St.meld. nr. 41 (1996-97)

Om norsk samepolitikk

Til innholdsfortegnelse

4 Ordninger og tiltak for næringsutvikling i samiske områder

Denne oversikten gjelder både støtteordninger spesielt innrettet på samiske formål og områder, og generelle støtteordninger som har virkninger for disse.

Samisk utviklingsfond

Samisk utviklingsfond er opprettet i 1975, og med bevilgning over statsbudsjettet (Kommunal- og arbeidsdepartementet), underlagt Sametinget. Samisk næringsråd fungerer som fondsstyre. Samisk Utviklingsfond har som formål å fremme tiltak av særlig kulturell, sosial og økonomisk betydning for befolkningen i samiske bosettingsområder. Fondet har en målsetting om å skape og opprettholde levedyktig næringsvirksomhet og arbeidsplasser og arbeidsplasser i virkeområdet, og har en funksjon som et kulturpolitisk og likestillingspolitisk virkemiddel i samiske bosettingsområder. Fondets midler kan nyttes til å gi tilskudd og lån, men fondets midler skal ordinært ikke nyttes til tiltak som finansieres over egne offentlige budsjettposter.

Fondets geografiske virkeområder er kommunene Guovdagaeidnu/Kautokeino, Kársjohka/Karasjok, Porsanger, Deatnu/Tana, Unjárga/Nesseby, og de indre delene av kommunene Gamvik, Lebesby og Måsøy i Finnmark fylke, og Kvænangen kommune, indre deler av Kåfjord kommune, og kretser i Lavangen og Skånland kommuner i Troms fylke, og deler av kommunene Evenes og Tysfjord i Nordland. Dessuten kan fondet yte støtte til den samiske befolkning fra Saltfjellet i Nordland fylke til Engerdal i Hedmark fylke. Støtte kan også gis til andre områder dersom tiltaket er av vesentlig betydning for den samiske befolkningen. For 1997 har Samisk Utviklingsfond en rammebevilgning på (16.811 i 1996) kroner.

Reindriftens utviklingsfond

Reindriftens Utviklingsfond er opprettet ca. 1976 i forbindelse med Reindriftsavtalen, og sorterer under Landbruksdepartementet.

Midler over Reindriftens utviklingsfond kan brukes til en rekke formål, både innenfor rammen av reindriftsnæringen og reindriftsrelatert virksomhet, såvel som til tiltak av generell betydning for samisk kultur. Mottakere av støtte må drive en næringsvirksomhet i samsvar med lover og forskrifter for reindriftsnæringen. Fondet finansieres som en del av Reindriftsavtalen. For 1996/97 er bevilgningen til Reindriftens utviklingsfond på 31,6 mill. kroner. Det er i forbindelse med reindriftsavtaleforhandlingene for 1996-97 gjort følgende avsetninger over fondet:

5,5 mill. kroner til forskning og veiledning for 1996.

3,5 mill. kroner til ressursforvaltning.

1,0 mill. kroner til stipendordning for duodjilærlinger.

Inntil 0,25 mill. kroner til arbeidet med forberedelse av reforhandling om beitekonvensjonene med Sverige og Finland.

Inntil 0,5 mill. kroner til videreføring av prosjekt for kartlegging av mulige inntektsøkninger i reindriften.

Den generelle regionalpolitikken

Hovedmålsettingen i regionalpolitikken er å utvikle levedyktige regioner i alle deler av landet, med en balansert befolkningsstruktur og et likeverdig sysselsettings- og velferdstilbud. Gjennom de regionalpolitiske målene uttrykker Regjeringen at de grunnleggende verdier og mål omfatter alle befolkningsgrupper, i alle deler av landet. Det regionalpolitiske målet har også en kulturpolitisk begrunnelse. Mangfold i bosetting og levemåte, basert på regionalt særpreg og variasjon, er en viktig del av vår kulturarv. Regjeringen mener at en aktiv regional- og distriktspolitikk forankret i regional og lokal identitet, verdisyn, livssyn og kultur, vil gi viktige bidrag til bevaring og utvikling av det som er særegent ved Norge. Dette er forhold som også er viktig for næringsutvikling i mange distriktskommuner. Regionalmeldingen (St.meld. nr. 1996-97) slår fast at ulike regioner har ulike utviklingsbetingelser. For å utvikle regionene og utløse deres potensiale trengs en regional- og distriktspolitikk som tar hensyn til de ulike forutsetninger og utfordringer i hver enkelt region. Levedyktige regioner innebærer at man sikrer opprettholdelse av hovedtrekkene i bosettingsmønsteret, sysselsettingsmuligheter og gode levekår i alle deler av landet. For å utvikle dette, trengs det fortsatt en betydelig innsats i distriktene. I områder preget av lav befolkningstetthet, store avstander og perifer beliggenhet er det særlige utfordringer knyttet til befolkningsutvikling og bosetting.

Den «breie» regionalpolitikken er de samlede regionale virkningene av innsatsen innen alle andre sektorer. Den «smale» regionalpolitikken er den regionalpolitiske innsats for næringsutvikling i distriktene. Målene i distrikts- og regionalpolitikken skal nås gjennom begge disse.

Distriktspolitikken er en vesentlig del av regionalpolitikken i Norge. Viktige virkemidler innen distriktspolitikken er næringsrettede virkemidler over Kommunal- og Arbeidsdepartementets budsjett forvaltet av SND og fylkeskommunene. Disse virkemidlene utgjør en ekstrainnsats for næringsutvikling i distriktene utover den generelle næringspolitikken.

Også innenfor andre sektorer og politikkområder tas det distriktspolitiske hensyn; f.eks. innen landbrukspolitikken er jordbruket i distriktene prioritert, i det kommunale inntektssystemet får distriktskommunene ekstra midler gjennom Nord-Norge -tilskudd og regionalpolitisk tilskudd. Den differensierte arbeidsgiveravgiften er også et viktig regionalpolitisk virkemiddel. Ved siden av innsatsen i distriktene har man også en ekstra innsats for næringsutvikling gjennom bruk av omstillingsmidler i områder med ensidig næringsgrunnlag.

