Internasjonale klima- og miljøavtaler

Menneskelig aktivitet over hele verden påvirker klima og miljø, og virkningene sprer seg over landegrensene. Gjennom internasjonalt samarbeid kan vi finne felles løsninger på felles klima- og miljøutfordringer. Internasjonale klima- og miljøavtaler forplikter og bidrar til å sikre at løsningene gjennomføres. Avtalene kalles ofte konvensjoner.

Gå direkte til oversikt over klima- og miljøavtaler.

Klima- og miljøutfordringene lar seg ikke stoppe av landegrenser

Utslipp av klimagasser og miljøgifter fra transport, energi- og produksjon i ett land sprer seg i luft og vann til andre land. Dyr og planter kan være avhengig av leveområder på tvers av landegrenser. Bygges leveområdene ned i ett land kan det bli vanskeligere for dyr og planter i naboland å overleve

Klima- og miljøavtaler forplikter

Selv om land merker virkningene av klima- og miljøutfordringene og kjenner til løsninger som kan reparere dem, er det ikke sikkert at de blir tatt i bruk. Løsningene kan kreve arbeid og penger både fra myndigheter og næringsliv før de begynner å lønne seg. De kan være lettere å gjennomføre eller gi større fordeler for noen land enn andre. Ved å inngå avtaler forplikter landene seg til å følge opp. Landene bidrar også med penger, kunnskap og praktisk hjelp til felles arbeid og til gjennomføring av avtalene i land som trenger det.

Hva handler klima- og miljøavtaler om?

Klima- og miljøutfordringene henger ofte sammen, men er likevel dekket av mange forskjellige avtaler. Det finnes avtaler som handler om hvordan vi skal redusere utslippene av klimagasser og tilpasse oss klimaendringene. Andre handler om hvordan vi skal ta vare på verdens kulturarv, våtmarker eller mangfoldet av dyr, planter og natur og de økosystemene samspillet mellom dem danner. Noen forbyr eller stiller krav til bruk og utslipp av miljøgifter, handel med kulturgjenstander eller med dyre- og plantearter som er truet av utryddelse, og til innførsel eller utførsel av farlig avfall. Det finnes også avtaler som gir rett til miljøinformasjon, til å delta i beslutningsprosesser som angår miljø og til å klage over og gå til sak mot slike beslutninger.

Hvordan blir klima- og miljøavtaler til?

Mange avtaler blir til i De forente nasjoner (FN), enten som følge av et vedtak i Generalforsamlingen i New York, i Miljøforsamlingen (UNEA) under FNs miljøprogram (UNEP), i regionale organer som FNs økonomiske kommisjon for Europa eller i FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon. Andre blir til i organisasjoner utenfor FN, for eksempel Verdens naturvernunion (IUCN) eller Europarådet. Det starter ofte med at ett eller flere land ser et miljøproblem som er felles og derfor må løses i fellesskap. De foreslår da å se på problemet og hvordan det kan løses. Hvis de får støtte fra mange nok land vedtas et forhandlingsmandat og etablering av en forhandlingskomité. Forhandlinger i regi av FN er åpne for alle medlemsland. Miljøorganisasjoner kan også delta som observatører med mulighet for å komme med innspill.

Norges arbeid med klima- og miljøavtaler

Norge skal være en pådriver i arbeidet med å utvikle slike avtaler og gå foran i å oppfylle og gjennomføre dem. Vi har spilt en sentral rolle for å få i gang flere forhandlinger, blant annet Minamata-konvensjonen om kvikksølv fra 2013. Norge har også hatt ledende roller i forhandlinger og møter under flere avtaler, blant annet Konvensjonen om biologisk mangfold. Vi har også vært sentrale i arbeidet for å samordne arbeidet mot miljøgifter under flere ulike avtaler for å sikre bedre og billigere løsninger. 

Klima- og miljødepartementet har ansvaret for forhandling, gjennomføring og oppfølging av avtalene. Departementet avgjør hvem som skal forhandle for Norge og hva Norge skal prøve å få til i forhandlingene. Hvis det er en stor og viktig avtale er det Kongen i Statsråd som bestemmer. Hvis avtalen også gjelder årsaker, virkninger eller løsninger som andre departementer har ansvar for, er det Utenriksdepartementet som avgjør hvem som forhandler.

Klima- og miljødepartementet henter innspill til Norges posisjoner fra miljøorganisasjoner og andre berørte organisasjoner. Noen ganger er representanter fra disse med i den norske forhandlingsdelegasjonen.

Oversikt over viktige klima- og miljøavtaler

Flere av avtalene har Miljødirektoratet som utøvende myndighet. Klima- og miljødepartementet har ansvaret for de politiske og mer overordnede avtalene.

Se oversikten over internasjonale klima- og miljøavtaler hos Miljødirektoratet.

Konvensjonen om biologisk mangfold

Tap av biologisk mangfold er, sammen med den globale oppvarmingen, en av vår tids største utfordringer mot framtidig produksjon, forbruk og velferd. Biologisk mangfold er «alt levende»: mangfoldet av arter, genmaterialet i artene og økosystemene de utgjør. I tillegg omfatter det samspillet mellom livsformene og det ikke-levende miljøet de lever i. Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) fra 1992 er det mest sentrale globale rammeverket for å fatte beslutninger for å sikre biologisk mangfold.

