Innhold

Kapittel I. Alminnelige bestemmelser 1
Kapittel II. Forbrukernes økonomiske interesser (alternativ 1) 2
Kapittel II. Forbrukernes økonomiske interesser (alternativ 2) 3
Kapittel III. Annet enn forbrukernes økonomiske interesser 5
Kapittel IV. Beskyttelse av barn 5
Kapittel V. Handlinger næringsdrivende imellom 6
Kapittel VI. Særskilte former for markedsføring 7
Kapittel VII. Salgsfremmende tiltak 9
Kapittel VIII. Prismerking mv 10
Kapittel IX. Kontroll med avtalevilkår 10
Kapittel X. Grenseoverskridende handlinger som skader forbrukernes aktive
interesser 11
Kapittel XI. Forbrukerombudet og Markedsrådet 12
Kapittel XII. Forbrukerombudets og Markedsrådets vedtak 14
Kapittel XIII. Straff 15

§ 1-1.Alminnelig bestemmelse

Urimelig markedspraksis er forbudt. Som markedspraksis regnes en næringsdrivendes markedsføring eller annen handling, unnlatelse, tiltak eller atferd for øvrig før, under eller etter salg eller levering av ytelser til forbrukere. Kapittel II, III og IV omhandler hva som anses som urimelig markedspraksis.

Ved urimelighetsvurderingen etter §§ 2-1 [alternativt 2-2], 3-1, 4-2 og 4-3 legges det vekt på om spesiallovgivning om forbrukerbeskyttelse er overtrådt.

§ 1-2.Reklameidentifikasjon

All markedsføring skal utformes og presenteres på en slik måte at den tydelig framstår som markedsføring.

§ 1-3.Dokumentasjonsplikt

Påstander om faktiske forhold, herunder om produkters egenskaper eller virkning, i markedsføring må kunne dokumenteres. 1Jf. § 12-3 annet ledd.

Dokumentasjonen skal foreligge på annonsørens hånd når markedsføringen skjer

§ 1-4.Lovens stedlige virkeområde

Kongen kan bestemme om og i hvilken utstrekning loven skal gjelde for Svalbard og Jan Mayen.

Kapittel II. Forbrukernes økonomiske interesser [alternativ 1]

§ 2-1.Urimelig markedspraksis som har betydning for forbrukernes økonomiske interesser

En markedspraksis er urimelig dersom den strider mot god markedsskikk overfor forbrukere og den er egnet til merkbart å endre forbrukernes økonomiske atferd.

En markedspraksis er urimelig dersom den er villedende, jf. §§2-2, eller aggressiv, jf. § 2-4.

Departementet fastsetter i forskrift en uttømmende opplisting over de formene for markedspraksis som under enhver omstendighet skal anses som urimelige.

§ 2-2.Villedende handlinger og utelatelser

En markedspraksis er villedende dersom den inneholder uriktige opplysninger om, eller gir forbrukerne et feilaktig inntrykk av, blant annet:

1. ytelsens eksistens eller tilgjengelighet, art, mengde, kvalitet eller andre karakteristiske egenskaper,
2. ytelsens opprinnelse, bruk eller forventet virkning av bruk,
3. kundeservice, klagebehandling samt metode og dato for tilvirkning eller levering,
4. prisen på ytelsen eller hvordan prisen beregnes, eller en særlig prismessig fordel,
5. den næringsdrivendes egne eller andre næringsdrivendes kvalifikasjoner, stilling på markedet, forpliktelser, varemerker, handelsnavn, kjennetegn og andre rettigheter,
6. behovet for vedlikehold, reservedeler, utskiftninger eller reparasjoner,
7. forbrukerens lovbestemte rettigheter eller en eventuell risiko forbrukeren løper, og den er egnet til merkbart å endre forbrukernes økonomiske atferd.

En markedspraksis er også villedende dersom vesentlige opplysninger er utelatt, skjult eller presentert på en uklar eller uhensiktsmessig måte og den er egnet til merkbart å endre forbrukernes økonomiske atferd. Ved vurderingen skal det blant annet tas hensyn til begrensningene ved kommunikasjonsmediet og eventuelle tiltak fra den næringsdrivende for å gjøre opplysningene tilgjengelige for forbrukerne på annen måte.

§ 2-3.Oppfordring til kjøp

Ved oppfordring til kjøp skal den næringsdrivende gi følgende opplysninger dersom de ikke allerede fremgår klart av sammenhengen og dersom utelatelse av opplysningene er egnet til merkbart å endre forbrukernes økonomiske atferd:

1. ytelsens viktigste egenskaper i relevant omfang for mediet og ytelsen,
2. geografisk adresse og identitet til den næringsdrivende eller til en næringsdrivende vedkommende opptrer på vegne av,
3. prisen inklusive avgifter, eller, hvis ytelsens art gjør at prisen ikke med rimelighet kan utregnes på forhånd, hvordan prisen beregnes. Der det er relevant skal alle ytterligere omkostninger vedrørende frakt, levering eller porto oppgis. Hvis kostnadene ikke med rimelighet kan utregnes på forhånd, skal det opplyses om at det kan forekomme slike ytterligere omkostninger,
4. vilkår for betaling, levering, gjennomføring og klagebehandling, hvis disse avviker fra det forbrukeren med rimelighet kan forvente,
5. forbrukerens angrerett eller avbestillingsrett, der forbrukeren har en slik rett.

Som oppfordring til kjøp regnes en kommersiell kommunikasjon som angir egenskaper for ytelsen samt prisen på en måte som er egnet for det anvendte kommunikasjonsmediet og dermed setter forbrukeren i stand til å foreta et kjøp.

§ 2-4.Aggressiv markedspraksis

En markedspraksis er aggressiv dersom den ved utilbørlig påvirkning begrenser forbrukeres valgfrihet eller atferd i forbindelse med en ytelse og er egnet til merkbart å endre forbrukernes økonomiske atferd.

