Hva er statsforvaltningen?

Statsforvaltningen i Norge er statens utøvende makt, det vil si Statsministerens kontor og departementene med deres underliggende virksomheter.

De underliggende virksomhetene kalles forvaltningsorganer og inkluderer blant annet direktorater, tilsyn, statsforvalterne og kollegiale organer som styrer, råd og nemder samt forvaltningsbedrifter som Statsbygg.

Forvaltningsorganer kan som hovedregel instrueres av overordnet departement. Noen av disse har en friere stilling, enten faglig eller økonomisk/administrativt, og på enkelte områder kan disse ikke instrueres.

Andelen offentlige ansatte vokste kraftig på 1970 og 1980-tallet i takt med utbyggingen av en rekke velferdstjenester. Siden tidlig på 1990-tallet har andelen ansatte i hele offentlig sektor ligget relativt stabilt på rundt 30 prosent av arbeidsstyrken (kilde: SSB, Nasjonalregnskapet, tabell 09175).

Fra 2019 til 2021 økte norske offentlige utgifter som andel av fastlands-BNP fra 60 prosent til 62,3 prosent (kilde: Nasjonalbudsjettet 2023). Økningen må ses i sammenheng med pandemien. Offentlig forvaltnings utgifter i 2021 beløp seg ifølge SSB til 2 000 milliarder kroner. Derav gikk 684 milliarder til pensjoner og andre stønader, som dermed står for 34 pst. av de samlede offentlige utgiftene i 2018. Andre store utgiftsposter var 354 milliarder til helse og 208 milliarder til utdanning.

I 2021 var det ifølge DFØs undersøkelse av 2022 170 tusen ansatte i statsforvaltningen (eksklusive helseforetakene). Andelen statsansatte av sysselsatte i Norge har ligget jevnt på rundt 6 prosent fra 2000 frem til 2021.

I alt var det 4 443 ansatte i departementene og Statsministerens kontor i 2021. I de underliggende virksomhetene var det 165 940 ansatte.

På nettsidene til Direktoratet for forvaltning og økonomistyring ligger mer statistikk. 

Statsministeren leder regjeringskollegiet.  Regjeringen samles ukentlig til regjeringskonferanser for å drøfte viktige saker. I tillegg møtes den hos kongen i statsråd en gang i uken, hvor forslag som skal oversendes Stortinget, først legges fram for Kongen til godkjenning. Du kan lese mer om regjeringen på regjeringen.no. 

Departementenes oppgave er å være faglige sekretariater for politisk ledelse, herunder å utarbeide regjeringens forslag til Stortinget. Andre viktige oppgaver er:

  • utøvelse av myndighet, primært ved enkeltvedtak eller forskrifter
  • gjennomføring av sektorpolitikk overfor blant annet kommuner, næringsliv, organisasjoner og borgere innenfor politisk gitte rammer 
  • styring og oppfølging av underliggende virksomheter (etatsstyring) og statseide selskaper (eierstyring)

Departementene ledes av statsråden, med bistand fra statssekretær og politiske rådgivere. Departementsråden er departementets øverste faste embetsmann. Departementene er organisert i administrasjonsavdeling, staber og fagavdelinger. Nærmere informasjon om organisering og ansvarsområder kan finnes ved å gå inn på organisasjonskartene til departementene, for eksempel KDD.

Et direktorat er et landsdekkende myndighetsorgan underlagt et departement. Oppgaven er å avlaste departementene når det gjelder faglig arbeid og gjennomføring av tiltak. Direktorater omfatter etater som har direktorat i navnet, statlige tilsyn og enkelte organ med andre betegnelser. Noen direktorater har et operativt nivå som er geografisk fordelt i form av regionkontorer eller lokalkontorer, mens andre direktorater ikke har et ytre apparat. Over tid har det vært en utvikling i retning av at færre direktorater har et ytre apparat, og direktorater med et ytre apparat har organisert virksomheten i færre og større regioner.

Vil du vite mer om direktoratenes funksjoner og oppgaver, se blant annet Difis rapport 2013 nr. 11 (PDF).

For en oversikt over direktoratene, se Difis statistikk om organisering i staten (https://dfo.no/rapporter-og-statistikk/nokkeltall-og-statistikk/organisering-og-ansatte-i-staten ).

Siden 1990 har direktoratene blitt færre, men større. Antall direktorater varierer over tid som følge av nyopprettelser,  nedleggelser, sammenslåinger mv. I 1992 var det eksempelvis 81 direktorater, mens det i 2007 var 59. I 2019 er det 70 direktorater i Norge.

Den statlige forvaltningen omfatter også en rekke andre typer organer, hvorav noen har større frihetsgrader i form av faglige og budsjettmessige fullmakter enn det de ordinære forvaltningsorganene har. Denne gruppen virksomheter omfatter:

  • forvaltningsorganer med særskilte fullmakter som omfatter høyskoler, universiteter og forskningsinstitusjoner
  • forvaltningsbedrifter som Statsbygg, Eksportfinansiering Norge (Eksfin) og Statens Pensjonskasse 
  • kollegiale organer som styrer, råd og nemnder, der personer oppnevnes og ikke jobber fulltid
  • statsforvalteren er regjeringens representant i fylket og utgjør det regionale leddet for en rekke departementer og direktorater; disse har en sentral rolle i å formidle og samordne regjeringens politikk overfor kommunene
  • fond/finansinstitusjoner

Det direkte statlige eierskapet i ulike typer selskaper er betydelig. Disse selskapene er ikke en del av statsforvaltningen. Vi skiller mellom to grupper: For det første selskaper, eiet av staten, som opererer som kommersielle aktører i et marked. For det andre selskaper som er redskap for staten i sektorpolitikken. I siste gruppe er det vanlig at staten både opptrer som regulator (gjennom sektorregulering) og finansiør (enten gjennom fordeling av tilskudd, slik som til de regionale helseforetakene, eller gjennom kjøp av tjenester, for eksempel av Vy).

Staten er en stor eier i Norge med direkte eierandeler i over 70 selskaper. Over 20 selskaper opererer primært i konkurranse med andre, og staten som eier har mål om høyest mulig avkastning over tid. I over 40 selskaper har staten ulike sektorpolitiske mål.

Statseide selskaper kan etter organisasjonsform også deles inn i tre typer:

  • hel- og deleide aksjeselskap som AVINOR, Nye Veier, Vy, Telenor og Equinor mfl.
  • statsforetak som Statnett, SIVA, Statskog, Enova og Gassnova mfl.
  • særlovsselskaper som Vinmonopolet, Norsk Tipping, Innovasjon Norge og regionale helseforetak mfl.