St.prp. nr. 27 (1997-98)

Øst-Telemarkens Brukseierforening - ny reguleringskonsesjon i Mårelven

Til innholdsfortegnelse

3 NVEs 1innstilling om ny reguleringskonsesjon

3.1 Innledning

Øst-Telemarkens Brukseierforening søkte den 18. juni 1980 om ny konsesjon for regulering av Mårvassdraget. Konsesjonen skulle ha de samme reguleringergrenser som konsesjonen fra 1913 og 1915.

Ved brev av 18. desember 1985 har Hovedstyret for NVE oversendt sin innstilling til Olje- og energidepartementet. Hovedstyret har innhentet uttalelser fra en rekke instanser og kommet med egne merknader. Styret har også foreslått nye vilkår for konsesjonen.

3.2 Hovedstyrets innstilling

Øst-Telemarkens brukseierforening. Søknad til ny regulering av Mårelven

Øst-Telemarkens Brukseierforening har sendt Vassdragsdirektoratet følgende søknad datert 18. juni 1980:

«Vi viser til Deres brev av 14.1.1980 til Norsk Hydro a.s, Skiens Brugseierforening og A/S Union om utløp av reguleringskonsesjoner for Mårelven den 19. september 1983.

Øst-Telemarkens Brukseierforening, hvor de tre ovennevnte selskaper er medlemmer, har siden foreningen ble stiftet den 25. september 1925 overtatt ansvaret for reguleringsanleggene og forestått reguleringen av Mårelven. Det er derfor Øst-Telemarkens Brukseierforening som med dette brev søker om ny tillatelse til å regulere Mårvann og Kalhovde med samme reguleringsgrenser som for reguleringstillatelsen gitt ved kgl.res. av 19. september 1913 og 24. september 1915 ( tabell 3.1).

Tabell 3.1 Regulering av Mårelven 1913 og 1915

ReguleringsgrenserRegul. høyde (meter)Magasin (mill. m3 )
Mårvatn1121,28 - 1114,2817,00129,2
Kalhovde1083,61 - 1076,8216,7989,7
Til sammen218,9

1 Høydeangivelsene er korrigert til det høydesystem som er benyttet ved senere reguleringstillatelser. Høyden for Mårvatn er tillagt 12,78 m og for Kalhovde 12,26 m i forhold til de høydeangivelser som er angitt i reguleringstillatelsen 1913/15.

Vannføringsøkningen ved denne regulering er fastsatt til 8,0 sm3 for kraftverkene ovenfor Tinnsjø og 8,4 sm3 nedenfor. Lavvannføringen er 2,6 sm3.

Ekspropriasjonsskjønn ble avhjemlet 5. mai 1916 og overskjønn 10. og 12. august 1916 for en del taksters vedkommende. Alle erstatninger ble fastsatt som engangserstatninger.

Reguleringsanlegget ved Mårvann består av en massivdam utført av bruddstein i sementmørtel og forblending av tilhugget naturstein med mørtelfuger, samt tilløps- og avløpskanaler. Anlegget er fortsatt i bruk.

Reguleringsanlegget ved Kalhovde besto av en lignende dam som ved Mårvann og tilløps- og avløpskanaler, samt en liten jordfyllingsdam ved Graveide. I forbindelse med senere reguleringsutvidelser er det bygget en ny betongplatedam ved Kalhovde. Den gamle dammen er neddemt og ute av bruk, jordfyllingsdammen er fjernet.

Senere reguleringsutvidelser.

Som kjent har det vært to utvidelser av reguleringene ved Mårvann og Kalhovde:

Mår/Gjøystreguleringen gitt ved konsesjon 1. juli 1943/2. juli 1948 med 60 års konsesjonstid som utløper 1. juli 2003 for private falleiere, ubegrenset for Stats- og kommuneeide fall. Ytterligere regulering av Mårvann, gitt 8. juni 1956 med 47 års konsesjonstid for privat, ubegrenset for Stat- og kommune. Med disse reguleringsutvidelser er reguleringshøyder m.v. følgende ( tabell 3.2):

Tabell 3.2 Regulering av Mårelven etter utvidelse 1956

ReguleringsgrenserRegul. høyde (meter)Magasin (mill. m3 )
Mår/Gjøystreguleringen
Mårvatn1121,28 - 1113,288,0145,6
Kalhovde-Strengen1086,61 - 1075,5011,11
- 1075,0011,61256,4
Til sammen402,0
Ytterligere reguleringer av Mårvatn
Mårvatn1121,28 - 1100,0021,28321,0
Kalhovde-StrengenUforandret256,4
Til sammen577,4

Vannføringsøkningene ved disse reguleringene var henholdsvis (4,7 + 0,8) sm3 ovenfor Tinnsjø og (4,8 + 0,8) sm3 nedenfor Tinnsjø.

For å gjennomføre reguleringsutvidelsene er det bygget nye betongplatedammer ved Kalhovde og Strengen med tilhørende kanaler, og sprengt en senkningstunnel mellom Mårvann og Kalhovde.

Eierforhold.

Øst-Telemarkens Brukseierforening har følgende medlemmer:

  1. Skiens Brugseierforening som representant for vannfallene i Skien.

  2. A/S Union (Union Co.) som eier av Skotfoss.

  3. Tinfos Papirfabrik som eier av Tinfoss og Sagafossens østre del.

  4. A/S Svælgfos som eier av Lienfoss.

  5. Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskab som eier av Svelgfossfallene.

  6. Skiensfjordens kommunale kraftselskap som eier av Årlifoss og Grønvollfoss.

  7. A/S Rjukanfos som eier av Rjukanfallene og Frøystulfoss.

  8. Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen som representant for Mår Kraftverk.

For Mår/Gjøystreguleringene som omfatter de tre ovenfor nevnte reguleringer, har Brukseierforeningen i sine vedtekter fastsatt utgiftenes fordeling etter følgende fallhøyder fastsatt under hensyntagen til nytteeffekten ( tabell 3.3):

Tabell 3.3 Mårvassdraget. Kostnadsfordeling. Fallhøyder fordelt etter konsesjonærer. Selskap, kraftverk og fallhøyde

SelskapKraftverkFallhøyde(meter)
A/S RjukanfosMæl42,6
Norges vassdrags- og elektrisitetsvesenMår792,4
Skiensfjordens kommunale kraftselskapÅrlifoss og Grønvollfoss35,3
Norsk Hydro a.s og A/S SvælgfosSvælgfos III62,0
Tinfos PapirfabrikTinfos I og II25,1
A/S Union (Union Co.)Skotfoss7,3
Skiens BrugseierforeningSkiensbrukene3,6
Til sammen968,3

Oversikt reguleringer og kraftverk

Vedlagt følger en kartskisse som viser reguleringer og kraftverk i Øst-Telemark1. 2

Mårvann og Kalhovde ligger i Tinn Kommune, bortsett fra den innerste del av Mårvann som hører til Nore og Uvdal.

Vannet ble ved reguleringen 1913/15 tappet gjennom Kalhovddammen til Mårelven, men etter at Mår Kraftverk ble bygget i forbindelse med Mår/Gjøystreguleringen 1943/48, tappes vannet via Gjøystdalsvann og Strengen til kraftverkets inntaksmagasin Grottevann. Vannet utnyttes i 869,5 m bruttofall ovenfor Tinnsjø og 153,1 m bruttofall nedenfor Tinnsjø.

Reguleringsanleggene er i god stand, og fortsatt drift kan opprettholdes uten nye anlegg.

Konsesjonstid.

Som tidligere nevnt utløper konsesjonene for Mår/Gjøystreguleringen av 1943/48 og Ytterligere regulering av Mårvann 1956 i 2003 for private falleiere, men er ubegrenset for fall eiet av stat og kommune.

Brukseierforeningen søker med dette brev om forlengelse av den reguleringstillatelse som ble gitt i 1913/15 for regulering av Mårelven.

Kartmateriale, damtegninger m.v. vil bli eftersendt i den utstrekning De finner det nødvendig.»

Søknaden har vært kunngjort på vanlig måte i Norsk lysningsblad og i 3 lokalaviser. Den har vært forelagt distriktet og Miljøverndepartementet. Videre har søknaden vært lagt ut til alminnelig ettersyn på kommunekontorene i Tinn, Nore og Uvdal.

Tinn kommunestyre behandlet søknaden i møte 5. mai 1983 etter innstilling fra rådmannen/formannskapet. Rådmannens innstilling som ble vedtatt med 38 mot 4 stemmer, hadde følgende konklusjon:

«Konklusjon.

Tinn kommunestyre må under enhver omstendighet gi en tilrådning som medfører at reguleringen fortsatt skal bestå og utnyttes. Like klart er det at kommunen må sette klare krav om økonomiske kompensasjoner. En står imidlertid overfor to alternativer:

  1. at Staten benytter seg av hjemfallsretten

  2. at Øst-Telemarkens Brukseierforening får konsesjon frem til år 2003, dvs. så lenge konsesjonen av 1943/44 varer.

Tilrås alternativ a), vil det bli et sameie i den eksisterende regulering. Staten blir eneeier når det gjelder reguleringen av 1913, mens den blir sameier med de andre kraftverk som utnytter vannet for reguleringene av 1943/48 og 1956. Hvorvidt et slikt forhold kan skape problemer for å fastslå hvilken regulering vannet kommer fra, er vanskelig å forutsi.

Som nevnt foran kan en sterk uttapping av Mårvann bety at det blir sen eller ufullstendig fylling av det eldste magasin. Blir alternativet forskjellige eiere må det sannsynlig regnes slik at først fylles den eldste regulering (1913) deretter regulering nr. 2 (1943/48) og så den siste regulering (1956). Det vil si at man måtte regne i vannmengde og ikke i reguleringshøyde.

Den eldste konsesjon vil da være mest verdifull p.g.a. størst mulighet for god magasinfylling.

Velges alternativ b), noe som kan synes mest praktisk vil kommunen gå glipp av «andel i det hjemfallte». Konsekvensen av dette må bli at hjemfallet da først vil komme 20 år senere dvs. i år 2003.

Det avgjørende spørsmål vil være hvorledes konsesjonsvilkårene skal vurderes når det skjer hjemfall. Såvidt en forstår omfatter hjemfallet de tekniske anlegg, men ikke retten til å foreta regulering. Hvis den siste retten også følger med, så blir spørsmålet om konsesjonsbehandling også skal foretas i den forstand at ytelsene til kommunene i form av konsesjonsavgifter, næringsfond m.v. skal fastsettes eller om tidligere vilkår løper uendret eller om de faller bort.

Den eneste logiske løsning må være at kommunen skal være likt stillet enten det gis reguleringstillatelse til en brukseier/reguleringsforening eller om Staten eier og driver reguleringsanlegget.

Legges dette til grunn, vil kommunen ved at Staten benytter seg av hjemfallsretten kunne oppnå

  1. andel i det hjemfaltes verdi, dog ikke over 1/3.

  2. Konsesjonsavgifter og næringsfond på samme størrelse som om det ble gitt ny konsesjon til Øst-Telemarkens brugseierforening.

Det er Stortinget som skal bestemme verdien av anleggene og kommunenes andel av disse. Det er også Stortinget som foretar fordelingen mellom kommunene. I følge loven er det også Stortinget som bestemmer om det skal opprettes fond til fordel for kommunene, eller at kommunene skal ha andel i det økonomiske utbytte som anlegget måtte gi.

Det fremgår at man her står meget fritt med hensyn til såvel andel som form på den fordel kommunen skal ha.

Rådmannen vil derfor ut i fra en total vurdering rå til at staten benytter seg av hjemfallsretten og at Tinn kommune stiller følgende krav vedrørende søknad om ny reguleringstillatelse for regulering av Mårvassdraget i Tinn:

I. Tinn kommune rår til at Staten benytter seg av hjemfallsretten og at Tinn kommune tildeles 1/3 av verdien av det hjemfalte.

II. Staten tilpliktes å betale 20 mill. kroner til et næringsfond for Tinn kommune.

III

  1. Staten tilpliktes å betale en konsesjonsavgift med kr 10,- pr. nat. hk., med regulering på lik linje med avgiftene for andre statsreguleringer.

  2. Hvis det blir vedtatt lovendring i vassdragsreguleringsloven vedrørende avgiftsberegningen, skal avgiften fra denne endrings ikrafttreden beregnes etter de nye regler.

  3. Etter at en eventuell lovendring er vedtatt, krever kommunen en avgiftsregulering hvor avgiftssatsen økes med 50 % av differansen mellom dagens avgift - og den nye maksimumsavgiften pr. nat. hk.

IV

  1. Tinn kommune krever å få tildelt 10 % konsesjonskraft av den for hvert vannfall innvunne økning av kraften.

  2. Tinn kommune krever å få beholde nåværende pris og prisreguleringer på konsesjonskraften, som ble inngått i 1970.

  3. Tinn kommune krever at virkningsgraden for beregning av konsesjonskraftkvantum for Mår kraftverk økes fra 75 til 82 %.

V. Tinn kommune krever at det foretas en justering av avgiftsfordelingen mellom kommunene Tinn og Nore Uvdal, hvor grense fastlagt ved Høyesterettsdom legges til grunn for fordelingen.

VI. Staten i samarbeid med Øst-Telemarkens Brukseierforening plikter å sørge for at vegen Steinsbøle - Kalhovde - Stegaros holdes i skikkelig kjørbar stand.

Om ønskelig kan Tinn kommunes tekniske etat, for en årlig godtgjørelse påta seg ansvaret for det administrative arbeid med vegstrekningen.»

Fra Rådmannens innstilling siteres forøvrig:

«Nåværende konsesjonsavgifter.

Den gang konsesjonsavgiften ble fastsatt for dette vassdraget, hadde man meget liten erfaring av de totale konsekvenser ved vannkraftutbygging. Dette avspeilet seg i de meget lave avgifter som ble ilagt i 1913.

Det har imidlertid opp igjennom årene vært en viss regulering. Denne har utviklet seg slik:

Regulering av Mårelven av 1913.

Det totale avgiftsgrunnlaget pr. i dag er 113.981 nat. hk. Avgiften til kommuner er ifølge vilkårene kr. 0.50 pr. nat. hk., men for Mår kraftverk er avgiften med virkning fra 01.01.1960 justert til kr. 2.38 pr. nat. hk., og fra 01.01.1970 til kr. 2.89 pr. nat. hk., og i 1981 til kr. 7.50 pr. nat. hk. For Årlifoss og Grønvollfoss er avgiften fra 01.01.1978 justert til kr. 1.25 pr. nat. hk., og i 1981 til kr. 5.70 pr. nat. hk.

Reguleringen av Mår/Gjøystreguleringen 1943/48

Det totale avgiftsgrunnlaget pr. i dag er 67.650 nat. hk. Avgiften til kommuner er ifølge vilkårene kr. 1.50 pr. nat. hk., men for Mår kraftverk er avgiften med virkning fra 01.01.1960 justert til kr. 2.63 pr. nat. hk., og fra 01.01.1970 til kr. 3.19 pr. nat. hk., og i 1981 til kr. 10.- pr. nat. hk. For Årlifoss og Grønvollfoss er avgiften fra 01.01.1978 justert til kr. 3.75 pr. nat. hk., og i 1981 til kr. 6.84 pr. nat. hk.

Senking av Mårvann 1956.

Totalt avgiftsgrunnlag pr. i dag er 10.932 nat. hk. Avgiften til kommuner er ifølge vilkårene kr. 2.50 pr. nat. hk., men også her er den for Mår kraftverk med virkning fra 01.01.1960 justert til kr. 2.55 pr. nat. hk., og fra 01.01.1970 til kr. 3.10 pr. nat. hk., og i 1981 til kr. 10.50 pr. nat. hk.

For Årlifoss og Grønvollfoss er avgiften fra 01.01.1978 justert til kr. 6.25 pr. nat. hk., og i 1981 til kr. 6.48 pr. nat. hk.

Reguleringene av avgiftene er skjedd etter pålegg/vedtak i Stortinget, og har skjedd som en indeksregulering. Dette skjer ved et prosentuelt tillegg og når beregningsgrunnlaget er lite, blir også tillegget lite regnet i kroner.

Virkningen av en fortsatt regulering.

Praktisk er det mulig å kreve en regulering nedlagt, men dette er teori. Årsaken er bl.a.:

  • de store verdier som utbygde anlegg representerer

  • de inntekter disse anlegg gir kommunen

  • de nasjonaløkonomiske konsekvenser

Den skade som reguleringen kunne volde ved utgraving etc. i de neddemte områder, er skjedd. Om man i dag senket vannstanden til det opprinnelige naturlige nivå, ville de bare strender ligge der, og det ville ta en uendelighet av tid før man ville få noen ny vegitasjon.

Innflytelsen på fiske kan være mere vanskelig å vurdere. Et nivå som ligger 7 - 8 meter under nåværende høyvannstand og har gjort dette i en så lang periode, har formodentlig et sterkt redusert næringsgrunnlag.

En anser det derfor helt urealistisk og heller ikke ønskelig å gå nærmere inn på spørsmålet om avvikling av reguleringen.

Derimot vil en konsentrere seg om de vilkår en kan og bør sette for en forlenget eller ny konsesjon.

Vilkår for ny konsesjon.

Vassdragsreguleringsloven gir ikke hjemmel for en forlengelse av en konsesjon, og det vil derfor bli spørsmål om ny konsesjon, eller hjemfallsrett til staten.

En har liten erfaring om hvorledes Stortinget stiller seg til spørsmålet om hvorvidt staten skal benytte seg av hjemfallsretten eller gi ny konsesjon.

For kommunene vil forholdet være at dersom staten benytter seg av hjemfallsretten, så vil kommunene ha rett til en andel av det hjemfalte.

Kommunenes krav om medeierrett har sitt grunnlag i ervervslovens § 41 og vassdragsreguleringslovens § 10 pkt. 5 og forarbeidene til disse lovbestemmelser.

Det fremgår her at kommunene kan gis inntil en tredjedel av anlegget eller dets verdi, etter Stortingets nærmere bestemmelser. Dette innebærer at kommunene blir eiere av en andel og medeier i anlegget.

I realiteten vil tildeling av andel innebære at kommunene får andel i anleggets netto avkastning.