Kapittel II. Forbrukernes økonomiske interesser [alternativ 2]

§ 2-1.Definisjoner

I dette kapittel menes med:

1. forbruker: en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet, eller sammenslutning som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet, forutsatt at avtalen skal tjene medlemmenes personlige formål,
2. næringsdrivende: en fysisk eller juridisk person som utøver næringsvirksomhet, og enhver som handler i vedkommendes navn eller på vedkommendes vegne,
3. produkt: en vare, tjeneste eller annen ytelse,
4. god markedsskikk overfor forbrukere: standarden for de særlige ferdigheter og omhu som en næringsdrivende med rimelighet kan forventes å utøve overfor forbrukerne,
5. endring av forbrukerens økonomiske atferd: bruk av en markedspraksis som merkbart reduserer forbrukerens evne til å ta en informert beslutning, og dermed får forbrukeren til å ta en transaksjonsbeslutning som han eller hun ellers ikke ville ha tatt,
6. transaksjonsbeslutning: en beslutning tatt av en forbruker om hvorvidt, hvordan og på hvilke betingelser han eller hun vil kjøpe, helt eller delvis betale for, beholde eller avhende et produkt eller utøve en avtalemessig rettighet i forbindelse med produktet, uavhengig av om forbrukeren beslutter å foreta en transaksjon eller å unnlate dette,
7. oppfordring til kjøp: en kommersiell kommunikasjon som angir egenskaper for produktet samt prisen på en egnet måte for den anvendte kommersielle kommunikasjonen og dermed setter forbrukeren i stand til å foreta et kjøp,
8. utilbørlig påvirkning: utnytting av en maktposisjon overfor en forbruker til å utøve press, selv uten å bruke eller true med å bruke fysisk makt, på en måte som vesentlig reduserer forbrukerens evne til å ta en informert beslutning.

§ 2-2.Forbud mot urimelig markedspraksis som skader forbrukernes økonomiske interesser

En markedspraksis er urimelig dersom den strider mot god markedsskikk overfor forbrukere og merkbart endrer eller er egnet til merkbart å endre gjennomsnittsforbrukerens økonomiske atferd.

En markedspraksis er urimelig dersom den er villedende, jf. §§2-3 eller 2-4, eller aggressiv, jf. §2-5.

Dersom markedspraksisen er rettet mot en bestemt gruppe forbrukere, er det avgjørende om den kan forventes å påvirke den økonomiske atferden til et gjennomsnittlig medlem av gruppen. Selv om markedspraksisen ikke er rettet mot en bestemt gruppe, skal praksisen vurderes med utgangspunkt i et gjennomsnittlig medlem av en klart identifiserbar gruppe av forbrukere som er særlig sårbare overfor denne praksisen eller det omhandlede produktet, forutsatt at den næringsdrivende med rimelighet kan forventes å forutse at praksisen er egnet til å påvirke den økonomiske atferden hos denne gruppen.

Departementet fastsetter i forskrift en uttømmende opplisting over de formene for markedspraksis som under enhver omstendighet skal anses som urimelige.

§ 2-3.Villedende handlinger
En markedspraksis er villedende dersom den inneholder uriktige opplysninger og derfor er usann, eller i kraft av sin fremstillingsform for øvrig kan forventes å villede en gjennomsnittsforbruker med hensyn til ett eller flere av følgende elementer:

1. produktets eksistens eller art,
2. produktets hovedegenskaper, for eksempel dets tilgjengelighet, nytteverdi, risiko, utførelse, sammensetning, tilbehør, service og klagebehandling, måte eller dato for produksjon eller yting, levering, egnethet for et formål, bruk, mengde, spesifikasjoner, geografisk eller kommersiell opprinnelse eller resultater som kan forventes av bruk av det, eller resultater og vesentlige kjennetegn ved forsøk eller kontroll som er utført på produktet,
3. omfanget av den næringsdrivendes forpliktelser, motiver for markedspraksisen og salgsprosessens art, eventuell erklæring eller symbol i forbindelse med direkte eller indirekte sponsing eller godkjenning av den næringsdrivende eller produktet,
4. prisen eller hvordan prisen beregnes, eller eksistensen av en prisfordel,
5. behovet for vedlikehold, reservedeler, utskiftninger eller reparasjoner,
6. den næringsdrivendes eller vedkommendes agents art, egenskaper og rettigheter, for eksempel identitet og formue, kvalifikasjoner, status, godkjenning, tilknytning eller medlemskap og eierskap i industriell eiendomsrett, kommersiell eiendomsrett eller immaterialrett eller vedkommendes priser og utmerkelser,
7. forbrukerens rettigheter, herunder rett til omlevering eller tilbakebetaling i henhold til lov 21. juni 2002 nr. 34 om forbrukerkjøp, eller risikoene vedkommende eventuelt løper,
8. den næringsdrivendes forpliktelse til å følge bransjenormer,

og den er egnet til å påvirke gjennomsnittsforbrukeren til å ta en transaksjonsbeslutning vedkommende ellers ikke ville ha tatt.

En markedspraksis er også villedende dersom markedsføring, herunder sammenliknende reklame, av et produkt forårsaker at det forveksles med en konkurrents produkt eller varemerke, handelsnavn eller andre kjennetegn og dette er egnet til å påvirke gjennomsnittsforbrukeren til å ta en transaksjonsbeslutning vedkommende ellers ikke ville ha tatt.

§ 2-4.Villedende utelatelser

En markedspraksis er villedende dersom den utelater vesentlige opplysninger eller en næringsdrivende skjuler eller presenterer vesentlige opplysninger på en uklar, uforståelig, tvetydig eller uhensiktsmessig måte og den er egnet til å påvirke en gjennomsnittsforbruker til å ta en transaksjonsbeslutning vedkommende ellers ikke ville ha tatt. Som vesentlige opplysninger regnes opplysninger som gjennomsnittsforbrukeren har behov for i en gitt situasjon for å kunne ta en velinformert transaksjonsbeslutning.