Nord-Norge i regionalpolitikken

Det framgår av distrikts- og regionalmeldingen (St. meld. nr. 31 (1996-97)) at Regjeringen vil fastholde den prioritetet Nord-Norge har hatt innenfor både regionalpolitikken og andre politikkområder. Dette ses ut fra generelle politiske rettferdsprinsipper, hvor fordelingen av levekårene i landet skal være likeverdige.

Meldingen fastslår at for å oppnå bosettings- og levekårsmålene, må det arbeides for at det fortsatt finnes godt utbygde velferdstilbud og en bredde av sikre arbeidsplasser. Spredt bosetting, stor avhengighet i forhold til offentlig sektor, samt et næringsliv som er sterkt avhengig av internasjonalt svingende markeder gjør at utfordringene på mange måter blir større for Nord-Norge enn for de øvrige deler av landet.

Nordnorsk næringsliv er i stor grad basert på råvarer. Hoveddelen av dagens bosettingsstruktur er basert på landsdelens råvareressurser. Dette er naturressurser som gir rike muligheter. En effektiv utnyttelse av disse krever en spesiell nærings- og regionalpolitisk satsing, bl.a. på grunn av de store geografiske avstander, den spredte bosettingen, og et næringsliv som er svakere utbygd enn i landet forøvrig. Landsdelens næringsliv er imidlertid preget av at markedene for produktene i all hovedsak ligger utenfor landsdelen, og til dels også utenfor landet.

Regionalmeldingen peker på utviklingstrekk som tyder på at det over tid har det skjedd en endring i den tradisjonelle arbeidsdeling mellom råvarekildene i nord og markedene i sør. Dette innebærer at råvareuttak, konservering og den første industrielle bearbeidingen foregår i Nord-Norge, mens videreforedling, distribusjon, detaljomsetning og eksport i økende grad skjer i Sør-Norge eller i nærheten av markedene. Mye av den kompetanse og mange av de støttefunksjoner som tidligere var integrert i primærproduksjonen og i industrien er i dag organisert i egne virksomheter. Spesialiserte tjenester som dette er imidlertid avhengig av å kunne betjene et stort geografisk marked og har etterhvert i stor grad etablert seg i sentrale områder. Dette innebærer at verdiskapingen og dermed også økningen i sysselsetting skjer stadig fjernere fra råstoff- kildene.

Regjeringen legger til grunn for bruken av de distriktsrettede virkemidlene at næringslivet i Nord-Norge på samme måte som ellers i landet tilpasser seg denne utviklingen og konkurrerer seg inn i markedene. Det blir derfor ikke bare et spørsmål om å bidra til å bygge opp regionalt baserte og internasjonalt konkurransedyktige enkeltbedrifter. Det blir vel så mye et spørsmål om å styrke hele landsdelens lokaliseringsfortrinn, slik at også bedrifter utenfor landsdelen ser det som attraktivt å utvikle vesentlige deler av sin virksomhet i landsdelen.

Når det gjelder strategi for næringsutviklingen i Nord-Norge, er det et hovedspørsmål hvordan landsdelens kompetanse og næringsvirksomhet som i stor grad har sitt grunnlag i naturressursene, kan videreutvikles og tilpasses i forhold til nye markedsbetingelser og teknologiske muligheter. Regionalmeldingen ser bl.a. på hvordan man skal styrke landsdelens lokaliseringsfortrinn når ytre rammebetingelser for de tradisjonelle ressursbaserte endres.

Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND)

Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) sorterer under Nærings- og energidepartementet. SND har ingen støtteordninger spesielt for områder med samisk bosetning, men har distriktsrettede ordninger som også omfatter disse områdene.

Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) ble etablert ved årsskiftet 1992/93 og er i dag det offentliges viktigste kilde til næringsfinansiering. SNDs virkemidler kan deles i tre hovedgrupper. Det er:

  1. Virkemidler som skal tilføre bedrifter fremmedkapital. Dette gjelder grunnfinansieringslån, distriktsrettede og landsdekkende risikolån og garantier.

  2. Virkemidler på egenkapitalsiden. Dette gjelder egenkapitalordningen som kan brukes til investeringer i aksjekapital og til å gi ansvarlige lån. SNDs virksomhet for å fremme utenlandske investeringer faller også innenfor denne gruppen.

  3. En tredje gruppe omfatter alle tilskuddsordningene i SND, hvor noen er distriktsrettede, mens andre er landsdekkende. Deler av tilskuddsmidlene går til SNDs programaktiviteter.

Organisatorisk består SND-systemet av hovedkontoret i Oslo og et regionalt apparat bestående av 14 fylkeskommuner og 6 regionale SND-kontorer (antallet SND-kontorer vil øke fra 1.1.97- p.t. usikkert med hvor mange). Fylkeskommunene deltar i forvaltningen av de distriktsrettede ordningene.

For 1996 har SND-systemet i overkant av 2 mrd. kroner i låne- og garantirammer, og omlag 1,3 mrd. kroner i tilskuddsrammer. Rammen for egenkapitalordningen i 1996 er omlag 400 mill. kroner.

SND-systemet foretar ingen direkte prioritering av samiske områder. Indirekte vil det imidlertid kunne forekomme en slik prioritering. Dette har å gjøre med de distriktsrettede ordningene som er øremerket til bruk innenfor et nærmere angitt virkeområde, som innbefatter omlag 24 % av Norges befolkning. Innenfor dette virkeområdet kan en også benytte høyere støtteintensitet enn ellers i landet. I den grad det er samsvar mellom dette området og det samiske området kan det hevdes at det foregår en indirekte prioritering.

Landbrukets utviklingsfond og bygdeutviklingsmidlene

Bygdeutviklingsordningen ble etablert i 1994 med basis i St. prp. nr. 8 (1992-93). Ordningener en del av jordbruksavtalesystemet og finansieres over Landbrukets utviklingsfond (LU).