Som nevnt har Olje- og energidepartementet i St. prp. 93 - 1979/80 (Begnavassdraget) hevdet at staten ikke har plikt til å benytte seg av hjemfallsretten, og dette har Stortinget sluttet seg til. (11.12.1980).

Det går imidlertid frem av såvel St. prp. 93, Stortingets industrikomites innstilling S. nr. 98 og av debatten, at når staten ikke benytter seg av denne rett, og derved avskjærer kommunene for å få andel i verdien av det hjemfalte, så må kommunene få kompensasjon på annen måte.

I Begnasaken ble det lagt vekt på at staten hadde meget små fallinteresser som utnyttet de regulerte vannmengder, og at staten derfor heller ikke hadde noen interesse av å bli eier av disse reguleringsanlegg.

Hvilket standpunkt staten vil innta når det gjelder Mårreguleringen er ikke kjent, men det må antas at når staten er interessent for ca. 82 % - vil saken stille seg annnerledes. En må derfor kunne regne med at når man kommer frem til år 2003, slik at også de nyeste reguleringer er modne for hjemfall - vil staten overta. Det er vel også derfor at Øst-Telemarkens Brukseierforening bare har søkt om konsesjon til år 2003 dvs. 20 år.

Objektivt sett må man kunne gå ut fra at Stortingets interesser vil være like gunstig for kommunen, om staten benytter seg av hjemfallsretten som når ytelsene pålegges kommunale/fylkeskommunale og private interessenter.

Egentlig burde man kunne ha grunn til å tro at staten ville stille seg ennå gunstigere når den pålegger seg selv ytelser. Et annet standpunkt ville politisk sett være uakseptabelt.

Utfallet av Begnasaken.

I. I St. prp. 93 - 1979/80 er det opplyst at konsesjonsavgiften for Strandefjorden og Øyangen var kr. 1.- pr. nat. hk. og kr. 2.- for Volbufjorden. (Strandefjorden og Volbufjorden ligger «nede i bygda»).

Departementet foreslo at avgiften ble satt til kr. 7.50 til kommunene og kr. 1.50 til staten. Industrikomiteens flertall foreslo henholdsvis kr. 9.- og kr. 2.-, og dette ble Stortingets vedtak.

Videre ble det i konsesjonsvilkårenes punkt 2, inntatt en bestemmelse, som lyder slik:

«Hvis det blir vedtatt lovendring i vassdragsreguleringsloven vedrørende avgiftsberegningen, skal avgiften fra denne endrings ikrafttreden beregnes etter de nye regler.»

Videre ble det bestemt at avgiftssatsene etter 10 år, regnet fra 18 august 1976, da den gamle konsesjonen løp ut, skulle kunne tas opp til ny vurdering.

Den siterte bestemmelse gjelder den tekniske beregning av innvunnet kraft, den siste avgiftssatsen.

II. Behandlingen av Begnasaken tok meget lang tid. I 1974 foreslo Hovedstyret i vassdragsvesenet et næringsfond på 2 mill. kroner. Ett medlem stemte for 3 mill. kroner. Departementet foreslo 4 mill. kroner, hvorav halvparten kan være et «grunneierfond», dersom kommunen bestemmer det. Kommunen gir regler for grunneierfondet, og kan trekke det inn igjen dersom det ikke blir forvaltet på en måte som kommunestyret er enig i.

Industrikomiteens flertall foreslo at næringsfondet skulle settes til 8 mill. kroner, og dette ble Stortingets vedtak. Mindretallet foreslo 15 mill. kroner.

Når man i dette tilfellet har funnet på noe nytt «grunneierfondet» - så skyldes dette at man ikke har funnet grunnlag for ytelser til de eiendommer som i sin tid ble skadelidende, fordi det ble fastsatt engangserstatninger. «Grunneierfondet» forutsettes derfor, såvidt en kan forstå, å skulle brukes til de eiendommer eller det bygdelag/grend som ble skadelidende, mens næringsfondet omfatter hele kommunen. Kravet fra lokalt hold (grunneiere) var et næringsfond på 15 mill. kroner.

III. Hverken kommunene eller grunneierne har i og for seg kritisert de avgifter som ble gitt ved den opprinnelige konsesjon, men fastslått at prisutviklingen har ført til at vederlaget var meget lite, såvel til kommunene som til grunneierne. Det er også lagt vekt på at det er betalt et meget beskjedent vederlag for den tiden som er gått, og endelig at det ikke vil kreve store investeringer å overta eksisterende anlegg.

Ut fra disse vurderinger foreslo regjeringen at avgiften skulle settes til kr. 7.50 pr. nat. hk. til kommunene og kr. 1.50 til staten. Industrikomiteen foreslo avgiftene satt til henholdsvis kr. 9.- og kr. 2.-. Dette ble også Stortingets vedtak.

IV. I den opprinnelige konsesjon var kraftavståelsen satt til 5 % av innvunnet kraft, etter fradrag av 1000 nat. hk. (Dette er det samme som for Mår-reguleringen av 1913).

Om dette uttaler departementet følgende i vilkårenes pkt. 10:

«Departementet har i likhet med hovedstyret foreslått avgitt inntil 10 % konsesjonskraft ved den nye reguleringstillatelsen. Dette er vanlig ved nye reguleringer og er krevet av kommunene.»

Det er nå full enighet i alle instanser om at avståelsen skal settes til 10 % av kraftøkningen.

V. Kommunene i Begnavassdraget krevde å få kjøpt konsesjonskraften etter selvkostende. I St. prp. nr. 93 er prisen foreslått satt i samsvar med gjeldende vassdragsreguleringslov, og i pkt. 10 uttaler departementet:

«Kraften skal leveres til vanlig pris i vedkommende forsynings- eller samkjøringsområde. Dersom det ikke er mulig å påvise noen slik pris, skal kraften leveres til selvkostende.»

Departementet foreslo også i pkt. 10 i siste avsnitt følgende:

«Den bestemmelse gjelder inntil videre og kan endres i samsvar med endringer i reguleringslovens bestemmelse om konsesjonskraftlevering.»

Meningen med dette synes å være at det pågående arbeide med revisjon av vassdragsreguleringsloven, kan komme til at den gamle regel om at prisen settes til selvkostende, igjen blir ført inn i loven.

Slik bestemmelsen lyder i dag, er utvilsomt statskraftprisen den prisledende, men en skal være oppmerksom på at dommen i Sira-Kvinasaken fastslo at statskraftpris ikke blir ansett som vanlig pris i lovens forstand, og at prisen for konsesjonskraft fra Sira-Kvina måtte fastsettes etter selvkostprinsippet.

Industrikomiteen foreslo imidlertid at siste avsnitt i pkt. 10 strykes, og dette ble vedtatt.

Næringsfond til Tinn kommune.

I Begnasaken fikk som nevnt kommunene et næringsfond på 8 mill. kroner. Med tillegg av renter ble fondet på vel 10 mill. kroner. Det er grunn til å se på den begrunnelsen som saksordføreren fremla under sakens behandling i Stortinget. Han uttalte bl.a.:

«Når det gjeld post 11. Næringsfond - har det her vore reist krav frå distriktet om eit næringsfond på heile 15 mill. kroner. Dette kravet er reist av Strandefjorden grunneigarlag. Kravet er underbygd med dei skader og ulemper som reguleringane har medført. Fleirtallet i komiteen er samd med departementet i at i høve til dei konsesjonar som blir gitt idag, har kommunane i Valdres og grunneigarane i området, fått forholdsvis lite igjen for dei magasin dei har stilt til rådvelde for kraftproduksjon. Det er derfor etter fleirtalet sitt syn naturleg at ein i samband med den konsesjonen som no blir gitt, søkjer å kompensere dette.»

Som det fremgår foreslo industrikomiteen en fordobling av departementets forslag.

Innvunnet kraftmengde ved reguleringen ble satt til 26.000 nat. hk.

For Mår-reguleringen av 1913 er kraftinnvinningen satt til 112.000 nat. hk. Det har vist seg at dette tall er en del lavere enn erfaringene de siste 30 år synes å vise. For 1981 er avgiften som er utbetalt, regnet ut etter 113.981 nat. hk.

Selv om man bruker det tall som fremgår av konsesjonen av 1913 - dvs. 112.000 nat. hk. - vil Mårreguleringen være 4,3 ganger større enn Begnareguleringen.

Legges dette til grunn for næringsfondets størrelse, skulle Tinn kommune kunne kreve et næringsfond på hele 34.4 mill. kroner. Man må imidlertid være realistisk og erkjenne at skadevirkningene både på kort og lang sikt, er større for et magasin nede i bygda enn for et magasin i høyfjellet.

Rådmannen vil derfor foreslå at Tinn kommune fremmer krav om et næringsfond på 20 mill. kroner.

Avgivelse og pris på konsesjonskraft.

Med hjemmel i vassdragsreguleringsloven eller ervervsloven, er det i vilkårene for tillatelser til kraftutbygging fastsatt regler om forpliktelser til å avgi konsesjonskraft til de berørte kommuner - vassdragsreguleringslovens § 12 pkt. 15 og i ervervslovens § 2, 3. ledd pkt. 12.

I betingelsen som ble fastsatt for regulering av Mårelven, uttales bl.a.:

«Av den for hvert vandfald eller bruk indvundne økende kraft utover 1000 naturhestekræfter skal, etterhvert som utbyggingen sker, på forlangende avgives 5 % til de kommuner, hvor kraftanlæggene er beliggende, eller andre interesserte kommuner efter nærmere bestemmelse av vedkommende departement.»

Fordelingen av denne konsesjonskraft ble gjort i 1979, hvor Tinn kommune ble tildelt 4000 kW etter full brukstid som utgjør 35040 MWh.

Den avgitte konsesjonskraft fordeler seg slik ( tabell 3.4):

Tabell 3.4 Mårvassdraget. Avgitt konsesjonskraft.

KonsesjonstidspunktKraftøkning nat. hkKonsesjonskraft nat.hk
19.9.191392.6244.5811
1.7.194352.9285.2932
8.6.19568.8218823
Til sammen10.756

15 prosent av (92.624-10.000)

210 prosent av 52.928

310 pst av 8.821

Ved omgjøring av det totale konsesjonskraftkvantum til kW er det regnet med en total virkningsgrad på 75 %, slik at samlet konsesjonskraftkvantum til kommuner utgjør 5937 kW.

Den nevnte virkningsgrad på 75 % er svært lav, noe som også er blitt bemerket tidligere, uten at det har ført til noen endring fra NVE. Tinn kommune krever nå at virkningsgraden blir økt til 82 %, noe som vil gi oss en ikke ubetydelig økning av kraftkvantumet, nemlig 236 kW for konsesjonen av 1913, regnet på grunnlag av kun 5 % avgivelse av konsesjonskraft.

Etter de nye bestemmelser skal kommunene kunne kreve inntil 10 % av det totale kraftkvantum. Legges dette til grunn med en virkningsgrad på 82 % blir økningen 477,2 kW.

Bakgrunnen for at kommunen nå krever virkningsgraden hevet fra 75 % til 82 %, er at samtlige kraftverk i fylket benytter en virkningsgrad på 82 %. Det er følgelig bare for Mår kraftverk at NVE benytter en virkningsgrad på 75 %. Tinn kommune krever nå at Mår kraftverk stilles på linje med alle andre kraftverk.

Som kjent fastsatte Industridepartementet prisen på den tildelte konsesjonskraft til 1.55 øre/kWh, med regulering første gang 01.01.1972 og senere hvert 5. år. Kraftprisen reguleres i henhold til engrosprisindeksen.

Prisen i dag er på 2.247 øre/kWh og reguleres neste gang 01.01.1987.

Avgivelse av kraft og fastsettelse av pris, vil ved konsesjonsbehandling bli gitt etter lovendringen av 10.04.1959.

Den kraftmengde Tinn kommune har krav på er klar. Der sier loven at det pålegges de kraftverk, som benytter seg av det ved reguleringen innvunne driftsvann, å avgi inntil 10 % av den for hvert vannfall innvunne økning av kraften.

Utbyggingskommunen må derfor være prioritert opp til det hele kvantum. Når det gjelder kraft ut over eget behov, er det uenighet om lovfortolkningen.

Kommunen kan øke sitt samlede uttak av konsesjonskraft etterhvert som kraftbehovet til den alminnelige elforsyning stiger.

Den pris på konsesjonskraften vi har i dag, er fastsatt på grunnlag av loven før 10.04.1959, som sier at den skal leveres til selvkostpris innbefattet 6 % rente av anleggskapitalen + 20 %.

Etter lovendringen i 1959 skal kraften leveres til vanlig pris i vedkommende forsynings- eller samkjøringsområde. Dersom det ikke er mulig å påvise noen slik pris, fordi vedkommende anlegg enten er det første, eller på avgjørende vis endrer elektrifiseringsforholdene på vedkommende sted, skal kraften leveres til selvkostende for anlegget - eller til rimelig pris.

Med vanlig pris i et forsyningsområde forstår departementet gjennomsnittlig selvkostpris for et representativt antall nye og gamle - helt eller delvis nedskrevne - kraftverk innen området. Også på dette punkt er lovtolkningen omtvistet.

På grunn av den sterke utbygging som har funnet sted innen el.forsyningen i de siste 30 år, uttaler Olje- og energidepartementet at hele landet i dag er å betrakte som et samkjøringsområde. Det sier at det inntil videre muligens kan være hensiktsmessig å begrense forsyningsområdet til ett eller flere fylker eller deler av disse.

Tinn kommune kan ikke akseptere at denne holdning skal legges til grunn for prisfastsettelsen. Kommunen vil komme vesentlig dårligere ut i forhold til den ordning en har i dag, og dette vil være urimelig.

Departementet sier videre at prisalternativene selvkost og rimelig pris blir bare aktuelt å anvende i spesielle tilfeller. Tinn kommune er et slikt tilfelle.

Tinn kommune krever derfor å bli behandlet under prisalternativene selvkost eller rimelig pris. D.v.s. at kommunen bør beholde den nåværende pris og med den samme reguleringsavtale som nå.

Ved fornyet konsesjon krever Tinn kommune med hjemmel i vassdragsreguleringsloven etter lovendring i 1959:

  • Å få tildelt etter loven 10 % konsesjonskraft av den for hvert vannfall innvunne økning av kraften.

  • Å få beholde nåværende avtale om pris og prisreguleringer som ble inngått i 1970.

  • Å få nåværende virkningsgrad økt fra 75 % til 82 %.

Krav om avgiftsregulering.

Det vises til avsnitt foran om avgiftene og utviklingen av disse. Som det fremgår har avgiften for reguleringen av 1913 vært meget beskjeden, og var opprinnelig fastlagt til kr. 0.50 pr. nat. hk. til kommunen. Den første justering kom i 1960. Senere har det vært justering hvert 10. år. I 1980 ble nåværende reguleringsavgift satt til kr. 7.50.

Den maksimale avgiftssats er i dag kr. 10.- pr. nat. hk. Kommunen er kjent med at det i flere år har vært arbeidet med en lovendring angående beregningsgrunnlaget for reguleringsavgifter. Det synes klart at de endringer som vil komme, slik energisituasjonen og energidiskusjonen har utviklet seg, vil måtte medføre en meget sterk stigning i avgiftssatsene.

Det er ikke urealistisk å tro at det kan bli en fordobling av de någjeldende satser.

Hvis avgiftene ikke økes vesentlig, vil dette kunne føre til en situasjon hvor kommunene vil motsette seg nye reguleringsinngrep.

Nyutbygget kraft vil stadig bli presset opp i pris, ikke p.g.a. avgiftsøkningen - men p.g.a. det stadig stigende kostnadsnivå.

Kommunens påstand vil derfor være at avgiften for allerede utbygde anlegg må kunne økes vesentlig, fordi regulanten har og vil få en meget god økonomi, ved å utnytte reguleringen i en ny lang periode uten nye anleggsutgifter. Videre er kravet begrunnet med at avgiften bør fastsettes til en høyere reell verdi i dag enn i 1913, for å gi kommunen en reell kompensasjon for skadevirkningene ved utbyggingen.

Tinn kommune finner det derfor rimelig at kommunen blir gitt en avgift som svarer til lovens maksimum kr. 10.- pr. nat. hk., inntil en lovendring skjer.

Etter at en eventuell lovendring er vedtatt, bør kommunen kreve å få innvilget en avgiftsregulering hvor avgiftssatsen økes med 50 % av differansen mellom dagens avgift - og den nye maksimumsavgift pr. nat. hk.

Avgiftsfordeling mellom kommunene

I medhold av § 11, pkt. 2 i loven om vassdragsreguleringer, og bemyndigelse gitt ved Kgl. res., er det Hovedstyret i Norges Vassdrags- og elektrisitetsvesen som fordeler avgiftene mellom de berørte kommuner.

Mår/Gjøystreguleringen fordeler seg på to kommuner - Tinn og Nore Uvdal.

Hovedstyret har ved siste fordeling, som ble foretatt fra 01.01.1979, delt avgiften slik:

Tinn kommune 95 %

Nore og Uvdal kommune 5 %

Konsesjonen av 19.09.1913 er fordelt for perioden 01.01.79 til 19.09.83 (konsesjonstidens utløp), men de øvrige konsesjoner er delt for perioden 01.01.79 til 31.12.1988. Ved delingen er hovedvekten lagt på magasinene.

Såvidt en vet har dette vært fordelingen hele tiden anlegget har bestått. Det har imidlertid vært tvil om kommune- og fylkesgrensene i området hvor magasinene ligger.

Det er nå falt en høyesterettsdom om grensen for - Syvrabeitet - det omstridte område som avgjør kommunegrensene.

Etter denne dommen er det kun en ubetydelig del av øvre Mårvann som ligger i Nore Uvdal kommune. Ved tidligere fordeling var det regnet med at en vesentlig større del av Mårvann lå i nabokommunen.

Ovennevnte forhold ble påpekt overfor Vassdragsvesenet ved siste fordeling, uten at dette førte til noen endring i fordelingen.

Det er ikke Tinn kommunes ønske - eller hensikt - å ta ifra en nabokommune deres rettmessige andeler av avgiftene fra denne regulering. Men det bør være et krav fra Tinn kommune at det skjer en avklaring på fordelingen mellom kommunene, som baserer seg på den grense som er fastlagt ved den avgitte høyesterettsdom.