Ved vurderingen av om det foreligger en utelatelse skal det tas hensyn til den faktiske sammenhengen, herunder alle elementer og omstendigheter og begrensningene ved kommunikasjonsmediet. Dersom mediet som anvendes til å formidle markedspraksisen innebærer begrensninger i tid eller rom, skal disse begrensningene og eventuelle tiltak som den næringsdrivende treffer for å gjøre opplysningene tilgjengelige for forbrukerne på annen måte, tas i betraktning når det avgjøres om opplysninger er utelatt.

Ved oppfordring til kjøp betraktes følgende opplysninger som vesentlige hvis de ikke allerede fremgår av sammenhengen:

1. produktets viktigste egenskaper i relevant omfang for mediet og produktet,
2. geografisk adresse og identitet til den næringsdrivende eller andre vedkommende opptrer på vegne av,
3. prisen inklusive avgifter, eller, hvis ytelsens art gjør at prisen ikke med rimelighet kan utregnes på forhånd, hvordan prisen beregnes. Der det er relevant skal alle ytterligere omkostninger vedrørende frakt, levering eller porto oppgis. Hvis slike opplysninger ikke med rimelighet kan utregnes på forhånd, skal det opplyses om at det kan forekomme slike ytterligere omkostninger,
4. vilkår for betaling, levering, gjennomføring og klagebehandling, hvis disse avviker fra det forbrukeren med rimelighet kan forvente,
5. forbrukerens angrerett eller avbestillingsrett, der forbrukeren har en slik rett.

§ 2-5.Aggressiv praksis

En markedspraksis er aggressiv dersom den ut fra sammenhengen, ved bruk av trakassering, press, herunder fysisk makt, eller utilbørlig påvirkning kan forventes vesentlig å redusere gjennomsnittsforbrukerens valgfrihet eller atferd i forbindelse med produktet og er egnet til å påvirke en gjennomsnittsforbruker til å ta en transaksjonsbeslutning vedkommende ellers ikke ville ha tatt.

Ved vurderingen av en markedspraksis etter første ledd skal det tas hensyn til:

1. når og hvor den har funnet sted, dens art og varighet
2. bruk av truende eller utilbørlig språk eller atferd
3. den næringsdrivendes utnytting av en konkret uheldig situasjon eller omstendighet, av en så alvorlig karakter at den innskrenker forbrukerens dømmekraft, som er den næringsdrivende er klar over, til å påvirke forbrukerens beslutning i forbindelse med produktet,
4. belastende eller uforholdsmessige hindringer av ikke-kontraktuell karakter, som den næringsdrivende pålegger når en forbruker ønsker å utøve sine rettigheter i henhold til avtalen, herunder rett til å si opp avtalen eller til å bytte til et annet produkt eller en annen næringsdrivende
5. enhver trussel om ulovlige handlinger.

Kapittel III. Annet enn forbrukernes økonomiske interesser

§ 3-1.Urimelig markedspraksis som har betydning for annet enn forbrukernes økonomiske interesser

En markedspraksis er urimelig dersom den strider mot god markedsføringsskikk overfor forbrukere. Ved vurderingen kan det blant annet legges vekt på om markedspraksisen krenker allmenne etikk- og moraloppfatninger, om det tas i bruk støtende virkemidler, eller om markedspraksisen, på grunn av utforming, format, omfang eller innhold, fremstår som særlig påtrengende.

Annonsør og den som utformer reklame skal sørge for at den ikke er i strid med likeverdet mellom kjønnene, og at den ikke utnytter det ene kjønns kropp eller gir inntrykk av en støtende eller nedsettende vurdering av kvinne eller mann.

Kapittel IV. Beskyttelse av barn

§ 4-1.Alminnelig bestemmelse

Når markedspraksis rettes mot barn, eller for øvrig kan ses eller høres av barn, skal det vises særlig aktsomhet overfor barns påvirkelighet, manglende erfaring og naturlige godtroenhet.

Ved vurderingen av om markedspraksis er i strid med bestemmelser i eller i medhold av denne lov, skal det tas hensyn til alder, utvikling og andre forhold som gjør barn spesielt sårbare.

§ 4-2.Påvirkning av kjøpsbeslutninger

Ved urimelighetsvurderingen etter § 2-1 flg. legges det vekt på om markedspraksisen er særskilt rettet mot barn. Selv om markedspraksisen ikke er særskilt rettet mot barn, legges det vekt på om den, på grunn av art eller produkt, appellerer til barn, og den næringsdrivende kan forventes å forutse barns særlige sårbarhet for praksisen.

En markedspraksis er alltid urimelig dersom den direkte oppfordrer barn til å kjøpe eller til å overtale foreldrene eller andre voksne til å kjøpe et produkt.

§ 4-3.Annen urimelig markedspraksis overfor barn

Ved urimelighetsvurderingen etter § 3-1 kan det blant annet legges vekt på om markedspraksisen:

1. oppfordrer til lovbrudd, farlig atferd eller brudd med vanlige sikkerhetsnormer;
2. spiller på sosial usikkerhet, dårlig samvittighet eller dårlig selvtillit;
3. bruker skremmende virkemidler eller er egnet til å skape frykt eller angst; eller
4. bruker aggressive virkemidler som vold, sex eller rus.

Kapittel V. Handlinger næringsdrivende imellom

§ 5-1.Generalklausul [§ 1 første ledd]

I næringsvirksomhet må det ikke foretas handling som strider mot god forretningsskikk næringsdrivende imellom [eller som for øvrig strider mot god markedsføringsskikk].

§ 5-2.Særskilte former for markedsføring

§§ 6-1 og 6-2 gjelder tilsvarende så langt de passer.

§ 5-3.Villedende forretningsmetoder [§ 2 første og siste ledd]

Det er forbudt i næringsvirksomhet å anvende uriktig eller av annen grunn villedende framstilling som er egnet til å påvirke etterspørselen etter eller tilbudet av varer, tjenester eller andre ytelser. Med framstilling menes i dette kapittel enhver form for meddelelse eller utsagn i tale, skrift eller på annen måte, således også betegnelser, bilder, demonstrasjoner, emballasjens form, størrelse eller utstyr o.l. [§ 19 siste ledd ]

Departementet kan ved forskrift gi nærmere bestemmelser om sammenliknende reklame.

