2 Bakgrunn

2.1 Gjeldende lovverk

Lov 15. juni 2001 nr. 75 om veterinærer og annet dyrehelsepersonell legger i § 26 bl. a. til grunn at «Det skal etableres klinisk vakt for dyrehelsepersonell i alle deler av landet. Vaktdeltagelse baseres på frivillighet, og departementet inngår avtale med yrkesorganisasjonene etter forhandlinger om organisering og gjennomføring av vaktene samt om godtgjøring/tilskudd for deltagelse.»

En viktig årsak til at loven instituerer et krav om forhandlinger med yrkesorganisasjonene, er at loven også gir anledning til å pålegge veterinærer plikt til vaktdeltakelse på de vilkår som følger av avtalen. Næringskomiteens flertall uttalte i Innst. O. nr. 119 (2000-2001) at «aktuelle yrkesorganisasjoner må ha innflytelse både på størrelse på godtgjørelsestilskudd, fordeling av og vilkår for utbetaling. Hvis utøvere innenfor dyrehelsetjenesten skulle kunne bli pålagt vakter med en kompensasjon som er bestemt uten rett til å forhandle, kan dette påvirke dyrehelsepersonells valg av bo- og arbeidssted.»

Den kliniske veterinærvakten har i praksis utelukkende vært basert på frivillighet.

I de situasjoner hvor det ikke oppnås enighet i forhandlinger mellom staten og yrkesorganisasjonen, legger LMD til grunn at det er Stortinget som gjennom budsjettinnstilling og -vedtak legger rammene for organisering og betaling for frivillig deltakelse i veterinærvakten. Loven inneholder ingen tvisteløsningsmekanisme tilsvarende det som gjelder på andre områder der yrkesorganisasjoner forhandler om arbeidsvilkår.

Forhandlinger og avtale samt gjennomføring av denne forutsetter et samarbeid mellom veterinærer om priser og markedsdeling som i utgangspunktet er i strid med lov 5. mars 2004 nr. 12 om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger (konkurranseloven). Bestemmelsene i dyrehelsepersonelloven innebærer i realiteten et unntak fra bestemmelsene i konkurranseloven. Praksisen på dette området må imidlertid ikke i unødig grad bryte med konkurranselovens prinsipper.

2.2 Formålet med vaktordningen

Vaktordningen skal sikre at det finnes en offentlig organisert, landsdekkende, klinisk veterinærvakt slik at syke og skadde dyr kan sikres nødvendig hjelp på kveld, natt og i helger og høytider. Vaktordningen har betydning for å bedre muligheten til tidlig å påvise alvorlige smittsomme dyresykdommer og akutte dyrevernsaker.

De praktiserende veterinærene har etter LMDs oppfatning et hovedansvar for å yte kliniske veterinærtjenester også utenfor den tiden som er ordinær arbeidstid for lønnsmottakere. Vaktordningen skal følgelig ikke dekke alle behov for kliniske veterinærtjenester på kveld/natt/helg. Veterinærene er selvstendig næringsdrivende som har rett til, og trolig i vesentlig grad også personlig interesse av, å betjene sine kunder på ulike tider av døgnet uavhengig av vaktordningen.

De praktiserende veterinærene kan imidlertid ikke pålegges et eneansvar for at deres egen kundekrets får hjelp utenfor ordinær arbeidstid, jf. Innst. S. nr. 235 (1999-2000). Den kliniske veterinærvakten skal være samfunnets bidrag til å sikre at det er tilgang på kliniske veterinærtjenester på kveld/natt/helg.