannskirken, frivillige organisasjoner og reiselivs- og forsikringsbransjene. Dette samarbeidet vil bli videreført i form av regelmessige møter.

6.4.5 Bistand fra Forsvaret

I sivile kriser som krever ressursinnsats i utlandet har Forsvaret ulike ressurser som er egnet til å støtte krisehåndteringen. I tillegg vil Etterretningstjenesten i Forsvaret kunne gi bidrag til en felles nasjonal forståelse av situasjonen ved episoder og kriser utenlands. En slik felles forståelse er viktig i de tidlige faser av krisehåndteringen. I lys av Forsvarets bistand under flodbølgekatastrofen vil Regjeringen gjennomgå hvorvidt prinsippene i instruksen om bistand fra Forsvaret til politiet kan benyttes ved samarbeid mellom Forsvaret og andre nasjonale instanser (jf. vedlegg 1).

6.5 Omfattende krisesituasjoner i utlandet – særlig om Justisdepartementets rolle

6.5.1 Innledning

Større kriser i utlandet vil sjelden ramme kun nordmenn. En større innsatsstyrke som i all hovedsak skal hjelpe nordmenn reiser flere etiske dilemmaer. I tillegg er det ikke gitt at andre lands myndigheter vil akseptere en slik fremgangsmåte. Regjeringen ser det derfor som viktig at et styrket apparat for krisehåndtering i utlandet bygger på velkjente og aksepterte samarbeidsstrukturer for hvordan stater kan opptre i utlandet. I særlig omfattende kriser vil det kunne være behov for internasjonal koordinering. Fra norsk side legges det vekt på multilaterale løsninger hvor FN-systemet ofte vil spille en sentral rolle i slike situasjoner, jf. vedlegg 1 og punkt 6.6.

6.5.2 Strategisk ledelse

En stor krise i utlandet som berører mange norske borgere og norske interesser vil erfaringsmessig også kreve umiddelbare tiltak i Norge. I særskilte situasjoner av omfattende og kompleks karakter, og hvor det er behov for innsats fra en rekke nasjonale aktører, kan det bli nødvendig å overføre ansvaret for å koordinere håndteringen til et annet departement enn Utenriksdepartementet. Justisdepartementet har ansvaret for hovedtyngden av de nasjonale rednings- og beredskapsressursene. Det vil derfor være dette departement som i slike situasjoner peker seg ut som lederdepartement. Beslutningen om å overføre samordningsfunksjonen tas av statsministeren i samråd med berørte statsråder etter tilrådning fra Regjeringens kriseråd.

Justisdepartementets samordningsansvar og vårt nasjonale etablerte krisehåndteringsapparat er primært utviklet for å håndtere situasjoner i Norge. Det er ikke uten videre mulig å benytte for eksempel redningskonseptet om samvirke direkte i tilfelle det er behov for å etablere ordninger for krisehåndteringsbistand til nordmenn i utlandet. Det vil i slike situasjoner særlig være aktuelt å utføre oppgaver som bistand til vedkommende lands myndigheter, bistand til skadde, hjemtransport og informasjonshåndtering. Oppgavene i tilknytning til en krisesituasjon i utlandet vil på grunn av geografiske avstander og tidsfaktoren sjelden være knyttet til redning, men det kan også være aktuelt å bistå med dette dersom en når frem i tide og lokale myndigheter ønsker bistand.

Det må planlegges nøye på hvilken måte våre nasjonale systemer og ressurser kan bidra til å håndtere slike situasjoner.

Det kan være aktuelt å styrke informasjon, helsetjeneste, søk og identifisering, kommunikasjon, logistikk/transport og generell krisehjelp til de rammede.

Det er etablert en rekke internasjonale samarbeidsordninger der norske beredskapsmyndigheter bidrar med ressurser (jf. vedlegg 1). Det er viktig å bringe inn de erfaringer norsk beredskap allerede har om samarbeid og samvirke på tvers av fagområder, herunder de frivilliges innsats.