Formålet med bygdeutviklingsmidlene (BU) er å fremme lønnsom næringsutvikling på bygdene innen og i tilknytning til landbruket ved

  • medvirke til etablering og utbygging av småskalapregede virksomheter (tiltak).

  • fremme lokalsamfunnstiltak som legger forholdene til rette for næringsutvikling.

Hovedgruppen for midlene er personer med tilknytning til gårdsbruk. I fondets vedtekter heter det: «Fondsmidlane kan nyttast til tiltak som tek sikte på å styrkje og byggje ut næringsgrunnlaget slik at bruket kan halde fram som - eller gjerast til - ein trygg arbeidsplass. Dette gjeld også om bruket er ein del av ein kombinert arbeidsplass. Fondsmidlane kan også nyttast til aktivitetsfremjande tiltak innan eller knytta til landbrukssektoren.»

Forvaltningen av Bygdeutviklingen skjer i samarbeid mellom landbruksmyndighetene i de enkelte kommunene og landbruksetaten hos fylkesmannen. Sentralt forvaltes de av Statens landbruksbank. 49 landbruksavhengige kommuner disponerer BU-midler. Hvert fylke utarbeider selv strategier og handlingsplaner for bruk av BU-midlene innen de rammer som settes av Landbruksdepartementet i forskrifter og brev. Midlene samordnes med andre nærings- og distriktspolitiske virkemidler bl.a. gjennom BU-styrene som har beslutningsmyndighet i disse sakene. Søknader blir sendt de kommunale instanser med ansvar for landbruk for uttalelse. Deretter blir de sendt videre til landbruksavdelingen hos fylkesmannen for behandling og framlegging til BU-styret, som fatter avgjørelse. BU-styret består av fylkeskommunens organ for behandling av næringssaker, og er fast supplert med representanter fra Norges Bondelag, Norges Bonde- og Småbrukarlag og Norges Skogeierforbund.

Statens Fiskarbank

Statens Fiskarbank er en del av myndighetenes virkemiddel apparat i utøvelsen av fiskeripolitikken. Det har i stor grad vært bred tverrpolitisk enighet om bankens virke fram til i dag.

Virksomhetsområdet til Statens Fiskarbank omfatter følgende områder:

fiskefartøyer

redskaper

mindre serviceforetak og slipper med nær tilknytning til fiskeriene.

Fiskefartøyer omfatter nybygg av alle størrelser, ombygging, reparasjon og vedlikehold av fartøyer. Redskaper omfatter alle typer fiskeredskaper. Omfanget av lån til redskaper har vært relativt beskjedent. Det siste formålet, mindre serviceforetak, finansieres i dag kun unntaksvis gjennom Statens Fiskarbank.

Etter 1985 er det blitt gitt en stadig høyere prioritet til de nordligste fylkene, særlig Nord-Troms og Finnmark. Godt over halvparten av bankens økonomiske rammer skal tilfalle de tre nordligste fylkene. I 1992 ble det etablert en ordning med støtte til «utviklingstiltak i fiskerinæringen i Finnmark».

Fiskarbanken og SND

Fra og med 1. januar 1997 er Statens Fiskarbank innlemmet i SND. Man tar sikte på å skape et formålstjenlig og effektivt virkemiddelapparat rettet mot fiskerflåten, der denne skal få tilgang til et helhetlig og velegnet virkemiddelspekter som er mest mulig i overensstemmelse med det som gjelder for annen næringsvirksomhet i landet. Dette betyr at fiskerflåten vil kunne få tilgang til et vidt spekter av ordninger når det gjelder finansiering av fiskefartøyer. SND tar sikte på å opprette en egen fiskeriavdeling for fiskeri- og havbrukssaker.

Finansiering av fiskerihavner

Fiskeridepartementet foreslår over sitt budsjett midler til finansiering av tilskudd til kommunale fiskerihavner (kap. 1064, post 60). Formålet med ordningen er å støtte fiskerinæringen til å realisere prosjekter som vanskelig kan finansieres av kommunene alene. (Jfr. fiskerhavnbevilgningen) Tilskuddet begrenses til 50% av totalkostnaden, og det forutsettes at kommunen står for utbyggingen. Det er utarbeidet retningslinjer av kystdirektoratet.

Tiltakssonen for Nord-Troms og Finnmark

Tiltakssonen for Nord-Troms og Finnmark ble etablert i 1990 etter forslag fremsatt i St.prp. nr. 64 (1989-90). Hensikten med tiltaksonen har vært å gi næringslivet i landsdelen varig bedrede rammebetingelser. De tiltakene som ble fremmet, ble ansett som et første ledd i en langsiktig politikk for omstrukturering og vekst i næringslivet i Nord-Troms og Finnmark.

Betydelige næringsmessige problemer, stor arbeidsledighet, fremtidsutsiktene i fiskerinæringen og faren for stor nettoutflytting fra Nord-Troms og Finnmark var tungtveiende grunner for at en egen tiltakssone ble lansert. Tiltakene som er iverksatt kan grupperes etter tre hovedkategorier:

  • Næringsmessige tiltak i form av avgiftsreduksjoner, og skatteendringer.

  • Personrettede tiltak i form av kompetansehevende tiltak, lavere skatter samt avgiftsreduksjoner.

  • Endring av lover og regler slik at det blir lettere å etablere ny næringsvirksomhet.

I 1994 gjennomførte Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet en evaluering av virkemiddeltiltakene for lærere i Nord-Norge. På bakgrunn av denne ble det gjennomført noen justeringer av virkemidlene. Kommunal- og arbeidsdepartementet satte i 1996 i gang en evaluering av tiltakssonen, og vil på denne bakgrunn foreta en vurdering av behovet for endringer av virkemidlene i tiltakssonen. Regjeringen vil videreføre tiltakssonen for Nord-Troms og Finnmark. En tilsiktet, stimulerende effekt for næringslivet kan bare oppnås ved at sonen får virke over et lengre tidsrom.

