Forording om portabilitet

Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2017/1128 av 14. juni 2017 om grensekryssende portabilitet av nettbaserte innholdstjenester i det indre marked

Regulation (EU) 2017/1128 of the European Parliament and of the Council of 14 June 2017 on cross-border portability of online content services in the internal market

Sakstrinn

  1. Faktanotat
  2. Foreløpig posisjonsnotat
  3. Posisjonsnotat
  4. Gjennomføringsnotat

Opprettet 27.05.2016

Spesialutvalg: Immaterialrett

Dato sist behandlet i spesialutvalg:

Hovedansvarlig(e) departement(er): Kulturdepartementet

Vedlegg/protokoll i EØS-avtalen: Vedlegg XVII. Opphavsrett

Kapittel i EØS-avtalen:

Status

Forordningen ble vedtatt 14. juni 2017 og ble publisert i Official Journal 30. juni 2017 (med rettelse 28. juli 2017). Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-statene.


 

Sammendrag av innhold

Europakommisjonen fremla 9. desember 2015 et forslag til en forordning om sikring av grensekryssende portabilitet av innholdstjenester i det indre marked. Forordningen ble vedtatt av 14. juni 2017 og gir felles europeiske regler for å sikre at forbrukere får tilgang til sine innholdstjenester over landegrensene ved midlertidig opphold i andre medlemsstater. Formålet med forordningen er å fjerne hindringer for grensekryssende portabilitet (mobilitet) av nettbaserte innholdstjenester som gir tilgang til sport, film, musikk mv. Dette skal gjøre det mulig for forbrukere å ta med og få tilgang til slike tjenester når de for eksempel i forbindelse med forretningsreise eller ferie oppholder seg midlertidig i utlandet.

Bakgrunnen for forordningen er Kommisjonens strategi for det digitale indre marked ("DSM"-strategien (KOM(2015) 192) av 6. mai 2015, hvor det ble foreslått en rekke tiltak for å skape et indre marked for digitalt innhold og digitale tjenester. Forordningen om portabilitet er blant de første initiativene i strategien, og det opprinnelige forslaget ble offentliggjort samtidig med Kommisjonens meddelelse "Towards a modern, more European copyright framework" (KOM(2015) 626). I meddelelsen redegjøres det for Kommisjonens planer på opphavsrettsområdet.

Forordningen har 11 artikler.

Artikkel 1 fastsetter forordningens formål og virkeområde. Med forordnignen blir det innført felles regler for å sikre at abonnenter av innholdstjenester i EU kan få tilgang til og bruke disse tjenestene når abonnentene oppholder seg midlertidig i en annen medlemsstat.

Artikkel 2 inneholder forordningens definisjoner. I artikkelen defineres begrepene "abonnent", "forbruker", "bopelsmedlemsstat", "midlertidig opphold, "innholdstjeneste" og "portabilitet". Med "midlertidig opphold" menes at abonnenten i en begrenset tidsperiode befinner seg i en annen medlemsstat enn sin bopelsmedlemsstat. Av Kommisjonens konsekvensanalyse (SWD(2015)270) fremgår at det ikke siktes til en bestemt tidsperiode, men at det midlertidige oppholdet kan skyldes ferie, jobb eller studier. Med "innholdstjeneste" forstås tjeneste som omhandlet i artiklene 56 og 57 i TFEU, som en tjenestetilbyder lovlig tilbyr abonnenter i bopelsmedlemsstaten og som er en audiovisuell medietjeneste etter direktiv 2010/13/EU (AMT-direktivet) eller en tjeneste hvis viktigste funksjon er å gi tilgang til verk, andre arbeider eller sendinger fra kringkastingsselskaper, enten det er linjært eller på-forespørsel.

Artikkel 3 fastsetter en forpliktelse for tilbydere som tilbyr innholdstjenester mot betaling. Disse skal gi abonnentene samme tilgang til tjenesten også ved midlertidig opphold utenfor bopelsmedlemsstaten.

Artikkel 4 fastsetter at leveringen av tjenesten og den tilgang og bruk abonnenten har ved midlertidig opphold utenfor bopelsmedlemsstaten, utelukkende skal anses å finne sted i bopelsmedlemsstaten. De opphavsrettslige handlinger som finner sted når tjenesten stilles til rådighet for forbrukere for grensekryssende mobilitet etter forordningen, skal altså anses finne sted i medlemsstaten der forbrukeren er hjemmehørende.

Artikkel 5 oppstiller ulike krav for at tilbyderen effektivt skal kunne verifisere bopelsmedlemsstaten til abonnentene. Verifiseringstiltakene skal være fornuftige og skal ikke gå lenger enn hva som er nødvendig for å oppnå formålet.

Artikkel 6 omhandler tilbydere som tilbyr gratis innholdstjenester. Disse har mulighet til å velge om de ønsker å om å omfattes av kravene i forordningen.

Artikkel 7 fastslår at avtalevilkår mellom rettighetshavere og tilbydere av innholdstjenester, og mellom abonnenter og tilbydere av innholdstjenester, som er i strid med forpliktelsene etter forordningen, ikke kan håndheves.

Artikkel 8 fastslår at behandlingen av personopplysninger skal utføres i overensstemmelse med direktivene 95/46/EF og 2002/58/EF.