Justisdepartementet skal til enhver tid være forberedt på å være lederdepartement ved større sivile kriser, også om disse finner sted i utlandet. Fordelen ved denne organiseringen er at ansvarslinjene legges til et departement som nasjonalt har ansvaret for operative sivile ressurser, og som besitter særskilt kompetanse innen krisehåndtering. Justisdepartementet har også en samordningsrolle innen sikkerhet og beredskap som gjør departementet egnet til å håndtere og samordne ulike nasjonale behov som følge av en krisesituasjon i utlandet.

Det er behov for å utvikle Justisdepartementets evne til å håndtere kriser og særskilte hendelser som faller inn under departementets ansvarsområde. Det planlegges en oppgradering av departementets krisehåndteringslokaler og nødvendig teknisk infrastruktur. Dette gjelder både ved nasjonale kriser og i forbindelse med en stor krise i utlandet som berører mange norske borgere eller norske interesser.

6.5.3 Operativ ledelse

Justisdepartementet har etatsstyringsansvaret forPolitidirektoratet, Politiets Sikkerhetstjeneste, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og hovedredningssentralene. Gjennom dette har Justisdepartementet ansvar for politiet, Sivilforsvaret samt en faglig ansvarslinje til de kommunale brannvesen og en bred kontaktflate mot aktørene i redningstjenesten, herunder de frivillige organisasjoner og beredskapsfaglige miljøer. Ved omfattende katastrofer i utlandet kan det være behov for å nyttiggjøre seg av ressursene i hele dette registeret.

Det tas sikte på å planlegge for innsatsstyrker som kan rykke ut for blant annet å ivareta de nødvendige oppgaver som er omtalt foran. Justisdepartementet vil sørge for at det blir utarbeidet scenarier for slike komplekse situasjoner i utlandet. På bakgrunn av scenariene vil departementet be sine underlagte etater, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, Politidirektoratet og hovedredningssentralene, i samarbeid med Sosial- og helsedirektoratet og representanter for frivillige organisasjoner om sammen å utarbeide forslag til et operativt planverk, og beredskap for slike komplekse situasjoner i utlandet. Planer for håndtering av kriser i utlandet skal bygge på de systemer og kapasiteter som finnes for nasjonal krisehåndtering slik at det samlede planverket lettere kan vedlikeholdes, trenes og iverksettes også ved komplekse situasjoner i utlandet.

Når Justisdepartementet er lederdepartement vil den koordinerende operative ledelsen på stedet ligge hos politiet og det operative koordinerings­ansvaret nasjonalt være tillagt Politidirektoratet. Ambassadøren som Norges øverste offisielle representant vil fortsatt ha det overordnede ansvaret for kontakt med vertslandets myndigheter. En katastrofe i utlandet med mange nordmenn involvert vil umiddelbart i tillegg til forberedt innsats på stedet også kreve tiltak her hjemme. Dette må det også tas høyde for i planverket.

I denne forbindelse er det viktig å bringe inn de erfaringer norsk beredskap og redningstjeneste allerede har om samarbeid og samvirke på tvers av fagområder, herunder de frivilliges innsats.

Det er etablert et nordisk samarbeid om beredskap på flere områder (for eksempel innen helse, politi og redningstjeneste) og forberedelsen av beredskapstiltak vil foregå innenfor rammene av nordisk samarbeid. Det legges opp til at foreløpige ordninger vil være etablert i løpet av inneværende år. Det vil imidlertid nødvendigvis ta noe tid å få etablert en permanent og øvet styrke.

