St.meld. nr. 41 (1996-97)

Om norsk samepolitikk

Til innholdsfortegnelse

6 Samisk kulturvern i framtida

Grunnlovens § 110 a er både en prinsipperklæring og en rettsregel i den betydning at den gir rettigheter til den samiske befolkning, og pålegger den norske stat en rettsplikt til å verne samisk språk, kultur og samfunnsliv.

I sentralforvaltningen, fylker, kommuner og organisasjoner skjer det en prosess som innebærer en konkretisering av innholdet i disse forpliktelsene og rettighetene. Man går stadig mer inn på hvilke typer problemstillinger som er aktuelle for den videre utvikling av praktisk politikk, forvaltning og rettstenkning innenfor de forskjellige områder. Det essensielle spørsmålet dreier seg opprettholdelsen av et samisk kulturvern i framtida - hva må til for å opprettholde et tilstrekkelig sterkt samlet vern for samekulturen?

Den samiske minoritet i Norge var fra 1870-årene utsatt for en intensiv fornorskningspolitikk. Dette ble endret etter annen verdenskrig, men fornorskningspolitikken har hatt betydning for samiske livsforhold også i etterkrigstida. F.eks. var samisk språk i praksis forbudt i norsk skole til langt ut i 1950-årene.

Videre enn den offisielle fornorskningspolitikk går den stigmatisering som samer har vært utsatt for i sin sosiale omgang i det norske samfunnet. Dette var holdninger av en slik karakter at de ikke kunne oppheves ved politiske vedtak etter krigen. Holdningsendringer er langvarige prosesser. I interaksjon mellom samer og andre nordmenn har «stempelet» som same og norske stereotypier over samiskhet ført til et svakt samisk selvbilde, som igjen har kommet til uttrykk i samenes underkommunikasjon av «samiskhet» og overkommunikasjon av «norskhet» i sosiale situasjoner.

Dette er forhold som har satt sine spor i form av tap av språk, tradisjoner og kunnskap om egen historie og bakgrunn, som vanskelig kan vinnes tilbake.

Nå er den bevisste fornorskningspolitikken historie, samisk språk og historie er på vei inn i særlig sterkere grad som fag i skolen, og det foregår i flere bygder i Nord-Norge endringer av holdninger både til egen og andres samiske bakgrunn.

De problemene den samiske kultur står overfor idag, er således av en ganske annen karakter. Dagens samiske samfunn har fått det norske storsamfunnet og det internasjonale samfunnet svært nært og direkte inn på livet i en grad som må ha vært utenkelig tidligere.

Det dreier seg om en massiv påvirkning gjennom media og «datasamfunnet», om selve «samfunnsutviklingen» med de betingelser som følger av den økonomiske utviklingen og et sterkere gjennomregulert samfunn. Likeledes gir opinion og institusjoner i det norske samfunnet normer og standarder for et «lykkelig liv».

Samer i dag er flerkulturelle i den forstand at de må forholde seg til og beherske alt dette. De må kontinuerlig forholde seg både til sin egen kultur og til majoritetskulturen.

Majoritetsbefolkningen har sin egen kultur å forholde seg til, og de fleste kommer kun i sporadisk kontakt med samekulturen, mens samene på sin side møter den norske kulturen overalt hvor de ferdes. Dette er en situasjon hvor samekulturen har et annet og dårligere utgangspunkt for utvikling enn den norske.

Dagens samepolitikk, og det rettsgrunnlaget den hviler på, innebærer en erkjennelse av at fornorskningspolitikken og de holdninger den har skapt, såvel som den situasjonen dagens samer møter i storsamfunnet, nødvendiggjør langsiktige tiltak med positiv særbehandling som viktig virkemiddel. Det er behov for en sterk beskyttelse av samisk kultur. Begrunnelsen for dette ligger i det ulike styrkeforholdet som foreligger og som vil foreligge mellom samisk og norsk kultur.

Denne beskyttelsen må derfor ha en permanent karakter. Det må utvikles mekanismer som tillater kulturell selvopprettholdelse og -utvikling, eventuelt gjennom de nødvendige rettslige reguleringer. Uten en permanent og aktiv støtte til samene og deres kultur, vil mulighetene for å opprettholde og videreutvikle samekulturen svekkes betraktelig.

Spørsmålet er hvordan et slikt kulturvern bør utvikles. Norge har et særskilt godt utgangspunktet. Det er gitt i og med våre rettslige forutsetninger. Når det gjelder praktisk politikk på de forskjellige forvaltningsnivåer, vil det være behov for å konkretisere hva disse forpliktelsene og rettighetene består i. Dette vil i sum utgjøre det samlede vernet for samekulturen.

Når det gjelder lovgivningen, blir det spørsmål om de kommende samerettsregler bør utformes som faste, konsise regler som fremmer rettssikkerheten, som skjønnsmessige retningslinjer eller som rammelovgivning. Dette er spørsmål som bør drøftes videre i den politiske og rettspolitiske debatt.

Sametingets myndighet beror i hovedsak på formell myndighet, men i praksis også på den faktiske vekt som legges på dets uttalelser. Den lovgivning og den regelverksutvikling som er utviklet i forhold til samepolitiske målsettinger retter seg mot offentlige organers myndighetsutøvelse. Dette forutsetter at saksbehandlernivået legger inn den nødvendige særbehandling, og foretar vurderinger av behov for spesiell behandling av juridisk og politisk karakter. Det forutsetter aktpågivenhet ved praktisering av gjeldende lovgivning og oppfølging av forskrifter. Sivilombudsmannens uttalelser understreker nettopp offentlig forvaltningsmyndighets særskilte plikt til å vurdere hvorvidt det foreligger en særskilt interesse, og hvordan denne er ivaretatt i saksbehandlingen.

Til dokumentets forside