Prosjekt "Oppfølging i Nord"

Det finnes i dag en rekke virkemidler og aktører som er rettet inn mot NBU-sektoren og som har som formål å stimulere til satsing på primærnæringene. Jordbruksplan for samiske bosettingsområder og Handlingsplan for samiske kyst- og fjordområder er ment å være et grunnlagsdokument og verktøy for å bidra til økt næringsutvikling i nord. Det har vært en utvikling de siste årene hvor flere aktører er kommet på banen med ulike typer virkemidler, men det har ikke vært noen grunnleggende samordning for å sikre en helhetlig politikk. Dette har ført til at det finnes flere gråsoner hvor ansvarsfordelinger og regelverk er uklart. Blant annet gjelder dette kombinasjonsnæringer som har vært vanlige i tradisjonelt samisk landbruk, og disse næringene har hittil ikke kommet inn under noen av de store næringsavtalene (reindrifts-, jordbruks- eller fiskeriavtalen).

Ved Statens Landbruksbanks kontor i Tromsø ble det høsten 1996 igangsatt et prosjekt med tittelen "Oppfølging i Nord". En av hovedoppgavene vil være å følge opp de to ovenfor nevnte planverkene. I første omgang vil det særlig være aktuelt å se nærmere på rammevilkårene for etablering av småskala næringsvirksomhet i samiske bosettingsområder innenfor primærnæringene, og hvordan forholdene best mulig kan legges til rette for å stimulere til næringsutvikling. Det skal videre settes søkelys på hvilke institusjonelle barrierer som finnes, og forsøke å finne løsninger på hvordan disse kan omgås for å oppnå en positiv nærings- og bygdeutvikling.

Innfallsvinkelen som er valgt til denne problemstillingen er at en går inn i to geografiske områder og foretar en "case study". En stiller spørsmål om hvilke faktorer som begrenser næringsutviklingen i disse områdene, og hva slags tiltak som kan settes i verk for å overkomme disse. Spesielt ønsker en å se på om det eksisterer hindringer/barrierer i regelverk og virkemiddelordninger som ingen har noe formelt ansvar for å løse. Etterhvert vil det bli vurdert om de eventuelle forslag til løsninger en kommer fram til også kan overføres til andre områder.

Omstilling i områder med ensidig næringsgrunnlag

Innsatsen for omstilling og nyskaping gjennom en egen budsjettpost, kap. 552.56 Omstillingsbevilgningen, utgjør en regionalpolitisk ekstrainnsats på samme måte som ekstrainnsatsen i distriktene. Denne innsatsen settes inn i områder med ensidig næringsgrunnlag som står overfor ekstraordinære og særskilt store omstillingsoppgaver. Hovedutfordringen i omstillingsarbeidet har derved sammenheng med problemer av akutt karakter knyttet til næringsstruktur eller bedriftsstruktur i et område. Innsatsen settes inn for å gi omstillingsområdet nye bein å stå på. Det er området, kommunen eller regionen som skal omstilles, ikke bare den kriserammede bedriften eller bransjen. Det er derfor nødvendig at omstillingsarbeidet skjer gjennom en bred innsats på flere felter, og at arbeidet er godt forankret i omstillingsområdet.

På 1990-tallet har fokus for omstillingsbevilgningen blitt utvidet fra kun å omfatte ensidige industristeder til generelt å kunne nyttes til omstillingsinnsats i områder med store, langsiktige utfordringer knyttet til næringsmessig omstrukturering. Omstillings- bevilgningen brukes i dag som et selvstendig regionalpolitisk virkemiddel, som en ekstrainnsats i regioner med et ensidig næringsgrunnlag. Det er situasjonen i den enkelte region som er utslagsgivende for om regionen får omstillingsstatus eller ikke. (St. meld. nr. 33 (1992-93)).

For å kunne utnytte eksisterende lokale ressurser og kompetanse i en målrettet omstillingsinnsats, er tidlig oppstart av omstillingsarbeidet av avgjørende betydning. Ønskeligheten av en tidlig oppstart av omstillingsarbeidet ligger til grunn for "Beredskapsprogrammet", som har pågått i perioden 1992-96, og som har vært en særskilt omstillingssatsing i utvalgte kommuner med avhengighet av en hjørnesteinsbedrift eller -næring. Det har vært innsats rettet mot omstillingsbehov som følge av nedlegging av statlige arbeidsplasser, omstillingsbehov grunnet ansvarsreformen for mennesker med psykisk utviklingshemming, og i forbindelse med reduksjoner i ulike former for offentlig virksomhet.

Stortinget sluttet seg gjennom behandlingen av St.meld. nr. 28 (1991-92) En bærekraftig reindrift til et forslag om å gjennomføre et 5-årig omstillingsprogram for indre Finnmark.

Internasjonalt regionalpolitisk arbeid gjennom Interreg-programmene

I de senere år har EU trappet opp den regionalpolitiske innsatsen. Hovedtyngden av EU's regionalpolitiske innsats kanaliserers til fattige regioner, regioner med svært lav befolkningstetthet, omstillingsregioner og landbruksregioner gjennom strukturfondenes målområder. 9 % av strukturfondenes budsjett er imidlertid satt av til såkalte Felleskapsinitiativ, hvorav grenseregionalt samarbeid gjennom -programm INTERREG et er et av de viktigste. INTERREG-II-a-programmet skal fremme den regionale utvikling i grenseregionene internt i EU mellom medlemslandene og langs EU's yttergrenser. Gjennom INTERREG II-c-programmet satses det særlig på transnasjonalt samarbeid om fysisk planlegging og regional utvikling. Programmene omfatter sammenhengende områder fra minst tre land. Videre er 1 % av strukturfondsmidlene satt av til såkalte pilot-prosjekter, der også samarbeid mellom regioner i ulike EU-land, og samarbeid mellom regioner i EU-land og regioner i land utenfor EU kan støttes.