Andre forhold/tiltak.

Øst-Telemark Brukseierforening er avtale- og konsesjonsforpliktet til å vedlikeholde vegen fra Steinsbøle til Kalhovd. I tillegg til dette skal «bygdefolket» kunne bruke vegen og er tilsagt fri ferdsel.

Det er søkt om å innføre bompenger på vegen. Tinn kommune har anbefalt at dette kan gjøres. Tinn kommune har tolket «bygdefolket» til ikke bare de som er bosatt i Atrå sogn, men for alle bosatte i kommunen, da en vanskelig kan se at det vil være korrekt at bare en liten del av kommunens innbyggere skal nyte godt av «fri ferdsel».

Det må også være en klar forpliktelse i forbindelse med ny konsesjon at vegen skal holdes i skikkelig farbar stand. De øvrige fjellveger (Kalhovde - Grotte - Gvepseborg og Kalhovde - Stegaros - Synken) er bygget i henhold til senere konsesjoner, og kan derfor ikke trekkes inn i denne forbindelse.

Øst-Telemarkens Brukseierforening har også søkt om at Tinn kommune ved teknisk etat skulle ta på seg det administrative arbeid med vedlikeholdet av vegen. Mot en rimelig godtgjørelse vil ikke Tinn kommune motsette seg dette. Avtale om dette forutsettes satt opp for senere godkjennelse av kommunestyret.

Kraftutbygging generelt i Tinn kommune.

De totale utbygde kraftmengder innenfor kommunens grenser er ca. 430.000 kW med en årlig midlere produksjon på ca. 3.800 GWh. Fordelingen på de enkelte kraftverk fremgår av følgende tabell ( tabell 3.5):

Tabell 3.5 Tinn kommune. Totale utbygde kraftmengder fordelt på kraftverk.

Midlere årlig produksjon
Maks
KraftverkEierÅrkWMill. kWhprod. kW
FrøystulNorsk Hydro192420.50018025.000
VemorkNorsk Hydro1911133.0001.165180.000
SåheimNorsk Hydro1915113.600995160.000
MoflåtNorsk Hydro195219.00017820.000
MælNorsk Hydro195427.00023933.000
MårStaten1948115.0001.005180.000
Sum428.1003.762598.000

Som det vil fremgå er ca. 57 % av kraften bygget ut før konsesjonsloven kom, og det sist utbygde kraftverk er ca. 30 år gammelt. (Vemork ombygget i 1971). Dette har på flere områder satt sitt preg på kommunen. Kraftanleggene er bygget ut uten at det ble tatt noen naturvernhensyn. Dette, og at man var tidlig ute med kraftutbyggingen, har ført til at utbyggingskostnader har vært meget lave.

Av den totale kraftproduksjon bruker Rjukan Fabrikker (N.H.) ca. 1.400 GWh til sin produksjon. Det øvrige forbruk, ca. 120 GWh leveres gjennom kommunens elverk. Det vil si at ca. 60 % eller ca. 2.300 GWh føres ut av kommunen. Når selvkost på kraften som produseres i kommunen ligger på ca. 1,5 - 3,0 øre/kWh, fører dette til at meget store økonomiske ressurser føres ut av Kommunen.

Hvis man setter en gjennomsnittlig selvkost på kraft produsert i Tinn til 2.25 øre/kWh - forutsetter at kraften selges til dagens statskraftpris til kraftintensiv industri (7.644 øre/kWh eksklusiv moms) - og ikke tar hensyn til overføringstapet, vil det bli ført ut kraft til en nettoverdi på 124 mill. kroner hvert år. Tas overføringskostnadene med, og disse settes til 2 øre/kWh, vil verdien utgjøre 78 mill. kroner. Tallene illustrerer hvilke enorme verdier som ligger i energiproduksjonen. Hva får så Tinn kommune igjen for de ressurser som utnyttes? Ved siden av konsesjonskraft er det konsesjonsavgiften.

Innbetalte konsesjonsavgifter til kommunen har utviklet seg slik ( tabell 3.6):

Tabell 3.6 Tinn kommune. Totale konsesjonsavgifter. Utvikling. Kroner

Kommunens avgifter (kroner)
Kommunens
Reguleringandel (prosent)1950196019701980
Frøystulfoss503.0003.0003.0003.000
Hjerdøla10002.2142.1672.541
Møsvatn108.6419.7939.92112.479
Rjukan III75031.36031.36031.360
Rjukan IV75035.01335.01335.013
Vemork100000680.000
Såheim100000238.000
Sum Norsk Hydro11.64181.38081.4611.002.393
Mår 191395219.509673.065
Mår/Gjøyst 1943/4895141.300175.721152.769529.039
Mår senking 19569526.25494.492
Sum Mår141.300175.721398.5321.296.696
Totale avgifter152.941257.101479.9932.298.989

I Tinn kommune er det bygget ut 6 kraftstasjoner, og som det fremgår er 5 av disse eiet av Norsk Hydro, og 1 av staten.

Den midlere årsproduksjon fordeler seg med henholdsvis 418.000 kW og 115.000 kW.

Kommunens samlede konsesjonsavgifter var for 1980 ca. kr. 2.350.000 Dette tall er imidlertid sterkt fortegnende for de avgifter kommunen har fått, da dette bare gjelder for de to siste år. Kr. 918.000.- av avgiftene gjelder ombygging av Vemork og Såheim Kraftstasjoner. Avgiften er ilagt etter elektrisitetsloven og gjelder kun økningen i kraftproduksjon på grunn av høyere ytelser. De «normale» konsesjonsavgifter Norsk Hydro betaler er uendret og er fremdeles bare kr. 81.400.- pr. år.

Avgiftene for den totale kraftproduksjon i 1950 - 1960 - 1970 var henholdsvis kr. 153.000.-, kr. 257.000.- og kr. 480.000.-.

Når en skal vurdere de konsesjonsavgifter som kan ilegges må en ha dette totalbildet med i vurderingen. Det er tross alt Norsk Hydro som nyter godt av også hoveddelen av Mår kraftverks kraftproduksjon.

I tillegg er produksjonskostnadene meget lave og derved det økonomiske utbytte svært godt. Videre må det legges avgjørende vekt på at de fleste av anleggene i Tinn kommune er bygget ut før konsesjonsloven kom - og derved er konsesjonsfrie.

Som det fremgår av det foranstående er konsesjonsavgiftene som kommunen får ubetydelig sett i relasjon til anleggenes yteevne, og hva som i dag hadde vært rimelig å pålegge for disse anlegg.

Med dagens (1980) maksimale avgifter, burde kommunen fått en årlig avgift på ca. 5 - 6 mill. kroner. Det som utbetales i dag utgjør bare rundt 40 % av det avgiftene burde vært.

Hvis man ser nærmere på de avgifter som er innbetalt til kommunen for Mårvannsreguleringen over 10-års periodene 1961/70 og 1971/80 - og sammenligner dette med de maksimale avgifter - blir resultatet følgende ( tabell 3.7):

Tabell 3.7 Mårvatn. Innbetalte konsesjonsavgifter 1961 til 1980. Kroner (avrundet).

Periode
1961/701971/80Totalt 1961/80
Maksimale avgifter17.718.70014.923.60022.642.300
Innbetalte avgifter3.984.8004.786.9008.771.700
«Tap», differanse3.733.90010.136.70013.870.600

1Tallene er basert på at det ikke har vært endringer i antall nat. hk. i de enkelte 10-års perioder.

Selv om Øst-Telemarkens Brukseierforening har regulert avgiftene til kommunen, er de likeveI meget små. Det må derfor være grunnlag for at avgiftene ved konsesjonstidens utløp, reguleres til det maksimale etter dagens sats - og hvis det skjer en lovendring for beregning av avgiftsgrunnlaget - at avgiftssatsen økes ytterligere.

Når man ser på utviklingen hittil, dagens situasjon og fremtidsutsiktene for kommunen - er disse langt ifra lyse. Folkemengden i kommunen viser en sterk nedgang og utviklingen fra 1960, har vært følgende ( tabell 3.8):

Tabell 3.8 Tinn kommune. Utvikling i folketall perioden 1960-83.

Årstall (1.januar)Folketall
196010.130
19837.350
Sum (nedgang)2.780

Nedgangen over nevnte periode har vært ca. 27.5 %. I tillegg til nedgangen har det også skjedd en endring i befolkningssammensetningen. Andelen av aldersgruppene under 50 år ligger samlet 7.4 % lavere i Tinn, enn for tilsvarende grupper i Telemark. En fortsatt utflytting vil forsterke denne trend, da det statistisk vises at det er en del yngre aldersgrupper som flytter.

Også industrisysselsettingen har siden 1960 vist en drastisk nedgang. I perioden 1960 til 1976, har nedgangen vært ca. 34 %. I perioden 1976 til 1980, var utviklingen positiv, mens de to siste årene viser ny nedgang. Nedgangen de to siste årene utgjør ca. 13.5 %, og antall industriarbeidsplasser er nå kommet ned på rundt 1.000. Tallet er det laveste som til nå er registrert i Tinn.

De foran nevnte momenter bør vise at Staten nå har en anledning til å kompensere noen av de ulemper og problemer som Tinn kommune er blitt påført opp igjennom årene. Siden de avgifter m.v. som Tinn kommune her krever - alle ligger innenfor rammer som avtaler, regelverk og lover tilsier - burde det ikke være forbundet med noen problemer eller prinsippielle betenkeligheter, å akseptere kommunens krav. Dette spesielt ut i fra de enormt store fortjenester kraftregulantene gjennom årtider har trukket ut av kommunens naturressurser.

Hva mer, staten har selv innsett og akseptert problemstillingen ved stadig å innføre sterkere og strengere regler for regulantene. Sterkere har man også stadig fremholdt vannkraftens betydning for allmennheten og samfunnet. Dette har ført til at konsesjonsloven mer og mer har fått preg av generell reguleringslovgivning, og at de samfunnsøkonomiske betraktninger som er lagt til grunn, er at landets naturrikdommer skal komme hele samfunnet tilgode. Forutsetningen for denne overføring til «hele samfunnet» - skal og bør være - at de som yter og påføres problemer i denne forbindelse, også bør kompenseres for sine ytelser til dette felles bidrag.»

Telemark fylkeskommune, nærings- og sysselsettingsstyret vedtok i møte den 27.4.83 følgende uttalelse:

«Nærings- og sysselsettingsstyret rår til at Staten nyttar seg av heimfallsretten, og at kommunen tildelast 1/3 av verdien av det heimfalte.

Kommunen bør få dei økonomiske fordelar i form av næringsfond, konsesjonsavgift, konsesjon, o.l. som lova gjev høve til.»

Fylkesmannen i Telemark, i brev av 6.9.83, støtter uttalelsene angående statens bruk av hjemfallsretten til kraftanleggene. Videre ber han om at det for vilt- og fiskeinteressene inntas standardsett nye konsesjonsebetingelser som foreskrevet av Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk. Fylkesmannen viser videre til et vedlagt notat fra fylkets Miljøvernavdeling hvorfra det siteres:

«Virkninger på fisk/fisket

Begge magasinene er gamle reguleringer og strandsonen er svært utvasket. Mårvatn har i tillegg fått en ekstra senkning på 13 m etter 1956. I år med sen fylling av magasinet på våren, som i 1970, ble store sandbanker liggende eksponert for bølger og vind. Dette resulterte i at vannet ble svært grumset. Fisket gikk sterkt tilbake i de neste 2-3 årene. Det samme gjaldt næringsdyrene, spesielt skjoldkrepsen.

Det siste prøvefisket tyder på at både fisket og næringsdyrene er i ferd med å bygge seg opp igjen. Men en tilsvarende situasjon som i 1970, med helt nedtappet magasin på vinteren til kote 1100,- og påfølgende sen fylling neste vår vil gi samme tilstanden igjen. Dette er den mest uheldige virkningen av den siste reguleringen i Mårvatn.

Ellers har en og den generelle langtidseffekten som en finner i alle magasiner med store bare strender.

Gyteforholdene er forringet, vesentlig på utløpselvene, men også store deler av innløpselvene er neddemmet. I tilknytning til de siste konsesjonene fra 1943 og 1956 er det gitt vilkår om utsetting av fisk.

Pålegget var opprinnelig på 50 000 yngel, men har i de senere år blitt praktisert med 5000 settefisk, fordelt med 2000 i Mårvatn og 3000 i Kalhovdmagasinet og Strengen. Fisken blir levert fra A/S Reinsvoll Settefiskanlegg og er av ulike stammer. Det har vært benyttet fisk fra Bjornesfjorden på Hardangervidda og fisk fra Tinnsjøen.

I samme området blir det i regi av Tinn Jeger- og Fiskeforening drevet et velorganisert stamfiske. Stamfisken tas på Bakketjønnåa i Sprogen, i Kilsfjorden og Kalhovdfjorden, og på Havfossbekken i Mårvatn. Videre drives det stamfiske i flere elver og bekker i Gøyst. Foreningen har eget moderne klekkeri på Rjukan. Flere av grunneierne er med på stamfisket. De leverer rogn til klekkeriet og får yngel/settefisk igjen.

Dette blir gjort da det har vært en del diskusjon om bruk av stedegne stammer i vannene. M.a.o. har Tinnsjøfisken gitt dårlige resultat i disse vannene.

Videre har de store reguleringssonene med endel utrasninger gitt problemer med båthold og derved utøvelsen av fisket for enkelte. Dette er under utbedring enkelte steder, f.eks. ved Mårbu. Den reduserte vannføringen i Mårelva og Gøystelva har redusert muligheten for Tinnsjøauren til å vandre opp i elvene å gyte. Det fanges årlig stamfisk utenfor disse elvemunningene, men særlig på Gøyst har gytebestanden av storvokst Tinnsjøaure gått sterkt tilbake.

Konklusjon for fiskeinteressene

Undersøkelsen av vannene har vist at det er bare aure i vassdraget. Fisken i Kalhovdmagasinet har bedre vekst enn i Mårvatn, men deler av Kalhovdmagasinet har en noe for tett bestand av små fisk.

Det samme gjelder nedre del av Mårvatn. Fiskens næring domineres av innsektlarver, men også linsekreps utgjør en viktig del av næringen. Skjoldkreps ble påvist i mindre mengder i begge vann. Marflo manglet i begge vann. Fisken blir kjønnsmoden ved 6 - 8 år og 30 - 35 cm i lengde. Det blir årlig fisket betydelige mengder aure, som omsettes som fersk fisk, men hovedsakelig som raket fisk.

De viktigste tiltakene for å fremme fisket i magasinene vil være:

  1. Endre fiskereglene slik at det blir mulig å fiske med mindre maskevidde enn 40 mm i deler av vannene.

  2. Gjøre utsettingspålegget avhengig av spesifiserte stammer. D.v.s. at det inngås en avtale med Tinn Jeger og Fiskeforening om leveranse av settefisk til de ulike delene av magasinet, med fisk fra elver som renner ut i vannet. Vi vil foreslå at det velges enhovedelv for stamfisk i hvert magasin. Regulanten bør dekke eventuelle merkostnader ved et slikt pålegg i forhold til det pålegget som har gått til nå. Dette kan begrunnes ut fra nyere undersøkelser som viser at stedegen fisk gir det beste resultatet, framfor utsetting av settefisk fra fremmede stammer. Videre er vannene reneaurevann. I Telemark har det i de senere år blitt spredd ørekyte til flere vann, ofte til de store reguleringsmagasinene. Det er en berettiget frykt for at dette også skal skje i Mår og Kalhovdmagasinene. Ved å benytte stedegen fisk vil en eliminere en av de mulige spredningsmåtene for dette uønskede fiskeslaget.

  3. Dersom der er mulig å ta det opp i forbindelse med denne konsesjonen, ville et pålegg om slipping av en minstevannføring i Gøystelva ha stor betydning for gyting og oppvekst av aure fra Tinnsjøen.

Andre interesser

Minstevannføring i Gøyselva vil også ha betydning for de estetiske forhold og for bruken av elva som resipient. En minstevannføring bør fastlegges etter en har hatt muligheter til å befare elva ved ulike vannføringer på sommeren. Det foreligger ingen vannføringsdata fra de to elvene, men det ble satt opp vannstandsmerker og det foreligger en registrering av vannstand fra oktober -77 til oktober -78. Dette burde kunne samordnes med en vannføringskurve for elvene.

Vi vil til slutt be om at det tas inn standard sett nye vilkår når det gjelder viltinteressene i den nye konsesjonen. Det er ikke gjort spesielle viltundersøkelser i området i forbindelse med søknaden.

Natur- og friluftsinteressene synes ikke ha vesentlige momenter å tilføye da en går ut fra at reguleringen opprettholdes som tidligere.»

Nore og Uvdal kommunestyre behandlet søknaden i møte 19.12.83 og gjorde følgende vedtak (sak 183/83):

  1. «Nore og Uvdal kommune stiller de samme betingelser/krav sett i forhold til fordelingsprosenten som Tinn kommune. Pkt. III a i Tinn kommunestyres uttalelse endres til: «Staten tilpliktes å betale maksimal konsesjonsavgift pr. nat.hk, med regulering på lik linje med avgiftene for andre statsreguleringer.»

  2. Nore og Uvdal kommune forutsetter å kunne delta i forhandlinger dersom det blir reist spørsmål om annen fordelingsprosent.»

Buskerud Fylkeskommune, hovedutvalget for nærings-, ressurs- og miljøspørsmål vedtok følgende uttalelse i møte den 5.3.85:

«Hovedutvalget for nærings-, ressurs- og miljøspørsmål viser til søknad fra Øst-Telemarken Brugseierforening av 18.6.1980 om forlengelse av den reguleringskonsesjon som ble gitt i 1913/15, og anbefaler at ny konsesjon blir gitt. Endringer i reguleringsbestemmelsene forutsettes forelagt fylkeskommunen til uttalelse.

For øvrig vises til vedtaket i sak nr. 183/83, Nore og Uvdal Kommune.»

Fylkesmannen i Buskerudi brev av 21.3.85 slutter seg til fylkeskommunens vedtak.