§ 5-4.Utilstrekkelig veiledning m.v. [§ 3 første ledd]

Det er forbudt i næringsvirksomhet å anvende framstilling som er egnet til å påvirke etterspørselen etter eller tilbudet av varer, tjenester eller andre ytelser, når framstillingen ikke gir forsvarlig eller tilstrekkelig veiledning eller trekker inn uvedkommende forhold, og derfor må anses urimelig.

§ 5-5.Bedriftshemmeligheter. [§ 7]

Den som har fått kunnskap om eller rådighet over en bedriftshemmelighet i anledning av et tjeneste-, tillitsvervs- eller forretningsforhold, må ikke rettsstridig utnytte hemmeligheten i næringsvirksomhet.

Det samme gjelder den som har oppnådd kunnskap om eller rådighet over en bedriftshemmelighet gjennom noens brudd på taushetsplikt eller gjennom noens rettsstridige handling ellers.

§ 5-6.Tekniske hjelpemidler. [§ 8]

Den som er blitt betrodd tekniske tegninger, beskrivelser, oppskrifter, modeller eller liknende tekniske hjelpemidler i anledning av et tjeneste-, tillitsvervs- eller forretningsforhold, må ikke rettsstridig utnytte dem i næringsvirksomhet.

Det samme gjelder den som har oppnådd rådighet over tekniske tegninger, beskrivelser, oppskrifter, modeller og liknende tekniske hjelpemidler gjennom noens rettsstridige handling.

§ 5-7.Etterlikning av annens produkt. [§ 8a]

Det er forbudt i næringsvirksomhet å anvende etterliknede kjennetegn, produkter, kataloger, reklamemidler eller andre frambringelser på slik måte og under slike omstendigheter at det må anses som en urimelig utnyttelse av en annens innsats eller resultater og fører med seg fare for forveksling.

§ 5-8.Uriktige geografiske betegnelser for vin og brennevin [9]

Det er forbudt i næringsvirksomhet å anvende geografiske vin- eller brennevinsbetegnelser for vin og brennevin som ikke har den geografiske opprinnelsen som betegnelsen utpeker. Dette gjelder selv om den faktiske opprinnelsen også er angitt, eller den geografiske betegnelsen er oversatt eller følges av uttrykk som « slag », « type », « imitasjon » e l.

Kapittel VI. Særskilte former for markedsføring

§ 6-1.Krav om betaling for varer, tjenester eller andre ytelser uten etter avtale m.v. [§ 2a]

Det er forbudt i næringsvirksomhet

1. å kreve betaling for varer, tjenester eller andre ytelser uten etter avtale, og
2. å levere varer, tjenester eller andre ytelser med krav om betaling uten etter avtale.

Ved leveranse i strid med første ledd bokstav b er mottakeren ikke forpliktet til å betale, så framt ikke annet er bestemt ved lov.

Departementet kan ved forskrift gi nærmere bestemmelser om krav til dokumentasjon og oppbevaring av dokumentasjon for inngåtte avtaler.

§ 6-2.Begrensninger i bruk av visse kommunikasjonsmetoder [§ 2b]

Det er forbudt i næringsvirksomhet uten mottakerens forutgående samtykke å rette markedsføringshenvendelser til fysiske personer ved hjelp av elektroniske kommunikasjonsmetoder som tillater individuell kommunikasjon, som for eksempel elektronisk post, [ telefon] , telefaks eller automatisert oppringningssystem (talemaskin).

[Krav om forhåndssamtykke etter første ledd gjelder likevel ikke for markedsføring der den fysiske personen kontaktes muntlig ved hjelp av telefon.]

Krav om forhåndssamtykke etter første ledd gjelder [ likevel] ikke markedsføring ved hjelp av elektronisk post [ og telefon] i eksisterende kundeforhold der den næringsdrivende avtaleparten har mottatt kundens elektroniske adresse i forbindelse med salg. Markedsføringen kan bare gjelde den næringsdrivendes egne varer, tjenester eller andre ytelser tilsvarende dem som kundeforholdet bygger på. Når [ kontaktopplysningene] samles inn, og eventuelt ved hver enkelt senere markedsføringshenvendelse, skal kunden enkelt og gebyrfritt gis anledning til å frabe seg slike henvendelser.

Med elektronisk post menes i denne bestemmelse enhver henvendelse i form av tekst, tale, lyd eller bilde som sendes via et elektronisk kommunikasjonsnett, og som kan lagres i nettet eller i mottakerens terminalutstyr inntil mottakeren henter den. Herunder omfattes tekst- og multimediemeldinger til mobiltelefon (SMS og MMS).

Ehandelslovens bestemmelser, herunder § 9 om elektronisk markedsføring, gjelder i tillegg til bestemmelsen her.

Departementet kan ved forskrift gi nærmere bestemmelser om hva som omfattes av første ledd.

§ 6-3.Levering av uadressert markedsføring [§ 2c]

Alternativ 1

§ 6-3Reservasjonsrett mot uadressert markedsføring [§ 2c]

Det er forbudt i næringsvirksomhet å levere ut eller å gi en formidler i oppdrag å levere ut uadressert reklame og ubestilte aviser til forbrukere som klart har tilkjennegitt at de motsetter seg dette. En formidler er likevel ikke ansvarlig for leveringen hvis formidleren har fått opplyst og har grunn til å anta at det som leveres ut, ikke er reklame.

Innstikk, som er omfattet av redaktøransvaret, i aviser og andre trykksaker, anses ikke som uadressert reklame etter denne bestemmelsen.

Alternativ 2

§ 6-3Reservasjonsrett mot uadressert markedsføring [§ 2c]

Det er forbudt i næringsvirksomhet å levere ut eller å gi en formidler i oppdrag å levere ut uadressert reklame og ubestilte aviser til forbrukere som klart har tilkjennegitt at de motsetter seg dette. Tydelig merking av postkasse vil alltid være tilstrekkelig tilkjennegivelse. En formidler er likevel ikke ansvarlig for leveringen hvis formidleren har fått opplyst og har grunn til å anta at det som leveres ut, ikke er reklame eller ubestilte aviser.

