Lovgivning på rusfeltet

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Helse- og omsorgsdepartementet

Oversikt over sentral lovgivning: Alkoholloven, vinmonopolloven, narkotikalovgivningen, regulering av legemiddelomsetningen.

Fakta om alkoholloven

Den sentrale loven om alkohol er alkoholloven av 2. juni 1989 nr. 27. Loven hører under Helse- og omsorgsdepartementet. Loven regulerer i hovedsak omsetning av alkohol; skjenking, detaljsalg (salg til forbruker) og engrossalg, samt tilvirkning og import/eksport. Alkoholloven inneholder også forbud mot reklame for alkohol og en del andre særlige forbud og påbud.

Loven suppleres av alkoholforskriften og forskrift om engrossalg og tilvirkning av alkoholholdig drikk mv. Med hjemmel i loven er det fastsatt en egen forskrift om alkoholordningen for Svalbard.

Helsedirektoratet har fortolkningsansvar for alkoholloven og har utgitt en håndbok til alkoholloven som gir veiledning til lovens bestemmelser (rundskriv IS-5/2008).

Lovens formål er å begrense de samfunnsmessige og individuelle skader alkoholbruk kan innebære, og bestemmelsene i loven har som mål å begrense bruken av alkohol.

Sjenking og salg av alkohol

Skjenking og detaljsalg av alkoholholdig drikk (dvs. mot vederlag) krever bevilling. I visse lokaler og steder kreves også bevilling for servering og drikking uten vederlag. For å drive engrossalg kreves ikke bevilling, men selgeren må være registrert som avgiftspliktig virksomhet hos avgiftsmyndighetene.

Bevilling for skjenking og for detaljsalg av alkoholholdig drikk som inneholder til og med 4,7 volumprosent alkohol, gis vanligvis av kommunene. Det er opp til kommunenes frie skjønn om de vil gi bevilling, og de kan også sette relevante vilkår for bevillingen.

Vinmonopolet har enerett til detaljsalg av vin brennevin og annen alkoholholdig drikk som inneholder over 4,7 volumprosent alkohol. Kommunene kan likevel på særlige vilkår gi bevilling til salg av egenprodusert alkoholholdig drikk som inneholder inntil 22 volumprosent alkohol (gårdssalg).

Maksimale tillatte skjenketider er etter loven fra klokken 08.00 til kl. 03.00 for alkoholholdig drikk inntil 22 volumprosent og fra kl. 13.00 til 03.00 for sterkere alkoholholdig drikk. Loven inneholder også bestemmelser om tillatte salgstider og salgsdager. 

Alkoholloven fastsetter aldersgrenser for salg og skjenking. Aldergrensen er 18 år for alkoholholdig drikk inntil 22 volumprosent og 20 år for sterkere alkoholholdige drikker. Det er forbudt å kjøpe alkoholholdig drikk for mindreårige (langing).

Det er ikke tillatt å skjenke, utlevere og selge alkoholholdig drikk til en person som er åpenbart påvirket.

Det er forbudt å selge, skjenke eller selge engros alkoholholdig drikk som inneholder over 60 volumprosent alkohol. Import av slik drikk kan bare foretas av den som har statlig tilvirkningsbevilling.

Tilvirkning av alkoholholdig drikk krever bevilling med ett unntak. Det er tillatt å tilvirke alkohol som ikke er brennevin (for eksempel øl og vin) til egen bruk uten slik tillatelse. Det er forbudt å kjøpe brennevin som er ulovlig tilvirket.

Det kreves bevilling eller rett til å drive engrossalg for å kunne importere eller eksportere alkoholholdig drikk. Det er noen unntak fra dette kravet når det gjelder import. Blant annet kan privatpersoner importere alkoholholdig drikk til personlig bruk, for eksempel i form av nettkjøp fra utlandet.  Den som utleverer den alkoholholdige drikken til privatpersonen i Norge, må være en transportør som er uavhengig av selger.

Alkoholreklame

Alkoholreklame er forbudt. Forbudet gjelder også reklame for andre varer med samme merke eller kjennetegn som drikk som inneholder over 2,50 volumprosent alkohol. Slike varer må heller ikke inngå i reklame for andre varer eller tjenester. Helsedirektoratet fører tilsyn med at bestemmelsene om reklameforbud overholdes og kan ved overtredelse pålegge retting av forholdet. Samtidig med at pålegg om retting gis, kan tvangsmulkt fastsettes. Mulkten løper fra oversittelse av fristen for retting, og kan fastsettes i form av engangsmulkt eller dagmulkt. Mulkten tilfaller staten. Klage på Helsedirektoratets vedtak om reklame behandles av Markedsrådet.