Som ikke-medlemsland har Norge mulighet til å delta i INTERREG-programmene og en del av Pilot-prosjektene. Forutsetningen er imidlertid at deltakelsen i sin helhet finansieres av egne midler. Regjeringen har derfor stilt midler til disposisjon for deltakelse i disse formene for internasjonalt regionalpolitisk samarbeid siden 1996.

Norge deltar i flere INTERREG-II-A-program hvor også samiske interesser er berørt:

  • INTERREG Barents omfatter de tre nordligste fylkene i Norge, Norrlands len i Sverige, Lapplands len i Finland og Murmansk og Arkangelsk oblaster russisk side.

  • INTERREG Nordkalotten omfatter det samme området, med unntak av Russland.

  • INTERREG Mittskandia - Kvarken hvor Helgelandsregionen i Nordland fylke deltar sammen med Vesterbotten len i Sverige og Vasa len i Finland (?)

  • INTERREG-programmet "Nordens Grønne Belte", Nord- og Sør Trøndelag fylker deltar i samarbeid med Jämtland len. Vedtatt inn «sørsamedel».

Det er utviklet analyser av områdenens svake og sterke sider, samt mål, strategier og tiltak. Dette har vært gjenstand for forhandlinger med EU-kommisjonen. Utviklingsarbeidet har skjedd regionalt gjennom partnerskap. På norsk side har fylkeskommunene vært koordinerende og sentrale deltakere i partnerskapene, og vil fortsatt ha det koordinerende ansvaret på norsk side når programmene nå er over i en gjennomføringsfase.

Hovedsatsningsområdene er næringsutvikling, sysselsetting og verdiskapning. Prosjekt iverksatt innenfor satsningsområdene skal ha en grenseoverskridende effekt. Målsettingen ved norsk deltakelse i INTERREG-programmene er å utnytte nye vekstpotensialer i grensefylkene ved å fremme samarbeid på tvers av landegrensene, og å styrke norske grenseregioner for å utligne eventuelle konkurransemessige ulemper som følge av våre nabolands EF-medlemskap. INTERREG-arbeidet vil i tillegg styrke og videreutvikle det nordiske sammarbeidet og samarbeidet i Barentsregionen.

I INTERREG-II-c har det statlige nivået en viktigere rolle, da arbeidet i større grad har preg av å være forsøksvirksomhet. Planer for de to INTERREG-II-c-områdene ventes å være ferdig godkjent og igangsatt i andre halvår 1997. Blant de såkalte Pilot-prosjektene har Norge i særlig grad satset på et samarbeid mellom Skotland og de nordlige deler av Norge, Sverige og Finland.

Landsdelsutvalget.

Landsdelsutvalget (LU) er et regionalpolitisk organ etablert av de fire nordligste fylkeskommunene Finnmark, Troms, Nordland og Nord-Trøndelag, med en målsetting å identifisere, samordne og løse fellesoppgaver av interesse for hele landsdelen.

Landsdelsutvalget består av et politisk og et administrativt nivå. På det politiske nivå består Landsdelsutvalget av 22 politikere valgt av fylkestingene. Landsdelsutvalget vedtar 4-årige handlingsprogrammer, årsplan for programområder, og foretar evalueringer. Landsdelsutvalget er inndelt i 3 fagkomiteer. Det er en næringskomite, en regionalpolitisk og en internasjonal komite. Komiteene avgir innstilling til Landsdelsutvalget.

På administrativt nivå danner fylkesrådmennene et rådmannsutvalg. Det har som oppgave å forankre Landsdelsutvalgets virksomhet i fylkeskommunene, og å bringe fram saker som har landsdelsperspektiv for Landsdelsutvalget. Rådmannsutvalget uttaler seg om årsplaner som fremmes for Landsdelsutvalget, og gjør bevilgningsvedtak knyttet til enkeltprosjekter innenfor vedtatte årsplaner.

Landsdelsutvalget ønsker å arbeide for at næringslivet i landsdelen får rammebetingelser som gjør at landsdelen kan utnytte sine menneskeskapte og naturlige fortrinn bedre. Dette uttrykkes slik: «Regional innflytelse over forvaltning av landsdelens naturressurser og høyest mulig verdiskapning av uttak av naturressursene vil være avgjørende for næringsutviklingen i landsdelen.»

Landsdelsutvalget har som siktemål å arbeide planmessig for en utvikling i de fire fylkene som styrker grunnlaget for næringsliv og bosetting. Landsdelsutvalgets programmer bygger på fylkesplanene, og er strategiske verktøy for det landsdelspolitiske arbeidet. Programmene iverksettes gjennom konkrete årsplaner med prosjekter hvor næringslivet i landsdelen spiller en aktiv rolle.

I planperioden 1996 - 1999 vil Landsdelsutvalget iverksette tiltak på følgende områder:

  1. Ressurs- og miljøforvaltningNæringspolitiske satsingsområder

  2. Kompetanseutvikling

  3. Infrastruktur

  4. Rammebetingelser for samfunns- og næringsutvikling

Landsdelsutvalget forvalter økonomiske ressurser gjennom midler fra kap. 551 post 51 til næringsrettede utviklings- og samarbeidsprosjekter mellom bedrifter i landsdelen. Det initieres i dag prosjekter innenfor følgende tre programmer:

  1. Fiskeri- og havbruk

  2. Reiseliv

  3. Industri

Arbeidsformen i de tre programmene er å identifisere, initiere og organisere tiltak som gjennomføres av eller i samarbeid med bedrifter, fortrinnsvis på tvers av fylkesgrenser.

Kriterier for støtte fra Nord-Norge midlene.