Innstikk, som er omfattet av redaktøransvaret, i aviser og andre trykksaker, anses ikke som uadressert reklame etter denne bestemmelsen.

Alternativ 3

§ 6-3Levering av uadressert markedsføring [§ 2c]

Det er forbudt i næringsvirksomhet å levere ut eller å gi en formidler i oppdrag å levere ut uadressert reklame og ubestilte aviser til forbrukere som klart har tilkjennegitt at de motsetter seg dette.

Det er likeledes forbudt å legge reklame og ubestilte aviser foran forbrukerens inngangsdør uten vedkommendes forutgående samtykke.

En formidler er likevel ikke ansvarlig for leveringen hvis formidleren har fått opplyst og har grunn til å anta at det som leveres ut, ikke er reklame eller ubestilte aviser.

Innstikk, som er omfattet av redaktøransvaret, i aviser og andre trykksaker, anses ikke som uadressert reklame etter denne bestemmelsen.

§ 6-4Dørsalg

Det er forbudt å personlig oppsøke forbrukerens hjem i markedsføringsøyemed og unnlate å etterkomme forbrukerens anmodning om å forlate stedet eller om ikke å komme tilbake. Det samme gjelder dersom forbrukeren på annen måte klart har tilkjennegitt at markedsføringshenvendelser ikke er ønsket.

Kapittel VII. Salgsfremmende tiltak

Tilgift [§ 4]

Alternativ I

Ingen særbestemmelser om tilgift.

Alternativ II

§ 7-1.Informasjonskrav

Når en forbruker tilbys en tilleggsytelse sammen med hovedytelsen, vederlagsfritt eller til redusert pris, ved kjøp eller annen situasjon som forutsetter en motytelse fra forbrukeren, skal den næringsdrivende samtidig opplyse om:

1. vilkårene for å utnytte tilbudet,
2. ytelsenes pris hver for seg.

Det samme gjelder når to eller flere ytelser tilbys samlet, eller det tilbys en annen særskilt fordel.

Alternativ III

§ 7-2.Tilleggsytelser som er forbudt

Det er forbudt å tilby forbruker en tilleggsytelse sammen med hovedytelsen, vederlagsfritt eller til redusert pris, når det åpenbart ikke er sammenheng mellom ytelsene og kjøp eller annen motytelse er en forutsetning for tilbudet.

Tilleggsytelser rettet til barn er alltid forbudt, uavhengig av om hovedytelsen er rettet mot voksne.

Rabattkuponger [§ 4]

Alternativ I

Ingen særbestemmelser om kuponger m.v. som betalingsmiddel.

Alternativ II

§ 7-3.Bruk av kuponger m.v. som betalingsmiddel

Det er forbudt å gi rabatt til en forbruker under forutsetning av at det fremvises kupong, merke eller tilsvarende, som kan løses inn. Rabattsystemer som gir rett til mer av samme ytelse er likevel tillatt.

Rabattsystemer som gir rett til en progressiv rabatt er forbudt.

Konkurranser [§ 5]

Alternativ I

Ingen særbestemmelser om konkurranser og ulodninger m.v.

Alternativ II

§ 7-4.Konkurranser og utlodninger m.v.

I næringsvirksomhet er det forbudt å søke å fremme omsetningen av varer, tjenester eller andre ytelser ved å tilby forbrukere deltagelse i utlodninger, premiekonkurranser eller lignende tiltak, dersom deltagelse forutsetter kjøp eller annen motytelse fra forbrukeren.

Forbudet i første ledd gjelder ikke utlodninger, premiekonkurranser eller lignende tiltak i periodiske publikasjoner. Verdien av premiene eller størrelsen av belønningen må ikke overstige de beløp som departementet fastsetter.

Kapittel VIII. Prismerking mv.

§ 8-1.Prismerking mv. [§ 3a]

Den som i næringsvirksomhet selger varer, tjenester eller andre ytelser til forbrukere, skal så langt det er praktisk mulig informere om prisene, slik at de lett kan ses av kundene.

Departementet kan ved forskrift gi nærmere regler om gjennomføringen av plikten etter første ledd og kan herunder gjøre unntak fra første ledd.

For å lette kundenes bedømmelse av priser og kvalitet på varer og tjenester, kan departementet ved forskrift påby ervervsdrivende å iverksette tiltak utover det som følger av påbudet i første ledd. Slik forskrift om informasjonstiltak kan blant annet

1. påby merking, oppslag eller annen underretning om pris, forretningsvilkår, kvalitet og andre egenskaper.

2. gi påbud om sortering og bestemmelser om mål og vekt og opplysning om pris pr. enhet (jamførpris) for varer som frambys for salg.

Kapittel IX. Kontroll med avtalevilkår

§ 9-1 .Urimelige avtalevilkår. [§ 9a]

Vilkår som nyttes eller tilsiktes nyttet i næringsvirksomhet overfor forbrukere kan forbys når de finnes urimelige overfor forbrukerne, og det finnes at forbud tilsies av allmenne hensyn.

Ved rimelighetsvurderingen skal det legges vekt på hensynet til balanse mellom partenes rettigheter og plikter og på hensynet til klarhet i kontraktsforhold.

Denne bestemmelsen gjelder ikke vilkår om priser og lønns- og arbeidsvilkår i tjeneste hos andre . Kongen kan gi nærmere regler om at bestemmelsen heller ikke skal gjelde for andre spesielle kontraktsforhold.