Direktoratet for vilt og ferskvannsfiskuttaler i brev av 3.1.84:

«Fiskeribiologiske undersøkelser:

I forbindelse med søknaden om fornying av konsesjonen ble det fra DVF's side bedt om fiskeribiologiske undersøkelser i Mårvatn og Kalhovdmagasinet i 1982. Rapport fra undersøkelsene ble avgitt i november 1983 fra fylkesmannen i Telemark, miljøvernavdelingen.

Undersøkelsen i 1982 omfattet prøvefiske i alle delene av Kalhovdmagasinet og Mårvatn. Det ble også tatt prøver av stamfisken fra Sprogen og Havforsbekken i Mår høsten 1982. I tillegg ble det innhentet fangstjournalet fra garnfisket i begge magasinene.

Undersøkelsen viser at tilstanden i Mårvatn og Kalhovdmagasinet er preget av langtidseffektene av de første reguleringene og de senere utvidelser. Spesielt må det påpekes at bruken av tilleggsreguleringen med tapping av Mårvatn ned mot kote 1100 og påfølgende sen oppfylling neste vår fører til betydelig reduksjon av næringsdyrproduksjon og tilslamming av vannmassene. Dette skjedde i 1970. De utførte undersøkelser tyder på at næringsdyrfaunaen er i ferd med å bygge seg opp igjen, men f.eks. forekomsten av skjoldkreps er fortsatt lav i forhold til tilstanden før tilleggsreguleringen.

Aure er eneste fiskeart i magasinene. Det reduserte næringstilbudet sammen med dagens beskatningsform fører til at auren i Mårvatn har dårligere vekst og kondisjon enn tilsvarende vatn på samme høydenivå. Avkastningen kan imidlertid økes ved å endre beskatningsformen.

I Kaldhovdmagasinet er næringsforholdene bedre enn i Mårvatn som følge av flere gruntområder og mindre regulering. Beskatningen er høyere i Kaldhovdmagasinet og fisken er av bedre kvalitet med raskere vekst og høyere kondisjon.

Gytemulighetene er redusert i begge magasinene både på utløpselvene og på store deler av innløpselvene. Det er imidlertid fortsatt en betydelig naturlig rekruttering fra en del tilløpsbekker. I henhold til pålegg settes det årlig ut 2.000 settefisk i Mårvatn og 3.000 settefisk i Kalhovdmagasinet og Strengen. Fisken blir levert av A/L Settefisk på Reinsvoll og er av ulike stammer. I tillegg blir det i regi av Tinn Jeger og Fiskeforening i samarbeide med en del grunneiere satt ut yngel basert på stedegne stammer

De store reguleringssonene med en del utrasninger har gitt problemer for båtholdet og derved utøvelsen av fisket for enkelte. Dette er under utbedring enkelte steder f.eks. ved Mårbu.

Reguleringen av Mårelva har redusert mulighetene for Tinnsjøaurens gytevandring opp i elva. De senere reguleringsutvidelser med regulering av Gøystelva har også ført til at gytebestanden av storvokst Tinnsjøaure har gått sterkt tilbake. Dette har således negativ innvirkning på Tinnsjøens aurebestand.

Konklusjon

DVF går inn for at det ved fornyelse av reguleringskonsesjonen for Mårelva fastsettes nye betingelser som er i samsvar med de vilkår som i dag knyttes til nye konsesjoner. Dette er vilkår som gjør det mulig for DVF å gi konsesjonæren pålegg om å sette i verk tiltak med sikte på å redusere skadevirkningene på vilt og fiskebestandene dersom det er behov for det.

I første omgang kan det komme på tale med en revisjon av utsettingspåleggene for Kalhovdmagasinet og Mårvatn på bakgrunn av de fiskeribiologiske undersøkelsene i 1982.

Det er ikke utført viltundersøkelser i området i forbindelse med søknaden, men det må inntas generelle vilkår i konsesjonen av hensyn til viltinteressene.

DVF's forslag til konsesjonsvilkår:

I

Konsesjonæren plikter etter nærmere bestemmelse av Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk:

  1. å sette ut yngel og/eller settefisk (herunder flerårig fisk) av det antall, de arter og stammer, den størrelse og kvalitet, og på den tid, sted og måte som måtte fastsettes,

  2. å sørge for fangst av stamfisk og dekke alle utgifter med klekking, oppføring og transport,

  3. å bekoste tiltak i Mårelva for å sikre oppgang og fremme fiske, herunder bygging av terskler, gjennomføre opprenskninger, hindre erosjonsskader m.m., for å redusere skadevirkninger på fisket,

  4. å bekoste biotopforbedrende tiltak for viltet i det berørte området,

  5. å bekoste fiskeri og viltbiologiske undersøkelser, herunder langtidsundersøkelser og å delta i fellesfinansiering av større biologiske undersøkelser som omfatter de populasjoner som berøres av utbyggingene og reguleringene,

  6. å foreta utfiskinger (uttynninger) dersom reguleringene fører til overbefolkning eller forverring av de naturlige forhold,

  7. å bekoste installasjoner for avsyring av vann dersom reguleringen av et forsurnet vassdrag har medført, eller forventes å medføre, en forverring av vannkvaliteten.

II

Dersom det som følge av kraftutbyggingene og reguleringene oppstår skader som berører vilt- og fiskebestandene i området, tilpliktes konsesjonæren utover det som er nevnt ovenfor å bekoste ytterligere tiltak som departementet eller den dette bemyndiger bestemmer, så fremt omkostningene står i rimelig forhold til det som derved vinnes.

III

Alle utgifter forbundet med nødvendig kontroll og tilsyn med overholdelsen av ovenfornevnte vilkår eller pålegg gitt med hjemmel i disse vilkår, dekkes av konsesjonæren.»

Statens forurensningstilsyn, i brev av 7.2.84, sier følgende om søknaden:

«Avløpet fra Mår og Kalhovd nyttes etter Mår/Gjøystreguleringen (1943/48) i et 869,5 m brutto fall ovenfor Tinnsjø og i et 153,1 m brutto fall nedenfor Tinnsjø. Manøvreringen av reguleringene skjer nå etter Mår kraftverks behov, som bestemt i manøvreringsreglement for regulering av Mår og Gjøyst av 2. juli 1948 og 8. juni 1956.

Mårelva mellom Kalhovd og Tinnsjøen er ca. 30 km. Statens forurensningstilsyn (SFT) er ikke kjent med at det er stilt vilkår om minstevannføringen i Mårelva. Vi har heller ikke mottatt opplysninger om eventuelle overløp i flomperioder m.v. Restnedbørfeltet til Mårelva fra Kalhovd til utløpet i Tinnsjø er ca. 165 km2. Avløpet fra dette delnedbørfeltet er omkring 24 l/s km2 (ca. 4 m3/s) og midlere minstevannføring er anslått til 3,3 l/s km2 hvilket gir en midlere minstevannføring i Mårelva ved utløpet i Tinnsjø på ca. 0,5 m3/s.

Øverste faste bosetting langs Mårelva er en gård ca. 15 km nedenfor Kalhovd. Videre nedover langs vassdraget er det endel gårdsbruk og bebyggelse forøvrig. Vannkvaliteten i Mårelva før utløpet i Tinnsjø er noe påvirket av tilførsler fra landbruk og bosetting, bl.a. forhøyede verdier for bakterieinnhold. SFT har forøvrig sparsomt med opplysninger om forurensningssituasjonen i Mårelva, men det synes imidlertid ikke å være registrert åpenbare konflikter i vassdraget som følge av forurensninger.

SFT finner ikke grunnlag for å gå imot søknaden om fornyet konsesjon for regulering av Mår. Vi mener imidlertid at det kan bli aktuelt å gjennomføre en undersøkelse av forurensningssituasjonen i vassdraget med sikte på å klarlegge hvilken betydning reguleringen av Mår har for vannføringsforhold og forurensningssituasjonen i vassdraget. Videre bør en slik undersøkelse klarlegge eventuelle behov for minstevannføringer eller tiltak med hensyn til avløp/tilførsler.

På bakgrunn av manglende data for vannføringer og forurensningssituasjonen i vassdraget, finner vi ikke nå å kunne stille forslag til minstevannføringer e.l. Vi mener imidlertid at dersom vassdraget er betydelig forurenset, bør spørsmålet om minstevannføringer og/eller tiltak tas opp på nytt.

Under henvisning til det ovennevnte og til lov av 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall, § 11, vil vi foreslå at det i en eventuell fornyet konsesjon for regulering av Mår tas med følgende vilkår:

  • Konsesjonæren plikter etter vedkommende departements nærmere bestemmelser helt eller delvis å bekoste undersøkelser i Mårelva nedenfor Kalhovd.

  • Konsesjonæren plikter etter vedkommende departements nærmere bestemmelses å la utføre eller bekoste tiltak som er påkrevet for å redusere virkning av forurensning som står i forbindelse med reguleringen.

  • Vedkommende departement kan ta opp igjen spørsmålet om slipp av minstevannføringer i Mårelva på grunnlag av utførte undersøkelser.»

Universitetet i Oslo, Oldsaksamlingen ga følgende uttalelse 28.2.83:

«Det vises til brev fra Miljøverndepartementet til Vassdragsdirektoratet - 2879/82 N TBL/MBP, brev fra Den arkeologiske interimskommisjon til Miljøverndepartementet av 13/5-82, DAIK's ref.: TL/iba J.82/69, samt til undertegnetes samtaler med førstekonsulent Thrond Berge Larsen.

Universitetets Oldsaksamling mener det er av stor viktighet å registrere de områdene som er berørt av neddemmming. Det har tidligere vært foretatt enkelte, mindre undersøkelser ved Mårvatn/Kalhovd. Disse har vist at mulighetene for å gjøre funn av vitenskapelig interesse er store i området.

På denne bakgrunn mener Universitetets Oldsaksamling det bør settes vilkår om arkeologiske undersøkelser i forbindelse med ny konsesjonsbehandling.

Under henvisning til ovenfor omtalte brev vil Universitetets Oldsaksamling anmode Miljøverndepartementet om heretter å oversende søknader av denne art hit i den utstrekning de berører Oldsaksamlingens distrikt.»

Riksantikvaren, uttaler i brev av 20.5.83:

«Riksantikvaren har ikke tilstrekkelig kjennskap til i hvilken grad fornyet konsesjon vil innebære av konsekvenser for kulturminner innenfor Riksantikvarens ansvarsområde. (Se forskrift til lov om kulturminner.) Kulturminneinteressene kan både knytte seg til de eksisterende, eldre kraftanlegg og til minner fra bosetning og annen virksomhet langs vassdraget.

Dersom søknaden skulle bli innvilget, ber vi om at det knyttes følgende betingelser til ny konsesjon: Konsesjonssøker pålegges å sørge for registrering, undersøkelser og eventuell gjennomføring av sikringstiltak vedrørende kulturminner i vassdraget som kan komme i direkte eller indirekte berøring med reguleringene. Kulturminnetiltakene skal skje i vernemyndighetenes regi, i dette tilfelle ved Fylkeskonservatoren og Riksantikvaren. Vernemyndighetene avgrenser vernetiltakenes omfang på faglig grunnlag. Konsesjonssøker pålegges å dekke utgiftene til nevnte tiltak, herunder utgifter til organisering og avlønning av faglig kvalifisert mannskap. Kulturminnemyndighetene kan ut fra undersøkelsene som er nevnt foran sette nærmere vilkår for senere virksomhet, f.eks. vedlikehold og sekundære inngrep i tilknytning til kraftanleggene, vilkår som skal sikre verneverdige kulturminner i området og hindre skader på disse i fremtiden. Disse betingelsene gjelder for kulturminner innenfor Riksantikvarens ansvarsområde etter lov om kulturminner av 9. juni 1978.

Riksantikvaren finner det mest naturlig at Fylkeskonservatoren i Telemark som det lokale kulturminneorgan tillegges oppgavene med å gjennomføre nevnte kulturminnetiltak.»

Miljøverndepartementet, brev av 22.1.85:

«Vi viser til Deres brev av 17. oktober 1980 med purring 8. februar 1983.

Vedlagt oversendes uttalelser fra Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk, Statens Forurensningstilsyn, Oldsakssamlingen og Riksantikvaren.

På bakgrunn av Riksantikvarens og Oldsakssamlingens brever, og samtaler med de samme instanser, vil vi gjøre følgende anførsler om fornminneinteressene: Det er tidligere foretatt enkelte mindre undersøkelser ved Mårvatn og Kalhovd. Disse har vist at mulighetene for å gjøre funn av vitenskapelig interesse er store i området. Derfor er det rimelig å sette krav om arkeologiske registreringer i forbindelse med konsesjonsfornyelsen. Muligheten for å finne intakte fornminner i selve reguleringssonen er størst i de lavere delene. Der er bunnen minst påvirket av bølgeslag og erosjon.

I noen magasiner kan det gå svært lang tid mellom hver gang vannstanden er så lav at den når nivået før regulering. Slike ekstremt lave vann-nivåer vil dessuten ofte bare forekomme i meget korte perioder. I disse tilfellene vil det være gunstig å gjøre en del av registreringene ved normal minste vannstand, for så å komme tilbake med undersøkelser i utvalgte, lavereliggende områder når vannstanden er spesielt lav. Opplegget for undersøkelsene forutsettes forøvrig vurdert av vedkommende kulturvernmyndighet i hvert enkelt tilfelle.

Oldsakssamlingen og Riksantikvaren mener derfor at følgende vilkår bør settes:

«Regulanten plikter etter nærmere bestemmelse av vedkommende departement å bekoste undersøkelser av kulturminner i reguleringssonen og de nærmestliggende områder. De arkeologiske undersøkelsene i reguleringssonen skal foretas i den tiden magasinet likevel er nedtappet. Konsesjonæren skal så vidt mulig varsle Riksantikvaren og vedkommende museum om nedtapping i god tid på forhånd».

«Dersom det som følge av manøvreringen eller på annen måte kan oppstå eller oppstår skader som berører kulturminnene i området, plikter konsesjonæren å bekoste tiltak fastsatt av Miljøverndepartementet eller den dette bemyndiger».

Når det gjelder naturvern og friluftsliv har vi følgende bemerkninger:

Reguleringen av Mårvann og Kalhovd er av gammel dato. Tillatelsen ble gitt i en tid da naturvern og landskapsetikk ble ofret liten oppmerksomhet. Området er en vanlig innfallsport til Hardangervidda, og det har flere turistruter og overnattingssteder. Det er således store friluftsinteresser knyttet til området. Det er rimelig å kreve at utbyggeren utfører de tiltak man i dag gjør for å avbøte inngrepenes virkning på landskap og friluftsliv.

På landskapssiden kan det være aktuelt å foreta planering, jordtilførsel, tilsåing og liknende hvis f.eks. steintipper, skjæringer og anleggstomter fortsatt er skjemmende.

Når det gjelder friluftslivet, er det ikke klarlagt ved innsending av søknaden hva man ellers kan gjøre for at det eksisterende inngrepet skal være til minst mulig sjenanse. Vi ber derfor om at dette kan bli vurdert av departementet eller den det bemyndiger, og at tiltak innen rimelige kostnadsrammer belastes utbygger.

Ved en evt. fornyelse synes det rimelig å ta inn følgende vilkår:

  • «Konsesjonæren plikter etter Norges Vassdrags og elektrisitetvesens anvisning å utføre de tiltak man i dag gjør for å avbøte de landskapsmessige inngrep dersom steintipper, skjæringer, anleggstomter og liknende fortsatt er skjemmende.»

  • «Konsesjonæren plikter å utføre tiltak som innen rimelige kostnadsrammer vil bidra til at det eksisterende reguleringsinngrepet blir til minst mulig sjenanse for friluftslivet. Eventuelle tiltak bestemmes av Miljøverndepartementet eller den dette bemyndiger».»

Vegsjefen i Telemark, har ingen merknader til søknaden.

Det nasjonale kontaktutvalg har fra naturvitenskapelig hold ingen merknader til søknaden.

H.r. advokat Kåre Ødegaard, brev av 24.11.83 på vegne av en del grunneiere:

«Jeg har fått i oppdrag å representere følgende grunneiere i forbindelse med søknad om ny konsesjon for regulering av Mårelven:

Mårfjell Sameige

A/S Rupa

Tinn Reinhjordselskap

Helge Lars Fjellerud

Steinar Gunleiksrud

Steen Hansen

Even Prestegården

Til søknaden om ny konsesjon skal bemerkes:

1. Ny konsesjon.

Ved kgl.res. av l9/9.1913 og 24/9.1915 fikk Norsk Hydro A/S, Skiens Brugseierforening og A/S Union tillatelse til å regulere Mårelven ved anlegg av magasin i Mårvann og Kalhovd m.v. med en oppdemning på henholdsvis 7,0 og 6,79 m.

Reguleringsanleggene ble senere utvidet ved kgl.res. av 2/7 1948 (l/7 1943) og 8/6 1956.

I 1943/48 ble det foretatt en senkning av Mårvann på l m og Kalhovd på l,32 m, mens Kalhovdfjorden m.fl. ble ytterligere oppdemmet med 3 m.

Ved tillatelsen i 1956 ble Mårvann tillatt senket med ytterligere 13,28 m. Reguleringshøydene i dag er således:

Mårvann:21,28 m
Kalhovd-Strengen:11,11 m (11,61 m)
med en samlet magasinkapasitet på:577,4 mill. m3 .

Den siste senkningen av Mårvann medførte en betydelig overregulering av vannet med skadevirkninger ved tørrlegging av store sandbanker m.v. som man den gang ikke regnet med. Samtidig øket mulighetene for tørrårsreserver verdien av magasinene for kraftverkseierne i betydelig grad. Ved behandlingen av søknaden om ny konsesjon er det nødvendig å se på de samlede virkningene av reguleringene både når det gjelder ønskeligheten av fortsatt regulering, hjemfall og de konsesjonsvilkår som må fastsettes.

2. Behandling av søknaden.

Det er naturlig innledningsvis å peke på at konsesjonen fra 1913/1915 er tidsbegrenset både i relasjon til de private brukseierne og de offentlige medlemmene av Øst-Telemarkens Brukseierforening. Konsesjonen løp ut 19/9.1983 og uten ny konsesjon vil reguleringen bortfalle.

I forhold til de berørte grunneierinteressene må det foretas en fullstendig ny vurdering både av skadevirkningene og de fordeler som innvinnes for kraftverkseierne og myndighetene må fastsette nye konsesjonsvilkår på fullstendig fritt grunnlag.