Denne støtteordningen skal brukes i tidlig fase før et prosjekt kommer inn under det ordinære virkemiddelapparatet. Følgende kriterier må oppfylles for at et tiltak skal kunne oppnå støtte fra Nord-Norge midlene:

  1. Innenfor LU-programmet

  2. Bedriftsrettet

  3. Deltakelse fra flere bedrifter

  4. Aktiviteter / relevans over fylkesgrenser

  5. Nyskaping /omstilling

  6. Tidlig utviklingsfase

  7. Lede fram til andre finansieringskilder

Nordkalottkomiteen

Nordkalottkomiteen (NKK) er et grenseregionalt nordisk samarbeidsorgan som skal løse saker av felles interesse for det nordlige Norden, med næringsutvikling og kompetanseheving som siktemål. Prosjektenes nordiske karakter skal komplettere de nasjonale interesser. Nordland, Troms og Finnmark er medlemmer av NKK. Arbeidet skjer innenfor rammen av Nordisk Ministerråds grenseregionale samarbeid.

Samarbeidet er først og fremst knyttet til Interreg-II-programmene. Fylkeskommunene deltar direkte i Nordkalottkomiteen og Interreg II.

Northern Forum

Landsdelsutvalget koordinerer og representerer fylkeskommunenes deltagelse i den internasjonale samarbeidsorganisasjonen Northern Forum. Dette er et sirkumpolært samarbeid mellom 25 medlemsregioner (1997) med sikte på kulturelt og næringsmessig samarbeid. Landsdelsutvalget utgjør det europeiske undersekretariatet, mens hovedsekretariatet ligger i Anchorage, Alaska. Landsdelsutvalget har i Northern Forum gruppeansvar for prosjekter under «bærekraftig utvikling».

I egenskap av gruppeleder ivaretar landsdelsutvalget observatørfunksjoner for Northern Forum i «Rovaniemiprosessen (AEPS).

Samordningsgruppen for kontakt med Nord-Norge og næringsstrategier for landsdelen

Styringsgruppen for kontakt med Nord-Norge

Regjeringen tok gjennom St.meld. nr. 33 (1992-93) initiativ til å opprette en styringsgruppe for kontakt med Nord-Norge. Man ønsket å styrke kontakten mellom sentrale myndigheter og Nord-Norge, slik at den nasjonale politikken lettere kan utformes på en måte som ivaretar også særskilte nordnorske behov.

Statsministeren har ledet styringsgruppen. Den har ellers bestått av fylkesordførerne i Finnmark, Troms og Nordland, fiskeriministeren, kommunal- og arbeidsministeren, landbruksministeren, nærings- og energiministeren, utenriksministeren og sametingspresidenten. I tillegg ble det dannet en Administrativ samordningsgruppe (ASG) for å følge opp vedtak fattet av styringsgruppen, med representanter fra Sametinget og de nevnte fylker og departementer.

Styringsgruppen besluttet i august 1995 å utarbeide et strategidokument for nordnorsk næringsutvikling. Målet med dokumentet skulle være å legge bedre til rette for økt konkurransekraft og verdiskaping i nordnorsk næringsliv. Arbeidet med å utforme strategidokumentet ble lagt til den administrative samordningsgruppen.

Strategidokumentet tok utgangspunkt i de fire dominerende naturressursbaserte næringer i landsdelen: fiskeri og havbruk, reiseliv, landbruk og reindrift, samt energi og industri. På hvert av de fire næringsområdene ble det etablert en sektorgruppe (SG), bestående av deltakere fra næringsliv, kompetansemiljøer og nasjonale og regionale fagmyndigheter. Strategidokumentet ble utformet bl.a. på bakgrunn av innspill fra sektorgruppene og fra næringskonferansen høsten 1996.

Strategidokument for økt verdiskaping i Nord-Norge

Styringsgruppen besluttet å utarbeide en rammeplan for økt verdiskaping i Nord-Norge som skulle ha form av et strategidokument. Målet med strategidokumentet skulle være å bidra til å øke verdiskapingen i landsdelen, bl.a. gjennom å bedre samordningen av politikkinnsatsen på nasjonalt og regionalt nivå, samt å bedre samsvaret mellom landsdelens næringsmessige utfordringer og den politikk som føres. I denne sammenheng kunne innretning, praktisering og samordning av eksisterende virkemidler vurderes.

Man ønsket å besvare grunnleggende spørsmål om hvordan landsdelens konkurransefortrinn kan utnyttes til økt verdiskaping i fremtiden, og hvilke rammebetingelser i form av nasjonal politikk som da bør legges til rette.

Arbeidet med å utforme strategidokumentet ble lagt til den administrative samordningsgruppen (ASG). Det ble forutsatt at arbeidet skulle bygge på eksisterende planer for og analyser av næringsutviklingen i landsdelen, og at arbeidet skulle skje i nært og aktivt samspill med det regionale næringslivet.

Siktemålet med strategidokumentet har vært:

  • å fremheve viktige strategier og veivalg for fremtidig næringsutvikling og verdiskaping i landsdelen.

  • å peke på forbedringspunkter i retning av en mer samordnet politikkinnsats fra nasjonale og regionale myndigheter for å bygge opp under disse strategier og veivalg.

  • å gi prioriterte anbefalinger om hvilke spørsmål det bør arbeides videre med, og hvordan dette arbeidet bør følges opp.

Bedret samordning av politikkinnsatsen på regionalt og nasjonalt myndighetsnivå kan oppnås på flere måter:

  • gjennom en mer omforent oppfatning av fremtidige utfordringer, muligheter og flaskehaler i næringsutviklingen.

  • gjennom en tilpasning av hovedlinjene i den politikken som myndigheter sentralt og regionalt legger til grunn for sitt arbeid og virkemiddelbruk.

  • gjennom en klarere ansvarsdeling mellom nasjonale myndigheter, regionale myndigheter og næringslivet.

Arbeidet bygger på en rekke politiske planer og faglige utredninger. Det har i stor grad vært slik at arbeidet med strategidokumentet har fungert som en arena som i varierende grad har spilt, eller kan spille inn overfor andre politikkprosesser.