§ 9-2.Krav til garantivilkår i forbrukerforhold [§ 9d]

Ytes det garanti, skal det på en tydelig og lettfattelig måte opplyses om følgende i garantivilkårene:

1. garantiens innhold, herunder eventuelle begrensninger og særlige betingelser
2. at forbrukerens rettigheter etter aktuell og nærmere angitt lovgivning kommer i tillegg til garantien, og at disse rettighetene ikke berøres av garantien
3. hva som er nødvendig for å benytte garantien, herunder garantiens varighet og geografiske virkeområde samt garantigiverens navn og adresse
4. lengstefristen for reklamasjon etter aktuell og nærmere angitt lovgivning, dersom den er lengre enn garantitiden
5. at det uansett kan reklameres på ytelsen i sin helhet etter aktuell og nærmere angitt lovgivning, dersom garantien er begrenset, for eksempel ved at garantien kun gjelder en del av ytelsen eller bare deler av utbedringskostnadene dekkes av garantien
6. at det ikke skal betales egenandel for feil som må anses for å være en kjøpsrettslig mangel, og som således skal utbedres kostnadsfritt, dersom forbrukeren må betale en egenandel ved bruk av garantien

Der markedsføringen forut for avtaleinngåelsen er rettet til norske forbrukere, skal garantivilkårene være utformet på norsk.

Før avtaleinngåelsen skal garantigiveren opplyse forbrukeren om garantien og at forbrukeren har rett til å få garantivilkårene utlevert. Når forbrukeren ber om det, skal han eller hun motta garantivilkårene lesbart og lagret på papir eller et annet varig medium som forbrukeren råder over.

§ 9-3. A vgrensning mot konkurranseloven [§ 20 fjerde ledd]

Konkurranseloven § 10 gjelder ikke ved bruk av kontraktsvilkår som er fremforhandlet i samarbeid med Forbrukerombudet.

Kapittel X. Grenseoverskridende handlinger som skader forbrukernes kollektive interesser

[Endringer som gjennomfører forordningen om forbrukervernsamarbeid er innarbeidet, selv om disse ennå ikke er vedtatt.]

§ 10-1.Virkeområde [§ 9e]

Bestemmelsene i dette kapitelet får anvendelse på handlinger foretatt i næringsvirksomhet som strider mot bestemmelser som i henhold til EØS-avtalen beskytter forbrukernes kollektive interesser slik de er gjennomført i norsk rett.

§§ 10-2 og 10-3 får anvendelse på handlinger som strider mot bestemmelser som gjennomfører EØS-lovgivningen som er tatt inn i vedlegg 1 til Europaparlaments- og Rådets direktiv 98/27/EF om nedlegging av forbud med hensyn til vern av forbrukernes interesser. Bestemmelsene får kun anvendelse på handlinger foretatt i næringsvirksomhet i Norge som har virkning i en annet EØS-stat eller som er foretatt i næringsvirksomhet i en annen EØS-stat og har virkning i Norge.

§ 10-4 får anvendelse på handlinger som strider mot bestemmelser som gjennomfører EØS-lovgivningen som er tatt inn i vedlegg til Europaparlaments- og rådsforordning 2006/2004 om samarbeid mellom nasjonale myndigheter med ansvar for håndheving av forbrukervernlovgivning. Bestemmelsen får kun anvendelse hvis lovbruddet rammer forbrukere som har bopel i en annen medlemsstat enn der lovbruddet har sin opprinnelse eller har funnet sted, der den næringsdrivende er etablert eller der bevismaterialet befinner seg.

Departementet fastsetter i forskrift hvilke bestemmelser som til enhver tid beskytter forbrukernes kollektive interesser etter annet ledd og tredje ledd.

§ 10-2.Adgang til å bringe saker inn for Forbrukerombudet og Markedsrådet [9 f]

Utenlandske myndigheter og organisasjoner som er oppført på listen over godkjente institusjoner som i henhold til EØS-avtalens bestemmelser offentliggjøres av EU-kommisjonen i De Europeiske Fellesskapers Tidende og i EØS-tillegget til dette, kan bringe sak inn for Forbrukerombudet og Markedsrådet med sikte på å få nedlagt forbud mot handling som nevnt i § 10-1 annet ledd.

§ 10-3.Godkjenning av myndigheter og organisasjoner [9 g]

Departementet godkjenner norske myndigheter og organisasjoner som kan opptre som part i sak i andre EØS-stater med sikte på å få nedlagt forbud mot handling som nevnt i § 10-1 annet ledd. Departementet underretter EFTA-statenes faste komité om de utpekte myndigheters og organisasjoners navn og formål, med sikte på oppføring på listen nevnt i § 10-2.

Departementet kan ved forskrift fastsette nærmere regler om godkjenning etter første ledd.

§ 10-4.Innlemmelse av forordning om samarbeid mellomnasjonale myndigheter med ansvar for håndheving av forbrukervernlovgivning [9 h]

EØS-avtalen vedlegg XIX nr. 7f (forordning (EF) nr. 2006/2004) om samarbeid mellom nasjonale myndigheter med ansvar for håndheving av forbrukervernlovgivning (forordningen om forbrukervernsamarbeid) gjelder som lov med de tilpasninger som følger av vedlegget selv, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig.

Departementet oppnevner kompetente myndigheter som håndhever forordningens bestemmelser og sentralt kontaktorgan.

Kapittel XI. Forbrukerombudet og Markedsrådet

§ 11-1.Forvaltning, organisasjon m.v. [§ 10]

Forbrukerombudet og Markedsrådet skal føre kontroll med at bestemmelsene i denne lov overholdes.

Forbrukerombudet beskikkes i statsråd til åremål i 6 år. Sekretariatet tilsettes av Forbrukerombudets tilsettingsråd.

Markedsrådet skal bestå av leder, nestleder og 7 medlemmer , alle med personlige varamedlemmer, og oppnevnes av Kongen. Funksjonstiden for medlemmene er fire år, dog slik at det ved første gangs oppnevning av rådet kan settes en kortere funksjonstid for noen av medlemmene. Markedsrådet er vedtaksført når lederen eller nestlederen og minst 4 andre medlemmer eller varamedlemmer er til stede. Vedtak treffes ved alminnelig flertall. Ved stemmelikhet er lederens stemme avgjørende.

Kongen kan gi nærmere forskrifter om Forbrukerombudets og Markedsrådets organisasjon og virksomhet.

