Vedrørende brev fra Kontroll- og konstitusjonskomiteen om overgrep mot tidligere barnehjemsbarn

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Barne- og familiedepartementet

Kontroll- og konstitusjonskomiteen
Stortinget
0026 Oslo

Deres ref

Vår ref

Dato

HKL/2003

2003/04624 sel

24.10.03

Vedrørende brev fra Kontroll- og konstitusjonskomiteen om overgrep mot tidligere barnehjemsbarn

Jeg viser til brev av 10. oktober 2003 fra Kontroll- og konstitusjonskomiteen vedrørende spørsmål omkring overgrep mot tidligere barnehjemsbarn. I dette brevet vises det til de forhold som er avdekket ved barnehjem i Bergen kommune og til beslutningen om å iverksette granskning i Oslo. Både den granskningen som har skjedd i Bergen kommune med påfølgende konklusjoner om en kommunal erstatningsordning, og beslutningen fra Oslo kommune om å iverksette granskning, viser at kommunene tar ansvar for å følge opp. Til komiteens orientering har jeg hatt møte med Bergen kommune for å bli orientert om innholdet i den granskningen som der har skjedd. Etter min vurdering er granskningen av barneverninstitusjonene i Bergen et viktig bidrag til økt kunnskap om de overgrep som dessverre har skjedd. Jeg vil kort benytte anledningen til å orientere komiteen om det igangsatte arbeidet med disse sakene, og mitt forslag om å gå videre med å få frem mer kunnskap.

Regjeringen satte i sommer ned en arbeidsgruppe som ser på ulike erstatningsordninger for ulike grupper, og vil legge frem en rapport i løpet av året. Denne arbeidsgruppen skal vurdere ulike gruppers behov for oppreisning og erstatning fra staten og ledes av Justisdepartementet. Etter min vurdering er det svært viktig med en helhetlig tilnærming til de forskjellige krav om erstatning som settes frem. Arbeidsgruppens rapport vil derfor være sentral for å vurdere saker også vedrørende gruppen av tidligere barnehjemsbarn.

De innspill som vi har fått fra Bergen kommune har gitt et viktig grunnlag for departementets vurdering av hvordan man kan innhente ytterligere informasjon omkring dette temaet. For å få et best mulig grunnlag for videre oppfølging av eventuelle tilsvarende saker, har departementet derfor tatt initiativ til en evaluering av den granskning av barnehjem som har skjedd i Bergen. Senter for krisepsykologi i Bergen v/psykolog dr. philos Atle Dyregrov utarbeider nå et opplegg for en slik evaluering. Etter min mening kan denne evalueringen bli viktig for å ta stilling til om tilsvarende granskninger eventuelt bør gjennomføres andre steder i landet.

Som komiteen er kjent med er det også opprettet en nasjonal veiledningstjeneste på bakgrunn av påstander fra tidligere barnehjemsbarn om overgrep ved flere barnehjem i landet. Denne tjenesten gir veiledning om offentlige instanser som kan gi nærmere hjelp ved problemer av ulik karakter, og gir generell informasjon om den statlige billighetserstatningsordningen. Tjenesten er lagt til Barne- ungdoms- og familieforvaltningen (BUFA). Her vil de som henvender seg bli møtt av fagpersoner som vil lytte og ta problemene på alvor. Departementet har også bedt om at BUFA foretar en registrering av innkomne telefoner og henvendelser for å kartlegge hvilke barnehjem/kommuner det dreier seg om og, i den grad det er mulig, registrere hvilke hendelser som har funnet sted. Såfremt det er kommuner som ønsker å opprette granskningsutvalg for barnehjem i egen kommune, mener jeg at Fylkesmannen kan bistå kommunene i dette arbeidet. Fylkesmannen vil også kunne være behjelpelig med å veilede enkelpersoner som har behov for dette. Dette har jeg tatt opp med Fylkesmennene og disse er positive til å påta seg dette.

Jeg nevner også at Barne- og familiedepartementet har støttet Stiftelsen Rettferd for taperne med kr 100.000,- som skal gå til å ta imot de henvendelser de får fra tidligere barnehjemsbarn.

I brevet fra Kontroll- og konstitusjonskomiteen etterspørres det en oversikt over omfanget av overgrep mot barnehjemsbarn i Norge i perioden 1950 - 1980. Til komiteens orientering foreligger det ingen slik systematisk oversikt over omfanget. En slik oversikt kan være vanskelig å skaffe, da det forelå liten systematisk registrering på barnehjem i denne perioden. Det finnes også bare et begrenset utvalg av historiske kilder. Antall krav om billighetserstatning reist gjennom de senere ti-årene kan likevel gi en viss pekepinn på omfanget, uten at dette direkte kan ”leses” som antall overgrep mot barn bosatt på barnehjem. I perioden 1953 – 2003 forelå det ca. 1200 søknader om billighetserstatning til de fagdepartementene som administrerte saker knyttet til sosiale forhold, rus og barnevern (fosterhjem, mangel på inngrep fra barnevernet og overgrep på barnehjem). 900-1000 av disse sakene gjaldt søknader på barnevernområdet, og kom inn i perioden 1990 - 2003. Jeg vil understreke at dette, som nevnt, er saker som ikke nødvendigvis omfatter overgrep på barnehjem, men en viss andel av sakene dreide seg om dette.

I brevet fra Kontroll- og konstitusjonskomiteen etterspørres det også om jeg har en oversikt over grunnene til at overgrep kunne skje. Jeg vil innledningsvis slå fast at ethvert overgrep mot barn som har vært/er under offentlig omsorg er uakseptabelt.

Jeg har stor forståelse for at både de som har vært utsatt for overgrep og komiteen ønsker å få en mer helhetlig oversikt over det som har skjedd. I en slik prosess er det nødvendig at vi utviser stor forståelse og respekt for enkeltpersoner dette gjelder. Vi vet at de som velger å stå frem med sine historier har følt dette som en stor belastning, og at denne belastningen i noen tilfeller har blitt for stor. Dette er også hensyn som må tas når vi vurderer hvordan vi skal gå frem i disse sakene.

Rapporten fra granskningen i Bergen kommune, den kommende granskningen i Oslo, informasjon fra den opprettede nasjonale veiledningstjenesten samt informasjon fra Stiftelsen Rettferd for taperne kan gi noen forklaringer på hva som har skjedd og hvorfor. Disse opplysninger kan gi oss bilder av omfang og årsaker, uten at dette er systematisk kunnskap som fanger opp hele bildet. For å få en bedre oversikt vil jeg derfor sette ned et utvalg der blant annet historisk, sosialfaglig, psykologisk og juridisk kompetanse bør være representert. Samtidig er det viktig å dra veksler på den kunnskap som Stiftelsen Rettferd for taperne har på dette området. Utvalgets mandat vil være å fremskaffe kunnskap som kan gi en mer helhetlig oversikt over omfang av overgrep og hvis mulig finne årsakene til disse. Dette kan bl.a. gjøres med utgangspunkt i en gjennomgang av tidligere krav om billighetserstatninger sett i sammenheng med den informasjon vi allerede har. I tillegg vil utvalget kunne benytte andre kilder som grunnlag for informasjonsinnhenting. Utvalget skal ikke ha individuell kontakt med tidligere barnehjemsbarn. Denne kunnskapen vil være et viktig bidrag i arbeidet med å hindre at liknende overgrep skjer i dagens barneverninstitusjoner.

På grunnlag av den kunnskap som blir samlet, vil jeg vurdere om man bør iverksette granskning i forhold til enkeltinstitusjoner.

Med hilsen

Laila Dåvøy