Man har valgt å fokusere på områder der det har vært mulig å finne frem til omforente situasjonsvurderinger og anbefalinger, men har i en del spørsmål funnet det riktig å få frem ulikhetene i syn., f.eks. mellom regionale og sentrale myndigheter i en del saker.

Næringsutvikling i Nord-Norge. Behovet for utvikling av nye lokaliseringsfortrinn

Ved å følge landsdelens egne naturressurser gjennom verdiskapingsprosessen fram til markedet, har man i strategidokumentet ønsket å gi en gi en bredere tilnærming til sentrale nærings- og regionalpolitiske problemstillinger enn den mer tradisjonelle horisontale bransjetilnærmingen.

Nordnorsk næringsliv har alltid vært sterkt råvarebasert og eksportorientert. Over tid har det utviklet seg en arbeidsdeling mellom råvare- og markedsregion som ikke alltid har vært like gunstig for Nord-Norge. Mens rasjonaliseringen først og fremst har funnet sted i råvareleddet, har ekspansjonen kommet innenfor de delene av verdikjeden som er lokalisert nærmere markedene. For industrien blir det stadig viktigere å være lokalisert der tilgangen på informasjon og kompetanse er best.

Reduserte markedsbarrierer internasjonalt, reduksjon av naturlige lokaliseringsfortrinn, eierkonsentrasjon og profesjonalisering av kapitalen er alle forhold som kan bidra til et økende sentraliseringspress. I mange bransjer flyttes markedsmakten fra industri- til distribusjonsleddet. Nord-Norge trenger sterke aktører og profesjonelle eiere. Fra et regionalt synspunkt er det imidlertid ikke bare et spørsmål om å bygge opp regionalt baserte og internasjonalt konkurransedyktige bedrifter. Slike bedrifter kan være de første til å bygge opp ny virksomhet utenfor landsdelen. Hovedutfordringen for Nord-Norge ligger derfor i å utvikle nye lokaliseringsfortrinn, som kan bidra til at den profesjonelle kapitalen velger å lokalisere vesentlige deler av sin virksomhet i nettopp denne regionen. I dette perspektivet peker den adminstrative samordningsgruppen på behovet for å utvikle attraktive og dynamiske næringsmiljøer, preget av høy kompetanse og innovasjonsevne. Etter gruppens vurderinger står man i Nord-Norge overfor helt spesielle utfordringer knyttet til å utnytte naturressursene som lokaliseringsfortrinn.

Prinsipper og anbefalinger fra ASG av betydning for samiske interesser

Det prinsipielle grunnlaget for statsmyndighetenes samepolitikk - næringspolitiske konsekvenser.

ASG skisserer også det prinsipielle grunnlaget for statsmyndighetenes samepolitikk, og næringspolitiske konsekvenser av dette. Etter å ha fastslått at samene er et eget folk, en urbefolkning som utgjør en etnisk minoritet i det norske samfunnet, viser man til det kulturvern som ligger i våre rettslige forpliktelser, nasjonalt og internasjonalt.

Sammenhengen mellom næring og kultur er stadig sterkere understreket når det gjelder politikkutformingen overfor samene. For å følge opp dette prinsippet, gjelder det å ivareta og utvikle den næringsvirksomheten som utgjør det materielle grunnlaget for samisk kultur.

Med utgangspunkt i de fire dominerende naturressursbaserte næringene som strategidokumentet er fundert på, betyr dette at næringspolitiske tiltak på disse sektorene må gjenspeile den rettsplikten som er nedfelt.

Livsgrunnlaget for samiske bygdesamfunn er primærnæringer som landbruk, fiske, reindrift og høsting av utmarksressurser, samt privat tjenesteyting og offentlig service, selv om samer i stor grad også deltar i det moderne samfunnets differensierte yrkesliv. Primærnæringene utgjør base og ankerfeste for samisk kultur.

Yrkesvalg er for mange i det samiske samfunn sterkt knyttet opp mot ønsket om lokal tilknytning til bosted. Folks orientering mot det lokale bygdearbeidsmarkedet må derfor danne et viktig premiss for både bosetting og sysselsetting i plansammenheng. Samiske bygdesamfunn utgjør klare forutsetninger for å opprettholde samisk identitet, språk og kultur. Tidligere har strategien for nærings- og samfunnsutviklingen i de samiske områdene stort sett tatt utgangspunkt i at disse utgjør distriktspolitiske utkanter. Imidlertid utgjør disse næringene tyngdepunktene av samisk bosetting og utgjør samiske sentra, selv om de med et nasjonalt utgangspunkt er mer å betrakte som utkant. Samiske bygdesamfunn danner basis for sammenhengende nettverk av sosiale og kulturelle relasjoner som samlet sett ikke er marginale samfunn i samisk perspektiv.

Anbefalinger fra ASG av betydning for samene

En rekke av anbefalingene fra den administrative samordningsgruppen angår samiske kultur- og næringsinteresser, både direkte og indirekte.

Fiskeri og havbruk

Når det gjelder fiskeri og havbruk, gir anbefalingene utrykk for at et velfungerende førstehåndsmarked for fisk vil være en nødvendig forutsetning for en lønnsom fiskerinæring i Nord-Norge. Industrien bør sikres råstoff, og leveringsmulighetene bør trygges for alle fartøysgrupper. ASG anbefaler en praktisering av Råfiskloven som gir god flyt og tilpasning av råstoffomsetningen. Gruppen anser at høykvalitets fersk fisk til konsum har et vekstpotensiale i markedet. Dette krever imidlertid en godt utviklet logistikk i produksjon og transport. ASG anbefaler videre at det skjer en opprioritering av bevilgningene til utbygging av fiskerihavner.