Dersom en næringsvirksomhet som faller inn under denne lov også går inn under regulerings- eller kontrollbestemmelser i andre lover, kan Kongen gi nærmere regler om den innbyrdes avgrensing av de forskjellige myndigheters virkeområde og om samarbeidet mellom dem. [§ 20 siste ledd]

§ 11-2.Opplysningsplikt. [§15]

Enhver plikter å gi Markedsrådet eller Forbrukerombudet de opplysninger disse myndigheter krever for å kunne utføre sine gjøremål etter loven, herunder opplysninger som er nødvendige for vurdering av om en handelspraksis er urimelig. Opplysningene kan kreves gitt skriftlig eller muntlig innen en fastsatt frist.

Ovennevnte myndigheter kan foreta slik gransking og besiktigelse, herunder kreve utlevert dokumenter, gjenstander, vareprøver eller annet, som de finner påkrevet for å utføre sine gjøremål etter loven. Om nødvendig kan det kreves bistand av politiet.

Markedsrådet eller Forbrukerombudet kan kreve at opplysninger skal gis til, eller gransking kunne foretas av, andre offentlige organer som er særskilt pålagt å medvirke ved gjennomføringen av denne lov.

§ 11-3.Forbrukerombudet. [§ 13]

Forbrukerombudet skal føre tilsyn med

1. at bestemmelser i denne lov med unntak av kapittel V, eller bestemmelser gitt i medhold av denne lov, overholdes
2. markedsføring etter lov om alternativ behandling av sykdom mv. § 8.
3. at bestemmelser i eller i medhold av lov om kredittkjøp mv. (kredittkjøpsloven) overholdes
4. reklame i henhold til forskrifter gitt i medhold av lov om kringkasting § 3-1 fjerde ledd.
5. at spesialregler om forbrukerbeskyttelse som Forbrukerombudet er tillagt tilsyn med i annen lovgivning overholdes.

Forbrukerombudets fører tilsyn med ovennevnte bestemmelser ut i fra hensynet til forbrukerne. Tilsynet med § 3-1 annet ledd skjer likevel ut fra hensynet til likestilling mellom kjønnene, særlig med vekt på hvordan kvinner fremstilles. Tilsynet med reklame i henhold til forskrifter i medhold av lov om kringkasting § 3-1 fjerde ledd skjer ut i fra hensynet til forbrukerne og likestilling mellom kjønnene. Tilsyn med kapittel VIII skjer ut fra hensynet til at forbrukerne skal kunne orientere seg i markedet og enkelt sammenligne priser.

Forbrukerombudet kan på anmodning fra myndighet eller organisasjon som nevnt i § 10-2, med sikte på å verne forbrukernes kollektive interesser i en annen EØS-stat, behandle saker vedrørende handlinger som nevnt i § 10-1 første ledd.

Forbrukerombudet skal av eget tiltak eller på grunnlag av henvendelser fra andre søke å påvirke næringsdrivende til å innrette sin markedspraksis eller bruk av vilkår etter ovennevnte bestemmelser, herunder gjennom å føre forhandlinger med de næringsdrivende eller deres organisasjoner.

Dersom Forbrukerombudet finner en markedspraksis for å være i strid med ovennevnte bestemmelser, med unntak av tilfeller som nevnt i § 12-3, skal det søkes å få den næringsrivende til å inngå en frivillig ordning om at praksisen skal opphøre. Tilsvarende gjelder for vilkår som nevnt i kapittel IX. Forbrukerombudet kan kreve skriftlig bekreftelse fra overtrederen om at ulovlige forhold skal opphøre eller at den næringsdrivende vil innrette seg etter ovennevnte bestemmelser.

Forbrukerombudet kan forelegge for Markedsrådet saker av prinsipiell karakter knyttet til overtredelse av kapittel I, II, III, IV, VI, VII eller VIII, eller til overtredelse av forskrifter gitt i medhold av lov 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting § 3-1 fjerde ledd. Dette gjelder selv om frivillig ordning er oppnådd eller den næringsdrivende erklærer at markedspraksisen er avsluttet.

§ 11-4.Markedsrådet [§ 11]

Markedsrådet behandler klager på Forbrukerombudets vedtak og saker som bringes inn for Markedsrådet etter § 11-3 sjette ledd . Markedsrådet kan unnlate å behandle en sak fremlagt etter § 11-3 sjette ledd dersom Markedsrådet finner at saken ikke er tilstrekkelig opplyst til at vedtak kan fattes.

Markedsrådet behandler også klager fra en part som berøres av Forbrukerombudets beslutning om å avslutte en sak.

Kapittel XII. Forbrukerombudets og Markedsrådets vedtak

[Alternativt videreføres dagens vedtakskompetanse ved at Markedsrådet har primær vedtakskompetanse, mens Forbrukerombudets vedtakskompetanse er begrenset til tilfeller der Forbrukerombudet antar at det vil medføre ulempe eller skadevirkning å avvente Markedsrådets vedtak eller markedsføringen eller avtalevilkåret i det vesentlige identisk med markedsføring eller vilkår som Markedsrådet tidligere har nedlagt forbud mot, jf. høringsnotatets kapittel 14.]

§ 12-1.Forbrukerombudets og Markedsrådets vedtak

Forbrukerombudet eller Markedsrådet kan, dersom de finner at inngrep tilsies av hensyn som nevnt i § 11-3 annet ledd, fatte vedtak om:

1. forbud etter § 12-2
2. forbud etter en fremskyndet fremgangsmåte etter § 12-3
3. påbud etter § 12-4
4. tvangsmulkt etter § 12-5
5. overtredelsesgebyr etter § 12-6.

Vedtak skal grunngis samtidig med at det treffes. Forbrukerombudets vedtak kan påklages til Markedsrådet. Markedsrådets vedtak kan ikke påklages.

Vedtak kan også rettes mot medvirkere. Dette gjelder likevel ikke ved vedtak mot reklame i strid med forskrifter gitt i medhold av lov om kringkasting § 3-1 fjerde ledd. § 13-1 fjerde ledd gjelder tilsvarende.

§ 12-2.Forbudsvedtak

Dersom det ikke oppnås frivillig ordning etter § 11-3 femte ledd, kan handlinger som finnes i strid med bestemmelser som nevnt i § 11-3 første ledd forbys. Tilsvarende kan det forbys å nytte eller å tilsikte og nytte vilkår som nevnt i § 9-1.