Justisdepartementet vil videre be Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og Politidirektoratet i samarbeid med blant annet Sosial- og helsedirektoratet om å videreutvikle det eksisterende utdanningstilbudet for personell i internasjonal innsats, herunder å utarbeide øvelsesplaner. Slik planlegging og utdanning skal sees i sammenheng med allerede eksisterende nasjonale utdanningsordninger, herunder Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskaps 5 skoler (Jæren, Trondheim, Starum, Tjeldsund, Asker) der det blant annet arrangeres samvirkekurs for nødetatene (politi, brann, helse) og frivillige organisasjoner, samt kurs og opplæring i stabsarbeid. I tillegg er Politihøgskolens kapasitet og kompetanse sentral.

Samlet sett mener Regjeringen at tiltakene som er beskrevet vil kunne gi et bredere og mer tilpasset norsk bidrag ved fremtidige kriser og katastrofer i utlandet hvor mange nordmenn eller betydelige norske interesser er berørt.

6.5.4 Særlig om registrering av savnede

Regjeringen deler evalueringsutvalgets vurdering av at listen over savnede og antatt omkomne hadde unødvendig mange feil, og at mange av feilene kunne vært unngått gjennom undersøkelser og generell kvalitetssikring før offentliggjøring. Etter initiativ fra Politidirektoratet er det utarbeidet en evalueringsrapport om deler av politiets arbeid i forbindelse med flodbølgekatastrofen. Formålet med rapporten er å finne forbedringsmuligheter i forhold til blant annet varsling og kommunikasjon internt i politiet, herunder samhandling, roller og ansvar. Evalueringsrapporten følges opp av Politidirektoratet.

Politiet har ansvaret for registrering av savnede jf. Riksadvokatens rundskriv nr. 5/2004 av 31. mars 2004 som gir retningslinjer for etterforskningsmessige tiltak i forbindelse med savnetmeldinger.

Ved en eventuell ny større krise som berører nordmenn i utlandet vil Politidirektoratet umiddelbart gå ut med informasjon om at meldinger om savnede skal gå til politiet.

En del pårørende vil kontakte utenriksstasjonene eller Utenriksdepartementet direkte slik det skjedde under flodbølgekatastrofen. Slike henvendelser som må antas å omfatte savnede skal snarest videreformidles til politiet for registrering av savnetmeldingene og annen oppfølging. Det vil bli lagt til rette for gode tekniske løsninger som er enkle å bruke. For å sikre at nødvendige opplysninger blir innhentet og registrert skal det etableres direkte og fortløpende kontakt mellom Utenriksdepartementet og politiet. Dette vil være spesielt viktig ved store hendelser. Det utarbeides en ordning som sikrer at Utenriksdepartementets registreringssystemer har en forbindelse til politiets databaserte registreringssystem slik at opplysninger kan sjekkes og suppleres fortløpende.

Utenriksdepartementet vil etablere rutiner for å henvise pårørende til politiet slik det fremgår foran. I tillegg vil Utenriksdepartementet etablere rutiner som sikrer at politiet får fortløpende informasjon om forholdene i katastrofeområdet. På denne måten kan lokalt politi bistå pårørende også med spørsmål knyttet til dette. Utenriksdepartementet og Justisdepartementet vil samarbeide videre om å etablere nye rutiner.

Nye Kripos har et nasjonalt ansvar for en totaloversikt over savnede og omkomne. En slik oversikt skaffes ved bruk av Disaster Involved Registration (DIR) og Disaster Victim Identification (DVI). Samme system benyttes også av politidistriktene. Innlegging av informasjon i DIR om savnede personer er basert på skriftlige meldinger utarbeidet av politiet. Systemet er utviklet for registrering av personer involvert i katastrofer og er velegnet til å gi oppdatert oversikt over savnede og status for de som er funnet. Ordningen med registrering av savnede og omkomne vil også bli anvendt ved større nasjonale ulykker. For flere scenarier, blant annet atomulykker, vil det være aktuelt å registrere informasjon om nødstedte og berørte av ulykken i tillegg til savnede og omkomne. Nye Kripos har verktøy også for dette.