3. Ny konsesjon - hjemfall.

Grunneierne er klar over de meget store verdier som tilflyter kraftverkseierne ved fortsatt regulering av Mårvann m.v. og dermed de meget betydelige økonomiske interesser som er knyttet til søknaden om ny konsesjon. Grunneierne er også klar over de praktiske vansker nedleggelse av denne reguleringen vil innebære da den aktuelle delen av magasinet ligger innenfor gjeldende reguleringsgrenser.

Sett i forhold til det totale magasin vil en reduksjon av reguleringshøyden med 7 m (6,79 m) neppe kunne gjennomføres uten skadevirkninger. Grunneierne ser det derfor slik at reguleringen bør kunne fortsette, men da under forutsetning av at skadevirkningene blir avhjulpet eller kompensert fullt ut med pålegg om erstatninger og tiltak.

Grunneierne tar ikke noe standpunkt til spørsmålet om staten skal gjøre hjemfall gjeldende. Skal ny tillatelse meddeles, bør imidlertid konsesjonstidens lengde maksimeres til 20 år, slik at man kan få en ny samlet vurdering av alle forhold vedrørende Mårvann/Kalhovd i år 2003.

4. Skadevirkninger.

Konsesjonsvilkårene vil tildels måtte vurderes ut fra de skader og ulemper reguleringene påfører de enkelte eiendommene. Det er derfor naturlig først å se noe nærmere på skadevirkningene. Det er særlig to forhold det her er grunn til å trekke frem:

4.1 Mårvann og Kalhovd har fra gammelt av vært regnet blant de beste fiskevannene på Hardangervidda. Fisket utgjorde en viktig del av næringsgrunnlaget. Ressursene ble meget godt utnyttet og ga verdifulle tilskudd til økonomien for den enkelte bruker.

Reguleringen fra 1913/1915 på 7 m (6,79 m) gjorde selvsagt betydelig skade på fisket og reduserte dermed også eiernes inntektsmuligheter i vesentlig grad.

De senere reguleringene har nok også medført visse skadevirkninger, kanskje særlig senkningene etter tillatelsen fra 1956. Reguleringen fra 1913/1915 medførte nok allikevel de mest dramatiske endringene for fiskemuligheten.

Når det gjelder virkningene på fisket er det naturlig å betrakte den samlede reguleringshøyde under ett, og det vil ikke være korrekt å se på 1913/1915-konsesjonene isolert og uavhengig av den manøvrering senere tillatelser har gitt adgang til. Både tappingen og fyllingen av magasinene skjer nå selvsagt ut fra det faktum at reguleringshøydene er 21,28 og 11,11 m og ikke 7 og 6,79 m som ble vedtatt i 1913/1915.

4.2 Foruten skadene på fisket er det naturlig å trekke frem ferdselsproblemene.

En reguleringshøyde på 7 m (6,69 m) medfører i seg selv betydelige vansker for båthold m.v. Overreguleringene av magasinet etter 1956-tillatelsen har forsterket problemene i vesentlig grad. Manglende oppfylling om våren fører jevnlig til store tørrlagte strandområder i sommerhalvåret, og dette vanskeliggjør selvsagt båtferdselen i vesentlig grad. Det er her tilstrekkelig å peke på lengere båtdrag, brygger som blir liggende på tørt land o.s.v. Eksisterende brygger og moloanlegg som er bygget av ØTB virker heller ikke tilfredsstillende og særlige problemer oppstår for den rutetrafikk Even Prestegården driver på Mårvann.

Bruk av båt er aktuelt for det restfiske som foregår på Mårvann/Kalhovd. Videre brukes båt som adkomst til hytter, og båt er et viktig fremkomstmiddel i jakttiden. Ferdselsproblemer oppstår for samtlige foran nevnte grunneiere.

4.3 Ved siden av disse virkningene er det særlig de tørrlagte strendene om sommeren med tildels meget stor sandflukt som påfører eiendommene skader. Foruten direkte nedsanding av tilstøtende arealer kan også nevnes de skjemmende virkningene av de tørrlagte områdene.

4.4 I tillegg til skadevirkningene rundt magasinene er det også grunn til å trekke frem tørrleggingen av Mårelven. I resolusjonen av 19/9 1913 er det i punkt 9 gitt påbud om slipping av en vannføring som minst tilsvarer nåværende «minimalvandføring i Maarelven».

Idag innebærer magasinene i Mår/Kalhovd en årviss tørrlegging av elven. Det er naturlig at naturverntiltak, herunder nye pålegg om minstevassføringer vurderes særskilt og i samsvar med retningslinjer som i dag følges ved slike spørsmål av konsesjonsmyndighetene.

4.5 Jeg går ut fra at ØTB legger frem fyllingskurver for magasinene, i alle fall i tiden etter 1956. Videre må jeg be om at ØTB legger frem vannføringstabeller for Mårelven i samme periode.

4.6 Som nevnt foran vil ikke grunneierne gå imot at det gis ny konsesjon. Forutsetningen for denne holdningen er imidlertid at det pålegges konsesjonsvilkår som om det gjaldt en fullstendig ny regulering av vassdraget basert på de meget store økonomiske fordeler dette innebærer for de aktuelle kraftverk.

I søknaden savnes for øvrig beregninger av de verdier som innvinnes gjennom dette magasinet. Jeg går ut fra at NVE på vanlig måte foretar nødvendige beregninger av nytteverdiene.

5. Konsesjonsvilkår.

5.1 Regulering av årlige erstatninger.

Grunneierne går ut fra at det nå snarest blir foretatt justering av de årlige erstatninger som ble fastsatt i forbindelse med konsesjonene i 1943/48 og 1956 i samsvar med den lovendring som ble vedtatt i juni i år. Disse erstatningene har ikke vært indeksregulert til tross for sterke anmodninger om dette fra Stortingets side ved en rekke anledninger de siste 10 år. Det vil være naturlig å legge vekt på dette moment når konsesjonsvilkårene skal vurderes.

Det må videre gis fornyet vederlag for bruken av beslaglagt areal ved de neddemminger som fant sted i 1913/1915. Særlig må det her tas hensyn til de tørrlagte sandbankene som har medført større skader enn forutsatt. Reguleringsrytmen er også blitt en helt annen en forutsatt i 1913/1915, og det kan ikke sees at det tidligere er gitt full kompensasjon for disse skadevirkningene.

5.2 Manøvreringsreglementet.

Som nevnt foran er magasinet nå sterkt overregulert. Dette innebærer at store områder blir liggende tørre utover sommeren og magasinet er heller ikke fylt opp hvert år.

Store sandbanker med fin sand ble først avdekket ved reguleringen fra 1956. Disse massene forårsaker betydelig forurensning av vannet, med store skader for fisket etc. Reguleringsrytmen for Mårvann må bli endret slik at man unngår store unødige tørrlagte arealer i sommermånedene frem til l. september, og grunneierne vil be om at dette spørsmålet blir nærmere klarlagt av brukseierforeningen i første omgang. Det tas imidlertid forbehold om å forelegge spørsmålet for hydrologisk sakkyndig til vurdering, dersom ØTB ikke aksepterer tilfredsstillende begrensning i magasinbruken om sommeren. Slike restriksjoner skulle etter grunneiernes mening ikke redusere verdien av magasinet for de berørte kraftverk.

Når det gjelder minsteslipping i Mårelven, viser jeg til punkt 4.4 foran. Endelig krav kan ikke fremsettes før det foreligger ytterligere opplysninger om vannføringsforholdene.

5.3 Næringsfond - fiskefond.

Grunneierne krever at det pålegges konsesjonæren å innbetale et næringsfond til Tinn kommune. Av næringsfondet må kr. 5 mill. øremerkes for opphjelp av næringsgrunnlaget i de deler av kommunen som primært blir påført skader av reguleringen.

Samtidig krever grunneierne at det i medhold av vassdragsreguleringslovens § 12, nr. 8, 2. ledd, avsettes et fiskefond på kr. 2 mill. Fondet skal nyttes til å holde vedlike det fisket i Mårvann m.v. som er mulig med de reguleringer som i dag er gjeldende. Grunneierne vil for øvrig komme tilbake til den endelige størrelsen av fondet så snart de fiskerisakkyndige undersøkelsene er avsluttet.

5.4 Tiltakskrav vedrørende ferdsel m.v.

5.4.1 Vegen Steinsbøle - Kalhovd - Stegaros må opprustes slik at den blir satt i kjørbar stand. Vegen må være åpen for ferdsel for de grunneiere og rettighetshavere som har bruk for denne adkomsten, uten restriksjoner eller utgifter for disse.

5.4.2 De bruer over Mårelven som er anlagt i forbindelse med tidligere reguleringer, må opprustes og vedlikeholdes av konsesjonæren.

5.4.3 Brua ved Graveide mellom Kilsfjorden og Gøystvatnet må repareres av brukseierforeningen, og ØTB må for fremtiden tilpliktes å sørge for jevnlig tilfredsstillende vedlikehold. Brua er i dag i en så dårlig forfatning at den kan være til direkte fare for dem som benytter overgangen.

5.4.4 Dersom det ikke garanteres visse minstevannstander i sommertiden, må det lages tilfredsstillende forhold for grunneiernes båtferdsel. Det fremsettes krav om følgende konkrete tiltak:

5.4.4.1 Mårvann.

Ved Mårvann må brukseierforeningen sørge for tilfredsstillende båthavn med molo og opptrekk ved:

Mårbu (Even Prestegården)

Sulebu (Steen Hansen)

Syvra (Mårfjell Sameige)

Oppneset (Helge Lars Fjellerud)

Synken (Mårfjell Sameige m.fl.)

Ved Mårbu og Synken er de tidligere anleggene ikke fullt ut tilfredsstillende. Ved de øvrige stedene mangler i dag tilfredsstillende båthavn.

5.4.4.2 Kalhovd.

Det må anlegges båthavn med nødvendig opptrekk ved:

Vestre Stegaros (Mårfjell Sameige)

Austre Stegaros og ved Kalhovd (A/S Rupa)

Ved Austre og Vestre Stegaros er det nødvendig med brygge og opprenskning for båtdrag. Ved Kalhovd må det anlegges tilfredsstillende skinnegang for båtopptrekk ved båthuset tilhørende A/S Rupa.

5.4.4.3 Gøyst.

Ved Rupeide må det anlegges og vedlikeholdes en molo m.v. som kan gi den nødvendige avskjerming for utgravning m.v. Videre må ØTB pålegges å vedlikeholde skinnegang for båtopptrekk.

6. Utrasninger.

Den stadig skiftende vannstand i Mårvann, Kalhovdfjorden og Gøyst medfører at strandlinjene vaskes ut, og utrasningene er blitt langt større enn forutsatt tidligere. Konsesjonæren må pålegges å sikre strendene mot ytterligere erosjonsskader. Samtidig må det pålegges regulanten å foreta fullt oppgjør for tidligere påførte skader. Spesielt nevnes her store bruddskader i fundamentene av stein på båthuset ved Rupeide (A/S Rupa). Reparasjonene førte til betydelige utlegg som er bekostet av eieren.

7. Fiske.

I 1913/1915-konsesjonene er ikke nevnt noe om skader på fisket. Som nevnt foran må det avsettes særskilt fiskefond. Videre må det være en selvfølge at det blir gitt pålegg om vanlige fiskeribiologiske undersøkelser. Videre må konsesjonæren pålegges utsetting av yngel og settefisk. Den fisk som settes ut, må være av stedegen stamme. Slik settefisk kan skaffes på Rjukan. Grunneierne må varsles slik at de kan delta i utsettingen av fisken. Offentlige myndigheter må føre kontroll med kvaliteten av settefisken.

Det tas forbehold om å komme tilbake til dette spørsmålet så snart det foreligger uttalelse fra Direktoratet i Trondheim om de undersøkelser som er foretatt i 1982/1983.

8. Opprydding.

Det er ikke foretatt tilfredsstillende opprydding etter tidligere anleggsarbeider i dette området. Det ligger fortsatt igjen anleggsmateriell, jernskrap og materialer m.v.

Det må videre være et absolutt vilkår for ny konsesjon at konsesjonæren pålegges de samme plikter som i dag er vanlig i lignende saker.

9. Naturverntiltak.

I den grad det er mulig, må konsesjonæren pålegges å bygge grunndammer i Mårelven. Dette må vurderes sammen med eventuelle pålegg om minstevannslipping fra dammen ved Kalhovd.

10. Varsling.

Det må anbringes markeringsbøyer på grunner og andre utsatte steder på grunn av varierende vannstander. Dette av hensyn til båtferdselen.

Svake ispartier må merkes av, slik at det ikke oppstår fare for skiløpere og transport av varer m.v. til eiendommene ved magasinene.

Automatisk telefonsvarer som angir vannstandene til en hver tid må etableres av konsesjonæren.

11. Revisjonsadgang

Dersom ny konsesjon blir begrenset til 20 år, vil ikke grunneierne kreve revisjon før utløpet av konsesjonstiden. Dersom staten gjør hjemfall gjeldende og det gis ny konsesjon på ubestemt tid, må det gis bestemmelser om revisjon av vilkårene. Det må være naturlig at det gis en alminnelig revisjonsadgang etter 30 år, og ikke etter 50 år slik det er vanlig i dag.

12. Konklusjon

Grunneierne vil ikke motsette seg ny konsesjon. Dette under forutsetning av at forannevnte vilkår pålegges konsesjonæren. Konsesjonstidens lengde settes til 20 år. Hvis det gis konsesjon på ubestemt tid, må vilkårene tas opp til ny revisjon etter 30 år.»

H.r.adv. Kåre Ødegaard, ga en tilleggsuttalelse 26.6.84:

«Jeg viser til min uttalelse av 24.11.1983 vedrørende ovennevnte sak.

I tilknytning til de krav som er nevnt i ovennevnte brev ønsker mine parter at det i forbindelse med ny konsesjon, pålegges regulanten å opprette nødtelefon på Stegaros og Kaldhovd. Telefonene må være tilgjengelige året rundt, dette av hensyn til eventuelle ulykker som skyldes reguleringene eksempelvis svak is.»

H.r.adv. Thorstein Vale, på vegne av grunneierinteresser, brev av 6.2.84:

«Jeg viser til konsesjonssøknad fra Ø.T.B. av 18. juni 1980 og senere skriv, samt uttalelser fra Tinn kommune og andre som er berørt av reguleringen.

Undertegnede representerer en stor del av de grunneierinteresser som reguleringen berører, og som er representert ved et oppnevnt tillitsmannsutvalg bestående av Knut Røysland, Olav Traen og Jon Stegarud. Da det synes som om vesentlige grunneierinteresser i området ikke er blitt tilstrekkelig ivaretatt gjennom de uttalelser som allerede er innkommet, har jeg fått i oppdrag å fremholde synspunkter omkring forhold som er av vital betydning for den næringsvirksomhet som foregår i området.

Innledningsvis vil jeg peke på det beklagelige forhold, som ofte gjør seg gjeldende ved eldre reguleringer, at en da konsesjonen ble gitt, ikke hadde tilstrekkelig oversikt over konsekvensene av reguleringen. Antagelig var erfaringsgrunnlaget for dårlig, i alle fall hos de berørte grunneiere og rettighetshavere. I den tid reguleringen har virket, har en derfor kommet langt dårligere ut enn en hadde regnet med. En har imidlertid gått ut fra at tidsbegrensningen av konsesjonen nettopp skal gi muligheter for å rette opp det forsømte når fornyelse skjer, og på denne bakgrunn fremkommer følgende krav til nye konsesjonsvilkår i forhold til grunneierne:

1. Pålegg om utsetting av settefisk av stedegen stamme.

Pålegg om slik utsetting har ofte vært for dårlig regulert i forbindelse med konsesjonsbestemmelser. Dette har ført til en utsetting av fiskestammer som ikke har hatt muligheter for å ernære seg av den fauna som finnes og blir tilbake i vassdraget. I dette tilfelle er fisket gått så sterkt tilbake, at grunneiere som drev næringsfiske nektet å motta settefisk av det som ble tilbudt da produktiviteten var blitt tilstrekkelig lav.

Omkr. 1957 ble det tatt opp forsøk med foredling av fiskestammen ved oppformering av utvalgte fiskestammer fra eget område. Dette har pågått siden og med stort hell, slik at det nå på de steder der slik utsetting og kultivering har skjedd, er oppnådd meget gode resultater. Stamfiskeanlegg har vært bygget opp i Sprogen, og dette har vært drevet systematisk gjennom alle disse år fra 1957, for grunneiernes egen regning.

På bakgrunn av foranstående erfaringer, og slik det også klart er blitt påvist på fiskeribiologisk grunnlag, vil det være av største betydning for nytten av pålegget at dette blir kombinert med bestemmelse om stedegen stamme når settefisk og/eller yngel pålegges utsatt. At reproduksjonen under de nåværende forhold er for dårlig og nødvendiggjør pålegg om utsetting, er det formodentlig ikke nødvendig å understreke ytterligere.

2. Oppretting av fiskefond for fiskekultur - gjødsling og kalking.

I forbindelse med de kultiveringsarbeider som har pågått i sammenheng med foredling av fiskestammen, har en forsøksvis kommet frem til effektive metoder for bedring av miljø og næringsgrunnlag ved gjødsling og kalking. Herunder har en oppnådd større produksjon og en bedre kondisjonsfaktor, som riktignok særlig gjelder den stedegne fiskestamme som en har satset på og som særlig viser seg å trives i miljøet.

For å kunne fortsette dette arbeide, som også er nødvendig for å avbøte skadene av reguleringen, bør det pålegges opprettet et fiskefond som etter samråd med de lokale representanter for fiskeoppsynet kan benyttes til slike kultiveringstiltak i og omkring vannet. Fondets størrelsesorden bør være slik at alene avkastningen gir et tilstrekkelig årlig bidrag til innkjøp av kultiveringsmidler - gjødsel og kalk.

3. Sikring mot erosjon langs vannet på særlig utsatte steder:

Det har vist seg at oppdemmingen har medført erosjon i en grad som var utenkelig da reguleringen ble satt i verk. Denne erosjon fortsetter år for år, og på de steder der det er fare for betydelige skader på anlegg og bygninger, bør det pålegges tiltak for sikring mot slike følger.