Det kan videre forbys handling som strider mot bestemmelser som nevnt i § 10-1 annet ledd, hvis handlingen er foretatt i næringsvirksomhet i Norge og har virkning i en annet EØS-stat. Forbrukerombudet kan videre forby en handling der det foreligger brudd på bestemmelser som nevnt i § 10-1 tredje ledd og som Forbrukerombudet etter § 10-4 annet ledd er oppnevnt som kompetent myndighet til å håndheve.

§ 12-3.Forbudsvedtak etter en fremskyndet fremgangsmåte

Håndhevingsmyndigheten kan, uten at det er forsøkt oppnådd frivillig ordning etter § 11-3 femte ledd, treffe vedtak som nevnt i § 12-2 dersom markedsføringen strider mot bestemmelsene i kapittel VI, § 8-1, § 9-2 eller forskrift gitt i medhold av § 2-1 tredje ledd [alternativt § 2-2 siste ledd]. Det samme gjelder dersom markedsføringen eller avtalevilkåret i det vesentlige er identisk med markedsføring eller vilkår som Forbrukerombudet eller Markedsrådet tidligere har nedlagt forbud mot, eller som den næringsdrivende tidligere har bekreftet skriftlig at skal opphøre etter § 11-3 femte ledd.

Dersom dokumentasjon for en påstand om virkning benyttet i markedsføring ikke er avsendt til håndhevingsmyndigheten innen 48 timer fra begjæring om dette er mottatt av den næringsdrivende, kan håndhevingsmyndigheten treffe vedtak mot fortsatt bruk av påstanden. I særlige tilfeller, hvor en påstand om virkning åpenbart ikke kan dokumenteres, kan det nedlegges forbudsvedtak uten at det på forhånd søkes innhentet dokumentasjon fra den næringsdrivende.

§ 12-4. Vedtak om påbud

Dersom det ikke oppnås frivillig ordning, kan det gis påbud om de tiltak som finnes nødvendig for å sikre at et forbud gitt i eller i medhold av denne loven overholdes.

Ved enkeltvedtak kan prisinformasjon etter § 9-1 første ledd og ved forskrifter gitt med hjemmel i § 9-1 annet og tredje ledd påbys.

§ 12-5.Vedtak om tvangsmulkt

I vedtak etter §§ 12-2 til 12-4 skal det fastsettes en tvangsmulkt som den som vedtaket retter seg mot, skal betale dersom vedkommende overtrer vedtaket eller medvirker til at en annen foretar den handlingen vedtaket retter seg mot. Fastsettelse av tvangsmulkt kan unnlates dersom særlige grunner tilsier det.

Tvangsmulkten kan fastsettes som en løpende mulkt eller som et engangsbeløp. Ved fastsettelsen av tvangsmulkten skal det særlig legges vekt på den næringsdrivendes økonomiske forhold og antatt økonomisk gevinst av å overtre vedtaket.

Tvangsmulkt tilfaller statskassen. Vedtak om tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg.

I særlige tilfeller kan påløpt mulkt reduseres eller frafalles.

Kongen kan ved forskrift fastsette nærmere regler om ileggelse av tvangsmulkt.

§ 12-6. Vedtak om overtredelsesgebyr

I vedtak etter §§ 12-2 og 12-3 mot overtredelser av kapittel VI, § 8-1, § 9-2 eller forskrift gitt i medhold av § 2-1 tredje ledd [alternativt § 2-2 siste ledd], kan det fastsettes et overtredelsesgebyr som den som vedtaket retter seg mot skal betale.

Ved fastsettelse av gebyrets størrelse, skal det særlig legges vekt på den næringsdrivendes økonomiske forhold og overtredelsens grovhet og varighet.

Overtredelsesgebyret forfaller til betaling 4 uker etter at vedtaket er fattet. Vedtak om overtredelsesgebyr er tvangsgrunnlag for utlegg.

Kongen kan ved forskrift gi nærmere regler om utmåling av overtredelsesgebyr.

Kapittel XIII. Straff

§ 13-1. Straff

Grov eller gjentatt forsettlig overtredelse av § 1-1 første ledd, kapittel II, IV,V VI, VII og VIII i denne lov eller vedtak som er gjort i medhold av denne lov, straffes med bøter, fengsel i inntil 6 måneder eller begge deler dersom ikke strengere straffebestemmelse kommer til anven­delse. Medvirkning straffes på samme måte.

Uaktsom overtredelse av §§ 2-2 [alternativt §§ 2-3 og 2-4], 5-3, 5-4 og 6-1 første ledd eller vedtak som er gjort i medhold av denne lov straffes med bøter, fengsel i inntil 6 måneder eller begge deler dersom ikke strengere straffebestemmelse kommer til anvendelse. Medvirkning straffes på samme måte.

Overtredelse av første og andre ledd anses som forseelse.

Straff kommer ikke til anvendelse for overtredelse foretatt av en ekspeditør, betjent eller annen liknende underordnet når den vesentlig har vært foranlediget av hans avhengige stilling til den næringsdrivende.

Straff kommer ikke til anvendelse ved overtredelse av § 5-5 når kunnskap om eller rådighet over bedriftshemmeligheten er oppnådd i et tjeneste- eller tillitsvervsforhold eller gjennom pliktstridig handling i et slikt forhold og mer enn 2 år er gått siden forholdet opphørte.

§ 13-2.Straffeprosessuelle regler. [§ 18]

Overtredelse av §§ 5-5, 5-6 eller 5-7 påtales ikke av det offentlige uten fornærmedes begjæring. Det samme gjelder overtredelse av §§ 2-2 [alternativt §§ 2-3 og 2-4], 5-3 og 5-4 når handlingen består i skadelig omtale av en annen næringsdrivende eller av forhold som særskilt angår ham.

Påtalemyndigheten kan i forbindelse med straffesaken kreve dom for tiltak for å sikre at den lovstridige handling opphører og for å hindre at den gjentas.