Det norske statsråd 1905 - 1940

Ved unionsoppløsningen fortsatte i hovedsak ordningen med at statsministeren også bestyrte et departement. Unntaket var Christian Michelsen i perioden juni-november 1905. Ved kongelig resolusjon av 22. september 1939 ble statsministeren fra 1. oktober samme år fritatt fra å bestyre noe departement.

Ved resolusjon av 7. juni 1905 ble det besluttet at Handelsdepartementets utenriksavdeling fra 15. juni samme år skulle betyres av Jørgen Løvland, til nå norsk statsminister i Stockholm. 1. desember 1905 ble Utenriksdepartementet formelt opprettet.

Utenriksminister
Ettersom det nye embetet som utenriksminister ble overtatt av statsministerens stedfortreder, statsminister Løvland, var ordningen med utenriksministeren som statsministerens faste stedfortreder etablert, etter svensk mønster. I det svenske statsrådet rangerte på denne tiden utenriksministeren, fram til 1876 betegnet som ”statsminister for utenrikssakene”, som nummer to.

Den videre rangordningen i regjeringen fulgte, som i årene før 1905, grunnlovens bestemmelse om statsrådenes ansiennitet og alder.

Statsrådsekretariatet
Statssekretariatet, som fra 1926 hadde endret betegnelse til Statsrådsekretariatet, fortsatte som regjeringens felleskontor.

Under flukten nordover etter det tyske angrepet på Norge 9. april 1940, ble statsrådsekretæren etter søknad permittert. En embetsmann i Utenriksdepartementet ble beskikket som fungerende statsrådsekretær, og ivaretok embetet under flukten videre, i eksilårene i London og de første månedene etter at regjeringen kom tilbake til Oslo i 1945.
Sekretariatet sorterte administrativt under Justisdepartementet.

Statsministerens kontor
Da statsministeren i september 1939 ble fritatt fra å styre noe departement, ble ordningen med en stilling som sekretær for regjeringssjefen (1829-1906) gjenopptatt, nå som heltidsstilling og under betegnelsen fra 1905 - statsministerens sekretær.

Statsministeren og hans sekretær flyttet nå inn i egne lokaler med felles forværelse med Statsrådsekretariatet. Allerede nå oppstod betegnelsen Statsministerens kontor.

Under flukten nordover etter det tyske angrepet på Norge 9. april 1940, fulgte statsministersekretæren med til Tromsø. Da statsministeren ikke så noe behov for at han ble med til London, valgte sekretæren å vende tilbake til Oslo. I eksilårene i London benyttet statsministeren en medarbeider fra Arbeidernes Pressekontor og embetsmenn fra Utenriksdepartementet som sine sekretærer. Staben ved Regjeringens informasjonskontor i London, som sorterte direkte under statsministeren, hadde også sekretæroppgaver for regjeringssjefen.

Til toppen