6.6 Samordnet internasjonal innsats

I sitt krise- og beredskapsarbeid samarbeider norske utenriksstasjoner også med andre nordiske land, nærstående land og med internasjonale organisasjoner. Ved mulig evakuering av nordmenn vil Norges ambassade ofte være avhengig av bistand fra land med større stasjoner og mer kapasitet for å sikre en tryggest mulig løsning. Eksempelvis skjedde evakuering av norske borgere fra Elfenbenskysten i november 2004 med assistanse fra Storbritannia og Sverige.

De nordisk land samarbeider på mange steder også om konsulære oppgaver, blant annet gjennom gjensidige representasjonsavtaler. Etter det nordiske utenriksministermøtet i København i mars 2005 ble det igangsatt et arbeide for å komme frem til et forslag om et mer operativt nordisk samarbeid om krisehåndtering. Forslaget vil bli forelagt de nordiske utenriksministrene på deres møte i august 2005. Denne prosessen må også sees i lys av det videre arbeidet med utforming av en EU-utenrikstjeneste, og muligheten for norsk tilknytning til visse aspekter av en slik tjeneste.

Håndteringen av flodbølgekatastrofen ble ivaretatt i nært samarbeid med de andre nordiske land. Dette gjaldt samarbeid mellom de nordiske lands innsatsteam i katastrofeområdene (blant annet i Thailand), samt samarbeid om hjemtransport og mottak ved flyplasser. I forberedelsen av beredskapstiltak for særlig omfattende krisesituasjoner i utlandet vil det etableres kontakt mot nordiske land for å sikre at de systemer og innsatsstyrker som etableres i størst mulig grad kan samhandle.

Norge har lange tradisjoner og spiller en sentral rolle som aktør på det humanitære området. Humanitær bistand dreier seg om å yte rask og effektiv humanitær assistanse til flyktninger og andre som er rammet av nødsituasjoner som følge av konflikt og/eller naturkatastrofer.

Det er et nært samarbeid mellom Utenriks­departementet, frivillige organisasjoner og FN. Norge kan således bidra til målrettede tiltak på svært kort varsel.

I forbindelse med flodbølgekatastrofen ble det støttet opp om både frivillige organisasjoner og FNs hjelpeinnsats. FN ble gitt store ikke-øremerkede kontantbidrag, slik at FN selv kunne prioritere innsatsen. Det ble gitt flere vare- og tjenestebidrag. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap fikk i løpet av januar/februar støtte til å etablere to leire på Sumatra for FNs hjelpearbeidere. Det ble gitt støtte til etableringen av et obduksjonssenter i Phuket for å lette det thailandske og internasjonale arbeidet med å identifisere omkomne etter flodbølgen. De frivillige organisasjoner som arbeider på Sri Lanka og Sumatra fikk støtte til å videreføre sitt arbeid. Nødhjelpsandelen av tilleggsbevilgningen på 1 milliard kroner ble disponert i løpet av april 2005.

Evalueringsutvalget konstaterer at Utenriksdepartementets arbeid med den humanitære bistanden i tilknytning til flodbølgekatastrofen fungerte meget bra. Departementets innsats på dette området ble opplevd som god, rask og effektiv. Regjeringen ønsker å videreføre dette arbeidet ved kriser i utlandet.

I St.meld. nr. 39 (2003-2004) Samfunnssikkerhet og sivilt-militært samarbeid, jf. Innst. S. nr. 49 (2004-2005), er det gitt en nærmere beskrivelse av hvordan det internasjonale trusselbildet og globale sikkerhetsutfordringer skal møtes gjennom økt internasjonalt samarbeid innenfor sivil krisehåndtering. Regjeringen vil arbeide aktivt for at de internasjonale aspekter ved samfunnssikkerhetsarbeidet fortsatt får en fremtredende plass i årene som kommer.

Det vises for øvrig til omtalen i vedlegg 1.