Nærmere bestemt er det særlig ved Kilsfjorden - mellom Mår og Gjøyst - at skadene er særlig merkbare, og det er her nødvendig snarest å iverksette tiltak om ikke store verdier skal gå tapt. Jeg viser herom til særskilt skriv fra Knut Røyseland og Olav O. Røyseland av 15. nov. 1983, som vedlegges.

En viser også til de problemer med båtstø som blir påpekt i det nevnte skriv, og som bes vurdert i forbindelse med tiltakspålegg.

4. Anlegg av molo som skjerm for båthavn/båttrekk og opprusting og forbedring av båttrekkanordninger

Ved tidligere tiltak er forsøkt anlagt båthavn/båttrekk for å avhjelpe problemene med båthold under de nye vannstandsvariasjoner og endringer i strandsonen. På grunn av de endringer som er oppstått som følge av reguleringen, har anleggene ikke maktet å stå imot de elementer av bølgeslag, isbrekk og andre påvirkninger som reguleringen fører med seg. Forholdene er derfor etter hvert blitt helt uholdbare, og det er nødvendig å foreta omfattende omlegginger og tiltak for at båthold skal være mulig uten årvisse ødeleggelser på fartøyer og utstyr.

Følgende krav blir spesielt fremsatt:

  1. Syvra, Øvre Mår, tilh. Gjeisklid, gnr. 53 brn. 1, Gunhild Traen. Det må her anlegges molo ved Syvreåa, og utbedring av adkomsten ved Synken i form av oppbygget molo.

  2. Fisket i Kalhovd/Stegarosfjord tilh. Stuvetrå, gnr. 68 brn. 6, Margit og Jon Stegarud. Det må anlegges båtplass ved Stegaros og ved fiskebua på Haraldsjå m/båtopptrekk for vekslende vannstander.

  3. Geitebua, tilh. Traen, gnr. 69 brn. 1, Olav Traen. Det må anlegges molo ved Geitebua og Sprogen. Sistnevnte skal også tjene som skjerm for båt og anlegg i sammenheng med stamfiske, som nevnt under pkt. 1. Det må også anlegges båtplass med opptrekk ved Sud-Stegaros.

  4. Kilshovde, tilh. Røysland, gnr. 76 brn. 1, Knut Røysland.

    Kilshovde, bruksrett for Roe, gnr. 76 brn. 3, Olav O. Røysland. Det må foretas sikringstiltak mot utgraving av setervollen og bebyggelsen på seteren. Jfr. særskilt skriv av 15/11-83 som før nevnt og som er vedlagt nærværende. Det må videre anlegges båtplass med båtopptrekk ved Gravøyen.

5. Isveger - oppmerking og kontroll.

Det har vist seg at isforholdene er meget ustabile og variable. Det er et absolutt behov for ferdsel over isen i visse områder, og det er derfor nødvendig at regulanten sørger for oppmerking av isveger på de steder der ferdsel kan foregå uten fare.

6. Utbedring av adkomsten til vannet - vegen til Kalhovd.

Vegen til Kalhovd er et av de tiltak som er ment å skulle kompensere for generelle skader av reguleringen for de mange interesser. Vegen er etter hvert blitt dårlig og lite tidsmessig, slik at det oppstår problemer for bruk i næringsammenheng. Når f. eks. turister med campingvogn våger seg etter vegen oppover mot Kalhovd, slik det ofte hender, blir all annen trafikk med transportenheter av forskjellig slag helt lammet. Det er ytterst få møteplasser, og det er ofte ikke mulig å rygge p.gr.a. stigningsforhold og kurver.

Under henvisning til dette bør det pålegges regulantene å foreta en omfattende opprusting av vegen til dagens standard for biltrafikk.

7. Opprettelse av et næringsfond, for de berørte næringsinteresser.

Det er uten videre klart at de berørte næringsinteresser har kommet til å lide sterkt under reguleringsperioden. Det er også ganske åpenbart at de tilkjente erstatninger i sin tid ikke har ytet noen kompensasjon for de skader og ulemper som faktisk har vist seg å bli følgen av reguleringen.

I forbindelse med den fornyelse som nå skal skje, synes det å være et klart rettferdskrav at de berørte næringsinteresser får en rimelig kompensasjon, i alle fall for de fortsatte følger av reguleringene. Denne kompensasjon kan best gis i form av et næringsfond, der pengene kan settes inn på de tiltak der det virkelig vil kunne bety en støtte for næringsvirksomheten i det berørte område.

En er oppmerksom på at det også fra kommunalt hold er reist ønskemål om opprettelse av fond til forskjellige formål. Det må imidlertid være klart at de grunneiere hvis næringsinteresser direkte blir berørt, må være prioritert for å bli tilgodesett i så måte.

Under henvisning til dette fremsettes krav om at regulanten pålegges å opprette et næringsfond til fordel for de berørte eiendommer som har vært saksøkt som ekspropriater for avståelse av grunn og rettigheter i sammenheng med ekspropriasjonskjønnet for angjeldende regulering. Dette fond skal forvaltes av et styre på 3 medlemmer, der to av medlemmene velges blant de berettigede, og det tredje medlem velges av den kommunale landbruksnemnd. Fondets midler skal fortrinsvis benyttes til fellestiltak, særlig i forbindelse med utøvelse av næringsvirksomhet i tilknytning til det av reguleringen berørte område, eventuelt til kompensasjon for slik virksomhet som er gått tapt eller er blitt vesentlig skadet ved reguleringen.

Generelle merknader til de fremsatte krav.

Det er klart at det er vanskelig i et skriv å gi fyldestgjørende orientering om de mange lokale forhold som bør tas i betraktning i forbindelse med fastsettelse av konsesjonsvilkår. Det er også vanskelig å foreta en riktig sammenfatning av de synspunkter og de erfaringer som er høstet av de berørte grunneiere og rettighetshavere i forbindelse med reguleringens virkninger. Det ville derfor vært meget ønskelig om representanter for konsesjonsmyndighetene kunne finne anledning til å delta i en befaring i området sammen med de berørte grunneierinteresser. Jeg kunne påta meg å samordne dette, slik at f.eks. det tillitsmannsutvalg som står bak nærværende skriv, møter frem og foretar påvisninger i sammenheng med nærmere forklaringer om de lokale forhold.

Forøvrig tør jeg på vegne av mine mandanter henstille om at de fremsatte krav i det foranstående blir tatt under velvillig overveielse og blir imøtekommet i sammenheng med en eventuell konsesjonsfornyelse.»

Det nevnte skriv fra Knut Røysland og Olav O. Røysland lyder:

«I. Kilshovde tilhøyrer garden Røysland, gnr. 76, bnr. 1, i Tinn. Garden Roe, gnr. 76, bnr.3, har bruksrett.

Eigedomen ligg ved Kilsfjorden som tilknytt regulerte vassdrag i Mår og Gjøyst. Setervollen på Kilshovde ligg inntil stranda i direkte kontakt med fjorden. Den stadig skiftande vasstand på grunn av reguleringen har etter kvart påført vollen stor skade i form av utgraving. Dette har nå pågått så lenge at det i dag er att berre nokre få meter inn til husa, ei seterbu og ei hytte. Skal ein redde det som er att er det nødvendig med sikringstiltak.

Det kan i dette tilfelle ikkje herske tvil om at det er reguleringen som er den direkte årsak til utgravingen og at ansvaret fullt og heilt må tilskrivast regulanten. Ut frå dette må det etter vår meining også bli regulanten sitt ansvar å treffe sikringstiltak som kan stanse prosessen. Vi set dette fram som eit krav frå vår side i samband med at det nå trengst ny konsesjon for ein del av reguleringen.

På strekningen mellom Gravøyen (Graveide) og Kilshovde brukar vi båt som framkomstmiddel. Når båten ikkje er i bruk ligg han ved Gravøyen, men problemet er at det manglar skikkeleg båtstø eller båtplass. Også dette er ei sak som må høyre inn under regulanten og bli teke omsyn til.

Både sikring av setervollen og eit høveleg område for båtstø er avmerkt på kopi av økonomisk kartverk og fylgjer som vedlegg. Som vedlegg fylgjer også uttale fra skogbruksleder Knut Melbye og heradsagronomane Erling Homleid og Harald Tveit.»

Som vedlegg til skrivet fra Knut Røysland og Olav O. Røysland lå følgende befaringsnotat datert 22.6.83 undertegnet av representanter fra Telemark Tømmersalgslag og jordbruksetaten i Tinn:

«Etter anmodning fra Knut Røysland, eier av Kilshovde gnr. 76, bnr. 1-3 i Tinn, var undertegnede den 22. juni 1983 på befaring på Kilshovde for å se på skader og ulemper i forbindelse med reguleringen.

Vi konstaterte at store deler av setervollen var blitt gravd ut, og at det fremdeles foregår utgraving. Utgravingen skyldes den store forskjellen i vannstand som en følge av reguleringen.

For å stoppe videre utgraving bør en etter vår oppfatning steinsette rundt vollen.

Som en følge av reguleringen er det blitt mer aktuelt med bruk av båt som fremkomstmiddel til Kilshovde. Vi ser det derfor naturlig og nødvendig at det blir bygd ei båthavn ved Graveide som eieren av Kilshovde kan bruke.»

Øst-Telemarkens Brukseierforening har kommentert de innkomne merknadene slik i brev av 12.6.85:

«Under henvisning til Deres brev av 26. mars d.å. m/diverse vedlegg, vil følgende bemerkes fra Øst-Telemarkens Brukseierforenings («ØTB's») side:

1. Spørsmålet om ny reguleringskonsesjon for ØTB frem til 2003 eller hjemfall til staten f.o.m. 1983 av de konsesjoner som ble gitt i 1913/l915

l.l Tinn kommune har i kommunestyrets vedtak av 9. mai 1983 tilrådd at «...Staten benytter seg av hjemfallsretten og at Tinn kommune tildeles l/3 av verdien av det hjemfalte».

Telemark fylkeskommune, Nærings- og sysselsettingsstyret, har i vedtak av 22. april 1983 tilrådd det samme, og disse vedtakene er støttet av Fylkesmannen i Telemark ved brev av 6. september s.å. til NVE-Vassdragsdirektoratet.

Nore og Uvdal kommune vedtok i kommunestyret den 19. desember 1983 en uttalelse om samme spørsmål i samsvar med ovenstående.

Buskerud fylkeskommune, Hovedutvalget for nærings-, ressurs- og miljøspørsmål derimot har ved sitt vedtak av 5. mars 1985 støttet ØTB's søknad om ny konsesjon, og dette vedtaket har også tilslutning fra Fylkesmannen i Buskerud, (se hans brev av 21. mars d.å. til NVE-Vassdragsdirektoratet).

1.2 Tinn kommune (se Rådmannens forslag til uttalelse i angjeldende sak, side 247) argumenterer med at dersom staten gjør hjemfallsretten gjeldende, vil kommunen(e) ha rett til en andel begrenset oppad til l/3 av det hjemfalte med hjemmel i vassdragsreguleringslovens § 10, pkt. 5.

Det synes imidlertid å være en anerkjent oppfatning at en kommunes økonomiske interesser i et eventuelt hjemfall ikke skal tillegges betydning i vurderingen av hvorvidt hjemfall skal finne sted eller om ny reguleringskonsesjon skal gis til de opprinnelige falleiere. I denne forbindelse vil det minnes om den diskusjon som fant sted i forbindelse med St.prp. nr. 93 (1979/80) - (Foreningen til Begnavassdragets regulering. Ny tillatelse til regulering av Strandefjord, Volbufjord og Øyangen i Begnavassdraget) - , og hvor det bl.a. heter på side 59 av denne proposisjon av særlig interesse for angjeldende sak:

«...Departementet er imidlertid av den oppfatning at det er uhensiktsmessig å la reguleringsverdien for falleierne overføres til reguleringskommunene ved at staten gjør sin hjemfallsrett gjeldende.»

Det er utelukkende praktiske hensyn som ligger bak søknaden om ny reguleringskonsesjon for ØTB frem til 2003, hvilket også rådmannen i Tinn kommune uttrykker forståelse for (side 263 i hans forslag til uttalelse). Det bør være i alle parters interesse at den samlede konsesjonsmassen for dette vassdraget tas opp til bred vurdering med virkning fra dette tidspunkt, og at reguleringskommunene midlertidig gis slik kompensasjon som det fra myndighetenes side etter vanlig praksis er naturlig å fastlegge i de nye konsesjonsvilkårene, og som vil bli nærmere kommentert nedenfor.

Til slutt under dette punkt, vil det nevnes at det kan være tvilsomt hvor stor del av de opprinnelige konsesjonene for regulering av Mårvann og Kalhovd som er gjenstand for et eventuelt hjemfall til staten.

På tross av ordlyden i konsesjonsbetingelsene om tidsbegrensede konsesjoner for de offentlige konsesjonærer, kan det hevdes at disse etter gjeldende lovgivning har stedsvarende ordninger. Dersom dette er riktig, vil det anføres at et eventuelt hjemfall kun vil dreie seg om en svært liten del av vassdraget, og kommunenes økonomiske interesser av et hjemfall på slike premisser blir tilsvarende begrenset. ØTB er gjort kjent med at Skiensfjordens Kommunale Kraftselskap i egne henvendelser har tatt opp denne siden av saken med myndighetene.

Både Tinn og Nore og Uvdal kommuner har i sine vedtak (se ovenfor under pkt. l.l) forutsatt at staten vil gjøre hjemfallsretten gjeldende, og de unnlater å ta stilling til subsidiært hvordan konsesjonsvilkårene bør utformes under forutsetning av at ny reguleringskonsesjon gis til ØTB. Nedenforstående er imidlertid basert på den forutsetning at disse kommunene i sine vedtak vil likestille ØTB som konsesjonær med «staten» i denne henseende.

2. Konsesjonsavgiftens størrelse

2.l På det tidspunkt Tinn kommune fattet sitt vedtak i angjeldende sak var den maksimale konsesjonsavgift til kommunene kr. 10 pr. nat. hk. Denne er nå øket til kr. 30. Pkt. 3a i Tinn kommunes vedtak sammenholdt med dets pkt. 3c må forstås slik at avgiften, hvis den skulle utmåles i dag, foreslås satt til kr. 20. Nore og Uvdal derimot vil tilrå at avgiften settes til maksimalsatsen, som er kr. 30.

2.2 ØTB ser ingen rimelig grunn til at den kommunale konsesjonsavgiften skal økes som følge av ny reguleringskonsesjon, og vil foreslå at man opprettholder den eksisterende sats og lar denne bli revidert i samsvar med endringene i prisindeksen i henhold til det til enhver tid gjeldende regelverk.

3. Konsesjonskraft

3.l Tinn og Nore og Uvdal kommuner krever å få avstått tilsammen «10 % konsesjonskraft av den for hvert vannfall innvunne økning av kraften», samt dernest å «få nåværende virkningsgrad (for Mår kraftverk) øket fra 75 % til 82 %».

Under forutsetning av at det legges til grunn den pris for konsesjonskraften som er angitt nedenfor, vil ØTB kunne akseptere at ovennevnte inngår i de nye konsesjonsvilkårene.

3.2 Tinn og Nore og Uvdal kommuner krever dernest å få beholde det prisreguleringssystem på konsesjonskraften som ble inngått i 1970, hvilket pr. d.d. tilsvarer 2,247 øre pr. kWh.

Dette kravet tar ikke hensyn til at en «forlenget» reguleringskonsesjon i realiteten er en fullstendig ny konsesjon, hvor samtlige forhold skal undergis tidsmessig regulering. Dette følger forutsetningsvis av Vassdragsreguleringslovens § 20 A og fast praksis i slike saker. ØTB vil derfor anføre at prisen på konsesjonskraften i det minste må fastsettes til gjennomsnittlig selvkost for et representativt antall kraftverk i hele landet, som for 1985 av Departementet er fastsatt til 6,6 øre/kWh levert ved kraftstasjon og 9,1 øre/kWh levert sentralt i fylket med en nedtransformering.

4. Næringsfond

4.l Tinn og Nore og Uvdal kommuner krever at konsesjonæren skal opprette et næringsfond med en kapital på kr. 20 millioner.

4.2 ØTB aksepterer at opprettelse av et næringsfond er en rimelig kompensasjon overfor reguleringskommunene og de berørte grunneierne i påvente av den mer omfattende vurdering av reguleringenes konsekvenser som forutsetningsvis vil finne sted forut for 2003. Imidlertid synes det foreslåtte beløpet urimelig høyt. ØTB vil derimot foreslå at det opprettes et næringsfond på kr. 4 millioner, hvorav halvparten øremerkes grunneiernes interesser gjennom et såkalt grunneierfond. Et slikt fond bør kunne stilles til disposisjon for et grunneierlag e.l. med anledning for kommunen til å trekke fondet tilbake til det ordinære næringsfondet dersom ordningen ikke skulle fungere tilfredsstillende. Se for øvrig ovenfor nevnte St.prp. 93 (1979/80), side 63. I prinsippet er ØTB enig med h.r.adv. Vale, som på vegne av flere grunneiere påpeker betydningen av et grunneierfond i sitt brev av 27. januar 1984, side 4.

5. Grunneiernes interesser

5.1 Ved brev av 24. november 1983 er en meddelt at h.r.adv. Ødegaard, Fridtjof Nansens plass 6, Oslo 1, representerer 7 grunneiere som alle hevder å være berørt av en ny reguleringskonsesjon. Ved brev av 27. januar 1984 er en videre meddelt at h.r.adv. Vale, 3810 Gvarv, representerer «en stor del av de grunneierinteresser som reguleringen berører, og som er representert ved et oppnevnt tillitsmannsutvalg....». (Under en av kravspostene navngir h.r.adv. Vale spesielt 4 eiendommer i denne forbindelse.)