Konvensjonen har tre målsetninger: bevaring av biologisk mangfold, bærekraftig bruk av mangfoldet og rettferdig fordeling av utbytte fra bruk av genetiske ressurser. Kunnskapen om vår avhengighet av velfungerende robuste økosystemer, og de tjenester økosystemene gir oss, som pollinering, rent vann, medisiner og bekjempelse av klimaendringer, er et utgangspunkt for at perioden 2011–2020 er utpekt som FNs 10-år for biologisk mangfold. Norge har for denne perioden sammen med 193 andre partsland av konvensjonen blitt enige om en strategisk plan og tjue internasjonale mål for å bevare naturmangfoldet, de såkalte Aichi-målene. Norge arbeider med en nasjonal handlingsplan for naturmangfold for å følge opp forpliktelser under konvensjonen.

Les mer på konvensjonens nettsider, nettsidene til Miljødirektoratet eller miljøstatus.no. Les Norges femte nasjonalrapport til konvensjonen.

Nagoyaprokotollen om rettferdig fordeling av genresurser

Rettferdig fordeling av genressurser er en av hovedmålsettingen til konvensjonen om biologisk mangfold. Nagoya-protokollen om rettferdig fordeling av genressurser er det juridisk bindende instrument for rettferdig fordeling av genressurser og Norge var det første i-landet som ratifiserte protokollen. Les om Stortingets behandling av ratifikasjonen.

Bern-konvensjonen

Norge sluttet seg i 1986 til Europarådets konvensjon om vern av ville europeiske planter og dyr, og deres naturlige leveområder (Bernkonvensjonen). Nesten samtlige europeiske land og enkelte afrikanske land har sluttet seg til denne konvensjonen, som har som formål å beskytte Europas ville dyr og planter med leveområder. Plante- og dyrearter som er omfattet av konvensjonen er oppført på tre lister, avhengig av hvor truede artene er. Bernkonvensjonen pålegger statene ulike forpliktelser for å ivareta hensynet til disse artene og deres leveområder. Under konvensjonen pågår det bl.a. et arbeid med etablering av et europeisk nettverk med viktige områder for biologisk mangfold, Emerald Network. 

Ramsarkonvensjonen (Våtmarkskonvensjonen)

Det finnes en egen internasjonal avtale om bevaring og fornuftig bruk av våtmarker, kalt Ramsarkonvensjonen etter byen Ramsar i Iran der den ble undertegnet i 1971. Norge var i 1974 et av de første landene som ratifiserte våtmarkskonvensjonen. Det at våtmarker har en egen internasjonal avtale understreker hvor viktig denne naturtypen er. Konvensjonen handler om å ta vare på våtmarker i brei forstand; både som leveområde for planter og dyr, og som viktig naturressurs for mange mennesker. Konvensjonen har en liste over internasjonalt viktige våtmarksområder, såkalte Ramsarområder som landene forplikter seg til å ta spesielt vare på. De 168 landene har til sammen 2,170 områder på denne listen. En god del av arbeidet til Ramsarkonvensjonens sekretariat er å veilede og hjelpe partslandene i å få en bærekraftig forvaltning av disse områdene.

Du kan lese mer om Ramsar hos miljøstatus.no eller konvensjonens hjemmesider.

FNs rammekonvensjon om klimaendringer med Kyotoprotokollen

Klimakonvensjonen ble vedtatt i 1992, er ratifisert av 195 land og har som langsiktig mål at konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren skal stabiliseres på et nivå som forhindrer en farlig og negativ menneskeskapt påvirkning på klimasystemet. Kyotoprotokollen fra 1997 er en folkerettslig bindende internasjonal avtale hvor mange i-land har påtatt seg tallfestede utslippsreduksjoner.

Montrealprokollen

Montrealprotokollen ble inngått i 1987 og er ratifisert av 196 stater. Avtalen regulerer produksjon og bruk av gasser som er skadelige for ozonlaget.

Baselkonvensjonen

Baselkonvensjonen regulerer grensekryssende transport og behandling av farlig avfall. Partene forplikter seg til å håndtere farlig avfall på en miljømessig forsvarlig måte, og gjennom konvensjonen får u-landene støtte til dette.

Rotterdamkonvensjonen

Rotterdamkonvensjonen gjelder grensekryssende transport av industrielle kjemikalier. Konvensjonen forplikter partene til å innhente mottakerlandets samtykke (Prior Informed Consent) før det gis eksporttillatelse for kjemikalier. Konvensjonen skal også bidra til miljømessig forsvarlig bruk av kjemikalier.

Stockholmkonvensjonen

Stockholmkonvensjonen om persistente organiske forbindelser er en global avtale for å beskytte helse og miljø for kjemikaler som blir værende i miljøet over lengre perioder, kan transporteres med luft- og havstrømmer og store avstander, samles opp i fettvevet til mennesker og dyr og har en skadelig påvirkning på menneskers helse og miljøet. Avtalen forbyr eller på annen måte regulerer produksjon, bruk og utslipp av mange av de farligste miljøgiftene.

Århuskonvensjonen

Århuskonvensjonen er en FN-konvensjon som omhandler retten til miljøinformasjon, allmennhetens deltakelse i beslutningsprosesser og adgang til klage og domstolsprøvning på miljøområdet. Århuskonvensjonen ble vedtatt i 1998 og trådte i kraft 2001. Norge ble part til Konvensjonen i 2003, samme år som Stortinget vedtok miljøinformasjonsloven, som gjennomfører den i norsk rett.