Også i fremtiden vil det være viktig å sikre drifts- og mottaksmuligheter for den minste flåten, slik at det gis rom for næringskombinasjoner, og slik at det materielle grunnlaget for samisk kulturvern ivaretas. Gjennom forvaltning og reguleringer vil det være viktig å sikre tilfredsstillende fangstmuligheter for utøvere som tradisjonelt har vært avhengige av fiske i fjordene. Videre bør det ved aktiv utnyttelse av dagens virkemiddelordninger kunne utvikles et desentralisert mottakssystem for leveranser fra den minste flåten, gjerne som et nett av mottaksstasjoner knyttet opp mot større produksjonsanlegg.

Andre anbefalinger dreier seg om utviklingen av markedsrettet forskning, marin bioteknologi, og næringsmedvirkning i kystsoneplanleggingen, samt utviklingen av markedstilpassede høstingsstrategier.

Reiseliv

Basisnæringer som fiskeri, landbruk og reindrift vil være viktige samarbeidspartnere med tanke på en videreutvikling av nordnorsk reiselivsnæring. Det bør utvikles konkrete samarbeidsprosjekter mellom næringene og reiselivet.

Landbruk og reindrift

En av anbefalingene går ut på bedring av rammebetingelsene for næringskombinasjoner. I Nord-Norge som ellers i landet er det nødvendig med en variert bruksstruktur. Dagens tilskuddsordninger omfatter både små og store bruk. I landbrukspolitikken legges det opp til en økt markedsorientering med større fokus på heltidsbruk. Samtidig vil det bli lagt opp til at distriktsprofilen videreføres. Gjennom de såkalte bygdeutviklingsmidlene er det videre åpnet for næringskombinasjoner, ved at det gis støtte til etablering av nye næringer i og i tilknytning til landbruket. ASG peker på betydningen av og tradisjonen for næringskombinasjoner i Nord-Norge, og anbefaler at LD foretar en gjennomgang av gjeldende regelverk med sikte på ytterligere forbedring i forhold til reindriftsnæringen. Øvrige anbefalinger gjelder arktisk mat ut fra et ønske om å profilere nordnorsk kvalitet på matprodukter. I reiselivssammenheng er mat en viktig opplevelsesfaktor og kulturbærer.

ASG har pekt på at det er etablert flere ordninger for å stimulere til næringsutvikling i tilknytning til tradisjonell reindrift. Dette gjelder spesielt Samisk utviklingsfond (SUF) og Reindriftens utviklingsfond (RUF). ASG mener at det bør tas initiativ til et økt samarbeid mellom de som arbeider med disse ordningene med sikte på vurdering av regelverkene og rutiner for samarbeid. På bakgrunn av at reindrift ofte skjer i kombinasjon med landbruk anbefaler ASG at bygdeutviklingsmidlene også trekkes inn i vurderingen. Det kan også være aktuelt å se på andre ordninger.

Import av reinkjøtt kan primært skje fra Sverige, Finland og Russland. Ved import kreves det inn toll. I tillegg må kjøtt av rein og levende dyr som importeres tilfredsstille de til enhver tid gjeldende kvalitetskrav. Uavklarte forhold om kvalitetsstandarden på russisk rein og reinkjøtt hindrer imidlertid import fra Russland. Det har også vært en del problemer knyttet til tollprosedyrene ved import på grunn av omlegging av importsystemene. ASG understreker behovet for at norske myndigheter prioriterer arbeidet med å videreutvikle de administrative systemene for import. Det er også ønskelig at det avsettes de nødvendige ressurser for kvalitetskontroll av produkter fra Russland slik at importmulighetene kan avklares så snart som mulig.

Nordvest-Russland

ASG ser behovet for en helhetlig og samordnet strategi for Norges næringsrettede satsing mot Nordvest-Russland, og anbefaler langsiktige investeringer på prioriterte områder.

Samhandelen mellom Norge og Russland hemmes bl.a. av tollprosedyrer på russisk side. Det er spesielt godkjenningen av norske sertifikater som ofte tar unødig lang tid. Problemene er delvis å finne i manglende infrastruktur på russisk side. Dette problemet bør kunne tas opp i den norsk-russiske regjeringskommisjon for økonomisk, industrielt og teknisk-vitenskapelig samarbeid. I tillegg bør saken drøftes i den regjeringskommisjonen som skal overvåke handelsavtalen mellom Norge og Russland. ASG anbefaler derfor at det tas kontakt med russiske myndigheter med sikte på å utvikle rutiner for gjensidig godkjenning av nasjonale sertifikater. Det vil være viktig å samordne dette arbeidet med aktiviteten i den norsk-russiske økonomiske kommisjon.

Styringsgruppa for kontakt med Nord-Norge behandlet dokumentet «Næringsstrategier for Nord-Norge» i sitt møte den 14. januar 1997, under ledelse av Statsminister Torbjørn Jagland. Styringsgruppa var da enig om følgende:

  • Dokumentet er et godt utgangspunkt for det videre arbeidet med næringsutvikling og verdiskaping i Nord-Norge.

  • Den politiske og adminstrative prosess som ligger bak dokumentet, med sikte på å samordne politikkinnstas på tvers av sektorer og styringsnivåer, er positiv og vil bli fulgt opp.

  • Styringsgruppens medlemmer legger opp den behandling av strategidokumentet i sine organer som de finner hensiktsmessig.

  • Det er i all hovedsak enighet om de anbefalinger som er lagt frem for Styringsgruppen gjennom dette strategidokumentet.

  • De berørte myndigheter nasjonalt og internasjonalt i landsdelen har ansvaret for å følge opp de omforente anbefalinger i strategidokumentet, i tråd med de synspunkter som kom frem i møtet. Det er også viktig at næringslivet aktivt tar ansvar for egen utvikling på de områder der dette er naturlig.

  • Styringsgruppen vil ha et nytt møte for å følge opp gjennomføringen av strategidokumentet.

Dette innebærer at alle tiltak som er av særlig betydning i samisk sammenheng vil bli ført videre. Sametinget, Kommunal- og arbeidsdepartementet og vedkommende fagdepartement og fylkeskommunene har alle et felles ansvar for oppfølgingen av tiltakene.

Til dokumentets forside