5.2 For samtlige tidligere reguleringer av dette vassdrag som har medført fysiske eller juridiske inngrep i rettighetene til de berørte grunneiere, er det betalt erstatninger overensstemmende med gjeldende lovregler og «under den forutsetning at anlegget blir stedsevarende», se Vassdragsreguleringslovens § 16, nr. 2. En ny reguleringskonsesjon til avløsning av de konsesjoner som ble gitt i 1913 og l915 med virkning frem til 2003 vil ikke medføre noen nye inngrep hverken av fysisk eller juridisk art eller på annen måte forringe disse eiendommers verdi. ØTB kan derfor ikke godta at det settes noen betingelser om ytterligere skjønn og erstatninger i en ny konsesjon. ØTB vil for øvrig henvise til de alminnelige rettsregler om gjenopptakelse av skjønn, se bl.a. Skjønnsprosesslovens § 40 og Vassdragslovens § 136. Det henvises også til de prinsipielle uttalelsene om tilsvarende spørsmål i nevnte St.prp. nr. 98 (1979/80), side 59-60, samt til hva som ovenfor er anført om et næringsfond/grunneierfond.

6. Manøvreringsreglementet

6.l Det er hevdet av h.r.adv. Ødegaard på vegne av flere grunneiere at reguleringssystemet bør endres i forbindelse med en ny konsesjon, slik at man unngår «store unødige tørrlagte arealer i sommermånedene frem til l. september... « (se side 6 i nevnte brev av 24. november 1983).

6.2 ØTB vil fremholde at det er ytet full erstatning for de ulemper som reguleringen av Mårvann medfører, og at ØTB og grunneierne inngikk en avtale så sent som den 17. mars 1975 hvor det bl.a. heter i Artikkel II B, 2. paragraf:

«Partene er enige om at hvorvidt ØTB skal yte erstatning for ulemper ved eventuelle sandstormer i fremtiden avgjøres for hvert enkelt tilfelle på fritt grunnlag...».

Det er følgelig intet grunnlag for noen endring av det manøvreringsreglementet som ble fastsatt av myndighetene i forbindelse med konsesjonstildelingen i 1956, og som har gyldighet frem til 2003.

7. Fiske

7.l Fiskeribiologiske undersøkelser

Undersøkelsen ble utført i 1982 av Fylkesmannen i Telemark, Miljøvernavdelingen, og rapporten forelå i november 1983. ØTB vil knytte følgende bemerkninger til denne:

Fisken i Mårvann har svak vekst og kondisjon. Dagens beskatning ved bruk av garn med for stor maskevidde (16 omfar) må endres slik at avkastningen kan økes og veksten bli i tråd med næringsgrunnlaget. Forøvrig tyder undersøkelsen på at «næringsdyrene er i ferd med å bygge seg opp igjen» (uttalelse fra DVF). Dette vil med andre ord si at en kan vente bedring fremover ved en riktigere administrasjon av fisket i Mårvann.

Forholdene i Kalhovd er annerledes idet beskatningsformen her er riktig. Fisken er i god kondisjon og kvalitet. Det pekes på at det foregår gyting i flere tilløpselver og at det er en viss fare for overbefolkning av ørret fra naturlig rekruttering.

Ut fra disse betraktninger og med gyldighet for begge magasiner, bør det utvises stor varsomhet vedrørende utsetting av fisk for ikke å få for store bestander. Fiskereglene for Mårvann må først bringes i overensstemmelse med bestandens størrelse og tilstand.

7.2 Bruk av stedegen stamme

Dersom utsetting likevel skulle komme på tale, vil ØTB bemerke følgende til Fylkesmannens forslag til utsettingspålegg:

ØTB er medeier i fiskeanlegget A/L Settefisk på Reinsvoll. En av de ørretstammer som drettes der er stammen fra Bjornesfjorden på Hardangervidda. Denne stammen er godkjent av DVF for bruk i andre regulerte rene ørretvann på Hardangervidda, eller i nær tilknytning til disse. Andre reguleringer der denne stammen nyttes er f.eks.: Nore-Tokke-Eidfjord-Tysso og Røldal/Suldal. Det kan vises til gode gjenfangster fra utsettinger i disse områdene.

ØTB kan ikke godta at Mår-Kalhovd skulle skille seg ut slik at denne stammen skulle gi så dårlig tilslag som det pekes på. En kan heller ikke se at den fremlagte undersøkelsen gir grunnlag for slike påstander. ØTB har under denne forutsetning ingen innvendinger til at eventuelle pålegg om utsetting knyttes til bruk av stammen fra Hardangervidda, dvs. Bjornesfjorden.

7.3 Forslag til konsesjonsvilkår om fisket

DVF har i brev av 3. januar 1984 til Miljøverndepartementet fremmet forslag til konsesjonsvilkår.

ØTB er klar over at de vilkår som foreslås er generelle med gyldighet for de fleste reguleringer. En vil likevel peke på at enkelte tiltak som nevnes kan bli uforholdsmessig kostbare. Det er i denne forbindelse også av betydning at det for lang tid siden er betalt fulle erstatninger til grunneierne under forutsetning av at den økonomiske avkastning av fisket helt ville forsvinne.

I DVF's forslag merket «II», er følgende forbehold tatt inn:

«såfremt omkostningene står i rimelig forhold til det som derved vinnes».

ØTB vil anmode om at dette prinsipp gjøres gjeldende også for forslaget merket «I».

8. Veien Steinsbøle - Kalhovd - Stegaros

8.l Tinn kommune krever at konsesjonæren skal tilpliktes å sørge for at ovennevnte vei holdes i skikkelig kjørbar stand. Det anføres videre at Tinn kommunes tekniske etat om ønskelig for en årlig godtgjørelse kan påta seg ansvaret for det administrative arbeid med denne veistrekningen. Grunneierne har ved henholdsvis h.r.advokat Ødegaard's brev av 24. november 1983 og h.r.advokat Vale's brev av 27. januar 1984 støttet kravet om at konsesjonæren skal oppruste denne veien.

8.2 ØTB har i dag ingen plikt til å vedlikeholde veien, hverken ved avtale eller ifølge noen av de gjeldende konsesjonsvilkår. Det følger av konsesjonsbetingelsene for reguleringene 1943/48 og 1956 at

«Veier.........som konsesjonæren anlegger, skal stilles til fri avbenyttelse for allmennheten for så vidt Departementet finner at dette kan skje uten vesentlige ulemper for anlegget.»

På tross av konsesjonsvilkårene har ØTB foretatt omfattende vedlikehold av denne veien slik at den kan holdes i tilstrekkelig kjørbar stand. Utgiftene i 1984 alene beløp seg til kr. 300 000,-.

I 1983 ble det innført bompenger for biler som ikke er hjemmehørende i Tinn kommune, men inntektene herfra dekker kun en liten del av vedlikeholdskostnadene.

Dersom veien skal opprustes til bl.a. omfattende toveis trafikk med campingvogner o.l., bør dette i så fall finansieres av det ovenfor omtalte næringsfond. ØTB vil også anføre at et nærmere samarbeid med kommunen om vedlikehold av veien eventuelt vil kunne skje etter frittstående forhandlinger ut fra den faktiske og rettslige situasjon som er gjeldende i dag.

ØTB ser ingen grunn til at de ovennevnte vilkår fra 1943/48 og 1956 bør endres ved en ny konsesjon.

9. Fornminneinteressene

9.l Miljøverndepartementet har i brev av 22. januar 1985 foreslått følgende konsesjonsvilkår til støtte for de fornminneinteresser som eventuelt måtte bli berørt av den nye konsesjonen:

  • Regulanten plikter etter nærmere bestemmelse av vedkommende departement å bekoste undersøkelser av kulturminner i reguleringssonen og de nærmestliggende områder. De arkeologiske undersøkelsene i reguleringssonen skal foretas i den tiden magasinet likevel er nedtappet. Konsesjonæren skal så vidt mulig varsle Riksantikvaren og vedkommende museum om nedtapping i god tid på forhånd.

  • Dersom det som følge av manøvreringen eller på annen måte kan oppstå eller oppstår skader som berører kulturminnene i området, plikter konsesjonæren å bekoste tiltak fastsatt av Miljøverndepartementet eller den dette bemyndiger.

9.2 Dersom det samtidig kommer til uttrykk at de tiltak som kan komme på tale i denne sammenheng skal stå i et rimelig forhold til de berørte interesser, vil ØTB akseptere at dette tas med i den nye konsesjonen.

10. Naturvern og friluftsinteresser

10.1 Miljøverndepartementet har i brev av 22. januar 1985 foreslått følgende konsesjonsvilkår til støtte for de naturvern og friluftsinteresser som eventuelt vil berøres av den nye konsesjonen:

  • Konsesjonæren plikter etter Norges Vassdrags- og elektrisitetsvesens anvisning å utføre de tiltak man i dag gjør for å avbøte de landskapsmessige inngrep dersom steintipper, skjæringer, anleggstomter og liknende fortsatt er skjemmende.

  • Konsesjonæren plikter å utføre tiltak som innen rimelige kostnadsrammer vil bidra til at det eksisterende reguleringsinngrepet blir til minst mulig sjenanse for friluftslivet. Eventuelle tiltak bestemmes av Miljøverndepartementet eller den dette bemyndiger.

10.2 Dersom det samtidig kommer til uttrykk at de tiltak som kan komme på tale skal stå i rimelig forhold til de berørte interesser, vil ØTB akseptere at dette tas inn i den nye konsesjonen.

11. Vern mot forurensninger

11.1 Statens Forurensningstilsyn har i brev av 7. februar 1984 foreslått følgende vilkår inntatt i en ny reguleringskonsesjon:

  • Konsesjonæren plikter etter vedkommende departements nærmere bestemmelser helt eller delvis å bekoste undersøkelser i Mårelva nedenfor Kalhovd.

  • Konsesjonæren plikter etter vedkommende departements nærmere bestemmelser å la utføre eller bekoste tiltak som er påkrevet for å redusere virkning av forurensning som står i forbindelse med reguleringen.

Dersom det også blir uttrykt at de tiltak som kan komme på tale skal stå i rimelig forhold til de berørte interesser, vil ØTB akseptere at dette tas inn i den nye konsesjonen.

11.2 Statens Forurensningstilsyn har i samme brev også foreslått følgende vilkår:

  • «Vedkommende departement kan ta opp igjen spørsmålet om slipp av minstevannføringer i Mårelva på grunnlag av utførte undersøkelser.

Det vil virke svært urimelig for ØTB å tilpliktes noen endringer i det manøvreringsreglementet som ble fastsatt i forbindelse med konsesjonsbehandlingen i 1956. En føler imidlertid at de problemer som Statens Forurensningstilsyn her peker på, best lar seg løse innen rammen av den til enhver tid gjeldende lovgivning om forurensning av vassdrag.»

Hovedstyrets merknader:

Ved kgl. res. av 19. september 1913 og 24. september 1915 ble meddelt Norsk Hydro A/S, Skiens Brugseierforening og A/S Union i felleskap tillatelse til å foreta regulering av Mårvatn og Kalhovdfjorden i Mårelven, jfr. «Meddelte vassdragskonsesjoner» for 1913 side 117 og 1915 side 31. Tillatelsen fra 24. september 1915 omfattet bare en mindre endring av reguleringshøyden i Kalhovdfjorden og ble gitt uten endring av vilkårene forøvrig i tillatelsen fra 1913. Begge tillatelser er senere gått over til Øst-Telemarkens Brukseierforening. Tillatelser til ytterligere regulering av Mårvatn og Kalhovdfjord ble meddelt Øst-Telemarkens Brukseierforening etter beslutning l. juli 1943, stadfestet ved kgl. res. av 2. juli 1948, og i kgl. res. av 8. juni 1956 jfr. «Meddelte vassdragskonsesjoner» for henholdsvis 1943 side 57, 1948 side 80 og 1956 side 71.

Reguleringstillatelsene fra 1913 og 1915 løp ut den 19. september 1983 for alle deltagere i reguleringen, og det er søknad fra Øst-Telemarkens Brukseierforening datert 18. juni 1980 om ny konsesjon til forlengelse av konsesjonene fra 1913/1915 som Hovedstyret har til behandling. De senere gitte konsesjoner løper uten tidsbegrensning for staten og deltagende norske kommuner, mens andre deltagere i reguleringene har tidsbegrensning til l. juli 2003.

I samsvar med de gitte reguleringstillatelser fra 1913 og 1915, ble det etablert følgende reguleringer i Mårvatn og Kalhovdfjorden ( tabell 3.9):

Tabell 3.9 Mårvatn. Reguleringshøyder og magasinvolum. 1913 og 1915.

ReguleringsgrenserRegul. høyde (meter)Magasin (mill. m3 )
Mårvatn1121,28 - 1114,2817,00129,2
Kalhovdfjorden1083,61 - 1076,8216,7989,7
Til sammen218,9

1Høydeangivelsene er korrigert til det høydesystem som er benyttet ved senere reguleringstillatelser. Høyden for Mårvatn er tillagt 12,78 m og for Kalhovd 12,26 m i forhold til de høydeangivelser som er angitt i reguleringstillatelsen 1913/15.

Etter at reguleringstillatelsene fra 1943 og 1956 er tatt i bruk er det i dag totalt følgende reguleringer i Mårvatn og Kalhovdfjorden ( tabell 3.10).

Tabell 3.10 Mårvatn. Reguleringshøyder og magasinvolum. 1943 og 1956.

ReguleringsgrenserRegul. høyde (meter)Magasin (mill. m3 )
Mårvatn1121,28 - 1100,00121,28321,0
Kalhovd-Strengen1086,61 - 1075,00111,61256,4
Til sammen577,4

1Etter tillatelsen fra 1943/1948 ble Gøystvassdraget regulert sammen med Mårvassdraget bl.a. med dam ved Strengen og kanaler mellom Kalhovdfjord, Kilsfjord og Strengen. LRV k.1075,00 gjelder Strengen, mens LRV i selve Kalhovdfjord med sidearmer er k. 1075,50. I nedre Grottevatn, som er inntaksbasseng for Mår kraftverk, er det dessuten etablert et magasin på 3,3 mill. m3.

Midlere tilløp til Mår kraftverk er ca. 562 mill. m3 pr. år. Det er i dag følgelig en magasinkapasitet totalt for kraftverket på ca. 103 % av midlere års tilløp. De gamle reguleringene som nå søkes fornyet står alene for en magasinkapasitet på 39 % av årstilløpet til Mår kraftverk. Lokalt er tilløpet til Mårvatn ca. 200 mill. m3 et middels år. Det omsøkte magasin i Mårvatn er følgelig ca. 65 % av midlere tilløp, mens total magasinkapasitet i Mårvatn i dag er ca. 160 % av midlere tilløp.

Reguleringene utnyttes i dag i tilsammen 968,3 m fall fordelt på medlemmer i Øst-Telemarkens Brukseierforening og kraftverk etter følgende oppsett ( tabell 3.11):

Tabell 3.11 Mårvatn. Fordeling av fallhøyde på selskap og kraftstasjon.

FallhøydeFordeling
SelskapKraftverk(meter)(prosent)
A/S RjukanfosMæl42,64,40
Norges vassdrags- og elektrisitetsvesenMår792,481,83
Skiensfjordens kommunale kraftselskapÅrlifoss og Grønvollfoss35,33,65
Norsk Hydro a.s og A/S SvælgfosSvelgfos III62,06,40
Tinfos PapirfabrikTinfos I og II25,12,60
A/S Union (Union Co.)Skotfoss7,30,75
Skiens BrugseierforeningSkiensbrukene3,60,37
Til sammen968,3100,00

Ifølge vilkårene for reguleringstillatelsene fra 1913/1915 for Mårvatn og Kalhovdfjord er Staten ved utløpet av konsesjonstiden berettiget til å kreve reguleringsanleggene med tilhørende grunn og øvrige rettigheter og de av hensyn til reguleringen oppførte bygninger avstått til det offentlige uten vederlag. Hovedstyret behandlet dette spørsmålet i sin innstilling til departementet 27. april 1983 og gikk der inn for at staten gjør hjemfall gjeldende. Samtidig foreslo Hovedstyret at de private eiere av andeler i reguleringen av Mårvatn og Kalhovdfjord blir tilbudt leie av de respektive hjemfalte andeler fram til l. juli 2003. Øst-Telemarkens Brukseierforening hadde forut for Hovedstyrets avgjørelse bedt om at hjemfallsspørsmålet måtte utsettes til endelig behandling sammen med de øvrige konsesjoner i 2003 og opplyste samtidig om at de i sin søknad om ny konsesjon, istedet for de som løp ut i 1983, regnet med en tidsbegrensning for en eventuell ny konsesjon til l. juli 2003. I det forslag til kontrakt mellom staten og Øst-Telemarkens Brukseierforening som ligger ved Hovedstyrets uttalelse av 27. april 1983, forutsettes det at Brukseierforeningen søker og får meddelt de nødvendige konsesjoner. Foreliggende søknad er derfor behandlet på grunnlag av at det skjer et hjemfall 19. september 1983 med en derpå følgende leieperiode med Brukseierforeningen som leier/konsesjonær og med tidsbegrensning for private deltagere i reguleringen fram til l. juli 2003.

Vurderingen av skader og ulemper i forhold til fordeler ved fortsatt regulering av Mårvatn og Kalhovdfjord blir noe annerledes enn i områder der det ikke tidligere har vært foretatt reguleringer. Det vil ikke oppstå nye skader og forholdene har i løpet av konsesjonsperioden tilpasset seg den etablerte tilstanden. Dessuten gjelder søknaden kun 37,9 % av totalt magasinvolum i Mårvatn og Kalhovdfjord. 60 % av totalt magasinvolum i Mårvatn og ca. 65 % av totalt magasinvolum i Kalhovdfjord har sine konsesjoner i alle fall fram til l. juli 2003.

Skadene og ulempene ved fortsatt regulering kan på denne bakgrunn ikke vurderes i forhold til tilstanden slik den var i det uregulerte vassdrag for over 70 år siden, men må sees i forhold til den situasjon som vil oppstå i vassdraget dersom de utløpte konsesjoner ikke blir fornyet.

Også vurderingen av fordelene ved fortsatt regulering blir forskjellig fra fordelsvurderingene ved nye reguleringer. I vassdraget er det etablert en rekke kraftverk der reguleringene utnyttes, og som er planlagt for å utnytte bl.a. de omsøkte reguleringene. Fordelen ved fortsatt regulering må derfor sees i forhold til ulempen ved nedsatt kraftproduksjon i de allerede eksisterende kraftverkene dersom reguleringene blir nedlagt.