Artikkel 9 fastslår at forordningen også får anvendelse på avtaler som er inngått og rettigheter som er ervervet før forordningens ikrafttredelse.

Artikkel 10 bestemmer at Kommisjonen skal evaluere anvendelsen av forordningen senest 2. april 2021. Deretter skal evalueringen foretas dersom det er nødvendig.

Det fremgår av artikkel 11 at forordningen er gjeldende fra 1. april 2018.

I Official Journal 28. juli 2017 ble det publisert en rettelse til den opprinnelige publiseringen av forordningen 30. juni 2017 (se lenke til "annen dokumentasjon" over).

Merknader

Forordningen er vedtatt med hjemmel i TFEU artikkel 114.

Muligheten forbrukere har til å få tilgang til innholdstjenester ved midlertidig opphold i utlandet er i dag forskjellig fra tjeneste til tjeneste. Enkelte tjenester gir full tilgang, mens andre har begrenset eller ingen tilgang. Tilgang ved opphold i utlandet beror i stor grad på avtalen mellom tilbyderen av tjenesten og rettighetshaverne. Rettighetene som benyttes i innholdstjenester klareres ofte etter territorier. Dette kan resulterer i at enkelte tjenester kun er tilgjengelig i Norge. Forordningen søker å endre på dette, slik at forbrukere på reise og lignende skal få tilgang til det samme innholdet som de får i hjemlandet.

Rettslige konsekvenser

Norsk rett inneholder ingen regler som forplikter tilbydere av innholdstjenester å tilby sine abonnenter adgang til tjenestene når de oppholder seg midlertidig i utenfor Norge. Åndsverkloven gjelder som utgangspunkt bare handlinger som foretas på norsk territorium. Loven inneholder ingen spesielle bestemmelser om at opphavsrettslige relevante handlinger som foretas i utlandet, skal anses foretatt på norsk territorium. Utgangspunktet i åndsverkloven er også at rettighetshavere helt eller delvis kan overdra sine rettigheter etter loven. Rettighetshavere kan på den måten selv velge å begrense overdragelsen av rettighetene geografisk, for eksempel til bruk i et bestemt land.

Norge er forpliktet til å gjennomføre i norsk rett forordninger som innlemmes i EØS-avtalens vedlegg, på samme måte som gjennomføringer av direktiver. En forordning får altså ikke direkte virkning i Norge, men i henhold til EØS-avtalens artikkel 7 skal den "gjøres til del av avtalepartenes interne rettsorden".

Dersom forordningen innlemmes i EØS-avtalen vil det være nødvendig med endringer i norsk lovgivning. Det er imidlertid foreløpig usikkert hvor omfattende endringer som eventuelt blir nødvendig. Det er sannsynlig at forordningen vil kreve enkelte endringer i åndsverkloven, men det kan også tenkes endringer i annet regelverk, spesielt når det gjelder gjennomføring av bestemmelsene om tilgangen til innholdstjenestene.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Det antas at forordningen ikke får vesentlige økonomiske og administrative konsekvenser for offentlige myndigheter. Forordningen inneholder ingen forpliktelser for offentlige myndigheter. Håndhevelse av reglene skal skje gjennom alminnelige domstoler.

Offentlige institusjoner som selv tilbyr gratis innholdstjenester kan etter forslaget velge om de skal omfattes av forordningen. I den grad de velger dette, kan det påløpe kostnader til verifisering av abonnentene.

Forordningen vil kunne få økonomiske konsekvenser for tilbydere av innholdstjenester. Disse må etter forordningen utvikle systemer for verifisere abonnentene. Forordningen antas å ha begrensede konsekvenser for rettighetshavere til innholdet som tilbys i innholdstjenestene.

For forbrukere vil forordningen ha positive konsekvenser, da de blir sikret tilgang til innholdstjenester også når har midlertidig opphold innen EØS-området. Det er imidlertid sannsynlig at eventuelle økte kostnader hos tilbyderne av innholdstjenestene vil kunne medføre økte abonnementspriser for forbrukerne.

Sakkyndige instansers merknader

Saken har ikke vært på høring og den er ikke behandlet i spesialutvalget. Saken vil bli endelig behandlet i spesialutvalget høsten 2017.

Vurdering

Forordningen vurderes foreløpig som EØS-relevant og akseptabelt. Forordningen er i tråd med gjeldene politikk om tilgang til digitale tjenester. Det antas ikke behov for spesielle tilpasningstekster.

Andre opplysninger

Nøkkelinformasjon

Institusjon: Parlament og Råd
Type rettsakt: Forordning
KOM-nr.: KOM(2015)627
Rettsaktnr.: (EU) 2017/1128
Basis rettsaktnr.:
Celexnr.: 32017R1128

EFTA-prosessen

Dato mottatt standardskjema: 17.07.2017
Frist returnering standardskjema: 06.11.2016
Dato returnert standardskjema:
EØS-relevant: Ja
Akseptabelt: Ja
Tekniske tilpasningstekster: Nei
Materielle tilpasningstekster: Nei
Art. 103-forbehold: Ja

Norsk regelverk

Endring av norsk regelverk: Ja
Høringsstart:
Høringsfrist:
Frist for gjennomføring:

Lenker