Andre lover

Ulike forhold knyttet til alkohol er regulert i flere andre lover. Bestemmelser om alkoholavgifter, avgiftsfrie innførselskvoter mv. er regulert i toll- og avgiftsregelverket.  Vegtrafikkloven setter forbud mot kjøring av motorvogn under påvirkning av alkohol. En alkoholkonsentrasjon på over 0,2 promille i blodet regnes alltid som påvirkning. For føring av småbåt følger det av småbåtloven at grensen er 0,8 promille.  Flere lover har bestemmelser om særlig avholdsplikt for visse yrkesgrupper, også i et spesifisert tidsrom før yrkesutøvelsen. For eksempel gjelder dette for helsepersonell etter helsepersonelloven og for flygere etter luftfartsloven.

Les mer om alkoholloven på Helsedirektoratets nettsider

Vinmonopolloven

Vinmonopolet er et statlig eid aksjeselskap. Selskapet er regulert gjennom vinmonopolloven - og ikke av aksjeselskapsloven. Eierstyringen av Vinmonopolet er lagt til Helse- og omsorgsdepartementet.

Vinmonopolloven fastsetter at selskapets virksomhet skal bestå i omsetning av alkoholholdige varer og av alkoholfrie festdrikker i den utstrekning som selskapet får rett til og på den måte som til enhver tid bestemmes.

Loven inneholder bl.a. bestemmelser om eierskapet til Vinmonopolet, utbytte, organiseringen av selskapet og kontroll med selskapet. Loven fastsetter at selskapet skal ha en administrerende direktør ansatt av styret, at styret skal ha 9 medlemmer og at selskapet skal ha en bedriftsforsamling på 21 personer.

Narkotikalovgivningen

All bruk, besittelse, omsetning og andre former for ulovlig omgang med narkotiske stoffer i Norge medfører straffeansvar. Norge er et av de landene i Europa som har de strengeste straffene for narkotika. Begrepet narkotika i Norge er et juridisk begrep, og omfatter de stoffer som lovgiveren til enhver tid har fastlagt om narkotika. Legemiddelloven § 22 regulerer hvilke stoffer som regnes som narkotika. Statens legemiddelverk (som har overtatt ansvaret fra Statens helsetilsyn) har i medhold av narkotikaforskriften gitt en detaljert liste (narkotikalisten) over hvilke stoffer dette gjelder.

Legemiddelloven § 24 omfatter de mindre alvorlige forhold som bruk og besittelse av små mengder, hvor maksimumsstraffen er inntil 6 måneders fengsel, jf lovens § 31. Dette rammer lovovertrederens umiddelbare misbruk.

Straffeloven § 231 retter seg mot profesjonell omsetning av narkotika. Bestemmelsen forbyr tilvirkning, innførsel, utførsel, erverv, oppbevaring, sending og overdragelse. Den ordinære maksimumsstraffen her er 2 års fengsel. Dersom det dreier seg om grov overtredelse er maksimumsstraffen 10 år, og under særdeles skjerpede omstendigheter kan lovbruddet straffes med lovens strengeste straff på 21 års fengsel. Dette følger av straffeloven § 232

Straffeloven kapittel  27 rammer heleri og annet økonomisk utbytte av en narkotikaforbrytelse. Det betyr bl.a. at hvitvasking av narkotikamidler er kriminalisert, jf. §§ 337 og 338. Strafferammene er gradert etter grovhet, og dersom utbyttet stammer fra særlig grov narkotikaovertredelse kan det medføre fengselsstraff inntil 15 år.  Ved organisert narkotikakriminalitet kan det gis fengselsstraff inntil 21 år, jf. straffeloven § 79

Regulering av legemiddelomsetningen for å hindre avhengighet

Omsetning, utlevering og forsendelse av narkotika m.v. er bare tillatt til medisinsk og vitenskapelig bruk i samsvar med gjeldende forskrifter regulert i legemiddellovens kapittel VIII.  Produsenter og selgere er pliktig til å gi de meldinger og opplysninger om medikamentene som kreves etter loven. Det er forbudt uten lovlig fullmakt å være i besittelse av eller å bruke narkotika m.v. og å skaffe seg adgang til å få kjøpt slike varer under falske opplysninger, f.eks. om navn, bosted, sykdom eller sykdomstegn. Ved bruk av slike vanedannende medikamenter kreves resept fra lege. Slike midler må ikke anvendes til annet formål enn de er utlevert til, og må ikke uten lovlig hjemmel overdras til eller erverves av andre enn den som resepten eller rekvisisjonen er utstedt til.

På grunn av toleranseutvikling, tilvenning og fare for misbruk anbefales en så kortvarig bruk som mulig (inntil 2-4 uker) av medikamenter som inneholder narkotiske stoffer, som for eksempel benzodiazepiner. Flere norske reseptundersøkelser har bekreftet at langvarig bruk av slike medikamenter er forekommende, hvilket indikerer stor avstand mellom retningslinjer for forskrivning og praksis. Mer om legemiddellovgivningen kapittel VIII