Skader og ulemper

De største ulempene ved reguleringene er knyttet til fiske, ferdsel med båt og skjemmet utseende i deler av året. Fra distriktet er det hevdet at særlig Mårvatn har sen oppfylling om våren og sommeren. Dette vanskeliggjør båtferdsel og man har hatt en del erosjon og sandflukt fra tørrlagte strender.

Direktoratet for naturforvaltning viser til at tilstanden i Mårvatn og Kalhovdfjord er preget av langtidseffektene av de første reguleringene og de senere utvidelser. Det pekes spesielt på at tappingen av Mårvatn ned mot kote 1100 og påfølgende sen oppfylling neste vår fører til betydelig reduksjon av næringsdyrproduksjon og tilslamming av vannmassene.

Fordelene ved reguleringene

Av reguleringene i Skiensvassdraget ovenfor Tinnsjø kom reguleringen av Møsvatn først med tilsammen 759 mill. m3 magasin allerede i 1909.

De første reguleringene i Mårvatn og Kalhovd på 218,9 mill. m3 ga en beregnet kraftinnvinning på i alt ca. 114 000 nat.hk. Tilleggsreguleringer har forholdsmessig mindre betydning for kraftinnvinningen enn de første reguleringer, fordi de første magasinene i et vassdrag alltid gir forholdsmessig størst kraftinnvinning. Dersom de eldste reguleringene i Mår og Kalhovd skulle bli nedlagt nå, ville man derfor få en reduksjon av kraftinnvinningen som er en god del mindre enn 114 000 nat.hk. Vassdragsdirektoratet har beregnet kraftproduksjonen i kraftverkene i Mår, Mæl, Årlifoss, Grønvollfoss, Svelgfoss og Tinnfoss under dagens situasjon og med en reduksjon i magasinkapasitet på 218,9 mill. m3. Disse beregningene viser en redusert vinterfast-kraftproduksjon for alle kraftverkene på ca. 150 GWh med reduserte magasiner. Midlere produksjon blir omtrent uforandret og de 150 GWh kan delvis leveres som sommerfastkraft (ca. 30 GWh) og delvis som tilfeldig kraft. Ca. 82 % av de 150 GWh vinterfastkraft vil tapes i Mår kraftverk, resten i de nedenforliggende verker. Verdien av denne kvalitetsforringelsen av kraften er med 7% kalkulasjonsrente og 20 års avskrivningstid anslått til ca. 215 mill. kr. (pr. 1.1.82).

Hovedstyrets vurdering

Ingen av de innkomne uttalelsene har gått imot at det blir gitt ny reguleringskonsesjon for de omsøkte magasiner fram til l. juli 2003. Det er blitt påpekt en del skader og ulemper. Fra grunneierhold er det fremkommet innvendinger mot reguleringen forsåvidt som det er pekt på bl.a. en del utrasninger, vansker for båttrafikk til og fra hytter, tørrlagte sandbanker ved sterk nedtapping og skjemmende virkning av reguleringen. I denne forbindelse kreves endring i reguleringsrytmen slik at en unngår tørrlagte arealer om sommeren. De nærmere angitte skadevirkninger kreves avhjulpet eller fullt ut kompensert med pålegg om erstatninger og tiltak. Med dette forbehold mener imidlertid også grunneierne at reguleringen bør fortsette til l. juli 2003.

Grunneiernes krav og innvendinger skiller ikke mellom virkninger av gamle og nyere reguleringer, men går på en totalvurdering av konsesjonene fra 1913/15, 1943/48 og 1956.

Det kan være vanskelig å holde fra hverandre tre forskjellige konsesjoner i ett og samme magasin med tilhørende skadevirkninger, men etter Hovedstyrets mening skyldes mange av de problemene som grunneierne tar opp de siste reguleringene. Reguleringene er imidlertid blitt vurdert da konsesjonene ble gitt og skader er erstattet ved skjønn. Det synes klart at forhold som er direkte knyttet til de to tilleggsreguleringstillatelsene i 1943/48 og i 1956 ikke kan være behandlingstema nå, f.eks. kravet om justering av årlige erstatninger fastsatt i forbindelse med de to nevnte konsesjoner.

Nye erstatninger overfor private grunneiere måtte i tilfelle fastsettes ved nye skjønn, og dette kan Hovedstyret ikke se at det finnes hjemmel for. Skadene er forlengst skjedd og erstatninger fastsatt under den forutsetning at reguleringen skulle bli stedsevarende, jfr. vassdragsreguleringsloven § 16.2 og den eldre lovens § 15.2.

Etter det som foreligger, finner Hovedstyret at reguleringen av 1913/15 i Mårvatn og Kalhovd bør opprettholdes. Hovedstyret har heller ikke funnet grunn til å gå nærmere inn på hvilke skader og ulemper både for allmenne og private interesser som ville blitt redusert eller avhjulpet ved en nedlegging av et magasinvolum tilsvarende 218,9 mill. m3. Mår/Kalhovdmagasinet er ved senere reguleringer etablert som et betydelig tørrårsmagasin. Verdien av dette overstiger de skader og ulemper det her gjelder og magasinet bør opprettholdes uinnskrenket og uten tapperestriksjoner som er en vesentlig forutsetning for å beholde tørrårsmagasinets verdi.

Hovedstyret anbefaler konsesjon gitt i samsvar med søknaden og på de vilkår som følger vedlagt.

Etter Hovedstyrets syn vil de vesentligste ulempene i forbindelse med reguleringene kunne tas hånd om ved en hensiktsmessig utforming av reguleringsvilkårene. En form for ytelse Hovedstyret kan se det er adgang til å gi i forbindelse med den nye tillatelsen og som ikke har vært gitt tidligere er næringsfond. Dette vil bli nærmere omtalt under merknader til vilkårene.

Ved utformingen av vilkårene er det tatt hensyn til de faktiske forhold at anleggene forlengst er fullført og tildels erstattet i forbindelse med nyere konsesjoner slik at vanlige vilkår som gjelder etablering av selve reguleringsanleggene ikke er tatt med. Forøvrig foreslås tillatelsen gitt på vilkår som tilsvarer vilkårene ved nye reguleringstillatelser i dag.

Til de enkelte vilkår har Hovedstyret følgende merknader:

Post 1. Konsesjonstid:

Øst-Telemarkens Brukseierforening regnet med i sin søknad at konsesjon for de private deltagere i reguleringen ville bli gitt til l. juli 2003. Dette var under forutsetning av at hjemfallsspørsmålet ble utsatt slik at hjemfall for alle tre konsesjoner i Mår/Kalhovd kunne behandles samtidig i 2003.

Hovedstyret har allerede gått inn for å gjøre hjemfall gjeldende og foreslått en leieavtale mellom Staten v/NVE og Øst-Telemarkens Brukseierforening vedrørende de hjemfalte andeler 19. september 1983. I 2003 kommer spørsmålet om hjemfall opp igjen og da for en større andel av magasinvolumet i Mår/Kalhovd knyttet til konsesjonene fra 1943 og 1956.

For å skape muligheter for en ny vurdering av den samlede regulerings virkninger, forenkling i konsesjoner, leieavtaler og en revisjon av vilkårene etter 2003 foreslår Hovedstyret at det nå gis en tidsbegrenset konsesjon for alle deltagere i reguleringen fram til l. juli 2003. Dersom staten i 2003 er villig til å underkaste seg revisjon av vilkårene i 1943 og 1956 konsesjonene, vil det bare være Skiensfjordens komm. kraftselskap med sin meget beskjedne andel i reguleringene som da faller utenom en alminnelig revisjon av vilkårene. Hovedstyret mener at en mulighet for felles revisjon i 2003 bør stå åpen da det er uhensiktsmessig å ha flere sett vilkår for tillatelse i samme magasin.

Post 2, Avgifter og Næringsfond:

Hovedstyret mener det opprinnelige avgiftsgrunnlag på ca. 114 000 nat. hk. må opprettholdes jf. tilsvarende problemstilling i forbindelse med ny reguleringskonsesjon for Strandefjord, Vollbufjord og Øyangen i Begnavassdraget, kgl. res. av 13. februar 1981.

Avgiftssatsene etter den gamle reguleringstillatelsen var kr. 0,50 pr. nat. hk. til kommuner og kr. 0,30 pr. nat. hk. til staten økende til kr. 0,60 etter 15 år og til kr. 1,00 etter ytterligere 25 år. For de nyere tillatelsene av 1943/1948 og 1956 var satsene henholdsvis kr. 1,50 og kr. 2,50 pr. nat.hk. til kommuner og kr. 0,50 pr. nat. hk. til staten.

Kommunene, Tinn og Nore og Uvdal, har begge krevd en avgiftssats svarende til lovens maksimum i 1983, kr. 10,- pr. nat.hk. Kommunene uttalte seg på et tidspunkt da det var kjent at det ville bli en lovendring med høyere maksimumsatser. De krevde derfor en avgiftsregulering etter at lovendringen var vedtatt der avgiftssatsen skulle økes med 50 % av differansen mellom gammel og ny maksimumsats pr. nat. hk. Videre legger kommunene vekt på at regulanten har og vil få en meget god økonomi ved å utnytte reguleringen i en ny periode uten nye anleggsutgifter.

Hovedstyret mener det er riktig å vurdere konsesjonsavgiften som ved nye reguleringer uten å ta hensyn til verdien av avgiften i 1913/1915. Det gjelder en ny konsesjon og ikke en forlengelse av den gamle.

Hovedstyret er enig med kommunene i at den økonomiske bæreevne hos regulanten i dette tilfelle er større enn der det skal bygges nye reguleringsanlegg. På denne bakgrunn finner Hovedstyret det rimelig å sammenligne tillatelsen til fortsatt regulering av Mår/Kalhovd med de reguleringstillatelsene hvor det hittil har vært gitt høyest konsesjonsavgift. Det foreslås etter dette at konsesjonsavgiften settes til kr. 20,- pr. nat. hk. til kommuner og kr. 4,- pr. nat. hk. til staten. Fordelingen av avgiften mellom kommunene kommer opp i egen sak på et senere tidspunkt.

Tinn kommune har krevd et næringsfond på 20 mill. kr. Nore og Uvdal kommune har ikke spesifisert noe krav om næringsfond, men generelt stilt de samme krav som Tinn kommune sett i forhold til fordelingsprosentene for avgiftene. Kravet fra Tinn kommune er begrunnet med den avgjørelse Stortinget tok i saken om ny tillatelse til regulering av Strandefjord, Vollbufjord og Øyangen i Begnavassdraget i 1980.

Øst-Telemarkens brukseierforening aksepterer at opprettelse av et næringsfond er en rimelig kompensasjon overfor reguleringskommunene og de berørte grunneiere i påvente av den mer omfattende vurdering av reguleringenes konsekvenser som forutsetningsvis vil finne sted forut for 2003. Brukseierforeningen synes imidlertid kommunenes krav er for høyt og foreslår et næringsfond på 4 mill. kr. hvorav halvparten øremerkes for grunneiernes interesser gjennom et grunneierfond. I dette forslaget imøtekommes altså også et uttalt ønske fra grunneierhold om ytterligere kompensasjon.

Hovedstyret mener det vil være riktig å opprette et næringsfond for kommunene Tinn og Nore og Uvdal fordelt på samme måte som konsesjonsavgiftene. Fortsatt regulering av de aktuelle magasinene vil ikke medføre nye innskrenkninger i næringsutøvelsen i distriktet, men i forhold til senere tids konsesjoner må det kunne sies at kommunene har fått forholdsvis lite igjen for de magasiner de har stillet til rådighet for kraftproduksjon.

Det må også antas at grunneierne langs magasinene har fått relativt liten kompensasjon for de skadevirkningene reguleringen har medført på eiendommene deres ved utbetaling av engangserstatninger fastsatt ved skjønn i 1916.

Sammenligningen med Begnasaken, som Tinn kommune har gjort, er ikke helt relevant da Valdreskommunene ikke fikk tildelt noen del av reguleringsanleggenes verdi ved hjemfall. Verdien av de hjemfalte andeler i reguleringen av Mårvatn og Kalhovdfjord er av Hovedstyret tidligere anslått til ca. 5,5 mill. kr. ved hjemfallstidspunktet 19. september 1983. Kommunenes andel av det hjemfalte er begrenset oppad til en tredjepart, dvs. ca. 1,8 mill. kr.

I tillegg til at kommunene vil bli tildelt andel av hjemfalte anleggs verdi, foreslår Hovedstyret opprettet et næringsfond på 6 mill. kr. For å gi de berørte grunneiere en mer direkte kompensasjon enn det næringsfondet representerer, har ikke Hovedstyret noe imot at det opprettes et grunneierfond på inntil 3 mill. kr. av det totale beløp på 6 mill. kr. Et eventuelt grunneierfond bør stilles til disposisjon for et grunneierlag slik at kommunen har mulighet for å trekke fondet tilbake dersom ordningen ikke virker. Kommunen bør være klageorgan for grunneierlagets avgjørelser.

Post 7. Veger m.v.

Tinn kommune krever at Øst-Telemarkens Brukseierforening plikter å sørge for at vegen Steinsbøle - Kalhovde - Stegaros holdes i skikkelig kjørbar stand. Kravet er støttet av begge advokatene som representerer grunneiere i området.

Brukseierforeningen har vist til at det er foretatt omfattende vedlikehold av veien allerede, f. eks. med 300 000 kr. i 1984.

Hovedstyret har ikke funnet å ta med mere i vilkåret om veger m.v. enn det som er vanlig ved nye konsesjoner og viser til dette.

Post 9. Naturforekomster, fornminner

Miljøverndepartementet har foreslått vilkår om at det skal bekostes undersøkelser av kulturminner i reguleringssonen og de nærmestliggende områder. Det er antydet at mulighetene for å gjøre funn av vitenskapelig interesse er store i området. Under forutsetning av at undersøkelsene holdes på et rimelig nivå i forhold til forventede resultater og at de begrenses til neddemmingssonen, har Hovedstyret tatt inn forslaget fra Miljøverndepartementet vedrørende Mårvatn. I Kalhovdfjord er et slikt vilkår uaktuelt.

Miljøverndepartementets forslag om tiltak mot skader som kan oppstå på kulturminner som følge av manøvreringen eller på annen måte har Hovedstyret ikke tatt til følge. Det antas at etter 70-års regulering kan det vanskelig oppstå nye skader på grunn av reguleringen. Forøvrig er fornminnene beskyttet i lov av 9. juni 1978 nr. 50.

Post 13. Konsesjonskraft

Etter de gamle reguleringstillatelsene skulle det avgis 5 % til kommuner av den kraft utover 1000 nat. hk. som innvinnes i hvert enkelt vannfall.

Distriktet krever nå det som i dag er vanlig, nemlig 10% av kraftøkningen. Tinn kommune krever også å få beholde en avtale om pris og prisreguleringer som ble inngått i 1970 og som nærmest må forstås som selvkost eller rimelig pris.

Hovedstyret finner ikke grunnlag for å foreslå en annen prisfastsettelse for kraften enn det som er vanlig ved nye reguleringer. Forøvrig vil fastsettelse av konsesjonskraftmengde, og pris og virkningsgrad som skal forutsettes bli tatt opp som egen sak senere.

Post 14. Fiske og vilt

Konsesjonene av 1913 og 1915 inneholder ingen bestemmelse om fremme av fisket. De senere reguleringstillatelser har i beskjeden grad vilkår knyttet til fisket.

Direktoratet for naturforvaltning har fremmet forslag til vilkår som kan synes vidtgående. Hovedstyret har imidlertid funnet å kunne slutte seg til de punkter som er vanlig ved nye konsesjoner i dag.

Direktoratets forslag pkt. Ic er tatt ut da det blir overflødiggjort av vilkårenes post 8, Terskler m.v. Hovedstyret har videre tatt ut forslagets pkt. Ig om installasjoner for avsyring av vann. Det forutsettes at dette kan bli ivaretatt under pkt. II.

Post 15. Forurensning m.v.

Vilkår til motvirkning av forurensning i vassdraget er ikke tatt inn i noen av de tidligere konsesjonene for Mårvatn/Kalhovde. Under forutsetning av at de tiltak som kan komme på tale står i et rimelig forhold til de berørte interesser har Hovedstyret nå tatt inn i sin helhet forslaget fra Statens Forurensningstilsyn.

Øvrige merknader

Gjeldende manøvreringsreglement er fastsatt ved kgl. res. av 8. juni 1956. Det er kommet fram misnøye med den sterke reguleringen av Mårvatn som bl.a. betyr dårlig oppfylling i enkelte år med problemer som sandflukt og vanskeliggjort båtferdsel. Disse forhold ble vurdert ved konsesjonen i 1956 da tillatelsen til ytterligere regulering ble gitt og erstatninger er fastsatt ved skjønn.

H.r.adv. Ødegaard har også trukket fram tørrleggingen av Mårelven og bedt vurdert minstevannføringstiltak.

Hovedstyret har ikke funnet grunnlag for å foreslå endringer i manøvreringsreglementet nå. Minstevannføringer blir nærmere vurdert av Statens forurensningstilsyn, jfr. post 15 i vilkårene.

Miljøverndepartementet har i forbindelse med naturvern og friluftsliv foreslått vilkår for å ivareta disse interessene. Første del av forslaget er tatt hensyn til under post 6 i vilkårene om godkjenning av planer, tilsyn m.v.

Andre del av Miljøverndepartementets forslag lyder:

«Konsesjonæren plikter å utføre tiltak som innen rimelige kostnadsrammer vil bidra til at det eksisterende reguleringsinngrepet blir til minst mulig sjenanse for friluftslivet. Eventuelle tiltak bestemmes av Miljøverndepartementet eller den dette bemyndiger».

Hovedstyret har ikke tatt dette forslaget med i vilkårene. Forslaget er en nyskapning som heller ikke er med som vilkår ved nye konsesjoner. Dersom det skulle innarbeides i vilkårene hører det mest hjemme i forbindelse med terskelvilkåret jfr. post 8. Inntil videre vil Hovedstyret fastholde dette vilkåret i uendret form. Forøvrig er det Hovedstyrets mening at terskelvilkåret slik det er i dag langt på veg dekker de fremsatte ønskemål.»

Fotnoter

1.

Se note 1 side (00).

2.

På grunn av den tekniske kvaliteten på kartskissen er den ikke trykt i denne proposisjonen.

Til forsiden